Bent Høie (H) [11:51:35]: Modernisering og omstilling av staten burde de siste årene hatt første prioritet for statsråden og for Regjeringen. Det er tre hovedgrunner for det. For det første er de gode økonomiske tidene helt utmerket for å gjøre nødvendig omstilling, og for å gjøre omstillingen mindre smertefull for de berørte. For det andre er mangelen på arbeidskraft landets største utfordring. Og for det tredje vet vi at velferdssamfunnet allerede er inne i et forventningsgap, der folks krav til kvalitet på offentlige tjenester overgår vår mulighet til å levere.

Jeg tror at det i utgangspunktet er stor enighet om at modernisering av offentlig sektor er nødvendig. Det tverrpolitiske arbeidet som gjøres både med pensjonsreformen og NAV-reformen, bygger på denne erkjennelsen. Dette er imidlertid reformer som har to hovedformål: å holde de offentlige kontantutbetalingene i sjakk og å vri velferdsordningene i retning av at det blir mer lønnsomt å arbeide. Når det blir snakk om modernisering av offentlig sektors tjenesteproduksjon og fokusering på å stille krav til offentlige tjenester, ser det ut som om den politiske enigheten forsvinner.

Den 4. oktober i år la Regjeringen fram sin fornyingsstrategi: «Ein sterk og effektiv offentleg sektor». Det er bakgrunnen for denne interpellasjonen. Etter et betydelig arbeid, alle innspillene og ikke minst tiden det har tatt å lage denne strategien, hadde jeg store forventninger til innholdet. Høyre var én av mange som gjennom høringsprosessen bidrog til mange gode, konkrete forslag. Dessverre er strategien en skuffelse. Det var ikke mange spor å finne verken av våre eller mange andres innspill til planen. Strategien inneholder stort sett bare generelle formuleringer og ingen konkrete, målbare kriterier for suksess.

Ut fra planen forstår jeg at Regjeringen er opptatt av prosessen og samarbeidet med de ansatte. Det er positivt som metodevalg for å få til fornyelse av offentlig sektor. Men det hadde vært en fordel å vite hva som var målet med arbeidet. På mange måter framstår det som om prosessen er selve målet. En kunne nesten tro at statsråden hadde tatt med seg Sosialistisk Venstrepartis partikultur, der diskusjonen er selve hensikten, inn i arbeidet med fornyelse av offentlig sektor. «Båten blir til mens man ror.»

Hvis en legger Sentrum-Høyre-regjeringens «Modernisering for velferd» ved siden av «Ein sterk og effektiv offentleg sektor», ser en raskt at dette er to totalt forskjellige strategier. Den første har et overordnet mål som klart kommer fram av tittelen. Hensikten er å vri ressurser fra byråkrati til velferd, fra papirflytting til omsorg og utdanning. Så er det seks konkrete virkemidler: forenkling, valgfrihet, effektiv forvaltning, fullføring av igangsatte reformer, åpenhet og til slutt forpliktende mål. På hvert område er det konkrete forslag med en tidsfrist for gjennomføring. Til slutt settes brukeren til dommer gjennom ti indikatorer for brukertilfredshet, som skal være bedre i 2009 enn i 2004.

Denne interpellasjonsdebatten tillater ikke en fullstendig gjennomgang og sammenlikning av disse områdene satt opp mot den nåværende regjerings strategi. Jeg har derfor valgt ut noen få områder.

For det første er det den overordnede tilnærmingen. Mens «Modernisering for velferd» bygger på en grunnleggende tanke om at det å forandre er en viktig strategi for å bevare velferdssamfunnet og oppslutningen om det, kan det virke som om «Ein sterk og effektiv offentleg sektor» bygger på det å bevare og styrke – mer av det samme – som strategi for å sikre velferdssamfunnet, eller mer korrekt i denne sammenheng: velferdsstaten. Da er vi på vei tilbake til utgangspunktet: utfordringene med mangel på arbeidskraft og forventningsgapet. Hvis vi ser på utviklingen i arbeidsmarkedet framover, er det ikke tvil om at vi må ha en strategi for å unngå at balansen mellom offentlig velferd og privat verdiskaping forskyves ytterligere. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom privat verdiskaping og offentlig velferdsfordeling. Hvis en ikke er bevisst på dette, kan to svært alvorlige situasjoner oppstå: Enten at det offentlige kontinuerlig taper i konkurransen om arbeidskraften og dermed ikke blir i stand til å utføre sine oppgaver, eller at det offentlige faktisk fortsetter som nå, og i tillegg får tak i all den arbeidskraften de til enhver tid har behov for, og dermed fortrenger privat næringsliv og privat verdiskaping. Da blir det offentlige på lang sikt ikke i stand til å finansiere velferden. Dette kan kun møtes med både å øke tilgangen på arbeidskraft og ikke minst å prioritere bruken av arbeidskraft i det offentlige på en bedre måte enn i dag. Dette perspektivet mangler totalt i Regjeringens strategi, dette på tross av at finansministeren ved framleggelse av statsbudsjettet for 2008 understreket mangelen på arbeidskraft som hovedutfordringen for norsk økonomi.

Mer publikumsvennlige åpningstider i offentlig sektor har Høyre tatt opp ved flere anledninger. Vi ble derfor positivt overrasket da utvidede åpningstider var statsrådens første utspill som fornyingsminister. Denne tanken lanserte hun allerede 4. desember i 2005 på fagbevegelsens kartellkonferanse. Hun sa: Åpningstidene er et problem i offentlig sektor og må tilpasses folks behov bedre. Mange trenger offentlige kontorer som er åpne lenger enn til klokka 14.30 eller innenfor vanlig arbeidstid.

Jeg er helt enig og var glad for at fornyingsministeren så raskt sa seg enig i sin forgjengers utspill i valgkampen om akkurat det samme. Men hva har skjedd? Ikke noen ting! Det mest oppsiktsvekkende er at dette ikke i det hele tatt er et tema i strategien. Hvis en bruker det ordletingssystemet som en har på Stortingets intranett, vil en finne at ordene «åpningstid» og «åpningstider» faktisk ikke eksisterer i dokumentet.

Høyre har lenge sagt – og etterlyst – at skal vi klare å gjøre noe med åpningstidene i staten, må vi ha konkrete mål for hvert område og prioritere kontorene med flest publikumshenvendelser, f.eks. Biltilsynets kontorer, passkontorene og NAV-kontorene. Men altså: ikke et eneste ord. Det er ganske oppsiktsvekkende med tanke på at en ennå ser at folk må stå opp tidlig om morgenen – nærmest sove over utenfor Biltilsynets kontorer – at folk må ta fri fra jobben og ta ungene ut av skolen for å få fornyet passene, og at NAV-kontorene heller ikke har en åpningstid som er tilpasset brukernes behov. Mange tjenester kan ikke nås via Internett. Mange tjenester nås ikke fordi om de blir tilgjengelige på nettet, og mange brukere ønsker ikke, og er heller ikke i stand til, å bruke Internett.

