Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:12:23]: (ordfører for saken): En av de første befaringer som arbeids- og sosialkomiteen gjennomførte i fjor høst, var et besøk hos Abelia, som er NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter. De arbeider aktivt for at deres medlemsbedrifter skal ansette, tilrettelegge for og beholde kompetente funksjonshemmede arbeidstakere. Abelia etterlyste den gang en ordning de kalte «Green Card», en ordning som skulle gi den funksjonshemmede arbeidssøker et dokument fra trygdekontoret som viste at en eventuell kostnad ved å tilrettelegge arbeidsplassen ville bli dekket av trygdekontoret og utført av hjelpemiddelsentralen umiddelbart etter ansettelse.

Til tross for at arbeidsmarkedet er blitt betydelig bedret, er situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne like vanskelig. Det er fortsatt for mange som faller utenfor, til tross for intensjonene i IA-avtalen. Nasjonalt dokumentasjonssenter har utarbeidet en undersøkelse som viser klart at personer med nedsatt funksjonsevne stiller langt bak i køen når bedrifter innkaller til jobbintervju, selv om de er godt kvalifisert for stillingen.

Det er tverrpolitisk enighet i komiteen om at dette er bekymringsfullt, og det er derfor stor vilje til å få snudd denne negative trenden. I brev av 19. mai fra statsråden kan vi lese at en slik ordning som etterlyses av forslagsstillerne, skal ha blitt innført av Rikstrygdeverket høsten 2005, under navnet «Garanti for oppfølging».

Fremskrittspartiet synes ideen om «Green Card» er veldig god, og er derfor svært bekymret over at ingen berørte parter ser ut til å ha fått med seg at en «Green Card»-ordning allerede er innført. En ringerunde til noen trygdekontorer og hjelpemiddelsentraler viser at denne ordningen er dårlig kjent, eller helt ukjent, til tross for at det faktisk er disse som skal administrere ordningen. Brukerorganisasjoner vi har vært i kontakt med, synes heller ikke å kjenne denne ordningen.

Det er på denne bakgrunn betryggende at statsråden i sitt brev av 19. mai gir uttrykk for at ordningen vil bli evaluert til høsten når den har vart i ett år, og at Rikstrygdeverket da vil vurdere omfanget og virkningen av ordningen. Videre sier statsråden i samme brev at

«myndighetene og partene i arbeidslivet (…) vurderer innretningen på virkemidlene i IA-avtalen. I den forbindelse drøftes det om det er behov for en mer omfattende tilretteleggingsgaranti der målet er å gi arbeidsgiver en trygghet for at arbeidssøkere med redusert funksjonsevne får den nødvendige bistand som funksjonsnedsettelsen krever i den konkrete arbeidssituasjon».

Det er en samlet komite som imøteser den varslede evalueringen av gjeldende garantiordning og forutsetter at gjennomgangen tar for seg både innhold, regelverk og spørsmål om i hvilken grad ordningen er gjort tilstrekkelig kjent for brukerne, idet det synes klart at ordningen i dag er svært lite eller overhodet ikke kjent for involverte parter.

Det er viktig å understreke at det er av avgjørende betydning at alle virkemidler, både økonomiske og tekniske, er avklart til intervjuet, og at de utløses umiddelbart ved bekreftelse om ansettelse. Det er derfor betryggende når statsråden i sitt oppfølgingsbrev av 1. juni skriver:

«Departementet vil i samarbeid med Rikstrygdeverket følge opp ordningen videre for å sikre at den blir godt kjent og benyttet på alle landets hjelpemiddelsentraler.»

Komiteen foreslår på denne bakgrunn at dokumentet vedlegges protokollen.

Lise Christoffersen (A) [14:16:14]: Jeg vil gjerne starte med å berømme forslagsstillerne og saksordføreren for godt arbeid med et viktig tema. Vi snakker om funksjonshemmedes muligheter på arbeidsmarkedet, vi snakker om arbeidssøkere med behov for tilrettelagte arbeidsplasser, og så snakker vi om personer som antakelig har gitt opp. Tilgjengelig informasjon sier lite om den enkeltes opplevelse, men det finnes noen tall på aggregert nivå som det går an å drodle litt rundt.

