Lise Christoffersen (A) [12:29:39]: Utgangspunktet for interpellasjonen er at Europarådet i dag markerer starten på en alleuropeisk, treårig kampanje mot vold mot kvinner, med spesiell fokusering på vold i hjemmet.

Europarådets formål er å forsvare menneskerettighetene, demokratiet og rettsstatsprinsippet. Europarådets arbeidsform er å samordne medlemsstatenes sosiale og rettslige handlinger gjennom felles europeiske avtaler. Norge var ett av ti vesteuropeiske land som opprettet Europarådet i 1949. Derfor har vi også en spesiell forpliktelse til å følge opp de vedtakene som organisasjonen fatter.

Europarådet er i dag en konvensjonsbasert organisasjon med 46 medlemsland og 800 mill. innbyggere. Europarådet slår fast at vold mot kvinner og vold i hjemmet er et klart brudd på menneskerettighetene. Denne formen for vold er den aller mest utbredte formen for krenkelse av menneskerettighetene som finnes. Det gjelder også i Norge. Krenkelsene skjer i alle medlemsland, på tvers av grenser, aldersgrupper, raser, familietyper og sosiale miljøer. Mye tyder dessverre på at hyppigheten av slike brudd på menneskerettighetene faktisk øker.

Alle Europarådets medlemsstater er derfor gjennom enstemmige vedtak i parlamentarikerforsamlingen bedt om å engasjere seg på høyeste politiske nivå i den alleuropeiske kampanjen mot hjemmebasert vold, bl.a. gjennom å sette temaet på dagsordenen i alle Europas parlamenter i dag, 24. november 2006. 27. november markeres aksjonen med en stor internasjonal konferanse i Madrid, der stortingspresident Thorbjørn Jagland hilser aksjonen på vegne av Det norske storting.

Kampanjeledelsen i Europarådet samarbeider nært med FNs spesialrapportør på området vold mot kvinner. Generalforsamlingen i FN vedtok erklæringen om bekjempelse av vold mot kvinner i desember 2003. FN markerer dessuten sin årlige internasjonale «Stopp vold mot kvinner»-dag i morgen, 25. november.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen understreker at Menneskerettighetskonvensjonen forplikter medlemslandene, dvs. oss, til å vedta og iverksette nasjonale lover som sikrer respekten for menneskerettighetene. Denne forpliktelsen gjelder også i forholdet mellom enkeltindivider. Domstolen fastslår dermed at når kvinner utsettes for vold i hjemmet, så er dette ikke en privatsak, men et samfunnsanliggende som myndighetene er forpliktet til å reagere mot. Men forpliktelsene våre går lenger enn som så. Nesten viktigere enn å reagere i etterkant er de forpliktelsene vi som medlemsland har til å sørge for at brudd på menneskerettighetene ikke skjer. Det handler om forebygging. Det er krevende, men helt nødvendig.

Europarådets ministerkomite, der Norge er representert ved utenriksministeren, vedtok i juni i år en oppfordring til alle medlemsland om å utarbeide handlingsplaner og iverksette konkrete tiltak for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner. Landene ble også bedt om å rapportere oppnådde resultater ved kampanjens slutt i 2008.

De europeiske parlamentene utfordres her til å spille en rolle som pådrivere i arbeidet gjennom å sette saken på dagsordenen både i forsamlingene og i den offentlige debatten. Det er vel og bra, men på tross av at temaet har stått på dagsordenen i årtier, både nasjonalt og internasjonalt, er det dessverre få tegn til bedring å spore.

Omfanget er også usikkert, men noe vet vi. Siden 1995 har flere av medlemslandene i Europarådet foretatt kartlegginger av vold mot kvinner. De viser at mellom 20 og 25 pst. av alle kvinner er blitt utsatt for fysisk vold minst én gang i sitt voksne liv. Mer enn 10 pst. har opplevd seksuell vold. Overgriperne er menn i nær omgangskrets, hovedsakelig partnere eller forhenværende partnere. Mellom 12 og 15 pst. er ofre for vedvarende fysiske, psykiske og seksuelle overgrep i hjemmet fra sin egen partner, noen med døden som utgang. Vel så skremmende er det at andelen som utsettes for jevnlig mishandling av forhenværende partnere, er enda høyere. Volden tar ikke engang slutt selv om kvinnene bryter ut av forholdet. Tallene er høye, men enda regner man med at mørketallene er enda høyere.

De norske tallene er like dystre: Fra Justisdepartementets egen voldsmåling en uke i juni 2005 framgår det at det i måleuken var over 1 000 henvendelser fra kvinner som opplevde vold i nære relasjoner. 2 000 barn var i løpet av samme uke berørt av vold og trusler fra folk de har nære bånd til. Nesten 85 pst. av voldsutøverne var menn. I nesten 60 pst. av sakene var det tale om fysisk vold, mens trusler og andre former for psykiske overgrep forekom i nesten halvparten av sakene.

Drap i nære relasjoner er den mest brutale formen for familievold. 29 drap ble begått i Norge i 2005, ni av dem av ektefelle/samboer eller tidligere ektefelle/samboer.

En landsomfattende undersøkelse fra NIBR som ble publisert i 2005, bekrefter og utdyper departementets egne tall: Den viser at én av 12 kvinner har opplevd å bli utsatt for grov vold av en partner, at én av 50 menn har opplevd det samme, og at hver fjerde kvinne og hver femte mann har vært i forhold der det forekommer vold eller trusler om vold. Dette er dramatiske tall.

Anmeldelser av vold i nære relasjoner øker, fra 3 890 anmeldelser i 2003 til 4 348 i 2005. Det kan være resultatet av større åpenhet og mindre tabu rundt vold i parforhold i dag enn for få år siden, men Europarådet melder altså om økende forekomst i land som foretar kartlegginger.

Det er åpenbart behov for bedre tallmateriale, slik at effektive virkemidler kan settes inn. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring skal på oppdrag fra barne- og likestillingsministeren gjennomføre en kartlegging av seksuelle overgrep mot barn. Spørsmålet er om vi ikke også trenger bedre datagrunnlag for å følge utviklingen av vold mot kvinner over tid. Uten god kunnskap er det vanskelig å se om de tiltakene vi setter inn, faktisk virker.

Europarådets mål med kampanjen er nettopp å følge framgangen i voldsbekjempelsen over tid i de 46 medlemslandene. Forhåpentligvis er det framgang vi snakker om. Virkemidlene er å øke bevisstheten om at dette faktisk er et brudd på menneskerettighetene som alle må engasjere seg i, få medlemslandene til å intensivere innsatsen og øke ressursinnsatsen mot vold mot kvinner gjennom forpliktende handlingsplaner. Disse anbefales å omfatte både juridiske og politiske virkemidler, støtte til og beskyttelse av ofrene, datainnsamling og holdningsskapende tiltak, som også involverer aktiv deltakelse fra menn. Dette er ikke bare et kvinnespørsmål, men et samfunnsproblem som også påvirker framtidige generasjoners livskvalitet.

Temaet har stått høyt på den politiske dagsordenen lenge, også her i Norge. Det har vært mange offentlige utredninger, rapporter og stortingsmeldinger. En av de sentrale, NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold, førte altså til handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, en handlingsplan som varer fra 2004 til 2007. En permanent arbeidsgruppe under ledelse av Justisdepartementet er etablert. Arbeidet er tverrsektorielt og omfatter mange temaer, så som helsetjenester, sosialpolitiske virkemidler, likestillingsspørsmål og tiltak mot kriminalitet. Handlingsplanen har vært aktiv siden 2004 og varer fram til neste år.

Spørsmålet til justisministeren er: Hva er så langt gjort, og hva kan fortsatt gjøres, for å bekjempe vold i hjemmet i Norge? Og jeg har et tilleggsspørsmål. Europarådets kampanje varer utover tidsrammen for den norske handlingsplanen, og det bes om tilbakerapportering av resultater ved kampanjens slutt, samtidig som det nok også er en forventning om at kampanjen skal munne ut i en varig forsterket innsats i medlemslandene og, ikke minst, en forventning om at dette skal gi resultater i form av redusert vold og dermed en kraftig forbedring av respekten for menneskerettighetene i de europeiske landene. Tilleggsspørsmålet er derfor: Vil statsråden bidra til at Norge som medlemsland slutter opp om Europarådets kampanje mot vold mot kvinner, herunder bekjempelse av vold i hjemmet?

Statsråd Knut Storberget [12:38:00]: Svaret på interpellantens klare spørsmål er ja. Jeg takker for interpellasjonen og for det initiativet som er tatt på tverrpolitisk grunnlag i Stortinget i dag.

Hvis det hadde vært slik at den volden som skjer hjemme hos folk, den som skjer mellom mor og far, og den som skjer mellom foreldre og barn, hadde fått like mye oppmerksomhet i norske media og i norske politiske debatter som vi ser at kriminalitet ellers ute i samfunnet noen ganger får, så hadde det antakelig stått fullt av folk utenfor Stortinget i dag og demonstrert.

Det er et omfattende tallmateriale vi sitter med allerede, som viser at vi her står overfor en type vold og overgrep, som nærmest savner sidestykke både når det gjelder omfang og når det gjelder måten volden rammer på.

Denne volden rammer først og fremst på bakgrunn av tre elementer. For det første står vi overfor en dobbelt sårbarhet. De barn og kvinner som rammes i nære relasjoner, er dobbelt sårbare, fordi man også utsettes for et kjempestort tillitsbrudd fra en av ens nærmeste i tillegg til den konkrete fysiske voldsanvendelsen.

Det andre er at man står overfor en type vold og overgrep som innebærer at man ikke har noe trygt sted å gå. Noen hver av oss kan føle oss utrygge når vi beveger oss ute i gatene nattetid, men vi vet i hvert fall at vi kan gå hjem, lukke døra og langt på vei føle oss trygge. Denne typen vold ekskluderer slike trygge tilfluktssteder.

Det tredje som gjør at vi avgjort trenger mer oppmerksomhet på denne typen voldskriminialitet, er jo at voldskriminaliteten langt på vei er skjult for det offentlige strafferettsapparatet og hjelpeapparatet. Det er mange årsaker til det. Det er vanskelig å rapportere om hva man er utsatt for. Det er mange slags mekanismer i dette, men det gjør bare behovet for innsats desto større. Vold i hjemmene er et verdensomspennende fenomen av betydelig omfang, og utgjør derfor et alvorlig samfunnsproblem.

Vold som finner sted innenfor hjemmets fire vegger, er, som interpellanten også sa, ingen privatsak, men et offentlig anliggende som skal bekjempes med den samme intensitet som annen alvorlig kriminalitet. Denne regjeringa mener alvor med innsatsen for å bekjempe vold i nære relasjoner. Vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er et uttrykk for grove brudd på menneskerettighetene som det er en nasjonal og internasjonal oppgave å bekjempe. Dette vil man ikke klare uten et slikt internasjonalt samarbeid som bl.a. Europarådet skisserer. Jeg er derfor svært glad for denne muligheten til å diskutere dette alvorlige samfunnsproblemet.

