Ine Marie Eriksen (H) [18:39:37]: Det er heldigvis ingen uenighet om at alle elever, uansett funksjonsdyktighet, har krav på et tilpasset opplæringstilbud i samsvar med evner og forutsetninger. Men dessverre er det ikke alltid like stor enighet om hvordan skolen skal gjøre opplæringslovens klare krav til virkelighet for alle elever. Derfor kommer også debatten om integrering eller spesialtiltak opp med mer eller mindre jevne mellomrom, gjerne inspirert av medieoppslag som viser en elev som åpenbart ikke får et tilfredsstillende tilbud.

De siste tiårene har vi kunnet se store endringer i hvilken oppfatning som har vært rådende når det gjelder integrering av såkalte spesialelever – fra en epoke der barn med ulike fysiske og psykiske funksjonshemninger ble «gjemt bort» i institusjoner, til en epoke der full integrering betegnes som det riktige. Det er ingen tvil om at dagens situasjon, med integrering som det absolutte utgangspunktet, er riktig, både ut fra et opplærings- og utviklingssynspunkt og, ikke minst, ut fra et menneskeverdssynspunkt.

Jeg vil likevel i denne interpellasjonen belyse at pendelen i noen tilfeller kan synes å ha svingt for langt i retning av integrering. Det kan synes – både ut fra de opplevelsene foreldrene til barn med spesielle behov har med skolen, og ut fra den offentlige debatten – som om ønsket om integrering er så sterkt at man i visse tilfeller overser at eleven kan ha andre behov. Sjøl om integrering er det opplagte utgangspunktet, må ikke systemet komme i veien for foreldres og elevers ønske om andre løsninger i de tilfellene der andre løsninger åpenbart er best for barna.

Dokumentarfilmen «Jenta fra Oz» viste skjebnen til en utviklingshemmet elev som var plassert i en vanlig klasse, sjøl om hun åpenbart hadde hatt bedre av å få være sammen med elever i samme situasjon. Denne filmen utløste en kraftig debatt med til dels sterke, følelsesladde og ikke minst kategoriske uttalelser om hvilken løsning som hadde vært best. Jeg håper derfor at denne interpellasjonen kan gi grunnlag for en litt mer avbalansert debatt og samtidig gi kunnskapsministeren mulighet til å følge opp og utdype uttalelsene i Aftenposten den 28. mars, der han tok til orde for en større kartlegging av hvordan elever med ulike utviklingshemninger har det på skolen, og hvilke tilbud de får.

Høyre har for sin del lenge ønsket en bred utredning av opplæringen for barn, unge og voksne med spesielle behov. Allerede i 1998 foreslo Høyre for første gang at man skulle foreta en slik utredning, på bakgrunn av utviklingen siden spesialskoleloven ble integrert i opplæringsloven i 1975. Siden den gang har problemstillingen vært oppe mange ganger uten at det har vært mulig å få til en skikkelig kartlegging. Ofte er det vanskelig i det hele tatt å få til en diskusjon, fordi motiver trekkes i tvil, eller synspunktene og konsekvensene trekkes ut i det helt ekstreme. Det mest bekvemme er naturligvis å skygge unna hele debatten eller gjemme seg bak ideologiske besvergelser, men da svikter vi det ansvaret vi har overfor de barna og de familiene det gjelder.

For å forebygge enhver misforståelse: Høyres utgangspunkt er at integrering i den såkalte normalskolen er normalløsningen for elever med spesielle opplæringsbehov. Målet om tilpasset opplæring gjelder også for disse elevene, og vi er nokså sikre på at gjennomføringen av kunnskapsløftet, med større vekt på lokal handlefrihet og lokale tilpasninger, vil gjøre det lettere enn før å gi elevene gode lokale tilbud. Men det er et like naturlig utgangspunkt for Høyre at det er foreldrene som må få ha det avgjørende ordet når det gjelder om deres barn skal få opplæring i den såkalte normalskolen eller ikke. Det er ingen tvil om at det er foreldrene som kjenner sine barn best, og det er ingen grunn til å tvile på at foreldrene, når de står overfor et valg, vil velge den løsningen de sjøl er overbevist om er den beste for barna.

Vi deler fullt ut synet om at alle barn og unge har rett til å få et tilbud om tilrettelagt opplæring i sitt eget nærmiljø. Det er viktig å bygge opp gode, lokale tilbud i elevenes hjemmemiljøer, men samtidig er det nødvendig å åpne for valgmuligheter. De elevene som åpenbart har behov for et spesialtilbud, må kunne få et slikt tilbud. Det er liten tvil om at integreringen har vært og er positiv for de aller, aller fleste. Men samtidig er det viktig å holde fast på at det må være hensynet til den enkelte elev som er det viktigste, og at man derfor må være åpen for å velge den løsningen som gir elevene de beste utviklingsmuligheter, enten dette skjer gjennom integrering i nærskolen eller gjennom et tilbud i en spesialavdeling eller spesialinstitusjon. Hvis det kan gi eleven et bedre og tryggere tilbud enn det eleven ville ha fått i en vanlig skole, skal ikke politikken stå i veien. Det politiske poenget må være å sette eleven foran systemet og være villig til å ta større individuelle hensyn. Det handler om å se menneskene.

I debatten som har fulgt etter visningen av dokumentarfilmen, har bl.a. regjeringspartiet SV vært på banen og ment at integrering er det eneste riktige, uansett. Jeg håper det beror på en misforståelse, eller at standpunktet trekkes litt langt. Man skal også huske på at ganske mange foreldre til elever med spesielle behov ser integreringen fra en annen side, nemlig at deres barn settes «på utstilling» for at samfunnet skal se at det finnes barn som er annerledes enn oss sjøl. Det kan være en ganske grusom opplevelse.

Gruppen av elever med spesielle behov er veldig sammensatt, og behovene forandrer seg med barnas alder. For eksempel er forskjellene i barnehagealderen veldig små, mens de i puberteten er veldig store. Elevenes utfordringer spenner over alt fra Downs syndrom til atferdsproblemer av ulik grad og store fysiske eller psykiske handikap. Når det gjelder gruppen med atferdsproblemer, er også den veldig forskjellig. Vi har alt – fra de som lager uro og bråk i timene rett og slett fordi de kjeder seg, til de som har tunge diagnoser.

Jeg møtte før helga tre foreldre som har barn med spesielle behov. To hadde barn i barnehage, og en hadde barn i skolen. La meg kort referere noen av de synspunktene som kom fram.

