Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:08:53]: De fattige i Norge er en mangfoldig gruppe. Gruppen omfatter mennesker som er rusavhengige, og personer med psykiske utfordringer. Blant de fattige finnes også personer som har vanskelig for å holde struktur på økonomien, og mennesker som på grunn av uheldige omstendigheter har kommet i en vanskelig situasjon. Felles for dem og for mange fattige er imidlertid at de har lav inntekt, og at de har hatt det i en periode. Flere har i tillegg til lav inntekt en betydelig gjeldsbyrde.

I TV-progammet Dokument 2 møtte vi sist mandag to modige representanter for dem som sliter med stor gjeld: Jon Schou og Tore Lende. Deres historier berører, og deres rop om hjelp krever å bli lyttet til. Mitt håp er at dagens interpellasjonsdebatt vil bidra til å gjøre livet lettere for dem som strever med lav inntekt og høy gjeld.

Norge er et velferdssamfunn – og det skal vi være stolte av!

Men Norge er også et forbrukssamfunn hvor status og anseelse ofte avhenger av penger og materielle verdier. Dette er et trekk ved samfunnet som er bekymringsfullt. Ikke minst er det bekymringsfullt fordi det medfører sosial eksklusjon, følelse av mindreverdighet, sykdom og i en del tilfeller en påfølgende stor gjeldsbyrde.

Mange klarer ikke å si nei til de utallige tilbudene om forbrukslån og kjøp på kreditt som nærmest kastes etter oss forbrukere. Det er vanskelig å stå imot tilbud om usikrede lån som gir mulighet til mobiltelefon, klær, ferieturer og møbler, som andre har, og som vi gjerne ønsker oss. Men på litt lengre sikt vil krav om tilbakebetaling fra kortselskaper og avdrag på kredittkjøp kunne gjøre økonomien og livssituasjonen enda verre.

Det er et viktig utgangspunkt at de som har påtatt seg en forpliktelse, skal gjøre opp for seg. Vi må derfor være varsomme med å innføre ordninger som rokker ved dette viktige prinsippet. Men i en tid hvor bankene på en aggressiv måte markedsfører sine tilbud om usikret kreditt og kredittkjøp tilbys uoppfordret, mener jeg det er god grunn til å vurdere om risikoen forbundet med manglende tilbakebetaling i noen grad bør overføres fra debitor til kreditor.

Vi i Kristelig Folkeparti har flere forslag til lovendringer og tiltak som vi tror vil gjøre situasjonen til fattige med store gjeldsproblemer lettere. Jeg vil redegjøre for flere av disse og er spent på å høre statsrådens tilbakemelding på de enkelte forslag.

Kristelig Folkeparti har vært negativ til å innføre en ordning med personlig konkurs til erstatning for gjeldsordningsloven. Årsaken til dette er først og fremst at vi er skeptiske til om en slik ordning vil hjelpe dem som er minst ressurssterke.

I England, hvor man i dag har en ordning med mulighet for å gå personlig konkurs, er det i stor grad opp til skyldneren selv å ta initiativ til og få gjennomført konkursen. Erfaring fra Norge viser imidlertid at mange med store gjeldsproblemer trenger en stor grad av hjelp for å få orden på økonomien, og dette behovet er det viktig blir ivaretatt. I Kristelig Folkeparti vil vi imidlertid grundig vurdere denne problemstillingen på ny når Regjeringen fremmer sin vurdering og anbefaling for Stortinget.

Mer nærliggende enn å innføre en helt ny ordning med personlig konkurs, er å gjøre visse endringer i gjeldsordningsloven.

Flere personer som har fått tvungen gjeldsordning, opplever det som vanskelig å overholde vilkårene. Vi vet f.eks. at én av fire pådrar seg ny gjeld mens de er under gjeldsordning. Som jeg har vært inne på tidligere, strever mange av dem som har stor gjeldsbyrde, med ulike personlige utfordringer, og det kan være vanskelig å oppfylle de krav til struktur og disiplin som en gjeldsordning krever. Det er derfor ofte nødvendig med tett oppfølging i gjeldsordningsperioden. Det finnes imidlertid ikke noen instans som har en slik plikt til oppfølging.

Av den grunn mener Kristelig Folkeparti at en oppfølgingsplikt overfor mennesker med gjeldsordning bør lovfestes i gjeldsordningsloven. Vi mener også at vilkårene for å sette gjeldsordningsperioden til «null» bør mykes noe opp. Dessuten er det grunn til å vurdere å redusere den alminnelige gjeldsordningsperioden fra fem til tre år og stramme inn på mulighetene til å forlenge gjeldsordningsperioden. Vi kan ikke leve med en situasjon hvor mange opplever gjeldsordningsperioden som en strengere straff enn den straff som idømmes dem som har gjort seg skyldig i alvorlig kriminalitet.

Det er viktig at lovverket avveier hensynet til at den enkelte skal gjøre opp for seg opp mot samfunnets plikt til å hjelpe mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon, på en god måte. I Kristelig Folkeparti mener vi at plikten til å hjelpe dem som har det vanskelig, bør få større gjennomslag i gjeldsordningsloven, og vi håper at statsråden vil vurdere våre forslag til forandringer i nettopp denne loven.

Flere banker innvilger store usikrede lån på bakgrunn av en kort telefonsamtale. Dette er svært god butikk fordi rentene som kreves for lånet, er ekstremt høye. Det er ingen tvil om at de som takker ja til denne formen for kreditt, selv har et stort ansvar for å vurdere muligheten for tilbakebetaling. Men jeg vil presisere at kredittinstitusjonene i større grad bør bære risikoen for manglende tilbakebetaling.

Jeg mener at en absolutt foreldelsesfrist for forbruksgjeld på fem år vil kunne bidra til å redusere den voldsomme økningen i forbruksgjeld som vi har sett den siste tiden. Det er også viktig å innføre en såkalt frarådningsplikt i kredittkjøpsloven. Dette vil gi banker og kredittinstitusjoner større incentiv til å advare mot store forbrukslån i tilfeller hvor tilbakebetalingsevnen er begrenset. Men dersom frarådningsplikten etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven skal bli reell, må kredittyter ha mulighet til å skaffe tilstrekkelig informasjon for å vurdere kundens kredittverdighet. Vi i Kristelig Folkeparti mener derfor det bør legges til rette for et nytt og mer omfattende register, hvor gjeldsbyrde og andre relevante opplysninger gjøres tilgjengelig for banker og kredittinstitusjoner på en bedre og mer helhetlig måte enn i dag.

Det finnes mange hverdagshelter på sosialkontorene, i rettshjelpstiltakene og hos namsmennene som daglig gir svært verdifull hjelp til mennesker med økonomiske problemer. Det er farlig å framheve noen framfor andre, men jeg synes det er ekstra grunn til å gi honnør til jusstudentene på Juss-Buss som med stort engasjement og stor kunnskap hjelper fattige med å få orden på livet. Den menneskekunnskap og den varme som representanter for namsfogden i Oslo har formidlet til oss i forkant av denne interpellasjonen, har også imponert meg. Likevel er det et faktum at hjelpeapparatet til mennesker med gjeldsproblemer er for dårlig. De kommunale økonomikonsulentene hjelper mange, men har behov for flere ressurser. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at denne rådgivningstjenesten utvides og innlemmes i servicefunksjonen til de nye NAV-kontorene. Det vil bidra til å senke terskelen for å oppsøke og få hjelp og være et viktig forebyggende tiltak.