Rundt 15 pst. av befolkningen oppgir at de har en funksjonshemning. Bare 44 pst. av disse er sysselsatt, mot 74 pst. av befolkningen som helhet. Det er altså en forskjell på hele 30 prosentpoeng. Den forskjellen har vært stabil over tid, men som samfunn kan vi ikke akseptere at dette fortsetter å være stabilt. Når vi samtidig vet at de 56 pst. av funksjonshemmede som ikke er sysselsatt, inngår i de tilsvarende 26 pst. av totalbefolkningen, er altså gapet mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske enda større enn 30 prosentpoeng. Samtidig ser vi det litt rare fenomenet at arbeidsledigheten blant personer med nedsatt funksjonsevne er lavere enn i befolkningen som helhet. Og hva sier det? Jo, som jeg var inne på, mest sannsynlig sier det at mange har gitt opp, og blir mottakere av ytelser fra trygdekontoret, mens de aller helst ville vært bidragsytere til ligningskontoret. For noen er trygd den beste løsningen. Men vi vet at det ikke gjelder alle. Diskriminering og manglende praktisk tilrettelegging fra arbeidsgivere både i offentlig og i privat sektor stenger unødig mange ute fra et arbeidsliv som vi andre tar som en selvfølge.

Avtalen om inkluderende arbeidsliv har ambisjoner om å rette på dette, men har hittil dessverre mislyktes. Gode intensjoner ble nemlig ikke fulgt av målrettet aktivitet. Statsråden viser til at dette skal rettes opp i den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv, og vi imøteser også statsrådens tilbakemelding om dette til Stortinget.

Så har vi jo et lite håp, fordi vi vet at det finnes eksempler på at målrettet innsats virker. Som eksempel kan nevnes Telenors Handicap-program, som har tiårsjubileum i år. Under mottoet «Du trenger ikke gå på jobben bare du kommer …», er programmet en del av Telenors løpende rekruttering av kompetent arbeidskraft. Vekten er altså lagt på løpende rekruttering av kompetent arbeidskraft, definert ut fra arbeidsgivers behov for kompetent arbeidskraft. I løpet av programperioden, som altså har vart i ti år nå, har 75 pst. så langt fått jobb, og av dem igjen forblir tre av fire i jobb. Det er ganske imponerende resultater. Det handler ikke bare om en bevisst holdning mot diskriminering, det handler også om teft for rekruttering av gode talenter.

Så var saksordføreren inne på Abelia, NHO-foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter, som også har sitt eget prosjekt, som er kalt «Gode hoder i arbeid», der arbeidsgivere skal motiveres til å innkalle funksjonshemmede til intervju – «talenter med behov for innpass», som de kalles i det programmet. Erfaringene derfra er at det er vanskelig å gi arbeidsgivere kunnskap om et uoversiktlig trygdesystem, og at støtteordningen for praktisk tilrettelegging er tungrodd og lite forutsigbar. Det må søkes i det enkelte konkrete tilfellet, og svaret lar også vente på seg. Dermed går jobben til en annen. Abelias ønske var at de funksjonshemmede, eller «talenter med behov for innpass», som de altså kalles, kunne stille til intervju med forhåndstilsagn om støtte til nødvendig tilrettelegging og selv informere arbeidsgiver om hvilke tiltak som følger med en ansettelse, et såkalt «Green Card».