Dette bringer meg over til siste tema: mangel på konkrete mål. Min påstand er at i 2009, når en skal evaluere arbeidet med denne strategien, vil det være helt umulig å gi en klar vurdering av om strategien har lyktes. Årsaken er enkel: Det finnes ingen konkrete mål med indikatorer. Der hvor Morten Meyers plan var brutal på å sette opp publikums dom på ti konkrete områder som mål for vellykkethet, luller denne strategien seg inn i generelle betraktninger. Jeg synes det er positivt med StatRes som det statlige svar på kommunens KOSTRA. Det vil være et godt analyseverktøy, men det er for omfattende til å kunne fungere som målsettinger for en strategi. Det vil være det samme som å si at vårt mål er at alt skal bli bedre, og dessuten skal vi bli mer effektive hvis det er bra. Det er generelle målsettinger som det er umulig i etterkant å vurdere om en har lyktes med. Det vil alltid være noe som er positivt, alltid noe som er negativt. Det vil alltid være slik at resultatet er diskuterbart.

Skal en få det nødvendige trykket på modernisering, fornyelse av offentlig sektor, må en også tørre å sette opp noen prioriterte områder og noen klare mål for arbeidet. Men det kan selvfølgelig være slik at hvis en ikke ønsker å lykkes med dette arbeidet, hvis en har som målsetting å unngå på ethvert område i det hele tatt å komme i en diskusjon eller konflikt med de ansatte eller de ansattes organisasjoner, er det en fordel å ha såpass generelle målsettinger, såpass generelle formuleringer, at en ikke har muligheten til å bli vurdert på dette i etterkant.

Spørsmålet blir om statsråden ser at det er behov for å ta radikale grep i forbindelse med statens moderniseringsarbeid, nettopp for å bevare det velferdssamfunnet som alle slutter opp om.

Statsråd Heidi Grande Røys [12:01:37]: Lat meg starte med å takke interpellanten for at Stortinget med denne interpellasjonen får ei ny anledning til å diskutere fornyingsstrategien. Vi var så vidt innom dette i trontaledebatten, men vi meiner i alle fall at fornyingsstrategien er så god at han fortener endå ein debatt. – Så takk til representanten Bent Høie for det.

Så er representanten i si spørsmålsstilling ute etter å få vite kva Regjeringa vil gjere på tre sentrale område: utvida opningstider i offentleg sektor, mangel på arbeidskraft til tenesteproduksjon og ein påstått mangel på konkrete, målbare suksesskriterium i fornyingsstrategien.

Representanten Høie viser til moderniseringsplanen som regjeringa Bondevik II la fram. Vår fornyingsstrategi skil seg sjølvsagt frå førre regjerings moderniseringsplan, fordi vi står for ein heilt annan politikk når det gjeld offentleg sektor, enn det den førre regjeringa gjorde.

Medan regjeringa Bondevik II ville konkurranseutsetje mest mogleg i kommunane og for så vidt i staten, styrkjer vi kommuneøkonomien og byggjer ut velferda. Medan dei såg på det offentlege sin del av BNP som den største utfordringa, er det miljøutfordringane som uroar oss. Regjeringa før oss snakka om brukarval, at brukarane skulle velje leverandør. Vi ynskjer at brukarane skal ha medverknad til å skape dei tenestene og det tilbodet dei ynskjer seg – vere med. Regjeringa Bondevik II meinte at offentleg sektor skulle lære av og helst likne på privat sektor. Vår strategi er at offentleg sektor skal fornyast som offentleg sektor og i tillegg ta eit ansvar og gå føre på viktige område. Bondevik II svekte dei tilsette sine opparbeidde rettar for å skape såkalla fleksibilitet. For oss er det viktig at dei tilsette sine rettar er trygge og ligg i botnen for at dei skal vere med på å skape den fornyingsdugnaden som vi vil ha, og det er nettopp den tryggleiken som har gjort at offentleg sektor er så omstillingsdyktig som offentleg sektor har vore dei siste åra.

Difor er eg glad, eg, for at representanten Høie har sett at det er forskjell på vår strategi og den planen som Morten Meyer la fram. Det var då òg meininga!

Høgre si modernisering minner om det som har skjedd i Danmark, men der er det no ei gryande erkjenning av at denne medisinen var feil. Åtte leiarar i offentleg sektor gjekk nyleg ut i Danmark i ein publisert kronikk i avisa Politiken under overskrifta: «Tilgi oss – visste ikke hva vi gjorde.» Dei skriv m.a.:

«Vi har satt et veldig system i gang som utarbeider omfangsrike kontrakter, evalueringer, årsrapporter, akkrediteringer og så videre, uten at det har ført til økt tilfredshet med kvaliteten. Mange av de tingene som har blitt innført de siste 10-15-årene for å fremme produktivitet og kvalitet, har nå begynt å hemme den offentlige sektors utvikling. Noen steder er det likefrem snakk om en direkte destruktiv styring.»

Sjølvkritikken utløyste ein stor debatt i Danmark. Ein av konsekvensane er at statsråden i Arbeidsdepartementet har signalisert til alle medarbeidarar at kontraktar må tonast ned som styringsreiskap. Det er ikkje SV som sit i regjering i Danmark, for å ha sagt det!

Det viktigaste fornyingsarbeidet dei komande åra er fyrst og fremst dei store reformene NAV og Pensjonsreforma. Dei må vi få i mål. Det viktigaste målet med dei er ikkje, som representanten Høie seier, økonomisk effektivitet og kontroll med utbetalingane. Det var fyrst og fremst at brukarane skulle få ei dør, møte alle dei statlege og kommunale tenestene som ein som brukar treng, bak ei dør, med ein saksbehandlar – ikkje med ti forskjellige. Eg vil halde fast ved at det er det viktigaste med NAV-reforma.

I tillegg til desse store reformene, som no opptek 11 000 statstilsette, 4 000–5 000 kommunalt tilsette, og som det er så viktig å få i mål, har vi sagt at det å ta i bruk ny teknologi, utvikle nye sjølvbeteningsløysingar og skape ei brukarvennleg og døgnopen elektronisk forvalting er det viktigaste. Det får eg høyre av innbyggjarane. Det får eg høyre av leiarane. Det får eg høyre av dei tilsette i offentleg sektor. Difor har strategien i seg ei heil rekkje med konkrete enkelttiltak som òg har ein del fristar, desse som skal inn i Miside ikkje minst, som skal gjere livet enklare både for oss som er innbyggjarar og ikkje minst for næringslivet i dette landet, men som òg skal bidra til at ein internt i forvaltinga kommuniserer elektronisk og ikkje sender papir på gamlemåten, fram og tilbake så ein risikerer at ei utskriving frå eit sjukehus hamnar på sjukeheimen tre veker etter at ho gamlemor har kome tilbake på plass. Slik kan vi ikkje ha det. Elektronisk samhandling er ein vesentleg del av strategien.

Lat meg understreke at all ny elektronisk kommunikasjon mot innbyggjarane sjølvsagt skal vere universelt utforma nettopp for å fange opp alle innbyggjarar, slik at ingen skal stå utanfor.

Vi vil fornye og omstille offentleg sektor på lag med dei tilsette. Det er ikkje noko mål for oss å svekkje dei tilsette sine rettar. Vi spelar på lag med dei, fordi vi ser at det er best for at dei kvar einaste dag i sin jobb skal tenkje på korleis dei kan jobbe lurare, og korleis dei kan yte meir kvalitet i den tenesteutøvinga dei har. Då må vi spele på lag med dei tilsette, ikkje træ ferdigtogne løysingar nedover hovuda deira.

