Inge Lønning (H) [11:08:15]: La meg forutskikke den bemerkning at jeg håper at helse- og omsorgsministeren i sitt svar vil tale med større autoritet enn det statsministeren nettopp gjorde.
Jeg vil først peke på omfanget av den innsats som i dag gjøres i det norske helsevesen av private aktører. I løpet av de siste årene har vi hatt en meget gledelig nedgang i ventetid når det gjelder de aller fleste typer sykehusbehandling. Det innebærer også at den gjennomsnittlige ventetid for enkeltpasienter har sunket kraftig. Dette var noe av hensikten med sykehusreformen, som det var ganske bred enighet om i Stortinget. På dette punkt kan man konstatere at sykehusreformen har slått til, og har virket slik man var enig om at den skulle virke. En av de vesentlige grunnene til det, er at man i betydelig grad har gjort bruk av private tilbydere som har gjort en kvalitativt sett meget god innsats. Brukertilfredsheten er på topp hos dem som har mottatt behandling ved disse institusjonene, og kostnadseffektiviteten er det også enighet om er meget høy.
Samtidig er dette en nødvendig del av prinsippet om det frie sykehusvalg for brukerne. Hvis det frie sykehusvalg skal fungere etter hensikten, forutsetter det at det er rimelige alternativer å velge mellom. Med «rimelige» sikter jeg til alternativer som er innenfor rekkevidde.
Det forholder seg nemlig slik at en stor del av den kirurgiske tjeneste knyttet til skjelett- og muskellidelser, altså ortopedisk kirurgi, og synsproblemer, øyelidelser, er sykdommer som typisk rammer den eldre del av befolkningen. Det viser all statistikk at de pasientene som nyter godt av disse tilbud, er pasienter som til dels har meget høy alder, og som derfor også har begrenset bevegelighet. For slike pasienter vil det å måtte reise i forbindelse med å få utført behandling i seg selv være en negativ og til dels helseødeleggende faktor i dette bildet.
Så til aktiviteten ved private sykehus. De siste tallene som finnes ferdig bearbeidet, er tallene for året 2004. De viser at det fra 2003 til 2004 skjedde en ganske betydelig økning, som innebærer at i noen av helseregionene – det gjelder f.eks. Midt-Norge – er man når det gjelder elektiv kirurgi som forutsetter sykehusopphold, oppe i at hele 11 pst. av operasjonene er utført av og innkjøpt fra private tilbydere. Selv om de absolutte tall viser betydelige variasjoner mellom helseregionene, har tendensen vært helt entydig ved samtlige: Det har vært en betydelig økning i bruken av private tilbydere.
Jeg gjentar at all tilgjengelig informasjon viser at dette har vært til fordel for brukerne av helsetjenesten. All tilgjengelig informasjon viser at de som har mottatt disse behandlingstilbudene, er meget tilfreds med kvaliteten på dem, og med den korte ventetiden.
Nå er vi havnet i en situasjon hvor Soria Moria-doktrinen – med det sikter jeg til det prinsipielle utsagn i Soria Moria-erklæringen om at man skal redusere bruken av private tilbydere i helsetjenesten – er i ferd med å ødelegge den positive utvikling som vi så under den forrige regjering. La meg nevne et enkelt tall for å vise dette. Den største aktøren som selger private helseforsikringer i Norge, Vertikal Assistanse, har opplevd en dramatisk økning i salget av slike forsikringer. Så langt i 2006 – og vi er ennå ikke halvveis i kalenderåret – har man solgt 7000 nye forsikringer, like mange som man solgte i hele kalenderåret 2005. Det betyr at vi i inneværende år kommer til å se mer enn en dobling når det gjelder folks vilje til å satse på privat betalte helseforsikringer.
En annen opplysning som gir grunn til uro, er at man flere steder, bl.a. i Haugesund – det har vært en meget lang og meget kronglete prosess i Helse Vest, som det er grunn til å anse som, for å si det forsiktig, suboptimal når det gjelder profesjonell håndtering – ser en klar tendens til at et økende antall pasienter betaler behandlingen fullt ut selv, fordi det er den eneste løsning de finner tilfredsstillende når det offentlige ikke lenger er villig til å bruke private tilbydere for offentlig regning. Det samme meldes fra Østfold, der det også sies at man ser en helt klar økning av pasienter som er villige til å bla opp penger av egen lommebok for å få behandling.
Hvis denne trenden skal fortsette, vil jo resultatet av dette bli at vi får et todelt helsevesen, hvor de som har en god privatøkonomi – og det er det heldigvis mange som har i dette land, også blant eldre mennesker – kjøper seg behandling for egen regning, mens de som ikke har den samme private økonomi, pent må finne seg i å stille i de køene som så smått er begynt å vokse igjen, altså den motsatte tendens av den vi har hatt de seneste årene. Min utfordring til statsråden er da: Mener Regjeringen at kort ventetid og reell valgfrihet i helsetjenesten bør forbeholdes pasienter med god privatøkonomi? Det vil nemlig bli effekten hvis denne utviklingen fortsetter.
Nå sies det gjerne i retorikken fra de nåværende regjeringspartier at det er en prinsipiell forskjell på det som kalles kommersielle tilbydere, og det som kalles ideelle tilbydere i privat sektor. Det er ikke lett å se hva dette retoriske skillet egentlig innebærer i praksis. Privatpraktiserende fastleger utgjør selve grunnmuren i den norske primærhelsetjenesten, og det er ingen tvil om at de driver kommersielt, i den forstand at de har et betydelig økonomisk utbytte av sitt eget arbeid, av sin egen innsats. Det samme kan sies om sykehusleger, som i perioden 2002–2004 fikk en meget betydelig lønnsøkning. En sykehuslege tjener i dag i gjennomsnitt 57 814 kr pr. måned. En fastlege har en netto gjennomsnittsinntekt på 736 000 kr beregnet i 2003-mynt. Hva er da egentlig det prinsipielle skillet som man er så opptatt av? Hva er skillet mellom dette og de øvrige private aktørene i helsetjenesten? For min del er dette skillet umulig å se.
La meg til sist vende tilbake til spørsmålet om det frie sykehusvalg. De studiene som foreligger, viser at brukerne i stadig større grad aktivt anvender sin rett til fritt å velge, men samtidig viser de samme data – jeg viser her til Helseøkonomisk forskningsprogram, som nettopp har lagt fram en rapport – at den aller største delen av dem som får utført hofteoperasjoner, velger et tilbud som geografisk ligger nær eller aller nærmest. For mange har dette de siste årene vært en privat tilbyder. I dag vil man i Helse-Vest ikke lenger kunne nyte godt av et slikt tilbud hvis man bor i Rogaland, i Stavanger og Haugesund. Man vil derfor i fremtiden være nødt til å forflytte seg til Bergen for å få utført det samme.
Til sist: Mener statsråden at det overordnede prinsipp for organiseringen av norsk helsetjeneste skal være hva som tjener brukerne kvalitativt og kvantitativt, eller skal det være Soria Moria-doktrinen?
Statsråd Sylvia Brustad [11:18:54]: La meg helt innledningsvis slå fast det selvfølgelige i at for denne regjeringa er hensynet til pasienten det aller viktigste. Det er derfor vi holder på med politikk, og det er derfor jeg er helseminister. Det er på ingen måte i noen motsetning til Soria Moria-erklæringa, sjøl om Inge Lønning har gjentatt det opp til flere ganger fra talerstolen her i dag.
Situasjonen er slik at stadig flere pasienter behandles ved norske sjukehus, og ventetida er blitt betydelig redusert i åra etter sjukehusreformen. Fra sjukehusreformen ble innført i 2002 og til 2005 gikk ventetida for pasienter som fortsatt ventet på behandling, ned fra 194 dager til 88 dager i tredje tertial 2005, slik også interpellanten sa. Nye tall for første tertial i år viser at ventetida har gått ytterligere ned sia 2005 og er nå nede i 86 dager. Det er altså ikke riktig at ventetida på sjukehusbehandling generelt sett har økt, slik representanten Lønning prøver å framstille det.