For det første: Den største utfordringen er at denne gruppen er så sammensatt, fra barn med Downs syndrom som får lese- og skriveopplæring, til sterkt funksjonshemmede barn hvor den største utfordringen er å få et bleieskift til å fungere. Integrering er viktig i barnehagen hvor andre barn er gode rollemodeller. Integrering er viktigst i ung alder før forskjellene blir for store. Foreldrene trenger muligheten til å velge et akseptabelt tilbud i nærmiljøet og muligheten til å velge forskjellige tilbud etter som barnet vokser. Barn med spesielle behov samlet i grupper i vanlig skole kan gi disse barna en god mestringsfølelse. Foreldrene vil ha valgfrihet til selv å velge det tilbudet som passer best for sitt barn, og en av foreldrene fortalte at hun kommer til å velge et skoletilbud for sin sønn ut fra hvor andre barn han kjenner med Downs syndrom, vil gå, fordi han trenger kamerater. Hun er sikker på at han ikke vil få kamerater på en skole eller i en klasse med bare «vanlige» barn. Ikke minst må skolene ha en verktøykasse de kan bruke, og kompetanse er viktig. Få har den nødvendige kompetansen, og tilbudet blir derfor veldig personavhengig. Hvis ressursene er knappe, blir slitasjen på denne delen av personalet stort. Sykefraværet kan bli høyt, og man kommer inn i en ond sirkel.

Det siste poenget som foreldrene nevnte, var at det må være en politisk erkjennelse av at disse elevene og disse barna er svært ressurskrevende, også økonomisk.

Kort oppsummert kan man si følgende:

• 1. Integrering må være hovedgrepet, men ikke for enhver pris. Hensynet til barna må veie tyngst, og foreldrene må ha valgfrihet til å velge det beste tilbudet for sine barn.

• 2. Denne gruppen er så sammensatt at det er behov for differensiering og ulike løsninger.

• 3. Det må finne sted en politisk erkjennelse av at det er ressurskrevende å gi disse barna et godt tilbud.

• 4. Kompetanse må til like mye som penger. Her har f.eks. små kommuner en stor utfordring.

Når det gjelder elever med utviklingshemninger eller elever med fysiske funksjonshemninger, er det fristende å si at retten til opplæring i nærskolen er absolutt for foreldrene, dersom de ønsker det. En stor utfordring er imidlertid elever med alvorlige atferdsproblemer. Dessverre er det mye som tyder på at denne typen problemer er økende, samtidig som vi ser eksempler på at denne atferden blir mer voldelig enn tidligere. Mens atferdsproblemer tidligere i betydelig grad var knyttet opp til ungdomsskole og videregående skole, ser vi nå tendenser i retning av at dette problemet sprer seg nedover i alderstrinnene. Det er vanskelig å akseptere at man i en obligatorisk skole ikke kan beskytte elever og lærere mot vold. Det er også vanskelig å kunne akseptere at en eller noen få elever skal kunne ødelegge læringsmiljøet for det store flertallet. Det er derfor nødvendig at kommunene i større grad enn i dag oppretter alternative tilbud for elever med alvorlige atferdsproblemer slik at foreldrene kan ta reelle valg.

Atferdsproblemene er altså unntaket fra hovedregelen, og ingen barn med spesielle opplæringsbehov skal tvinges ut av den vanlige skolen hvis foreldrene mener det er best for barna å være der. Men samtidig hadde kanskje dette valget vært lettere hvis det fantes reelle tilbud. Så enkel og så vanskelig er utfordringen, og jeg håper kunnskapsministeren vil ta fatt på den med et åpent sinn.

Statsråd Øystein Djupedal [18:50:03]: Regjeringen har som mål å utvikle en skole som bygger på kunnskap, ferdigheter, mestring og fellesskap. Alle barn og unge skal bli sett, stimulert og motivert for å lære og utvikle seg videre – faglig og sosialt. Likeverdig, inkluderende og tilpasset opplæring er et overordnet prinsipp i norsk skole. Opplæringsloven slår fast at alle elever skal få tilpasset opplæring. Elever som ikke får forsvarlig utbytte av opplæringen, har rett til spesialundervisning etter enkeltvedtak.

Først og fremst vil jeg understreke at elever med særskilte behov er en svært uensartet gruppe, som også interpellanten var inne på. Det dreier seg om elever med ulike vansker og diagnoser, som bl.a. ADHD, autister og psykisk utviklingshemmede, f.eks. herunder barn med Downs syndrom. Også elever med en og samme diagnose er ulike. Det som passer for en elev, passer nødvendigvis ikke for en annen. Dette er også kommet fram gjennom flere konkrete eksempler i mediene og ikke minst gjennom mange henvendelser som jeg har mottatt i departementet. Det er derfor ikke et enkelt grep eller standardiserte løsninger som er svaret. Flere tiltak må virke sammen og bidra til god oppfølging av den enkelte elev.

Det er kommuner og fylkeskommuner som har ansvaret for at alle barn og unge får opplæring i samsvar med regelverket. Opplæringsloven gir alle elever i grunnskolen rett til å gå på den skolen de sokner til. Elever som får spesialundervisning etter enkeltvedtak, vil kunne kreve slik opplæring i nærskolen. Ut fra den enkeltes situasjon kan kommunen tilby opplæring ved en annen skole når dette vurderes som den beste løsningen. Eleven og de foresatte kan likevel avslå et slikt tilbud.

Når opplæringsloven åpner for ulike valg og løsninger, vil også tilbudet rundt i de forskjellige kommunene variere. Uansett følger det av loven at tilbud om spesialundervisning så langt som mulig skal utformes i samarbeid med eleven og foreldrene, og at det skal legges stor vekt på deres syn.

Alle elever med rett til spesialundervisning etter enkeltvedtak skal ha en individuell opplæringsplan, en såkalt IOP. Planen skal utarbeides i samråd med de foresatte og eleven selv. PPT skal veilede og bistå i dette arbeidet. Planen skal evalueres hvert halvår, og gjennom konkret samarbeid omkring den enkelte elev er denne ordningen forutsatt å avdekke om tilbudet for eleven «åpenbart er en uheldig løsning», slik representanten stiller spørsmål om. Dersom det avdekkes at tilbudet ikke er godt nok, må ansvarlige skolemyndigheter og lærere sammen med foresatte drøfte hva som kan gjøres for å endre og forbedre tilbudet. Nødvendig spesialpedagogisk kompetanse må da trekkes inn. PPT har her en nøkkelrolle, men det kan også være nødvendig med et samarbeid når det gjelder andre aktuelle tjenestetilbud. Statlig spesialpedagogisk støttesystem kan veilede og bistå i en slik prosess. Skulle foreldrene likevel mene at opplæringstilbudet ikke er godt nok, og ikke er i samsvar med loven, har de klagerett til fylkesmannen.

Rett til tilpasset og likeverdig opplæring i en inkluderende skole for alle har ligget fast gjennom mange skolereformer. Nyere forskning viser imidlertid at vi ennå ikke har nådd dette målet. For å gi et tilpasset og godt tilrettelagt tilbud må skoleledere og lærere ha god og relevant kompetanse. Tilpasset opplæring og spesialundervisning med god kvalitet er et prioritert område i Kunnskapsløftet og i Strategi for kompetanseutvikling. Spesialpedagogisk kompetanse er et vesentlig element i denne sammenhengen. Universiteter og høyskoler samarbeider med spesialpedagogiske kompetansesentra om å utvikle relevante tilbud. Rapporter fra kommunene til nå viser at tilpasset opplæring er ett av de områdene som skoleeier har prioritert høyest i sine planer.

Jeg er glad for at representanten Eriksen i sitt spørsmål peker på at norsk skole bruker – og skal bruke – store ressurser på opplæring av elever med særskilte behov. Vi er begge opptatt av at ressursene brukes riktig, og at elevene får god oppfølging.