I Dokument nr. 8:78 fremmes altså forslag om dette. Så viser det seg at ordningen allerede finnes – innført høsten 2005. «Garanti for oppfølging», som ordningen heter, er et bevis som arbeidssøkere ikke bare kan ta med seg til intervju, men som de faktisk skal kunne legge ved jobbsøknaden. Målet er informasjon til arbeidsgiver og rask bistand i tilrettelegging av arbeidsplassen. Men ordningen er tydeligvis for dårlig kjent og dermed lite benyttet. Derfor er jeg glad for statsrådens imøtekommenhet når han sier at han vil vurdere alle sider ved den eksisterende ordningen for å gjøre den bedre kjent og mer effektiv. Dette handler om tilrettelegging av arbeidsplasser som, slik de er utformet i dag, virker ekskluderende og demotiverende på folk som gjerne vil. På Fornebu, hos Telenor, så vi en arbeidsplass der bygninger og innredning bevisst er lagt til rette slik at funksjonshemmede kan fungere på lik linje med alle andre. Det må også være det langsiktige målet for alle arbeidsplasser, at særtiltak ikke er nødvendig. Det kommer vi tilbake til når antidiskrimineringslovverket skal behandles. I mellomtiden må vi gjøre det beste ut av det som er. Sammen med gode holdninger vil en forbedret garantiordning være ett av flere virkemidler.

Martin Engeset (H) [14:22:20]: Jeg er glad for at Stortinget får anledning til å ha en debatt om dette temaet på en skikkelig måte. De to foregående innlegg inviterer til at det kan bli en god debatt.

Det er et faktum at funksjonshemmede stiller bakerst i jobbkøen, og at diskriminering av funksjonshemmede er hyppig forekommende i arbeidslivet, både i offentlig og i privat sektor, som det allerede har vært nevnt. Dette er tilfellet selv når den funksjonshemmede dokumentert er meget godt kvalifisert. Dessverre er det slik at mange bedrifter eller offentlige virksomheter nærmest handler på refleks når søknadene fra de funksjonshemmede havner nederst i bunken. Mange tror og mener, ofte helt uten grunn, at det å ansette en funksjonshemmet automatisk fører til trøbbel, merutgifter og høye kostnader.

Mest av alt tror jeg dette forteller at det er mange dårlige holdninger ute og går, og holdninger er som kjent vanskelige å endre. Man kan liksom ikke bare vedta at folk skal få bedre holdninger, verken til dette spørsmålet eller til andre.

En fersk meningsmåling som ble offentliggjort for få uker siden, viste at mange heller ansetter en tidligere straffedømt enn en funksjonshemmet. Nettopp med dette som bakteppe og utgangspunkt fremmet Høyre dette Dokument nr. 8-forslaget som vi i dag behandler. Forut for det hadde vi, som saksordføreren nevnte, besøkt Abelia. Vi har også vært på Telenors senter, hvor de virkelig har gjort et arbeid på dette feltet som imponerte oss. Der ble det etterlyst en såkalt «Green Card»-ordning. Og det var altså på et tidspunkt hvor denne ordningen angivelig skulle ha vært innført allerede. Det var på det tidspunktet helt ukjent for komiteen og Abelia og Telenor.

Saksordføreren har gått inn på hvor lite kjent ordningen er. Det er i og for seg et stort problem i seg selv, ikke minst fordi ordningen skal evalueres til høsten. Vi vet at pr. i dag er ordningen meget dårlig kjent, for å si det veldig forsiktig. Man må nesten si at den er en godt bevart hemmelighet. Dermed vil ordningen være lite brukt eller ikke brukt i det hele tatt. Å evaluere en ordning som ikke er kjent og ikke brukt, kan fort bety at man får en konklusjon som innebærer: Vel, dette var ikke noen særlig suksess, det har ikke hatt noen effekt. Det er vanskelig å få en effekt av et slikt tiltak med mindre det blir presentert og markedsført på en offensiv og målrettet måte.

