Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 90 minutter, og at taletiden fordeles slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og statsråd Erik Solheim 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Tord Lien (FrP) [10:06:26]: (ordfører for sak nr. 1): Behandlingen av Regjeringens stortingsmelding om rikets miljøtilstand har tatt lang tid. I dag er det ca. ni måneder siden saken ble framlagt. En viktig årsak til at det har blitt slik, er de mange klimarelaterte stortingsproposisjoner og meldinger som komiteen har valgt å prioritere.

La meg begynne med å takke kollegene mine i komiteen for å ha bidratt til godt arbeid i denne saken da arbeidet først ble satt i gang. Ut fra saksordførerens synspunkt har behandlingen vært tilfredsstillende, og de aller fleste partier har i all hovedsak forholdt seg til de oppsatte fristene. La meg samtidig takke statsråden og departementet for gode, om enn ikke alltid like raske, svar på de spørsmål komiteen har ønsket besvart i anledning behandlingen av saken.

Når man leser aviser og ser TV, kan man lett få inntrykk av at miljø og klima er synonyme begreper. St.meld. nr. 26 for 2006-2007, Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand, er i så måte befriende klar på at Norge står overfor en lang rekke miljøpolitiske problemstillinger som ikke handler om klimaet.

Stortinget vil om tre ukers tid behandle St.meld. nr. 34 for 2006-2007, Norsk klimapolitikk. Derfor vil ikke jeg i mitt innlegg bruke mye tid på å snakke om klimarelaterte problemstillinger. Jeg synes faktisk at når alle de øvrige miljøpolitiske problemstillinger vi må forholde oss til, må dele én debatt, mens klimautfordringen får en debatt for seg selv, fortjener de andre miljøpolitiske utfordringene at denne debatten handler om dem. Jeg er sikker på at andre av dagens talere ikke vil være enig med meg i dette, men det får jo stå for den enkelte representants regning. Jeg er i hvert fall opptatt av å gjøre det klart at Fremskrittspartiet har en miljøpolitisk profil som er bredere enn ett tema eller én sak.

Som sakens ordfører synes jeg også det er riktig å vise til at komiteen i dagens sak er enige om en rekke virkemidler, og faktisk om enda flere mål. For eksempel er det full enighet om behovet for å sikre naturen som grunnlag for næringsdrift. Det er også i innstillingen full enighet om behovet for at norsk industri skal gis rammevilkår som sikrer at norsk industri også i framtiden kan være verdensledende innenfor miljøvennlig produksjon. Likeens er det enighet om at internasjonal frihandel er et gode som har medført redusert fattigdom for store folkegrupper det siste tiåret. Det er også bred enighet om en lang rekke andre målsettinger, bl.a. målet om at tapet av biologisk mangfold skal reduseres til det naturlige nivået innen 2010. Dette målet er både ambisiøst og omfattende. De virkemidlene som bør prioriteres for å oppnå dette målet, er det til dels stor uenighet om. Her ligger de store skillelinjene i denne saken. Fremskrittspartiet mener at forskning og teknologiutvikling, bærekraftig og tradisjonell bruk, aktiv artsforvaltning, positive incitamenter, forbrukerinformasjon og ikke minst lokalkunnskap og lokalforvaltning er gode miljøpolitiske virkemidler. Regjeringspartiene legger for dagen en større tro på passivt arealvern, forbud, tvang, avgifter og statsstyring som de viktigste og riktigste virkemidlene. Regjeringen gir uttrykk for en sterk tro på at politikere og byråkrater i Oslo og Trondheim er bedre egnet til å forvalte naturverdiene i norske kommuner, mens Fremskrittspartiet mener at lokale politikere og grunneiere i de samme kommunene er best egnet til å løse svært mange av de samme oppgavene. Dette representerer en viktig skillelinje mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.

Dessverre er det i de kommunene hvor det bor færrest folk, at naturen er best ivaretatt. Dermed blir det enkelt for storsamfunnet og flertallet i Stortinget å overkjøre lokaldemokratiet i sak etter sak. Det er imidlertid mitt håp at den folkereisningen som bl.a. skiløperen Frode Estil har stilt seg i spissen for, kan sende et signal som er så sterkt at selv Oslo-makta oppfatter signalet. Det er folkeaksjoner mot Regjeringens overstyringspolitikk i Rondane, i Lierne, i Engerdal, i Dovrefjell-regionen, for å nevne noen. Titusentalls av underskrifter fra grisgrendte områder i Norge bør gjøre inntrykk. Forhåpentligvis vil det gjøre så mye inntrykk at frivillig skogvern går fra å være tema i Regjeringens festtaler til å bli praktisk politikk.

For Trillemarka sin del er det for sent. Der valgte storsamfunnet konfrontasjon og overkjøring av grunneiere og lokaldemokratiet. På meg gjør det inntrykk når Solveig Tonby på gården Båsum i Sigdal - en av gårdene som ble hardest rammet av skogvernet i Trillemarka - sier til Nationens helgemagasin HELGA den 1. februar:

«Far drev på skauen hele livet. Han trodde aldri det skulle bli slik. Dette ville blitt hardt for ham (…) Jeg er nesten glad far har gått bort, og slipper å oppleve dette.»

Hun uttaler altså at hun er nesten glad for at faren har gått bort og dermed slapp og oppleve dette. For meg er dette et kraftfullt og viktig vitnesbyrd om hvilket overgrep storsamfunnet har utsatt utmarksbefolkningen i Trillemarka for. Dessverre er det symptomatisk for måten Regjeringen opptrer på i en lang rekke saker. Riktignok er også denne stortingsmeldingen og innstillingen fra komiteen full av lovord om frivillig vern, også fra regjeringspartiene - kanskje en hilsen fra Senterpartiet til de velgerne som fortsatt stoler på lovordene fra den kanten. Praksisen viser imidlertid at frivilligheten bare er dugende så lenge grunneierne og lokaldemokratiet legger seg paddeflat for sentralmakta. At tvangsvern også i framtiden skal være et viktig virkemiddel for Regjeringen, legges det heller ikke skjul på i innstillingen.

I rovdyrpolitikken er det også sørgelig liten vilje til å innse at dagens politikk sakte, men sikkert struper utmarksnæringen i de delene av landet som er hardest rammet. Likevel vil Regjeringen, med Senterpartiets velsignelse, firedoble både bjørnebestanden og ulvebestanden - og ulvebestanden attpåtil i et svært begrenset område, primært i Hedmark, men til dels også i Østfold øst for Glomma. I dette området må det anses at både jakt med hund og utmarksbeitende sau vil være en saga blott i framtiden.

Når Regjeringen nå har gjort det klart at ulveangrep mot hund ikke vil bli inkludert i det nye nødvergeparagrafen, må det anses som nok et løftebrudd fra Regjeringen, nok en gang med Senterpartiets velsignelse, og til skuffelse for utmarksbefolkningen.

Et av forslagene fra Fremskrittspartiet i dag går ut på at man utreder hvorvidt en høyere rovdyrbestand påvirker livskvaliteten til folk flest. I Nord-Trøndelag har man dokumentert klinkende klart at store rovdyrbestander påvirker livskvaliteten til innbyggerne. Det er ingen vilje fra regjeringspartienes side til å gjøre dette også i andre deler av landet som er omfattet av store rovdyrbestander. Årsaken til at regjeringspartiene går imot en slik utredning, er åpenbar, nemlig at Fremskrittspartiet da ville fått dokumentert at de som bor i utmarkskommunene, får sin livskvalitet redusert på grunn av høye rovdyrbestander. Likeens er det ingen vilje fra regjeringspartienes side til å anvende bestandsmålene til individbaserte bestandsmål. De såkalte målene om dokumenterte ynglinger er veldig godt egnet som bestandsmål for Oslo-makta, for folk flest forstår ikke hva det innebærer, nemlig hvor stor bestanden må være for å nå de bestandsmålene man har satt seg.

Regjeringspartiene er overhodet heller ikke imøtekommende på det punktet som går på å gi Mattilsynet rett til å frata bønder i Norge beiterett som de har i dag. Mattilsynet kan i dag nekte bønder som har hatt beiteområder de har brukt i århundrer, retten til å bruke disse beiteområdene, men de har altså ikke rett til å gi fellingstillatelse for rovdyr. Det ønsker Fremskrittspartiet en debatt om, men møter kun uvilje fra regjeringspartienes side.

Så er det snakk om både bioenergi og småkraftverkutbygging i Norge. Samtidig opererer Regjeringen med inngrepsfri natur og ønsker nå tilsynelatende å innføre en regel om at det ikke skal være mulig å gi statsstøtte til anlegg som reduserer det man kaller en inngrepsfri natur. Også her prøvde Fremskrittspartiet å komme Regjeringen i møte med å si at det måtte være lov å bygge skogsbilveier, og at det måtte være lov til å bygge småkraftverk i områder der inngrepsfri natur er inne i bildet. Regjeringen er ikke imøtekommende.

Så noterer jeg meg til slutt at Regjeringen heller ikke er imøtekommende når Fremskrittspartiet ønsker å diskutere hvorvidt det er formålstjenlig fortsatt å bruke aluminium som den viktigste behandlingsmetode av Gyrodactylus salaris, til tross for at metoden er fem ganger så dyr som rotenon, til tross for at metoden aldri har vært vellykket, og til tross for at den negative påvirkningen fra aluminium mest sannsynlig er verre enn fra rotenon.

Med dette legger jeg fram komiteens innstilling og tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [10:16:56]: Det var et flammende innlegg representanten holdt nå. Men når det gjelder innstillingen, har jeg lyst til å spørre ham litt om hvor Fremskrittspartiet er havnet.

I meldingen og i innstillingen er det et kapittel som heter Utfordringer 20 år etter «Vår felles framtid». Jeg synes det er en veldig viktig sak i meldingen og i innstillingen. Her beskrives noen av de utfordringene vi står overfor, og ikke minst situasjonen både i i-land og u-land. Der har flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, forbilledlig konstatert at de menneskeskapte klimautslippene er en trussel, og at man legger vekt på FNs klimapanel og de andre rapportene som har kommet. Det er ett parti som fortsatt står utenfor og ikke erkjenner dette, og det er Fremskrittspartiet. Jeg må da spørre representanten Lien: Er det fortsatt slik at Fremskrittspartiet benekter at de utfordringer vi står overfor når det gjelder CO₂, er menneskeskapte?

Tord Lien (FrP) [10:18:03]: Nå er det slik at Regjeringen i stortingsmeldingen selv skriver ganske klart og tydelig at man også skal diskutere klimapolitikk, klimautfordringer, teknologi og løsninger, osv. i tilknytning til St.meld. 34 for 2006-2007. Fremskrittspartiet har i sine merknader i dagens innstilling gjort det klinkende klart at vi ønsker å diskutere dette i forbindelse med St.meld. 34 og ikke dagens melding. Derfor må Tore Nordtun smøre seg med litt tålmodighet og vente til vi om ca. tre-fire uker skal behandle stortingsmeldingen om klima, der disse spørsmålene hører hjemme.

Så må jeg også peke på at Fremskrittspartiet, sammen med Arbeiderpartiet, står sammen om er rekke merknader som omhandler tiltak for hva man skal gjøre for å redusere norske CO₂ -utslipp, og ikke minst for å produsere mer fornybar energi. Særlig på det siste området vil jeg si at Fremskrittspartiet er mye mer progressive enn Arbeiderpartiet.

Erling Sande (Sp) [10:19:16]: Spørsmålet mitt går i same gate som det førre. Det var eit veldig enkelt spørsmål som nettopp blei stilt, nemleg: Trur Framstegspartiet på det som eit overveldande fleirtal av verdas klimaforskarar seier, at vi opplever klimaendringar som kjem av menneskeleg aktivitet? Trur ein på dei forskarane? Det burde det vere mogleg å svare ja eller nei på. Dersom svaret er ja, kvifor er ein då ikkje villig til å gå inn på ein politikk som kan redusere CO₂ -utsleppa både heime og ute?

Tord Lien (FrP) [10:19:58]: I en sak som så til de grader handler om utmarksrelaterte spørsmål, er det interessant at Senterpartiet velger å utfordre Fremskrittspartiet på klima. Det noterer jeg meg og tar med meg videre.

Jeg føler at jeg svarte ganske greit på spørsmålet i stad. Disse spørsmålene kommer vi tilbake til under behandlingen av St.meld. 34 om norsk klimapolitikk. Så er det selvfølgelig grunn til å peke på at man må ta på alvor både det forskerne som er med i klimapanelet og det andre forskere som ikke er med i klimapanelet, sier. Men det er forskere både innenfor og utenfor klimapanelet som har divergerende oppfatninger om disse spørsmålene. Det kommer vi tilbake til under behandlingen av St.meld. nr. 34.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:20:57]: Jeg vil stille spørsmål om veiprising og om problematikken knyttet til biltrafikk inn til byene.

Nå har vi nettopp hatt et klimaforlik der vi tar som utgangspunkt at en fjerdedel av klimautslippene kommer fra transportsektoren. Det er en sektor i kraftig vekst. Som innbygger i Oslo er jeg også en av dem som merker godt hvordan biltrafikken inn til byene øker, og at det er store problemer i mange byer.

Fremskrittspartiet benekter disse problemene og vil heller legge til rette for breie, store veier og økt biltrafikk, kombinert med en bensinpris på ned til 8 kr pr. liter. Da er spørsmålet om ikke Fremskrittspartiet snart må ta inn over seg den forskninga som er gjort, som viser at vi må ha en kombinasjon av tilrettelegging for kollektivtrafikk med restriksjoner på bilene for å få til en vridning i både klimamessig, miljømessig, trafikksikkerhetsmessig og helsemessig riktig retning.

Tord Lien (FrP) [10:21:58]: Det er vel ingen tvil om at Fremskrittspartiet er fullstendig klar over at vi må ha en tilrettelegging for alle typer transport, om det er privatbilisme eller kollektivtrafikk. Det er helt åpenbart. Spørsmålet er hvem som skal betale kostnadene. Nå er det altså slik at norske bilister allerede i dag betaler 55, eller nærmere 60, milliarder kr i skatter og avgifter. Vi vet at staten bruker under 6 milliarder kr av disse 55 milliardene til å bygge ny vei. Fremskrittspartiet mener at det ikke er rett å pålegge norske bilister ytterligere avgifter bare fordi man bor i en by. Det er åpenbart at man må kunne vurdere både parkeringsplanlegging, stenging av gater og økte avgifter innen privatbilismen. Det er ikke en vei Fremskrittspartiet er villig til å gå. Det er direkte usosialt. Det vil ikke ramme representanten Thorkildsen og representanten Lien, det vil primært ramme folk med en atskillig lavere inntekt enn vår.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Nordtun (A) [10:23:23]: Dagens miljødebatt er sterkt preget av de globale klimautfordringene. Ukontrollerte klimaendringer vil være en trussel mot viktige naturverdier, mot balansen i naturen og mot vår evne til å løse andre miljøproblemer.

Vi har mange andre viktige miljøpolitiske utfordringer. La meg bare nevne de aller viktigste, og som denne innstillingen bærer preg av:

• CO₂-utslippene

• sikring av det biologiske mangfoldet

• kjemikalier som truer helse og miljø

• langtransportert kvikksølvforurensning

• reduksjon av våre årlige NO_x-utslipp i henhold til Göteborgprotokollen

• arealforvaltningen

• avfallshåndtering

Dette er de store utfordringene vi står overfor nasjonalt, og også internasjonalt. Dette har også mye med den økonomiske veksten i samfunnet å gjøre. Det er utfordrende å kunne takle disse utfordringene.

Mange av disse utfordringene er ikke bare nasjonale, men også internasjonale. Det er derfor viktig å få internasjonale avtaler på plass, slik at vi kan være i samme båt når det gjelder de store utfordringene.

Det internasjonale miljøarbeidet blir mer og mer viktig. Problemer og utfordringer krysser landegrensene, og de kan ikke løses ved alenegang, de må løses i fellesskap.

Norge tar derfor et stort ansvar. Men når vi tar dette ansvaret og skriver om det i protokollene, er det viktig at vi også følger det opp nasjonalt. Vi må søke å finne løsninger som også er bærekraftige.

Norge er et av de få land som deponerer CO₂. Regjeringen legger nå opp til et stort arbeid på det området. Det kommer man tilbake til i senere debatter. Men det er viktige forutsetninger for dette. Fra Regjeringens side og fra Arbeiderpartiets side er det lagt føringer for at det i framtiden ikke gis tillatelser til bl.a. gasskraftverk før man har kontroll på håndteringen av CO₂-utslippene.