De tallene jeg har nevnt, gjelder som sagt for dem som fortsatt venter. Men dersom vi bruker ventetidstall for dem som har fått påbegynt behandling, har vi et enda mer positivt bilde. I 2002 tok det 88 dager før pasienten kom inn i behandlingssystemet innen somatikken. I første tertial 2005 var vi nede i 80 dager, og pr. første tertial i år er vi nede i 68 dager ventetid for dem som har fått påbegynt behandling. At kurven peker jevnt nedover, viser at de regionale helseforetakene nå er inne i en positiv utvikling med å korte ned ventetida fra henvisningen er mottatt og til behandlinga er satt i gang. Vi er selvfølgelig ikke i mål, men vi er på riktig vei.
Det er riktig som representanten Lønning sier, at ulike private aktører har medvirket betydelig i det viktige arbeidet for å få ned ventetidene da behandlingskøene var svært lange. De siste åra har det vært en betydelig vekst i pasientbehandlinga. Det er viktig å utnytte kapasiteten i det offentlige helsevesenet fullt ut. Det har ikke alltid vært gjort de seneste åra.
Så er de private aktørene et nyttig supplement til det offentlige tilbudet. Regjeringa har som kjent imidlertid sagt at vi vil begrense bruken av kommersielle aktører i helsetjenesten. De leverer i stor grad dagkirurgiske tjenester, men det er overhodet ikke snakk om å ha noe forbud.
Nær 96 pst. av all utredning og all behandling som utløser ISF-refusjon, skjer i offentlig regi. Regjeringa ønsker at det fortsatt skal være slik at behovet for spesialisthelsetjenester primært skal dekkes av offentlige sjukehus.
Som interpellanten er godt kjent med, ønsker denne regjeringa å differensiere noe mer mellom private ideelle og private kommersielle aktører i spesialisthelsetjenesten. Det betyr at sjukehus og helseinstitusjoner som er eid og drevet av frivillige organisasjoner, skal sikres gode og stabile rammevilkår gjennom avtaler med det offentlige. Samtidig vil vi begrense omfanget av kjøpsavtaler mellom regionale helseforetak og private kommersielle nisjesjukehus. Vi differensierer altså – med viten og vilje – mellom private frivillige eller «non profit»-aktører og private aktører med kommersielle formål. Offentlige midler skal først og fremst styres inn mot prioriterte områder for å sikre gode og likeverdige helsetjenester for alle som trenger det.
Regjeringa har gitt veldig klare føringer for at visse pasientgrupper skal prioriteres høyt. Det gjelder pasienter som har psykiske problemer, rusmiddelmisbrukere, pasienter med kronisk sjukdom og pasienter som trenger rehabilitering og habilitering. Det er en kjensgjerning at de offentlige sjukehusene har langt mer sammensatte og krevende oppgaver enn en del private aktører. De offentlige sjukehusene har i hovedsak fortsatt eneansvar for akutte tilstander, for pasienter med mer alvorlige og sammensatte lidelser, og for enkle inngrep som krever innleggelse på grunn av pasientens alder eller generelle medisinske tilstand. I tillegg har de offentlige sjukehusene omfattende og krevende oppgaver innen bl.a. beredskap, undervisning og forskning. Leveranser av tjenester og kostnader blir derfor ikke direkte sammenlignbare. Jeg vil likevel presisere at det fortsatt skal være et rom for at private aktører medvirker i det samlede tjenestetilbudet når det er behov for det, gjennom avtaler med regionale helseforetak.
Vi vet at tilgangen til helsetjenester varierer mellom de fem regionene og mellom ulike sjukdomsgrupper og fagområder. Jeg mener at den samlede behandlingskapasiteten i den offentlige helsetjenesten kan utnyttes på en bedre måte, bl.a. ved å legge til rette for en enda bedre arbeidsdeling i sjukehusene og mellom sjukehusene. I bestillerdokumentene til de regionale helseforetakene for inneværende år har jeg derfor stilt krav om at de skal kartlegge eventuell over- og underkapasitet ved sjukehusene. Denne kartlegginga skal brukes som grunnlag for omstillinger som kan være nødvendige for å få til en enda bedre arbeidsdeling, både mellom sjukehus og mellom regioner.
De regionale helseforetakene vurderer nå kritisk omfanget av framtidige avtaler med private kommersielle leverandører. Hvor mange slike avtaler vi skal ha, og hvor omfattende disse skal være, må ses i lys av behovet for den aktuelle tjenesten og hvordan behovet for øvrig kan dekkes i den aktuelle regionen. Mindre bruk av private kommersielle aktører ville kunne få implikasjoner for enkelte pasientgrupper. Jeg understreker at målet fortsatt er at ventetider skal holdes lave, og at tilgjengeligheten skal være god for pasienten.
For å sikre at de pasienter som trenger det mest, skal få behandling først, skal pasienter med rett til nødvendig helsehjelp prioriteres framfor pasienter som ikke har slik rett. Vi ser at det også her er store variasjoner mellom de regionale helseforetakene i tildelinga av rett til nødvendig helsehjelp. Andelen pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, varierer fra 55 pst.–90 pst. mellom de regionale helseforetakene. Jeg har gitt klare styringssignaler om at de regionale helseforetakene skal sørge for at kriteriene for tildeling av nødvendig helsehjelp blir så like som mulig i alle regionene. Og jeg vil si: Det skulle bare mangle!
Vi kan slett ikke si oss fornøyd med ventetida for behandling på alle områder. Ventetida for barn og unge med psykiske lidelser er altfor lang. I bestillerdokumentene til de regionale helseforetakene for inneværende år har jeg gitt klare signaler om at det må bli kortere ventetid for barn og unge, og at det må bli bedre tilgjengelighet. I midten av juni venter jeg et forslag fra en arbeidsgruppe som har utredet muligheten for en særskilt ventetidsgaranti nettopp for denne viktige gruppa, som sliter med psykiske lidelser og med rusmiddelproblemer og er under 23 år.
Jeg har også tatt initiativ til et pilotprosjekt i fire kommuner i Hedmark, der målet er kortere ventetid på sjukehusbehandling for pasientene. Innbyggerne i disse kommunene vil få hjelp av lokale pasienthjelpere, slik at de raskt kan benytte retten til helsehjelp når de trenger det, dvs. når man trenger å komme inn på sjukehus, skal man komme dit så fort som mulig, og det skal være mennesker ansatt til å gjøre den jobben. Å bruke retten til fritt sjukehusvalg vil være viktig i dette prosjektet. Samtidig får vi også prøvd ut om en slik ekstra service fører til at sjukehusene organiserer seg på en enda bedre måte, og derved utnytter kapasiteten bedre. I de kommunene hvor dette har vært forsøkt, har det redusert ventetida betydelig. Det blir interessant å se om det også skjer når vi prøver ut dette i større omfang. Jeg har tro på det. Etterpå skal ordninga evalueres. Jeg har som mål at dette skal bli en landsdekkende ordning som gjør at vi greier å få til et system der alle, uansett hvor man bor i landet, kan få hjelp til å komme fortere inn på sjukehus.
Jeg kan forsikre Stortinget om at jeg følger nøye med i utviklinga når det gjelder ventetider i spesialisthelsetjenesten. Det skal være slik at alle pasienter skal føle seg trygge på at de får nødvendige helsetjenester innen de frister som er medisinsk forsvarlige.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Inge Lønning (H) [11:28:05]: Jeg takker statsråden for svaret, men må samtidig med en viss skuffelse konstatere at det var svært vesentlige deler av det jeg tok opp i mitt innlegg, som statsråden overhodet ikke kommenterte med ett ord.
Når det gjelder spørsmålet om kostnadseffektivitet og sammenlignbarhet mellom det som skjer i offentlige sykehus og i private, kan jeg vise til at Norsk pasientregister har publisert en rapport om aktiviteten innenfor somatikk for 2005. Der går det frem at i de offentlige sykehusene har proteseopererte pasienter i gjennomsnitt vært inneliggende i 10,6 døgn, mens man i tilsvarende private sykehus har en gjennomsnittlig liggetid på 4,4 døgn. Det er en ikke ubetydelig forskjell.
