Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hvert parti.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Anna Ljunggren (A) [10:03:44]: (ordfører for saken): Frafallsproblematikken er noe som alle partier, i likhet med fagmiljøet, er bekymret for. Det er et enormt engasjement her på Stortinget for å få ned antall drop-out. Det har vist seg ved behandlingen av St.meld. nr. 16, «… og ingen stod igjen. Tidlig innsats for livslang læring», et Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet, behandlet i salen tidligere i vår, og dette forslaget fra Høyre. Jeg vil poengtere at i stortingsmeldingen er det skissert en rekke tiltak for å begrense frafallet og styrke rådgivningstjenesten. Meldingen er behandlet i Stortinget.

I Dokument nr. 8:55 har Høyre fremmet tolv forslag. Alle er kommentert i innstillingen, men jeg ønsker allikevel å kommentere enkelte av dem. Grunnen til at vi ikke støtter alle forslagene, er stort sett at vi er politisk uenige.

I forslag nr. 1 ønskes det full åpenhet om skolene, noe vi mener det er i dag. Det er åpenhet om skolenes tilstand og resultater. Foreldre, foresatte, elever og skoleeier har tilgang til resultater fra nasjonale prøver og ellers å få vite hvordan skolen ligger an. Men vi ønsker ikke å legge opp til en rangering. De det gjelder, har full tilgang på resultatene.

I forslag nr. 2 bes det lagt fram en konkret opptrappingsplan for gratis leksehjelp. Vi ønsker å utvide skoledagen fra 21 til 28 timer pr. uke på de laveste trinnene. Innenfor denne utvidingen skal det bl.a. legges til rette for leksehjelp og læringsstøtte. Dette vil, i likhet med det som er skissert i forslaget, være gratis.

Forslag nr. 4 omhandler skole–hjem-samarbeid. Vi mener at det ligger en rekke tiltak i St.meld. nr. 16, og at Regjeringen har en klar målsetting om å involvere foreldrene sterkere i barnas skolegang. Utvidingen av FUG til å omfatte også videregående trinn 1 er et av de konkrete forslagene vi ser positivt på.

Forslag nr. 6 dreier seg om overgangen fra ungdomsskole til videregående opplæring. Tall viser at mange faller fra i denne overgangen. Ved innføring av Kunnskapsløftet får ungdomsskoleelever snusen i hva fagene på videregående omhandler, via programfag til valg. Andre forhold som vil lette overgangen, er endringene i forskriftene som ble gjennomført i 2006, der det åpnes for at Oppfølgingstjenesten kan samarbeide med rådgivningstjenesten i ungdomsskolen for å hindre frafall. Det finnes også en rekke gode tiltak i kommuner og fylkeskommuner for å lette denne overgangen.

Forslag nr. 7 ønsker komiteen å oversende departementet. I mange fylker fungerer «partnerskap for karriereveiledning» veldig bra. Eksempler på fylker som har innført dette med positive resultater, er Nordland, Telemark og Akershus. Vi ber departementet vurdere disse og se på sjansene for en landsdekkende implementering.

Forslag nr. 8 omhandler forsøk med å gi kommunene muligheten til å drive videregående opplæring. Regjeringspartiene ser det som mest hensiktsmessig at fylkeskommunene har ansvaret for videregående opplæring.

Forslag nr. 9 går ut på å gi videregående skoler som greier å redusere antallet drop-out, økonomiske incentiver. Vi mener at ekstra pengestøtte ikke skal være grunnen til at videregående skoler jobber for å redusere frafallet.

Jeg vil takke Høyre for engasjementet rundt drop-out. Det er ingen tvil om at Regjeringen og posisjonen på Stortinget også ser med bekymring på denne problematikken. I dag stilles det enorme krav til kompetanse, og sånn skal det jo være. Men det gjør det vanskelig for de skolesvake å komme seg gjennom sin utdanning og få et klart bevis på det de har gjort, og det de faktisk kan. Jeg vil gi kunnskapsministeren honnør for å ha inngått samarbeid med partene i arbeidslivet for å få til en lærekandidatordning der elever kan få bevis for at deler av yrkesopplæringen deres er gjennomført og godkjent innenfor visse yrker.

Anders Anundsen (FrP) [10:07:57]: Stortinget har behandlet flere saker om frafallet i videregående opplæring, og regjeringspartiene nøyer seg i denne saken først og fremst med å si at de tiltak som er under gjennomføring, vil være tilstrekkelige for å redusere frafallet.

Fremskrittspartiet frykter at regjeringspartienes passivitet i forhold til nye tiltak vil føre til at frafallsprosenten i videregående skole fortsatt vil være høy. I St.meld. nr. 16 for 2006-2007 fremkommer det at 44 pst. av elevene som startet videregående opplæring våren 2003, uteble fra undervisningen året etter. Hva som skjer med dem som faller fra, er usikkert. Noen tar seg sikkert et pauseår, andre bytter utdanningsløp. Men det er et faktum at svært mange bare forsvinner, uten at det offentlige skolesystemet vet hvor de blir av.

Frafallsutfordringen er ikke særnorsk. I Danmark ble det nylig gjennomført en større lovrevisjon for å samordne tiltakene mot frafall i videregående opplæring bedre. I Danmark starter ca. 95 pst. av ungdommen rett på videregående opplæring. Ca. 82 pst. fullfører. Disse tallene viser at frafallsproblematikken i Norge faktisk er dramatisk større enn i Danmark, og det er grunn til å være svært bekymret for utviklingen. For å øke gjennomføringsandelen i Danmark skal skolene pålegges plikt til å gi elevene sosial og psykologisk bistand samt å innføre en egen mentor- og kontaktlærerordning. I tillegg skal alle skolene ha egne handlingsplaner, som skal inneholde konkrete strategier og mål for å øke gjennomføringen. Alt skal evalueres og offentliggjøres hvert eneste år. Regjeringen har satt seg som konkret mål at gjennomføringen skal økes fra 82 pst. i dag til 85 pst. i 2010.

Noen slik målsetting finnes ikke i Norge. Derfor kunne jeg tenke meg å utfordre statsråden på hvorvidt han kan være like konkret som den danske regjeringen. Hva er den norske regjeringens konkrete mål for gjennomføring av videregående opplæring? Hva skal målet være i 2010?

Forslagene som legges frem i dette representantforslaget, er ikke revolusjonerende. Det er ikke i veldig stor grad nytenkning. Det er et knippe forslag som til sammen kan bidra til å øke elevenes evne til å gjennomføre videregående opplæring, samtidig som det legges opp til en fortsatt meget sterk fokusering på frafallsproblematikken. Regjeringens svar er med ett unntak – nå ser det ut til at det blir to – at den ikke vil foreta seg noe annet enn det den allerede gjør. Det er litt vanskelig å forstå.