Vi meiner at ein sterk, effektiv offentleg sektor er ein føresetnad for å sikre velferda. Suksesskriteria for oss er oppslutnad om velferdsstaten, den nordiske velferdsmodellen. Han står sterkt blant innbyggjarane våre. Seinast i førre veke, då eg var på innovasjonsverkstad i lag med næringsministeren, sa ein gründer i Sogn og Fjordane at dei som lukkast av dei private bedriftene, er dei som samhandlar godt med offentleg sektor. Private bedrifter er ikkje minst opptekne av ein velfungerande offentleg sektor. Det er, som eg sa, ikkje utan vidare berre å satse på enkeltståande nye reformer når vi allereie har store reformer på gang. Det er summen av dei små og store som er viktig. Og, som vi nettopp har oppsummert, har vi etter to år med fornying 279 tiltak, små og store. Det er dette som er kvardagsfornyinga i offentleg sektor. Det er dette folk møter, og som dei ser har forandra offentleg sektor – 279 tiltak – og vi er berre halvvegs.

Når representanten Høie er uroleg for at ordet «opningstider» ikkje er nemnt i vår fornyingsstrategi – vi snakkar om døgnopen elektronisk forvalting – så er det no for så vidt ikkje heilt korrekt. Men det er jo òg fordi vi har eit anna syn på korleis vi skal jobbe med opningstider enn det den førre regjeringa hadde, som meinte at ein skulle nemne ti etatar og seie slik skal det vere, bestemt frå Oslo, utan å sjå på kva etatane faktisk driv med av publikumsretta verksemd, og utan å sjå på kva behovet i den enkelte etat faktisk er. Det viktigaste å jobbe etter er å vere fleksible, at leiarane får eit tydeleg krav om at dei skal sjå på opningstidene. Ein skal ha brukarundersøkingar, der ein faktisk sjekkar ut om opningstidene er i tråd med det folk ventar. Dei brukarundersøkingane skal sjølvsagt vere offentlege, liggje på nett og vere lett tilgjengelege både for media, for innbyggjarane og for næringslivet for at dei kan bruke det som ein målestokk, og også bruke det som ein motivasjonsfaktor til å gjere ting betre.

Fleirtalet i komiteen var jo òg einige med Regjeringa i dette seinast i Innst.S. nr. 47 for 2006-2007 frå november, der dei sa:

«Åpningstidene må tilpasses dagens arbeids- og familieliv.»

Fleirtalet viste òg til at

«Åpningstidsbehovene varierer fra sektor til sektor og for ulike deler av landet. Det blir derfor galt om Stortinget skal fastsette åpningstider som skal gjelde for hele landet. Det må være lokale myndigheter sammen med ansatte og ledelsen på de ulike kontorene, som er best egnet til å fastsette åpningstidene».

Eg er sjølvsagt einig med fleirtalet.

Vi understrekar at strategien set krav, tydelege krav til etatar og kontor om å skaffe seg tydelege tilbakemeldingar frå publikum. Alle statlege etatar skal regelmessig gjennomføre brukarundersøkingar og måle kor fornøgde brukarane er, og det skal vere openheit, som eg sa, om både undersøkingane og resultata av dei. Brukarane sitt syn på opningstider er sjølvsagt ein del av undersøkingane. I fornyingsstrategien har vi sju strategiar for vidare fornyingsarbeid. «Noreg på nett – Elektroniske tenester for alle» er ein av strategiane. Og for å vere ærleg trur eg faktisk det er viktigare for folk å kunne levere sjølvmeldinga med ein SMS enn at likningskontoret nødvendigvis har ope ein time eller to lenger. Nokre få vil framleis ha behov for det, men når over to millionar nordmenn leverer sjølvmeldinga si på nett, betyr jo det at verda ser annleis ut enn ho gjorde for ganske få år sidan. I ei elektronisk verd med offentleg tenesteyting elektronisk har vi døgnope 24 timar i døgnet, sju dagar i veka.

Så til mangel på arbeidskraft. Det kunne eg ha brukt ein eigen interpellasjon på. Der gjer vi mykje. Berre sidan vi tok over, har vi 150 000 fleire sysselsette. Det er klårt at det er eit enormt tilfang i forhold til utviklinga både i offentleg sektor og, ikkje minst, i privat sektor, der vi har eit like stort behov for arbeidskraft. Vi gjer mykje for å frigjere arbeidskraft, sjølvsagt gjennom fornyingsstrategien, det å få folk til å gjere tenestene sjølve, som ein har gjort i bankvesenet i fleire år. No må vi gjere det i staten òg. Det frigjer arbeidskraft til å ta nye oppgåver på andre område, som vi ser døme på i skatteetaten. For min del kan eg i tillegg seie at Regjeringa har gjort det enklare å registrere arbeidskraft frå EØS-landa inn til Noreg. Det var jo ei papirmølle av ei anna verd. No har vi gjort det enklare. I tillegg har eg tre forsøk i statleg sektor no, moderat kvotering av innvandrarar, trainee-program for å få unge høgt utdanna funksjonshemma i jobb, og forsøk med sekstimarsdag nettopp for at seniorane ikkje skal gå av med AFP når dei er 62 år, men fortsetje til dei minst er 67 år. Dette er alle forslag som bidreg til å frigjere arbeidskraft til både privat og offentleg sektor.

Bent Høie (H) [12:12:02]: Jeg ble ikke beroliget av statsrådens svar. Tvert imot. Svaret viser at dette er et område der det åpenbart vil være stor politisk uenighet i årene framover. Det er på en måte kanskje det eneste punktet som statsråden nevnte, som jeg er helt enig i. Men jeg tror at historien vil dømme regjeringen Stoltenberg-II veldig hardt for alle de forspilte mulighetene til denne regjeringen. Det at man i den situasjonen som landet nå er i, ikke benytter muligheten til å ta helt nødvendige, grunnleggende grep for å forandre offentlig sektor for å bevare det velferdssamfunnet vi har, og la det være bærekraftig inn i en ny tid, tror jeg historien vil dømme denne regjeringen hardt for at den ikke gjorde.

Når man hører på gjennomgangen fra statsråden, er det stort sett et forsvar for det som man ikke gjør, og et forsvar for å fortsette som før. Man angriper vår regjering for det fornyingsarbeidet den satte i gang i Kommune-Norge, og så skryter man av hvor mye penger man overfører til kommunene uten å ha registrert at det landet over i disse dager legges fram kommunebudsjetter som stort sett innebærer kutt på alle velferdsområdene. Hva er årsaken til det? Jo, årsaken til det er at de forventningene som denne regjeringen har gitt kommunene, på ingen som helst måte står i forhold til de pengene som er stilt til disposisjon i kommunene.

I Kommune-Norge i dag er det en forventningskrise som denne regjeringen totalt overser, og i tillegg gir man verken de nødvendige redskapene eller den nødvendige «backingen» i det viktige og nødvendige omstillingsarbeidet som Kommune-Norge står overfor.

Så trekker hun opp at den forrige regjeringen hadde en målsetting om at den offentlige andelen av BNP skulle ned. Det er vel kanskje det eneste punktet der denne regjeringen viderefører den forrige regjeringens politikk. Den offentlige andelen av BNP har fortsatt å gå ned òg under denne regjeringen, på tross av SVs retorikk.

Når det gjelder brukervalg og medvirkning, mener jeg at forskjellen på den forrige regjeringen og denne regjeringens politikk på det området er at mens den forrige regjeringen ville gi eldre mennesker ikke bare klagerett, men òg bytterett hvis man ikke er fornøyd med tjenestene, så holder denne regjeringen på klageretten. Konsekvensen av det har vi sett de siste ukene i arbeiderpartistyrte Kongsberg kommune.

