Odd Einar Dørum (V) [11:04:46]: Det er et grunnleggende premiss for den skolen vi har, at alle elever uansett kjønn og sosial bakgrunn skal ha likeverdig og tilpasset opplæring. Det er lange linjer i skolen når det gjelder dette, og det er også et grunnleggende premiss i det vi nå har lært å kjenne som Kunnskapsløftet de senere årene.

Så er det også slik som professor Nordahl nå har stadfestet nok en gang, at jenter gjør det bedre enn gutter. Det har vi mange eksempler på. Jeg tar mine eksempler fra min vandring gjennom norsk skole. Man blir f.eks. stoppet på en skole av svært erfarne og dyktige kvinnelige lærere som melder sin bekymring for guttene – fordi de er motiverte og dyktige lærere, og fordi de ser det de ser.

Jeg tror vi kan finne mange slike meldinger. Jeg tror også at dette er et område hvor det er veldig viktig å ha en felles virkelighetsbeskrivelse. Det er hovedgrunnen til at jeg fremmer denne interpellasjonen, for interpellasjonen er Stortingets form for å kunne få akkurat det. Og så har vi andre arenaer hvor vi kan fremme forslag, og vi kan også foreta de prioriteringer som skal til, både med hensyn til behovet for regler og når det gjelder innsats og kroner og øre.

Men for å ta oss litt inn i virkelighetsbeskrivelsen, slik professor Nordahl ser det – bare i korte trekk: Han viser til at jenter har signifikant bedre karakterer i norsk, matematikk og engelsk, at forskjellene har økt, og at det er stor variasjon i guttenes resultater. Mange gjør det bra, men samtidig er det mange som ikke gjør det fullt så bra. Det synes også å være en implikasjon for mange gutter som sliter, at frafall i videregående er der, og at det er økt sannsynlighet for utvikling av atferdsproblemer og vanskeligheter med senere å komme gjennom i arbeidslivet.

Så har vi lærervurdering av hvordan situasjonen er. Gutter synes å vise mindre arbeidsinnsats og ha lavere motivasjon enn jentene, og lærervurderingen er også at jenter viser større sosial kompetanse enn gutter. Elevvurderingen er at jenter opplever at de trives bedre og har en bedre relasjon til lærere og til sine medelever.

Så er spørsmålet: Hvorfor er det blitt slik? Jeg tror ikke det er ett svar på det. Jeg tror det er mange grunner til dette. Jeg tror i hvert fall vi må søke etter grunner i hvordan vi organiserer skolen, og hvordan vi sørger for at man møter gutter. Jeg kan ta et bitte lite eksempel – det er det man vil kalle anektodisk informasjon: Jeg tilhører en generasjon som ikke kan sies å ha hatt en polstret oppvekst. Jeg har både ramlet og slått meg. Jeg har i lek som indianer og hvit fått et trespyd som stoppet akkurat der og ikke litt lenger ned, og derfor ser jeg fortsatt brukbart. Jeg lærte meg da at trespyd er noe man skal passe på. Og når en ramler ned fra et tre, ramler en ned fra et tre. Men så lever vi plutselig i en tid da vi til og med har dette berømte lekestangdirektivet fra Den europeiske union, der det heter at på dertil egnede lekeplasser må en ikke ha stativ som er slik at små barn kan klistre sine tunger på dem når det er kaldt, for da fryser de fast, og det går riktig galt. Og de må falle på en slik måte at de faller på en sandsekk. Men hvis man derimot skulle falle på gata, på betong, er man ikke det offentliges ansvar.

Så sitter man og undrer seg over den samme situasjonen som vår utmerkede skolehistoriker, professor Telhaug, har sagt i en debatt, at hva i all verden har vi igjen av ansvar, rettigheter og plikter i en tid da vi i grunnen har lagt den protestantiske pliktetikk til side? Hva er da de normmessige begrunnelser for at vi følger med, og at vi bryr oss? La meg også si at jeg har vært på en skole, en utmerket skole, hvor man hadde polstret trærne, sikkert av den grunn at man var redd for at det plutselig skulle komme noen advokater sammen med foreldrene ved litt uvøren aking på kjelke. Vi har et totallandskap, og skolen lever i det totallandskapet. Jeg skal ikke gå inn på hele det landskapet, for det blir for stort, men jeg skal fokusere tilbake på skolen.

Det kan også være slik at utagerende gutter får mer oppmerksomhet enn de jeg vil kalle de stille jentene, de som bare er stille. Det kan være slik at guttene også får negativ oppmerksomhet. Når jeg da tar mine erfaringer, lesning, tenkning, refleksjon, koblet med livserfaring inn i dette, og spoler tilbake til en gammeldags folkeskole som jeg selv har gått ut av – jeg har vært på et 50-årsjubileum – og hvor vi var blandet, og ser hvor mange som hadde det all right, uavhengig av det kjønnsmessige, er det i hvert fall én faktor som står fram. Den faktoren har til og med moderne forskning understreket gjennom den store undersøkelsen ved Universitetet i Stavanger, den som først het Connect, men som nå heter Respekt, og det er at det blir i grunnen både roligere, fredeligere og mer konsentrasjon når lærerne er faglig trygge, og når de er trygge som voksne. Derfor tror jeg ett viktig premiss for å nærme seg dette – ikke tilstrekkelig, men et viktig premiss – er at vi sørger for at vi har en lærerutdanning som gjør lærerne gode. Derfor har Venstre lenge ment, og jeg skal gjenta det denne gangen også, at vi må fjerne den allmennlærerutdanningen vi har nå. Vi må innføre en femårig mastergrad, vi må innføre en praktisk rettet, profesjonsrettet, utdannelse, hvor forholdet til praksisfeltet er sterkt, godt og viktig. Og det er ikke bare å bygge et år på toppen av noe, det er å grunnleggende reformere.

Jeg er også helt overbevist om at det er nødvendig å gjøre det som nå skjer i vårt naboland Sverige, hvor man innfører lærerløftet, som er en systematisk, kompetansegivende videreutdanning. Denne videreutdanningen er da slik at man får påfyll på både sine fag og sine pedagogiske ferdigheter – og med fag sikter jeg både til teoretiske fag og til praktiske fag. Så er jeg også overbevist om at metodikken, altså arbeidsformen i skolen, må bli mye mer praksisnær. Og blir den det, kan det godt bli som disse tre kvinnelige lærerne jeg traff fortalte meg, at de hadde tatt konsekvensene av det i sin skole – hvordan de fant fram til mannlige lærere, og de fant fram til sosial aktivitet, litt mer utagerende sosial aktivitet, som gjorde at guttene hadde det bedre. Det var deres praktiske tilnærming. Det viser jo at skolen har et betydelig spillerom når de som er der, føler at de har det, griper det, og tar makt og ansvar i spillerommet.

Så kan vi ta en lærer jeg traff et sted på Sørlandet, som hadde puttet hele ungdomsskolepensumet inn i et mega rollespill. Han hadde gjort det så begavet, og brukt fem år på det. I et rollespill tar man ut ganske mange legninger. Du kan ende opp med to i matte til slutt, men du kan ende opp med seks i rollespill. Du blir ikke grei i rollespill hvis du ikke tar med deg en «buddy» som ikke henger med, du er faktisk nødt, og det er litt kult at du yter noe. Du kan gjøre dette på en dårlig måte, og da blir det jo bare tull. Men hvis du er en begavet lærer – og det er mange av dem som da faktisk gjør dette pedagogiske grepet; jeg sier ikke at alle skal gjøre det – har du et grep som kan sitte, og som gir en struktur. Den strukturen skaper både sosial forpliktelse og læringsmessig forpliktelse.

