André N. Skjelstad (V) [12:04:31]: Den viktigste saken for Venstre er miljø- og klimautfordringene som vi står overfor. En vesentlig del av dette dreier seg om hvor mye kjemikalier mennesker, dyr, natur og miljø blir utsatt for.

Vi er omgitt av kjemikalier i stadig større grad. Det er nesten umulig å tenke seg en virkelighet uten bruk av kjemikalier. Vi puster det inn, har det på huden, jobber med det og svært mye av dette har potensielt skadelige effekter. Kjemikalier er i stor grad knyttet til produksjons- og forbruksmønster i samfunnet. Håndtering av kjemikalier berører alle mennesker, både i dagliglivet og på den enkelte arbeidsplass.

Jeg skal droppe lange og vanskelige kjemiske betegnelser, men nevne at Statens forurensningstilsyn antar at det i Norge finnes 8 000–10 000 kjemiske stoffer i ca. 50 000 produkter.

Det har vært anslått at ca. 800 mennesker dør årlig som følge av kjemikalier på arbeidsplassen. Det tallet er altfor lavt anslått, mener Arbeidsmiljøskaddes Landsforening. For fem år siden hevdet Riksrevisjonen at det hvert år er 1 300 slike dødsfall. Riksrevisjonen baserte seg også på tall fra Arbeidstilsynet.

I Riksrevisjonens rapport, framlagt for Stortinget 28. juni 2002, ble det konkludert med 1 300 dødsfall, 1 600 sykehusinnleggelser, 6 850 trygdetilfeller og 1,2 mill. fraværsdager pr. år som følge av eksponering for kjemikalier og andre helsefarlige stoffer i arbeidslivet. Dette står i kontrast til Arbeidstilsynets rapport. Her vil Venstre gjerne ha statsrådens redegjørelse for hva som er riktig anslag.

Venstre er klar over at det knytter seg vanskeligheter til å diagnostisere helseskader knyttet til kjemikalier, fordi årsakssammenhengene kan være uklare. Dette fordi stadig nye produkter kommer inn på markedet og forskningen henger etter når det gjelder å undersøke helseskade. Vi har hatt en rekke saker de siste årene. Det er nok å nevne kvikksølvdamp og tannhelsesøstre og kreftrisiko ved ulike laboratorier i universitetsmiljøene i Trondheim, Bergen og Oslo. I tillegg har vi de helseskadene som oljearbeidere og nordsjødykkere har vært utsatt for. Landbruket har store utslippsproblemer, vi har insektmidler, diverse sprøytemidler osv.

Arbeidstilsynet må i større grad bruke de sanksjonsmulighetene de har til rådighet mot bedrifter som bryter arbeidsmiljøloven. Det er uklart for meg hva som er grunnen til at sanksjonsmulighetene i så liten grad benyttes. Hvis det skyldes for lite ressurser, må vi sette alle relevante tilsyn i stand til å håndtere disse utfordringene.

Arbeidsgivere som bryter arbeidsmiljøloven må det reageres mot i form av bøter eller politianmeldelse, på lik linje med andre lovbrudd. Andre land har en praksis med utbredt saksøking når det gjelder helseskader på dette feltet, og det har gjort noe med kulturen knyttet til utslipp og håndtering. Hvis man i større grad risikerte søksmål med økonomisk tap som følge, så ville en kanskje også skjerpe seg.

Det er grunn til å tro at helseskader knyttet til kjemikalier bare vil øke all den tid vi stadig får flere produkter som inneholder flere nye kjemikalier, hvorav mange ikke er tilstrekkelig testet.

Det er grunn til å tro at mange ville handlet annerledes hvis de var klar over hvor farlige mange kjemikalier er. Dette er en utfordring i bransjer hvor kunnskap om sammenhenger mellom helseskade og miljø ikke er prioritert. Denne utfordringen vil også øke i bransjer med mye utenlandsk arbeidskraft, som følge av språkproblemer. Bedrifter som bruker mye utenlandsk arbeidskraft, bør derfor i større grad prioritere oversettelser for å være sikker på at folk faktisk forstår hva slags stoffer de arbeider med.

Kjemikalier og helseskader handler også om kultur på den enkelte arbeidsplass. Mange av disse arbeidsplassene har hva man kan kalle en machokultur, og verneutstyr er noe som for enkelte er for pyser. Selv vokste jeg opp på gård og i en kultur hvor en erfarte at f.eks. bruk av sprøytemidler ikke nødvendigvis var så farlig, men hvor vi ble opplyst om at dette definitivt ikke var noe som vi burde leke med. I de senere år har landbruket på mange måter vært foregangsmenn på dette området, ved at man har sprøytesertifikat og har kommet videre. Det viser at det går an å gjøre noe. Verneutstyr stod ikke nødvendigvis øverst på lista når arbeid skulle utføres. Dette fordi det ofte var upraktisk, kanskje var verneutstyret gjenglemt et annet sted, og det ville ta for lang tid å hente det. Det var liksom ikke så farlig. Dette selvfølgelig også fordi mange ikke visste bedre.

Slike problemstillinger møter alle som håndterer farlige kjemikalier. Så kanskje er spørsmålet vi må stille, hva som skal til for at bruk av utstyr og håndtering av kjemikalier skal skje riktig på din arbeidsplass. Derfor må den enkelte yrkesutdannelse i større grad ha fokus på verneutstyr og kanskje bruke de som har erfaring fra praktisk arbeid i større grad.

Det hjelper ikke å ha verdens beste lovverk hvis det ikke blir fulgt. Derfor er det vesentlig å ha fokus på kultur og bevisstgjøring av den enkelte arbeidstaker for å komme dette til livs. Kunnskap i alle ledd er også viktig for å kunne gjøre noe vesentlig her. Samtidig må jeg si at vi i Norge har en enestående tro på at hvis vi kan sette kryss på en rutineliste, så vil alt bedre seg. Venstre håper at statsråden vil ha fokus på et enklere og mer forståelig regelverk. Mange ser på det skjemaveldet som foreligger, og gir opp.