Videre: Når vi da fikk opplyst at denne ordningen angivelig skulle være innført, forsøkte vi fra vår side å bringe på det rene om ordningen hadde tatt opp i seg den intensjonen vi faktisk hadde med vårt forslag, ved å sende brev til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. I svarbrevet derfra fremgikk det at hjelpemiddelsentralenes tilretteleggingsplikt ikke er utvidet som følge av ordningen, og ordningen ble altså kalt «garantibevis». Så skjedde det, etter at komiteens innstilling var avgitt, noe nytt. Jeg hadde egentlig gledet meg til og sett frem til å få mulighet til å avklare med Bjarne Håkon Hanssen – altså ikke den tilstedeværende statsråden, men han som ikke er her, men som burde ha vært her, og da ikke til forkleinelse for olje- og energiministeren – direkte i denne debatten hva som er forskjellen på et garantibevis og det nye begrepet som dukket opp for få dager siden, nemlig «tilretteleggingsgaranti», som ble presentert i forbindelse med tilleggsavtalen om inkluderende arbeidsliv. Fortjenstfullt nok tok Kristelig Folkepartis gruppe dette opp i et spørsmål til statsråden, og svaret har komiteen nå fått. Jeg har lest svarbrevet opptil flere ganger, og jeg har altså med min beste vilje ikke vært i stand til å se at det er noen forskjell på det såkalte garantibeviset og det helt nye, nemlig tilretteleggingsgarantien.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen sier i dette brevet, datert 12. juni:

«Tilretteleggingsgarantien innebærer således heller ikke noe nytt hva virkemidler angår, men det nye er at det gis en garanti for rask saksbehandling og nødvendig oppfølging knyttet til ansettelse av personer med nedsatt funksjonsevne.»

Det var vel heller ikke noe nytt. Det var jo i grunnen akkurat det samme som det i utgangspunktet ble sagt at ordningen med garantibevis skulle innebære. Det var vel ikke slik at ordningen med garantibevis ikke skulle innebære rask oppfølging. Det stod faktisk at det skulle være rask oppfølging, og det gjentas også her. Så verken jeg selv eller flere jeg har vist brevet til, har vært i stand til å få fatt i hva forskjellen består i.

Det er nå så. Det viktigste nå er i hvert fall at vi får en ordning som i innhold og utforming tar vare på den intensjonen som vi har hatt ved å fremme forslaget, og det som funksjonshemmede, næringslivet og andre har ønsket gjennom lengre tid. Og da tror jeg i grunnen den beste konklusjonen kan være å sitere det som komiteen, en enstemmig komite, skriver i sin innstilling – og dette er altså et budskap til arbeids- og sosialministeren, som jeg ber Odd Roger Enoksen ta med seg:

«Komiteen ønsker å understreke viktigheten av at alle virkemidler, økonomiske og tekniske, er avklart til jobbintervjuet og at de utløses umiddelbart ved bekreftelse om ansettelse.»

Det er i grunnen det viktigste budskapet til Regjeringen når den nå skal se på ordningen, forbedre den og gjøre den allment kjent. Det er ikke nok å love en rask oppfølging og bistand. En må også garantere at kostnadene vil bli dekket. Hvis det skjer, tror jeg dette kan være ett virkemiddel blant mange, men et viktig virkemiddel, for å gjøre mulighetene for de funksjonshemmede som har havnet utenfor, og som gjerne vil og kan bidra med sin arbeidsevne og kompetanse i yrkeslivet, litt større. Jeg håper virkelig at denne ordningen blir en suksess. Det har jeg tro på, hvis alle legger godviljen til.

Presidenten: Presidenten har ikke lest opp noe debattopplegg for denne saken. Det er altså opp til komiteen selv å bestemme det.

Karin Andersen (SV) [14:30:51]: En politikk for å få flere i arbeid og færre på trygd må inneholde virkemidler som er omtalt i det forslaget som kom fra Høyre, og som det er konkludert med i denne innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen.

