Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [18:11:51]:(ordfører for saken): I Innst. S. nr. 51 for 2007-2008 ønsker representanter fra Fremskrittspartiet å fastsette krav til responstid for ambulansetjenesten i hele landet.

Saken ble nok aktualisert etter et par uheldige hendelser i Svelvik i Vestfold.

Denne saken ble inngående drøftet i St.meld. nr. 43 for 1999-2000, Om akuttmedisinsk beredskap, der konklusjonen var at det å fastsette et slikt krav ikke er lett i vårt vidstrakte og geografisk ulike land. Samtidig erkjennes det at responstiden varierer betydelig fra sted til sted, og komiteen er, som komiteen den gang var, opptatt av at de veiledende responstidene som den gang ble foreslått, overholdes. I akuttoppdrag skal 90 pst. av befolkningen nås innen 12 minutter i byer og tettsteder og 25 minutter i grisgrendte strøk. Tilsvarende for hasteoppdrag er 30 minutter og 40 minutter.

Da St.meld. nr. 43 ble behandlet, ble det spesielt bedt om at dette skulle følges opp. Komiteen er opptatt av at det skal gjøres, men at dette skal ses i en større sammenheng, og derfor ber den Regjeringen ta en gjennomgang av ambulansetjenestens innhold og rekruttering.

Et flertall, de rød-grønne, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at responstiden bør være en del av den utredningen som skal gjøres. Kristelig Folkeparti ønsker å forsterke dette og vil ha en reell vurdering av krav om responstid, mens et flertall, de rød-grønne, Høyre og Venstre, mener at det å fastsette nasjonale standarder ikke vil være hensiktsmessig. De vil ha en tett oppfølging av tjenesten, og kravene i forskriften må følges opp. Forslagsstillerne fra Fremskrittspartiet ønsker at det innføres krav til responstid, og de fremmer forslag om dette som jeg regner med de vil ta opp.

Den andre delen av denne saken dreier seg om luftambulansen og dens mulighet for å lande ved sykehusene våre. Luftambulansen er en viktig del av ambulansetjenesten, og er spesielt viktig der avstandene er store. Den er også et viktig bidrag til kort responstid og en rask måte å få forflyttet pasienter på, både i grisgrendte strøk og når det er ulykker som krever en annen type behandling enn det nærmeste sykehus kan gi.

Det viser seg imidlertid at utfordringen kan være landingsplasser ved de enkelte sykehusene. De sivile ambulanseflyene kan stort sett lande på sykehustak, men der redningshelikopteret, som er del av 330-skvadronen, tas i bruk, kan det oppstå vanskeligheter. Vi hører også om konflikter for nærmiljøet, og at pasienter må transporteres til nærmeste flyplass og på den måten flyttes flere ganger, noe som kan skape forsinkelser og unødvendige plager.

En enstemmig komite er opptatt av at man bør se nærmere på dette og kartlegge hvordan det er rundt om i landet, og den ber derfor Regjerningen sikre gode landingsmuligheter ved landets sykehus.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:15:20]: (komiteens leder): Innledningsvis vil jeg få lov til å ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen. Dette er et forslag som ikke skal stilles opp mot den innstillingen som foreligger, for vi støtter også innstillingen. Det er to forskjellige forslag. Så er det gjort.

Ambulansetjenesten er på mange måter selve livsnerven i vaktberedskapen. Norge er et svært vidstrakt land. Vi har store avstander. Det medfører også at man har store avstander mellom sykehusene, selv om vi enkelte ganger når vi debatterer, skulle tro at sykehusene ligger på hvert nes i Norge. Det gjør de faktisk ikke. Det er viktig at ambulanse knyttet til bil også må ses i sammenheng med luftambulanse og bruk av helikopter og fly i transportoppdrag eller i akuttoppdrag.

Det er imidlertid slik at rapporter viser at det til dels er store forskjeller i responstid mellom distriktene. Riksrevisjonen legger i sitt Dokument nr. 3:9 for 2005-2006 bl.a. til grunn «at det fortsatt er et potensial for å redusere responstiden i enkelte distrikter».