En ting er den enkeltes helseskade, men vi kan også si noe om hvordan enkelte håndterer farlig avfall generelt. Mange etterspør hvordan de i det daglige kan gjøre en bedre innsats for miljøet, og dette er en del av den debatten. Til tross for at vi i Venstre er teknologioptimister, tror jeg ikke vi kommer unna kjemikalier og også bruk av farlige kjemikalier framover. Derfor har det mye å si hvordan vi håndterer dette i dagliglivet og på den enkelte arbeidsplass. Venstre vil oppfordre Regjeringen til et tettere samarbeid med EU på dette området, og være en pådriver for å få oversikt over helseskader knyttet til de ulike produkter og kjemikalier.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:11:23]: La meg starte med å si at det er en viktig interpellasjon representanten Skjelstad tar opp, fordi dette er et viktig område selv om vi ofte ser at det ikke har særlig stor oppmerksomhet i det daglige, det gjelder både på den politiske arena og i mediesammenheng. Det tror jeg skyldes at mange tror at et godt norsk arbeidsmiljø også fungerer godt hva angår å verne arbeidstakere mot kjemikalieeksponering. Det er ingen tvil om at situasjonen i norsk arbeidsliv er bedre enn den har vært. Ting går i riktig retning, men samtidig er det, som André N. Skjelstad tar opp, all grunn til å være bekymret over at ting ikke har gått raskere. Bare for å bruke noen tall for å illustrere det, så anser man at mellom 5 000 og 10 000 personer i dag har diagnosen yrkesrelatert astma eller kols, og et betydelig antall arbeidstakere får hvert år diagnostisert yrkesrelaterte kreftsykdommer. Representanten Skjelstad bad meg om å komme med et riktigst mulig anslag. Det beste jeg kan komme med her og nå, er Arbeidstilsynets anslag om at over 500 personer årlig dør som følge av yrkesrelatert kreft, kols og astma. Så kan vi diskutere om det er et for lavt tall eller om tallet skulle vært høyere, men uansett om det er et for lavt tall, så er det et betydelig omfang når 500 årlig mister livet som følge av yrkesrelaterte skader.

Så tror jeg det er veldig viktig å legge noen viktige premisser til grunn for hvordan vi skal diskutere arbeidet med å få dette til å fungere bedre enn vi har greid så langt. Det er viktig for meg å understreke at det er arbeidsgivernes og bedriftenes ansvar å sørge for både å kunne regelverket og å ha systemer på arbeidsplassen hvor man er føre var og har risikostyring på det man holder på med, at man har innsikt i de kjemikaliene man bruker, og at man sørger for at arbeidstakerne har det verneutstyret de trenger. Det er svært viktig at vi i alle sammenhenger gjør det veldig klart at arbeidsmiljøloven er helt klar i å peke på de forpliktelser og de krav som er stilt overfor arbeidsgiverne i så måte. Så må det være tilsynsmyndighetenes oppgave å føre nettopp tilsyn med hvorvidt arbeidsgiverne oppfyller de forpliktelsene de har, og å bidra til at HMS-arbeidet er systematisk. For jeg tror at vi alltid vil ha en debatt om hvorvidt Arbeidstilsynets økonomiske rammer er tilstrekkelige, og hvorvidt Petroleumstilsynets rammer er tilstrekkelige. Men selv om vi hadde brukt mange, mange ganger mer til tilsyn enn det både jeg og representanten Skjelstad noen gang har foreslått, ville vi være avhengige av at bedriftene tar et ansvar for dette. Å ha et tilsyn som er så omfattende at enhver bedrift besøkes flere ganger i året, er det ikke mulig å se for seg. Så vi er nødt til å få systematisert HMS-arbeidet på en slik måte at bedriftene tar et ansvar for dette. Derfor vil Arbeidstilsynets oppgave veldig ofte være å sørge for å lære opp bedriftene i en risikostyring, i en analyse som sørger for at man har HMS på dagsordenen til enhver tid, enten det gjelder kjemikalieeksponering eller andre viktige ting.

Arbeidstilsynet fører tilsyn. I perioden 2003–2006 gjennomførte man en omfattende kjemikaliekampanje i utsatte bransjer. Da ble det gjennomført ca. 2 100 tilsyn i bilverksteder, i verkstedindustrien og mekanisk industri, i glassfiberrelaterte virksomheter – det som kalles GUP-bransjen – samt i grafisk bransje. Alle disse er bransjer som i stor grad benytter seg av kjemiske substanser. Resultatene er relativt nedslående. Cirka 75 pst. av virksomhetene har ikke gjennomført en risikovurdering eller utarbeidet handlingsplaner. Over 50 pst. mangler eksponeringsmålinger og har ingen kunnskap om type eller mengde forurensing på arbeidsplassen. I ett av tre tilfeller har arbeidstakerne ikke fått opplæring i hvordan de kan beskytte seg mot kjemikalier. Når vi gjennomfører tilsyn, avdekker vi relativt negative funn.

Petroleumstilsynet har også gjennomført omfattende vurderinger av situasjonen offshore. Også der er bildet nedslående, i den forstand at man mener at viktige deler av næringen mangler et helhetlig risikobilde når det gjelder både nåværende situasjon og historiske forhold. Samlet sett viser det at det er grunnlag for denne interpellasjonen og for å fastslå at vi fortsatt har en jobb å gjøre.

Hva gjør vi så? La meg peke på noen viktige ting. I juni i år hadde jeg et møte med partene i petroleumsvirksomheten. Under dette møtet påtok Oljeindustriens Landsforening, OLF, seg ansvaret for å lede arbeidet med næringens oppfølging av saken. Petroleumsnæringen har nå lagt fram en tiltaksplan for utredning av kjemisk helsefare i oljeindustrien. Den planen er på sett og vis bra, men ikke god nok. Derfor vil jeg følge opp det foreløpige innspillet fra OLF gjennom å be oljeindustrien om en mer konkret oppfølgingsplan innen midten av januar. Myndighetene vil følge saken tett gjennom strategiske tilsynsaktiviteter.

Så er det viktig å peke på Arbeidstilsynet, som skal styrke innsatsen på kjemiområdet. Antallet tilsyn med kjemiske arbeidsmiljøer skal økes. Ikke minst vil vi se på bransjer med høy risiko for kols og bransjer som bruker særlig farlige kjemikalier. Det systematiske HMS-arbeidet i virksomhetene må bedres. Vi iverksetter derfor tiltak for å få bedre oversikt over kjemikaliebruken i arbeidslivet.

