Presidenten: Etter ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa – innafor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Vera Lysklætt (V) [14:04:49]: (ordfører for saken):Komiteens flertall, alle partiene bortsett fra Fremskrittspartiet, deler forslagsstillernes syn på at Norge kommer til å få et stort udekket arbeidskraftbehov som ikke kan løses innenlands.

Komiteens flertall er enige om at det allerede nå er et akutt behov for arbeidskraft i visse bransjer. Behandling av dokumenter viser videre at det er bred politisk enighet om at vi må finne gode løsninger for å dekke dette arbeidskraftbehovet. En samlet komite er enig i at vi i større grad enn i dag må utnytte de ubrukte reserver av arbeidskraft vi har i Norge. Komiteens medlemmer er enig i at vi verken kan eller bør basere oss på at arbeidskraftbehovet skal dekkes av innvandrere alene. Flertallet av komiteens medlemmer mener imidlertid at vi uansett kommer til å ha et underskudd på arbeidskraft.

Venstre vil understreke at vi står overfor både en langsiktig utfordring og et akutt behov. Den langsiktige utfordringen knytter seg til den demografiske utviklingen, dvs. eldrebølgen. Vi i Venstre er glad for at Regjeringen jobber med en stortingsmelding som tar for seg denne problemstillingen på en grundig måte. Vi er opptatt av at problemstillingen i framtiden ikke kommer til å være hvordan vi kan holde utenlandsk arbeidskraft utenfor Norges grenser, men hvordan vi skal få tak i de beste arbeidstakerne.

At det arbeides med en stortingsmelding med langsiktige løsninger, er en fattig trøst for de bedriftene som allerede i dag sliter med å ansette folk. Flere som vi i Venstre har snakket med, sier at byråkrati og køer venter arbeidssøkende, og at dette hemmer arbeidsinnvandringen. UDI opplyser at gjennomsnittstiden for saksbehandling av arbeidsinnvandringssaker har gått ned, men sier samtidig at det er fordi de nå prioriterer de enkle sakene, mens de mer kompliserte som krever mer papirarbeid, blir skjøvet på. Dette fører til at restansene øker, og at teknologibedrifter med ordnede arbeidsforhold og som er avhengig av personell med høy kompetanse, blir tapere når saksbehandlingstiden er så lang som den er.

Min kollega Trine Skei Grande snakket i februar med en bedrift som kunne fortelle at det å få en ingeniør fra India kunne ta seks måneder. Dette er et stort problem, for det er ingen hemmelighet at mange personer som har fått tilbud om jobb i Norge, blir lei av ventingen og takker ja til tilbud fra andre land i stedet. Vi har også hørt bedrifter klage over at det er vanskelig å få informasjon, at tilgjengligheten på telefonen hos UDI er begrenset, og at ingen kan svare på hvor lenge det er igjen før man får svar på søknaden. Dette kan kanskje være noe av forklaringen på hvorfor vi ikke fyller opp kvoten når det gjelder faglærte spesialister. Det er viktig at vi tar disse akutte utfordringene på alvor. Derfor støtter vi Høyres forslag om å sette i verk flere tiltak nå og ikke vente til Regjeringen legger fram sin stortingsmelding om migrasjon våren 2008.

Venstre innser at økt arbeidsinnvandring fører til et økt behov for gode kontrollrutiner. Alle som jobber i Norge, skal sikres et godt arbeidsmiljø og normale lønnsbetingelser. Det har dessverre dukket opp flere eksempler på at arbeidsinnvandrere har jobbet under arbeidsforhold og med lønnsbetingelser som er langt dårligere enn det som er normalt i Norge. Det er selvfølgelig uakseptabelt.

Venstre er opptatt av at arbeidsinnvandring foregår i kontrollerte former. De som kommer til Norge for å gjøre en ærlig innsats, skal behandles med respekt og verdighet. Derfor ønsker vi å styrke Arbeidstilsynet, slik at det offentlige forsterker sitt ansvar for å forhindre at utenlandske arbeidstakere utnyttes.

Jeg vil avslutningsvis uttrykke glede over at det nå nærmest er politisk enighet om at norsk regelverk og byråkrati ikke er tilpasset dagens og framtidens behov når det gjelder arbeidsinnvandring. Det er viktig at vi nå viser vilje til å endre og justere reglene etter dette behovet. Venstre ønsker derfor å støtte de fleste forslagene som dokumentet reiser. I tillegg anbefaler vi Regjeringen å innføre et jobbsøkervisum, og at de som allerede har et konkret jobbtilbud og en arbeidskontrakt i Norge, i utgangspunktet får oppholdstillatelse for ett år om gangen. Venstre ønsker også at utenlandske studenter automatisk skal få seks måneders visum for å søke jobb etter fullført utdannelse. Gjennomføres disse tiltakene, mener Venstre vi vil være bedre rustet til å møte morgendagens utfordringer.