Så har jeg mer og mer lagt meg på sinne noe en erfaren lærer i Oslo sa til meg, og som jeg ser når jeg vandrer i norsk skole. Denne læreren er på Nordmarka skole, den het for 40 år siden Hakkloa grendeskole, i Oslo. I dag er det en skole for unger som er veldig utagerende, den er for unger som har gått på ADHD-medisiner, og det er mest gutter. Metodikken på Nordmarka skole er at guttene renner av seg energien på snøscooter og på å hugge trær. Når det er gjort, sklir teorien ned. Og når jeg har truffet noen av disse guttene igjen senere som elevrådsledere, har de fortalt: Vi var i grunnen helt på siden. Så kom vi med i dette opplegget, som var veldig bra.Og nå sitter jeg her og er elevrådsleder, og den skolen jeg er elevrådsleder på, skal bli bra, skal bli best i byen. Da ser en hvordan løp som kunne gått galt, blir snudd. Svaret er gode og motiverte lærere, men også hva denne læreren på Nordmarka skole sa til meg. Han sa at i alt det du jobber for nå, og som jeg vet at du tror på – du vil sørge for at vi mestrer ting praktisk, alle ferdighetene i Kunnskapsløftet, du vil sørge for at matematikk, norsk og språk sitter teoretisk – får du huske på at de praktisk-estetiske fagene har en betydning i seg selv, men også en betydning som et pedagogisk verktøy for å sørge for at andre fag, fag som er av en annen karakter, går rett inn.

Noe av det stemmer en del med det som jeg vil kalle min egen anekdotiske erfaring, dvs. livserfaring. Derfor tror jeg at vi aldri skal glemme at fag og disipliner som er praktiske, stiller krav til helt andre ferdigheter. De ferdighetene gjør at du føler at du mestrer noe. Og når du mestrer det, er det mange andre ting som er krevende som går inn. Derfor er dette Venstres lette revisjon av Kunnskapsløftet, den er ikke oppsiktsvekkende, den er: Ta vare på de praktisk-estetiske fagene, ikke fordi vi ikke skal ta vare på alle de andre ambisjonene vi har, men fordi de gir noe til noen som ikke får det de skal ha i dag. Det gir også et pedagogisk verktøy for det å ta ting som er mer krevende.

Mitt personlige eksempel er at jeg er glad i tall, men matematikken kom inn i hodet mitt av en matematikklærer som lekte seg gjennom læreboka til Tambs Lyche, som bare kaltes Over evne I og II, i form av en slags lekende fortelling. Hadde ikke jeg truffet denne læreren, er jeg ikke sikker på at jeg hadde oversatt tallene til bokstaver. Han var lekende, og han var nesten gutteaktig i stilen. Han gjorde det helt megakult.

Med denne interpellasjonen har jeg tatt opp et emne til refleksjon på et område som jeg tror at vi i stortingssalen kan møtes på og reflektere over. For ingen av oss er tjent med at vi ikke sørger for at flest mulig unger, enten det er gutter eller jenter, kommer bra ut av skolen.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:15:16]: Det er eit mål i norsk utdanningspolitikk at alle elevar skal ha like moglegheiter til å lykkast. Derfor synest eg at representanten Dørum tek opp eit viktig tema når han peikar på at det har utvikla seg ein forskjell over tid mellom gutar og jenter når det gjeld karakternivået i sentrale fag i skulen.

I grunnskulen er det klare forskjellar mellom karakterane til gutar og jenter både når det gjeld standpunktkarakterar, og når det gjeld karakterar til eksamen. Forskjellane er størst i heimkunnskap, KRL, norsk hovudmål og sidemål skriftleg, og langt mindre i matematikk, der jentene i gjennomsnitt har 0,1 karakterpoeng betre enn gutane.

I 2006 hadde jentene i gjennomsnitt fire grunnskulepoeng meir enn gutane då dei gjekk ut av grunnskulen. Grunnskulepoeng er då summen av karakterar i elleve fag. Gutane fekk 42 i snitt, jentene 46. Forskjellen har vore stabil dei siste fem åra, men han har altså utvikla seg over tid.

Forskjellen mellom gutar og jenter vert mindre i vidaregåande skule enn i grunnskulen, men framleis er det ein forskjell i favør av jentene, òg på studieretningar der fleirtalet av elevar er gutar. Så bør det leggjast til at sjølv om både gutar og jenter i Noreg trivst godt i skulen, har Thomas Nordahl peika på at det her òg er ein liten kjønnsforskjell i favør av jentene – jenter trivst noko betre enn gutar.

Samtidig er det liten forskjell mellom jenter og gutar når det gjeld synet på den rolla utdanning har, og viktigheita av utdanning. Begge kjønn meiner at utdanning er viktig, utan omsyn til kva ein kjem til å drive med i framtida. Ei undersøking viser at 96 pst. av begge kjønn meiner det er viktig å få gode karakterar. Trass i det viser det seg at det er store forskjellar når det gjeld arbeidsinnsats og karakterresultat. Det sentrale spørsmålet er kvifor gutar meiner at utdanning er like viktig som det jenter meiner, og tilsynelatande er motiverte for skulearbeidet, men likevel ikkje får så gode resultat.

Det er altså godt dokumentert at jenter gjer det betre enn gutar, både i grunnskulen og i den vidaregåande opplæringa. Vi har derimot mindre kunnskap om årsakene til det.

Forskarar har peikt på ulike årsaker til at jentene skårar høgre enn gutane. Det er mykje som tyder på at enkelte trekk ved den norske skulekvardagen kan bidra til mindre læring blant gutar. Forsking som er gjord i klasseromssituasjonen, viser at mange norske klasserom er prega av ustrukturert undervisning, uklare reglar, utydelege krav og få tilbakemeldingar. Det er funn som tyder på at dette kan vere spesielt uheldig for nokre grupper gutar. Det finst derimot lite støtte for ein påstand som av og til vert fremja i offentlegheita, nemleg at kvinnelege lærarar har ein negativ innverknad på læringa og trivselen til gutane.

Enkelte hevdar òg at forventningar til at gutar er taparar og ikkje kan tilpasse seg skulen, kan verke inn på motivasjonen til gutane og trua på eigne evner. Internasjonale undersøkingar viser at slike fordommar særleg rammar gutar frå heimar med låg inntekt og lågt utdanningsnivå.

Det eksisterer altså ingen eintydige forklaringar på forskjellen mellom prestasjonane til gutar og jenter i opplæringa. Men det ser ut til at kjønnsforskjellar oppstår og veks seg sterke, bl.a. fordi mange gutar ikkje får dei grunnleggjande ferdigheitene som dei treng, på eit tidleg tidspunkt. Dette fører til lågare motivasjon for skulearbeidet og mindre sjansar til å lykkast vidare i utdanning og arbeid.

Det er verdt å merke seg i debatten at det ikkje er kjønn, men utdanninga til foreldra – altså sosial bakgrunn – som har den klart sterkaste samanhengen med læringsutbyttet til elevane. Mens den gjennomsnittlege forskjellen som går på kjønn, altså var på fire grunnskulepoeng, er forskjellen i poengsum for elevar med foreldre med meir utdanning enn vidaregåande opplæring og elevar som ikkje har det, på elleve poeng. Det er altså ein betydeleg sterkare samanheng med sosial bakgrunn. Men det betyr at dersom ein ser på samanhengen mellom sosial bakgrunn og kjønn, så har vi ei særleg stor utfordring når det gjeld gutar med foreldre med lågare sosial bakgrunn, og resultata.

Når det gjeld kva vi skal gjere, trur eg vi må tenkje både på lang og på kort sikt.

Vi treng for det første meir kunnskap om kvifor gutar og jenter får ulikt utbytte av skulen. NOVA har fått i oppdrag å utarbeide ei kunnskapsoversikt over årsaker til kjønnsforskjellar i utdanninga. Når rapporten frå NOVA er klar, i desember, har vi eit betre grunnlag for å gå vidare og setje i gang ny forsking og oppfølging, og bruke den allereie eksisterande kunnskapen. Det er behov for meir forsking om samanhengen mellom manglande prestasjonar frå gutane og skulen som system og kultur. Det inneber at ein må sjå på det faglege innhaldet, på arbeidsmåtar og undervisningsaktivitetar, på lærarens rolle og kompetanse, på innsatsen frå leiinga og på kulturen ved den enkelte skule.