Det er helt åpenbart riktig, slik som siste taler understreket, og som det er sagt av en enstemmig komite, at det er viktig at alle virkemidler, økonomiske og tekniske, er avklart til jobbintervjuet, og at de utløses umiddelbart ved bekreftelse om ansettelse. Det er helt nødvendig for at dette skal fungere smidig, og for at det skal bli en realitet for dem som skal inn i arbeidsmarkedet og har en yrkeshemning eller en funksjonsnedsettelse som gjør at de har behov for ulike typer tilrettelegging. Vi vet at det her mangler mye på fysisk tilrettelegging i nesten all bygningsmasse i hele landet, det mangler tilrettelegging av hjelpemidler i forhold til arbeidsoppgaver, og det er også en utstrakt diskriminering, som flere talere har vært inne på.

Det er riktig at det er vanskelig å snu holdninger ved politiske vedtak, sjøl om det også er en del av politikken. Men det er en del ting vi kan vedta. Og det å vedta og bestemme oss for at en slik ordning som dette skal være i virksomhet og virke slik som vi har sagt det, er det altså fullt mulig å gjøre.

Jeg må si at jeg synes det er litt pussig at en ordning som ble etablert høsten 2005, på det tidspunktet ikke var kjent for dem som var stortingsrepresentanter verken under den forrige regjeringen eller under denne regjeringen. Det forteller meg litt om at det er noen som jobber med bra ting, men man setter litt lite politisk trøkk bak noen av disse tingene som er så uhyre viktige for de menneskene det gjelder, og som tross alt har vært en del av en av de store politiske debattene vi har, nemlig hvordan vi skal redusere antallet mennesker som ufrivillig havner på uføretrygd. Da må jeg si jeg synes det er litt pussig at man forsøker å organisere noe som alle er hjertens enig i, men som forblir i den største hemmelighet inntil noen finner det fram. Men bra er nå det at det kommer for en dag.

Så er det andre ting vi kan vedta å iverksette på dette området. Der vil jeg rette en sterk henstilling til staten og hele den offentlige sektor om å ta et ansvar på dette området. Det er mange talenter med behov for innpass, slik som representanten Christoffersen sa. De talentene er også staten nødt til å være interessert i å få tak i, fordi det reduserer uføretrygdingen, selvfølgelig, men mest av alt fordi dette er talenter som har evner, kunnskaper og kompetanse som også staten faktisk har bruk for. Derfor må staten ha en aktiv politikk i forhold til å rekruttere funksjonshemmede. Man er nødt til å sette seg målsettinger på dette området, man er nødt til å få på plass trainee-ordninger, slik at unge funksjonshemmede som kommer rett ut fra utdanning, får muligheter til praksis. Dét er vanskeligheten i dag, og da får man aldri prøvd seg og aldri dokumentert at man faktisk har kompetanse. Det er også nødvendig at offentlig sektor, og staten, tar et stort ansvar for å legge til rette på arbeidsplassen når man rekrutterer. Da trenger man denne ordningen, som nå heter tilretteleggingsgaranti, og som i dokumentet heter «Green Card»-ordning. Men man trenger også en bevisst arbeidsgiverholdning, ikke bare til å rekruttere, men også til hvordan man gjennomfører tilretteleggingsarbeidet på arbeidsplassen.

Her er det mye igjen å gjøre. På tross av at det når vi diskuterer disse sakene, stort sett er en rørende enighet, går det altfor smått. Jeg må innrømme at i SV er vi svært utålmodige. Vi er svært utålmodige etter å få på plass aktive virkemidler for at vi skal kunne greie å rekruttere disse talentene som har behov for innpass i arbeidslivet, og som har den samme retten som alle oss andre til å få brukt de talentene sine, til å få brukt kunnskapene sine, og slippe å få høre hver dag at det er et problem at de er på trygd, når det faktisk er slik at det er manglende tilrettelegging og uakseptable holdninger som hindrer dem i å få utnyttet arbeidskraften sin.

