Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:07:10]: La meg starte med et sitat hentet fra rapporten «Fra skole og studier til jobb eller uføretrygd?» Der forteller en av informantene følgende historie:

«Jeg søkte stilling som funksjonskonsulent, som er knyttet til Aetats arbeidslivssentre og skal bistå funksjonshemmede med arbeidssøking. Men jeg fikk ikke jobben med den begrunnelse at det foreløpig ikke var tilgang for synshemmede til Aetats datasystem.»

Det er Rehab-Nors forskningsrapport som er utført på oppdrag fra Norges Blindeforbund, jeg siterte fra. Nå er Aetat blitt NAV, og datasystemet er forhåpentligvis skiftet ut. Historien er likevel så altfor lik andre historier vi hører. Personer med nedsatt funksjonsevne møtes ikke som oss andre av et arbeidsliv som etterspør deres kompetanse. Tvert om møtes de altfor ofte av hindringer som kunne og skulle vært ryddet av veien. Bare 46 pst. av funksjonshemmede er i arbeid, mot 75 pst. for befolkningen samlet.

La meg ta med ett sitat til fra rapporten, for å illustrere hvordan vi ødsler med kompetanse i vårt samfunn. Vedkommende informant sier:

«Saksbehandleren på arbeidskontoret mens jeg studerte var veldig ok, men den neste manglet kompetanse og ville ha meg over på uføretrygd fortest mulig. Det virket som det var om å gjøre å bli fortest mulig ferdig med en sak så han fikk høy skår på antall ferdigbehandlede saker.»

Soria Moria-erklæringen har et ambisiøst mål om et arbeidsliv med plass til alle. Personer med nedsatt funksjonsevne skal ha de samme muligheter som andre til å delta i yrkeslivet og til å forsørge seg selv. Jeg vet at Arbeids- og inkluderingsdepartementet arbeider intenst med tiltak for å muliggjøre dette: Det er varslet framlegging av en antidiskrimineringslov. Gjennom NAV-reformen skal hjelpeapparatet samordnes og styrkes. Vi har allerede innført en ordning i fem prøvefylker med trygd som varig lønnstilskudd. Det går videre. Trepartsavtalen mellom arbeidslivets organisasjoner og staten – IA-avtalen – har inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet som et av sine hovedmål. Det arbeides, men resultatene er langt fra imponerende. Altfor mange funksjonshemmede opplever i sitt møte med NAV-kontorene å bli motivert til uføretrygding heller enn kvalifisering for arbeidslivet, og IA-avtalens mål om integrering av funksjonshemmede har kommet fullstendig i skyggen av målene om å redusere sykefravær.

I et samfunn med stor mangel på arbeidskraft er det vanskelig å forstå at vi i så liten grad benytter mulighetene til å ta i bruk ressursene fra de mange godt utdannede og godt motiverte funksjonshemmede som ønsker å forsørge seg selv gjennom egen arbeidsinnsats – ja, som har det som sitt hovedmål ved ikke minst å gå inn i kvalifisering og langtidsutdannelse.

I et notat til Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2006 har Statens råd for funksjonshemmede spilt inn en rekke forslag for å nå IA-avtalens intensjoner. Tilgjengelige virkemidler og målbare delmål vil være helt nødvendige for å få resultater, sier de som begrunnelse for sin serie av forslag rettet mot det offentlige hjelpeapparatet, mot det offentlige som arbeidsgiver, mot næringslivet og mot arbeidstakerorganisasjonene. Jeg registrerer med tilfredshet at Fornyings- og administrasjonsdepartementet nå har etablert et traineeprogram for rekrutting av funksjonshemmede til statlige virksomheter. Regjeringen mener at integrering av mennesker med nedsatt funksjonsevne går for sent, og setter nå krav til egen innsats. Fem prosent av alle statlige nyansatte i de neste to årene skal være fra målgruppen, heter det. Dette utgjør så langt jeg forstår, 600–700 personer årlig. Det er bra! Det offentlige har generelt sett ikke vært noe utmerket forbilde for et mer inkluderende arbeidsliv. Derfor er det bra at det nå gjøres noe på dette området. Og det er slik at skal vi forvente at våre reaksjoner mot et næringsliv for øvrig som ikke gjør noe, skal virke, må vi selv være forbilder.

Kunnskapsbedriftenes arbeidsgiverorganisasjon, Abelia, har i samarbeid med Telenor gjennom noen år hatt et traineeprogram som arbeids- og sosialkomiteen har hatt anledning til å besøke. Det gjorde inntrykk å møte godt utdannede mennesker som etter årelangt strev med å få brukt sin kompetanse i arbeidslivet uten å lykkes, fikk arbeid etter å ha gjennomført dette traineeprogrammet. Vinn-vinn-prinsippet ligger til grunn for vårt arbeid, sier Abelia. Virksomhetene vinner fordi de kan rekruttere lojale, kompetente medarbeidere. De funksjonshemmede vinner fordi arbeidslivet er en viktig arena for faglig utvikling, sosial tilhørighet og økonomisk vekst. Samfunnet vinner når personer går fra trygd til arbeid, fra mottaker til bidragsyter, fra bruker til borger.

Gode eksempler til tross vet vi at personer med nedsatt funksjonsevne diskrimineres i arbeidslivet. Arbeidslivet peker på at universell utforming og tilrettelegging for funksjonshemmede arbeidssøkere vil bli dyrt. Ja, tilrettelegging vil medføre kostnader, men det er ikke et holdbart argument for et svakt diskrimineringsvern. Tilrettelegging handler vel så mye om bevisste valg som om store økonomiske investeringer. Det handler om verdivalg hvor respekt og samfunnsnytte går hånd i hånd. Ansettelsespraksis både i stat, i kommune og i privat næringsliv viser at arbeidslivet må ta seg selv i nakken og sette intensjonene i avtalen om et inkluderende arbeidsliv ut i livet. «Talenter med behov for innpass,» sier Abelia. De anbefaler at arbeidslivet i sine stillingsannonser oppfordrer funksjonshemmede til å søke, og at kvalifiserte funksjonshemmende kalles inn til intervju. Ja, det bør være det minste. Så peker de på et annet virkemiddel – som vi også har drøftet her i Stortinget – et Green Card for funksjonshemmede arbeidssøkere fra NAV hvor alle virkemidler, økonomiske og tekniske, er avklart når de møter til jobbintervju, og automatisk utløses ved bekreftelse om ansettelse. Da vi behandlet dette – for øvrig et Dokument nr. 8-forslag fra Høyre – viste statsråden til at det allerede foreligger hjemler for å gi slike garantier. Problemet er at dette ikke er godt nok kjent, heller ikke hos dem som skulle praktisere ordningen.