Når det så gjelder en ansvarlig arealforvaltning, har Regjeringen tatt grep på dette området, og vil fortsette dette arbeidet. En ny plan- og bygningslov er nær forestående. Vi vil der legge økt vekt på å styrke den kommunale og regionale planleggingen som et grunnlag for arealdisponeringen. I samband med den nye loven vil vi også selvfølgelig stramme inn når det gjelder bygging i 100-meterssonen - som vi gikk til valg på og som står i Soria Moria-erklæringen - slik at allmennheten får maksimal tilgang til dette området.

Jeg ser også fram til en helhetlig forvaltningsplan for Norskehavet som vil bli presentert som en stortingsmelding i løpet av 2009. Vi skal være en pådriver når det gjelder forvaltning av våre havområder. Det skal foregå gjennom både planarbeid og samarbeid med andre land.

Det er også viktig for oss å opprettholde våre strenge krav til petroleumsvirksomheten i våre havområder. Nullutslippsprinsippet som gjelder for selskapene som opererer i våre farvann, må selvfølgelig også gjelde i framtiden.

Til slutt: Vi bør også stille spørsmålet om meldingen om rikets miljøtilstand i den nåværende form fungerer etter hensikten. Det som i utgangspunktet skulle være en faglig og vitenskapelig miljørapportering fra Regjeringen til Stortinget, har på mange måter endt opp i å bli arena for politiske symbolmarkeringer. Jeg tror vi nå framover må ta et ansvar for å gradere denne opp, og vi må stille spørsmålet om vi ønsker en slik rapport i framtiden. Jeg tror det kan gjøres langt bedre.

Presidenten: Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:28:05]: Representanten Nordtun var i sitt innlegg inne på at man ville styrke det kommunale ansvaret i arealforvaltningssaker. Det står også noe om dette i innstillingen. Komiteen mener at det med fordel kan gis større ansvar og beslutningsmyndighet til kommunene i arealsaker.

Men vi har jo sett det motsatte fra Arbeiderpartiet hittil når det gjelder saker som strandsone, når det gjelder hyttebygging i fjellet, ikke minst når det gjelder kommunenes rett til å kunne anlegge egne rekreasjonsløyper for snøscooterkjøring og også når det gjelder å kunne etablere f.eks. mikro-, mini- og kanskje småkraftverk - der vi vet det er store køer for å få gjort det.

Tenker Arbeiderpartiet også på å kunne delegere mer myndighet til det lokale forvaltningsnivå innenfor disse områdene?

Tore Nordtun (A) [10:29:09]: Det er et veldig viktig område som representanten nå tar opp i sin replikk.

Det er ikke tvil om at vi også i framtiden alltid vil være i skjæringspunktet når det gjelder hva vi sier og hvilke lover vi vedtar i denne forsamlingen, hvordan det skal settes ut i praktisk politikk og hvordan det skal håndheves i kommunene. Men det er viktig for oss å ha en helhet i det vi gjør, og som jeg også sa i mitt hovedinnlegg: Når det gjelder de utfordringene vi står overfor, bl.a. i 100-metersbeltet, er det for oss maktpåliggende at allmennheten har adgang til disse områdene i pressområdene. Da må det også være slik at kommunene må rette seg etter visse opptrukne lovverk som gir denne adgangen for allmennheten. Det tror jeg også spørsmålsstilleren er innstilt på. Vi kan ikke ha det slik at enkeltkommuner skjener helt ut og egentlig privatiserer strandsonen på en slik måte at allmennheten ikke har adgang. Det er en balansegang, men det må være føringer fra denne sal også når det gjelder disse områdene.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:30:25]: Heldigvis har Norge mye ren energi. Likevel ser vi at vi til og med i et normalår har manko på energi.

Vi har et stort potensial, bl.a. innenfor småkraftverk - et potensial vi kan ta ut uten særlige inngrep i naturen, for en rekke av disse prosjektene. Men vi ser at det er flaskehalser. Spesielt innen NVE, hvor det er et fåtall av saksbehandlere som arbeider med nettopp disse prosjektene, har vi en flaskehals. Vi ser at saksbehandlingstiden er blitt så lang som fem år ved en rekke av tilfellene.

Mitt spørsmål til representanten Nordtun blir da - for jeg antar at han også deler Høyres bekymring over mangel på energi: Når kan vi forvente å se et regime i NVE som faktisk får ned saksbehandlingstiden når det gjelder søknader om å starte produksjon av ny fornybar kraft, inklusiv småkraftverk?

Tore Nordtun (A) [10:31:21]: Vi har utfordringer også på saksbehandlingsdelen når det gjelder bl.a. småkraftverkene, men det er satt inn ressurser overfor NVE og i departementet nettopp for å ta unna denne køen. Vi erkjenner at den er for lang. Saksbehandlingen burde vært raskere. Det settes nå inn midler på det.

Men jeg vil også si, som en sluttkommentar til Skovholt Gitmark, at det må ikke være slik at det er fullstendig fritt fram uten at man også tar naturvernhensyn i en slik sammenheng. Er det en lang elvestreng og man har sagt at denne skal ha et visst naturpreg, skal man ikke dagen etterpå oppleve at det står seks småkraftverk der.

Med andre ord: Det er en del forvaltningsmyndigheter og også en del politikere på lokalplan som må inn i bildet og vurdere situasjonen. Dette er også kompliserende i den lange prosessen for å få et ja eller et nei.

Gunnar Kvassheim (V) [10:32:20]: Vi har erfart at det er en del av miljømålene i Soria Moria-erklæringen som nå fravikes fordi de åpenbart ikke var kvalitetssikret nok. Ett av de målene er en reduksjon av støybelastningen med 25 pst. innen 2010. I det dokumentet som Regjeringen nå har lagt fram, svekkes denne målsettingen betydelig, og det kunne være greit å høre representanten Nordtuns vurdering av bakgrunnen for at en nå senker ambisjonsnivået.

Hvordan kan en være sikker på at en ikke nå får en ny målsetting som det ikke blir gjort en aktiv innsats for å nå? Det bekymrer meg at posisjonspartiene ikke stemmer for opposisjonens forslag om at det skal legges fram en stortingsmelding om konsekvensene av og tiltak mot støyforurensning. Kan vi vente nye nedjusteringer av støymålene etter hvert som Regjeringen lar være å levere på dette området?

Tore Nordtun (A) [10:33:28]: Når det gjelder støy, har det vært en aktuell politisk debatt over lengre tid. Jeg bare konstaterer at også den forrige regjeringen hadde problemer med å komme i havn når det gjaldt støymålene. Men jeg skal ikke skylde på det - langt ifra. Jeg vil bare si at når det gjelder støymålene, tror jeg at de har vært ganske ambisiøse. Det er også viktig for oss å legge målene på et slikt nivå at vi er sikre på at vi i alle fall kan ha en viss mulighet for å nå dem. Men vi ser at dette er komplisert. Spesielt i byområdene har dette vært en tyngre vei enn det vi forutså den gangen.

Vi gir det ikke opp. Vi skal fortsette, men jeg tror det er viktig å ha realistiske mål også innenfor dette. Men dette er en alvorlig utfordring for menneskene, selvfølgelig er det det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:34:30]: For Høyre er det et ideologisk grunnlag som ligger til grunn for miljøpolitikken. Verden beveger seg stadig framover, og det gjelder spesielt teknologiske framskritt. Vi må selvsagt bruke nettopp dem. Markedet vil gi oss den mest effektive plattformen for å redusere klimautslipp, og tiltakene må videre bygge på Stern-rapportens tre elementer, nemlig karbonprising, teknologiutvikling og å fjerne sperrer for miljøvennlig atferd. For å gjøre det siste må skattesystemet vris fra røde til grønne skatter.

Klimautfordringene er vår tids største markedssvikt. Vi får en fabelaktig avkastning på å handle nå. Ved å investere 1 pst. av verdens BNP i dag kan vi redusere effekter av klimaendringene som ellers ville ha kostet mellom 5 og 20 pst. av verdens samlede BNP få tiår fra nå.

Vi skal ha respekt for den private eiendomsretten, noe jeg også kommer inn på senere.

Vi må rydde opp i tidligere miljøsynder, enten det er skipsvrak, utslipp eller annet. Det bærende prinsippet er at kommende generasjoner må ha de samme mulighetene som vi er gitt.

Klimatrusselen er vår tids største utfordring. Global oppvarming skyldes menneskelige inngrep som f.eks. massiv hogst av regnskog og enorme utslipp av klimagasser. Høyre er glad for at det endelig er bred enighet i Norge, og at stadig flere land erkjenner at det nå må handles. Vi kan ikke lenger utnytte naturen og økosystemene over deres tåleevne.

Alle partier minus Fremskrittspartiet har som målsetting å unngå global oppvarming på mer enn 2 grader i forhold til førindustriell tid. Ifølge FNs klimapanel må reduksjonene i de globale utslippene starte i perioden 2000-2015 - med andre ord nå - dersom målet skal nås.

Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, og vi må ta en lederrolle. Det norske klimaforliket er kun ett skritt i riktig retning. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ville lenger, men vi er likevel fornøyd med hva vi oppnådde i forliket.

Norges troverdighet som pådriver er avhengig av at vi reduserer egne utslipp, bidrar til utvikling av teknologi og viser at det er mulig å frikoble økonomisk vekst fra utslipp av klimagasser.

I dag lever 1,6 milliarder mennesker uten tilgang til elektrisk kraft. Det vil være tilnærmet umulig å hente disse varig ut av fattigdom uten at de samtidig får tilgang til elektrisitet.

Høyre er helt enig med statsråden i at nettopp ren energi skal være et av bistandspolitikkens hovedmål. Individuell frihet, markedsøkonomi og en åpen verdenshandel har de siste århundrene gitt økonomisk og teknologisk framgang uten sidestykke. Fattigdommen har de siste 50 årene blitt redusert mer enn de siste 500 årene, og flere hundre millioner mennesker er hentet ut av fattigdom bare i land som Kina og India. Det er markedsøkonomi og globalisering de siste årene som har løftet en stor del av befolkningen ut av fattigdom.

På enkelte områder ligger Norge langt fremme teknologisk. Det gjelder bl.a. innen fangst og lagring av CO₂. Alle partier har derfor en ambisjon om at Norge skal være et foregangsland innen fangst og deponering av CO₂. Den nasjonale innsatsen for å utvikle teknologi som på billigst mulig måte fanger CO₂, vil være av stor betydning for å redusere de globale CO₂-utslippene.

Det vil ha store globale konsekvenser at verdens energibehov er forventet å øke med 60 pst. innen 2030. Det meste av denne veksten er forventet å bli dekket av fossile energikilder som kull, olje og gass. Særlig vil energietterspørselen øke i utviklingsland og nyindustrialiserte land. Tilgangen til energi er helt nødvendig dersom disse landene skal komme opp på en levestandard som vår del av verden innehar. Samtidig må de globale utslippene av klimagasser reduseres. Det er derfor helt nødvendig å frikoble verdens økende energibehov fra økningen i klimagasser dersom vi skal unngå en global klimakatastrofe.

Vi må heller ikke glemme effektivisering og utbygging av ny kraft basert på ren energi eller biobrensel.

Norge er velsignet med både vakre og varierte fjell-, skog- og kystlandskap, og det har en stor verdi å ta vare på nettopp disse. Slike områder er det stadig færre av i det øvrige Vest-Europa. På den ene siden gjør det våre naturområder viktigere fra et miljøfaglig perspektiv. Men samtidig øker det også markedsverdien i forhold til et turismeperspektiv. For Høyre er det spesielt viktig at vi legger til rette for å øke kompetansen og satse på et bærekraftig reiseliv.

Vern kan kombineres med næringsvirksomhet som ikke belaster naturen, for å bidra til å øke verdiskapingen nettopp i distriktene. Turisme og næringsliv som ikke skader naturen i og i tilknytning til nasjonalparker og andre verneområder, må også utvikles. Det har dessverre blitt slik at lokalbefolkningen motsetter seg vern fordi det legger store arealer nærmest øde og fri for de verdiene de hadde tidligere. Vi trenger et nytt regelverk for å balansere hensynet til vern og turisme og næringsliv, og vi må kunne gjøre vurderinger lokalt innenfor en ramme av nasjonale retningslinjer.

God arealplanlegging sammen med fornuftig forvaltning er et viktig arbeid for å stanse tap av biologisk mangfold, og Høyre slutter seg til Regjeringens mål om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010. Altfor mange arter, både i Norge og internasjonalt, står i fare for å forsvinne for godt. Denne utviklingen er i aller høyeste grad akselerert av menneskelige handlinger. Vi må bremse utviklingen nå. Prosjekt for å bevare den norske fjellreven er et godt eksempel på at det går an å snu utviklingen, og det med begrensede midler.

En annen art som trenger nødhjelp umiddelbart, er den norske hummeren, eller nordsjøhummeren. Det har stor betydning for norsk kulturlandskap at antallet nå har gått dramatisk ned bl.a. på grunn av introduksjon av amerikansk eller kanadisk hummer. Høyre vil derfor være en pådriver for at det settes i gang et prosjekt for å bevare nettopp den norske hummeren, med bl.a. utplassering av yngel.

Kommunene har hovedansvaret for arealplanlegging, og at forvaltning etter andre lover i større grad delegeres kommunene. Høyre mener en ny kommunestruktur med færre og større kommuner vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert, og at planbehovet på tvers av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt samarbeid.

Jeg er dypt uenig med komiteens flertall, som vil overføre oppgaver til andre forvaltningsnivåer, inklusiv et nytt. Kommunene må få større selvråderett i plan- og arealsaker. Det brukes i dag betydelige ressurser på å utvikle fylkesplaner som ikke har bindende virkning, og som heller ikke bør ha bindende virkning. Det eneste logiske vil derfor være å redusere byråkratiet og avvikle de lovfestede fylkesplanene.

La meg si at Høyre ønsker økt vern, men at dette må basere seg på frivillig vern. Til nå har nærmere 500 skogeiere til sammen tilbudt frivillig vern av 90 områder med et totalareal på 350 000 dekar. Dette må utvikles videre. Det samme frivillige vernet må også brukes i strandsonen, og fellesnevneren må være at vi bevarer viktige arealer for naturen og hele befolkningen, og at det selvsagt skal være basert på markedskompensasjon til de berørte grunneierne. Det samme prinsippet må også legges til grunn for alle former for offentlige begrensninger på den private eiendomsretten. Vi trenger grunneierne som medspillere, ikke som motspillere.

Kulturminner og kulturmiljøer representerer viktige kilder til kunnskap og opplevelser, og det er en viktig del av vår kollektive hukommelse. At mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer best ivaretas gjennom et samspill mellom privat, offentlig og frivillig sektor, er en erkjennelse i hele komiteen, og det er bra. Lokalsamfunn som har tatt i bruk kulturminner og kulturarv på en positiv måte, har opplevd dette som et konkurransefortrinn i forhold til etablering av virksomheter, valg av bosted, utvikling av reiseliv osv.

Når vi i 2009 får et kulturminneår, skal det være verdt å minne nettopp om at kultur skal skape et bredt engasjement og øke interessen og oppmerksomheten rundt å redde vår felles kulturarv. Kampanjeåret vil aktivisere frivillig sektor gjennom en bred tilnærming til det. Norges Kulturvernforbund vil ha en viktig og sentral rolle i gjennomføringen av det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ann-Kristin Engstad (A) [10:45:06]: Når man diskuterer miljø og klima, kommer den enorme avstanden mellom Høyre og Fremskrittspartiet tydelig fram. Fremskrittspartiet nekter å anerkjenne at klimaendringene er menneskeskapt, men det gjør Høyre. Det er store uenigheter rundt CO₂-håndtering på Kårstø - der er det tydelig stor forskjell. Partiene står milevis fra hverandre når det gjelder rovviltforvaltning, og det nylig inngåtte klimaforliket viser også enorm avstand til Fremskrittspartiet.

Med en slik avstand i sentrale temaer i miljø- og klimapolitikken, hva slags tanker gjør representanten Skovholt Gitmark seg om et eventuelt regjeringssamarbeid hvor Fremskrittspartiet er en del av det parlamentariske grunnlaget til Høyre?

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:45:52]: Det er ikke tvil om at i miljø- og klimapolitikken står Høyre og Fremskrittspartiet langt fra hverandre. Jeg tror samtidig at det er viktig å slå fast at Høyre ønsker og vil være en pådriver for et bredest mulig borgerlig samarbeid. Jeg tror at det på en rekke punkter vil være uproblematisk å finne fram til en felles god politikk som vil basere seg på sentrum-Høyre-løsninger, spesielt innenfor miljø- og klimapolitikken, og på andre politikkområder vil det være naturlig at Fremskrittspartiet får gjennomslag for noe av sin politikk. Men dette vil være forhandlinger i etterkant av en eventuell valgseier i 2009, og det vil være altfor tidlig å spekulere i forhold til hva som ligger der. Jeg vil si at for Høyre er det et absolutt mål at vi tar dagens klimautfordringer på alvor. Vi kan ikke løpe fra det faktum at vi, slik vi ser det nå, er inne i en akselerert fase av global oppvarming takket være menneskeskapte handlinger. Derfor trengs det menneskeskapte handlinger for å begrense dem nå.

