Lena Jensen (SV) [19:44:07]: Vi vet gjennom forskning og rapporter at vi har en skole som i for stor grad systematisk skiller ut tapere og vinnere. Vi har en skole som på mange områder i sterk grad akkumulerer og faktisk forsterker de sosiale skillene vi har i samfunnet. Dette gjelder Norge i større grad enn andre land vi liker å sammenlikne oss med, inkludert de andre nordiske landene.

Noen hevder at vi på et tidlig tidspunkt i barnas liv ut fra sosiale, kulturelle og økonomiske variabler kan se hvem som kommer til å bli vinnere i det norske skolesystemet, og hvem som kommer til å bli tapere.

Vi har mange grep som må tas for å sikre økt kvalitet i skolen. I Stortinget i dag ønsker jeg å drøfte et av de aller viktigste kriteriene for at barn skal lykkes i skolen, nemlig en satsing på å styrke foreldrenes rolle i skolen, på skole–hjem-samarbeidet. Dette er et tema som ikke har vært mye berørt i den politiske debatten, og som det er blitt fokusert altfor lite på.

Vi vet at foreldrene er avgjørende viktige for elevenes faglige og sosiale utvikling på skolen. Jeg er overbevist om at det å satse på å styrke skole–hjem-samarbeidet vil føre til at en vil styrke kvaliteten i skolen. Mange forskere mener at støtte og hjelp fra foreldrene er viktigere for skolemotivasjonen enn sosial klasse, foreldrenes utdanningsnivå og foreldrenes intellektuelle interesse.

Den mye omtalte PISA-undersøkelsen viser at vi har en skole som skiller ut tapere og vinnere, men denne undersøkelsen viser også at et viktig element for suksess i skolen er foreldrenes støtte for barnas skolegang. Når foreldre er i samspill med sine barn, kan de gi oppmuntring, vise sin interesse for barnas framgang og generelt vise sitt engasjement for hvordan barna har det, både i og utenfor skolen. Et viktig mål for den offentlige politikken må derfor være å støtte foreldrene, spesielt de som har lite utdanning, slik at man kan styrke dem i samspill både med barna og med skolen, på måter som kan forbedre barnas læring.

Vi har tall og en del forskning på dette området. Vi vet at foreldre og lærere må spille på samme lag for at eleven skal lykkes best mulig i skolen. Dette vil jeg hevde har vært et forsømt område under den tidligere borgerlige regjeringen, og jeg mener at dette må være et område som må settes høyt på dagsordenen av den nye rød-grønne regjeringen. Kun med et tettere skole–hjem-samarbeid vil vi kunne lykkes i å skape en skole som er til for elevene våre, som er tilpasset den enkelte elev, og som kan gjøre at vi sikres at barna våre lykkes i skolen.

Alle foreldre må bli sett på som en ressurs i barnas liv og være en viktig partner i barnas opplæring. Foreldrene må være med på laget. Alle foreldre vil sine barn det aller beste, men mange vet ikke på hvilken måte de skal bidra. Mange er heller ikke klar over at de er ønsket og nødvendige i barnas opplæring.

Vi er nødt til å ha et ressursfokus, ikke et problemorientert fokus. Foreldrene må bli aktive og bli brukt som en ressurs i barnas liv, og ikke være et hinder for læring.

Samarbeidet med foreldrene i skolen må styrkes. Elevene må oppleve at de får kommunisert samme type impulser og verdier fra skolen og fra hjemmet. Et viktig mål med å bidra til å ta dette opp til debatt i Stortinget er at jeg tror at et slikt samarbeid vil bedre skolen og læringen for barna våre. I samarbeidet hjem–skole må vi ta fatt i forskjelligheten og imøtekomme den. Det må ikke i for stor grad fokuseres, slik det har vært gjort, på problemer.

En OECD-rapport fra 1997 konkluderer med at foreldre som er engasjert, interessert og støttende i barnets opplæring, fremmer barnets skoleprestasjoner. Mer engasjement for samarbeid er positivt for både elever, foreldre og lærere. Oppfølging av hjemmearbeid og det å snakke rundt middagsbordet er til god hjelp for elevene i skolen.

Vi vet at foreldre uteblir fra samarbeid, som oppleves som problematisk. Dette er menneskelig. Vi vet at skolen også har vanskeligheter med å håndtere foreldre som ikke automatisk fungerer som skolens forlengede arm. Lærere samarbeider best med dem som er lik dem selv, vet vi. De holdninger til læring og skole som foreldrene formidler til sine barn, er av uvurderlig betydning. Det betyr at den gode lærer aldri kan lykkes om man ikke har foreldrene med på laget. Det er ingen instans som påvirker barna så mye som foreldrene gjør. Foreldrene fungerer som et filter rundt barna. Inntrykk farges av foreldrenes holdninger. Det er slik at eplet faller ikke langt fra stammen.

Det viktigste er å støtte opp om foreldrenes oppdragelsesferdigheter, slik som høytlesing og diskusjoner, og sosiale ferdigheter. Det å styrke mestringskompetansen hos barna hjemme er positive bidrag til læring i skolen. Barn og unge kommer best ut både skolefaglig, personlig og sosialt dersom foreldrene viser en tydelig interesse for hvordan de har det, og hva de arbeider med på skolen. For at dette skal skje i størst mulig grad, må skolen legge til rette for foreldrenes deltakelse. Dette er underbygd med forskning, også når det gjelder all type kunnskap som skolen formidler.

I en stor undersøkelse om lesing i skolen er forskernes hovedkonklusjon at foreldrene kan oppmuntres og veiledes til å gi barna mer støtte og hjelp. Skolen og foreldrene må samarbeide om dette. Dette er altså et av de viktigste kriteriene for å lykkes med lesing i skolen.

Kompetanseheving av lærere innenfor samarbeidet mellom hjem og skole var ikke prioritert ved innføringen av Reform 97, og dette området står også svært svakt i lærerutdanningen i dag.

Skole–hjem-samarbeid er et tema som er lite berørt i lærerutdanningen. Det bør legges vekt på å gi lærerne kompetanse i å legge til rette for et godt samarbeid mellom skole og hjem. Vi vet at de sentrale områdene for elevenes trivsel, læring og atferd i sterk grad blir påvirket av læreren. Dette skulle da tilsi at dersom samarbeidet mellom hjem og skole skal få betydning for eleven, bør det tas utgangspunkt i lærerens kompetanse. Dette er det viktig at man får inn i lærerutdanningen. Mange lærere mener faktisk at foreldrene i liten grad har forutsetning for å delta i et reelt samarbeid, og vi vet at det er de mest ressurssterke foreldrene som dominerer samarbeidet i skolen. Dette er mønstre som er kartlagt, og som vi vet eksisterer, men det bør – og det kan – endres.

Foreldre uteblir fra samarbeid – som jeg sa i stad – noe som oppleves som problematisk. Forskning har vist at lærere samarbeider med foreldre som er lik en selv, men kommer ulikheten inn, blir det problematisk. Og der det skulle vært best samarbeid, blir det dårligst samarbeid.

Jeg vil utfordre statsråd Djupedal til å se på hvordan statsråden kan styrke hjem–skole-samarbeidet i lærerutdanningen.

30 års forskning i USA viser at større familieinvolvering i barnas læring er avgjørende elementer for å oppnå utdanning med høy kvalitet og trygt opplæringsmiljø for hver elev. Nesten 90 pst. av forskjellene i 8. klasses matematikk forklares ut fra fravær, variert lesestoff hjemme og TV-titting. Dette er elementer som foreldrene har all – eller stor – innflytelse over.

Undersøkelser viser også at læreren mener at å styrke foreldrenes rolle i barnas læring er det som skal ha høyest prioritet innenfor offentlig utdanningspolitikk. Dette må gripes fatt i.

