Elisabeth Aspaker (H) [12:29:41]: Mangel på arbeidskraft er blitt et stadig større problem innenfor en rekke yrker og sektorer i samfunnet. Nå kan vi også føye til politiet på denne listen. Dette har gitt seg utslag i ubesatte stillinger og vaktkabaler som ikke går opp, selv i byene våre.
En vanskelig bemanningssituasjon er blitt enda mer komplisert etter at nye arbeidstidsbestemmelser trådte i kraft i politiet denne sommeren. Spørsmålet er da hvilke avbøtende tiltak Regjeringen er villig til å sette inn for å sikre en polititjeneste av forsvarlig kvalitet i hele Norge.
Det er riktignok slik at vi om to–tre år vil få ut større kull fra Politihøgskolen, men Høyre mener likevel at tiden er inne til at også politietaten skal innta en mer moderne holdning til sine seniorer. I stedet for å sende 50-åringer på pensjonistkurs bør man bygge en yrkeskultur i politiet som verdsetter og forteller seniorene at vi fortsatt har bruk for dem. Det er min påstand at staten ligger etter privat sektor i utviklingen av en seniorpolitikk som tar hensyn til at de som kan tenke seg å stå utover fastsatt pensjonsalder, ikke skal bli straffet, men premiert for det. Når erfarne politifolk pensjoneres fra 57 år, vet vi at de fleste er friske og spreke og har overskudd til å kunne fortsette utover pensjonsalder om arbeidsgiver legger til rette for det. Når det samtidig er et faktum at politiet mange plasser ikke får kvalifiserte søkere, eller står overfor et komplisert kriminalitetsbilde, er det i samfunnets interesse at politifolk som er motivert for det, kan fortsette i jobben sin noen år til, på betingelser som gjør det attraktivt å jobbe framfor å la seg pensjonere.
Det er med en viss undring jeg har lest forslaget til justisbudsjett for 2008, hvor temaet seniorpolitikk for politiet er avspist med én setning:
«På kort sikt kan tiltak som gjør at polititjenestemenn står lenger i tjenesten gi en positiv effekt, mens en økning i antallet studenter først vil få en effekt på lengre sikt.»
Hvis det er slik at departementet har tenkt i seniorbaner, hvorfor er det da ikke satt av midler til slike tiltak i 2008, når Politi-Norge skriker etter flere folk?
I et skriftlig spørsmål til justisministeren, besvart 26. september 2007, om den kritiske bemanningssituasjonen, der jeg konkret utfordret statsråden på tiltak for seniorer, mottok jeg et skuffende svar, ja et svar uten substans, på dette avgjørende punktet. Statsråden redegjorde i sitt svar for styrking av politiet med 257 mill. kr og 62 flere plasser på Politihøgskolen siden regjeringsskiftet.
For å sette dette i perspektiv er det verdt å merke seg at statsbudsjettet siden 2005 har vokst med over 100 milliarder kr. Mens denne regjeringen har plusset på med 62 nye studenter, økte faktisk Bondevik-regjeringen i sin periode opptaket på Politihøgskolen med 120 studenter. Men det var også slik den gangen at det kom ut flere fra utdanningen enn det faktisk var ledige politijobber til. Derfor ble det også i perioden tilleggsbevilget midt i året for at hele det utdannede kullet skulle kunne gå inn i aktiv polititjeneste.
Høyre har programfestet en opptrappinsplan for å bygge en større politistyrke i Norge. Det mener vi er nødvendig for å kunne møte et mer krevende kriminalitetsbilde nasjonalt og internasjonalt, for å kunne gjøre visjonen om nærpoliti til en realitet, og for at politiet skal få tid og overskudd til å drive målrettet kriminalitetsforebyggende arbeid, enten det er gjennom politirådssamarbeid med kommunene eller det gjelder særlig innsats rettet mot barn og unge generelt og i risikosonen spesielt.
Jeg har med glede registrert at det er tverrpolitisk enighet om behovet for en større politistyrke. Høyre har derfor betydelige forventninger til det arbeidet Justisdepartementet har igangsatt gjennom det såkalte bemanningsprosjektet. Men vi må erkjenne at vi ikke vil høste resultater av dette prosjektet på en stund ennå, og utdanningen på Politihøgskolen tar som kjent tre år.
Dersom vi på kort sikt skal løse den politikrisen vi opplever en del steder i landet, må vi finne fram til tiltak som virker her og nå, og som Regjeringen må være villig til å finansiere med friske penger.
I min dialog med så vel politiledere som fagforeninger er alle enige om at det er både viktig og formålstjenlig å få på plass et sett virkemidler som gir den enkelte politimester den nødvendige fleksibilitet for å kunne holde på sine mest erfarne folk i noen år til. Jeg har fått opplyst at årlig avgang fra politiet på grunn av alder ligger på ca. 250–300 tjenestemenn og -kvinner. Om man hadde lyktes i å overtale 20 pst. av disse til å fortsette i jobben, tilsvarer dette et tall på 50–60 politifolk – eller det samme som økningen i studenttallet på Politihøgskolen med dagens regjering. Dette illustrerer hvor viktig den arbeidskraftreserven som ligger i seniorkorpset, er.
Det er en realitet at lærere i lang tid har kunnet trappe ned undervisningstiden mot slutten av sin yrkeskarriere med lønn som før. Hvis dette er tiltak som er utviklet i én del av offentlig sektor, er det da noen grunn til at ikke liknende ordninger skal kunne innpasses for andre yrkesgrupper som det er knapphet på?