Torbjørn Andersen (FrP) [10:47:07]: Representanten Skovholt Gitmark brukte mye av sitt innlegg til å vise til de globale klimautfordringene og det som ligger der - han skal ha all ære for å ta tak i det. Han viste også til veksten i verdensøkonomien, som fordrer og er drevet fram av tilgang på ny og stadig forbruk av mer energi. Da blir det litt interessant når vi vet at Norge fortsatt er en nasjon som kan nyttiggjøre seg ny fornybar energi, i form av vindkraft og vannkraft først og fremst. Da blir mitt spørsmål: Er det slik at i Høyre er ikke tiden for de store vannkraftutbyggingene i Norge over ennå? Og et spørsmål til, når det er snakk om lokal forvaltning, denne lokale konsesjonsbehandlingen når det gjelder mini- og mikrokraftverk: Hvorfor setter Høyre en grense på 1 MW når det gjelder at kommunene kan konsesjonsbehandle mini- og mikrokraftverk?

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:48:13]: La meg først si at det er også viktig å satse på en lokal tilnærming til miljø- og klimautfordringene. Vi trenger også å handle lokalt. Det er Norges troverdighet som et internasjonalt foregangsland som står på spill, og vi ligger nå dessverre langt under det målet vi har satt oss i Stortinget, så det trengs lokale og nasjonale tilnærminger til det.

La meg også si at jeg deler representanten Andersens tilnærming til at vi trenger mer ren energi i Norge, og vi er samtidig svært heldige i og med at det allerede i dag er så mye av vår energi som kommer nettopp fra ren energi. For Høyres vedkommende er det ekstremt viktig at NVE får de ressursene som skal til for å behandle søknader både innenfor vindmøller, annen fornybar energi og også spesielt innenfor småkraftverk. Så har vi ønsket en større grad av lokal søknadsprosess knyttet til småkraftverk og har satt grensen på 1 MW, for vi mener at også de tiltakene kan ha en rolle som vil måtte trenge et nasjonalt regelverk og en nasjonal gjennomgang.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:49:31]: Noe av det jeg er veldig fornøyd med med denne regjeringa, er innstrammingspolitikken når det gjelder strandsonen. Jeg er Vestfold-representant, og der har vi sett hvilket press det er, fordi tomter som ligger nær sjøen, er attraktive, og fordi folk er ganske pengesterke etter hvert. Vi så et eksempel på at Høyre kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe, knyttet bl.a. til Østre Bolærne - en sak som jo endte godt til slutt - og knyttet til mange saker, som gjelder Vestfold, og som gjelder veldig mange kommuner.

Ser ikke representanten Skovholt Gitmark at det er nødvendig å gå inn med en aktiv stat, med en aktiv politikk, for å sikre at også de som ikke har vært så heldige at de har arvet en hytte, eller har så mye penger at de kan kjøpe seg frihet og tilgang til strandsonen, får en beskyttelse, og at også kommende generasjoner får en beskyttelse som de ikke kan sikres hvis markedet får styre alt?

Presidenten: Presidenten vil tilby representanten Skovholt Gitmark fem sekunder ekstra til å ta opp forslag hvis han ønsker det.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:50:43]: La meg da aller først ta opp de forslag som Høyre er enten medforslagsstiller eller forslagsstiller til.

La meg også si at jeg støtter en strandsonepolitikk som gjør strandsonen tilgjengelig for alle, og det er viktig at strandsonen er nettopp det, i tillegg til våre andre viktige arealer, bl.a. på fjellet. Men det skal samtidig være en sterk grad av privat eiendomsrett også. Når det offentlige overtar arealer i strandsonen, må det være basert på markedskompensasjon. Det må også da følge med penger til vedlikehold av de samme områdene. Vi ser langs kysten at områder som er overtatt av det offentlige, i stor grad forfaller og gror igjen, med andre ord: De private sitter nå gjennom allemannsretten igjen med dårligere arealer enn de ellers ville hatt.

Samtidig vil jeg si at det er viktig å ivareta det kommunale selvstyret. Det er ofte kommunene som kjenner den lokale situasjonen best, og bør bestemme i mye sterkere grad enn i dag, og spesielt etter at dagens regjering overtok, i forhold til forvaltningen av strandsonen. For strandsonen skal ha sterkt innslag av allemannsretten, den skal være for alle, men det må også være mulighet til å bo og ha hytte i strandsonen.

Presidenten: Representanten Peter Skovholt Gitmark har tatt opp de forslagene han refererte til.

Replikkordskiftet er avsluttet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:52:33]: Klimadebatten har kommet for fullt. Forhåpentligvis vil også en breiere miljødebatt gjøre det. Fra SVs side er vi glade for at sammenhengen mellom hva vi gjør ute og hjemme, er blitt tydeliggjort den siste tida. Vi jubler over at Regjeringa vil sette av inntil 3 milliarder kr i året til å bevare regnskog, fordi dette er et viktig klimatiltak, viktig for de fattigste i verden og viktig for det biologiske mangfoldet.

Men vi syns det er ekstra viktig at en regjering som er så tydelig på at Norge skal være en foregangsnasjon internasjonalt, også går foran med et godt eksempel her hjemme. Derfor er vernet av Trillemarka så viktig. Vi har i Norge 3 800 arter på den såkalte rødlista over utsatte arter. Mange arter er ikke engang kartlagt. I skogvernområdet som opprettes i Trillemarka, er det registrert hele 129 rødlistearter. Disse vil nå bli sikra.

1 941 arter er direkte trua i Norge. Fjellreven er en av dem. For to uker siden hadde jeg gleden av å besøke fjellrevprosjektet på Varangerhalvøya i Finnmark sammen med Naturvernforbundet. Med hundeslede og i 20 minus dro vi av gårde innover fjellet og møtte noen karer fra Statens naturoppsyn - karer som står på hver eneste dag for arter mange ikke engang har hørt om, som er ute i all slags vær for å sjekke om Norge kommer et skritt videre i sin ambisjon om å overlevere jorda i bedre stand enn den var i da vi overtok den. Store ord som vi liker å bruke her på tinget, følges opp i praksis hver eneste dag av dedikerte mennesker. Det er flott å tenke på.

Et annet område hvor det skal bli større sammenheng mellom ord og handling, gjelder klimapolitikken. Vi skal diskutere klimaforliket om noen uker, så jeg skal nøye meg med å si at klimameldinga representerte et gjennombrudd ved at vi for første gang tallfesta hvor store reduksjoner som skal tas innenlands, og fulgte opp med sektorvise klimahandlingsplaner som gjør det enklere å sjekke om vi når målene. Med klimaforliket har vi stramma inn ytterligere på norske ambisjoner, og det er enighet om en rekke tiltak som vil vri Norge i miljøvennlig retning.

Miljø- og klimadebattene har en tendens til å bli negative debatter om hvilke restriksjoner som må legges på oss nå og i framtida. Jeg mener vi må begynne å snakke om hvilke muligheter miljø- og klimautfordringene gir oss. Hvis vi begynner å omstille oss til et miljøvennlig lavutslippssamfunn i dag, vil vi kunne utvikle tusenvis av nye arbeidsplasser som er mer varige, mer bærekraftige og - tror jeg - mer distriktsvennlige enn dem vi har satsa på til nå. Mange som i dag setter sin lit til petroleumsindustrien, vil få langt mer igjen for en miljøvennlig satsing i form av varige arbeidsplasser, kompetanseutvikling og mindre miljømessig risiko. Både kystfiske, foredling, økologisk oppdrett, ny fornybar energi, grønt reiseliv, lokal matkultur, miljøretta forskning og økologisk landbruk er eksempler på framtidsretta miljø- og næringspolitikk. Tidsskriftet Arbeidsliv i Norden har beregna at ny fornybar energi vil kunne gi 425 000 nye jobber i Norden. 1 TWh bioenergi kan gi 400 varige arbeidsplasser. Til sammenlikning kan 1 TWh produsert energi fra gasskraftverk gi om lag sju nye arbeidsplasser. I et distriktspolitisk og miljømessig perspektiv er jeg ikke i tvil om hva jeg ville satsa på. Derfor er det bra at vår regjering har tatt et klart valg når det gjelder gass og gasskraft.

Nye konsesjoner til gasskraftverk forutsetter CO₂-håndtering. I dag tas dette nesten for gitt, men vi i SV vet hva dette har krevd av innsats for å få det på plass. Regjeringa har også styrka bevilgningene til ny fornybar energi, og her kommer det til å være fullt trykk framover. I SV er vi opptatt av å få opp et fungerende varmemarked og å vri varmeforbruket over fra strøm fra vannkraft til annen fornybar varme som bio. Det kommer snart en bioenergistrategi som vi har forventninger til. Det er nødvendig å få et løft innen energieffektivisering og enøk. Her kommer det også nye grep framover.

I tillegg vil jeg trekke fram behovet for å styre arbeidskraften fra gårsdagens industri til morgendagens. Vi trenger de kloke hodene til å utvikle en konkurransedyktig grønn politikk for Norge, og da må vi ta enda flere modige valg.

Transportsektoren er en sektor i sterk vekst. En fjerdedel av klimagassutslippene kommer herfra. Uten restriktive tiltak og alternative muligheter for folk i sentrale strøk vil utslippene øke med 40 pst. fram mot 2020. Flere av de største byene er ekstremt utsatt for forurensning, og det er en skam at barn i f.eks. denne byen opplever at de på visse dager må holde seg innendørs fordi det er farlig for dem å gå ut. Som aktiv syklist i hovedstaden opplever jeg at Oslo først og fremst er en bilby, ikke en sykkelby. 70 pst. av alle reiser i Norge mellom 1 km og 2 km foretatt av dem som er over 18 år, og som har førerkort, foretas med bil - 70 pst. Mange steder i landet hvor folk kunne hatt alternativer, er kollektivtrafikken altfor dårlig utbygd og altfor dyr. Arealplanlegginga er mange steder for dårlig, og det bygges fortsatt kjøpesenter rundt forbi som ikke gir folk andre alternativer enn å kjøre bil hvis de skal handle der. Her strammer Regjeringa inn politikken. I tillegg utfordres de største byene til å inngå et samarbeid om framtidas byer hvor en ny og miljøvennlig transportpolitikk er et av områdene som skal til pers. De byene som vil ha tak i belønningsmidler for kollektivtrafikken, må være villige til å legge restriksjoner på biltrafikken også, fordi vi vet at det ikke nytter bare å bygge ut de kollektive løsningene, hvis målet er å få en nedgang i klimautslippene og den lokale forurensninga.

SV har lenge gått inn for en såkalt rushtidsavgift - eller køfribillett. Forutsetninga er at kollektivtrafikken bygges ut først. Erfaringene fra Stockholm og London viser at veiprising kombinert med en styrking av kollektivtilbudet gir en markert nedgang i bilbruken og høyere kollektivandeler. Men jeg vil advare mot å gjøre som det borgerlige styret i Sverige: Svekke kollektivtilbudet etter at folk hadde gitt sin tilslutning til trengselsskatten, som de kaller det der, gjennom folkeavstemning. Trengselsskatten hadde veldig stor oppslutning. Den fikk faktisk større og større oppslutning ettersom folk så at den hadde god effekt.

Vi er i ferd med å få en ny plan- og bygningslov som strammer inn på dispensasjonsadgangen i strandsonen. Det er allerede blitt en ny praksis fra vår regjering på dette feltet, som jeg nevnte i replikkvekslinga med representanten Skovholt Gitmark fra Høyre. Som vestfolding er jeg spesielt glad for det. Vi opplever i vårt fylke en massiv privatisering av strandsonen, og vanlige folk presses ut av de fineste områdene nær sjøen. På toppen av dette kommer en snikprivatisering og i tillegg private oppkjøp - eller forsøk på dette - av f.eks. perler som Østre Bolærne. Gjennom en massiv folkelig mobilisering klarte vi å stoppe akkurat det. I etterkant har vår regjering gått inn med midler til flere oppkjøp av perler for å frigjøre strandsonen for folk flest. Det handler om å ta ansvar for at flere enn de heldigste og rikeste skal få nyte godt av vår felles natur, og det handler om å ta ansvar for kommende generasjoner - de som ikke har stemmerett i dag.

Vi skal snart få en naturmangfoldlov, en markalov og en motorferdsellov. Det skal utarbeides en egen sak om avfallspolitikken, det er inngått en avtale for å få ned NO_x-utslippene, det er etablert et forum for miljøvennlig skipsfart, og grønn skatteveksling er i full gang. Artsdatabanken har fått ekstra midler for å kunne kartlegge trua arter, og det skal gjøres mer for fjellreven og for villaksen. Det skal utarbeides en handlingsplan for bærekraftig bruk og skjøtsel av nasjonalparker og andre verneområder. Innen utviklingsarbeidet er det blitt en kraftig satsing på miljøretta bistand, noe ikke minst vår kombinerte miljø- og utviklingsminister har gått i bresjen for. Forbrukerpolitikken skal også få en klarere miljøprofil. Det er veldig viktig, for jeg tror folk flest etterspør muligheten til å få mer informasjon om hva slags varer de kan velge mellom i butikkene, hva som er bærekraftig produserte varer, og hva som ikke er det. Jeg kunne også nevnt mer enn dette.

Jeg tror vi er mange i Stortinget og i landet ellers som har en utålmodighet på miljø- og klimaområdet. Vi ønsker at det meste skulle vært gjort for ti år siden. Ingenting er bedre enn det, og hvis vi klarer å forene de utålmodige kreftene framover også, vil miljø- og klimapolitikken oppleve et kraftig løft i åra som kommer. Det trengs, for her har mange regjeringer og storting forsømt seg.

Helt til slutt: Rikets miljøtilstand er en tilstandsrapport som gir en oversikt over utfordringer, og over hvordan Regjeringa har tenkt å møte disse framover. Vi får mye nyttig informasjon, samtidig som det helt klart ville vært en fordel om vi hadde fått en enkel og tilgjengelig oversikt over hvordan de virkemidlene som er innført, fungerer i forhold til de miljømåla vi har vedtatt. På den måten kunne debatten blitt litt mindre springende, og vi kunne fått en tydeliggjøring av hvilke grep som må tas for å oppnå de måla vi ønsker å ha.

Jeg støtter også helt klart at miljørapporteringen må samkjøres med rapporteringen fra Finansdepartementet i Nasjonal strategi for bærekraftig utvikling.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [11:02:48]: Thorkildsen er kjent med Vestfolds store strandsoneproblematikk. Nå har det seg sånn at vi kommer fra ulike fylker og ulike kommuner. Noen av oss har veldig god tilgang til arealer langs kyststripen, i hundremetersbeltet. Etter som jeg forstår, kommer det nye signaler nå. Tidligere har Regjeringen signalisert aksept for differensiering mellom ulike kommuner, pressområder, i den nye plan- og bygningsloven - altså rom for differensiering. Er det så å forstå at Regjeringen og Thorkildsen nå går vekk fra at det er behov for differensiering i forhold til behovene i de ulike kommuner og fylker?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:03:36]: Nei. Det er klart at det er behov for en differensiert tilnærming til dette. Vi har et langstrakt land med forskjellige utfordringer. Det som er viktig, er å sørge for at vi, særlig der det er stort press, ivaretar flertallets behov for tilgang til strandsonen, og at vi sikrer at man ikke kan gi så stor adgang til dispensasjoner som mange kommuner har gitt i dag. Så svaret er at sjøl om loven ikke er lagt fram ennå, er det klart at det vil bli lagt opp til en differensiert politikk.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:04:23]: Jeg er fristet til å spørre representanten om hva hun mener vil skje med prisene på eiendommer i strandsonen dersom man helt fjerner nybyggingen, men siden jeg allerede vet svaret, avstår jeg fra det.

Jeg kunne imidlertid godt tenke meg et klart svar på noe som også representanten selv tok opp i sitt innlegg, nemlig at miljø- og klimadebatten i stor grad oppleves som en negativ debatt, og at vi i mye sterkere grad må fokusere på muligheter. Det er Høyre helt enig i. Stern-rapporten slår fast at vi må bygge ned de begrensninger som finnes på miljøvennlig adferd. Høyre har gjennom mange år fremmet en rekke positive tiltak, bl.a. skattestimulerende tiltak, for å få folk til å velge mer miljøvennlig adferd.