Som interpellanten i forrige sak, Ine Marie Eriksen, viste til, vet vi at altfor mange foreldre og barn sliter. De opplever at de ikke får den støtten og hjelpen de trenger i skolen. Vi må sette inn hjelpen på et tidlig tidspunkt, om vi ser at ungene våre trenger det. I Norge har vi altfor lenge hatt den mentaliteten at vi skal vente og se. Det har vært den tanken at elevene skal modnes til å lære matematikk og norsk. Det har vært en såkalt strutsepolitikk der politikerne har stukket hodet i sanden og bare ventet på at ting skal gå over. Mens vi har ventet, har mange barn blitt ofre i et system. Det har endt opp med at barna har mistet basiskunnskap og opplevd det såkalte sveitserost-prinsippet – de har så mange hull i basiskompetansen at de ikke får noen mestringsfølelse.

Den gode læreren lykkes aldri om ikke foreldrene er med på laget. Det er vårt ansvar å sikre et system som følger dette opp.

Statsråd Øystein Djupedal [19:54:17]: En styrking av hjem–skole-samarbeidet har høy prioritet for denne regjeringen. Jeg støtter representant Lena Jensen i at foreldrene har en svært viktig rolle å spille i forhold til elevenes faglige og sosiale utvikling, og at foreldre er en svært viktig ressurs for skolen. Jeg er glad for at representanten reiser debatten.

Jeg er opptatt av å styrke foreldres muligheter for medvirkning i skolen og for å gi barna faglig støtte. Vi vet at foreldre har ulike forutsetninger når det gjelder dette. Tiltak som kan bidra til å utjevne disse forskjellene, vil være et viktig tema i vårt arbeid med den kommende stortingsmeldingen om sosial utjamning og utdanning. Regjeringen tar sikte på å oversende denne stortingsmeldingen i desember 2006. Men skal vi lykkes med dette, må det satses på flere arenaer samtidig.

I Prinsipper for opplæring, del II til Læreplanverket for Kunnskapsløftet, legger Regjeringen stor vekt på skolens og lærebedriftens ansvar for å utvikle elevens, lærlingens og lærerkandidatenes sosiale kompetanse, motivasjon for læring og læringsstrategier. Læringsplakaten, som er en del av denne, understreker at skoler og lærebedrifter skal legge til rette for samarbeid med hjemmet og sikre foreldres/foresattes medansvar i skolen. Hovedansvaret for barns oppdragelse og læring ligger her. Deres engasjement har stor betydning for barnas motivasjon og læringsutbytte. Samarbeidet mellom hjem og skole er sentralt for å skape både gode læringsvilkår for den enkelte og et godt læringsmiljø i gruppen og på skolen. Samarbeidet mellom skolen og hjemmet er et gjensidig ansvar, men skolen skal ta initiativ og legge til rette for samarbeidet.

Opplæringsloven, forskrift til loven og Læreplanverket danner grunnlaget for samarbeidet, og foreldre/foresatte skal ha en reell mulighet for innflytelse på egne barns læringsarbeid, både faglig og sosialt.

Hjem–skole-samarbeidet er regulert i opplæringslovens kapittel 11 Organ for brukarmedverknad i skolen, samt i forskrift til opplæringsloven, kapittel 20 Foreldreutvalget for grunnskolen.

Samarbeidet mellom hjem og skole er allerede et viktig område for denne regjeringen gjennom Foreldreutvalget for grunnskolen. FUG er et viktig rådgivende organ for Kunnskapsdepartementet i saker som angår samarbeidet mellom hjem og skole. I sin utadrettede virksomhet overfor foreldre med barn i grunnskolen ivaretar de foreldrenes interesser i skolesammenheng.

Nettopp fordi vi ser betydningen av det arbeidet Foreldreutvalget nedlegger på dette området, har vi satt ned en gruppe som skal se nærmere på en styrking av FUGs rolle. Dette arbeidet vil være avsluttet ved utgangen av juni. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i høstsesjonen med oppfølging av saken.

Om kort tid sender departementet ut en brosjyre til alle landets foreldre med informasjon om Kunnskapsløftet. I denne sammenheng har vi invitert FUG til å bidra med ti råd til foreldre om hvordan de kan støtte opp barnas skolegang. Disse tror jeg vil bli godt mottatt.

Rammeplanen for lærerutdanningen fokuserer i dag godt på betydningen av et tett og gjensidig samarbeid mellom hjem og skole. I rammeplanen for allmennlærerutdanningen står det bl.a. at studentene skal

• lære hvordan de kan legge opp et aktivt og positivt samarbeid med hjemmet og med lokalsamfunnet

• kjenne til barns oppvekstvilkår i dag, familiestrukturer, familiens rolle i et moderne samfunn og betydningen av samarbeid mellom skole og hjem

Det påligger lærerutdanningsinstitusjonene og skolene et ansvar for å gi rammeplanen et konkret innhold. Hjem–skole-samarbeidet skal gis stor oppmerksomhet i lærerutdanningen. NOKUTs midtveisevaluering av allmennlærerutdanningen viser at rektorer og skoleeiere etterspør nyutdannede læreres kompetanseområder som hjem–skole-samarbeid, foreldresamtaler, konferansetimer og foreldremøter. Regjeringen vil presentere de endelige konklusjonene for Stortinget.

Et annet undervisningstilbud som Regjeringen forventer vil føre til et bedret hjem–skole-samarbeid, er den såkalte rektorskolen. Denne masterutdanningen innenfor skoleledelse er i dag etablert ved fire institusjoner rundt om i landet. Det dreier seg om Universitet i Oslo, Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Sogn og Fjordane. Disse fire har siden 2002 samarbeidet om et etter- og videreutdanningstilbud innenfor utdanningsledelse.

Jeg forutsetter at man innen utdanningen av morgendagens skoleledere løfter fram betydningen av å etablere og pleie et nært samarbeid mellom hjem og skole. Her ligger nøkkelen til å styrke elevenes faglige og sosiale trivsel. Første kull uteksamineres om drøyt et år. Regjeringen vurderer å iverksette en evaluering av denne masterutdanningen med tanke på å kartlegge vektleggingen av hjem–skole-samarbeidet innenfor denne utdanningen.

Skoleledere rundt om i Norge må signalisere entydige, positive holdninger til hjem–skole-samarbeidet. Det er en kjensgjerning at hvis man ønsker en varig endret atferd i en organisasjon, må den til syvende og sist være solid forankret i ledersjiktet. Lærerstaben ved den enkelte skole har behov for at ledelsen ikke bare verdsetter deres innsats, men at de selv også aktivt medvirker til at hjem–skole-samarbeidet får en vedvarende høy prioritet. Hvilke tiltak som er matnyttige, kan derimot variere fra skole til skole.

Lærerrollen har i lengre tid vært utsatt for angrep fra mange hold. Arbeidsgiverne stiller store krav til hver enkelt lærers omstillingsevne og fleksibilitet. Jeg er overbevist om at lærerne i allmennhet ser barnas foreldre som en betydelig ressurs i elevenes utdanningsforløp. Det må imidlertid være en rimelig balanse mellom de krav og forventninger som skoleeierne, skolelederne og ikke minst foreldregruppen stiller til hver enkelt lærer, og den status de samlet sett er villige til å gi lærerrollen. Det er ikke bare elever og foreldre som har krav på å bli verdsatt – stikkordet i denne sammenhengen er gjensidig respekt.

Et tiltak Regjeringen har stor tro på, er Utdanningsdirektoratets plan «Prosjekt leksehjelp». Det starter opp høsten 2006 og har en varighet på to år, med et budsjett på 10 mill. kr. Prosjektet har sin bakgrunn i Soria Moria-erklæringen. Her sies det eksplisitt at hensikten med leksehjelp er å bidra til sosial utjamning, og det påpekes at økt timetall i grunnopplæringen også skal gi rom for leksehjelp.