Jeg tar herved opp de forslagene Venstre er medforslagsstiller til, og som er tatt inn i innstillingen.

Presidenten: Representanten Vera Lysklætt har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:10:17]: Jeg vil starte med å påpeke at presidenten har en usedvanlig flott dress på seg i dag! (Presidenten og representanten hadde like dresser på seg.)

Det er bra at forslagsstillerne reiser en debatt om hvordan vi kan møte morgendagens behov for arbeidsinnvandring. Norge og Europa vil i løpet av de nærmeste ti årene komme til å trenge arbeidskraftinnvandring, bl.a. fordi andelen eldre i tiden framover vil stige kraftig i forhold til yrkesaktive.

For det første må vi jobbe for økt sysselsetting i Norge. Mange jobber ufrivillig deltid, særlig innenfor helsevesenet. Dette har Regjeringen allerede tatt fatt i. Vi må sørge for at flere kommer i arbeid, at det er færre som varig går på trygd, og at eldre kan stå lenger i arbeid – også gjennom forsøk med 6-timersdag og ved seniortiltak.

Vi har også en lang rekke innvandrere som bor i Norge i dag, som står utenfor arbeidslivet. Vi må sørge for at de kan komme seg ut i jobb for å løse viktige oppgaver i samfunnet, og også fordi det vil gjøre det lettere å lykkes med integreringen dersom de som flytter til Norge, føler at det er bruk for dem.

Men behovet for arbeidskraft kan ikke alene dekkes innenlands. Derfor jobber Regjeringen nå med en stortingsmelding om arbeidsinnvandring.

Flere av forslagene i dokumentet vi nå behandler, jobber Regjeringen allerede med, og departementet vil komme med forslag til endringer etter hvert som aktuelle tiltak er tilstrekkelig utredet. I den nye utlendingsloven vil det også komme forslag til endringer vedrørende arbeidsinnvandring. Regjeringen har også i lang tid jobbet med tiltak mot sosial dumping. Dette er noen eksempler på viktige tiltak som allerede er gjennomført.

Å påstå at Regjeringen er passiv, som opposisjonen prøver seg på, er derfor feilaktig. Opposisjonen bør heller konsentrere seg om å være konstruktiv. Det vil den nok lykkes bedre med.

Alle i denne salen er enige om at arbeidsinnvandring bør skje i ordnede former. Da er det viktig å bruke tid på å utrede hvordan de ulike tiltakene vil slå ut, og vurdere dem grundig.

Det er flere forhold vi må ta stilling til: Hvordan kan vi gjøre Norge mer attraktivt på det globale arbeidsmarkedet? Vi må også vurdere ulike velferdsordninger for de arbeidstakerne som hentes inn. Vi må sikre at de arbeidstakerne som flytter hit, kan bli stående i arbeid lenge, at de ikke jobber livet av seg i en periode, til de ikke klarer mer og havner på trygd. Vi må også vurdere hvordan dette virker på avsenderlandet, bl.a. gjennom «brain drain» osv.

I Polen ser vi nå en formidabel velstandsøkning. Det blir en utfordring for Norge å trekke til seg arbeidskraft i framtiden når velferd og lønn øker i de tidligere østeuropeiske landene.

Utfordringene som vi i dag diskuterer, og som Regjeringen har en voldsom fokusering på, ser det dessverre ikke ut til at Fremskrittspartiet tar inn over seg. I merknads form skriver de bl.a. at demografiutfordringene er betydelig overdrevet. De vil ikke løfte en eneste finger for de bedriftene som har behov for arbeidskraft. For det første mener de at dagens arbeidsinnvandring er tilstrekkelig, og for det andre mener de at bedriftene selv må ta hele jobben hvis de har behov for arbeidskraft. De skriver videre at behovet skal dekkes innenfor Europa, til tross for at vi vet at de fleste europeiske land har det samme behovet for arbeidsinnvandring, og at vi derfor må leve med en ganske knallhard konkurranse. Videre skriver de at de vil ha maks. 1000 innvandrere fra ikke-vestlige land pr. år. Til Fremskrittspartiets opplysning kan jeg si at vi i dag har 107 000 innvandrere i arbeidslivet fra ikke-vestlige land.

Jeg tror utrolig mange pasienter, eldre og ikke minst næringslivet er glad for at vi hittil ikke har fulgt Fremskrittspartiets naive linje. Fremskrittspartiets linje er kortsiktig og direkte uansvarlig. Men som det populistiske partiet Fremskrittspartiet er, tror jeg ikke det vil gå lang tid før de også innser at vi i framtiden faktisk har behov å ha mennesker til å jobbe på sykehus, i institusjoner for eldre og til å kjøre buss og trikk. Da kommer nok også de diltende etter, men som i klimasaken vil de nok komme sørgelig sent.