I forhold til i Danmark vil jeg si at jeg tror at innbyggerne i Danmark er rimelig fornøyd med det fornyingsarbeidet som er gjennomført der. Ikke minst bør man kanskje se på at det er et land som faktisk klarer å ha en regjering som blir gjenvalgt år etter år på den politikken som de fører. Det tror jeg ikke kommer til å være tilfellet her i Norge.

Statsråd Heidi Grande Røys [12:15:20]: Eg vert noko forundra over at representanten Bent Høie frå partiet Høgre undrar seg over at vi fører ein annan politikk når det gjeld offentleg sektor enn det Høgre gjorde, når det var Høgre som styrte både Fornyingsdepartementet og Kommunaldepartementet i heile førre periode. Eg vert litt forundra over det.

Det ein opplevde i debattane i Stortinget i førre periode, var jo nettopp den same ueinigheita, men då med motsette statsrådar på talarstolen. Då var vi i opposisjon og hamra laus på statsrådane Morten Meyer og Victor Norman sin moderniseringspolitikk. Difor fører jo vi ein heilt annan politikk. Eg registrerer at Høgre framleis ikkje har skjøna at dei har teke feil, men meiner at vi burde ha fortsett med det arbeidet som Morten Meyer gjorde.

Eg driv ikkje med noko forsvar. Eg er tvert imot veldig fornøgd med det fornyingsarbeidet som vert gjort i offentleg sektor. Offentleg sektor har vist seg å vere veldig omstillingsdyktig. Det er han framleis. Han vert utsett for nye krav kvar einaste dag. Det aller viktigaste er det som no skjer i forhold til elektronisk forvalting. Noko som verkeleg snur opp ned på arbeidsformene, er at ein legg til rette for at innbyggjarane i større grad kan utføre sine eigne tenester, noko ein lenge har gjort i privat sektor. Vi bestiller våre eigne billettar, og vi betalar våre eigne rekningar på nett. Vi er godt fornøgde med det, utan å gå i banken. Dette vert kvardagen for fleire og fleire av dei statlege tenestene, slik at vi her snakkar om fornying kvar einaste dag.

Representanten Høie er oppteken av at innbyggjarane ikkje har klagerett. Men eg ser at dei i det alternative statsbudsjettet kuttar over 600 mill. kr i budsjetta til statleg administrasjon, fylkesmenn og departement. Er det noko som fråtek innbyggjarane ein klagerett, er det å kutte i budsjettet til fylkesmannen, som skal sjå til at rettstryggleiken er teken i vare for dei som klagar på tenester utøvd anten av kommunar, fylkeskommunar, barnevern – eller kva det skal vere. Korleis dette heng i hop med Høgre si fokusering på rettsstaten Noreg, veit ikkje eg. Det er mogleg at representanten Høie vil opplyse oss om det.

Så gjeld det konkret to problemstillingar som representanten var innom. Det eine er pass, som eg har vore oppteken av, og som vi har diskutert før. Prøveordninga med utvida opningstid i Bergen har vorte permanent. Ein har utvida opningstida om sommaren. Dei har ope ein time lenger, i motsetnad til mange andre som har kortare opningstid om sommaren. Ein har ope til kl. 17 på torsdagar, pluss at fleire utekontor lettar trykket, og det bidreg til meir fornøgde brukarar. Vi fornyar jo trass alt ikkje pass kvar veke, så dette har vorte eit godt tilbod.

Når det gjeld opningstidene til trafikkstasjonane, som er eit anna område som vi har diskutert mykje, er det viktigaste å kutte nedleggingane av trafikkstasjonane. Under den førre regjeringa kom det forslag om ei omfattande nedlegging av mange trafikkstasjonar. Det gjorde at folk måtte reise mykje lenger for å få utført ærendet sitt – dei ville dermed ikkje oppleve den fleksibiliteten som det er å ha nærleik til tenestene – i tillegg til at ein fokuserte på opningstida til dei trafikkstasjonane som ein heldt ved lag.

Inger Løite (A) [12:18:46]: I spørsmål knyttet til offentlig sektor kommer ofte skillelinjene mellom høyrepartiene og de rød-grønne partiene tydelig fram. Allerede i utgangspunktet i spørsmål knyttet til størrelsen på offentlig sektor, ser vi klare forskjeller. Arbeiderpartiet ønsker en sterk offentlig sektor som løser velferdsoppgavene gjennom et spleiselag over skatteseddelen. Høyre gjør seg ofte til talsmann for lavere skatt og mer bruk av anbud, konkurranseutsetting og privatisering, enten det gjelder eldreomsorg, skole eller veibygging. Fremskrittspartiet ble sågar stiftet som et parti for sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlig inngrep.

Interpellanten er misfornøyd med at Regjeringens fornyingsstrategi ikke inneholder noen konkrete målbare kriterier for suksess. Vårt mål er at offentlig sektor skal gi innbyggerne gode tjenester, valgfrihet og medråderett. Tjenestene i offentlig sektor skal utvikles til det beste for innbyggerne. Offentlig sektor skal være i stand til å ta vare på hensynet til kvalitet, tilgjengelighet, rettferdighet og økonomisk effektivitet.

Aktiv dialog og brukerundersøkelser skal sørge for at de tjenestene det offentlige tilbyr, blir tilpasset behovet for den enkelte og utvikles sammen med brukerne. Grunnen til at f.eks. kommunene har ansvaret for velferdstjenestene, er vår tiltro til at de er best i stand til å tilpasse behovet etter nærmiljøet. Derfor er vårt grunnlag for fornying av offentlig sektor mer lokal frihet og mindre detaljstyring.

Stortinget har tidligere behandlet et forslag fra bl.a. interpellanten Høie som hadde som målsetting å få til bedre åpningstider i offentlig sektor. Flertallet var den gang som nå opptatt av at offentlig sektor skulle yte gode tjenester, og at det skulle være god tilgjengelighet. Åpningstidene måtte tilpasses dagens arbeids- og familieliv. Her var det ingen uenighet. Flertallet var derimot klare på at det ville være galt om Stortinget fastsatte åpningstider som skulle gjelde for hele landet, rett og slett fordi åpningstidsbehovene varierer fra sektor til sektor og for ulike deler av landet, slik statsråden nettopp redegjorde klart for.

Åge Starheim (FrP) [12:21:53]: Eg er glad for at representanten Høie med sin interpellasjon set manglande fornying i offentleg sektor i fokus.

Eg har i tidlegare innlegg påpeika at det er særs viktig at offentleg administrasjon vert gjord så enkel og kostnadseffektiv som mogeleg. Etter Framstegspartiet sitt syn må og skal Fornyings- og administrasjonsdepartementet vere hovudmotoren i dette arbeidet.

Framstegspartiet meiner at det burde vere eit overordna mål å redusere og effektivisere det offentlege byråkratiet, for dermed å gjere sentrale myndigheiter meir oversiktlege for den enkelte innbyggjaren. Dette ville auke den enkelte innbyggjaren si moglegheit for påverknad og ikkje minst kunne redusere det offentlege sine utgifter.

Vi har høyrt fleire gonger frå statsråd Heidi Grande Røys at både ho og Regjeringa er opptekne av å modernisere offentleg sektor. Eg må likevel, på same måten som representanten Høie, påpeike at når det verkeleg vert snakk om modernisering av offentleg sektors tenesteproduksjon og fokusering på å stille krav til offentlege tenester, ser vi liten vilje hos statsråden og Regjeringa til verkeleg å gjere noko med dette.