Dette bør vi legge merke til, for når Riksrevisjonen kommer med denne type kommentarer, gjør de ikke det ut fra hvorvidt det er veldig små endringer og små forskjeller, men faktisk fordi det er noe man bør følge opp.

Fremskrittspartiet har i sitt Dokument nr. 8:81 for 2006-2007 prøvd å fokusere på viktigheten av å få ned responstiden, slik at den enkelte pasient er sikret, og ikke bare er sikret, men også, når ulykken er ute eller behovet er der, føler sikkerhet for at man innen rimelig kort tid får den hjelpen man skal ha, og at ambulansen kommer på døra eller til ulykkesstedet. I forbindelse med akuttmeldingen, St.meld. nr. 43 for 1999-2000, skriver man litt om responstider, men det er veiledende, dvs. at de enkelte helseforetakene ikke er nødt til å følge dette, for det er lagt opp som en veiledende norm. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at det nå skal utarbeides skikkelige tider. Vi ber Regjeringen fastsette krav om responstid for ambulansetjenesten i hele landet. Vi gjentar gang etter gang etter gang at vi skal ta hele landet i bruk. Det skal ikke være forskjell på hvor du bor om du får helsetjenester når du har behov for det. Ambulansetjenesten blir i så henseende ekstremt viktig. Derfor ser jeg faktisk fram til det arbeidet som departementet skal gjøre i forbindelse med denne gjennomgangen.

Fremskrittspartiet ønsker å gå litt raskere fram enn det Regjeringen gjør. Statsråden skjønner sikkert at vi er litt utålmodige på dette feltet. Jeg håper derfor at man får fortgang i arbeidet, av hensyn til pasientene. Man skal kunne føle den tryggheten som det er behov for når sykdom og skade inntreffer.

Noe jeg synes er svært gledelig i denne innstillingen, er at en enstemmig komite nå slutter seg til at man skal se på landingsplassituasjonen for helikoptre. Det er nærmest en skam at vi har relativt store sykehus i dette landet som ikke er i stand til å ta imot luftambulansen når den kommer på oppdrag, uten at man må flytte pasienten over fra helikopter til ambulanse, for så å bli kjørt til et akuttmottak. Innenfor denne tjenesten er det noe som heter at tid er svært viktig. Tid redder liv. Da må vi ha dette på plass. Jeg kan nevne store sykehus som Haukeland Universitetssykehus og Sykehuset Østfold i Fredrikstad. I verdens rikeste land må man kunne klare å ordne det slik at i hvert fall luftambulansen får tilgang til sykehusene, og sørge for at pasientene kommer dit de skal så raskt som mulig. Det er nok å tenke seg en hjertepasient, en slagpasient: Jo raskere man kommer til behandling, jo større sannsynlighet er det for at man kommer seg, og blir raskere frisk.

Jeg ser fram til det arbeidet departementet skal gjøre. Vi vil svært gjerne bli holdt oppdatert om hvordan man skrider fram her. I dette landet har vi råd til å sikre raskere responstider, uavhengig av bostedsadresse.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:20:46]: Saksordføreren har på en god måte redegjort for saken og for flertallets standpunkt, så jeg skal ikke bruke lang tid på denne saken.

Høyre er enig med forslagsstillerne i at dette er svært viktig for at den enkelte innbygger skal oppleve trygghet for liv og helse, særlig fordi det ofte står om minutter når liv skal reddes. Tidligere har det jo også til dels vært store forskjeller i bemanning, kompetanse og beredskap i den akuttmedisinske tjenesten. Denne saken ble jo behandlet i Stortinget i 2001, som bl.a. komitelederen var inne på. Jeg hadde gleden av å være ordfører for den saken. Det var Stoltenberg I-regjeringen som la fram den saken. Jeg mener at Stortinget også gjorde et betydelig arbeid for å bedre forholdene når det gjelder akuttberedskapen.

