Jan Bøhler (A) [10:50:05]: Når vi får tall som forteller oss at menn lever seks-sju år kortere i gjennomsnitt enn kvinner, når vi får tall som forteller at menn lever tolv år kortere i enkelte østlige bydeler i Oslo enn i vestlige, når vi har tall som forteller at i alderen 45-60 år er det fem ganger så høy dødelighet blant menn med lav inntekt som blant menn med høy inntekt, når vi vet at menn rammes i gjennomsnitt 10-15 år tidligere av hjerte- og karsykdommer enn kvinner, er det grunn til å spørre hvorfor menn har kortere levealder, rammes tidligere av alvorlig sykdom enn kvinner, og hvorfor det også er store sosiale forskjeller når det gjelder levealder og sykdomsbilde blant menn.
Det er svært bra at vi gjennom en del år nå har hatt et sterkt fokus på kvinnehelse. Det skal vi absolutt fortsette med, men vi bør også vie mer oppmerksomhet til menns spesielle helseplager og sykdomsbilde. Jeg tror det er liten grunn til å bruke tid på det som det har vært noe forskning og diskusjon om - om det kan være biologiske/genetiske forskjeller mellom menn og kvinner som ligger bak dette. Jeg vil først og fremst nå gå inn i faktorer som vi kan gjøre noe med, og faktorer som vi alle kan være borti i vår hverdag.
Den velkjente mannlige «tøffhetskulturen», som jeg vil kalle det, hvor man ikke skal være hypokonder, hvor man skal tåle en støyt, hvor man tenker at det går over, og at sykdom ikke er noe å snakke om, har mye positivt ved seg ved at man unngår å bli rammet av overdreven redsel eller uro for sykdom, men det kan også få uheldige utslag. Det er vel nesten sånn, som mange av oss har opplevd, at det vi har kunnet snakke om når det gjelder sykdom, er fotballskader, men lite annet. Gutter både i barneskole og særlig i videregående bruker i mye mindre grad helsestasjoner enn det jenter gjør, og vi ser også et bilde av at menn i mindre grad bruker fastlegesystemet og til dels ser det som et slags nederlag å gå til lege eller å måtte være borte fra jobben på grunn av sykdom.
Dette kan gå bra i mange år for de fleste, men når alderen krever sitt, kan det også være faremomenter ved ikke å være oppmerksom nok på symptomer på sykdom og ta det alvorlig. Det er bl.a. slik at det først og fremst er etter 20 og kanskje 30 års røyking at farene ved røyking og røyking kombinert med stort alkoholforbruk virkelig slår ut for fullt i alvorlig sykdom. På 1960-tallet var det opp mot 70 pst. av mannfolkene som røykte, uten at vi kan påstå at alt det er sikker statistikk i dag, og den gangen langt færre kvinner. Dette, kombinert med at mange i den samme mannsgenerasjonen, særlig i tradisjonell arbeiderklasse, har vært utsatt for dårlig arbeidsmiljø gjennom mange år med støv, gass og løsningsmidler og har levd i bomiljøer med veier med stadig økende trafikk og mye forurensning, er faktorer som på mange måter har slått ut nå.
Vi ser det av bildet når det gjelder KOLS - vi kan vel nesten kalle det en KOLS-epidemi - hvor det særlig er de med kort utdanning som rammes. Jeg tror tallet nå er omtrent 10 pst. blant dem med bare grunnskole som har fått forskjellige stadier av KOLS, ca. 200 000 mennesker i Norge. 2 000 dør hvert år av akutt KOLS, og her er mennene sterkt overrepresentert. Man kan forebygge ved hjelp av spirometri ved å ha lett tilgjengelige undersøkelsesapparater i forhold til forstadier av KOLS/luftveissykdommer på fastlegekontorer, eventuelt på apoteker. Man bør også ha bedre tiltak når det oppdages KOLS, for å holde den i sjakk. Vi bør ha langt flere rehabiliteringsplasser - jeg tror tallet ligger ned mot 200 plasser nå. Når vi ser på omfanget av denne epidemien, denne sykdommen, er det klart at det krever en langt større innsats når det gjelder rehabilitering og muligheter til å leve med sykdommen og holde den på et nivå som ikke fører til akutt KOLS og livsfare.
Det samme gjelder lungekreft. For mange av dem som har KOLS, kan det neste stadiet bli lungekreft. I hvert fall er KOLS-pasientene en stor del av risikogruppen. Det dør nå ca. 2 200 pr. år av lungekreft i Norge, av dem minst 1 300 menn. Dette utgjør 21 pst. av alle krefttilfellene blant menn. Lungekreft har oppimot 90 pst. dødelighet. Den må oppdages tidligere. Jeg tror ett av to viktige tiltak her er å ha screening av de mest utsatte gruppene. Man kan foreta CT-screening av KOLS-pasienter og av eldre langtidsrøykere. Vi burde prøve ut dette i noen områder for å se om vi kan evne å oppdage lungekreft tidligere og få behandlet det på et stadium da det kan leges. Og vi bør gjøre røykeavvenningskurs mer til en del av behandlingsapparatet i helsesystemet vårt. Det burde ligge inne som en fast del av fastlegenes arbeidsredskaper å gjennomføre røykeavvenningskurs for pasienter som er i risikogruppen.
Ennå er det 40 pst. som røyker bl.a. i østlige bydeler i Oslo. Trafikkbelastningen og forurensningen i bomiljøene øker, så vi må ikke ha den illusjonen at problemene med luftveissykdommer, KOLS og lungekreft kommer til å være avtakende i årene som kommer.
Det menn snakker enda mindre om, er sine underlivssykdommer, eller ulike urologiske helseplager. Den hyppigste kreftformen i Norge, som utgjør ca. en tredjedel av all kreft blant menn, er prostatakreft. Den rammer omtrent 3 800 menn årlig, og i forhold til andre land har vi en høy dødelighetskvote når det gjelder prostatakreft. Det er 20-30 pst. som dør etter fem år. Etter ti år er det en langt større del som har gått bort, da ofte i kombinasjon med andre sykdommer, så det sies at man dør med prostatakreft og ikke bare av det. Men jeg vil advare mot en bagatellisering av prostatakreft av den grunn. Det var tusen tilfeller av prostatakreft i 2006 blant menn under 65 år, og når man dør av spredning av prostatakreft, er det en svært smertefull og alvorlig tilstand man kommer i.
Vi trenger bedre behandling og bedre forebygging av prostatakreft. Jeg har fått brev fra ulike pasienter etter at jeg meldte denne interpellasjonen, og bl.a. en problemstilling mange tar opp, er, som det står i et brev: Jeg har erfart at det kan være mangel på kunnskap hos legen når det gjelder hva en bør gjøre når det er konstatert prostatakreft, om en skal ta operasjon, stråling eller ikke noe. Når det gjelder brystkreft, er rutinene klare, men ikke når det gjelder prostatakreft.
Vi ser også av behandlingsbildet at det er ulik praksis i ulike foretak og i ulike deler av landet.
Noe som ufarliggjøres enda mer, er godartet prostataforstørrelse. Opptil 25 pst. av menn over 40 år har symptomer på dette, og man får akutt kronisk urinstopp, urinlekkasje osv., som er alvorlige problemer å leve med, og som vi burde ta mer på alvor når det gjelder å fortelle om symptomene og behandle dem.
