Signe Øye (A) [10:02:34]: Stortinget har vedtatt at vi innen to år skal ha dobbelt så mange kvinner i Forsvaret som i dag. Til tross for at vi har hatt flere kvinnelige forsvarsministere i de siste årene og nå også har ny kvinnelig gardesjef, er det fortsatt langt igjen til vi har et likestilt forsvar. Målet om 15 pst. skal altså nås innen 2008. Det er et flertall enig om. Men når vi vet at det er i underkant av 7 pst. jenter i Forsvaret i dag, er det all grunn til å stille spørsmål ved om vi klarer å nå dette målet om to år.

Derfor er det viktig med debatt om nettopp kvinneandelen i Forsvaret.

Ser vi på historien, vedtok Stortinget allerede i 1976 å gi kvinner adgang til befalsutdanning, og i 1983 fikk kvinner samme adgang til å avtjene verneplikt som menn. På 1980-tallet vedtok Stortinget full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret. Lovverket var på plass. Men det har altså ikke vært nok. Vi fikk riktignok vår første kvinnelige jagerflyver og Norges – og faktisk verdens – første kvinnelige ubåtkaptein på 1990-tallet, men ellers har det skjedd veldig lite. Kvinneandelen er fortsatt svært lav. Det er langt igjen til et likestilt forsvar her i landet.

Jeg mener at Forsvaret skal være en organisasjon i pakt med tiden, en organisasjon som i større grad avspeiler det norske samfunnet, som vi vet består av omtrent halvparten jenter og halvparten gutter. Derfor er målet om 15 pst. kvinner i Forsvaret egentlig altfor lite ambisiøst.

Flere kvinner i Forsvaret vil også være med på å opprettholde den legitimiteten som verneplikten har i folket, og vil være med på å styrke båndene mellom kvinnene og Forsvaret.

På mange andre områder der det tidligere har vært mannsdominerte jobber, har andelen jenter økt betraktelig de siste 20–30 årene. For eksempel har man i politiet klart å øke kvinneandelen til 25 pst. Det er bra. Vi har fått flere kvinnelige ingeniører, flere jenter som jobber i oljebransjen osv. I Forsvaret har vi ikke lyktes like godt, og det kan vi ikke slå oss til ro med.

Organisasjonskulturen i Forsvaret har i stor grad blitt utviklet av menn med bakgrunn i menns behov, holdninger og verdier. Dette har skjedd over lang tid. Derfor har det vist seg at å endre denne «mannskulturen» ikke har vært like enkelt. Man kan spørre seg om Forsvaret i dag, vel 20 år etter at vi innførte full likestilling i organisasjonen, virkelig ønsker en radikal endring. For fakta er at Norge på mange områder har kommet mye lenger enn mange andre land når det gjelder likestilling og representasjon i både offentlig og privat sektor, mens vi har kommet veldig kort innenfor Forsvaret.

Jeg mener at det er mange gode grunner til at kvinneandelen i Forsvaret bør og skal økes. Spørsmålet blir: Hvorfor klarer vi ikke å rekruttere og beholde flere kvinner i Forsvaret? Det må vi finne svar på!

Jeg tror utfordringen er sammensatt, og det finnes nok ikke noe enkelt svar. Skal vi lykkes, må vi ha et sett av tiltak både internt i Forsvaret og i samfunnet utenfor. Men vil vi dette, må vi også våge å legge til rette for at vi skal få det til. Det er snakk om vilje og virkemidler.

Jeg mener at økt kvinneandel blant vernepliktige og befal utvilsomt vil berike organisasjonen, fordi kvinner vil kunne påvirke Forsvarets strukturer, metoder, opplæring og ikke minst holdninger på en god og normal samfunnsmessig måte.

Det skjer noe. I år, etter at Stortinget har endret vernepliktsloven, får alle jenter som er født i 1989, tilbud om frivillig sesjon. Det er et viktig skritt i riktig retning. Stortinget har gitt Vernepliktsverket adgang til å bruke de samme kilder for å nå aktuelle kvinner som for å nå menn, og dette vil være et egnet virkemiddel for rekruttering av kvinner til Forsvaret.

Spørreundersøkelser som Forsvaret har gjort, viser at nær halvparten av disse jentene har tenkt å stille. Da er det viktig at vi nå følger opp, slik at jentene kommer til å trives, og at flere velger å bli etter endt verneplikt. Derfor må vi jobbe for å beholde og videreutvikle disse jentene. Vi må sette krav til ledere med rekrutteringsansvar om at kvinner skal prioriteres, og gi karrieremuligheter der kvinner ser at det er mulig å søke toppstillinger i Forsvaret, på samme måte som i næringslivet.

Kvinneandelen i den norske ISAF-styrken i Afghanistan er for tiden på 12 pst. At kvinneandelen i ISAF-styrken er nesten dobbelt så høy som kvinneandelen i Forsvaret hjemme, kan tolkes som et klart signal om at kvinner både er ønsket og selv ønsker å delta i internasjonale fredsoperasjoner. Det viser at kvinner både kan og vil – selv i operasjoner som betegnes som farefulle. Det viser bare at jenter klarer seg like godt som gutta i felten, i konfliktsituasjoner, i krig eller i fred. At jenter har egenskaper og evner som vårt forsvar har manglet og trenger i framtiden, er det på høy tid å erkjenne.

Å inkludere mange kvinner i utenlandsoppdrag gjør også Forsvaret bedre stilt når man skal ta hensyn til lokalbefolkningen i mange land. I fredsbevarende operasjoner er det mange oppdrag som skal ivaretas – fra patrulje og vakthold til helsearbeid og sosialt arbeid overfor lokalbefolkningen. Skal man lykkes i slike operasjoner, må man lykkes på alle områder. Det ser vi nå spesielt i Afghanistan.

Jeg mener at skal vi nå målet om flere kvinner i Forsvaret, må vi ta i bruk sterkere virkemidler enn vi har i dag. I Arbeiderpartiet har kvotering av kvinner løftet kvinnene opp og fram i mange sammenhenger. Dette har vært positivt. Derfor kan det heller ikke være noen umulighet å begynne å tenke i de baner også i Forsvaret. Jeg mener derfor at en mild form for kvotering for å få flere kvinner til å tjenestegjøre i Forsvaret bør innføres.