Vi gjer allereie mykje for å betre situasjonen. Gjennom innføringa av Kunnskapsløftet vert det lagt særleg vekt på grunnleggjande ferdigheiter. Grunnleggjande ferdigheiter er særleg viktige fordi dei er ein føresetnad for læring i alle andre fag. Dersom ein ikkje kan forstå og bruke det ein les, vert det veldig, veldig vanskeleg å lære seg matematikk, engelsk eller andre fag. Forsking viser at det ofte er her det sviktar for gutane. Svake grunnleggjande ferdigheiter fører til dårlege resultat seinare, ein dreg det med seg gjennom heile løpet og ut i vaksenlivet.

Så har vi sett i gang eit meir systematisk arbeid dei siste åra med tidleg innsats når problem vert oppdaga, ikkje minst overfor gutar. Dette arbeidet er i gang ute i skulane, og bør vere ei kjerneoppgåve i åra som kjem. Eg vil særleg nemne strategien «Gi rom for lesing», der gutar og lesing er sett på dagsordenen. Vi veit at det generelt i skulen føregår mykje arbeid for å auke vekta på lesing, men også andre kjernefag, som matematikk, dei første åra på barnetrinnet.

For det fjerde veit vi at forsking viser at åra før skulestart er veldig viktige for læringa til elevane i framtida. Derfor er barnehagen som arena i ei særstilling, kanskje det viktigaste i dag for det ein tek med seg inn i skulegangen, i tillegg til det ein har med seg frå foreldra. Med den situasjonen vi har no, der ein særs stor del av gutane og jentene går i barnehage, betyr kvaliteten, moglegheitene til å stimulere språket og arbeidet som kan førebu gutar – og jenter – på det som møter dei i dei første skuleåra, mykje. Det gir oss eigentleg ei stor moglegheit til å forbetre det arbeidet i åra som kjem.

Så må vi òg sjå om det er trekk ved den skulen vi har skapt, som må endrast. Gir skulen rom nok for praktisk kunnskap? Alle har behov for å kjenne at dei meistrar noko i skulekvardagen. Kanskje finst det for få slike moglegheiter til meistring for gutar? Vi må diskutere om skulen skal verte meir retta mot dei elevane som har sin styrke på det praktiske området, slik at deira evner og eigenskapar vert verdsette i skulen, og at dei opplever meistring. Eg er, som representanten Dørum, oppteken av dei praktisk-estetiske faga og kor viktige dei er i den norske skulen.

Det sjette punktet eg vil nemne, er lærarens rolle. Det vi veit frå veldig omfattande forsking, er at lærarens kompetanse og lærarens rolle i skulen er heilt avgjerande for elevanes læringsutbytte. Derfor er vi åra framover nøydde til å ha ei systematisk satsing på læraren, på lærarens etter- og vidareutdanning, på ei ny allmennlærarutdanning, og på lærarens status og rolle i samfunnet. Det vil framover spele ei rolle for gutar og jenter i skulen.

Til slutt: Eg har òg eit arr, rett under auget, frå min barndom – for min del etter ein murstein, ikkje eit spyd. Eg må innrømme at eg ikkje kjenner til systematisk forsking på om ein litt røff barndom har ein positiv effekt på gutars resultat og skulegang, men eg vil ikkje utelukke at korleis ein opplever oppveksten, kan bety noko for den seinare skulegangen.

Odd Einar Dørum (V) [11:24:53]: Når jeg akkurat som statsråden tillot meg å bruke anekdotisk informasjon, var det for å reflektere litt spørrende. Det er fordi jeg har vært i noen gode skoler, hvor gode lærere f.eks. har brukt friluftsliv som pedagogikk. Så får de plutselig vite av forskere at det skal de i grunnen ikke gjøre. Da lytter jeg mer til lærerne som forteller at de har fått resultater med unger, enn til dem som mener at de ikke skal gjøre det de gjør – spesielt når lærerne har gjort det i 15 år, er stolte av hva de kan få til, og kan fortelle om det. Poenget må være at forskningen kommer rett inn i hverdagen, slik at den blir praktisk og nyttig, slik som statsråden sier i oppdrag til NOVA.

Mens vi finner ut mer om noe som er sammensatt, tror jeg det er veldig viktig å gi dosen av det vi vet har betydning. Vi vet at lærere som er faglig kompetente, pedagogisk gode og trygge voksne, betyr en forskjell. Det vet vi. Vi vet at hvis vi vil prioritere – debatter kommer senere i Stortinget – kan vi tilføre lærerne en systematisk videreutdanning som gjør at det virkelig blir status, og at det skinner av alt som foregår. Det vet vi. Vi vet at nabolandet vårt Sverige starter lærerløftet fra 2008 av. Det vet vi. Vi vet at finnene i nesten 40 år har satset systematisk på en lærerutdanning som har gitt læreryrket status. De har gjort mye av det som statsråden var inne på, nemlig å fange opp dem som sliter, tidlig, ved å gi dyktige spesialpedagoger plass i skolen fra sekund null i et ungt menneskes skolegang. Vi vet det. Vi vet at de har satset veldig mye på en gnistrende god både sosialpedagogisk og karrieremessig veiledning gjennom hele den allmennlærerreformen som de i praksis gjorde for nesten 40 år siden. Jeg skal ikke sammenlikne finsk og norsk skole, for skolen avspeiler samfunnet, men i satsingen på lærerne er jeg helt overbevist om at de har gjort noe aldeles riktig. De har løftet noe systematisk over lang tid.

Så tror jeg også – på samme måte som vi trenger gnistrende gode realister, og må treffe strakstiltak for det, på samme måte som vi må ta et tak for yrkesfagene i videregående skole – at de praktisk-estetiske fagene i grunnskolen må få en plass i kraft av det de gir av praktiske ferdigheter, og det de gjør for det statsråden tok opp, nemlig muligheten til å få med seg opplevelsen av at dette får man til, dette mestrer man, når man møter alle de praktiske ferdighetene – lese, skrive, regne osv. – etter hvert som man vandrer gjennom dette landskapet. La meg få si det som en ung, kvinnelig elevrådsleder i 12–13-årsalderen sa det: Gutta henger bedre med – det er min oversettelse – hvis du sørger for at det som er kjedelig, er med fra første stund, og ikke blir kastet på dem som et sjokk etter noen år. Da blir det fort ukult. Hvis man starter med det som i min oppvekst het pugging, og som på moderne norsk heter hukommelsestrening, og gjør dette veldig tidlig, så tror jeg man innarbeider noen vaner og kulturer som er til hjelp også for dem som sliter litt.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:28:10]: Lat meg igjen seie at på eitt punkt trur eg vi ser den same utfordringa, som vi er nøydde til å ha ei systematisk satsing på over lang tid, nemleg læraren og lærarens rolle i skulen. Læraren er den viktigaste vaksne personen i ein skule. Og både allmennlærarutdanninga, statusen og rekrutteringa til læraryrket og moglegheitene til systematisk å etter- og vidareutdanne seg innafor yrket vil vere viktig i åra framover.