I løpet av de siste årene er det av forskjellige regjeringer gjennomført en rekke tiltak for å bekjempe vold i hjemmet. Det går lite partipolitikk i disse utfordringene, heldigvis. Det gjør mulighetene for effektive tiltak og politiske beslutninger langt større. Innsatsen har vært forankret i handlingsplanene Vold mot kvinner, fra 2000–2003, og Vold i nære relasjoner, fra 2004–2007. De 30 tiltakene som beskrives i den siste handlingsplanen, deles inn under følgende fire hovedmål:

• 1. Samarbeidskompetansen og kunnskapen i hjelpeapparatet skal styrkes.

• 2. Vold i nære relasjoner skal synliggjøres og forebygges gjennom holdningsendringer.

• 3. Ofre for vold i nære relasjoner skal sikres nødvendig bistand og beskyttelse.

• 4. Voldsspiralen skal brytes ved å styrke behandlingstilbudet til voldsutøverne.

Det blir for omfattende å gå mer i detalj i forhold til hvert enkelt tiltak, men jeg ønsker nå å konsentrere innlegget om hvilke initiativ den regjeringa som jeg representerer, har tatt.

For det første: 1. januar 2006 trådte et nytt opprustet straffebud mot vold i nære relasjoner i kraft. Straffeloven § 219 er betydelig modernisert og omredigert. Anvendelsesområdet for bestemmelsen er utvidet, bl.a. ved at fraskilte ektefeller, stebarn og slektninger i rett oppadstigende linje også vernes. Det stilles ikke krav om husstandstilhørighet, og heller ikke krav om at krenkelsen må ha hatt et skaderesultat på offerets legeme eller sjel. Det er gjerningspersonens langvarige terrorisering og mishandling av den nærstående som utgjør det straffverdige ved handlingen. Mens § 219 som oftest ble brukt sammen med straffelovens generelle bestemmelser om legemskrenkelser, skal ny § 219 som hovedregel brukes alene ved familievold. Strafferammen heves derfor fra to til tre år. Grove tilfeller straffes med fengsel i inntil seks år.

Fra samme dato ble straffeloven § 33 endret slik at regelen om besøksforbud ble erstattet av en regel om kontaktforbud. Formålet er å beskytte fornærmede og andre berørte, særlig i saker om vold og seksuallovbrudd, mot alle former for uønsket oppmerksomhet fra gjerningspersonen. Oppmerksomheten vil ofte, men ikke nødvendigvis, ta form av skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd. Straffeloven § 33 åpnet tidligere bare for å forby fysisk opphold på bestemte steder. Ofte vil det eksistere et beskyttelsesbehov som går utover dette, f.eks. hvor det er grunn til å frykte truende eller plagsomme brev, telefoner, tekstmeldinger via mobiltelefon eller e-post fra gjerningspersonen. Den nye bestemmelsen gir domstolene anledning til å sette en stopper også for slik uønsket oppmerksomhet og ikke bare fysiske tilnærmelser. Overtredelse av kontaktforbud kan straffes med bøter eller fengsel i inntil seks måneder, eller begge deler, og kan kvalifisere for pågripelse og varetektsfengsling.

I denne sammenheng vil jeg også nevne at Regjeringa nå tar sikte på å sette i verk forsøk med omvendt voldsalarm. Det henger jo nøye sammen med nettopp disse reglene. Mange av tiltakene vi bruker for å beskytte kvinner og barn, har hatt som konsekvens at den som trues, må bære byrden. Det ønsker Regjeringa en slutt på. Vi ønsker klart å markere at det er den som begår overgrep og vold, som må bære byrden i forhold til det å skape trygghet for framtida.

Så vil jeg også si et par ord om det arbeidet som Regjeringa nå gjør i forhold til å oppklare flere av de alvorligste sakene, og da særlig voldtekt. Etter Regjeringas oppfatning er oppklaringsprosenten når det gjelder voldtekt, altfor lav. Problemet er ikke først og fremst knyttet til om straffene blir for lave eller ei – det er en utfordring det også – men at faktisk langt over 90 pst. av de jentene som utsettes for voldtekt i dag, opplever at det ikke kommer noen dom. Det er derfor nedsatt et utvalg, som ledes av tidligere statssekretær Rita Sletner, som nettopp skal se på elementer for å kunne bedre oppklaringsprosenten når det gjelder voldtekt. Jeg er også overbevist om at den reformen som Regjeringa nå jobber med i forbindelse med DNA-registrering, vil være svært viktig for å få opp oppklaringsprosenten ved så alvorlige lovbrudd.

Vi ønsker oss dessuten et mer samordnet og bedre tilbud til barna, som jo er en særdeles sårbar gruppe, enten de utsettes for vold direkte eller de er vitne til vold. Disse barna er ofte utsatt for svært store belastninger. De frarøves en barndom, som ethvert barn har krav på. Disse barna må ses, de må beskyttes, og de må hjelpes. Det er mitt håp at etableringen av Barnas hus i løpet av 2007 vil være en milepæl i dette arbeidet, et sted hvor barna kan føle trygghet, hvor man får den hjelpen man har behov for, hvor man kan få foretatt et avhør i betryggende omgivelser, slik at man unngår at barnet blir fraktet fra sted til sted som en pakke i møtet med fagmyndigheter.

Regjeringen ønsker også å etablere et landsomfattende behandlingstilbud for dem som utøver vold. Der vil jeg særlig peke på det som ligger i budsjettet både for inneværende år og for neste år, nemlig en styrking av driften av Alternativ til Vold. Det er avgjort viktige grep.

Men vi er stadig bare på vei. Fortsatt gjenstår mye i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner og barn i nære relasjoner. Sammen med barne- og likestillingsministeren, helse- og omsorgsministeren og arbeids- og inkluderingsministeren arbeider jeg nå med å utvikle ytterligere tiltak for å bekjempe vold i nære relasjoner.

La meg på tampen – litt på visjonsstadiet, jeg tillater meg det – nevne noen momenter som jeg mener det er viktig å jobbe imot. Jeg tror det er avgjort viktig at vi får bedre grunnlag for kartlegging av omfanget av vold i nære relasjoner enn det vi i dag har. Jeg mener at vi må bedre undersøkelsene og sette i gang nye undersøkelser for å få kartlagt omfanget i større grad.

Jeg håper også at Regjeringen vil få gjennomslag for en mye lavere terskel bl.a. for barn til å rapportere om vold og overgrep. Det har vært lansert en landsdekkende telefon. Andre løsninger kan også være mulig. Jeg ønsker også å se på mulighetene for en noe annen organisering av dette arbeidet ute i politidistriktene, se på mulighetene for å etablere team rundt de familievoldskoordinatorene som vi allerede har. Jeg ønsker å se på muligheten for i større grad å mobilisere befolkningen til lettere å kunne si fra når man opplever vold i nære relasjoner, enten hos nabo, venner eller slektninger. Jeg mener det er avgjort viktig at vi nå får en gjennomgang av voldsoffererstatningsloven, slik at den treffer bedre nettopp i forhold til disse problemstillingene. Her skal Regjeringen levere, særlig i samband med arbeidet med å følge opp Fornærmedeutvalgets innstilling.

Vi har mange utfordringer. Denne debatten kan bidra til at hele samfunnet ser alvoret i et så komplekst og stort samfunnsproblem.

Lise Christoffersen (A) [12:48:23]: Jeg vil takke statsråden for et klart og tydelig svar. Han har redegjort for en offensiv rød-grønn politikk. Han har også understreket det tverrpolitiske i saken ved at arbeidet som ble startet av den forrige regjeringen, følges opp og forsterkes med nye virkemidler. Det synes jeg er særdeles positivt, nettopp fordi vi ser at dagens virkemidler ikke er nok til å bekjempe problemet.

Jeg vil spesielt framheve at det kommer nye tiltak for å beskytte ofrene: kontaktforbudet, som også skal begrense den psykiske terroren, den omvendte voldsalarmen, som plasserer ansvaret der det hører hjemme, hos overgriperen, og ikke minst det forebyggende i å tilby behandling til overgriperne.

Min egen kommune, Drammen, har hatt et nært samarbeid med Alternativ til Vold gjennom de siste ti årene. Det at nye tiltak kommer og ytterligere tiltak varsles, gjør at den norske innsatsen svarer på Europarådets kampanje på en treffsikker måte, både i tid og i valg av virkemidler.

Så har jeg lyst til å benytte anledningen til å bringe nok en dimensjon inn i debatten. Jeg sa i mitt første innlegg at alle Europarådets organer er involvert i kampanjen. Det gjelder også kongressen av lokale og regionale myndigheter, der Norge for tiden har lederen, Halvdan Skard, som også er leder i KS. Kongressen understreker at det er lokale myndigheter som må håndtere de daglige konsekvensene, og at styrken lokalt ligger i nærheten til innbyggerne. Det betyr at de kan være offensive og effektive der det virkelig betyr noe, både i holdningsskaping, forebygging og beskyttelse. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke fram nok en undersøkelse utført i regi av Amnesty International i mars i år, om hva norske kommuner gjør, og hvilken hjelp kvinner som har blitt utsatt for voldtekt eller vold, får av sine kommuner:

• 48 pst. av kommunene kjenner ikke omfanget av vold mot kvinner i egen kommune.

• 10 pst. mener kvinner i deres kommune ikke utsettes for vold.

• 70 pst. har ingen politisk debatt om vold mot kvinner.

• 95 pst. har ingen handlingsplan mot vold mot kvinner.

• 17 pst. har ikke tilbud om krisesenter.

• 64 pst. har ikke tilbud om voldtektsmottak.

• 99 pst. har ikke informasjon om hjelpetilbud på andre språk enn norsk.

Dette er nedslående og en kraftig understrekning av at skal vi nå målene våre når det gjelder bekjempelse av vold mot kvinner, må vi også få kommunene på banen i langt større grad enn det som er tilfellet i dag.