I min interpellasjon til justisministeren peker jeg på ulike faktorer som jeg mener kan motivere eldre arbeidstakere til å gå en runde eller to ekstra før man vil nyte pensjonisttilværelsen.
Jeg har vært nysgjerrig og forhørt meg litt om hva som skjer med eldre politifolk som selv ønsker å fortsette. De historiene som fortelles, er det norske politiet lite verdig. Finn Abrahamsen ved Oslo-politiet ble i sommer selve symbolet på fraværet av seniorpolitikk i politietaten. Når en av Oslo-politiets kanskje dyktigste fagfolk fortsetter som yrkesaktiv på utsiden av politihuset på Grønland, er det etter min mening sløsing med verdifull politikompetanse i en tid da Oslo-politiet har økende utfordringer knyttet til tyngre og mer alvorlig organisert kriminalitet.
Høyre utfordrer nå justisministeren og regjeringen til å ta nødvendige skritt for å utvikle en statlig seniorpolitikk som bl.a. kan gi politiledelsen tilpassede verktøy for å stimulere erfarne politifolk til å ta en ekstra økt på tampen av sin yrkeskarriere. Belønningen kan f.eks. komme i form av et særlig lønnstillegg, utvidet ferie, nedsatt arbeidstid, mindre vaktbelastning eller en kombinasjon av disse. Høyre er opptatt av at stimuleringstiltakene må utformes slik at det gis fleksibilitet i møte med den enkelte arbeidstaker. En framtidsrettet arbeidsgiverpolitikk for politiet må sørge for at videre engasjement etter pensjonsalder inngår som en naturlig del av medarbeidersamtalen i årene forut for pensjonsalder. På den måten kan man teste motivasjonen hos den enkelte til å fortsette. Jeg er kjent med at det er innledet et samarbeidsprosjekt mellom Politidirektoratet og Politiets Fellesforbund for å teste ut seniorpolitiske tiltak i Hordaland. Da vil jeg spørre statsråden om hvorfor dette forsøket gjøres så avgrenset. Hva med Finnmark, der politiproblemene står i kø?
Levealderen i Norge øker stadig, og det betyr at vi skal leve lange liv – også etter at vi blir pensjonister, kanskje 20–30 år. Helsen er jevnt over bedre, og det er derfor ikke så rart at flere og flere eldre er beredt til å gjøre en ekstra samfunnsinnsats, om noen har bruk for dem.
Høyre appellerer i dag til Regjeringen om å iverksette seniortiltak som kan få virkning i alle politidistrikter, og som kan avhjelpe noe av den politimangelen mange føler på kroppen – enten det er politimesteren som ikke får søkere til stillinger, eller det er publikum som opplever at politiet ikke er så nær dem lenger. Høyre vil konkret foreslå å styrke politibudsjettet i 2008 med vel 100 mill. kr, slik at driften kan videreføres på dagens nivå, men også for å skape rom for satsing på seniorer som kan tenke seg å trekke i uniform et ekstra år eller flere, når det er så stor bruk for dem.
Det er mitt håp at regjeringspartiene vil bidra til å gi politibudsjettet et helt nødvendig løft før jul når justisbudsjettet skal behandles i desember. Det fortjener politiet. Det vil også gi oss handlekraft og mulighet til å iverksette en seniorpolitikk i norsk politi.
Statsråd Knut Storberget [12:38:50]: Regjeringa ønsker et nært og sterkt politi med lensmannskontorer og tjenestesteder over hele landet. For å skape mer trygghet har vi, som jeg var inne på i sted, styrket politiet med en halv milliard siden vi tiltrådte. Det er det Høyre kaller kutt. Politiet er styrket med til sammen 260 mill. kr i løpet av 2006 og 2007. Til sammen er politibudsjettet, som jeg også sa i sted, styrket med ca. 245 mill. kr i 2008, bl.a. med satsingen på DNA i etterforskningen, videreføring av styrkingen av politiet i revidert nasjonalbudsjett, styrking av EUs yttergrensefond, økt innsats mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske, økt innsats mot vold i nære relasjoner, etablering av tre nye barnehus og økt innsats for pårørende og fornærmede.
Det aller viktigste for rekruttering er at vi utdanner flere politifolk. I 2007 er det tatt opp 432 studenter ved Politihøgskolen. Dette høye opptaket skal vi videreføre i 2008, og det er jo maksimalt i forhold til hva slags kapasitet Politihøgskolen faktisk har, slik at nå er det mulighet for å få noe tilleggskapasitet andre steder. Et så høyt opptak har det kun vært to ganger tidligere, og – følg med – det var i 1997 og i 1998. Høyre har ved en rekke anledninger hatt anledning til å justere opp opptaket på Politihøgskolen, men justerte det ned i 2003 til et lavmål. Grunnen til at det er for få tilgjengelige politifolk, er at det over mange år har vært tatt opp for få politistudenter.