La meg i den sammenheng vise til STAMIs database over kjemisk eksponering, EXPO, som har vært drevet siden 1984, og som inneholder over 10 000 eksponeringsmålinger fra over 5 000 norske virksomheter. Den basen er bra på mange måter, men den kan bli enda bedre. Jeg har derfor nedsatt en arbeidsgruppe av Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og STAMI som skal utrede mulighetene for å bedre kunnskapsgrunnlaget med hensyn til kjemisk eksponering i arbeidslivet. Det er positivt at oljeindustriens handlingsplan på kjemikalieområdet allerede har tatt opp i seg at man ønsker å etablere et felles eksponeringsregister som er kompatibelt med EXPO.

Så nevnte representanten Skjelstad selv EU og kjemikalieregelverket REACH, som vi tror også vil kunne være et viktig bidrag til arbeidet med å beskytte helse og miljø i Norge. Derfor tar vi sikte på å innlemme REACH i EØS-avtalen.

Oppsummert på denne korte tiden innenfor et stort og viktig område vil jeg si at hovedveien vår videre vil være å bedre kunnskapsgrunnlaget, stille krav til virksomhetene – ikke minst til oljeindustrien – og følge opp disse kravene gjennom forsterkede tilsyn både i Petroleumstilsynet og i Arbeidstilsynet. Samtidig vil jeg gjøre det klart at myndighetene kan gi råd, føre tilsyn, avdekke, pålegge og stanse, men det er arbeidsgiverne som har ansvaret for arbeidstakernes arbeidsmiljø. Man må ta inn over seg at fortsatt blir for mange syke av det arbeidsmiljøet de jobber i, og det må arbeidsgiverne også ta et ansvar for.

André N. Skjelstad (V) [12:21:45]: Jeg takker statsråden for svaret.

Venstre er opptatt av forebygging. Mye av debatten om årsakssammenheng når det gjelder kjemikaliebruk, handler om at vi kunne ha unngått mange av sakene knyttet til helseskader hvis vi hadde vært mer opptatt av å forebygge.

Noen av dem som har engasjert seg på dette området, er Arbeidsmiljøskaddes Landsforening. I tillegg har fagorganisasjoner og ulike arbeidstakerorganisasjoner satt fokus på området. Mange av de involverte er sterkt bekymret over at slike helsefarer ikke tas tilstrekkelig på alvor. Det er grunn til å se nærmere på om fastlegene har for liten kompetanse, slik at det ikke rettes mistanke mot arbeidsrelaterte sykdommer og det resulterer i at pasienter ikke blir utredet skikkelig. Det fører til underrapportering til NAV og Arbeidstilsynet samt til svekket rettssikkerhet for dem som skades på arbeidsplassen.

Nå har jeg tenkt å sitere fra Arbeidstilsynets egne sider:

«Kjemisk helsefare er en alvorlig problem i arbeidslivet. Det er utpekt som satsingsområde, både i Norge og i EU. Bakgrunnen for dette er blant annet:

Til enhver tid har mellom 5 og 10 tusen personer diagnosen yrkesrelatert astma eller KOLS. Om lag 420 personer dør av sykdommen sin hvert år

Årlig dør omlag 300 personer av kreft som følge av arbeidsmiljøet

200 000 arbeidstakere er daglig i kontakt med løsemidler

Tidligere erfaring har vist at undersøkelser gjort i EU ofte er sammenfallende med norske forhold. Tall fra EU er derfor også interessante for oss:

21% av arbeidstakerne er eksponert for kreftfremkallende stoffer

22 % av arbeidstakerne hevder å puste inn røyk, damper, støv og andre farlige kjemikalier i mer enn en fjerdedel av arbeidstiden

16 % behandler eller er i kontakt med farlige kjemikalier i mer enn en fjerdedel av arbeidstiden

Kjemikalier er en nødvendig del av en lang rekke prosesser og forekommer i alle deler av arbeidslivet. Det kan være ferdig innkjøpte stoffer, eller de utvikles under arbeidet, for eksempel i form av sveiserøyk og dieseleksos. Kampanjen vil fokusere på noen bransjer der kjemikalier forekommer hyppig:

Bilverksteder

Mekanisk industri

Verkstedindustrien

Armert herdeplast-industri (støping av plastbåter, glassfibertanker o.l.)

Grafisk industri

Disse bransjene omfatter til sammen over 10.000 virksomheter og 110.000 arbeidstakere.»

Dette er hentet fra en kampanje i 2003 som skulle fortsette gjennom 2004. I tillegg gjelder det en rekke universitetsmiljøer, Forsvaret og landbruket, for å nevne noen. Da er det litt underlig at fokuset i arbeidsmedisinen er så sterkt på belastningsskader kontra kjemikalier. Dette samtidig som undersøkelser som Arbeidstilsynet gjennomførte i perioden 2003–2006, angir at det har skjedd en forverring knyttet til kjemisk eksponering, og at en av tre ansatte ikke får noen opplæring i riktig bruk av kjemikalier. Venstre vil gjerne vite hva Regjeringen gjør for å komme dette til livs.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:24:55]:La meg først starte med å si at det i og for seg er ryddig av representanten Skjelstad å sitere fra Arbeidstilsynets hjemmesider, for det som framkommer der, viser nettopp at myndighetene tar dette på alvor. Hvis man går inn på Arbeidstilsynets hjemmesider og leser om kjemikalieeksponering, finner man betydelig informasjon både om utfordringer knyttet til det og aktivitet knyttet til det. Det er derfor feil å hevde at tilsynsmyndighetene ikke tar det på alvor. Det har representanten Skjelstad nå selv dokumentert gjennom å sitere fra Arbeidstilsynets egne hjemmesider, som et argument for at dette er viktig.

Så sier jeg altså at tilsynsaktiviteten skal økes, både fra Petroleumstilsynets side og fra Arbeidstilsynets side. Det har vi også grunnlag for, for i flere omganger den siste tiden har vi styrket både Arbeidstilsynets og Petroleumstilsynets budsjetter. Når det gjelder Arbeidstilsynet, har det vært veldig mye fokus på sosial dumping, men ikke utelukkende det. Det er altså en sammenheng mellom det at vi hevder at det blir økt tilsynsvirksomhet, og det at vi gir virksomhetene budsjetter slik at de kan øke tilsynsvirksomheten noe.

Nok en gang understreker jeg at det ikke er mulig å «tilsyne» seg bort fra et useriøst arbeidsliv. Greier vi ikke å skape holdninger i arbeidslivet for seriøsitet, både på arbeidstakersiden og på arbeidsgiversiden, greier vi ikke å bygge opp gode nok tilsyn for å forhindre at noen blir skadet. Derfor er det viktig at vi i fellesskap understreker det soleklare ansvaret arbeidsgivere har for å forsikre seg om at arbeidsmiljøet ikke er helseskadelig, og selvfølgelig også den plikt arbeidstakere har til å bruke det verneutstyret som blir foreskrevet, når arbeidsgiver påpeker behovet for bruk av verneutstyr. Vi må derfor stille noen tydelige krav overfor det seriøse arbeidslivet.