I 2005 fastsatte Samarbeidsregjeringen en ny forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, som omfatter legevaktordingen. Den omfatter også den medisinske nødmeldetjenesten og ambulansetjenesten. I forskriften ble det bl.a. stilt konkrete krav til bedre koordinering, til økt kompetanse og til tiltak for å øke tilgjengeligheten ved utrykning. Hensikten var nettopp å øke kvaliteten på og tilgjengeligheten til tjenestene. Som en følge av forskriften er kravene nå at ambulansene skal være tomannsbetjent, at det skal stilles særlige kompetansekrav til personellet, at ambulansen som hovedregel skal være bemannet med tilstedevakt, og at ambulansepersonell i vakt skal oppholde seg i umiddelbar nærhet av ambulansen. I tillegg skal de regionale helseforetakene og kommunene sørge for nødvendig samarbeid i den akuttmedisinske kjeden og for at tjenestene er samordnet med øvrige nødetater og andre myndigheter.

Når Høyre ikke finner å kunne støtte forslaget, er det ikke fordi vi er uenig i at det er viktig med en kort responstid. På bakgrunn av store geografiske forskjeller og hvordan tjenestene fungerer både lokalt og regionalt, tror vi imidlertid ikke at det vil være hensiktsmessig å fastsette nasjonale standarder for responstid. Men Høyre er opptatt av at kravene i forskriften må innfris, at det er en tett oppfølging av tjenestene, og at de utvikles og fungerer i tråd med intensjonen i forskriftene.

For øvrig støtter Høyre både merknader og forslag når det gjelder å be Regjeringen vurdere hvordan en skal sikre luftambulansen gode landingsmuligheter i hele landet. Vi ser helt klart at det er et behov for å styrke akkurat den tjenesten.

Laila Dåvøy (KrF) [18:23:59]: Alle innbyggere må få et likeverdig tilbud av helsetjenester. Kvalitet, trygghet, tilgjengelighet og omsorg skal utgjøre kjerneverdiene i helsetjenestene. Alle må få samme tilgang, uavhengig av hvor man bor. Lav responstid for ambulansetjenesten er derfor svært viktig for den enkelte innbyggers opplevelse av trygghet for liv og helse. Norge har tilbud der luftambulansen inngår i akuttoppdrag og hasteoppdrag, noe som bidrar til å bedre responstiden der avstandene er store.

Kristelig Folkeparti er glad for at komiteen ber Regjeringen om å foreta en gjennomgang av ambulansetjenestens innhold og rekruttering. Samtidig vil vi understreke at responstiden bør være en naturlig del av en slik utredning. Det har tidligere vært påpekt fra et flertall i komiteen at det er behov for en nærmere utredning av konsekvenser knyttet til gjennomføringen av responstider. Jeg viser her til Innst. S. nr. 300 for 2000-2001.

Det må derfor etter min mening bli en reell vurdering av det å fastsette krav til responstid for ambulansetjenesten i den forestående utredningen, ikke minst sett i lys av utviklingen de senere årene og en del klager som er kommet inn.

Jeg har med noe undring registrert at Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre er med på at responstiden kan være en del av utredningen, samtidig som de fastslår at det ikke vil være hensiktsmessig å fastsette nasjonale standarder for responstid.

Et ferskt eksempel fra mitt eget fylke er Samnanger kommune, som har fått økt responstid, fra 18 til 30 minutter, etter en omlegging av ambulansetjenesten. I denne kommunen har kommunelege og politikere vært helt klare på behovet for å opprettholde ambulansetilbudet, mens Helse Vest på sin side har tatt beslutning om det motsatte. Kommunen opplever seg overkjørt, de viser til mangel på samarbeid og samhandling. En klage til Helse- og omsorgsdepartementet førte heller ikke fram. Men de fikk et møte med en av statssekretærene, og det var de svært glade for. Statsrådens svar på mitt skriftlige spørsmål om Samnanger kommune har stort sett de samme begrunnelsene som Helse Vest har hatt – altså en ensidig mening om dette fra helseforetakets side.