I alle de tall som foreligger fra SAMDATA, er det en systematisk og meget iøynefallende forskjell i kostnadseffektivitet mellom private tilbydere og offentlige sykehus.
Noe av problemene med å sammenligne er ikke det statsråden viste til, og som man stadig vekk hører fra de offentlige sykehusenes side, nemlig at de er så tungt belastet med andre oppgaver. Den viktigste årsaken er at det ikke finnes data i offentlige sykehus som viser hva de faktiske kostnadene er. Kanskje hadde det vært en ende å begynne i for statsråden, å sørge for at man lager en økonomistyring som gjør at man kan gjøre rede for de faktiske kostnadene. Det kan man ikke i dag.
Men så til det aller viktigste, fordi det er det som angår det sosiale perspektiv i dette bildet: Bekymrer det ikke statsråden i det hele tatt at etterspørselen etter private helseforsikringer, som er rimelig kostbare, ser ut til å bli mer enn fordoblet fra i fjor til i år? Bekymrer det ikke statsråden i det hele at man ser tydelige tendenser til fremveksten av to forskjellig køer – hvorav den ene er meget kort – nemlig av dem som kan finansiere helsetjenester 100 pst. selv, og av dem som ikke er i stand til å finansiere dem 100 pst. selv? Ser ikke statsråden at det også er et aldersrelatert sosialt problem i dette, nemlig at de pasientene som blir skadelidende når man bygger ned tilbud som alle har vært enige om har fungert utmerket, er de eldste pasientene, de minst mobile pasientene? Det er nøyaktig det samme som vi hadde med Helse Østs håndtering av habilitering og rehabilitering i fjor, som utløste en berettiget storm fra brukerne i hovedstadsområdet, fordi man hadde oversett det banale faktum at de som gjør bruk av disse tjenestene, er eldre mennesker, og for dem betyr nærhet til tjenestene i seg selv en vesentlig kvalitet.
Statsråd Sylvia Brustad [11:31:25]: Vi må nok konstatere at i denne saken er det mange måter å se ting på. Men det jeg tror vi fort i hvert fall kan enes om, er at verden umulig kan ha blitt snudd på hodet i løpet av sju måneder, sia den forrige regjeringa gikk av, og da det nettopp var Høyre som hadde helseministeren.
Jeg vil også konstatere at denne regjeringa allerede for inneværende år har bevilget mer penger til sjukehusa enn det den forrige regjeringa hadde lagt opp til i sitt budsjettforslag. Det kan umulig bety at man kan behandle færre pasienter. Nei, man kan behandle vel 20 000 flere pasienter enn det den forrige Høyre-statsråden og den forrige regjeringa hadde lagt opp til. Jeg syns det også skal være med som et bakteppe. For det er ikke riktig det som representanten Lønning nå forsøker å skape et bilde av, nemlig at ventetida øker. Det er det motsatte som er tilfellet. Og det er ikke noe departementet finner på av seg sjøl. Det er SINTEF-tall som viser at ventetida går ned. Og hvis det er interessant: den har gått ned etter at vi overtok. Det er fakta, og fakta er det veldig vanskelig å være uenig i, i hvert fall når de kommer fra SINTEF.
Derfor er det heller ikke riktig, det som representanten Lønning her sier, at vi
«er i ferd med å ødelegge den positive utvikling vi så under den forrige regjering».
Hvor har representanten Lønning det fra, når fakta viser oss at det går den motsatte veien? Det betyr ikke at jeg som helseminister er strålende fornøyd med situasjonen. Nei, det er fortsatt mye å gjøre, men det betyr ikke at det er riktig å skape et skremselsbilde av en situasjon som faktisk ikke er sånn. Jeg mener det er avgjørende viktig å greie å få ventetida ytterligere ned der vi ikke er gode nok, og at vi i første rekke greier å utnytte kapasiteten i det offentlige og bruke de offentlige pengene på en mest mulig skikkelig måte. Så skal vi i tillegg selvfølgelig også ta hånd om private aktører som gjør en nyttig jobb, som et supplement til det offentlige. Men jeg må med respekt si at det er lov å differensiere noe mellom ideelle, frivillige organisasjoner som ikke først og fremst er ute etter å tjene penger, og dem som er det. Vi skal likevel også ha rom for private kommersielle aktører. Det at vi nå strammer litt til i forhold til private kommersielle aktører, betyr altså ikke at ventetida øker, slik statistikken nå ser ut.
Spesifikt når det gjelder Helse Vest, som representanten Lønning var særdeles opptatt av, er ventetida for pasienter som venter på behandling for somatiske lidelser der, det siste året redusert fra 87 til 73 dager. Det er også slik at pasienter ved sjukehus som har fått økt ventetid for behandling, får behandling ved andre sjukehus i regionen. Så alle pasienter skal bli tatt hånd om, uansett hvor man bor hen i landet.
Jan Bøhler (A) [11:34:44]: Norge har gjennom mange år bygget opp et godt felles velferdssamfunn og et felles helsevesen, hvor folk skal kunne stole på at det er behovene til pasientene, ikke deres lommebok eller profittmotivene til eiere av private sykehus, som styrer prioriteringen av tilbudet. Men tok man en kikk på tallene for ventelister og antallet private kommersielle sykehus som vokste fram under den borgerlige Bondevik II-regjeringen, kunne det oppstå tvil om dette prinsippet fortsatt ble holdt like godt i hevd.
I 2002 fantes det 6 private kommersielle sykehus i Norge. I 2003 og 2004 ble hele 13 nye private sykehus godkjent, og denne eksplosive utviklingen fortsatte i 2005.
Det er riktig at private sykehus ikke er noe nytt i norsk helsevesen. Tilbud som Feiringklinikken i regi av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, tilbud i regi av Røde Kors m.fl. har lenge vært verdifulle supplementer til de offentlige sykehusene. Dette er ideelle stiftelser som ønsker å gi et tilbud til spesielle pasientgrupper.
Det nye som skjedde under Bondevik-regjeringen, var at vi fikk mange nye sykehus som drives ut fra profittmotiv. Mange av disse tok ut store fortjenester og tar ut store fortjenester, som Klinikk Stokkan i Midt-Norge og Ringvoll-klinikken i Askim. Heldigvis er fortjenestemulighetene nå blitt noe redusert etter at de regionale helseforetakene i det siste har blitt flinkere og strengere i forhandlingene om refusjoner for behandling ved disse sykehusene.
De private gir i stor grad tilbud på begrensede områder, de fleste innen dagkirurgi. De offentlige sykehusene har fortsatt eneansvaret for akutte tilstander og pasienter med mer alvorlige og sammensatte diagnoser. Vi ser at dagkirurgi er et område som har hatt stor vekst i de senere årene. Dette er en utvikling som skyldes bedre behandlingsmetoder, som i all hovedsak er positivt for pasientene, men ikke bare for pasientene, også for eiere av private sykehus og deres inntekter. Av den totale økningen i dagkirurgi ved norske sykehus fra 2000 til 2004 stod de private for hele 45 pst. Dermed er de på disse områdene blitt viktige aktører i det samlede pasienttilbudet.
Arbeiderpartiet satte i valgkampen spørsmålstegn ved denne utviklingen, for å gi et godt helsetilbud til alle er en offentlig oppgave som ikke kan styres ut fra profitthensyn. Private sykehus velger fort å satse på de enkle behandlingene framfor mer kompliserte sykdomstilfeller. Dette vil kunne føre til en vridning av prioriteringene, noe som ikke er basert på pasientens beste, men på eierens ønske om størst mulig fortjeneste. Om vi ser på hvilke områder ventetiden for behandling ble redusert under Bondevik II-regjeringen, gir det en ytterligere grunn til å sette spørsmålstegn ved om det er en slik prioritering vi ønsker mer av. Det er nemlig slik at for pasienter med alvorlige sykdommer, som tykktarms- og endetarmskreft, prostatakreft og brystkreft, ble ventetiden for operasjon ikke redusert i det hele tatt i perioden 2001–2004, trass i stor aktivitetsøkning på sykehussektoren. Fra 2003 til 2004 var det endatil en liten økning i ventetiden for disse alvorligste lidelsene.