Prosjektet skal

• skaffe en oversikt over pågående arbeid med leksehjelp og eventuell evaluering av dette

• iverksette utprøving og evaluering av leksehjelp på alle trinn i grunnopplæringen

• bidra til erfaringsspredning av gode modeller for leksehjelp

Utprøvingene av leksehjelp som vi nå iverksetter, skal involvere ulike skoleslag og trinn, være forskjellige og ha ulike hjelpere. I arbeidet med å utvikle mer kunnskap om leksehjelp er det et klart behov for å få oversikt over de tilbudene som allerede eksisterer. Sentrale spørsmål i arbeidet med leksehjelp vil være:

• Hva kjennetegner de tilbudene om leksehjelp som i dag eksisterer i norsk skole med hensyn til organisering, ansatte, innhold og målgrupper?

• I hvilken grad er det sammenheng mellom ulike organiseringsmodeller for leksehjelp og de resultatene som oppnås?

• Kan leksehjelp være et egnet virkemiddel i forhold til å redusere den sosiale reproduksjonen som foregår i skolen?

• Hvilke konsekvenser kan ulike modeller for leksehjelp få for samarbeidet mellom hjem og skole og foreldrenes involvering i barnas skolegang?

Som en del av «Prosjekt leksehjelp» vil Utdanningsdirektoratet kartlegge lokale forsøk med foreldreskoler. Dette er et tilbud som er iverksatt ved enkelte skoler, ved at foreldrene gis økt kompetanse i å støtte opp om barnas skolegang. Her kan foreldrene få kjennskap til dagens skole, betydningen av egen rolle i barnas skolegang samt kunnskap om hvordan leksehjelp og annen støtte til egne barns skolegang bør utføres.

I denne sammenhengen må også nevnes et prosjekt som Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen har iverksatt. Der inviterer de foreldrene til skolen, slik at foreldrene skal lære å bli tryggere på realfagene. Prosjektet tar foreldrene på alvor og er et eksempel på hvordan man kan bidra med leksehjelp via foreldregruppen.

Regjeringen er opptatt av å sikre at foreldrene har en sterk tilknytning til skolen, og at de enkelte skoler sørger for å legge til rette for at foreldrene føler seg inkludert. De må oppleve seg meningsberettiget og stimuleres til å bidra positivt til barnas skolegang. Skal man lykkes med å skape varige endringer i det norske samfunnet, er barns oppvekstmiljø og utdanning selve inngangsporten.

Jeg deler interpellantens syn på foreldrenes betydning for barnas skolegang. Det betyr at vår regjering legger til rette på mange ulike vis – som jeg nå har gått igjennom i svaret på denne interpellasjonen – for å styrke foreldrenes rolle i skolen. Erfaringene som også interpellanten viser til, og de kunnskapene vi har om dette, viser at resultatene for barna også blir bedre ved at foreldrene engasjerer seg. Det er en viktig erfaring å ta med seg i det videre arbeidet med dette.

Carl I. Hagen hadde her overtatt presidentplassen.

Lena Jensen (SV) [20:04:17]: Jeg vil takke en engasjert statsråd. Jeg vil takke for at statsråden gjennom sitt svar viser at han tar hjem–skole-samarbeidet på alvor. Det eneste jeg kan gjøre, er å ta av meg hatten og gå ut i svangerskapspermisjon og føle at hjem–skole-samarbeidet av den nye rød-grønne regjeringen er trygt ivaretatt.

Statsråden understreker at denne regjeringen ser på styrkingen av skole–hjem-samarbeidet, og at dette har en høy prioritet i denne regjeringen. Han er opptatt av å styrke foreldrenes mulighet for medvirkning i skolen.

Jeg er veldig glad for at statsråden understreker at dette er et tema som vil bli tatt opp i stortingsmeldingen om sosial utjamning og utdanning som Regjeringen har varslet kommer til høsten.

Jeg er glad for alle de tiltakene som statsråden har ramset opp er i gang og under utvikling. Statsråden var også inne på FUGs rolle – noe jeg i min innledning ikke var inne på. Statsråden slo fast at man både har en evaluering hvor man går igjennom og ser hvordan man skal styrke FUGs rolle, og at disse kan støtte opp under barna og foreldrenes innflytelse i skolen.

Jeg er også glad for svaret statsråden gav i forhold til det han ønsker å gjøre i lærerutdanningen.

Statsråd Øystein Djupedal [20:06:24]: Dette er en veldig viktig debatt, fordi forholdet mellom skole og hjem er en veldig viktig akse for å bedre kvaliteten på barnas trivsel og utdanning. Det betyr at det er mange ulike tiltak som her kan trekke i riktig retning. Det er veldig viktig at vi i forbindelse med Kunnskapsløftet understreker betydningen av dette. Også i forbindelse med evalueringen av allmennlærerutdanningen er det viktig å understreke betydningen av dette.

Som i veldig mange andre forhold er én ting lov og forskrift og hva som rent faktisk står i lovens bokstav, samtidig som virkeligheten i skolen er en annen. Derfor er det viktig å understreke at foreldrene har en rolle i dette, og at skolen skal legge til rett for at foreldrene skal ha en rolle. Hvis ikke skolen automatisk gjør dette, kan det oppleves av foreldrene som at de ikke inkluderes i skolens hverdag. Derfor er det veldig viktig å få fastslått at foreldrene har og skal ha en plass i skolen. Det er fordi dette er viktig for skolen, men ikke minst viktig for barnas læring i skolen. Erfaringene viser at de som har foreldre som støtter opp på ulike vis, gjennomgående har bedre prestasjoner i skolen. Dette er en veldig viktig erfaring å ta med seg.

Når vår regjering satser på leksehjelp, er dette også for å supplere hjem–skole-samarbeidet. Mange av oss har nok sittet sammen med poden og prøvd å drive med leksehjelp. Samtidig opplever vi innenfor fag vi kanskje selv ikke er så dyktige i – i hvert fall når barna blir litt større – at våre egne kunnskaper om ulike ting ikke er gode nok til å kunne gi kvalifisert hjelp. Derfor er leksehjelp en ny arena, der både foreldre og barn skal få mulighet til mer kvalifisert hjelp, for på den måten å styrke hjem–skole-samarbeidet, men ikke minst elevens prestasjoner i skolen. Det betyr at vi vil komme tilbake til mange ulike komponenter i ulike spørsmål vi vil legge fram for Stortinget.

Men vår grunnholdning er akkurat den som interpellanten la til grunn i sin interpellasjon, nemlig at vi på mange ulike vis ønsker å understreke betydningen av foreldres medvirkning i skolen. Det er positivt for barns læring, positivt for skolen og ikke minst positivt for foreldre. Det er faktisk ganske enestående morsomt å delta i barns oppvekst og utdanning – også på den arenaen som skolen er. Skolen skal ikke være et lukket organ for familien. Tvert imot skal skolen være en del av denne vide kretsen rundt familien.

Anniken Huitfeldt (A) [20:08:57]: Mens foreldre før i tiden var bekymret for at barna deres ikke var gode nok for skolen, er det mange foreldre i dag som lurer på om skolen er god nok for deres barn. Foreldrene er en langt mer krevende gruppe enn før. Mange lærere føler usikkerhet i møtet med foreldrene, og mange foreldre er misfornøyd med den innflytelsen de har over sine barns skolehverdag.

Andre foreldre har negative skoleopplevelser selv og er blitt krenket av autoritære lærere den gangen de selv var skoleelever. Disse foreldrene forteller kanskje sine barn at de ikke skal bøye hodet for læreren, og ikke høre på hva vedkommende har å si. Alle foreldre trenger mer kunnskap om dagens skole for å virke støttende for sine barn i skolehverdagen.

