Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles slik:

Inntil 10 minutter for sakens ordfører, inntil 5 minutter for hver av de øvrige partienes hovedtalere og inntil 5 minutter for statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil tre replikker med svar etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Per-Kristian Foss (H) [12:50:35]: (ordfører for saken): Denne innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen dreier seg om forhold knyttet til Norsk Hydro, som hadde sin aktualitet - i alle fall ble medieomskrevet - i fjor sommer. Som presidenten refererte innledningsvis, har kontrollkomiteen konsentrert seg om spørsmål knyttet til strid om opsjonsavviklingen i Norsk Hydro ASA og strid om styreleders posisjon, som førte til styreleders avgang i Norsk Hydro. Det er dissens i komiteen, som går etter relativt tradisjonelle - i alle fall i dette storting - skillelinjer: regjeringspartiene mot en samlet opposisjon.

Komiteen sier samstemmig, og det er vel omtrent det eneste jeg skal referere til av den type merknader:

«Komiteen er av den oppfatning at en profesjonell utøvelse av statlig eierskap er strengt nødvendig for ikke å svekke selskaper staten er eier i. Dette gjelder særlig børsnoterte selskaper. Manglende profesjonell eierstyring fra statens side er skadelig for selskapene og finansmarkedene.»

Dette sier altså en enstemmig komite, men der stanser også enigheten. Flertallet, representantene for Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil begrunne sine synspunkter. Jeg vil konsentrere meg om mindretallets synspunkter, som går i to deler.

For det første gjelder det omtale av striden om opsjonsprogrammet, som mindretallet karakteriserer som «uheldig». Kritikken dreier seg om to forhold. Den dreier seg om det faktum at Norsk Hydro i flere møter med departementet hadde gjort oppmerksom på hvilke planer de hadde for avvikling av opsjonsprogrammet, hvilke personer i ledelsen dette ville omfatte, og hvilket omfang dette ville få, da omfanget var knyttet til den enhver tid gjeldende børskurs.

Det er konklusjonen fra mindretallet at statens håndtering av opsjonssaken var preget av tilfeldigheter og uforutsigbarhet, og at den i stor grad var mediestyrt. Det fremgår av innstillingen, der vi bl.a. siterer statssekretæren i Næringsdepartementet, Rikke Lind, som den 27. juli i fjor uttalte:

«Hydros styre har på eget initiativ vurdert og besluttet avvikling av opsjonsordningen og måten opsjonene håndteres på. Vi tar styrets håndtering og beslutning til etterretning.»

Denne uttalelsen kunne jo gi inntrykk av at departementet ikke aktet å gjøre noe mer og ikke hadde noen kritikk å fremføre verken i interne møter eller i andre sammenhenger. Så var imidlertid ikke tilfellet. Departementet hadde tidligere blitt gjort oppmerksom på avviklingen uten å gi uttrykk for synspunkter overfor Hydros styreleder, ei heller hadde departementet under generalforsamlingen tidligere på våren, i mai, vært særlig tydelig i sin protokolltilførsel med hensyn til hvilke forventninger man hadde til avviklingen av opsjonsprogrammet og størrelsen på de enkelte opsjoner. Og enda underligere fortoner det seg når departementet, samtidig som den siterte uttalelsen ble avgitt til pressen, satte i gang undersøkelser internt, med bestilling av advokatrapporter o.l., for å gjøre seg opp en oppfatning av en opsjonsavtale som man da offentlig hadde uttalt at man rett og slett bare tok til etterretning.

Det var mye frem og tilbake i pressen om dette, og det er mindretallets oppfatning at Regjeringens - og særlig næringsministerens - håndtering av denne saken var uheldig. Den var uheldig fordi den gav inntrykk av mangel på forutsigbarhet, fordi den var styrt av mediers dekning til enhver tid, og fordi den til syvende og sist var uheldig for selskapet. Det kom også reaksjoner internasjonalt, og fra investorer som uttrykte en viss undring, for å si det forsiktig, over Næringsdepartementets håndtering av opsjonssaken.

Nå kan man selvfølgelig si: Hvor mye skal et næringsdepartement blande seg inn i enkeltbeslutninger fattet av styret? Til det vil jeg svare generelt: Veldig lite. Akkurat opsjonsspørsmålet var på det tidspunktet, ja tidlig i denne regjerings virkeperiode, satt opp på den politiske dagsordenen. Altså: Man hadde fattet en beslutning om begrensninger i opsjonsprogrammer, som hadde bred politisk tilslutning i Stortinget, så på en måte var det temaet tatt ut av de mer løpende forretningsmessige avgjørelser som et styre skal håndtere, og satt på den politiske dagsordenen. Derfor var også styrets leder og styret meget aktive når det gjaldt å varsle departementet om sine planer om dette. Jeg antar at det skyldtes at de også oppfattet at dette på en måte var blitt en slags «politisk sak», eller riktigere sagt: satt på den politiske dagsordenen av Næringsdepartementet som regulator og som eierdepartement.

I brevvekslingen som står referert i innstillingen, sier jo også departementet at man har hatt løpende kontakt med Norsk Hydro i denne saken, slik at det har vært mange anledninger til å reagere, men reaksjonen kom først da reaksjonen i pressen ble omfattende og sterk.

Del to som omtales i innstillingen både fra flertall og mindretall - jeg konsentrerer meg her om mindretallet - er en ganske tydelig og klar kritikk av Næringsdepartementets håndtering av avsettelsen av styreleder. I pressen ble det sagt mer rett ut, i et språk som vel passerer den parlamentariske grensen, at styreleder ble sparket. Det fremgår av innstillingen at man hadde brukt et litt annet uttrykk i departementet: at styreleder burde «tre til side». Det er sitert fra innstillingen på side 10. Det har den samme virkning, og det ble iallfall oppfattet helt likt. Det skal vel godt gjøres av en styreleder ikke å skjønne at når man blir bedt om å tre til side, er det avskjed på grått papir, sagt med et annet uttrykk.

I den åpne høring som ble avholdt av kontroll- og konstitusjonskomiteen, hvis stenografiske referat er vedlagt innstillingen, fremkommer denne ekstraordinære fremgangsmåte, altså at departementet ikke går gjennom valgkomite og generalforsamling for å ha synspunkter på styrets sammensetning, men at de i et møte en lørdag kveld - skal vi si: litt utenom kontortid - ber styreformannen pakke sammen. Denne fremgangsmåte var nødvendig, som det heter, for at man ikke unødig skulle få inntrykk av at man hadde tillit. Da har jeg lyst til bare å legge til at det var ikke mange dagene før dette lørdagsmøtet fant sted, at representanter fra Regjeringen, altså næringsministeren, hadde uttalt at man hadde tillit til styrets leder.