Inngrep og behandling av prostataforstørrelse og prostatakreft fører ofte til at pasientene mister forplantningsevne og mister ereksjonsevne, og dermed i stor grad får redusert sine muligheter til et normalt seksuelt samliv. Jeg har også fått en rekke henvendelser etter at denne interpellasjonen ble meldt, fra pasienter som tar opp den problemstillingen, føler at de mister selvtillit, føler at de ikke kan snakke om dette med noen, knapt nok med sine egne leger, og føler at dette problemet er undervurdert når det gjelder bl.a. vurdering av hvilke legemidler de bør få, hva som skal være på individuell/generell refusjon, på blå resept osv.
Jeg ser at tiden går fort, og jeg har mange andre ting jeg ønsket å ta opp knyttet til menns helseproblemer. Det er generelt slik at menn har mer problemer med å snakke åpent om ting og å være klare over symptomer enn kvinner er. Vi har mye å lære av kvinner på dette området når det gjelder åpenhet, enten det gjelder psykisk helse, som jeg håper vi kan komme mer inn på senere i debatten, andre underlivsproblemer enn dem jeg har nevnt nå, eller når det gjelder hjerte- og karsykdommer - å være villig til å skjønne hva som kan være symptomer, og ikke bare tro at det går over. Så jeg håper vi kan få en debatt hvor vi går inn i disse spørsmålene, og kan få handling ut av det.
Statsråd Sylvia Brustad [11:01:20]: Det er et svært viktig tema representanten Bøhler tar opp i sin interpellasjon, og jeg syns representanten har flere gode forslag til hvordan en kan forbedre ting. Mens kvinner ofte er flinke til å oppsøke helsetjenesten for sine problemer, er menn ofte tause, slik representanten Bøhler sa i sitt innlegg, om hva som plager dem. Dessverre er det altfor mange menn som venter altfor lenge med å oppsøke lege.
Det er sjølsagt et helt grunnleggende prinsipp i helsetjenesten at folk skal ha likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester, uavhengig av kjønn. Vi veit at flere sjukdommer utvikler seg ulikt hos kvinner og menn, men vi mangler kunnskap om hvorfor det er slik, og hva forskjellene egentlig består i. Derfor er det veldig viktig å forske mer på det som dreier seg om kjønnsforskjellene, hvordan det slår ut i helse, sjukdommer og helsetjenester. På den måten kan vi sikre at forebyggende helsearbeid og tilbud om diagnostisering, behandling, omsorg og rehabilitering ivaretar menns og kvinners behov på en god måte.
I en rapport fra Barne- og likestillingsdepartementet for inneværende år går det fram at menn og kvinner har ulikt forbruk av sjukehustjenester. Det betyr ikke nødvendigvis at det er forskjellsbehandling mellom kjønnene i helsetjenesten. Menn og kvinner vil aldri ha helt sammenfallende helseproblemer, og sjukehusas tilbud til ulike pasientgrupper kan derfor ikke uten videre tolkes som mangel på likestilling. Men det er et faktum at kvinner står for over halvparten av oppholdene på somatiske sjukehus. En viktig grunn til dette er at kvinner i fertil alder er i kontakt med sjukehus i svangerskapet og når de skal føde. En annen grunn er at kvinner lever lenger enn menn, og det slår ut på forbruk av helsetjenester. Hjerte- og karsjukdommer er den vanligste årsaken til at menn blir lagt inn på sjukehus, og menn er i flertall blant dem som får dialysebehandling ved nyresvikt. For andre diagnoser er det små kjønnsforskjeller.
Men det er forskjeller mellom menns og kvinners helse som gjør at det er god grunn til å se nærmere på menns helse, slik representanten Bøhler tar til orde for. For eksempel er det større sosiale forskjeller i menns helse når det gjelder sjukelighet, dødelighet og sjølopplevd helse, enn det er for kvinner. For eksempel er dødeligheten i aldersgruppen 45 til 65 år langt større blant menn enn blant kvinner.
Kvinner har tradisjonelt hatt høyere forbruk av sjukehustjenester enn menn har. Likevel har menn høyere oppholdsrate i sjukehus enn kvinner i alle aldersgrupper, unntatt i aldersgruppa 16 til 49 år. I denne aldersgruppa har kvinner en høyere oppholdsrate, også når vi ser bort fra opphold som er knyttet til svangerskap, fødsel og barsel.
Menn over 80 år mottar klart flere behandlinger enn kvinner i samme alder. Situasjonen er omvendt når det gjelder de kommunale omsorgstjenestene - da er det kvinnene som mottar flest tjenester fra det offentlige. Det kan se ut til at eldre menn i større grad blir innlagt på sjukehus, mens kvinner i stor grad får hjelp i den kommunale omsorgstjenesten. Både alderdommens helseproblemer og helsetilbud bør derfor vurderes og ses i et kjønnsperspektiv.
I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene legger jeg vekt på at kjønnsperspektivet skal integreres på en god måte. I departementets forskningsstrategi for 2006-2011 understreker vi også behovet for mer kunnskap om kjønnsforskjeller på helsefeltet. Dette gjenspeiles i de nye programplanene for Helse- og omsorgsdepartementet i Norges Forskningsråd.
Norge er som kjent blant de land i verden som bruker mest ressurser på helse. Allikevel er jo alle her kjent med at vi har utfordringer knyttet til økt etterspørsel, økte forventninger hos brukerne, krav om sterkere pasientrettigheter, større oppmerksomhet på risiko for sjukdom, at det blir flere eldre innbyggere, og sjølsagt at teknologien går så fort framover som den gjør.
For å sikre at helseressursene brukes på en best mulig måte for hele befolkninga, er det nødvendig å prioritere tildeling av helsetjenester etter hvem som har størst behov for dem. Dagens prioriteringspraksis er basert på prinsippene i Lønning II-utvalgets anbefaling. I disse anbefalingene er pasientgruppene delt i prioriteringsgrupper basert på tilstandens alvorlighetsgrad, tiltakenes forventede nytte og kostnader.
Jeg vil i tillegg nevne Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, som ble oppnevnt i fjor. En viktig oppgave for dette rådet er å finne områder der det er uakseptable forskjeller i tjenestetilbudet.
Helselovgivninga får stadig større betydning som virkemiddel for å sikre at alle i Norge har likeverdige og tilgjengelige helsetjenester. Gjennom pasientrettighetsloven har pasientene fått sterke og omfattende rettigheter. Blant annet har alle rett til vurdering av helsetilstanden innen 30 virkedager fra henvisninga er mottatt. Som kjent har de også rett til å få vurdert retten til nødvendig helsehjelp. I pasientrettighetsloven skilles det sjølsagt ikke mellom menns og kvinners sjukdom eller lidelse. De som har fått en rett til nødvendig helsehjelp, vil sjølsagt ofte gå foran dem som ikke har en slik rett.
Den statistikken vi pr. nå har for annet tertial 2007, viser at rettighetspasienter venter kortere tid enn andre pasienter, og at det har vært en reduksjon sammenliknet med tidligere år. Det betyr at det gjøres riktige prioriteringer, og at vi lykkes i å prioritere pasienter med mer alvorlige sjukdommer - det være seg både menn og kvinner.
Ventetidene i somatisk helsetjeneste har vært ganske stabile siden 2004 og ligger på rundt 70 dager. Her er det alltid noen svingninger, men det innebærer i hovedsak at pasienten skal være vurdert av en spesialist innen 70 dager, at nødvendig røntgen og laboratorieundersøkelser er gjort, og at behandlinga er satt i gang.