Representanten Eriksen stiller meg spørsmålet om hvordan jeg vil sikre at hensynet til den enkelte elev med særskilte behov blir tilstrekkelig ivaretatt, også i de tilfeller der integrering i «ordinær skole» åpenbart er en uheldig løsning.

Jeg er opptatt av at det blir satt søkelys på spesialundervisningen, men samtidig vil jeg advare mot hastige grep som kan undergrave målet om at flest mulig skal få et godt tilbud innenfor rammen av den ordinære hjemmeskolen. Jeg ønsker meg ikke tilbake til et samfunn hvor vi gjemte bort barna våre på institusjoner, og jeg er glad for at interpellanten også understreket dette poenget.

For å sikre den enkelte et godt, tilpasset tilbud er det tre former for oppfølging og vurdering som er relevant å trekke fram. Det ene er den vurderingen som følger av loven, knyttet til individuell opplæringsplan, og som som nevnt skal skje hvert halvår. Det andre er den vurdering som det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet skal legge til rette for. Systematisk bruk av diagnostiske prøver samt annet kartleggings- og observasjonsmateriell er viktige verktøy i den sammenheng. Det tredje er knyttet til evalueringen av Kunnskapsløftet. En samlet gjennomgang av tilpasset opplæring og spesialundervisningens plass i skolen vil bli en viktig del av evalueringen. Dette innebærer bl.a. en kartlegging av organisering og innhold, ressursbruk og resultater, oppgavene til det statlige støttesystemet og PP-tjenesten og Statped. Utdanningsdirektoratet har fått dette som oppdrag. I løpet av evalueringsperioden vil det bli utarbeidet delrapporter, og for å sitere St.prp. nr. 1 for 2005-2006:

«Det blir lagt opp til evaluering undervegs, erfaringsutveksling og informasjonsspreiing, slik at positive resultat kan medverke til implementering av kursendringar. Brukargruppene vil vere sentrale i dette arbeidet.»

Jeg vil her legge til at jeg allerede har gitt Utdanningsdirektoratet beskjed om å spørre foreldrene til barn med spesielle lærevansker om hvordan de og barna opplever sin situasjon. Dette er en viktig del av evalueringsarbeidet. Det er med andre ord slik at det er skolen som skal tilpasses barnet, og ikke motsatt. Dersom den samlede evalueringen av Kunnskapsløftet senere skulle vise at det er behov for justeringer av regelverket, vil vi måtte se nærmere på dette.

Jeg vil for øvrig påpeke at Fylkesmannen har myndighet til å ta stilling til om alle sider ved opplæringstilbudet er i samsvar med loven. Fylkesmannen kan også pålegge en kommune å endre opplæringstilbudet når det ikke er egnet til å ivareta barnets behov. Kommunene kan ikke vise til økonomiske hensyn dersom dette fører til at eleven ikke får et opplæringstilbud med god kvalitet og i samsvar med lovens krav.

Regjeringen er opptatt av at alle mennesker er unike og skal møtes av en skole som forstår og tar vare på deres individuelle forutsetninger. Jeg vil igjen understreke at det ikke er et enkelt grep eller standardiserte løsninger som sikrer et godt tilbud til den enkelte. Hvorvidt det er elever som ikke kan få tilfredsstillende tilbud ved den ordinære hjemmeskolen, må vurderes helt konkret. Dette ligger det også under Fylkesmannens myndighetsområde å ta stilling til, bl.a. i klagesammenheng. Videre er det lagt opp til et løp som vil følge utviklingen av dette området nøye framover, slik at hensynet til den enkelte elev med særskilte behov vil bli tilstrekkelig ivaretatt.

Det er en viktig debatt som interpellanten reiser. Jeg er også glad for den nyanserte tonen til interpellanten, nemlig at her finnes det ikke noen standardiserte eller lette svar. Et samfunn som vårt må til enhver tid reise debatten om hvordan vi behandler de svakeste, også i skolen. Det betyr at jeg ser fram til denne debatten, og jeg ser fram til det et samlet storting eventuelt vil gjøre hvis det er slik at kursen må justeres. For i likhet med interpellanten har også jeg mottatt mange henvendelser, og jeg har med stor interesse fulgt den debatten som har foregått offentlig, ikke minst etter den filmen som også interpellanten refererte til, som selvfølgelig gjør sterkt inntrykk på alle oss som ser den. Jeg synes denne debatten er god, og jeg takker for at interpellanten legger seg på et nyansert nivå og ikke sier at det finnes lettvinte svar på så krevende utfordringer som vi her står overfor.

Ine Marie Eriksen (H) [18:59:13]: Jeg syns kunnskapsministeren peker på noe helt riktig når han innleder og avslutter med å si at det ikke fins en standardisert løsning som passer alle. Det er helt riktig. Og det er kanskje spesielt riktig i situasjoner der vi ser barn med spesielle behov. Men så oppleves det også slik for veldig mange foreldre at det ikke er de formelle rettighetene som er hovedutfordringen, men hvordan situasjonen oppleves når man har et barn med spesielle behov. Veldig mange foreldre opplever f.eks. at de blir møtt av barnehagen eller av nærskolen med en litt rynkete mine som forteller dem at integrering egentlig er litt vanskelig, både fordi det koster veldig mye penger og fordi det krever spesielle tilpasninger, mens andre ganger når foreldrene primært ønsker et spesielt tilbud for sine barn, opplever de at de ikke får noe annet tilbud enn full integrering i nærmiljøet og i skolen. Så det er kanskje behov for større kunnskap også ute i kommunene, det er behov for kunnskapsspredning ute i kommunene. Jeg syns det er et godt forslag, som statsråden påpeker, at det som må komme ut av evalueringen, også er en større grad av informasjonsspredning og spredning av gode eksempler.

Jeg legger da også til grunn at statsråden kommer tilbake til Stortinget med resultatene av den evalueringen som direktoratet nå holder på med, og forutsetter at den ikke minst er et reelt verktøy – og en reell lyttepost – for foreldre med barn som har spesielle behov.

Statsråden advarer mot hastige grep. Det gjør jeg også, og det er derfor jeg har den innfallsvinkelen i interpellasjonen som jeg har. Men jeg vil allikevel få si at for en del av disse barna haster det faktisk ganske mye med å få på plass et tilbud som er tilpasset de behovene og de ønskene som både foreldre og elever har. Det betyr ikke at man skal velte om hele situasjonen for elever med spesielle behov på én dag eller med ett grep, men det handler om at det haster med å se menneskene, og det haster i mange tilfeller med å se elevene.

Jeg vil avslutningsvis også være så frimodig at jeg tolker statsråden dit hen at han ikke er på linje med sin partifelle Rolf Reikvam med hensyn til at integrering er det man skal velge i alle tilfeller.

Statsråd Øystein Djupedal [19:01:52]: La meg først få understreke at det ikke skal være økonomiske hensyn som skal være avgjørende for det tilbudet barn skal få. Kommunen har en plikt til å tilrettelegge et undervisningsopplegg for barnet basert på barnets individuelle forutsetning. Det betyr at det må være en dialog mellom foreldre og foresatte, barnet og den lokale skolemyndighet om hvordan dette iverksettes, i den grad man i utgangspunktet ikke er enige om hva tilbudet skal være.