Statsråd Knut Storberget [12:51:06]: Jeg synes det er bra at interpellanten trakk fram kommunenes ansvar her, først og fremst for å få fokuset på at ansvaret ligger på mange hold. Det er så raskt å peke på strafferetten og strafferettens institusjoner når vi står overfor denne type problemer. Det kan ofte bli en hvilepute for oss i forhold til å fokusere på denne type overgrep, særlig når det gjelder vold i nære relasjoner. Det var ikke særlig komplisert, verken for daværende eller for nåværende regjering, å vedta f.eks. heving av straffenivået i forskjellige typer bestemmelser, lage et nytt straffebud, som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg. Det er ikke særlig avansert og kan ofte, hvis det bare blir med det, virke mot sin hensikt. Hvis vi skal kunne klare å mobilisere i forhold til denne type vold og overgrep, er det avgjort viktig at vi får rustet opp strafferetten, slik at vi får oppdaget flere saker og også får retteført flere saker. Men vi er på mange måter også helt avhengig av å tilby dem som utsettes for slike overgrep, et annet spor. Det er mange av dem som er i slike situasjoner, enten det er barn eller kvinner, som rapporterer både til meg og andre at det er vanskelig for dem å bevege seg inn i strafferettens spor – og det forstår vi til en viss grad . Det er en dårlig løsning for noen å måtte løse dette problemet med en politianmeldelse. Det må vi tørre å ta inn over oss. Derfor synes jeg det er veldig viktig det som interpellanten peker på når det gjelder både kommunenes ansvar, det frivillige hjelpeapparatets ansvar og naboens ansvar – å gi folk en mulighet til å kunne rapportere om dette uten nødvendigvis å måtte ta det tunge ansvaret det er å føre det som en straffesak. Det kan være tøft for oss politikere å måtte innrømme det, men sånn tror jeg faktisk vi må tilnærme oss dette problemet. Det betyr ikke at vi ikke skal satse på strafferetten, men når vi ønsker å forebygge dette problemet i større grad, er det viktig at vi får fram slike tilbud som Alternativ til Vold representerer.

Jeg var på besøk i Langesund her forleden og snakket med Alternativ til Vold der nede, og den dialogen de har med familier, familiegrupper, barn og kvinner, viser at det er mulig å få til endring av handling uten å måtte koble inn et stort samfunnsmessig apparat som egentlig bare skremmer dem som er utsatt for det. Det er ofte en veldig vanskelig balansegang, men det er helt nødvendig. At samfunnets reaksjon i mye større grad må bli bredere og – jeg holdt på å si – bestå av en mer variert meny, tror jeg kan bidra til at vi kanskje får familier, kvinner og barn til å åpne seg i større grad enn det vi har sett til nå. Det er en ganske tøff prosess man må gå gjennom når man bli henvist til strafferettsapparatet med ganske tunge runder, ankerunder. Det skal vi gjøre lettere, men vi har utfordringer andre steder.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [12:54:29]: Jeg synes det er flott at Europarådet lager en kampanje om et så viktig tema, som i mange europeiske land ikke blir tatt alvorlig nok.

I Norge har vi gjort mye, og som statsråden påpeker, har regjeringen Stoltenberg II satt i gang en rekke tiltak for å motarbeide vold i nære relasjoner. Vi har likevel en vei å gå før vi kan si oss fornøyd, men Regjeringen har tatt dette arbeidet på alvor, og vi er definitivt i gang.

Andre land i Europa ligger dårligere an. Jeg skal illustrere det med et eksempel.

Justiskomiteen hadde i vår besøk av justiskomiteen fra Tsjekkia. Rundt bordet satt det to menn og fem kvinner fra Norge, mens det fra Tsjekkia var åtte menn og en kvinnelig sekretær. De spurte hva som var viktige saker for komiteen og regjeringen i Norge, og de antydet at de ville snakke om narkotikaproblemer og strafferammene for narkotikasaker. Vi svarte at narkotika er et område vi jobber med, men et annet felt det er stor fokusering på i Norge, er vold i nære relasjoner. Vi sa at vi jobber for at politiet skal ta disse sakene mer på alvor, og for at helsepersonell skal lære seg å se signaler på at barn er utsatt for vold direkte eller indirekte, og at vi ønsker at befolkningen generelt ikke skal akseptere vold selv om den skjer bak husets fire vegger, og at det er tverrpolitisk enighet om dette i komiteen og på Stortinget.

De åtte mennene ble litt målløse, men sa til slutt at dette var ikke et felt de var opptatt av i Tsjekkia. Dette var et problem som hørte privatlivet til, som det offentlige Tsjekkia ikke hadde noe med, og som politiet ikke skulle bruke ressurser på.

Jeg tror at noe av grunnen til at vi har fått en bra fokusering på dette temaet i Norge på øverste hold, er at kvinner her i mye større grad enn i Tsjekkia og andre land er i posisjon til å påvirke den politiske retningen.

Vi var egentlig forberedt på svaret fra den tsjekkiske komiteen, men vi tok opp dette temaet nettopp for å signalisere at dette er en type kriminalitet Norge tar på alvor og setter på dagsordenen både i media, i regjeringen og på Stortinget.

Statsråden gikk gjennom tiltak som er satt i gang for å forebygge vold i nære relasjoner. Både satsingen på ATV – Alternativ til Vold – og den nye tenkningen med omvendt voldsalarm er veldig bra.

Det er videre lagt opp til at voldtektsutsatte skal få flere timer til bistandsadvokat, noe som også vil være med på å styrke rettssikkerheten til disse kvinnene.

Jeg synes det er fint å markere starten på kampanjen med å sette dette viktige temaet på dagsordenen i Stortinget, og jeg er glad for at vi har en statsråd og en regjering som ikke ser på vold i nære relasjoner som en privat sak, men som noe det er en offentlig oppgave å bekjempe – ikke minst med tanke på alle de barna som lever med trussel om vold mot mor og kanskje seg selv. Men selv om volden ikke fysisk rammer barna, kan den gi alvorlige skader på deres psykiske helse.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:57:44]: Akkurat nå blir tusenvis av kvinner verden rundt mishandlet. Og akkurat nå blir barn vitne til eller opplever vold i familien. Kanskje er det naboen som blir mishandlet, og kanskje både du og jeg vet inderlig godt hva som foregår, men vi velger å late som vi ikke gjør det. Fremdeles er det bedre for oss at vi tror henne når hun sier at hun falt ned trappen, fordi det er vanskelig for oss å involvere oss i andre menneskers liv. Vi kan ikke løse dette problemet med ord. Men vi trenger en effektiv politikk, og vi trenger lovbestemmelser.

Det er nærmest med litt gåsehud at jeg står her i dag, fordi det nettopp er en tilsvarende aksjon i 45 andre europeiske land. Det betyr at vi nærmest skriver historie med denne interpellasjonen. Tenk på alle de landene som blir berørt av denne aksjonen på én eller annen måte! Forhåpentligvis utgjør det en forskjell for noen kvinner i Europa som lever under langt vanskeligere forhold enn det vi gjør her. Overalt – i alle land, innenfor alle religioner og i alle samfunnslag – blir kvinner slått, voldtatt og også drept i sine egne hjem. Nettopp ved på denne måten å sette vold i hjemmet i fokus, gjør vi alle vårt for å bidra til at dette ikke er noen privatsak. For det er ikke det.

Vi har hørt tidligere at det mangler både informasjon og data om vold i hjemmet, og dette gjør at volden i den private sfære nærmest blir usynlig. Kanskje har vi i Norge greid å få litt større åpenhet, men i svært mange andre europeiske land foregår dette innenfor husets fire vegger og er åpenbart en privatsak. Det bryter med menneskerettighetene. Det hørte vi interpellanten si i sitt innlegg, og det er vi alle enige om. Men først og fremst er vold i hjemmet en kriminalsak. Det er forbudt ved lov å utøve vold i Norge, uavhengig av hvor volden skjer. Enhver som føler seg truet, har rett på beskyttelse. Dette er nedfelt både i FNs menneskerettighetskonvensjon og i norsk lov. Om volden skjer innenfor hjemmets fire vegger, blir den ikke mer lovlig av den grunn. Vold er uakseptabelt, og det må straffes så hardt at man tenker seg veldig godt om før man gjør noe slikt igjen. Det hjelper ikke å forstå voldsutøveren – i beste fall gi ham eller henne en mild straff eller samfunnsstraff – mens man lar offeret sitte igjen, redd og ubeskyttet. Vi har også hørt på nyhetene i det siste at voldsalarmene, som man trodde skulle beskytte dem, ikke virker som de skal. Det er her vi som politikere har mulighet til å lage noen virkemidler, og det er her vi skal ta våre grep, både gjennom strenge straffetiltak mot utøver og gjennom oppfølging, støtte og hjelp til offeret.

Dessverre er det fremdeles i altfor stor grad slik at de som blir utsatt for vold i hjemmet, ikke anmelder saken. Det burde være like naturlig for politiet å anmelde dette som når noen blir slått ned på gaten og voldsmannen er ukjent. Det er svært gledelig når vi hører justisministeren nå snakker om at de skal se på straffeloven. Det gjør meg bitte lite grann tryggere i forhold til problemstillingen. Men her har vi som stortingspolitikere også en reell mulighet til å påvirke, i tillegg til at organisasjoner som Alternativ til Vold og andre, tilsvarende organisasjoner får muligheten til å hjelpe dem som har behov for det.

Jeg har også lyst til å si at vold i hjemmet, uansett om det er mot partner, mot barn eller mot begge deler, er totalt uakseptabelt for Fremskrittspartiet, selv om det er enkelte partier her i Stortinget som misforstår med vilje. Det er derfor godt å høre at Regjeringen nå både jobber med saken og har satt i gang ulike tiltak rundt vold i hjemmet.

Jeg vil takke interpellanten Lise Christoffersen for det arbeidet hun har gjort i saken, og for at hun har gjort det mulig for Norge også å delta i markeringen og i denne aksjonen. Som sagt skal denne aksjonen pågå i tre år, og forhåpentligvis får vi årlig en sak – kanskje som en del av budsjettet – der det blir redegjort for oss hvordan arbeidet med tiltak mot vold i hjemmet går, hvilke tiltak som er blitt gjort, og om tiltaksplaner man tenker å gjennomføre.

Så tenker jeg at både interpellanten og jeg vil komme tilbake til Stortinget med det som skjer rundt omkring i Europa.

André Oktay Dahl (H) [13:03:10]: Jeg er veldig glad for at denne interpellasjonen reises, og også veldig glad for at vi har en statsråd som tar dette så pass alvorlig som han gjør, og fronter denne saken.

Da jeg var liten, fikk jeg via noen nære venner oppleve på kroppen indirekte hvordan det må være å leve i et hus preget av alkoholmisbruk, overgrep og vold. Hull i veggen etter knivkast, knuste ruter og blåmerker – det ble etter hvert mer og mer synlig etter hvert som familien, les: barna, ikke greide å dekke fasaden på vegne av de voksne som ikke hadde det bra seg imellom.

Gjennom år prøvde enkeltnaboer å bistå så godt de kunne, men ingenting skjedde. Fra å være langt over gjennomsnittet, etter å ha prøvd å dekke over fasaden, begynte barna etter hvert å henge etter på skolen. Enkelte av dem tok selv kontakt med barnevernet og bad om å komme vekk. Ingenting skjedde. Man mente at man hadde ikke dokumentasjon. En av foreldrene bad om å komme vekk. Ingenting skjedde. Lærdommen ble etter hvert: Dette må vi greie på egen hånd.