Men som kjent er det store variasjoner mellom de ulike sjukehusa når det gjelder ventetider også, fordi antallet henvisninger og aktivitetsnivå er forskjellig fra sjukehus til sjukehus. For eksempel er ventetida for utredning av prostataproblemer mellom 4 og 34 uker, og for behandling er ventetida mellom 3 og 52 uker - avhengig av hvilket sjukehus og hvilken behandlingsform en ser på.
I mange tilfeller kan ventetida reduseres betydelig ved at pasienten bruker retten til fritt sjukehusvalg og velger sjukehus med kortest ventetid. Jeg arbeider nå med å forbedre denne ordninga, slik at folk enklest mulig skal kunne velge det sjukehuset som har kortest ventetid. Vi har som kjent også en ordning med pasienthjelpere som skal hjelpe pasientene med å finne fram i helsetjenesten. Så langt har de prosjektene vært svært vellykket.
I dag ser vi at det heldigvis er en klar vridning i sjukehusa mot å ta imot pasienter som har størst behov for helsehjelp. Det er en positiv, men også en ressurskrevende utvikling. Vridninga innebærer at aktivitetene i sjukehusa øker moderat. Det er en reduksjon i døgnopphold og en økning i dagopphold og i polikliniske konsultasjoner. Vi ser samtidig at det er en nedgang i bruk av private sjukehus. Tall fra SINTEF Samdata viser at ventetida f.eks. for kreftpasienter er vesentlig kortere sammenliknet med andre fagområder.
Når det gjelder spørsmålet fra representanten Bøhler om å opprette bl.a. et screeningprogram for prostatakreft og lungekreft, hvis jeg forstår det riktig, har Regjeringa i Nasjonal strategi for kreftområdet meldt at vi kontinuerlig kommer til å vurdere om en skal etablere nye screeningprogrammer for andre kreftformer enn brystkreft. De nasjonale handlingsprogrammene for kreft skal oppdateres med anbefalinger om det som kalles PSA-tester, som er en blodprøve som kan avdekke om en har prostatakreft. Når handlingsprogrammet for prostatakreft blir ferdig, vil det også angi hvordan en skal håndtere problemstillinga i forbindelse med disse PSA-testene, som er denne blodprøven.
Det som imidlertid pr. i dag er klart, er at det er ingen klare resultater som viser at systematisk screening for lungekreft reduserer dødeligheten for denne kreftformen. Denne anbefalinga vil bli vurdert av Sosial- og helsedirektoratet på nytt under arbeidet med handlingsprogrammet for lungekreft. Per i dag anbefaler ikke helsemyndighetene en generell screening for prostata- og lungekreft, og det er fordi det ikke finnes systematiske funn som viser at screening for prostata- og lungekreft reduserer dødeligheten, og fordi det er stor fare for både falske positive funn og falske negative funn. Men jeg er åpen for at dersom det skulle foreligge nye funn, noe jeg mener vi løpende må vurdere, må også dette standpunktet vurderes på nytt. Jeg mener også det er stor forskjell på å diskutere en screening som skulle gjelde for alle, og det som representanten Bøhler tar opp, at en burde tenke i retning av risikogrupper og eventuelt noen forsøksprosjekt i den sammenheng.
Til slutt mener jeg at mye av dette handler om menns holdninger i forhold til egen helse og egen sjukdom, slik representanten også var inne på. Det er ingen tvil om at menn i større grad enn kvinner har en tendens til å underrapportere sjukdom og vente lenger med å gå til lege. Derfor er denne debatten viktig, og derfor er også denne interpellasjonen viktig.
Jan Bøhler (A) [11:11:54]: Jeg takker statsråden for et grundig og positivt svar.
Det er riktig, som statsråden var inne på avslutningsvis, at de gruppene jeg tenker på når jeg nevner muligheter for screening i forhold til lungekreft, er de utsatte gruppene som KOLS-pasienter, eldre langtidsrøykere og den typen grupper, som jeg mener vi burde se på. Det er vel åpenbart at hvis man oppdager tilløp til lungekreft tidlig, vil man ha mye større mulighet for å lykkes med inngrepene og behandlingen.
Når det gjelder prostatakreft, er det også slik at dem jeg tenker på når det gjelder PSA-tester, som det heter, er bestemte utsatte grupper. Jeg har spurt veldig mange fagspesialister om det er riktig eller ikke riktig å prøve PSA-tester på utsatte grupper, legge det inn i blodprøvene, og da har jeg fått forskjellige vurderinger. Argumentene mot er at man kan uroe en del mennesker, for det vil være flere som har høye PSA-verdier enn dem som har prostatakreft eller prostataforstørrelse. Et argument mot er også at man vil bruke en god del ressurser på å sette i gang i hvert fall starten på en diagnostisering og undersøkelse av en god del mennesker som man ikke hadde trengt det for.
Samtidig vil man åpenbart kunne redde flere mennesker som vil kunne få behandling før det blir alvorlig spredning, og dette er en stor gruppe. Vi snakker om 3 800 tilfeller pr. år, som enten dør av eller dør med prostatakreft. En altfor liten andel lever ti år senere. Så jeg tror det er riktig, som statsråden var inne på, å se på PSA-tester i forhold til målrettede deler av den eldre mannlige befolkningen. Kostnadene ved akkurat å gjennomføre testen er små på grunn av at det bare vil være en del som legges til rutinemessige sjekker av blodtrykk osv. hos fastleger, eventuelt bedriftsleger.
Når det gjelder dette med fastlegene, tror jeg det er viktig i forhold til menns helse å få opp bruken av fastlegene og å legge inn ting som PSA-tester, som spirometri i forbindelse med luftveissykdommer og KOLS, og også i forhold til å få mer oppmerksomhet rundt psykisk helse og symptomer, lære seg symptomer på hjerteinfarkt, slag osv. Det er jo slik at mange ikke kjenner disse symptomene. Mange får ikke sjekket kolesterolet eller blodtrykket sitt gjennom altfor mange år. Når menn kommer opp i en viss alder, fra 55-60 år og oppover, burde fastlegene passe på at de er innom dem f.eks. hvert tredje år. Det er for dårlig når fastlegene bare sender et brev helt i starten om at de er der, og så hører man ikke noe etter det. Så i hvert fall overfor utsatte grupper av denne typen burde fastlegene bygge opp bedre rutiner.
Statsråd Sylvia Brustad [11:15:25]: Jeg har lyst til å kommentere det som representanten Bøhler tok opp i sitt hovedinnlegg omkring rutinene ved prostatakreft, og hvordan det håndteres i forhold til f.eks. brystkreft. Vi er nå i ferd med å oppdatere et handlingsprogram for prostatakreft, og det vil bidra til at vi får til gode rutiner som skal praktiseres likt i hele landet. For det må sjølsagt være slik at det er klare rutiner å forholde seg til, som også gjelder hele landet. Handlingsprogrammet vil inneholde anbefalinger til hvordan dette skal gjøres når det gjelder hele kreftforløpet, fra mistanke om kreft til behandling og rehabilitering.
Så til diskusjonen om effekten av screeningprogrammer. Hvis en sammenligner med f.eks. mammografi, er det ingen tvil om, i hvert fall ut fra den kunnskapen en har pr. i dag, at effekten ved mammografi er bedre dokumentert enn f.eks. effekten ved screening for prostata. Det er klart at vi hele tida må ha med oss at effekten er så godt dokumentert som mulig, og at det offentlige finansierer det. Det opplever jeg også at representanten Bøhler er opptatt av.