Frafallet i videregående opplæring bekymrer oss alle – i alle meldinger, i alle taler. Likevel er det grunn til å anta at det bør bekymre oss enda mer enn det faktisk gjør, særlig når en sammenligner oss med andre land. For å løse store skolepolitiske utfordringer er det nødvendig med et bredt politisk engasjement, eller en form for politisk verksted. Det har jo tidligere vært så hederlig omtalt fra både statsrådens side og fra regjeringssjefen at en skal samarbeide på tvers av de tradisjonelle partipolitiske skillelinjer. Fremskrittspartiet mener at dette er et helt typisk eksempel på en sak hvor en kunne gått sammen i mye større grad enn hva resultatet viser.

Likevel: Jeg er glad for at vi i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har et godt samarbeid, og at regjeringspartiene i hvert fall er med på ett felles forslag – og nå ser det ut til at det kanskje blir to – i denne saken. Det er i hvert fall bedre enn at de ikke er med på noe. Flere av merknadene til regjeringspartiene trekker i riktig retning, så det er håp, bare vi lar tiden virke. Det er håp om at de forslagene som vil bli tatt opp på vegne av mindretallet i ulike kombinasjoner, til slutt vil få gjennomslag.

Gunnar Gundersen (H) [10:12:03]: Frafallsproblematikken i den videregående skolen er meget alvorlig. Frafall er et signal om at noen har valgt feil, møtt en utfordring de ikke kom forbi, eller at de rett og slett ikke fikk det studiet de trodde de skulle få. Utfordringen er spesielt stor på yrkesfag. Statsråden har flere ganger sagt at St.meld. nr. 16, om utdanningens betydning for sosial utjevning, tar for seg denne utfordringen. Det gjentas også av flertallet i denne innstillingen.

Det fokuset på kunnskap, på krav til den enkelte og på registrering og kartlegging av tilstanden i skolen som startet med Kunnskapsløftet, er en del av det å finne svaret på utfordringen. St.meld. nr. 16 gjentar mye av analysene fra St.meld. nr. 30 for 2003-2004 som lå til grunn for Kunnskapsløftet, men vi mener at diagnosen må følges opp av en mye bredere og mer åpen holdning til forsøk. Statsråden er for tilbakelent i forhold til dette.

Frafall er en mangslungen utfordring. Vi mener dermed også at man trenger mange forskjellige innfallsvinkler. Statsråden er opptatt av å ensrette Skole-Norge. Vi er opptatt av å finne løsninger for den enkelte og på utfordringen. De frafallsprosenter vi ser i den videregående skolen, er et tegn på at langt fra alle finner seg til rette i dagens skole. Det skulle tilsi en ydmykhet overfor et mangfold i angrepsvinkler på utfordringene.

Vi som forslagsstillere burde kanskje være fornøyd – to forslag har fått full tilslutning. Ett bekrefter flertallet vil bli omtalt når statsbudsjettet fremmes til høsten, og flere forslag har fått såkalt hederlig omtale. Det er en bedre skjebne enn de fleste forslag fra opposisjonen under denne regjering, slik også forrige taler var inne på. «Nesten, nesten, setter ingen mann på hesten», heter det. Vi takker for hederen, men savner vilje til noe mer konkret enn hederlig omtale. Det er for så vidt underlig, fordi flere av forslagene vil neppe kreve betydelige ressurser for å testes ut, men det krever vilje til å la systemet jobbe på alternative måter.

Jeg vil kommentere et par av våre forslag helt spesifikt. Flertallet mener at man praktiserer åpenhet om resultatene i skolen, men gjentar at det bare er visse grupper denne åpenheten skal gjelde. Vi er egentlig i tvil om både hva man mener, og hvordan man skal praktisere dette. Jeg satt tilfeldigvis og lyttet til NRK Radio den 16. mai mens jeg kjørte hjem for å feire nasjonaldagen etter at vi var ferdige her i Stortinget. Der deltok Heikki Holmås fra SV. Temaet var klimapolitikk, og han sa at SAS risikerte å bli useriøse i klimapolitikken, fordi de nølte med å offentliggjøre hvem som kjøper klimakvoter for sine reiser. Ja vel, tenkte jeg. Han har kanskje ikke tenkt på at det faktisk kan overføres til SV på skoleområdet. Det er lokaldemokratiet som er skoleeiere i Norge. For å få et aktivt, lokalt skoleeierskap må allmennheten være opptatt av skolen. Når flertallet sier at skoleeier skal ha tilgang på resultatene, håper vi de mener alle skoleeierne. Da burde man kunne si at det skal være full åpenhet om resultatene i skolen, og ikke åpenhet bare overfor visse grupper. Dette er viktig for å få nødvendig engasjement rundt skolen.

Flertallet kommenterer også at intensjonen i vårt opprinnelige forslag om at «bransjene i næringslivet får anledning til å drive hele eller delvis egne opplæringsløp innen yrkesfagene», er oppfylt. Odelstinget skal senere i dag diskutere Ot.prp. nr. 37, som setter en stopper for mange av disse forsøkene.

Det er på yrkesfag frafallsproblematikken er størst. Det er et paradoks i en tid der næringsliv og mange yrker skriker etter ny faglært arbeidskraft, at man ikke snarere ønsker næringslivets egne initiativ velkomne i stedet for å stoppe initiativene.

Signalene er mange på at tilbudene som gis i dag, trenger nye ideer og nytt blod. Det mangfold man kunne ha fått på dette området, dekkes ikke opp av de tiltak som flertallet peker på innenfor de tilbud som vi har i dag. Det er synd at ensretting av skolen er viktigere enn å involvere flere i å finne gode løsninger på utfordringene.

Vi kommer nok til å diskutere frafallsproblematikken flere ganger. Vi vil alltid være klar til å møte utfordringene.

Jeg vil med dette ta opp forslagene 1–10 i innstillingen.

Presidenten: Representanten Gunnar Gundersen har tatt opp de forslag han viste til.

Åsa Elvik (SV) [10:17:02]: Lat meg begynne med å takke saksordføraren for godt arbeid med å lose komiteen gjennom behandlinga av denne saka, og for ei veldig oversiktleg og fin utgreiing av innstillinga, og også av fleirtalet sin posisjon i saka. Eg skal berre knyte nokre kommentarar til dette frå SV si side.

Då eg såg at forslaget frå Høgre blei fremma, og vi skulle begynne å jobbe med det i komiteen, førebudde eg meg ved å gå tilbake til innstillinga til St.meld. nr. 16. I den innstillinga er fråfallsproblematikken omtalt på elleve sider. Det må seiast å vere fyldig omtale frå Stortinget si side av eit alvorleg problem. Eg har lyst til å benytte anledninga i dag til å takke statsråden for å ha brukt så mykje energi til å rette fokus mot denne problematikken. Dette var eit av dei første initiativa som statsråden tok då han sette seg i stolen, som det heiter, hausten 2005. Han sette ned ei gruppe som kom med den såkalla GIVO-rapporten. Eg er ganske sikker på at hadde det ikkje vore for at statsråden hadde eit så sterkt personleg engasjement for dette, hadde ikkje det fått så stor og brei omtale i St.meld. nr. 16, og eg trur heller ikkje at så mange av oss andre hadde kome til å bli smitta av engasjementet.