Den store reduksjonen i antall studenter ved Politihøgskolen kom i 1999 under regjeringen Bondevik I, da antallet studenter ble redusert med 181 studenter, fra 430 til 249 studenter. Som et resultat av at nivået ble redusert, har kullene som tre år etter opptak går ut av Politihøgskolen, vært relativt små siden 2002 – da Høyre satt i posisjon. Gjennom hele den forrige regjeringas tid ved makten valgte man bl.a. fra Høyres side ikke å gjøre noe vesentlig med dette før det siste året da man beveget seg opp på 360. Dette hadde den konsekvensen at det gikk ut 239 studenter fra Politihøgskolen i 2004, 235 studenter i 2005 og 290 studenter i 2007. Når vi vet at politidistriktene i dag ønsker å ansette mellom 80 og 160 tjenestemenn som de har midler til, men som de ikke klarer å få rekruttert inn, ville det vært utrolig viktig om den forrige regjeringa hadde gjort jobben sin når det gjelder opptak på Politihøgskolen.
Det er viktig å ha med seg historien i dette, for det gir oss klare imperativ for hva vi bør gjøre framover. Først til neste år vil tallet på uteksaminerte studenter øke noe, til om lag 360.
Denne regjeringa har siden vi tiltrådte, valgt å gjøre noe som hjelper for å sørge for flere politiansatte. Men det er en viktig erkjennelse at det tar tre år å utdanne politifolk.
Jeg viser også til at vi er nødt til å tenke i andre baner for å få mer ressurser til politiet og for å få mer politikraft ut av de politifolkene vi faktisk har. Vår DNA-satsing med både lovforslag om et stort sentralt register, som utvides betydelig nå, og også de 64 mill. kr som ligger i neste års budsjett, til analysekapasitet og sentral finansiering, vil jo være usedvanlig viktige grep for å styrke politiets politikraft.
Jeg arbeider nå med å sikre et politi med en tjenestestruktur, et vaktsamarbeid og en bemanning som ivaretar publikums behov for service og beredskap. Politidirektoratet har derfor fått i oppdrag å utrede politi- og lensmannsetatens utdannings- og bemanningsbehov både når det gjelder politiutdannet personell, og når det gjelder personell med annen utdanning, i et tidsløp helt fram til 2015. Prosjektet vil bl.a. se på konsekvensene av ny arbeidsmiljølov, hvordan denne virker inn på muligheten for fleksible tjenesteordninger, arbeidstidsbestemmelsene. Den rapporten vil foreligge i juni neste år, men vi har bedt om, fra departementets side, å bli holdt delorientert nå før jul, slik at vi skal ha mulighet til å bygge opp framtidige budsjetter ut fra de betraktninger som interpellanten prisverdig tar opp, bl.a. i forhold til seniorer, men også når det gjelder spørsmålet om å kunne bruke flere sivile til å ta seg av de mer klassiske sivile oppgavene, slik at vi får polititjenestemennene ut der de skal være for å bekjempe kriminalitet.
Politidirektoratet har derfor hatt en arbeidsgruppe i gang med å analysere rekrutteringssituasjonen og foreslå virkemidler for å bedre rekrutteringen til tjenesteenheter som over tid har slike problemer. Det har kommet fram at ledigheten som skyldes manglende søkere eller ikke kvalifiserte søkere, ligger på mellom 80 og 160 stillinger på landsbasis. Tallet er lavt i forhold til det totale antallet politistillinger, som er vel 8 000 tjenestemenn og -kvinner, men jeg er likevel veldig opptatt av at vi skal fjerne denne ledigheten.
Selv om ledighetsvolumet altså ikke er høyt, er rekrutteringsproblemet en utfordring for de politidistriktene/tjenesteenhetene som opplever dette. Tidligere var det stort sett utkantstrøk og små enheter som hadde rekrutteringsproblemer. Nå opplever vi tidvis at også sentralt beliggende politidistrikter opplever de samme problemene. Det er derfor grunn til å se på en endring av oppgaveflyten i distriktene, som jeg tidligere var inne på, og det er også god grunn til å se på politiets seniorpolitikk.
Den alminnelige aldersgrense i staten er 70 år. Stortinget har fastsatt lavere aldersgrense enn den alminnelige for en rekke stillinger. Dette gjelder bl.a. for polititjenestemenn, som har aldersgrense på 60 og 63 år med mulighet for å fratre med alderspensjon fra henholdsvis fylte 57 og 60 år. Derfor er det viktig nå, som interpellanten også er inne på, at seniorpolitiske tiltak iverksettes, slik at vi kan dra nytte av seniorenes kompetanse og den mulighet disse har til å dekke behovet for arbeidskraft.
Der mener Regjeringa, som også interpellanten var inne på, at lønn kan være ett virkemiddel for å motivere polititjenestemenn til å stå lenger i arbeid. Dette arbeider vi med. Ekstra lønnstrinn kan gis i forbindelse med de årlige lokale forhandlinger etter Hovedtariffavtalen i staten. Dette kan imidlertid ikke avtales på forhånd, men kan nedfelles i den lokale lønnspolitikken. Politimesteren kan også etter avtale med tillitsvalgte bruke Hovedtariffavtalens punkt om «Særlige grunnlag» når det er særlig vanskelig å beholde spesielt kvalifisert arbeidskraft.
Jeg mener også at det bør legges til rette for mer fleksibilitet med hensyn til arbeidstid, som også interpellanten er inne på: ferie, spørsmål om hvordan man bruker uken og bruker dagen – slik at de som ønsker det, kan få anledning til å arbeide bl.a. deltid. Også type arbeid er relevant, som også interpellanten var inne på, og det vil inngå i den bemanningssatsing som vil komme fra vår side.