Jeg har også lyst til å si litt mer om det at menn oppsøker legekontor i mindre grad enn kvinner. Jeg trur det er viktig å snakke høyt om dette, slik det nå legges opp til. Den største forskjellen mellom menn og kvinner er i aldersgruppa 25-44 år. Det er også sånn at det kan se ut til at tilværelsen som enslig mann innebærer særlige utfordringer når det gjelder å tolke egen kropp og helsetilstand, og også å oppsøke fastlegen. Det betyr dessverre at en del venter for lenge med å gå til lege. Det betyr f.eks. når det gjelder kreft, at den ofte har spredt seg når sjukdommen blir oppdaget, og at det derfor er flere menn enn kvinner som dør av kreftformer som til og med rammer flest kvinner.
Jeg mener at Kreftforeningen gjør en storstilt innsats på dette området, og gjør et bra arbeid for at menn skal bli mer bevisst helsa si og oppsøke hjelp i tide. Kreftforeningens erfaringer med oppfølginga av menn med prostatakreft illustrerer menns holdninger på en god måte. Responsen på dette tilbudet var veldig liten så lenge mennene ble invitert til samtaler, men det var veldig mange som ble mye mer interessert når «samtaler» ble skiftet ut med «kurs». Noen ganger er det så enkle ting som skal til.
I det forebyggende helsearbeidet har vi lenge vært klar over at vi må ta hensyn til kjønnsforskjeller når vi utformer tiltak. Jeg kan f.eks. nevne at flere helsestasjoner nå har tiltak spesielt rettet mot gutter. Helsestasjon på Internett og hjelpetelefoner til Senteret for Ungdom, samliv og seksualitet er også tiltak som i større grad når fram til gutter enn til jenter. Vi må være kreative i alt vi driver med, både når det gjelder det forebyggende helsearbeidet, og når det gjelder sjølve behandlingstilbudet.
Dag Ole Teigen (A) [11:18:55]: Som interpellanten sa, er det nå betydelige forskjeller i gjennomsnittlig levealder for kvinner og menn. Det har ikke alltid vært slik. Jeg har lest en artikkel av en forsker ved Folkehelseinstituttet, og det var spennende lesning. Forskning har vist at kvinner på 1700-tallet sannsynligvis hadde lavere levealder enn menn, trolig fordi dødsårsakene ofte var forbundet med store epidemier av infeksjonssykdommer som kvinner oftere døde av enn menn. Dessuten var barnefødsler mye oftere årsak til kvinnedødsfall, både direkte og som disponerende for nettopp infeksjonssykdommer. Så sent som på 1930-tallet var det tilnærmet lik dødelighet mellom kvinner og menn, mens jeg har hørt at lenger tilbake, altså før 1700-tallet, var det på samme måte som i dag kvinnene som levde lengst.
Interpellanten viste både til forskjeller i levealder mellom menn og kvinner og til sosiale forskjeller, f.eks. mellom øst og vest i Oslo, og jeg syntes det var spennende å høre Jan Bøhlers innlegg. Som jeg kanskje også har gitt uttrykk for før, synes jeg det er både spennende og viktig å diskutere bakgrunnen for at slike forskjeller oppstår over tid, og hva vi kan gjøre for å løfte opp dem som i dag ligger svakest an på slike statistikker. Jeg synes også det er bra at vi får en bevisstgjøring i forhold til at kvinners helse og menns helse på en del områder bør møtes ut fra forskjellige innfallsvinkler, som statsråden var nøye inne på. Det har tidligere vært diskutert at det er manglende forskning på en del områder knytter til kvinnehelse. Nå diskuterer vi at menn har lavere levealder, og jeg synes det er bra at begge disse debattene blir løftet fram og sett i sammenheng med hverandre, ikke i motsetning til hverandre.
Jeg vil særlig trekke fram kreftområdet, der det er til dels betydelige forskjeller mellom hvilke krefttyper som er vanligst blant menn, og hvilke krefttyper som er vanligst blant kvinner. Tall fra Kreftregisteret viser at den vanligste av alle krefttyper blant menn er prostatakreft, med 3 631 nye tilfeller i 2005, eller 28,6 pst. av alle krefttilfeller blant menn. Den vanligste kreftformen blant unge menn er testikkelkreft, mens den vanligste kreftformen blant kvinner er brystkreft, med 2 780 nye tilfeller i 2005, eller 24,1 pst. av alle krefttilfeller blant kvinner. Den vanligste krefttypen blant menn finnes altså ikke hos kvinner, og den vanligste krefttypen blant kvinner er det svært få tilfeller av i den mannlige delen av befolkningen.
Så har jeg lyst til å si, selv om det kanskje ligger litt på siden av selve interpellasjonen, at det er fascinerende å se hvilke saker som blir gjenstand for offentlig debatt, f.eks. gjennom media, hvilke saker som ikke blir det, hvordan en debatt skapes, hvem som har interesse av å skape den, og hvilke temaer som ikke blir store mediesaker til tross for at de saklig sett er viktigere enn andre temaer som blir storemediesaker. For eksempel er det ofte stor offentlig debatt rundt ulike legemidler som kan bidra til å helbrede eller stagnere enkelte krefttilfeller, og det er bra. Det er utrolig viktig at ingen mulighet står uprøvd i kampen for å gjøre et menneske friskt. Samtidig er det tilsynelatende svært liten debatt rundt potensialet f.eks. for screeningundersøkelser av lunge og tarm, som interpellanten var inne på, som til sammen for menn og kvinner hadde 5 700 nye krefttilfeller i 2005, og i tillegg har høy dødelighet. Her kan det finnes et potensial for å oppdage krefttilfeller på et tidligere stadium, og bare for å gi ett eksempel på hvor viktig det er, så er overlevelsen av lokalisert lungekreft hos menn tre ganger høyere enn i krefttilfeller som har fått utvikle seg lenger.
Så vil jeg også gjerne si noen få ord om psykisk helse og åpenhet. Jeg tror det fortsatt er store kulturforskjeller mellom menns og kvinners - og kanskje særlig unge gutters og jenters - åpenhet om spørsmål knyttet til psykisk helse. La meg nevne ett eksempel i ungdommens helsestasjon, et svært godt tilbud som det er viktig fanger opp flest mulig innenfor begge halvdelene av befolkningen. Når ungdommens helsestasjon i dag like godt fram til gutter som til jenter? Oppsøker menn dette tilbudet like mye som kvinner, og fanger det opp dem det har potensial til å fange opp?
Jeg tror det er viktig å se på hvilke muligheter vi har for å endre guttekulturer der det ikke snakkes så mye om helse, skape mer åpenhet om helserelaterte spørsmål i dagliglivet og se på hvilke virkemidler vi kan bruke for å stimulere til at flere av dem som vil kunne få hjelp av et slikt tilbud, også nyttiggjør seg dette tilbudet.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [11:24:03]: Aller først har jeg lyst til å takke interpellanten for å ha tatt opp en veldig viktig og ikke minst stor sak. Når man i en interpellasjon samtidig tar opp problematikken rundt prostatakreft, testikkelkreft, urinveisinfeksjon og nyrestein, røykebein, blærekreft, forstørret prostata, alkoholisme, KOLS og forstørret blærehalskjertel, er det meget ambisiøst, og jeg må si kanskje i overkant ambisiøst.