Mitt utgangspunkt er at vi i større grad må finne ut av hvordan disse barna har det i den situasjonen de er i. Derfor har jeg også bedt direktoratet om at de skal spørre om dette. Bare denne praktiske tilnærmingen til en skolevirkelighet tror jeg kan være riktig, for det betyr at man får kunnskap om hvordan barna opplever det. Vi ser jo i avisene at mange av disse barna – i hvert fall beskrives det slik – blir ensomme i skolen, de får ikke venner i skolen, de opplever at de er annerledes i skolen, og på den måten skapes det distanse mellom såkalte normalelever og disse elevene.

Dette er kunnskap som vi må ta med oss når vi skal tilrettelegge for løsninger for hver enkelt familie og hvert enkelt barn. Mitt – og vår regjerings – utgangspunkt er at løsningene for hvert enkelt barn vil og må være forskjellige, for barn er unike og forskjellige. Det som kan være riktig for ett barn, er ikke nødvendigvis riktig for et annet barn, selv om de kanskje har den samme formelle diagno-se. Utgangspunktet vårt er loven – og vår regjerings utgangspunkt er altså dette: Vi skal møte barna med ulike tiltak, fordi det kan være nødvendig for at de skal få størst mulig sosialt og faglig utbytte av undervisningen.

La meg da bare understreke noe som jeg tror interpellanten har veldig rett i, og det gjelder i dette tilfellet som i mange andre av livets forhold: Som foreldre eller foresatte for et barn med spesielle problemer møter man mange mennesker i en kommune eller i en skole, men det er ofte den «driven» man selv har, som gir en del av resultatet. Det er stor forskjell mellom våre mange kommuner og mange skoler, og dette er vel en opplevelse mange av oss har i mange av livets ulike henseender. Men vi mener altså at alle barn skal ha rettigheter, og disse rettighetene skal kommunen oppfylle, med utgangspunkt i – som jeg har understreket – barnets spesielle behov, og tilrettelegge for en sosial og faglig framgang eller mulighet i skolen.

Jeg opplever det slik at denne debatten tar utgangspunkt i akkurat de samme forutsetninger som Eriksen har, og som vår regjering har. Jeg tror derfor at denne debatten videre vil bli en god debatt, fordi den også har satt søkelyset på et viktig problem og fordi man ikke har et ønske om at pendelen skal svinge så langt tilbake som jeg registrerer at enkelte i den offentlige debatt har tatt til orde for, nemlig at vi skal reetablere spesialskolene. Jeg er glad for at interpellanten understreker at det ikke er hennes utgangspunkt.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [19:05:17]: Norsk skole er på mange områder en svært god skole. Et område som er krevende, men som på alle vis også viser kvaliteten og mangfoldet i skolen, er at det skal være en fullt ut integrert skole der alle barn kan få sin skolegang. Vi har en skole som kan tilby den enkelte elev tilpasset opplæring bygd på den enkeltes forutsetninger.

Det betyr imidlertid ikke at vi har en skolehverdag fri for utfordringer for å få dette til. Tilpasset opplæring og en skole for alle har ikke på noen som helst måte fjernet behovet for spesialpedagogisk kompetanse, snarere tvert imot. Barn og unge med hørsels- og synsvansker, språkvansker, som er sterkt handikappet, som stammer, har store lærevansker, atferdsproblemer m.m., er avhengig av at skolen har eller får tilført den kompetansen som skal til for at undervisningen tilpasses deres behov. Det er dette jeg synes vi skal fokusere på når vi ser oppslag i media om at barn og unge ikke får det utbyttet av den tilpassede undervisningen som en har forventninger om.

Det jeg håper det ikke blir fokusert på, er hvorvidt det er behov for opprettelse av spesialskoler for at tilbudet skal bli godt nok for de elevene det gjelder. Jeg håper tiden er over for behov for spesialskoler, selv om også jeg innser at vi for enkelte elever eller elevgrupper har et for dårlig tilbud i dagens skole.

Jeg har ved flere anledninger besøkt skoler i min egen hjemkommune. Ved disse besøkene har jeg spesielt blitt orientert om hvordan en tilrettelegger undervisningen for elever med spesielle behov. Det som har slått meg, og som også er bekreftet gjennom samtaler med foreldre, er at i de klassene disse elevene går, oppleves det som svært positivt at det er en eller flere i klassen eller gruppen som har spesiell tilrettelegging og spesielle ressurser rundt seg. De andre elevene nyter også godt av de ressursene som kommer ekstra i forbindelse med enkeltelever. Det kan være spesialpedagogiske ressurser og miljøarbeiderressurser som oppfattes som svært positivt for læringsmiljøet. I tillegg får elevene et naturlig forhold til funksjonshemning, noe som er et tilleggsgode for de funksjonsfriske elevene.

Når jeg ønsker en debatt om hvordan vi greier å tilrettelegge for elever med spesielle behov i nærmiljøskolen, er det imidlertid i erkjennelsen av at det mangler vesentlig kompetanse ved mange skoler i dag, slik at tiltak som pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommunene skisserer for enkelte elever, ikke alltid blir fulgt opp. Det kan skyldes mangel på økonomiske ressurser, men også i veldig mange tilfeller mangel på kompetanse ved den enkelte skole. Det er ingen selvfølge at det finnes spesialpedagogisk kompetanse og miljøarbeiderkompetanse ved den enkelte skole. Men ofte er det den typen kompetanse i et kollegium som er nødvendig for at tiltak skal kunne følges opp i forhold til enkeltelever. Spesialpedagogisk forskning innenfor det norske skolesystemet er det ifølge fagmiljøet selv sparsomt med i den forstand at spesialpedagogikk er et ungt fag i forskningssammenheng. Det er et stort behov for denne type forskning, ikke minst i kjølvannet av de reformene som har skjedd i skolen vår.

I de siste årene har skolen gjennomgått store endringer. Den endringen som kanskje er størst, er oppløsningen av den faste klassestrukturen og overgangen til gruppa. I tillegg har den faste timeplanen blitt erstattet av ukeplaner. Dette setter store krav til elevenes evne til selv å strukturere skolearbeidet sitt. For elever med behov for struktur i skolehverdagen har dette gitt tilleggsutfordringer vi ikke kjenner konsekvensene av. Men vi vet at medikamentbruken ved f.eks. ADHD har økt.

Jeg ønsker at den norske skolen fortsatt skal være en integrert skole der alle barn og ungdommer kan gå sammen. Men det gir store utfordringer i forhold til hvordan vi legger til rette for den enkelte elev. Da trenger vi mer kunnskap om hvordan det står til i skolen på dette området, og vi har behov for at det spesialpedagogiske arbeidet fungerer. Det betyr at vi må stimulere til mer forskning, sikre oss sterke pedagogisk-psykologisk kompetansesentre rundt i hele landet, sørge for gode fagmiljøer i kommunene, og at den enkelte skole stimuleres til å tenke på hvordan den kan sikre at skolen har tilgang til nødvendig kompetanse innenfor spesialpedagogikk og miljøarbeid.