Representanten Høie etterlyser kva mål statsråden og Regjeringa har med sitt arbeid i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Også vi i Framstegspartiet er svært skuffa over Regjeringa sin strategi for fornying av offentleg sektor, som vart lagd fram 4. oktober 2007, to år etter at Regjeringa tiltredde.

Regjeringa har ikkje vore i stand til å talfeste eller konkretisere sine målsetjingar. I staden nytta dei dei om lag 30 sidene til formuleringar som at «offentleg sektor skal gå føre», og at det i sterkare grad skal leggjast til rette for ulike gode formål.

Framstegspartiet vil vise til at Regjeringa i 2008 vil nytte 20 mill. kr på forsøk med å redusere arbeidstid i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Dette viser etter Framstegspartiet sitt syn ein heil del om Regjeringa si manglande satsing på modernisering av offentleg sektor.

Statsråden si vengeklipping av Konkurransetilsynet er stort sett den einaste saka ho har markert seg på i det offentlege rom.

Representanten Høie seier at han har ein mistanke om at statsråden har teke med seg Sosialistisk Venstreparti sin partikultur inn i arbeidet med fornying av offentleg sektor. Ja, det trur eg at representanten Høie har heilt rett i.

Dei sosialistiske partia, som no også Senterpartiet er ein del av, er interesserte i å byggje opp ein stor offentleg sektor for å tilrive seg makt, for gjennom fagrørsla og dei raud-grøne sitt samrøre forsvarar dei kvarandre. For desse er det viktigare å ha ein stor offentleg sektor enn å ta seg av dei oppgåvene som ventar rundt i landet.

Det som vi har høyrt og sett i media frå Kongsberg, er eit glimrande eksempel på korleis dette slår ut i praksis. Her har sosialistane hatt makta i ein mannsalder. Resultata av tenestene, slik som vi har sett dei på TV-skjermen den siste tida, bryr dei som sit i posisjonane, seg svært lite om, før dei gjennom media vert framstilte i ein så pinleg situasjon at dei ikkje torer anna enn rette på feila.

Eg kan ta nok eit eksempel, frå mitt eige fylke, Sogn og Fjordane, som i lange tider har vore styrt etter filosofisk-sosialistiske idear. Sosialisme er etter mitt syn filosofi som godt kan nyttast i festtaler, men som er lite tenleg i dagens verkelege verd. Med det meiner eg at denne styringsmetoden medfører pasifisering og null vekst. Resultatet er at fleire og fleire sløkkjer lyset i Sogn og Fjordane og flyttar frå fylket.

Vi må ha ein offentleg sektor og lokalpolitikarar som er resultatorienterte, slik at folk kan få tilbake trua på at det er mogeleg å få tenester i framtida utan å måtte pakke sekken og dra til Oslo.

Etter Framstegspartiet sitt syn vil ikkje statsråd Heidi Grande Røys klare å reformere offentleg sektor. Grunnen er at ho ikkje vil nytte konkurranseelementet. Difor vert dette departementet styrt etter passivitetsmetoden og ikkje etter fornyingsmetoden.

Framstegspartiet meiner det må og skal vere eit sentralt mål å redusere offentleg sektor der det ikkje er særs gode grunnar for å behalde han. Framstegspartiet ser på det veksande byråkratiet som ein fare for demokratiet, på grunn av den veksande uoversiktlegheita i forvaltninga.

Vi i Framstegspartiet er av den oppfatninga at offentleg sektor i langt større grad må ta i bruk verkemiddel som anbod, privatisering og konkurransestimulering, og at det skal liggje føre særskilde grunnar dersom desse prinsippa og verkemidla ikkje skal nyttast av offentleg sektor.

Då, og berre då, kan ein oppnå det resultatet som etter Framstegspartiet sitt syn må vere grunnlaget for at ein oppretta eit eige Fornyings- og administrasjonsdepartement.

Kari Lise Holmberg (H) [12:27:17]: Jeg skal ikke gjenta Bent Høies tre hovedgrunner for at modernisering og omstilling av staten burde ha vært førsteprioritet for statsråden, men bare nøye meg med å si at jeg selvfølgelig fullt ut støtter hans argumentasjon. I Høyre slipper vi ikke taket i moderniseringen av offentlig sektor. Den er ikke bare nødvendig, den er en forutsetning hvis vi i framtiden skal klare å løse alle velferdsoppgavene som befolkningen setter krav til.

Uansett hva statsråden sier, fornyingsstrategien – en sterk og effektiv offentlig sektor – inneholder så godt som bare generelle formuleringer, ingen konkrete målbare kriterier for suksess. Så hvor går veien, og hvilke veier skal vi ta? Dessverre uteblir alle konkrete svar.

279 små og store tiltak, sier statsråden. Merkelig at de har gjort seg så lite gjeldende, tenker jeg, at vi ikke vet noe særlig mer om dem. Én dør, det hadde vi faktisk i Skien lenge før den rød-grønne regjeringen tok fatt, så NAV-reformen har en forhistorie.

Regjeringen er opptatt av prosessen og samarbeidet med de ansatte. For meg er godt samarbeid og gode relasjoner grunnlaget, men ikke målet i seg selv. For Høyre er målet å gjennomføre tiltak til innbyggernes beste og til beste for et framtidig bærekraftig velferdssamfunn. Da må vi ha vilje og være så handlekraftige at vi greier å vri ressursene fra byråkrati til velferd, fra papirflytting til omsorg og utdanning.

Jeg vil i dette innlegget spesielt ta for meg et helt sentralt virkemiddel: valgfrihet. Den rød-grønne regjeringen har så godt som nedlagt veto mot konkurranseutsetting og frie brukervalg. I mange kommuner inntar regjeringspartiene dessverre samme standpunkt. I praksis både nedlegger og motarbeider venstresiden i norsk politikk innbyggernes frie valg og de ulike brukervalgordningene som eksisterer. Vi har i dag en regjering som ikke vil gi den enkelte bruker mulighet til å velge, og som ikke vil gi innbyggerne reell valgfrihet. Forstå det den som kan. For meg er det faktisk umulig å begripe.

I stedet for å la hver enkelt som bor i kommunen, få det beste tilbudet og valgfrihet til å velge hvilken type tilbud de vil ha, vil Regjeringen la det offentlige bestemme. Når det offentlige skal bestemme og bemyndige, blir kvaliteten på arbeidet faktisk desto viktigere. Men dessverre er Regjeringen heller ikke glad i anbud, og konkurranseutsetting er dessuten et fyord. Dette er etter min mening faktisk alvorlig, for hvor er da mulighetene til å kvalitetssikre at innbyggerne får de beste tjenestene, de beste mulighetene og de beste tilbudene? På hvilken måte kan det offentlige være trygge på at de strekker seg langt nok? Mitt svar er at det offentlige alene ikke makter dette godt nok.

Anbud er sunt for en kommune. Det hjelper kommunen til å bli bevisst på hva den ønsker, og hvilken kvalitet den vil gi sine innbyggere. Konkurranseutsetting er ikke målet med det vi gjør, men ett av flere virkemidler for å kunne tilby kommunens innbyggere valgfrihet.

Så litt om åpningstidene. Åpningstider i offentlig sektor har Høyre tatt opp ved flere anledninger i denne perioden, både i forslags form og ved spørsmålsstillinger, men det har tydeligvis ikke gjort særlig inntrykk på verken statsråden eller Regjeringen. Etter min mening er det noe som sier sitt om Regjeringens egentlige vilje til brukervennlighet.