Dette er ei utruleg viktig sak. Det er ei sak som aktørane innafor Skole-Noreg er veldig opptekne av. Det er ei sak som vi her på Stortinget skal ta på det ytste alvor. For fråfall i vidaregåande er jo blitt eit sånt teknisk omgrep. Vi har brukt det så mange gonger at vi gløymer at dette handlar om enkeltpersonar som er i ein situasjon der dei kanskje gjer nokre val som ikkje er til det beste, korkje for dei sjølve eller for samfunnet. Då er det utruleg viktig at vi er audmjuke i forhold til denne problemstillinga, at vi ser at dette er eit samansett problem, som krev mange ulike løysingar.

Den tilnærminga som Regjeringa valde i samband med St.meld. nr. 16, meiner eg var veldig god. Det var ei brei tilnærming. Det var nokre viktige, store reformer som vi begynte å starte på, f.eks. i forhold til at vi no legg til rette for ei deling av rådgivingstenesta.

Eg må seie at eg reagerer litt på tonen til opposisjonen her i dag når dei seier at her er det berre snakk om fine ord, og at ein snakkar om ei problemstilling i festtalar. Det er jo ikkje realiteten. Regjeringa følgde opp forslaget i St.meld. nr. 16 om ei styrking av rådgivingstenesta i samband med revidert nasjonalbudsjett, som altså kom berre ein månad etter at Stortinget hadde behandla St.meld. nr. 16. Det kallar eg handling. Det kallar eg ikkje berre å snakke om ei problemstilling i festtalar.

Vi veit at det er yrkesfaga som slit mest med omsyn til fråfall. Komiteen brukte ganske mykje tid då han behandla St.meld. nr. 16 på å diskutere den problemstillinga, og vi peika på at kanskje kunne ein av grunnane til fråfallet vere at folk som var heilt teoritrøtte, som det heiter i daglegtale, og valde yrkesfag, likevel møtte ei teoritung vidaregåande opplæring. Eg er veldig glad for at statsråden har sett ned ei gruppe som skal sjå på yrkesfaga sin status.

Saksordføraren var innom dei konkrete forslaga som er fremma frå Høgre i denne saka, så eg skal ikkje gå konkret inn på fleire av dei. Ho har gjort greie for korleis vi vil stille oss i forhold til dei. Vi har hatt ei open haldning til forslaga. Vi har ingen intensjon om å riste på hovudet av idear som blir fremma i ein såpass alvorleg problematikk, berre fordi dei kjem frå opposisjonen. Det er ikkje vår haldning. Det materialiserer seg jo òg i at vi faktisk støttar nokre av dei forslaga som er fremma frå Høgre.

Eg synest at opposisjonen skal leggje av seg ein tone som gir inntrykk av at vi ikkje tek problematikken på alvor. Dette handlar ikkje om volum på ord som ein brukar, dette handlar om at ein faktisk handlar. Eg meiner at fleirtalet og statsråden har vist handling, og vi kjem til å halde fram med å ta denne problematikken på alvor.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:21:19]: Regjeringen og Stortinget har en felles og stor bekymring. Det er at så mange ikke fullfører videregående opplæring. Statistikken som vi både har hørt referert her fra talerstolen i dag, og som vi også kjenner godt til fra før, viser at en av tre ikke fullfører yrkesrettet utdanning.

For først å kommentere litt representanten Elviks innlegg, om at det var St.meld. nr. 16 som smittet stortingsrepresentantene til et engasjement for denne saken. Jeg mener at det faktisk er feil. Dette er en bekymring som flere av representantene fra denne komiteen har tatt opp i Stortinget mange, mange ganger. Jeg tror at vi kan ha gjensidig respekt for at dette er noe som bekymrer enhver representant som jobber for å bedre skolen og å ha en god norsk skole.

Jeg er helt enig med forslagsstillerne i at frafallsproblematikken har varierte årsaker, og at det dermed er grunn til å forsøke ulike virkemidler for å møte utfordringene. Derfor vil Kristelig Folkeparti stille seg bak de fleste forslagene i dokumentet.

Mange av forslagene har vi kommentert også i innstillingen til St.meld. nr. 16, og jeg vil derfor i denne omgang konsentrere meg om to av forslagene, nemlig nr. 1 og nr. 3 i innstillingen.

I innstillingens forslag nr. 3 bes Regjeringen legge fram en konkret tiltakspakke for hvordan man kan bidra til å gi foreldre virkemidler for å engasjere seg positivt i barns skolegang.

Dette er et godt forslag, og jeg synes det er trist at ikke flertallet, regjeringspartiene, er med på dette.

I stortingsmeldingen om sosial utjevning i skolen vektla Regjeringen at skolen reproduserer de ulikhetene som finnes i hjemmet. Regjeringens konklusjon var at det da skulle settes inn tiltak i utdanningssystemet for å kompensere dette.

Vi påpekte den gang at for å gi elever med lavt utdanningsnivå hjemme et bedre læringsnivå, må vi satse mer på et hjem–skole-samarbeid, hvor man styrker hjemmets forståelse av skolen og av at hver eneste forelder, uansett bakgrunn, er en av de viktigste ressursene for barnets læring.

I innstillingen til saken vi i dag debatterer, sier regjeringspartiene at hjem–skole-samarbeid er viktig, men de vil likevel ikke være med på en tiltakspakke som systematiserer og styrker en slik type samarbeid. Jeg mener det burde vært mulig å forplikte seg på dette området med konkrete tiltak. Vårt fellesprosjekt bør være å sette i gang tiltak som gjør at vi kommer dit at alle foreldre ser at de er ressurser for sine barn. Dette er lærerne opptatt av, dette er foreldreutvalgene opptatt av, og forskning viser at dette er viktig.

I innstillingens forslag nr. 1 bes Regjeringen om å legge fram en konkret opptrappingsplan for at alle elever som ønsker det, skal få gratis leksehjelp.

Jeg har registrert at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslår midler til forsøk med bl.a. leksehjelp, og det er bra. Dessverre går altfor mye av midlene til å teste ut regjeringspartienes drøm om en heldagsskole, men vi skal la det ligge i denne omgang. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å understreke at for mange barn kan det være viktig å få støtte og hjelp til lekser, når hjemmet ikke kan gi det. Det som er viktig å påpeke er at det drives mange gode tilbud i det frivillige. Frivillige organisasjoner, som f.eks. Røde Kors, driver med leksehjelp i mange distrikts- og lokalforeninger. En plan for å kunne tilby en mer systematisk leksehjelp til barn som ønsker det, slik det foreslås i forslag nr. 1, må derfor etter Kristelig Folkepartis mening også ivareta og gi muligheter til at organisasjoner med stor kompetanse på området kan tilby lignende tilbud.

Kristelig Folkeparti er med på de forslagene som går fram av innstillingen.

Odd Einar Dørum (V) [10:26:01]: Av og til er det viktig å lytte til kloke mennesker. Det skal vi gjøre generelt. En av dem var i Oslo forleden. Han var amerikansk president. Etter å ha hatt den makten, sa han – etter mine avislesninger – at det han hadde oppdaget etterpå, og som hadde seget inn på ham, var hvor viktig det var som politiker å finne de menneskene som hver for seg gjorde en praktisk forskjell i hverdagen, og at det å ta vare på dem, var det som fikk ting til å fungere. Så sa han også ettertenksomt at vi politikere med mye makt – og jeg vil jo si at han har hatt mye makt – sitter ofte og vedtar ting, men vi skjønner ikke denne dynamikken, og vi jobber ikke nok med den.