Presidenten: Presidenten takkar representanten Stokkan-Grande for komplimenten innleiingsvis, og set pris på at representanten Stokkan-Grande også har god klessmak!

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:15:28]: I edruelighetens navn synes jeg vi skal prøve å trekke denne debatten litt ned på landjorden, der den hører hjemme. Her blander man begreper så det holder. Dette er egentlig minst to veldig ulike debatter, men så langt har de som har vært fremme her, pratet som om dette var én sak, og sauset alt i hop.

La oss ta utgangspunkt i det som kanskje er det viktigste. Det gjelder den såkalte ekspertkvoten, som gjelder personer som har kompetanse som er vanskelig å finne i Norge, som vi har mangel på i Norge, f.eks. geologer, som vi har underskudd på. Der har vi en ekspertkvoteordning som gjør det mulig å hente personer utenfor EØS-området til Norge gjennom arbeidsinnvandring. Dette er det et bredt flertall for i Stortinget. Fremskrittspartiet står også bak de merknadene fra komiteen som går på å forenkle regelverket, gjøre det mer smidig, mindre byråkratisk og redusere saksbehandlingstiden osv., med tanke på å tjene de bedriftene som trenger den spesialkompetansen som vi mangler i en del sammenhenger. Det er en debatt hvor vi alle stort sett er enige. Så får vi se senere hvorvidt den ordningen skal utvides. Fremskrittspartiets utgangspunkt er at en trenger i hvert fall ikke å utvide den når vi ikke engang greier å fylle opp kvoten hvert år.

Så er det en helt annen debatt som Arild Stokkan-Grande og flere sauser i hop med denne ekspertkvoten. Det er debatten om den såkalte massive arbeidsinnvandringen Norge kommer til å trenge i fremtiden, som alle prater om, og som er blitt en veldig stor sak. Her ber jeg om edruelighet.

Hva er det egentlig man snakker om? Man tar gjerne utgangspunkt i f.eks. eldrebølgen, og så sier man at sammensetningen av befolkningen i løpet av så og så mange år kommer til å endre seg, slik at vi får veldig mange eldre. Folk lever lenger i Norge – og det er jo bra, skulle en tro. Befolkningssammensetningen blir slik etter hvert at det blir veldig mange eldre, noe som vil kreve flere hender i eldreomsorgen. Det er vi skjønt enige om. Men det vil være en vedvarende, en konstant tilstand fordi hele befolkningsutviklingen har endret seg. Da kan man ikke bøte på det ved med jevne mellomrom å hente inn arbeidsinnvandrere fra land utenfor EU for å møte utfordringen der og da. Det må man jo da gjenta med x antall års mellomrom. Det vil ikke løse noe som helst problem. Disse folkene vil også bli gamle en gang og vil trenge omsorg. Så dette løser ingen problemer. Det har de aller fleste økonomer skjønt. NHO har også advart mot det. Så dette er å blande kortene.

Man må faktisk tenke helt annerledes. Det handler om å omstille norsk økonomi. Norsk økonomi må omstille seg til en ny virkelighet, hvor vi kommer til å trenge en større andel tilsatte i Norge som leverer helse- og omsorgstjenester. Det må være den reelle situasjonen.

Det betyr at vi må snu om på hvordan vi bruker arbeidsfaktorene i samfunnet. Det er grunnleggende økonomi. Hvis man prøver å si at vi er nødt til å hente arbeidsinnvandrere fra land utenfor EU for å bøte på dette, er det å føre folk bak lyset. Det man i realiteten sier da, som man ikke tør å si høyt, er at man skal underby lønnen til norske sykepleiere, til norske hjelpepleiere, for å kunne levere de tjenestene fra land utenfor EU i framtiden. Det er det man ikke sier. Det er det som er realiteten.

Hvis man derimot lar markedet fungere – og jeg vet det er vanskelig for mange partier å svelge det, særlig regjeringspartiene – er det faktisk slik at markedet er utmerket i stand til å løse den utfordringen helt selv. Behovet og etterspørselen etter helse- og omsorgsarbeidere vil selvfølgelig medføre en økt prising av nettopp de tjenestene, noe som betyr at flere vil velge det yrket – klassisk tilbud/etterspørsel.

Så er det altså slik at vi har en uutnyttet arbeidskraftreserve i Norge. Det er folk som er i andre livssituasjoner, og som kanskje kunne vært i jobb, men også folk i offentlig sektor. Vi bruker i altfor stor grad vår arbeidskraft som tilsatte i offentlig sektor i stedet for i verdiskapende næringer. Omstilling og slanking av offentlig sektor vil også frigjøre arbeidskraft som vi kan bruke i denne sammenhengen.