Disiplin i skolen har vært et tema i den offentlige diskusjonen i lengre tid. Jeg tror disiplin handler mye om å vinne foreldrenes tillit til skolen. Lærere har ikke lenger autoritet i kraft av sin formelle posisjon. Nei, de må bygge opp en personlig autoritet, og veien til personlig autoritet går gjennom foreldrenes tillit. Foreldrene er ikke lenger livredde for at læreren skal ringe og si noe negativt om deres barn. Ringer læreren i dag med en slik beskjed, rettes ofte skytset tilbake med spørsmål om hva som er skolens ansvar i det hele. Lærerne har i stor grad blitt skyteskiver på grunn av det som er galt i vårt samfunn. I arbeidet med økt foreldresamarbeid må ikke lærerne som gruppe nok en gang henges ut. Derfor må vi arbeide for at den enkelte lærer får større personlig autoritet. Hvis ikke foreldrene har tillit til læreren, vil heller ikke elevene vise læreren respekt – og det kreves for at undervisningen skal fungere bedre.

Lærerne er godt utdannet til å samtale og samarbeide med barn, men å samtale med barnas foreldre har i stor grad vært fraværende i lærerutdanningen. Skal vi hjelpe lærerne til å fungere bedre i forhold til foreldrene, må vi styrke dette.

Skolen har forandret seg mye siden foreldrene selv gikk der. Derfor er det viktig at vi får på plass det som mange skoler har god erfaring med, et førskoletilbud for noen foreldre noen kvelder i uken før barna begynner på skolen, for å klargjøre foreldreansvaret og gi foreldrene mulighet til å virke støttende overfor barna sine allerede fra skolestart. Skal foreldrene ta mer ansvar, må skolen legge til rette for det gjennom bevisst arbeid.

Forskeren Thomas Nordahl sier at samarbeid mellom skole og hjem er preget av mye informasjon og lite dialog. Noen foreldre opplever skolens holdning som nedlatende og lite inviterende – foreldrene blander seg inn i forhold som de ikke har greie på. I den grad skolen ikke tar foreldrene på alvor, er det med på å redusere foreldrenes ansvar for sine barns skolegang. Selv om formell foreldrerepresentasjon og FAU-engasjement er svært viktig, må vi aldri glemme at foreldreengasjement først og fremst handler om direkte kommunikasjon og samarbeid mellom den enkelte lærer og den enkelte forelder om det enkelte skolebarn.

Anders Anundsen (FrP) [20:12:50]: Jeg synes det er interessant å merke seg hvordan SVs stortingsrepresentanter kommuniserer med SVs statsråder gjennom interpellasjoner i denne sal. Men tatt i betraktning at hjem–skole-samarbeid nær sagt ikke nevnes i SVs partiprogram, forstår jeg SV-representantens behov for avklaring fra SV-statsråden.

Jeg vil likevel takke interpellanten for å ha tatt opp et spørsmål som Fremskrittspartiet har kjempet for oppmerksomhet om i mange år. Og takken kommer til tross for at SV gjennom de samme årene har stemt ned Fremskrittspartiets forslag i Stortinget for å styrke hjem–skole-samarbeidet.

Jeg er helt enig med interpellanten i at det er viktig at samarbeidet mellom hjem og skole utvikles på en positiv måte, og at foreldrene blir sett på som en ressurs i stedet for som en plage. Dessverre er det nok blitt slik at en ved enkelte skoler opplever kravstore foreldre som en plage, og at en egentlig er mest glad for de foreldrene som nesten ikke lar høre fra seg. Imidlertid er det en utfordring som interpellanten peker på, at de fraværende foreldrene ofte påvirker barnas prestasjoner i negativ retning. I den sammenheng er det viktig at Stortinget støtter opp om de tiltak som allerede er gjennomført for å øke foreldrenes bevissthet knyttet til barnas skolegang.

Foreldreutvalget for grunnskolen er et viktig tiltak. Dessverre har FUG altfor få ressurser til å møte den økende pågangen fra de engasjerte foreldrene. En idé statsråden kan ta med seg, er med andre ord å styrke FUGs arbeid overfor foreldrene og utvide FUGs mandat. Aktive Foreldre er en annen organisasjon som har til formål å hjelpe foreldrene til bedre å forstå hvilke rettigheter de har overfor barnas skole, hvilke rettigheter de har til påvirkning og innflytelse, og hvordan de best kan hjelpe barna sine gjennom en krevende skolegang. Denne organisasjonen får ikke en eneste krone i offentlig støtte, så en annen idé statsråden kan ta med seg, er å hjelpe Aktive Foreldre med noen kroner i driftsstøtte, som Fremskrittspartiet foreslo i forbindelse med budsjettet for 2006.

Ellers viser det seg at brukerstyrer er en svært god idé i forhold til å engasjere foreldrene i barnas skolegang. Evalueringen av et forsøksprosjekt med brukerstyrer i Larvik viser en utelukkende positiv resultatliste, og jeg vil presisere: utelukkende positive resultater. Prosjektet stoppes nå av fylkesmannen i Vestfold fordi forsøksvirksomheten skal begrenses. Et meget vellykket prosjekt blir altså lagt i grus på grunn av begrensningene i opplæringsloven og statens nylig påtatte forsøksvegring. Et tredje råd til statsråden vil således være å endre opplæringsloven, slik at brukerstyrer med foreldreflertall tillates.

Skal vi legge til rette for samarbeid mellom skole og hjem, må premissene for samarbeidet endres. Skolene som har tatt foreldresamarbeid på alvor, kan vise til svært mange positive resultater, mens andre skoler fortsatt vegrer seg mot foreldreengasjement.

Den problemstillingen interpellanten tar opp, er altfor viktig til at den skal ende med flotte ord og lite handling. Jeg håper derfor statsråden kan vise til konkrete tiltak i løpet av høstsesjonen i den varslede meldingen, som kan bidra til konkrete og praktiske resultater.

Gunnar Gundersen (H) [20:16:28]: Dette er en viktig debatt. Interaksjonen mellom skole og hjem, masterprogrammer, leksehjelp og andre tiltak, er viktige tiltak. Hjemmet og den stimulans det gir til den enkelte elev, er uhyre avgjørende for læringsresultatet.

Jeg står her med et oppslag fra Tønsbergs Blad, der kunnskapsministeren også varsler den meldingen han har omtalt, og det har som overskrift: «Det er alarmerende at elevenes familiebakgrunn betyr så mye» – det er et sitat fra Djupedal. Jeg vil nesten si at det er alarmerende hvis ikke kunnskapsministeren har hatt med seg dette hele tiden. Familie, oppvekst og den sosiale bakgrunnen er helt sentral for læringen i skolen. Jeg snakker her av egen erfaring. Det er en stor variasjon med hensyn til hvordan lærerne selv takler rollen. Det at de får mer ballast, er veldig viktig. Jeg tror det er viktig ikke å skyte på lærerne.

Det som også slår en når en har vært forelder til en del elever som har gått igjennom den norske skolen, er å se hvor stor variasjon det er i foreldreengasjementet, akkurat som representanten Huitfeldt var inne på. Det man stort sett ser, er at de foreldrene som er aktive, de blir enda mer aktive, og at de foreldre som faller utenfor fra begynnelsen av, de faller enda mer utenfor. Det er en kjempeutfordring for skolen å få tak i de foreldrene det faktisk gjelder, for man har jo ingen tvangsmidler overfor hjemmet.