Jeg tror at representantene fra regjeringspartiene skal oppleve opposisjonspartienes engasjement her i at mange av oss – jeg skal tale for meg selv – vandrer gjennom verden og livet, og at vi ser slike mennesker som gjør en forskjell. Vi ser de tiltakene som gjør en forskjell, og etter hvert ser vi summen av de tiltakene som gjør en forskjell.

De fleste i utdanningskomiteen delte en erfaring i India, hvor vi hørte en skoleadministrator i en stat med mellom 80 og 90 mill. innbyggere, i en by med 8 mill. innbyggere, fortelle om hvordan man systematisk, nesten på individnivå, skulle man tro, går inn for å finne ut hvorfor noen faller fra. Da er man jo veldig praktisk. Det er denne praktiske tilnærmingen hos de gode folkene, enten de gode folkene er gode lærere, gode rådgivere, engasjerte foreldre eller ansvarlige elever, vi prøver å finne fram til med alle forslagene som er her.

La meg ta et eksempel fra noe av det representanten Eriksen tok opp, hvordan man kan gjøre noe med foreldre. På noen av mine besøk til skoler i Oslo ser jeg jo hvordan man helt systematisk tar med foreldrene, ikke for å plage dem, men for å finne fram til hvordan de med noe forskjellig utgangspunkt i livet kan bli medvirkende til sine barns innsats på skolen. Selve systematikken i det er basert på å sørge for at barn blir sett og skal være med. Hvis vi tar det et skritt videre, f.eks. til skoler hvor det er store språklige minoriteter, og ser den jobben som legges i å knytte de praktiske kontaktene som er inkluderende, er det i jakten på det. Når opposisjonen på dette punkt er kritisk, og jeg er blant dem, er det fordi vi under behandlingen av St.meld. nr. 16 savnet en bred gjennomgang f.eks. av forholdet til språklige minoriteter.

Hvis vi så ser på alle dem som av forskjellige grunner trenger en eller annen form for tilpasset opplæring, i betydningen spesialopplæring, er det et sterkt inntrykk når du vandrer rundt på skoler og hører at pedagogisk forskning har funnet ut at det som lærere med lang fartstid forteller deg fungerer, det skal egentlig ikke skje. Og når du personlig har snakket med både lærere og elever som forteller historien om hvordan de er snudd fra å være avskrevet som ingen ting til å si at de står der med skinnende øyne og blikk og gjør noe, skjønner vi alle sammen – i hvert gjør jeg det – at da er det veldig viktig å få tak i alle slike forslag.

Rent politisk er dette et utålmodig, stille opprør i den forstand at vi bit for bit ønsker å ha visse praktiske gjerninger på bordet. En statsråd kan kritiseres for at det ikke alltid kommer nok penger. Den debatten skal vi ta når vi har den. Men den makt som ligger i en departementsledelse i å iverksette «politics by walking around», det å sette det ene eksempelet sammen med andre, det å smitte, det å inspirere, det å sørge for at tingene henger sammen, det er essensen i det opposisjonen har fremmet her i dag. Disse konkretiseringene tror vi på. Ingen skal tillegge oss noe annet. Og jeg tror at alle vi som jobber her, uansett politisk bakgrunn, er opptatt av å få til disse tiltakene. Vi er opptatt av hver på vår måte å gjøre det Clinton i grunnen formulerte på vegne av oss alle. En god del av oss har skjønt det – uten at vi skjønte at det var slik som Clinton sa det, før han sa det. Det er i grunnen sånn vi har holdt på hele tiden, f.eks. her. Når man snakker helt konkret om hvordan rådgivning skal foregå, og man snakker helt konkret om hvordan noen som kanskje ikke får det til på én måte, kan få det til på en annen måte – f.eks. i næringslivet – da er vi praktiske og vet at vi må være helt målrettet for å forebygge frafall, og at vi må mobilisere alle gode krefter.

Venstre står sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet på mange punkter, og med Høyre og Fremskrittspartiet på to punkter – vi følger dem ikke på to. Summen av opposisjonens forslag er et bidrag til en sjekkliste for å hindre frafall i skolesystemet, for å se mennesker og sørge for at de kan mestre livet, se at de har dette glimtet i øyet som sier at dette har jeg fått til. Jeg tror ingen skal lese det på noen annen måte.

Jeg vil advare mot at vi kanoniserer stortingsmeldinger i stortingssalen. Jeg tror vi skal vise hverandre gjensidig respekt for at vi vil politikk for å få til resultater.

Statsråd Øystein Djupedal [10:31:08]: Manglende gjennomføring av videregående opplæring er alvorlig både for den enkelte elev og for samfunnet som helhet. Dette er et problem Regjeringen med det aller største alvor har tatt tak i. Noe av det første jeg gjorde da jeg kom i min statsrådsstol, var å sette ned en arbeidsgruppe som skulle gi meg råd om hvordan vi skulle begrense og hindre frafall. En sånn gruppe hadde aldri vært sammensatt før, og den ble satt sammen av de fremste eksperter på dette området. Svært mange av de forslag som arbeidsgruppen kom opp med, er fulgt opp gjennom St.meld. nr. 16, og jeg er også glad for å kunne si: med Stortingets brede tilslutning.

Det er mange årsaker til at elever og lærlinger avbryter videregående opplæring. Det betyr at det må iverksettes en rekke ulike tiltak for å redusere frafall, og at innsatsen må settes inn tidlig. La meg derfor også si at jeg er glad for den brede enighet som er mellom partiene her på Stortinget om å ta tak i dette, og at man også er opptatt av å bruke mange ulike virkemidler for å møte hver enkelt ungdom.

La meg kort nevne noen av de tiltakene Regjeringen har satt i gang med, og som viser hvilken kraft vi bruker på dette, og la meg da også henvise til at Stortinget ved en rekke anledninger har omtalt og behandlet disse spørsmål – senest i Dokument nr. 8:55, som nylig er behandlet her.

Det første poenget er rådgivningstjenesten. Svært mange understreker rådgivernes betydning i ungdomsskolen og i den videregående skole. Vi har i revidert nasjonalbudsjett foreslått en styrking på 15 mill. kr, og vi foreslår også en splitting av rådgivningstjenesten i en sosialpedagogisk tjeneste og en fag- og yrkesveiledende tjeneste. Jeg er tilfreds med at vi har fått noen penger til dette nå i første runde, og det synes som om Stortinget er glad for og enig i det. Det betyr at rådgivningstjenesten vil bli prioritert framover. Grunnen til det er at svært mange antyder at feilvalg er årsaken til at man ramler fra, at man har startet på en utdanning som man ikke riktig visste hva var, og oppdager at det egentlig ikke er noe man trives med. Derfor er rådgivning viktig.