Bjørg Tørresdal (KrF) [12:31:16]: Representanten Bent Høie har tatt initiativ til en viktig debatt, en debatt om Regjeringens strategi for fornying av offentlig sektor. Selve ordet strategi kommer fra gresk «strategos», som betyr «generalkunst» eller «stor krigføring». Det er et offensivt ord. Strategi ble brukt om større, omfattende militære operasjoner.

I dag er det ikke så dramatisk. Vi bruker begrepet om langsiktig planlegging generelt, særlig når det er snakk om planer for å oppnå bestemte mål. Strategi for å oppnå mål må være konkrete planer for hvordan en skal klare å nå disse målene.

Det er lett å være enig i de målene som er satt av Regjeringen. Kristelig Folkeparti støtter ambisjonene om en sterk og effektiv offentlig sektor for å sikre velferd, og vi tror at Regjeringen har en god intensjon om å gi innbyggerne gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. Men selve dokumentet, «Regjeringa sin strategi for fornying av offentleg sektor», handler først og fremst om ambisjonene eller målene, målene som vi alle er enige om, nemlig gode offentlige tjenester. Dessverre blir tiltakene i strategien veldig generelle, og en kan spørre seg hva som er nytt i Regjeringens dokument.

Kristelig Folkeparti er enig i at en forbedret kommuneøkonomi er en viktig forutsetning for gode velferdstjenester, og Kristelig Folkeparti er positive til at Regjeringen fortsatte opptrappingen av kommuneøkonomien som startet under Bondevik II. Nå ser det ut til at opptrappingen har stoppet opp. Mange kommuner melder om at det blir status quo eller nedgang i kommunenes økonomiske handlingsrom neste år. Det vil få konsekvenser for kvaliteten på velferdstjenestene.

Offentlig sektor trenger tilgang på arbeidskraft for å kunne nå sine mål. Det blir hovedutfordringen i årene som kommer. Det trengs kvalifisert arbeidskraft for å sikre full barnehagedekning og kvalitet i skolen. Flere eldre fører til større behov for omsorgstjenester. Strategi for fornying og forbedring av offentlig sektor må ha omfattende og konkrete forslag til hvordan en skal løse den utfordringen.

Det er rett som representanten Høie sa i sitt innlegg, at det handler om at det blir sterk konkurranse mellom offentlig og privat sektor om arbeidskraften. Da må en fornyingspolitikk handle om at arbeidsplassene i offentlig sektor må bli attraktive når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Det handler også om at vi totalt sett trenger mer arbeidskraft i landet. De tiltakene som står i strategien til Regjeringen, blir for puslete. Det holder rett og slett ikke med tiltak som et toårig forsøk med moderat kvotering for personer med innvandrerbakgrunn i statlig forvaltning. Det er et bra tiltak – det er ikke det – men det monner for lite i de store velferdstjenestene at det arbeider flere mennesker med innvandrerbakgrunn i byråkratiet i departement og direktorater.

Fornying av offentlig sektor må handle om at alle offentlige etater må ansette flere søkere med innvandrerbakgrunn. Kristelig Folkeparti mener at en må ta større grep, som f.eks. økt arbeidsinnvandring og økte incentiver for å stå i arbeid framfor å tidligpensjonere seg. Regjeringen nøler for mye når det gjelder arbeidsinnvandring. Her bør fornyingsministeren og inkluderingsministeren se en gang til på gode forslag som har kommet fra opposisjonen. Vi trenger en fornyingsminister som tør ta spennende grep når det gjelder å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft til offentlig sektor. Er statsråden villig til å bruke samfunnstjeneste i omsorgssektoren som et alternativ til allmenn verneplikt for norske gutter og jenter? Tør Regjeringen prøve med arbeidstillatelse i fem år etter endt utdanning for utenlandske studenter i Norge? Og er Regjeringen villig til å satse på full norskopplæring for alle arbeidsinnvandrere?

Det er bra at Regjeringen har lagt fram en plan for rekruttering av mennesker med nedsatt funksjonsevne der en ønsker å oppnå at 5 pst. av alle nytilsatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne. Men det må skje mer. Altfor mange står utenfor arbeidslivet. Vi må se på årsakene. Mye av grunnen til langtidssykefravær og uføretrygding i helse- og omsorgssektoren er at de ansatte har altfor stort tempo og press i jobben sin. Vi må gjøre noe med arbeidsforholdene i pleie- og omsorgssektoren dersom det skal være kvalifisert arbeidskraft og gode tjenester.

Til slutt: Det er viktig at offentlig informasjon og offentlige tjenester er tilgjengelige for innbyggerne. Derfor er det viktig å ha universell utforming og fleksible åpningstider. Det trenger ikke bety utvidede åpningstider, men fleksible åpningstider.

Det som er viktig, er at vi har døgnåpne sykehus og sykehjem.

Ib Thomsen (FrP) [12:36:36]: Jeg vil takke Høyre-Høie for å ha tatt opp et tema som er viktig for alle landets innbyggere. Jeg ønsker å belyse også andre områder innenfor moderniseringsarbeidet som det er viktig at Regjeringen jobber videre med og gjør noe med.

Stortinget vedtok i 1994 et nytt styringssystem for Statens vegvesen, som bl.a. innebar at Vegvesenets egenproduksjon skulle skilles ut som en egen intern avdeling. Videre ble Vegvesenet, for å kunne dokumentere konkurranseevne, pålagt å etablere et eget regnskap for produksjonsavdelingen som i størst mulig grad skulle kunne sammenlignes med regnskap for private bedrifter, noe dagens regjeringspartier var meget skeptiske til den gangen, men som vi nå ser har vært en suksess.

Staten og kommunene er blant Norges største produsenter av tjenester. Derfor er det av stor viktighet at staten og kommunene forvalter ressursene på en samfunnsmessig effektiv måte. Når vi ser hvordan enkelte kommuner nord for oss bruker midlene i amerikanske fond, med den store, store risikoen det har, er ikke det etter min og Fremskrittspartiets mening en samfunnsmessig effektiv måte å plassere midlene på.

Det er viktig at effektiviseringspotensialet hos landets desidert største tjenesteleverandør, altså kommunene og staten, tas ut, slik at man får mer tjeneste for pengene. Det er uansett viktig at det i organisatoriske løsninger gis regnskapsoppstillinger som viser virksomhetenes effektivitet og konkurranseevne, så man også kan vurdere forholdet mellom privat og offentlig virksomhet.

Under en høring i kommunal- og forvaltningskomiteen med de private barnehager fikk vi signaler om at man bør påse at man har like detaljerte retningslinjer for kommunal regnskapsføring som for privat regnskapsføring i hele barnehagesektoren. Det er av avgjørende betydning at det er mulig å kostnadsberegne hele sektoren, for å oppnå rettferdighet og likebehandling av hele barnehagesektoren.

De ulike rammebetingelser som gjelder for offentlig og privat virksomhet, er et problem når en skal vurdere konkurranseevnen. En overordnet målsetting for Regjeringen må være en mest mulig samfunnsøkonomisk utnyttelse av de samlede ressursene, dvs. mer tjeneste for pengene. Det viser seg at det er flere rammebetingelser som er forskjellige for den private og den offentlige sektoren.