Kari Lise Holmberg (H) [14:20:59]: I Dagens Næringsliv i går kunne vi lese et fornuftig, men likevel fornøyelig intervju med arbeids- og inkluderingsministeren. Det var fornuftig fordi statsråden erkjenner at arbeidsmarkedet ville vært i en kritisk situasjon uten de 100 000 arbeidsinnvandrerne vi nå har fra det tidligere Øst-Europa. Kostnadspresset ville vært større og rentene høyere. Men det var fornøyelig fordi statsrådens parti i forrige stortingsperiode sa noe helt annet. Da var de imot økt arbeidsinnvandring og også skeptiske til utvidelsen av EU- og EØS-området.

Artikkelen var fornuftig fordi statsråden erkjenner et fortsatt arbeidskraftbehov, og er bekymret for om vi greier i tilstrekkelig grad å få mange til å komme i årene framover. Den var fornøyelig, eller rettere sagt uforståelig, fordi han nå ikke benytter denne anledningen til å gå for våre elleve tiltak for å sikre nødvendig arbeidsinnvandring og dermed bedre tilgangen på arbeidskraft.

Vi må ta i bruk alle kilder til arbeidskraft, sier administrerende direktør Lars Haukaas i NAVO. Vi kunne lese i Aftenposten i går at norske bedrifter vil ansette som aldri før. Nesten tre av ti norske bedrifter vil ansette folk. Det gjør de norske bedriftslederne til de mest optimistiske i Europa. Norge har nå det heteste arbeidsmarkedet, noe som gjør utfordringene spesielt store, siden arbeidsledigheten er på et rekordlavt nivå.

Hva gjør så Regjeringen i en slik situasjon? Jo, statsråden sier at Stortinget skal vente på en stortingsmelding som kommer våren 2008, for å se alt i sammenheng. Dette er ikke noe annet enn en utsettelse – en fullstendig unødvendig utsettelse, fordi elleve konkrete forslag ligger på bordet, klare til å vedtas og iverksettes.

Selv regjeringspartiene sier i merknads form at Norge og Europa de nærmeste tiårene kommer til å trenge arbeidskraftinnvandring, og at dette ikke bare kan dekkes innenlands. Fafo mener vi bør ha et regelverk som på en enklere måte gjør det mulig for arbeidsgivere å kunne bruke utenlandsk arbeidskraft. Det er beklagelig at Regjeringen tror den har god tid. Men det står i motsetning til hva både NHO og KS gav uttrykk for i komitehøringene. Dette haster nå i 2007, for situasjonen på arbeidsmarkedet er akutt, og det blir for lenge å vente på regelendringer som tidligst kan tre i kraft i 2009. Skal kua dø mens gresset gror?

Jeg finner det høyst merkelig og ganske forstemmende at regjeringspartiene og delvis Fremskrittspartiet ikke kan stemme for, for dermed å få vedtatt og utført tiltak som næringslivet selv ber om.

For det første burde det være en smal sak å kunne gi visum med lang varighet for arbeidstakere ansatt i bedrifter som er lokalisert både i utlandet og i Norge. For det andre vil det også være høyst påkrevd å endre regelverket slik at det i byråkratiet og saksbehandlingen skilles klart mellom arbeidsinnvandring på den ene siden og asylinnvandring og opphold på humanitært grunnlag på den andre siden. Dette påpeker også Fafo i sin rapport. Det er en foreldet form for saksbehandling som bør erstattes med en modell med forhåndsgodkjenning av bedrifter og et hurtigprosedyresystem. For det tredje er det nødvendig å forenkle prosedyrer for forlengelse og fornyelse av arbeidstillatelser. Det burde være unødvendig å oppleve at flere bedrifter sier det er vanskelig og tungvint å få fornyet arbeidstillatelsene for sine ansatte.

Disse tre forslagene er alle eksempler på hva vi mener raskt må gjøres for å lette det presset bedriftene er utsatte for i jakten på arbeidskraft. Det burde også bli satt fullt trykk på å skaffe landet høykompetent arbeidskraft. Derfor foreslår vi skatteincentiver.