Om kort tid vil det blir iverksatt et prøveprosjekt i et utvalgt politidistrikt, som interpellanten er inne på, med det siktemål å motivere arbeidstakere til å stå lenger i arbeid. Grunnen til at dette er såpass avgrenset, tror jeg ganske sikkert er at vi ønsker å få satt i gang dette så raskt som mulig og få testet ut de virkemidlene vi faktisk ønsker å bruke. Gjør vi det bredt over hele landet med én gang, vil det ta lengre tid, knyttet til både ressursbruk og spørsmålet om effektmåling. Vi ønsker jo å få resultater her så raskt som mulig, for å kunne se det som faktisk virker, for vi har egentlig bare tida og veien for å få også seniorene i virksomhet.
For øvrig kan jeg nevne at Politidirektoratet har utarbeidet en egen veileder i seniorpolitikk som er sendt samtlige politidistrikter og særorganer. Jeg mener at vi har mange muligheter til å stimulere seniorene til å stå i arbeid, og det handler i stor grad om at politidistriktene må ta disse i bruk. Særlig når man har midler til rådighet og ledige stillingshjemler, bør man absolutt bruke disse mulighetene.
En stor fordel med å ha en aktiv seniorpolitikk er også at seniorene innehar en kompetanse som er særlig viktig med hensyn til kriminalitetsforebygging, men også det reaktive politiarbeidet, som jo ikke bare er effektivt; den kompetansen tror jeg mange politidistrikter ofte har veldig stor nytte av for å komme nærmere befolkningen. Det vil også i stor grad kunne dreie seg om at folk som kanskje lenge har jobbet i ledende stillinger, hatt arbeid inne, på tampen av karrieren faktisk kan bruke noe av sine erfaringer ved å komme ut, komme i kontakt med befolkningen igjen og drive både kriminalitetsforebygging og også reparasjon.
Jeg er derfor opptatt av at kompetente ansatte i politiet fortsetter i jobben så lenge som mulig av hensyn til etatens behov for personell med erfaring, men også fordi den enkeltes ønske om å jobbe lenger gjenspeiler politiet som en god arbeidsplass.
Elisabeth Aspaker (H) [12:48:28]: Jeg var ganske spent på hva statsråden i dag kom til å svare, og jeg lyttet med interesse til det han sa. Hvis jeg spør meg om jeg hørte særlig andre toner i det han sa nå, enn i det som står i budsjettet, må jeg med respekt å melde si at det gjorde jeg vel egentlig ikke. Han kom til seniorpolitikken etter et voldsomt forsvar for det framlagte budsjettet, som Politiets Fellesforbund etter å ha fått tenkt seg om gav nokså klare og entydige tilbakemeldinger på ikke var et godt nok budsjett for politiet i 2008. Hvis man skreller bort alle øremerkede midler, utvidet bruk av DNA, yttergrensefond osv., er det en realitet at driften til politiet er vesentlig hardere ute å kjøre i 2008 enn i inneværende år.
Så jeg vil bare si at når Regjeringen da har heist alle vimplene sine om utvidet bruk av DNA, sedelighetskoordinatorer, mer til Økokrim, politistasjon på nett, kamp mot ulovlig fiske og økt opptak på Politihøgskolen, er det en realitet at politibudsjettet står nokså ribbet tilbake. Vi hørte senest i møte med politimesteren i Oslo i dag at han har et driftsbudsjett neste år som ikke går i hop. Da er konsekvensen at politistillinger kommer til å bli stående ledig, og at den lange utrykningstiden som det reageres kraftig på mange steder i landet i dag, kommer til å bli minst like lang til neste år, for det er ikke penger i budsjettet til å bøte på det.
I innledningen til programkapitlet i budsjettet for 2008 skriver Regjeringen bl.a. dette:
«Å sørge for trygghet i samfunnet er et velferdsspørsmål og et stort offentlig ansvar. (…)
Trygghet forutsetter et nært og sterkt politi som er tilgjengelig ved behov. Regjeringen arbeider derfor for å sikre et politi med en tjenestestruktur, et vaktsamarbeid og en bemanning som ivaretar publikums behov for service og beredskap. Det er i denne sammenheng avgjørende at politiet er tilgjengelig og har tilfredsstillende responstid.»
Den beskrivelsen er langt ifra det folk flest opplever av politiservice ute i kongeriket; det er en realitet. Selv om statsråden her kan bruke mye tid på hvor store kullene var på Politihøgskolen under den forrige regjeringen, vil jeg faktisk be om at man i så fall legger fram dokumentasjon på at Arbeiderpartiet foreslo at kullene skulle økes. Jeg kan ikke huske at det var foreslått at man skulle ta opp flere på Politihøgskolen i den perioden.
Så jeg utfordrer igjen statsråden. Det er flott at man setter i gang det forsøket i Hordaland, men jeg ønsker også at flere av de andre distriktsfylkene som virkelig sliter, kunne få ta del i en skikkelig satsing på seniorer, bl.a. Finnmark, som virkelig har problemer, enten det er i øst- eller vestdelen av fylket.
Statsråd Knut Storberget [12:51:44]: Den utfordringen tar jeg. Hensikten med et sånt pilotprosjekt er nettopp at andre distrikter skal kunne bruke de nyttige virkemidlene. Så jeg håper det kommer raskt, at vi får til det. Det er viktig.