Nå er jeg spent på hva statsråden mener om dette. Jeg tror nok at statsråden er enig med meg på mange områder. Men hvorfor klarer vi ikke å rekruttere og beholde flere kvinner i Forsvaret, og hvilke tiltak mener statsråden det er nødvendig å iverksette for å få økt kvinneandelen?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:09:45]: Først vil jeg takke representanten Øye for å ha tatt opp spørsmålet om hvorfor vi ikke klarer å rekruttere og beholde flere kvinner i Forsvaret.

Jeg er glad for denne anledningen til å redegjøre nærmere for utfordringene og tiltakene på dette området. Det er bra at vi får en debatt om dette viktige temaet også her i Stortinget.

Forsvaret er en moderne organisasjon. Men den lave kvinneandelen i Forsvaret er ikke i pakt med tiden. 15 pst. kvinneandel har ligget som et mål gjennom store deler av 1990-tallet, og som representanten Øye påpeker, er målet også i dag å ha 15 pst. kvinner i løpet av 2008. Denne målsettingen er det bred politisk enighet om. Samtidig må vi nok alle erkjenne at det rent praktisk er krevende å oppnå dette. Forsvaret har i dag i underkant av 7 pst. kvinner blant befal og vervede. Det er altfor lavt, og dette vil Regjeringen gjøre noe med.

Utfordringen med å øke kvinneandelen i Forsvaret er tredelt: Vi må rekruttere flere kvinner, vi må beholde flere kvinner, og vi må få flere kvinner i ledende stillinger i Forsvaret.

For at Forsvaret skal kunne løse sine oppgaver, både hjemme og ute, må personellet ha forskjellige egenskaper og ferdigheter som utfyller hverandre. Kvinnene skal selvfølgelig være kvalifisert for den tjenesten de skal gjennomføre. Det er også de kvinnene vi har i dag. Samtidig er det å være kvinne en kompetanse i seg selv. Forsvaret trenger mer av denne kompetansen. Kvinner kan dermed tilføre Forsvaret både faglig kompetanse og kompetanse i kraft av nettopp det å være kvinne. Kvinner må derfor utgjøre en større del av våre militære styrker, og det er svært viktig at kvinners samlede kompetanse tilføres – og anerkjennes – i hele Forsvaret.

Det er iverksatt en rekke tiltak for å øke kvinneandelen i Forsvaret: Det er markedsførings- og profileringstiltak for å motivere kvinner til å søke seg til Forsvaret. Det er bruk av rekrutteringsoffiserer – fortrinnsvis kvinnelige – som besøker skoler og utdanningsmesser. Det er oppfølging på mobiltelefon og e-post til kvinner som har vist interesse for Forsvaret. Det dreier seg om at kvinner som i år søkte opptak ved grunnleggende offisersutdanning, ble invitert til en egen samling i forkant av opptaket. Det er gjennomføring av egne «jentecamper».

Det aller viktigste tiltaket er likevel frivillig sesjon for kvinner. Forsvaret sender i disse dager for første gang ut innkalling til nærmere 30 000 kvinner født i 1989. Frivillig sesjon vil gi Forsvaret en historisk mulighet til å øke rekrutteringen av kvinner. Men samtidig må vi erkjenne at det vil ta litt tid før vi ser effekten. Det er først i 2008 at tiltaket vil gi utslag i økt kvinneandel blant dem som er inne til førstegangstjeneste, og det er først i 2009 at det vil gi utslag i form av økt kvinneandel blant befal og vervede. Likevel er dette tiltaket et helt avgjørende steg i arbeidet med å få flere kvinner i Forsvaret og dermed et bedre forsvar.

Som representanten Øye påpeker: Når vi har rekruttert kvinnene, må vi også beholde dem! Jeg er derfor veldig opptatt av å få flere kvinner i ledende stillinger i Forsvaret. Det må til for å synliggjøre kvinners samlede kompetanse på alle nivå. De unge kvinnene som er på vei inn i Forsvaret, trenger også gode rollemodeller i organisasjonen. For å støtte opp om dette har jeg derfor besluttet at kvinnelige søkere til høyere stillinger i Forsvaret, dvs. på oberstnivå og oppover, skal omtales i alle innstillingene. Dette gjelder uansett rangering. Det er viktig for at vi skal være sikre på at kvinnelige kandidater blir synliggjort i søknadsprosessene.

Et annet tiltak for å få flere kvinner inn i ledende stillinger er egne lederprogrammer for kvinner. Dette er programmer som skal motivere kvinner i Forsvaret til å påta seg lederoppgaver.

Jeg vil også her komme kort inn på familiepolitiske tiltak. Slike tiltak har vært etterspurt av både kvinner og menn i Forsvaret. Det skal være mulig å kombinere en militær yrkeskarriere med et normalt familieliv.

I vår lanserte forsvarssjefen «Forsvarets familiedirektiv». Noen av tiltakene som iverksettes på bakgrunn av direktivet, er opprettelse av familiekoordinatorer ved den enkelte avdeling og fokus på behovet for samlivskurs.

Det er dessuten tilført ytterligere midler til særavtalen som regulerer godtgjøring for dem som tjenestegjør i internasjonale operasjoner. Forsvaret forsøker også å få til redusert lengde på utenlandstjeneste for offiserer med små barn.

Tiltakene jeg her har nevnt, er viktige for at begge kjønn skal kunne kombinere familieliv og en karriere i Forsvaret. Det er et slikt forsvar vi vil ha.

For seks år siden ble FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet enstemmig vedtatt. Resolusjonen handler bl.a. om behovet for å få flere kvinner i internasjonale sivile og militære operasjoner. I mars i år lanserte Regjeringen en egen handlingsplan for gjennomføring av resolusjonen.

Ett av tiltakene i handlingsplanen er at det skal være minimum 25 pst. kvinner ved Forsvarets befalsskoler. I sommer ble det tatt opp 15 pst. kvinner. Det understreker behovet for å fortsette arbeidet med å øke rekrutteringen av kvinner.

I tillegg er det viktig å øke andelen av kvinner også på andre skoler i Forsvaret. Forsvarssjefen har derfor bestemt at Forsvaret skal ha en målsetting om 25 pst. kvinner også på krigsskolene og på stabsskolen.

Jeg har her omtalt en rekke tiltak. Likevel har andelen kvinner i Forsvaret stått stille de siste årene. Vi trenger derfor en mer offensiv tilnærming til hvordan vi kan få flere kvinner inn i Forsvaret.