I løpet av høringen fremkom det også en interessant opplysning, som det står referert til i innstillingen, nemlig at næringsministeren under høringen sa at holdningen til styreleder også baserte seg på «en uenighet om selskapets industrielle strategi». Denne uenighet om selskapets industrielle strategi var for styreleder ukjent, etter det jeg forstår. Den hadde altså ikke vært kommunisert til selskapet tidligere. Det har med andre ord vært en godt bevart hemmelighet, fordi - som det fremgår av innstillingen - departementet har hatt dialog med selskapet også mellom generalforsamlingene. Hemmeligheter var noe man altså ikke burde sitte på unødvendig lenge, i hvert fall ikke noen av en slik betydning. Dessuten, og det er kanskje av større betydning for denne sal, har denne uenigheten om selskapets industrielle strategi aldri vært kommunisert av denne regjering overfor Stortinget, altså også en - av næringsministeren - vel bevart hemmelighet overfor Stortinget. Enkelte stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene har ved ulike anledninger kommunisert uenighet om enkeltavgjørelser, som kanskje kan kalles en «industriell strategi» overfor Hydro, men aldri Regjeringen overfor Stortinget. Det er det grunn til å påpeke som en kritikkverdig holdning overfor Stortinget. Under en annen parlamentarisme enn under en flertallsparlamentarisme hadde sannsynligvis dette ført til andre forslag enn dem som ligger i innstillingen.

Vi refererer også til et brev fra tre styremedlemmer i Norsk Hydro ASA, som sier om avsettelsen av styreleder Reinås at han på en utilbørlig måte ble presset av en minoritetsaksjonær til å gå av, og at departementets håndtering står i klar motstrid til det som her heter «god praksis for ejerstyring». Dette blir sitert i innstillingen. Denne holdning gir mindretallet i komiteen uttrykk for at man i stor grad deler, og peker i tillegg på at Næringsdepartementets håndtering av saken synes passiv og mediestyrt.

Det er en sterk kritikk fra mindretallet som fremkommer i innstillingen. Jeg legger ikke skjul på at jeg faktisk tror at håndteringen også har vært skadelig for selskapet. Jeg avventer med spenning statsrådens redegjørelse for uenigheten om den industrielle strategien.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

Svein Roald Hansen (A) [13:01:22]: At kritikken fra mindretallet er sterk, betyr ikke at den nødvendigvis er like godt begrunnet. La meg som saksordfører starte med det en enstemmig komite understreker, nemlig viktigheten av at staten som eier opptrer profesjonelt og utøver sitt eierskap på en måte som bidrar til stabilitet og forutsigbarhet for selskapet.

Dette er ikke minst viktig i selskaper der staten er deleier. Ryddig eierskapsutøvelse er en forutsetning for et partnerskap mellom statlig og privat kapital. Et slikt partnerskap kan være avgjørende for å sikre et stabilt nasjonalt eierskap i viktige næringer og bedrifter. I en globalisert økonomi er dette av stor betydning for et lite land som vårt, hvis vi ikke skal risikere at bedrifter med et stort potensial kjøpes opp og flagges ut. Derfor har også Regjeringen lagt så stor vekt på at staten skal følge allment aksepterte eierskapsprinsipper i sin eierskapspolitikk.

Etter mitt syn er disse prinsippene fulgt i den saken vi nå behandler. Næringsdepartementet gav sine synspunkter på de foreslåtte retningslinjene for avlønning av ledelsen i Norsk Hydro på generalforsamlingen 8. mai i fjor, og statens stemmeforklaring ble tatt inn i protokollen.

Grunnlaget for de synspunktene som ble fremmet, lå i allmennaksjelovens krav om styrets plikt til å utarbeide en erklæring om fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til daglig leder og ledende ansatte, og i eierskapsmeldingen, hvor det ble klargjort at staten ville stemme mot opsjoner og opsjonsliknende ordninger som avlønningssystem i selskaper der staten er eier.

Styret i Hydro fulgte opp disse signalene og foreslo et avlønningssystem som ikke omfattet nye opsjoner.

Når det gjelder avviklingen av det løpende opsjonsprogrammet, ble Næringsdepartementet orientert om styrets vurderinger i et møte med styreleder Jan Reinås 21. juni. Orienteringen var av overordnet karakter, og styret hadde på det tidspunkt heller ikke avsluttet sitt arbeid. Man vurderte, som Reinås sa i høringen, flere opsjoner.

Som styrelederen også understreket i høringen, forventet han ikke å få noen godkjennelse av dette fra departementets side. Det ble heller ikke gitt noen slik godkjennelse. Dette var styrets ansvar. Hvis styret hadde ønsket en form for godkjennelse av hvordan opsjonsprogrammet skulle avvikles, ville enten bedriftsforsamlingen eller generalforsamlingen vært den rette adressat, ikke Næringsdepartementet.

Det var da avviklingen av opsjonsprogrammet ble offentliggjort at helheten i det ble kjent, også for Næringsdepartementet. Det var helheten som var grunnlaget for de reaksjoner som kom, og som bl.a. førte til at departementet besluttet å foreta en egen vurdering av om styret hadde opptrådt innenfor sine fullmakter. At departementet igangsatte en slik vurdering, var for øvrig i tråd med kravet fra Høyres leder, Erna Solberg, om å granske det Hydro hadde gjort.

At store eiere foretar en slik vurdering av styrets beslutninger i enkelte saker, er ikke uvanlig, noe også styreleder Jan Reinås bekreftet i høringen med komiteen. Andre store eiere, Folketrygdfondet og Storebrand ASA, gjorde for øvrig det samme.

Avviklingen av det løpende opsjonsprogrammet fikk sitt endelige punktum da bedriftsforsamlingen 6. august bekreftet sin tillit til styret. Styret hadde da erkjent at det burde ha orientert om saken på den ekstraordinære generalforsamlingen 5. juli. Det ble også vist til at konsernsjefen og de øvrige lederne på eget initiativ hadde tilbudt en reduksjon i den avtalte utbetalingen.

Mindretallet i komiteen kritiserer departementet for at de ikke hadde etterspurt flere detaljer om styrets plan for avvikling av opsjonsprogrammet. Det pekes også på at departementet hadde muligheter for å gjøre det gjennom den relativt omfattende kontakten som var med Hydros administrasjon og styre våren 2007.

Her mener jeg mindretallet inviterer til en uryddighet som ville vært kritikkverdig. Styret tok først stilling til avviklingen av opsjonsprogrammet i sitt møte 23. juli. I høringen med komiteen sa styreleder Jan Reinås at de hadde en grundig diskusjon i juni, mens beslutningen altså ble tatt en måned etter orienteringen til departementet. Hvis Næringsdepartementet skulle gjort som mindretallet mener, begynt å spørre om detaljer i dette utover våren i fjor, ja, da ville man ikke opptrådt i tråd med allment aksepterte eierstyringsprinsipper.

Styreleder Jan Reinås trakk seg i forkant av møtet i bedriftsforsamlingen i august. Han hadde fått beskjed fra næringsministeren om at han på den forestående generalforsamlingen ikke ville få statens støtte til å fortsette som styreleder, og han fikk også det råd fra statsråden at han av hensyn til selskapet og for å finne en løsning på den situasjon som var oppstått, burde tre til side.

Jeg hører at saksordføreren betegner dette som å få «avskjed på grått papir», eller bruker andre uparlamentariske uttrykk. Jeg mener han fikk en åpen vurdering av hva som var situasjonen foran generalforsamlingen, og har fikk et råd. Jan Reinås valgte å følge det rådet, og han valgte selv tidspunkt for å gå av.

Jeg mener at dette var ryddig. Jeg vil minne om at denne beskjeden altså ble gitt på en måte som slike beskjeder skal gis på, ansikt til ansikt, selv om møtetidspunktet kanskje ikke var det mest vanlige.

