Kåre Fostervold (FrP) [14:08:31]: Det kunne være fristende etter en slik tirade å ta ordet om forrige sak, men det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre.
Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere landbruks- og matministeren med den ekstremt kjappe endringen av den såkalte osteforskriften som ble gjort gjeldende fra 20. april. Selv om denne endringen og måten den ble gjennomført på, bryter sterkt med de signalene Regjeringen kom med i Soria Moria-erklæringen angående en forutsigbar næringspolitikk, har altså statsråden valgt å overse både erklæringen og høringsuttalelser fra sine regjeringskollegers departementer.
Det kunne vært på sin plass å berømme statsråden hvis denne forskriftsendringen statsråden hastet igjennom, medførte at man fikk fjernet farlige produkter fra markedet, men det er altså ikke tilfellet. Det statsråden her har oppnådd, er å vanskeliggjøre markedsføringen av et sunt alternativ – et alternativt produkt som passer som hånd i hanske til Regjeringens nye Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen 2007–2011. I handlingsplanen hevdes det bl.a. under Tiltak punkt 2.1 at man skal stimulere til produktutvikling av sunnere matvarer og måltider. Da er det et paradoks at når en næringsmiddelprodusent, uavhengig av denne handlingsplanen fra Regjeringen, utvikler, produserer og markedsfører et sunt produkt, så gjør statsråden det han kan for å endre rammebetingelsene som lå til grunn for produktet. Hvorfor statsråden valgte å hastebehandle akkurat denne forskriften, når Regjeringen er inne i et arbeid der man foretar en helhetlig revisjon av kvalitetsforskriftene, regner jeg med at vi vil få et svar på i dag.
Prinsipielt er det lite hensiktsmessig å endre enkeltbestemmelser innenfor et regelverksområde som er under revisjon, før selve revisjonen er fullført. Samtidig mener jeg det er kritikkverdig at man i denne saken bryter utredningsinstruksen, noe som Riksrevisjonen i tidligere saker har understreket betydningen av. Jeg kan ikke se av høringsnotatene at statsråden fullt ut klarer å forsvare denne avgjørelsen.
Det tilligger normalt ikke Stortingets arbeidsoppgaver å behandle forskrifter eller forskriftsendringer, og undertegnede har heller ikke noen sterke meninger om hva som kan eller skal kalles ost. Men jeg føler det er viktig at Stortinget har en sterk fokusering på hvilke rammebetingelser storting og regjering legger for næringslivet, og kanskje spesielt for næringsmiddelsindustrien. Dette er en næring som i sterkere grad enn andre har staten som premissleverandør. Det igjen kan medføre at man ikke ser seg tjent med å varsle om kritikkverdig politisk behandling av næringen, da frykten for konsekvenser er større enn behovet for tillit. Det er ikke første gang denne næringen opplever signaler eller avgjørelser som sterkt vil endre rammebetingelsene som ligger til grunn for store investeringer.
Det er ikke lenge siden regjeringspartiene foreslo en endring av tollreglene for import av videreforedlet halvfabrikata basert på norske råvarer. Heldigvis er dette vedtaket utsatt til 1. juli i år, men det vil allikevel, hvis det blir gjennomført, antakeligvis bety kroken på døra for flere næringsmiddelsprodusenter i landet. En slik endring av tollreglene vil merkes ganske hardt i f.eks. Halsa kommune, der noen gründere investerte over 20 mill. kr og skapte 12 nye arbeidsplasser basert på de gamle tollreglene for import av halvfabrikata. Hvordan vil statsråden forklare for disse gründerne og arbeidstakerne behovet for å endre regelverket? Og hvordan mener statsråden at han skal oppnå målsettingene i den nye handlingsplanen om å få frem nye produsenter av sunne produkter, når Regjeringen hele tiden skal endre spillereglene?