Jeg ønsker å sette ny kraft bak dette arbeidet. Jeg har derfor tatt initiativet til å opprette et utvalg for høyere kvinneandel i Forsvaret. Utvalget skal for det første foreslå tiltak for å øke rekrutteringen av kvinner, for det andre foreslå tiltak for å beholde flest mulig kvinner, og for det tredje foreslå tiltak for hvordan vi kan få flere kvinner inn i ledende stillinger i Forsvaret.

I sitt arbeid vil utvalget hente informasjon om erfaringer andre organisasjoner har gjort i sitt arbeid med å øke kvinneandelen. Utvalget skal også trekke på erfaringene til både tidligere og nåværende kvinnelige offiserer.

Både forskningsmiljøer, Forsvaret og arbeidstakerorganisasjonene skal delta i arbeidet. Jeg tar sikte på at utvalget i løpet av mars neste år vil legge fram sine forslag. Jeg imøteser utvalgets arbeid med stor forventning.

Signe Øye (A) [10:18:37]: Jeg takker statsråden for svarene og for innlegget, som innholdt mange gode tiltak som kan gjøre at vi først og fremst når målet om 15 pst. kvinneandel i 2008, men som jeg mener, og som jeg tror også statsråden mener, ikke bør stoppe der. Men da må vi

(Øye)

også få fokus på tiltakene. Jeg tror ikke vi kan slå oss til ro med at frivillig sesjon, som vi nå iverksetter i år, kommer til å gi de ønskede tall uten at vi setter i gang mange andre nye tiltak.

Det er viktig at vi når kvinneandelen også for høyere stillinger, for kvinner må ha noe å strekke seg etter. Egne lederprogrammer for kvinner er bra. Familiepolitikken er veldig viktig i dette. Det må være mulig å kombinere en yrkeskarriere med et normalt familieliv – små barn begrenser det selvsagt i perioder, men det er i perioder – og vi må legge til rette for det. Men utfordringene her bør ikke være større for kvinner enn for menn. En god personell- og familiepolitikk er derfor viktig for å oppnå dette, og det må vi få på plass. 25 pst. på krigsskolene og stabsskolen er en målsetting som vi må nå.

Så er det gode rollemodeller. Kanskje har politiet en god rollemodell i Killengreen, i og med at en der gjør det veldig bra.

Det er veldig bra at statsråden nå sier hun vil sette ned et utvalg for å høyne kvinneandelen, der forskningsmiljøer, arbeidstakerorganisasjonene og Forsvaret er med. Jeg skjønner at statsråden også er utålmodig når hun sier at det skal legge fram sitt arbeid allerede innen utgangen av mars neste år. Det tolker jeg som at statsråden ikke er tilfreds med dagens tilstand, og at hun ønsker å gå videre med å utvikle Forsvaret til å bli en enda bedre organisasjon. Det er bra.

Men statsråden var ikke inne på bruk av kvotering som virkemiddel. Jeg vet at statsråden i en tale i Oslo Militære Samfund for en tid tilbake sa at hun ikke var fremmed for å bruke kvotering som virkemiddel. Jeg regner med at hun fortsatt mener at det er et virkemiddel som kan tas i bruk, slik at vi når målene våre innen rimelig tid.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:21:32]: Det er utrolig viktig å ha fokus på de tiltakene som må til for å få økt kvinneandelen i Forsvaret. Jeg tviler ikke på at tidligere politikere, også på 1990-tallet, har prøvd å ha fokus på tiltak.

Jeg har tro på at vi skal spørre dem det egentlig gjelder, de som er i Forsvaret i dag, og de som har vært i Forsvaret, for det er faktisk de som er eksperter på sin egen situasjon, sammen med eksterne representanter fra forskningsmiljøer og fra arbeidstakerorganisasjonene, og også hente erfaring fra andre organisasjoner som har kommet høyere opp i andel, og interpellanten refererte til politiet. Jeg mener at vi med et slikt målrettet arbeid har et bedre grunnlag for å prøve å nærme oss målet litt raskere.

Når det gjelder kvotering, er det en diskusjon som har gått også i Forsvaret, og som jeg med jevne mellomrom tar opp. Det er klart at det er kontroversielt. Jeg har lyst til å understreke at alle kvinner som er i Forsvaret i dag, og som er tatt inn på skoler og i stillinger, er kvalifisert for de plassene og de jobbene de har. Dersom vi skal inn med radikal kjønnskvotering, er det en diskusjon som vi også må se på i en litt større sammenheng. Men jeg har god tro på at det første steget, sesjon, vil ha virkning, og også på at dette utvalget skal kunne gi oss gode forslag til tiltak som vi kan ta med og iverksette.

Per Roar Bredvold (FrP) [10:23:50]: Kvinner i Forsvaret er et gode for Forsvaret, ingen tvil om det. Men veien dit har vært lang. I dag kan kvinner ha alle typer tjenester i Forsvaret, men det har ikke alltid vært slik. Forsvarets nyere historie er bl.a. slik:

• 1897: Allmenn verneplikt for menn blir innført.

• 1907: Ny vernepliktslov utelukker at kvinner skal ha plikt til å tjenestegjøre i Forsvaret.

• 1946: Befalsutdanning og rekruttskole for kvinner startes. Stortinget bestemmer likevel at all militær opplæring av kvinner skal opphøre inntil en full utredning fra Forsvarskommisjonen er klar.

• 1949: Forsvarskommisjonen slår fast at det er nødvendig å utnytte kvinners arbeidskraft også i det militære forsvaret.

• 1953: Forsvarskommisjonens anbefalinger går ikke gjennom i Stortinget.

• 1969: Heimevernet får kvinneinspektør.

• 1973: Nygaard-utvalget legger fram sin innstilling om effektiv utnyttelse av kvinner til ikke-væpnet tjeneste i Forsvaret.

• 1976: Stortinget gir kvinner adgang til befalsutdannelse og tjeneste- og mobiliseringsplikt. Det understrekes samtidig at vedtaket ikke gir kvinner lovbestemt verneplikt.

• 1977: Skolene åpnes for kvinner, og 255 kvinner søker.

• 1983: Stortinget vedtar at kvinner skal ha adgang til å avtjene førstegangstjeneste på samme vilkår som menn.