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

Carl I. Hagen (FrP) [13:06:38]: La meg først replisere til foregående taler: Når det gjelder hvorvidt styreleder Reinås selv trakk seg eller om han fikk sparken, tror jeg at min og de fleste andres forståelse er at man forsøker å gi det et skinn av at han selv trakk seg. Jeg tror også han i realiteten bekreftet i høringen at han følte at han fikk sparken. Dette er jo en parallell til saken om en statsråd som også nylig innleverte sin avskjedsansøkning, mens alle i pressen skriver at hun fikk sparken. Det er vel det faktiske forhold.

Denne saken begynte jo i realiteten først da opsjonsordningene og de utbetalinger som ville komme, ble offentlig kjent. Først var det stille, fredelig og rolig fra statsrådens side, og det kom beroligende uttalelser fra statssekretær Rikke Lind om at de var kjent med at styret skulle avvikle programmene, og at det var greit. Så begynte venstresiden i Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i offentlighet å kreve handling, og at noe måtte gjøres fordi disse beløpene i seg selv var uakseptable. At de var store, er det ingen tvil om. Men jeg har lyst til å minne om at grunnen til at opsjonsutbetalingene ble store, var at det var et suksesselskap. Det var et selskap der aksjekursene hadde gått betydelig opp, så det var litt rart at en eier som hadde fått en milliardgevinst, så på noen, i den sammenheng, relativt små beløp. Til å begynne med skjedde altså ikke noe før den politiske støyen, presset fra venstresiden i Arbeiderpartiet og fra Sosialistisk Venstreparti, satte i gang.

Det som også er interessant, er å gå inn på omstendighetene da disse opsjonene ble endret. Etter det politiske presset ble opsjonene endret slik at de ikke ble fullt så gode, de ble noe lavere. Det ble også sterkt kritisert. Det er interessant å legge merke til at dette var en frivillig endring - de som fikk opsjonene, gav frivillig avkall på en del juridiske rettigheter. Jeg synes det faktum at de ble presset til å gjøre ting, og at opsjonene allikevel ble fremstilt som for høye etter at de hadde gitt avkall på en god del juridiske rettigheter, var meget urimelig.

Jeg synes at statsråden, da han kom tilbake fra ferie og satte i gang, som eier opptrådte meget uklokt. Jeg viser i realiteten til mindretallets merknader hvor det rettes meget sterk kritikk mot statsrådens oppførsel og den kommunikasjon han hadde med styreleder. Det fremgår av høringen at styrelederen oppfattet det slik, etter de orienteringer som var gitt tidligere i forbindelse med avviklingen av opsjonsordningen, og det faktum at ingen i departementet benyttet de anledningene de hadde, til å stille spørsmål, at de i realiteten hadde godkjent det som skjedde.

Det vi står overfor, er altså et selskap som i realiteten, de facto, hadde fått akseptert og godkjent en del vedtak som ble fattet enstemmig av de tillitsvalgtes medlemmer i styret, men når så offentligheten får vite om det, og man begynner å få kritikk innenfra i eget parti, er det at statsråden litt i panikk setter i gang en del inngrep i selskapet, som det å få tak i advokatbetenkninger, som gjøres lynraskt. BA-HR, som skulle se på saksbehandlingsrutinene i Hydro, kom med en kritisk merknad om dette, mens altså styreleder Reinås i høringen bekrefter at det var ingen kontakt mellom selskapet BA-HR og Hydro. Jeg stilte spørsmål: «Hvordan kunne da BA-HR mene noe som helst om saksbehandlingsrutinene i Hydro?» «Nei, jeg skjønner heller ikke at et advokatfirma kan fremstille noe sånt,» svarer Reinås. Så man bestiller omtrent konklusjonene i advokatutredninger, som så brukes for å gi et skinn av at man har gjort en forsvarlig jobb. Jeg synes det er all mulig grunn til å rette den kritikken som er grundig forklart i innstillingen, mot statsråden i denne saken.

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:12:03]: Denne saken handler om store opsjonsutbetalinger som eierne ikke hadde godkjent, til 35 toppledere i et selskap der staten er største aksjonær.

Saken avdekker også skillelinjer mellom venstre og høyre i norsk politikk. De borgerlige partiene snur saken på hodet når de retter skytset mot Nærings- og handelsdepartementets håndtering. Det var nødvendig å reagere på den ukulturen som opsjonsgevinster på 210 mill. kr er et uttrykk for. Staten som stor eier viste profesjonelt eierskap ved å sette foten ned. Hydro-styrets utbetalinger var ikke i samsvar med vedtak i vår nasjonalforsamling og retningslinjer fra Regjeringen knyttet til eierskap og opsjoner. Det var rester av en grådighetskultur som vi ikke ønsker. Den foreslåtte opsjonsgevinsten til Hydro-direktør Reiten alene, 28 mill. kr, tilsvarer lønnen til nær 100 hjelpepleiere.

Det er hva denne saken handler om - og ikke om at Reinås angivelig ble presset på en utilbørlig måte av en minoritetsaksjonær til å gå av som styreleder, som de borgerlige skriver i innstillingen. Det handler om at styrets leder ikke lenger hadde nødvendig tillit hos den største eieren.

Å eie er å ville. For SV har det vært viktig å bidra i regjering til å drive fram et mer aktivt statlig eierskap for å utvikle nøkkelindustri og infrastruktur og sikre nasjonal kontroll over vitale naturressurser. Å eie er også å velge. I eierskapspolitikken setter vi langsiktig verdiskaping og industriell utvikling foran kortsiktig fortjeneste - fellesskaps- og miljøhensyn foran privat egennytte, bl.a.

Samtidig skal staten styre profesjonelt i henhold til allment aksepterte eierprinsipper. Det har også skjedd i denne saken. Regjeringen tok i eierskapsmeldingen et prisverdig og svært tydelig oppgjør med kulturen, noen vil kalle det en grådighetskultur, som gylne fallskjermer og opsjoner er et uttrykk for.

«Denne regjeringen ser behov for mer moderasjon og nøkternhet i selskapenes ledelse. Staten vil på denne bakgrunn stemme mot inngåelse av nye avtaler som innebærer opsjonsordninger i de selskapene som omfattes av denne meldingen. (…) Eventuelle insentivordninger må imidlertid utformes på en måte som sikrer moderasjon i utviklingen av ledernes lønnsbetingelser. Videre må det være et tak for verdien av programmet som framstår som rimelig.»

Dette er synspunkter som staten selvsagt har bekjentgjort, både i St.meld. nr. 13 for 2006-2007 og gjennom nye retningslinjer som i januar 2007 ble sendt ut til samtlige selskaper der staten er aksjonær. Høsten 2006 vedtok også Stortinget endringer i allmennaksjeloven. Lovendringen styrket generalforsamlingens rett og plikt til å behandle selskapets fastsettelse av lønn til ledende ansatte.

Hydro-styrets utbetalinger den 23. juli 2007 brøt så til de grader med den vedtatte eierskapspolitikken. Dette var rød-grønne retningslinjer som langt på vei fikk blå støtte. Men det gikk ikke lenge før den blå sympatien igjen var hos de mest privilegerte. Ingen burde være uenig i at det var nødvendig å innhente juridiske vurderinger av Hydro-styrets utbetalinger - aller minst Høyre. Høyre-lederen, Erna Solberg, krevde som kjent i media en juridisk vurdering av saken. Dette mente også andre eiere, som Storebrand og Folketrygdfondet.