Da er mitt spørsmål: Hvorfor er SVs tilnærming til disse forslagene alltid negativ, og hvorfor har ikke SV ett eneste forslag som går på skattestimulering i stedet for skatteøkning?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:05:30]: Det er ikke riktig som representanten Gitmark her sier, at vi aldri støtter forslag som stimulerer til miljøvennlig adferd. Tvert imot har vi lagt opp til en endring når det gjelder skatte- og avgiftspolitikken, som skal stimulere folk nettopp til at det skal lønne seg å velge miljøvennlig, og at det skal straffe seg å velge på en miljøfiendtlig måte. Dette gjelder f.eks. bilavgiftene, hvor det nå blir billigere å velge de miljøvennlige løsningene og dyrere å velge de miljøfiendtlige. Et annet eksempel er muligheten til å kjøre gratis gjennom bomringen hvis man f.eks. har elbil eller hydrogenbil, og muligheten til å parkere gratis hvis man har den typen bil. Her er det egentlig ganske mange forskjellige forslag, forslag som vi har lagt fram tidligere, og som vi også er i ferd med å gjennomføre. Dette er et arbeid som er på gang i Finansdepartementet, og som også kommer til å fortsette i forbindelse med budsjettene framover.

John Thune (KrF) [11:06:41]: Kristelig Folkeparti mener at dagens regelverk for distribusjon av uadressert reklame bør speilvendes, slik at den som ønsker å motta slik reklame, må henge opp klistremerke med «Ja, takk» på postkassa. Spørreundersøkelser viser at opptil 80 pst. av befolkningen ikke vil henge opp et slikt merke. Endring av markedsføringsloven i tråd med «ja, takk»-prinsippet vil medføre en kraftig reduksjon av avfallsmengden i tillegg til miljøbesparelser i form av redusert produksjon og distribusjon av reklamemateriell. Da er mitt spørsmål: Hvordan stiller SV seg til å endre markedsføringslovens bestemmelser knyttet til distribusjon av uadressert reklame i tråd med «ja, takk»-prinsippet?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:07:22]: SV stiller seg positiv til akkurat det forslaget. I tillegg til at det etter vår mening er et godt forslag at man i stedet for å gjøre slik som mange har gjort, nemlig å henge opp et nei-takk-klistremerke på postkassa hvis man ikke vil ha reklame, heller burde speilvende prinsippet - som representanten påpeker - har vi også tatt opp spørsmål knyttet til telefonsalg, at man i stedet for å måtte reservere seg mot det heller kunne registrere seg i en base hvis man ønsket å være objekt for telefonselgere.

Så er situasjonen den at det ikke er Regjeringas politikk. Det står ikke i Soria Moria-erklæringa, og derfor er det et tiltak som jeg tror vi er nødt til å jobbe med på lengre sikt for å få flertall for. For jeg tror at i befolkninga er det stor sympati for akkurat dette forslaget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

John Thune (KrF) [11:08:40]: Jeg vil først ta opp fellesforslagene fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Regjeringen kommer med følgende programerklæring i innledningen til stortingsmeldingen:

«Regjeringen vil sørge for at miljøvernet beholder sin plass der,» - dvs. øverst på den politiske dagsorden - «ved å gjøre Norge til et foregangsland i miljøvernpolitikken og et eksempel for andre land. Vi vil ta tak i de store utfordringene og utforme tiltak og virkemidler som gir resultater. Vi skal ha økonomisk utvikling og økt velferd, men miljøet skal ikke betale prisen.»

Disse ordene forplikter. Per i dag er Norge langt fra å være det foregangslandet som Regjeringen sier vi skal bli. Norge har allerede lenge vært et dårlig eksempel for andre land i miljøpolitikken. Våre utslipp av klimagasser er i dag mer enn fire ganger så høye som i Kina, hvis vi regner utslipp per innbygger. Klimagassutslippene fortsetter å øke. Norge er storeksportør av fossil energi i form av olje og gass, som sammen med kull er hovedårsaken til problemene med global oppvarming. Norge er langt unna målet om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010. Vi greier ikke å innfri forpliktelsen i Göteborgprotokollen om reduksjon av NO_x-utslipp. Forbruksveksten øker for hver dag, med påfølgende økning i avfallsmengden. Fram til i dag har miljøet betalt en stor del av prisen for økonomisk utvikling og økt velferd i Norge.

Regjeringen sier i denne meldingen at de skal snu denne utviklingen. Kristelig Folkeparti skal være med og sørge for at dette ikke bare blir fine ord, men en forpliktelse Regjeringen skal prøves på år for år.

Det er bred enighet, også i Stortinget, om at trusselen om globale klimaendringer er vår tids største politiske utfordring. Kristelig Folkeparti er glad for at et bredt flertall i Stortinget har greid å samle seg om et forlik om klimapolitikken. Avtalen, som ble underskrevet 16. januar, legger grunnlaget for det som skal være Norges klimapolitikk i årene framover. Forhandlingene med utgangspunkt i klimameldingen og de 61 kravene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har resultert i betydelig mer ambisiøs og forpliktende politikk på klimaområdet enn det Regjeringen i utgangspunktet hadde lagt opp til. Oppfølgingen av avtalen vil bli krevende, men den skal gjennomføres. I framtiden vil det kreves flere og mer målrettede tiltak for å nå klimamålene enn det avtalen legger opp til. Kristelig Folkeparti skal være en pådriver i dette arbeidet, enten vi sitter i opposisjon eller i posisjon.

Lokal luftforurensning er et stort problem, spesielt i de store byene. Regjeringen innførte redusert årsavgift for dieselbiler med fabrikkmonterte partikkelfilter i statsbudsjettet for 2008. Dette er et godt tiltak, men ikke nok. Kristelig Folkeparti mener at Regjeringen også må innføre krav om partikkelfilter i alle nye dieselbiler for å ivareta lokalmiljøet i byområdene. Det bør også innføres en støtteordning for ettermontering av partikkelfilter i gamle dieselbiler, med påfølgende reduksjon i årsavgiften. For ytterligere å skjerpe innsatsen mot lokal luftforurensning bør kommunene gis hjemmel til å innføre lavutslippssoner i områder for å redusere lokale luftforurensninger.

Kristelig Folkeparti står på rovdyrforliket som ble vedtatt i Stortinget våren 2004. Norge har etter Bern-konvensjonen en forpliktelse til å sikre overlevelse av alle de store rovviltartene i norsk natur. Det er viktig å bygge ned konfliktnivået i rovdyrpolitikken, noe presise overvåkingsdata og gode bestandsoversikter vil bidra til. Etter rovdyrforliket har bestanden av rovdyr økt betydelig i Sverige, og det er grunn til å tro at dette etter hvert kan føre til en tilsvarende økning i de norske grensekommunene. I rovdyrforliket inngår ikke grenseflokkene i det nasjonale bestandsmålet for ulv. Skulle denne bestanden vokse på en slik måte at størstedelen av ulvebestanden vil være utenfor nasjonal forvaltning, vil det være et brudd på en viktig forutsetning ved inngåelsen av forliket. Regjeringen bør derfor komme til Stortinget med forslag til tiltak dersom dette skulle skje. Kristelig Folkeparti vil samtidig understreke nødvergerettens viktige funksjon for å øke tryggheten i situasjoner hvor rovdyr blir for nærgående. En eventuell endring i viltloven § 11 om nødverge, som Regjeringen har varslet, må etter Kristelig Folkepartis mening omfatte alle de store rovdyrene her i landet.

Norge er gjennom Göteborgprotokollen forpliktet til å redusere utslipp av langtransportert forurensning. Slik det ser ut i dag, vil Norge ikke greie å redusere utslippene av NO_x i den grad vi er forpliktet til, innen 2010. Den nylig framforhandlede avtalen mellom staten og 14 næringsorganisasjoner er bra, men den kommer for sent. Regjeringen har fram til i dag satset alt på en NO_x-avgift som ikke virker. Hadde de rød-grønne fulgt opp Bondevik II-regjeringens strategi, som bl.a. åpnet for direkte pålegg og krav finansiert ved hjelp av tredjepartsløsninger, ville Norge antakelig vært langt nærmere å innfri våre forpliktelser etter Göteborgprotokollen.

Kristelig Folkeparti ønsker å bruke skatte- og avgiftspolitikken til å stimulere til mer miljøvennlig atferd. Grønn skatteveksling er en effektiv måte å fase ut miljøskadelig forbruk på. Dette håper vi å se tydelige spor av i Regjeringens neste budsjettforslag.

Presidenten: Representanten John Thune har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A) [11:14:00]: I denne saken som i en rekke andre viktige miljøsaker, er vi vitne til at Kristelig Folkeparti står nærmere dagens regjering enn de står Fremskrittspartiet. Det er bra, spesielt for miljøet.

Venstres partileder Lars Sponheim har gitt det norske folk en klar og tydelig beskjed om at noe framtidig regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet er uaktuelt, bl.a. fordi avstanden i miljøpolitikken er for stor. I den anledning lurer jeg på om Kristelig Folkeparti kan være like tydelig i dette spørsmålet som partiet Venstre. Eller er det slik at det eventuelt å sitte i en maktposisjon betyr så mye for Kristelig Folkeparti at framtidens miljøpolitikk blir taperen?

John Thune (KrF) [11:14:56]: Uansett hvilken posisjon Kristelig Folkeparti sitter i, skal vi ta vare på miljøet. Vi ønsker å sikre det. Jeg synes at det er det viktigste. Å forskuttere hvilken regjering Kristelig Folkeparti skal gå inn i i framtiden, gjør jeg ikke her. Men vi skal uansett posisjon sørge for miljøet.

Erling Sande (Sp) [11:15:31]: Til liks med Senterpartiet er Kristeleg Folkeparti oppteke av ein god miljøpolitikk, og dei skal ha ros for det engasjementet dei viser for miljøet.

Mitt spørsmål dreier seg òg om samarbeid med andre parti. Det er eit todelt spørsmål. Det eine er: Er miljøet såpass viktig for Kristeleg Folkeparti at det vil få konsekvensar for kva for parti dei vel å samarbeide med i framtida? Og spørsmål to: Trur representanten at dei gode miljøløysingane finst i samarbeid med primært Høgre og Framstegspartiet eller med den regjeringskonstellasjonen som no sit med makta?

John Thune (KrF) [11:16:15]: Jeg synes at det klimaforliket vi nå har fått til, vel også sier sitt om hvem vi samarbeider best med. Å koble dette mot regjering nå synes jeg er for tidlig. Men vi skal sørge for det klimaforliket som er inngått. Det vi på, og det arbeidet vil vi fortsette med.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:16:44]: Jeg vil også spørre representanten Thune om noe som angår klimaforliket, og det gjelder kommunene. Hvis vi skal kunne nå de målene som vi har satt oss nasjonalt om reduksjon i klimagassutslipp, er vi nødt til å ha med oss kommunene, og der sitter Kristelig Folkeparti i nøkkelposisjoner rundt omkring i landet. Jeg tror det er ekstremt viktig at vi også fra Stortinget legger et trykk på og inspirerer våre lokale representanter, sånn at også de tar tak i den utfordringa som ligger i en annen transportpolitikk, arealpolitikk, avfallspolitikk, energipolitikk og innkjøpspolitikk - altså de mange områdene som kommunene må ta tak i.

Da er egentlig spørsmålet om Kristelig Folkeparti vil være en pådriver, uansett hvem de samarbeider med lokalt, for å få til skikkelig offensive klimahandlingsplaner i alle kommuner.

John Thune (KrF) [11:17:45]: Det enkle svaret er ja. Det mer utfyllende er at vi gjennom de siste årene har hatt mange miljøplaner i en del kommuner hvor Kristelig Folkeparti har vært aktiv, og vi kommer til å være aktive i mange andre fortsatt. I en del kommuner har det skjedd veldig mye på områdene energisparing og lokale forbrenningsanlegg som gjør at de har fått fjernvarme og spart mye oljeutslipp.

Jeg kommer selv fra en kommune hvor vi har redusert CO₂-utslippene med 4 pst. regnet pr. innbygger på grunn av disse ordningene. Så der vil vi bidra.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Erling Sande (Sp) [11:18:43]: Stortingsmeldinga om rikets miljøtilstand er ei særs omfattande sak. Ho tek opp alt frå kulturminne og landskapsvern til forbruk, klimautfordringar og transport - tema som alle er viktige, men som det ikkje blir tid til å gå inn på i detalj i eit så kort innlegg. Eg vil difor bruke tida på å utdjupe Senterpartiet si tilnærming til nokre av dei spørsmåla som blir tekne opp i meldinga.

Utgangspunktet for Senterpartiet er forvaltartanken, tanken om at dei verdiane som vi verdset i samfunnet, den godt forvalta naturen, kulturlandskapet og den kulturen vi har arva frå dei som gjekk før oss, skal bringast vidare til neste generasjon i minst like god stand.

All utvikling må vere berekraftig. Ressursbruken utover det berekraftige er eit ran frå folk andre plassar i verda, eller frå dei som kjem etter oss. Dette krev ei god og ansvarleg forvaltning, eit meir riktig forbruk snarare enn eit større forbruk og gode teknologiløysingar brukte på ein riktig måte. Det fordrar ei betre ressursutnytting og bevaring av natur, kulturlandskap og levedyktige lokalsamfunn, lokalsamfunn med vilje og moglegheit til å styre eiga utvikling.

Meldinga om rikets miljøtilstand minner oss på noko av det vi har oppnådd i miljøpolitikken, men også på kva for utfordringar vi står framfor.

Ei god miljø- og naturforvaltning krev lokal forankring og engasjement. Utan at lokalsamfunna tek aktivt del i ivaretakinga av viktige natur- og kulturlandskapsverdiar, vil vi ikkje makte å vareta dei. I naturforvaltninga må det difor vere eit mål å spele på lag med lokalbefolkninga og ha gode og lokalt forankra prosessar kring tiltaka.

Havområda våre er særdeles sårbare. Utviklinga i nordsjøbassenget er urovekkjande. Mindre fiskebestandar og låg rekruttering tyder på at utviklinga i dette havområdet går i ei retning som vi ikkje ynskjer. Vi treng meir kunnskap om dette, noko òg fleirtalet i komiteen peikar på i innstillinga.

Issmeltinga i arktiske område markerer ikkje berre ein trussel mot det biologiske mangfaldet. Det aukar òg sannsynlegheita for meir transport langs dei nordlege korridorane, med dertil større fare for ulukker med konsekvensar for miljøet. Senterpartiet er oppteke av at vi har ein oljeberedskap og ein slepebåtberedskap som er tilpassa dei framtidige utfordringane vi får i dette området.

Dei internasjonale klimautfordringane gjer at vi frå Senterpartiet si side meiner det er nødvendig med ein grøn dugnad. Klimameldinga som ligg til handsaming i Stortinget no, er eit riktig steg i så måte. Produksjon av ny energi er ei av dei viktigaste oppgåvene for Noreg i denne dugnaden. Det gjev oss òg utfordringar. Senterpartiet meiner vi må ha ei aktiv, men god naturforvaltning, som gjev oss høve til å hente ut meir av det store potensialet vi har innan produksjon av fornybar energi. Då må vi òg føreta nokre prioriteringar som opnar for dette. Det går ikkje an å vere brennande for vindkraft, men vere mot etablering av vindmøller. Det går ikkje an å tale varmt for utbygging av vasskraft, men ikkje tillate prosjekt av mindre utbyggingar i vassdraga våre. Det går ikkje an å reise rundt og «predike» om bioenergi, biovarme og skogen som ressurs, men gå imot bygging av den infrastrukturen som trengst for å hente ut desse ressursane.

Eg noterer meg at det er nokre som prøver seg på ein slik strategi. Senterpartiet ynskjer auka produksjon av fornybar kraft og er villig til å forvalte naturen på ein slik måte at vi kan hente ut meir av det potensialet som vi har på dette området. Vi meiner det er mogleg innan ei god og forsvarleg naturforvaltning.

Så har eg til slutt lyst til å vise til den offensive miljøpolitikken som Regjeringa fører, og som gjer den raud-grønne regjeringa til den mest offensive miljø- og klimaregjeringa dette landet nokon gong har hatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [11:23:13]: Jeg må nesten begynne med å si at jeg skulle ønske at jeg hadde mer enn ett spørsmål, men det er det jo ikke sikkert at jeg får.

Senterpartiet snakker altså - i et innlegg som handler om veldig mange tradisjonelle senterpartisaker - veldig lite om nettopp disse sakene. Dette til tross for at det i dag foregår et folkeopprør mot Regjeringens utmarkspolitikk i store deler av landet.

Noen av de tingene folk er forbannet på Regjeringen for, er hundremetersbeltet, rovdyrpolitikk, forvaltningen av vernede områder, osv. Nå hørte vi at til og med Kristelig Folkeparti mener at ny nødvergeparagraf skal omhandle alle store rovdyr, og jeg vil tro også forsvar av egen hund. Kan da Senterpartiet akseptere at man får en nødvergeparagraf, som man har lovet i Soria Moria-erklæringen, som ikke omhandler alle de store rovdyrene?