I forbindelse med Kunnskapsløftet er det to viktige fagområder som nå endres. Det ene er programfag til valg på ungdomstrinnet, og det andre er prosjekt til fordypning på videregående. Begge disse vil innføres som obligatoriske fra neste høst, og det vil gi elevene smakebiter av det de senere kan velge. Jeg har i likhet med stortingsflertallet stor tro på at disse smakebitene vil kunne bidra til at flere gjør riktige valg.

Et annet tiltak som foreslås i GIVO-rapporten, og som vi nå er i gang med i tre fylker i noen ulike fag, er det som heter praksisbrev. Det er altså et formalisert toårig løp. Man går rett fra ungdomsskolen over i et løp med utgangspunkt i praksisbasert utdanning, men hvor man senere eventuelt kan ta teori. Vi er interessert i å se om det finnes et arbeidsliv der ute som ønsker kandidater som har gjennomført dette. Det betyr at vi ikke kan starte dette i full skala før vi i samarbeid med arbeidslivets parter har sikret at dette har en kvalitet som gjør at det er bra.

La meg understreke at vi ønsker at de fleste skal fases inn i et lærlingløp, altså et fireårig løp med to år på skole og to år i lære, fordi vi har tro på at teori også er viktig. Men for noens vedkommende kan et sånt praksisbasert toårig løp være svaret, og tre fylker vil være i gang fra høsten av innenfor noen fag. Så får vi se om det er en suksess. I så fall vil vi utvide dette og komme tilbake med en mer utvidet ordning. Men la meg understreke: Vi må passe på at vi ikke leder ungdommene våre inn i blindgater. Det må finnes et arbeidsliv som etterspør dem som har gått på praksisbrev, slik at de får en fullverdig jobb etterpå, og slik at dette ikke bare blir en blindgate. Det er det mange som advarer mot. Derfor er det nødvendig å gå forsiktig fram, høste erfaring og få visshet om at det vi gjør, er riktig for å hjelpe ungdommene våre.

Vi har gjennom et omfattende program som heter Kunnskapsløftet – fra ord til handling, nettopp innvilget mer enn 10 mill. kr i støtte til åtte nye prosjekter som skal styrke gjennomføringen i videregående opplæring. Prosjektene involverer 12 skoleeiere og 22 skoler, og det er lagt til rette for et godt samarbeid mellom ungdomstrinnet og videregående opplæring. Det er altså en mer omfattende satsing på ulike forsøk – igjen, for å høste erfaring og for å være sikre på at det vi gjør, er riktig. La meg igjen understreke følgende: Vi har ikke nok kunnskap om dette, men det vi vet, er at problemet er betydelig.

Når jeg snakker med mine europeiske kolleger, er ikke dette noe særnorsk fenomen. Dessverre er det mange europeiske land, for ikke å si alle, som sliter med disse utfordringene med frafall. Årsakene er sammensatt, men det er interessant å se at når jeg presenterer St.meld. nr. 16 – som vi har oversatt til fransk og engelsk nettopp for at mine kolleger i utlandet skal kunne høste av den erfaring som vi har – synes de det er et veldig godt stykke arbeid som er gjort i Norge, og det skaper inspirasjon i andre land som sliter med de samme problemene. Erfaringsutveksling mellom land er viktig simpelthen fordi hele kontinentet sliter med det samme frafallsproblemet, med marginalisering av store ungdomsgrupper som ikke passer inn i det skolesystemet vi har laget.

Jeg er glad for Stortingets sterke engasjement for dette, og den innstillingen som vi i dag behandler, er et uttrykk for en utålmodighet i Stortinget som jeg setter pris på. Det Stortinget også skal vite, som er understreket av representanter fra regjeringspartiene, er at statsråden personlig er sterkt engasjert i dette, og at Regjeringen vil gjøre det som skal til for å lykkes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse M. Schmidt (FrP) [10:37:00]: Nå refererte statsråden til at vi hadde behandlet Dokument nr. 8:55 for en tid tilbake, men det er jo det vi behandler nå!

Det er en spesiell gruppe vi ikke har nevnt, men som alle vet er spesielt berørt av dette. Det er guttene. Det er veldig ofte guttene som faller ut av den videregående opplæringen. Jeg synes forslag nr. 6 i innstillingen faktisk berører dette. Det å kunne få en læreplass når man er praktisk orientert, det å få bedrifter til å gi forskjellige tilbud til denne gruppen, er viktig. Derfor stusser jeg litt over at ikke statsråden kan være med på forslag nr. 6, som berører dette i innstillingen. Vi vet, som sagt, at gutter – og særlig gutter med innvandringsbakgrunn – vil ha godt av å kunne få tilbudt læreplass med den pedagogiske opplæringspakken som ligger i dette forslaget. Hvorfor deler ikke statsråden dette synet?

Statsråd Øystein Djupedal [10:38:03]: La meg først få korrigere når det gjelder det dokumentforslaget jeg henviste til. Det var dokumentforslag nr. 8:44 som ble behandlet i Stortinget for kort tid tilbake, om rådgivningstjenesten.

Når det gjelder det forsøket vi er i gang med, med praksisbrev – og nå tar jeg dette på husken – tror jeg det er Telemark, Vestfold og muligens Akershus som er i gang innenfor noen fag, naturbruk, tømrerfaget og et fag til. Det er et samarbeidsprosjekt mellom fylkeskommunen og arbeidsgivere og arbeidstakere, som en del av dette. Der vil vi høste erfaring. Da er vi litt tilbake til den gamle bedriftslæra, som fantes den gang jeg var ung. Da gikk man rett fra skolen ut i læra. Så gikk man i læra i noen år, og så tok man teorien etter hvert.

Slik har ikke vårt mer skjematiske skolesystem vært. Det finnes i dag en mulighet for fylkeskommunen til å ha den typen bedriftslære, men vi ser at få benytter det. Så vi har tro på at dette praksisbrevet kanskje kan være et svar for mange.

Gunnar Gundersen (H) [10:39:21]: Det skal egentlig et ganske godt øye til for å se veldig stor forskjell på mange av analysene i St.meld. nr. 16 og i St.meld. nr. 30 for 2003-2004 fra Bondevik II-regjeringen. Så lenge vi fortsetter med denne debatten, kommer vi nok til å minne om at det lå noen analyser her før dagens regjerings tid.

Men på ett område skiller man seg litt ut, og det gjelder åpenhet. Det har hele tiden ligget som en forutsetning i St.meld. nr. 30 at det skulle være full åpenhet. Jeg noterer meg også at statsråden og dagens regjering har kommet langt i forhold til åpenhet. Man snakker bl.a. om at skoleeier skal ha full tilgang på informasjon, og statsråden har tidligere bekreftet overfor meg at det lokale skoleeierskap er viktig for å få gjennom den nasjonale skolepolitikk.

Som jeg kjenner vårt system, er det viktig at man da har en offensiv debatt rundt skoler lokalt for å få gjennom de nasjonale målsettingene. Hvordan tenker statsråden seg det gjort, når man ikke skal ha full åpenhet om resultatene? Hvordan tenker han seg at allmennheten da skal bli engasjert i skolepolitikk lokalt?