Den norske skolen reproduserer sosiale forskjeller, det har vi hørt mye om. Evalueringen av Reform 97 bekrefter det. Enhetsskolen har ikke klart å utjevne forskjellene. Representanten Jensen sa at her hadde den forrige regjeringen gjort lite. Det vil jeg protestere sterkt på. Jeg oppfatter at det er dette i og for seg Kunnskapsløftet på mange måter dreier seg om. Det dreier seg om å legge sterkere vekt på grunnleggende ferdigheter, om å få fokus på tilpasset opplæring og tydelige læreplaner, og det for å få vite mer om læringsutbyttet i skolen, og gjennom det forhåpentligvis å utjamne forskjellene og gi elevene like muligheter. Det er jo nettopp derfor man trenger nasjonale prøver ned på enkeltelevnivå. Dette måler man ikke på gjennomsnittselevnivå. Man gir heller ikke hjemmene og de som er rundt eleven, innsikt ved å ha nasjonale prøver på gjennomsnittsnivå. Her må man ned på enkeltelevnivå. Det er nettopp det som er poenget. Det er også grunnen til at man er nødt til å sette klare krav i skolen, tror jeg. Det slår igjennom bl.a. i krav til studiekompetanse. Her gjorde den forrige regjeringen ganske mye. Vi håper ikke svekkelsen av signalene fra den nåværende regjering slår altfor mye igjennom.

Klare krav til elevene signaliserer hva skolen forventer av dem. Det er å ta eleven på alvor. Når man kan begynne å måle i hvilken grad elevene når opp til kravene, gir man skolen et middel for å ta tak i de elevene som blir hengende etter og ikke klarer å følge med, på et tidlig stadium. Det gir den beste muligheten til å få tak i de svake elevene og de som kommer fra hjem som ikke følger opp. Her tror jeg tilbakemeldingene til de enkelte elevene må være veldig konkrete, om man skal ha håp om å få tak i de foreldrene det også gjelder.

Det at man får virkemidler som gjør at man kan gi konkrete tilbakemeldinger, vil forhåpentligvis kunne føre til at noen foreldre våkner, og det vil også forhåpentligvis føre til at de elever som ikke har foreldre som våkner, selv klarer å ta tak i sine utfordringer gjennom samarbeid med skolen. For hver elev man klarer å dra opp, i forhold til det løpet kanskje hjemmeforholdene legger opp til, har man vunnet en ganske stor seier. Her er det store oppgaver foran oss. Vi ser fram til meldingen som statsråden har varslet, og fram til en aktiv debatt rundt dette framover også.

Ola T. Lånke (KrF) [20:21:31]: Også denne interpellanten fortjener honnør for at hun fokuserer på et viktig tema.

For over 100 år siden skrev Amalie Skram noen hjerteskjærende bøker om Hellemyrsfolket. Hun skildret sosial nød og urett i det gamle Norge, lenge før oljerikdommen inntok oss. I hennes verden hadde de fattige og vanskeligstilte ikke noe håp om å komme ut av elendigheten. Det verste var at livsproblemene syntes å gå i arv.

Vi ser dessverre lignende trekk som Skram skildrer, også i vår tid. Det er riktig, som interpellanten sier, at foreldrene har stor betydning for elevenes forhold til skolen. Altfor mange barn overtar sine foreldres sosiale problemer. Foruten familien er en sterk og god offentlig skole et sted for å gi alle barn det som trengs for å klare seg i livet. Skolen er en omfattende arena for utdannelse og for dannelse. Samtidig er den også en sosialpolitisk arena for å gi alle barn, uansett familiebakgrunn, et godt og felles grunnlag for å lykkes som selvstendige mennesker i samfunnet. Det er derfor svært alvorlig når forskning viser at skolen tvert imot viderefører, ja til og med forsterker, de sosiale forskjellene i samfunnet. Hvor alvorlig det er, blir enda tydeligere når vi ser at en femtedel av elevene går ut av grunnskolen uten helt å kunne skrive, lese og regne. Den som ikke kan lese skikkelig når han eller hun går ut av grunnskolen, får problemer med å klare seg i utdanning og arbeidsmarked. Den som ikke har grunnleggende tallforståelse, vil få problemer både i arbeidslivet og i hverdagslivet, og vil dessuten ikke makte å følge samfunnsdebatten.

Det er ikke vanskelig å si seg enig med interpellanten i at en av løsningene på utfordringen er et bedre samarbeid mellom hjem og skole. Undersøkelser viser at støtte og hjelp fra foreldrene er langt viktigere for skolemotivasjon enn sosial klasse, familiestatus eller foreldrenes utdanningsnivå. En viktig oppgave for skolen blir derfor å bygge trygge og gode relasjoner til alle foreldre. Lærerne og skolen må bli flinkere til mer å snakke med og langt mindre til foreldrene. Et annet viktig moment som er nevnt, er at det er en klar sammenheng mellom informasjon fra skolen og opplevelse av drøftinger og medbestemmelse i skolen. De som er godt fornøyd med informasjonen, opplever større medvirkning. God informasjon kan derfor være et viktig grunnlag for drøfting og medvirkning, samtidig som drøftinger og medbestemmelse også gir god informasjon.

En kan få til et større foreldreengasjement også om innholdet i fagene dersom det blir lagt opp slik at det blir interessant for foreldrene. Viktige forutsetninger er at det må skje i et inkluderende sosialt klima, med tillit til at alle har noe å gi, og i et språk alle foreldre skjønner. Et økt engasjement fra foreldrene i forhold til fagene vil tjene både foreldrene selv, barna og lærerne. Samtidig vet vi at kvaliteten på foreldresamarbeidet dessverre varierer fra skole til skole og fra foreldre til foreldre. Skolene må derfor utvikle samarbeids- og møteformer som ikke skremmer bort foreldre som er usikre og utrygge i forhold til skolen. Det samarbeidssystem som er nedfelt i gjeldende lover og forskrifter, gir en god ramme for dialog mellom hjem og skole.

Utfordringen er å få systemet til å virke i praksis, i det daglige og for alle. Samtidig mener Kristelig Folkeparti at det også må åpnes muligheter for å finne nye møtesteder eller kanaler for deltakelse. På den måten kan foreldresamarbeidet i skolen revitaliseres. Vi mener at om noen finner å ville lage andre typer samarbeidsorganer enn dem vi har i dag, bør de få anledning til det. Ved flere skoler vet vi at samarbeidet er blitt vitalisert nettopp ved at skolene og foreldrene selv har etablert lokale arenaer for samarbeid.

Det ligger en særlig utfordring i å få til et godt og nært samarbeid mellom hjem og skole når det gjelder fremmedspråklige elever. Utdanningsnivået blant fremmedspråklige foresatte, foreldrenes muligheter til å hjelpe til med lekser samt kommunikasjonsvansker og kulturelle vansker er noen av årsakene. Samtidig har disse foreldrene mange og allsidige interesser og kompetanse som skolen kan nyte godt av og i større grad se som en ressurs for skolen.

Inger S. Enger (Sp) [20:26:27]: Det er veldig fint at Lena Jensen har tatt tak i dette temaet om samarbeid mellom hjem og skole. Her er det helt sikkert et område hvor det er store muligheter for videreutvikling og forbedring.

Egentlig skulle dette samarbeidet være helt sjølsagt. Formålsparagrafen for skolen slår jo fast:

«Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane (...).»

Det er jo en tydelig markering av at det er foreldrene som har hovedansvaret, mens skolen altså skal hjelpe til, og det er skolen som er faginstansen.

Det er godt å høre statsrådens forsikringer om at denne regjeringa vil gi hjem–skole-samarbeid høy prioritet. Jeg tror statsråden uttrykte seg omtrent slik: Jeg er opptatt av å styrke foreldrenes muligheter for medvirkning i skolen og for å gi barna faglig støtte. Vi veit at foreldre har ulike forutsetninger når det gjelder dette, og tiltak som kan bidra til å utjevne disse forskjellene, vil være et viktig tema i vårt arbeid med den kommende stortingsmeldinga om sosial utjamning og utdanning. Det er bra at den bebudede stortingsmeldinga til høsten vil ta opp dette forholdet. Det er svært sentralt.