Til sist: Så vet vi at noen likevel blir syke. Derfor er det viktig at vi har gode medisinske miljøer, både hos fastlegen, i primærhelsetjenesten og i andrelinjetjenesten, for å kunne hjelpe de folkene som blir syke. Jeg tror representanten Skjelstad har rett i at dette er krevende, for ofte er det diffuse årsakssammenhenger. Helseministeren er nok mer egnet til å svare på dette enn meg. Men vi har vært opptatt av de yrkesmedisinske avdelingene på regionnivå og legger vekt på å styrke dem, slik at de som har blitt syke, kan få bedre hjelp enn det de har fått.

Per Rune Henriksen (A) [12:28:28]:Det er et viktig tema representanten Skjelstad setter på dagsordenen med sin interpellasjon i dag. Vi har om lag 100 000 kjemiske produkter i handelen i dag. Bruken av kjemiske produkter øker sterkt, og det er av stor betydning at disse produktene blir håndtert riktig.

Resultatene fra Arbeidstilsynets aksjoner og kampanjer, som det har blitt referert til her av interpellanten og statsråden, viser at det er ganske forstemmende tilstander i arbeidslivet. I altfor mange bedrifter håndteres kjemikaliene i strid med loven, og altfor mange arbeidstakere eksponeres for kjemikalier uten at de har fått opplæring i risiko og hvordan skader kan unngås.

Vi har et ganske bra regelverk med hensyn til merking og bruk av kjemikalier, men etterlevelsen av regelverket er ikke god nok. Ansvaret hviler på den enkelte bedrift. Det første man bør gjøre, er å undersøke hvorvidt det faktisk er nødvendig å bruke farlige kjemikalier, eller om man kan bruke ufarlige erstatningsstoffer. Dersom kjemikaliene må brukes, skal de håndteres skikkelig. Det skal foreligge informasjon om helsefare og hvordan disse kan unngås. Arbeidsgiver skal sette i verk nødvendige tiltak som avsug, innbygging av prosesser, osv. Når det er gjort, skal personlig verneutstyr foreligge. Dette utstyret skal være tilpasset den enkelte, og det skal være utformet slik at det blir brukt, i tillegg til at det selvsagt skal være en plikt for arbeidstakeren å bruke utstyret.

Representanten Skjelstad sier i sin interpellasjon:

«Trolig er en del arbeidsplasser preget av en arbeidskultur som i for liten grad tar hensyn til helsefarene knyttet til stoffene som håndteres.»

Dersom Skjelstad her bytter ut begrepet «arbeidskultur» med «arbeidsgiver», vil jeg være enig i antakelsen. Det er nemlig uomtvistelig slik at det er arbeidsgivers ansvar å sørge for at kjemikalier håndteres riktig i bedriften. Når vi som politikere skal tilnærme oss problemstillingen, handler det mer om rett og plikt enn om kultur.

Fra min side vil jeg framheve betydningen av verneombud som har god opplæring og tilstrekkelig myndighet. Om nødvendig må verneombudet bruke sin lovbestemte rett til å stanse arbeid når han eller hun mener det foreligger fare for liv og helse. Det er det etter min oppfatning grunn til å frykte når kjemiske produkter ikke er merket, eller når det ikke foreligger dokumentasjon i form av datablad for produktene. Det er også viktig at arbeidsgivere er seg sitt ansvar bevisst og skaffer seg selv den samme opplæring som verneombudet.

I mitt tidligere virke som regionalt verneombud for byggfagene i Hordaland arrangerte jeg en rekke verneombudskurs. Gledelig nok opplevde jeg at på hvert eneste kurs var det arbeidsgivere som deltok. Standarden på arbeidsmiljøet i bedriftene som disse arbeidsgiverne kom fra, var merkbart bedre etter at arbeidsgiver hadde skaffet seg den nødvendige kunnskap, og mange av disse oppsummerte kurset med at dette burde vært obligatorisk for alle arbeidsgivere.

Bedriftshelsetjenesten har også en viktig funksjon. Den skal være bedriftenes viktigste verktøy i det forebyggende arbeidet. Da må bedriftene sørge for å knytte seg til en bedriftshelsetjeneste som har den kompetanse og den kvalitet som trengs. Det er dessverre fortsatt slik at altfor mange satser på en årlig helsesjekk og minst mulig utover det, fordi det er det billigste.

Arbeidstilsynet har lenge prioritert denne problematikken, og det er bra. Det er også viktig og helt nødvendig at bransjeorganisasjonene gjør en innsats på dette området. Når vi vet at Arbeidstilsynets kjemikaliekampanjer år etter år avdekker store mangler ved bedriftenes håndtering av helsefarlige kjemikalier, bør vi også stille spørsmål ved om Arbeidstilsynet har de rette reaksjonsformer til sin rådighet, og hvorvidt de bruker de midlene de har. Er det kanskje slik at Arbeidstilsynet burde stanset arbeidet i flere tilfeller enn de gjør? Er det slik at det er nødvendig å gi Arbeidstilsynet mulighet til å ilegge bedriftene overtredelsesgebyr som svir når det avdekkes brudd på Arbeidsmiljøloven? Jeg tror det.

Robert Eriksson (FrP) [12:33:08]: Det er liten tvil om at interpellanten tar opp et stort og viktig spørsmål, som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om i denne salen at man må ha et alvorlig blikk på. Selvfølgelig er det betenkelig at 200 000 arbeidere hver dag er i en situasjon der de er i kontakt med kjemikalier. Statsråden var selv i sitt innlegg inne på at 500 personer årlig mister livet på grunn av yrkesrelaterte skader. Interpellanten viste i sitt innlegg til at nærmere 800 personer årlig dør av kjemikalier.