Juristene i Selmer og BA-HR er skjønt enige om at styret skulle ha orientert eierne om det faktiske innholdet i ordningen. Dette gjorde ikke styret. BA-HR mener i tillegg at styret gikk utover sine fullmakter, og at det i praksis ble innført en gunstigere ordning enn det som var avtalt. Dette punktet tier av en eller annen grunn opposisjonen om i innstillingen. Det er grunn til å undres over hvordan de borgerlige kan mene at 210 mill. kr var et rimelig avslutningsvederlag til de 35 lederne. SV mener det er gode, saklige grunner til å mene at kontantoppgjøret til de 35 direktørene innebar en forbedring av allerede gylne avaler, ja gullkantede på grunn av oljeprisdrevne aksjekurser - dette fordi utbetalingene ikke tok hensyn til den fordelen det var for opsjonsinnehaverne at kravet om tre års arbeidsplikt og plikten til reinvesteringer i Hydro-aksjer ble opphevet, og at taket på utbetalingene, knyttet til en årslønn, var frafalt. Kravet om å sette ned foten er for øvrig også framhevet i eierskapsmeldingen.

Ikke nok med det, de 35 lederne fikk også med seg en pen gevinst av kursutviklingen på Hydro-aksjen som ble skapt i perioden mellom offentliggjøringen av fusjonen mellom Hydro og Statoil og innløsningstidspunktet. Dersom opsjonene f.eks. hadde blitt innløst 1. desember i 2006, ville de ligget på en tredjedel av verdien på innløsningstidspunktet, 23. juli 2007, og de ville ha sunket til hele to tredjedeler seks måneder etter innløsningstidspunktet. De 210 mill. kr var med andre ord delvis en form for lottogevinst skapt av fusjonsbeslutningen. Vi stod i virkeligheten overfor utbetalinger som både kvalitativt og i omfang var annerledes enn de opprinnelige opsjonsavtalene. Statsråden har derfor helt rett når han påpeker at Hydro-styret burde ha klart å få redusert utbetalingene. Styret ville i så fall høstet anerkjennelse i det norske samfunnet for det. Men fordi styret ikke gjorde denne jobben, var det korrekt av statsråden, på vegne av hovedaksjonæren, det norske folk, å utøve aktivt eierskap. Det gav også resultater ved at utbetalingene faktisk ble redusert.

I denne saken har Nærings- og handelsdepartementet og statsråden etter SVs mening gjort en helt nødvendig ryddejobb, som er bra for Hydro, bra for de Hydro-ansatte og bra for landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (FrP) [13:17:25]: Vaggen Malvik sa i begynnelsen av sitt innlegg at disse opsjonene var noe eier ikke hadde godkjent. Jeg stilte følgende spørsmål under høringen til styreleder Reinås:

«Formålet med møtet den 21. juni sa du var å forberede departementet på at når avviklingsprogrammet for opsjonene ble offentlig kjent, så kunne det bli støy. Oppfattet du, etter at du hadde gitt din orientering og ikke hadde fått spørsmål, at nå var departementet innforstått med at det kunne bli støy - og var forberedt på det?»

Svaret fra Reinås var:

«Ja, det oppfattet jeg. Det gjorde jeg.»

Da var altså departementet som eier allerede orientert om konsekvensene av avviklingsprogrammet, som var en oppfølging av Regjeringens meget fornuftige generelle syn på denne type opsjoner. Men hvordan kan da representanten hevde at eier ikke hadde godkjent det, i og med at styrets leder hadde lagt det frem og det ikke var noen innvendinger, og man var klar over at det ville bli støy?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:18:31]: Som representanten Hagen er klar over, er jeg vararepresentant og var ikke til stede under høringen. Men det han gir uttrykk for, er jo Reinås’ subjektive oppfatning av hva som foregikk i det møtet med departementet. Det er ikke dermed sagt at departementet har gitt tilslutning til avviklingsplanen for programmet.

Etter min mening er det innlysende at man kan - og skal - forvente at man har et dyktig departement som er i stand til å gjøre en god jobb, men å forvente at departementet er synsk i forhold til at man skal avvikle et program gjennom å forbedre opsjonsavtalene, synes jeg er litt i overkant av hva man kan forvente gjennom den orienteringen som ble gitt til departementet.

Per-Kristian Foss (H) [13:19:21]: Selv om man ikke var til stede under høringen, er det imidlertid slik at hele Stortinget har fått seg høringen forelagt i innstillingen gjennom et stenografisk referat.

Representanten Vaggen Malviks innlegg dreide seg om noe som saken ikke gjelder, nemlig synspunkter på opsjoner generelt. Det er ikke det som er kontrollkomiteens jobb, og det har vi heller ikke undersøkt, men vi har gått på departementets håndtering av saken. Jeg forstod av innlegget at representanten for regjeringspartiet mente at saksbehandlingen var høyst kritikkverdig, fordi hun insinuerte - jeg må nesten bruke det uttrykket - at tidspunktet for avvikling av opsjoner var valgt for å gi de ledende ansatte størst mulig gevinst. Hvordan kan da Vaggen Malvik forsvare at bedriftsforsamlingen, der staten var representert, den 6. august vedtok at styrets behandling av opsjonssaken var forsvarlig?

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:20:17]: Hvis man ser på aksjekursutviklingen i Hydro, er det innlysende at tidspunktet for innløsningen av opsjonsavtalen har betydning for hva slags beløp de 35 ledende menneskene i Hydro sitter igjen med, så det er en saksopplysning at det har konsekvens i forhold til beløpets størrelse.

Per-Kristian Foss (H) [13:20:46]: Det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om det er mulig for representanten å ha to synspunkter samtidig, nemlig som representant for regjeringspartiet å forsvare at bedriftsforsamlingen der staten er representert, vedtar at saksbehandlingen er forsvarlig, og at representanten i sitt innlegg nå insinuerer at saksbehandlingen ikke har vært forsvarlig, altså at man har valgt et tidspunkt som bevisst gav de ledende ansatte en større opsjonsgevinst.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:21:17]: Jeg vil gjenta svaret mitt til representanten Foss: Det er en reell saksopplysning at innløsningstidspunktet for opsjonsavtalene har betydning for beløpets størrelse. Hvilket tidspunkt man velger, har en konsekvens for hvor stort beløpet blir. Det er en av de tingene som rapporten fra BA-HR faktisk har vist, og som da er dokumentert.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ola T. Lånke (KrF) [13:22:02]: Bakgrunnen for den saken vi nå behandler, har vært grundig orientert om av saksordføreren, og for så vidt også supplert av flere talere, ikke minst representanten Carl I. Hagen. Jeg vil derfor bare kort redegjøre for Kristelig Folkepartis synspunkter i saken.

Kristelig Folkeparti ser på statlig eierskap som et virkemiddel for å sikre at samfunnsmessige interesser ikke blir overkjørt av kortsiktige bedriftsøkonomiske interesser. For oss er det viktig at eierskapet utøves på en aktiv og profesjonell måte, slik at stabilitet og forutsigbarhet sikres for den enkelte virksomhet. De beste internasjonale standarder og eierstyringsprinsipper må legges til grunn for utøvelsen av dette eierskapet.