Den viktigste forskjellen er at staten kan ha en trippelfunksjon som forvaltningsbedrift, myndighetsbestiller og produksjonsbedrift samtidig. De private har stort sett bare en funksjon. Det oppleves som en rollekonflikt at staten mange ganger har en trippelrolle – myndighet, bestiller og produsent – innenfor samme organisasjonsstruktur. Staten slipper å forholde seg til svingninger i markedet, men overlater alle svingninger til de private. Dette får konsekvenser for den konkurranseutsatte delen av markedet. Skal statens konkurranseevne sammenlignes med bedrifter med helt andre rammevilkår, vil det gi et skjevt bilde. Så lenge trippelrollen opprettholdes, kan ikke staten få dokumentert sin konkurranseevne.

En annen svakhet ved dagens system er at det ikke er regler for hva som vil bli konsekvensen av at staten og kommunene ikke oppfyller målsettingen om konkurranseevne i forhold til de private. Det er ikke mange gulrøtter for å fremme effektivitet i stat og kommune dersom det ikke oppnås bedre effektivitet sammenlignet med private. At Regjeringen tar radikale grep, og at statens konkurranseevne i forhold til privat virksomhet må kunne dokumenteres tilfredsstillende, må være et mål. Den eneste reelle muligheten for at offentlig produksjon skal være sammenlignbar med tilsvarende privat virksomhet er å gi dem tilnærmet like rammevilkår. Ved å lage særordninger, simulere tilnærmet like regnskapssystemer osv. vil man i beste fall kun oppnå en teoretisk konkurranseevne.

Her må det tas radikale grep. Staten må få større fart på moderniseringsarbeidet i den offentlige sektoren. Og da bør man også vurdere kommunene som et viktig element.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:42:04]: Vi har en statsråd som er flink til å prate, ikke minst om handlingsplaner. Sannheten er imidlertid at enhver fornyingsstrategi i offentlig sektor også må ses i sammenheng med behovet for arbeidskraft i privat sektor. Det er det som kalles samfunnsøkonomi. Så istedenfor å betrakte dagens mangel på arbeidskraft som et problem, burde Regjeringen se muligheten som ligger i denne historisk sett unike tilstanden i norsk arbeidsliv. Behovet for arbeidskraft i privat sektor burde være en kjærkommen mulighet til å foreta store strukturendringer i offentlig forvaltning.

På samme måte som venstresiden oppfattet vekst i offentlig sektor som et middel for å bøte på arbeidsledighet på 1960-, 1970- og 1980-tallet, burde Regjeringen i dag benytte mangelen på arbeidskraft i privat sektor til å rasjonalisere og avbyråkratisere offentlig sektor. Dessverre opplever vi at det motsatte er tilfellet: Vi får stadig flere ansatte i offentlig administrasjon. Da snakker vi ikke om hjelpepleiere, som statsråden tidligere har argumentert med. Vi snakker om flere ansatte i offentlig administrasjon for å administrere 4,5 mill. mennesker.

Konsekvensen er at stadig flere sysselsatt i privat sektor må finansiere stadig flere sysselsatt i det offentlige. Dette er en utvikling som vi politikere har et kollektivt ansvar for å snu, men det velger Regjeringen å overlate til fremtidige regjeringer. For det kommer til å skje. Det blir nødt til å skje.

Privat sektor, imidlertid, har de siste årene benyttet arbeidskraftmangelen til å foreta en storstilt slanking og rasjonalisering av egne virksomheter. Bedriftene har foretatt store investeringer i ny teknologi, i automatisering, noe som har redusert behovet for flere ansatte. Det skyldes rett og slett at privat sektor har en bunnlinje å forholde seg til. De skal tjene penger, mens offentlig administrasjon skal bruke opp et budsjett. Det er en motsatt logikk.

Konsekvensene av disse prosessene har vært at private virksomheter har opplevd stadig bedre fortjenestemarginer, høyere avkastning og bedre lønninger, ja, nettopp lønninger, som noen var innom i sted. Når offentlig sektor ikke har hatt de samme incentivene til å foreta tilsvarende endringer, har det ført til at de har fått stadig nye arbeidsoppgaver. Dette er arbeidsoppgaver som isolert sett virker fornuftige for hvert nytt tiltak i offentlig sektor – jeg har selv jobbet der i mange, mange år. De er fornuftige, men sett i den store samfunnsøkonomiske sammenheng er det totalt sett ufornuftig å gjøre så mye på offentlig side. Vi må være villig til å si at det er noe det offentlige faktisk ikke skal foreta seg. Det er noe vi ikke skal gjøre. Det er en tjeneste vi ikke skal gi. Det er noe vi ikke trenger å gjøre. Det må vi tørre si.

Offentlig sektor vil måtte gå gjennom store endringer i årene som kommer, og det vil måtte skje sammenslåing av virksomheter, avvikling av tjenester, som jeg har vært innom, og mer konsekvent bruk av private tjenesteytere. Fremskrittspartiet har alltid lagt frem alternative statsbudsjett med kutt i offentlig forvaltning. Dette kuttet kombinerer vi da med økte investeringsbudsjetter for å fremme økonomisk vekst. Det er det som er logikken i vårt budsjett. Det Statistisk sentralbyrå sa om vårt alternative budsjett for inneværende år, var at det ville føre til mindre press på renten og lavere inflasjon, 0,4 pst. lavere inflasjon. Da sier også Statistisk sentralbyrå at kutt i offentlig forvaltning gir dobbel gevinst, for ikke bare slipper vi å betale en lønnet i offentlig forvaltning, men vi får også frigjort arbeidskraft til privat virksomhet, som vil skape inntekter til staten på sikt. Det er en dobbel gevinst ved å få én ut av offentlig forvaltning og over i privat virksomhet. Da må ikke statsråden komme her og snakke om hjemmehjelpere. Vi snakker om offentlig administrasjon – offentlig administrasjon.

Det er faktisk ingen politisk bragd å bruke stadig flere skattekroner på å gjøre stadig flere avhengige av offentlige overføringer og velferdsordninger. Det er ingen politisk bragd. Det kan hvem som helst klare, og det er ingen ting å skryte av. Det står langt mer respekt av politikere som tør ta de grepene som er nødvendig for å sikre at privat sektor kan skape de verdiene vi alle, også statsråden og alle vi som jobber i offentlig sektor, er avhengige av.

Steinar Gullvåg (A) [12:47:02]: Det er viktig å utvikle en effektiv tjenesteytende forvaltning. Derfor er det også viktig å høste av de erfaringene som man henter inn, f.eks. fra den forrige regjeringens eksperimenter på transportsektoren. Hensikten med de omstillingene som ble gjennomført i forrige periode, var selvsagt å spare penger og å nedbemanne de offentlige institusjonene. Men det ble aldri stilt spørsmål om kvaliteten på tjenestene og tjenesteytingen i denne sammenhengen.

Når jeg nå hører Ib Thomsen rose seg selv og den forrige regjeringen for avviklingen av Vegvesenets produksjonsvirksomhet, hadde jeg i hvert fall ventet at representanten Thomsen stilte seg spørsmålet: Hva oppnådde man med denne avviklingen? Hva oppnådde man med dannelsen av selskapet Mesta? Har konkurransen i markedet blitt særlig bedre, og kan det tenkes at noe av den formidable kostnadsøkningen som man erfarer i transportsektoren for tida, kan skyldes at man ikke lenger har en offentlig produksjonsvirksomhet som er i stand til å dempe presset i den private sektoren? Er det slik at vegvedlikeholdet er blitt bedre etter at man foretok denne operasjonen? Svaret kjenner alle: Nei! Alle undersøkelser viser at det er blitt verre. Det er blitt dårligere som følge av omorganiseringen av Vegvesenets produksjonsvirksomhet.

