Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [13:47:40]: (ordfører for saken): Næringskomiteen har hatt til behandling Dokument nr. 8:49 for 2006-2007, som er fremmet av flere stortingsrepresentanter fra Høyre. Komiteen har ikke lyktes med å komme frem til en omforent innstilling om forslaget, og forslaget vil derfor ikke bli vedtatt. Regjeringspartiene står samlet om å avvise forslaget og får støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti, men disse partiene har sine egne merknader i innstillingen

Fremskrittspartiet og Høyre står samlet om å anbefale de synspunkter som blir fremmet i forslaget, og fremmer et felles forslag om at Stortinget skal be Regjeringen om å avvikle ordningen med at Statens landbruksforvaltning har anledning til å fremme innsigelse mot kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven i de saker der fylkesmannen har innstilt på bruk av innsigelse, og fylkeslandbruksstyret ikke fremmer innsigelse.

Jeg regner med at de forskjellige fraksjoner som står samlet i innstillingen, redegjør for sine særstandpunkter i egne innlegg. Jeg vil nå redegjøre for de synspunkter som komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har i saken.

For Fremskrittspartiet reiser denne saken en rekke demokratiske spørsmål. I arealsaker er det i utgangspunktet en svært grundig behandlingsprosess i kommunene som gjerne går over lang tid, og som involverer hele kommunen gjennom flere høringsrunder og offentlige debatter. Kommunestyrene har gjerne flere debatter om saken før endelig vedtak fattes lokalt. Som kjent for Stortinget er kommunestyrene demokratisk valgte organer på lik linje med fylkesting og storting. Kommunestyremedlemmene har en lokal forankring og er valgt inn med krav om at de er bosatt i kommunen. De har i tillegg et lokalt engasjement for sitt politiske virke. Derfor mener Fremskrittspartiet at det er kommunepolitikerne i de lokale prosessene som er best egnet til å fatte beslutninger i arealsaker. Det er de lokale folkevalgte som står til ansvar overfor sine egne innbyggere, og arealpolitikken er et svært viktig politisk instrument lokalt til å bidra til næringsutvikling eller boligbygging.

Når Regjeringen ønsker en sterkere statlig styring med arealpolitikken, kan det kun være fordi den har mistillit til de lokalt valgte kommunestyrer og fylkesting. Det er et paradoks at det er Senterpartiet som står bak dette ønsket om innstramning, all den tid partiet ofte fremhever det lokalet demokratiet som viktig. Å frata lokalpolitikerne et av de viktigste instrumentene de har for å drive med lokalpolitikk, er demokratifiendtlig.

Fylkeslandbruksstyrene representerer også et folkevalgt nivå ved at representantene utpekes av fylkestingene. Det er vanligvis også fylkestingspolitikerne som er medlemmer av fylkeslandbruksstyret. At Regjeringen da synes det er helt riktig at fylkesmannen, som kun er en statlig embetsmann, kan anke fylkeslandbruksstyrets vedtak inn til et annet statlig organ, Statens landbruksforvaltning, er etter Fremskrittspartiets oppfatning en hårreisende oppfatning. Det uttrykker alt annet enn en demokratisk holdning og viser noe av statens holdning til lokalt folkevalgte: De er greie å ha så lenge de gjør som onkel stat ønsker.

På toppen av dette synes Regjeringen det er helt greit at Statens landbruksforvaltning overstyrer de vedtak som da er fattet av fylkeslandbruksstyret, og legger ned innsigelser mot lovlig fattede vedtak. Dette er en fullstendig uakseptabel holdning, og min erfaring som tidligere medlem av et fylkeslandbruksstyre er at dette er holdningen til representanter fra de aller fleste partier, også fra de nåværende regjeringspartiene.

Alle partier er enige om at det er viktig å ta godt vare på dyrket mark, men i noen tilfeller må andre viktige samfunnshensyn komme foran, ofte i saker som gjelder lokal næringsutvikling, boligutbygging og styrking av sentrumsfunksjoner. Men jeg synes det er viktig at de holdningene som regjeringspartiene viser i denne innstillingen, kommer klart frem når vi nå står overfor et lokalvalg hvor mange vil fremme viktigheten av de beslutningene som fattes lokalt. Spesielt interessant blir det å høre hva Senterpartiets ledere vil si i de kommende debatter om dette temaet.

De partier som er opptatt av lokalt demokrati, folkestyre og nærhet mellom velgere og politikere, gjør klokt i å stemme for Fremskrittspartiet og Høyres forslag i denne saken. Ved å stemme for innstillingen mister man all troverdighet i saker som gjelder lokalt folkestyre.

Herved tar jeg opp det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har tatt opp det forslaget han refererte til.

Torbjørn Hansen (H) [13:52:45]: Først vil jeg takke saksordføreren for utmerket arbeid i denne saken.