Økonomiske problemer kan være vanskelige å snakke om i et samfunn der de fleste har mer penger og større verdier enn de strengt tatt trenger. Det er imidlertid svært viktig å gi personer som er i ferd med å få økonomiske problemer, råd og veiledning på et tidlig tidspunkt. Mange har i dag ikke familie og nettverk som fyller denne rollen. Jeg tror derfor det også er nødvendig å opprette et grønt nummer til en opplysningstjeneste for økonomi og gjeld.

Mange henter mer og mer kunnskap på Internett. Den informasjonen om gjeldsordninger som i dag finnes på nettet, er for det første vanskelig å finne fram til, og den er fragmentert og lite helhetlig. Jeg vil derfor utfordre statsråden til å opprette en brukervennlig nettportal hvor man både informerer om hvordan gjeldsproblemer kan forebygges, og om hvordan det er mulig å håndtere situasjonen når gjeldsbyrden er blitt uhåndterlig stor.

Et samlet storting ønsker å utrydde fattigdommen i Norge. I Kristelig Folkeparti er vi overbevist om at kampen mot fattigdom må føres med et bredt spekter av virkemidler – ikke minst er det viktig å sette inn tiltak overfor personer med stor gjeldsbyrde. Jeg har nå redegjort for flere av Kristelig Folkepartis forslag til tiltak, og ser med spenning fram til å høre hvordan statsråden vurderer disse.

Statsråd Karita Bekkemellem [12:18:55]: Norge er et av verdens aller beste land å leve i, og de fleste av oss har en høy levestandard og gode levekår. Likevel vet vi, som interpellanten også pekte på, at det er et mindretall i vårt land som lever i en livssituasjon som er preget av fattigdom.

Fattigdom i Norge i dag er noe helt annet enn fattigdom i en internasjonal sammenheng. Omfanget er også lite sammenlignet med andre land. Den tradisjonelle fattigdommen er så godt som utryddet. Det å leve i sosial og materiell nød i et velferdssamfunn med generelt høy levestandard vil imidlertid ofte oppleves som svært vanskelig. I Soria Moria-erklæringen fastslår Regjeringen at den vil avskaffe fattigdommen ved bl.a. å styrke det offentlige sikkerhetsnettet. Fattigdom i vårt land rammer i dag enkeltpersoner med ulik bakgrunn. Årsakene vet vi er forskjellige fra person til person. Velferdsordningene våre bidrar til å hindre at større grupper havner i fattigdom på grunn av arbeidsledighet, sykdom, uførhet eller andre ting. Likevel faller enkelte utenfor. Fattigdomsutfordringene kan derfor ikke løses bare gjennom generelle velferdsordninger. Det er i tillegg nødvendig med målrettede tjenester tilpasset den enkeltes spesielle situasjon og behov. Dette gjelder bl.a. overfor dem som sliter med økonomiske problemer som følge av en for høy gjeld.

Gjeldsproblemer blant private ble for alvor satt på dagsordenen ved begynnelsen av 1990-tallet, da vi opplevde en økende arbeidsledighet og boligpriser som falt, og vi så at det var mange norske hushold som kom ut i store økonomiske vanskeligheter. Siden den gang har det heldigvis blitt etablert en rekke hjelpetiltak på området. Vi har gjeldsordningsloven og den kommunale gjeldsrådgivningen, som begge ble iverksatt i 1993. Utover på 1990-tallet og fram til nå har disse tiltakene stadig blitt utvidet og videreutviklet og utgjør i dag grunnpilaren i arbeidet med å motvirke gjeldsproblemene i de private husholdene. Gjeldsordningsloven, som namsmennene har praktisert ansvaret for, hører inn under mitt departement, mens det er Arbeids- og inkluderingsdepartementet som i dag har ansvaret for gjeldsrådgivningen i kommunene.

Både sosialtjenesteloven og gjeldsordningsloven pålegger kommunene å gi en økonomisk rådgivning. Tanken er at gjeldsordning og gjeldsrådgivning skal fungere side om side, slik at gjeldsordning skal være reservert dem som har de aller tyngste problemene, eller dem som er «varig ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser», slik loven gir uttrykk for. Gjeldsrådgivning eller økonomisk rådgivning i kommunene er innrettet mot lettere økonomiske problemer. Økonomisk rådgivning kan f. eks. være veiledning om hvordan økonomiske problemer skal løses i praksis. Det gis også bistand til å forhandle med kreditorene. Mange som ber om hjelp til slik rådgivning, får også hjelp med sosiale problemer i tillegg.

Vi har ingen fullgod statistikk på hvor mange som har fått økonomisk rådgivning i kommunene siden ordningen kom i gang, men det er tale om flere tusen pr. år som får hjelp på denne måten. På gjeldsordningslovens område viser tallene fra Gjeldsordningsregisteret at over 27 000 personer hadde fått åpnet gjeldsforhandling etter loven ved utgangen av 2005. Vi opplever at saksmengden har økt de siste årene, og ligger nå på ca. 2 700 saker pr. år.

I 2002 ble det foretatt en grundig revisjon av gjeldsordningsloven. Grunnlaget for dette arbeidet var de erfaringer man hadde høstet etter at loven hadde virket i nærmere ti år. Lovrevisjonen førte til endringer som medførte en enklere og raskere saksbehandling, samtidig som enkelte deler av loven som hadde skapt tolkingsproblemer, ble presisert. Det ble også gjort betydelig enklere å oppnå gjeldsordning overfor offentlige kreditorer, særlig i forhold til skattekreditorene. De nye reglene førte til at flere kunne få hjelp. Dette er en av grunnene til den markante økningen i saksmengden de siste årene.

Når det gjelder gjeldsordningsloven, som er mitt ansvar, mener jeg at den stort sett fungerer godt. Slik sett tror jeg ikke at vi på nåværende tidspunkt har behov for en total revisjon av loven. Men det er helt klart viktig at vi går igjennom den og ser på muligheter for forbedringer, og jeg har lyst til å si at interpellanten var svært konstruktiv når hun pekte på mange viktige ting, som Regjeringen deler fullt og helt. Det var også veldig nyttig å høre alle de konstruktive forslagene til forbedringer som representanten reiste. Men de tilbakemeldingene vi har fått på selve lovens funksjon og virkemåte, er at både namsmennene og brukerne av gjeldsordningsloven i dag er fornøyd med ordningen.

Selv om loven som sagt fungerer bra, kan det være rom for forbedringer. Ikke alle kjenner til at vi har en gjeldsordningslov. Mange er usikre på hvordan de skal gå fram for å komme inn under loven, og hva som faktisk skjer under en gjeldsordning. Vårt departement er derfor i ferd med å utarbeide en veileder som vil gi forbrukerne god informasjon om loven og de rettigheter og plikter den medfører.