Så er Høyres representant Aspaker i ferd med å gjøre dette til en budsjettdebatt, og det er det jo ikke. Dette er strengt tatt en interpellasjon. Men siden hun gjør dette til et så sentralt poeng, må jeg med respekt å melde si at vi jo ikke kan drive budsjettering av norsk politi ved å skrelle bort satsinger, som man gjør. Hvis det er sånn at Høyre nå mener at de 65 mill. kr som politiet i Norge får ekstra fordi vi sentralfinansierer DNA og setter politiet i stand til å drive etterforskning og oppklaring, ikke skal telle med når vi vurderer spørsmålet om politisatsing, eller at det at man faktisk tar opp et rekordstort antall politistudenter på Politihøgskolen, ikke er en del av politisatsingen, da får Høyre operere med sin budsjetteknikk, og så får vi andre operere med vår. Det er kanskje det som er årsaken til at man kom så pass ut å kjøre i forrige regjering, hvor man faktisk bidrog til at opptaket til Politihøgskolen var så lavt at man ikke verdsatte det og eventuelt målte politieffektivitet og satsing på politiet i noe helt annet.
Jeg tror alle i denne sal ville ha prist seg lykkelige hvis den forrige regjering hadde kjørt et opptak til Politihøgskolen som var over 400 i 2003. Da hadde vi fylt de ledige stillingene som politidistriktene i dag mener man har penger til – altså mellom 80 og 160 nye stillinger – og det hadde vært noe av det viktigste vi kunne gjøre med hensyn til politisatsing. Det er altså det representanten Aspaker bare skreller bort når hun skal vurdere effektiviteten og spørsmålet om satsingen i framlagt statsbudsjett.
Sånn tenker ikke den nåværende regjering. Vi mener at det å satse på Politihøgskolen er en særs viktig satsing fordi det er ett krav ute hos befolkningen, og det er spørsmålet om responstid, om trygghet, om å oppklare mer kriminalitet. Da mener Regjeringa at vi faktisk trenger flere politifolk. Vi kan gjøre noe knyttet til seniorpolitikk, men det helt primære for dette er opptaket til Politihøgskolen.
Så hører vi jo at når det begynner å sige inn at det er et godt argument at regjeringa Bondevik II i 2003 og 2004 hadde det lave opptaket – noe av det laveste som har vært, og som vi i dag sliter med – ja, så begynner man å lete etter hva det var de andre partiene, som ikke satt i regjering, sa. Jeg syns, for å være helt ærlig, at når man sitter i regjering og fatter vedtak som har konsekvenser for tre–fire år framover, så får man ta det ansvaret. Jeg er parat, på vegne av den regjeringa jeg sitter i, til å ta det ansvaret vi har. Og vi har gjort det, bl.a. ved at noe av det første vi gjorde, var å kjøre opptil maks opptak. Jeg har også gitt det signal i Stortinget i dag at vi ser på mulighetene for et ytterligere større opptak.
Thomas Breen (A) [12:54:52]: Når man ser hvordan interpellanten stiler sitt spørsmål her i dag, er det i hvert fall for meg helt klart at hun besitter frekkhetens nådegave.
Det er riktig som representanten Aspaker beskriver, at vi har utfordringer når det gjelder personellmangel i norsk politi. Det er også riktig at da vi tok over i 2005, var driftsbudsjettene ganske trange. Dette er heller ikke noe nytt som er kommet over natten med den sittende regjeringen. Det var slik at både opposisjon og fagmiljøer påpekte dette flere ganger overfor Bondevik II-regjeringen. De valgte da ikke å gjøre noe med de utfordringene man visste ville komme. Det er i lys av dette ganske spesielt at Høyre nærmest fra dag én i opposisjon har kritisert den rød-grønne regjeringen for manglene Bondevik-regjeringen etterlot seg når det gjelder politiet.
For å kunne ansette flere politifolk må man utdanne flere politifolk. 2003, med Høyre i regjering, var et bunnår når det gjaldt opptaket til Politihøgskolen. Kun 235 studenter ble tatt opp. I år har denne rød-grønne regjeringen økt antallet til rekordhøye 432, altså en økning på nesten 200 fra 2003. Som kjent tar det tre år fra man starter til man er ferdig utdannet politimann. Vi sliter nå med en bemanningssituasjon i politiet på grunn av Høyres manglende politisatsing da de satt i regjering. Hvis antallet studenter hadde vært like høyt under Bondevik-regjeringen som under dagens regjering, hadde vi nå hatt 200 flere politifolk ute i gatene. Dessverre får virkningene av den rød-grønne satsingen på politiutdanning full effekt først fra 2009.
Når det gjelder driftsbudsjettene, har den rød-grønne regjeringen økt budsjettet med om lag 500 mill. kr siden vi tok over, inkludert framlagt forslag for neste år. Også her satser vi betydelig mer på politi enn det Bondevik II gjorde.
Ikke alt handler om personell eller penger heller. Vi kan også bidra til å styrke kriminalitetsbekjempelsen på andre måter. Vi kan gi politiet bedre verktøy til å oppklare kriminalitet, som vi nå gjør med DNA-satsing, vi kan forebygge kriminalitet bedre, som vi har startet på bl.a. ved å innføre politiråd, eller utvikle målparametre for forebyggende arbeid som politiet skal gjøre. Av avgjørende betydning er også den satsingen vi har hatt innen kriminalomsorgen, både på å fjerne soningskøen, som har generert kriminalitet, og på å styrke innholdet i soningen, slik at flere blir rehabilitert.
Det at Kommune-Norge igjen har levelige økonomiske rammer, bidrar til at de kan styrke velferdstilbudet og slik sett bidra til å forebygge kriminalitet.