Umiddelbart kan man si at det bør satses mye mer på kreftforskning og på forskning og forebygging av KOLS. Det har faktisk Fremskrittspartiet gang på gang fremmet forslag om som bl.a. representanten Bøhler har vært med på å stemme ned. Men forstår jeg interpellanten riktig, er det økt fokusering på de ulike sykdommer og det å få i første rekke mannfolk til å forstå viktigheten av åpenhet rundt sykdommene, og at helsesystemet vårt skal bli satt i stand til å fange opp disse helseproblemene på et langt tidligere tidspunkt og gjennom dette stå for en opprioritering av sykdommene, som er intensjonen, og den intensjonen støtter jeg fullt ut.
Tall tyder på at prostatakreft og andre underlivssykdommer er økende i samfunnet, og det vil være en stor helsemessig fordel å avdekke dette på et tidlig tidspunkt. Det er den mest utbredte kreftformen på mannssiden, men det er også slik at dagens metoder for diagnostisering og behandling dessverre ikke er gode nok. Med andre ord: Vi trenger en økt satsing på disse områdene både nasjonalt og internasjonalt. Dette er også de ensidige signalene som blir gitt fra forskerne i fagmiljøene, slik at hvis denne sal ønsker å lytte til forskermiljøene, er det vi i denne sal som også er den bevilgende part og kan vedta mer penger til forskning. Vi trenger både større åpenhet og mer forskning. Mer forskning vil føre til bedre resultater, som igjen vil føre til større åpenhet rundt problematikken.
Dessverre er prostatakreft for den som blir rammet, også et personlig etisk dilemma. Vedkommende kan ved behandling fort ende opp med å bli steril og miste evnen til reprodusering. Det sier seg selv at dess yngre en er, dess vanskeligere er det å forholde seg til en behandling hvor dette fort kan bli sluttresultatet. Meningsløst, kan andre si, men undersøkelser i utlandet viser nettopp at menn her har et stort problem med å velge blant to onder, og det å være potent er for mange meget, meget viktig.
Det er også slik at mange flere menn enn kvinner har KOLS i dag. Over 200 000 lider av KOLS. At man i dag har dette som en mannssykdom gjennom tidligere større deltagelse av menn i et annerledes og til dels tøffere arbeidsliv enn det som er vanlig i dag, og menn som i tillegg røykte, tror jeg også medfører riktighet. Bare så synd at dagens kvinner i altfor stor grad viderefører denne kulturen. Jeg er redd for at det som har vært til dels mannlig dominerte sykdommer, i en framtid vil innbefatte mange flere kvinner, og kanskje da spesielt relatert til KOLS, gjennom røyking, og relatert til alkohol, da vi vet at drikkemønsteret i dag er endret. Her får vi nye helsemessige utfordringer.
Inge Lønning (H) [11:28:33]: Interpellanten har valgt en svært bred innfallsvinkel på sin interpellasjon. Det er fra én side sett en fordel, fordi det åpner for mange interessante debatter som går på helsestatistikk, på medisinsk historie, på antropologi og på filosofi. På den annen side kan det være en ulempe fordi det gjør det unødig vanskelig å få tak i den helt presise problemstilling bak interpellasjonen, og det kan gjøre det også meget vanskelig å operasjonalisere det man måtte være enig om at finnes av kunnskap om forskjellene mellom typiske mannssykdommer og typiske kvinnesykdommer.
La meg også forutskikke den bemerkning at det ligger jo alltid den fristelse på lur når man begynner med å konstatere forskjeller - det være seg i gjennomsnitt forventet levealder eller andre ting - at man ender opp i den type politisk tvangslogikk som består i at problemet ikke er løst før alle har mer enn gjennomsnitts levealder.
Det mest interessante når det gjelder levealdersproblematikken, tror jeg ikke man finner ved å gå mange hundre år tilbake i tiden, som representanten Teigen gjorde, men å nøye seg med - la oss nå si - de siste 50 år. Man skulle jo nemlig forvente at etter hvert som de såkalte kjønnsrollene nærmer seg hverandre, dvs. at kvinner stort sett har en yrkeskarriere som tilsvarer det som har vært vanlig for menn, skulle også noe av forskjellen utjevnes. Så langt jeg har kunnet lese meg til i litteraturen, er det ikke tilfellet. Ett av de interessante spørsmål er å finne forklaringen på det. Hvorfor minsker ikke forskjellen etter hvert som de sosiale rollene nærmer seg hverandre? Det peker i retning av at det i hvert fall er klokt, når man skal liste opp ulike typer sykdommer, å skjelne mellom de sykdommene som er direkte relatert til de biologiske forskjeller mellom kvinnekroppen og mannskroppen som ikke lar seg avskaffe, og hvor jeg for min del mener at det formodentlig heller ikke er ønskelig, og den typen sykdommer som er knyttet opp mot livsstil og forskjeller i livsstil, men som ikke har noen nødvendig sammenheng med de biologiske forskjellene mellom menn og kvinner. Det gjelder f.eks. KOLS av de sykdommene interpellanten har listet opp, og det gjelder formodentlig alkoholisme. Jeg tror det er grunnleggende viktig å holde styr på denne forskjellen dersom det skal ha noen mening å velge innfallsvinkelen «mannssykdommer» og «kvinnesykdommer».
Så er det et synspunkt som interpellanten ikke streifet, men som jeg mener er ganske vesentlig. Hittil har det vært slik at det profesjonelle helsevesen har vært styrt av ganske ensidige kjønnsroller. Legeyrket har vært et utpreget mannsyrke, og svært ofte diskuterer man spesifikke kvinnesykdommer under den synsvinkel at de forsømmes, fordi legene i alt vesentlig er menn. Det er en utvikling vi er på vei bort fra. I løpet av noen tiår fremover kommer legeyrket også i vår del av verden til å være et kvinnedominert yrke. Og det er interessant å reise spørsmålet: Vil det i seg selv medføre forskjeller? På den annen side har sykepleieryrket vært et nesten 100 pst. kvinnedominert yrke, og den forskjellen utjevner seg dessverre langsommere. Men dette er jo høyst relevant når man skal diskutere det profesjonelle helsevesenets evne til å ivareta henholdsvis menns og kvinners problemer.
Til sist: Jeg tror det er grunnleggende viktig det som interpellanten streifet i sitt andre innlegg, nemlig at vi, når vi drøfter denne type problemer, ikke øyeblikkelig kjører dem inn som problemstillinger i spesialisthelsetjenesten, med vidløftige screeningprosedyrer o.l., men at vi tar til etterretning at her er det helt åpenbart primærhelsetjenesten som sitter med nøkkelen til å løse problemene, og formodentlig er det mer å hente ved å satse bevisst på å forbedre primærhelsetjenesten, fastlegeordningen. Det er mer å hente der enn ved øyeblikkelig å pense inn på spesialisthelsetjenesten.
Anders Anundsen hadde her overtatt presidentplassen.