Etter Kristelig Folkepartis mening er responstiden en vesentlig del av kvaliteten i ambulansetjenesten. Helse Bergen har i svar til Samnanger kommune ikke vektlagt responstid som en del av kvaliteten til kommunen. De viser til at det ikke finnes noen absolutte krav om responstid. Samnanger er i tillegg oppfordret av Helse Bergen til å opprette det man kaller en «First responder»-ordning, for å kompensere for responstidsøkningen. Men i dette tilfellet vil man ikke få dekket utgifter til dette, slik jeg har forstått det.

Dette var bare ett eksempel, det finnes flere. Derfor vil jeg innstendig be om at statsråden i sin forestående utredning går inn i problematikken rundt responstid, utreder konsekvenser og vurderer seriøst om det bør fastsettes responstid for ambulansetjenesten.

Til sist: Vi støtter også det som dreier seg om luftambulanse og muligheter for å få landingsplasser.

Statsråd Sylvia Brustad [18:27:50]: Ambulansetjenesten har, som flere talere allerede har vært inne på, en svært viktig rolle i den akuttmedisinske behandlingskjeden. At kvalifisert personell kommer raskt ut til den som har blitt akutt sjuk eller skadet, er ofte avgjørende for å redde liv, og svært viktig for den videre behandlinga og for hvordan sjukdommen utvikler seg.

I forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sjukehus er det satt krav om at ambulanser skal være tomannsbetjente, og det er stilt krav til kvalifikasjoner og til vaktordninger.

Som representantene påpeker, har det i tidligere utredninger og stortingsmeldinger vært drøftet hvorvidt det skal fastsettes krav til responstid for ambulansetjenesten. Dette ble spesielt tydelig i St.meld. nr. 43 for 1999-2000, Om akuttmedisinsk beredskap. I den meldinga ble det anbefalt at konkrete responstider skulle være veiledende i planlegginga av tjenestetilbudet.

Ifølge Riksrevisjonens utkast til rapport i brev av 31. mars 2006 er det gjennomført en forvaltningsrevisjon av bl.a. ambulansetjenesten, basert på data for 2004. Rapporten peker på at det er visse forskjeller i responstid mellom helseregionene. Det forklares i all hovedsak med ulikheter i geografi og bosetting. Rapporten antyder at sjøl om gjennomsnittet på responstida for akuttutrykninger er 12 minutter, er det allikevel variasjoner i og på tvers av regionene. Det taler sjølsagt for at responstida kan bli enda bedre.

De regionale helseforetakene har sørge for-ansvaret for ambulansetjenesten, mens det som kjent er de enkelte helseforetak som har ansvar for daglig drift, enten som en del av sin egen virksomhet eller ved kjøp av tjenester fra private aktører. Kravene til faglig kvalitet er de samme, uavhengig av hvem som er driftsoperatør.

De regionale helseforetakene arbeider med å gjøre denne tjenesten bedre. Dette er i samsvar med forskrift om akuttmedisinske tjenester utenfor sjukehus. For eksempel har både Helse Midt-Norge RHF og Helse Nord RHF gjennomført en omfattende kartlegging og analyse av sine tjenestetilbud med tanke på å bedre kvaliteten, responstida og beredskapen. Flere tiltak er iverksatt eller skal iverksettes, som f.eks. kompetansehevende tiltak, økt bruk av tilstedevakt, endring av ambulansenes plassering og bedre koordinering og sambruk av ambulanser der det er mulig. Kompetansekravene i forskriften skal være oppfylt innen 2010, og helseforetakene arbeider sjølsagt målrettet mot dette. Sosial- og helsedirektoratet arbeider også med overordna tiltak som skal bedre kvaliteten i tjenesten. Blant annet arbeides det med videreutdanning, ansvarsfordeling på skadestedet og bruk av frivillige for å sikre en best mulig tjeneste til brukerne.