Jeg har tillit til at kunnskapsministeren har høy beredskap på dette området, og det gir han da også klart uttrykk for i dag. Det er viktig om vi fortsatt skal kunne si at vi har en fullt ut integrert skole hvor alle barna kan gå sammen, og hvor enkeltelever med behov for spesiell tilrettelegging får det læringsutbyttet han eller hun har behov for.

Anders Anundsen (FrP) [19:10:47]: Jeg vil først takke interpellanten for at hun tar opp til diskusjon et tema som setter mange følelser i sving.

Fremskrittspartiet har i mange år tatt til orde for at foreldre må gis en mulighet til å velge et skoletilbud som er best mulig tilrettelagt for elever med spesielle behov også utenfor nærskolen. Sist vi hadde dette oppe til debatt, ble vi torpedert av det jeg vil kalle tilhengere av prinsipiell integrering. De er ikke opptatt av den enkeltes behov, men av at prinsippet om integrering skal gjelde alle, uavhengig av om den enkelte elev gis et best mulig tilbud. Tilhengerne av det jeg kaller prinsipiell integrering er først og fremst en del politikere, noen særorganisasjoner og bedrevitere innenfor egne fagfelt. Samtidig fikk vi dusinvis av støtteerklæringer fra dem dette gjelder. Foreldre og besteforeldre var på telefonen min i flere uker for å gi støtte til Fremskrittspartiets syn. Mange fortalte at de kjempet en håpløs kamp mot egne interesseorganisasjoner og et system som mange kommuner erkjente gav for dårlig tilbud, men som de ikke kunne gjøre noe med.

Hva kan være mer krevende og frustrerende enn å se sitt eget barn være ensomt, frustrert og ekskludert i skolesammenheng? Hvem her vil ha den jobben? Hvorfor skal ikke disse foreldrene ha mulighet til å velge et mer tilpasset og kompetent tilbud for sine barn? Eksemplene jeg fikk formidlet fra fortvilte foreldre, var vonde og vanskelige, og det er nødvendig med en total gjennomgang av hele problemstillingen. Det er nødvendig å fjerne seg fra den prinsipielle integreringstanken og innta en mer praktisk tilnærming hvor foreldrenes valgmulighet og den enkelte elevs interesser settes i sentrum.

Jeg har lyst til å sitere Tor Inge Romøren, som er forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Han sier:

«Spørsmålet om integrering av funksjonshemmede har vært altfor mye preget av ideologi og har ikke hatt utgangspunkt i praktiske vurderinger.»

To av ti spesialelever føler seg inkludert. Det betyr at 80 pst. av elevene på en eller annen måte ikke føler seg inkludert. Tre av fire spesialelever leker ikke med jevnaldrende i friminuttene. Kan vi som ansvarlig myndighet sitte rolig og se på denne formen for mistrivsel? Fremskrittspartiet mener det er uakseptabelt, og vi forventer at statsråden følger opp dette på en annen måte enn ved å si at nærskolen skal bli bedre. Det er en umulighet for den enkelte skole og kommune å gi et tilstrekkelig godt tilbud innenfor rammene av en vanlig klasse til svært mange av spesialelevene. Dersom foreldrene deres likevel er fornøyd, skal de selvsagt fortsatt ha rett til å gå på nærskolen. Men der det ikke er godt nok, skal foreldrene ha rett til å velge noe annet.

Norge har verdens mest integrerte skole – på godt og vondt. For mange er det viktig at en lar seg tilpasse og omgås alle uansett. Men la oss i det minste erkjenne at ulikhetene når det gjelder spesialelevenes behov, er uendelige. Det som passer for én, passer ikke for en annen, og det var akkurat det også statsråden gav uttrykk for på denne talerstolen.

Fremskrittspartiet foreslo i budsjettet å bevilge 50 mill. kr til ulike tiltak for spesialelever. Det gjorde vi fordi vi ville fokusere på den enkelte elevs behov og ønsker og i praksis legge til rette for best mulig læringsutbytte. Vi vil ikke kjempe for prinsipper som fører til at elever blir ensomme og foreldre frustrerte over manglende alternativer. Prinsipielle integreringer er avleggs fordi de ikke fungerer i praksis, og jo raskere vi tar det inn over oss, jo bedre er det for den enkelte bruker.

Interpellanten utfordret statsråden til å ta fatt på utfordringen med åpent sinn. Jeg synes faktisk statsråden var mer åpen i tilnærmingen enn jeg har hørt ham på lenge – og det er positivt. Men jeg registrerte også at statsråden sa at målet er å gi et best mulig tilbud i ordinær skole. Vi mener at målet er å gi et best mulig tilbud til den enkelte elev, og det er en vesentlig forskjell.

Lena Jensen (SV) [19:15:52]: Temaet som Ine Marie Eriksen tar opp i dag, er enormt viktig. Om et samfunn lykkes, kan måles ut fra hvordan vi lykkes med å integrere og behandle de aller svakeste blant oss. Jeg er glad for det interpellanten og statsråden klart slår fast i sin innledning i dag, at det er viktig å holde fast ved prinsippet om inkludering ut fra menneskelige og pedagogiske perspektiver, at alle barn har rett til å få en skolegang som er tilpasset evner og ferdigheter, og til å få utvikle både faglige og sosiale evner på best mulig måte, og at alle barn har rett til individuelt tilpasset opplæring.

Skolen skal være til for ungene våre, og de er mangfoldige, de er frodige, de er forskjellige, og de er en meget sammensatt gruppe. Det er viktig, som jeg sa innledningsvis, å holde integreringsprinsippet høyt i denne debatten. Ingen er tjent med at vi i stor stil stuer bort ungene på skoler og institusjoner. Det er heldigvis bare Fremskrittspartiet som står for dette i Norge, og de er fortsatt langt fra å sitte i regjering. Debatten er på fullstendig gale veier når det en roper på som svar, er spesialskoler.

Men ikke alle unger har utbytte av å gå i en full klasse. De opplever tilbakegang i stedet for framgang. Det er veldig individuelt hvordan man lærer og hvordan man tar opp kunnskap. Jeg har møtt foreldre som har fortalt at barna kun gjennom bevegelse og kun gjennom å bruke store rom kan utvikle seg.

Mye handler også om å styrke kompetansen blant lærerne og å satse på spesialundervisning. Jeg tror Ine Marie Eriksen har rett i at pengene brukes feil på mange områder. Mange barn får assistenter som underviser dem i ordinære klasserom, som ikke har den kompetansen de trenger og som faktisk kan gjøre vondt verre. Vi har gjennom media i det siste fått et bilde av foreldres fortvilte kamp mot hjelpeapparatet – en kamp for å få en diagnose, for å få et godt tilbud for barna. Mange foreldre og elever sliter for mye og for lenge for å få et godt tilrettelagt opplæringstilbud. Jeg har møtt foreldre som kjemper for å få hjelp og for at barna skal få en diagnose. Det som er viktig for meg og for SV, er at man ikke skal trenge en diagnose for å få den hjelpen man trenger. Hjelpen skal være der når man har behov for den.