De uheldige konsekvensene av denne typen uforutsigbar politikk er ubønnhørlig kommentert i høringsinnspillene fra statsrådens kolleger i Regjeringen. Denne måten å drive næringspolitikk på er nok den største faren for arbeidsplasser i distriktene, der vi ønsker å dyrke frem gründere. Måten statsråden har håndtert denne og liknende saker på, åpner for spekulasjoner om hva som er det virkelige motivet for forslag til endringer av forskrifter og lover.
Jeg kan forstå at det vekker oppsikt når statsråden på tross av negative signaler fra Forbrukerrådet, Nasjonalt råd for ernæring, Sosial- og helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet velger å kjøre et sololøp på osteforskriften, og dermed fjerne den ene forskriften fra den helhetlige evalueringen som Mattilsynet er satt til å gjennomføre.
Det er vel heller ikke tilfeldig at høringsvarselet kom samtidig med at det ble lansert en ny ost med raps- og solsikkeolje. Det er problematisk at hver gang det kommer et produkt på markedet som konkurrerer med produkter fra samvirkebedriftene, ser det ut til at produsentene må være forberedt på å få en tøff behandling fra denne regjeringen. Det ser ut til at det å beskytte landbrukssamvirkene fra konkurranse er av større betydning for Regjeringen enn å sørge for billigere og sunnere mat til befolkningen.
Samtidig skal man ikke være veldig bereist for å innse at produktspekteret av norske landbruksprodukter i forretningene her i landet ikke er i nærheten av det man kan velge blant ellers i Europa. Dette er et resultat av den sementerte landbruks- og næringspolitikken som denne og tidligere regjeringer har vært representanter for.
Det er derfor litt forunderlig at statsråden i denne saken har hentet sin begrunnelse for forskriftsendring fra en internasjonal definisjon av ost, når Regjeringen gjør alt den kan for å hindre import av nettopp disse ostene til Norge gjennom ekstremt høye tollsatser. Statsråden fører faktisk en politikk som gjør at norske forbrukere ikke skal få muligheten til å sammenligne internasjonale oster med norske standardoster. Denne saken viser med stor tydelighet den manglende forutsigbarheten denne regjeringen representerer.
Jeg ønsker med bakgrunn i behovet for stabile rammevilkår for næringslivet at statsråden redegjør for hvorfor man setter i gang en forskriftsendring som forbrukerne ikke har etterspurt. Hvorfor er det slik at man i denne saken valgte å se bort fra utredningsinstruksen, satte en høringsfrist på kun to uker, og totalt overser de signaler som har kommet fra de fremste faglige miljøer innenfor mat- og helsesektoren?
Kanskje kan statsråden klargjøre hvilke regler, lover og forskrifter næringslivet skal forholde seg til, og hvilke regler, lover og forskrifter de kan forvente vil bli endret, slik at man kan foreta investeringsanalyser som vil kunne gi et forutsigbart inntektspotensial for beslutningstakerne.
Og til slutt: Når vi vet at de internasjonale standardene som statsråden bygger sin argumentasjon på, kan bli revidert i nær fremtid, kan statsråden avklare om alle de norske standardene vil bli endret slik at de er i henhold til eventuelt nye standarder, eller vil dette bli en skjønnsmessig vurdering utført av statsråden?
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:17:07]: Som interpellanten trekker fram, har jeg foreslått og gjennomført en endring av osteforskriften, slik at det nå gjøres klart at det som selges under betegnelsen ost, skal være produsert av melkeråvarer og ikke inneholde annen type fett enn melkefett. Endringen følger i kjølvannet av at det er blitt lansert et nytt ostelignende produkt på det norske markedet. Produktet selges under betegnelsen ost, men i produktet er det meste av melkefettet erstattet med planteoljer. Produktet markedsføres med et budskap om at det har en helsemessig gunstigere fettsammensetning enn vanlig ost, og jeg har ingen grunn til å tvile på at det stemmer.