Erling Sande (Sp) [11:24:19]: Rovdyrpolitikken er fastlagd gjennom eit rovdyrforlik i Stortinget og vidareført i regjeringserklæringa. Representanten Lien og eg kan sikkert vere einige om at rovdyrpolitikken kanskje hadde hatt ei anna språkleg utforming dersom det var partiprogramma til våre to parti som låg til grunn. Men òg Senterpartiet må ta inn over seg, noko som Framstegspartiet opplever ofte, at fleirtalet i denne salen ynskjer ein annan politikk. Då er vi opptekne av å vere offensive og arbeide for tilpassinga innanfor den politikken for å leggje til rette for dei som bur og driv næring i dei områda der dette er ein konflikt.

Så må eg få seie at paradokset vi står oppe i, er at Framstegspartiet sin rovdyrpolitikk jo ikkje er løysinga på rovdyrproblemet. Det som ville ha vore ei effektiv løysing på rovdyrutfordringane, ville jo ha vore at Framstegspartiet sin landbrukspolitikk hadde blitt gjennomført. Då ville ein effektivt ha fjerna alle beitedyr frå desse områda. Dermed ville vi vore kvitt problematikken, men det er ikkje ein politikk som Senterpartiet stiller seg bak.

Tord Lien (FrP) [11:25:30]: Det har tidligere vært en diskusjon om strandsonen. Det har kommet massevis av klare signaler fra regjeringspartiene - bl.a. fra «coming man» i Senterpartiet, Ola Borten Moe, som nå er leder for næringskomiteen - om at man skal liberalisere - liberalisere, hr. president - forvaltningen av hundremetersbeltet. Plan- og bygningslovens regel om strandsonen skal altså liberaliseres i Utmarks-Norge, utenfor pressområdene. I dag kommer det signaler fra Inga Marte Thorkildsen og Tore Nordtun om at man skal foreta en innstramming. Betyr det at Senterpartiet nå har akseptert at det man skal gjøre, er å stramme inn i pressområdene og beholde dagens håpløse politikk i utkantsområdene?

Erling Sande (Sp) [11:26:30]: Representanten Borten Moe kjenner eg godt, og eg kjenner godt synspunkta hans i desse sakene. Det representanten Borten Moe har sagt, er at dette landet ser veldig forskjellig ut, alt etter kor i landet ein bur og lever. Derfor må ein ha eit lovverk som tek høgde for nettopp det at det er ulike utfordringar avhengig av kor i landet ein bur. Dersom representanten Tord Lien spør meg om eg stør den nedbygginga som skjer i pressområda, den nedbygginga som vi er vitne til av strandsona i pressområda, er svaret på det nei. Senterpartiet ynskjer ikkje å byggje ned kvar millimeter av strandsona. Vi ynskjer ein politikk som er tilpassa at geografien ser ulik ut om ein står i indre Oslofjord eller i Sogn og Fjordane eller i representanten Lien sitt fylke.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Gunnar Kvassheim (V) [11:27:27]: Behandlingen av meldingen om rikets miljøtilstand er preget av at det har pågått en parallell behandling av Regjeringens klimamelding. Mange av de problemstillingene som trekkes opp i rikets miljøtilstand, har også vært tema i klimameldingen og i klimaforhandlingene. Det vi kan slå fast, er at de siste månedene, mens energi- og miljøkomiteen har behandlet klimameldingen og meldingen om rikets miljøtilstand, har miljøpolitikken i Norge blitt mer ambisiøs, og vi har fått på plass mer effektive virkemidler for å nå de målene som vi setter for viktige miljøområder. Det er en positiv beholdning etter et halvt års arbeid i Stortinget med viktige miljøspørsmål.

Jeg konstaterer med tilfredshet at Venstre, i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Høyre, har maktet å flytte Regjeringen i viktige miljøspørsmål. I den forbindelse var det interessant å lese et intervju med SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland i Stavanger Aftenblad. Det var i hovedsak et innlegg preget av alt som var vondt og leit i regjering, og som konkluderte med at han så behov for å diskutere regjeringsspørsmål nå, og han holdt åpen muligheten for at SV burde konkludere med nei på spørsmålet om man skulle fortsette i regjering.

Det som var lyset i Hallgeir Langelands politiske tilværelse, var en sterk tilfredshet med klimaforliket. Han sa at han er glad for at opposisjonen hjalp SV til å få på plass en mer ambisiøs klimapolitikk. Jeg håper at det er en glede som statsråden deler med Hallgeir Langeland. Det ligger også i dette at vi har måttet hjelpe SV med å overbevise noen av dem de samarbeider med i regjering.

Jeg slår òg fast at miljøvernministeren har sagt at han er lei av å måtte bruke mye tid på å rette opp gamle miljøsynder. Det er i realiteten en ramsalt kritikk av hans egen sjef, statsminister Jens Stoltenberg. For er det noen som har ansvar for gamle miljøsynder som har vært aktuelle å rette opp i den senere tid, så er det Jens Stoltenberg. Det var han og hans stabssjef på SMK, Schjøtt-Pedersen, som skreddersydde regimet som gjorde det mulig med Snøhvit-utbyggingen, som har forårsaket store miljøproblemer den senere tid. Det var Stoltenberg som insisterte på å felle en regjering, fordi det skulle bygges et gasskraftverk på Kårstø uten rensing. Det var Jens Stoltenberg, og for øvrig òg Erik Solheim, som insisterte på å skrote et opplegg med grønne sertifikater som har gjort at vi i to år stort sett har hatt stillstand når det gjelder utbygging av fornybare energikilder i Norge. Så de miljøsyndene det nå må rettes opp i, er altså forårsaket av Arbeiderpartiet og arbeiderpartistyrte regjeringer.

På ett område ser jeg at statsråden er i fare for å gå motsatt vei. I stedet for å rette opp feil tar han et område hvor det har vært avklart miljøpolitikk, og skaper uklarhet. Jeg tenker på Snøheimveien. Det ble betraktet som et positivt gjennombrudd for miljøet at Snøheimveien, som òg omtales i komiteens innstilling, skulle fjernes som en del av rehabiliteringen av dette området. Etter behandlingen i komiteen og etter statsrådens svar til komiteen, er det full tåkelegging rundt hva som skal skje med denne veien videre. Jeg håper at statsråden nytter anledningen i sitt innlegg til å slå fast at denne veien skal fjernes, slik den forrige regjeringen la opp til.

Det er for øvrig et stort problem innenfor miljøpolitikken at det ikke er samsvar mellom det en sier en skal gjøre, og det en faktisk gjør. Vi ser det bl.a. når det gjelder avsetning av midler til oljevernberedskap osv.

Jeg har lyst til å peke på et område som har fått for lite oppmerksomhet, og det er friluftsliv, hvor denne regjeringen skal ha positiv omtale, fordi den økte bevilgningene til sikring av områder. Men det er stort etterslep når det gjelder midler til tilsyn og midler til aktivitet knyttet til friluftssektoren. Det ville vært positivt om en i budsjettet for 2009 kunne rebalansert friluftspolitikken ved å få økt bevilgningene til ivaretakelse av områder og til aktivitet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [11:33:01]: Representanten Kvassheim holdt et innlegg der han konsentrerte seg om litt smale områder. Det var fra min side litt uventet. Vi vet jo at Kvassheim og hans parti har vært iherdige og er iherdige miljøtalsmenn, og de fortjener ros for det.

Jeg vil gjerne få utfordre representanten på noe annet hvis det er greit, i forhold til det han hadde i sitt innlegg. Vi vet at når det gjelder anvendelse av miljøvennlig biodrivstoff/biobrensel, så har Venstre vært en pådriver i den saken. Det er jo kommet en del informasjon i ettertid som viser at produksjon av forskjellige typer biodrivstoff slett ikke er så miljøvennlig allikevel. Vi ser også at matjord og produksjonsjord brukes og fortrenger produksjon av mat, slik at matvarepriser og slike ting øker. Da er mitt spørsmål til representanten Kvassheim: Ser Venstre litt mer nyansert på dette med å bruke landbruksarealer f.eks. til å produsere det som kalles miljøvennlig brensel/drivstoff?

Gunnar Kvassheim (V) [11:34:20]: Nå er det nok slik at Venstres politikk generelt er noe mer nyansert enn det som er Fremskrittspartiets politikk. Det preger dette området, og det preger andre områder. Det er helt rett som det her sies, at det er ikke slik at alt biodrivstoff er produsert på en miljøvennlig og god måte, men mye av det er det. Derfor er det viktig å få på plass en sertifiseringsordning som gjør at det er de gode løsningene som blir valgt, og som blir stimulert og løftet.

Jeg var senest for få dager siden og besøkte et avfallsområde på Lillehammer, hvor en planlegger å produsere biodiesel basert på avgangsgasser fra avfallsfyllingen. Det fins mange eksempler òg knyttet til trevirke på at en kan få en god produksjon, men det er viktig å få på plass en sertifiseringsordning.

Så registrerer jeg òg med undring at representanten Andersen sier at jeg holdt meg til de smale områder i mitt innlegg. Jeg hadde klimapolitikk i en bred forstand som en hovedinngang i innlegget, men jeg registrerer altså at det oppfatter Fremskrittspartiet som et smalt miljøområde.

Erling Sande (Sp) [11:35:34]: I går deltok eg på eit møte med Skogeigarforeininga der dei gav klart uttrykk for at dersom ein skal realisere dei offensive målsetjingane vi har m.a. for produksjon av bioenergi og biovarme frå skog, må vi byggje infrastruktur som gjer at vi får ut skogen. Det var det viktigaste verkemidlet.

I innstillinga viser Venstre til at dåverande landbruksminister Lars Sponheim fjerna moglegheita for skattefordel ved bygging av skogsveg. Partiet Venstre gjekk mot ein slik miljøfiendtleg politikk i samband med behandlinga av statsbudsjettet i 2007, står det.

Mitt spørsmål blir då: Er det eit mål for Venstre at ein skal auke produksjonen av bioenergi og biovarme frå skog, eller er det berre festtalar? Og dersom det er det, tek skogdriftsnæringa feil i at det er infrastruktur som skal til for å hente ut meir skog til slik produksjon?

Gunnar Kvassheim (V) [11:36:36]: Svaret på spørsmålet er ja. Venstre er for å ta i bruk biomasse til energiproduksjon og bidrog i forrige regjering til å legge til rette for det i vesentlig grad. Men i motsetning til Senterpartiet, som forholder seg som et særinteresseparti når en diskuterer skogpolitikken, er Venstre et miljøparti som tar helhetlige hensyn. Derfor er det slik at en både må ta hensyn til biologisk mangfold og det å få tilgang til skogsarealene. Derfor er det grunn til å gratulere Senterpartiet med at en får gjennomslag i Regjeringen for at snevre skoginteresser skal legges til grunn. Derfor har en endret de skatteordningene. En har igjen åpnet for investering i vei, til stor fortvilelse for miljøbevegelsen. Men det er altså mulig å kombinere disse hensynene, og det er Venstres politikk.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:37:34]: Hvis representanten Hallgeir Langeland fra Rogaland skulle være i tvil om hvorvidt det er riktig av SV å være med i Regjeringa, kan vi i hvert fall glede oss over at representanten Kvassheim ikke er i tvil om at det er positivt å ha SV med i Regjeringa. Det budskapet som kom ut i etterkant av klimaforliket, var i hvert fall at Venstre var fornøyd med at SV var i regjering.

Representanten Kvassheim var inne på mange forhold knyttet til Arbeiderpartiet. Da vil jeg trekke fram en kamerat av representanten Kvassheim, nemlig partiet Høyre. I innstillinga står Høyre på mange områder sammen med Fremskrittspartiet. Vi veit at Høyre har en veldig gammeldags tilnærming til petroleumspolitikken spesielt. En av de merknadene som Høyre har stilt seg bak, dreier seg om at man ikke må la kuttene i de globale CO₂-utslippene hindre bygging av nye gasskraftverk i Norge. Hvordan har Venstre tenkt å klare å hindre Høyre i å få gjennomført dette?

Gunnar Kvassheim (V) [11:38:41]: Vi vil gjøre som vi gjorde da vi var i regjering: Vi laget en plattform og slo fast at det ikke skulle gis tillatelse til bygging av gasskraftverk uten CO₂-håndtering. Det praktiserte vi. Vi gav ingen nye tillatelser til bygging av gasskraftverk utover det som var beskrevet i regjeringserklæringen. Den politikken førte vi i samarbeid med Høyre, i motsetning til dagens regjering, som leverer noe helt annet enn det den lovte når det gjelder Mongstad, og som lovte rensing på Kårstø i 2009. Nå vet vi at det vil skje mye senere.

I praksis, gjennom samarbeid om klimaforliket, har Høyre vist at vi sammen var i stand til å samle oss om en vesentlig mer ambisiøs klimapolitikk enn det regjeringspartiene var. Jeg er helt overbevist om at det ikke har stått på SV, men SV har i interne samarbeidsrelasjoner i Regjeringen altså ikke klart overfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet å få gjennomslag for det som vi med Høyre i ryggen klarte å få til i Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Erik Solheim [11:39:59]: Jeg vil bruke innlegget mitt til å kommentere en del av de temaene som har vært framme i debatten.

La meg starte med innlegget fra komiteens leder, Gunnar Kvassheim, som selvfølgelig har helt rett i at det det siste året har vært en dramatisk endring både i Norge og globalt når det gjelder miljøet. Fra å være et tema langt nede på den politiske dagsordenen som, spesielt globalt, men også i Norge, ble håndtert av spesialister på miljøvern, er det i Norge og internasjonalt blitt flyttet opp i den politiske førstedivisjon: Det er nå et topptema i alle sammenhenger.

Som et eksempel kan jeg nevne at utenriksministeren i forrige uke kom tilbake fra Kina og fortalte at de kinesiske lederne nå snakket om CCS, karbon, fangst og lagring, som om det skulle være en selvfølge. Jeg er sikker på at heller ikke de kinesiske lederne hadde hørt om dette begrepet så sent som for et år siden. Det viser bare hvor dramatisk det hele er blitt flyttet.

Dette har ført til at også norsk politikk er blitt flyttet mange hakk i en mer positiv retning det siste året. Det har opposisjonen en del av æren for, og det har regjeringspartiene en del av æren for. Innlegg her i dag fra representanter for regjeringspartiene viser til fulle hvordan alle regjeringspartiene tøft og tydelig står på dette. I all beskjedenhet: Tidligere statsråd Helen Bjørnøy har også bitte lite grann av æren for dette.

Jeg er imidlertid ikke så veldig opptatt av hvem som har æren, og enda mindre av hvem som har skylden for alle fortidige gjerninger, som komiteens leder virker veldig opptatt av. Når det gjelder Snøhvit, som er det fremste eksempelet man har trukket fram, er det bare to partier som er uskyldsrene. Det er Senterpartiet og SV. Men hvor langt vi kommer med en debatt om hvem som har en absolutt plettfri fortid i denne saken, når Snøhvit-feltet er utbygd, koster 50-60 milliarder kr og har store utslippsproblemer, er jo noe annet. Jeg vil iallfall bruke min tid og mine krefter på å se framover, se på hvordan vi kan løse problemene, og ikke fordele skyld og ære når det gjelder fortiden. Jeg vil takke for et strålende samarbeid i forbindelse med klimaforliket.

Så pekte Peter Skovholt Gitmark på det som er det store globale problemet. Det er hvordan vi skal få til den dramatiske, økonomiske veksten som kloden trenger, som alle verdens fattige land ønsker, og som de trygler og ber om hver dag, men uten de utslippene som industrialismen til nå har gitt.

Vi har lyktes ganske bra på en del områder. Montreal-protokollen om osonlaget er et godt eksempel på det. Göteborg-prosessen når det gjelder NO_x er et annet eksempel. Bilindustrien har f.eks. kommet langt når det gjelder å fjerne NO_x -utslipp fra nye biler. Men vi har ikke kommet langt når det gjelder CO₂ og de utslippene som gir global klimakrise. Det er den store utfordringen vi globalt nå står overfor.

Ren energi som visjon for kloden er sentralt. CO₂-fangst og -lagring må være en del av løsningen når en så stor del av de globale utslippene kommer fra kull, olje og gass. EU har sagt at det innenfor EU skal være 10-15 prøveprosjekter med karbonfangst og -lagring. Det er en strålende visjon. Hva vi gjør på Kårstø og Mongstad, passer inn i det bildet. Amerikanerne er nå i gang med sine prosjekter i West Virginia. Totalt vil dette kunne bli tilstrekkelig mange prosjekter til at man vil lykkes.

Jeg tror det er mest sannsynlig at noen andre vil lande på månen først, for alt tyder på at det vil bli lettere å gjøre noe når det gjelder kull, enn når det gjelder olje og gass. Når vi «lander på månen» med Mongstad-prosjektet, kan det godt hende at noen står der og er Armstrong allerede, men la nå det være et mindre problem. Det viktigste er at kloden løser dette problemet, at vi får dette til både når det gjelder olje, gass og kull.

