Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torfinn Opheim (A) [11:19:36]: (ordfører for saken): Gaveforsterkningsordningen er et direkte resultat av behandlingen av den såkalte forskningsmeldingen, Vilje til forskning. Det er viktig å huske på at det ikke er lenge siden denne var til behandling. Derfor er det heller ikke lenge siden vi opprettet gaveforsterkningsordningen. Det var i 2006. Jeg tror det er viktig å huske på dette når vi i dag diskuterer og vedtar endringer i gaveforsterkningsordningen. Vi må ha respekt for at erfaringsgrunnlaget av denne grunn kan være litt spinkelt.

La meg først si litt om den ordningen vi har i dag. Stortinget har tidligere vedtatt veldig ambisiøse mål innen forskning. Målet er at 3 pst. av BNP skal gå til forskning. Deltakerne i dette kappløpet mot målet er to parter, nemlig det offentlige og private, veldig forenklet sagt. Fortsatt er det langt fram til målet for begge parter. Vi i denne salen skal selvsagt være veldig forsiktige med å kritisere tempoet til den andre parten når vår egen fart for å nå målet ikke er optimal – men likevel stadig høyere. Nettopp denne utfordringen, nemlig fartsmangelen, kan vi si var noe av foranledningen til å etablere gaveforsterkningsordningen – altså ikke som kritikk, snarere som en stimulus.

Denne ordningen skulle stimulere private, her definert som bedrifter, privatpersoner eller stiftelser, til å gi gaver til Forskningsrådet, Det Norske Videnskaps-Akademi og universitetene og til høyskoler med rett til å tildele doktorgrad. Tempo og omfang skulle økes, ikke bare når det gjaldt den som gav, for dersom gaven var stor nok og ellers lå innenfor rammene, ville det bety at staten måtte bidra med 25 pst. av gavens størrelse, i tillegg til verdien av gaven, altså en forsterkning av gaven.

For det andre ønsker vi alle større oppmerksomhet om – og derigjennom flere – donasjoner. En giver, Trond Mohn i Bergen, sier at det er en glede å gi, det er en av drivkreftene. Dessuten kan det jo være en god investering i framtiden, kanskje en bedre investering av formue enn andre investeringer det har vært oppmerksomhet rundt de siste dagene.

For det tredje er dette samtidig en erkjennelse av at private bør bidra mer til finansiering av forskning. Vi vet også at dette er en utfordring som andre er opptatt av i EU. Det er altså ikke bare i Norge at private bør bli bedre i denne sammenheng. Slik sett skulle en gjerne tro at vi er i godt selskap, men det er dessverre ikke slik. Vi ligger nok som nasjon litt etter i denne kampen.

Det kan selvsagt være mange grunner til at vi ligger etter andre land, men i forskningsmeldingen står det at i Norge har grunnforskning «vært ansett som et offentlig anliggende». Vi har altså med en tradisjon å gjøre – en tradisjon vi har lyst til å gjøre noe med, til beste for alle parter.

Heldigvis blir det slått kraftig opp i media når noen gir penger til forskning. De samme medier melder også om det faktum at når en ser på de 20 rikeste personene her til lands, finner vi en formue på 250 milliarder kr. Fra 2004 til 2006 ble det gitt 541 mill. kr i gave til grunnforskning – 400 mill. kr av disse kom fra én person og 135 mill. kr i gaveforsterkning. Til sammen blir det 676 mill. kr. Det er fenomenalt mange penger isolert sett, men ikke sett i forhold til formue eller de målene som er satt i forskningsmeldingen.

I dag er det slik at størrelsen på gaven må være minimum 5 mill. kr for å utløse gaveforsterkning. Forslagsstillerne mener at denne grensen bør settes til 500 000 kr for å øke interessen for forskning, og samtidig åpne for andre eller nye givere, og selvsagt for å nå målet i forskningsmeldingen. Komiteen er enig med forslagsstillerne i at en må se på dette, men i en litt større sammenheng, slik at en kan vurdere å utvide rammene.

Selve administreringen av ordningen er det Forskningsrådet som står for. Det vil være naturlig å samarbeide med disse for å se om en kan få en bedre ordning, en ordning som kan administreres på en måte som gjør at en ikke skaper byråkratisering verken for giver, for mottaker eller for den som administrerer.

Ved at en gjennom komitebehandlingen av forslaget har sett at det kan være andre problemstillinger som en bør vurdere i denne saken, stilte hele komiteen seg bak forslaget, som innebærer at vi nå ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget snarest mulig og senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett med en sak om dette. Komiteen mener altså at Stortinget i denne omgang ikke skal ta stilling til om en skal endre den nedre beløpsgrensen.