Det er samtidig en betydelig nedgang – og en gledelig nedgang – i ventetiden for fjerning av mandler, og for pasienter med grå stær, lyskebrokk, osv., som altså ble behandlet og blir behandlet ved dagkirurgi. Dette skyldtes i stor grad økt bruk av private, kommersielle sykehus og private avtalespesialister. Det var selvsagt bra at ventetidene gikk ned for mindre alvorlige lidelser – det skal vi fortsatt satse på – men det at ventetidene for behandling av de alvorligste sykdommene ikke ble redusert, vitner om at den borgerlige regjeringen ikke lyktes fullt ut i prioriteringsspørsmål. Arbeiderpartiet ønsker å styre utviklingen, slik at pasientene med størst behov og med de alvorligste sykdommene kommer først i køen og får kortest ventetid.
Harald T. Nesvik (FrP) [11:39:01]: Man skal vokte sine ord vel – jeg holdt på å si – sitt ønske om å kommentere foregående innlegg. For en så underlig form for virkelighetsbeskrivelse som representanten Bøhler her kommer med, det skal man lete lenge etter. Når man hevder at det at de private behandler pasienter, gjør at ventetidene øker for bl.a. kreftkirurgi og kreftbehandling, da er det med respekt å melde på tide at man revurderer det man har sagt.
Ting går dessverre feil. Når statsråden hevder at ventetidene går ned, er det med respekt å melde ikke nødvendigvis det alle tall viser. Man skal ikke bruke særlig lang tid på å lese på hjemmesiden til Fritt sykehusvalg før man bl.a. ser at ventetidene ved en rekke sykehus faktisk er økende. Men det som er problemet med de tallene som framkommer der, er at man er lite oppdatert, og man bruker faktisk ikke de korrekte tingene, som å vise antall ventende som står på listene. For når man undersøker disse tallene, når man tar kontakt med sykehusene, og når man faktisk får behandling, viser det seg dessverre at det ikke alltid er sammenheng mellom antallet uker som står oppgitt, og den faktiske virkeligheten som hverdagen bringer.
Dette er en ideologisk debatt på mange områder. Det er helt åpenbart. At det er det som ligger bak, kunne vi også lese av Soria Moria-erklæringen. Det som er problemet, er at man bommer fullstendig når man snakker om hvem dette vil ramme. Man snakker om at vi ikke skal ha et todelt helsevesen, der man har én rettighet for dem som har feit lommebok, og én for dem som ikke har det. Ja, men det er jo denne politikken, som vi nå velger fra Regjeringens side, som gjør at vi får det. De som har hatt den tykkeste lommeboka og den beste økonomien, har alltid kunnet kjøpe seg ut av en kø. De har alltid kunnet få en behandling, enten i Norge eller ved private helseforetak i utlandet. Det som har vært utviklingen de senere årene, er nettopp at den jevne mann, altså folk flest, har kunnet gjøre seg bruk av dette, gjennom avtaler som de regionale helseforetakene har inngått med de private. Og det er her man bommer. Ved at man nå begrenser dette – og ikke bare begrenser det, men går så langt at vi har begynt å få de første konkursene innenfor disse sykehusene som følge av de signalene som Regjeringen og statsråden har gitt de regionale helseforetakene – vil den menige mann ikke få denne muligheten. Han må pent stille seg i kø og vente, mens de som har den tykkeste lommeboka, til enhver tid vil kunne få disse tilbudene uansett.
Jeg håper i hvert fall at statsråden går inn og ser på måten vi oppdaterer hjemmesidene til Fritt sykehusvalg på, og ikke minst at vi får klare tallstørrelser på ventetiden og antall ventende som står på listene, for da kan man faktisk gå inn og se at effektiviteten ikke har økt så veldig mye i de offentlige sykehusene.
Så kan man også se på sykefraværet. Sykefraværet øker formidabelt, og det i en tid da Regjeringen faktisk har fjernet posten hos trygdeetaten om kjøp av helsetjenester.
Ja, ingen skal si at disse tingene nødvendigvis går i riktig retning. Og når man til og med prøver å skylde på de private aktørene – at de har stått og skummet fløten i dette markedet – så er det faktisk ikke korrekt. Da må man gå inn og se på DRGen, altså pasienttyngden som de private har behandlet. For her kommer veldig mange påstander som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. De private sykehusene er viktige, både som et korrektiv og som effektive behandlingsinstitusjoner som skal sørge for at pasientene får hjelp til å komme seg ut igjen i jobb eller få en bedre hverdag – helst begge deler. Ting går feil vei på dette området. Jeg håper at man tar fornuften fangen til slutt og endrer dette litt. Det er nok å se på for å finne ut hvorvidt man har satset på helsevesenet eller ikke. Se på dagens tekst-TV. Revmatikerne får nå en dårligere hverdag som følge av finansieringen av enkelte medisiner.
Bent Høie (H) [11:44:46]: Jeg vil starte med å gratulere statsråden som en av de få statsrådene i denne regjeringen som har fått raske resultater av en villet politikk. De raske resultatene er at antallet mennesker som må bruke egen økonomi til å kjøpe seg forbi de offentlige helsekøene, øker betydelig, og ikke minst har salget av private helseforsikringer allerede nå i år vært like høyt som det det var samlet sett i 2005. Det var et marked som var i ferd med å tørke inn som følge av at den forrige regjeringen åpnet opp for at folk kunne bruke private sykehus, men at det offentlige betalte regningen. Så det er grunn til å gratulere helseministeren med raske resultater, men det er pasientene og innbyggerne som må betale regningen.
Når helseministeren viser til at ventetiden i Helse Vest har gått ned, er ikke det noe vanskelig regnestykke. Grunnen er at Helse Vest gjennom et målrettet arbeid har prioritert de pasientene som har ventet lengst. Det betyr ikke nødvendigvis at de har behandlet betydelig flere pasienter, men at de har behandlet dem som slår raskest ut på statistikken, og dermed vil den gjennomsnittlige ventetiden gå ned.
Enkelte pasientgrupper opplever imidlertid økte ventetider, og ikke minst at de må reise mer og lenger for å få behandling. Det betyr at flere og flere, ikke minst av dem som er i arbeid, er villige til å betale enkle operasjoner selv.
Denne regjeringen har fått et annet resultat, nemlig en betydelig økning i sykefraværet. Det er jo ikke rart når folk må stå i kø i månedsvis og vente på operasjoner som koster noen få tusen, og dermed må være sykmeldt unødvendig lenge. Når de får f.eks. arbeidsgiver til å betale denne operasjonen, har denne regjeringen innført skatt på behandlingen, slik at de også gjennom det må skattlegges for den fordelen det er å få raskere behandling og dermed komme raskere tilbake igjen i jobb. Her er det åpenbart ikke arbeidslinjen som er styrende for Regjeringens politikk.
Regjeringen er veldig opptatt av å skille mellom ikke-kommersielle og kommersielle private aktører og fokuserer på de kommersielle aktører nærmest som om dette var personer på profittjag som klarte å lure penger ut av det offentlige. Det er ikke et eneste privat kommersielt sykehus i dette landet som har behandlet en eneste pasient der det offentlige betaler regningen, uten at den prisen som betales, er et resultat av forhandlinger mellom det offentlige og de private aktørene. Det er også slik at den prisen som betales, er betydelig lavere enn den prisen som betales for tilsvarende operasjoner i offentlige sykehus. At noen tjener noen penger på faktisk å tilby samfunnet flere, bedre og billigere behandlinger enn det det offentlige gjør selv, er det helt utrolig at noen kan bli moralsk opprørt over. De samme blir ikke tilsvarende moralsk opprørt over at pengene brukes ufornuftig i det offentlige helsevesenet, og det er grunn til å spørre seg: Hva er det som er forskjellen på at noen tjener litt på at de klarer å tilby samfunnet flere, bedre og billigere operasjoner, og på at det i det offentlige åpenbart er enormt stor forskjell mellom de enkelte sykehus’ mulighet til å bruke de ressursene som Stortinget bevilger på dette området, på en fornuftig måte, slik at det faktisk blir til det beste for pasienten?