Neste uke er det globale møtet for miljøvernministere i Monaco. Disse temaene vil jeg ta opp med full kraft der, for å forsøke å skape så stor og bred tilslutning som mulig til ideen om CO₂-fangst og -lagring og ren energi. Jeg vil også peke på at de som arbeider med FNs miljøprogram, har et problem nå, ved at den politiske krisen i Kenya kan gjøre deres arbeid vanskeligere, siden de er basert i Nairobi.

Så pekes det i debatten på det faktum at Fremskrittspartiet står helt alene. Fremskrittspartirepresentantens innlegg i denne debatten var en eneste, sammenhengende argumentasjon mot miljøvern. På hvert eneste punkt argumenterte man mot. Man sa ikke noe om hva Fremskrittspartiet vil bidra med for å få til mer miljøvern i Norge. Jeg var nylig i USA. Der har nå alle med politisk betydning akseptert at kloden varmes opp, at det skyldes menneskelig forurensing, og at oppgaven er å gjøre noe med det. John McCain, som formodentlig er den presidentkandidaten som står Fremskrittspartiet nærmest, er krystallklar. George Bush er like klar. Guvernør Schwarzenegger i California er enda klarere. Selv på den amerikanske høyresiden er det nå konkurranse om hvem som er klarest i dette spørsmålet. Så er det neste spørsmålet selvfølgelig: Hva gjør man med det?

Her i Norge har vi et parti hvor nestlederen, Per Sandberg, reiser langs hele Sørlandskysten og forteller at han skal vinne velgere ved å fortelle folk at Fremskrittspartiet gir blaffen i klimaet. I et innlegg her i dag argumenterte man punkt for punkt mot miljøvern i stedet for å argumentere for. Så får vi høre at svaret på det spørsmålet som hele verden nå har besvart, skal Fremskrittspartiet gi om fire uker. I mellomtiden skal de vinne velgere på det motsatte. Det svaret må snart kunne gis. Pepsi Cola ligger langt foran Fremskrittspartiet i erkjennelsen av dette. Det burde kanskje være en tankevekker. Hvor lenge skal Fremskrittspartiet være med i klubben til dem som tror at jorden er flat?

Så til biologisk mangfold og Trillemarka. Bare for å ha sagt det: Jeg er glad for at det er stor oppslutning om Regjeringens mål om å stanse tap av artsmangfold. Når det gjelder Trillemarka, skal vi gå i dialog med kommunene for å drive vernet på den mest skånsomme måten. Vi gir betydelig støtte til lokale næringsfond. Den store visjonen er å få til mye mer frivillig vern. Der deler jeg stortingsflertallets oppfatning. Det gjelder frivillig vern på statsgrunn, frivillig vern innenfor kirkeskogene og frivillig vern på privat grunn. Jeg vil minne Stortinget om at dette kommer til å koste. Jeg ber om driv og «drive» fra Stortinget for å sørge for at vi får bevilget de pengene som det koster å foreta vern på en frivillig måte, med full kompensasjon til grunneierne.

En annen viktig sak som komiteen har vært inne på, er NO_x-utslipp. Vi har inngått en avtale med 14 næringsorganisasjoner for å få ned NO_x-utslippene i Norge med 30 000 tonn og for å innfri Göteborgprotokollen. Dette er en strålende avtale, som, hvis vi lykkes med den, kan bli en modell for andre miljøavtaler. Vi er frivillig med i en prosess med næringslivet, og det kan kanskje også bidra til den nødvendige utvikling av miljøteknologi i Norge som vi alle ønsker.

Etter mønster fra forvaltningsplanene for Barentshavet og Lofoten skal vi utarbeide helhetlige forvaltningsplaner for Norskehavet innen 2009 og for Nordsjøen innen 2015.

Vi vil jobbe hardt sammen med FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, for å redusere klimautslipp og andre utslipp fra skipsfarten. Et viktig tema der er å få skipsfart inn i det internasjonale kvotesystemet. Det er en vanskelig og komplisert oppgave, men Norge vil ta tak i den og gå i spissen. Et annet tema er ballastvann, som utgjør en fare for spredning av fremmede arter til norske farvann. Vi vil nå utarbeide utkast til en nasjonal forskrift, med krav om håndtering av ballastvann i perioden fram til vi får internasjonale avtaler på dette området.

Miljøgifter er et viktig tema i tillegg til klima og biologisk mangfold. Norge arbeider tett opp mot EU. EUs REACH-regelverk er det mest avanserte redskapet vi har på dette området, men Norge kan på en del avgrensede områder gå foran og gå lenger enn det EU har gjort. Vi vil kombinere det tette, internasjonale arbeidet med EU på dette området med nasjonale tiltak når det gjelder enkeltvarer og enkeltgifter, som gjør at vi kan gå lenger.

La meg så komme med en kommentar til den debatten som var mellom representanten Sande og representanten Lien om vern i strandsonen. Det var for øvrig helt riktig det representanten Sande sa, at før Fremskrittspartiet får avviklet sin landbrukspolitikk, er partiet knapt nok meningsberettiget i rovviltpolitikken. For hva vitsen med å beskytte sauer i Distrikts-Norge mot rovdyr er når trusselen fra Fremskrittspartiets landbrukspolitikk er utrolig mye større, begriper ikke jeg. Den aktuelle debatten var imidlertid om strandsonen.

La det være helt klart: Regjeringens politikk er todelt og differensiert. Vi vil ha en tøffere politikk for vern av strandsonen i de områdene hvor strandsonen er truet. Det vil si langs Sørlandskysten, Oslo-fjorden og kysten rundt de store byområdene i Norge. Vi trenger ikke den samme politikken i Vikna eller i Loppa som vi trenger i Kragerø eller i Lillesand. Vi vil komme med forslag til et regelverk som gir et helt annet vern - tydeligere og tøffere - av strandsonen i de tett befolkede områdene, hvor den må vernes. Det skal selvsagt ikke gjøre det vanskeligere å sette opp en flytebrygge i Vikna, i Loppa, i Havøysund eller langs Sogn og Fjordane-kysten. Denne differensiering bidrar til at vi ser hvordan Norge er.

Jeg vil invitere Fremskrittspartiet med på et samarbeid om hvordan vi skal få til også vern av alminnelige menneskers, vanlige folks, rett til å bevege seg i strandsonen, langs Oslo-fjorden, uten at en møter en endeløs rekke av avgrensinger. Vi skal ha en differensiert, nyansert politikk som erkjenner hvor variert og hvor stort landet vårt er, med forskjellig innfallsvinkel til Oslofjordområdet og ellers i landet.

Jeg hadde flere ting, men det får jeg eventuelt komme tilbake til i replikkordskiftet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [11:50:22]: Jeg får nesten takke statsråden for at han brukte mer tid på å snakke om Fremskrittspartiet enn om Regjeringens miljøpolitikk i sitt innlegg. Det setter jeg for så vidt pris på.

Man har lagt til grunn en politikk hvor målet er å verne 5 pst. av den produktive skogen i Norge. I Midt-Norge vil dette medføre at 25-30 pst. av den hogstmodne skogen ikke vil være tilgjengelig for hogst de nærmeste 20 årene. Samtidig kommer det klare signaler fra Regjeringen om at man ikke lenger ønsker å gi statsstøtte eller åpne for å bruke skogfondsmidler til tiltak som reduserer inngrepsfri natur. Dette er det altså snakk om i influensområder som dekker 62 pst. av Norges areal. Hvis det ikke lenger skulle bli anledning til å bygge skogsbilvei på 62 pst. av Norges areal, ville det være alvorlig og svekke tilgangen på hogstmoden skog. Kan statsråden avkrefte at Regjeringen vurderer å innføre et slikt regelverk?

Statsråd Erik Solheim [11:51:34]: Jeg vil konsentrere svaret om det første spørsmålet som ble stilt, nemlig hvorfor jeg bruker så mye tid på Fremskrittspartiet i innlegget mitt. Det er fordi Fremskrittspartiet kanskje er Norges største miljøproblem, og jeg skal forklare hvorfor.

Jeg hørte professor Jørgen Randers, leder for Lavutslippsutvalget, snakke på Bedriftsøkonomisk Institutt denne uken. Han sa at kostnadene ved å løse klimaproblemene er veldig små, som også representanten Skovholt Gitmark var inne på. Hvis vi gjør dette nå, vil kostnadene være en mikroskopisk del av bruttonasjonalproduktet noen år fram i tid, så det er små kostnader. Men vi står overfor en gigantisk beslutningskrise, for det mobiliseres motstand mot en del av de tingene vi må gjøre. Når vi har et norsk parti som ser det som sin livsoppgave å reise rundt og mobilisere alle de lommer av motstand som måtte finnes noe sted i landet, mot flere av de tiltakene som en må gjøre, er det i seg selv et betydelig norsk miljøproblem.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:52:43]: Skattesystemet må vris fra røde skatter til grønne skatter. I svaret på min replikk til representanten Thorkildsen tok hun bl.a. opp bilavgiftene. Høyres innfallsvinkel er at vi trenger sikrere og mer miljøvennlige biler, og det må vi bruke avgiftssystemet for å få til. Det var også grunnen til at Høyre introduserte et privat forslag der vi ønsket en miljøkomponent eller en CO₂-komponent, noe også Regjeringen fulgte opp i sitt forslag til statsbudsjett for 2007.

Så er mitt spørsmål: Hvis vi nå slår fast at vi ønsker å få opp salget av mer miljøvennlige biler på bekostning av eksisterende bensin- og dieselbiler, ønsker da statsråden å presse egen finansminister til å legge til rette for et avgiftssystem som i tilstrekkelig grad belønner de positive sider ved f.eks. flexifuel-, hydrogen- eller hybridbiler? Og: Ønsker statsråden å gjøre dette systemet så forutsigbart at folk tør kjøpe en bil ved at de noenlunde vet hva avhendingsprisen vil være?

Statsråd Erik Solheim [11:53:49]: Jeg vil først bare minne om at det selvfølgelig er samferdselsministeren som har det formelle ansvaret for dette, men svaret mitt på det generelle spørsmålet er ja; vi trenger en overgang slik at man blir premiert hvis man kjøper de miljøvennlige bilene. De vil gå ned i pris, og prisen på de mer miljøskadelige vil gå opp. Finansministeren hadde en konsultasjonsrunde med miljøorganisasjonene nettopp om grønn skatteveksling denne uka, og vi bruker uttrykket «fra blå til grønne skatter», men la nå det være. Ja, vi ønsker en slik omlegging.

Så er det selvfølgelig mange tekniske spørsmål knyttet til dette, som vi kan komme tilbake til, men vi vil i budsjettet til høsten se om vi ikke kan komme vesentlig lenger i en slik omlegging. Jeg er også enig i det poenget representanten Gitmark har, at det må være en forutsigbarhet i dette for forhandlere, for bransjen og for folk flest. Hvis man vet at det skifter om seks måneder eller et år, er det klart at det ikke gir de rette incentivene.

John Thune (KrF) [11:55:05]: Kulturminner er en viktig del av samfunnets felles hukommelse. Det er derfor viktig å sikre istandsettelse av kulturminner og redusere tap av sådanne.

Hovedtrekkene i kulturminnepolitikken fram mot 2020 ble trukket opp i St.meld. nr. 16 for 2004-2005, Leve med kulturminner, som ble fremmet av Bondevik II-regjeringen. I behandlingen av kulturminnemeldingen fattet Stortinget vedtak hvor Regjeringen oppfordres til å gjennomføre en opptrapping av fondskapitalen i Norsk kulturminnefond, slik at det når 1,4 milliarder kr i løpet av 2009. Fondskapitalen er i dag på ca. 1 milliard kr, og Regjeringen foreslo ingen økning av fondskapitalen i budsjettet for inneværende år.

Kan statsråden her og nå forsikre om at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2009 vil følge opp Stortingets vedtak om å øke fondskapitalen til Norsk kulturminnefond til 1,4 milliarder kr?

Statsråd Erik Solheim [11:55:58]: Først vil jeg få lov til å takke representanten Thune for å ta opp kulturminner i denne debatten. Det har så utrolig lett for å bli glemt. Jeg hadde også noe om det i mitt manus, men jeg følte at jeg måtte sette Fremskrittspartiet litt på plass, og da ble ikke det av de tingene jeg fikk sagt.

Kulturminner har lett for å bli glemt. Det er betydelige utfordringer når det gjelder forfall av norske kulturminner. Verdens Gang hadde nylig et oppslag om det, og det er et tema som vi vil forsøke å gjøre mer med.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om Kulturminnefondet, som jeg merket meg at komiteen også er bredt opptatt av, vil jeg komme tilbake til det i budsjettet. Men jeg vil veldig gjerne innby Kristelig Folkeparti og opposisjonen til et bredt samarbeid om et sterkere vern av kulturminner i Norge. Vi har utrolig mange flotte kulturminner over det ganske land. Noen av dem er i bra stand, men noen er også i forfall.

Gunnar Kvassheim (V) [11:56:59]: I morgen legger det regjeringsoppnevnte Thorium-utvalget fram sin innstilling. Det vakte stor begeistring i thoriumlobbyen da Regjeringen valgte å gå til det skritt å oppnevne et utvalg, og det er skapt forventninger.

Det er etter Venstres syn slik at det ikke finnes et land i Europa som ligger dårligere til rette for bygging av kjernekraftverk enn Norge, og det er knapt noe land som har mindre grunn til å satse på kjernekraft innenfor energipolitikken enn Norge. Etter vår mening bør arbeidsdelingen når det gjelder økonomi- og teknologiressurser, knyttes mot CO₂ -fangst og f.eks. mot en storstilt havmølleproduksjon. I Venstre kommer vi til å være krystallklare på et nei til kjernekraft i norsk energipolitikk i tiden som kommer. Kan vi forvente at Regjeringen kommer til å være like klar?

Statsråd Erik Solheim [11:57:56]: Vi vil selvfølgelig avvente det som kommer i innstillingen fra Thorium-utvalget, men jeg deler veldig mange av de synspunktene som representanten Kvassheim har. La nå utvalget få legge fram sin innstilling, og la oss se hva de har kommet fram til, slik at vi kan få en mer opplyst debatt. Mer kunnskap om et tema vil alltid være av det gode.

Mange av de vesentlige innvendinger mot kjernekraft ser ut til å bestå. Vi er meget langt fra å kunne ha et rent thoriumkraftverk hvor man ikke også må bruke uran. Da vil spørsmålet om spredningsfare til atomvåpen likevel eksistere.

Jeg er også helt enig i hovedsynspunktet, at dette er ikke et område der vi har noen spesiell kompetanse. Norge har betydelig kompetanse på - og bygger opp - CO₂-fangst og -lagring. Jeg mener det er naturlig for oss å bygge opp tilsvarende når det gjelder vindmøller, ikke minst vindmøller til havs. Vi bør innenfor internasjonal arbeidsdeling konsentrere kreftene der vi kan gi et spesielt bidrag. Det er veldig vanskelig å se at Norge har et bredt miljø av ingeniører og andre som skulle tilsi at Norge skal gjøre det på akkurat det området.

Tord Lien (FrP) [11:59:11]: Da skal jeg prøve igjen. Nå har jeg notert ned spørsmålet.

Kan statsråden avkrefte at Regjeringen planlegger å gjøre 62 pst. av Norges areal utilgjengelig for skogsdrift og vannkraftutbygging gjennom å innføre forbud mot bruk av statsstøtte og skogfondsmidler i influensområdene til inngrepsfrie områder?

Statsråd Erik Solheim [11:59:38]: Nei, vi har ingen ambisjon om gjøre 62 pst. av Norge utilgjengelig, verken for det ene eller det andre. Det er jo det motsatte som er den aktuelle problemstillingen i Norge i dag, nemlig at vi har veldig få områder som er utilgjengelige, og som ikke allmennheten har bred og vid adgang til. Det motsatte av det som varsles her, er selve hovedproblemstillingen. Hvis vi ser på kart over hvilke områder i Norge som er i en viss avstand fra nærmeste vei, er det forsvinnende få sammenliknet med hva det var. Regjeringen varsler en gjennomgang av regelverket for tilskudd til bygging av skogsveier, og hensynet til inngrepsfrie naturområder vil bli vurdert i denne forbindelse. Selvsagt - og det tror jeg er innlysende - vil ikke 62 pst. av Norge bli gjort utilgjengelig for noe som helst.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:00:51]: Statsråd Solheim kom med et oppsiktsvekkende aggressivt angrep på Fremskrittspartiet i sitt innlegg. Jeg synes dette var noe urettferdig.

Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken, og at vi skal føre en miljøpolitikk som beskytter både naturen, mennesker, helse og liv. For mitt vedkommende er dette gode målsettinger, men det krever selvsagt at vi finner den riktige balansen mellom flere ulike samfunnshensyn.