Hva gjør vi så konkret i det videre arbeidet overfor politiet? Politidirektoratets arbeidsgruppe som skal se på bemanningsbehov i framtiden og hvordan man skal få rekruttert til de ulike tjenesteenhetene, vil være av stor betydning. Man skal også se på om man kan flytte flere oppgaver til distriktene for å gjøre disse mer attraktive å søke seg til. Et prøveprosjekt som skal i gang i nær framtid, om å få arbeidstakere til å stå lenger i arbeid, blir særs viktig for å avhjelpe situasjonen til det økte opptaket ved Politihøgskolen får effekt.
Som man skjønner, har vi satt i gang en rekke tiltak for å bøte på den mangelfulle satsingen til den forrige regjeringen. Jeg føler derfor at interpellanten her i dag faller stygt, idet hun prøver å sparke inn dører som den rød-grønne regjeringen for lengst har satt på vidt gap.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:58:25]: Temaet i interpellasjonen er utvilsomt viktig. Jeg tror samtidig – jeg håper presidenten tillater ordbruken – at det er flere enn én regjering og flere flertallskonstellasjoner som her må be om syndsforlatelse. Det er et faktum at Arbeiderpartiet, som satt i opposisjon i 2003, hadde et budsjettforlik for 2004 som heller ikke var all verdens satsing. Og vi i Fremskrittspartiet var med i tre av budsjettforlikene i forrige periode. Det var en vesentlig satsing på politiet, men at vi kunne ha gjort mer for Politihøgskolen, har jeg ingen problemer med å ta selvkritikk på.
Det denne debatten bør handle om, er: Hvor vil vi hen? Hva forventer vi oss? Hva ønsker vi oss?
Som sagt har justiskomiteen nettopp gjennomført sine budsjetthøringer i forbindelse med neste år, og jeg beklager å måtte gjenta det: Det var ikke mange stående ovasjoner der. Vi hadde i dag besøk av politimesteren i Oslo, som forventer å kjøre med 100 vakante stillinger neste år for å greie å få budsjettet sitt til å gå rundt. Vi kan godt snakke om at vi utdanner flere politifolk, men hva hjelper det hvis vi ikke har råd til å ansette dem?
For meg handler dette om at vi som politikere må ta inn over oss de forventninger vi er med på å skape i befolkningen. Vi vedtar lover, vi sier noe om at vi forventer at de lovene skal overholdes, og vi forventer at politiet stiller opp når vi trenger dem. Men da må vi også ha den respekten for denne etaten at vi gir dem de rammebetingelsene som gjør det mulig. Det hjelper ikke å utdanne flere politifolk hvis ikke distriktene har råd til å ansette dem. Det hjelper ikke for oss å vedta flere lover og si at de skal følges opp, hvis vi ikke samtidig gir dem rammebetingelser for å gjøre nettopp det. Da er Stortinget og Stortingets flertall totalt inkonsekvent, og det er på en måte å holde befolkningen for narr. Det er respektløst.
Men hvis vi lar det ligge og fokuserer på det som er utfordringene, er det selvfølgelig sånn at vi har en stor avgang av politifolk som kommer til å slutte på grunn av alder, vi har mange uløste oppgaver vi gjerne skulle ha sett løst, og vi mangler folk. Sånn sett er det selvfølgelig helt korrekt at vi må øke opptaket. Men jeg tror det handler vel så mye om hva vi vil med det. Hvor stort skal volumet være? Skal vi ta den debatten, som andre land har gjort, og normsette hvor mange borgere vi skal ha pr. politimann eller politikvinne? Vi kommer dårlig ut. Island er på topp, men det har sin naturlige forklaring: Det er et lite folk, og man bor forholdsvis sentralt. Svenskene har det bedre enn oss, danskene har det bedre enn oss. Vi er ikke på topp, men vi burde ha vært på topp, og vi har råd til å være på topp. Det handler om politisk vilje og politisk potens, og den mangler. Så kan vi godt diskutere retorikken i hvor mange vi utdanner eller ikke, men det hjelper ikke hvis man ikke er villig til å ta regningen til slutt.
Så sa statsråden tidligere i dag at det bare er å se på hva Politiets Fellesforbund sa. Med respekt å melde sa de to ting. Det kom først en pressemelding som var veldig rosende. Men så gikk virkeligheten opp for dem, og den neste – og jeg regner med at også statsråden har lest den – var ikke fullt så rosende som den første. Om det betyr at de ble fanget av stundens – ja, hva skal jeg bruke for slags begrep nå – storhet for den første, for det hørtes veldig bra ut, og så oppdaget noe annet, vet jeg ikke. Men faktum er at PF sendte ut to pressemeldinger, og virkeligheten beskrevet i dem var litt forskjellig. Hvis ikke hadde de ikke trengt å sende ut to. Og det samme da vi hadde budsjetthøringer med Politiets Fellesforbund: De skryter av satsingen på DNA, de skryter av opptaket på Politihøgskolen – ære være det – men de påpeker også at det er noen avvik mellom forventninger når det gjelder å fortsette med å kjøre med vakante stillinger, og det vi ønsker at de skal gjøre.
Vi kan selvfølgelig fortsette å ha retoriske debatter rundt det. Jeg har mer sans for at vi faktisk tar dette inn over oss og tar en debatt à la det vi gjorde i forbindelse med politirollemeldingen, hvor vi diskuterte hva norsk politi skal gjøre. Statsråden har i dag sagt at vi kanskje må se på om flere sivile må inn, samtidig som denne regjeringen har vært veldig opptatt av at polititing er polititing. Det første man gjorde, var å stoppe prøveprosjektet med sivil fangetransport, selv om det var gjort innenfor et regelverk trukket opp av Justisdepartementet. Det er mulig at den nåværende statsråden ikke har tillit til den forrige statsråden og det regelverket som ble lagt til grunn, men i så fall ville jeg være overrasket.