Håndteringen av denne aktuelle saken har etter Kristelig Folkepartis oppfatning ikke vært tilstrekkelig profesjonell, som også andre har understreket, og i samsvar med god eierskapsutøvelse.

Opsjonsprogrammet i Norsk Hydro startet under Stoltenberg-regjeringen i 2001. I samsvar med de eierskapsprinsippene som nå er gitt fra Regjeringens side, besluttet Hydro-styret å avvikle opsjonsprogrammet. På generalforsamlingen i mai 2007 ble det orientert om at opsjonsprogrammet ville bli avviklet, men ikke om detaljer og innhold i avviklingen. Nærings- og handelsdepartementet hadde gjennom våren 2007 mye kontakt med Hydro. Det ville vært fullt mulig for departementet å ta opp opsjonssaken både på ordinær generalforsamling i mai og på ekstraordinær generalforsamling 5. juli dersom de hadde ønsket å påvirke innholdet i avtalene. Sett i ettertid og ut fra de reaksjoner som kom fra departementets side, er det faktisk ganske forunderlig at så ikke ble gjort. Reaksjonene fra departementet kom først etter at dette ble en stor sak i media.

Den første reaksjonen fra departementets statssekretær, som også saksordføreren har nevnt, kom etter at selve avviklingsavtalen ble kjent, og var sågar å ta styrets håndtering og beslutning til etterretning. En sitter igjen med det inntrykk at statens eierskapsutøvelse synes passiv og mediestyrt på en måte som ikke styrker tilliten til departementet som eier.

Det framkom under høringen i komiteen at det er ulik oppfatning hos statsråden og den tidligere styreleder om bakgrunnen for styreleders fratreden. Statsråden trakk i høringen også fram at uenighet om selskapets industrielle strategi var en medvirkende årsak til at departementet ikke ville støtte gjenvalg av Reinås. Det er forunderlig at slik uenighet ikke er blitt kommunisert tidligere gjennom formelle kanaler.

Det er ellers interessant å merke seg brevet fra enkelte styremedlemmer som klart gir uttrykk for at de mener departementets håndtering av denne saken har stått i motstrid til god praksis for eierstyring.

Det er viktig for næringslivet at staten opptrer ryddig i aksjemarkedet, og at det ikke blir skapt et inntrykk av at næringslivet er underlagt politisk styring.

Kristelig Folkeparti forventer at departementet for framtiden utøver sitt eierskap på en mer profesjonell måte og i samsvar med allment aksepterte eierstyringsprinsipper.

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

Lars Peder Brekk (Sp) [13:26:17]: Stortinget vedtok høsten 2006 endringer i allmennaksjeloven som gir styret plikt til å utarbeide en erklæring om fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til daglig leder og ledende ansatte. Regjeringen fulgte opp dette ved å utarbeide nye retningslinjer for statlig eierskap og holdning til lederlønn i desember 2006. I disse ble det klargjort at opsjoner og andre opsjonsliknende ordninger ikke skal benyttes i selskaper der staten har eierandel. Retningslinjene ble sendt ut til alle selskaper der staten har eierandel, og det ble gjort klart at staten på generalforsamlingene våren 2007 ville stemme mot utstedelse av nye opsjoner. Dette ble etter min mening fulgt opp at styret i Norsk Hydro gjennom avvikling av opsjonsprogrammet.

Regjeringen fører en aktiv eierskapspolitikk i tråd med eierskapsmeldingen og Stortingets behandling av denne. Så vel selskapslovgivningen som allment aksepterte eierstyringsprinsipper gir rom for dette. En hovedgrunn til at staten er en stor eier er den store betydningen mange selskaper med statlige eierandeler har i Norge, både industrielt og i forbindelse med at mange av selskapene også forvalter viktige nasjonale ressurser. Staten må derfor ha et langsiktig perspektiv på sitt eierskap, og som aksjonær bidra til selskapenes langsiktige vekst og industrielle utvikling. Bare dersom selskapene er konkurransedyktige over tid kan de videreføre og videreutvikle sin rolle i norsk økonomi og samfunn. Dette krever en aktiv eierskapspolitikk hvor staten, som en enhver annen stor eier, formulerer og konkretiserer forventningene til styrene om å ha høye ambisjoner for selskapenes langsiktige økonomiske og industrielle utvikling.

Selskaper som skal være konkurransedyktige over tid, må også ivareta hensyn som går lenger enn kortsiktig profittmaksimering. Ikke minst må selskapene investere tilstrekkelig i så vel forskning og utvikling som i kompetanseutvikling av arbeidskraften. Det vil over tid være vanskelig for et selskap å gjennomføre omstillinger i nødvendig takt og omfang dersom selskapet ikke håndterer slike prosesser på en god måte. Bidrag for å avdempe eventuelle konsekvenser for lokalsamfunn er en del av dette. Likeledes må selskapet bringe fram et mangfold i ledelsen på alle nivåer, ellers vil evnen til å forstå omgivelsene rundt selskapene og samfunnsutviklingen svekkes. Høye etiske standarder i alle forhold vil være nødvendig for å opprettholde selskapets verdier og legitimitet. Selskapets ledelse må ha lønns- og kompensasjonsordninger som er konkurransedyktige og åpne for innsyn, slik at de ikke svekker ledelsens alminnelige autoritet eller risikerer å forringe aksjonærenes verdier.

En aktiv eierskapspolitikk innebærer altså at staten formulerer klare forventninger også på de områdene, og at dette kommuniseres åpent i selskapene. Dette gir en vesentlig tilleggsdimensjon utover de alminnelige bedriftsøkonomiske krav til avkastning og utbytte.

Statens aktive eierskapsutøvelse må skje innenfor de rammer som settes av norsk selskapslovgivning og alminnelige prinsipper for god eierskapsutøvelse. Det innebærer at det er styrene som er ansvarlige for å vurdere de forventninger som aksjonærer og andre måtte ha til virksomheten, og til å gjennomføre de forretningsmessige tiltakene som styrene mener er riktige. Aksjonærene må på sin side vurdere styrenes prestasjoner. En aktiv eierskapspolitikk må derfor også innebære at staten, som enhver annen stor eier, gjennomgår og vurderer styrenes arbeid på en god og systematisk måte, og ikke minst bidrar til å sette sammen styrer som kan sikre de hensyn til langsiktig verdiskaping og industriell utvikling som staten har som mål for sitt eierskap. Det er i bunn og grunn dette som er den grunnleggende politiske problemstillingen i denne saken, etter min oppfatning.

Opposisjonen stiller spørsmål ved om staten i sin håndtering av denne saken har opptrådt innenfor rammen av prinsippene for god eierstyring. Etter min mening er departementets eierskapsutøvelse i denne saken sett under ett godt innenfor rammene for god eierskapsutøvelse. Det var naturlig at styrelederen fikk vite hva som var den største eierens holdning i den saken som var oppstått, både i forhold til avvikling av opsjonsprogrammene og i forhold til videreføring av hans rolle som styreleder.

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

Statsråd Dag Terje Andersen [13:30:46]: Komiteens innstilling i denne saken viser at det er tverrpolitisk enighet om at det er viktig at staten som eier opptrer profesjonelt og utøver sitt eierskap på en måte som er egnet til å sikre stabilitet og forutsigbarhet for det enkelte selskap. Statlig eierskap må utøves innenfor rammen av allment aksepterte eierstyringsprinsipper. Det var et grunnleggende utgangspunkt for Regjeringens eierskapspolitikk slik den ble uformet i St.meld. nr. 13 for 2006-2007, og det er med tilfredshet jeg konstaterer at det også understrekes av en samlet kontroll- og konstitusjonskomite.