Jeg er glad for at vi har fått behandlet denne saken i dag, og jeg ser fram imot at Regjeringen også kommer med andre aktive tiltak, særlig for å rekruttere inn i sin egen virksomhet. Det trengs.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [14:36:41]: Vi vet at personer med funksjonshemninger ofte forbigås ved ansettelser selv om de er godt kvalifisert for stillingen. Diskriminering av funksjonshemmede er totalt uakseptabelt og må bekjempes. Det er bl.a. nødvendig å få på plass en lov mot diskriminering av funksjonshemmede og et organ som kan håndheve en slik lov. Jeg håper at statsråden kan forsikre Stortinget om at arbeidet med en antidiskrimineringslov for funksjonshemmede er prioritert i Regjeringen.

I Kristelig Folkeparti mener vi at samfunnet må bidra til likebehandling av alle, uavhengig av funksjonshemning, gjennom aktivt å medvirke til tilrettelegging av arbeidsplassen. Et «Green Card» som skissert i Dokument nr. 8-forslaget vil i den forbindelse være et viktig virkemiddel, og jeg vil gi forslagsstillerne fra Høyre ros for å ha rettet fokus mot en viktig problemstilling.

Andelen av funksjonshemmede i arbeid ser ikke ut til å ha økt i den perioden IA-avtalen har vært virksom. Dette gir grunn til bekymring. Det er behov for en bred gjennomgang av virkemidlene for å få funksjonshemmede i jobb, og jeg ser fram til at Stortinget kan gjøre dette under arbeidet med velferdsmeldingen, som er varslet til høsten.

Det er positivt at en ordning med garantibevis allerede er innført. Garantibeviset skal kunne legges ved jobbsøknaden og gi arbeidsgiveren sikkerhet for at dersom den funksjonshemmede ansettes, vil det offentlige raskt bidra til at arbeidsplassen tilrettelegges i tråd med søkerens særlige behov.

Det er et svært viktig arbeid å gjøre den enkelte saksbehandler i trygdeetaten og alle hjelpemiddelsentralene kjent med ordningen med garantibevis. Ordningen er imidlertid ikke bekjentgjort verken gjennom forskrift eller gjennom rundskriv. I brev fra departementet av 1. juni i år opplyses det:

«Praksis er at fylkene orienterer brukerorganisasjonene gjennom egne kanaler i fylkene.»

Jeg kan ikke si at den informasjonsstrategi som det så langt er lagt opp til, er betryggende. Fra Kristelig Folkepartis side vil vi innstendig oppfordre statsråden til å styrke arbeidet med å bekjentgjøre garantibevisordningen både for ansatte i hjelpeapparatet og, ikke minst, for brukerne.

I pressemeldingen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet den 6. juni i år beskrives et nytt virkemiddel for å nå målene i IA-avtalen om å få flere funksjonshemmede i arbeid på følgende måte:

«Forsøk med tilretteleggingsgaranti starter opp i fem fylker i 2007 med sikte på at ordningen gjøres landsdekkende fra 1. januar 2008.»

Dagen etter, den 7. juni, rettet jeg en skriftlig forespørsel til departementet om hva som er forskjellen på ordningen med garantibevis, som skal være innført, og tilretteleggingsgarantien, som planlegges innført. I svarbrevet fra departementet, som kom i dag, forklares at garantibeviset «gjelder tilrettelegging av arbeidsplassen gjennom ergonomiske tiltak og hjelpemidler når en person med varig og vesentlig nedsatt funksjonsevne søker eller får tilbud om jobb», mens tilretteleggingsgarantien skal gi trygghet for at man «faktisk får den nødvendige bistand som funksjonsnedsettelsen krever i den konkrete arbeidssituasjon».

Vel, jeg må innrømme at dette er noe forvirrende. Garantibeviset, som jeg trodde skulle garantere tilrettelegging, skal altså suppleres med en tilretteleggingsgaranti, som skal garantere at man faktisk får det som garantibeviset lover. Et slikt regime er jeg redd vil medføre mer usikkerhet enn det vil medføre hjelp. Jeg vil derfor spørre statsråden om hvordan han mener at grensene konkret skal trekkes mellom disse to ordningene.