Statsråd Øystein Djupedal [10:40:34]: Resultatene av nasjonale prøver skal offentliggjøres for dem det angår. Det blir for eleven, for læreren, selvfølgelig, for foreldre og for skolen. Grunnen til at vi ikke ønsker en rangering, er at en rangering vil bidra til feil fokus. Nasjonale prøver er et verktøy for å gjøre elevenes prestasjoner bedre, for å måle om man har ervervet de grunnleggende ferdigheter man skal ha. Jeg er glad for at representanter fra de borgerlige partiene i etterkant har sett at det de gjorde i regjering den gang, ikke var godt nok. Det ble evaluert sønder og sammen, for å være helt ærlig, av ILS. Det betyr at vi nå har kommet tilbake til en helt annen innretning.

La meg også understreke det siste poenget, med offentliggjøring. Jeg registrerer at Høyre synes at dette er veldig positivt. Men de har ikke mye faglig støtte for det. De siste som uttaler seg om dette, er OECD i den omfattende rapporten som ble presentert i Trondheim for bare få dager siden. La meg bare få sitere på engelsk, så skal vi prøve å oversette etterpå:

«(…) publication can damage equity if the media transforms even a sophisticated range of data about schools into crude league tables of so-called «good schools» and «bad schools».»

De advarer altså mot dette, fordi det vil føre til en segregering og stempling av skoler, og på den måten er også OECD nå en ny aktør som stiller seg bak Regjeringens utdanningspolitikk.

Odd Einar Dørum (V) [10:41:58]: Jeg tillater meg å stille statsråden et spørsmål på basis av forslag nr. 3, om hvordan foreldrene kan engasjeres – men jeg vil gi det et spesielt innhold. Jeg tror dette er særdeles viktig i alle sammenhenger hvor man har med språklige minoriteter å gjøre. Det gjelder f.eks. den byen vi er i nå, det gjelder Drammen, Kristiansand osv. Jeg vil stille spørsmålet til statsråden om hvilke konkrete tiltakspakker han har for å sørge for at foreldre i slike sammenhenger kan mobiliseres, kan engasjeres. Vi har nemlig mange gode erfaringer i Skole-Norge. Jeg må innrømme at jeg kjenner dem flere steder, men best i Oslo. Jeg synes at disse erfaringene skal man virkelig ta vare på. Jeg kan selv måle dem fra det tidspunktet da man på en skole i Oslo bestemte seg for at alle hadde et keitete forhold til uteliv, så da stilte man jo likt. Så endte man opp med at sari-damer, som mente at barn ikke skulle være sammen på leirskole, ble med – altså systematisk og godt samarbeid mellom lærere og foreldre.

Jeg vil gjerne spørre statsråden om hvilke praktiske opptrappingsplaner han har på dette området, for jeg tror det er viktig.

Statsråd Øystein Djupedal [10:43:03]: Jeg er kjent med representanten Dørums sterke engasjement for dette. Jeg tror det er veldig positivt at sentrale rikspolitikere går inn i disse krevende problemstillingene. Det er helt åpenbart veldig positivt. Vår regjering har lagt fram en ganske omfattende plan som heter «Likeverdig utdanning i praksis», og som bygger videre på veldig mye godt arbeid av tidligere regjeringer, nemlig at vi må ha dialog og spesielle tiltak for å møte disse utfordringene. Vi ser jo at for førstegenerasjons innvandrere er det betydelige utfordringer. De er litt mindre for andregenerasjons innvandrere, men igjen, det er akkurat som representanten Dørum trekker fram: Foreldrene, de voksne, er på mange måter krumtappen i dette. Det å ha en dialog med dem er helt avgjørende. Det betyr at på hver enkelt skole skal man selvfølgelig ta tak i dette. Skoleeier må ta tak i dette. På mange skoler her i Oslo, som det refereres til, men også i Drammen og andre byer, er det gjort et forbilledlig arbeid. La meg si at på en del skoler som har et betydelig innvandrerinnslag, ser vi nå at norskprestasjonen er veldig høy. Vi ser at integreringen går veldig godt. La meg understreke: Det engasjementet over år har vært veldig viktig, og vår regjering viderefører det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Gundersen (H) [10:44:27]: Jeg tok egentlig ordet for å be om at forslag nr. 5 gjøres om til et oversendelsesforslag, som jeg ble gjort oppmerksom på at jeg skulle ha gjort. Så det er herved gjort.

Jeg har lyst til å kommentere litt av det statsråden sa i replikksvaret, om rapporten fra OECD. Jeg har ikke fått studert den så inngående ennå, men jeg synes nok at man sammenlikner litt epler og bananer når man sammenlikner den tidligere friskoleloven i Norge med mye av det man finner i utlandet. Når det gjelder elever som går på den typen skoler ute, er det snakk om helt andre prosentenheter enn i Norge. Det som er det typiske, er at statsråden kommer inn på rangering. Det er ingen som noen gang har ønsket at resultatene skal brukes til rangering. Det jeg spurte om, var hvordan man skal skape det lokale engasjementet rundt skolen uten å vite hvordan situasjonen er i skolen. Vi skal jo huske på at mye av det som brakte oppmerksomhet rundt den norske skolen, var faktisk internasjonale undersøkelser som sammenlignet den norske skolen med andre skoler – internasjonalt. Dette må selvfølgelig gjøres på en forsvarlig måte uten at man gjør det populistisk. Det er det ingen som ønsker. Men at det ligger mye god informasjon der, også for lokaldemokratiet, det er jeg ganske sikker på. Det fikk jeg egentlig ikke svar på.

Statsråd Øystein Djupedal [10:45:51]: Jeg oppfatter vel dette som et spørsmål som jeg må replisere på.

Hvis man går litt tilbake, vil man se at prosessen rundt nasjonale prøver var en ytterst krevende prosess i norsk skole, nemlig at de kom veldig brått på, og de hadde også litt diffuse mål. Det gjorde at da de kom, oppfattet både foreldre, lærere og elever dette som konfliktfylt, og ikke som et operativt verktøy. Så har man da etterpå analysert dette, og ILS har gått nøye gjennom det. Man fant noe positivt ved det, men særlig de skriftlige prøvene ble evaluert som svært mangelfulle. Grunnen til det var jo at det ikke var gjort et godt nok arbeid i forberedelsen av disse i skolen. Særlig prøvene på videregående skolenivå ble jo et meget konfliktfylt tema.

Det vi da har gjort, er at vi har startet en prosess. Vi har brukt nesten to år på det. Vi startet den med en gang vi kom inn i regjeringskvartalet. Vi tok en pause i de nasjonale prøvene som ikke holdt faglig mål, så gav vi de fremste fagmiljøene i Norge anledning til å utvikle nye nasjonale prøver innenfor norsk muntlig, engelsk muntlig og matematikk. De har da brukt ett år på dette. I høst ble det pilotert i skolen, og erfaringen av det gjør at man har gjort noen justeringer. Tanken er at man skal innføre dette i full skala innenfor disse tre disipliner i skolen fra høsten av. Så vil vi høste erfaring av det og gå videre. Men tankegangen er hele tiden at denne offentliggjøringen, som jo lett kan bli resultatet, tar fokuset bort fra læring. Jeg må si at jeg er veldig enig i at det er viktig at man har fokus på kunnskap om skolen, derfor er de nasjonale prøvene et viktig verktøy, og det understrekes også av OECD i den rapporten som jeg henviste til. Men poenget med offentliggjøring er at det tar fokuset bort fra den prosessen som er i klasserommet og på skolen. Det betyr at vi ikke vil legge til rette for rangering, og vi ser også at det tar fokus bort. Mange land har vært gjennom det, og ifølge OECD kan det medføre – hvis man altså offentliggjør resultatene på nasjonalt nivå, som Høyre ønsker – at man da stempler skoler som gode eller dårlige, og at det dermed blir krevende.