Så vil eg frå denne talarstolen slå fast at friluftsliv kan vere god pedagogikk, i tilfelle det skulle vere nokon tvil om det. Det finst heldigvis mykje god, praktisk pedagogikk og læring i den norske skulen. Lat meg utdjupe akkurat den sida ved diskusjonen lite grann. Eg får òg veldig klare signal og tilbakemeldingar frå lærarar, frå foreldre og frå gutar som eg møter i skulen, om at skulen må treffe dei med dei praktiske evnene betre enn han gjer i dag. Det er ein komplisert debatt når ein skal begynne å tenkje på korleis ein kan endre skulen for å få det til betre. For å nemne tre punkt: Det kan vere at den lokale handlefridomen som ligg i Kunnskapslyftet, ikkje vert brukt godt nok. Det er ein betydeleg auke i den lokale handlefridomen for å få til tilpassa opplæring gjennom Kunnskapslyftet. Det kan vere eit spor å følgje. Så kan det sjølvsagt òg vere at vi i framtida må sjå på fagsamansetjinga, om det skal gjerast justeringar der for å treffe dei praktisk retta elevane, som ofte er gutar, betre. Så er det sjølvsagt spørsmål om den pedagogiske praksisen, altså korleis læringa skjer. Eg for min del veit at eg er blant dei som er avhengige av å sjå, ta på og oppleve for å lære godt, og det trur eg det er mange i samfunnet som er.

Eg deler representanten Dørums engasjement i desse spørsmåla, og dei er blant det eg kjem til å jobbe med vidare framover. Det er positivt at jenter gjer det godt på skulen, men det er ei utfordring at det er såpass stor forskjell, særleg i ein del fag, mellom jenter og gutar sine resultat.

Anna Ljunggren (A) [11:31:08]: Først vil jeg takke representanten Dørum for å ha satt dette viktige temaet på Stortingets dagsorden. Så vil jeg benytte anledningen til å ønske kunnskapsministeren velkommen til Stortinget og stortingssalen.

Det er ingen tvil om at vi har store utfordringer i den norske skolen. Selv om jeg er stolt over en skole som samler alle, uansett bakgrunn, religion, legning og hudfarge, i ett klasserom, med mange dyktige lærere og mange motiverte elever, finnes det dessverre noen som er litt mindre motivert, litt mindre lærevillige og litt mindre hardt arbeidende. Siste års undersøkelser av norske ungdomsskoleelever har vist at guttene går ut av skolen med dårligere karakterer, de dropper ut av videregående opplæring, og de tar kortere studier på universitet eller høyskole. I løpet av de siste ti årene har vi sett at karaktergapet mellom gutter og jenter har doblet seg. Vi kan ikke lene oss tilbake og være fornøyd før alle går ut av ti års skolegang med basis- og sosialkompetansen i bunnen.

Sist onsdag var jeg på konferansen til Oslo Håndverks- og Industriforening. Der var frustrasjonen stor over at elever og lærlinger har dårlige basiskunnskaper når de begynner på en yrkesfaglig opplæring, eller kommer ut i læretiden i bedrift. Ifølge bedriftslederne kommer det elever til dem som ikke kan lese arbeidsbeskrivelser og manualer, og de fleste er gutter.

I Stortingets behandling av St.meld. nr. 16 for 2006-2007, «… og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring», gikk vi dypere inn i utfordringene med sosiale forskjeller som går i arv. Vi har i for stor grad godtatt at noen har falt ut av undervisningen. Det er atskillig flere gutter enn jenter som har lærings- og/eller atferdsproblemer. To av tre elever som får spesialundervisning, er gutter. I stortingsmeldingen ligger det en rekke forslag for å hindre reproduksjon av sosiale forskjeller.

Thomas Nordahl, professor i pedagogikk, antyder i en artikkel at dagens skole og læreplaner ikke er laget for gutter. Flere lærere, både mannlige og kvinnelige, støtter opp om dette. Dagens læreplan i grunnskolen har tatt fra guttene mange arenaer og motivasjonsfaktorer. Mer teori og mindre gym har ført til at de urolige guttekroppene blir mer urolige, og de stille, snille jentene kan sitte enda mer stille. Disse jentene har også falt ut, men det vises ikke i så stor grad. Ofte tiltrekker guttene seg oppmerksomhet og tar oppmerksomhet fra jentene gjennom å skape bråk og uro i klasserommet.

Etter Reform 97 forsterket trenden med at guttene er skoletapere seg. Ansvar for egen læring og kreativt prosjektarbeid har gått ut over guttene.

Kunnskapsløftet har bare fungert i ett år, og det tar flere år før vi ser resultatene av denne reformen, som et enstemmig storting stilte seg bak. Men det er dermed ikke sagt at vi ikke kan gjøre små endringer underveis – til det beste både for både guttene og de stille jentene.

Jeg tror ikke på en skole med jente- og gutteklasser. Jeg tror guttene har godt av å forholde seg til jenter både i mattetimene og – ikke minst – i gymmen. Jeg tror også at jentene har godt av å spille fotball med og mot gutter og å samarbeide med gutter foran pc-en.

Uansett kjønn og alder er mestringsfølelsen viktig. Å ha noe å se fram til som er gøy, og som man er god på, gir motivasjon til å jobbe med ting som er mindre gøy. De grunnleggende ferdighetene er blitt viktigere med Kunnskapsløftet – alle skal lære det grunnleggende, og så skal det være rom for å dyrke sine talenter.

Mer IKT inn i den norske skolen har gitt guttene en ny arena, utviklingen av digitale læremidler er på full fart framover, og skolene har flere pc-er disponible for elevene. Jeg tror det blir viktigere i Kunnskapsløftet å finne nye arenaer i skolehverdagen både for gutter og for jenter. Hvem har sagt at guttene bare kan snekre i sløyden og spille fotball?

Gjennom hele utdanningsløpet møter vi kvinner: i barnehagen som førskolelærere, på barnetrinnet som klasseforstandere og på ungdomstrinnet og i den videregående opplæringen. Men som kunnskapsministeren sa, finnes det ikke noe forskning som tilsier at kvinner har negativ innvirkning på læringen til guttene, men guttene vil helst ha kontakt med mannlige lærere i personlige situasjoner.

Jeg fikk først mannlige lærere å forholde meg til da jeg begynte på ungdomstrinnet. Jeg hadde bare kvinner i barnehagen og nesten bare kvinner på barnetrinnet. Først på ungdomstrinnet begynte det å skje noe, da hadde vi faglærere og klasseforstandere som var menn.

Jeg tror ikke det finnes noen radikale løsninger for å få guttene til å henge med i skolen. Jeg tror mange små ting kan være med på å gjøre undervisningen mer variert – til beste både for jentene og for guttene. Blant annet tror jeg at mye av nøkkelen finnes i lærerutdanningen. Jeg tror menn i større grad ønsker å spesialisere seg og undervise i bare to eller tre fag. Det kan være ett av svarene på hvorfor jeg møtte mannlige lærere først på ungdomstrinnet.

Regjeringen jobber kontinuerlig med lærerutdanningen, og jeg håper og tror at det temaet som vi debatterer i dag, også vil få en sentral plass i det videre arbeidet med lærerutdanningen.

Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Hoksrud (FrP) [11:36:29]: Jeg har også lyst til først å takke interpellanten for at han tar opp en problemstilling som er svært viktig. Det er viktig å fokusere mer på saken, for man ser at den negative trenden ikke har stoppet. Derfor er det viktig å sette dette på dagsordenen.

Det er mye som tyder på at de endringene som norsk skole har vært utsatt for, særlig på 1990-tallet, som resultat har gitt en skole hvor gutter lærer mindre enn før. Det er vanskelig å finne en tydelig og konkret årsakssammenheng som vil gjøre det mulig å rette opp de feilene som åpenbart er begått. Det er derfor nødvendig å forske mer på dette området, men litt synsing synes jeg vi allikevel kan tillate oss.

For det første kan det tenkes at det er en sammenheng mellom gutters lærevillighet – for jeg legger til grunn at det er lærevilligheten som har endret seg, og ikke gutters intelligens – og sammensetningen av lærerstaben i grunnskolen. Det er stadig færre menn som finner det attraktivt å arbeide i grunnskolen, og det reduserer antallet rollemodeller for gutter.