Jeg har gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å skaffe data som skal brukes som grunnlag for videreutvikling og oppfølging av ambulansetjenesten i Norge. Det er i tråd med Riksrevisjonens rapport.

Jeg er i utgangspunktet enig med representantene i at fastsatte krav til responstid vil kunne bedre brukernes tilgjengelighet til tjenesten. Men enda kortere responstid betyr også at vi må ha flere ambulanser og sannsynligvis også flere ambulansestasjoner. Det å opprette flere ambulanser og ambulansestasjoner for å sikre bedre tilgjengelighet og kortere responstid vil kunne gå ut over kvaliteten i tjenesten, særlig på små steder. Ambulansepersonalet får sin formelle kompetanse gjennom grunnutdanning, og de utvikler kompetansen gjennom erfaring og trening. Med flere ambulanser og ambulansestasjoner vil det kunne bli færre ambulanseoppdrag pr. enhet, og personalet vil da få mindre mulighet til å skaffe seg nødvendig erfaring for å redde liv når det virkelig gjelder.

Antall oppdrag pr. ambulanse varierer. Det henger i stor grad sammen med geografi, demografi og bosettingsmønstre. I Helse Nord er det eksempler på ambulanser som dekker store geografiske områder med dårlige veier, men som bare har noen få utrykninger i uka. Siden de ansatte jobber i skift, vil få utrykninger bety at den enkelte ansatte får mindre erfaring i tjenesten. I disse områdene er sjølsagt luftambulansetjenesten, hvor legebemannet helikopter kan rykke ut til pasienten, en viktig ressurs.

Utfordringen for bilambulansetjenesten i distriktene er å finne balansen mellom hensynet til tilgjengelighet og hensynet til kvalitet i tjenestetilbudet. Skal det fastsettes responstid, slik det er foreslått, vil det også kunne påvirke det faglige innholdet i negativ retning. Det vil særlig gjelde områder med spredt bebyggelse, der kortere responstid vil kreve flere ambulanser, færre oppdrag pr. ambulanse og dermed en risiko for at ambulansepersonalet ikke får tilstrekkelig trening til å løse de kritiske oppdragene på en forsvarlig måte.

Til slutt spørsmålet om landingsplasser: Jeg har merket meg hva komiteen sier om det. Det er et arbeid i gang nå knyttet til å anskaffe flere redningshelikoptre. Arbeidet ledes av Justisdepartementet. Der er det også satt i gang en kartlegging av det som dreier seg om landingsforhold. Det vil være veldig viktig informasjon i forhold til å følge opp det komiteen har påpekt i sin merknad.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Anders Anundsen (FrP) [18:33:36]: Jeg kommer fra et fylke som er relativt lite geografisk, nemlig Vestfold, men det er stort på mange andre måter, og det har den siste tiden gjennomgått ganske store strukturendringer på sykehussiden.

Da fylkeskommunen eide sykehusene, ble det lagt ned flere akuttmottak i Vestfold fylke. Vi ble lovet at dette skulle kompenseres med en bedre tilbringertjeneste – altså at ambulansetjenesten skulle bli forsterket. Og det ble den. Det holdt i et drøyt år. Men fylkeskommunen, og senere staten, sparte altså ikke nok penger på å legge ned akuttmottakene, så da reduserte de ambulanseberedskapen.

Det samme ser dessverre ut til å skje nå. Det betyr i realiteten at man reduserer akuttilbudet først, og så tar man tilbringertjenesten etterpå. Det betyr igjen at det blir dårligere tilbud til store deler av befolkningen.

Saksordføreren sa i sitt innlegg at dette representantforslaget ble initiert etter noen uheldige episoder i Svelvik. I en av disse episodene døde en familiefar. Det er mer enn en uheldig episode. I Svelvik har de hatt egen ambulanse fra 1940-tallet og frem til 2001. Nå tar det opptil 35 minutter før ambulansen er hos en far med hjerteinfarkt eller en mor med slag.