• 1984: Stortinget vedtar å innføre full yrkesmessig likestilling.

• 1985: Frivillig verneplikt for kvinner er en realitet.

• 1999: Eldbjørg Løwer blir første kvinnelige forsvarsminister i Norge og i et NATO-land.

• 2001: Kristin Krohn Devold overtar som forsvarsminister. Samme år får vi den første kvinnelige komiteleder, og vi får også kvinnelig nestleder. Og vi har også nå en kvinnelig forsvarsminister.

Det å få flere kvinner inn i Forsvaret har som sagt Forsvaret jobbet med lenge. Jeg har tidligere jobbet som offiser i Forsvaret, bl.a. var jeg administrerende offiser på Feltartilleriets befalsskole midt på 1980-tallet. Vi gjorde mye nettopp for at kvinner skulle søke, og at de skulle trives. Kaserner ble ombygd til også å romme jenter, samt mange andre praktiske ting som en ellers ikke hadde i et forholdsvis mannsdominert samfunn. Vi var ute på messer og skoler o.l. med stand etc., nettopp for å få flere jenter inn i Forsvaret. Vi brukte den eneste kvinnelige grenaderen vi hadde på Haslemoen, til å orientere om sin situasjon, etc. Noen jenter søkte og kom inn, men noen stor suksess var det dessverre ikke. Man kan spørre seg om hvorfor ikke, og hvorfor det heller ikke i dag er slik, og det er vel derfor vi har denne interpellasjonen. Svarene er sikkert mangfoldige, men å si at Forsvaret ikke har gjort noe, tror jeg er feil.

I går kveld så jeg en tv-annonse hvor Forsvaret søkte etter elever til Forsvarets flyskole. De sa ingenting om at spesielt jenter anmodes om å søke. Men er det nødvendig?

Til sesjonen i januar 2007 får 60 000 jenter og gutter brev på lik linje. Det er første gang i historien at et helt kull blir varslet om nettopp sesjon. For jentene er dette frivillig, men vi vil her se hvor stor interessen er fra jentenes side. Oppmøtet er helt uforpliktende, men muligheten er der for jentene til på lik linje med gutter å avtjene verneplikten og/eller søke videre til alle typer tjeneste, utdanning og karriere i Forsvaret. Dette vil kunne øke andelen kvinner i Forsvaret. Hvis ikke dette virker, får vi drøfte situasjonen videre.

Fremskrittspartiet ønsker Forsvaret og ikke minst jentene lykke til. Jentene trengs i Forsvaret.

Elisabeth Aspaker (H) [10:28:11]: Representanten Signe Øye har reist en viktig debatt her i dag. Det er bred enighet i denne salen om målet om å høyne andelen kvinner i Forsvaret. Men til tross for denne politiske enigheten om målet har det dessverre vist seg vanskelig å få de ønskede resultatene. Dagens kvinnelige forsvarsminister deler sitt engasjement i saken med den forrige, også kvinnelige, forsvarsminister. Her har det med andre ord ikke stått på god politisk vilje og kvinnelige motivatorer på høyeste hold.

Det kan imidlertid være grunn til å stille seg spørsmålet om viljen fra Forsvaret selv er stor nok. Forsvaret er og har alltid vært sterkt mannsdominert, og det er i stor grad dette mannsdominerte miljøet selv – og ikke vi politikere – som må bidra til at etaten legger til rette for kvinner. En slik modernisering bør være like selvfølgelig for Forsvaret som det er å modernisere materiell og operativ trening. Skal Forsvaret tiltrekke seg de klokeste hodene, må man snarest utmeisle en rekrutteringsstrategi som også når fram til kvinner.

Selv om målene vi har satt oss, ikke helt er nådd, er det en del positive trekk. Det kan f.eks. vises til at andelen kvinner blant søkere til Forsvaret økte fra 11 pst. i 2001 til 21 pst. i 2004. I tillegg er det kommet nye rekrutteringstiltak de siste årene – tiltak som naturlig nok ikke nødvendigvis umiddelbart gir stor effekt, men som det er håp om virker positivt over tid. Her tenker jeg spesielt på innkalling av kvinner til sesjon.

Sesjonen og førstegangstjenesten er Forsvarets viktigste rekrutteringsplattformer. Da sentrum-Høyre-regjeringen i St.prp. nr. 42 for 2003-2004 foreslo sesjon for kvinner, ble det vektlagt at frammøte ikke skulle være lovpålagt. Denne linjen er jeg glad for at nåværende forsvarsminister har ført videre. Jeg tror ikke det er gjennom negative og tvangspregede tiltak vi kan øke rekrutteringen. Tvert imot trengs det positive tiltak som gjør at tjenesten i seg selv framstår som attraktiv, for kvinner som for menn.

Statushevende tiltak for vernepliktige er et viktig element i rekruttering til og motivering for førstegangstjeneste. Det er positivt at Stoltenberg-regjeringen har videreført opptrapping av dimisjonsgodtgjørelsen. Men for å gjøre tjenesten mer attraktiv for kvinner må det tenkes videre. Selve tjenesten må gjøres mer attraktiv for kvinner. Det blir den den dagen Forsvaret framstår som en moderne organisasjon også i forhold til likestilling. Her ligger det ikke minst en utfordring til det kvinnelige befalet vi har i dag, men også til forsvarssjefen og ikke minst til det mannlige befalet. Tydelige rollemodeller skal ikke undervurderes, og når Ingrid Gjerde tidligere i år tiltrådte som første kvinnelige gardesjef noensinne, ledes en av Forsvarets mest profilerte og kanskje mest prestisjetunge avdelinger av en kvinne. Det viser at Forsvaret har velkvalifiserte kvinner i sin midte, som det er viktig å løfte fram. Det gjelder bare å få dem til å satse på en militær karriere, og det gjelder å legge til rette for at dette kan kombineres med familie og barn.

Jeg har også merket meg at forsvarsministeren vurderer radikal kjønnskvotering, både for rekruttering og for å få kvinner inn i stillinger i Forsvaret. Høyre, og jeg, tror ikke at det er en løsning på den utfordringen vi ser. I beste fall vil det dekke over problemets egentlige rot. Hvis forsvarsministeren mener at Forsvaret ikke evner å gjøre seg attraktivt nok for denne ene halvdelen av Norges befolkning – som faktisk utgjør noe mer enn halvparten av landets intelligens – er det intet mindre enn en fallitterklæring for Forsvaret selv. Når jenter for øvrig stormer inn i høyere utdanning, invaderer realfag, medisinerutdanning osv., burde det være mulig også for Forsvaret som organisasjon å framstå som så attraktiv at den også tiltrekker seg noen av de fremste og flinkeste jentene.