Den som får gjeldsordning, må normalt vente i fem år før gjelden blir slettet. Tanken bak er at vedkommende skal betale så mye som mulig av gjelden i denne femårsperioden. Dette er ment å skulle skape balanse og virke rettferdig – den som får slettet store gjeldskrav, må i hvert fall betale tilbake det som er mulig. Samtidig åpner loven for at gjeld kan slettes etter kortere tid eller umiddelbart.

Nyere undersøkelser fra SIFO viser imidlertid at de fleste som får gjeldsordning i dag, ikke har noen midler å betale kreditorene med. Dagens brukere av gjeldsordningsinstituttet har stort sett lave inntekter, og sliter ofte med helseproblemer og sosiale problemer. Bare et mindretall – omkring 30 pst. – er i lønnet arbeid. Det kan reises spørsmål om det er nødvendig at de som verken i dag eller for framtiden kan betale noe til sine kreditorer, skal vente i fem år på at gjelden skal bli slettet. For tiden gjelder dette faktisk hele 70 pst. av dem som får gjeldsordning. Jeg vil derfor vurdere om gjeldsordningsloven bør justeres noe på dette punktet, slik at det kan bli lettere for enkelte grupper skyldnere, hvor særlige hensyn gjør seg gjeldende, å få slettet gjelden tidligere enn etter fem år. Dette vil være der særlige hensyn gjør seg gjeldende, f.eks. hvor skyldneren er kronisk syk, uføretrygdet eller eldre.

Jeg har også merket meg at det kan ta lang tid fra man søker om hjelp, til en gjeldsordning kommer i stand. Dette har i noen tilfeller sammenheng med at loven krever at skyldneren på egen hånd skal forsøke å komme til en ordning med kreditorene. I mange tilfeller lykkes ikke dette, og saken trekkes unødig ut i tid. Jeg vil derfor se på om loven kan forenkles noe på dette punktet, slik at personer med gjeldsproblemer raskere kan få saken avgjort.

Vi ser også at stadig flere nordmenn bosetter seg i utlandet, og enkelte har store gjeldsproblemer. Slik gjeldsordningsloven er i dag, må man flytte hjem til Norge for å få hjelp – i hvert fall for en periode. Når vi har en gjennomgang og ser på forbedringsmuligheter, vil vi også se på om det bør åpnes for søknader fra utenlandsboende.

Jeg har avslutningsvis lyst til å komme litt konkret inn på en del av de forslagene representanten hadde. Forslaget om et grønt nummer tror jeg har mye for seg. Det er et forslag jeg vil ta med meg.

Når det gjelder å få til forbedringer på Internett, skulle det bare mangle. Hvis ikke det fungerer godt nok, må vi bare rydde opp i det.

Spørsmålet om et eget gjeldsregister må vi nok ha en runde på i Regjeringen for å gjøre ulike vurderinger av en sånn type tiltak. For det er også viktig at vi passer på folks rettssikkerhet, og vi skal tenke oss nøye om før vi oppretter et sånt gjeldsregister. Så det vil være en avveining som hele regjeringskollegiet er nødt til å foreta på en ordentlig måte.

Når det gjelder å kutte ned tidsperspektivet fra fem til tre år, er det av de tingene vi også naturlig vil se på. Men jeg mener det er viktig at vi står på den loven som vi har i dag, som alle – både de som er hjelpere av ordningen, og brukerne – gir tilbakemelding på at fungerer godt. Men Regjeringens utgangspunkt er at vi selvfølgelig i enhver sammenheng fortløpende må se på om det er presiseringer vi skal gjøre, slik at den blir enda mer tilpasset de behovene som er ute i befolkningen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:29:30]: Jeg takker statsråden for svaret. Det ser ut som om vi har en felles forståelse av problematikken, og jeg håper også at vi skal komme fram til felles løsninger, slik at vi kan hjelpe de som sliter med stor gjeld. For Kristelig Folkeparti er det viktig å gi alle en mulighet til en ny start.

Jeg er glad for det som statsråden sa om en veileder som nå blir sendt ut slik at alle kan få god informasjon, og jeg synes også det var bra å få positiv tilbakemelding på et gratis grønt nummer hvor folk kan ringe inn. Jeg støtter statsråden i at det er viktig at vi lager et offentlig sikkerhetsnett for dem som har problemer. Så ble det også lagt stor vekt på økonomisk rådgivning i kommunene, og også med muligheter for det for utenlandsboende. Det synes jeg var veldig inkluderende.

Jeg har lyst til å gå litt videre på det med veiledning, for det er viktig å forebygge gjeldsproblemer gjennom at en får tilgang på individuell rådgivning. Oppretting av en gratis veiledningstelefon og lett tilgjengelig informasjon gjennom Internett er virkemidler som jeg tror er positive. Men forebygging er det viktigste, selv om det selvsagt også, som jeg har vært inne på, er helt essensielt å ha gode hjelpetiltak for dem som er kommet i en uhåndterlig økonomisk situasjon. Jeg benytter anledningen til særlig å framheve en viktig forebyggende oppgave som mange av de kommunale økonomikonsulentene utfører, nemlig frivillig forvaltning av enkeltpersoners økonomi. Personer som ikke klarer å betale regninger til rett tid, og som kanskje heller ikke klarer å fordele de månedlige inntektene slik at de holder helt fram til neste lønning eller pensjonsutbetaling, kan i kortere eller lengre perioder få hjelp til å administrere økonomien. Men fordi det ikke er utviklet systemer for denne form for bistand til personer som ikke klarer å holde orden på egen økonomi, er arbeidet ofte lite rasjonelt og kostbart. Jeg vil derfor utfordre Regjeringen til å utvikle gode og landsdekkende rutiner for denne type sosialfaglig hjelp. Etter min vurdering kan det være hensiktsmessig f.eks. å opprette en nasjonal enhet for fakturering, dette for at økonomikonsulentene kan bruke all sin tid i kontakt med enkeltpersoner som trenger økonomisk rådgivning. Jeg vil også framheve viktigheten av at alle elever på videregående skole gis grunnleggende opplæring innen økonomi og budsjettstyring. Det vil kunne forhindre økonomiske problemer for mange og være et viktig forebyggende tiltak.

Jeg er glad for å se at flere representanter fra andre partier vil delta i debatten, og jeg gleder meg til å få også de innspillene.

Statsråd Karita Bekkemellem [12:32:43]: Jeg har bare lyst til å si at jeg støtter mange av vurderingene til interpellanten. Jeg har også lyst til å nevne det som interpellanten tok opp innledningsvis i sitt innlegg, nemlig at dette handler om mennesker som er i en alvorlig krise. Derfor mener jeg at det interpellanten tok opp om en individuell oppfølging, er særdeles viktig . Det er selvfølgelig viktig at vi har fokus på forebygging, og at vi skal prøve å hjelpe mennesker til ikke å komme i en slik situasjon, men jeg tror også at det interpellanten var inne på i forhold til en tett, personlig oppfølging, er særdeles viktig. Når vi vet at mange stifter ny gjeld i gjeldsordningsperioden, må vi også være opptatt av at vi ikke lager oss en ordning som bare gir en midlertidig hjelp. Det er viktig at vi går inn med tyngde og hjelper disse menneskene, som av ulike årsaker er kommet i en svært vanskelig situasjon.