Det som kanskje er den store utfordringen, og der jeg synes vi kanskje bør være litt målrettet, er å se tilbake på historien. Vi kjenner til den debatten som har foregått i media bl.a. når det gjelder tannlegeassistenter og dette med kvikksølv. På den tiden de holdt på med dette, var det nærmest en allmenn oppfatning at dette ikke var skadelig. Og så får man en god del år i ettertid en debatt om hvorvidt det var farlig allikevel. Så begynner man med en del forskning og en del utredning, og de lærde strides om hvorvidt det er farlig eller ikke. Vi må iallfall ikke stille oss slik at vi kommer i en situasjon der de menneskene dette angår, må gå rettens vei og kjempe en lang kamp i rettssystemet for å bli trodd i forhold til de skadene man har blitt påført når det gjelder kjemikalier. Derfor fordres det også en betydelig innsats når det gjelder forskning. Vi må ha kunnskap på et tidlig tidspunkt om hva det er som er farlig, om hvilke kjemikalier det er som er farlige, hvilke konsekvenser disse kjemikaliene kan få, hvilket verneutstyr man skal bruke, og hvordan man skal beskytte seg for ikke å bli rammet av disse kjemikaliene.

Det er også en annen gruppe som i stor grad har vært omtalt i media. Det gjelder virksomheten offshore, der vi vet at noen har vært utsatt for kjemikalieeksponeringer som har medført at de har fått både synlige og store illeluktende sår, som gjør at noen ektefeller – ifølge media – faktisk ikke ønsker å ligge sammen med sin ektefelle. Dette er en forholdsvis alvorlig situasjon. Vi kan ikke komme dit hen at en må kjempe en lang kamp for å bli trodd med hensyn til om en har vært utsatt for kjemikalieeksponering eller ikke. Derfor er jeg også veldig glad for, slik statsråden var inne på, at det gjøres en del på dette området. Hvis jeg ikke oppfattet ham feil, sa han at ting går i riktig retning, men det går ikke raskt nok. Jeg håper at vi gjennom et tverrpolitisk storting, med statsråden i spissen, kan sørge for at farten holdes oppe, at vi går fortere, at vi skaffer oss mer kunnskap på dette området, og ikke minst at vi har et mer målrettet virkemiddelapparat for å unngå at folk blir unødvendig skadet av kjemikalier. Jeg ønsker iallfall det arbeidet velkommen, og jeg gleder meg til å følge de tiltakene som statsråden refererer til. Jeg gleder meg også til å se de nødvendige effektene av dem.

Karin Andersen (SV) [12:37:19]: Omfanget av skader i arbeidslivet basert på kjemisk eksponering er stort, det bekrefter både interpellanten og statsråden. Det er et alvorlig problem, og det er et litt uoversiktlig problem, fordi virkningen av slik påvirkning ofte kommer i framtida.

Hva som er sikre mengder, og hva som er tilstrekkelig kontroll av giftige stoffer, er jo hele tida et spørsmål. Hovedpoenget må være om vi velger en føre var-strategi, eller om vi kun går for erfaringsbasert forskning som rettesnor, som jo alltid vil komme i ettertid og dessverre ofte etter at skadene har skjedd, fordi forskning selvfølgelig må basere seg på noe som har skjedd. Det kan selvfølgelig også forskes på stoffer og deres virkning på andre måter, men det er vanskelig å si noe om hvordan dette virker i praksis, jamfør det som har vært sagt her før om tannlegeassistentene og den situasjonen de har kommet i, der faren ved kvikksølv var kjent, men hvor det ikke har blitt erkjent hvor farlig den typen eksponering var, og at den tydelig har gitt skader.

Antallet kjemiske stoffer som er merket «meget farlig» i Norge, har holdt seg så å si stabilt fra 2000 til 2005, mens stoffer som er merket «giftig» er omtrent halvert på samme tida. Antallet produkter som er merket «helseskadelig» er omtrent 60 pst. høyere i 2005 enn i 2000, men volumet er ikke så stort. Så kan man jo lure på hva som er forskjellen på disse merkingene, og det gjør nok mange. Dette er meget komplisert, det krever store faktakunnskaper, og derfor er myndighetsutøvelsen svært viktig.

Jeg har lyst å sitere fra et hefte som alle stortingsrepresentanter har fått, som heter «Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2007», der det står:

«Arbeidstilsynet har siden slutten av 1970-årene fastsatt administrative normer for forurensninger i arbeidsatmosfæren. Normene er satt ut fra tekniske, økonomiske og medisinske vurderinger. Selv om normene overholdes, er man ikke sikret at helsemessige skader og ubehag ikke kan oppstå.»

Normene er heller ikke bindende uten forskrift, det sier jo noe om usikkerheten i dette.

EUs kjemikaliereform, REACH, som statsråden var inne på, setter etter min mening spørsmålet om kjemikaliesikkerheten for forbrukere og arbeidstakere i en ganske mye vanskeligere situasjon. Det er deler av det som er bra, men det er også deler av det som er bekymringsfullt. Norge fikk ikke gjennomslag for de innspillene som miljømyndighetene gav til EU før vedtaket i det nye regimet. Kreftframkallende og hormonforstyrrende stoffer kan fremdeles godkjennes, sjøl om det finnes trygge alternativer, produsentene får ikke aktsomhetsansvar, regelverket dekker bare 30 000 av de 100 000 stoffene som finnes i EØS-markedet, for under ett tonn kreves det ikke registrering, og testingen kan bli dårligere enn i dag. Et massivt press fra industrien har virket. Her i Stortinget er alle nå enige om at dette er viktig. Men greier vi, når vi skal implementere regelverket, å få det på plass slik at det ikke blir dårligere?

Mange arbeidstakere utsettes for eksponering hver dag. Likevel stiller deler av dette regelverket svakere krav til både testing og eksponering. Dette vil stille store krav til myndigheter og næringsliv framover hvis vi skal få ned kjemikalieskadene, for folk blir skadet – det vet vi – sjøl om vi ikke alltid vet av hva eller hvor mye.

Arbeidsmiljølovens krav til forsvarlig arbeidsmiljø må veie tyngst. Hvordan REACH skal implementeres, er derfor viktig, og jeg mener at vi må holde oss til det som statsråden sjøl kalte risikostyring. Det må være riktig at norske myndigheter går foran og opprettholder et høyere ambisjonsnivå, slik innspillene fra Norge var i høringsrunden. En klar forpliktelse til å bytte et farlig stoff mot et mindre farlig stoff, altså det som kalle substitusjon, vil både sikre bedre arbeidsmiljø og sikrere produkter, men også bidra til innovasjon og nødvendig omlegging i industrien.