Det er viktig at man ikke bare setter et måltall for hvor mange kvinner det skal være i Forsvaret, men at man også reflekterer over hvorfor de bør være der. Flere kvinner i Forsvaret vil bidra til å opprettholde den legitimiteten som verneplikten har i folket, og styrke bånd mellom kvinner og Forsvaret. Det er i så måte svært positivt at forsvarsministeren nå har satt ned dette utvalget for høyere kvinneandel i Forsvaret, og i likhet med statsråden venter jeg spent på hva dette utvalget kan komme til å foreslå.

En annen viktig grunn til at kvinnerekruttering er viktig, er at vi må sikre god rekruttering til Forsvaret totalt sett. I et moderne samfunn vil heller ikke menn, tror jeg, ønske seg til en organisasjon som bare blir en mannsorganisasjon og kanskje preget av machokultur. I tillegg er det selvsagt viktig å sikre at Forsvaret får en bredest mulig rekrutteringsbase, og da er det også viktig at jentene får en plass i framtiden.

Ågot Valle (SV) [10:33:41]: Alle som er opptatt av likestilling, må også være opptatt av at kvinner får muligheten til å velge sin egen vei, også dersom den går inn i Forsvaret. Hvorfor er det vanskeligere for kvinner enn for menn å finne sin plass i Forsvaret? For det er åpenbart, det viser jo tallene.

Til tross for mange års likestillingskamp er makt og ressurser ujevnt fordelt her i samfunnet. Kvinner tjener mindre enn menn, eier mindre og har færre ledende posisjoner. Glasstaket er mange steder hardt og ugjennomtrengelig for kvinner som velger seg andre veier, som velger karriere. Debatten rundt kvinner i styrer viser at det må politisk vilje til å velge drastiske tiltak til for å sikre kvinner likeverd i samfunnet.

Jeg tror, uten å ha erfaring, at det er aller vanskeligst å nå fram i Forsvaret, fordi, som flere andre har vært inne på, mannskulturen er så sterk. Det er stor variasjon i verden på hva krig og forsvar har vært opp gjennom tidene. Men overalt har krig først og fremst vært en sak for menn. Det betyr ikke at kvinner ikke har deltatt i væpnede konflikter som aktører. Dagens forsvar i industrialiserte land omfatter store, permanente militære systemer preget av hierarkiske strukturer styrt av menn. Jeg synes da på den bakgrunn at det ikke er så rart at kvotering kanskje er et mer omstridt virkemiddel i Forsvaret enn mange andre steder i samfunnet.

Jeg tror at dette er noe av bakgrunnen for en undersøkelse gjort av Forsvarsstaben i mars 2004. Den viste at så mange som 61 pst. av kvinnene over 30 år kunne tenke seg å si ja takk til avgangsstimulerende tilbud. Det er riktig at det er viktig ikke bare å rekruttere kvinner, men også å beholde dem.

Jeg tror Signe Øye har rett i at når så få kvinner blir i Forsvaret, har det med holdninger å gjøre, men det er holdninger som tar utgangspunkt i maktstrukturer og i synet på kvinner. Jeg kan levende forestille meg hvordan det er å være minoritet i Forsvaret – for det er man når det er bare 7 pst. kvinner. Jeg kan forestille meg hvordan tvangen til å sosialiseres inn i en mannskultur er. Jeg tror det er aller viktigst å ta en diskusjon om hvilke verdier Forsvaret skal bygge på, hvilke oppgaver det skal ha. Fredsbygging, fredelig konfliktløsning sivilt og katastrofeberedskap må få større plass i et forsvarsbegrep.

I SV som i mange andre miljø, er jeg ganske sikker på, har man hatt en debatt om det er rimelig og riktig å gå inn for en generell kvinnelig verneplikt. Dette spørsmålet er ikke avklart, men av mange grunner mener jeg at generell kvinnelig verneplikt ikke er en farbar vei. Det er ingen grunn til å legge flere byrder på kvinner, som bærer de største samfunnsbyrdene fra før, men det er rimelig at de kvinnene som velger Forsvaret, får bedre rammer. Det er helt riktig at en moderne organisasjon skal ha ambisjoner om å rekruttere flere kvinner.

Jeg vil nevne én veldig god grunn til at det er viktig at flere kvinner velger denne veien. Som forsvarsministeren sa, har FN vedtatt resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det norske forsvaret deltar og kommer til å delta i internasjonale operasjoner med FN-mandat. Internasjonale operasjoner skal ikke bare stoppe konflikter, men også være med på å gjenopprette tilliten mellom partene. Økt kvinneandel i internasjonale fredsoperasjoner har derfor vært et mål i FN-systemet. Flere kvinner i uniform kan være brobyggere mellom de fredsbevarende styrkene og lokale kvinnegrupper og lokale kvinneorganisasjoner, og dermed øke tilliten.

Norge har gjort seg noen erfaringer i NORDBAT-styrkene i Libanon. Det var som med kvinnelige dørvakter på fest, kvinnene bidrog til å senke spennings- og aggresjonsnivået i operasjonsområdet og var medspillere med de lokale kvinnene. Jeg tror at kvinner i fredsbevarende operasjoner kan bringe inn – og gjør det også – et bredere aspekt av egenskaper, verdier og kompetanse.

Interpellanten sa at det er dobbelt så mange kvinner i ISAF-styrkene i Afghanistan som det er i Forsvaret her hjemme. Det bygger jo opp under en undersøkelse som er gjort i 2001, som viser at 61 pst. av de spurte kvinnene ønsket å delta i internasjonale operasjoner. De tiltakene som forsvarsministeren har satt i gang, tror jeg derfor, bl.a. ut fra dette perspektivet, er viktige. Det er også viktig det hun sier om å gå ut og spørre de kvinnene som enten har vært i Forsvaret, eller er i Forsvaret, om de tiltakene som skal settes i gang.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:39:07]: Aller først vil jeg gi honnør til Signe Øye, som tar opp dette temaet i en interpellasjon. Det er et prisverdig initiativ, som vi håper skal gi seg utslag i videre initiativ og økt bevissthet både i Stortinget, i Forsvaret og i samfunnet for øvrig.