Vårt utgangspunkt er at nasjonale prøver skal være en selvfølgelig del av den norske skolen som ikke oppleves som konfliktfylt. Vi har derfor også flyttet dem til høsten og ikke våren, for da er det ikke en ny eksamen, men bare en vanlig prøve i skolen. Vi har også lagt til rette for at det skal være en omfattende veiledning av lærere i forkant. Alle elever vil få informasjon ved starten av skoleåret til høsten om de nasjonale prøvene, slik at også foreldrene er oppdatert og vet hva som skal komme.

Men la meg avslutte med engasjementet rundt skolen. Ja, heldigvis er det sånn at engasjementet rundt skolen er sterkt. I alle skolekretser i Norge er det et sterkt engasjement for offentlig fellesskole, helt uavhengig av nasjonale prøver. Det er fordi foreldre og lokalsamfunn er opptatt av at barna skal ha en god skole. Det henger ikke sammen med offentliggjøring av resultater på skolen – tvert imot vil offentliggjøring av resultatene være et hinder for gode læringsprosesser på skolen. For de skolene som da kommer dårlig ut av disse evalueringene, vil bli stemplet som dårlige skoler og dermed få et handikap i forbindelse med læringsprosess. Så vår tilnærming av dette har nå støtte fra OECD også, og det er jeg glad for, men ikke minst har det bred støtte i Skole-Norge, og det er kanskje det aller viktigste.

Anders Anundsen (FrP) [10:49:17]: Jeg kan ikke dy meg for å si at det er interessant å merke seg at kunnskapsministeren før han ble kunnskapsminister var veldig opptatt av å fjerne de nasjonale prøvene. Nå innføres de samme nasjonale prøvene med noen få endringer, pluss at de da ikke skal offentliggjøres. Det siste er egentlig det mest alvorlige, at Regjeringen ikke gjennomfører det den har sagt den skal gjennomføre. Men når statsråden her sier at det skal være åpenhet for elevene, for foreldrene og skolene, er det vel og bra. Men hva skal skolene, elevene og foreldrene bruke disse undersøkelsene til hvis de ikke kan løfte blikket, se seg rundt og si: Hvordan ligger denne skolen an i forhold til de andre skolene? Hva må vi gjøre for å bli bedre innenfor disse spesielle områdene? Man kunne jo tenkt seg denne modellen overført til Idretts-Norge og sett for seg et alternativt verdensmesterskap i stille lengde, hvor det ikke er konkurranse mellom deltakerne, men hvor deltakerens mål er å hoppe lenger enn det han gjorde i siste hopp! Det ville blitt en ganske treg konkurranse. I tillegg er altså åpenhet rundt disse resultatene viktig for beslutningstakerne. Da jeg var lokalpolitiker selv, og vi hadde skoleporten.no med relevante opplysninger om skoler i min egen kommune, brukte jeg denne portalen mye for å se hva de andre skolene kunne lære av de skolene som var bra. Det viste seg at det var ingen skoler som var dårlig i alt, det var veldig mange skoler som var bra i noe. Og det viste seg at de fleste skolene hadde noe å lære av andre. Det er en kunnskap jeg som lokalpolitiker ikke kunne fått hvis jeg ikke kunne satt meg ned og sammenlignet resultatene ved de ulike skolene. Derfor er dette et litt mer alvorlig problem enn at det bare handler om offentliggjøring eller ikke offentliggjøring av nasjonale prøver. Og det viktigste måtte jo da være å finne et redskap som gjør at dette kan brukes på en skikkelig måte i de beslutningene som fattes av skoleeier.

I tillegg svarte ikke statsråden på utfordringen fra Fremskrittspartiet hva gjelder mål for frafallsprosent i 2010. Er det slik at statsråden kunne tenke seg å sette seg et mål, som de har gjort i Danmark, slik at man får noe å strekke seg etter? Eller er det slik at vi bare skal lene oss tilbake og se hvordan de iverksatte tiltakene ender opp?

Odd Einar Dørum (V) [10:51:53]: Når det er mulig i en indisk delstat – Andra Pradesh – å sette seg et mål for hvordan man skal bekjempe frafall, så må det være mulig å gjøre det i Norge, i et land som er langt mer oversiktlig. Vi er i en situasjon hvor vi med sosialt vett kan se individ for individ, og vi kan summere det opp. Vi setter oss jo mål på en rekke samfunnsmessige områder, med rette – vi setter oss likestillingsmål, helt riktig. Og det å sette seg mål betyr jo ikke noe annet enn at du bestemmer deg, på godt norsk, for å mobilisere for å nå det med et sett av forskjellige virkemidler. Jeg synes representanten Anundsens spørsmål er veldig berettiget.

Jeg tok i grunnen ordet også for å si at det har jo skjedd en ganske viktig kulturpolitisk utvikling gjennom de siste fire–fem–seks årene. Vi har kommet i den situasjonen at pr. i dag har statsråden nylig – i en avis – tatt et selvkritisk oppgjør med hvordan SV tidligere ikke verdsatte kunnskap i skolen godt nok, og har vært prisverdig tydelig på hvor viktig det er. Det er fint. Det samme har representanten Anniken Huitfeldt gjort, på vegne av Det norske arbeiderparti. Fint.

Da bør man jo ikke undre seg over at når noen som satt i en regjering, plutselig oppdager at man har en stor prosent av funksjonelle analfabeter – folk som ikke kan lese og skrive – må de gjøre noe. Kunnskapsløftet, som ble skapt under Bondevik II – og ført videre av denne regjeringen – er jo en norsk dugnad, et skippertak for å rette opp noe som er galt.

Hvis man leser stortingskomiteens behandling når det gjelder de nasjonale prøvene, erkjenner man at første generasjons prøver ikke er ideelle. Man starter med noe, og så må det gå seg til på veien.

La oss bare gi hverandre det, da, at det skippertaket ble satt i gang. Og så skal jeg være skikkelig nok til å si at når alle sammen er enige om at vi skal ta det skippertaket, fordi det har vært en felles tradisjon – i hvert fall for de sosialistiske partiene og Venstre – at kunnskap gir makt. Og kunnskap har alltid vært definert som både praktisk og teoretisk kunnskap.