For det andre har det skjedd en større endring hva gjelder undervisningsmetoder i grunnopplæringen, fra å være velstrukturert og klasseromsbasert til å bli mer prosjektorientert og stille nye krav til elevens evne til å ta ansvar for egen læring. Det kan være en tendens til at gutter kanskje foretrekker å ha en litt mindre selvstendig undervisningsmetodikk enn den som i dag benyttes i stor grad i skoleverket.

For det tredje kan det tenkes at ny pedagogikk, som nå også får gjennomslag ved bygging av nye skoler, virker negativt for alle elever, men spesielt for gutter. Når det i dag bygges ungdomsskoler med flere hundre elever og bare tre klasserom – riktignok svært store klasserom – og noen få grupperom, oppfordres det nesten til litt støy og kanskje også konsentrasjonsvansker.

For det fjerde er uroproblemet i norsk skole større enn det noensinne har vært. Det er liten tvil om at uro avler uro, og ofte er gutter aktører når uro tar over i klasserommet.

Mange av de utfordringene i skolen som fører til at gutter taper i kunnskapskonkurransen mellom gutter og jenter, kan nok være ganske generelle utfordringer i norsk skole. Problemet er imidlertid at det er vanskelig å iverksette tiltak raskt nok. Det tar tid før en ser konsekvensene av politiske vedtak i skoleverket. Derfor er det viktig at statsråden holder fanen mye høyere når det gjelder disse problemstillingene, enn Regjeringen har gjort til nå.

Dersom en skal gi et råd til en relativt ny statsråd, må det være at dette er et viktig område å reagere raskt på, både for å sikre et bedre kunnskapsgrunnlag for grunnskoleopplæringen og generelt for å øke kunnskapsnivået i den norske skolen. Interpellanten var inne på nettopp en del av de viktige problemstillingene ved at man nå opplever en helt annet måte å drive skolen på. Han har også vist en del gode eksempler på at på en del områder fungerer noe som kanskje tradisjonelt en del professorer og andre, som han var inne på, ikke synes er positivt, men som gir gode resultater i læresituasjonen. Elever som har hatt utfordringer med en ny måte å få opplæring på, får altså mye bedre resultater. I stedet for å havne på den gale siden, havner de på den gode og positive siden, og de blir viktige ressurser i samfunnet framover.

Gunnar Gundersen (H) [11:40:13]: To av tre elever som får spesialundervisning i skolen, er gutter. Forskning av bl.a. professor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Hedmark dokumenterer at det er en signifikant forskjell mellom gutter og jenter, i gutters disfavør, når det gjelder karakterer i alle basisfagene. Selv i matematikk, som tradisjonelt har blitt ansett for å være guttenes fag, presterer jentene signifikant bedre, selv om forskjellene ikke er så store der som i andre fag. Har vi fått en skole som er bedre tilpasset jenter, og som klarer å motivere dem bedre enn gutter? Eller er det enda verre: Er vi på tur til å få en skole som også har lavere forventninger til gutters prestasjoner enn til jenters, og som dermed ikke gir de samme mulighetene til å lykkes, uavhengig av kjønn?

Interpellanten tar derfor opp et svært viktig spørsmål. I begge de to siste reformene i norsk skole, Kunnskapsløftet og Reform 97, påpekes det at både innhold, organisering, læremidler og arbeidsmåter skal sikre læringen til jenter og gutter like godt. Dersom enhetsskolen har feilet også på dette punktet, er det meget alvorlig, og det må settes inn ressurser for å finne årsakene.

Komiteen har faktisk rettet oppmerksomheten mot denne utfordringen allerede. I Innst. S. nr. 164 for 2006–2007 tok Høyre et initiativ som hele komiteen sluttet seg til med å si følgende:

«Komiteen meiner det er grunn til å forske meir på læring av grunnleggjande ferdigheiter og læringsvansker, både for å belyse kvifor gutar synest å ha eit dårligare utgangspunkt for skolegangen enn jenter, men også for å sjå på andre problemstellingar innanfor fagfeltet.»

At gutter presterer signifikant dårligere enn jenter, er utfordrende. Problemet er ikke at jentene klarer seg bra, men at guttene sliter. Det er også svært interessant at variasjonen eller spredningen i resultater er langt større for gutter enn for jenter. Det er altså mange gutter som klarer seg bra, men det er også mange som faller utenfor. At 66 pst. av dem som får spesialundervisning, er gutter, samsvarer med det resultatet.

Læring er noe elevene står for selv. Det krever engasjement, motivasjon og arbeid. Skolen må evne å finne fram til hva som stimulerer den enkelte best. Der er det forskjeller på gutter og jenter. Forskning peker i retning av at jenter motiveres sterkere av å mestre for sin egen skyld, mens gutter i større grad primært vil vise fram det de mestrer. Gutter vil konkurrere, og trenger dermed sterkere ytre strukturer for å lære. Trenden mot manglende struktur og en individualisert undervisning med et ganske stort ansvar for egen læring, vektlegging av stillesitting og verbal kommunikasjon er derfor ikke nødvendigvis i samsvar med gutters motiver og motivasjonsbehov.

Forskning kan bidra til å belyse denne problematikken. Jeg noterer meg statsrådens fokusering også på at forskning må bringe ny kunnskap inn i problemstillingen.

Skolen skal og må være en arena hvor alle grupper skal ha likeverdige sjanser til å lykkes. Derfor kan vi ikke sitte og se på en utvikling der halve elevgruppen har dårligere muligheter til å lykkes. Svaret er kanskje ikke enkelt, men det må finnes. Gutter modnes senere. De har behov for annen tilbakemelding og annen bekreftelse på hva de gjør enn jenter. En må rett og slett kunne spørre om skolen har utviklet seg slik at mange gutter ikke finner sin arena der, og at vi tar dette så for gitt at vi ikke lenger setter spørsmålstegn ved virkningen av det.

Vi er alle forskjellige, og barn har behov for mange forskjellige rollebilder i læresituasjonen. Det gjelder også i samfunnet generelt. Vi hører om en del næringslivsledere som har lyktes ganske godt uten utdanning, men det er ingen tvil om at de som velger den veien fram til framtidig suksess, kommer til å få det tøffere i framtiden. Vi går inn i et kunnskapsbasert samfunn. Uten grunnleggende ferdigheter vil man få det problematisk.

Skolen må derfor skape et helhetlig miljø der alle kan finne inspirasjon. Forskningen viser tydelig at skolen har lyktes bedre med dette når det gjelder jentene, enn når det gjelder guttene. Prestasjonsforskjellene kan nok ha mange årsaker, men vi kan i hvert fall ikke slå oss til ro med en skole som ikke evner å stimulere alle til innsats.

Interpellanten har tatt opp et spørsmål som det bør rettes mye oppmerksomhet mot. Vi kan ikke akseptere at gutter bys dårligere muligheter til å lykkes i skolen enn jenter, og at dette utvikler seg til en type sannhet som vi lar utvikle seg videre. Da må vi finne svar på hvorfor det er slik, og iverksette tiltak for å rette det opp. Dagens interpellasjon og komiteens merknad fra i vår kan være startskuddet til at vi setter oss noen mål for når utviklingen faktisk skal ha snudd.

May Hansen (SV) [11:45:37]: Interpellanten fokuserer på et svært viktig tema. Forskning har i den senere tid vist at gutter gjennomgående gjør det dårligere på skolen enn jenter i alle fag bortsett fra gymnastikk, at forskjellen mellom gutter og jenter i karaktersnitt i norsk, matematikk og engelsk er blitt dobbelt så stor på ti år. Denne negative utviklingen kan ikke begrunnes med sosial bakgrunn, mener jeg. I tillegg til at gutter henger etter i de fleste skolefag, trives de også dårligere og har mer problematferd enn jenter. Samtidig vet vi at skolen har utfordringer knyttet til at gutter får mer oppmerksomhet i en undervisningssituasjon enn jenter. Jeg mener det er et stort problem at gutter får oppmerksomhet ved negativ atferd både i barnehager og i skolen.