Som folkevalgte har vi et ansvar for å bidra til at den enkelte i NAV ser mulighetene hos arbeidssøkerne og ikke for raskt anbefaler uføretrygd eller andre ordninger. Når virksomheter som sier de er åpne for å ansatte personer med nedsatt funksjonsevne, sier problemet er at de ikke en gang får søkere, da er det noe galt i kommunikasjonen mellom det offentlige hjelpeapparatet og hva som etterspørres i arbeidsmarkedet. Jeg deler oppfatningen til mange funksjonshemmede som sier at regelen burde være at ingen ung funksjonshemmet bør uføretrygdes før en har vært gjennom tilrettelagte utdannings- og kvalifiseringsprogram for arbeid. Mulighetene må prøves. Det kan ta tid, det kan kreve motivasjon og støtte, men hver funksjonshemmet som kommer i arbeid, er bevis godt nok for at tid og innsats gir lønn for strevet. Arbeidslivet og de funksjonshemmede må oppleve en forutsigbarhet og en ubyråkratisk oppfølging fra det offentlige hjelpeapparatet som gir trygghet for at det nytter å satse på arbeidslinjen også om funksjonsevnen er nedsatt. Jeg registrerer at mange, for mange, ikke føler at det er et slikt apparat de møter i dag, selv om intensjonene i apparatet selv kan være de beste. I praksis opplever ikke de funksjonshemmede at det virker. Derfor har jeg tillatt meg å utfordre arbeids- og inkluderingsministeren på hvordan han vil bidra til at forutsetningene i IA-avtalen og målsettingene i NAV om yrkesrettet bistand blir sterkere vektlagt i arbeidet rettet mot funksjonshemmede.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:16:20]: Nok en gang en viktig interpellasjon og et tema som jeg tror det i seg selv er et poeng å holde høyt på den politiske dagsordenen, både for å ansvarliggjøre oss selv og for å vise de funksjonshemmede og samfunnet rundt oss at dette er viktig. Det er ingen tvil om at vi ikke lykkes godt nok, og derfor har vi en jobb å gjøre.

Samtidig er det, når vi ser at vi ikke lykkes godt nok, og at vi har en jobb å gjøre, også viktig å prøve å få med seg om det skjer endringer, om det er noen positive utviklingstrekk å spore. Jeg har i denne debatten lyst til å legge igjen noen, i alle fall, som kan inspirere oss til å stå på enda hardere.

Det er viktig å få med seg at i aldersgruppen 16–24 år er yrkesdeltakingen blant funksjonshemmede nå omtrent den samme som i aldersgruppen generelt. Det virker som at vi greier å komme lenger for de aller yngste. Vi ser at i aldersgruppen 25–39 år, altså neste aldersgruppe, har yrkesdeltakingen faktisk økt litt mer blant funksjonshemmede enn i befolkningen totalt. Men samlet sett er det ingen tvil om at yrkesdeltakingen er langt lavere blant funksjonshemmede enn i befolkningen, og den har de siste fem årene samlet sett ligget stabilt på rundt 45 pst., mens yrkesdeltakingen generelt er på over 70 pst. Det er ingen tvil om at det er grunnlag for å ta dette opp, men det er også viktig å splitte det litt opp og se om det er noen positive erfaringer vi kan hente og bygge videre på.

Så er det i hvert fall viktig at vi i denne salen er veldig klare på at vi felles har et svært prosjekt, som vi så vidt er i gang med å gjennomføre, nemlig NAV-reformen. Det jeg opplever som noe av det mest utfordrende i disse tider, er at det ute virker som om NAV-reformen er vedtatt og gjennomført, og man er i ferd med å konkludere med at NAV ikke har fungert. Jeg tror det er svært uheldig om det inntrykket får feste seg. Faktum er jo at vi så vidt er i gang med gjennomføringen av NAV. I dag er det ca. 95 NAV-kontor. Det betyr at over 330 kommuner fortsatt mangler NAV-kontor, og mange av de kontorene som er etablert, er så vidt etablert og har selvfølgelig sine innkjøringsproblemer. Ved utgangen av dette året vil vi ha 110 NAV-kontor. Ved utgangen av neste år vil vi ha 250 NAV-kontor. Men ved utgangen av 2008 vil vi fortsatt mangle nesten 200 NAV-kontor, som vi må jobbe veldig tungt med å få etablert.

I tillegg er det viktig å huske at NAV er en organisasjonsreform, ja, men det er også en innholdsreform, og vi er så vidt i gang med å fase inn det nye innholdet i NAV. Det er ingen tvil om at en av hovedbegrunnelsene for NAV er den type erfaringer som har kommet fram bl.a. i Blindeforbundets rapport, at velferdsapparatet ikke har fungert godt nok – derfor NAV. Vi har allerede tatt erkjennelsen inn over oss, og vi er nå, som sagt, midt oppi en enorm samfunnsreform, både organisatorisk og innholdsmessig.

Hva mener jeg med innholdsmessige endringer? Jo, vi følger nå opp St.meld. nr. 9 for 2006–2007 om arbeid, velferd og inkludering. Vi følger den helt konkret opp. Stortinget er klar over – ikke minst den komiteen som de fleste i salen nå er fra – at det allerede ligger til behandling et lovforslag om et nytt kvalifiseringsprogram. Det kan være et viktig virkemiddel. Vi vet at vi skal endre oppfølgingen av bistand fra etaten til å bygge på en vurdering av den enkeltes arbeidsevne – som vi er ute etter her – arbeidssituasjon og behov. Og det skal lages med aktiv medvirkning av den enkelte bruker. Derfor har vi allerede ute på høring et utkast til endringer i forskriften om arbeidsmarkedstiltak, der det foreslås nye avklarings- og oppfølgingstiltak som utvider og supplerer dagens ordning, med fokus på arbeidsevne.