Jeg har igjen lyst til å vise til de tallene jeg viste til i mitt innlegg. Dette viser at det er mennesker som er kommet i en alvorlig livssituasjon, som har blitt rammet av arbeidsledighet, av alvorlig sykdom, eller som faktisk på grunn av alderdom ikke klarer å betjene gjelden. Men samtidig er det også en balanse her i forhold til at vi ikke skal lage ordninger som lar seg utnytte, at også det enkelte individ har et ansvar for sine disposisjoner, og her er det selvfølgelig en balansegang også i forhold til hva vi legger opp til av tiltak fra staten, fra myndighetenes side. Jeg tror at det på dette feltet ikke er den store politiske uenigheten, men jeg må si at jeg ønsker å lytte til debatten og ta med meg konstruktive og gode innspill. De skal vi vurdere på en seriøs og ordentlig måte.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:34:58]: Vi har en gjeldsordningslov, og etter at den har gått noen runder med seg selv, har den blitt betydelig mye bedre.

I mitt tidligere liv, før jeg kom innenfor disse veggene, jobbet jeg i en årrekke som offentlig ansatt gjeldsrådgiver. Det vil si at jeg hadde min arbeidsplass på sosialkontoret. Jeg er ikke noe sannhetsvitne, men etter å ha jobbet med gjeldsofre i fem år tror jeg faktisk at jeg har en viss forståelse for hvordan gjeldsofrene sliter. Jeg hadde som et av mine pålagte oppdrag også det å gå på hjemmebesøk hos en del av gjeldsofrene, og jeg kan forsikre presidenten om at jeg har sett fattigdommen, armoden og håpløsheten i mer enn ett hjem, hjem møblert med trekasser til stoler og paller til bord.

Svært mange av gjeldsofrene har mistet jobben sin, blitt uføre, eller så har ekteskapet havarert, og konsekvensen av det er at man kanskje også får psykiske problemer. Ja, hvert eneste offer har sin egen historie. Men hvert eneste gjeldsoffer fortjener også respekt. De har strevd, de har kjempet, og til slutt har altså, som vi hørte nå, 27 000 av dem faktisk fått en gjeldsordning. Og det angår jo ikke bare 27 000, det er sikkert 27 000 pluss familiene rundt som har slitt.

Jeg må tilføye at slett ikke alle får gjeldsordning, og noen, ja faktisk mange, gir opp underveis. I mine år som gjeldsrådgiver opplevde jeg faktisk at tre voksne tok livet av seg i prosessen, og fire ungdommer med foreldre som var under ordningen, orket ikke å leve lenger. Det bør bekymre oss. Det hadde kanskje skjedd likevel, det skal ikke jeg spekulere i, men likevel er det betegnende på hvor tøft det er å være gjeldsoffer. Kanskje aller tøffest er det for de barna og de ungdommene som vokser opp i hjem hvor man må leve fra fem til syv år under en gjeldsordning, hvor alle ekstra utgifter må søkes inn for namsmannen, og så får man håpe på at kreditorene går med på å få litt mindre penger den ene måneden, enten det nå er en konfirmasjon eller det er en begravelse det er snakk om. Men det å alltid si nei til barn og unge som ønsker å gjøre noe, vet vi alle er vanskelig. For noen ble det ikke til å holde ut. De har ingen penger i reserve som de fleste av oss andre har. De har heller ingen mulighet til å ta seg ekstra jobb, for de pengene skal kreditorene ha.

Det er den offentlige gjelden de fleste gjeldsofrene har hatt størst problemer med å forhandle fram løsninger for. Mange av oss så vel innslaget i Dokument 2 på mandag om hva som skjer med offentlig gjeld. Den bare øker og øker og øker.

Mange av dem som har blitt skjønnsliknet her i landet, skulle nok ønsket at vi gjeninnførte gjeldsfengsel. Da hadde man blitt ferdig med denne gjelden og kunne gått videre med livet sitt. En annen ting er at når hoveddelen av gjelden er offentlig gjeld, er det svært vanskelig å få gjeldsordning. I de aller fleste tilfeller får man det ikke, hvis det kun er offentlig gjeld det er snakk om.

Mange må altså leve under fattigdomsgrensen og gis ikke mulighet til en ny start eller til å rydde opp etter seg, fordi renten på f.eks. skattegjeld er opptil 18 pst. i året. Dette bør statsråden se på. Alle offentlige fordringer bør kunne håndteres med skjønn og ikke etter rigide regler, slik som i dag. Private kreditorer, enten det er bank eller andre kreditorer, er faktisk mye mer velvillig innstilt enn både kemneren og Lånekassen overfor dem som f.eks. har bidragsgjeld.

Det handler om verdighet. Da vil jeg advare sterkt mot både at vi snakker om gjeldsordning som straff, og at vi snakker om å umyndiggjøre mennesker ved å ta kontrollen over økonomien deres. Jeg vil ta sterk avstand fra det, for det handler om verdighet. Det handler om håp, og det handler om livskvalitet. Det bør Stortinget og Regjeringen gjøre sitt for å gi gjeldsofrene i Norge, slik at de etter endt ordning kan starte et nytt liv, også de som har gjeld til det offentlige.

Karin Andersen (SV) [12:39:59]: Jeg er glad for interpellasjonen og for at det blir fokusert på dette tema. Det er ikke tvil om at å finne bedre løsninger enn det vi har i dag på dette området, vil gjøre at veldig mange av dem som lever i økonomisk fattigdom og er i en håpløs situasjon, vil få mulighet til å komme ut av det.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at Stortinget nettopp har behandlet en innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om gjeldsordningsloven. Der viser en enstemmig komite til det Dokument nr. 8-forslaget for 2003-2004, som SV fremmet, som bl.a. dreide seg om innføring av en ordning med personlig konkurs. Komiteen har nå enstemmig gjentatt at man ber Regjeringen fremme et forslag om dette snarest mulig. Det er en mulighet til å komme ut av en vanskelig økonomisk situasjon, når det egentlig ikke finnes noen annen vei ut. Særlig hvis folk ikke er i arbeid, er gjeldsordningsloven, slik den er i dag, ikke så veldig anvendelig. Da skjer det at så fort en kommer i jobb igjen, mister en det lille en hadde.

Så er det slik, som flere har vært inne på, og Karin Woldseth var den siste som sa det, at det offentlige ofte er de tøffeste kreditorene. Det gjelder kemneren, Statens lånekasse, og det gjelder politiet. Jeg har vært borti saker som gjelder ungdom som har hatt en vanskelig livssituasjon, men som er kommet inn i programmer og jobbet seg oppover, men som f.eks. har kjørt for fort med bil og fått et forenklet forelegg som de ikke greier å betale, og så havner de i en gjeldssituasjon. Da eksisterer faktisk også gjeldsfengsel i Norge. Hvis de ikke greier å betale dette forelegget, er alternativet å sitte i fengsel, istedenfor at man kunne gå inn i minnelige ordninger og fått f.eks. en type samfunnsstraff eller en mulig måte å betale dette på over lengre tid. Det tror jeg hadde vært en mye bedre løsning både fordi man hadde fått tilbake de pengene som vedkommende eventuelt skylder, og fordi man hadde fått en straff man var i stand til å håndtere, og som man hadde forstått.