Så greier da noen å gå på egen hånd gjennom år. 15 år etterpå oppdager man plutselig at man har vært på egen hånd siden man var seks år, og at det faktisk ikke er mulig å greie alt på egen hånd. Man ber om hjelp i den andre enden av apparatet. Da får man beskjed: Hvorfor har du ikke tatt kontakt før? Dette ligger langt tilbake i tid.

Så må man dokumentere at man har opplevd så pass sterke ting for å få den hjelpen man trenger.

Det var møtet til noen jeg kjenner, med hjelpeapparatet. De gjorde en kjempejobb i forhold til å klare seg selv, men til slutt greide de det ikke, og historien endte heldigvis lykkelig, nemlig ved at man fikk hjelp etter 23 år.

TVNorge hadde i går en rimelig sterk historie om en mann som hadde vært utsatt for overgrep gjennom mange år – jeg er glad for at man skal gå igjennom voldsoffererstatningsloven, det har statsråden lovt. Der var også situasjonen den at han burde ha anmeldt da han var 18 år. Nå er det faktisk sånn at det hender det tar en stund før mennesker som utsettes for overgrep, greier å avfinne seg med at det ikke var deres feil. Derfor er det ingen automatikk i at folk anmelder uten videre. Det er ikke noe som plutselig skjer når en er 18 år – å hei sann, jeg var utsatt for et overgrep, dette var slemt gjort – når flesteparten av dem sitter og skylder på seg selv.

Vi har diskutert Barnas hus tidligere, det er ikke tatt opp i debatten ennå. Statsråden har lovt å intensivere arbeidet med Barnas hus. Det er positivt. Det er ekstremt viktig at de som blir utsatt for denne type overgrep, blir møtt med alvor og får muligheten til å fortelle historien sin så tidlig som mulig. I dag er det sånn at mennesker som utsettes for overgrep, kanskje må løpe til 10–15 forskjellige instanser og fortelle den samme historien om og om igjen. Når det gjelder barn, er det mange foreldre som til slutt faktisk trekker barna til side, de vil ikke utsette dem for dette en gang til. Da blir barna gående med dette alene – med foreldre som heller ikke greier å bistå i den situasjonen.

Noe som ikke er tatt opp, er hvordan mange eldre mennesker har det. Det er veldig mange eldre som ikke nødvendigvis blir utsatt for overgrep og vold av fremmede når de går ut, men av de nærmeste i egen familie. Det omfatter både vold, trusler, trakassering og andre handlinger som kan være veldig krenkende for et menneske. Forskning viser at overgrep mot eldre ofte skyldes familiekonflikter og mellommenneskelige kriser i familien. Sykdom og omsorgsbyrde kan være en medvirkende årsak til at denne type konflikter oppstår.

Som flere har sagt her, er ikke overgrep mot familiemedlemmer en privatsak. Jeg mener i likhet med dem som har sagt det tidligere, at dette handler om holdninger. Det hadde ikke skjedd – i hvert fall ikke så ofte som i disse tilfellene – at en mann hadde blitt slått ned på gaten og utsatt for blind vold uten at politiet i det minste prøvde å gjøre noe for å iretteføre den som hadde begått handlingen. Det er trist at det i Norge i 2006 skal være sånn at kvinner og barn skal måtte gå i flere år, og måtte dokumentere at de har vært utsatt for overgrep og vold, på en helt annen måte enn vi ser ved annen type kriminalitet.

Jeg er glad for at det er såpass bred støtte her i salen til å videreføre handlingsplanene fra den forrige regjering, og de videreføres av den nåværende. Men jeg tror ikke vi kommer til å komme noe på vei før vi slutter opp om hva Regjeringen og alle representantene her signaliserer, at vi er nødt til å drive en kjempepedagogisk jobb, slik at det er flere enn ca. 20 stykker som engasjerer seg i denne debatten. Vi er nødt til å nå langt lenger. Det holder ikke med store ord. Vi er nødt til å se på betydningen av f.eks. et samlet regelverk, så man ikke må henvende seg til 10–15–20 forskjellige instanser som delvis skylder på taushetsplikt overfor hverandre, for å få gjort det alle ønsker når det gjelder behovene til barn og kvinner i alle aldre.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:08:35]: Med Norge som medlem av Europarådet føles det svært meningsfullt å vite at kampen mot vold i hjemmet er noe vi alle står sammen om, og som akkurat nå debatteres i alle Europas parlament.

Vold i familien kan bekjempes dersom vi som medmennesker tar ansvar og reagerer når vi vet at kvinner og barn blir slått i eget hjem. Vi må tørre å bry oss.

I vårt moderne og åpne samfunn finnes det få tabuer. Vold er imidlertid et tabuområde som fortsatt eksisterer. Voldsutøvere skryter ikke av at de slår. Vold mot kvinner og barn gir ingen respekt eller status. Ofrene selv forteller sjelden om overgrepene de utsettes for. Kvinnen frykter fordømmelse om hun blir i et forhold som venner og familie vet er voldelig – derfor tier hun.

Vi må ikke tie – når vi ser uforklarlige blåmerker og gjentatte benbrudd, eller når nabobarn forteller om vanskelige forhold hjemme. Kjennskap til vold forplikter oss alle til årvåkenhet, nestekjærlighet og handling.

Kristelig Folkeparti vil bidra til å forhindre vold gjennom økonomisk støtte til krisesentrene, til familievernkontorene og til sinnemestringsprogrammer. Vi mener at det er viktig å gi både den som slår, og den som blir slått, god hjelp. Organisasjoner som Alternativ til Vold har gjennom behandling hjulpet mange menn til et liv fritt for kriminalitet. For oss har det også vært viktig å forbedre besøksforbudsordningen og gi flere mulighet til å få voldsalarm.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å sikre at barn som har vært vitne til vold, ikke tvinges til samvær med voldsutøveren etter et samlivsbrudd. Selv om volden ikke rammer barnet direkte, vil den utvilsomt danne grunnlag for frykt og utrygghet. Derfor foreslo Bondevik II-regjeringen endringer i barneloven slik at barn som har vært vitne til vold, får økt rettsvern ved spørsmål om samvær. Når retten likevel bestemmer at samvær skal gjennomføres, men med tilsyn, mener vi at barnevernet både må skaffe og betale hjelpere som kan ha tilsyn med samværet. Det bør også stilles som et krav for samvær at voldsutøveren søker hjelp til å mestre sitt voldsproblem.

Jeg besøkte krisesenteret i Arendal i går for å lytte til hva de mener er viktig. De mener at de som slår, i langt sterkere grad må forplikte seg til behandling dersom de skal få besøk av sitt barn. De var også enig med Kristelig Folkeparti i at den familievoldskoordinatoren som i dag finnes i hvert politidistrikt, bør arbeide med familievold på heltid. I dag er det ofte slik at den polititjenestemannen eller  kvinnen som har ansvar for familievoldssaker, har så mange andre oppgaver at dette blir nedprioritert. Jeg vil utfordre justisministeren til å prioritere dette.

Kristelig Folkeparti mener også at hvert politidistrikt bør ansette en egen barnevernskonsulent for å sikre at politiet har gode rutiner for å følge opp barn som lever med vold. Vi foreslo dette da politirollemeldingen ble behandlet. Fremskrittspartiet og Høyre støttet oss den gang, og etter litt betenkningstid vil kanskje også statsråden slutte seg til et slikt forslag?

Skal vi lykkes i kampen mot vold, må alle etater få mer kunnskap om denne problematikken. De må også bli langt flinkere til å samarbeide. Det kan ikke være slik at skole, helsetjeneste, barnevern og politi ikke får relevante opplysninger fordi en praktiserer taushetsplikten for strengt. Kristelig Folkeparti mener at selv om helsepersonell i en del tilfeller ikke kan melde fra til politiet, burde en i slike saker kunne dokumentere dette gjennom anonymisert statistikk. Økt kunnskap kan hjelpe oss til å forebygge og gi hjelp på et tidlig tidspunkt.

Den som gjennom år utsettes for fysisk og psykisk vold, mister selvtilliten. Utfordringene opphører derfor ikke når samlivet med voldsutøveren avsluttes. Forfatteren Henning Mankell har beskrevet situasjonen slik: Å gå fra å være ingen til å være noen er den lengste reisen et menneske kan gjøre. Denne erkjennelsen forplikter oss til å stille opp for dem som er ofre for vold over lang tid. For de er ikke bare «noen». De er mødre, søstre, venninner og kollegaer. Ingen kan forholde seg uberørt til det.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:14:06]: Takk til Lise Christoffersen og til Europarådet for å ha tatt dette initiativet. Og jeg vil si til presselosjen at de er hjertelig velkommen til å komme og følge med på denne viktige debatten!

Vold mot kvinner er dessverre like aktuelt nå som før, sjøl om norske kvinner generelt sett har fått en utrolig mye bedre hverdag, takket være særlig kvinnebevegelsens kamp for kvinners rettigheter, økonomisk sjølstendighet og å gjøre det som før var helt privat, til en politisk sak – for vold mot kvinner er brudd på menneskerettighetene.

Brudd på kvinners menneskerettigheter skjer hver eneste dag, hvert eneste sekund. Jentefostre aborteres vekk, jentebabyer drepes, småjenter giftes bort til langt eldre menn. Jenter nektes utdanning, kjønnslemlestes, tvangsgiftes og steines til døde, de tvinges inn i sexindustrien, eller de voldtas som ledd i en horribel krigsstrategi.

Slik sett er vi verdens heldigste. Og det skulle bare mangle at ikke vi bidro til å gi andre kvinner de samme rettighetene og mulighetene som vi har fått. At kvinners rettigheter og utvikling er sentralt i Regjeringas bistandsstrategi, er derfor fryktelig viktig. Vi må ta opp kvinners og barns rett til et liv uten vold i alle fora vi deltar i internasjonalt. Vi skal stille etiske krav til våre selskaper og til investeringer som blir gjort. Og vi må gå foran som et godt eksempel, ved å vise at vi er utålmodige, også på hjemmebane.

Vold mot kvinner og barn er et stort problem også her i landet. Og vi, som naboer, venner, kolleger og politikere, har et ansvar for å si fra når vi ser eller hører bruk av vold – særlig når det er barn til stede. For barn tar skade av vold, og det er vår plikt å forhindre at barn blir skadet. Et økende antall kvinner med minoritetsbakgrunn på krisesentrene forteller også at vi må ha en tydelig og særskilt fokusering på barn i minoritetsmiljøene og deres eksponering for vold. Som politikere er det enormt viktig at vi krever gode kunnskaper, gode rutiner, engasjement, tydelig ledelse, nok ressurser og tett samarbeid for å avdekke og forebygge vold.