Forsøket med tidsubestemt lønnstilskudd i fem fylker har vart i snart ett år. Det er allerede klare positive erfaringer med at funksjonshemmede kommer i jobb gjennom den ordningen. Jeg var senest i forrige uke og besøkte en rullestolbruker fra Akershus som hadde fått jobb i et arkitektfirma her i Oslo, der denne lønnstilskuddsordningen var virkemidlet som utløste arbeidsplassen. Og i statsbudsjettforslaget for neste år ligger det helt konkret forslag om å gjøre den ordningen landsomfattende fra og med 2008. Forslaget til ny ordning når det gjelder den tidsbegrensede inntektssikringen – som fortsatt heter det; vi sliter litt med hva det skal hete – som altså skal erstatte rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, sendes nå snart på høring. Alt er i tråd med stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering, akkurat slik som Regjeringen har foreslått, og som Stortinget har sluttet seg til. Hovedgrepet er altså NAV-reformen. Vi er i gang, men vi er på ingen måte i mål.

Så er det viktig å ha en sterk fokusering på akkurat den tidsrammen som handler om overgangen fra utdanning til arbeid. Vi ser at funksjonshemmede tar utdanning, går på skole, og gjør det bra der, men vi greier ikke å omsette utdanning i arbeid. Hvis vi skal identifisere flaskehalser som vi må ha særlig oppmerksomhet rundt, er det tidspunktet for endt utdanning og overgang til arbeid. I framtiden må det selvfølgelig ikke være slik at NAV-ansatte kan måles på at de løser den utfordringen ved at vedkommende blir avklart uføretrygdet. Målingen må gå på om vi greier å få avklart folk inn i jobb. Vi er klar over at her er det veldig viktig med oppmerksomhet knyttet til samarbeidet mellom fylkeskommunen, ikke minst for dem som går på videregående skole, og arbeids- og velferdsetaten. Derfor har vi også inngått en samarbeidsavtale med KS med en sterk fokusering på det.

Interpellanten nevnte selv traineeprogrammet som fornyingsministeren har tatt tak i, at 5 pst. av nyansatte i den sentrale statsforvaltningen skal være funksjonshemmet, nettopp med det utgangspunktet interpellanten har, nemlig at vi må gå foran med et godt eksempel. Vi skal være klar over at det allerede i tilknytning til tjenestemannsloven er tillatt med radikal kvotering av funksjonshemmede, og vi må evaluere om vi får effekt ut av det.

I tilknytning til IA-avtalen iverksetter vi nå nye virkemidler, både IA-plasser for personer med nedsatt funksjonsevne og en ny tilretteleggingsgaranti sammen med tilskuddet til helse- og rehabiliteringstjenester. Vi avklarer i budsjettet at forsøksordninger med arbeids- og utdanningsreiser – der vi har noen forsøk gående opp mot fylkeskommuner og noen opp mot NAV – er det nå NAV som er ansvarlig for, nettopp for å ha fokus på arbeid.

Som interpellanten var inne på, vil jeg også si at forslaget til ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov, som jeg kommer til å legge fram for Stortinget våren 2008, vil være viktig nettopp for å gjøre samfunnet tilgjengelig. For man kan si at funksjonshemmede må delta i arbeidslivet, men hvis samfunnet ikke er tilgjengelig slik at man kan komme seg fra hjem og til jobb via transport, via tilgang til bygninger, i det hele tatt det å kunne komme seg fram, vil vi ikke nå målene våre. Derfor vil det komme viktige tiltak i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og den vil bli fulgt opp med en ny handlingsplan for økt tilgjengelighet høsten 2008. Vi sender nå også ut på høring forslag om å innføre aktivitets- og rapporteringsplikt for næringslivet, inkludert offentlig sektor, for å få fart i arbeidet.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:26:47]: Takk for svaret, og ikke minst takk for dokumentasjon av et omfattende arbeid som nå skjer for å lette adgangen til arbeidsmarkedet også for funksjonshemmede.

Det er jo slik at det å være en person med nedsatt funksjonsevne ikke automatisk betyr at man har nedsatt arbeidsevne. Men så er det dessverre også sånn at det er så altfor mange som tror at det er slik at hvis du har en nedsatt funksjonsevne, har du også en sterkt svekket arbeidsevne. Derfor er interpellasjonen mer et ønske om å fokusere på hva vi kan gjøre for å bidra til at hele det offentlige hjelpeapparatet – også gjennom det arbeidet som skjer gjennom IA-avtalen – går inn og har en aktiv diskusjon om hva slags holdninger som må ligge til grunn for at settet av virkemidler og tiltak som nå kommer steg for steg, skal ha den ønskede effekt. Så er det nok også sånn at en del av tiltakene på en måte må gis en praktisk utforming, gis en måte å fungere på som gjør at det både fra brukernes og fra arbeidsgivernes synsvinkel oppleves som trygt å gå inn i et arbeidsforhold med disse tiltakene på plass.