La meg først gjøre det klart at Regjeringen ønsker nye innovative matprodukter velkommen på markedet. Ikke minst gjelder det nye sunne matvarer. Økt forbruk av umettet fett til erstatning for mettet fett er en del av Regjeringas ernæringspolitikk. Vi har ingen ønsker om å hindre omsetning av disse produktene. Men jeg mener at diskusjonen om hva som egentlig kan kalles en ost, ikke bør bli en ernæringsdebatt. Det er en sak der ernæringsinteresser, villedningsaspekter, næringsinteresser og spørsmål om matkvalitet, tradisjoner, pris og toll blandes, og det er ikke helt enkelt å skulle se de mer prinsipielle sidene ved saken. Jeg vil i det følgende forsøke å sortere disse problemstillingene. Det denne saken dreier seg om, er rett og slett hva man skal kunne kalle et produkt, og ikke om produktet er sunt eller ikke.
Jeg må også få lov til å påpeke at interpellanten presenterer saken upresist når han sier at osteforskriften endres slik at ost som ikke bygger på melkefett, ikke lenger skal kunne markedsføres som ost. Det har aldri vært fritt fram for ostelignende produkter å kunne kalle seg ost. Det nye osteproduktet som er blitt lansert, har imidlertid fått dispensasjon fra forskriften. Jeg mener at dispensasjonen ble gitt på bakgrunn av et uklart regelverk. Det er derfor osteforskriften nå er blitt endret, for å gjøre det helt klart hvilke produkter som skal kunne omsettes under betegnelsen ost.
Endringen som jeg har gjennomført i osteforskriften, er i tråd med den internasjonale ostestandarden fastsatt av Codex Alimentarius, som er et standardsettende organ under FN. Standarder fra Codex Alimentarius legges til grunn i internasjonal handel, bl.a. når det gjelder å definere produkter. Disse standardene gir et holdepunkt som det er internasjonal enighet om. Standardene har også som formål å motvirke villedning av forbrukerne. Medlemslandene i Codex Alimentarius oppfordres til å ta i bruk Codex-standardene ved utarbeidelse av regelverk. Jeg vet at Codex-standardene er utgangspunktet for mange lands regelverk, bl.a. flere av våre nordiske naboer. Standardene bør også være retningsgivende for det norske regelverket.
Regelverket i EU legger til grunn at betegnelsen ost skal reserveres for produkter som kun er laget av melkeråvarer. Formålet med EUs regelverk er å beskytte forbrukeren og etablere rettferdige konkurranseforhold mellom melkeprodukter og konkurrerende produkter. Dette er de samme hensynene som jeg legger til grunn her hjemme i Norge.
Jeg kan derfor ikke se at det er grunn til at vi i denne situasjonen skal ha et regelverk som er annerledes enn det som følger av de internasjonale rammene som er fastsatt, og som er gjeldende regelverk i mange andre land.
Interpellanten mener at jeg ved å endre osteforskriften innfører et konkurransemessig fortrinn for produkter som bygger på melkefett, på bekostning av alternative produkter som kan være sunnere. Jeg vil vel mene at det er motsatt: Slik som situasjonen er i dag, har det alternative ostelignende produktet som nettopp er lansert, fått et konkurransemessig fortrinn på bekostning av de tradisjonelle ostene som bygger på melkefett.
Produktet som interpellanten refererer til, produseres, etter hva jeg kjenner til, i Sverige. Produktet importeres videre til Norge for så å bli solgt i butikkene her. Produktet innføres ikke til Norge som ost. Dette er mulig siden produktet ikke oppfyller kravene til ost i den internasjonale ostestandarden. Produktet pålegges derfor heller ikke den tollen som gjelder for ost, men derimot en svært mye lavere toll. På det norske markedet omsettes produktet likevel under betegnelsen ost, side om side med andre oster.
Denne situasjonen mener jeg gir et urimelig fortrinn til dette produktet. I realiteten er det det ostelignende produktet som får et konkurransemessig fortrinn, og ikke de tradisjonelle ostene, som interpellanten her hevder.