Utgangspunktet for denne saken var nettopp at staten har utøvd profesjonelt og forutsigbart eierskap. I motsetning til de forutgående borgerlige regjeringene har denne regjeringen gjennomført konkrete tiltak for å stoppe den utviklingen mot stadig mer urimelige opsjonsordninger i næringslivet som mange mente noe om, men som ingen gjorde noe med.

For å sikre forutsigbarhet og åpenhet utarbeidet og offentliggjorde staten allerede i desember 2006 - altså i god tid før generalforsamlingene i 2007 - detaljerte retningslinjer for hvordan staten ville forholde seg når generalforsamlingene i 2007 skulle behandle disse spørsmålene. Staten hadde i tillegg kontakt med de fleste av selskapene den er eier i, forut for generalforsamlingene - også med Norsk Hydro. Og på alle generalforsamlinger og foretaksmøter forholdt staten seg konsekvent til disse retningslinjene. I enkelte tilfeller kunne staten stemme ja uten videre, i enkelte selskaper måtte staten stemme nei, og i noen selskaper krevde staten protokolltilførsler.

Dette har virket! Vi kan nå konstatere at i de selskapene staten er inne i som eier, inngås det ikke lenger nye opsjonsordninger.

Da det ble klart at styret i Norsk Hydro hadde besluttet å avvikle selskapets opsjonsordning på en måte som innebar at opsjonenes verdi var om lag tre ganger så høye som de hadde vært et halvt år før, og det var gjort vesentlige endringer i vilkårene i ordningene, var det en selvfølge at staten som ansvarlig stor aksjonær måtte gå inn i dette. Staten hadde etterlyst klargjøring fra styret gjennom protokolltilførsel på generalforsamlingen. Nå kom det fram at det ikke bare dreide seg om tekniske beregninger av opsjonenes verdi, slik vi var blitt informert om den 21. juni. Det var i tillegg gjort endringer i vilkårene der det gjaldt arbeidsplikt, plikt til å kjøpe aksjer og tak i forhold til årslønn uten at vi eller andre eiere var informert om det. Slike endringer i vilkårene kunne innebære at styret ikke hadde fullmakt i forhold til generalforsamlingen til å treffe de vedtak som var gjort. Som enkelte andre store aksjonærer, måtte staten derfor gjennomgå det juridiske grunnlaget for vedtaket. En slik gjennomgang var nødvendig for å kunne ta stilling til om og eventuelt hvordan det kunne bli aktuelt å reagere. For eksempel kan aksjonærer over en viss størrelse kreve innkalt ekstraordinær generalforsamling. Til forskjell fra de fleste øvrige aksjonærer må staten følge offentlighetsloven. Det innebar helt klart at de juridiske betenkningene som staten fikk utarbeidet, skulle offentliggjøres.

Komiteen har drøftet den kontakt som var mellom meg og styreleder Jan Reinås forut for hans fratreden. Jeg står fast ved at det i en slik kontakt var realt og riktig at styrelederen fikk vite - før andre - at han ikke ville få statens støtte når valgkomiteen senere skulle drøfte sammensetningen av styret i det nye Norsk Hydro etter fusjonen av petroleumsvirksomheten med Statoil. Dette er ikke brudd på noen prinsipper for eierstyring eller lignende - det er rett og slett hva jeg vil kalle alminnelig folkeskikk. Jeg gav i disse samtalene også uttrykk for at det etter mitt syn ville tjene selskapet best dersom styrelederen trakk seg allerede i forbindelse med den videre behandling av denne saken. Styrelederen kunne valgt å fortsette, og det ville blitt opp til valgkomiteen og senere bedriftsforsamlingen hva som skulle skje. Jeg konstaterer at han valgte å trekke seg.

Realitetene i denne saken er at styret i Norsk Hydro først unnlot å informere den ordinære generalforsamlingen om avviklingen av opsjonsordningene. Selv på den ekstraordinære generalforsamlingen 5. juli - altså etter at staten på den ordinære generalforsamlingen hadde etterlyst informasjon, og bare to-tre uker før styret gjorde sitt endelige vedtak - valgte styret i selskapet ikke å informere sine eiere. Når det i tillegg i ettertid viste seg at det var vedtatt endringer i vilkårene, som i beste fall stiller spørsmål ved om styret hadde de nødvendige fullmakter, må mindretallets etterlysning etter å følge formelle spilleregler gå til selskapet - ikke til de aksjonærene som aktivt søker å finne ut av den situasjonen selskapet har skapt.

Verken på egne vegne som stor aksjonær, eller som del av et større aksjonærfellesskap, kan staten akseptere at selskapenes styrer ikke etter beste vilje og evne forsøker å informere og søke aksept hos generalforsamlingen i saker hvor lovgiver uttrykkelig har gitt lovpåbud - og intensjoner - om det. Dette vil vi også følge opp i framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åge Austheim (FrP) [13:35:56]: Mener statsråden at Nærings- og handelsdepartementets eierskapsutøvelse i saken er et eksempel til etterfølgelse for andre mindretallsaksjonærer i næringslivet? Og videre: Kan statsråden si noe om hva ledelsen i Hydro etter hans syn burde ha gjort annerledes i avviklingen av opsjonsprogrammene for å bevare tilliten hos Nærings- og handelsdepartementet?

Og et siste spørsmål: Mener statsråden at det er noe i saken som kan gi grunnlag for selvkritikk?

Statsråd Dag Terje Andersen [13:36:42]: Etter å ha hatt mulighet til å følge saken grundig og i tillegg mulighet til å gå grundig gjennom den flere ganger, bl.a. i forkant av høringen, vil jeg si at når det gjelder godt, offentlig eierskap, har vi punkt for punkt fulgt det vi har sagt i eierskapsmeldingen. Mye av kritikken fra opposisjonens side, som til dels har vært av personlig art og ganske grov, baserer seg, punkt 1, på en påstand om at departementet var fullt ut orientert 21. juni. Det var vi altså ikke, og det ble også bekreftet i høringen av Reinås. De kritiske punktene var vi på det tidspunktet ikke orientert om. Punkt 2, at vi ikke skulle ha sagt noe 21. juni, er også feil. Det ble gitt klart uttrykk for fra departementets side at saken måtte avvikles på en så rimelig måte som mulig, på bakgrunn av eierskapsmeldingen og statens holdning til opsjoner. På denne bakgrunn er det slik at mye av den kritikken som fremmes her, smuldrer bort, fordi den hviler på noen faktisk feil. Derfor vil jeg påstå at vi har vi gått gjennom håndteringen og funnet ut at vi nok ville ha gjort det på samme måten om igjen.

Per-Kristian Foss (H) [13:37:52]: Jeg konstaterer at statsråden legger opp til full konfrontasjon med Stortinget i saken om eierskapspolitikk. Han refererte innledningsvis til at det var bred enighet om stortingsmeldingen. Det er riktig. Men ved første anledning han får til å utøve en eierskapspolitikk - det er på utøvelsen man blir bedømt, ikke på prinsippene - er han i full konfrontasjon med Stortinget.