For Kristelig Folkeparti har arbeidet for å få flere funksjonshemmede ut i jobb svært høy prioritet. Det synes som denne målsettingen deles av samtlige partier på Stortinget, og det gir et godt grunnlag for videre innsats. En av politikernes viktigste oppgaver er å tilrettelegge for like muligheter for alle. Innføringen av garantibevis er i denne forbindelse et skritt i riktig retning.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [14:41:58]: Denne debatten har vel først og fremst vist at det her på Stortinget er en utålmodighet etter å få sikret at den tilrettelegging av hjelpemidler på arbeidsplassen som funksjonshemmede har rett på, skal komme på en slik måte at den kan benyttes i jobbsøking, og at arbeidsgiver og arbeidstaker skal være sikre på hva de har å forholde seg til. Vi er skjønt enige om det.

I saken vises det til at dette jo allerede foreligger. Vi har hatt en lang debatt om hva som egentlig foreligger, og hvordan det er kjent. Det jeg har lyst til å si, er at den evalueringsrunde som det nå er gitt uttrykk for skal gjennomføres i Rikstrygdeverkets regi, ikke må legges for bredt an. Det er ikke noen særlig hensikt i å ha en bred, langvarig evaluering om hvem som er kjent med dette. Den evalueringsrunden må tydeligvis først og fremst gå på hvordan Rikstrygdeverkets interne praksis har vært, og hvordan den kan forbedres for å bidra til at tiltak som iverksettes, gjøres kjent og kommer til nytte for dem de er tenkt for.

Det er åpenbart et behov for å gjennomgå både Rikstrygdeverkets interne arbeid – forberedelsessaken – og Rikstrygdeverkets orientering om hvilke tiltak som tilbys, også til de institusjoner som skal være bidragsytere og gjennomføre dem, som hjelpemiddelsentralene. Det er ikke noe særlig behov for å evaluere om funksjonshemmede kjenner ordningen, om de funksjonshemmedes organisasjoner er kjent med den, om arbeidsgivere er kjent med den, eller for den saks skyld om det politiske miljøet er kjent med den. For vi har fått dokumentert at ingen er kjent med denne ordningen. Derfor trengs det rett og slett en meget effektiv evalueringsrunde som går på hvordan man skal tilrettelegge for at ordningen blir satt ut i livet raskest mulig.

Vi som har arbeidet med dette spørsmålet i arbeids- og sosialkomiteen, har registrert at det finnes en kø av funksjonshemmede som ønsker seg ut i arbeidslivet, som er kompetente på en rekke områder, som er klare for å gjøre sin innsats i arbeidslivet, men som opplever stengte dører, og som nettopp ser på dette garantibeviset eller denne «Green Card»-ordningen som en større mulighet for å kunne konkurrere på like vilkår med andre. Vi må rett og slett sørge for at dette blir satt ut i livet fort, og det oppfatter jeg at statsråden har sagt at han vil bidra til.

Statsråd Odd Roger Enoksen [14:45:00]: I den saken vi diskuterer nå, foreligger det i realiteten ingen stor uenighet. Alle er enige om at det må legges best mulig til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne komme seg ut i arbeidslivet. Det foreslåtte tiltaket, en «Green Card»-ordning, ble, som arbeids- og inkluderingsministeren orienterte om i sitt svarbrev av 19. mai 2006, innført allerede høsten 2005. Dette garantibeviset går altså under navnet «Garanti for oppfølging».

Jeg har merket meg at komiteen imøteser den varslede evalueringen av den omtalte garantiordningen som vil finne sted når ordningen har vært i kraft ett år, høsten 2006. Jeg tar også med meg de innspill som har kommet fra komiteen, nå sist fra representanten Sundsbø. Jeg har også merket meg at komiteen forutsetter at evalueringen tar for seg både innhold, regelverksutforming og spørsmålet om i hvilken grad ordningen er gjort tilstrekkelig kjent for brukerne.