For å sikre like konkurransevilkår er det derfor nødvendig å ha et klart og tydelig norsk regelverk for hvilke produkter som kan omsettes under ulike varebetegnelser. Jeg mener at dette regelverket, så langt det er mulig, bør tilsvare reglene som ligger til grunn for internasjonal handel. Disse reglene er det mest objektive holdepunktet vi har, og er et sett med regelverk som det er internasjonal enighet om.
Interpellanten mener at forskriftsendringa vil skape konkurransemessige forhold som går ut over andre produkter som kan være sunnere enn ost med melkefett. La meg gjenta det jeg sa innledningsvis, at denne saken ikke er eller bør bli en ernæringsdebatt. La meg forsøke å forklare hvorfor.
Det nye ostelignende produktet som er lansert, kan ut fra et ernæringsaspekt være bedre enn det som er det tradisjonelle alternativet. Men vi kan ikke med det si at andre ostelignende produkter vil være det ved neste korsvei.
Ut fra et likhetshensyn vil det å gi grønt lys for å kalle det nye produktet for ost, bane veien for at andre ostelignende produkter basert på mer usunne, men billigere oljer, også kan kalles ost. Palmeolje er et eksempel på en slik olje – billigere å bruke, men ikke spesielt bra for kroppen. Lavest mulig framstillingskostnader står sentralt i produksjonen av ulike næringsmidler. Mange vil nok kunne bli fristet av muligheten til å produsere et ostelignende produkt med billigere råvarer, dersom muligheten er til stede for å kunne omsette dette under betegnelsen ost.
Vi risikerer da å havne i en situasjon hvor man i tillegg til de tradisjonelle ostene finner ett sunt osteprodukt og en lang rekke mer usunne produkter. Dette viser at argumentet om at det nylig lanserte produktet er sunt, ikke har noen betydning når vi diskuterer rammene for hva som skal kunne kalles ost.
Vi må derfor gå bort fra ernæringsdiskusjonen og komme tilbake til det som er det sentrale i denne debatten, nemlig en prinsipiell diskusjon om hva en varebetegnelse for et produkt skal uttrykke og innebære. Osteforskriften er endret for å klargjøre kriteriene for hva ost skal være. Gjennom endringen vil norsk regelverk bli på linje med internasjonale standarder og EUs regelverk på området.
Så var interpellanten opptatt av hensynet til forbruker, noe som er viktig. For det første vil jeg trekke fram at etter min vurdering blir det villedende overfor forbruker å markedsføre et produkt som ost, når det rent faktisk ikke er tilfellet at det er en ost, som det forventes å være.
Noen vil kanskje hevde at så lenge innholdet i et produkt er merket et eller annet sted på produktet, så er det ikke så viktig hvilken betegnelse produktet selges under. Det er jeg uenig i. For meg er det viktig ikke å utvanne en del varebetegnelser som bygger på tradisjon. Jeg vil ikke at folk skal måtte lese seg fram for å finne de tradisjonelle produktene, eller måtte spørre i butikken. Når forbrukeren ser et produkt som kalles ost, skal han eller hun vite hva slags type produkt som skjuler seg bak denne betegnelsen. Dette gjelder også for andre produkter. Det dreier seg om kvalitetsbevissthet, tradisjon og smak. Jeg mener at vi i Norge framover skal fokusere mer på tydelig merking – ikke mindre.
Når det kommer helt nye produkter på markedet, innebærer det at nye varebetegnelser må etableres for disse. Jeg er ikke i tvil om at det er en stor utfordring å skulle finne nye varebetegnelser, men jeg har stor tro på at det er mulig å finne betegnelser for nye produkttyper som vi nå snakker om. Det blir i dialog med markedet at nye varebetegnelser vil kunne finne sin plass. Det blir også viktig i internasjonal sammenheng å enes om hva som er en ny varebetegnelse. På denne måten kan det internasjonale regelverket fremdeles være en rettesnor for hva som skal kunne brukes som betegnelse på et produkt.