Det er lett å gjemme seg bak statistikk, for tall er liksom så kalde. Men det vi i realiteten snakker om, er ikke tall. Vi snakker om en mor, en far, en søster, en bror, besteforeldre, som er i livsnød. Det er flere konkrete tilfeller, f.eks. i Svelvik, etter 2001.

I Svelviksposten 19. januar i år kunne vi lese:

«Jens Christiansen har vært medlem av det lokale hjelpekorpset i over 20 år, og kjørte ambulansen fra 1988 til 2001. Han mener tjenesten aldri har vært dårligere enn i dag.»

Det er en ganske tøff uttalelse fra en som formodentlig vet hva han snakker om.

På vegne av Fremskrittspartiet har jeg tatt opp denne situasjonen med statsråden, og statsråden – litt flåsete sagt – svarte at det er i grunnen ikke så farlig, for hvis du blir syk så lenge ferja går, før halv elleve om kvelden, så er utrykningstiden vesentlig kortere enn om natten, for da går ikke ferja, og da tar det dobbelt så lang tid.

Målet er budsjettbalanse, og jeg tillater meg å spørre: Hvordan er det egentlig vi regner ut denne budsjettbalansen? Hvordan regner vi verdien av en 35 år gammel yrkesaktiv familiefar som dør av hjertestans fordi han fikk akuttilbudet sitt for sent? For å spare noen kroner taper samfunnet som helhet, for ikke å snakke om tapet til dem som blir direkte berørt. Det er det denne saken egentlig handler om.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [18:37:04]: Det er på høy tid å få på plass konkrete tiltak relatert til hvordan en skal få til en enda høyere kvalitet i ambulansetjenesten, bedre rekruttering av kvalifisert personell og en så kort responstid som mulig. Det blir her vist til en episode i Svelvik, og med dagens system vil denne typen episoder dessverre kunne skje hele tiden. Derfor er vi i Fremskrittspartiet utålmodige.

Allerede under behandlingen av St.meld. nr. 43 for 1999-2000 fremmet vi sammen med SV følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en økonomi- og tidsplan for å gjøre Akuttutvalgets forslag til responstider gjeldende.»

Da kan det være på sin plass å vise til både hva Akuttutvalget sier, og også til Riksrevisjonens undersøkelse av akuttmedisinsk beredskap i spesialisthelsetjenesten, der man påpeker en rekke svakheter og ulikheter mellom helseregionene, hvor det er store variasjoner med hensyn til responstid. Riksrevisjonen mener at effektiviteten i resten av sykehuset er avhengig av hvordan akuttmottaket fungerer som en helhet. Videre sier Riksrevisjonen at det er tvilsomt om departementet har fulgt opp Stortingets understrekning av hvor viktig det er å stille faglige krav til personellet, og at departementet må klargjøre hvordan forsvarlig tilsyn med pasientene sikres.

En av våre største utfordringer med sammensetningen av befolkningen i Norge – vi vet at vi har en meget spredt bosetting – er nettopp å kunne gi vår egen befolkning en størst mulig trygghet den dagen ulykken er ute. Derfor er det sett med mine øyne tragisk at Stortinget ikke allerede i dag går inn og vedtar dette forslaget. Dette er et forslag som vil gi en trygghet for befolkningen, men igjen opplever vi at det er utenforliggende ting, som vår egen økonomi, som teller mer enn helse til vår egen befolkning. Men jeg avslutter: Hvordan i himmelens navn har vi råd til å la være?

Gunvald Ludvigsen (V) [18:40:08]: Eg har jobba på lokalsjukehus i over elleve år, som lokalsjukehusdirektør, og eg har ganske mykje erfaring med ambulanse. Det som er utgangspunktet for denne typen debatt, er at vi har eit grissgrendt land. Vi har lange avstandar, og vi må konkludere med at vi treng å ha desentraliserte sjukehustilbod – det er punkt 1.