Olav Gunnar Ballo (SV) [11:34:01]: Det er sagt mye klokt både fra interpellanten og statsråden og øvrige som har deltatt, omkring både forebyggelse og bekjempelse av sykdom i befolkningen, ikke minst hos menn. Det gjør at man fristes litt - i hvert fall gjør jeg det - til å innta en litt annen rolle, nemlig som djevelens advokat. For det er jo fort sånn at hvis man konsentrerer seg om å fokusere på noen problemområder, vil de fleste relativt raskt være enige om at man må gjøre mer på de områdene. Og så kan man risikere - jeg sier ikke på noen som helst måte at interpellanten gjør det - å tape av syne at en god del av det vi snakker om, f.eks. innenfor det norske helsevesenet, både er velfungerende og gir muligheter for å gjøre mye mer på mange områder enn det man kunne før. Det synes jeg vi bør ta til ettertanke. Ett eksempel: Jeg hadde en bestemor som levde til hun var 103 år og døde på et sykehjem i Alta våren 2006. Det gjorde hun i en situasjon der man hadde en diskusjon omkring norske sykehjem som om de skulle være - enkelte brukte ordene - Gulag-arkipelet eller nazileirene under krigen. Jeg har selv deltatt i en sånn debatt der den typen begreper ble brukt, som var en helt meningsløs karakteristikk av de fleste norske sykehjem. Der hun døde - jeg vil si gammel og mett av dage - var hun helt innforstått med at livet var slutt. Hun levde hjemme til hun var 100 år, og helsevesenet hadde gjort det som helsevesenet kunne gjøre for henne.
En lege sa til meg en gang mens jeg var medisinerstudent - det kan høres kynisk ut for noen: Døden skal en årsak ha. Det vil jo være sånn at uansett hvor mange tiltak helsevesenet setter inn, vil man oppleve at den dagen man faller fra, vil det være en årsak til det. Det vil være en årsak som det på et eller annet tidspunkt ikke lenger er naturlig å bekjempe. Et eksempel på det kan jo være prostatakreft hos menn som når 80-års alder, når man helt åpenbart begynner å få en helse som er skrantende, og der det ikke nødvendigvis er gitt at man kan leve i veldig mange år. Derfor er det viktig at man målretter tiltak i helsevesenet med utgangspunkt i hva slags livsfase man befinner seg i, og om det er fornuftig å sette inn mye ressurser. Jeg vil f.eks., for igjen å bruke min bestemor som et eksempel, ikke finne det rimelig at man skulle ha satt inn betydelige ressurser for at hun skulle leve til hun var 104 år, og det ville hun heller ikke ha satt pris på.
Det gjør at jeg er litt enig i Lønnings innfallsvinkel når vi diskuterer de spørsmålene. Det er viktig å sortere med hensyn til hvor er det lurt at man setter inn mye ressurser, rett og slett fordi folk har behov for de ressursene? Og hvor er det rimelig å dempe forventningene i befolkningen, sånn at man ikke skaper forventninger det ikke er rimelig å innfri? Det slår meg når jeg tenker på prostatakreft. Gjennomsnittstallet på pasienter som har figurert hos norske fastleger, er i størrelsesordenen 1 200 - det er mulig det ligger noe lavere i dag - og halvparten av disse pasientene vil jo ut fra statistikken i hvert fall i snitt være menn. Kanskje ytterligere halvdelen av de 600 er menn vi snakker om her, som det er behov for spesielle oppfølgingstiltak overfor. Det betyr altså at en norsk fastlege, hvis man har et sånt gjennomsnitt på sine lister, i løpet av en fire ukers periode av et helt arbeidsår glatt ville kunne sjekke den delen av befolkningen og ta - i dette tilfellet, hvis det er behov for det - prostataspesifikt antigen, som har vært nevnt, og kartlegge om det foreligger en økt risiko for kreftsykdom. En statistikk viser jo at 80 pst. av tilfeller med kreft i tykktarmen sitter så langt ute i tykktarmen at man kan nå det med en finger. Det betyr altså at hvis en fastlege bruker fingeren og undersøker den tarmen, så vil man kunne fange opp de 80 pst. av krefttilfellene både hos kvinner og menn.
Det vi ofte ser i denne type debatter, er at vi umiddelbart får et fokus på den høyt spesialiserte spesialisttjenesten, gjerne der vi snakker om magnettomografi, computertomografi og andre veldig kostnadskrevende undersøkelser, mens man i liten grad snakker om at selv en enkel undersøkelse ved bruk av en finger, ved å gjøre én ukes arbeid på årsbasis, kunne kanskje avdekket 80 pst. av de krefttilfellene. Derfor er det ikke sikkert at det er så mye mer ressurser som skal til. Men det kan godt tenkes at det er nyttig å utarbeide en type screeningprogrammer som rett og slett handler om hva man kollektivt burde gjøre i norsk allmennpraksis for å fange opp en del av dette, uten at det koster en krone mer, men der resultatene melder seg veldig raskt. Derfor er det prisverdig at interpellanten tar opp denne problemstillingen. Men svaret er ikke gitt, at det betyr at man skal tilføre denne sektoren mye mer ressurser. Kanskje er det bare systematikken som mangler pr. dato.
Laila Dåvøy (KrF) [11:39:33]: Interpellanten har fremmet en spennende og viktig interpellasjon. Det er riktig at det de siste årene har vært en økende oppmerksomhet på kvinners helse, og - jeg vil legge til - med rette.
Bondevik II-regjeringen la fram St.meld. nr. 16 for 2002-2003 - folkehelsemeldingen. Meldingen inneholdt bl.a. en kvinnehelsestrategi, som også ble framlagt som en rapport i januar 2003. Denne strategien var en oppfølging av forslagene i NOU 1999:13, som heter Kvinners helse i Norge. Utredningen avdekket stor kunnskapsmangel og manglende integrering av kjønnsperspektiv i helsepolitikk og i helsepraksis. Utredningen inneholdt forslag til tiltak med siktemål å skape strukturer, rutiner og redskaper for å sikre integrering av kjønnsperspektiv i forskning og annen kunnskapsinnhenting, i politikkutforming, i forebyggingsarbeid og også i helsetjenester og velferdsordninger.
Vi vet at Forskningsrådet lenge har stimulert til at kjønn og kjønnsforskjeller i helse og sykdom blir adressert og drøftet i alle relevante prosjekter. Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag, NEM, har utarbeidet retningslinjer for inklusjon av kjønn som variabel i all medisinsk forskning som omfatter mennesker, slik at kjønnsspesifikke analyser blir mulig. Bruk av kjønnssensitive variabler kan gi ny kunnskap som både kan føre til mer målrettet forebygging, behandling og helsetilbud. Dette vil ha betydning for og gjelder selvsagt både kvinner og menn.
Kvinnehelsestrategier som Bondevik II-regjeringen la fram, påpekte at ulike tiltak vil kunne ha ulik effekt på kvinner og menn, og at det derfor må tas i bruk forskjellige virkemidler overfor kvinner og menn, etter behov. Dette er en erkjennelse av at kjønnsperspektivet er et nødvendig fokus, også når vi utformer helsepolitikken. Og igjen - selvsagt like viktig for menn som for kvinner.
Noen sykdommer er kjønnsspesifikke, som flere har vært inne på. Brystkreft er et godt eksempel hos kvinner, og prostatakreft hos menn. Vi har hatt stor fokusering på brystkreft, og mye positivt har skjedd de siste årene, både når det gjelder diagnostisering, kirurgi og medikamentell behandling. Prostatakreft har ikke hatt tilsvarende fokus, slik bl.a. PROFO har påpekt. De viser til at ventetiden for operasjon er økende, og at mange får stilt diagnosen for sent. Dette er for mange dramatisk når vi kjenner omfanget av sykdommen som ifølge PROFO har en dødelighet på ca. 30 pst.