Nå er det slik at et slikt reaksjonsmønster fra det offentlige ofte er med på å forsterke en situasjon, der vedkommende kanskje blir værende enda mer fast i en asosial situasjon, der man distanserer seg fra samfunnet fordi man ikke ser noen vei ut av det uføret man har kommet opp i.

I tillegg til det ønsker også et samlet storting at man må se på frarådningsplikt for kreditorer i kredittoppkjøpsloven. Det er også viktig at de som låner ut penger, på en langt sterkere måte enn i dag må ta ansvar for de pengene de låner ut. Det er jo slik nå at en får lånetilbud klikkende inn på mobiltelefonen. Man kan jo tenke seg at når man er i en veldig vanskelig økonomisk situasjon, er det lett å gripe til et slikt lån som man kan få der og da uten sikkerhet for å få problemene unna i hvert fall på kort sikt. Vi vet at når folk kommer opp i vanskelige situasjoner, griper de halmstrå som ikke bærer dem noe annet sted enn enda djupere ned i problemene de har.

Så er det viktig, som flere har sagt her, at sosialtjenesten, og den skal vel kanskje bli en del av NAV, får gode gjeldsrådgivere for folk. Det er ikke lett å hamle opp med profesjonelle kreditorer. Det vet vi. Det er ikke lett å hamle opp med de private og slett ikke med staten. Der er det også nødvendig, slik en samlet kontroll- og konstitusjonskomite sa for bare noen uker siden, at man må gå gjennom hvordan offentlige kreditorer konstruktivt skal bidra i gjeldsordning når det er hensiktsmessig. Det skjer i altfor liten grad i dag. Man gjemmer seg bak, slik jeg har fått eksempler på, både i Lånekassen og hos andre, at man ikke har lov til å gjøre det. Det er vi nødt til å gå inn i. En av grunnene til at det er nødvendig med en slik ordning med mulighet for å gå personlig konkurs, er f.eks. at ved den ordningen som gjelder for bedrifter, viser kreditorene langt større vilje til å gå inn i akkorder, til å være med på å bidra til løsning for vedkommende og til å få ned gjelden på en slik måte at det går an å håndtere den, fordi man risikerer å tape alt hvis man ikke går inn i en slik ordning. Derfor er det en grunn til å innføre en ordning med mulighet for å gå personlig konkurs. Men det man kan gjøre før det er på plass, er at det offentlige sjøl som kreditor oppfører seg langt mer medgjørlig enn det som gjøres i dag. Her har Stortinget nå nylig gått inn i dette feltet og gitt enstemmige tilrådinger til Regjeringen, som jeg håper at de jobber videre med.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:45:25]: Det er mange enkeltskjebnar der folk av ulike grunnar har blitt gjeldsslavar. Dette ser vi kan gå veldig hardt ut over dei personane det gjeld, og også familien. Det kan vere ektefelle, det kan vere barn som veks opp og lid under at ein av foreldra har blitt gjeldsslave. Det gjer noko med dei som veks opp med dette, og det gjer noko med sjølvbiletet til dei som har kome i ein vanskeleg situasjon, m.a. i kva grad ein har tru på at ein skal greie å kome seg vidare. Her er det viktig at ein stiller opp.

Då gjeldsordningslova blei vedteken, var målgruppa i stor grad personar som sat igjen med stor bustadgjeld etter at bustaden var selt. Det er i dag ei heilt anna gruppe som får gjeldsordning. Våren 2005 kom SIFO-rapporten «Gjeldsordninger i velstands-Norge». Undersøkinga viste at i gruppa som fekk gjeldsordning, var det ein sterk overrepresentasjon av personar med psykiske problem, sjukdom, som var rusavhengige og arbeidslause.

Med bakgrunn i den utviklinga som har vore på dette området, og det forholdet at bankar og andre kredittinstitusjonar i stor grad gir usikra kreditt utan å undersøkje betalingsevna til kunden, bør ein vurdere å opne for at ein og same person kan få fleire enn ei gjeldsordning i løpet av livet. Det skal i dag svært mykje til før ein person får gjeldsordning nr. 2. Vi veit likevel at ein av fire dreg på seg ny gjeld i gjeldsordningsperioden.

Mange debitorar slit med å få til ei frivillig gjeldsordning med sine kreditorar. Fleire av dei som har hatt ordet, har vore inne på akkurat dette punktet, som er veldig viktig. Både kommunale gjeldsrådgjevarar, tilsette hos namsmannen, advokatar og debitorar fortel at dei offentlege kreditorane ofte stiller seg heilt på bakbeina i høve til frivillig gjeldsordning. Her er det behov for ein tydeleg instruks til ulike offentlege kreditorar om korleis ein bør stille seg til førespurnader om gjeldsordning. Dette synest Kristeleg Folkeparti det er svært viktig at statsråden grip fatt i. Vi ser også at fleire har vore inne på det i sine innlegg.

Vi veit svært lite om korleis det går med dei som har fått gjeldsordning. Det bør setjast i verk eit forskingsprosjekt som kan gi oss meir kunnskap om dette. Slik kunnskap vil kunne bidra til nye tiltak og til å betre ordningane.

Mange av oss har møtt enkeltskjebnar som har fortalt si historie, og det gjer inntrykk, men eg trur det er veldig viktig at ein også får ei god og grundig forsking på dette.

Vi må også drive førebyggjande verksemd for å unngå at folk får gjeldsproblem. Ungdom er ei særleg viktig gruppe å drive førebyggjande verksemd overfor. Dei er viktige konsumentar i dagens forbrukarsamfunn, og mange produkt som seinare kan skape økonomiske problem, er retta direkte mot ungdom. Mobilabonnement, bankkort og forbrukskort, kjøp over Internett osv. har gjort denne gruppa meir utsett enn tidlegare.

Gjeld og betalingsmerknader ein dreg på seg i ung alder, er forhold som vil ha store konsekvensar når ein skal etablere seg på eiga hand. Derfor bør m.a. skulen ta opp tema som forbrukarrett og forbruksmønster, m.a. for å gjere dei unge endå betre rusta til å møte den utfordringa som møter dei i kvardagen.

Vi har fått eit samfunn med veldig mykje fokus på materielle verdiar. Ein reklamerer med at ein blir meir lykkeleg av å kjøpe ting, og at det skal vere enkelt å gjere det. Det er eit stort reklamepress mot barn og unge, og ein kan enkelt få tilgang til pengar for å kjøpe ting. Dette gjer det til ei større utfordring for barn å vekse opp i dagens samfunn, og det krev mykje større medvit både frå oss vaksne, med omsyn til å hjelpe dei å møte desse utfordringane, og frå skulen, som kan vere med og informere om brukaråtferd.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [12:50:32]: Først kom jappetida, og så kom gjeldsordningsloven. Det er liksom den litt spektakulære tilnærmingen til hva vi snakker om, at det her er snakk om Lykkeper-er som har seg selv å takke for at det har gått som det har gått. Jeg synes debatten på en veldig god måte har illustrert at problemet er mye mer sammensatt enn det. Det er også slik at de av oss som en gang iblant tar noe større risiko enn vi burde, kan ha gjort det ut fra forutsetninger som vi ikke hadde noen særlig mulighet til å vite om. Det har vært nevnt at gjeldsordningsloven på en måte var et ektefødt barn av boligkrakket i overgangen mellom 1980- og 1990-tallet. Det hadde konsekvenser som var veldig vanskelige å forutse.