Jeg kan ta et eksempel som ADHD-foreningen legger fram. Fra foreldrene melder fra om at barnet deres trenger hjelp, tar det gjennomsnittlig fire år før man får den hjelpen og spesialundervisningen man trenger. Og dette er altfor lenge. Det tar for lang tid før man får hjelp, og når hjelpen kommer, kan det ofte være for sent. Elevene har fått så store hull i basiskompetansen sin at de snur ryggen til og gjør det som er helt naturlig for dem – de stiller seg på sidelinjen av sin egen virkelighet.

Det er i dag viktig at vi setter inn hjelp på et tidligere stadium. Det er altfor tilfeldig hva slags kompetanse man har på den enkelte skole. Derfor er det veldig forskjell på om elevene får den hjelp de trenger.

Vi må også finne de gode skoleeksemplene – der integreringen fungerer, der man har kompetanse på skolen – og belyse dette. Det er nødvendig at vi i denne sammenheng trekker fram og viser til de gode eksemplene på skoler der både integrering og spesialklasser fungerer.

Å integrere så mye som mulig der det er mulig, er SVs utgangspunkt. Vi vet også at det er ulik praksis fra kommune til kommune. Vi vet at åtte av ti barn i Oslo og Akershus med store generelle lærevansker går i spesialklasser, mens de i små kommuner oftest går i ordinære klasser. Barn som ikke går i ordinære klasser, blir også oftere segregert i forhold til fritidstilbud og har færre venner enn dem som går i ordinære klasser. Undersøkelsene som har vært gjort, viser store individuelle forskjeller. Det som er utfordringen vår, og som vi er nødt til å gripe fatt i, er å skape en skole som er tilpasset den enkelte unge.

Ola T. Lånke (KrF) [19:21:07]: Det er grunn til å gi honnør til interpellanten for at hun tar opp dette viktige, men også vanskelige temaet.

«Integrert til ensomhet» var så vidt jeg husker en boktittel for noen år siden, og jeg er redd for at dette kanskje er blitt hverdagen for enkelte elever med spesielle behov. En rekke avisoppslag har også vist at integreringen for mange ikke er reell. Mye kan tyde på at integrering mer er blitt et honnørord på linje med begrepet tilpasset opplæring, ord som vi alle vet er svært viktige, men som vi ennå ikke helt har lyktes å fylle med innhold. Kanskje må vi gå så langt som å stille spørsmålet om integrering av elever med spesielle behov kan ha spilt fallitt her i landet.

Kristelig Folkeparti tror fortsatt det er viktig at alle elever blir inkludert på en god måte, og at også barn med spesielle behov går på samme skole som andre barn i nærmiljøet. Nærmiljøskolen skal være en arena hvor barn og unge møtes med sin forskjellighet og lærer respekt for hverandre. Det er viktig for alle å kunne gå på skole med de samme lekekameratene som de har på fritiden. Kristelig Folkeparti er enig i at det er viktig for elevene å bli integrert i nærskolen. Samtidig ser vi at integreringen blir vanskeligere jo høyere opp i klassetrinnene man kommer. Mange elever trenger tilbud som krever mye utstyr eller høy kompetanse blant ansatte. Det kan tilsi at kommuner må kunne søke samarbeid for å gi et godt tilbud. Spesielt kan dette gjelde små kommuner. Enkelte steder i landet har flere kommuner gått sammen om å lage et felles tilbud.

Follo barne- og ungdomsskole er et godt eksempel på dette. De har gjennom flere år gitt et godt tilbud til elever med spesielle behov. Skolen ligger i Ski kommune og er eid av de syv Follo-kommunene Ski, Vestby, Oppegård, Frogn, Ås, Nesodden og Enebakk. Skolen har i dag et interimsstyre som har som målsetting å etablere skolen som et interkommunalt selskap. Det har imidlertid vist seg vanskelig å realisere denne målsettingen.

Ifølge brev fra Utdanningsdirektoratet viser det seg at denne type drift vil være ulovlig. Etter opplæringsloven er kommunen ansvarlig for å oppfylle retten til grunnskoleopplæring og spesialpedagogisk hjelp. Etter direktoratets mening må det foreligge en klar hjemmel i opplæringsloven dersom en kommunes myndighetsutøvelse skal legges til noen annen enn kommunen selv. En slik hjemmel finnes ikke i opplæringsloven. Det er ifølge direktoratet heller ingen holdepunkter i forarbeidene til opplæringsloven for at kommunene kan overføre myndighetsutøvelse og ansvar til andre organer. Det er kommunen som er tillagt ansvaret etter opplæringsloven.

Så er vi imidlertid kjent med at Kommunal- og regionaldepartementet har kommet med et høringsnotat om endringer i kommuneloven som kan bety en oppmyking i forhold til interkommunalt samarbeid. Det ville være interessant å høre i hvilken grad statsråden mener dette etter hvert vil bety endringer i forhold til etablering av interkommunale skoler for elever med spesielle behov.

Skolen i Follo er ikke den eneste i sitt slag i landet. Det finnes flere andre kommuner som har gått sammen om å gi et slikt tilbud. Etter Kristelig Folkepartis mening bør man vurdere å endre opplæringsloven slik at det kan åpnes for interkommunalt samarbeid om spesialundervisning. Forutsetningen må være at lokale myndigheter og foreldrene mener at det er dette som gir det beste tilbudet til barna. En annen forutsetning er at de rettighetene elevene har etter opplæringsloven, ikke svekkes. Kommunenes ansvar for å oppfylle retten til grunnskoleopplæring og spesialpedagogisk hjelp for den enkelte elev må fortsatt ligge fast.

Den store utfordringen i forhold til integrering ligger i at den må oppfattes som reell for den det gjelder. Først da har vi lyktes. For å få dette til er det avgjørende at selve systemet ikke settes foran elevene og deres behov. Hensynet til den enkelte elev med særskilte behov må bli tilstrekkelig ivaretatt. Det gjelder også i de tilfellene der integrering i ordinær skole åpenbart er en uheldig løsning. Derfor må vi se om det finnes andre og bedre måter å organisere integreringen på, i første rekke innenfor dagens skole. Så må vi også være villige til å endre systemet. Vi må foreta de endringer som er nødvendig for å sikre at inkluderingen kan oppleves som reell for de barna som har spesielle behov.

Inger S. Enger (Sp) [19:26:06]: Først og fremst vil jeg gi ros til Ine Marie Eriksen som tar opp et viktig, men også svært vanskelig tema. Jeg er enig med interpellanten: Her finnes det ikke kjappe og enkle svar. Barn som gruppe er sårbare i seg sjøl. Her snakker vi da i tillegg om ei gruppe med særskilte behov.

Retten og plikten til opplæring ble lovfesta for 30 år siden i daværende lov om grunnskolen. Begrepet tilpassa opplæring kom også på dagsordenen. Den retten er blitt mer og mer forsterka, seinest ved ei lovendring i 2003. Av den totale elevgruppa fins det ei mindre gruppe barn og unge med spesielle opplæringsbehov. Dette er, som tidligere nevnt i dag, ei svært uensarta gruppe, som kan ha alt fra relativt enkle lese- og skrivevansker til tunge multiple funksjonsnedsettelser. Svært mange av disse elevene får tilbudet på nærskolen sin, og mange skoler lykkes med denne utfordringa.