Så til slutt: Debatten som har kommet som en følge av endringen av osteforskriften, har vist at det er mange hensyn som må vurderes opp mot hverandre når man skal bestemme hvordan kvalitet skal reguleres. I tillegg til osteforskriften har vi på matområdet en rekke andre kvalitetsforskrifter for mange ulike produkter. Jeg kan nevne f.eks. melk, fløte, is, saft, juice og sjokolade. Flere av disse forskriftene er modne for revisjon.
På denne bakgrunn har helse- og omsorgsministeren, fiskeri- og kystministeren og jeg bedt Mattilsynet om å foreta en helhetlig gjennomgang av de kvalitetsforskriftene vi har på matområdet i dag. Formålet med denne gjennomgangen er å se på behovet for regulering av kvalitetsaspekter på matområdet og finne løsninger på hvordan slik regulering kan foretas.
Når departementene nå skal jobbe videre med dette temaet, vil det være nødvendig å foreta en bred vurdering av ulike hensyn som gjør seg gjeldende i en slik sammenheng. Sammen med mine regjeringskollegaer vil jeg derfor sterkt fokusere på matkvalitet og betegnelser for mat i tiden som kommer.
Kåre Fostervold (FrP) [14:27:19]: Statsråden gav et fyldig svar, men jeg synes ikke han i særlig grad berørte det punktet der det kan sås tvil om statsrådens intensjoner med den hurtige behandlingen vi har hatt, og det gjelder gjennomføringen. Når vi vet at vi har en gjennomgang som Mattilsynet har ansvaret for, virker det litt pussig at man ikke kan vente på det resultatet før man gjør en endring. Man har faktisk hatt det så travelt i denne saken at man har sett bort fra de signalene som Riksrevisjonen kommer med når de har undersøkelser, om at man skal utrede konsekvensene ved endring. Så her har man tydeligvis hatt hastverk. Man hadde også en toukers høring, noe som er usedvanlig lite i forhold til omfanget.
Jeg tar ikke standpunkt til om dette skal kalles ost eller ikke. Også jeg tror at man kommer fram til et godt navn, så jeg ønsker ikke å diskutere om det skal bli et ja eller nei til ostenavnet. Men det vil nok være et problem å komme opp med et nytt navn når man ser hva merkeforskriften sier om at navnet skal beskrive hva innholdet er. Statsråden har jo selv bekreftet at dette i hvert fall smaker som en ost og kanskje også ser ut som en ost, så det blir spennende å følge med framover.
Men tilbake til gjennomføringen. Jeg synes ikke jeg har fått noe godt svar på hvorfor det hastet så mye med den saken. Man kan vise til at dette var et nytt produkt på markedet og at man dermed måtte reagere, men det er jo ikke noen tvil om at det fins produkter på markedet i dag som i hvert fall ikke er i henhold til Codex. Jeg ville gjerne sett statsråden fly rundt i butikkene og lete opp produkter som ikke tilfredsstiller kravene. Sett i sammenheng med det hastverket man har hatt her, lukter det et eller annet – om det var for å vise handlekraft eller ikke. Jeg synes det var unødvendig, og derfor tar jeg opp spørsmålet med statsråden. Det har noe med forutsigbarhet å gjøre. Det er mange gründere som ser på nye produkter, og det er mange som ønsker å investere. Vi må levere forutsigbarhet til industrien.
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:29:49]: Når vi nå er over på å diskutere prosedyre, hastighet, høringsinstanser og hvilken tid som er brukt på det, er vel saken i praksis landet før den er begynt her i stortingssalen i dag. Jeg må nesten få referere det spørsmålet som representanten Fostervold har stilt meg, når han sier at jeg ikke svarer på spørsmålet. Representanten Fostervold stilte følgende spørsmål:
«Hva er grunnen til at statsråden vil innføre et konkurransemessig fortrinn for produkter som bygger på melkefett, på bekostning av alternative produkter som kan være sunnere?»