Jeg vil berømme alle i komiteen, både forslagsstillerne og de andre, for å vise evne til å finne fram til gode forslag til vedtak som kan gjøre at gaveforsterkningsordningen, som er en god ordning, kan bli enda bedre.

Anders Anundsen (FrP) [11:25:00]: Det er full enighet i denne sal om at forskning er viktig for fremtiden. Det er full enighet om at alle skal gjøre det de kan, for å bidra til økt forskning. Det er også full enighet om at en skal øke forskningsinnsatsen til 3 pst. av brutto nasjonalprodukt. Siden det vedtaket ble fattet i denne salen, har andelen av forskningsmidler i forhold til BNP gått ned – fra 1,7 pst. av bruttonasjonalprodukt til 1,5 pst. av bruttonasjonalprodukt.

Vi ligger på bunn i Norden når det gjelder forskningsinnsats. Det er et stort potensial for å følge opp det som denne salen enstemmig har vedtatt. Jeg tror at ærlighet varer lengst. Jeg tror det er vanskelig å være helt trygg på at vi innen 2010 klarer å nå målet om at forskningsinnsatsen skal være 3 pst. av BNP hvis det ikke gjøres radikale grep.

Fremskrittspartiet har foreslått å øke bevilgningene til Forskningsfondet med 34 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Vi har foreslått å endre fordelingen mellom offentlige og private i forhold til hvor stor andel av BNP de skal representere. Vi vil øke den offentlige innsatsen fra 1 pst. til 1,4 pst. og redusere den private fra 2 pst. til 1,6 pst., for å vise at vi må foreta radikale endringstiltak hvis vi skal klare å nå de målsettingene alle i denne salen er enige om. Det er ikke lenge til 2010. Det betyr at vi har mye å gjøre på veldig, veldig kort tid.

Gaveforsterkningsordningen er et av de tiltakene man har brukt for å stimulere til økt grad av private bidrag til forskningen, altså at private skal gi gaver til forskningen, noe som det i norsk sammenheng egentlig har vært liten tradisjon for. Det har vært en veldig vellykket ordning. Det er mange som har benyttet seg av den, og det er mange institusjoner som har fått nyte godt av gaveforsterkningsordningen.

Problemet er at ordningen har en begrensning som er en ganske sterk skranke for at i hvert fall vanlige folk kan bidra til forskningen, og det er at minstebeløpet for å utløse gaveforsterkning er på 5 mill. kr. Det er et høyt beløp. Hvis en mener alvor med at en skal satse på forskning, bør denne grensen reduseres radikalt.

I utgangspunktet foreslo Fremskrittspartiet i representantforslaget at grensen skulle settes til 500 000 kr. Jeg vil skryte ganske sterkt av komiteen og saksordføreren for andre gang fra denne talerstolen, for det har skjedd en radikal endring i regjeringspartienes holdning til gode forslag, også fra Fremskrittspartiet, som har gjort at det for andre gang i denne sal er en samlet komite som har funnet gode løsninger på praktiske utfordringer. Fremskrittspartiet er selvfølgelig glad for det gjennomslaget vi har fått, men vi er enda mer glad på forskningens vegne for at vi nå får en ny vurdering av nedre grense for å utløse gaveforsterkning.

Kanskje er ikke 500 000 kr det rette beløpet, men det vil vi få rikelig anledning til å komme tilbake til. Kanskje bør beløpsgrensen være lavere, kanskje bør den være noe høyere, men målet må være at vi for alvor setter inn de tiltak som det er mulig å sette inn, for iallfall å gjøre det vi kan for å nå målet om 3 pst. Det er usedvanlig langt igjen. Det er lenger igjen til målet om 3 pst. nå enn det var da det ble vedtatt, og det er til ettertanke.

Jeg håper at det samarbeidet som har utviklet seg i komiteen, og som jeg også tror statsråden bidrar til å stimulere ved å åpne for at en skal være konstruktiv og kreativ – og det er vi glad for – vil fortsette på områder som er viktige for nasjonen Norge.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) [11:29:33]: Den gaveforsterkningsordningen som ble opprettet av regjeringen Bondevik II i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 20 for 2004-2005, Vilje til forskning, har vist seg å være et riktig, viktig og interessant virkemiddel for å utløse private bidrag til grunnforskning. Målet om å bruke minst 3 pst. av BNP til forskningsformål innen 2010 er en viktig målsetting, som også forrige taler var inne på, men den står i fare for å bli en floskel. Visjonen, som 3 pst.-målet er, skulle sørge for at Norge har et kunnskapsbasert og konkurransedyktig næringsliv også i framtiden. Det ble besluttet med tverrpolitisk enighet da Stortinget behandlet forskningsmeldingen i 2005.