Men vi står altså igjen med ei lita gruppe som opplever store problemer i «ordinær» skole. Det er grunn til å se nærmere på dette. Disse elevene er fysisk integrert i skolen. Og i denne debatten er nettopp dette begrepet, integrert, brukt en rekke ganger. Men det er mye som tyder på at de ikke er inkludert. Og så er spørsmålet: Kan de bli det?

I NOU 2003: 16, «I første rekke», står det bl.a.:

«En inkluderende skole stiller store krav til skolen. Når en elev ikke fungerer, er spørsmålet: Hva er galt med skolen? I den tradisjonelle skolen har spørsmålet vært: Hva er galt med eleven?»

Senterpartiet mener så definitivt at skolen må bli bedre rusta til å møte ulike elevgrupper ut fra elevens ståsted – ut fra elevens rettigheter og behov. Målet er et best mulig tilbud for den enkelte elev.

Skolen skal være et tverrsnitt av hele samfunnet og også ruste barn og ungdom til å ta fatt på livet utafor. I en god offentlig skole må det i utgangspunktet være plass til alle. Men det vil koste, kompetanse koster. Jeg skal ikke påstå at jeg har fullstendig oversikt over den norske skolehverdagen, men det er vel en kjensgjerning at flere av de elevene som hadde trengt et pedagogisk skreddersydd opplegg, overlates til assistenter. Ut fra sine forutsetninger utfører sikkert assistentene en svært god jobb, men de har altså ikke relevant fagutdanning.

Lærertetthet og gruppestørrelse er naturligvis viktige stikkord òg. For å kunne gi alle elever individuelle læringsplaner og oppfølging på sitt nivå er det nødvendig at læreren har kapasitet til virkelig å se den enkelte. Det kan fortone seg som ei uoverkommelig oppgave når ei stor elevgruppe rommer et bredt spenn i ferdigheter. Dette fordrer bl.a. at også lærerne tenker litt nytt. For eksempel kunne nok flere være tydeligere på å se elevens sterke sider og utvikle og bygge videre på dem. Kanskje kunne det virke positivt inn på elever med atferdsproblemer.

Og så til det jeg føler ligger implisitt i interpellasjonen, og som har vært oppe i ulike media: Bør alle elever gå i nærskolen? Det må være den absolutte hovedregel. Skole og samfunn må bestrebe seg på å legge forholdene til rette slik at det er plass til alle. Så må vi kanskje erkjenne at i noen svært få tilfeller klarer ikke den ordinære skolen å gi et verdig tilbud. For i tillegg til læring må vi vektlegge livskvalitet i skolen. For de få som ikke opplever noen glede eller føler noen form for livskvalitet i skolen, må alternative tilbud være riktig.

Det er betryggende å høre en varmhjertet statsråd som er opptatt av denne problematikken. Og det er viktig at vi får ei brei evaluering av Kunnskapsløftet.

Odd Einar Dørum (V) [19:31:22]: Det er ingen tvil om at det er riktig som flere har sagt, og som mange har kommentert, nemlig at interpellanten har tatt oss med på en ganske krevende og vanskelig reise. Det som er fellesnevneren, slik jeg oppfatter det i salen, og som Venstre deler, og som jeg står inne for, er jo at vi skal sette det enkelte barn og den enkelte elev i sentrum. Da tror jeg at i veldig mange tilfeller vil vi ende opp med det svaret at det skjer best i det vi kaller for den vanlige skolen. Men vi vil også ende opp med det svaret at det ikke alltid er riktig, og da har vi en praktisk politisk utfordring, for da er det ulike muligheter i dette landet. Jeg kan illustrere det ved å ta Oslo-skolen. Jeg skal illustrere det ved en meget spesiell spesialskole i Oslo, nemlig Nordvoll skole, som er en skole for autister som er kjempet fram av foreldre etter HVPU-reformen. Og de som jobber der, lærerne, som er svært motiverte og dyktige mennesker, sier at foreldrene har kjempet det fram. Og denne skolen har nå 15 års erfaring i Oslo. Basert på autister sier de tørt – og jeg sier ikke at dette er riktig – at ca. 80 pst. av dem de forholder seg til, kan klare seg om man gjør absolutt alt det man skal på en riktig måte i det vi kan kalle den normale skolen. 20 pst. på gitte vilkår får det ikke til. Noen av dem har man prøvd, og så går det ikke. Da blir det jo systemtvang hvis man skal presse barn til å være med i situasjoner hvor man vet at det ikke går.

Så er det slik at i Oslo-skolen, i denne store byen, er den skolepolitiske virkeligheten at det er ca. 126 grunnskoler, 20 spesialskoler og 24 videregående skoler. Da gis det et valg. Det valget fins ikke over alt. Noen steder eksisterer det etter det som representanten Lånke har kalt for tilgivelsesprinsippet – altså at det åpenbart eksisterer – ikke etter tillatelse, men tilgivelse. Så fins det interkommunale løsninger. Jeg har selv sett på en slik interkommunal løsning i Grimstad-området, Langemyr skole. Og jeg har fått alle livets nyanser på bordet, på samme måte som jeg følte at statsråden svarte interpellanten – med vilje til å gjøre det.

Jeg har også vært til stede da Christina-filmen ble vist. Det var ingen i den filmen eller noen som var til stede, som bebreidet skolen i Os – tvert imot. De sa jo at de gjorde absolutt det de kunne. Men det som kom fram, var jo at det ofte er vanntette skott mellom skole og mange andre deler av hjelpeapparatet som bør stille opp. Da blir det en jobb for oss som driver med politikk, enten det er i denne salen eller man sitter som statsråd, å sørge for at det drives så mye kulturmassasje at hjelpeapparatet slapper av. Noen av de erfaringene som virkelig er et tankekors for meg, basert på mange års politisk erfaring, er at de beste og mest kompetente fagfolkene ofte skriver en uendelighet av utredninger og planer, hvoretter det overlates til de minst faglærte å gjennomføre jobben som planene forutsetter.

Når jeg på min vandring gjennom livet gjennom mange år opplever dette gang på gang, så står vi overfor en systemfeil, vi står overfor en systemutfordring. For det kan da ikke være mening i at vi spanderer den beste og lengste utdanningen på folk for at de skal lage den ideelle utredning for noen, for deretter å overlate det til andre. Nå er det ikke bare på dette området at det er slik. Alle vi som har en viss erfaring, vet jo f.eks. at norsk psykiatris førstelinjetjeneste er politiet og ikke psykiatriske sykepleiere. Men nå snakker vi altså om barn og skolen. Og jeg vil gjerne sende med til statsråden hvordan han kan ta fatt på denne systemklemma som åpenbart eksisterer, og som andre har vært innom her – også representanten Enger. For det blir jo galt at de vi gir den beste utdanningen og forutsetningen for å gjøre noe, de får ikke nok nærkontakt med dem som virkelig trenger det. Så har jeg som utgangspunkt at man faktisk er villig til å stille opp og hjelpe.