Dette er et viktig tema for oss i Kristelig Folkeparti. Det er et tema som jeg har vært opptatt av lenge. I mitt første innlegg om Forsvaret i denne sal – det er ganske nøyaktig ni år siden nå – sa jeg at jeg skulle ønske at jeg i min tid i forsvarskomiteen skulle få oppleve at Norge utnevnte en kvinnelig oberst. Det var der vi var da. I budsjettdebatten to år etter, i 1999, kunne jeg kvittere ut: Den første kvinnelige oberst var utnevnt, og vi så det som et viktig skritt i riktig retning – om enn det går så sent som det gjør. I tillegg utnevnte Bondevik den første kvinnelige forsvarsministeren. Det var også et viktig symbol og en ledestjerne i kvinneperspektiv i Forsvaret. Etter det har vi nå fått flaggkommandører, og vi har fått ledelsen i Garden for første gang i Gardens 150-årige historie. Det er ingen stillinger i Forsvaret som kvinner i prinsippet ikke har tilgang til. Selv om vi fortsatt har en lang vei å gå, har det heldigvis skjedd noe på denne fronten de siste årene. Forsvaret har i dag flere kvinnelige piloter og mange offiserer i alle aldre og på ulikt gradsnivå. Det går framover – sakte men sikkert.

Representanten Øye stilte spørsmål om hvorfor det er så vanskelig å rekruttere kvinner til Forsvaret. Etter min mening er ett av de viktige svarene på det spørsmålet tradisjoner og kultur. Forsvaret har tidligere vært en mannsarena. Det har rett og slett ikke vært et aktuelt alternativ for kvinner å tenke i de baner. Det har ikke vært tenkt på som en mulighet å gå inn i Forsvaret etter at man er ferdig med sin utdannelse. Det har ikke akkurat vært et lavterskeltilbud, kan man godt si, sett med kvinners øyne, fordi det har vært mangel på kunnskap om muligheter, men kanskje også fordi kulturen i Forsvaret har vært fremmed, mannsdominert og lite tilrettelagt for kvinner. Vi kan ikke se bort fra at det også er en del myter og fordommer både for kvinners del og i Forsvaret som har forsinket økningen i kvinneandelen.

Et annet spørsmål som er stilt her i dag, er: Hvordan skal vi klare å beholde de kvinnene som har kommet seg over denne terskelen og inn i Forsvaret? Jeg tror at vi trenger å vite mer, og jeg er glad for det initiativ som statsråden nevner, å spørre de kvinnene som er i Forsvaret, og som har vært i Forsvaret: Hva er grunnen? Hva er det som er de virkelige hindringene?

Spørsmålet om hvilke tiltak som er nødvendige for å øke kvinneandelen i Forsvaret, er også interessant. Jeg tror at sesjon, som Stortinget har gått inn for, er et viktig stikkord. Det er flott at alle kvinner nå kalles inn til frivillig sesjon. På sesjonsdagen kan en oppdage hvilke muligheter som faktisk finnes i Forsvaret, og ikke bare se det ut fra alle de mytene som samfunnet har om Forsvaret. Det kan hende at vi også etter hvert skal vurdere om ikke sesjonen bør gjøres obligatorisk, slik at enda flere blir klar over mulighetene.

Familiepolitiske tiltak tror jeg er viktige tiltak også for å møte kvinner i Forsvaret. Men jeg tror også det har noe for seg for Forsvaret å møte dagens unge menn. De har også et annet forhold til familie og det å være familiefar enn man tidligere hadde. Så et nytt perspektiv på familieliv vil gi økte muligheter både for kvinner og unge menn i Forsvaret. Det må være mulig at man som arbeidsgiver sørger for at man kan ha familien med på flyttelasset, og at det legges til rette både for partnerjobb og for barnehagetilbud.

Hvorfor er det så viktig å øke kvinneandelen i Forsvaret? Er det slik at kvinner må inn fordi de skaper et positivt miljø, fordi de har gode holdninger, myke verdier, spennende nye tanker og representerer noe nytt, noe eksotisk? Det stemmer ikke alltid. Noen ganger er vi kvinner akkurat like tradisjonelt tenkende som det menn på innsiden av Forsvaret er. Men det jeg føler meg veldig sikker på, siden vi representerer en halvdel av Norges befolkning, er: Vi trengs i Forsvaret som kvinner, og kvinner trenger at det er kvinner i Forsvaret. Det er en selvfølge. Det handler om likeverd, det handler om likestilling, og ikke alltid om at noe skal være så spennende, morsomt og interessant.

Vi må ha en utålmodig pågåenhet. Ikke minst må vi ha stayerevne. Vi må ha kondis hvis vi skal klare å nå våre mål om at Forsvaret skal gjenspeile det samfunnet vi lever i.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:44:41]: Først vil jeg rette en takk til representanten Signe Øye, som gjennom interpellasjonen setter dette temaet i fokus.

Jeg vil starte med å understreke at Senterpartiet ønsker å ha et folkeforsvar, ikke et ensidig, vervet forsvar. Allmenn verneplikt skal være fundamentet for det norske forsvaret. Den allmenne verneplikten sikrer at vi har soldater fra alle samfunnslag inne til førstegangstjeneste.

I Senterpartiets program står det at Senterpartiet vil ha flere kvinner inn i Forsvaret. Videre står det at vi vil ha sesjon for både kvinner og menn, og endre sesjonen til en militærfaglig dag på de videregående skolene. Nå har vi fått på plass frivillig sesjon for jenter. Blir det neste skrittet å invitere alle jenter inn til førstegangstjeneste? Hva med en militærfaglig dag på de videregående skolene for å gjøre Forsvaret mer mangfoldig enn det tradisjonelt har vært?

Som tidligere nevnt vedtok FNs sikkerhetsråd i oktober 2000 resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Dette var første gang i FNs historie at Sikkerhetsrådet tok stilling til spørsmål omkring kvinners roller og erfaringer i væpnet konflikt.