Et annet perspektiv er at det er få menn i barnehager og i barneskolen. Det er et betydelig problem. Det betyr at gutter kan gå helt fram til ungdomsskolen før de har menn som rollemodeller å forholde seg til i undervisningssammenheng. Det blir derfor viktig å øke innsatsen for å rekruttere menn til å jobbe i barnehager og i barneskolen. Det er forskning som viser at fravær av menn kan føre til problematferd for gutter.

Jeg har tenkt litt tilbake på min egen skoletid. Hvis penger er en suksessfaktor – noe jeg ikke mener det er – så er det i hvert fall sånn at det i dag er de guttene i min klasse som var mest urolige, mest aktive og mest kreative, og som hoppet ut av vinduer, som tjener mest penger. De har i hvert fall lyktes med noe.

Skolen har endret seg. Jeg er guttemor, og jeg synes det er en stor utfordring at menn faktisk mener at det ikke gir status å jobbe med små barn, verken i barnehager eller i barneskolen. Det er det mange lærere som selv sier.

Den moderne skolen med ansvar for egen læring passer jenter best. Det er en trend som har vært synlig i mange år, men etter Reform 97 har den forsterket seg. Skolen er blitt teoriorientert, den er endimensjonal og lite variert, og valgfagene forsvant også med Reform 97. I Reform 94 ble det større vekt på teori i yrkesfagene. Og det er et faktum at gutter utgjør, som andre har vært inne på her, 66 pst. av brukerne av spesialundervisning i Norge.

Gutter som ikke mestrer, er utagerende og aggressive og viser dermed synlig atferdsavvik. Jentene trekker seg inn i seg selv og bruker usynlighet som strategi.

Det er jo ikke et problem at jentene gjør det godt – det er kjempebra – men det er et problem at så mange gutter sliter i vår skole. Dette må det gjøres noe med. Det er også kjempeviktig i et likestillingsperspektiv. Vi ser at kjønn teller, men sosial bakgrunn og forventninger og oppfølging fra foreldre og lærere er også meget viktig.

Forskning viser dessuten at tradisjonell klasseromsundervisning bare passer for om lag 20 pst. av elevene. De fleste vil lære mer hvis vi bruker en mer variert undervisningsform, som mange har vært inne på tidligere i debatten. Jeg er veldig glad for at kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell allerede har varslet at forholdet mellom teori og praksis i skolen må bedres, og jeg ser fram til at han kommer tilbake med mer om dette.

Når skoledagen nå blir lengre, skal det bli mer tid til fysisk aktivitet. Regjeringa har dessuten innført frukt og grønt på en rekke skoler. Det er en nær sammenheng mellom fysisk aktivitet, næring og læring. Med mer gym og et godt kosthold bedrer vi forutsetningene for at god læring kan finne sted.

Hovedbudskapet som gjennomsyrer stortingsmeldingen «… og ingen sto igjen», er tidlig innsats. Det handler om førskolebarn med svak språkutvikling, skoleelever som sliter med motivasjon og læring, eller voksne som mangler grunnleggende ferdigheter.

Tidlig innsats betyr at vi tar inn over oss det forskningen lenge har vist oss, nemlig at både småbarnsalderen og de første skoleårene er helt avgjørende for læring og utvikling.

Mangel på barnehageplasser og variasjon i kompetanse og kvalitet i barnehagene er noe av grunnen til at barn møter skolen med ulikt utgangspunkt. Det er derfor så viktig at vi nå er på full fart til å få full barnehagedekning. SV ønsker en skole som bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Lave forventninger og lite systematikk i læringsarbeidet i grunnopplæringen rammer elevene. Dette må vi endre, og skolen må følge opp med tiltak. Stikkord er klare læringskrav, tilpasset opplæring, gode rutiner for oppfølging, og ordning med leksehjelp.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:50:58]: La meg også først få ønske den nye statsråden velkommen til Stortinget. Vi gleder oss til tøffe debatter og gode samarbeidsrelasjoner på det man klarer å få til.

Så vil jeg takke interpellanten og medborgeren for at han reiser denne debatten. Det gir mulighet for å reflektere over og belyse et tema som er viktig. Det er alvorlig når vi ser på de tallene som professor Thomas Nordahl ved Høgskolen Hedmark har kommet fram til. Jeg håper at statsråden tar med seg de innspillene som kommer her, og følger dem opp.

Jeg leste et intervju med noen gutter ved Utleira skole i Trøndelag. De prøvde å finne svar på hvorfor guttene er i ferd med å sakke akterut sammenliknet med jentene. De tror det er viktig for mange gutter å være kul og markere seg i venneflokken, og da er ikke nødvendigvis gode karakterer noe å tøffe seg med. Det er kulere å være god på fotballbanen enn å være god i matte. Gutter som gjør det bra på skolen, blir lett oppfattet som nerdete, sier de, men er man god både på fotballbanen og på skolen, er det greit. Jenter blir mer godtatt i vennegjengen om de får gode karakterer.

Nå kan ikke denne uttalelsen fra elevene ses på som en forskningsbasert beskrivelse, men det er likevel interessant, fordi det beskriver noe om hvordan elevene selv føler det. Mest av alt sier det også noe om at vi står overfor et komplekst problem som omfatter mye mer, tror jeg, enn bare skolen.

Debatten om gutters og jenters ulike resultater i skolen er interessant, bl.a. fordi den berører et viktig tema som har vært oppe i all likestillingsdebatt de siste 30 årene. Er gutter og jenter helt like? Jeg tror nok situasjonen vi opplever i skolen i dag, gir et mer nyansert bilde av det. Barn er ikke like. Hvor mye denne forskjellen på barn handler om kjønn eller ikke, er en stor diskusjon. Noen jenter er mer lik det mange definerer som guttete, og noen gutter er mer lik det som mange definerer som jentete. Etter min mening handler dette om at barn har forskjellige egenskaper, og at dette ikke nødvendigvis henger sammen med kjønn.

Statistikk er bra, men jeg er litt urolig over den debatten vi har hatt i dag, der så mange sier: Gutter er, og jenter er. Jeg tror ikke vi kan ta den store diskusjonen nå. Men én ting er sikkert: Barn kan og skal ha like muligheter til å lykkes. Derfor er det god grunn til å se nærmere på hvordan skolehverdagen er lagt opp i dag.

Ofte tror jeg at det ikke er revolusjonerende grep eller nye reformer man må ty til for å få til en ønsket endring. Jeg husker f.eks. da Harry Potter-bøkene kom. Dette gav utslag for mange barns, kanskje spesielt gutters, leselyst. Endelig kom det noen bøker som både gutter og jenter leste, rett og slett fordi de hadde lyst, og det var interessant. Et enkelt grep som å la barn i større grad få lese det de er interessert i, mer enn standardtekster, kan faktisk gi resultater.

Et annet element som er berørt, er forholdet mellom teori og praksis i skolen. Mange har påpekt at skolen er for teoretisk, og særlig kanskje på ungdomstrinnet. Det er for lite praktiske og fysiske aktiviteter. Det handler om hvordan det undervises i faget, som statsråden sa, men også hvordan skolen er lagt opp. Det er interessant at når Regjeringen nå bruker 276 mill. kr på å gi de minste barna fem timer ekstra i uken, er det i hovedsak teorifagene som plusses på.

Jeg tror mer praktiske og mindre teoretiske timer, en tydeligere ukeplan og mer fysisk aktivitet vil kunne gjøre skolehverdagen bedre for både gutter og jenter – men ikke for alle. For det ligger en fare der når vi stortingspolitikere møter ulike problemstillinger. Vi blir så grepet av dette problemet at det bikker over, og vi havner i den andre grøfta. Vi må ikke gjøre de jentene som trives, og deres utbytte, til et problem. Som Haldis Holst i Utdanningsforbundet sier:

«Vi må ikke konstruere en motsetning mellom en skole på jenters premisser og en skole på gutters premisser (…).»