Jeg nevnte Abelia og det traineeprogrammet som de har sammen med Telenor, og jeg nevnte at arbeids- og sosialkomiteen var på besøk. Jeg ble stående og snakke med en av deltakerne i traineeprogrammet, og skjønte i grunnen ikke hva som var funksjonshemningen – det var mitt lille problem. Jeg kunne ikke forstå at vedkommende hadde en funksjonshemning. Vi snakket sammen, og det var et meget oppegående individ med en universitetsutdannelse, men jeg kunne ikke skjønne hva som var problemet. Jo, sa hun: Jeg har en hørselshemning, men det er slik i dag at med de hjelpemidler vi kan få, er ikke det noe stort problem for meg, slik jeg opplever det. Men det var det for arbeidsgiver. Det å vite at vedkommende hadde en hørselshemning, var nok til å gjøre vedkommende yrkeshemmet, selv om hun selv ikke opplevde seg som det, og selv om vi som snakket med henne, ikke kunne forstå at hun var det. Det har altså noe med kunnskapsnivået å gjøre, og det har noe å gjøre med det holdningsarbeidet som må gå hånd i hånd med de tiltakene vi nå setter i gang, for det legges så mye ressurser inn i det at nå må vi også se til at vi får resultater. Det er i denne sammenhengen jeg tror det interne arbeidet som skjer i hjelpeapparatet i NAV, er veldig viktig når de nå skal iverksette tiltakene.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:30:01]: Jeg er enig i at det perspektivet som interpellanten har, er veldig viktig. Samtidig er jeg også optimist, i den forstand at jeg opplever en gryende erkjennelse hos en stadig større andel av norsk arbeidsliv, der mange nå lever med en situasjon der mangel på arbeidskraft preger hverdagen. Det fører til at stadig flere nå er på søken etter å kunne rekruttere folk fra grupper som har et potensial i den forstand at de er underrepresentert i arbeidslivet. Når vi ser på ledighetstallene nå, ser vi at seniorer kommer raskt i jobb, langtidsledige og ungdom kommer raskt i jobb, og innvandrere kommer raskere i jobb. Jeg opplever også at negative holdninger til å ansette funksjonshemmede er i ferd med å snu.

Jeg er optimist for framtiden. Samtidig er ikke det noe grunnlag for oss fra myndighetssiden til dermed å ta et hvileskjær og si at nå skjer det ting av seg selv – for jeg tror at nettopp i en situasjon der arbeidsmarkedet er godt, og nettopp i en situasjon der arbeidsgiversiden nå er i ferd med å endre noen holdninger, vil det være grobunn for gode resultater hvis vi greier å følge det opp med aktive tiltak. Derfor er denne interpellasjonen viktig, og derfor er det arbeidet som skjer på dette området, viktig.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:32:20]: I «Et samfunnsregnskap for likestilling og diskriminering», utgitt av Likestillings- og diskrimineringsombudet, kan vi lese at 15 pst. av befolkningen i aldersgruppen 16 til 66 år mente i 2006 at de hadde et helseproblem som medførte begrensinger i det daglige liv. Svært mange av disse kan og vil gjerne jobbe.

I mine to år på Stortinget er det ikke noe tema som er mer diskutert enn akkurat tilgjengelighet og like muligheter for alle. Flere ganger i uken får jeg henvendelser fra personer med funksjonsnedsettelser, fra deres pårørende eller fra organisasjoner. Flere ganger i uken kan vi lese i aviser eller høre i nyhetene kritikk om tilgjengelighet og uryddig organisering og forvaltningspraksis i hjelpemiddelforvaltningen. Flere kan også fortelle om et trygdekontor som tilbyr uføretrygd til personer som kan og vil arbeide, bare de blir gitt litt hjelp på veien.

Uklarheter og gråsoner skaper usikkerhet og frustrasjon. Manglende samkjøring gjør at ventetiden blir uakseptabelt lang. Den beste løsningen for brukeren blir altfor ofte ikke valgt. Og den økonomiske siden ser ut til å være helt glemt, regelverket følges slavisk, selv om en annen løsning både er bedre og rimeligere for den som skal ha hjelpen.

For en tid tilbake leste jeg i nettavisen til Asker og Bærums Budstikke om en mann i rullestol som etter å ha søkt en mengde jobber endelig hadde funnet drømmejobben. Tre måneder senere hadde han ennå ikke fått begynt, grunnet ventetid på en avklaring av om han fikk dekket utgifter til å komme seg til og fra arbeidsplassen, og arbeidsgiveren begynte å bli utålmodig.

Da vi behandlet velferdsmeldingen og da vi behandlet Høyres forslag om Green Card, la komiteen stor vekt på at hjelpemidler i forbindelse med arbeid måtte ha høy prioritet, og at brukeren måtte være trygg på at dette kom fort på plass når behovet oppstod, noe statsråden lovet å følge opp.

Regjeringen sier i budsjettforslaget for 2008 at de vil legge til rette for at alle stønader til personer med nedsatt funksjonsevne i dagliglivet, i arbeidslivet og i tilknytning til utdanning formidles på en rask og effektiv måte. Hvor lenge har politikerne sagt dette? Mitt spørsmål til statsråden må bli: Har vi kommet noe lenger når det gjelder å nå dette? Statsråden har delvis svart på det innledningsvis i dag. Men antall personer med funksjonsnedsettelser i arbeid er fortsatt ikke økende.

Mange føler seg funksjonshemmet fordi samfunnet er for lite tilrettelagt. Det er et tankekors at det i plan- og bygningsloven har ligget et lovverk om tilgjengelighet i 30 år. Det skulle en ikke tro, når vi stadig blir konfrontert med nyanskaffelser innen offentlig transport og bygging av nye bygg som i svært liten grad eller overhodet ikke er universelt utformet. Personer som er avhengige av rullestol, unnlater å sende jobbsøknader til arbeid de er kvalifisert for, rett og slett fordi de vet at bygningen bedriften ligger i, ikke er tilgjengelig for rullestol.

I min kommune bygger vi i dag et kulturhus til en halv milliard kroner. Det var trist å konstatere at da Kristelig Folkeparti fremmet forslag om at kulturhuset skulle være tilgjengelig for alle, stemte et flertall i kommunestyret imot dette, inkludert statsrådens parti.

Jeg begynner rett og slett å miste troen på at vi skal få dette til. Det finnes allerede i dag en rekke lover, forskrifter, regler, rettigheter og muligheter. Da må i alle fall all denne informasjonen om dette komme ut. I tillegg må de som arbeider innenfor dette feltet, kjenne til alle eksisterende støtteordninger og rettigheter. Per i dag er det mangler og hull i kunnskapen hos dem som har ansvaret for dette feltet. Det viser både ringerunder vi har foretatt, og historier fortalt av flere som har opplevd dette på kroppen.