En meget god ting som jeg vil trekke fram i denne innstillingen, er at en samlet komite viser til at det er kommunene som har hovedansvaret for arealforvaltningen i Norge. Man mener at kommunene med fordel kan få større ansvar og beslutningsmyndighet over arealsaker. Dette er meget bra. Fremskrittspartiet er i den sammenheng sterkt opptatt av at den enkelte kommune gis større kommunal selvråderett på flest mulig områder, og å øke den kommunale selvbestemmelsesretten i plan- og arealsaker burde etter Fremskrittspartiets syn være en opplagt konsekvens av en slik overordnet vurdering som vi her hørte. Her kan nevnes retten til å avgjøre byggesaker i hundremetersbeltet ved sjø eller vassdrag, retten til å tillate rekreasjonskjøring i løypenett innenfor egne kommunegrenser, eller å kunne utøve konsesjonsmyndighet i saker om bygging av mindre vannkraftverk i uregulerte vassdrag.

Når det gjelder vassdrags- og barskogvern, eller annen form for vern av norsk natur, bør man i stor grad utøve dette på en svært forsiktig måte og unngå f.eks. grunneierkonflikter i så høy grad som mulig.

Fremskrittspartiet har merket seg at den globale fokuseringen har blitt mer framtredende i denne stortingsmeldingen. Både klimaendringer, avskoging og regnskogvern er viktige tema i sakene i meldingen. Dette er i og for seg helt riktig, for Norge er uomtvistelig en del av vår klode, både på godt og vondt. Men her i Norge har vi i flere hundre år bevist at vi kan bruke våre naturressurser og ta vare på vår natur på en ganske god måte. Vi må altså ikke komme dit hen at naturen vår nærmest ikke må røres av mennesker.

Dette samspillet mellom natur og mennesker har lange tradisjoner i Norge. Norske innbyggere er naturelskende folk som vet både å leve av, høste av, bruke og verdsette vår natur på den beste måten vinter som sommer og året rundt. Vi må ikke legge for mange unødvendige restriksjoner på naturlig bruk av norsk natur, for samfunnet er neppe tjent med et altfor omfattende verneregime i norsk utmark i framtiden.

I et internasjonalt perspektiv er samarbeid når det gjelder å følge klimautviklingen nøye, viktig. Å vokte utviklingen i havområdene og på landjorden samt å utarbeide gode og effektive miljøteknologier er også viktig. Vi bor alle sammen på den samme kloden. Det som skjer i India, i Kina eller i andre land, angår også alle oss som bor i Norge, og i Europa, derfor må vi samarbeide internasjonalt.

I et globalt perspektiv vet vi hvilke formidable økninger energiforbruket i verden er stilt overfor de neste årene. Bare de neste 25 årene kan vi forvente kanskje mer enn 50 pst. økning i verdens energiforbruk. Utviklingen av så vel mer miljøvennig energibruk som bedre renseteknologi er en felles utfordring for alle land i dette energivekstperspektivet. De formidable økningene i energiforbruket i verden vil sammen med en merkbar befolkningsvekst i mange land øke trykket på jordas naturressurser vesentlig i framtiden. Både energiproduksjon og et velutviklet system for avfallssortering og mer resirkulering inngår som en selvfølge i Norges innsats for å bevare natur og miljø.

Jeg er glad for at vi i Norge har en sterk fokusering på natur- og miljøhensyn. Uten dette ville vår livskvalitet, vår levestandard og - jeg holdt på å si - det materielle fundamentet for landets innbyggere blitt betydelig forringet framover.

Bente Thorsen (FrP) [12:06:14]: Jeg kunne jo for så vidt sluttet meg til siste taler og applaudert og sagt at jeg var 100 pst. enig, og så bare spasert stille og rolig ned, men det har jeg ikke lyst til.

Når det gjelder St.meld. nr. 26 for 2006-2007 om regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand, er det en voldsomt viktig sak som setter søkelys på hvordan tilstanden er i dag, og hvordan vi vil at framtiden skal bli. Mange områder og nær sagt alle forvaltningsnivåer, inkludert privat næring og enkeltmennesket i samfunnet vårt, blir berørt i meldingen.

Miljøet i både nasjonal og global sammenheng er noe som opptar folk flest. La meg ta et eksempel fra de nære ting. Etter en del henvendelser i forbindelse med merking av emballasje og i hvilken avfallsfraksjon dette skal plasseres i, stilte jeg et skriftlig spørsmål til miljø- og utviklingsministeren. Jeg vil sitere fra både spørsmål og svar. Spørsmålet var ganske enkelt:

«Vil statsråden ta initiativ overfor vare- og emballasjeprodusenter slik at all emballasje blir tydelig merket i forhold til hvilken avfallsfraksjon de skal plasseres i?»

Begrunnelsen for det er ganske enkelt at det er mange folk som har lyst til å komme med sitt bidrag. Det er bare det at telefonkatalogen har lett for å havne i papiravfallet, mens den skal i restavfallet, for den er resirkulert og skal ikke bli brukt igjen. Det er en del slike misforståelser, så folk blir rett og slett litt fortvilet.

Da får jeg til svar fra statsråden:

«På emballasjeområdet har Miljøverndepartementet inngått avtaler med næringslivet der bransjen forplikter seg til å arbeide for optimering av emballasjebruken …».

Videre står det:

«Gjennom avtalene gir Miljøverndepartementet næringslivet frihet til selv å velge de tiltak de finner mest hensiktsmessige for å nå målene.»

Videre uttaler statsråden:

«Jeg deler din oppfatning om at det er viktig at forbrukerne får veiledning slik at de kan foreta miljøriktige valg. Detaljerte nasjonale merkekrav» osv.

Og så er statsråden redd for å pålegge bransjen for strenge krav i forhold til det den selv har lyst til.

Det må jeg si forundrer meg litt, at en statsråd med ansvar for miljøet som i tillegg representerer SV, som iallfall ikke er ukjent med å komme med pålegg når det gjelder både det ene og det andre, ikke ser verdien av at vi som enkeltmennesker ber om informasjon. Da er det plutselig bransjen som skal bestemme hvilken informasjon som skal gis. Denne holdningen er, etter mitt syn, ikke med på å bidra til et bredt miljøengasjement, og det er heller ikke samsvar mellom liv og lære. Det er ganske vesentlig.

Når det så gjelder avfall generelt, er Fremskrittspartiet opptatt av at mest mulig av dette skal resirkuleres, enten i form av energi eller til gjenvinning. Selv om det er delte meninger om utfordringer, problemområder og måter å løse dette på, er det i den politiske debatten viktig å lytte til og skaffe seg informasjon fra flere ulike hold før bindende avgjørelser blir fattet.

Når det f.eks. gjelder klimapolitikken, som vi for øvrig kommer tilbake til i en egen sak, forholder tydeligvis komiteens flertall seg utelukkende til FNs klimapanel og slår fast at de menneskeskapte klimaendringene er en av de største utfordringene menneskeheten står overfor.

Fremskrittspartiet, derimot, tillater seg å stille noen kritiske spørsmål og blir latterliggjort av flertallet for dette.

Komiteens flertall ser helt bort fra at andre forskere, som også har deltatt i panelet, i ettertid har snudd og kritisert den politiserte konklusjonen i 4. delrapport. Vi mener at det er et godt bevis for at kritiske spørsmål fortsatt må stilles. En må heller ikke glemme at det kan være fornuftig å ha i bakhodet at det til alle tider har vært klimatiske endringer på jorden. I en merknad fra Fremskrittspartiet og Høyre vises det til at til og med oljerikdommene våre stammer fra en tid hvor havnivået var langt lavere enn i dag, og Nordsjøen og Norskehavet var skogkledde områder og myrlandskap.

Når det så gjelder mer nærliggende og jordnære utfordringer i meldingen, er det etter Fremskrittspartiets syn viktig å føre en miljøpolitikk som gir påviselig og viktig miljøeffekt, og at kommunene får selvråderett. Som nevnt innledningsvis, er RM-en vidtfavnende og tar for seg mange utfordringer. Det er viktig å ha gode løsninger på miljøutfordringer, og det er viktig at vi som politikere lager planer og løsninger som er realiserbare, og som er til å leve med for folk flest, både i lokal og global sammenheng.

Torny Pedersen (A) [12:12:08]: I meldingen om Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand, St.meld. nr. 26 for 2006-2007, viser Regjeringen sine miljøpolitiske mål og ambisjoner sett i forhold til Soria Moria-erklæringen, men også til flere miljøpolitiske utfordringer og hvilken vei vi bør gå.

Komiteen mener det er viktig at Regjeringen ser på om meldingen om rikets miljøtilstand i sin nåværende form fungerer hensiktsmessig. Må vi ha en stor og omfattende melding? Kan vi bruke nettet mer, osv.? Kanskje er det nyttig å se på hvordan andre land informerer om nasjonens miljøtilstand.

Et kapittel som jeg synes er meget viktig i RM-en, er kapitlet om miljørettet bistand. Jeg er meget fornøyd med at sittende regjering legger listen høyt og har som mål at Norge skal bli ledende når det gjelder miljørettet bistand. Miljøsamarbeidet med Kina, Sør-Afrika og Indonesia er gode eksempler på dette. I Indonesia støtter Norge bl.a. tiltak mot ulovlig hogst og tiltak for lokal skogforvaltning.

Regjeringen ønsker å bruke 3 milliarder kr årlig til arbeidet med å bevare regnskogen. Dette er et godt klimatiltak, som gir store, raske og positive resultater med tanke på CO₂ -utslipp.

Så over til noe helt annet, og det dreier seg om avfall. Det gamle slagordet om at avfall er ressurser på avveie, er like treffende, selv om vi gjenvinner over halvparten av avfallet som oppstår i Norge i dag. Gjenvinning blir stadig viktigere for å redusere utslippene av klimagasser. Dagens materialgjenvinning er anslått til å gi en klimagassbesparelse på 3,9 millioner CO₂, som er 7 pst.

Vi kan fortsatt øke gjenvinningen av papir, papp, trevirke og plast. Vi kan pålegge avfallsplaner i alle byggesaker, vi skal innføre forbud mot deponering av organisk avfall, og vi vet at restavfall kan være en viktig kilde til energiforsyning i Norge. Men da må vi ha mer forbrenning og bygge ut fjernvarmeanlegg. Alt dette vil påvirke klimaet positivt.

Vi skal i løpet av 2009 forby deponering, men det er viktig å tenke geografi og transport, slik at vi får noen overgangsordninger som er tilpasset lokale og regionale løsninger. I Norge har vi flere hundre gamle deponier som slipper ut store mengder metan. Når Stortinget får seg forelagt en sak om avfall, må den inneholde tiltak som sikrer slike deponier - og hvem det er som skal betale regningen.

Videre er biogassproduksjon framtidsrettet, da den gir både kompostrest og biogass som kan nyttes til energiformål. Der må vi ha på plass en sertifisering.

Produsentansvaret virker bra, men vi bør utvide ansvaret. Et eksempel kan være malingsbransjen når det gjelder farlig avfall. For øvrig fører velstanden i Norge til at det bare i Nordland kastes over 200 brukte TV-er pr. dag, fordi «alle» nå skal ha flatskjerm. Bergene med farlig avfall øker, da mottakene ikke greier å ta unna. Mobiltelefoner, elektriske og elektroniske småprodukter er farlig avfall og et økende problem.

Hver person kaster ca. 400 kg avfall hvert år, og en del av dette havner på villfyllinger, det brennes, graves ned eller kastes på havet. Hvem har oppryddingsansvar? Dette og de andre nevnte sakene er det viktig å sette søkelyset på i en kommende sak til Stortinget. Regjeringen skal opprette et eget statlig foretak for avfallsforebygging og gjenvinning - en statlig aktør som jobber med en mer effektiv ressursbruk ved siden av SFT.

I dag er det slik at SFT utformer alle reglene og stiller alle betingelsene. Spørsmålet er om dette gir de beste resultatene i en bransje som flere vil konkurrere i. La oss utnytte verdien i «søpla» i Norge i stedet for å kjøre avfallet milevis til Sverige. Kanskje bør vi også se på noen rammebetingelser.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tord Lien (FrP) [12:17:36]: La meg begynne med å si litt om biltrafikk i storbyene. Nå i helgen sa Arbeiderpartiet at man skal øke skattleggingen av bilistene i Trondheim dramatisk, både gjennom bompenger og gjennom økt bensinavgift. Dette er en politikk SV liker. Det er jeg helt på det rene med. SINTEF slår imidlertid nok en gang fast at bedre planlegging av Trondheim og bedre veiutbygging i Trondheim vil gi en mye bedre miljøeffekt enn de tiltakene Trondheim Arbeiderparti foreslår.

Det normale er at når SINTEF - som er en av verdens fremste forskningsmiljøer - sier noe, klapper både statsråden og representantene fra regjeringspartiene. Men når SINTEF uttaler seg om at Fremskrittspartiets veipolitikk er fornuftig også i et miljøperspektiv, klapper man igjen skylappene umiddelbart.

Når statsråd Solheim latterliggjør Fremskrittspartiets tilnærming til utmarkspolitikken, blir jeg, ikke på vegne av meg selv, men på vegne av befolkningen i Utmarks-Norge, litt forbannet. Det er nemlig slik at statsråd Solheim står her på talerstolen og sier at han vet best hvordan man skal forvalte verdiene i Utmarks-Norge - verdier som befolkningen i Utmarks-Norge har forvaltet i århundrer. Men jeg står her og sier at det er ikke jeg som vet best, og det er ikke Solheim som vet best, men det er lokalpolitikere og grunneiere i Utmarks-Norge som vet best hvordan man skal ivareta naturverdiene, som de har gjort i århundrer, også i framtiden. Det er det vi baserer vår miljøpolitikk på, og jeg synes det er på grensen til å være respektløst når man blir latterliggjort fra denne talerstolen.

Jeg har tro på ordfører Vinje i Telemark, selv om han representerer SV. Jeg mener at ordfører Vinje i Telemark, i kommunen som også heter Vinje, er bedre egnet til å forvalte utmarksinteressene i Vinje enn det Erik Solheim og Tord Lien er.

Men så er det dette med strandsonen. Representantene Thorkildsen og Nordtun sier at vi skal stramme inn når det gjelder strandsonen. Statsråd Solheim og representanten Sande sier at vi skal ha differensiering. Statsråden nevner Vikna. Vi kan ikke ha samme politikk i Vikna som i Vestfold, men han nekter konsekvent å svare på om det betyr at vi skal stramme inn i Vestfold og ha samme dårlige forvaltning i Vikna, også i framtiden. Så spørsmålet som henger i luften, er: Blir det en mer liberal politikk i Vikna enn det man har i dag?

I dagens debatt kan jeg slå fast at Senterpartiet svikter fullstendig. Representanten Sande sier at det ikke går an å satse på bioenergi uten å bygge skogsbilvei. Det går ikke an å satse på vannkraft og samtidig være imot utbygging. Men det er nettopp det Regjeringen gjør - den er for det ene og mot det andre, og møter seg selv i døren hele veien.

Tore Nordtun (A) [12:20:57]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å be om et 3-minuttersinnlegg, men jeg synes jeg måtte gjøre det, for det var både overraskende og litt trist å høre Venstres Gunnar Kvassheims angrep på Jens Stoltenberg og Regjeringens klimapolitikk. Det var overraskende, fordi Kvassheim egentlig kritiserer sin egen politikk - en politikk som nå er forankret i et klimaforlik som han selv var med på å vedta for fire uker siden. Men det er vel slik at fire uker er lang tid i opposisjonens evige higen etter et oppslag. Jeg synes også at innlegget var litt omtrentlig, og at det var en forbigåelse av fakta. Jeg mener at slikt ikke er en miljødebatt som den vi har i dag, verdig. La meg trekke fram noe.

Etter initiativ fra regjeringen Stoltenberg har Norge fått på plass et bredt klimaforlik når det gjelder den framtidige miljøpolitikken. Klimaforhandlingene med opposisjonen, unntatt Fremskrittspartiet, var harde, men de var gode og konstruktive. Her ble det lagt på plass en offensiv, framtidig klimapolitikk. For å nevne noe: Karbonnøytralitet i 2030, Norge vil gå foran, reduksjoner i klimagassutslippene på 15-20 mill. tonn CO₂ innen 2020, om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt. Gjennom forliket fikk vi også på plass 70 mill. kr ekstra i år til fornybar energi, løyvinger til CO₂-håndtering, havvindmøller, energiteknologi, transportsektoren, u-landene og regnskogen, for å nevne noe. Dette er fakta. Dette er kommet på plass nå, etter initiativ fra den sittende regjering. Aldri har noen regjering i verden, og det er også faktum, satt seg så ambisiøse klimamål som denne. Jeg synes det er bra at Kvassheim og Venstre nå vil framstå som klimavennlig i opposisjon, men det er nå merkelig at det da Kvassheim selv satt i en sentral posisjon under den borgelige regjeringen, ikke var mye snakk, i hvert fall ikke høyt, om klima.