Det er nødvendig å komme med tiltak som kan gi alle foreldre muligheter for å støtte barna sine. I denne sammenheng er mange foreldre en ubrukt ressurs. Forskning viser jo, nær sagt tidligere også, at foreldrenes interesse for skolen er helt avgjørende for barnas prestasjoner. Sosiale forskjeller forsterkes i skolen. Det er derfor helt riktig at det ikke bare er skolemotiverte familier tiltak skal rettes mot.

Jeg kjenner til at FUG-representanter har tatt tak i temaet og spurt: Hvordan kan vi myndiggjøre foreldre til å være støtte for sine barn? Det må jo også stilles krav til foreldrene. Kanskje kan det settes likhetstegn mellom medvirkning fra foreldrene på den ene sida og felles forpliktende beslutninger på den andre. Samarbeid må uansett være bindende for begge parter, både for hjem og skole.

Som nevnt er det store ulikheter i forskjellige familier. Vi foreldre trekker med oss vår historie og overfører den til barna våre. De som har et godt forhold til skolen fra egen skoletid, forsterker det. I familier hvor det er et dårlig forhold til skolen, blir det utslagsgivende. Derfor kan en dessverre si at skolen er med på å øke forskjellene mellom de sosiale lag, mellom ulike familier. Det bør skolens folk etter hvert bli mer bevisste på.

Det bringer meg over på lærernes ansvar. Jeg skal vokte meg vel for å prøve å definere denne gruppen, men stort sett kan en vel si at det er folk som gjennom livet har hatt et greit forhold til skolen. Det fører oss inn på en enkel sannhet: Det er lettest å samarbeide med dem en likner sjøl. Lærere samarbeider best med folk som liker skolen. Det er helt forståelig, men det holder ikke. For lærerne er det viktig å være lyttende til foreldrenes tilbakemeldinger. De er de nærmeste til å gi uttrykk for hvordan eleven absorberer undervisningen og kan forklare hvilke behov det enkelte barn har. Så her er det viktig at skolen og foreldrene kommer hverandre i møte, og at de er åpne fra begge kanter.

Det er på mange måter store spenninger i dette feltet. Kanskje er det slik at foreldre og lærere først og fremst bør lage en forventningserklæring seg imellom – bli enige om arenaene, så å si.

Foreldre og lærere har hvert sitt kompetanseområde. Det er det viktig å avklare. Målet for begge parter er å være støtte for eleven, som alltid må stå i sentrum.

Odd Einar Dørum (V) [20:31:17]: Det er noen grunnleggende forutsetninger for denne debatten om forholdet mellom hjem og skole, og det er at man i utgangspunktet har grunnleggende respekt for at både familien og skolen for seg er viktige institusjoner når det gjelder å bygge samfunnet, og at de må møtes med respekt. Det er ingen tvil om at vi i mange år – og jeg synes spesielt de sosialistiske partiene – har hatt en tendens til å svekke familien som institusjon og å overbelaste skolen. Og når man overbelaster skolen, kan det tenkes at skolen sukker og segner litt.

La meg nå ta dagens debatt konstruktivt og si at man vil rette opp balansen, slik at man skjønner at skolen er viktig, og at hjemmet og familien er viktig. For at man skal kunne møte det som er kjernen i interpellasjonen, nemlig at elever skal ha det bra og de skal motiveres til å strekke seg for å lære noe, er det for det første helt avgjørende at man har det Economist for noen uker siden sa om Finland, at svaret på å lykkes var: lærere, lærere, lærere. Også lærerne må føle en grunnleggende faglig trygghet, og de må føle trygghet som voksne. Det er helt avgjørende.

Så er det klart at siden situasjonen i norske hjem er forskjellig i forhold til hvordan man kan hjelpe til, f.eks. ved matematikk – for vi har hatt en generasjon som vi nesten har avlært – tror jeg at de grep som ble tatt av den regjeringen som jeg satt i, nemlig at man begynte å organisere gode leksehjelptiltak, er viktige tiltak.

Så skal jeg vende tilbake til den forrige debatten. Nordvoll skole, på Trosterud i Groruddalen i Oslo, er en skole som jobber med autister. Hva særpreger skolen? De har faglig sterke, trygge og dyktige lærere og et usedvanlig tett hjem–skole-samarbeid. De har begge deler, men hvilende på de to forutsetningene at man hver for seg har respekt som er gjensidig, og at man også har sørget for å bygge styrke, slik at det blir energi ut av samarbeidet og ikke det motsatte.

Når man studerer skole i Norge, så eksisterer den – og jeg har ikke noe imot det i mange tilfeller – som skole i en kommune et sted på landet med 10 000 innbyggere. Men jeg vil gjerne anbefale statsråden å ta en studietur i hovedstaden. Jeg har to eksempler: Mortensrud skole, Oslo sør, med 93 pst. fremmedspråklige, minoritetsspråklige, elever som har lagt enormt mye i å mobilisere foreldre til å stille opp, og får resultater fordi man mobiliserer foreldre og får dem til å stille opp. Og så gjerne, for den saks skyld, Skøyen skole på en annen kant av Oslo, hvor foreldrene er såpass engasjerte og motiverte at de tar over undervisningen, slik at lærerne kan få dra til Finland og hente inspirasjon. La oss nå i hvert fall ta fram de eksemplene hvor man gjensidig prøver å bygge hverandre opp, og klarer det. Så finnes det sikkert veldig mange andre eksempler. Men disse eksemplene er det viktig å ta fram, for de eksemplene systematisert gir kulturinnsikt, de gir organisasjonsmessig innsikt og de fører da til skolepolitisk innsikt. Dette er ikke sagt som et argument mot et eneste forskningsresultat som foreligger, men det er viktig å spre de historiene som viser at ting faktisk nytter, som viser at ting lykkes, og som viser at det at man gjensidig står for noe som er bra og trygt, det skaper noe.

Det er et grunnleggende begrep som jeg i hvert fall har lært meg, og det er begrepet «respekt». «Respekt» er et helt avgjørende begrep. Lærere må møte respekt, og lærere må vise respekt. De må vise respekt for elever, og de må vise respekt overfor foreldre. Men nøkkelen til at lærerne ikke nok en gang skal føle at de blir tatt for n-te gang, er at de i hvert fall også blir vist respekt f.eks. i kommunalpolitisk språk, at de tiltales som lærere, og at en rektor er en lærer og ikke en driftsenhetsleder. Det er mye sjelløst språk i Kommune-Norge nå for tiden. Det er mye sjelløst språk som trigger folk så det virkelig står etter, et språk som nærmest tar identiteten bort fra dem som man forventer skal gjøre den jobben som er kjernen i interpellasjonen.

Da kan jo vi som representerer ulike partier her, ta med oss dette hjem og ta initiativet til at man lokalt i Norge – med all den desentraliseringen av norsk skole, som Venstre støtter og jeg også er for – lærer seg en klok diskusjon og en klok samtale om innholdet i skolen, som ikke oppfattes av lærerne som at det kommer nok en kontrollør for å sette seg på skulderen og passe på: hva gjør du galt i dag – at det blir den kloke debatten om innholdet i skolen som jeg føler har vært hensikten med interpellasjonsdebatten her i dag. Da kan det hende at man nettopp får skapt disse grunnleggende forutsetningene for gjensidig respekt, og som gjør at man på den måten bygger hverandre opp og styrker autoriteten. Slik at trygge voksne er en forutsetning, enten den trygge voksne skal være lærer eller skal være foreldre.