Statsråden har en meget viktig og nødvendig jobb å gjøre, skal IA-avtalen oppfylles i henhold til ønsker, intensjoner, mål og lovnader.

Martin Engeset (H) [13:37:29]: La meg først få takke representanten Dagfinn Sundsbø for å ha reist et veldig viktig og spennende tema og satt det på dagsordenen. Jeg synes også han holdt et meget godt innlegg der han begrunnet hvorfor han hadde reist saken. Jeg tror jeg var enig i omtrent alt han sa.

Det er viktig å ha dette spørsmålet høyt på den politiske dagsordenen, for jeg tror det er et viktig bidrag til at vi får resultater på sikt. Jeg tror alle kan enes om at vi ønsker et arbeidsliv hvor det er plass til alle. Jeg tror også alle ser behovet for at såkalt funksjonshemmede blir integrert i arbeidslivet, ikke minst når vi kjenner til det sterke behovet for økt arbeidskraft. Jeg må nok også innrømme at innsatsen for å få til dette har et betydelig forbedringspotensial, for å uttrykke det meget forsiktig.

I Norge har vi en lei tendens til å plassere folk i båser eller grupper. Det temaet som reises i denne debatten, er egentlig en diskusjon om enkeltmenneskers muligheter, ikke om funksjonshemmede mennesker, ikke om mennesker med nedsatt funksjonsevne, men kort og godt om enkeltmennesker med forskjellige ønsker, behov, evner og anlegg, på akkurat samme måte som alle vi andre som ikke har ulike funksjonshemninger.

I en arbeidssituasjon kan disse menneskene være like funksjonsfriske og ha nøyaktig den samme arbeidsevnen som andre. Jeg er i hvert fall veldig glad for at Dagfinn Sundsbø i sitt andre innlegg presiserte det så tydelig. Jeg tror at der ligger mye av forklaringen på at disse har problemer på arbeidsmarkedet. Det er en utbredt myte at er man funksjonshemmet, så har man også en redusert arbeidsevne. Det er ikke noen logisk sammenheng her. For en del er det selvfølgelig slik, men mange har altså arbeidsevnen fullt ut i behold. Det tror jeg det er veldig viktig å være tydelig på. Nettopp derfor tror jeg denne arbeidsevnevurderingen som nå skal ligge til grunn, er veldig viktig. Det er en ny måte å tenke på for dem som skal være hjelpere for å få integrert disse i arbeidslivet.

De tiltakene som skal settes inn, bør være positive tiltak som kan hjelpe disse til en ny sjanse. Tiltak kan være å tilpasse en arbeidsplass etter den enkeltes behov på en slik måte at et menneske med nedsatt funksjonsevne i en arbeidssituasjon kan være like funksjonsfrisk som noen annen. For å ta et eksempel: En advokat blir ikke dårligere til å prosedere saker om hun sitter i en rullestol, men hun vil som regel ha behov for at dørene hun skal igjennom, er brede nok, og at det ikke er dørstokk.

Høyre vil ha et samfunn med like muligheter for alle og et arbeidsliv hvor alle får delta, og hvor de som faller utenfor, skal få en ny sjanse. Problemet for mange av dem som får merkelappen nedsatt funksjonsevne, er dessverre at svært mange av dem ikke slipper til i arbeidslivet. Det er skremmende å lese og høre om mennesker som på grunn av sin funksjonsevne anbefales å bli uføretrygdet, gjerne også i ung alder. Alle har vi hørt mange av disse eksemplene. Det er rimelig godt dokumentert. Jeg kan ikke tenke meg noen større fallitterklæring for et velferdssamfunn som det norske enn at tilbudet til et ungt menneske som vil og kan bidra, skal være at man sier at det tilbudet og den hjelpen vi har til deg, er at du kan bli uføretrygdet. Det er en skam, det er usosialt, og det er umoralsk. Derfor har også jeg tro på at NAV-reformen kan være et viktig bidrag til å få bedre resultater på dette området.

Men jeg må også si, i forlengelsen av det Kari Kjønaas Kjos var inne på, at når vi for et år siden da vi fremmet dette forslaget om Green Card, fikk høre at det allerede eksisterte en garantiordning som skulle ivareta det samme, begynner jeg å bli ganske utålmodig etter resultater her. Det virker som om dette fortsatt er en relativt godt bevart hemmelighet ute i systemet. Da vil jeg bare til slutt be statsråden senere i debatten fortelle oss litt om hva han og hans embetsverk har gjort for å gjøre denne ordningen bedre kjent.

Karin Andersen (SV) [13:42:54]: Jeg vil også få takke interpellanten for det viktige temaet han tar opp. Jeg vil også si meg enig med statsråden når han sier at nettopp nå har vi en situasjon på arbeidsmarkedet der det er viktig å bruke den muligheten som er der nå, både med nye tiltak, som statsråden har gjort rede for, og ikke minst også med de endrede holdninger som må til. Jeg skal først si litt om en del av tiltakene.

Arbeids- og sosialkomiteen har nettopp vært på en komitereise i USA for å studere lovverket der, som er sterkt på antidiskriminering og tilgjengelighet. Det har virket slik i opptil 15 år. Det er synlige resultater i samfunnet, med fysisk tilgjengelighet mange flere steder enn i Norge. Problemet der er at de, akkurat som her, sliter med negative holdninger i arbeidsmarkedet til mennesker med funksjonsnedsettelser, i tillegg til at de mangler mange av de sosiale ytelsene og støttesystemene som er her.