Det vi er nødt til å gjøre, er å finne ut: Hvordan skal vi normsette dette? Hvor lang tid trenger vi på å utdanne det nødvendige antall folk for å komme opp på det normtallet vi ønsker oss? Og hva vil dette koste oss? Da blir spørsmålet: Er vi villig til å ta regningen, eller skal vi fortsette å gå rundt grøten og bortforklare det som er realiteten, nemlig at vi mangler bevilgninger til å gjøre den jobben som publikum forventer, og som publikum faktisk har krav på, jf. politiloven § 1.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [13:04:00]: «Hva vil statsråden gjøre for å stimulere erfarne politifolk til å stå lenger i jobb?», er interpellantens spørsmål til justisministeren her i dag. Jeg tror debatten ville stått seg på om fokus hadde vært mer på seniorpolitiske tiltak enn en foregriping av en budsjettdebatt som vi skal ha senere. For det er faktisk slik at det er behov for sterkere seniorpolitiske tiltak også innenfor – ja, kanskje ikke minst innenfor – politietaten. Situasjonen i den etaten tydeliggjør nok en gang hvor viktig seniorpolitikk har blitt for å sikre nok arbeidskraftressurser.
Det at vi i dag har en kortere del av våre liv i arbeidslivet enn noen gang, er et uttrykk for feil måte å forvalte ressurser og kompetanse på. Og vi ser det kanskje spesielt innen slike vitale samfunnsoppgaver som dem politiet forvalter. For det er jo ikke bare de eldre arbeidstakernes arbeidskraft som savnes i politiet, men også deres erfaring i en etat hvor fartstid gir trygghet og kompetanse i yrkesutøvelsen.
I Senterpartiet slutter vi oss til Aspakers ros av Regjeringens tiltak for nyrekruttering, men vi deler også utålmodigheten, som det er sagt både av Aspaker og justisministeren, etter å få på plass flere og mer effektive seniortiltak i politiet.
I den forbindelse kan vi som folkevalgte fungere som viktige premissleverandører, men arbeidet må også i stor grad gjøres av politiet selv. Gjennom trepartssamarbeidet, gjennom avtalen om Inkluderende arbeidsliv og gjennom Senter for Seniorpolitikk er det etablert ordninger og apparat for å bistå arbeidslivet i utformingen av en positiv seniorpolitikk. Forutsetningen for å lykkes med å få flere til å stå lenger i arbeid er likevel først og fremst knyttet til om arbeidslivet verdsetter aldersspredning i arbeidsstokken og vektlegger verdien av kompetanse og mange års erfaring og ikke ensidig dyrker fornyelse.
I politiet dreier det seg også om at seniorene selv må oppleve at deres arbeidskraft blir verdsatt for å sikre etatens kvalitet. Det er som kjent lav avgangsalder i deler av politistyrken, og etaten burde se det som en av sine hovedoppgaver å snu denne trenden, ikke ved at politifolk skal tilbys enda mer slit etter et langt og fortjenstfullt arbeidsliv, men at de skal føle at de verdsettes og tilbys andre, alderstilpassede arbeidsoppgaver og gunstige vilkår framfor å gå ut av arbeidslivet.
Politiet har som kjent særaldersgrense, som gjør at polititjenestemenn i patruljerende tjeneste kan gå av ved fylte 57 år om de fyller den såkalte 85-årsregelen – summen av egen alder og antall år i jobb. Da vi behandlet seniormeldingen her i Stortinget, kunne vi konstatere at drøyt 50 pst. av pensjonerte innenfor politiet som var omfattet av særaldersgrensen, var gått over i annet arbeid etter pensjonering fra politiet. Dette viser at mange arbeidstakere som har gått av ved særaldersgrense, fortsatt ønsker å være i arbeid. Målet må være å legge arbeidsforholdene til rette for at denne arbeidsviljen og arbeidsevnen fortsatt skal utnyttes i politiet – for samfunnets trygghet.
Retningslinjene for særaldersgrenser reguleres både gjennom lov og gjennom avtaleverket i arbeidslivet. I forbindelse med den pågående gjennomgang av hele vårt pensjonssystem har Regjeringen bebudet at en også vil gjennomgå regelverket for særaldersgrenser. Jeg imøteser dette, ikke fordi jeg mener vi skal fjerne særaldersgrenser vi i dag har i arbeidslivet, men for å få ordninger som stimulerer til at erfaring og opparbeidet kompetanse nyttiggjøres på en bedre måte enn vi ser i dagens virkelighet.
Fokuset på positive seniorpolitiske tiltak må få en sterkere plass i politietatens arbeid. Det har jo også polititjenestemenn selv gitt klart uttrykk for i saker som har fått bred omtale gjennom media. Vi vet fra andre sektorer at en bevisst seniorpolitikk med vekt på gunstige ordninger i forhold til ferie, arbeidstid, økonomiske kompensasjonsordninger, mulighet for etterutdanning også som senior, milepelsamtaler osv. har virket. Politiet må i samarbeid med staten arbeide målrettet med å finne den formelen som virker for politiet. Det er viktig at justisministeren både forventer dette og støtter oppunder dette, og det er viktig at vi som politikere her fra Stortingets talerstol ser at skal vi løse politietatens utfordringer, må vi også se på den delen av saken, ikke bare på bunnlinjen i budsjettene.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Elisabeth Aspaker (H) [13:09:29]: Det er altså en realitet at vi i 2007 har et formidabelt mye bedre økonomisk utgangspunkt for de disposisjonene som gjøres her i huset, enn vi hadde i 2005. 130 milliarder kr mer er det til fordeling i denne salen når budsjettet skal vedtas.