Det er også slik at vi stimulerer mennesker til å starte bedrifter, til å være gründere, til å bruke sin kreativitet til å gå i gang, og vi har noen hver av oss møtt folk som føler seg stimulert i én fase, men fullstendig glemt i neste. Så gjeldsofre er en meget sammensatt gruppe. Noen er Lykkeper-er som kanskje trenger en liten reprimande, men veldig mange er mennesker som har kommet i en situasjon hvor det er forferdelig vanskelig å si at dette skulle du skjønt, dette er din egen skyld.

Så er det i tillegg slik, som det også har vært sagt her, at det er familier knyttet til ethvert gjeldsoffer. Jeg ser at gjeldsordningsloven sier noe om hvordan barn og barnefamilier skal tas hensyn til i de ordningene man kommer fram til – det skulle bare mangle – men det er også en sosial stigmatisering knyttet til dette som er veldig vanskelig, og som rett og slett stiller oss overfor krav, vi som er offentlige myndigheter og skal fungere i forhold til det.

Jeg registrerer at det kan være noe ulike oppfatninger her, men det skal vi komme tilbake til – altså dette med gjeldsordningslov kontra åpning for personlig konkurs. Vi får anledning til å komme tilbake til det. Jeg synes at vi først og fremst skal se på hvilke muligheter vi har for å få en gjeldsordningslov som er så optimal at den fungerer i forhold til de ambisjoner vi skal ha. Men jeg også har møtt folk i den fattigdomsdiskusjonen, med de utfordringer de da har fått, som nettopp har pekt på at dette med personlig konkurs var den muligheten de hadde sett til å få lagt ting bak seg. Når det gjelder konkurs, er det nok noen som kan spekulere i det, men aldri de som det er mest uforutsigbart for, og som er i den vanskelige situasjonen – det individuelle mennesket som har satset alt sitt for å få til noe, og som i etterkant opplever at det går galt.

Så er jeg glad for at vi ikke bare snakker om det lindrende, altså hvordan vi skal få et lovverk som fungerer, men også om det forebyggende. Flere har vært inne på det. Én ting er det forebyggende i forhold til individene, men jeg håper statsråden virkelig også tar innover seg de utfordringer som ligger her med hensyn til hvordan vi som forbrukermyndighet ser på den måten man i dag tilbyr kreditt på.

De av oss som er gamle nok til å huske hvordan boligsituasjonen var for 20 år siden, kan få hakeslepp av å se hva som er i ferd med å skje i dag. Nå er vi igjen kommet opp i en situasjon med stigende boligkurser, men vi har lav rente. Altså: Synkende boligkurser kombinert med noe høyere rente må jo skape dramatiske situasjoner for veldig, veldig mange. I tillegg har vi denne markedsføringen av forbrukslån som skjer i dag, noe vi som er noen år, synes er aldeles sjokkerende i forhold til hva vi trodde var mulig. Og man spør seg: Hvem er det egentlig som sitter med risikoen her? Det er tydelig at det er noen kredittgivere som vurderer den risikoen som så lav og at det er debitorene som her blir sittende med regningen, at de kan markedsføre på nesten hvilke som helst premisser. Her bør det rett og slett ses på hva slags lovverk vi har, hva slags forutsetninger man har for å kunne tilby kreditt til mennesker som ikke har særlige muligheter for å se hva det er man begynner på.

Det hender at vi her i Stortinget – etter seks måneder registrerer jeg det – har debatter som først og fremst peker på felles utfordringer, og hvor vi har felles mål om hva vi skal komme fram til. Det er hyggelig at det er i en sak som denne, som rett og slett går på hvordan vi skal skape et velferdssamfunn som tar vare på enkeltpersoner i en situasjon hvor det er forferdelig vanskelig å stå alene og være enkeltindivid som blir alene med problemene. Så jeg synes debatten tyder på at interpellanten har fått positiv respons, og at det her skal være muligheter for en god dialog også videre.

André N. Skjelstad (V) [12:55:53]: Her i Norge er vi så heldige at vi har et samfunn hvor de aller fleste har det veldig bra. Vi må likevel ikke glemme dem som av ulike årsaker faller utenfor og blir en del av Norges fattige.

Fattigdom er samfunnets største helseproblem. Virkningen økonomisk nød har på den psykiske og fysiske helse, er en av de største sosialpolitiske utfordringer vi har i dag. Fattigdommen har mange ulike ansikter, og denne debatten har rettet fokus mot dem som av ulike årsaker har havnet i gjeldsproblemer.

Mange av dem som får gjeldsproblemer, er næringsdrivende. Vårt samfunn trenger og ønsker mennesker som tar en risiko for å skape sin egen eller andres arbeidsplass. Men da må det også være rom for at man underveis kan feile. Det er ingen skam å feile, og så lenge man ikke har gjort noe lovstridig underveis, må man få muligheten til å reise seg igjen.

Med dagens gjeldsordning er dette vanskelig for mange. Vi har en gjeldsofferordning, men den trer ikke i kraft før etter fem til sju år. I mellomtiden er det mange som mister både hus, familie, venner og helsa si.

Gjeldsofre har en lavere levealder, en høyere selvmordsrate og mange flere fysiske og psykiske plager enn gjennomsnittet her i Norge. Selv om mange av gjeldsofrene har jobb, er det ikke lett å forsørge seg selv og en eventuell familie når kravene om nedbetaling blir for harde.

Jeg sier ikke at vi skal slette den gjelden som disse menneskene har, men den ordningen vi har i dag, fungerer ikke godt nok. Mange ender opp enten som sosialklienter eller som utføretrygdede, og det koster staten mer penger enn hvis de kunne fått en anledning til å betale ned gjelda si på en annen måte enn i dag.

Mye av problemet her ligger hos staten. Mange av de gjeldsofrene jeg har snakket med, sier at problemet ikke ligger hos kreditorene eller bankene – som flere har vært inne på – men hos fylkesskattekontoret. Kreditorene og bankene er villige til å inngå avtaler med gjeldsofrene, men staten følger sine prinsipper og velger å holde på prinsippene i systemet, i stedet for å se mennesket. Her tror jeg det må en stor holdningsendring til. Dette er tiltak som koster lite penger, men som vil bety veldig mye for menneskene som skal møte systemet.

Vi som politikere bør ta et oppgjør med dagens system og legge større vekt på at mennesker som kommer i økonomisk uføre, blir møtt med verdighet. Selv om man skylder penger, er man fremdeles et menneske.

Å gi hjelp og rådgivning til mennesker som er i ferd med å komme i store gjeldsproblemer, eller som allerede har kommet så langt, tror jeg er veldig viktig. Å vite at det er noen der som kan systemet, og som kan hjelpe, betyr mye. For når man kommer i en gjeldssituasjon, står man på bar bakke. Og det man trenger mest av alt, er hjelp til å komme seg på føttene igjen.