Dette er en viktig og prinsipiell sak for mange kommuner. Den handler om lokaldemokrati og hvor mye lokalpolitikere og lokale myndigheter skal bestemme over sin egen kommune. Høyre er opptatt av lokaldemokrati og lokalt selvstyre. Derfor er Høyre sterkt kritisk til budskapet i brevet fra Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet som ble sendt 21. februar 2006, om at Statens landbruksforvaltning blir gitt anledning til å fremme innsigelse mot kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven i saker der fylkesmannen har innstilt på bruk av innsigelse og fylkeslandbruksstyret har vedtatt noe annet. Den innsigelsesrett som Statens landbruksforvaltning blir gitt i vedtak som er fattet i fylkeslandbruksstyret, er i realiteten en total overkjøring av det lokalpolitiske skjønnet som blir utvist i arealsaker. Dette medfører at fylkeslandbruksstyret – med sitt lokalpolitiske skjønn – i slike saker blir redusert fra å være besluttende myndighet, slik som det var før, til å bli en høringsinstans. Dette er etter min mening et grovt inngrep i det lokale folkestyret.

Sammensetningen av fylkeslandbruksstyrene er et uttrykk for folkeviljen gjennom valg. Fylkeslandbruksstyrene består av lokalt valgte medlemmer som er oppnevnt av fylkestingene. Mange av medlemmene av fylkeslandbruksstyrene er ofte selv også medlemmer av fylkestinget. På denne måten vil den rådende oppfatningen lokalt framkomme i fylkeslandbruksstyrenes behandling av saker som krever lokal kunnskap, og som er viktig i saker hvor det utøves et lokalt skjønn. Når det gjelder Statens landbruksforvaltning, kan man ikke hevde at de har den samme lokale kunnskapen eller den samme lokale forankringen.

Jeg mener også at det sendes ut et helt feil signal til lokalbefolkingen, til lokalt folkevalgte og til kommunene, når statlige organer gis brede fullmakter til å overstyre vedtak som er forankret i flere lokale folkevalgte organer. Dette kan i verste fall bidra til at folk ikke lenger ønsker å engasjere seg i lokal- og fylkespolitisk arbeid. Denne frustrasjonen er svært reell. Dette er en frustrasjon vi opplever i mange kommuner som blir overkjørt av staten i arealsaker. Det å frata fylkeslandbruksstyrene denne rollen er et uttrykk for at denne regjeringen mener at lokalpolitikere ikke er i stand til å ivareta sine egne forvaltningsinteresser.

Jeg mener dette er uttrykk for en ganske nedlatende holdning til folkestyret. Enda mer nedlatende er det å hevde at byråkrater hos fylkesmannen er bedre i stand til å ivareta dette ansvaret. Fylkesmannen, som i utgangspunktet var saksforberedende og innstillende myndighet, har i realiteten også fått en vetorett på bekostning av lokaldemokratiet.

Denne vetoretten som nå er blitt gitt til Statens landbruksforvaltning, er blitt brukt flittig. Av de 13 sakene som Statens landbruksforvaltning mottok i fjor, endte ti med innsigelse fra staten. Dette viser at nyordningen fra Regjeringen, med innsigelsesrett til Statens landbruksforvaltning, har store konsekvenser på bekostning av lokaldemokratiet.

Jeg mener også det er en overdreven frykt fra flertallet i innstillingen i forhold til jordvern. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at arealet som omdisponeres, har gått nedover fra 2002 til 2005. Hvis vi ser på statistikken over dette i en lengre tidsperiode, ser vi et trendbrudd fra 2002 til 2005, hvor omdisponeringen særlig av dyrket areal går kraftig ned. Hvis man ser på statistikken, er omdisponeringen i 2002 ca. 15 000 daa, i 2005 er den ca. det halve, ca. 7 500 daa. Det viser jo at lokalpolitikerne opptrer svært ansvarlig i denne type spørsmål.

Dette synes jeg gjør at begrunnelsen for flertallets holdning i denne saken virker ganske dårlig forankret i virkeligheten rundt omkring i kommunesektoren.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:57:10]: Aller først vil eg gje uttrykk for både støtte til og sympati for det prinsippet som Høgre og Framstegspartiet gjer seg til talsmenn for i denne saka, nemleg at ein skal respektera det lokalpolitiske skjønnet. Men som både Høgre og Framstegspartiet er kjende med frå andre saker, kan det av og til vera fleire prinsipp som må vegast opp mot kvarandre når ein skal finna fram til praktiske løysingar.

Framstegspartiet er f.eks. ein sterk talsmann for meir bruk av øyremerking og mindre lokal fridom når det gjeld korleis pleietenestene skal utformast. Seinast i denne veka har både Framstegspartiet og Høgre, rett nok med ulike politiske løysingar, snakka varmt i denne salen for å redusera lokalpolitikarane sin rett til å vega kvaliteten i det kommunale tenestetilbodet opp mot retten til å skriva ut eigedomsskatt.

Eg skal sjølvsagt ikkje gå inn i dei debattane no. Poenget er at alle parti må gjera avvegingar mellom fleire omsyn som isolert sett kan peika i ulike retningar når det gjeld å finna praktiske politiske løysingar.