Og videre:

«Det er bra at mange er opptatt av hvordan alle barn kan utvikle gode skoleprestasjoner, og det er viktig for oss som lærere å anvende all den viten vi har i undervisningen. Men det er viktig at vi beskriver en reell virkelighet. Alle gutter er ikke skoletapere, og det fins jenter som strever. Det hjelper lite med tiltak som kan være lette å gripe til, men som faktisk ikke virker. Det kan skape en illusjon om handling, uten at det egentlig skjer noe.»

Vi har en felles utfordring i å lage en god skole både for jentene som strever, og for guttene som strever.

Inger S. Enger (Sp) [11:56:27]: Først vil jeg også ønske statsråden velkommen til Stortinget. Det er hyggelig å se ham her.

Så vil jeg rette oppmerksomheten mot dagens interpellant, Dørum. Han setter et interessant og viktig tema på dagsordenen.

Folk er opptatt av skole. Det har vært svært mye om skole i avisene i det siste. Mye av det som går igjen, er tema i dag. Vi får høre ulike variasjoner over det. Fra min egen lokalavis, Gudbrandsdølen Dagningen, GD, har jeg i løpet av de siste dagene saksa følgende overskrifter:

«Må ringe hjem når de sier «jævlig»»

Dette blei sjølsagt fulgt opp dagen etter i en kronikk med tittelen:

«Den bortkomne pedagog»

Jeg vil også nevne ei helside med overskriften:

«Ungdommens råd mot å droppe skolen»

I dette tilfellet var det ungdommens fylkesting som engasjerte seg.

Hovedstadsavisene er likedan, med overskrifter som:«Gutter er skoletapere» og «Femiskole og dumme gutter». Dette viser at folk engasjerer seg. Det er i hvert fall i utgangspunktet bra.

Vår egen statsråd har også uttalt seg om at skolen må bli mer praktisk retta, slik at den oppleves meningsfylt. Jeg mener det er svært viktig at statsråden kommer med slike signaler. Skolen har blitt mer og mer teoretisk. Men det har for øvrig også samfunnet vårt blitt. Vi lever i ei etterindustrialisert tid, og skolen blir et sted der elevene skal være til de skal gå ut i verden og skaffe seg jobb i et mer og mer kunnskapsbasert samfunn. På områder der det for ganske få år siden var greit å få seg arbeid, er det i dag ingen muligheter. Yrkene finnes faktisk ikke lenger.

Skoletida legger beslag på mye av elevenes tid, så det er rimelig å forlange at det skal føles meningsfylt for dem å være der, ut fra deres egne muligheter og forutsetninger. Det er riktig at elevene skal sosialiseres og må tilpasse seg å leve i et samfunn med ulike mennesker. Men skolen må nok i mye større grad tilpasses den enkelte elev. Tilpassa opplæring for hver jente og for hver gutt er viktig.

Vår, politikernes og skolens, utfordring blir derfor å lage et skoleløp slik at elevene kan trives, både faglig og sosialt, i alle 13 åra. Vi må erkjenne at vi ikke har lyktes fullt ut med det.

Vi har etter hvert fått mange svar på hvorfor når det gjelder norsk skole. St.meld. nr. 16 for 2006-2007 har samla mye kunnskap på dette området. Vi har fått klar beskjed om faktorer som hemmer læring, og faktorer som fremmer læring. Jeg skal ikke ramse opp disse, men det sier seg sjøl at mestring er et viktig stikkord når det gjelder å fremme læring. Jeg mener mestring er et kjernepunkt i dagens interpellasjon, for gutter er kanskje ikke bare bråkete og late. De lider sannsynligvis under trykket av en skole som i og for seg i for liten grad klarer å kople teorikunnskap sammen med nødvendige praksisnære aktiviteter.

Samtidig tenker jeg at det er viktig at vi ikke stigmatiserer gutter. Jeg har hørt at det på noen skoler ikke er kult å være flink gutt. Vi må snu en trend. Gutter trenger gode forbilder og rollemodeller i skolen. Jenter har muligens nok av det.

La meg så komme med det gode eksempel. Som alle veit, har skolen mulighet til å bestemme inntil 25 pst. av læreplanene sine dersom det gir bedre måloppnåelse for eleven. Det er mange andre kriterier også.

Jeg tenker at vi må bli flinkere til å ta i bruk ulike læringsarenaer. Vi må bli flinkere til å se hva som virker. Så kommer eksempelet mitt, og det er fra Toten, fra Skreia ungdomsskole. Der har de for mange år siden etablert en såkalt praktisk gruppe. Det starta med «gutteaktiviteter», og det er nok fremdeles flest gutter, men det varierer hele tida. Det var snekring og vedproduksjon med noe tilpassa teori. I dette skoleåret er det mye maling, snekring og oppussing av nye undervisningsarealer. Det er også produksjon til elevkantina, det er friluftsopplegg, vevstue osv. – og tilpassa teoriundervisning.

Det kan sies mye om dette. Det har jeg ikke anledning til, ser jeg. Men vi kan sjekke hva skolen sier de har oppnådd: Betydelig trivsel i skolehverdagen. Lavt fravær. Skulk og ugyldig fravær finnes ikke. Ingen elever får sitte hjemme. Er de friske, blir de henta osv. Alle gjennomfører ungdomsskolen.

Dette er et stjerneeksempel. Det finnes helt sikkert mange eksempler, men slike ting må bli vanlige, og hver enkelt skole må finne fram til gode løsninger som passer for dem. Norsk skole trenger enda flere aktive, sjølgående lærere som går inn i arbeidet for å gi elevene opplevelse av mestring og utvikling i hele skoletida.

Leif Helge Kongshaug (V) [12:02:01]: Takk til interpellanten som satte temaet som jeg vil kalle underyting blant guttene, i fokus. Sjelden har jeg vært så spent på et svar fra en statsråd som jeg har vært i dag – da også sett i lys av mange år i skoleverket fra min side. Og svaret ble som forventet: Det finnes ikke en enkelt løsning, men mange sammensatte.

Når det gjelder temaet underyting, er det to sentrale aktører. Det er eleven og skolen, ved siden av to andre viktige påvirkningsfaktorer: foreldre og samfunn. Jeg vil komme inn på de enkelte etter hvert.

Har vi fått et samfunn hvis utvikling har ført til at det ikke er så farlig hva vi presterer på skolen – det blir alltids en jobb? Jeg bare stiller spørsmålet.

Bedrifter og ulike næringer kommer inn i klasserommene og sier til eleven – en 16-åring: Vi legger vekt på karakter i orden, oppførsel og gymnastikk. Disse karakterene borger for at du møter opp og er i rimelig god fysisk form. Faget skal vi lære deg bare du kommer til oss.

Når slike signaler gis fra næringslivet og yrkeslivet, som er i panisk søken etter arbeidskraft, gir det noen signaler til de unge som over tid og i sum kan utvikle dårlige holdninger hos de minst ærekjære guttene. Jeg tror nemlig at guttene etter hvert har blitt mindre ærekjære enn jentene – og også faktisk mindre arbeidsvillige. Dataspillet frarøver mange framtiden.

Er det slik at vår oljerikdom kan kamuflere behovet for annen verdiskaping? Spørsmålet må bare bli stående. Har vi et samfunn som gjennom ulike velferdsgoder, arbeidstilpasningsprogram og treningsprogram signaliserer at om du ikke yter ditt beste på skolen, vil samfunnet stille opp senere, fordi samfunnet trenger deg som arbeidskraft – kanskje.

Men innsatsen må settes inn på to sentrale element i utfordringen, nemlig eleven selv – med støtte fra foreldrene – og skolen. I videregående skole er det i dag mange steder kamp om elevene for å få fylt opp klassene og dermed bevare både tilbud og stillinger til ansatte. Det forekommer tilfeller der man ser gjennom fingrene og reverserer på krav for at elevene skal få plass i tilbudet på skolen. Dette sprer seg blant elevene, og skolen gjør seg selv og elevene en bjørnetjeneste. Det neste blir at du som elev ikke trenger å jobbe for å komme videre i systemet.