Ytterligere sju gode forslag sier regjeringspartiene nå nei til i påvente av en handlingsplan som altså tidligst kan få virkning i 2009. Det er for sent for næringslivet. De vil ha handling nå, ikke bare fagre ord og løfter. Det er ikke planer vi trenger, men handling og konkrete tiltak. Da må jeg jo få sette et spørsmålstegn ved Arbeiderpartiets antydninger om at man ønsker en konstruktiv opposisjon. For hva er vel mer konstruktivt enn når vi i opposisjonspartiene setter oss ned og jobber fram elleve konkrete tiltak som næringslivet etterspør? Det burde Regjeringen og regjeringspartiene kunne ta imot med en utstrakt hånd.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:26:17]: Vi trenger flere arbeidere her i landet! Etterspørselen etter arbeidskraft er i mange bransjer større enn tilbudet. Arbeidsinnvandring gjør det imidlertid mulig fortsatt å holde et høyt produksjonsnivå, samtidig som lønnsutviklingen er moderat og prisveksten begrenset. Ferske beregninger viser dessuten at dersom det ikke hadde kommet arbeidstakere til Norge fra andre land, ville rentenivået ha vært 0,75 pst. høyere enn i dag. Det er ingen tvil om at vi som nasjon er avhengig av utenlandske arbeidere. I likhet med forrige taler vil også jeg si at det er fortvilende å være vitne til at Regjeringen har en så langsom holdning til dette spørsmålet. Regjeringen har varslet at den jobber med en stortingsmelding om arbeidsinnvandring som skal komme i 2008. Eventuelle regelendringer vil dermed tre i kraft tidligst i 2009.

Det må iverksettes tiltak som kan virke på kort sikt, og som kan løse de akutte behovene. Det er på høy tid at regelverket for arbeidsinnvandring forenkles og endres. Mange av forslagene i Dokument nr. 8:32 er tiltak som kan iverksettes som strakstiltak. Norge trenger arbeidsinnvandring, og det vil være umåtelig dumt om vi behandlet arbeidsinnvandrerne på en slik måte at de i framtiden foretrekker å arbeide andre steder.

Jeg vil understreke at sosial dumping er en av arbeidslivets største utfordringer. Dette krever at myndighetene raskt utarbeider en helhetlig strategi for å møte utfordringene. Når Regjeringen legger opp til å bruke nærmere tre år på å utarbeide en stortingsmelding som omhandler temaet, er det grunn til å utvise utålmodighet. Kristelig Folkeparti er veldig overrasket over og kritisk til at Regjeringen har en så passiv holdning til et så viktig tema.

I dag blir høyt kvalifisert arbeidskraft dårlig utnyttet. La meg gi et eksempel: Vi har en kvote for hvor mange spesialistarbeidstillatelser som kan gis hvert år. Denne kvoten er dessverre langt fra oppfylt. Det kan ha sammenheng med for få søkere, men jeg må si at jeg undrer meg når en albansk jente med 3-årig universitetsutdannelse fra Blindern, ikke får arbeidstillatelse her i Norge. Jeg må si det med en viss ironi: Heldigvis var hun spesialist nok til å få jobb ved Albanias ambassade i Sverige. Kanskje det ikke bare er antall søkere som er for lavt, men det er for trang port til å komme inn. Jeg tror vi må revurdere våre holdninger til arbeidsinnvandring. Norges behov for økt arbeidsinnvandring bør reflekteres i regelverk og behandling av søknader om arbeidstillatelser.

Sammen med Høyre og Venstre foreslår vi i Kristelig Folkeparti å gi utenlandske studenter som har tatt høyere utdanning i Norge, en mulighet til å få være her litt lenger, til å få arbeidstillatelse i inntil fem år etter fullført utdannelse. Så kan de øke sine kvalifikasjoner og sin kompetanse. Den utenlandske studenten kan allerede norsk og vil nyte godt av god arbeidserfaring. Norge trenger definitivt ekstra hender og hoder.

Kristelig Folkeparti stiller seg positive til de fleste av forslagene fra bl.a. Høyre. Forslag nr. 4 representerer derimot et etisk dilemma. Forslaget går ut på å «vurdere forenkling/endring av regelverket for arbeidsinnvandrere fra ikke-EU-land som ønsker å ha ektefelle/barn med til Norge». Kristelig Folkeparti mener at regler for familiegjenforening skal være like for alle innvandrere fra land utenfor EU, uavhengig av om vedkommende har en nytteverdi for landet i form av å være arbeidskraft eller ikke. Jeg stiller spørsmål ved hvilke etiske vurderinger som ligger bak en slik differensiering som foreslås. Jeg mener vi heller må arbeide for en forenkling og raskere saksbehandling for familiegjenforening generelt.

Til slutt vil jeg vise til innstillingen og ta opp de forslagene Kristelig Folkeparti er med på der.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Bjørg Tørresdal har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:30:47]: Jeg deler mange av de analysene som framføres fra denne talerstolen, om at det er en krevende situasjon i det norske arbeidsmarkedet. Jeg vil bare komme med et par tall for å illustrere det.