Så har statsråden vist til en rekke gode praktiske tiltak for å bygge det videre. Det har jeg tro på, og det vil jeg gjerne heie på. Men vi er nødt til å gjenoppdage en debatt, og vi er nødt til å få en debatt som også politisk passerer pedokratenes fagspråk, hvor man får en merkelig blanding av pedagogiske faguttrykk og byråkratiske uttrykk. Da blir det en saus som de fleste norske borgere ikke klarer å trenge igjennom.

Ine Marie Eriksen (H) [20:36:43]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp, og det har vært diskutert i lengre tid. Det var jo selve bakgrunnen for Kunnskapsløftet, som altså er den store skolereformen som skal innføres fra høsten av.

Som statsråden helt riktig påpeker, er «Prosjekt leksehjelp» en veldig viktig del av muligheten til å gi alle elever en god ballast. Det var et prosjekt som ble startet med en bevilgning fra den forrige regjeringa, og som er fulgt opp og påplusset fra den nåværende regjeringa. Det å kombinere gode leksehjelpordninger og det å sikre engasjerte, kompetente og motiverte lærere som har ambisjoner på vegne av elevene sine, er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre. Altfor lenge har vi levd i en slags illusjonsverden når det gjelder den norske skolen. Ikke bare trodde mange at vi holdt mål rent kvalitetsmessig, men mange trodde også at den norske enhetsskolen var et viktig instrument for å utjevne sosiale forskjeller. Noen av oss har lenge hatt vår tvil om holdbarheten av disse sannhetene, men jeg tror det kom som en ganske kraftig overraskelse på de aller fleste å få dokumentert at den norske såkalte enhetsskolen ikke bare viderefører sosiale ulikheter, men utdyper og forsterker dem.

Vi har samtidig fått dokumentert at elever fra familier med lavt utdanningsnivå systematisk kommer dårligere ut enn elever som har foreldre med høy utdanning. Ved siden av internasjonale undersøkelser som utvetydig dokumenterer at norske elever skårer dårlig eller middels godt når det gjelder kunnskaper og ferdigheter, var det nettopp forskningen om de sosiale ulikhetene som var drivkraften bak den forrige regjeringas arbeid for å få vedtatt det store Kunnskapsløftet. Det å ikke stille krav, og ikke skape kulturer for læring og kunnskap, er å svikte de elevene som trenger skolen aller mest. Når det gjennom mange år er skapt unnfallenhetskulturer der faglige krav ofte veksles inn mot ro i klassen, satser vi samtidig på at elevene får faglig påfyll hjemmefra. På den måten privatiserer vi læringen, og skolen svikter et av sine viktigste samfunnsoppdrag. Litt tabloid sagt kan man si at en del elever har en så sterk hjemmebakgrunn at de nesten kunne greid seg uten skole.

Det daværende Læringssenteret, nåværende Utdanningsdirektoratet, gjennomførte i 2003 en undersøkelse for å kartlegge hvordan mors og fars utdanningsnivå, elevenes kjønn og etniske bakgrunn virket inn på 10.-klassingenes avgangskarakterer i 2002. Konklusjonen var at alle disse faktorene hadde markant betydning, men at ingenting var viktigere for å lykkes enn å ha velutdannede foreldre.

Foreldreutvalget for grunnskolen, FUG, kommenterte den gangen undersøkelsen med noe som burde være egnet til å skape en vekker. De viste til ulike undersøkelser som viste at skolen samarbeider best med de foreldrene som har høy utdanning og gode erfaringer fra egen skolegang. Skolen greier ikke å involvere alle de andre foreldrene, der et tett samarbeid mellom hjem og skole virkelig ville fått betydning for elevenes resultater.

Fra Storbritannia har man sett at innføringen av standardiserte prøver til en viss grad har klart å engasjere de såkalt ressurssvake foreldrene mer, fordi de plutselig har fått en arena der de kan snakke med skolen, og de har fått noe håndfast å snakke med skolen om. Bekymringene fra FUG forteller også noe om hvordan det har seg at skolen ikke utjevner, men reproduserer, utdyper og forsterker forskjeller mellom elever som følge av ulik sosial bakgrunn.

Jeg har lyst til å trekke trådene tilbake til stortingsmeldingen «Kultur for læring», som legger grunnlaget for Kunnskapsløftet. Her understrekes det at skolen må dra nytte av sine lokale medspillere og nærmiljøet for å gi den enkelte elev best mulig utbytte av læringen. Det blir samtidig understreket at foreldre og foresatte er de av skolens medspillere som har størst betydning for elevene. Den forrige regjeringa gikk derfor inn for å gi skolene stor lokal frihet til å organisere samarbeidet mellom hjem og skole, uten å ville binde samarbeidet til spesielle former eller formelle organer. Stortingsflertallet ønsket å beholde de lovfestede samarbeidsformene. Men jeg tror fortsatt det er viktig å unngå at for rigide samarbeidsløsninger blir en sovepute for videreutvikling av samarbeidet hjem–skole. Vi har mange eksempler på at detaljerte bestemmelser snarere begrenser enn fremmer det målet man tar sikte på. Personlig har jeg tillit til at den enkelte kommune og skole i samarbeid med foreldre og foresatte er i stand til å finne gode og lokale løsninger for informasjon, diskusjon og kunnskapsformidling mellom skole og hjem.

Evalueringen av Reform 97 pekte på de store sosiale forskjellene i skolen. Sluttkonferansen fra evalueringen pekte også på at de elevene som av ulike grunner trenger mest tid og hjelp til å få utbytte av skolen, er de som taper mest når skolen verken stiller krav eller har et godt hjem–skole-samarbeid.

Jeg håper statsråden i sitt videre arbeid med denne problemstillingen tar for seg kapittel 11, Skolen og medspillerne, i meldingen «Kultur for læring» og følger opp de konstruktive løsningene som der ble skissert.

Inge Lønning (H) [20:42:11]: Dette er en meget viktig debatt, og interpellanten fortjener ros for å ha tatt den opp.

Jeg tillater meg å begynne med en opplevelse som ligger langt unna skolen og skoleproblemer. Jeg hørte for noen år siden et foredrag i Vitenskapsakademiet av en av våre fremste kreftforskere. Han redegjorde for resultatene av den nyere forskningen, og da han skulle sammenfatte, sa han: Folk spør meg ofte hva man kan gjøre for å unngå å få kreft. Til det har jeg bare ett svar, kjære tilhørere, man må velge sine foreldre med omhu.

Det er på en måte den samme logikk som har gått igjennom denne debatten. Foreldrene er den faktor som avgjør hvorvidt barn lykkes eller ikke. Interpellanten gikk til og med så langt at hun sa: Den gode lærer kan aldri lykkes om foreldrene ikke er med på laget. Det er heldigvis feil! Det finnes massevis av eksempler på at til og med barn i skolealder som ikke har noen av sine foreldre i live, har lyktes ganske godt i skolen. Det finnes heldigvis også eksempler på at barn som ikke har hatt et voksenmiljø som støtte i noen fasong i sitt hjemmemiljø, har lyktes i skolen, bl.a. takket være gode lærere som har skjønt det, og som derfor langt på vei har gått inn i rollen som støttespiller og som «reserveforelder». Det skal vi være glad for. Det er jo en av grunnene til at det er livsviktig å holde høye kvalitetsmål på lærerutdanning, utvelgelse av dem som skal bli lærere. At det er viktig å ha høye kvalitetsmål for skolen, er nettopp fordi det alltid vil være slik at barn har ulike ressurser hjemme, og skolen må ta den utfordringen. Vi må ikke gå så langt at vi speilvender perspektivet og begynner å falle tilbake på den tankegang at tross alt er det foreldrenes ressurser som er det utslagsgivende.