Jeg kan ikke noe for at representanten Fostervold i sine innlegg er mer opptatt av andre sider ved saken enn det jeg ble bedt om å svare på gjennom interpellasjonen, og jeg konstaterer at det i praksis går på prosess rundt dette. Som sagt har vel saken da i og for seg kanskje kommet dit den egentlig skulle i forhold til størrelse. Dette er en sak som i utgangspunktet er blitt behandlet på et distriktskontor i Mattilsynet. I forhold til størrelsen på saken og proporsjonene i dette sier vel kanskje det litt om hva en nå egentlig diskuterer.
Når det gjelder det med hastighet og travelhet, som representanten Fostervold er opptatt av, så ble det gitt en dispensasjon. Det er ikke sånn at det jeg har gjort, er det motsatte av forutsigbarhet, for i utgangspunktet ble det altså gitt en dispensasjon fra et regionkontor i Mattilsynet, en dispensasjon som det var all mulig grunn til å se på som tvilsom i forhold til intensjonen i osteforskriften. Når et nytt produkt var kommet på markedet, et produkt i et marked med et betydelig volum, var det nettopp for å få presisert regelverket og for å ha på plass nettopp den forutsigbarheten som representanten her er ute etter, at man fant det fornuftig å ta en prosess hvor vi fikk landet den saken relativt raskt, så ikke usikkerheten som den dispensasjonen gav, skulle vare ved. Det er forklaringa, og det er også den delen av denne problemstillinga jeg oppfattet hang igjen i representanten Fostervolds andre innlegg.
Arne L. Haugen (A) [14:32:26]: Statsråden har på en god måte, etter mitt syn, redegjort for saken, og jeg synes det er velbegrunnede endringer departementet har gjort. Etter mitt syn er det både naturlig og logisk at et produkt som skal kunne markedsføres som ost, inneholder melk. Jeg tror nok de aller fleste av oss forbinder en ost med et melkeprodukt, og som statsråden sier, legger man seg her på en definisjon som er internasjonalt akseptert, bl.a. i EU.
Argumentasjonen fra interpellanten går på at alternative produkter til den tradisjonelle osten kan være sunnere, og det er det vel ingen som bestrider. Men når man så velger å trekke den konklusjonen at Regjeringen ikke er opptatt av å tilrettelegge for sunnere produkter, siden man ikke vil tillate at disse alternative produktene markedsføres som ost, blir det feil.
Som statsråden har redegjort for, motarbeider ikke forskriftsendringen på noen måte Regjeringens handlingsplan for sunnere kosthold. Regjeringen er opptatt av å forebygge livsstilssykdommer, og økt forbruk av umettet fett til erstatning for mettet fett er en del av Regjeringens ernæringspolitikk. Det er derfor bra at slike produkter introduseres på markedet. Det er jo heller ikke sånn at disse alternative produktene ikke skal kunne selges og markedsføres i Norge. Det er hvilke varebetegnelser som brukes, dette dreier seg om. Det er nå en rekke kampanjer på gang, bl.a. fra statens side, som går ut på å få nordmenn til å leve sunnere. Det er bra. Jeg er glad for at statsråden understreker at han vil følge opp dette arbeidet sammen med helse- og omsorgsministeren og gjennomgå de andre kvalitetsforskriftene på samme måte.
Før jul var det mye avisskriving om ostesubstitutter som ble solgt under navnet ost. Den gangen var det ikke sunne produkter det dreide seg om, men produkter basert på usunne planteoljer. Poenget må være at man ikke i denne omgang tillater at et alternativt produkt kan kalles ost med den begrunnelsen at det er et sunt produkt, da det vil kunne bane veien for at andre ostelignende produkter, basert på mer usunne ingredienser, også kan kalles ost.