Dette er et uttrykk for en villet politikk fra Regjeringens side. Jeg er helt overbevist om at vi i årene som kommer, vil se en økning i antall eldre mennesker som f.eks. er villige til å bruke 60 000–70 000 kr for å få en god hofteoperasjon på sitt nærmeste private sykehus, istedenfor å bli sendt av gårde til et tilbud som de også må vente lenge på. Jeg mener at det skal de selvfølgelig ha rett til, men jeg synes det er sørgelig at vi fører en politikk som gjør at disse ikke kan få betalt denne regningen av det offentlige, og ikke minst at ikke nabokonen skulle kunne få akkurat det samme gode tilbudet fordi hun ikke hadde råd til det, noe som er et resultat av en villet politikk fra denne regjeringen. Dette tror jeg er et område der flere og flere vil gjøre opprør, der flere og flere vil gi beskjed. Men dessverre er dette skrevet ned i Soria Moria-erklæringen, og det er lite som tyder på at Regjeringen vil endre sin politikk på dette området.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:50:06]: For oss er det grunnleggende å sikre en sterk velferdsstat, så folk kan føle seg trygge på at de får en god helsehjelp, uansett om de har mye eller lite penger. Vi er bekymra over de økende sosiale skillene, og at stadig større deler av velferden de siste åra har blitt overlatt til et privat marked.
Regjeringsplattformen slår fast at vi vil begrense omfanget av avtaler med private kommersielle sykehus, at ledig kapasitet i de offentlige sykehusene skal utnyttes, og at avtaler mellom helseforetak og private kommersielle sykehus ikke skal ha et omfang som undergraver pasientgrunnlaget for de små lokalsykehusene. Dette er bra. Det er dessuten bra at statsråden har tatt initiativer for å få bukt med en del uønska tendenser til markedstenkning i det offentlige helsevesenet.
Representanten Lønning viser en ukritisk holdning til kommersielle aktører, og han skiller ikke mellom private kommersielle aktører og private ideelle aktører. Derfor vil jeg utfordre ham på noen punkter.
For det første: Lønning har vært med på, som leder av to prioriteringsutvalg, at det må prioriteres i helsevesenet. Er Lønning med på at et stort omfang av avtaler med private kommersielle aktører kan undergrave viktige prioriteringsmål? Ser han at et stort omfang av private aktører uten klare begrensninger faktisk kan tappe det offentlige helsevesenet for verdifull arbeidskraft? Jeg kan nevne konkurransevridende elementer som lønn, fleksibilitet med hensyn til ansettelser, og at man slipper byrden med opplæring. Rikshospitalet hadde f.eks. tidligere problemer med å få unna ventelistene for leppe-/ganespalte og for brannskader. Attraktive jobber i private sykehus som baserte seg på kosmetisk kirurgi, ofte med avtaler med helseforetak på toppen av dette, var en viktig årsak.
For det andre, og dette følger av mitt første spørsmål: Hva er effektivitet? Det ligger implisitt i Lønnings interpellasjon at effektivitet er lik raskere avvikling av ventelister. For SV er det sjølsagt viktig å få ned køene. Jeg vil likevel stille meg kritisk til at utstrakt bruk av private kommersielle aktører er det som må til, spesielt i et system som i stor grad er basert på lønnsomhet fra før. Under den forrige regjeringa økte antallet private sykehus dramatisk. Dette medførte også økt konkurranse. I Brennpunkt 8. februar 2005 uttalte en hjertekirurg ved et universitetssykehus at offentlige sykehus holder på «å bli smittet av privatklinikkenes mentalitet: en mer liberal diagnostisering». En professor i helsepolitikk sa at «vi opererer friskere og friskere pasienter».
Derfor må jeg spørre representanten Lønning om det er så sikkert at økt privatisering øker effektiviteten. Hvis lønnsomhetsbetraktninger gjør at stadig friskere pasienter behandles, vil dette ha en negativ og ikke en positiv effekt, fordi ressurser blir sløst bort på unødvendige aktiviteter. Og til tross for intensjonene om å være prioriteringsnøytral er det mye som tyder på at ISF-systemet har en del utilsikta og uønska konsekvenser med hensyn til hvem som kommer først til behandling i norske sykehus. Til en viss grad foregår det en prioritering av relativt friske, men økonomisk lønnsomme pasienter med enkle behandlingsbehov, noe som også ble forsterket delvis i perioder under den forrige regjeringa. Dette utgjør en trussel mot helsetjenestens likhetsidealer og det overordnede fordelingsprinsippet «til dem som trenger det mest». Det er vel liten tvil om at private sykehus i enda mindre grad vil være interessert i å behandle de sykeste, de mest kompliserte lidelsene, de som ofte ikke lønner seg. Vi trenger ikke en forsterkning av denne tendensen.
Dessuten: Sjøl om aktiviteten var rekordhøy i 2004, satte norske sykehus også en annen rekord, nemlig rekord i antall ikke planlagte reinnleggelser, særlig av eldre pasienter med komplekse sykdommer. Dette er heller ikke særlig effektivt. Effektivitet kan faktisk måles i om vi oppnår de helsepolitiske målene om at de som er sykest, skal få behandling først, og om vi faktisk gir adekvat behandling, ikke bare om vi behandler flere.
Til slutt: Jeg er enig i at det kan være grunn til å bruke private kommersielle aktører i noen tilfeller, og særlig der det mangler et godt alternativ i det offentlige. Et eksempel er når det gjelder spiseforstyrrelser. Der er vi altfor dårlige, og der fins det kommersielle alternativer, som Capio i Fredrikstad. Men jeg mener det i utgangspunktet ville være klokere og mer effektivt å bruke disse pengene i det offentlige, fordi kommersielle tilbud innebærer at man skal gå med overskudd til eierne sine, og dermed går det penger til spille som kunne ha vært brukt til å behandle pasientene – altså ikke effektivt. I mellomtida derimot må vi ha som utgangspunkt at anorektiske pasienter har en livstruende sykdom, og de kan ikke vente.
Laila Dåvøy (KrF) [11:55:23]: Takk til representanten Lønning for at han reiser et viktig spørsmål, med det viktige poeng at pasientene ikke skal oppleve økt ventetid på utredning og behandling og et mindre tilgjengelig behandlingstilbud.
Jeg vil ta Helse Vest som eksempel. Der har pålegget fra helse- og omsorgsministeren til helseforetaket om å skjære ned på bruken av private sykehus ført til innskrenkninger og permitteringer ved private helseinstitusjoner som har bidratt sterkt til å kutte helsekøene. Bruk av private aktører har i Helse Vest blitt redusert med 35 pst. Enkelte private klinikker har fått antallet tildelte operasjoner betydelig redusert. Det har også oppstått skjevdeling mellom de ulike helseforetakene i Helse Vest. Den siste runden i Helse Vests bruk av private sykehus førte til at bare 10 pst. av operasjonene ble tildelt private aktører i Rogaland. Resten gikk til Bergen. Problemet med dette er også at pasienter må reise langt både for utredning, for behandling og for etterkontroll. Det kan for mange være en stor påkjenning.
Jeg deler vurderingen av at private aktører balanserer mellom å være et supplement og en konkurrent til de offentlige sykehusene, og at det er opp til helseforetakene å styre denne balansekunsten. Likevel fortjener de private aktørene en viss forutsigbarhet, siden de i sin tur har ansatte som skal ivaretas, og har en bedrift som kanskje har vært i virksomhet i mange, mange år. Verst er det hvis det viser seg at den politikken helse- og omsorgsministeren pålegger helseforetakene nå, vil kunne gi økte ventetider og dermed ramme pasientene. Vi har hatt en debatt om realiteten i ventetider, og det som helt definitivt er sikkert, er at når det gjelder rus, får vi signaler om en slik utvikling, spesielt når det gjelder rettighetspasienter innenfor rusmiddelomsorgen. De står i kø, og køene er lange. Dersom det viser seg å inntreffe for ruspasienter det samme som for andre grupper pasienter som andre representanter har vært inne på, vil da statsråden legge om denne kursen?