NAV hadde en bedriftsundersøkelse for kort tid tilbake, der man var i direkte kontakt med bedrifter. Et av spørsmålene som ble stilt, var hvor mange ledige stillinger man hadde. Når NAV oppsummerer dette, var det for bare to–tre uker siden 88 000 ledige stillinger i Norge. For 14 dager siden la NAV også fram ledighetsstatistikken, som viste 42 000 helt ledige. De to tallene illustrerer at det er over dobbelt så mange ledige stillinger som det er helt ledige i Norge. Det beskriver selvfølgelig at det er et presset arbeidsmarked. Situasjonen i arbeidsmarkedet er slik, til tross for det faktum at vi har en betydelig arbeidsinnvandring til Norge. Vi har god oversikt over hvor mange som har fått enkelttillatelser og jobber i norske bedrifter. Men vi har ikke fullt så god oversikt når det gjelder tjenesteinnvandring. I pressen har jeg sagt at vi kan regne med at vi har om lag 100 000 arbeidstakere i Norge fra EØS-området som smører det norske arbeidsmarkedet.

Det disse tallene beskriver, er at situasjonen er alvorlig. Men de beskriver jo også at Norge har en svært offensiv arbeidsinnvandringspolitikk. Vi er blant de land i Europa som har desidert flest arbeidsinnvandrere. Når jeg møter europeiske kollegaer, snakker vi mye om hvordan Norge har greid å tilrettelegge for en arbeidsinnvandring som har hatt stor positiv effekt for Norge.

Jeg synes det er viktig å prøve å gi en balansert beskrivelse av situasjonen. Vi har en alvorlig situasjon. Den må vi ta inn over oss, samtidig som det er helt åpenbart at vi har lyktes med å dempe presset i norsk økonomi gjennom at vi over mange år har lagt til rette for arbeidsinnvandring.

Jeg mener at de forslagene som er fremmet fra Høyre, er konstruktive bidrag til å kunne gå enda videre med å legge til rette for økt arbeidsinnvandring, som jeg mener Norge trenger. Derfor tar jeg seriøst disse forslagene med meg, uten at det betyr at jeg på vegne av Regjeringen føler at jeg kan utkvittere alle i dag.

Jeg skal gi ett eksempel. Overgangsordningene trekkes ofte fram som grepet for virkelig å få økt arbeidsinnvandring. Jeg er veldig i tvil om fjerning av overgangsordningene vil føre til at vi får flere arbeidsinnvandrere. Jeg tror kanskje tvert imot. Det faktum at vi har overgangsordninger som sikrer norske lønns- og arbeidsvilkår for enkeltarbeidstakere, kan virke rekrutterende og positivt for Norge. Vi ser jo at vi rekrutterer bedre i forhold til arbeidsinnvandring enn alle de land som ikke har overgangsordninger. Det at vi har overgangsordninger, og at vi dermed greier å tilby arbeidstakere ordnede lønns- og arbeidsvilkår, kan like godt virke positivt rekrutterende som negativt.

La meg bare bruke dette som et konkret eksempel på at jeg ikke synes svarene er helt åpenbare og enkle, men at det er konstruktive bidrag som vi virkelig tar med oss i det videre arbeid.

Vi gjør fortløpende vurderinger. Vi fremmer konkrete forslag når vi finner det forsvarlig, men vi ønsker også å invitere Stortinget til en helhetlig gjennomgang. Vi tror vi har tid til det. Derfor vil vi først og fremst gjøre det i to omganger. For det første vil vi nå i juni fremme forslag om ny utlendingslov, som formelt har lovsiden rundt mye av arbeidsinnvandringen. Rett over nyttår vil vi så komme med den første omfattende, helhetlige stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring, der vi også skal ta tak i de problemstillingene som representanten Amundsen var inne på: Hvilke behov har vi? Hva vil virkningene totalt sett være for norsk økonomi? Hvis vi prøver å se 30 år fram i tid, hvor vil vi da være? Hva trenger vi da? Hvilke fordeler og ulemper er det? Hvordan skal vi legge nasjonale strategier for å møte de utfordringene?

Helt til slutt: Jeg tror at det er klokt av Stortinget å ta seg tid til den helhetlige gjennomgangen som Regjeringen inviterer til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bent Høie (H) [14:36:18]: Jeg tror det er stor enighet om virkelighetsbeskrivelsen. Vi møter store utfordringer, i og med at vi på mange måter har tatt ut mange av de mulighetene vi hadde til å få arbeidsinnvandring fra EØS-området. Norge har vært dyktig til det. Vi hadde et historisk fortrinn gjennom at vi lenge hadde hatt sesongarbeidsinnvandring, som har hjulpet oss i den situasjonen.

Utfordringen nå er imidlertid at vi møter sterkere konkurranse når det gjelder arbeidskraft. Norge er i den situasjon, i motsetning til stort sett alle andre land i Europa, at vi har tatt ut vår hjemlige arbeidskraftreserve gjennom at vi, heldigvis, har en historisk lav ledighet, og at vi, heldigvis, stort sett har en stor andel av kvinnene i arbeid. Det gjør at hvis vi ikke nå tar riktige grep på dette området, kan Norge sakke akterut i en situasjon der det ellers er stor internasjonal vekst.