Resolusjon 1325 «retter en sterk henstilling til FNs medlemsland om å sikre økt representasjon av kvinner på alle beslutningsnivåer i nasjonale, regionale og internasjonale institusjoner og tiltak som skal hindre, styre og løse konflikter». Medlemslandene skal i sine trenings- og opplæringsprogrammer innarbeide elementer som går på vern, rettigheter og spesielle behov for kvinner, og om betydningen av at kvinner deltar i all fredsbevarende og fredsbyggende virksomhet.

Det har vært en betydelig kompetanseoppbygging i Forsvaret innen dette området. Det norske forsvaret oppfyller allerede flere av Regjeringens prioriteringer i resolusjonen, og fokuserer nå på å nå de resterende målene for å stimulere til mangfold og likestilling i organisasjonen.

Forsvaret må være en organisasjon i pakt med tiden. Det har andre talere understreket. I Norge har vi heldigvis kommet mye lenger enn mange andre land når det gjelder likestilling og representasjon av kvinner i offentlig og privat sektor. Det er derfor helt naturlig og nødvendig at kvinneandelen økes, og at vi viser det i praksis. Et område vi må jobbe med framover, er å tilrettelegge for familier i Forsvaret, slik at det bl.a. blir lettere for forsvarsfamilier å bosette seg i forsvarskommuner.

Senterpartiet mener verneplikten er grunnlaget og verktøyet for å få flere kvinner inn i Forsvaret. Debatten som nå går om framtidige modeller for verneplikten, er interessant og aktuell. En av modellene er å innkalle vernepliktige til en lengre, men mer attraktiv tjeneste, på inntil to år. En annen modell er å kalle inn mange til en kort tjeneste, der Hæren aktivt kan rekruttere de beste til videre tjeneste. Noen leker med tanken om å legge et miljøelement inn i den siste delen av en slik tjeneste, hvor noen av rekruttene velger det som et framtidig kompetanseområde. Vi vet vi har store miljøutfordringer, særlig i nordområdene. Et sivilforsvarselement der vi får en enhet som er spesielt rettet inn mot det, jf. trusselen fra elementer ute i verden, og en profesjonell del er noe vi bør ha med oss i debatten videre.

Jeg er overbevist om at det er et viktig moment, og at debatten om framtidens verneplikt også vil innbefatte om kvinner skal kalles inn, eventuelt inviteres til, verneplikt. Dette er noe jeg ser fram til å diskutere i tiden som kommer – selv om jeg hører med interesse at jeg er definert inn i gruppen som har den laveste intelligensen og bærer det minste samfunnsansvaret.

Odd Einar Dørum (V) [10:50:15]: Min og Venstres tilnærming til debatten i dag er Forsvarets forankring i folket. Med den generelle likestillingen vi har hatt i samfunnet, og med det generelle utdanningsnivået vi har i samfunnet, vil det være helt unaturlig om ikke også kvinner fant en bredere plass i samfunnet enn det de historisk har hatt. Like unaturlig vil det være å bruke virkemidler fra 1970-tallets kvinnekamp for å få kvinner inn. Jeg var en av dem som i sin tid stemte for kvotering i mitt eget parti. Når jeg i dag møter unge, velutdannede kvinner, fnyser de av meg når jeg nevner ordet kvotering, og de ser på meg som en raritet. Jeg vil gjerne være veldig klar: Når det gjelder forsvar og politi, må det være en grov undervurdering av dem som søker seg til disse viktige samfunnsoppgavene, hvis de skal kvoteres inn. Da starter man med et utgangspunkt som er så feilaktig som overhodet mulig. Verken politiet eller Forsvaret er da et slags eksperiment i en eller annen form for modell på kvotering. Politiet og Forsvaret har kjempeviktige oppgaver i samfunnet. Hvorfor skulle Forsvaret være dårligere enn politiet, med det som har skjedd der? Det har jeg en del kjennskap til.

Vi har kommet i den situasjonen at ganske nylig var tredjeparten av dem som ble uteksaminert ved Politihøgskolen, kvinner. Så vet vi at ikke alle får ledende stillinger. Noen av grepene da var ganske direkte debatter på pikett-rommet, som det heter, om det å bytte vakter. Noen har behov for å bytte en vakt for å passe barn for å unngå skilsmisse, mens andre skal spille squash. Da må man få lov til å ha samme reale bytteforhold for det man bytter ut, men man skal ikke stå til rette for grunnen til byttingen.

Jeg har den tilnærming at det som har skjedd i politiet, er, og må være, fullt mulig i Forsvaret. Jeg er også helt overbevist om, med den meget systematiske linje som forsvarsministeren har gjort rede for, og som jeg vil kalle for reflektert rekruttering, at det er en god vei å gå. Hvis vi så går tilbake til politiet: Vi har en politidirektør som er kvinne. Vi har også fire kvinnelige politimestre. Det kommer antakelig til å bli flere, fordi det er mange som rett og slett jobber seg fram gjennom rekkene. Det var også slik for noen år siden da jeg besøkte andre land for å studere deres politi- og etterretningssystemer og traff toppledelsen i FBI. Toppsjefen var en politisk utnevnt mann. Den høyst rangerte som hadde gått gradene, var en kvinne. Hun hadde jobbet seg fra gata som konstabel og satt som nestleder i FBI.

Når vi har en kvinne som sjef for Garden, som flere har gjort rede for – representanten Bredvold har i tillegg gitt en utmerket historisk presentasjon av utviklingen – synes jeg personlig at det nesten er å stakkarsliggjøre de kvinnene som ser på Forsvaret med stor interesse, når man vil at de skal kvoteres inn. Dessuten må det være helt misforstått. Man skal i praksis ikke dra i Forsvaret for i ytterste forstand å drive en slags sosial velferdsklubb, verken for menn eller for kvinner. Man skal i ytterste forstand stå i svært krevende situasjoner, hvor man enten er svært alene eller er svært avhengig av å være alene i et tett samspill med andre. Jeg tror selvfølgelig ikke at kvinner er dårligere egnet til det enn menn, tvert imot. Jeg tror, som mange representanter her, at kvinner har betydelig sosial intelligens å tilføre. Det er helt klart at i vårt samfunn står kvinner til daglig overfor så mange kompliserte og utfordrende organisasjonsoppgaver at det å ta det med seg inn i Forsvaret antakelig vil være en oppshining av litt trauste kulturer. Det vil føre til at man kanskje får det man ofte trenger – i tillegg til en god utdannelse vil man også få fleksibilitet i oppgaveløsningen. Jeg er sikker på at kvinner vil bringe nettopp den komponenten inn i Forsvaret.