Jeg ser det som svært positivt at statsråden systematisk vil kartlegge, og at han vil ha som ideologi – for å si det på den måten – å sette det enkelte menneske og den enkelte elev i sentrum. Jeg tror også ut fra den ideologien at det integreringsidealet vi har, vil holde i veldig mange tilfeller, og at vi ikke på noen lett måte skal la oss feie bort fra det. Men vi ville nesten bli grusomme og ubarmhjertige hvis vi ikke så de situasjonene hvor det ikke passer. Det ville være helt forferdelig og vi ville være iskalde hvis vi ikke tok innover oss de foreldrene og de barna som har vært gjennom de situasjonene, for da gjør vi noen til kasteball. Og så blir konklusjonen at da er vi plutselig inne i en vandring som ikke påkaller noen enkle politiske overskrifter, men det påkaller en type reflektert debatt som vi kan få rundt en interpellasjon med den formen den har i Stortinget, og som jeg iallfall ønsker å gi mitt bidrag til. Det gjelder interpellantens og statsrådens idealer og idealene til alle dem som har hatt ordet her. Men utfordringen blir å sørge for at den praktiske valgmuligheten som fins, også kan eksistere flere steder enn i de situasjonene jeg har beskrevet, spesielt med utgangspunkt i Oslo.

Ine Marie Eriksen (H) [19:36:48]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke for debatten. Jeg syns det har vært en god debatt, og jeg syns den har avdekket det som jeg håper er en større enighet enn man kanskje kan få inntrykk av gjennom mediedebatten. Vi har alle et sterkt ønske om at integrering skal lykkes der det passer, men samtidig har vi en erkjennelse av at det ikke alltid passer, og at man da må trå til med reelle valgmuligheter for de foreldrene og de barna det gjelder. Og med det tror jeg det er viktig å ha med seg følgende spørsmål: Hvorfor integrerer vi, og for hvem sin skyld integrerer vi? Det viktige der er jo å se menneskene, se barna, og si at vi integrerer for barnas skyld. Vi integrerer ikke for samfunnets skyld. Og det er en ganske viktig forskjell. Som jeg også nevnte i min interpellasjon, er det en del foreldre som opplever at de nærmest blir presset til en integrert løsning fordi samfunnet skal se at det finnes barn som er annerledes, og som har andre behov. Det er altså ikke fordi det er til det beste for de andre elevene og for barna selv, men fordi samfunnet skal se at noen er annerledes, rett og slett. Det er ikke derfor vi integrerer – vi integrerer for barnas egen skyld.

Jeg tror det er viktig å peke på at mange steder sitter det personer med veldig mye kompetanse på elever med spesielle behov og på spesialundervisning. Men ofte sitter de i kulissene og trener opp andre. De er sjelden i kontakt med barna sjøl. Det er kanskje noe man burde se litt nærmere på og gjøre noe med. Den beste kompetansen sitter altså langt unna barna og kunne kanskje vært brukt bedre nærmere dem.

Dette er en problemstilling som ikke er lett i det hele tatt. Erkjennelsen er at det er vanskelig å få det til å fungere i praktisk politikk, men jeg tror det er særlig to forhold vi skal ta med oss: Barnas behov endrer seg f.eks. dramatisk mellom barnehage og pubertet, kanskje nesten enda mer enn for såkalt normalelever. Mens integrering er veldig bra og nyttig i barnehagen, kan det være en direkte katastrofe senere i utdanningsløpet.

Kanskje skal vi spesielt legge oss Ola T. Lånkes ord om boka «Integrert til ensomhet» på minne. Det sporer tilbake til spørsmålet jeg stilte helt i begynnelsen: Hvem integrerer vi for? Hvis vi kan klare å holde den individuelle fanen høyt og se menneskene, tror jeg vi kan komme langt på vei også i den praktiske politikken.

Statsråd Øystein Djupedal [19:39:40]: La meg i likhet med samtlige som har hatt ordet i denne debatten, takke for en god debatt og takke interpellanten for å ha tatt opp et krevende, men viktig tema.

Jeg vet ikke om det går an å si fra denne talerstolen at man er enig i alle innlegg som er holdt, men det er i hvert fall noe i nærheten av det jeg føler, at det er en slags konsensus om at Stortinget er opptatt av å se nøye på de forskjellige virkemidler vi har, med utgangspunkt i hvordan barna skal få et mest mulig tilrettelagt undervisningsopplegg.

Loven åpner som kjent for ulike måter å organisere tilbudet på, både i den ordinære hjemmeskolen og utenfor. I en vurdering av elevens situasjon er utgangspunktet at man kan tilby en annen undervisningssituasjon enn den hjemmeskolen gir. Dette er utgangspunktet, men la meg understreke – bare for at dette ikke skal få en slags slagside i retning av at den ordinære hjemmeskolen i utgangspunktet ikke vil være det beste tilbudet for de fleste – at vi har tusenvis av barn i norsk skole som på ulike vis er integrert og inkludert, og der foreldre, barn og skole gjør en enestående innsats for at disse skal få et godt tilrettelagt undervisningsopplegg.

La meg videre bare understreke at de tilfeller vi har sett, kanskje i mediedebatten spesielt, selvfølgelig er barn som helt åpenbart har behov for et annet tilbud – eller iallfall et bedre og bredere tilbud – enn det de kanskje har fått over tid. Men de aller fleste barn hører vi ikke om, fordi de faktisk har det ganske godt i den ordinære hjemmeskolen og har et tilbud som foreldrene og de selv synes er bra. Alle vi som har barn i skolen, vet dette også av egen erfaring. Vi ser barna i våre barns klasser, i klasserommet og i andre sammenhenger. Vi ser at de stort sett finner seg til rette, og at skolen er flink til å legge til rette for at barna inkluderes på en naturlig og selvfølgelig måte.

La meg også bare understreke at det ofte er behov for et tverrfaglig samarbeid om mange av de barna som er mest utsatt i skolen. Deres – skal vi kalle det – problemer eller lidelser vil være sammensatte. Da vil det ikke bare være én etat som må kunne finne en løsning på dette, det vil selvfølgelig kreve at kommunen må legge til rette for et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. I mange henseender vil særlig helse- og sosialetaten være en naturlig samarbeidspartner. Det er viktig at kommunen tar det ansvaret som hviler på den, og som også loven understreker veldig tydelig.

Denne debatten har ikke egentlig gitt meg spesielle utfordringer eller spørsmål, annet enn at ja, vi vil komme tilbake til dette. Evaluering av Kunnskapsløftet er en del av det vi nå gjør. Dette vil være ett tema. Dette vil Stortinget få anledning til å komme tilbake til. Vi er opptatt av at hvis kursen må justeres, så er vår regjering villig til å justere den. Men utgangspunktet vårt er – som jeg oppfattet at et samlet storting vil være enig om – at den kursen vi er på, er riktig. Så må vi se om det er behov for noen justeringer for helt spesielle tilfeller.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er da avsluttet.