Det er riktig som interpellanten og også statsråden sier, at menn i mindre grad enn kvinner oppsøker helsetjenesten. Menns helse er imidlertid nå på dagsordenen i Norden, i større grad enn tidligere, noe som er positivt. Den første nordiske konferansen om menns helse fant sted i København i 2004. Den andre konferansen om menns helse fant sted i Oslo i 2006. Denne konferansen fokuserte på en rekke temaer knyttet til menns helse og sykdom, og den røde tråden var menns helse i et kjønnsperspektiv. Viktigheten av at helsevesenet anerkjenner at det finnes forskjeller i symptomer og reaksjoner på sykdom hos menn og kvinner ble påpekt sterkt på denne konferansen.
En av foredragsholderne, White, fokuserte på yngre menn, under 45 år, en alder der menn har betydelig høyere dødsrate enn kvinner, som også statsråden var inne på. Årsakene er mange, men også når man tar vekk de kjønnsspesifikke sykdommene, som f.eks. brystkreft, prostatakreft og andre, ligger menn dårligere an. En vanlig forklaring, ifølge denne foredragsholderen, er det som flere her har påpekt, nemlig at menn oppsøker lege i mindre grad enn kvinner, og ofte for sent. Tallene antyder at man bør rette informasjon mot yngre menn, slik at de oppsøker lege tidligere, og at sykdom oppdages i tide. Dette burde det være mulig å lage en god strategi for, etter min mening.
Den tredje nordiske konferansen om menns helse skal arrangeres i år, i Stockholm, 10. og 11. april. Dette viser at fag- og forskningsmiljøer i Norden også er opptatt av menns helse, og det er blitt et viktig og gjentakelig tema. Reform - Ressurssenter For Menn er involvert og er bl.a. sekretariat for denne konferansen.
Interpellantens initiativ i dag bidrar til at vi også politisk framover vil få et sterkere fokus, tror jeg, på menns helse. Etter min mening viser dette at kjønnsperspektivet er nødvendig å ha med også når vi diskuterer og utformer vår helsepolitikk. Jeg er glad for at statsråden i sitt svar til interpellanten påpekte betydningen av dette.
Borghild Tenden (V) [11:44:51]: Fortsatt er det slik at det blir fokusert på «høystatussykdommene» hjerte- og karsykdommer og visse typer kreft.
Jeg tror at interpellanten Jan Bøhler har helt rett i at menn i mindre grad går til lege - noe flere her har vært inne på - og at en del av de sykdommene han nevnte i sitt innlegg, er tabubelagte og vanskelige for menn å snakke om. Kvinner har mer kontakt med helsevesenet - i forbindelse med graviditet og fødsel og ved tradisjonelt å følge barn. Dette er nok også en forklaring på at kvinner mer enn menn henvender seg til helsevesenet, noe også statsråden var inne på.
Så er det andre faktorer som det ikke er så lett å dokumentere og forklare, nemlig at menn er overrepresentert på voldsstatistikken og på kriminalitetsstatistikken, at menn har problemer med rus og med det å bo, og at en del menn med dårlig psykisk helse har voldelig atferd. Bostedsløse i Norge er stort sett menn. Menn er overrepresentert i gruppen unge uføre som ikke passer inn i arbeidslivet på grunn av sosiale problemer og for liten formalkompetanse. Dette er spørsmål som f.eks. Mannspanelet burde diskutere. Hvorfor er det slik? Menn får ofte dårlig psykisk helse etter samlivsbrudd, og en del sliter med alkoholproblemer, noe også interpellanten var inne på.
Venstre tror at i den grad det skal brukes økte ressurser på menns helse, må dette komme i form av økt fokusering på psykiske problemer og på tilbud som møter disse problemstillingene.
Minoritetsspråklige menn har de samme utfordringene som etnisk norske menn når det gjelder å snakke om underlivssykdommer. Flere leger har erfaring med at menn med et annet opprinnelsesland enn Norge i enda mindre grad går til lege for å sjekke seg med hensyn til kreft i prostata og andre underlivssykdommer.
Jeg vil understreke at vi som politikere har ansvar for at tilgjengelige helseressurser brukes til å skape et likeverdig tilbud, med prioritering ut fra et medisinskfaglig grunnlag. Sosial ulikhet når det gjelder menns og kvinners helse, trenger man å forske mer på, for å finne ut i hvilken grad sosiale forhold og biologiske forskjeller er avgjørende for de levealderforskjellene vi ser hos menn og kvinner.
Avslutningsvis vil jeg rose interpellanten for å ha reist denne debatten.
Arild Stokkan-Grande (A) [11:47:41]: Det passet jo fint at foregående taler utfordret Mannspanelet til å ta denne debatten. Det kommer Mannspanelet til å gjøre.
Jeg vil starte mitt innlegg med å rose Jan Bøhler for å ha reist denne særdeles viktige interpellasjonen.
Mitt innlegg vil dreie seg om et tema som foreløpig ikke har vært så veldig tungt inne i denne debatten, men som i aller høyeste grad påvirker både levealder, livskvalitet og helsestatistikker, nemlig menns psykiske helse.
Under forberedelsene til denne debatten har jeg lagt merke til at det skrives for lite om menns helse. Jeg synes det skrives for lite om menns problemer og om ulikhetene mellom kjønnene, særlig når det gjelder psykisk helse. I tillegg føler jeg at det snakkes for lite. Menns helse er et tabubelagt tema, særlig når det gjelder den psykiske helsen. Menn er for lite flinke til å snakke om dette.
Hos Rådet for psykisk helse kan vi lese at én av fire vil få en form for angst i løpet av livet, og mange vil få et eller annet problem med den psykiske helsen i løpet av livet. Det er altså ganske normalt at dette skjer. Derfor må det også bli vanlig å snakke om det.
Det er tydelig at menn og kvinner reagerer forskjellig på de problemene de får gjennom livet. Vi hører at kvinner i større grad enn menn ber om hjelp, og at menn kanskje venter i det lengste før de går til legen, kanskje særlig når det gjelder den psykiske helsen. Angst, depresjoner og livskriser kan være felles for kvinner og menn, men følgene av dette ser altså ut til å være svært ulike. De mest dramatiske følgene ser vi på selvmordsstatistikken, men vi ser også virkninger innenfor volds-, rus- og kriminalitetsproblematikken.
Jeg mener at samfunnet i altfor stor grad ser på disse problemene som rene atferdsproblemer, og i for liten grad ser på dem som symptomer på hvordan menn takler sine plager. Menn blir mer utagerende. Mens menn oftere lar sin frustrasjon gå ut over omgivelsene og samfunnet, tenker kvinnene kanskje: Hva er galt med meg?
Kriminalomsorgen har i den senere tid blitt flinkere til å se at klienter ofte har mye trøbbel i bagasjen som kan forklare handlingsmønsteret. En gutt og en jente kan oppleve den samme krisen, en krise hvor gutten reagerer med å bli en utagerende ungdom med atferdsproblemer, og ender opp som voldsutøver og som et sosialt mistilpasset individ, mens jenta kanskje blir mer innadvendt og usynlig, får kroppslige symptomer og kan ende opp med angst eller depresjon. Mitt budskap i og mitt formål med dette innlegget er nettopp at det er på tide at helsevesenet i større grad kan se atferdsproblemer i et helseperspektiv.
Jeg tror nok at kjønnssosialisering er årsaken til mange av disse ulikhetene. Det finnes svært gammeldagse kjønnsrolleidealer i ungdomsmiljøene i dag, til tross for at vi har et ganske likestilt samfunn. Det er fortsatt en svært sterk machokultur blant guttene og et for sterkt «babe»-ideal blant jentene.