I Norge har vi vesentlig bedre grad av sosiale ytelser og støttesystemer, men mangler mye mer tilgjengelighet. En kombinasjon av disse to bitene er antakeligvis det som må til for at vi skal lykkes. Dette handler om likestilling og antidiskriminering, og ikke i hovedsak om sosialpolitikk. Derfor er bl.a. det traineeprogrammet som Regjeringen nå har satt i gang, svært viktig. Det er en oppfordring til alle, også offentlige arbeidsgivere, om å gjøre tilsvarende fordi det er svært mye god kompetanse som ikke minst offentlige arbeidsgivere trenger for å kunne yte service til hele sin befolkning. Det er kompetanse og erfaring offentlig sektor trenger, i større grad enn mange andre arbeidsgivere. Derfor håper jeg dette er starten på en langt mer offensiv politikk, der arbeidsgiverpolitikken har mangfold som overskrift, der man går aktivt ut og rekrutterer, ber folk om å søke, og aktivt legger til rette for det i egen virksomhet. Det vil være en vinn-vinn-situasjon – som Telenors strategi har vist lykkes – og jeg er helt overbevist om at offentlig sektor vil få minst like god nytte av det. Derfor er det også viktig med regler for offentlige anskaffelser, slik at man ikke i offentlig sektor fortsetter å kjøpe ting som gjør at det blir umulig å ansette funksjonshemmede, fordi det praktisk ikke ligger til rette for det.

Så vil jeg si litt om det som heter holdninger, som kanskje også var noe av det som utløste representanten Sundsbøs interpellasjon. Vi har i det siste hørt alle disse historiene om hvordan enkeltpersoner blir møtt på NAV. Jeg har jobbet med dette temaet i Stortinget i ti år, og det er jo ikke slik at dette er en holdning som har oppstått nå. Denne holdningen har for så vidt vært til stede, om ikke dominerende, både i gamle Aetat og i det gamle trygdekontoret. Spørsmålet er: Hva gjør vi for å endre det? Selvfølgelig trenger NAV nye virkemidler for å kunne være mer aktive når det gjelder å formidle arbeid til folk med funksjonsnedsettelser, og det jobber vi godt med. Men det er også et spørsmål om en holdningsendring. Jeg tror at noe av det viktigste som kan skje ved at staten sjøl går aktivt ut og rekrutterer funksjonshemmede til egen virksomhet, er et bidrag til holdningsendringen både i NAV selvfølgelig, og også hos andre arbeidsgivere.

Men hva gjør vi når NAV-systemet råder folk med en funksjonsnedsettelse til heller å søke om trygd enn å forsøke å få jobb? Da har jeg lyst til å fokusere på en del av regelverket som jeg mener det er rom for å praktisere på en langt annen måte enn i dag. Det er det regelverket som dreier seg om utdanning som attføring. I det regelverket ligger det en åpning for at man også kan få et lengre utdanningsløp hvis man er funksjonshemmet, for det vi vet om arbeidsmarkedet, er at man trenger utdanning for å kunne kvalifisere til arbeidsmarkedet, og funksjonshemmede trenger i større grad utdanning enn andre for å gjøre det. Derfor blir det uhyre viktig at vi og statsråden sørger for at det regelverket utnyttes slik at de som kan ha nytte av utdanning, faktisk får det, og ikke blir demotivert og bedt om å jekke ned sine ambisjoner i forhold til arbeidslivet, fordi man har en holdning om at funksjonshemmede på en måte ikke skal ha slike tanker og ønsker om en yrkeskarriere som andre har.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [13:48:15]: Det er sikkert flere enn meg som har stilt seg dette spørsmålet: Hvorfor står så mange funksjonshemmede med både motivasjon og kunnskap som arbeidslivet trenger, i statistikken over yrkeshemmede arbeidssøkere?

Arbeidslivet skriker jo etter arbeidskraft. Myndigheter, arbeidsgivere, arbeidstakerorganisasjoner har forpliktet seg til å arbeide for bedre inkludering. NAV disponerer allerede ganske mange virkemidler for å kunne bistå både arbeidssøkere og potensielle arbeidsgivere med særskilt tilrettelegging.

Det er et paradoks midt i dette havet med politisk velvilje og virkemiddelbruk at situasjonen likevel er slik den er, og at IA-avtalen har produsert flere ord enn resultater.

Interpellanten viser til arbeidskraftundersøkelsen. Statistisk materiale er viktig, men i tallene er det ofte lett å glemme enkeltmennesker. Det er først når vi møter enkeltmennesker og deres fortellinger at alvoret i situasjonen virkelig går opp for oss. Slik som en lærer med bred erfaring fra skolen, med mastergrad i spesialpedagogikk, erfarer. Han er hørselshemmet og har en svak grad av Cerebral Parese. Han har søkt en rekke jobber, men kommer aldri lenger enn til intervju. Det skinner igjennom at det er funksjonshemningen som er årsaken. Han sier:

«IA-ordningen er ikke verdt papiret det er skrevet på.»

Og han sier videre:

«Det er slitsomt å gå hjemme og ikke være en del av det pulserende arbeidslivet som for tiden går så det suser. Det er mange med meg som kan skrive under på følelsen av å stå igjen på land mens båten legger fra kai.»

Totalbildet er ikke entydig svart. Det er også mange som fungerer utmerket med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Abelia blir nevnt som et godt eksempel på nettopp det. Men altfor mange kan nok skrive under på sitatet jeg gav, og har møtt arbeidsgiveres skepsis.

Representanten Sundsbø fokuserte særlig på at ansatte i NAV må motivere til arbeid. Det er ikke vanskelig å være enig i at det må virke svært demotiverende når personer som vil ha hjelp til å komme ut i arbeid, isteden blir møtt med en oppfordring om å søke trygd. Men jeg tror ikke det er NAVs ansatte som er hovedårsaken til at så mange funksjonshemmede havner på trygd og ikke i arbeid. Selv om det til enhver tid vil være behov for å drille ansatte i NAV på hva deres hovedoppgave bør være, og hva hovedhensikten med NAV-reformen har vært, bør nok fokuseringen utvides.

Sammen kan vi styrke de tiltakene som gir personer med bistandsbehov en reell sjanse til å lykkes i arbeidsmarkedet. Det er svært positivt å høre om unge uføre som er kommet i arbeid. Jeg tror det er viktig at vi passer på at tidsrommet fra endt utdanning til de kommer i arbeid blir kortest mulig.