Fra SVs side har vi i mange år vært aktive for å få tryggere rammer for krisesentrene, kvalitetssikrede voldtektsmottak, flere rettigheter til voldsofrene, behandlingstilbud til voldsutøverne og nok ressurser til politiets familievoldskoordinatorer. I tillegg har vi reist flere rettferdighetsdebatter. Vi har f.eks. spurt om det er rett og rimelig at menn som har påstått at de ikke forsto at en kvinne ikke ville ha samleie med dem, fikk gå fri, nærmest uten videre. Vi har spurt om det er rett og rimelig at kvinner som har blitt med menn hjem på nachspiel, som har drukket seg fulle, eller hatt på seg utfordrende klær, ikke skulle bli trodd hvis de ble voldtatt. Vi har spurt om det var greit at kvinner og barn nærmest rutinemessig har blitt fjernet fra sitt eget hjem og sendt til krisesenter, mens voldelige menn fikk bli boende. Vi har reist debatter om bruk av kode 6, som gir voldsofre og deres barn mulighet til å leve på hemmelig adresse, og, som en kvinne beskrev det, «slutte å eksistere», mens voldsutøveren fortsatt fikk bevege seg fritt. Og vi har spurt om det er rettferdig at voldsofre har fått voldsalarm og i praksis lever som i et fengsel, mens voldsutøveren er fri og kan gjøre som han vil. Dette har resultert i flere viktige lovendringer – og enda viktigere, det har resultert i holdningsendringer. Nå reiser vi debatten om barnevernets handlingsrom, og om det er rettferdig at en volds- og trusselutsatt mor i verste fall kan miste omsorgen for barnet sitt fordi hun ikke kan beskytte det mot en voldelig samværsfar, fordi barnevernet ikke har virkemidler til å beskytte barnet for henne.

Fra SVs side mener vi det er nødvendig å reise flere debatter framover. Debatten om treårsregelen er én – om det er riktig å gi norske menn så stor makt over utenlandske kvinner som denne regelen gir dem. Vi ønsker debatter om trafficking og sexkjøp som i større grad ansvarliggjør kjøperne, og som samtidig sikrer ofrenes menneskerettigheter. Forståelse for kvinnenes situasjon er helt avgjørende. Og vi ser at de samme holdningene som har rammet ofre for familievold, også rammer ofre for trafficking. Man spør: Hvorfor går hun ikke bare? Hvorfor går hun tilbake til overgriperen? Hvorfor lar hun seg utsette for dette igjen og igjen? Hvorfor samarbeider hun ikke? Psykologisk innsikt er avgjørende viktig for at vi skal bli effektive støttespillere, fordi vi må forstå hva vold er, og hva vold gjør, når den rammer igjen og igjen. ATV og krisesenterbevegelsen har lært oss mye om dette gjennom mange års utrettelig arbeid.

Så vil jeg avslutte med å lese en lapp som dere kan se på en utstilling nede i Historisk sal, en utstilling jeg vil anbefale dere å se:

«Til dere som finner meg. Kan dere være så snill og gi dette til dem som Fredrik skal bo hos.

• Fredrik blir alltid lest for før han legger seg.

• …

• liker å ake, men blir fort kald på hendene.

• glad i loff med sukker på. Ikke gi han det hver dag

• trenger klare grenser uten at man blir sinna

• liker å ha litt lys på når han legger seg

• jeg sier alltid fra hvor jeg er i huset etter han har lagt seg

• …

• glad i dyr. Har lovet han et marsvin

• …

• veldig glad i Anne i barnehagen

• …

• opptatt av engler som passer på han

• har et avhengighetsforhold til meg siden pappaen ikke er her»

Dette er en kvinne som lever i dag, og hun lever i frykt.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:19:28]: Interpellanten har tatt opp en stor, viktig og altfor ofte forsømt sak. Vold i hjemmet er et omfattende samfunnsproblem. Krisesentrene og barnevernet kan fortelle oss mye om det. Men de fleste historiene fortelles ikke, eller fortelles for sent. Den skjulte volden, hovedsakelig mot kvinner og barn, skjer år ut og år inn, ofte uten at omgivelsene vet det. Dessverre er det også slik at hvis vi blir kjent med at det foregår vold bak naboens dør, vegrer vi oss for å slå alarm.

I en interpellasjon til helse- og omsorgsministeren tidligere i år rettet jeg søkelyset på de store utfordringene knyttet til overgrep mot eldre innenfor deres egne hjem. Sykehusene, primærhelsetjenesten, politiet, sosialkontorene, den kommunale omsorgstjenesten, alle kan fortelle om tilfeller hvor eldre, oftest kvinner, men også noen menn, har vært utsatt for vold, men hvor offeret vegrer seg for å fortelle hva som har hendt.

«Ei mor strekker seg langt, vet du,» kalte Kommuneforlaget sitt opplysningsmateriell om mishandling av eldre. Det er fra så langt tilbake som 1988. Tre år senere, i 1991, startet Vern for eldre i Manglerud bydel i Oslo. I dag, 15 år senere, er det så langt jeg vet, bare etablert Vern for eldre-kontor i tre kommuner, Trondheim, Oslo og Bærum. Jeg håper selvsagt at også andre kommuner fokuserer på problemet, men mye tyder på at de aller, aller fleste ikke har en tiltakskjede som gir et godt nok melde- og oppfølgingsapparat for de altfor mange voldsutsatte eldre. Helseministeren sa at hun ville følge opp saken i Regjeringens omsorgsmelding, og det løftet har hun holdt.

I St.meld. nr. 25 for 2005-2006, om framtidas omsorgsutfordringer, heter det at «Regjeringen har som mål at kompetansen om vold mot eldre styrkes i kommunene.» Det vises også til at arbeidet knyttet til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, et senter som driver forsknings- og utviklingsarbeid, undervisning, kompetansebygging og veiledning og formidling av kunnskap, vil bli styrket gjennom etablering av regionale sentre. Det vil komme voldsutsatte kvinner generelt til gode. Regjeringen vil videre opprette en landsdekkende kontakttelefon for eldre som utsettes for vold. Departementet vil også vurdere om det bør innføres opplysningsplikt for helse- og sosialpersonell ved overgrep mot eldre. Ja, dette er bra.

Interpellanten og justisministeren viser også til at det er behov for et omsorgsapparat i den enkelte kommune. Jeg tror det er helt riktig, og jeg tror det er veldig riktig å sette fokus på det tverrsektorielle arbeid som må til for å komme nettopp denne gruppen voldsutsatte kvinner til gode.

Eksemplene vi kjenner fra de kommunene som har etablert Vern for eldre, viser at det ikke er veldig kostbare og personellkrevende tjenester som trengs. Dette handler ikke om å pålegge kommunene nytt ansvar av omfattende karakter, men det handler om å systematisere en ansvarskjede som kommunene allerede har, og som de er den vesentligste del av. I min kontakt med ressurspersoner som har arbeidet med hjelp til eldre som utsettes for overgrep, er det en entydig oppfatning at ansvaret for etablering av et tiltaksapparat må forankres bedre i lovverket. Det er vanskelig å overse den anbefalingen når en ser hvor lite som har skjedd alle de årene det tross alt har vært fokusert på dette området.

Jeg ber derfor justisministeren om også å ha med seg de erfaringer som er gjort med å forebygge vold mot eldre i kommunene, spesielt Oslo, Bærum og Trondheim, og de anbefalinger som gis fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, i sitt oppfølgingsarbeid etter denne interpellasjonen. Det ligger dessuten an til et fruktbart samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet – ja, jeg vil tro også Kommunal- og regionaldepartementet og andre departementer – i et arbeid som må komme videre. Det er syv partier her i dag som snakker om de samme ambisjonene. Vi har de samme målene, men vi må erkjenne at dette har vi snakket om i mange år, og vi har på langt nær kommet i mål.

Odd Einar Dørum (V) [13:24:08]: Kanskje en erkjennelse, slik jeg har lært den: Det er et faktum at det gikk over tjue år fra pionerene i norske krisesentre registrerte det vi snakker om i dag, til det ble et tema for den norske regjering i år 2000. Deretter er det blitt holdt oppe av alle regjeringer. Det er riktig. Men i vårt samfunn gikk det tjue år.

Det gikk tjue år fra man så at det skjedde systematiske overgrep mot kvinner i hjemmet. Det gikk mer enn tjue år før begrepet «husbråk» ble erstattet med begrepet «kriminell handling». Jeg tror vi skal ha det som en ettertanke for oss selv. I vårt samfunn tok det tjue år.

Derfor må jeg si at det er svært bra at Europarådet har en kampanje, for jeg har i andre roller i mitt liv truffet en del europeiske kolleger som stort sett blir høflig blanke i ansiktet når en snakker om dette tema. Jeg har til og med vært utsatt for en kollega – jeg skal anonymisere det – som spurte om jeg var militant, når jeg tok opp emnet. Jeg sa da at jeg var militant.

Jeg tror det er en særlig forpliktelse for mannlige politikere å gjøre det klart at dette er en sak for alle, å gjøre det klart at det er ikke en slags machokultur som skal få lov til å leve her. Jeg synes det er klokt og helt riktig det som er påpekt tidligere, at vi er for lite kritiske, for lite pågående, til de overgrepene i hjem som til sjuende og sist ender både i drap og i flere drap. Jeg skal ikke gå inn på noen enkeltsaker, det er ikke riktig, men vi vet jo av statistikken hvordan det forholder seg.

Derfor tror jeg at de som har vært pionerer, krisesentrene, skal vi fortsatt ta vare på, men skal vi ta dem på alvor, støtter jeg den tenkningen som flere har vært inne på, at vi systematisk må sørge for at de i kommunene som ser – det gjelder helsearbeidere, lærere, mange andre – blir styrket, slik at de tør innrømme at de ser det de ser, og vet hvor de skal henvende seg. Her er det, med all respekt for den tiden det tok f.eks. å få norsk politi til å sette det på dagsordenen, en betydelig jobb å gjøre. Det er en betydelig jobb for stortingsrepresentanter og for kommunepolitikere.

Som politiet har jeg selv vært med på en spennende utvikling. Det var et første treff for noen år siden for familievoldskoordinatorer hvor man nærmest måtte piske folk inn. Ved det neste treffet ble det en brukbar oppslutning, og ved treffet deretter ble det adgangsregulering. Men jeg tror det er svært viktig, som justisministeren var inne på, at rundt disse dypt engasjerte politifolkene må det bygges organisasjonsmessig styrke, i betydningen flere, og gjerne i team, for å bruke det begrepet som justisminister Storberget nevnte.