Rød-grønne politikere ynder å peke på – også i stortingssalen, selv om det ble moderert litt av saksordføreren i dag – den manglende private forskningsinnsatsen som en av hovedgrunnene til at Regjeringen har problemer med å innfri sine egne løfter. Det kan jo være en kjærkommen lynavleder for selvpålagte hvileskjær og sparebluss innen forskningen, men å finne syndebukker løser ikke utfordringen, selv om det kan være en både morsom og spennende øvelse.

Norsk Industri har ved et par anledninger i det siste vist til at næringsrettet forskning i nominelle kroner er redusert de siste to årene. Dette har noe å gjøre med signalene man sender ut, og med virkemidlene man er villig til å bruke for å nå et mål, slik som også forrige taler var inne på. For i de foregående årene, dvs. under den forrige regjeringen, var det kraftig vekst i denne type forskning.

Ønsker man økt privat forskningsinnsats, må man legge forholdene til rette for å utløse en slik innsats. Men det gjøres jo ikke. Ordninger som SkatteFUNN-ordningen og dagens tema, gaveforsterkningsordningen, får en heller stemoderlig behandling av denne regjeringen. Når private givere har respondert så positivt på denne ordningen at de har gitt mer enn Regjeringen har forutsett i budsjettene, så har man omdisponert fra andre forskningsmidler for å kunne oppfylle statens andel av gaven. Jeg vil tro at det kan virke rimelig demotiverende på mulige private givere å se at deres gave blir en belastning på andre deler av forskningen.

Dette gir meg en anledning til å si noe om giverkultur. Vi har ingen utbredt og romslig giverkultur i Norge. Det har noen konsekvenser at en skaper en samfunnsstruktur der det meste skal ordnes av staten. Det er ikke bare en giverkultur man mangler, man mangler også en mottakerkultur. Ferske eksempler på heftige debatter etter private gaver til forskningen skulle være gode bevis på det. Samtidig bør vi notere oss at det heller ikke er noen tvil om at USAs verdenshegemoni når det gjelder fremragende universiteter og forskning, er basert på en markert og synlig giver- og mottakerkultur.

Det er gledelig at det er bred enighet i komiteen om at gaveforsterkningsordningen er et viktig virkemiddel for å utløse privat finansiering av forskning. Høyre er positive til forslag som kan føre til at bruken av ordningen blir mer utbredt. Med dagens regjering framstår 3 pst.-målet mer som en uforpliktende visjon. Da kan jeg – lett spøkefullt – legge til at jeg håper man ikke forveksler dette med nullvisjonen innenfor samferdsel.

Vi mener det er fornuftig å senke ordningens nedre grense. Det vil kunne gjøre ordningen aktuell for en bredere givergruppe, alminneliggjøre ordningen og slik sett bidra til å utvikle både en giver- og en mottakerkultur. Men vi er i tvil om hvorvidt en nedre grense på 500 000 kr er den riktige og fornuftige beløpsgrensen. Vi finner også, dessverre, grunn til å understreke at en utvidelse av gaveforsterkningsordningen ikke må gå på bekostning av ressurser til annen forskning. Vi imøteser derfor en grundig behandling av gaveforsterkningsordningen før sommerferien.

Odd Einar Dørum (V) [11:34:08]: Komiteinnstillingen er enstemmig, og det er bra at vår komite kan legge fram slike saker i Stortinget. Men jeg tar ordet for å presisere noen viktige forutsetninger, noen forventninger.

Forventningene er at når vi får en sak, vil saken bidra til å utvikle det som bl.a. representanten Gundersen nå var inne på, at vi i Norge får aksept for en gavekultur, kall det gjerne en mesenkultur. Vi har hatt det slik i Norge, har vi oppdaget, at mannen Trond Mohn i Bergen er blitt kjent etter hvert, først i forbindelse med en kvart milliard kroner til Universitetet i Bergen, så i forbindelse med et betydelig beløp til Universitetet i Tromsø, og så i forbindelse med en gave til Høgskolen i Bergen på et beløp som i hvert fall en stund skapte forvirring hos Regjeringen. Men jeg oppfatter det slik at Regjeringen har bestemt seg for å forholde seg vennligsinnet til dette, så jeg skal ikke komme tilbake til det. Men det illustrerer kanskje at vi ikke er vant til dette.