Når det gjelder de private ideelle sykehusene, er de betydelige leverandører av helsetjenester og fungerer i dag som en integrert del av den offentlige spesialisthelsetjenesten. I forbindelse med den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten og organiseringen i helseforetak ble det forutsatt at rollen og rammevilkårene for private virksomheter som leverer helsetjenester, skulle videreføres. I henhold til helseforetaksloven var de regionale helseforetakene forpliktet til å videreføre og inngå nye avtaler med private aktører. Kristelig Folkeparti er spesielt opptatt av at disse ideelle sykehusene fortsatt skal eksistere, siden de bl.a. bidrar med et viktig mangfold i norsk helsetjeneste, ikke minst med sitt diakonale preg. Det er viktig også for disse institusjonene å ha trygghet for at deres eksistens er sikret.
Det samme gjelder de private sykepleierhøgskolene, som ofte er opprettet i tilknytning til de ideelle sykehusene. Vi imøteser det utvalget som Regjeringen nylig har nedsatt, og som skal utrede den videre utvikling innenfor høyere utdanning og se på tiltak for å sikre at strukturen til universitet og høgskoler bidrar til å møte samfunnets behov. Også de private sykepleierhøgskolene trenger økonomisk forutsigbarhet. Dessuten er det disse som skal levere ferdig utdannede sykepleiere og andre med helsefaglig utdanning, til bl.a. en styrket eldreomsorg. At det kuttes i bevilgningen til disse private høgskolene, slik det skjedde i Regjeringens budsjett for 2006, må ikke skje igjen. Det er positivt at det er reversert i revidert nasjonalbudsjett.
Til sist ser vi, som flere har vært inne på, en utvikling mot et todelt system på en helt annen måte enn at private inngår som en del av en offentlig plan og får kostnadene dekket av det offentlige. Vi ser en todeling mellom dem som har råd til å kjøpe tjenestene selv – eller bedriften de jobber i, gjør det – og dem som bruker det offentlige tilbudet. Hver eneste dag ser vi på TV og i aviser forsikringsselskaper som averterer med helseforsikringer. Den utviklingen vi nå ser, med en annen type todeling, bekymrer ikke den statsråden?
Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:00:31]: Jeg har først lyst til å si litt om dette med helseforsikringer. Det er underlig at det skulle være signaler Regjeringen sender ut om å begrense omfanget av bruken av kommersielle private aktører, som fører til en slik økning i helseforsikringer. Jeg synes det er ganske underlig å komme med slike påstander. Jeg tror det forteller mer om hvor mye det betyr for oss mennesker å være friske, og hvordan mennesker på mange forskjellige måter prøver å sikre seg mot sykdom. Det tror jeg er årsaken til økningen i helseforsikringer, og ikke det at Regjeringen sender ut noen signaler.
Interpellanten Inge Lønning peker i sitt innlegg på mulig negative konsekvenser i forhold til ventetider m.m. når Regjeringen ønsker å begrense private kommersielle aktører i spesialisthelsetjenesten. Jeg synes ikke det har kommet fram i innleggene her at ventetidene øker. På ett område som ikke har vært nevnt, øker ventetiden noe – og det gjelder innenfor psykiatrien, innenfor psykisk helsevern. Den økningen skyldes nok først og fremst at antall henvisninger øker.
Regjeringserklæringen setter et klart skille mellom private kommersielle og private ideelle sykehus og helseinstitusjoner. Private ideelle skal sikres gode og stabile rammevilkår, mens avtaler med private kommersielle sykehus og helseinstitusjoner skal begrenses. Men betyr dette at aktiviteten settes ned, at færre pasienter behandles? Det virker jo slik. Det er ingen som har vist så langt i interpellasjonsdebatten at det blir behandlet færre pasienter i dag på grunn av dette.
Flertallet på Stortinget, altså regjeringspartiene, har fått vedtatt et budsjett for spesialisthelsetjenesten, som viderefører den veksten som skjedde i 2005. I motsetning til Høyres og Kristelig Folkepartis forslag økte vi budsjettet med om lag en halv milliard kroner. I tillegg har vi i revidert nasjonalbudsjett foreslått 100 mill. kr ekstra, altså 60 mill. kr til Helse Vest og 40 mill. kr til Helse Midt-Norge. Med Høyres opplegg ville en måtte redusere behandlingskapasiteten, og ventetiden ville sannsynligvis blitt lengre om den tidligere regjeringens budsjettforslag hadde gått gjennom i Stortinget.
Jeg skal gi et eksempel på hvordan offentlige helsemidler ikke bør brukes, og jeg siterer fra Bergens Tidende:
«Siden søvnklinikken, eller snorkeklinikken som den populært kalles, ble opprettet ved Voss sjukehus» – altså det private og det offentlige – «har tusenvis av pasienter fra hele landet fått behandling der. De fire siste årene har klinikken foretatt omkring 3000 snorkeoperasjoner og søvnutredninger årlig.»
«Snorking har vist seg å være god butikk. Inntil 2003 var en enkel snorkeoperasjon priset til 20.500 kroner. Av dette gikk 6000 kroner til Eurosleep» – som da er selskapet. «Etter 2003 er prisen» – fra det offentlige – «satt ned til 6000 kroner.»
I 2003 var overskuddet 11,5 mill. kr. Eieren, Magne Tvinnereim tok ut et skattefritt utbytte den gangen på 7 mill. kr. Etter at prisen ble satt ned, tok han ut et skattefritt utbytte på 3,16 mill. kr.
Jeg mener at det hadde vært uansvarlig av Regjeringen ikke å gi noen signaler om at denne type helsetjenester ønsker vi å organisere på en annen måte enn at private kommersielle skal melke helsebudsjettet for store summer. Jeg håper jo at de andre som reiser spørsmål omkring dette, også er enig i at dette ikke er en måte å bruke offentlige helsekroner på. Vi skal kunne bruke private aktører der det kniper på det offentlige, men først og fremst skal en bruke og utnytte den kapasiteten og de effektiviseringsmulighetene som ligger innenfor det offentlige helsesystem.
Gunvald Ludvigsen (V) [12:05:44]: For Venstre er det avgjerande at vi har eit godt og likeverdig helsetilbod til alle som treng det, når dei treng det. Vi meiner at helsevesenet totalt må ta pasienten og pasienten sine lidingar og dei pårørande på alvor. Informasjon, medbestemming og kvalitetssikring er nødvendig for at vi som pasientar skal kjenne den tryggleiken vi vil ha, når vi treng hjelp.
Det er jo slik at det er blitt eit aukande gap mellom forventningane våre og dei medisinsk-faglege moglegheitene på den eine sida og det som er tilgjengelege ressursar på den andre sida.
Venstre meiner at eit sterkt offentleg helsevesen under demokratisk styring er den beste garantien for at dei tilgjengelege helseressursane blir brukte til å skape eit – og eg understrekar – likeverdig tilbod med prioritering på medisinsk-fagleg grunnlag.
Private aktørar er ikkje noko nytt, som fleire har vore inne på. Det er ikkje noko nytt innan det norske helsevesenet, og vi i Venstre meiner at det i tillegg til eit sterkt offentleg helsevesen framleis må vere rom for private aktørar. Venstre ønskjer å medverke til at dagens samarbeid mellom private og offentlege helsetenesteleverandørar skal vidareutviklast med valfridom for pasienten, i tråd med den lovgivinga som eksisterer, og der det offentlege blir gode bestillarar.
Eg trur at konkurranse er sunt. Det må i alle fall ikkje bli slik at private helsetenester ikkje blir brukte av ideologiske årsaker. Særleg i bynære område vil dei private aktørane kunne korte ned køane og bidra til eit godt helsevesen med eit trygt tilbod til alle.
Venstre meiner at private aktørar kan vere eit positivt supplement – eg vil understreke supplement – til det offentlege helsetilbodet, fordi vi er spesielt opptekne av at ein ikkje underminerer distrikts- og lokalsjukehuset sitt kundegrunnlag, slik andre har vore inne på før. Desse sjukehusa er avhengige av noko meir enn reine akuttfunksjonar, både for å utnytte ressursane effektivt og for å kunne rekruttere nøkkelpersonell til desse institusjonane.