Så er det et perspektiv som mangler i denne debatten, og som forbauser meg noe. Det er mange som tror at vi har skoleplikt i dette landet. Det har vi ikke. Vi har opplæringsplikt, og i utgangspunktet er det klart det er foreldrene som har som plikt å dra omsorg for at deres barn får opplæring i samsvar med det lovverket sier. Det er ingen legale hindringer for at foreldrene kan løse denne oppgaven selv hvis de kan dokumentere at de kan det gjennom hjemmeundervisning. Likeledes har Norge gjennom mange internasjonale konvensjoner forpliktet seg til å respektere foreldres rett til å velge skole for sine barn. Det streifet ikke interpellanten med et eneste ord – pussig nok.

Jeg har tidligere forsøkt å motivere norske undervisningsministre til å interessere seg for og initiere komparativ forskning når det gjelder forholdet mellom skoler som foreldrene har etablert selv, tatt initiativ til og tatt ansvaret for, og hvorledes læringsprosessen foregår der, og den offentlige skolen, bl.a. fordi jeg er sikker på at det er noe å lære der. Det er helt sikkert noe å lære der hvor foreldre, når en grendeskole nedlegges, påtar seg ansvaret selv for å forsøke å videreføre den skolen.

Det er helt sikkert noe å lære av de mest flerkulturelle skolene som finnes i dette land, St. Sunniva skole her i Oslo og St. Paul skole i Bergen. Det finnes ingen grunnskoler i Norges land som har et så vidt spekter av elever med ulik etnisk bakgrunn, ulik sosial bakgrunn og ulik kulturell bakgrunn. Hvorfor glemmer interpellanten det? Hun uttalte selv i et intervju for kort tid siden at den type skoler egentlig sementerer intoleranse og øker fordommer mellom mennesker. Hvor i all verden har hun det fra? Her mangler det jo faktisk noe elementært i norsk skoleforskning.

Det partiet som interpellanten og statsråden tilhører, har gjort sin partileders fremtid i det politiske liv avhengig av at det etableres tilstrekkelig mange private barnehager i dette landet, bl.a. på foreldres initiativ. Hvorfor er dette en hvit flekk på kartet når man kommer til skolen?

Lena Jensen (SV) [20:47:41]: Jeg vil takke for en god og innholdsrik debatt, og for de veldig mange ulike perspektiver som er trukket opp i denne debatten.

Det er viktig at vi får et tettere skole–hjem-samarbeid for å kunne lykkes i å skape en skole som er til for elevene våre, og som er tilpasset den enkelte elev. Et tettere skole–hjem-samarbeid vil føre til at mange flere elever vil føle mestring og føle at de lykkes i skolen og i livet sitt.

Mange perspektiver er tatt opp. Målet med å fremme denne interpellasjonen i Stortinget i dag, er å se på den gjensidige avhengigheten som det er mellom skolen og foreldrene, og at det er viktig å styrke skole–hjem-samarbeidet for å oppnå de gode resultatene.

Jeg understreket også i min interpellasjon at det er viktig å ta et utgangspunkt i at alle foreldre er en ressurs. Uansett hva slags kulturell bakgrunn man har, uansett hvilket språk man snakker, og uansett hvem man er, så er man en ressurs i barnets liv. Veldig mange foreldre trenger hjelp til å se det. De trenger også hjelp til å se hvordan de kan bidra bedre i skole–hjem-samarbeidet for å utvikle elevens kompetanse i skolen.

Som Kristelig Folkepartis Ola T. Lånke sa, er det viktig at vi finner plass og rom til at det er systemer som funker, at det ikke bare blir snakk. Jeg er glad for at Regjeringen sier at dette ikke bare skal bli med ord. Det er viktig å få til en konstruktiv og god dialog mellom skole og hjem. Men som også representanten Dørum sa i sitt innlegg, finnes det mye godt skole–hjem-samarbeid. Det finnes veldig mange gode lærere og veldig mange gode eksempler, som jeg håper man kan trekke fram i den videre prosessen, for å vise at det nytter og vise at det faktisk fungerer.

SV har alltid vært opptatt av å styrke skole–hjem-samarbeidet. Det som undrer meg veldig i denne debatten, er den holdningen Fremskrittspartiet har. Fremskrittspartiet stiller seg nok en gang på sidelinjen i debatten, og kommer med angrep på SV for at vi ikke støtter opp under de forslagene som Fremskrittspartiet har. Fremskrittspartiets forslag er bl.a. at man skal ha foreldrestyrt skole. Det er ikke den type foreldreengasjement vi ønsker. Vi ønsker et klart skille mellom det foreldre kan og ikke kan, og at vi støtter opp om dette samarbeidet.

Statsråd Øystein Djupedal [20:50:46]: La meg takke interpellanten for at hun har reist dette viktige temaet. La meg også takke for mange gode innlegg fra talerstolen om betydningen av foreldreengasjement i skolen. Det er riktig, som svært mange har sagt, at dette er en veldig viktig arena, og vår regjering skal på ulikt vis sørge for å styrke dette.

La meg også være enig i representanten Dørums betraktning over det pregløse språket som ofte føres i noen byråkratiske utlegninger. La meg også si at jeg er enig i det eksemplet han har, og si at det nå er slutt på at noe heter oppvekstsenter i Norge, at vi går tilbake og kaller det for det det er, nemlig skoler og barnehager. Jeg irriterer meg over disse oppvekstsentrene som jeg nå ser rundt i Norge. La oss bruke det gode språket vi har, ordentlig og ikke kamuflere det.

La meg også si til representanten Gundersen at reproduksjon av sosial ulikhet, tar vi tak i i vår regjering. Det er riktig at vi vet dette, men det er påfallende å se hvor viktig foreldresamarbeidet er for å unngå dette. Det man kan si, er at skolen kan og skal spille en mer aktiv og bedre rolle enn det vi i dag har lyktes med. Dette gjelder for mange regjeringer, så dette er et ansvar som kollektivt hviler på vårt samfunn, at vi ikke har vært dyktige nok til å få skolen til å bli et verktøy for sosial likhet. Det skal vi se om vi klarer å reise en debatt om og ha mange forslag til i den stortingsmeldingen som vi vil komme med oppunder jul. Vi tror det er spørsmål rundt denne aksen, som interpellanten nå har tatt opp, som det vil bli en viktig diskusjon om, nemlig om foreldre i skolesamarbeid.

Vi har mange gode eksempler fra norske skoler som lykkes godt med dette. La meg avslutte med et eksempel fra Sverige. Inkluderingsministeren og jeg har besøkt Rinkeby skole utenfor Stockholm. Det var interessant å se at en skole som nesten var en krigssone, er blitt et internasjonalt kjent eksempel på en mønsterskole. Forandringen startet med at rektoren tok kontakt med foreldrene og spurte dem: Hva vil dere med skolen? Foreldrene svarte tre ting: Vi vil ha en god skole for våre barn, slik at de får seg arbeid. Vi vil ha trygghet i barnas skolegang, og vi vil ha en skole som ser pen ut. Dette var en skole med i stor grad innvandrerelever, som nesten hadde mislyktes i alt som det går an å mislykkes i. Nå er denne skolen en av de beste faglige skoler i Sverige og en av de beste i Europa innenfor mange disipliner, ikke minst når det gjelder realfag.

Hvis man spør nesten hvem som helst av norske foreldre, vil jeg tro at de vil svare omtrent akkurat det samme: Vi vil ha en god skole som gir utdanning for våre barn, slik at de får seg jobb og lykkes i livet. Vi vil ha en skole som gir trygghet rundt barnas oppvekst og liv. Vi vil ha en skole som ser pen ut, som gjør at man får lyst til å gå på skolen, og som motiverer til læring. Dette er vel kanskje også da en del av det svaret som interpellanten egentlig etterspør. Hva skal vi som utdanningsmyndighet og samfunn legge til rette for? Ja, det er dette: Vi skal ha gode skoler for våre barn. At foreldrene har en selvfølgelig del i skolen, er også riktig.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er dermed over.