For min del har jeg lagt merke til at fra det tidspunkt NHO inviterte til et seminar om å skape en slik kultur, er det faktisk kommet en god del gaver. På det tidspunkt husker jeg at Jens Ulltveit-Moe sa omtrent som følger: I Norge har ca. 400 familier som har en formue på 200 mill. kr eller mer. Er du ca. 50 år, kan du svi av 20 mill. kr resten av ditt liv. Det burde bli noe igjen til samfunnsnyttige formål. Det var invitasjonen på et veldig åpent seminar, hvor hele hensikten var å tenke kreativt.

Venstre har en forventning om, når vi får tilbake en sak, og når vi også får senere budsjetter, at gaveforsterkning blir sett på som et viktig virkemiddel, og at man også ser på den nedre grensen. Vi er åpne med hensyn til hvor langt ned en skal gå, slik som andre har vært inne på, men vi tror at det er et viktig virkemiddel.

Det er også viktig å understreke at når vi får gaver, må vi ikke senere få reprise av det vi fikk da Trond Mohn gav sin store gave, for da foretok den tidligere kunnskapsministeren, som den nåværende statsråd nå har tatt over en del av porteføljen til, det grep at når det kom inn en gave, finansierte man rett og slett statens bidrag ved å ta fra en annen del av forskningen. Hva gjør man da? Punkt 1: Man svekker forskningen. Men – punkt 2 – man bryter en kontrakt med det sivile samfunn. For kontrakten med det sivile samfunn, altså de som skal gi noe, er jo at når du gir noe, utløser du noe i tillegg, og ikke noe som bare skal være med på å flytte på penger i et budsjett.

Med disse forventningene følger Venstre den innstillingen som er framlagt. Vi forventer at vi får bidrag til å skape en god kultur rundt det å gi gaver, at det er hederlig, ærlig og respektfullt å gjøre det, og at vi aldri noen gang senere skal få oppleve at når noen gir en stor gave, salderer man og flytter penger fra andre deler av forskningsbudsjettet.

Statsråd Tora Aasland [11:36:58]: Jeg er glad for det samarbeidet som åpenbart har vært i komiteen, og for det engasjementet som kommer fram her i debatten fra komiteens side når det gjelder forskningsinnsats, også fra private.

Gjennom denne ordningen bidrar det offentlige med 25 pst. i gaveforsterkning til private gaver til grunnforskning, og som kjent er den nedre beløpsgrensen 5 mill. kr.

Gaveforsterkningsordningen ble lansert i den siste forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 for 2004-2005, Vilje til forskning, som et tiltak for å styrke innslaget av private donasjoner til grunnforskning. Bakgrunnen var at Norge, sammenliknet med andre land, har et lavt innslag av slik forskningsfinansiering, noe flere av representantene har vært inne på. Jeg vil si at jeg er glad for at forskningen de siste år har fått mange store gaver. Som representanten Dørum nevnte: Denne regjering og denne statsråd er vennligsinnet til slike gaver. At vi har fått mange store gaver, kan tyde på at ordningen virker etter hensikten. Private gaver er et positivt supplement til de midlene som kommer fra offentlige kilder og bedriftenes egne investeringer i forskning.

Selv om det offentlige har hatt og fortsatt skal ha et hovedansvar for nettopp grunnforskningen, vil ikke den offentlige finansieringen ha mulighet til å fange opp eller virkeliggjøre alle gode forskningsprosjekter. Økt innslag av private gaver vil styrke mangfoldet i forskningsfinansieringen. Jeg mener at økt mangfold er positivt i seg selv. Det kan også bidra til å fange opp forskningsområder som faller utenfor det offentliges prioriteringer. Ordningen forutsetter at mottakerinstitusjonen kan garantere at både gave og offentlig gaveforsterkning benyttes til langsiktig, grunnleggende forskning. Det innebærer derfor et ansvar å motta en gave. Ansvaret er dels knyttet til å sikre vitenskapeligheten. Mottakerinstitusjonene må også vurdere om de kan utføre forskningen med et omfang og en innretning som giver ønsker, både ut fra de forskere og det vitenskapelige utstyret som er tilgjengelig.

Bakgrunnen for at beløpsgrensen ble satt relativt høyt, ved 5 mill. kr, var at man ønsket en ordning som kunne monne, samtidig som den skulle være enkel å administrere. I tillegg var vurderingen i forskningsmeldingen at det allerede var relativt gode ordninger for private donasjoner som ikke faller inn under gaveforsterkningsordningen, og hvor dette da ble en ny ordning i tillegg.

Men jeg er selvfølgelig åpen for å revurdere om 5 mill. kr er en riktig beløpsgrense. Jeg noterer meg forslaget om å redusere beløpsgrensen til 500 000 kr. Departementet har også mottatt andre innspill til endringer i ordningen, bl.a. når det gjelder hvem som kan være mottakere av gaven. Utfordringen her blir å holde administrasjonskostnadene på et rimelig nivå i forhold til å være mottaker og forvalte en slik ordning. Jeg er helt enig i at vi ikke har hatt en kultur for dette i Norge. Den ønsker vi velkommen, og vi ønsker å bygge opp et godt system for det. Men det setter også noen utfordringer og krav til oss, dvs. departement og statsråd som skal forvalte det, og til de institusjonene som mottar gavene. Her må vi være ryddige og ordentlige, slik at kvaliteten sikres.

Både endringer i beløpsgrense og spørsmål om hvem som skal inngå i kretsen av gavemottakere må vurderes nøye. Jeg mener det er viktig å se disse problemstillingene i sammenheng, og vil derfor gå gjennom flere sider ved ordningen. En slik gjennomgang vil måtte bygge på de erfaringer som vi har rukket å få på den relativt korte tiden ordningen har eksistert. Videre vil det for meg være naturlig å trekke inn Norges forskningsråd, som administrerer ordningen, i en slik vurdering.

Jeg vil derfor, som komiteen uttrykker ønske om, komme tilbake til Stortinget med en samlet vurdering av ordningen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2008.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse M. Schmidt (FrP) [11:41:34]: Det er veldig bra at vi er enige om viktigheten av denne ordningen. Men Fremskrittspartiet mener at det òg er av største viktighet at midlene som blir utløst ved denne ordningen, kommer i tillegg til de ordinære bevilgningene til forskning og ikke tapper andre forskningsområder ved en rokering, slik vi har sett.

Mitt spørsmål til statsråden er egentlig så enkelt som: Vil statsråden påse at det ikke skjer igjen?

Statsråd Tora Aasland [11:42:01]: Det som har vært gjort i denne ordningen, er at man har omdisponert midler som ennå ikke var brukt – altså ubrukte midler fra prosjekter og programmer som allerede var forsinket – til å følge opp de 25 prosentene som var statens ansvar. Man har benyttet muligheten til en viss fleksibilitet.

Men jeg merker meg absolutt representantens innspill, og det vil være en meget viktig del av min gjennomgang. Selvfølgelig skal det ikke gå ut over forskning som er i gang, eller forskningsmidler som er bevilget. Her har man isteden utnyttet en viss fleksibilitet i forhold til midler som ikke var brukt. Jeg skal love representanten at dette skal komme i tillegg til eksisterende bevilgninger.

Gunnar Gundersen (H) [11:42:58]: Jeg noterte meg at statsråden i svarbrevet til komiteen dro inn Kreftforeningen og at de hadde bedt om at man også skulle se på om gaveforsterkningsordningen kunne gjelde andre mottakere. Det ble også gjentatt her at det ville bli vurdert innlemmet i gjennomgangen. Jeg tror det er en vanskelig vei å gå. Man risikerer å kludre med denne ordningen som oppfattes som ganske enkel å forstå ute, ved å blande for mange formål.

Den situasjonen som Kreftforeningen har havnet i, er både beklagelig og spesiell, i og med at de står for en veldig stor andel av midlene til kreftforskning i Norge og må vies mye oppmerksomhet. Men jeg ber om at man tar med seg at det kanskje ikke er lurt å dra alt mulig inn i en ordning som allerede har vist seg å fungere ganske bra.

Statsråd Tora Aasland [11:43:55]: Når jeg nå skal gjennomgå dette for å legge det fram for Stortinget til våren, vil det være naturlig for meg å se veldig nøye på grenseflatene i forhold til andre deler av vårt forskningssystem og andre former for gaver.

Jeg kan berolige representanten med at dette vil bli tatt inn i den helhetlige vurderingen. Jeg håper, i godt samarbeid med Stortinget, å kunne komme fram til en ordning som er enda bedre enn den vi har i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Carl I. Hagen gjeninntok her presidentplassen.