Til slutt vil jeg også i likhet med de foregående talere si at det er grunn til å stille spørsmål om de sanksjonene som Arbeidstilsynet har knyttet til disse sakene er sterke nok, når undersøkelse på undersøkelse dokumenterer at tilstanden bedrer seg – det er riktig – men ikke om den bedrer seg raskt nok, slik at vi kan få ned det uakseptable antallet skader og dødsfall vi har i dag.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:42:33]: Jeg takker for anledningen som representanten Skjelstad har gitt oss, til å drøfte hvordan vi skal få til en enda bedre håndtering av kjemikalier på norske arbeidsplasser, og en enda mer bevisst føre var-holdning i HMS-arbeidet. Selv om utformingen av det psykososiale arbeidsmiljøet er det området innenfor HMS som med høyere fokus kan få redusert yrkesrelatert sykefravær mest, er det ingen grunn til å slappe av når det gjelder det mer tradisjonelle arbeidet for å forhindre eksponering mot helseskadelige kjemikalier.

Ifølge Statens forurensningstilsyn har det de senere år skjedd vesentlige reduksjoner i utslippene av registrerte, kjente kjemikalier. Det gjelder samfunnet generelt, og da er det vel rimelig grunn til å anta at arbeidslivet er inkludert i den statistikken. Det avdekkes imidlertid stadig nye problemer. Først og fremst ser vi en generell økning i bruk av kjemikalier, og kjemikalier brukes i stadig nye typer produkter. For de aller fleste bransjers vedkommende er antallet produkter der kjemikalier som er gruppert som giftige eller helseskadelige, inngår, høyere nå enn for ti år siden. Det betyr at det er ingen grunn verken for statsråden, Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet til å slappe av. Selv om man lenge har hatt på plass rutiner for håndtering av kjemikalier, og selv om tilsynene har holdt på med dette i lang tid, er det stadig nye utfordringer som skal møtes. Et viktig bidrag fra statsråden og Regjeringen for at arbeidslivet kan møte denne utfordringen, er å sørge for at tilsynene prioriterer kunnskapsutvikling og oppfølging tilstrekkelig høyt, og også gir tilsynene økonomiske ressurser til å gjennomføre en slik satsing.

Denne interpellasjonen går på kjemikalieutfordringene i arbeidslivet generelt. Jeg vil likevel benytte anledningen til å ta opp arbeidet med å avdekke og forebygge kjemikalieskader i offshorenæringen på nytt. Det kommer sikkert ikke overraskende på statsråden at det blir et tema også i dag.

Tidlig i juni i år publiserte Petroleumstilsynet en rapport om kjemikalieeksponering i oljenæringen, hvor tilsynet konkluderte med at næringen manglet et helhetlig risikobilde av dette, både i fortid og nåtid. Dette manglet på tross av høy faglig kompetanse i næringen og på tross av gjennomgående føre var-strategi. Særlig var det en mangelfull dokumentasjon når det gjelder eksponering og helserisiko. Det ble ifølge tilsynet foretatt målinger av relativt få arbeidsprosesser, og i mange tilfeller ble heller ikke målingene fulgt opp av kvalifiserte vurderinger. Tilsynet avsluttet sin rapport med en forventning om at aktørene i næringen etablerte en felles og forpliktende strategi for det videre arbeid med det kjemiske arbeidsmiljøet.

Etter dette har statsråden hatt møte både med Petroleumstilsynet og partene i næringen for å høre hvordan dette skulle følges opp. Derfor vil jeg nå avslutningsvis utfordre statsråden: Er han etter dette møtet trygg på at hele næringen griper fatt i dette samarbeidet med Petroleumstilsynet på en ordentlig måte? Er han trygg på at arbeidet med dokumentasjon intensiveres, at kjemikalieeksponeringen måles for flere arbeidsprosesser, og at målinger som er utført i fortid og som i dag utføres, nå følges opp av kvalifiserte vurderinger fra arbeidsmedisinsk hold? Det er fortsatt mange personer med en fortid i næringen som sliter med helseproblemer etter eksponering i fortiden, og som både ønsker og fortjener stort politisk fokus og trykk på dette arbeidet.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [12:47:16]: Nylig gikk det et tankevekkende program på tv – det hender det gjør det. Det handlet om PCB – først den eventyrlige suksessen som åpnet et hav av muligheter til å utvikle nye, gode produkter på en billigere måte, så katastrofen da man skjønte hva det dreide seg om, både for miljøet og for de menneskene som var utsatt for produktet. Dette var historien om et produkt som ble utviklet, som vi tok i bruk, og som vi var glade for alle sammen.

Spørsmålet er da: Hvor mange potensielle historier ligger i de 8 000–10 000 stoffene i de 50 000–100 000 produktene som jeg har hørt vi i dag har i bruk i arbeidslivet, i private husholdninger, osv.? Hvor mange historier skal vi høre om at vi har omgitt oss med helseskadelige kjemikalier? Det er åpenbart at vi kommer til å høre slike historier også i framtiden. Det ligger en dramatikk i dette som gjør det vel verdt å reise en interpellasjon om saken her i Stortinget, og som gjør det vel verdt å ha en reflektert diskusjon om hvordan vi kan være føre var.

Forskning er nevnt. Forskning i denne sammenheng er absolutt nødvendig, men representerer to alternativer. Det ene er forskning på skader forårsaket av de produkter vi omgir oss med. Det andre er forskning for å utvikle nye produkter som vi skal omgi oss med, og som vi ikke er sikre på hvordan vil virke i praksis. Det er nok i den sammenheng viktig at det offentlige engasjerer seg sterkt i den første biten, altså forskning på å få kunnskap om hva vi omgir oss med. Samtidig vil jeg understreke, som andre har gjort her før, at de som tar i bruk kjemikalier, må stilles direkte til ansvar når det viser seg at man ikke har vært sikker på verken hva man utsetter sine medarbeidere for, eller hva slags produkter man egentlig produserer.

Både interpellanten og statsråden var inne på det arbeidet som gjøres i EU. Det er godt at EU gjør et arbeid her, sier EU-motstanderen Dagfinn Sundsbø. Det er bra at EU engasjerer seg i dette. Men vi vet også at REACH-prosessen ikke er en entydig prosess i retning av føre var-prinsippet. Den er et kompromiss, hvor føre var-tenkingen har slåss mot kommersielle hensyn. Da er det viktig at vi har en stat her hjemme som går inn i dette arbeidet med det siktemål at hos oss skal føre var-prinsippet gjelde, og at vi ikke bare implementerer EUs kjemikaliedirektiv i norsk lovgivning og sier at nå er alt bra. Jeg går ut fra at statsråden også tar med seg at føre var-prinsippet skal gjelde her, selv om det ikke gjelder fullt ut hos andre. Vi vet at det har pågått en debatt om REACH som på ingen måte betyr at alle føre var-holdninger som har vært representert – det være seg i Europa eller her – har blitt tatt vare på i den prosessen som har vært så langt.