Det er viktig at denne forskriftsendringen bidrar til at maten merkes på en slik måte at forbrukerne forstår hva produktet er for noe. I neste runde kan det f.eks. være kjøttsubstitutter som kommer på det norske markedet. Jeg er enig med dem som mener at denne «ostesaken» er viktig fordi den synliggjør et bevissthetsarbeid om bruk av varebetegnelser. Det er viktig at norske myndigheter bidrar til at matvarene merkes på en slik måte at vi som er forbrukere, vet hva vi spiser. Det trodde jeg var prinsipper som også Fremskrittspartiet var enig i var viktige.
Torbjørn Hansen (H) [14:36:28]: Interpellanten Kåre Fostervold har tatt opp et viktig tema i næringspolitikken. Konkurransepolitikk i forhold til dagligvarehandelen, herunder landbruksvarer, er viktig for norske forbrukere så vel som for dagligvarehandelen, næringsmiddelindustrien og jordbruket.
Høyres utgangspunkt er klart: Konkurranse bidrar til økt mangfold, til lavere priser og til økt kvalitet. Konkurranse motiverer produsenter, næringsmiddelindustri og dagligvarehandel til innovasjon. Konkurranse kan oppleves som krevende for bedriftene, men de forbedringer som oppstår i en konkurransesituasjon, styrker også næringslivets evne til å møte utfordringer i framtiden. Derfor mener Høyre at konkurranse på det nordiske markedet vil gjøre næringsmiddelindustrien og jordbruket bedre i stand til å møte en utvikling hvor tollbarrierene svekkes, og hvor det kommer flere utenlandske aktører inn på markedet.
Derfor er Høyre kritisk til den rød-grønne regjeringens svekkelse av konkurransepolitikken. Overkjøring av Konkurransetilsynet i viktige saker på matområdet, som fusjonen mellom Gilde og Prior og Priors oppkjøp av Norgår-den, viser at vi har en regjering som setter forbrukernes interesser forholdsvis lavt.
Det samme signalet fikk vi da Landbruks- og matdepartementet uten saklig grunnlag i fjor høst gikk til frontalangrep på Konkurransetilsynet for en dispensasjon gitt i 2003 knyttet til import av utenlandske oster.
Det samme signalet får vi når Regjeringen vil stramme inn regelverket for utenlandsk bearbeiding, til tross for at dette er bearbeiding av norske jordbruksvarer og bra for forbrukerne.
Konkurransehensyn taler for å stimulere til nye produkter i hyllene som kan konkurrere med etablerte produkter.
Når det gjelder osteforskriften, mener jeg likevel det er argumenter som trekker i ulike retninger. Forbrukerne bør kunne forholde seg til at merkingen av mat er noenlunde presis i forhold til hvilket produkt man faktisk kjøper. Det er forskjell på smør og margarin. Det er forskjell på juice og nektar. Står det appelsinbrus på en flaske, bør det være brus som er laget helt eller delvis av appelsin, inni flasken. Dette argumentet taler for at ost bør være et produkt basert på melkeråvarer, og da ikke inneholde annet fett enn melkefett.
Ernæringsmessig kan det være argumenter knyttet til å vri forbruket av ost basert på melkefett over på sunnere produkter basert på sunnere typer fett. Dette er et legitimt formål. Når det gjelder merking av mat, synes jeg likevel det er viktig å kjøre en konsekvent linje og ha som utgangspunkt at produktnavnet skal samsvare med produktet. Det er også mulig å markedsføre produktvarianter med positive ernæringsegenskaper gjennom at disse får et markedsmessig særpreg basert på at de faktisk er sunnere enn utgangspunktet, som tilfellet er for forholdet mellom f.eks. margarin og smør.