I den sammenhengen vil vi ha prøvene nettopp som et virkemiddel, fordi elever skal kunne mestre situasjonen sin. Men enda viktigere – som jeg tror forener i hvert fall opposisjonen i denne debatten: Vi vil jo at det skal være en ærlig debatt om innholdet i skolen lokalt – ikke for å ta noen, men for å stille spørsmål om hvordan elever, lærere og foreldre i sum kan snakke om det som er vesentlig, som f.eks.: Hvordan får lærerne nok dyktiggjøring gjennom videreutdanning og etterutdanning? Hvordan kan foreldrene engasjeres? Hvordan kan elevrådene mobiliseres?

For ca. 20 år siden var det slike debatter fordi vi hadde skolestyrer. Omtrent alt dette er delegert bort – det har forsvunnet i administrative strukturer. Å gjenreise denne lokale debatten, med den skolestrukturen vi har i Norge, er vesentlig, nettopp for å sørge for at vi skaper det som vi oppfatter som statsrådens hensikt i St.meld. nr. 16, nemlig: … og ingen stod igjen.

Statsråden og regjeringspartiene skal oppfatte at opposisjonen ønsker å gi bidrag til en kraftfull gjenreisning av en klok debatt lokalt om innholdet i skolen. Da må man snakke sant om det som er vanskelig, og glede seg over det som er bra. Det er det som er doseringen.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:55:16]: Det framkommer ikke noe sted i OECD-rapportene – som statsråden viser til – at man advarer mot bruk av nasjonale prøver, snarere tvert imot. Det er OECD som helt siden 1985 overfor Norge har etterlyst et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem der nasjonale prøver er en del.

Vi visste før veldig lite om skolen. Mange «synset», og mange trodde de visste, men få hadde kunnskap om det som skjedde i skolen, og om hvorfor det som skjedde, skjedde.

Så fikk vi i løpet av den forrige regjeringsperioden på plass et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, der nasjonale prøver er én av flere indikatorer. Det er faktisk veldig mange indikatorer, som handler om alt fra trivsel til antall pc-er pr. elev til mobbing osv. Det ville være ganske rart hvis læringsutbyttet, som er det viktigste som skjer på en skole, ikke skulle være en del av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet og de indikatorene vi har på en god eller en dårlig skole.

Det er også slik – og det syns jeg er veldig gledelig – at mange lokalpolitikere nå har fått noe å diskutere på kommunestyremøtene som omhandler innholdet i skolen. Tidligere var de henvist til nesten bare å diskutere kretsgrenser og skolebygg, for det var det eneste man egentlig visste noe om og hadde et forhold til. Nå diskuteres det kvalitet i skolen og innhold i skolen, og det er bra.

Så mener jeg også at det er viktig at vi har åpenhet om resultatene. Da det viste seg at elevene i Oslo-skolen leste svært dårlig, og at mange lå under kritisk grense i lesing, var det jo nettopp mye av den offentlige debatten om det som bidrog til at de elvene som i dag går på 2. trinn, leser voldsomt mye bedre enn de elevene som gikk på 2. trinn da undersøkelsene ble klare.

Oslo kommune har tatt viktige grep for å bedre leseferdigheten hos alle elever, og det fortjener Oslo kommune stor ros for. Men det sier også noe om viktigheten av åpenhet. Kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen. Og dersom vi ikke er villige til å se resultatene av den skolen vi driver, i øynene, klarer vi heller aldri å forbedre den – eller å få de resultatene og det læringsutbyttet for elevene som jeg tror vi alle sammen ønsker.

Statsråd Øystein Djupedal [10:57:56]: La meg svare på de utfordringene som kom fra Stortingets representanter.

Det er helt riktig som representanten Søreide sier. OECD går inn for nasjonale prøver. Det sa jeg også i mitt innlegg. Det var offentliggjøring av resultat på skolenivå det var en problematisering rundt, ikke minst det meget krevende ved å offentliggjøre den typen resultat og hva det kan medføre av læringsprosesser i den enkelte skole.

Når vi går inn for offentliggjøring av nivået for dem det angår, vil jo det selvfølgelig bidra til at skolen selv har læringsprosesser – sammen med skoleeier – som forbedrer resultatene, hvis det viser seg at de ikke var gode nok. Men det betyr ikke at vi legger til rette for at dette skal rangeres og offentliggjøres.

La meg understreke at min kollega Bertel Haarder, som kommer fra et helt annet parti enn vårt og fra en helt annen regjering – tvert imot fra en borgerlig regjering i Danmark støttet av Dansk Folkeparti – nå har fått vedtatt i Folketinget en lov mot offentliggjøring av resultater av nasjonale prøver. De går altså så langt at de lovfester at dette ikke kan publiseres. Grunnen til det er selvfølgelig at det i utgangspunktet vil ødelegge læringsprosessen i dansk skole. Men det betyr ikke at man tar bort de nasjonale prøver, tvert imot – Danmark har langt flere nasjonale prøver enn vi har. Men de har altså vedtatt en lov. Det har ikke vår regjering. Vi har ikke kommet til Stortinget og sagt at dette ikke kan offentliggjøres.

Det er klart at hvis man systematisk samler inn prøver fra skoler, er det sikkert mulig å finne resultater. Men vi skal gjøre alt vi kan for å hindre denne rangeringen, for det vil være skadelig for læringsprosessen på den enkelte skole.

Representanten Anundsen utfordret meg på antall frafall. La meg bare si det jeg tror nesten alle vil kunne si: Én som faller ut av skolen, er én for mye – for vi ser dessverre veldig stor sammenheng med hensyn til at de som faller ut, fort havner utenfor skolesystemet og utenfor arbeidslivet, med alle de sosiale konsekvenser det får for samfunnet og for den enkelte.

Vi har nå et bredt sett av tiltak som vi setter inn, i håp om å fange opp flere. Vi prøver å erverve kunnskap om årsaken til frafall. Og jeg tror også – må jeg bare si – at det ikke er noen uenighet mellom oss og opposisjonen om at vi skal gjøre alt som står i vår makt for å hindre frafall. Og det er det vi gjør – på bred basis.

La meg også understreke følgende: De forsøkene vi nå har med heldagsskole, er en viktig bit av helheten i dette. Vi har tester i 2. klasse, kartleggingsprøver i lesing og matematikk, for å se om det er nødvendig med spesielle tiltak. Vi vil på direktoratets hjemmesider legge til rette for et helt sett av kartleggingsprøver som skolene kan laste ned gratis og ta ut, og veiledningsmateriell for den enkelte pedagog, i mange fag, på mange klassetrinn. Poenget er at det kan brukes når skolen eller pedagogen føler at det er nødvendig for å se om undervisningen er i tråd med de planene som er lagt i læreplanverket for Kunnskapsløftet. Det kan skje på forskjellige tidspunkt, på forskjellige klassetrinn, i forskjellige fag, nettopp fordi kartleggingen skal vise hvordan læringsarbeidet går på skolen, ikke for noe annet. Dette er et verktøy for den enkelte pedagog overfor elevene, for at elevene skal lykkes og mestre bedre.

Her er vi ved skolens grunnidé: Skolen skal være en arena for læring og mestring. Disse to tingene – læring og mestring – er de mest sentrale begrepene i skolen. Det skal vi legge til rette for at barna våre skal lykkes med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.