Vi kommer helt sikkert tilbake til dette, men det viktige er at vi både gjennom forskningsinnsats, gjennom tilsynsinnsats og gjennom alvorlig å rette pekefingeren mot alle som arbeider med disse spørsmål, har et høyt ambisjonsnivå på vegne av alle dem som så langt har unngått å bli utsatt for kjemikalier, slik at de også skal unngå det i framtiden. Vi har en historie som har lært oss ganske mye om hvilke feller vi kan gå i, og som vi må se til at vi i hvert fall ikke går i alle sammen nok en gang.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:51:47]: Eg vil fokusere på seinskadar som følgje av kvikksølveksponering blant tannhelsesekretærar, som så vidt har vore nemnt før i denne debatten.

I over 15 år har tannhelsesekretærane kjempa for å bli trudde på at dei var blitt kvikksølvforgifta. Det er i dag over to år sidan NRK-programmet «Brennpunkt» påviste at tannhelsesekretærane er blitt utsette for betydeleg kvikksølveksponering fordi dei jobba med amalgam. Eit resultat av det som kom fram i tv-programmet, var at Arbeids- og inkluderingsdepartementet løyvde forskingsmidlar til eit forskingsprosjekt. Delrapport I frå dette prosjektet låg føre i februar i år, og blant konklusjonane finn vi bl.a.:

«Kvikksølv har gitt tannhelsesekretærer skader, blant annet i form av dårligere hukommelse og konsentrasjonsevne. …

– Funnene våre taler for at enkelte tannhelsesekretærer har fått senskader fordi de har jobbet med kvikksølv.»

Sluttrapporten frå prosjektet vil bli lagd fram, så vidt eg forstår, 1. november i år, og det er liten grunn til å tru at koplinga mellom kvikksølveksponering og helseskadar blir svekt i denne sluttrapporten.

Arbeids- og inkluderingsministeren er jo godt kjend med den problemstillinga eg tek opp. Mellom anna skreiv statsråden eit innlegg i Aftenposten om temaet 7. mai i år. Elles trur eg det er rett å seie at både statsråd Bjarne Håkon Hanssen og resten av Regjeringa har vore nokså fråverande i desse problemstillingane, som diverre har ei altfor lang historie, spesielt for dei som er råka av helseplagene!

29. juni i år blei St.meld. nr. 35 om «Framtidas tannhelsetjenester» lagd fram. I meldinga er det eit avsnitt om bruken av amalgam og frigjering av kvikksølvdamp. Eg siterer frå side 58 i meldinga:

«Det er tannhelsesekretærenes mulige helseskader som følge av kvikksølvdamp fra oppvarmingen av denne amalgamsorten som nå diskuteres i Norge. Oppfølgingen av dette er et ansvarsområde for Arbeids- og inkluderingsdepartementet og underliggende etater som arbeidsmiljøproblem.»

Sjølv om eg har veldig stor respekt for statsråd Hanssen, synest eg det er merkeleg at dei alvorlege helseskadane det her er snakk om, blir skyvde bort frå det departementet som har ansvaret for helsestellet i fedrelandet, nemleg Helse- og omsorgsdepartementet.

Ansvarsfråskrivinga i denne saka frå Helse- og omsorgsdepartementet si side kan etter mitt syn lett føre til at dei det gjeld, nemleg dei som har fått helseskadar, kan dette mellom alle stolar.

Til slutt vil eg be statsråden følgje opp saka og sørgje for at tannhelsepersonalet vi her snakkar om, blir teke på alvor, og at dei som har fått helseskadar som følgje av eksponering av kvikksølv, får dei rettane dei har krav på.

Eg håpar statsråden kan kome med nokre synspunkt på den problemstillinga eg har teke opp her i dag.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:55:30]: Interpellasjonen André N. Skjelstad tar opp, er viktig, både for å klare å stoppe nye tilfeller av forurensning fra kjemikalier og ikke minst for å rette opp gamle synder hvor det er uvitenhet om hvor skadene kommer fra. Jeg tenker her spesielt på helseskader fra kjemikalier i forbindelse med oljeproduksjonen.

Selv med et regelverk og en miljølovgivning som er blant verdens strengeste, vil en fort komme ut for krevende tilfeller. En ting er å lage et regelverk som sikrer arbeidstakerne mot kjente farer. På dette området er vi kommet langt. Ett eksempel er lakkering, hvor vi gjennom flere år har hatt mange løsemiddelskadde. I dag har vi verneutstyr og avluftning som tar høyde for slike ting. Men det er ikke nok med verneutstyr. Bedrifter og arbeidstakere må være oppmerksom på de farer slike kjemikalier kan forårsake, og ta hensyn til det.

Selv om det er risiko forbundet med behandling av forskjellige typer kjemikalier, er det viktig at det er innarbeidet en bedrifts- og arbeidskultur som tar høyde for de farer en utsettes for, slik at kjemikalier behandles slik at de ikke medfører helsefare.

Selv om vi på mange områder er kommet langt når det gjelder håndtering av kjemikalier, er de vanskeligste områdene der hvor en ikke har kjennskap til hvordan kjemikaliedamp eller andre berøringspunkter med kjemikalier foregår. Oljeindustrien er et godt eksempel på dette. Vi ser i dag mange helseskader som er kommet fram fra påvirkning fra gasser og kjemikalier en ikke kjente til, og heller ikke visste faren ved.

Det er særdeles viktig at bedriftene har kontroll, og at de fører oversikt over hvilke kjemikalier ansatte har vært utsatt for, for senere behandling.

Dessverre ser vi at flere oljearbeidere har fått uforklarlige sykdommer etter at de gjennom flere år har vært utsatt for forskjellige typer kjemikalier. Det som gjør situasjonen enda verre for disse personene som har vært utsatt for dette, er at de ikke får rett til yrkesskadeerstatning – ganske enkelt fordi en ikke kan dokumentere hva disse skadene kommer av. Ja, det er faktisk slik at enkelte selv må betale både medisin og behandling, og det er ikke akseptabelt. Mye av dette skyldes manglende journalføring, manglende kunnskaper om kjemikalier og manglende samarbeid mellom bedrifter og statlige institutter.