Bare til detaljen om møtet mellom Hydro og departementet: Jeg har faktisk den tillit til departementets embetsverk at man har intelligens nok til å stille noen spørsmål, selv om man ikke får alt lagt på bordet.

Jeg har et spørsmål til statsråden: Hvorfor kommenterer ikke statsråden sin egen uttalelse fra høringen om uenighet om eierskapspolitikken? Jeg understreket i mitt innlegg at det er en unnlatelsessynd av en statsråd ikke å gjøre Stortinget oppmerksom på en slik uenighet, før det skjer eventuelt i en høring etter avsettelse av styreleder. Hvorfor har ikke Stortinget eller selskapets organer fått kommunisert en slik uenighet tidligere?

Statsråd Dag Terje Andersen [13:38:57]: I brevet til Stortinget - ikke først i høringen - gjorde jeg oppmerksom på at jeg hadde sagt til Reinås at vi uansett ikke kom til å støtte ham som kandidat ved høstens valg.

På spørsmål fra Ola T. Lånke i høringen gav jeg en generell redegjørelse om hvilke kriterier vi legger til grunn når vi skal vurdere styreledere og styremedlemmer før et valg. Den jobben må vi selvfølgelig gjøre som representant for eieren. En del av det er det industrielle. Så nevnte jeg kommunikasjon i tillegg, under henvisning til dårlig kommunikasjon opp mot generalforsamlingen den 8. mai. Men den personlige samtalen mellom meg og Reinås og flere detaljer derfra har jeg ikke referert, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Det må være slik at når det er på tide å si til en person eller til andre representanter i et styre at vedkommende ved neste valg ikke kommer til å ha vår tillit, vil ikke forklaringen på det bli utbasunert i media.

Carl I. Hagen (FrP) [13:40:14]: Jeg vil gjerne sitere fra innstillingen, side 10:

«Disse medlemmer» - altså Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti - «viser til brev fra styremedlemmene Olving, Mogren og Anker Nielsen til valgkomiteen i Norsk Hydro ASA av 14. august 2007. Disse styremedlemmene er av den oppfatning at styreleder Reinås på en utilbørlig måte ble presset av en minoritetsaksjonær til å gå av, og at departementets håndtering av hele saken har vært» - sitat fra brevet - ««i klar modstrid med Good Corp. Governance (…) og i det hele taget med den måde, hvorpå børsnoterede virksomheder med en international aktionærkreds forventes at håndtere ledelses- og medarbejderforhold. Vi er endvidere af den opfattelse, at disse forhold er til skade for selskabets muligheder for at rekruttere ledende medarbejdere internationalt.

På denne baggrund er vi helt uenige i den måde, hvorpå staten som mindretalsaktionær har ageret i relation til styrets beslutninger, og i de ændringer regeringen har presset igennem uden om selskabets styrede organer, og uden hensyn til god praksis for ejerstyring».»

Mener statsråden at det er ganske mange flere enn bare mindretallet i Stortinget som kritiserer utøvelsen av Regjeringens eierskapspolitikk?

Statsråd Dag Terje Andersen [13:41:26]: Til spørsmålet om det er mange som kritiserer: Det er klart at det i denne saken er mange som er blitt kritisert. Mange er også blitt kritisert på bakgrunn av, punkt 1, at departementet ikke kommenterte orienteringen 21. juni. Men det gjorde vi altså.

Punkt 2: De punktene som var grunnlag for kritikk - der BA-HR konkluderte med at styret ikke hadde kompetanse til å fatte vedtak, og Selmer påpekte at generalforsamlingen burde vært orientert - var altså ikke kjent. De ble heller ikke kjent i pressemeldingen 25. juli. De ble først kjent etterpå. Det var de faktiske endringene, som etter vår oppfatning forbedret opsjonene, og det åpenbare i at generalforsamlingen i hvert fall skulle ha vært orientert, som førte til at vi tok opp de spørsmålene vi gjorde.

Det er viktig å påpeke at vi brukte selskapets organer. Vi brukte generalforsamlingen 8. mai. Vi forholdt oss til bedriftsforsamlingen da de hadde sitt møte 6. august. Vi har forholdt oss til selskapets organer og ikke til den debatt som har pågått i media. Det synes jeg er den riktige måten å gjøre det på.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Gunvor Eldegard (A) [13:42:51]: Denne saka dreiar seg om næringsministeren si handtering av den såkalla opsjonssaka i Norsk Hydro, ei sak som gjekk ut på at styret i Hydro fatta eit vedtak som innebar at 35 leiarar skulle motta ei utbetaling på i alt 210 mill. kr.

Eg er glad for at me har ein næringsminister som reagerte da denne saka vart kjend i fjor sommar. Det var ikkje berre næringsministeren som reagerte på dette, men også andre store aksjonærar og store delar av det norske folket.

I ettertid erkjende også konsernleiinga at beløpa var for store, og dei sa frå seg store delar av beløpet. Det seier sitt om at dei etter kvart forstod alvoret i saka. Styret har òg innrømt at generalforsamlinga burde ha vore orientert om planane. Det at Reinås tok konsekvensane av dette og gjekk av som styreleiar, var etter mitt syn ei klok avgjerd.

Me har ei regjering som faktisk har gjort ein innsats for å koma opsjonar til livs, og som har fått på plass eit lovverk som gjer at me unngår slike saker i framtida. Den førre regjeringa gjorde ingenting for å hindra urimelege opsjonsavtaler. Det bør folk merka seg.

Denne regjeringa, med næringsministeren i spissen, har utarbeidd nye retningslinjer for leiarløn i selskap der staten er eigar eller medeigar. Dei slår fast at staten konsekvent skal stemma nei til nye opsjonsordningar, for dette dreiar seg om skattebetalarane sine pengar. Eg synest ikkje det er greitt at toppleiarar som i utgangspunktet er godt lønte, løyver hundrevis av millionar til seg sjølve på den måten me vart vitne til i denne saka.

210 mill. kr er ekstremt mykje pengar. Eg trur dei aller fleste vil vera samde i at det er urimeleg høge godtgjeringar, som ikkje kan forsvarast. Som politikarar er me valde til å forvalta folket sine pengar.

Eg har registrert at Framstegspartiet, som kallar seg partiet for folk flest, synest det er veldig greitt. Siv Jensen gjekk jo så langt som å samanlikna Noreg med ein kommuniststat, på bakgrunn av Regjeringa si handtering av denne saka. Eg lurer litt på om ho her er på linje med veljarane sine.

Torbjørn Hansen (H) [13:45:35]: Jeg tar ordet i denne saken fordi den har direkte relevans for næringskomiteens behandling av St.meld. nr. 13, eierskapsmeldingen, som foregikk i Stortinget våren 2007.

Reaksjonen på eierskapsmeldingen var jo i utgangspunktet positiv fordi mange følte at man fikk avklart sentrale spørsmål knyttet til utøvelsen av eierskap i de børsnoterte selskapene, etter mange medieoppslag og enkeltepisoder som viste en meget uheldig utøvelse av eierskapspolitikken og laget et bilde av eierskapspolitikken som en uryddig, mediestyrt og uforutsigbar arena.