Talsmenn for posisjonen har vært veldig opptatt av å peke på at antall tiltak for denne gruppen er økt i deres funksjonstid, noe som Kristelig Folkeparti selvfølgelig er enig i. Men samtidig mener vi nok at det har vært fokusert for ensidig på kvantitet – antall plasser – og at det har gått på bekostning av innholdet i tiltakene. Statsråden har uttalt at det ikke er noe poeng i at tiltakene skal være dyrest mulig. Det har han rett i. Men det er heller ikke noe viktig poeng at de skal være billigst mulig, eventuelt være kortvarige. Poenget må være at de tiltakene som settes inn, er best egnet til å gi varige, gode resultater. Mange i denne gruppen har behov for tiltak av mer langvarig karakter og tett oppfølging. Potensielle arbeidsgivere, som kan frykte at de påtar seg en ekstra stor belastning eller usikkerhet hvis de ansetter denne personen, trenger også støtte. Slike tiltak er ikke blitt tilstrekkelig prioritert. Dette kan vi gjøre noe med allerede i høst.

Jeg er enig med Karin Andersen, som sier at staten selv også må følge opp målsettingen om antallet funksjonshemmede som blir ansatt.

Men jeg synes at det ser veldig positivt ut etter det tverrpolitiske engasjementet i dag. Nå gjenstår handling, og jeg venter i spenning på høstens budsjettbehandling i komiteen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:53:22]: Takk til interpellanten Dagfinn Sundsbø, som reiser en viktig debatt – en debatt som må reises om igjen og om igjen til vi har fått et likeverdig arbeidsliv, hvor det blir en selvfølge at alle har lik rett og lik inngang.

Vi vet at det ikke er arbeidsledighet som er vår store utfordring, det er mangel på arbeidskraft som er framtidens utfordring, og det at så mange blir stående utenfor arbeidslivet i Norge i dag.

Interpellanten sa i sitt innlegg at det arbeides mye, men resultatene uteblir. Jeg vil påstå at det går an å gå enda lenger og si at det snakkes mye, men resultatene uteblir. Vi har nok felles intensjoner tverrpolitisk, og det er kommet mange gode tiltak både fra denne regjering og forrige regjering, men det blir mye snakk. Med det mener jeg å si at vi ikke går dypt nok til verks, det er ikke nok sanksjonsmuligheter overfor dem som ikke følger opp intensjonene, og vi gjør ikke sterke nok grep.

Har du nedsatt funksjonsevne, har du muligens nedsatt arbeidsevne – men det er ikke sikkert. Du har muligens – sannsynligvis – behov for tilrettelegging i forskjellig grad. Eller sagt på en annen måte: Du har behov for hjelp til å komme over noen barrierer. Og disse barrierene er interessante. Det er min påstand at holdningene i samfunnet er den verste barrieren, holdninger som består av frykt. En arbeidsgiver frykter for å ansette arbeidstakere når en er usikker på hva slags tilrettelegging det er behov for. Den frykten må vi ta på alvor. Det er viktig at en forplikter arbeidsgivere både i offentlig og privat sektor, men det er også viktig at en gir støtte og hjelp til arbeidsgivere som er villige til å gå inn i dette på en offensiv måte.

Den andre barrieren er de fysiske barrierene, alt fra transport til og fra jobb til tilrettelegging av datautstyr, stoler og dører og alt det som trengs for at en skal kunne delta på lik måte. Der har det blitt gjort mye, og det kan gjøres mer.

Der jeg tror det blir enda viktigere å satse, er når det gjelder den barrieren som heter oppfølging: det å ha en mentor, det å ha en arbeidsplass der du ikke bare får fysisk tilrettelegging, men medmenneskelig hjelp i det daglige arbeidet.

Det siste og kanskje viktigste punktet mitt, er at vi trenger tid. Den viktigste tilretteleggingen du kan gi et menneske med nedsatt funksjonshemning, er å gi dem tid. Taksameteret må ikke gå i lik fart for alle arbeidstakere, og vi må ikke ha det samme synet på hva et årsverk er. Å regne det som 37,5 timer i så og så mange uker i året er feil, for mennesker er forskjellige og jobber i forskjellig hastighet. Klarer vi gjennom lønnstilskuddsordninger og andre ordninger å gi et årsverk en annen betyding enn det har i dag, klarer vi å inkludere langt flere i arbeidslivet.

Skal vi lykkes, må NAV-reformen lykkes. Jeg tror en barriere – én av mange – er at de som har vært ansatt i trygdeetaten, de som har vært ansatt i arbeidsetat og på sosialkontor, har gått i de samme irrgangene i mange år. Det hadde vært nyttig med arbeidsrotasjon, der den som har jobbet med trygd, nå skal jobbe med arbeid, og den som har jobbet med arbeid, skal jobbe med sosiale saker. Det lar seg gjøre i den nye velferdsetaten, og jeg håper statsråden oppfordrer til spennende løsninger for å få et godt mannskap og lykkes med NAV-reformen.

Videre kan vi jobbe med lovgivning, med antidiskrimineringslovgivning, vi kan jobbe med traineeprogrammer, med garantier og med radikal kvotering. Jeg er veldig opptatt av at akkurat de unge som går fra videregående skole, skal komme i arbeid. Jeg er glad for at Regjeringen vil ta fatt i akkurat den gruppen.

Men kanskje vi må fokusere på dette som har med tid å gjøre, at et arbeidsår skal være forskjellig for oss mennesker, fordi vi yter forskjellig. Jeg har i mange år jobbet i offentlig sektor, og hvis man ansatte en lærer i 100 pst. stilling, så skulle han jobbe akkurat like effektivt som alle de andre lærerne, i akkurat like mange minutter, med akkurat like mange elever. Hvis man hadde kunnet jobbe annenhver time med undervisning, eller tredje hver time, og bruke mer tid til å ta seg inn, ha mindre grupper og yte i en annen hastighet, så ville langt flere lykkes. Vi vet at den store utfordringen i helse- og omsorgssektoren er det høye tidspresset. Hvis man kan dempe tidspresset, vil langt flere lykkes innen helse og omsorg, som også er en offentlig sektor.