Skolen, innholdet i skolen og læreren som sentral aktør er det vesentlige, og det er det det må tas tak i. Det er et alvorlig signal på skolens innhold når en av tre slutter og ikke fullfører utdanningen. Ikke skyld på guttene, skyld på innholdet i skolen med for mye – altfor mye – teori. For elever som er flinke i praktiske fag, er det vanskelig når de møtes av flere teorifag. Konsekvensen blir manglende mestring og uro.

Også oppløsning av klasser og uoversiktlig organisering av skoledagen er med på å gjøre situasjonen mindre forutsigbar og strukturert.

Men vi må erkjenne at disse forholdene har pågått så lenge at skolen har fått en generasjon lærere som er et resultat av nettopp denne skolen. Det må erkjennes at vi ikke bare har umotiverte elever, det fins også enkelte steder umotiverte lærere som omgir seg med språk og sjargong som er lite holdningsskapende og oppdragende. For all del bidrar det ikke til å snu trender. Men jeg understreker at de aller fleste gjør en god jobb på en vanskelig arena.

Med den alderssammensetningen vi har i den norske lærerstanden, er det uhyre viktig å ta vare på seniorene. Aldri før har norsk skole trengt disse så mye som nå. Så det haster med å få på plass en fleksibel seniorpolitikk for lærerne. Disse er i dag etter min mening skolens viktigste ressurs. Mens vi tar vare på seniorene, må lærerutdanningen styrkes. Det må settes krav til faglig kvalitet. Det må settes krav til kunnskap og pedagogisk skikkethet. Utdannede lærere må gis mulighet til videre utdanning og faglig påfyll. Å utdanne og dyktiggjøre barn og unge er det viktigste en kan gjøre. Lærerne må gis tillit. Da vil man også få respekt.

Odd Einar Dørum (V) [12:07:26]:Jeg vil først få takke for en ettertenksom debatt. Det var i grunnen det jeg hadde håpet på.

Så skal jeg, før jeg gir mine avsluttende kommentarer, vise til det professor Nordahl selv sier. Han sier i sin rapport at enhver opplæring eller danningsprosess innebærer muligheten for utvidelse og berikelse, men også muligheten for innsnevring og utarming av det som kunne vært mulig. Så sier han:

«Det kan se ut til at mange gutter i skolen ikke får realisert det som kunne vært mulig i forhold til læring og utvikling, og at dette kan knyttes til hvordan skolen drives og hva som verdsettes der.»

Da er vi ikke der, som noen av talerne fryktet, at vi får et slags kappløp mellom jenter og gutter. Vi får et fokus på hva skolen gjør, altså skolens organisering, og etter min mening spesielt på lærernes situasjon. Her har jeg samme innfallsvinkel som statsråden. Ja, jeg tror det er et betydelig lokalt pedagogisk rom. Og det er mange steder det benyttes, men ikke overalt. Det er mange grunner til at det ikke benyttes, men avgjørende faktorer for at det benyttes, er at det er nok lærere, gode lærere og trygge lærere.

Kan det være noe med fagkretsen? Kanskje, men i hvert fall er det slik at de fagene vi har, må verdsettes for det de er. Jeg tror at i tillegg til å legge vekt på de helt grunnleggende ferdighetene som ligger i Kunnskapsløftet, og som alle er enige om, og å sørge for å ta på alvor de teoretiske fagene vi har opprustet, må vi også sørge for at de praktisk-estetiske fagene verdsettes for det de er – både i det de gir umiddelbart gjennom de fagene de er, og det de kan være som pedagogisk verktøy i forhold til andre fag.

Så stiltes spørsmål om det pedagogisk er en mulighet. Ja, jeg tror at det er pedagogisk mange muligheter, men jeg tror også at pedagogikken ikke er noe som man høytidelig skal vedta i politiske organer. Jeg tror pedagogikken hører innunder det prinsipp at gode og trygge lærere som også er trygge voksne, vil vite at det er ulike pedagogiske arbeidsformer som duger. De vil i et arbeidsfellesskap vite, akkurat som de tre utmerkede kvinnelige lærerne jeg viste til, hvordan de skal gripe det an. Derfor spisser dette seg inn for meg som et svar – ikke som eneste svar, og kanskje ikke tilstrekkelig, men, jeg tror, et nødvendig svar – at det må komme en grunnleggende reform av vår allmennlærerutdanning.

Venstre har gitt sitt svar, og vi tror på det. Vi utfordrer andre til å klargjøre sine svar. Vi tror at det er nødvendig å ha en systematisk kompetanseoppbygging gjennom en forpliktende videreutdanning, og vi tror at disse to grepene sammen med det å ha gode nok spesialpedagoger som er til stede tidlig – et av statsrådens viktige poeng – og gode karriereveiledere som også har sosialpedagogisk kompetanse, altså skolerådgivningen, er nødvendige svar.

Da vil vi også kunne få en politisk debatt hvor vi kan diskutere disse prioriteringene senere. For min del takker jeg for at vi har hatt en debatt som på ettertenksomt vis har åpnet dette feltet som en felles utfordring for oss alle i den politiske hverdagen.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:10:41]: Når ein diskuterer kjønnsforskjellar i resultat, vert det fort til at ein snakkar i generelle ordelag om gutar og jenter, korleis skolen verkar på gutar og jenter, korleis trekk ved «gutekulturen» eller «jentekulturen» fremmar visse verdiar. Derfor var det ei nyttig påminning frå representanten Eriksen og andre at alle faktisk skal verte sett for den dei er, uavhengig av om ein er gut eller jente, stor eller liten, raud eller gul. Kvart enkelt menneske, kvar elev i skolen, har krav på å få ei opplæring som er tilpassa dei. Viss ein slit i eit fag, skal ein få hjelp. Ein skal få ei læring som passar, og som kan bringe fram dei ressursane og dei evnene ein har. I det perspektivet synest eg det har vore ein god og interessant debatt, som òg har vist at vi i alle fall har ein del tankar om i kva retning vi skal gå vidare.

For det første veit vi at læraren og læraren sin kompetanse spelar ei heilt sentral rolle i skolen. Derfor må vi ikkje berre sjå på allmennlærarutdanninga, som er svært viktig, men vi må òg sjå på kva etter- og vidareutdanning vi systematisk gir lærarar, og kva rolle og status læraren har i samfunnet, i åra framover.

Så kan vi ikkje ha noka vente-og sjå-holdning om det viser seg tidleg at gutar – eller for den saks skuld jenter – slit fagleg. Derfor må vi både i barnehage og i dei tidlege skoleåra, og også blant barn som ikkje går i barnehage, vere opptekne av å setje inn tiltak for at alle skal få moglegheit til å utvikle språket sitt, lære seg å lese og rekne – dei heilt grunnleggjande tinga ein skal ha med seg. Dei grunnleggjande ferdigheitene kjem til å vere viktige for alle seinare i livet.

Representanten Hansen kom med ei nyttig påpeiking av at rollemodellar av begge kjønn faktisk er viktig. Ikkje minst i barnehagen har vi ei stor utfordring i å sørgje for at vi har eit systematisk fokus på likestilling når det gjeld tilsette i sektoren.

Så vil eg til slutt takke for at det var så klare signal frå – trur eg – alle parti om at vi må tenkje i retning av ein skole som treffer dei praktisk retta elevane, dei som best kan vise seg fram, oppleve at dei får til ting, i den praktiske kvardagen, og ein pedagogikk og ei læring som er praktisk. Eg skal ta med meg dei signala vidare og jobbe vidare med det. Eg har ikkje alle svar i dag, men eg trur at retninga som representanten Dørum og andre har teke opp, er fornuftig. Takk for ein god debatt!

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.