Skjelstads interpellasjon avsluttes med spørsmålet: «Hva vil statsråden gjøre for å sikre at norske arbeidsplasser bedre håndterer kjemikalier og i større grad forhindrer helseskader?» Dette er selvfølgelig et veldig viktig spørsmål, fordi det forhindrer at arbeidstakere kommer i en situasjon hvor de trenger yrkesskadeerstatning.

Men jeg synes også det er viktig å få klarlagt hva statsråden har tenkt å gjøre med alle de uavklarte tilfellene som har rammet tidligere oljearbeidere som på grunn av lite kunnskap og dårlig journalføring fra bedriftene ikke får yrkesskadeerstatning. Vi hørte eksempler på det i representanten Erikssons innlegg. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden se nærmere på disse tilfellene og være med på å behandle disse med bakgrunn i historien og at det i mange tilfeller vil være umulig å finne bakgrunnen for skadene? De som var med på å legge grunnlaget for Norges rikdom, bør slippe å tvinges inn i rettsapparatet for å få etter mitt syn rettmessig hjelp. Det må jo være en spesiell grunn til at disse særegne sykdomstilfellene rammer en spesiell gruppe arbeidstakere.

André N. Skjelstad (V) [12:59:12]: Tilsynsaktiviteten skal økes i både Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, sa statsråden, og jeg er enig i det. Som statsråden også sa i sitt innlegg, kan vi selvfølgelig ikke «tilsyne» oss i hjel. Det er klart at her har vi et ansvar som bedriftseiere, ikke minst overfor arbeidstakerne. En er selvfølgelig nødt til å følge opp i forhold til verneutstyr og med de tilpasninger som er påkrevd.

Representanten Eriksson var innom et vesentlig moment i sitt innlegg. Det er klart at det var ting tidligere som vi ikke nødvendigvis så den store helseproblematikken med. Det kan være et så godt eksempel som eternit – som er et tilsvarende eksempel – som en har på veldig mange hus fra 1950- og 1960-tallet, og som faktisk var brukt innvendig i både industribygg og fjøs. Plutselig ble vi kjent med at dette jo inneholdt asbest, som var særdeles lite helsebringende. Det er klart at slike ting er å bringe kunnskap videre. Det tror jeg også er noen av de aspektene som vi har i dag, for i en slik debatt blir det litt refleksjon: Hva gjør vi for å komme videre i denne utviklingen, også med kunnskap, og samtidig klare å holde en bedriftskultur og en arbeidskultur som gjør at vi ivaretar og klarer å tilegne oss dette over tid?

Ellers tror jeg nok – det var representanten Sundsbø som nevnte det – at det er et prinsipp som vi er nødt til å legge til grunn uansett. Uansett hvor mye tid vi bruker på tilsyn, er vi nødt til å ha et føre var-prinsipp som må ligge til grunn uansett hva vi driver med. Det som kan være såkalt helsebringende eller ok i dag, trenger nødvendigvis ikke være det i framtiden. Da kan vi ha ny kunnskap, om at dette ikke er noe særlig.

Ellers bringer selvfølgelig ikke en slik debatt fram de store skillelinjene. Det er det heller ikke ment at den skal gjøre. Jeg synes at dette har vært en grei refleksjonsrunde, der vi på mange måter har tatt opp, etter mitt syn, et viktig tema, som viser tydelig at dette er noe som vi må ha i fokus framover.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:02:04]:Det har vært interessant å høre på debatten. Men vi har hatt i hvert fall to debatter samtidig. Den ene er den debatten interpellanten har trukket opp, altså: Hva skal vi gjøre for å unngå at folk blir kjemikalieskadet i norsk arbeidsliv i framtiden? Kan vi gjøre mer enn det vi har gjort? Den andre debatten er: Hva med dem som kan være eller er utsatt for kjemikalieeksponering som har skadet dem? I mitt svar tok jeg utgangspunkt i det interpellanten spurte om, og ikke det som i tillegg har kommet som en del av debatten. Men jeg skal likevel kommentere litt knyttet til det andre temaet, for å svare på noen spørsmål.

Først til Åse Gunhild Woie Duesund. Jeg sa i mitt innlegg at jeg i juni år hadde et møte med partene i petroleumsvirksomheten. Under dette møtet påtok Oljeindustriens Landsforening seg ansvaret for å lede arbeidet med næringens oppfølging av saken. Petroleumsnæringen har nå lagt fram en tiltaksplan for oppfølging av kjemisk helsefare i oljeindustrien. Jeg vil si at planen viser at næringen har innsikt i problemstillingene og omfanget av dem, og den legges foreløpig til grunn for oppfølgingen av denne saken. Samtidig er tiltaksplanen noe mangelfull med hensyn til konkretisering av aktiviteter, ressursbehov, forpliktelser og tidsplaner. Jeg vil derfor be oljeindustrien om en mer konkret oppfølgingsplan innen midten av januar, og myndighetene vil følge saken tett gjennom strategiske tilsynsaktiviteter.

Så bare noen få ord knyttet til tannlegeassistentene, hvor det sies at vi har vært nokså fraværende. Jeg er selvfølgelig ikke enig i det. Jeg mener at det vi har gjort, er at vi har fått bevilget penger for å få dokumentert helseskadene. Så det som jo kommer fram nå av mer konkret dokumentasjon av mulige helseskader, er som en følge av at jeg og Regjeringen har bevilget penger for å få dokumentasjon på plass. Det er viktig, fordi norsk yrkesskaderett er slik at man ikke bare kan hevde seg yrkesskadet. Det må dokumenteres at det er en sammenheng mellom det som har skjedd i yrkeslivet, og mulige helseskader som man har. Det er ikke slik som representanten Svendsen sier, at det er særegne sykdommer. Det er vanlige sykdommer, f.eks. kreft. Så må vi da lete etter om det kan være en overrepresentasjon av kreft i en yrkesgruppe, og om det kan relateres til arbeidsmiljøet, for så å danne grunnlaget for en yrkesskade. Derfor er dokumentasjon veldig viktig. Derfor er det jo at vi nå, når vi får den andre rapporten om tannhelseteknikerne, kan gå videre i et samarbeid med dem. Vi har allerede berammet et møte med dem i november.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten i sak nr. 1 over.