Det som skjer med folk som jobber her, er at de kommer så dypt inn i sakene at de kan brenne fort ut når de begynner å ta fatt på dem. Det er ikke saker som registreres lett i kriminalstatistikken. Det tar tid. Derfor er det veldig viktig at den mobiliseringen som har skjedd i politiet, den bevisstgjøringen som eksisterte i mange år i krisesentre og i strukturer som Alternativ til Vold, møtes i helsevesenet, møtes overalt, og at mye av den samme intense bevisstgjøringen som har funnet sted på de stedene jeg har nevnt, holder man fast på.

Derfor synes jeg at justisministeren har helt rett når han vil bygge styrke rundt familievoldskoordinatorene, han kaller det team. Det er helt utmerket. Vi har glimrende eksempler på det noen steder, bl.a. i Vestfold, et svært godt eksempel. La oss bare ta tak i det og bygge det videre. Det må vi gjøre for at de pionerene som jobber, føler at det er noen som følger dem opp.

Så er jeg svært overbevist om at ordningen med voldsoffererstatning er overmoden for reform. Det er vi sikkert alle enige om, men den er så overmoden at er det noe som skal behandles raskt, er det akkurat den. Det er det lille håndslaget man får fra samfunnet.

Jeg er imponert over den virksomheten som organisasjoner som Alternativ til Vold har utført, for de har lært oss at spesielt menn som slår, kan hjelpes, bare man ser det tidlig og reagerer med stor styrke. Det er viktig kunnskap at man kan forebygge på den måten.

Så tror jeg nok at vi trist må innrømme at hvis noen har bestemt seg for å drepe, kan vi neppe forebygge det. Men vi kan gjøre veldig mye mer før noen kommer til den tanken at det er det som er siste utvei. Derfor – i dyp erkjennelse av og i ydmykhet over at det tok tjue år før norske myndigheter tok dette inn over seg – skal vi kanskje ikke ha samme tålmodighet overfor europeiske kolleger, men jeg ønsker statsråd Storberget og alle hans kolleger lykke til med å være militante når de møter høflige, smilende politikere, uansatt nasjonalflagg bak dem. Det er litt for mange av dem.

Thomas Breen (A) [13:29:18]: Jeg er glad for å kunne stå bak en regjering som så kraftig har fokusert på dette tema, og som viser konkret handlekraft. Jeg er også glad for at det er en stor tverrpolitisk enighet om de tiltakene som lanseres.

Det gikk ikke lang tid med det nye regimet før vi hadde vedtatt nye bestemmelser i staffeloven som gir et utvidet og bedre vern for offeret, og som gir en større strafferamme for voldsutøver. Dette går bl.a. på at vi gjorde loven gjeldende for flere typer offer, som fraskilte ektefeller og stebarn. Det gjelder også bestemmelsen som før ble kalt besøksforbud, hvor det var fysisk tilstedeværelse på bestemte steder som var i fokus, men som nå skal gjelde et mer generelt kontaktforbud. Vi har også gitt klare signaler inn i politietaten om å prioritere denne typen saker høyere.

Vi har også kommet med og kommer til å komme med en rekke andre tiltak, som Barnas hus, prøveprosjekt med omvendt voldsalarm. Det er nedsatt et voldtektsutvalg, og vi har styrket advokatbistanden for offere. Vi vil også styrke tilbudet for å hjelpe dem som utøver vold, slik at de kan bryte sin egen voldssirkel. Til slutt vil jeg også nevne den satsingen vi gjør på DNA-registre, som kan bidra til å oppklare flere voldtektssaker.

Selv om Regjeringen har stort trykk på dette, og det politiske miljøet har stort trykk på dette, holder ikke det. Vi trenger mye større fokusering på temaet generelt. Jeg savner medias fokusering. Det mangler ikke på reportasjer og saker som handler om gatevold blant unge menn i helgene, og det er jo fint. Men når det kommer til familievold, er det en øredøvende taushet. Henger det fortsatt igjen en kultur om at det å denge kona er en privatsak? Ja, dessverre så tror jeg det. Hvorfor møter man fortsatt utsagn som: Ja, men, du kan jo bare flytte ut. Vi må intensivere den lange, seige kampen for å endre holdninger til vold i nære relasjoner, for det er et holdningsspørsmål. Vold i hjemmet er ikke en privatsak, selv om det skjer innenfor husets fire vegger. Vi trenger flere som bryr seg, flere som sier fra, og flere og bedre tilbud for dem som rammes.

For å illustrere hvor vanskelig det kan være for offeret, vil jeg avslutte med et dikt av den finsk-svenske forfatteren Märta Tikkanen. Jeg skal prøve å lese det på svensk, så får dere heller lytte til innholdet, og ikke til uttalen:

«Først känns det skönt

rent svindlande och obegripligt

skönt

att det trots allt också finns de som ser

bakom fasaden

som vet

och innser

Men sen blir allting

bara ännu svårare

Sen kommer frågan:

Varför går du inte?

Otaliga gånger har jag varit

på väg

om denhär perioden inte är

den sista

då går jag

om elakheterna går ut över

barnen

då går jag

om han dessutom börjar

ljuga

då går jag

och bär han nånsin hand

på mej

då går jag

när barnen inte längre

orkar

då bara måste jag

Och allting hände

Ändå gick jag inte

Varför?»

Solveig Horne (FrP) [13:32:31]: Jeg vil også gi stor ros til interpellanten for å ta opp dette viktige temaet her i dag. Det er jo veldig flott at vi i samme uke kan ha to nesten like debatter om et så viktig tema. En kan jo da spørre, som representanten Thorkildsen: Hvor er media i denne saken?

Det at Europarådet nå i nært samarbeid med FN har satt dette på dagsordenen og løftet dette opp på det nivået det har gjort, er utrolig positivt. Dette er et så viktig tema at det er viktig å få rettet skikkelig fokus mot det i media også, for vi er nødt til å vekke folks bevissthet.

Hver dag kan vi lese i avisene om vold, enten om vold i hjemmet eller vold som har skjedd etter at den ene parten har valgt å gå, ofte med utrolig tragisk utfall.

Vi kunne i Aftenbladet siste uke lese at over 100 000 barn lever med vold hver dag. 2 000 barn og 1 000 kvinner oppsøker hjelpeapparatet etter å ha blitt utsatt for vold, eller har vært vitne til vold. Vi vet at disse tallene er langt høyere. Derfor er det viktig å få satt dette høyt opp på dagsordenen, ikke bare her i Stortinget, men også i Justisdepartementet, i fylkesting og ikke minst i kommunestyrer.

Vold i hjemmet har ofte vært veldig privat. Folk har grudd seg for å ta affære og blande seg inn i de private livene. Ofte har den som blir utsatt for vold, også tusenvis av unnskyldninger overfor den som har utført volden, og blir som regel værende.

Alle statistikker viser også at barn som blir utsatt for vold, og som er vitne til vold, lettere utøver vold senere. En gutt som ser far slå mor, tror ofte at det skal være slik.

Hva kan vi så konkret gjøre utenom det å holde slike taler som vi gjør i dag i denne salen? Det er så viktig at alle partiene engasjerer seg. Når det er snakk om så store tall, og mørketall, er det kanskje mange av oss her inne som enten kjenner noen som utøver vold, eller kjenner noen som blir utsatt for vold. Vi har et ansvar, ikke bare vi stortingsrepresentanter, men også alle kommunepolitikere og fylkespolitikere. Krisesentrene må styrkes. Det er den første møteplassen som de som blir utsatt for vold, kommer til. Vi har et ansvar med hensyn til voldsalarmer, helsestasjonene og ikke minst barnehagene og skolene. Det at justisministeren nå varsler en egen voldstelefon for barn, er også veldig positivt. Også terapi – vi har ATV, Alternativ til Vold – er viktig.

Vi kan her stå og snakke om straffenivået, om det er for lavt eller for høyt, men det skal jeg ikke gjøre i dag. Når vi snakker om straffenivået, har volden allerede skjedd. Det er utrolig viktig å snakke om det også, men jeg vil snakke om forebygging. Vi skal fokusere på hvordan unngå og forebygge volden. Den som blir utsatt for vold, har også et ansvar for å forlate volden. Men da er det vi politikere som må legge forholdene til rette, slik at det blir lettere og tryggere å forlate den volden en blir utsatt for. Det må en holdningsendring til, og det er det vi politikere som kan legge til rette for. Vi må ikke lese i avisene f.eks. at imamen sier ja til å slå kona si.

Det er viktig at hjelpeapparatet er på plass, at det er krisesentre, og at de ikke må stenge fordi de ikke har økonomi. Det er familievoldsteam i politiet. Politiet er nødt til å ta bekymringsmeldinger på alvor. Det må heller ikke være slik at det skal kalles et familievoldsteam for at det skal få økt fokus i politiet. Det er veldig viktig at politiet nå får det teamet i tillegg til familievoldskoordinatoren, men det skal ha en høy status uansett hos politiet.

Så til slutt: Dette er et så viktig tema, og det vi ser i dag, er så skremmende høye tall at jeg har lyst til å utfordre statsråden på at vi må få en skikkelig handlingsplan om vold i nære relasjoner, slik at vi kan få en god og bred debatt om dette viktige temaet når det gjelder ordentlige tiltak som kan settes inn.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:37:07]: Flere har berømmet interpellanten for å ta opp et viktig tema, og det vil jeg også gjøre. Det er også klart positivt at det skapes en debatt i mange parlamenter, og at dette blir et tema rundt omkring i Europa. Samtidig ser jeg av interpellasjonsteksten, som er forelagt før interpellanten holdt sitt innlegg, at denne volden beskrives som «den mest utbredte formen for krenkelser av menneskerettigheter som finnes, at krenkelsene skjer i alle medlemsland, på tvers av grenser, aldersgrupper, raser, familietyper og sosiale miljøer». Det er helt sikkert riktig, men det kan jo samtidig skape et inntrykk av at volden skjer nærmest litt tilfeldig, og uten at det er noen sammenheng mellom forutgående faktorer og det at det blir vold. Jeg er overbevist om at interpellanten ikke har noe ønske om å skape et slikt inntrykk. Men det er klart at det foreligger kunnskap om hva slags samfunn det er mye vold i, og hva slags samfunn det blir mindre vold i, og hvis vi ikke nyttiggjør oss den kunnskapen, vil alle tiltak som settes inn, komme på et for sent tidspunkt. Det aller viktigste vi kan gjøre i Norge, må være å skape et samfunn som er så trygt for de fleste at det i liten grad avler vold. Her ser vi at ulike land i Europa ikke er i samme fase, men i ulike faser.