Som tidlegare sjukehusdirektør veit eg at det er mange mytar knytte til det private helsetilbodet, f.eks. at dei private spesialisttilboda er mykje betre og meir effektive enn dei offentlege. Det var noko som vi hørte veldig ofte. Men eg vil seie at det som regel handlar om at dei private ikkje treng å tilby den breidda av tenester som dei offentlege sjukehusa har. Eg er ikkje i tvil om at dei fleste offentlege sjukehusa er samfunnsøkonomisk konkurransedyktige i høve til dei private. Eg trur den salomoniske konklusjonen er at vi treng begge delar.
Venstre meiner at lokalsjukehusfunksjonen kanskje er den viktigaste funksjonen når det gjeld alle norske sjukehus, og då vil eg minne om at Ullevål sjukehus er det største lokalsjukehuset i landet. Samtidig er det klart at dagens sjukehusstruktur ikkje nødvendigvis samsvarer med behovet i framtida. Den medisinsk-teknologiske utviklinga og spesialiseringa innanfor medisin i tillegg til forventningane våre om best mogleg behandlingsresultat og minst mogleg risiko fører til at mange behandlingsformer blir samla på færre einingar.
Venstre meiner likevel at det ikkje er nokon motstrid mellom fornuftig og nødvendig funksjonsfordeling og vidareføring av spesialisthelsetenestekjeda, inklusiv ein desentralisert sjukehusstruktur og plass til private aktørar innanfor spesifikke område. Eg tenkjer spesielt på fagfelt som øyre, nase, hals og auge, som er område eg trur passar for private.
Det som får blodet til å bruse i lokalsamfunnet, er vern av lokalsjukehusa. Den vanlege kvinne og mann går ut i gatene for å kjempe for lokalsjukehusa sine og ikkje minst for å verne om innhaldet i dei. Debatten om innhaldet i lokalsjukehusa må dreie seg om meir enn berre tak og veggar. Sjølv om dette momentet er sært i denne debatten, er det ein klar samanheng mellom lokalsjukehusa og kva funksjon dei skal ha (presidenten klubbar).
Heilt avslutningsvis vil eg seie at Venstre meiner det er viktig å finne den rette balansen mellom dei forskjellige tenesteaktørane, slik at pasientane samla sett får eit best mogleg tilbod.
Sonja Irene Sjøli (H) [12:11:14]: Det er positivt at statsråden erkjenner og bekrefter at private sykehus har bidratt betydelig til å få ned ventetiden for pasientene. Jeg registrerer også at statsråden mener at private sykehus er et viktig supplement til det offentlige. Derfor er jeg ganske forundret over den negative holdningen til private sykehus som både representantene Bøhler og Thorkildsen og andre fra regjeringspartiene – for så vidt også statsråden, senere i innlegget – viser i denne debatten.
Når det gjelder Regjeringens motstand mot private sykehus, og de signalene som er sendt ut til helseforetakene, ser man allerede tegn til lengre helsekøer, uansett hva statsråden nå sier om det. Jeg mener at den uforutsigbarheten som Regjeringen skaper for de private sykehusene, kan true kvaliteten i de offentlige sykehusene og gi økte helseforskjeller. Og det er jo nettopp det representanten Thorkildsen står her og er veldig bekymret for.
Resultatet av Regjeringens ideologiske motstand mot private sykehus er – kan det se ut som – at ideologi og politikk går foran hensynet til pasienten. Jeg tror også at den motstanden som blir vist her i dag fra regjeringspartienes side, kan få store konsekvenser for pasienttilbudet og helsevesenet.
Representantene fra regjeringspartiene snakker negativt om at antall private sykehus økte under den forrige regjeringen. Ja, det er riktig at det økte. Det er jo derfor helsekøene, slik statsråden var inne på, er blitt betydelig redusert – fordi det var flere private aktører som bidrog til å behandle pasienter. Hvis Regjeringen skal fortsette å føre den politikken den nå har signalisert, kan det føre til lengre helsekøer og økt ventetid for pasientene. Kvaliteten kan svekkes, som jeg var inne på. Færre oppdrag til private aktører svekker kvaliteten på de private tilbudene. Det kan bli anbudsrunder rundt i helseforetakene med ensidig fokus på pris, og det vil slå negativt ut for de aktørene som har satset på kvalitet. Dette er en usolidarisk helsepolitikk.
Undersøkelser viser at stadig flere selv velger å betale behandling, i tillegg til at stadig flere kjøper private helseforsikringer. Dette skyldes økt ventetid og redusert tilbud i den offentlige helsetjenesten som følge av Regjeringens nye linje overfor private aktører. De som har god økonomi, kan kjøpe seg fram i helsekøen, mens de som har dårlig økonomi, blir henvist til offentlige sykehus med lengre ventetid. Regjeringen skaper med andre ord et klassedelt helsevesen.
Høyre mener at alle pasienter skal få velge på øverste hylle uavhengig av hvor mye penger de har. Det ser imidlertid ut som om Regjeringen mener at kort ventetid og valgfrihet i helsetjenesten bare skal forbeholdes dem som har god økonomi. Det mener Høyre er helt uakseptabelt.
Olav Gunnar Ballo (SV) [12:15:05]: Interpellanten tar opp et viktig tema og har solid grunnlag for selv å mene noe om det han tar opp. Lønning har jo ledet to utvalg som har sett på prioritering i helsevesenet, og jeg synes at begge utvalgene fanger opp en debatt som vi i liten grad har tort å gå inn på: nettopp debatten om prioritering av ressursbruk.
Da er det to spørsmål som blir helt sentrale. Det ene er: Hvordan sikrer vi en styring av pengeflommen inn mot helsevesenet på en slik måte at vi prioriterer de gruppene som trenger det mest? Det andre er i tillegg: Hvordan målretter vi den pengestrømmen til de gruppene som trenger det mest? Altså: Vi må både få kontroll over den totale utgiftsmengden og, i tillegg, nå de gruppene som har størst behov.
Lønning oppnådde gjennom de prioriteringsutvalgene i hvert fall å sette psykiatrien, som vi har fått en opptrappingsplan for, i fokus. Det er veldig bra. Det som imidlertid ser ut til å være tilfellet her i dag, er ikke at opposisjonen er genuint opptatt av å diskutere sakens innhold, men at de er mer opptatt av å tegne et vrengebilde av hvor stor forskjell det er mellom forskjellige regjeringer – dem som Høyre måtte ha vært en del av, og den som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå er en del av. Faktum er at det interpellanten, og også Sonja Irene Sjøli i sitt siste innlegg her, tar til orde for, er noe som deres egen helseminister, Ansgar Gabrielsen, advarte mot for bare noen måneder siden. Eksempelvis reduserte Ansgar Gabrielsen den innsatsbaserte finansieringen fra 60 til 40 pst., noe som SV bl.a. hadde tatt til orde for i ganske mange år, nettopp fordi man så at det gav en utgiftsstrøm der økonomien var for dårlig styrt. I det øyeblikk man begynner å diskutere det og ser på hvordan vi målretter midlene på en fornuftig måte, får man en debatt som partiene ikke nødvendigvis trenger å være så uenige om, hvis man har gode, faglige analyser.
Jeg har lagt merke til, også mens jeg selv satt i sosialkomiteen, hvordan partiene på tvers – fra Høyre, i hvert fall til SV, og ofte også Fremskrittspartiet – kan finne sammen om virkemidler, mens man i debatten i dag framstiller det som om det er et hav av forskjell mellom partienes synspunkter når det gjelder virkemidler. At det ikke nødvendigvis er tilfellet, viser veldig ofte innstillingene fra den nåværende helsekomiteen. Jeg er også overrasket over at Lønning, som ellers nettopp har vært opptatt av prioriteringer, ikke sterkere poengterer nødvendigheten av økonomistyring her i dag.