Denne debatten synes jeg viser at de rød-grønne hver gang går rett i fella. I stedet for å være løsningsorientert ender man opp med å fokusere på høye studentopptak til Politihøgskolen. Det er vel og bra, men det er jo ingen løsning på kort sikt i forhold til de akutte problemene som folk flest opplever ute, enten det er trafikkoffer som blir liggende i timevis, eller det er sivile som må holde væpnede innbruddstyver i påvente av politi som skal kjøre 140 km, eller mange andre slike episoder, som dessverre media utover landet er fulle av.
Representanten Thomas Breen var opptatt av at man sparker inn dører som han sa stod på vidt gap. Ja, hvis det var slik at Regjeringen hadde en fiks ferdig seniorpolitikk for politiet, hvorfor er det da nødvendig å gå veien om forsøk i et fylke på Vestlandet? Jeg mener det er et stort potensial i seniorene i politiet, og jeg synes det er viktig at Stortinget og Regjeringen gir sine bidrag til å motivere denne yrkesgruppen til å stå lenger i jobbene sine. Men jeg synes ikke det er tilfredsstillende at seniorpolitikk skal bli gjort avhengig av velvilje i lokale lønnsforhandlinger. Jeg savner og forventer – og utfordrer statsråden til å ta – noen grep på overordnet nivå for å unngå at vi får mange forskjellige seniorpolitikker, alt etter politidistrikter rundt i Norge.
Representanter for regjeringspartiene har stått her oppe i dag og etterlyst mindre budsjettdebatt, men jeg la jo merke til at statsråden selv brukte store deler av sitt innlegg nettopp til å diskutere det budsjettet han selv har lagt fram. Han snakket lite om seniortiltak, og han endte med å henvise spørsmålet til lokale lønnsforhandlinger. Det mener Høyre er en altfor defensiv tilnærming til en yrkesgruppe som samfunnet trenger mer av her og nå. Derfor burde statsråden bruke denne anledningen til å signalisere med all tydelighet hvor viktig det er at vi, inntil vi får flere nyutdannede politifolk, også greier på en bedre måte å nyttiggjøre oss den verdifulle ressursen som de mange seniorene i politietaten kan utgjøre.
Statsråd Knut Storberget [13:12:23]: Jeg må si at mange ganger klarer vi i Stortinget å samle oss og finne ut hva vi er enige om, og hva slags tiltak som er gode. Men med denne interpellantens innretning i forhold til justispolitisk debatt syns jeg, for å være helt ærlig, at det blir unødig mye vrangvilje. Jeg registrerer at det blir galt at man setter i gang et pilotprosjekt, og man er redd for forskjellige typer seniorpolitikk i landet, som det nå ble sagt, slik jeg oppfattet det. Det må jo med respekt å melde være positivt at en får prøvd ut noen mekanismer raskt, og så får vi sette det i verk.
Det at man nå på tampen av denne debatten fra Høyres og representanten Aspakers side framstiller det nærmest som om det ikke er kommet noe konkret i forhold til seniorpolitikk, uten at man sjøl egentlig har presentert noen forslag, syns jeg også er unødig vrangt. Vi har pekt på at vi setter i gang det pilotprosjektet, jeg har pekt på at vi nå ser på muligheter for å stimulere ekstra gjennom lønn, arbeidstid var vi inne på, og det var også nevnt – og med godt innspill fra Senterpartiets representant i debatten – flere aspekter som vi selvfølgelig skal ta med oss i forhold til dette. Jeg har endog sagt at når Politidirektoratet skal avgi sin rapport neste år, i juni, vil dette være sentralt, men vi ønsker også en delrapport inn til departementet før jul, slik at vi raskere kan få ta stilling til og ta de overordnede grepene som må gjøres. Så jeg må jo be om i hvert fall at man hører på hva som sies, og at vi eventuelt også kan samle oss noe rundt det som faktisk gjøres. Det kan gro mye godt nettopp av at man får bred politisk enighet rundt ting.
Så ble det nevnt fra Fremskrittspartiets side i forhold til at Regjeringa valgte å reversere forsøket med privat fangetransport, at vi liksom skulle gå bort fra det å trekke flere sivile inn i politivirksomhet. Det gjorde vi ikke. Det vi fjernet når det gjaldt privat fangetransport, var det kommersielle elementet. Det som ble erstatningen, var jo nettopp at de distrikter som var underlagt privat fangetransport, etablerte et eget transportprosjekt som i stor grad er drevet av arrestforvarere, som ikke er politimessig utdannet. Dette er et veldig godt eksempel på hvordan man kan drive billigere, mer effektivt, ta seg av flere oppgaver, frigjøre politiet, slik at de kan drive aktiv tjeneste. Så dette feltet fokuserer Regjeringa mye på, vi vil komme med tiltak, og jeg ber om velvilje med hensyn til å få satt i verk også så viktige forslag.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 4 er dermed ferdigbehandla.