Jeg synes det er tankevekkende at da jeg snakket med mine nå avdøde besteforeldre, fortalte de at man brukte spanskrør i skolen, eller at man sa at den som elsker sitt barn, tukter det tidlig. Og vi har sett hvordan det har vært en aksept også i Norge for at bruk av fysisk overmakt skulle være en fornuftig oppdragelsesmetode. I det øyeblikket man aksepterer det som en del av en samfunnskultur, aksepterer man også bruken av makt i andre sammenhenger, hvor det blir en sosial aksept for utøvelse av vold. Vi ser også hvordan vold ofte utøves av labile personer, ikke minst når de inntar rusmidler. Og mens vi kan bli enige her om at man skal søke å hindre vold i hjemmet, vil vi ikke lenger bli like enige når vi begynner å analysere årsaksforhold som gir vold, og skal begynne å gjøre noe med det. Det er bare å se hvor uenige vi blir når vi begynner å diskutere rusmiddelpolitikken i denne salen. Derfor er det viktig at vi tør å ta tak i de mekanismene som utløser vold, for så å gjøre noe med dem, gjøre noe med samfunnsstrukturen.

Vi vet at det er forskjell på de opplevelsene barn har av nærmiljøet når de vokser opp. Det samme gjelder for kvinner. Avhengig av om de miljøene er trygge, at man i kommunen har lyktes med å skape trygge arealer som barn kan leve opp i, vil det også påvirke voldsmønsteret. Slike analyser er vi nødt til å gjøre hvis vi skal påvirke fenomenet vold.

Så slår det en, ved den mest alvorlige form for vold som finnes, mot både kvinner og barn, vold som ender i drap, at vi i dag kanskje vet for lite om de mekanismene som gjør seg gjeldende. Jeg går ut fra at den saken som alle medier i Norge har slått opp, har gjort et sterkt inntrykk på alle som leste om den: En person dreper sin tidligere samboer, dreper sønnen sin, dreper faren sin og til slutt seg selv, og man spør seg: Hva i all verden er det for slags mekanismer som gjør seg gjeldende når et menneske på denne måten kan gjøre noe så forferdelig? Men her er tingene slik tilrettelagt at når det hele ender med et selvmord, kommer man ikke videre. Det i hvert fall jeg har spurt meg om, er: Hvorfor har vi ikke mekanismer i samfunnet som gransker de fenomenene, som prøver å finne ut av hva det var som skjedde, hva det var som gjorde at denne personen kom i en slik tilstand. Var det noe som kunne ha vært gjort på forhånd, som vi kunne ha lært av? Vi ser at vi har havarikommisjoner som gransker flyulykker. Kanskje – jeg lanserer det bare som en idé – burde man ha kommisjoner som gjennomgikk den typen ekstremt alvorlige hendelser som munner ut i selvmord, når rettsapparatet ellers ikke kan ta tak i det fordi man ikke lenger har mulighet for å dømme den skyldige fordi denne personen selv er død. Det kunne også ha bidratt til at vi over tid utviklet en kunnskap vi i dag ikke har, om hvorfor den typen vold oppstår.

Jeg håper at det byr seg senere anledninger til at vi, ut fra forskeres og fagpersoners erfaring med hvorfor vold oppstår, konkret kan drøfte hvordan vi kan redusere volden ut fra denne kunnskapen, eksempelvis når det gjelder omgangen med rusmidler, og at vi kan gjøre det ut fra en felles forståelse og ikke lukke øynene for det vi faktisk vet i dag, slik vi noen ganger opplever når man blir mer konkret enn det vi til nå har vært under debatten her i dag.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:42:28]: En takk til interpellanten, som tar opp et alvorlig og ofte godt skjult problem som skjer innenfor husets fire vegger. Det at temaet diskuteres i et nasjonalt perspektiv, viser at det er et problem som berører veldig mange, og som har mange, stille ofre. Vi velger å kalle dem de tause ofre, for det er de som lever med både sorg og smerte, og som ikke fanges opp av hjelpeapparatet på den måten som vi ønsker.

Som statsråden så riktig sa: Dette gjelder mer enn justis. I helse- og omsorgskomiteen har vi vært opptatt av å sette søkelyset på eldre som blir utsatt for vold i hjemmet. Vold i nære relasjoner er tabubelagt. Terskelen for å søke hjelp er høy, enten på grunn av lojalitet, følelsesmessige bånd, avhengighet eller skyld. Det er ikke så veldig vanskelig å forestille seg at det å gå og anmelde sin egen sønn eller datter er vanskelig. Det er også lett å identifisere seg med tapet av stolthet og respekt og følelsen av å være mislykket som foreldre.

I stortingsmeldingen Mestring, muligheter og mening settes dette temaet i fokus. Erfaringer viser at 4–6 pst. av eldre over 70 år har vært utsatt for overgrep av et eller annet slag. Det er det samme tallet som for befolkningen for øvrig, og med mørketallene i tillegg er det ganske mange.

Det er viktig at kunnskap og kompetanse om temaet når ut til personell i helsetjenesten, og at de vet hva de skal gjøre når de får avdekket slike forhold. Mange i den gruppen som omsorgsmeldingen konsentrerer seg om, har hjemmetjeneste av et eller annet slag, men det er vanskelig å nå og avdekke problemene også der. Derfor er vi i Arbeiderpartiet veldig glad for at Regjeringens tiltak for å opprette en landsdekkende kontakttelefon for eldre som er utsatt for vold, iverksettes nå. Denne telefonen skal gi råd og veiledning og vil være en lavterskel for å ta kontakt. Den vil kunne bidra til at flere nettopp tar kontakt og får hjelp.

Et annet grep som Regjeringen varsler, er å vurdere opplysningsplikten for helse- og sosialpersonell ved overgrep mot eldre, slik at det går an å få til en samhandling når noe oppdages.

Vern for eldre, som ble startet i Oslo, er også et bidrag til det å kunne avdekke vold i hjemmet, og er brukt flere steder i landet med ulik tilnærming. Bærum er et eksempel. Der er det opprettet en familievoldskoordinator, som kan komme inn etter at overgrep har funnet sted. Det er viktig at slike tiltak utvikles videre, og at flere kommuner tar lærdom av hva som virker, og lager sin egen plan.

Problemet er nettopp at mange tiltak settes inn når problemet har oppstått og er avdekket – og det forebygger lite. Spørsmålet er da: Hvordan kan vi forhindre vold, hvordan kan vi stoppe det, og hvordan kan vi gjøre det forståelig for dem som rammes, at det er uakseptabelt, slik at de kan tørre å si fra? Samhandling er kanskje et viktig ord å ta med seg. Vold er uakseptabelt uansett hvem som rammes, og vi kan ikke forsvare det.

Handlingsplanen «Vold i nære relasjoner» har sine målsettinger. Der er samhandling og kunnskapsøkning i hjelpeapparatet et viktig punkt. Synliggjøring kan skape holdningsendringer, og planen slår fast at hjelp skal gis når overgrep har skjedd. Ett av tiltakene som statsråden også nevnte, er regionale ressurssentre mot vold, som statsråd Brustad også nevnte i interpellasjonen som representanten Sundsbø hadde i april i år. Det vil være én måte å jobbe videre på.

At vold i hjemmet settes på dagsordenen av interpellanten, er veldig bra. Vi kan ved å sette ord på tabubelagte temaer – som vi lærte da vi gjorde det med krisesentrene, og som vi lærte da vi gjorde det med incest – frita mange av dem som har blitt utsatt for dette, for skyld og skam, og kanskje hjelpe dem til å komme fram med problemene. Det er vår jobb som politikere å ta de vanskelige debattene, også de som tradisjonelt hører hjemme innenfor de fire veggene. Vi må la det bli det samfunnsproblemet det er, og vise at vi ikke godtar vold. Det gjør vi ved å skape holdningsendringer i den retning vi ønsker – slik det er sagt mange ganger i denne salen i dag.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:47:31]: Eg vil òg gi ros til interpellanten for å ha teke opp dette temaet. Eg synest det har vore ein god og nyansert debatt i stortingssalen om viktige utfordringar, der ein frå alle dei politiske partia har vist engasjement. Det synest eg er positivt.

For nokre år tilbake las eg ein rapport med tittelen «Der vi bor gråter alle damene». Det var ein rapport om barn som oppheldt seg på krisesenter fordi mødrene hadde flykta dit med dei. Rapporten peika på at dette var ei gruppe som fekk for lite merksemd. Rapporten var om korleis barna hadde det på krisesenter, korleis dei blei tekne hand om, og at òg dei trong hjelp. Dette har heldigvis endra seg noko, sjølv om det er eit arbeid å gjere vidare òg på dette feltet.

Åse Gunhild Woie Duesund var innom ein del av dei tiltaka som Kristeleg Folkeparti har vore med på å foreslå når det gjeld nedkjemping av vald i heimen, så eg treng ikkje å repetere det. Eg har lyst til å seie nokre ord om m.a. dette med Alternativ til Vold, som er eit behandlingsopplegg for menn som slår. Kvifor skjer vald? Kva er bakgrunnen, og kva slags barndom har dei mennene som slår, hatt? Ein kan ofte sjå at ting går i arv. Derfor er det viktig å setje inn tiltak retta mot barna, og det er viktig at dei mennene som slår, får eit behandlingsopplegg som gjer at dei kan kome seg ut av den vonde spiralen der ein trur at problem kan taklast med vald. Derfor er det viktig at dette arbeidet blir intensivert.

Så har eg lyst til å ta fram at vi nærmar oss jul, og at 300 000 barn gruar seg til jul, fordi foreldra brukar for mykje alkohol. Når vi kjem inn på temaet alkohol, er det lett for at mange går i dei politiske skyttargravene. Men om vi skal ta utfordringane knytte opp til vald, er vi nøydde til å ta utfordringane knytte opp til alkohol, fordi det er ein nær samanheng mellom misbruk av alkohol og vald. Når det gjeld ein restriktiv alkoholpolitikk, er ikkje det like populært i dei politiske partia der ein heller vil leggje til rette for mest mogleg tilgjenge lengst mogleg utover dagen til billegast mogleg pris. Men om ein tek alvoret knytt til valdsproblematikken inn over seg, høyrer på dei signala politiet sender, og ser på alle dei som har problem som følgje av det, så vil ein sjå at det er ein stor og sentral samanheng mellom alkoholbruk og vald. Derfor skulle eg ønskje at vi på den same tverrpolitiske linja som vi no har snakka om vald, òg kunne snakke om utfordringane i samband med alkohol. Kanskje ville ein då få gjort endå meir i forhold til dei utfordringane ein har i samband med vald. Om ein set dei aller svakaste i sentrum, så er det faktisk barna og deira oppvekst som er viktig – korleis foreldra og omgjevnadene deira er, om dei får ein trygg og god oppvekst, eller ein turbulent oppvekst. Når kvinner blir utsette for fysisk og psykisk vald over tid, rammar det òg barna, kanskje både direkte og indirekte. Som fleire har sagt: Vald er inga privat sak. Vald er på ein måte noko vi i fellesskap må vere med på å nedkjempe. Der ein kan få høyre mange sterke historier, skrik og smerte, skal ikkje vi politikarar svare med tystnad.