Ja, Snøhvit var nevnt som et eksempel. Vi har satt harde krav til CO₂-utslippene i Norge. Meg bekjent la ikke den forrige regjeringen to pinner i kors for å gjøre noe som helst for å si nei til Snøhvit, eller legge ting på plass for CO₂-rensing på Snøhvit-feltet. Jeg synes vi skal være litt mer edruelige når vi snakker her, og holde oss litt mer til fakta, hva som har skjedd også i fortiden.

Regjeringspartiene trengte ikke å invitere til klimaforlik, men vi ønsket å etablere et klimaforlik som var bredt og ikke minst langsiktig. Det har vi sikret, og Norge leder nå an i klimaarbeidet. Det synes vi er svært bra.

Gunnar Kvassheim (V) [12:24:22]: La meg starte med å fremme det forslaget som Venstre har i innstillingen.

Representanten Nordtun gjør seg skyldig i å blande sammen to forhold som blir omtalt i mitt innlegg. Jeg var i mitt innlegg svært tilfreds med klimaforliket, og slo fast at det langt inn i regjeringspartiene er glede over at opposisjonen maktet å flytte Regjeringen i positiv retning. Det ble entydig kvittert ut i mitt innlegg. Det er det Nordtun i sitt innlegg nå referer til, og der er vi altså enige.

Det som var bakgrunnen for at jeg tok fatt i en del gamle forhold, var at miljøvernministeren har sagt at han nå er lei av å måtte rydde opp i gamle miljøsynder. Da var det jeg sa at det for alle praktiske formål må bety en ramsalt kritikk av Jens Stoltenberg. For de gamle miljøsyndene som en i norsk politikk har måttet forholde seg til de senere månedene, er i stor grad løftet fram og initiert av Jens Stoltenberg i tidligere regjeringssammenheng.

Så er det ikke slik som Nordtun sier, at Bondevik II-regjeringen ikke leverte en offensiv klimapolitikk. Det gjorde en både på hjemmebane og internasjonalt. Jeg vil minne representanten om at flere av de klimaforslagene som Bondevik II-regjeringen hadde, var så ambisiøse og offensive at Arbeiderpartiet ikke kunne stemme for dem. Det ble da løst i Stortinget på den måte at Bondevik II-regjeringen fikk flertall sammen med SV. Jeg vedkjenner meg definitivt forhistorien, akkurat som jeg vedkjenner meg det vi har gjort i forbindelse med klimaforliket.

Jeg har lyst til å komme inn på to forhold som jeg ikke fikk tid til å nevne i mitt første innlegg. Det ene er behovet for et skatteskifte i forlengelsen av klimaforliket. Det er et område hvor Venstre gjerne vil invitere til samarbeid med Regjeringen, for å finne gode løsninger for å endre samfunnsutviklingen i en mer miljøvennlig retning. Vi hadde i vårt alternative statsbudsjett en skatteveksling på over 3 milliarder kr, og vi håper å kunne få til et opplegg i forbindelse med budsjettet for 2009.

Så har statsråden rett i at kulturminner burde vært en mer sentral del av denne debatten. Det er behov for tiltak både i forhold til dem som eier fredede bygninger, og det er behov for å løfte den alminnelige innsatsen på dette området. Derfor er det litt forunderlig å registrere at regjeringspartiene ikke stemmer for to forslag som vedrører akkurat dette, som ligger i innstillingen, både når det gjelder fradragsrettigheter for dem som har fredede bygninger, og en forpliktelse til å øke Kulturminnefondet. Men vi forventer, i lys av det som statsråden sa, at slike positive bidrag vil komme i statsbudsjettet.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Gunnar Kvassheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Erling Sande (Sp) [12:27:38]: Eg synest innlegget til Tord Lien frå Framstegspartiet streka under at Framstegspartiet er ein klimatrussel, slik som statsråden seier. Ikkje fordi ein, som representanten Thorsen, stiller kritiske spørsmål til forskinga - forskinga blir alltid utsett for kritiske spørsmål - men fordi Framstegspartiet, når det kjem til tiltak for å redusere utslepp av klimagassar, er det partiet som kjempar sterkast imot dei nødvendige og viktige tiltaka. Ein opererer altså ikkje etter eit føre var-prinsipp, men eit føre slapp-prinsipp, der ein vil vente på konsekvensane og sjå om det verkeleg er noko i det, før ein kanskje vil vurdere å gjere dei nødvendige tiltaka.

Så kjem han med ei rekkje heilt grunnlause påstandar når det gjeld Regjeringa si satsing på produksjon av fornybar energi. Det er jo ikkje slik at ein er imot satsing på vasskraft, tvert om blir det bygt ut ei rekkje prosjekt på mini- og mikrokraftverk som skaffar ny fornybar energi til landet. Ein har varsla ei større satsing på vindkraft, og den totale satsinga på fornybar energi er langt større enn det den regjeringa Framstegspartiet støtta i førre periode, kunne prestere. Så dei påstandane er fullstendig grunnlause.

Så til slutt: Representanten Tord Lien snakkar fint om utmarksnæringa og om bygdefolket si moglegheit til å påverke eiga framtid. Det er eg heilt einig med Tord Lien i er viktig. Men det må jo vere nokon der, det må vere ei befolkning på bygda, dersom det skal ha noko poeng. Landbrukspolitikken til Framstegspartiet gir dramatiske kutt i tollsatsane, ein halverer støtta til landbruket. Det vil jo føre til ei rasering av den næringa som er i norske bygder i dag, og då er det jo ingen igjen til å sikre den lokale forvaltinga som Tord Lien spør etter.

Statsråd Erik Solheim [12:30:00]: La meg først svare Torny Pedersen at vi absolutt skal se grundigere på hvordan vi skal få til et bedre rapporteringssystem. La oss som en del av det se på hvordan det rapporteres i andre land. Det kan alltid gi gode indikasjoner på hvordan vi kan gjøre tingene bedre. Jeg har merket meg det som er skrevet om dette, og det innlegget som ble holdt om det. Jeg tror det vil stimulere til en bred debatt om å få et bedre rapporteringssystem. Så det skal vi ta fatt på.

Jeg vil også si til Bente Thorsen at jeg skal se en gang til på emballasjen, se på om det svaret var godt nok, eller om det er mer vi kan gjøre.

La meg også si, som Erling Sande sa, at det ikke er det at det stilles spørsmål ved eller er diskusjon rundt FNs klimapanel, som er problemet. Det er ikke det vi kritiserer Fremskrittspartiet for - selvsagt må all vitenskap gjennom alle tider diskuteres. Men når samtlige land i hele verden, uten unntak, reiser til Bali og sier at de vil basere sin framtidige politikk på de anbefalingene som kommer fra FNs klimapanel, og det er ett parti - i Norge - som sier at de ikke vil det som alle land i hele verden vil, da må man ha lov til å spørre: Hva er det Fremskrittspartiet vet? Hva er det George Bush, Hu Jintao, Putin og alle de andre ikke vet, men som Fremskrittspartiet vet? Når alle de tre sentrale presidentkandidatene som er igjen i USA nå, Obama, Hillary Clinton og John McCain, har en sterk og klar forpliktelse til, når en av dem blir president, å ta internasjonal ledelse på klimaområdet sammen med EU og Europa, hva er det da dere i Fremskrittspartiet vet som ingen andre i verden har skjønt? Det er det vi setter spørsmålstegn ved, ikke det at man diskuterer. Selvfølgelig skal man ha fortløpende diskusjon om disse temaene.

Så til Kvassheim. Jeg tror vi legger til side de historiske debattene. Mitt hovedbilde er at det ble gjort veldig lite på miljøområdet i Norge fra midten av 1990-tallet og fram til 2005. At politikken er i drastisk utvikling i riktig retning nå, har Regjeringen hovedæren for, som jeg ser det. Men jeg er villig til å dele en god del av den æren også med opposisjonen, for opposisjonen har gjort en masse ting, f.eks. i klimaforliket, som man ikke gjorde tidligere. Bra er det. La oss da heller sammen feire de forbedringene som har kommet, men enda viktigere er det å rette blikket mot det vi ytterligere må gjøre. For det er ikke slik at det vi nå har som politikk, er det endelige målet. Vi kommer til å måtte utvikle politikken hver dag framover.

Nå ble det ikke full tid til Tord Lien. Jeg vil bare si, som svar på det mest konkrete spørsmålet som ble stilt: Vikna kommune skal få større anledning til å planlegge sin utbygging gjennom den nye planloven og da se spørsmålene i sammenheng med hensyn til hvordan man ønsker å tenke rundt strandsonen i sin kommune. Men vi skal ha en sterk, tydelig og klar reduksjon i utbyggingen i de sentrale områdene som Kragerø, Lillesand eller Grimstad.

Tord Lien (FrP) [12:33:31]: Nå var det ikke slik at det var Fremskrittspartiet som bestemte seg for å stå utenfor klimaforhandlingene, det var en beskjed vi fikk klart og tydelig fra Stoltenberg og Solheim, at vi ikke var ønsket i den debatten.

Når det så gjelder tiltakene for rensing på Mongstad og satsing på fornybar energi i Norge, er Fremskrittspartiet for det første enig med Regjeringen i veldig mange ting, og på mange områder mye mer progressivt. Når det gjelder viljen og evnen til å skattlegge og lovforby en hel masse ting, er det helt åpenbart at det er en stor avstand mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen.

Så finner jeg grunn til å ta opp Senterpartiets holdning. Det er ingen tvil om at det opprøret vi har i utmarkskommunene, ikke kommer til å stilne etter dagens votering. Senterpartiet svikter fullstendig i en rekke utmarkspolitiske spørsmål. Svaret fra Senterpartiet, og for så vidt fra Solheim, er at Fremskrittspartiets landbrukspolitikk ville ha avfolket Distrikts-Norge. Men det er altså slik at med dagens regjering forsvinner hvert år 3 000 gårdsbruk. Fremskrittspartiet sitter ikke i regjering, men det forsvinner likevel 3 000 gårdsbruk hvert eneste år. Regjeringen har en konsesjonspolitikk som legger opp til at hundrevis av gårder legges øde hvert eneste år. Grunnen til at representanten Sande kommer med sure oppgulp mot Fremskrittspartiet, er jo at han vet at det ikke er bare bønder som bor i Utmarks-Norge, og at både bønder og andre i større og større grad forlater Senterpartiet - med god grunn, i og med at Senterpartiet har forlatt sine kjernestandpunkter i mange av disse viktige sakene.

Jeg noterer meg at opprøret i utmarkskommunene i Norge med god grunn vil fortsette. Fordi jeg har sett at statsråd Solheim har bedt om ordet en gang til, skal jeg avslutte med noen visdomsord, men jeg kan ikke garantere at jeg avslutter debatten med dem. Det er altså slik at man kan ikke leve av å sitte i skogen og se på at mosen gror - og man kan ikke leve av å sitte i fjæra og se på at sola går ned.

Statsråd Erik Solheim [12:36:07]: La meg først kvittere ut den positive invitten Gunnar Kvassheim kom med om samarbeid rundt skatteskiftet. Det er et typisk spørsmål som krever politisk lederskap, og hvor det er viktig å få et bredt samarbeid i Stortinget. Grunnen til det er veldig enkel. Samtlige avgiftslettelser en regjering kan tenkes å komme med på det området, kommer til å gå enstemmig igjennom og ha full jubalong fra alt og alle. Nær sagt alle forsøk på å øke skattene på de miljøskadelige virksomhetene møter kritikk, framfor alt fra Fremskrittspartiet, som løper land og strand rundt og leter etter den minste lille gruppe som kan tenkes å være misfornøyd med noe som kan gjøre klimaet bedre, for å se på hvordan de kan utnytte den gruppen til å få stemmer.

Det legger press på Høyre, som ellers kan være enig med Fremskrittspartiet om en del generelle spørsmål omkring avgiftspolitikken, og gjør det vanskeligere å få til den fornuftige politikken vi må ha - vi må ha mer av det som er hyggeligere, vennligere og positivt, og en tøffere holdning overfor det negative. Vi vil gjerne ha en bred diskusjon med opposisjonspartiene om det.

Så vil jeg gjerne være veldig tydelig på hvorfor det var umulig å ha Fremskrittspartiet med på klimaforliket. Det er veldig enkelt. Hvis et parti mente at vi ikke trengte pensjonssystemet i Norge, hvordan i all verden skulle vi kunne ha et forlik med det partiet om pensjon? Man må ha et visst grunnlag i utgangspunktet. Bare de partier som synes at Norge skal ha et pensjonssystem, som synes at pensjon er viktig, og at eldre mennesker trenger pensjon, er naturlige partnere i et pensjonsforlik. Sånn er det også med et klimaforlik. Når man ikke engang er sikker på om det er et problem, så er man ingen naturlig partner i diskusjonen om hvordan man skal løse problemet. De seks andre partiene i Stortinget mener dette er en av de svære utfordringene menneskeheten står overfor, da kan vi også sammen sette oss ned og diskutere hvordan vi skal løse det. Når man ikke aner om det er et problem engang, så kan man selvsagt ikke være med i diskusjonen om løsninger på det.

Så helt til slutt om hvem som vet best. Lokalpolitikerne har godt vett og god forstand. Det er bare i de ekstreme unntakstilfellene at man må beskytte kommende generasjoner mot de løsningene som lokalpolitikerne foreslår når det gjelder strandsonen. Men også der vil jeg be Fremskrittspartiet om å gjøre en gjennomgang av sine standpunkter. Vi kan ikke ha det slik at ikke også Fremskrittspartiets politikk blir diskutert ordentlig i Stortinget. Fremskrittspartiet ble startet på misnøye med lokalpolitikere. Anders Langes foredrag handlet om hvordan man mislikte politikere og byråkrater. Fremskrittspartiet har en helsepolitikk som vil frata lokalpolitikerne nesten all innflytelse på helsesystemet. Først når man kan skape misnøye med miljøpolitikken, er lokalpolitikerne viktige for Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Erling Sande har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad på inntil 1 minutt.

Erling Sande (Sp) [12:39:20]: Det blir ein kort merknad berre for å gjere det heilt klart at det ikkje er sånn som Tord Lien prøver å skape inntrykk av, at Framstegspartiet blir tiljubla i alle distrikta i dette landet. Faktisk var den politikken som den førre regjeringa førte med støtte frå Framstegspartiet når det gjaldt reduksjon i dei distriktspolitiske verkemidla, når det gjaldt fjerning av støtte til kommunale næringsfond, ting som bidreg til verdiskaping i distrikta, sterkt kritisert i distrikta.

Så skjønte eg ikkje heilt om Tord Lien beklaga at talet på bruk gjekk ned, eller om han berre registrerte det. Eg beklagar at talet på gardsbruk blir redusert. Men når ein påstår at medisinen er å redusere inntektene i næringa, ja, då er ein rimeleg optimistisk i forhold til verkemiddel - om det er det ein trur skal berge norsk landbruk.

Presidenten: Representanten Tord Lien er saksordfører, så han får en taletid på inntil 3 minutter.

Tord Lien (FrP) [12:40:31]: Dette kan dra ut. Nå er vi jo langt inni både en helsepolitisk og en landbrukspolitisk debatt.

Jeg har lyst til å gripe fatt i det Solheim sa om ekstreme tilfeller. Statistisk sett har nok Solheim et poeng der. Det er ingen overveiende andel av arealsakene som er til behandling i norske kommuner, som havner på Solheims bord. Årsaken til det er hovedsakelig at lokalpolitikerne har gitt opp - delvis fordi man har et strengt regelverk, og man vet at man ikke får lov til å gjøre som man vil, så man gir opp, eller man gir opp når Fylkesmannen kommer med varsel om innsigelse. Så det kan nok hende at Solheim statistisk sett har et poeng. Jeg tror ikke at lokalpolitikerne opplever at de har veldig stor handlefrihet i den typen arealspørsmål.

Når det gjelder helsepolitikken, legger vi til grunn én ting. Det er å behandle flest mulig pasienter, ikke å ha et mest mulig komplisert regelverk, som er helt umulig å forstå, slik regjeringen Stoltenberg legger til grunn for sin politikk.

Når det gjelder landbrukspolitikken, ville vi med Fremskrittspartiets landbrukspolitikk fått større og mer effektive bruk, og vi hadde sørget for at de flere hundre brukene, om ikke tusenvis, som står tomme i dag, kunne blitt delt opp, slik at nabobonden hadde fått tilgang til jorden, og slik at husene kunne blitt brukt. Det hadde blitt lys i husene, som Regjeringen ellers er veldig opptatt av.

Jeg tror jeg avslutter debatten med det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se sidene 2126 og 2128)