Så til slutt. I dag har vi intensjoner og kvoter når det gjelder hvor mange med funksjonshemning man bør ansette. Kanskje vi i langt større grad skal snu litt på det og si at alle bedrifter av en viss størrelse blant sine ansatte skal ha et visst antall funksjonshemmede. Når årsmeldingen gjøres opp i bedriften, skal man se at man har fylt kvoten med tilrettelagte arbeidsplasser i hver enkelt bedrift.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:58:43]: Jeg takker for debatten og takker for dokumentasjonen når det gjelder dette spørsmålet. Det er jo sånn på Stortinget at det er noen spørsmål hvor viljen, intensjonen, holdningene, kan være de samme og Stortinget faktisk kan samle seg om å bidra med tiltak som også kan gjøre at vi kan forandre verden utenfor oss lite grann.

Når jeg meldte denne interpellasjonen, var det for det første med utgangspunkt i den mediedebatt som var knyttet til Blindeforbundets rapport som kom i sommer, men også et par oppfølgingstelefonsamtaler fra mennesker som sa at dette er riktig, dette må du ta fatt i, jeg opplever at jeg ikke ble motivert til å bruke mine ressurser da jeg møtte hjelpeapparatet. Sånn kan det ikke være. Vi må ha et hjelpeapparat som motiverer meg, slik at jeg kan bruke mine ressurser, og ikke sier at det er nok så vanskelig for deg at det beste ville være at du slo deg til ro med trygd fra nå av. De to som ringte, har heldigvis ikke gjort det, og klarer seg utmerket.

Jeg registrerer at vi setter stor lit til NAV og til konsekvensene av det reformarbeidet vi setter i verk. Det gjør også jeg. Men det er klart at alle de enkelttiltak og de intensjoner vi legger inn i reformen, må følges opp med måten hver enkelt ansatt i etaten arbeider på.

Jeg tror ikke det er mangel på vilje, men jeg tror nok kanskje, slik også representanten Tørresdal var inne på, at man kan ha utviklet en væremåte fordi man tror det ikke nytter, som gjør at det ikke nytter. For det å motivere positivt må bety at en tror mer enn omgivelsene rundt en tror. Det er da en kan forandre, og det er det vi kanskje må sørge for å bygge inn i det nye hjelpemiddelapparatet: en sterkere tro på at det nytter, enn det som ligger i omgivelsene rundt en, både hos dem som er brukere, og – ikke minst – hos dem som er arbeidsgivere. Da vil det kunne skje store ting på dette området.

Så var det gledelig å høre statsråden fortelle at det tross alt går framover i de yngste gruppene av funksjonshemmede. Etter at jeg meldte interpellasjonen, så jeg en liten TV-snutt, som jeg vil få lov til å avslutte med. Det var tre funksjonshemmede, tre rullestolbrukere, som gikk på kurs i NAV for å lære å kjøre anleggsmaskiner. På spørsmål om hun nå virkelig ville klare det, svarte den ene jenta at ja, det var noe galt med beina på henne, men håndlaget hadde hun, for det hadde hun, ut fra sin erfaring med rullestoler, bedre greie på enn de fleste. Anleggsmaskinene klarte hun utmerket, og det var moro å se henne få sertifikatet. Så er det bare å håpe at det også er noen som stiller opp og sørger for at hun får den jobben hun har drømt om. Det er jo det som betyr noe.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:01:51]:Jeg har bare lyst til å kommentere noe av det som er sagt i debatten, og så svare på noen spørsmål.

Først bare noen få ord til representanten Kjønaas Kjos, som startet med å vise til en person som hadde hatt store utfordringer knyttet til arbeidsreise. Jeg tror det var den personen jeg oppsøkte i forrige uke, og som nå var i jobb på et arkitektkontor i Oslo. Så det hadde i hvert fall løst seg. Men det er en illustrasjon av at vi har drevet med et forsøk knyttet til arbeidsreiser og spørsmålet om en forankring av det i fylkeskommunene eller i NAV. Nettopp for å ha en tett kobling til arbeid og det å skaffe folk jobb har vi i forslaget til budsjett for neste år konkludert med å legge den ordningen til NAV.

Så synes jeg det er veldig bra, det engasjementet jeg har opplevd at representanten Kjønaas Kjos har i flere sammenhenger knyttet til tilgjengelighet og bygg, kritikk av lovverket i dag og henvisning til kulturhus som fortsatt ikke blir universelt utformet. Vi kan rett og slett ikke leve med den skammen det er at det i dag bygges kulturhus som ikke er universelt utformet, og jeg er veldig enig med representanten i at vi må ha den soleklare ambisjon knyttet til det arbeidet vi nå gjør med tilgjengelighetsloven, antidiskrimineringsloven og en revisjon av plan- og bygningsloven, at vi må få på plass et lovverk som gjør at de smutthullene som åpenbart finnes fortsatt, tettes igjen. Er det en ambisjon jeg har for det kommende året, så er det å bidra til et slikt lovverk og til å få lagt det fram, slik at den regjeringen vi nå har, og dette stortinget kan sørge for at vi i hvert fall kommer dit. Det gleder jeg meg til å samarbeide med Kjønaas Kjos om.

Så bare noen få kommentarer til representanten Tørresdal, som jeg er enig med i mye av det som sies. Men når man stiller spørsmål om det blir mye snakk, og om en ikke går dypt nok til verks, vel, så er det vanskelig å se for seg en mer dyptgripende reform enn NAV-reformen. Jeg er i hvert fall glad for ikke å ha ansvar for mer dyptgripende reformer enn NAV-reformen, der vi nå altså virkelig omorganiserer hele velferdsapparatet og hele innholdet i velferdsapparatet, nettopp fordi vi ser at det ikke har fungert godt nok. Så noe mer enn prat er det i hvert fall. Det er en gigantreform på gang for å møte de utfordringene vi alle sammen er enige om at vi står overfor.

Ellers bare helt til slutt til representanten Engeset: Jeg mener at tilretteleggingstilskuddet skulle være godt kjent, men jeg skal etterspørre det i direktoratet, og jeg ber om å få komme tilbake med et svar til Engeset på det senere.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.