Karin Yrvin (A) [13:52:36]: Jeg har en helt. Det er ikke en av pionerene som var blant de første kvinnene til å gå i bukse, eller den første fyrstikkarbeideren som gikk til streik. Nei, det er en gråhåret mann. Han er til og med prest. Han er min helt fordi han har startet et mannlig nettverk mot vold mot kvinner. For vi får ikke gjort noe med denne situasjonen uten at vi har menn på lag. Jeg vil spesielt takke de mannlige representantene som har tatt ordet i dag, for de har virkelig forstått det. Kvinner er ikke trygge hvis de ikke kan sikres et liv i fred. Samfunnet tar ikke stort nok ansvar for å sikre kvinner denne tryggheten. Min helt vil ikke lenger ha et machoideal.

Vold er noe som rammer oss alle – kanskje ikke meg og deg, kanskje ikke her og nå, og kanskje ikke i livet, men det rammer oss like mye allikevel. Det rammer oss som kjønn, som mødre, som søsken, som fedre, som venninner og som samfunn. For hva er det egentlig vi snakker om her i dag? Hva er det som skal diskuteres? Er det noe fjernt, noe som rammer de andre? Årsaken til at jeg stiller dette spørsmålet, er følgende: Noen, og da mener jeg ikke noen i dette rommet, har det med å betrakte kvinners rett til et liv uten vold som et spørsmål som er dem litt fremmed, at dette rammer noen andre – det er noen der ute som har blitt ofre. Til dem vil jeg gjerne si: Slutt med det.

Det er en sammenheng mellom hvordan et samfunn behandler sine kvinner og landets økonomiske utvikling. Vold mot kvinner og mangel på demokratiske rettigheter er det største hinderet for kvinners utvikling i verden – og sannsynligvis også det største hinderet for verdens utvikling.

Tenk deg at du står utenfor en blokk med leiligheter, og forestill deg at du ser på alle ringeklokkene. Hvis du teller deg ned til hver tredje ringeklokke, så tenk samtidig på følgende: Hver tredje av verdens kvinner har blitt slått, tvunget til sex eller misbrukt på annen måte av et familiemedlem.

Vold i hjemmet er en hovedårsak til skader og død blant kvinner i hele verden. 19 pst. av kvinners helseplager og skader i industriland skyldes mishandling. Disse tallene forplikter oss til handling.

I Norge har vi kommet langt i forståelsen av det eneste riktige standpunktet i forhold til vold, nemlig at det kun er overgriperens ansvar. En kvinne kan ikke klandres om hun går i for korte skjørt, eller om hun ikke klarer å gå fra sin overgriper. Innimellom glipper dette. Vi ser det også i den norske samfunnsdebatten. Man sier: Hun burde ikke gå ut om natten. Nå burde kvinner holde seg inne fordi det er så mange voldtektsmenn ute.

Vi kan ikke ha båndtvang på norske kvinner. Jeg sier det opplagte, for hvis vi ikke har dette i orden, vil kvinnen også, i tillegg til å bli utsatt for vold som kjønn, få skyldfølelse – og hun tør ikke ta tak i det.

Jeg mener det er tre måter å jobbe mot vold på som er viktig. Det ene er kvinners rettssikkerhet. Her gjør statsråden en meget god jobb for å sikre den. I dag tør jo ikke kvinnen anmelde overgrep fordi hun er redd for at møtet med rettssystemet vil bli nok et overgrep.

Det andre er norsk utenrikspolitikk. Her mener jeg vi må bli usannsynlig mye bedre enn det vi er i dag. Vi må ha likestilling i førersetet, også i de internasjonale foraene. Vi har et ansvar overfor kvinnene ute i verden. Når vi har kommet så langt, hvorfor står ikke dette høyere på agendaen?

Det tredje, som er mitt viktigste punkt, er at vi må arbeide for et fortsatt likestilt samfunn. Jeg har lyst til å sette det i fokus. Vi ser at det er en sammenheng mellom hvor mye makt menn har i et samfunn, og hvor stor grad av vold det er mot kvinner. Tall fra Amnesty viser at i Norge har rundt 10–15 pst. brukt vold mot sine samlivspartnere, i USA og Canada 25 pst., 50 pst. i Tyrkia og hele 90 pst. av gifte menn i Pakistan. Det viser at det er en sammenheng mellom det arbeidet man gjør for et likestilt samfunn, og det arbeidet man gjør for å sikre kvinner mot vold. Så når kvinner i politikken krever kvotering, likestilling og innflytelse på maktarenaen, er det den andre siden av mynten ved å jobbe mot vold. Man må sikre både rettssikkerheten og likestillingen i et samfunn.

Vi lever ikke i et samfunn uten vold ennå, men jeg håper vi skal klare å gjøre noe med dette. Jeg håper at interpellasjonen her i dag vil føre til at man får satt i gang nye tiltak, og at man ytterligere kan bryte ned det tabuet det er å snakke om vold mot kvinner.

Lise Christoffersen (A) [13:57:51]: Jeg vil benytte anledningen til å takke for en flott debatt. Jeg synes det er flott at mange engasjerer seg. Det har vært mange temaer og mange innfallsvinkler. Vi som sitter i Europarådsdelegasjonen, skal sørge for å rapportere tilbake om det norske engasjementet i forbindelse med kampanjen.

Noen ganger sier vi med et lite smil om munnen at Norge alltid strever for å bli best i klassen i internasjonale fora, og det er ikke alltid vi mener det er like positivt, men i denne sammenhengen vil dette virkelig være noe å strekke seg etter.

Debatten har vist at samfunnet, uten forbehold, må vise nulltoleranse for vold mot kvinner. Kampanjen handler spesielt om vold mot kvinner, men noen av de beste botemidlene på sikt, som også Europarådet selv understreker, vil trolig være arbeidet for generell likestilling mellom kjønnene. Forskning viser at selvstendige kvinner, økonomisk og på andre måter, tar større grad av styring over eget liv, også når det kommer til å bryte ut av voldelige forhold. Selvstendige kvinner gjør også noe med de generelle holdningene i samfunnet, og det vil i det lange løp virke forebyggende. Men der er vi altså ikke ennå.

Helt til slutt vil jeg gjerne vise til et viktig poeng i kampanjen, som også understrekes av FNs spesialrapportør, nemlig behovet for å utvikle gode målindikatorer slik at vi kan følge utviklingen nøye og justere kursen dersom tiltak ikke har den ønskede effekt. Dette arbeidet er allerede i gang i internasjonal regi, og disse indikatorene bør tas i bruk også her i landet når de foreligger. Internasjonale sammenligninger er et nyttig verktøy for økt kunnskap, som bl.a. representanten Ballo etterlyste, dersom det er sammenligninger av god kvalitet. En selvstendig grunn til å ta i bruk bedre målindikatorer er behovet for å få fastslått omfanget av problemet. Det er skremmende hvis det er store mørketall ute og går. Hvis det er slik at 20–25 pst. bare er toppen av et isfjell, slik Europarådet viser til, kan det hende at oppgaven er større enn vi har trodd.

Men uansett: Debatten her i dag har vært gledelig. Den viser et ekte tverrpolitisk engasjement. Den viser en offensiv statsråd, og det borger for at også resultatene etter hvert vil komme.

Statsråd Knut Storberget [14:00:24]: Med all respekt for Stortingets debatter: Dette har vært en særdeles god debatt. Det er kanskje ikke hver gang man deltar i debatter her, at man føler at man på mange måter kan få sjekket ut noen tanker og ideer uten å risikere å bli politisk hengt for dem i neste runde. Det har vi brukt debatten til. Vi har fått mange innspill i forhold til både vinklinger og tiltak som jeg syns det absolutt er verdt å gå videre på. Vi har hatt en debatt som i hvert fall for min del har satt noen følelser i sving, som har gitt meg litt sug i magen. Jeg syns det er grunn til å gi honnør til alle deltakerne i denne debatten. Den er ikke blitt uforpliktende. Det har vært en debatt som har tatt problemet på alvor, og som også har gitt sitt til at vi ser at det er muligheter for å gjøre noe på dette feltet.

Noen kommentarer til noen av innleggene: Representanten Woldseth tar opp spørsmålet om voldsalarmer. Jeg har gitt beskjed til mine underliggende etater, Politidirektoratet særlig, om at vi må sjekke ut og undersøke virkningen av disse voldsalarmene, slik at de virker slik de skal. Vi vil raskt få rapporter om eventuelle mangler ved akkurat det forholdet. Det ville være helt meningsløst om vi ikke gjorde det.

Representanten Oktay Dahl og representanten Sundsbø og også flere fra helsefraksjonene har gitt viktige innspill, bl.a. om situasjonen for de eldre. Det er viktige innspill som vi skal ta med oss videre når vi nå skal prøve å gjøre det som representanten Horne anbefalte oss å gjøre, å se på om man kan lage en mer samlet strategi i forhold til vold generelt og i forhold til vold i nære relasjoner, slik at Stortinget i mye større grad kan få ta opp igjen denne tråden ved en senere anledning. Jeg holdt på å si: Kunne ikke vi møtes, om vi ikke gjør det her, så kanskje andre steder, for nettopp å diskutere akkurat disse spørsmålene og se hvor langt vi kan komme?

Representanten Dørum har tatt opp spørsmålet om voldsoffererstatning. Og jeg er enig i at den er overmoden for reform. Det jobber vi med, og jeg håper at vi skal klare å lage det, sammen med de endringene vi skal gjøre i forhold til oppfølgingen av Fornærmedeutvalgets innstilling.

Representanten Woie Duesund har vært inne på problemstillinger knyttet til barnevernets rolle i forhold til tilsyn og samvær. Det er blitt sagt i en interpellasjonsdebatt forleden at det er en problemstilling Regjeringa nå går inn for å prøve å skape en nødvendig avklaring på.

Representanten Ballo kommer med spennende tanker om nærmest en familiehavarikommisjon i forhold til de tragiske episodene som vi har sett den senere tiden, og det tar jeg også med meg.

Det som er viktig, til slutt: Vi må ikke la oss fange av de gode hensikters tyranni i denne debatten, og – ikke minst – ikke la oss fange av den oppfatning som ofte rår om at det ikke nytter, og dermed la maktesløsheten ta oss. Alternativ til Vold har vist at det er godt mulig å gjøre noe på dette feltet. De har mange gode eksempler på det. Slik sett vil jo kanskje mange av oss kunne si at gjør vi lille Fredrik, han med sukker på loffen, litt tryggere, så har vi i hvert fall oppnådd noe, noe som gjør satsingen vel verdt.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten over.