Videre er det også slik at matvarer er internasjonale produkter, og at det finnes internasjonale regler for merking. Jeg synes det må være et greit utgangspunkt at Norge bruker EUs tolkning og praksis når det gjelder betegnelsen ost. Det er ikke nødvendig med særnorske tolkninger, fordi det kan skape ytterligere usikkerhet hos forbrukere som handler både i Norge og internasjonalt. Jeg er litt overrasket over at landbruks- og matministeren fra Senterpartiet her er opptatt av internasjonal harmonisering. Harmonisering av regelverket vil generelt legge bedre til rette for eksport og import, hvilket Høyre mener er positivt.
Når det gjelder de landbrukspolitiske hensyn i denne saken, altså å skulle beskytte norsk melkeproduksjon mot konkurranse fra produkter som er basert på andre råstoff, er dette ikke et relevant grunnlag for endringen av forskriften. Nå kan det godt være at det er landbrukspolitiske hensyn bak noen av høringsinnspillene i saken. Men matmyndighetene bør ta utgangspunkt i forbrukernes interesser.
Dessverre har prosessen rundt forskriftsendringen møtt en del kritikk når det gjelder høringsfrist. Dette skaper et inntrykk av at det er næringspolitiske hensyn som ligger bak, et ønske om å beskytte produksjonen av norsk melk. Framgangsmåten som departementet har valgt, med to ukers høring om endringer som har omfattende konsekvenser, skaper lite forutsigbarhet for næringsaktørene. Med så kort høringsfrist og så rask fastsettelse av forskriften burde det vært gitt en mer romslig overgangstid på minst seks måneder, ikke fire måneder, slik departementet har vedtatt.
Prosessen rundt denne saken er derfor ikke heldig og kan svekke tilliten til matmyndighetenes praktisering av forskriftshjemmelen. Dessverre er mangel på forutsigbarhet og mangel på stabile rammevilkår blitt et kjennetegn ved denne regjeringens næringspolitikk.
Kåre Fostervold (FrP) [14:41:14]: Vi har fått en god redegjørelse fra statsråden for saken og hendelsesforløpet. Allikevel er det nå engang slik at vi må bestandig verne om forutsigbarheten for næringslivet. Det er det som fører til investeringer, det er det som fører til vekst, og det er det vi hører, spesielt i næringskomiteen, når vi reiser rundt i hele landet: Gi oss forutsigbarhet! Får de forutsigbarheten, er næringslivet såpass tilpasningsdyktig at de klarer det meste.
Det jeg mener er kritikkverdig i denne saken, er at selv om man opererer på en dispensasjon, har man ut fra den dispensasjonen investert. Man har kanskje drevet med produktutvikling. Man har inngått avtaler. Man har kjøpt inn forpakning. Det er ikke slik at man bare kan slå av bryteren og så starte på scratch. Man sitter inne med store lager osv., osv. Derfor må vi klare å gi forutsigbarhet i vår næringspolitikk.
Kritikken går på at nærmest den samme dagen osten blir lansert, går saken ut på en høring. Nesten 14 dager etterpå skal alle høringsuttalelsene ha kommet inn. I den høringen er det lagt opp til en overgangsperiode på to måneder. Det fører til tap for en bedrift å operere under den type rammevilkår.
Jeg håper vi ikke ser så mange av disse tilfellene. Jeg håper at vi i framtiden kan levere den forutsigbarheten som næringslivet etterspør, som kommende gründere er opptatt av, og jeg håper vi får en framtidig næringspolitikk som legger til rette for vekst av produkter som fører til rimeligere matpriser og bedre kvalitet.
Presidenten: Vil statsråden slå fast en gang til at ost er ost? (Munterhet i salen)
Statsråd Terje Riis-Johansen [14:43:31]: Det tror jeg ikke det er noe behov for etter den relativt korte debatten her.
Jeg har bare lyst til å slå fast én ting, og det er at også statsråden er opptatt av forutsigbarhet. Og nettopp på grunn av behovet for forutsigbarhet har jeg presisert osteforskriften.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her igjen teke over presidentplassen.
Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er dermed over.