Når det gjeld det verkelege livet ute i distrikta, må eg seie at det er nokså likt den beskrivinga som statsråden gav. For kva er det som er faktum når det gjeld ambulansestasjonane? Jo, det er at dei er ganske små, nokre er veldig små, dei er kanskje altfor små. Det er for dårleg utdanning, det er for lite trening, som det er sagt, og kompetansen blir så som så. Så det er eit dilemma. Men vi løyser ikkje dette dilemmaet med responstid – det gjer vi ikkje. Det er likevel klårt at ambulanse- og akutteneste og desentraliserte sjukehustilbod er veldig viktige for at folk skal føle seg trygge, så vi må gjere alt vi kan for å få det til. Vi må klare å lage til system som er tilpassa landet vårt, og vi har jo system i dag. Sjølv om det ikkje er godt nok, må vi kunne klare å mekke på det systemet som vi har, og ikkje lage eit dårlegare system. Vi må setje alt inn på å lage betre system, og vi må ha råd til å ha trygge og kvalitativt gode løysingar i dette rike landet vårt.

Statsråd Sylvia Brustad [18:42:15]: Jeg skjønner på representantene for Fremskrittspartiet at de har gått til frontalangrep på balansen. Balansen er jo ikke noe mål i seg sjøl i sjukehussektoren, men den er et virkemiddel for å kunne sørge for at helseforetakene bruker de bevilgninger som Stortinget til enhver tid stiller til disposisjon. Jeg trodde faktisk at alle partier i Stortinget mente det var viktig, ikke minst for at vi skal kunne prioritere riktig og prioritere de pasienter som trenger det mest.

Jeg kjenner meg for øvrig ikke igjen når det gjelder beskrivelsen av et brev som skulle ha gått fra meg, omkring det vi nå diskuterer. Jeg tar sjølsagt dette på største alvor. Jeg er sjølsagt opptatt av å sikre befolkninga i hele landet best mulig helsetjenester, og det er også derfor jeg i disse dager er i ferd med å oppnevne en arbeidsgruppe som skal gjennomgå de prehospitale tjenestene med vekt på AMK-sentraler, bil- og båtambulansetjenesten. Gruppa skal foreslå endringer på de områder den mener det er aktuelt. Den skal bl.a. vurdere forhold som påvirker arbeidsmiljøet og arbeidsforholdene i tjenesten, og foreslå tiltak som kan bidra til rekruttering og stabil arbeidskraft i ambulansetjenesten. Denne gruppa skal også vurdere responstider og vurdere konsekvenser av eventuelt å fastsette krav til responstid. Denne arbeidsgruppa skal avgi sin rapport i løpet av 2008.

Ellers vil jeg si i forhold til luftambulansetjenesten at det nylig er foretatt en gjennomgang av både helikopter- og flytjenesten som grunnlag for anbuds- og operatørtjenester, og denne tjenesten blir bl.a. styrket med nye helikoptre neste år. Det blir også innført tilstedevakt ved redningshelikopterbasene, som utgjør en viktig luftambulanseressurs, særlig i Nord-Norge. Både ved basene på Sola, i Bannak og Bodø er det nå innført tilstedevakt med 15 minutters responstid, Ørland og Rygge vil få det i 2008, og det arbeides også med å etablere ny redningshelikopterbase i Florø i 2009. Så her er det mye bra på gang, og hensikten med det er sjølsagt at alle mennesker i hele landet skal være sikret rask hjelp når de trenger det.

Anders Anundsen (FrP) [18:44:51]: Bare veldig kort om statsrådens manglende gjenkjennelse av et brev som hun har skrevet til Fremskrittspartiet og meg. Svelviksposten 8. februar i år har iallfall oppfattet brevet omtrent som meg. Der står det:

«Bra nok akuttberedskap i Svelvik, mener statsråden: Ambulansen: Ta ferja!».

Siste ferje går kl. 22.35. Det betyr at hvis man skal ha en rimelig sjanse for rask utrykning, er det før det tidspunktet at man er nødt til å få et akutt sykdomstilfelle, og det synes ikke Fremskrittspartiet er bra nok.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 5, 6 og 7 behandles under ett. – Det anses vedtatt.