Hva kan så gjøres? Interpellanten og statsråden har sagt mye bra om dette. Jeg mener at det er på tide at vi tar menns helse på alvor, både fra samfunnets side og ved at hver enkelt mann tar et mye større ansvar. Menn må ta eget ansvar - kjenne etter, bokstavelig talt - og menn må ta ansvar for hverandres helse. Fra samfunnets side bør det vurderes om det kanskje også bør lages en NOU om menns helse. Vi trenger mer kartlegging, og vi trenger mer åpenhet om dette temaet.
I tillegg bør vi få en gjennomgang av hvordan helsevesenet møter menn. Menn er underforbrukere av helsetjenester. Derfor bør en vurdere å øke antall møtepunkt mellom hver enkelt mann og helsevesenet, hvor det tas undersøkelser, og hvor menn trenes til å kjenne kroppen sin og dens signaler.
Jan Bøhler (A) [11:52:19]: Jeg vil takke alle som har deltatt i debatten og nettopp bidratt til den helheten som burde ligge i den, med nye poenger knyttet til menns forhold til rusproblemer - særlig alkoholisme - til psykisk helse, til samlivsbrudd, til vold osv.
Jeg satte særlig pris på innlegget til Laila Dåvøy. Hun fikk nettopp sagt det slik som jeg prøvde å få sagt det i mitt innlegg, at vi har en manglende integrering av kjønnsperspektivet i den helhetlige helsepolitikken når det gjelder menn, med hensyn til forebygging, med hensyn til behandling, når det gjelder folkehelseperspektivet - hele tilnærmingen - og at kjønnsperspektivet må inn like mye når det gjelder menn, som når det gjelder kvinner, og at vi har diskutert kjønnsperspektivet for menns del mye mindre enn for kvinners del.
Jeg satte også pris på Borghild Tendens innlegg, som nettopp utdypet dette i forhold til psykiske helseproblemer og særlig i forhold til minoritetsspråklige menn, som kanskje i enda større grad enn norske menn har den problemstillingen. Jeg synes også Stokkan-Grande utdypet denne delen - med hensyn til psykisk helse, med hensyn til menns atferdsproblemer i et helseperspektiv. Ideen til Stokkan-Grande om en NOU, en utredning, om menns helse og kjønnsperspektivet på hele helsesystemet vårt og på ulike typer sykdommer, enten det er livsstilssykdommer eller biologisk betingede sykdommer, som Lønning var inne på, var svært god.
Når det gjelder et par av de andre innleggene om at tilnærmingen er for bred, og man etterlyser helhet, må jeg si at jeg er litt kritisk overfor disse innvendingene, for det er slik at når vi reiser denne mannshelsedebatten og vil snakke spesifikt om det, så kommer innvendingene. Jeg tror ikke det var noen innlegg som ble holdt i samme gate da vi hadde kvinnehelseinterpellasjoner. Vi bestemte oss til og med for å lage - noe jeg er helt enig i - et nasjonalt kompetansesenter i forhold til kvinnehelse. Jeg skulle ønske at flere hadde hatt den innfallsvinkelen som bl.a. representantene Dåvøy, Tenden, Stokkan-Grande og Teigen hadde, med hensyn til at vi har en manglende fokusering på dette. En slik fokusering vil vi trenge - fra i forebyggende arbeid ute i skoler, blant gutter og menn til i fastlegesystemet og i spesialisthelsetjenesten. Det er ingen del av dette som kan unntas, men det er i forhold til denne pytt pytt-holdningen - vi menn tåler en støyt, vi overser symptomene, vi venter til det blir virkelig alvor - vi må forsøke å skjære igjennom og få med oss samfunnet på alle plan. Da må vi bruke hele behandlingssystemet vårt for å få dette opp og stå. Vi har gode resultater på noen områder - testikkelkreft er nevnt i debatten. Antallet som får testikkelkreft, er tredoblet, men overlevelsesprognosene er blitt mye bedre (presidenten klubber). Det skyldes bl.a. at vi har greid å sentralisere behandlingen på Rikshospitalet (presidenten klubber igjen). Det viser også vei med hensyn til vellykket behandling av menns spesielle helseproblemer.
Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Presidenten minner om at når den røde lampen slukner, er taletiden over.
Statsråd Sylvia Brustad [11:55:55]: Jeg syns for det første det er veldig bra at dette temaet er satt på dagsordenen, og jeg syns det har vært veldig mange gode innlegg og gode forslag i debatten som i hvert fall jeg vil ta med meg videre. Jeg er helt enig med de talere som har sagt at i tillegg til, sjølsagt, spesialisthelsetjenesten er primærhelsetjenesten og fastlegene helt sentrale. Det er jo der de fleste er, og det er der de fleste også bør bli fulgt opp.
Så er jeg enig med dem som sier at kvinners og menns helse også i noen sammenhenger bør møtes på ulikt vis, og jeg skal komme litt tilbake til det.
Det virker som om det er ganske bred enighet om at det med hensyn til dette er behov for mer informasjon, mer åpenhet - særlig kanskje gjelder det psykisk helse - og jeg er enig med både representanten Stokkan-Grande og representanten Teigen når det gjelder det med å sette dette på dagsordenen. Der tror jeg det er mye å gjøre i forhold til gutter og i forhold til menn.
Jeg mener også, som flere har vært inne på i denne debatten, at vi er nødt til å forebygge enda mer, f.eks. når det gjelder KOLS, som er blitt en kjempestor folkesjukdom. Vi vet at det nå dreier seg om - hvis jeg husker riktig - et par hundre tusen mennesker, og i tillegg er det grunn til å tro at det er mange som har det, men som ikke vet det. Det er altså ikke avdekket. Derfor er det sjølsagt veldig viktig å få avdekket det, men det er enda viktigere å hindre at folk blir sjuke. Derfor er også diskusjonen rundt røyking, som mange har meninger om, ett eksempel på at dette er viktig også i praksis.
Så er det sjølsagt kjempeviktig i alt det vi driver med, at vi får så lik praksis i hele landet som overhodet mulig hos alle primærleger, hos alle sjukehus, f.eks. når det gjelder avdekking av prostatakreft. Og som jeg sa: Jeg tar med meg forslaget fra representanten Bøhler om forsøk, og vil be Sosial- og helsedirektoratet om å se på det.
Jeg vil bare også nevne noen utfordringer som vi er nødt til å tenke veldig nøye gjennom, fordi det er et faktum at en god del menn har tegn på prostatakreft, uten at de noensinne kommer til å utvikle det. Den berømmelige PSA-prøven, denne blodprøven, kan altså påvise prostatakreft som aldri vil utgjøre et problem for pasienten. Det betyr med andre ord at pasienter kan gjennomgå en ganske krevende behandling med ganske store bivirkninger også, uten at det nødvendigvis ville ha vært behov for den type behandling. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at det å avdekke prostatakreft tidlig er det beste i absolutt alle tilfeller. Det er også et forhold som vi må ha med oss videre i denne viktige diskusjonen.
Det er en klar tendens i helsetjenesten til at kvinner og menn ofte behandles ulikt. Det er nok ikke bare fordi det er ulike behov, men også fordi en del helsepersonell mangler kunnskap om hvordan sjukdom arter seg forskjellig hos kvinner og hos menn. Jeg mener at dette må vi har større oppmerksomhet på i tida framover, slik at vi sikrer likeverdige helsetjenester for alle, enten de er kvinner eller menn.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.