Vil vi oppleve at Regjeringen kommer til Stortinget med noen av disse forslagene nå, enten i utlendingsloven eller fortløpende i løpet av høsten, eller må vi vente til 2008 og risikere nedgangstider før disse forslagene blir fremmet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:37:30]: Jeg tar spørsmålet positivt. Det er krevende å svare helt eksplisitt i forhold til akkurat de forslagene, men f.eks. når det gjelder spørsmålet om visum med lang varighet for arbeidstakere ansatt i bedrifter, som er forslag 11, vil vi ganske snart sende på høring et forslag til endring av reglene om flerreisevisum som åpner for at slikt visum ikke bare kan gis for ett år om gangen, men for hele fem år. Det er jo et eksempel på at vi jobber med en del av de forslagene som Høyre fremmer, også på kort sikt.

Vi sendte i forrige uke på høring et forslag om at EØS-arbeidstakere kan begynne å jobbe med én gang man har lagt inn en fullverdig søknad. Så har man lagt fram en fullverdig søknad, kan man bare starte i jobben. Man trenger ikke å vente på innvilgelse før man starter. Dette er eksempler på kortsiktige tiltak som vi vil gjøre nå og fortløpende utover.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:38:53]: Det er bra å konstatere at Fremskrittspartiet og statsråden i hvert fall på to punkter er enige: at man ikke skal forhaste seg med å fjerne overgangsordningen, og at man bør ta seg skikkelig god tid for å vurdere arbeidsinnvandring ut fra alle synspunkter før man trekker noen konklusjoner. Det er Fremskrittspartiet veldig enig med statsråden i.

Men så har jeg lyst til å utfordre statsråden med hensyn til å være konkret og ærlig. Hvis man velger å se bort fra markedsmekanismene og bruker en storstilt arbeidsinnvandring – som jeg tror er begrepet statsråden har brukt tidligere – for å dekke behovet innenfor pleie- og omsorgsyrkene i framtiden, kan statsråden være ærlig på det og vedgå at det også vil bety lavere lønnsøkninger for hjelpepleiere og sykepleiere i fremtiden?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:39:58]: Det som har skjedd så langt i de tre–fire siste årene siden EØS-området ble åpnet opp i så stor grad, er at Norge har hatt høy vekst som nasjon. Reallønnen har steget svært mye. Vi er blant de beste land i Europa når det gjelder reallønnsøkning, og vi har hatt den høyeste arbeidsinnvandringen. Så så langt har jo tesen til representanten Amundsen vist seg ikke å stemme i virkelighetens verden. Vi har hatt både reallønnsøkning og en klar vekst i arbeidsinnvandring. Jeg tror at det er en veldig forenklet teori som legges til grunn, i den forstand at hvis man nå sier at offentlig sektor bare må tilfredsstille sitt arbeidskraftbehov ved å øke lønningene, og det bare fører til at også privat sektor må svare, og det fører til en lønnsspiral der kostnadene vokser uten at reallønnskraften øker, er jo ikke det en ønsket lønnsutvikling, fordi det fører bare til nominell lønnsøkning uten at man får en reallønnsøkning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bent Høie (H) [14:41:36]: Det var to innlegg som fikk meg til å ta ordet. Det første var fra representanten Arild Stokkan-Grande, som utfordret opposisjonen til å være mer konstruktiv. Jeg må si at det er et relativt provoserende budskap i en situasjon der Arild Stokkan-Grande utmerket godt vet at opposisjonen i denne saken ved flere anledninger har henvendt seg til regjeringspartiene og ønsket å drøfte fram enighet om forslag og innstilling. Så jeg håper ikke vi får den type utsagn i fremtidige debatter i en situasjon der opposisjonen så til de grader ønsker samarbeid med Regjeringen.