Det er korrekt slik komiteen har oppfattet det, at denne ordningen ikke gir nye rettigheter til hjelpemidler. Den gir derimot brukerne mulighet til å legge ved sine jobbsøknader en informasjon om at det finnes et støtteapparat som kan bistå med å løse praktiske problemer gjennom tilrettelegging av arbeidsplassen. Ordningen viser dermed arbeidsgiveren at en person med nedsatt funksjonsevne ikke trenger å bli en merbelastning for bedriften.

Jeg har også merket meg at komiteen forventer at ordningen vil bli fulgt opp med konkrete og offensive informasjonstiltak overfor brukerne og brukerorganisasjonene. Dette vil arbeids- og inkluderingsministeren sørge for i samarbeid med Arbeids- og velferdsdirektoratet. Jeg viser her også til arbeids- og inkluderingsministerens svarbrev til Stortinget av 1. juni 2006.

Komiteen ønsker å understreke betydningen av at alle virkemidler, økonomiske og tekniske, er avklart til jobbintervjuet, og at de utløses umiddelbart ved bekreftelse om ansettelse. Jeg vil i den forbindelse opplyse at behovet for tilrettelegging på arbeidsplassen for den enkelte bruker vil kunne variere fra arbeidsplass til arbeidsplass. «Garanti for oppfølging» vil ikke kunne avklare alt på forhånd. En del spørsmål vil måtte vente til man får foretatt en konkret arbeidsplassvurdering, som vil være aktuelt når brukeren har fått stillingen. Hensikten med ordningen «Garanti for oppfølging» er nettopp å forplikte etaten til rask bistand i tilrettelegging av arbeidsplasser og gi mulige arbeidsgivere informasjon om de tjenester som kan fås hos hjelpemiddelsentralen og den lokale ansvarspersonen.

Jeg har også merket meg at komiteen forutsetter at arbeids- og inkluderingsministeren på egnet måte gir tilbakemelding om eventuelle omlegginger som følge av reforhandling av virkemidler i IA-avtalen våren 2006 og resultatene av evalueringen av garantiordningen høsten 2006.

I den forbindelse kan jeg opplyse at Regjeringen ved arbeids- og inkluderingsministeren og fornyings- og administrasjonsministeren samt partene i arbeidslivet den 6. juni 2006 har undertegnet et tillegg til IA-avtalen. I dette tillegget ble partene i avtalen bl.a. enige om at det skal innføres en ordning med tilretteleggingsgaranti som en forsøksordning i fem fylker fra 1. januar 2007, med sikte på å gjøre ordningen landsdekkende fra 1. januar 2008.

Jeg ser at det stilles en del spørsmål om forskjellen på tilretteleggingsgaranti og garanti for oppfølging. Det er ikke sikkert jeg kan bringe full klarhet i dette, men en tilretteleggingsgaranti skal gi den enkelte arbeidssøker, arbeidstaker og den aktuelle arbeidsgiver en trygghet for at vedkommende arbeidssøker eller arbeidstaker med redusert funksjonsevne faktisk får den nødvendige bistand som funksjonsnedsettelsen krever i den konkrete arbeidssituasjonen. Myndighetene garanterer med dette for at de tiltak, herunder arbeidsmarkedstiltak og hjelpemidler som den enkelte har behov for på arbeidsplassen, blir innvilget og iverksatt så tidlig som mulig. I tillegg garanteres både den enkelte arbeidssøker, arbeidstaker og arbeidsgiver en videre oppfølging etter ansettelsen, hvor arbeids- og velferdsetaten tilbyr rask bistand når det oppstår behov for det.

Tilretteleggingsgarantien innebærer ikke noe nytt hva virkemidler angår, men det nye er at det gis en garanti for rask saksbehandling og nødvendig oppfølging knyttet til ansettelse av personer med nedsatt funksjonsevne. En viktig del av garantien er en kontaktperson som har ansvaret for oppfølgingen av den enkelte bruker både før og etter ansettelsen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.