Hva har ellers skjedd? Jo, det som ellers har skjedd, er at kompetansen som man hadde på dette feltet, forvitrer gradvis, slik at man i dag bare sitter og forvalter kontrakter. Det er med andre ord blitt flere til å administrere, flere til å kontrollere, og det er innført rigide bestillingssystemer.

Nå ser vi til og med at de samme partiene er innstilt på å opprette et eget vegtrafikktilsyn som skal føre tilsyn med tilsynsmyndigheten. Det er klart at resultatet av dette blir bare mer byråkrati, mer administrasjon og mindre gjort. Bestiller–utfører-rollen som ble innført av den forrige regjeringen, og som nå har ridd offentlig sektor som en mare, har bare ført til mer byråkrati, mer administrasjon og større kostnader for det offentlige.

Bent Høie (H) [12:50:42]: Jeg skal svare på forrige innlegg med to poenger. Det første er at hvis det er slik at den nåværende regjering er enig i Gullvågs analyse – noe som de fleste andre ikke er enig i, og de fleste analysene viser at han har feil – bør en umiddelbart reversere det den forrige regjering gjorde på dette området. Det har vi sett lite til.

For det andre: Når det gjelder kvalitet, har jeg registrert at Gullvåg har et visst engasjement for bane. Vil han da spørre brukerne av Gjøvikbanen om de er fornøyd eller ikke fornøyd med kvaliteten på tilbudet etter at det ble konkurranseutsatt?

Det som jeg vil si oppsummeringsvis, er at hvis en er opptatt av å bevare det norske velferdssamfunnet, og det tror jeg de fleste partiene er, bør en se på det paradokset at enhver statsråd i enhver regjering i de siste 20 årene i Norge har kunnet svare på ethvert angrep fra opposisjonen, enten den har vært rød eller blå, at tilbudet er blitt bedre enn i fjor, og at tilbudet er blitt bedre enn under den forrige regjeringen. Det vil enhver statsråd i denne regjeringen kunne si, og det kunne enhver statsråd i den forrige regjering si. Men innbyggernes oppfatning av tilbudet har ikke fulgt den samme utviklingen. Hva er årsaken til det? Jeg tror at en vesentlig del av årsaken til det er noe av det som representanten Tybring-Gjedde var inne på, nemlig at alle innbyggerne i dette landet hvert år har opplevd at tilbudet som de får i privat sektor, er blitt radikalt mye bedre selv om prisen ikke har gått opp. Ja, kanskje i mange tilfeller har den gått ned. En opplever at de løsningene som det i privat sektor tidligere tok lang tid å få til, og som ikke nødvendigvis hadde den gode kvaliteten, plutselig er tilgjengelige her og nå, og til en bedre pris enn tidligere. Det bør bekymre en statsråd som har et overordnet ansvar for de offentlige tjenestene i dette landet, ikke minst i forhold til å se på hva en har å lære av privat sektor.

Jeg tror nemlig at når hver enkelt av oss vet at det å ordne et problem ved hjelp av private tjenesteytere løses veldig raskt, mens problemer en har i forhold til det offentlige, tar lang tid – og hvis det fortsetter – vil det svekke folks oppslutning om det norske velferdssamfunnet. Det betyr at flere og flere i dag, under en rød-grønn regjering, kjøper private sykehustjenester, og at flere og flere i dag, under en rød-grønn regjering, kjøper private omsorgstjenester, nettopp fordi de ikke er fornøyde med det offentlige. Jeg hadde trodd at denne regjeringen faktisk var opptatt av å møte den utfordringen, men det er de åpenbart ikke.

Statsråd Heidi Grande Røys [12:53:59]: Det denne interpellasjonen i alle fall har vist, er at det framleis er veldig stor forskjell i synet på offentleg sektor mellom dei borgarlege partia Høgre og Framstegspartiet og den regjeringa som sit i dag. Det er for så vidt heilt greitt for oss. Det er difor vi har lagt fram ein fornyingsstrategi som skil seg vesentleg frå Morten Meyer og Victor Norman sine krumspring når det gjeld offentleg og statleg forvalting i førre periode.

Kari Lise Holmberg var inne på at vi måtte vri ressursar frå byråkrati til velferd. Ja, det driv vi med kvar einaste dag. Men var det det Høgre dreiv med i førre periode? Det kan vi jo stille spørsmål ved. For det vi fekk i førre periode, var fleire utanfor arbeidslivet. Folk gjekk tidlegare av med pensjon. Tidlegpensjonering vart brukt som verkemiddel i ein del av dei omstillingane som skjedde i statleg sektor. Vi var nede i ein pensjonsalder på rundt 58 år, men han er no heldigvis på veg oppover igjen. Vi fekk auke i uføretrygda, auke i folk på attføring og i rehabilitering. Vi fekk sjølvsagt fleire arbeidsledige. Men det skal ikkje berre Høgre ta ansvar for. Det kom òg av ein konjunktursituasjon. Men, i det heile, Høgre sin måte å omstille offentleg sektor på, støytte folk ut av arbeidslivet. Slik kan vi ikkje bruke ressursane våre. Denne regjeringa har ein heilt annan politikk på det området.

Så til konkurranseutsetjing av velferdstenester. Kvifor? Desse velferdstenestene skal jo gjerast. Om det er ein offentleg tilsett hjelpepleiar, eller om det er ein privat tilsett hjelpepleiar, så skal tenesteytinga gjerast, og vi må vere opptekne av kvaliteten på tenesteytinga. Vi meiner at den einaste måten å sikre at alle i dette landet, same kvar ein bur, same kva innhald ein har i lommeboka, skal få likeverdige tenester på, er at det offentlege må ta eit ansvar, for det er berre det offentlege som har likebehandling og rettferd som overordna mål, og som ikkje minst legg rettsstaten sine prinsipp til grunn, slik at ein i tillegg kan klage. Dei kutta som Høgre og Framstegspartiet no gjer først og fremst på løyvingar til fylkesmennene i sine alternative budsjett er eit alvorleg angrep på det eg vil kalle rettsstaten Noreg. Det er fylkesmennene som fører tilsyn med barnevernsinstitusjonar, med helsetenester rundt om i kommunane, og med helsetenester i sjukehusa. Å kutte i løyvingane til fylkesmennene er å kutte i talet på tilsyn som skal sørgje for at alle innbyggjarar i dette landet får det velferdstilbodet dei skal ha, og får den klagebehandlinga som dei skal ha. Eg kan ikkje skjøne at ein med frimod står her, på Stortingets talarstol, og er stolt over å kutte i det byråkratiet.

Bjørg Tørresdal var oppteken av å få innvandrarane våre i arbeid. Eg er hjartans einig med Bjørg Tørresdal i det. Difor har denne regjeringa ei gedigen satsing på norskopplæring medan den førre regjeringa kutta på det. Om ein ikkje kan norsk, får ein seg ikkje jobb. Det med norskopplæring, det med å kvotere innvandrarar i statleg sektor, få dei inn i arbeid, la dei få sin fyrste jobb, det er den beste måten å bidra på for både å auke arbeidsstyrken og sjølvsagt òg få ned arbeidsløysa blant innvandrarane våre.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.