Å komme i økonomisk uføre er stort sett selvforskyldt. Men hvorfor skal man ikke kunne hjelpe disse menneskene, på lik linje med andre mennesker som trenger hjelp?

Venstre vil jobbe for at folk som har gjeldsproblemer, skal få opplyst hvilke rettigheter de har, og hvilke steder de kan henvende seg til for å få hjelp. Rådgivning er et sted å starte. Selv om det i dag eksisterer en ordning med slik rådgivning, er den i mange tilfeller for dårlig. En slik type rådgivning kan både være forebyggende og et sted å henvende seg til for dem som trenger hjelp for å komme seg ut av gjeldssituasjonen.

Jeg har tidligere nevnt at dagens gjeldsordning ikke er god nok. Jeg har ingen fasitsvar på hvordan en ny ordning skal se ut, men at noe må gjøres, er helt tydelig. Jeg er positiv til den veilederen statsråden viste til i sitt innlegg tidligere i dag, og jeg synes det er bra at statsråden er villig til å se på om dagens gjeldsordning kan endres – slik hun også sa i sitt innlegg – slik at mennesker som kommer i økonomisk utføre, får en sjanse til å leve et verdig liv igjen.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Gunn Karin Gjul (A) [12:59:53]: Jeg har først lyst til å rose interpellanten for at hun tar opp et særdeles viktig tema, et tema som jeg dessverre tror kommer til å komme opp ganske mange ganger i denne salen, og som har vært oppe flere ganger de siste årene. Blant annet hadde justiskomiteen et Dokument nr. 8-forslag til behandling for litt over ett år siden, et forslag fra SV, som nettopp gikk på gjeldsproblemer.

Vi skal huske på at gjeldsproblemer oppstår av veldig mange årsaker. De kan oppstå på grunn av arbeidsledighet, at man plutselig ikke klarer å betale husleien sin, eller på grunn av langvarig sjukdom. Men det kan også være helt andre grunner, som at man har tatt seg litt vann over hodet og rett og slett fått betalingsproblemer. Det er også en side av det.

Vi ser at vi har hatt en enorm utlånsvekst de senere årene som følge av at vi har et forholdsvis lavt rentenivå. Mye av denne utlånsveksten skyldes lånefinansiert forbruk, kredittkortlån. Vi ser også at høye boligpriser gjør at folk er nødt til å ta opp høye lån for å betjene boliglånet sitt, noe som gjør at mange tar opp lån til langt over pipa.

Det som kanskje er det aller viktigste i de tilfellene jeg nevner her, er at vi fører en forsvarlig økonomisk politikk som gjør at renta ikke stiger mer enn det den har gjort fram til nå, og at vi unngår en tut og kjør-politikk som bl.a. Fremskrittspartiet har stått for den senere tida, der det bare er å bruke og bruke av statens penger, uten at det får noen konsekvenser. Det får konsekvenser hvis vi bruker for mye penger i dette samfunnet, bl.a. får vi høyere rente, noe som får dramatiske konsekvenser for de menneskene som har tatt opp veldig høye lån.

Et viktig tiltak for å hindre at flere får gjeldsproblemer, er å få sikret at folk ikke opptar for høye lån. En av hovedårsakene til at man får gjeldsproblemer, er at man tar opp for høye lån i forhold til betalingsevnen. Derfor er det et viktig tiltak å sørge for at banker og andre finansieringsinstitusjoner foretar en grundig kredittvurdering. Det gjør de i de fleste tilfellene, men vi kan jo, som flere har sagt her i salen, fremdeles lese annonser i Aftenposten og i andre aviser hvor kredittkortselskaper og låneinstitusjoner markedsfører svinedyre lån uten sikkerhet. Man kan få låne opp til 200 000 kr uten at det må stilles noen garanti eller sikkerhet for det.

Statsråden sa i innlegget sitt at hun vil se på gjeldsordningsloven. Den ordningen vi har i dag, er blitt mye bedre de siste årene. Men hun sa at hun ville se på muligheten for å få slettet gjelden på et tidligere tidspunkt. Jeg tror det er veldig viktig at vi får en gjennomgang av nettopp det, ut fra det faktum at 70 pst. av dem som har gjeldsordning, ikke er i stand til å betale noe av lånet sitt. Men jeg vil også be statsråden om å se på et forslag som ble fremmet av flertallet i justiskomiteen i forbindelse med Dokument nr. 8:66 for 2003-2004, som var et privat lovforslag fra SV, hvor flertallet bad Regjeringen om å utrede adgangen til personlig konkurs, med sletting av gjeld etter mønster av den amerikanske konkurslovgivningen.

En annen side som jeg synes vi også skal fokusere på, og som jeg mener at vi som politikere må ta innover oss og ta litt sjølkritikk på, er statens gebyrpolitikk. Vi vet at rettsgebyrene har økt kraftig de siste årene, og at også multiplikatoren på rettsgebyrene har økt betydelig. Når folk får gjeldsproblemer, slutter mange bl.a. å åpne konvoluttene og lar være å betale. Det resulterer i at de får inkassoselskapene på nakken. De har gebyrer som gjør at gjelden baller på seg, og så havner saken hos namsmannen. Der er det nye gebyrer, og etter noen runder hos namsmannen, ender det opp med at et lite lån blir mange, mange ganger dyrere. Det kan resultere i at folk får gjeldsproblemer. Noe av dette skyldes den gebyrpolitikken som staten fører, der gebyrene har økt kraftig de senere årene. Jeg tror det er viktig at vi tar en gjennomgang av gebyrpolitikken, slik at ikke vi bidrar til å gjøre situasjonen enda vanskeligere for dem som har kommet i et uføre.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:04:48]: Først vil eg seie til siste talar at Framstegspartiet ikkje står for nokon tut og kjør-politikk i sine alternative statsbudsjett. Vi bruker rett nok litt meir oljepengar enn det Regjeringa gjer, men vi har ei heilt anna innretning på politikken som gjer at det ikkje blir nokon fare i forhold til rentenivået. Eg vil også minne representanten om at då Framstegspartiet hadde ei hand på rattet i den økonomiske politikken i Noreg, gjekk Noregs Bank si rente ned frå 7 pst. til 2 pst., medan ho no, etter at dei raud-grøne har teke over, er på full fart oppover igjen.

Når det gjeld denne interpellasjonen, synest eg at det er eit veldig viktig tema som blir teke opp her. Eg konstaterer at både statsråden og fleire av dei som har hatt ordet, konsentrerer seg mest om korleis ein skal opptre etter at ein har kome i ein gjeldssituasjon, at det skal bli lettare å få sletta gjeld etter gjeldsordningslova, og at gjeldsrådgjevarane må gjere ein betre jobb i forhold til dei problema som allereie har oppstått. Eg meiner at det er minst like viktig å hindre at desse problema oppstår. Her har det offentlege eit særskilt ansvar på grunn av at svært mange gjeldsproblemsaker oppstår av di ein har offentlege kreditorar som – som fleire elles har vore inne på – i det heile ikkje bruker sunn fornuft, men står på krava, viser til paragrafar og forskrifter og ikkje tek menneskelege omsyn.