I går siterte jeg i en annen sak Scenarier 2000, laget i 1986–1987. Der sa man at det største fortrinnet Norge hadde i OECD-området, var skaren av velutdannede kvinner i befolkningen. Og så tilføyde man tørt: Men vi er sørgelig dårlig til organisatorisk å dra nytte av det. Jeg opplever at forsvarsministeren og også andre representanter i sine innlegg her i dag gir uttrykk for at de systematisk nettopp prøver å dra nytte av det.

Så er det gjort noen refleksjoner om familieforhold. Ja, det må vel også gjelde unge menn – moderne familier har det vel slik at de helst vil leve bra liv – og jeg oppfatter forsvarsministeren slik.

Dette er en begeistret tilslutning til at Forsvarets forankring i folket tilsier at man rekrutterer flere kvinner. Jeg har sterk tro på at de kommer til å rykke fram, og at vi kommer til å få flere eksempler av typen gardesjef. Jeg vil oppfatte det som en nedvurdering av de kvinnene som er beredt til å gå inn her, at de skal kvoteres inn. Men at de skal rekrutteres på en intelligent måte, slik forsvarsministeren legger opp til, det er jeg begeistret for.

Signe Øye (A) [10:55:29]: Noen kommentarer til innleggene. Jeg merker meg at også Fremskrittspartiet mener at kvinner er et gode for Forsvaret, men det kom ikke fram i innlegget at man vil gjøre noe med det, eller bruke noen virkemiddel. Da tror jeg heller ikke at det er veldig kort fram til å nå målet.

Når det gjelder representanten Aspaker, går det an å være enig i at det er Forsvaret selv som må ta tak i dette, men jeg mener i hvert fall at det ikke er nok. Da vil det gå år og dag og mange tiår før vi når det målet som vi er enige om, og som alle her i salen har vært helt enige om i dag.

Det er faktisk sånn at den kalde krigen er slutt, og Forsvaret har fått nye oppgaver – det har endret seg. Nå skal vi skape et nytt forsvar. Det skal være moderne, det skal være framtidens forsvar, som skal ivareta et helt nytt trusselbilde. Det betyr ikke minst at vi skal bruke Forsvaret til fredsbevarende operasjoner. Da må vi også ha et innhold i Forsvaret som står til de ambisjonene som vi mener at det skal ivareta. Som representanten Ågot Valle også sa: I internasjonale operasjoner er det nettopp kvinnene som kan være de store brobyggerne, som i vanskelige operasjoner som bl.a. Afghanistan er. Da må vi også klare å få dette til.

Det går framover, sa representanten Eriksen, sakte, men sikkert. Ja, det tok faktisk nesten 100 år fra vi innførte allmenn verneplikt til vi fikk til at jenter skulle ha samme muligheter i Forsvaret. Jeg håper faktisk at vi ikke er like tålmodige i denne saken.

Representanten Dørum mener at radikal kjønnskvotering ikke er veien å gå. Jeg kan godt være enig i det, men en mild form for kvotering kan faktisk skje på mange måter. Dette er ingen stakkarsliggjøring av noen. Selvsagt skal kvinnene også være kvalifiserte. Det er ikke det vi snakker om. Men hvis vi har to med like kvalifikasjoner, kunne det da gå an å velge en kvinne. Det er mange som trenger et puff. Og når det fortsatt ikke står at man oppfordrer kvinner til å søke stillinger i Forsvaret, selv om vi vet at de er underrepresentert, har vi faktisk mange tiltak å ta i bruk for å lykkes mye bedre enn vi gjør i dag.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:58:41]: Nok en gang vil jeg si at det er positivt at representanten Signe Øye har tatt opp debatten. Jeg synes også det er veldig positivt at det har kommet så mange innlegg fra andre representanter. At Stortinget er opptatt av dette, vil også være veldig viktig og inspirerende for de kvinnene som er i Forsvaret i dag.

Noen kommentarer: Jeg er helt enig i at frivillighet, og det å gjøre seg attraktiv, er det aller viktigste. Men jeg har også tillit til at de som har vært foran meg, har prøvd det. Vi må bare erkjenne at vi ikke er kommet en prosentandel høyere enn det vi var på 1990-tallet. Det er det som egentlig er det vanskelige og krevende, i og med at vi alle har en felles målsetting om at vi i første omgang skal nå disse 15 pst. Det er også sånn at skal kvinner virkelig ha en innvirkning på organisasjonen i Forsvaret, må kvinneandelen på sikt sannsynligvis økes enda mer – og kanskje komme over 20 pst. for at det virkelig skal være sånn at kvinner har innflytelse på organisasjonen. Jeg er ikke i tvil om at det er en felles politisk målsetting at vi også skal komme dit, når jeg hører på debatten her i dag. Jeg har igjen lyst til å understreke at alle de kvinnene som er i Forsvaret i dag, eller de som har en skoleplass i Forsvaret, er kvalifisert.

Det er gledelig at vi nå inviterer alle til sesjon. Jeg tror det vil være en helt annen opplevelse for kvinner at de blir invitert til sesjon, i forhold til at man tidligere har måttet ta opp telefonen, ringe og ta kontakt med forsvaret selv – som er en mye høyere terskel. En undersøkelse viser at 50 pst. har sagt ja til å møte. Jeg er helt enig i at da har Forsvaret sin store mulighet til å markedsføre alle de karrieremulighetene som faktisk er for kvinner – og forhåpentligvis gjøre seg attraktivt nok.

Jeg deler representanten Dørums veldige engasjement for Forsvarets forankring i folket. Jeg er helt enig i at det er viktig i en tid hvor bare en tredjedel av mannskullet gjennomfører førstegangstjenesten. I et slikt perspektiv vil jeg si at jeg tror man skal tenke nøye gjennom om eventuelt også kvinner skulle ha obligatorisk førstegangstjeneste. Det får bli en diskusjon som eventuelt kommer i kjølvannet av det forsvarspolitiske utvalget, som skal se på verneplikten generelt og hvordan den skal innrettes.

Men igjen: Jeg synes det er veldig positivt at det er et slikt engasjement i Stortinget, og jeg er helt sikker på at det vil oppleves som en veldig stor inspirasjon for kvinner i Forsvaret.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet.