Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det ikkje blir gjeve anledning til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det blir sett på som vedteke.

Jorodd Asphjell (A) [17:05:56]: (ordfører for saken): I Soria Moria-erklæringen slår Regjeringen fast at en vil sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det. Dette målet er det bred politisk oppslutning om, også i komiteen.

Tilstanden på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet er i dag ikke tilfredsstillende, og derfor vil Regjeringen ha økt fokusering på området.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2008 la Helse- og omsorgsdepartementet fram en nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering. Strategien skal bl.a. bidra til et sikrere kunnskapsgrunnlag og en mer felles oppfatning av tilstanden på området og hva som må gjøres i framtiden.

Det er utfordringer bl.a. når det gjelder brukermedvirkning, kvalitetsutvikling, rolle- og rammebetingelser for de private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjonene og prioriteringen i den samlede ressursbruk i kommunene, spesialisthelsetjenesten og andre sektorer på dette området. Samhandling er kanskje den største utfordringen som helse- og omsorgstjenesten står overfor, og er sentralt innenfor habilitering og rehabilitering, der brukerne ofte er avhengige av tjenester fra mange aktører, nivåer og sektorer.

Når man skal vurdere ressursbruk og prioriteringer på habiliterings- og rehabiliteringsområdet, er det viktig å ta utgangspunkt i den samlede ressursinnsatsen. Både kommunene og helseforetakene bruker i dag store ressurser på dette området i egen regi. I tillegg kommer det ressurser som brukes til kjøp av tjenester ved private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner.

I statsbudsjettet for 2008 har vi

• fortsatt øremerking av midler til private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner, og de er et godt supplement til de offentlige tilbudene som finnes

• økning av midler til sykehusene – her inngår habilitering og rehabilitering

• bedret kommuneøkonomi

• «Raskere tilbake»-ordningen, herunder rehabilitering

• særlige tilskudd til arbeidsrettet rehabilitering

Så innenfor statsbudsjettet er det en rekke områder hvor en omtaler dette i konkrete bevilgningsforslag. Et overordnet mål er å sikre habilitering og rehabilitering til alle som trenger det.

Befolknings- og sykdomsutviklingen tilsier at behovet for habiliteringstjenester vil øke i årene framover. Blant annet er det flere barn med medfødte eller tidlig ervervede funksjonshemninger som lever opp, og som vil ha behov for habilitering i tiden som kommer. Barn med nedsatt funksjonsevne skal ha et forsvarlig habiliteringstilbud, uavhengig av hvor de bor i landet. Tjenestene må ha en kapasitet som står i forhold til behovene som skal dekkes, og kapasiteten må brukes på en måte som gjør at tjenestene når ut til brukerne, i samsvar med målsettingen om likeverdighet.

Nyere forskning peker på behovet for en sterkere integrering av akuttbehandling og rehabilitering, i form av spesialisert, koordinert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. For eksempel har pasienter rammet av hjerneslag, bedre effekt av opphold i spesialiserte slagenheter.

Kommunene har en nøkkelrolle med tanke på habilitering og rehabilitering, for de fleste brukere vil tyngdepunktet når det gjelder tjenester, ligge i kommunene landet over. Tjenestenes formål tilsier at tjenestene må ytes nærmest mulig der personen lever. Dette er også i tråd med prinsippet om at helsetjenesten skal organiseres etter LEON-prinsippet, altså laveste effektive omsorgsnivå.

Det legges vekt på at tiltakene i rehabiliteringsstrategien får særskilt styringsmessig oppmerksomhet, og at de samtidig blir integrert i det samlede utviklingsarbeidet som skjer i oppfølgingsarbeidet med Nasjonal helseplan. Rehabiliteringsstrategien er primært rettet inn mot helse- og omsorgssektoren, men ingen rehabiliteringsstrategi kan lykkes uten et samarbeid med områder som bl.a. arbeid, utdanning og barns og unges oppvekstforhold generelt. Oppfølgingen av rehabiliteringsstrategien skal skje i samarbeid med de viktigste aktørene på feltet, ikke minst med brukerorganisasjoner og faglige organisasjoner.

Representanter for private tjenesteleverandører vil også bli invitert til samarbeid. Særlig viktig er det at brukernes og pårørendes erfaringer og synspunkter, bl.a. formidlet gjennom brukerorganisasjonene, kommer fram og kan prege den videre utvikling av dette viktige tjenestetilbudet i årene framover.

Jeg vil på vegne av mindretallet i helse- og omsorgskomiteen ta opp forslaget om at Dokument nr. 8:56 for 2006-2007 vedlegges protokollen.

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har teke opp det forslaget han refererte til.

Vigdis Giltun (FrP) [17:10:48]: Det er merkelig hvordan man på bakgrunn av ulikt politisk ståsted får en totalt forskjellig virkelighetsoppfatning med hensyn til hva som i realiteten skjer på rehabiliterings- og habiliteringsfeltet.

Regjeringen fastholder hardnakket at det ikke er foretatt kutt i rehabiliteringstilbudet, at alle som har rett til rehabilitering, får det, og at det derfor ikke er behov for ytterligere lovfesting av rettigheter.

Fremskrittspartiet kjenner til manglende rehabiliteringstilbud til blinde og svaksynte, til pasienter som er rammet av epilepsi, til pasienter med alvorlige hodeskader, til slagrammede som ikke får tilbud om behandling i slagenheter, til reumatikere og kronikere, rusavhengige og eldre – for å nevne noen. Det er ikke bare kvaliteten som teller, men også kvantiteten. Det er altfor få plasser til å dekke det behovet vi har i dag. For alle som har et rehabiliteringsbehov, vil et kvalitetsmessig godt tilbud uten unødig ventetid være avgjørende for hvilket funksjonsnivå og hvilken livskvalitet den enkelte oppnår.

Det var en grunn til at mange stilte opp i en fredelig demonstrasjon i forbindelse med helsekonferansen i mai, hvor de ville vise Sylvia Brustad at mange nå var fortvilte over kutt i rehabiliteringstilbudet. I mange tilfeller får nå eldre og kronikere beskjed av sin fastlege om at de ikke engang behøver å søke. Dette fører til at en stor del av det udekkede behovet for rehabiliteringsopphold ikke engang blir synlig.

Vi har vært i kontakt med veldig mange institusjoner som på grunn av for dårlige avtaler står i fare for å måtte legge ned hvis det ikke skjer positive endringer. I stedet for å ramse opp hvem dette gjelder, sier jeg: ingen nevnt, ingen glemt, for når det gjelder de private tjenesteyterne på dette området, tror jeg faktisk samtlige har problemer og sitter med ledig kapasitet. Det kunne vært interessant å høre fra statsråden hvor stor andel av de private institusjonene som nå har langsiktige og forutsigbare avtaler om å benytte hele den kapasiteten de har tilgjengelig.

Det var flere enn meg som tok det som et alvorlig signal da helse- og omsorgskomiteen mottok over 200 000 underskrifter, med et klart budskap om at rehabiliteringsfeltet trenger en kraftig styrking. Fremskrittspartiet mener det er påkrevd med en opptrappingsplan for å nå målet om rehabilitering til alle som har behov. Planen må finansieres med øremerkede midler inntil en ny statlig finansieringsform er på plass. Det må også være et uavhengig forvaltningsorgan som utarbeider avtaler og anbudsdokumenter, og en reell konkurranse mellom private og offentlige institusjoner betinger at helseforetakene må inngå avtaler og konkurrere på lik linje med private og ideelle utøvere. Markedet fungerer ikke med helseforetakene i dobbeltrollen som kjøper og utøver av de samme tjenestene, og avtalene må være forutsigbare og langsiktige. Dagens avtaler, som strekker seg fra ett til to år – og kun i enkelttilfeller til fire år – gjør det vanskelig å tiltrekke seg kvalifisert og spesialisert personale for å opprettholde gode og stabile arbeidsmiljøer, og det gjør det også vanskelig å foreta større investeringer og vedlikehold.

Fremskrittspartiet mener at det må satses mer på forskning for å bedre behandlingsmetodene og resultatene, og det må også legges til rette for at private utøvere skal kunne delta i forskning og behovskartlegging ved å bidra med verdifullt erfaringsgrunnlag fra ulike behandlingsformer. Forskningen må også foregå i kommunene og implementeres i praksis. Helhetlige behandlingsforløp forutsetter en langt bedre samhandling mellom kommunenes helse- og omsorgstjeneste, fastlegen og institusjonene.

Fremskrittspartiet mener at dagens finansiering ikke fanger opp de reelle kostnadene ved ulike rehabiliterings- og behandlingsalternativ, og det fører også til ulik praksis og varierende oppfølging i kommunene. Mange vil trenge oppfølging over flere år, og andre vil ha behov for livslang rehabilitering og opptrening eller habiliteringstilbud. Avkorting av tilbud, som vi dessverre hører om, kan føre til dårlig eller ingen effekt, og i ytterste konsekvens kan det bety en forverret helsetilstand for mange.

Tilsynsrapporter fra Helsetilsynet viser at habiliteringstilbudet til barn svikter både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. I rapporten om landsomfattende tilsyn med habiliteringstjenesten for barn avdekket Helsetilsynet i 2006 store avvik og svakheter i fire av fem kommuner. Fremskrittspartiet er bekymret over at det i mange kommuner er problematisk å få tilbud om avlastning ved akutt behov og utenom avtalte tidspunkter, og at foreldrene i liten grad får velge mellom kommunal og privat avlastning. Når det gjelder habilitering, er grensesnittet mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten uklart. For barn og unge med behov for habilitering eller rehabiliteringsopphold utenfor hjemmet vil det være viktig å få muligheten til å oppleve mestring, sosialt samvær og tilpassede aktiviteter. De geografiske forskjellene i behandlingstilbud og forskjellene kommunene imellom viser at Regjeringen bør vurdere en endring av organiseringen og finansieringen av disse tjenestene.

Representantene fra regjeringspartiene sier seg fornøyd med at Regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2008 har lagt fram en strategi om habilitering og rehabilitering. Fremskrittspartiet tror ikke dette vil være nok, og vil støtte det representantforslaget som foreligger.

Sonja Irene Sjøli (H) [17:16:15]: Bakgrunnen for at Høyre har fremmet forslaget om en opptrappingsplan for å styrke tilbudet om habilitering og rehabilitering både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, er at mange pasienter opplever et svært mangelfullt tilbud.

Habilitering og rehabilitering handler om å gi mennesker som er rammet av sykdom, skade eller funksjonshemming, en ny mulighet til å mestre hverdagen og til å delta aktivt i arbeids- og samfunnsliv. Et bedre tilbud vil være en investering i bedre livskvalitet for mange mennesker. Samtidig vil det redusere behovet for omsorgstjenester.

Høyre mener det er nødvendig å vedta en forpliktende opptrappingsplan med øremerkede midler som sikrer bedre kapasitet og kvalitet i tilbudet. Det må gis særskilte tilskudd til forskning og til tiltak som stimulerer til et helhetlig tjenestetilbud for pasientene, og private aktører må sikres mer langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.

Høyre prioriterte rehabilitering i budsjettet for 2007, og har foreslått å styrke feltet med 550 mill. kr utover Regjeringens forslag også for 2008. Med en så stor politisk enighet som det er om at rehabilitering må prioriteres og bli det neste store satsingsområdet, er det nesten uforståelig at det nå skyves enda lenger ned på prioriteringslisten av Regjeringen. Vi forventet en forpliktende opptrappingsplan for feltet, men fikk en mindre forpliktende strategi som verken innfrir forventningene som er skapt, eller løser utfordringene.

En mangelfull satsing fra Regjeringens og regjeringspartienes side har naturlig nok skapt sterke reaksjoner i fagmiljøene og hos pasientorganisasjonene. Som jeg var inne på i budsjettdebatten tidligere, fikk helse- og omsorgskomiteen for et par uker siden overlevert ca. 220 000 underskrifter fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyke med krav om at det må utarbeides en rehabiliteringsreform som skal gi bedre kvalitet og kapasitet og en bedre organisering, og ikke minst styrke pasientenes rett til rehabilitering.

I sommer var det en stor demonstrasjon utenfor Stortinget med krav fra pasienter og fagmiljøer om at Regjeringen måtte stoppe raseringen av rehabiliteringstilbudet. Det har gjort inntrykk på meg, det har gjort inntrykk på flertallet i komiteen, men det ser ikke ut til å ha gjort synlig inntrykk på verken regjeringspartiene eller helse- og omsorgsministeren. En litt større ydmykhet i forhold til hvordan pasientene og fagmiljøene faktisk opplever dagens situasjon, hadde vært å foretrekke.

Regjeringspartiene stemte til og med ned forslaget om en åpen høring om Høyres forslag i Stortinget. Opposisjonspartiene måtte derfor arrangere en egen høring hvor hele ti sentrale høringsinstanser møtte og støttet vårt forslag om en opptrappingsplan. Jeg må tillegge at gjennom mine ti år på Stortinget har jeg aldri opplevd maken til maktarroganse i komitearbeidet. At regjeringspartiene stemmer ned et forslag om en høring på en sak som Regjeringen selv sier er så viktig, er helt uforståelig. Det skapte naturlig nok også reaksjoner hos høringsinstansene, spesielt fordi dette er et område som de mener trenger et skikkelig løft, og et tverrpolitisk løft.

Som flere har vært inne på, er det dessverre grunn til å frykte at Regjeringen av ideologiske grunner bygger ned det viktige, verdifulle private rehabiliteringstilbudet, uten at det finnes et fullgodt tilbud i offentlig regi. Dette går ut over pasientene. Helseforetakene har både i 2006 og i 2007 blitt instruert av statsråden om å begrense bruken av private aktører og primært utnytte kapasiteten i offentlige institusjoner. Det har for så vidt også kommet fram fra flere av regjeringspartienes talsmenn her tidligere i dag. Som en følge av dette drives mange rehabiliteringsinstitusjoner over hele landet nå med redusert kapasitet, samtidig som mange pasienter mangler et tilbud om behandling. Private aktører er ikke bare et supplement til det offentlige, slik representanten Asphjell sa i sitt innlegg, men det er faktisk en del av – og en betydelig del av – tilbudet innen rehabilitering. Uten det private tilbudet om rehabilitering hadde nok tilbudet til pasientene vært betydelig dårligere.

Laila Dåvøy (KrF) [17:21:14]: Representantforslaget fra Høyre om en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering er et viktig dokument. Etter at Høyre fremmet forslaget, har Regjeringen i St.prp. nr. 1, statsbudsjettet for 2008, lagt fram «Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008-2011». Problemet med denne strategien er at den i motsetning til forslaget fra Høyre ikke inneholder forslag om øremerkede midler. Ja, den inneholder ikke friske midler i det hele tatt, noe som svekker mulighetene for at habilitering og rehabilitering blir et satsingsområde framover, slik Stortinget gang på gang har påpekt og ønsket. Jeg vil også nevne at alle opposisjonspartiene i sine alternative budsjetter for 2008 fremmer forslag om ytterligere midler til habilitering og rehabilitering.

I februar i år debatterte Stortinget et annet representantforslag om rehabilitering, fremmet av Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkepartis forslag dreide seg om en bedre lovfesting av rehabilitering. I innstillingen fremmet Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet forslag om å be Regjeringen vurdere å lage en egen rehabiliteringslov, noe som dessverre ikke ble vedtatt.

En rekke pasientorganisasjoner har ventet lenge og i spenning på Regjeringens satsing på rehabilitering, men skuffelsen var stor da strategien kom. Få dager etter at strategien var framlagt, arrangerte LHL en stor konferanse om habilitering og rehabilitering. Det var svært interessant å være til stede og få de første reaksjonene fra en rekke organisasjoner.

Samtlige organisasjoner gav uttrykk for et skrikende behov for satsing på habilitering og rehabilitering, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Det ble påpekt fra flere at retten til rehabilitering er uklar i dagens lovverk. Det ble også påpekt stor mangel på pasientinformasjon. En dyp bekymring for reduksjon i rehabiliteringstilbudene den senere tid ble også framhevet. Flere var kritiske til manglende økonomi og lite konkretisering av tiltak i den nylig framlagte strategien. En av de store pasientorganisasjonene gav strategien fra Regjeringen karakteren «ikke bestått».

Slik jeg ser det, er det et tankekors at tiltakene i planen er formulert lite forpliktende, og at det etter så lang tids jobbing med strategien fra Regjeringens side ennå er mye som skal vurderes og gjennomgås.

Et annet tankekors, som en av innlederne på ovennevnte konferanse påpekte, er en ganske ukritisk overføring av Leon-prinsippet til rehabiliteringsfeltet. Rehabilitering er for mange det stikk motsatte, nemlig tidlig, intensiv, rask og tverrfaglig intervenering. Først senere, etter en viss tid, vil det være snakk om et lavere behandlingsnivå. Dette er jo kjernen i mye av kritikken i dag, nemlig at rehabilitering ikke gis, ikke er intensiv, eller er så mangelfull og kortsiktig at den har liten effekt. Det har vi mange eksempler på.

Å satse på habilitering og rehabilitering er god samfunnsøkonomi. At en pasient med hjerteinfarkt raskt får arbeidsrettet rehabilitering, gjør at han kan komme fort tilbake i arbeid. Å gi rask og nok opptrening til en gammel pasient med benbrudd, gjør at hun blir selvhjulpen og førlig etter en tid, og kan hindre behov for hjelpetiltak i hjemmet eller, i verste fall, en institusjonsplass. Å gi en slagpasient som har mistet taleevnen, umiddelbar språktrening, kan også avhjelpe at han blir hjelptrengende i framtiden. Å gi en kronisk syk pasient jevnlig og regelmessig habilitering eller rehabilitering, kan gjøre at vedkommende kan klare seg i arbeidslivet, eller være mindre avhengig av hjelpetiltak framover. Og, ikke minst, god habilitering og rehabilitering vil gi bedre livskvalitet, mindre smerter og større egenmestring, noe som er viktig for oss alle.

Til sist vil jeg si at siste ord nok ikke er sagt om habilitering og rehabilitering fra denne talerstol. Kristelig Folkeparti støtter representantforslaget fra Høyre fullt ut, men håper også at Regjeringen vil komme med mer konkrete tiltak og en skikkelig opptrappingsplan i budsjettene framover.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [17:25:57]:Rehabilitering og habilitering er viktige ledd i behandlingskjeden. Når vi ser på det totale bildet over rehabiliteringsfeltet, kan vi slå fast at aldri har så mange fått så kvalitativt god rehabilitering som nå.

Når antallet døgn ved de private rehabiliteringsinstitusjonene er noe lavere i 2007 enn det var i 2005, skyldes det at en gjennom økte midler har styrket kvaliteten på rehabiliteringsplassene, noe som mange steder var nødvendig, og at en ikke har funnet rom for å opprettholde den totale kapasiteten. Veksten har skjedd først og fremst gjennom helseforetakenes egne virksomheter og i kommunehelsetjenesten. Antall rehabiliteringsdøgn i sykehus har økt med så mye som 10 000 døgn fra 2005 til 2006.

Jeg opplever nå igjen at dette på en måte er svartmaling: Fordi en ikke har kjøpt fullt så mange plasser ved de private rehabiliteringsinstitusjonene, virker det som om dette er et nedprioritert område fra Regjeringens side. Jeg synes det er ganske underlig å høre.

Vi ser samtidig at det innen pleie og omsorg i mange kommuner faktisk satses på rehabilitering av eldre. Det å få et opphold på en rehabiliteringsplass på et sykehjem i 14 dager, kanskje hver 6.–8. uke, for hjemmeboende betyr økt førlighet, økt livskvalitet og utsettelse av permanent heldøgns institusjonsplass.

Ifølge et faktaark fra KS utgjorde antall plasser som var avsatt til rehabilitering/habilitering i 2004 3,8 pst., i 2005 4 pst. og i 2006 4,6 pst. av heldøgnsplassene på sykehjemmene i kommunene. Dette er en positiv utvikling som jeg tror skyldes at en ser rundt omkring at rehabilitering virker. Kommunene prioriterer faktisk dette.

Målet med rehabilitering og habilitering er å gi mennesker som er rammet av sykdom eller funksjonsnedsettelse, en ny mulighet til å mestre hverdagen. Senterpartiet vil fortsatt styrke rehabiliteringstilbudet, hvor de private, ideelle institusjonene har en viktig plass. Det trengs økte midler på dette området, for vi kan aldri få nok av rehabilitering, slik at flere mennesker kan få bedret livskvalitet og bedre mestring. Men ingen har nevnt i debatten at det faktisk er 47 lærings- og mestringssenter. Det planlegges 14 nye lærings- og mestringssenter, noen i kommunene, men de fleste tilknyttet helseforetakene. Lærings- og mestringssentrene har nettopp som formål å hjelpe mennesker til å leve bedre med sykdom. Å svartmale dette området synes jeg faktisk en bør holde seg for god for. En får heller ut og nyorientere seg og se hva som finnes på dette området.

Gunvald Ludvigsen (V) [17:29:25]: Regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett inneber etter Venstre si oppfatning ikkje noka satsing på rehabilitering slik som det har vore lova. Rett nok er det snakka mykje om rehabilitering, men ord er ikkje det same som pengar! Venstre har satsa på rehabilitering som eit av dei mest prioriterte områda i vårt alternative budsjett. Vi har sett av 200 mill. kr til nettopp rehabiliteringsføremål, og vi har dessutan sett av 240 mill. kr til styrkt rusomsorg, som absolutt har slektskap til den saka vi drøftar i dag.

Venstre vil prioritere at folk med trong for funksjonsfremjande tiltak eller rehabilitering må setjast i stand til å meistre kvardagen sin og løyse utfordringane sine. Det er jo det rehabilitering eigentleg dreier seg om. Rehabilitering er til for dei som lir, ikkje for nokon andre.

Venstre vil ha tiltak som styrkjer den einskilde sine moglegheiter til å leve eit godt liv på eigne premissar, og som dessutan er lønsame for samfunnet fordi det er tiltak som bidreg til sjølvhjelp og yrkesaktivitet. Ei styrkt rehabilitering er heilt avgjerande i møtet med framtidas samfunnsutfordringar knytte til ei aldrande befolkning, mangel på arbeidskraft og det faktum at stadig fleire overlever alvorlege skadar og sjukdomar.

Venstre vil at habilitering og rehabilitering skal bidra til at menneske med nedsett funksjonsevne skal kunne oppnå best mogleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking i samfunnslivet.

Venstre vil ha fleire habiliteringstiltak som har ungdom som målgruppe.

Venstre trur at det å ha tilsette som har koordineringsansvar når det gjeld rehabilitering, vil kunne vere ein god ide. Betre koordinering av rehabilitering særleg av kronikarar som ofte fell mellom to stolar, ville ein slik koordinator m.a. kunne bidra til.

Venstre meiner det må stimulerast til meir forsking for å finne ut kva som er best rehabilitering. Vi veit for lite om det i dag.

Venstre er oppteke av at frivillige organisasjonar som driv gode faglege rehabiliteringstilbod, må få større føreseielegheit, som andre har vore inne på, med omsyn til drift og avtaleperiodar. Dette vil sjølvsagt ha positive følgjer for pasientane, men ikkje minst for dei driftsansvarlege, dei tilsette og samarbeidspartnarane – altså heile feltet av folk som er involverte i et slikt opplegg.

Eg sa i mitt innlegg under budsjettbehandlinga før i dag at eit helsevesen som ikkje tenkjer førebygging, behandling og rehabilitering som ein heilskap, ikkje tek inn over seg dei menneskelege eller samfunnsmessige realitetane.

Men dei som treng rehabilitering, er ei særs ueinsarta gruppe. Det er ei samlegruppe som kjem under nemninga «dei som treng det mest». Det er kronikarar, rusmisbrukarar og menneske med funksjonshemningar. Desse menneska har vi eit særskilt ansvar for å sjå. Desse folka treng rehabilitering meir enn dei fleste andre for å kunne få ein betre kvardag og eit verdig liv.

Dette er eit forslag som Venstre støttar. Vi er einige med Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti i denne saka.

Olav Gunnar Ballo (SV) [17:33:43]: Jeg vil først gi ros til forslagsstillerne. Jeg har også merket Sonja Irene Sjølis sterke engasjement i forhold til habilitering og rehabilitering. Det er ofte den måten man får løftet saker på, at enkeltpartier tar tak i områder av medisinen, fokuserer på den og ønsker å styrke den. På samme måte merker man nå at Venstre er blitt mye mer opptatt av tannhelse enn de var i hvert fall i den perioden jeg satt i sosialkomiteen tidligere. Det er jo bra.

Men det som er utfordringen, er hvordan man kan frigjøre ressurser til å styrke slike felt. Det er jo det hele den debatten vi hadde i sted om budsjettet, handler om. Det er tankevekkende, synes jeg, at det eneste partiet utenom regjeringspartiene som har funnet å kunne fremme et forslag innenfor rammen, er Kristelig Folkeparti. Det man også ser, er jo at de forskjellene som er i forslagene, ikke er dramatisk knyttet opp mot regjeringspartiene. Det betyr jo at det i realiteten er relativt stor enighet på mange områder om hva en bør satse på.

Jeg var inne på det tidligere, at det vi ser ved en rekke lokalsykehus, er at man sliter med rekrutteringen innenfor en del fagområder, spesielt det kirurgiske fagfeltet, og der det sannsynligvis er slik at tiden har gått ifra en organisering av den typen tjenester som innebærer akuttfunksjoner på veldig mange spesialiteter. Kanskje er det tjenlig med sentralisering der. Men det man samtidig ser, er jo at i den delen av befolkningen som er sterkt voksende, nemlig den eldre delen av befolkningen, er det kanskje spesielt to tjenester det er stort behov for. Det ene er indremedisinske tjenester og da også akuttmedisinske tjenester ved lokalsykehus, men det andre er jo nettopp rehabilitering – etter slagtilfeller, mennesker som er i bedring etter hjertesvikt, lungeødem, mennesker som skal tilbake til hjemmet eller til den hjemmebaserte omsorgen, eller kanskje på et sykehjem, og som trenger tiltak for at man skal klare å stabilisere dem på et bedre nivå, slik at man er i stand til å ta hånd om dem i hjemkommunen. Det betyr at i stedet for å frykte at lokalsykehus skal miste arbeidsoppgaver, er dette et nytt stort område som lokalsykehusene skulle kunne ta imot med åpne armer og tilrettelegge for.

Slik sett kan jeg også skjønne Fredriksens frustrasjon over at når et sykehus som Kirkenes nettopp etablerer den type tjenester, så kan det være vanskelig på grunn av økonomien å holde det i drift. Men svaret på det er jo nettopp: Hvordan kan vi frigjøre ressurser fra andre områder, der vi strengt tatt ikke har så stort behov for de tjenestene, til å styrke et felt som dette? Da ønsker jeg Høyres initiativ her velkommen, men jeg regner med at de også kan vise oss hvordan man kan hente ressurser fra andre områder til å få det realisert.

Statsråd Sylvia Brustad [17:36:52]: Jeg mener at dette er et område hvor mange har grunn til å være ydmyke. Dette er et område hvor mye er ugjort, fordi det har vært lavt prioritert gjennom mange år, slik jeg ser det. Det er derfor bra med engasjement, for det er fortsatt for mange som ikke får den hjelp og oppfølging de trenger for å få et bedre liv og en bedre livskvalitet etter at de har vært utsatt for ulykker eller hva det måtte være.

Men så er jeg noe uenig, ikke overraskende, i den beskrivelsen som særlig Høyre og representanten Sjøli her kommer med, om at det meste skulle være mørkt og svart, og om hvor dårlig Regjeringas politikk skulle være på dette området. Jeg håper å bli trudd på at Regjeringa har et ekte engasjement for rehabilitering og habilitering, at det er et område vi ønsker å satse mer på. Vi har lagt til rette for økt innsats og mer målrettet rehabilitering både i kommunene, i spesialisthelsetjenesten og i samarbeid med private institusjoner på opptrenings- og rehabiliteringsfeltet. Vi er ikke i mål, men vi har kommet i gang. Jeg merker meg særlig engasjementet rundt barn og habilitering, og jeg deler det engasjementet.

Regionale helseforetak øker innsatsen på rehabiliteringsområdet ved sine egne sjukehus. Antallet pasientopphold har ifølge Norsk pasientregister økt betydelig fra 2005 til 2006. Samlet innsats i sjukehusavdelinger og poliklinikker er beregnet til mellom 1,5 og 2 milliarder kr i 2006.

Midlene til private institusjoner har økt med over 14 pst. fra 2005 til 2007. Det kan vanskelig framstilles som et kutt på det området. Det omfatter både midler fra den øremerkede bevilgninga til regionale helseforetak, midler fra foretakenes egne basisbevilgninger og tilskudd til utvikling av rehabiliteringsinstitusjonene. Sistnevnte er et tilskudd fra prosjektbevilgninga som Regjeringa fikk etablert i 2005 for å rette opp uheldige virkninger av Bondevik-regjeringas anbudsopplegg for kjøp av private rehabiliteringstjenester.

I tillegg til de avtalene som er inngått mellom regionale helseforetak og private rehabiliteringsinstitusjoner, har mange institusjoner fått avtaler gjennom ordninga «Raskere tilbake». Som kjent er målet med den ordninga å tilby behandling og rehabilitering til sjukmeldte. Bare i denne ordninga er det i løpet av dette året så langt gjort avtale med de private for 73 mill. kr.

De regionale helseforetakene stiller krav til kvalitet i rehabiliteringstilbudet. Det gjelder sjølsagt også for de private institusjonene. Flere av de private har hatt utfordringer knyttet til det å innfri kravene til drift og faglig innhold. Antall institusjoner har likevel holdt seg stabilt. Det var 38 slike i 2006 mot 37 i 2005. Noen institusjoner har falt fra, mens andre har kommet til. Antallet plasser er noe redusert, men nedgangen er ikke så omfattende som den offentlige debatten kan gi inntrykk av.

Det gir liten mening å sammenlikne antall godkjente plasser i 2005 med antall plasser i 2007, bl.a. fordi utnyttelsesgraden er svært forskjellig. Belegget i 2005 varierte mellom 60 og 100 pst. av de godkjente plassene, mens tallet for 2007 sier hvor mange plasser som faktisk skal brukes etter avtale mellom institusjonene og de regionale helseforetakene. I tillegg kommer som kjent plassene innenfor «Raskere tilbake»-ordninga.

Det er heller ingen tvil om at en styrket kommuneøkonomi har ført til økt innsats innenfor rehabilitering i kommunene. Økninga i antall fysioterapiårsverk er et eksempel på det.

Med det budsjettet som Stortinget sannsynligvis kommer til å vedta i dag, legger vi grunnlaget for å styrke rehabiliteringsområdet ytterligere. Øremerkede midler videreføres, og vi skal følge opp vedtak som gjelder spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene gjennom de kanalene vi har for dette.

Jeg mener det er viktig å høyne statusen for rehabilitering og habilitering. Det skal være et prioritert felt i alle deler av vår helsetjeneste. Det betyr også at mange flere ledere må ta dette på mye større alvor enn de har gjort fram til nå. Regjeringa har derfor lagt opp til et meget bredt samarbeid mellom forskjellige departement, brukerorganisasjoner og fagmiljø. Jeg lytter sjølsagt også til de innspill som har kommet i denne debatten og ellers fra Stortinget, om hvordan vi skal gå videre i denne viktige saken.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Jorodd Asphjell (A) [17:42:16]: Vi har hørt en del kraftfulle slag i løse luften her i forbindelse med rehabiliteringsdebatten. Når enkelte representanter sier at regjeringspartiene gjør bruk av maktarroganse ved å stemme ned forslag i komiteen, vil jeg minne om at regjeringspartiene er i mindretall i helse- og omsorgskomiteen. Så her er det for de borgerlige partiene fullt mulig, hvis de er til stede, å stemme for forslagene og få dem vedtatt slik de ønsker.

Når det gjelder høringsbiten, hadde vi en høring knyttet til budsjettet for 2007. Vi hadde en høring om rehabilitering i forbindelse med Omsorgsplan 2015, og vi hadde også en høring knyttet til budsjettet for 2008 i forbindelse med opptrappingsplanen for 2008–2011. Så alle de organisasjonene som er knyttet til rehabiliteringsfeltet, har hatt god mulighet til å være i dialog med oss både i komiteen og i Stortinget, og de har gitt klart uttrykk for hva de mener både muntlig og skriftlig. Det er jeg veldig glad for, og det er gode og konstruktive innspill som det er viktig å ha med seg i det videre arbeidet framover.

Jeg tror at en nasjonal strategi som skal strekke seg over fire år, vil gi status til et fagfelt som har manglet dette. Det vil gjøre at de får søkere til fagfeltet og får hevet kvaliteten på de tilbudene som allerede er etablert, og de som skal etableres. Det handler om de offentlige tilbudene, og det handler om de private tilbudene.

De regionale helseforetakene yter rehabiliteringstjenester både poliklinisk og ambulant, som dag- og døgnopphold på de kliniske avdelingene og i egne rehabiliteringsavdelinger samt i spesialsykehus for rehabilitering. På bakgrunn av registrerte DRG-tall i 2006 anslås utgiftene knyttet til rehabilitering i sykehus til om lag 1,5 milliarder kr. I tillegg kommer rehabilitering på poliklinikkene, som er anslått til rundt 0,5 milliarder kr. Det viser at det brukes mange kroner på rehabiliteringsfeltet også i helseforetakene. I tillegg brukes det til kjøp av rehabilitering ved private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner i 2007 1,14 milliarder kr. Det økes også i 2008.

Jeg vil gjenta: Det er ikke bare kvantiteten, men også kvaliteten på tilbudet som er viktig. Alle brukerorganisasjoner, på tvers av fagområder, sier også at det er viktig å satse på kvalitet og å heve statusen innenfor feltet. Bare på den måten kan vi nå nye mål, få et bedre behandlingstilbud og større oppslutning på dette området.

Sonja Irene Sjøli (H) [17:45:18]: Når statsråden sier – og sikkert mener – at Høyre og jeg svartmaler situasjonen innenfor rehabiliteringsområdet, blir det feil. Det Høyre gjør, er bare å målbære den virkeligheten som fagmiljøene, pasientene og pasientorganisasjonene opplever, og det gjelder innenfor både habilitering, rehabilitering og rusomsorgen. Det er en virkelighet hvor de både gjennom underskriftskampanjer, gjennom demonstrasjoner og gjennom henvendelser både til Regjeringen og til komiteen målbærer veldig sterkt det de opplever som en mangelfull satsing fra Regjeringens side når det gjelder rehabilitering. De opplever at de har blitt lovt veldig mye, men at det ikke kom noe mer for 2008. Det er i realiteten ingen satsing på habilitering og rehabilitering i budsjettet for 2008.

Når statsråden, og for så vidt også representanten Asphjell, nærmest beskylder Høyre for svartmaling, er det i realiteten faktisk pasientene, fagmiljøene og pasientorganisasjonene de angriper, og det må være et tankekors.

Laila Dåvøy (KrF) [17:47:12]:Det er noe som er vanskelig med rehabiliteringsfeltet og dokumentasjon av tall, dokumentasjon av om man har en økning eller om man har en reduksjon i antallet rehabiliterte pasienter, antallet pasienter som får tilbud. En del organisasjoner sier til oss gang på gang at det er en nedgang både for deres institusjoner og i tilbudet til de pasientene de organiserer. Statsråden har svart mange ganger i Stortinget og kan også dokumentere at her har det blitt en økning. Da har jeg et resonnement som jeg ikke vet om blir riktig, men iallfall sa jeg litt om dette i mitt første innlegg under behandlingen av budsjettet.

I Sosial- og helsedirektoratets rapport om innsatsstyrt finansiering for 2006, står det:

«På bakgrunn av en sterk økning i dagbehandling for rehabilitering har vi bedt Avregningsutvalget om å foreta en vurdering».

Så sier de:

«Dessverre ser vi at mange sykehus og institusjoner ikke har oppfylt de krav som regelverket setter for refusjonsutbetaling».

Så kommer det:

«Tjenester som skulle vært finansiert gjennom poliklinisk takst, som er lavere enn ISF-refusjon, er feilaktig kommet inn i utbetalingsgrunnlaget som dagbehandling».

Jeg leser da dagbehandling for rehabilitering, for det går fram av det avsnittet. Det dreier seg totalt om ca. 88 mill. kr i feilkorrigering i 2006.

Mitt spørsmål til statsråden er egentlig: Kan det tenkes at det ligger noe her som gjør at vi har så forskjellige tall å operere med? Er det mulig for departementet å gå litt mer inn i det og se? Som politiker i Stortinget synes jeg det er ganske vanskelig gang på gang å måtte høre fra organisasjoner at her er det en nedgang, og gang på gang høre på Regjeringen, som sier at det er en oppgang. Jeg skjønner det ikke, rett og slett.

Inge Lønning (H) [17:49:35]: Vi lever i en tidsalder hvor hukommelsen er faretruende kort. Det kan se ut som om det også gjelder i helse- og omsorgskomiteen. I fjor skrev en enstemmig komite i budsjettinnstillingen at rehabilitering «må bli det neste store satsingsområdet» innenfor norsk helsepolitikk. Når man sier det, går jeg ut fra at man mener noe med det, og i hvert fall går jeg ut fra at man mener at situasjonen ikke er tilfredsstillende, for ellers har det ingen mening å snakke om «det neste store satsingsområdet».

I dagens debatt kan det virke som om særlig saksordføreren har gjort det til en hjertesak å fremstille det som om situasjonen er nær fullkommen på dette området, og at det egentlig ikke er bruk for noen opptrapping av innsatsen i det hele tatt. Talspersoner for regjeringspartiene går meget langt i retning av å avvise enhver påpekning av kapasitetsmangel på dette området ved å si at det er svartmaling. Det er forbausende at virkeligheten kan endre seg så hurtig i løpet av ett kalenderår, for man kan vel ikke for ramme alvor mene at det fra vi avgav budsjettinnstillingen i fjor til debatten i dag har skjedd en dramatisk endring til det bedre innenfor rehabiliteringsfeltet. Det står rett og slett ikke til troende. Man tvinges jo til å se i øynene at hvis man fører en politikk der man trapper ned bruken av de etablerte private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene av ideologiske grunner, dekkes ikke den differansen opp ved en tilsvarende økning innenfor det offentlige, simpelthen fordi prisen for den samme innsatsen i det offentlige som regel er tre eller fire ganger høyere. Da blir jo regnestykket relativt enkelt når det gjelder den totale kapasitet, hva man får igjen for pengene. Det kjedelige er at dette ideologiske felttoget salderes på brukernes bekostning.

Statsråd Sylvia Brustad [17:52:15]: Det kan høres ut som Høyre, og særlig representanten Lønning, trur at et utsagn blir mer sant om det gjentas veldig mange ganger. Nå har jeg hørt, ikke bare i debatten i dag, men i utrulig mange andre debatter og i det offentlige rom, at Høyre har påstått at vi har et ideologisk felttog mot private opptreningsinstitusjoner. Svaret på det er et klart nei!

Vi bruker private opptreningsinstitusjoner i stort monn, og det bør vi gjøre, for de har veldig mye bra rehabiliteringstilbud å stille opp med. Ikke minst er det for ordninga «Raskere tilbake», hvor det er tilleggspenger til rehabilitering, for i år inngått avtaler med 18 institusjoner til en verdi av 73 mill. kr.

Jeg tar på største alvor at vi ikke er i mål når det gjelder rehabilitering. Jeg tar på største alvor at det er mye ugjort. Derfor er den planen som Regjeringa nå har foreslått, og som ligger i budsjettet, en start på en vei videre, hvor målet er å komme høyere også med bevilgninger.

Det går ikke an å snakke om rehabilitering og ikke ta med seg historiens største satsing på sjukehus for neste år. Det går heller ikke an å snakke om rehabilitering uten å ta med et fortsatt kjempeløft i kommuneøkonomien. Det er også slik, og jeg skjønner at Høyre ikke liker å høre det, at det har vært en økning på 14 pst. til kjøp hos private fra vi overtok i 2005 til 2007. De øremerkede tilskuddene til de regionale helseforetakene har også gått opp med 3,8 pst. fra 2006 til 2007.

I tillegg har vi en egen bevilgning til RHF-ene som vi måtte ha inn for å redde en del institusjoner som var ute å kjøre da vi overtok. Men viktigere enn det er det å se framover. Jeg håper kanskje det engasjementet som er også i denne salen på dette feltet, og som jeg tar alvorlig, kan brukes for å få til at flere faktisk får et tilbud om rehabilitering i tida framover.

Mesteparten av rehabiliteringa i dag foregår i våre sjukehus. Det har hatt en kraftig økning. Mye vil måtte foregå i kommunene i framtida, der folk bor. Så skal vi sjølsagt bruke de private opptreningsinstitusjonene, de som er av god kvalitet, også i tida framover.

Jeg går ut fra at ingen mener at vi skal ha opplegg som gjør at folk er på rehabilitering i kanskje 14 dager til tre uker og spiser god mat og har det sosialt bra, men er like dårlige når de kommer ut. Poenget må være, i tillegg til det, at de også kan bli rehabilitert og få hjelp til å komme tilbake til et liv med en bedre livskvalitet, med varig virkning, og at det ikke er slik som mange har opplevd etter å ha vært på rehabiliteringsinstitusjoner, at de egentlig ikke har blitt noe bedre etter å ha vært der i flere uker. Vi må ha gode tjenester av god kvalitet – både private og offentlige!

Inge Lønning (H) [17:55:40]: Det er ikke noen spesialøvelse for Høyre å lese Soria Moria-erklæringen. Det går jeg ut fra andre også har gjort. Det er heller ikke noen spesialøvelse for Høyre å lese statsrådens instruksjonsbrev til de regionale helseforetakene. I Soria Moria-erklæringen står det at det er Regjeringens bevisste politikk å bygge ned bruken av private tilbydere innenfor helsesektoren. I statsrådens instruksjonsbrev har det også vært pålagt helseforetakene å gjøre det samme. Dette er en generell, overordnet politikk, og jeg trodde faktisk at den var ideologisk begrunnet. Det er vanskelig å se noen annen type begrunnelse.

Representanten Per Olaf Lundteigen, som så vidt jeg vet, er innvalgt for et av regjeringspartiene, bad i en debatt her i salen tidligere i år Regjeringen om å legge av seg de ideologiske brillene når det gjelder politikken nettopp overfor de private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjonene, som han, i sitt tilfelle, hadde kjennskap til fra sitt eget hjemfylke.

Det har vært en nedgang i antall behandlingsdøgn innenfor disse institusjonene på 17 pst. Det er vel dokumentert, og det betyr at det er 17 pst. færre pasienter som har fått den typen tilbud. Det skyldes formodentlig ikke at behovet er blitt 17 pst. mindre, eller at antallet som venter på den typen behandling, er blitt lavere enn det var. Det skyldes rett og slett kapasitetsmangel.

Da synes jeg det blir litt forbløffende når man med nebb og klør argumenterer imot et såpass enkelt forslag som det vi har fremsatt, og som ligger til behandling, der man ber Regjeringen utarbeide en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Nei, sier regjeringspartiene, vi ønsker ingen opptrappingsplan, det er nok med den strategien som er lagt inn i budsjettet, og som i realiteten ikke betyr noe annet enn kompensasjon for lønns- og prisvekst. Det vil si at det representerer overhodet ingen vekst eller noen forsterket innsats innenfor området rehabilitering. Da må jeg ha lov til å gjenta spørsmålet: Hvorfor var man i fjor med på å skrive inn i komiteinnstillingen at rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet i norsk helsepolitikk? Hvor lenge skal vi vente på at man er villig til å være med på å realisere det satsingsområdet?

Statsråd Sylvia Brustad [17:58:50]: Jeg vil påstå at vi som tilhører regjeringspartiene, nok kjenner til innholdet i Soria Moria-erklæringa litt bedre enn det Lønning nå forsøker å gi inntrykk av. Når det gjelder private kommersielle sjukehus, har signalene vært at vi først og fremst skulle utnytte kapasiteten i de offentlige sjukehusene. Det har medført at aktiviteten i de offentlige sjukehusene har økt noe mer enn det som har vært reduksjonen i de private kommersielle sjukehusene.

Så har vi nettopp i dag også hatt debatter om de private ideelle sjukehusene, som f.eks. Haraldsplass eller Lovisenberg, som denne regjeringa mener også er veldig viktige, og som er en del av vårt helsevesen som vi vil slå ring om.

Når det gjelder rehabiliteringsfeltet, har denne regjeringa aldri sagt at vi ikke vil benytte private rehabiliteringsinstitusjoner. De gjør en stor jobb på rehabiliteringsfeltet, og det skal vi bidra til at de får lov til å gjøre også i tida framover.

Når representanten Lønning her raljerer med tall, er det, så vidt jeg kan skjønne, ikke tatt med økningen i bruken av private institusjoner, f.eks. når det gjelder ordninga «Raskere tilbake». Det er heller ikke tatt med den økninga i rehabiliteringsplasser som nå skjer både i sjukehus og i kommuner.

Jeg er opptatt av at vi får til et opplegg for framtida som gjør at vi greier å øke enda mer både i sjukehus og i kommuner, og også i de private rehabiliteringsinstitusjonene som er av god kvalitet.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:00:53]: (komiteens leder): Av og til stiller jeg meg spørsmålet, som jeg også gjorde i forrige sak: Hvorfor er virkelighetsforståelsen i denne sal så annerledes enn hva den faktisk er utenfor denne steinbygningen? Hvorfor er det slik at man får rapporter nettopp om at køene er formidable innenfor rehabilitering, og at mange ikke får tjenesten? Ja, sågar LHLs institusjon for rehabilitering på Røros kjører nærmest for halv maskin.

Man har også fått beskjed fra Helse Midt-Norge om at hjertepasienter ikke lenger skal være fire uker på rehabilitering, men tre uker på rehabilitering – for å spare penger.

Jeg skal få lov til å henlede oppmerksomheten på en situasjon omtalt av NRK i dag. Det tidligere Kysthospitalet i Stavern, som nå er en del av Rikshospitalet, har fått beskjed om å kutte neste års budsjett med ca. 35 mill. kr. Spesialsykehuset har en årlig omsetning på rundt 200 mill. kr med avdelingene i Stavern, på Nordagutu i Telemark og ved tidligere Kongsgård sykehus i Kristiansand. Et kutt på over 35 mill. kr vil skape det rene jordskjelvet innenfor rehabiliteringsfeltet, som på nasjonalt plan er utpekt som satsingsområde. Da stiller jeg meg spørsmålet: Satser vi på rehabilitering? Hvorfor er vi så redde for å få på plass en opptrappingsplan, når man bl.a. i Soria Moria-erklæringen skriver «rehabilitering til alle som trenger det»? Hvis man virkelig mente det som står i den fortellingen, slik at man om noen år kan si at man faktisk har oppfylt deler av dette, at det nettopp ikke er bare en eventyrfortelling, men at det kommer realiteter ut av det, bør man i hvert fall kunne støtte forslaget om en opptrappingsplan innenfor et felt som man selv sier at man vil satse på.

Alle partier i denne salen har sagt og skrevet at rehabilitering skal være det neste store satsingsområdet i Norge. Ja, vi har sågar nettopp mottatt 225 000 underskrifter, der man nettopp krever dette. Man krever rehabilitering. Og da blir det jo merkverdig at det som kommer fram i debatten i dag, er redselen for å kunne stemme for et forslag som man faktisk burde være for, hvis man ser på sin egen regjeringserklæring.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Bøhler (A) [18:04:05]: Jeg vil bare tillate meg en liten kommentar til det med å holde tråden fra en debatt til den neste. Representanten Lønning advarte sterkt mot en «kortslutning» i sitt innlegg under budsjettdebatten – en kortslutning som går ut på å konkurrere om å putte inn mest mulig penger, mest mulig ressurser, i stedet for å være opptatt av hvordan vi når målene, hva som gir målbare resultater for brukerne.

Når statsråden og også saksordføreren her dokumenterer at det nå er satt i gang en prosess innenfor hele helsevesenet, og at vi må få med hele det offentlige helsevesenet – sykehusene, kommunehelsetjenestene osv. og institusjonene – og frivillige, private institusjoner som vi samarbeider med, på et løft for rehabilitering, når man forteller om økningen i ressursbruken ved sykehusene, når man, som representanten Skjælaaen gjorde, forteller om økningen i antallet lærings- og mestringssentre rundt ved helseforetakene, når man forteller om en økning på 4,8 pst. av heldøgns sykehjemsplasser som brukes til rehabilitering, når man forteller om en styrket kommuneøkonomi og hvordan det vil gi en økt rehabilitering, forhåpentligvis på bred front etter hvert, når man forteller om hvordan pengene til «Raskere tilbake» brukes til å inngå nye avtaler og få flere inn i rehabiliteringsopplegg, så må vi kunne se at det å få til et løft for rehabilitering er en så bred innsats som hele helsevesenet skal være med på, at det ikke bare dreier seg om øremerking av det ene eller det andre beløpet.

Og da mener jeg at ett viktig punkt er det vi var inne på i den forrige debatten, for å knytte tråden tilbake til den, nemlig finansieringssystemet. Det er faresignaler i det som det vises til når det gjelder Stavern. Jeg har selv hørt det når det gjelder finansiering av rehabilitering ved Aker universitetssykehus, hvor man legger opp til et sammenhengende behandlingsforløp fra inngrep til det å få til spesialisert rehabilitering ved sykehuset, og jeg har hørt liknende historier fra flere deler av Helse-Norge: Man mener rehabilitering er for svakt finansiert innenfor DRG-systemet. Det må vi se på for å få på plass, og for å få til det løftet som hele komiteen etterlyser. Men jeg vil advare mot å gjøre det til bare en konkurranse om enkelte bevilgningsbeløp som tross alt er mindre i denne sammenhengen. Det dreier seg om hvordan vi kan øke innsatsen for rehabilitering i det samlede helsevesenet i Norge – og da snakker vi om andre beløp enn mindre øremerkede poster.

Statsråd Sylvia Brustad [18:06:46]: Jeg tenkte, på bakgrunn av representanten Nesviks innlegg, jeg kunne gi noen kommentarer.

For det første: Når det gjelder LHLs utmerkede tilbud på Røros, er det nå slik at det nylig, meg bekjent, er underskrevet en avtale mellom LHL, Kreftforeningen og Helse Midt-Norge om å utnytte den institusjonen bedre, slik at den vil bli mer fylt opp i løpet av ganske kort tid.

Når det så gjelder Kysthospitalet, er det noe jeg er blitt kjent med i dag. I disse dager er det mange forslag som verserer i lufta som ikke er politisk behandlet, eller på noen annen måte behandlet i styrer, verken her eller der. Så det er viktig å understreke at det forslaget, i likhet med en del andre forslag som om dagen verserer, jo ikke er forslag som er vedtatt.

Til slutt vil jeg bare presisere at det investeringstilskuddet som jeg regner med at Stortinget kommer til å slutte seg til, og som skal brukes for å få til flere plasser, bl.a. ved sjukehjem, omsorgsboliger osv., også er tenkt å brukes til korttidsplasser ved sjukehjem, som det er et stort behov for. Noen av dem vil det jo helt klart være behov for å bruke nettopp til rehabilitering. Så det vil også være et ytterligere bidrag for å gjøre denne situasjonen bedre.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, på inntil 1 minutt.

Inge Lønning (H) [18:08:23]: Jeg har behov for en kort kommentar til representanten Bøhler, for det virket som om han tror at vi debatterer et helt annet forslag enn det vi debatterer.

Vi debatterer ikke et forslag om å øke budsjettposter det ene eller annet sted, vi debatterer et forslag om å be Regjeringen utarbeide en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet. Det er til og med presisert i forslaget at man spesielt skal være opptatt av å stimulere helhetlige tilbud i samhandling mellom førstelinjetjenesten og spesialisthelsetjenesten, altså nøyaktig i tråd med det representanten Bøhler selv beskrev som nødvendig og ønskelig. Hvorfor stemmer man da imot? Hvorfor ønsker man ikke at Regjeringen skal utarbeide en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet? Det fremstår etter denne debatten for meg som en gåte.

Jan Bøhler (A) [18:09:46]: Jeg må jo påpeke, til det representanten Lønning sa, at jeg synes svært mange av innleggene her i dag, i denne debatten, har handlet om at alle er for et løft for rehabilitering, men man påpeker den og den situasjonen på det og det punktet hvor man ønsker mer penger, mer ressurser inn. Jeg mener at den helhetlige innfallsvinkelen som Lønning nå presiserte, er den riktige. Jeg mener den ligger i den starten på opptrappingen som strategien Regjeringen har lagt fram knyttet til statsbudsjettet, innebærer, og det er der vi må jobbe videre.

Vi stemmer ikke for forslaget om en egen opptrappingsplan nå, fordi Regjeringen allerede har lagt fram en sånn plan sammen med statsbudsjettet som vi kommenterer i innstillingen, og som vi vil arbeide videre ut fra.

Vi tar utgangspunkt i det arbeidet Regjeringen til nå har gjort, og vil gå videre med det. Jeg håper vi da vil kunne trekke i samme retning, slik som komiteen og Stortinget har ønsket på dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.