Men så var det fremstillingen fra Fremskrittspartiet om at markedet ville løse dette. Høyre er også et parti som har stor tro på markedet, men i en situasjon der tilgangen på arbeidskraft er begrenset, er det selvfølgelig sånn at mangel på arbeidskraft vil føre til lønnsøkning. Hvis konsekvensen av det er at en forskyver balansen mellom offentlig og privat sektor – som vil være konsekvensen hvis lønnsøkningen blir så stor i offentlig sektor at den tapper arbeidskraft over til seg – håper jeg at Fremskrittspartiet i dag vil gå ut på plenen til dem som står utenfor og demonstrerer, og være ærlige overfor dem og fortelle dem at norske industriarbeidsplasser skal eksporteres i rekordfart ut av landet. Det vil nemlig være konsekvensene av Fremskrittspartiets politikk, fordi disse arbeidsplassene vil få en trippel smell. De vil mangle arbeidskraft. De vil oppleve en økt renteutvikling og en økt kronekurs, og de vil oppleve at de vil tape i konkurranse med andre om arbeidskraften. Men da synes jeg at Fremskrittspartiet skal være ærlige på det og si at Fremskrittspartiet velger en restriktiv innvandringspolitikk foran norske industriarbeidsplasser. Men Carl I. Hagen har jo i et tidligere berømt innlegg svart på den utfordringen med å si: So what! Det synes jeg at Fremskrittspartiet skulle begynne å gjenta og være ærlige i forhold til.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:44:25]: Det er to innlegg som jeg føler behov for å knytte noen kommentarer til. For å ta det siste innlegget først: Jeg startet mitt innlegg med å berømme forslagsstillerne for å reise en viktig debatt. Det er konstruktivt. Men når man har sett svaret fra statsråden, og når man har hatt rik mulighet til å følge med på hva som faktisk har vært av forslag tidligere, er det en ganske stor overdrivelse å påstå i merknads form og også i debatten her at Regjeringen er passiv i dette spørsmålet. Derfor mener jeg fortsatt at opposisjonen lykkes bedre når man er konstruktiv, enn når man kommer med slike grunnløse påstander.

Så til Per-Willy Amundsen, som påstår fra talerstolen her at det ikke vil løse noen verdens problemer å importere arbeidskraft. Da er det fristende å spørre Amundsen hva som er hans resept på de utfordringene vi står overfor, bl.a. innenfor eldreomsorgen. Er det å føre en eldrepolitikk i hele landet lik den Fremskrittspartiet og Høyre fører i Oslo, hvor 270 eldre i fjor ble nektet plass på institusjon fordi det ikke var plasser nok? Er det det som er resepten? I så fall kan man jo langt på vei lykkes uten å importere noe arbeidskraft. Eller er det f.eks. at bedriftseierne i framtiden må takke nei til nye ordrer? Det kunne vært interessant å få svar på de spørsmålene når Amundsen nå skal ha ordet etterpå.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:46:29]: For å ta det siste først: Arild Stokkan-Grande etterlyser vårt alternativ. Det har jeg jo nettopp gjort rede for. Vi tror på markedsmekanismene. Vi ønsker å la markedsmekanismene fungere. Det vil bety at flere vil jobbe i omsorgssektoren i fremtiden, og til høyere lønninger. Slik fungerer markedet hvis vi lar det fungere.

Men så – til representanten Bent Høie – må vi gjøre andre ting samtidig, og det handler om å redusere omfanget av offentlig sektor, slik at vi ikke binder opp for mye av vår arbeidsstyrke i offentlig sektor. Der er Fremskrittspartiet og Høyre skjønt enige. Samtidig kan vi gjennom å åpne i langt større grad for private helse- og omsorgstilbud møte utfordringen på det området.

Ny teknologi vil i fremtiden selvfølgelig gjøre seg gjeldende innenfor pleie og omsorg, som det gjør på alle andre områder – noe som kanskje betyr at i takt med høyere prising av arbeidskraft vil også arbeidsintensiviteten innenfor pleie og omsorg bli lavere. Det er mange muligheter her.

Poenget er at å slå fast i utgangspunktet at vi trenger arbeidsinnvandring – massiv sådan – fra land utenfor Europa, på tross av at vi snart har en halv milliard mennesker å hente arbeidskraft fra innenfor EU/EØS-området, å bare slå det fast uten videre uten å tenke på konsekvensene av det på lang sikt, det er hva jeg vil kalle uansvarlig politikk. En slik ny politikk vil være ikke-reversibel, og den kan ha store konsekvenser for samfunnet. Derfor er det viktig at man setter seg ned og tenker nøye igjennom dette og, ikke minst, lytter til kritiske økonomer som mener at her er det mye fusk i faget, og at her bør man tenke seg nøye om før man implementerer nye politiske virkemidler.

For det er et faktum, som jeg sa i stad, at antall eldre i Norge kommer til å utgjøre en større del av befolkningen på lang sikt. Det er ikke en kortsiktig affære. Det kommer til å forbli sånn over lengre tid. Da vil arbeidsinnvandring kun løse problemet midlertidig, for når den generasjonen man henter inn som arbeidsinnvandrere for å bøte på utfordringene i helse- og omsorgsyrkene, blir gamle, må vi hente inn nye, som igjen vil kreve pleie og omsorg.

Så det er bare å utsette problemet. Og mens man utsetter problemet, vil problemet vokse seg større. Det er ikke en fornuftig politikk. Det mener i hvert fall ikke Fremskrittspartiet. Dette bør man gå grundig igjennom og se på konsekvensene av før man kommer med lettvinte løsninger på store utfordringer i fremtiden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.