Noe av det rare er også at man sier at venstresiden i norsk politikk har gjort det til en ideologi å hindre privatisering av helsetjenester. Fastlegereformen er jo på mange måter en privatiseringsreform. Men det man har, er veldig gode økonomiske incentiver for å sikre at bruken av midlene er målrettet – og det har den jo stort sett vært. Men det man likevel ser – det kan vi i SV si, som gikk inn for fastlegereformen – er at den rammer det samfunnsmedisinske fagområdet på en måte som er uheldig, og som gjør det nødvendig å styrke det. Skal man klare å styrke det, kan man naturligvis ikke gjøre det ved å privatisere fastlegereformen ytterligere, eller få flere allmennpraktikere til å gå inn på stykkprisbaserte ordninger. Da er man nødt til å ha samfunnsmedisinere som går inn i stillinger der de i all hovedsak jobber ut fra et fastlønnsregime. Det betyr at det er ikke primært det ideologiske som bør styre denne debatten, men det er å finne fram til de virkemidlene som gjør at man oppnår det man var på jakt etter.
Når man ser på legevakten i allmennpraksis, ser man at stykkprisfinansieringen fungerer utmerket. Det ville ha vært fullstendig håpløst innenfor legevaktsystemet med tanke på akutthjelp å skulle måtte vente på en oppsatt venteliste. Innenfor sykehusene, derimot, ser vi – det vet jo Lønning også meget godt – at økonomiveksten de siste årene har vært formidabel, uten at man på alle områder nødvendigvis kan påvise at det har gitt den effekten som økt tilskudd skulle tilsi. Det illustreres også godt av det som bl.a. representanten Skjælaaen nevnte, nemlig at bevilgningene som den sittende regjeringen har kommet opp med, er større enn de Høyre foreslo. Det betyr at resonnementene her i dag er helt motsatt av det de var for bare et halvt år siden.
Denne typen debatter måtte jo være tjent med at man analyserte hva som har effekt, og prøvde å finne fram til enighet om det, i stedet for å prøve å framstille det som om det er et hav av forskjell partiene imellom når det gjelder i bruken av virkemidler. For det synliggjør den politikken som har vært ført i en årrekke, at det ikke har vært – ikke minst Ansgar Gabrielsen og Høyre-statsrådens siste helsebudsjett, før Bondevik II-regjeringen gikk av.
Inge Lønning (H) [12:20:04]: Det har vært en mangfoldig debatt med en god del innslag som har ligget i beste fall i ytterkant av det interpellasjonen dreide seg om. Men selvfølgelig er det interessant å diskutere helsepolitikk i sin store alminnelighet og prioriteringsproblemer. Mitt poeng er bare at det gjør det verken lettere eller vanskeligere å prioritere på overordnet nivå – dvs. på statsrådens nivå, eller på regionalt nivå for helseforetakene – om man inngår avtaler med private tilbydere eller ikke. Prioriteringsverktøyet forandres ikke en tøddel ved det.
Det som er det nye i situasjonen, er at de regionale helseforetakene har mottatt en instruks fra statsråden som sier at man skal trappe ned bruken av private aktører. Det er ikke en instruks som er begrunnet i pasienthensyn. Jeg har i hvert fall ikke registrert det. Det er ikke en instruks som er begrunnet i hva det er behov for, eller ikke er behov for. Det er en ren og skjær ideologisk doktrine som ikke er forsøkt underbygget med noen argumenter som jeg har kunnet registrere.
Da må det jo være tillatt å ta hensyn til at f.eks. eldrerådene i de to største byene i Rogaland, Stavanger og Haugesund, begge har fattet enstemmige uttalelser – det betyr at det også er folk fra regjeringspartiene – som uttrykker stor bekymring for det som har skjedd, bl.a. i Helse Vest.
Representanten Skjælaaen syntes det var underlig at noen kunne tolke en dramatisk økning i etterspørselen etter private sykeforsikringer på den måten jeg gjorde. Jeg synes det er underlig at representanten Skjælaaen velger strutsens måte å forholde seg på når man ser noe ubehagelig, nemlig å stikke hodet i sanden. En dobling fra ett år til det neste må man jo faktisk anse som såpass oppsiktsvekkende at man må gidde å spørre: Hva er det uttrykk for? Det er selvfølgelig uttrykk for en økende usikkerhet hos eldre mennesker, for det er i det alt overveiende eldre mennesker dette dreier seg om. Tallene fra bl.a. Helse Vest som statsråden refererte på en ganske generell og egentlig ganske misvisende måte, viser jo at tar man hensyn til demografien – og vi vet jo at de neste ti år kommer behovet for denne type helsetjenester til å øke dramatisk på grunn av alderssammensetningen i befolkningen – vil det her være behov for en betydelig økning dersom ikke eldre mennesker konsekvent skal bli de som kommer bakerst i køen i alle sammenhenger i norsk helsetjeneste. Det kan i hvert fall ikke være en målsetting for denne regjeringen.
Statsråd Sylvia Brustad [12:23:21]: Jeg skjønner at særlig Høyre og Fremskrittspartiet ikke liker at ventetida går ned. Det passer, skjønner jeg, veldig dårlig inn i det virkelighetsbildet som de partiene nå forsøker å skape. Hvis det er slik at en er bekymret over at noen er bekymret, og det er det grunn til, synes jeg i hvert fall ikke at en skal skremme folk unødig.
Jeg reagerer på at det blir brukt uttrykk i denne debatten fra representanter fra særlig Høyre som at vi driver med en usolidarisk politikk. «Klassedelt helsevesen» er uttrykk som er blitt brukt, og at ideologi og politikk går foran hensynet til pasienten.
Jeg må ærlig talt si at jeg ikke skjønner hvordan det går an å uttrykke seg på den måten når denne regjeringa har bevilget 600 mill. kr mer enn det den forrige regjeringa – som Høyre faktisk var medlem av, og der de hadde helseministeren – hadde lagt opp til, og når vi nå får behandlet flere pasienter i de offentlige sjukehusene. Derved er det færre som blir avhengige av tykkelsen på lommeboka, og ventetida går ned.
Jeg synes det er unødvendig å skape et bilde av at det er en enorm avstand mellom partiene i synet på private, kommersielle sjukehus eller private aktører. Det er ingen tvil om at det er en forskjell mellom ulike partier i synet på hvor mye en skal bruke private, kommersielle aktører. Men det var altså slik at den forrige regjeringa, der Høyre hadde helseministeren, gav beskjed til helseforetakene om å kjøpe privat, nærmest uansett om det var kapasitet i det offentlige eller ikke. Det synes ikke jeg er noen god politikk. Det synes ikke Regjeringa og regjeringspartiene er noen god politikk, fordi vi må utnytte kapasiteten i det offentlige først, og så er det private og det kommersielle et nyttig supplement. Senest i går hadde mitt departement møte med PRISY, som er en paraplyorganisasjon for private, kommersielle sjukehus. Vi har dialog. De er med og har innspill i f.eks. Nasjonal helseplan, så det er ikke sånn at vi har noen skuddpremie på de private. Det at vi sier at vi skal redusere og begrense omfanget noe i forhold til de kommersielle, innebærer ikke dramatikk. Men det er viktig, etter vårt syn, at vi sikrer at det ikke er lommeboka som er avgjørende, og at vi dermed utnytter kapasiteten i det offentlige på best mulig måte. Det er å ha pasienten i sentrum, og ikke det motsatte, slik som enkelte representanter har sagt her i dag.
Denne regjeringa er innstilt på å gjøre alt den kan for å korte ned ventetida så mye som det overhodet er mulig. Jeg har også sagt at jeg ikke er fornøyd med utviklinga når det gjelder spesielt psykiatri- og rusområdet, for å nevne noen eksempler. Derfor har vi sagt til våre helseforetak at dette er områder som skal prioriteres høyere i inneværende år. Vi er også særdeles opptatt av å gi de ideelle, frivillige organisasjonenes sjukehus gode og stabile rammevilkår. Det har vi lagt opp til.
Så vi er i gang. Og den blir ikke mer riktig, den virkelighetsbeskrivelsen som Lønning prøver å tegne, selv om den er gjentatt mange ganger fra denne talerstolen i dag.
Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten slutt.
Dermed er dagens kart handsama ferdig. Ber nokon om ordet sett i høve til § 37 a i Stortingets forretningsorden? – Møtet er slutt.