Ein har mange særordningar for offentlege kreditorar som dei private kreditorane ikkje har. I mange tilfelle er dei særnamsmenn, slik at dei kan gå mykje raskare til utlegg. Dei har også heilt eigne gebyr. Det gjeld forfall til både Statens lånekasse, årsavgift på bil osv. Der kan ein altså ta gebyr som private kreditorar ikkje kan ta.

Det er også fleire som har vore inne på det Dokument 2-programmet som var ein gripande historie om to personar som hadde kome opp i eit uføre. Her har vi skattemyndigheiter som går laus på dei enkelte menneska, og dei treng ikkje å bevise noko som helst når dei skjønsliknar. Det synest eg er ei uheldig ordning, og ho er òg i strid med alminnelege rettsprinsipp. Det er nemleg slik elles i rettssystemet at om ein skal leggje ei byrde på nokon, om ein skal døme nokon til å betale, må ein altså bevise at det er riktig. Skattemyndigheitene slepp dette. Dei kan skjønslikna utan å måtte bevise noko. Eg vil vise til både England og USA, som har heilt andre reglar på dette området. Der må ein føre bevis i forhold til skjønslikning, og det synest eg òg vi må vurdere i Noreg.

Elles er det sjølvsagt bekymringsfullt med gjeldsoppbygginga som har skjedd dei siste åra. Det er noko vi må ta på alvor. Framstegspartiet har gjort framlegg om at ein i alle fall bør vurdere å opprette eit gjeldsregister, for i dag er det slik at om nokon søkjer om lån og ikkje opplyser om all annan gjeld vedkommande har, er det ikkje så veldig lett å finne ut av det, i alle fall ikkje om gjelda er teken opp etter at den siste sjølvmeldinga som er offentleg, blei ferdig. Eg synest det er naturleg med eit gjeldsregister, slik at ein kan få betre oversikt, og slik at potensielle låntakarar ikkje lurer både seg sjølve og kreditorane ved å seie at dei har mindre gjeld enn det dei har. Dette er i alle fall noko eg meiner Regjeringa bør vurdere og kome tilbake med.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:09:25]: Jeg takker alle som har bidratt til en konstruktiv debatt. Jeg er spesielt glad for at det ikke har vært en partipolitisk markering. Dette engasjementet og brennende ønsket om å gjøre livet lettere for dem som har havnet i en vanskelig situasjon, gjør at jeg er mer optimistisk enn tidligere. Statsrådens imøtekommenhet regner jeg med vil føre til endringer i gjeldsordningsloven. Jeg la merke til at statsråden er villig til å vurdere, forenkle og forbedre dagens ordning. Det er svært positivt.

Kristelig Folkeparti ser også fram til en sak om personlig konkurs. Jeg har tidligere sagt at vi skal vurdere det konstruktivt. Vi var også med på den enstemmige merknaden i kontrollkomiteen. Jeg tror det er viktig at Stortinget raskt får en sak om personlig konkurs til vurdering.

Avslutningsvis vil jeg understreke at det er behov for endringer i gjeldsordningsloven, slik at denne loven i større grad reflekterer behovet som dagens gjeldsofre har. Risikoen ved usikret kreditt må i noe større grad hvile på kreditor. Derfor bør man vurdere en absolutt foreldelsesfrist for denne type kreditt. Man bør også tilrettelegge for at banker og kredittinstitusjoner får tilstrekkelig grunnlag for å vurdere kundens kredittverdighet. Tilbud om økonomisk rådgivning må innlemmes og styrkes i arbeidet til de nye NAV-kontorene. Det må fokuseres mer på å forebygge gjeldsfeller. Namsmennene bør få en oppfølgingsplikt i gjeldsordningsperioden. Det bør opprettes en gratis rådgivningstelefon. Og elever bør gis opplæring i økonomi og budsjett.

Ved starten av dagens debatt nevnte jeg Jon Schou og Tor Lende, som har gitt dem som sliter med store problemer, et ansikt. Begge sier at møtet med de offentlige kreditorer har vært svært problematisk, i tillegg til de høye gebyrene. Dette må vi ta på alvor. Det kan ikke være slik at en legger mer vekt på å få inn penger til staten enn på å hjelpe, være fleksible og vise medmenneskelighet med personer som sliter. Disse personene har ventet lenge nok på å få en ny start og å kunne leve et verdig liv. Jeg håper dagens debatt kan være en hjelp til dette.

Statsråd Karita Bekkemellem [13:12:11]: Jeg har igjen lyst til å takke Stortinget og interpellanten for en svært konstruktiv debatt. Jeg mener at man i denne debatten har pekt på viktige sider av hva dette faktisk innebærer, og jeg vil helt til slutt knytte noen kommentarer til en del av innleggene.

Mange har vært inne på det offentliges rolle, og det mener jeg vi må ta på alvor. Det er også viktig at vi tar på alvor de enkeltmenneskene som står fram og gir et bilde av hva de opplever fra hjelpeinstansene. Det er vi nødt til å ta på alvor, og det kan jeg love at vi vil følge opp.

Gjeldsordningsloven gjelder for både skatte- og avgiftsgjeld, og den gjelder for skjønnslikning. Så dette vil komme inn under en del av de tiltakene som gjeldsordningen i dag gir rom for. Gjeldsordningsloven gjelder selvfølgelig også for de arbeidsledige fullt ut. Her gjorde Stortinget en del klare forbedringer i 2003.

Representanten Hagesæter var inne på at debatten kanskje har handlet mye om hva som skjer etter at man har kommet i en krise. Det er klart at det krevende spørsmålet for oss alle er hva kan vi gjøre for å forebygge og hindre at en slik situasjon oppstår. Representanten May-Helen Molvær Grimstad var bl.a. inne på skoleverket og ønsket mer kunnskap om forbrukerinformasjon i skoleverket. Jeg tror det i dag er særdeles viktig av mange ulike årsaker. Men dette handler også om hvor mye vi skal gå inn og regulere et marked. Hvor tøff tør vi å være fra Stortingets side i forhold til å si nei til reklame, i forhold til å si nei til aggressive markedsaktører? Er vi like klare når vi møter oss selv i døren i en del av de debattene? Dette er komplisert, for vi opptrer i dag også innenfor et marked som har blitt utrolig liberalt. Jeg føler at når man snakker om forbrukerpolitikk, og det er mye av det dette faktisk handler om, er det ikke bestandig like enkelt å gjøre det som er nødvendig, for dette handler også om veldig mektige aktører innenfor vårt samfunn. Jeg har bare lyst til å si det.

Når det gjelder personlig konkurs, vil jeg si at Regjeringen er i arbeid på det punktet. Jeg vet at SV har hatt et sterkt engasjement når det gjelder dette i lang tid. Det skal vi ta med oss. Og alle de konkrete innspillene som kom fram i debatten, kan jeg love at vi vil se nøye på. Dette er en sak vi jobber fortløpende med, og jeg håper at folk vil merke at vi får til forbedringer.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed slutt.