Etter mi meining er det betre å seia klårt at slike avvegingar vert gjorde, framfor å skifta prinsipiell argumentasjon alt etter kva som passar i standpunktet i den enkelte sak.

For Kristeleg Folkeparti er det i denne saka ei avveging av lokal eller regionalpolitisk mynde opp mot omsynet til gjennomføring av nasjonale mål for å ta vare på dyrka mark, som eit breitt fleirtal i Stortinget har gjeve si tilslutning til.

Det som vert spesielt problematisk om Statens landbruksforvaltning sin rett til å varsla motsegn vert teken vekk, er at det systematisk vil svekkja jordvernet til fordel for utbyggingsinteressene. Kanskje er dette ein vesentleg del av intensjonen med framlegget – kva veit eg.

Eit vedtak om å seia nei til å byggja ned dyrka mark kan gjerast om. Det kan i praksis ikkje eit vedtak om nedbygging. Det er irreversibelt over mange valperiodar. Dette talar etter Kristeleg Folkepartis meining for at det bør vera eit reint landbruksfagleg organ som skal vurdera lokale planar opp mot nasjonalt og demokratisk fastsette mål, og om naudsynt også varsla motsegn. Så får endelege avgjerder skje etter dei prosessar som plan- og bygningsloven fastset.

Utfordringa i dag er ikkje at jordvernet står for sterkt. Utfordringa er faktisk å halda på den dyrka marka vi har, spesielt i nærleiken av byar og andre større bukonsentrasjonar.

Difor meiner me at framlegget frå Høgre går i feil retning, og difor kan me i Kristeleg Folkeparti heller ikkje støtta dette.

Lars Peder Brekk (Sp) [14:00:48]: (komiteens leder): De fleste innsigelsessaker på landbruksområdet dreier seg om plan- og reguleringssaker som griper inn i verdifulle jordbruksarealer.

Det er riktig å si at våre mest verdifulle jordbruksarealer bygges ned i et urovekkende tempo. Det er et nasjonalt mål at det årlige tapet av slike arealer skal halveres innen 2010. Dette er et mål som Stortinget har sluttet seg til, i sammenheng med St. prp. nr. 1 fra 2004-2005 fra regjeringen Bondevik II. Flertallet er helt enig i denne målsettingen.

Det er nødvendig å styrke jordvernet, og det synes verken forslagsstillerne eller saksordføreren å være opptatt av i det hele tatt. Det som legges fram i dag fra forslagsstillerne, er en bagatellisering av denne problemstillingen. Det er vanskelige jordvernsaker i mange kommuner. Innsigelsesretten er siste alternativ og heldigvis ikke nødvendig å bruke så ofte. Men vi er opptatt av at innsigelsesretten er den eneste muligheten myndighetene har til å gripe inn og verne dyrket mark i forbindelse med plansaker. For Senterpartiet og flertallet er det ikke aktuelt å svekke dette redskapet. Tvert imot har Regjeringen styrket innsigelsesretten, da den gav Statens landbruksforvaltning innsigelsesmyndighet i saker etter plan- og bygningsloven der fylkesmannen har innstilt på bruk av innsigelse, men hvor fylkeslandbruksstyret ikke følger opp anbefalingen. Flertallet stiller seg bak dette og avviser de forslag som er framkommet fra Høyres representanter.

Avslutningsvis vil jeg vise til at Landbruks- og matdepartementet har satt ned et jordvernutvalg som skal vurdere eksisterende virkemidler på området, og foreslå tiltak som kan styrke det jordvernet forslagsstillerne fra Høyre her går inn for å svekke.

Leif Helge Kongshaug (V) [14:02:56]: Det de to siste representantene målbærer, får Venstres fulle støtte i denne saken.

Det er ikke en bærekraftig og god situasjon at av det relativt lille arealet dyrket mark vi har her til lands – 2–3 pst. av landarealet – blir stadig mer bygd ned, og i økende tempo. Nedbyggingen fra 2005 til 2006 er av Statistisk sentralbyrå anslått å være ca. 10 pst. Venstre er urolig for denne tendensen.

Vi har nasjonale målsettinger om redusert nedbygging av jordbruksareal – og det er viktig på dette området at vi innretter oss slik at et rent jordbruksfaglig organ kan vurdere om lokale arealplaner er i grunnleggende konflikt med nasjonale jordbrukspolitiske mål.

Nedbygging av dyrket mark er i praksis irreversibelt. Så kan man selvfølgelig diskutere lokalt folkestyre og statlig overstyring i denne forbindelsen, men av og til står prinsipper opp mot hverandre, som det tidligere har vært sagt. I denne saken er det for Venstre viktig å ha en mulighet til å gripe inn når vedtak blir gjort på tvers av nasjonale målsettinger.

Ellers har jeg også lyst til å vise til at regionalmeldingen nylig har vært behandlet i Stortinget. Jeg kan ikke huske at det der kom fram noe forslag om å frata Statens landbruksforvaltning den retten vi diskuterer i dag.

Jeg viser for øvrig til merknaden fra Venstre og Kristelig Folkeparti, og støtter med dette flertallsinnstillingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.