Eierskapsmeldingen slo derimot fast at Regjeringen skal forholde seg til de prinsipper som har vært gjeldende i mange år under skiftende regjeringer. Kontrollkomiteen viser i innstillingen til eierskapsmeldingens avsnitt 7.2.1 med den meget lovende tittel «Regjeringen vil utøve et profesjonelt eierskap», avsnittet om «Styrets ansvar og sammensetning» og avsnittet om «Eierstyring som virkemiddel». Her slår altså Regjeringen fast i sitt eget dokument at man skal holde seg til aksjeloven og retningslinjene for eierstyring i norsk næringsliv.

I avsnittet om eierstyring står det til og med følgende:

«Dersom styret ikke følger opp det som staten kommuniserer i eierdialogen, må staten som aksjonær vurdere å ta dette opp på generalforsamlingen.»

Her er det altså ingen plass for uformelle oppsigelser, eller hva man skal kalle det, på statsrådens kontor en lørdag ettermiddag. Og det er her næringsministeren så totalt feiler når det gjelder å leve opp til Regjeringens egen eierskapspolitikk. Ved første korsvei etter at Stortinget har behandlet eierskapsmeldingen går statsråden til det skritt å avsette styreleder på direkten for å komme unna medietrykk i en vanskelig sak midt i en valgkamp.

Dette er ganske ødeleggende for tilliten til måten den største eieren på Oslo Børs opptrer på i viktige selskaper i Norge. Dessverre er ikke denne saken et særtilfelle. Man skal ikke lenger tilbake enn til 2006, da statsministeren i spørretimen gikk tilbake på styrelederutnevnelsen i Statoil - en utnevnelse som Regjeringen hadde støttet varmt bare noen dager tidligere. Også her var det trykk i media som avgjorde Regjeringens utøvelse av eierskapspolitikken.

Det er også relevant å nevne Aker Holding-saken, som pågikk omtrent samtidig med Reinås-saken, hvor Regjeringen kjøpte aksjer for 5 milliarder kr med ti års bindingstid og meget kompliserte aksjonæravtaler uten å hente inn finansielle råd fra noen. Også her er det umulig å få avklart hva som er prinsippene bak Regjeringens eierskapspolitikk.

Jeg vil også minne om historien. Opsjonsavtalene i Hydro ble innført under Stoltenberg I-regjeringen. Opsjonsavtalene som gjelder i Telenor, ble markedsført av Stoltenberg I-regjeringen i forbindelse med børsnoteringen av Telenor.

Jeg vil bare avslutte med å si at næringsministerens uprofesjonelle håndtering av eierskap bekrefter Høyres motforestillinger mot et mer omfattende statlig eierskap.

Svein Flåtten (H) [13:48:58]: Når regjeringspartiene i denne innstillingen først mener at statens eiersignaler skal gis i formell styringskjede, er det en gåte hvordan de kan akseptere den måten statsråden som statens representant har opptrådt på i denne saken.

Statsråden bekrefter selv i et brev til næringskomiteen 9. februar 2007 at man vil kommunisere inn sine forventninger til selskapet på linje med andre større eiere. Den muligheten hadde statsråden 21. juni, da departementet ble orientert om avviklingen av opsjonsprogrammet. Men han forholdt seg musestille. Han kommuniserte ikke inn til selskapet det som han senere fremholdt som noe av det viktigste i den rød-grønne eierstyringen, nemlig avvikling av opsjonsprogrammer, noe for øvrig et samlet storting tidligere hadde sluttet seg til. Passiviteten ledet til medieoppslag og det ledet igjen til en hektisk politisk aktivitet. Det var politikk og valgkamp statsråden uøvet i fjor sommer, ikke eierstyring etter de prinsippene han selv sier han skulle forholde seg til. Medietrykket og trykket fra venstresiden i egne partier vokste. Det måtte vises handlekraft, som etter hvert gikk helt på tvers av eierstyringsprinsippene.

Statssekretærens spede forsøk på å følge slike styringskjeder så sent som 27. juli ble avløst av uformell politikkutøvelse for å stagge kritikken fra egne rekker. Handlekraften bestod i å få inn en betenkning fra Advokatfirmaet Selmer. Når man ikke var fornøyd med den, fikk man nok en betenkning fra et annet advokatselskap - senere omtalt som kvalitetssikring.

Det er uforståelig at dette kan være i tråd med statens styringsprinsipper, og at det kan være ryddig, slik Svein Roald Hansen gir uttrykk for i et innlegg tidligere her i dag. Han sier at det ville vært uryddig å gå inn i opsjonsprogrammet 21. juni, mens han mener det var ryddig å sparke styrelederen etter det som nå heter en åpen vurdering - altså gi sterke signaler om at vedkommende ikke er ønsket - lenge før selskapet hadde startet noen som helst prosess. Og riktig beklemmende blir dette når statsråden på et langt senere tidspunkt, ja faktisk først under høringen, gir uttrykk for at det var industripolitisk strategisk uenighet som var noe av årsaken til denne såkalte åpne vurderingen, som avskjed nå heter. Det ble altså kommunisert utenom alt regelverk for eierstyring og burde selvsagt vært kommunisert gjennom selskapskanalene til øvrige aksjonærer og til omverdenen lenge før dette. Dette dreide seg tross alt om et av Norges flaggskip i internasjonal næringssammenheng, og da kan man ikke bruke metoder som ligner mer på dem man kanskje finner i pølseboden på hjørnet.

Det har vært mange forsøk fra de rød-grønne på å definere og konkretisere hva som er aktiv næringspolitikk i eierskapsutøvelsen. Så langt har det gitt seg utslag i heksejakt på selskapsvalgte enkeltpersoner. Jeg synes statsrådens opptreden i denne saken er et - foreløpig - pinlig lavmål i den aktive næringspolitikken.

Per-Kristian Foss (H) [13:52:18]: Regjeringen har fått full tilslutning i Stortinget til de forslag de har kommet med om endringer i opsjonsprogrammer i statlige bedrifter eller i bedrifter der staten er en stor eier. Regjeringen har på tilsvarende måte fått god backing for prinsipper for god eierstyring, men ved første møte med en praktisering av den gode eierstyringen - og ikke noe tilfeldig møte heller, nemlig, men med et av statens største selskaper - får man altså kritikk fra en samlet opposisjon. Da skulle man kanskje tro at statsråden, for å bevare den brede enigheten, hadde tatt selvkritikk på et punkt eller to, men så skjer altså ikke. Heller ikke en prosess mellom eieren og selskapet som har ført til offentlig skittentøyvask - altså i media - når det gjelder opsjonsprogrammet, tar man selvkritikk på, og jeg spør igjen: Ser statsråden i ettertid at kommunikasjonen med selskapet om opsjonsprogrammet og avsløringen av dette kunne vært gjort på en for selskapet mer hensiktsmessig måte?

Spørsmål 2: Når statsråden sier at det var alminnelig god folkeskikk å gi uttrykk for at styreleder bør gå av, på et lørdagstreff og ikke gjennom valgkomiteen forut for generalforsamlingen, er mitt spørsmål: Betyr det at lørdagstreff nå er innført som et ledd i den formelle beslutningskjeden mellom Næringsdepartementet og store statlige selskaper? Det hadde jo vært mulig å vente til valgkomiteen hadde kommet i gang med sitt arbeid.

I mitt siste spørsmål til statsråden spurte jeg om årsaken til at en i høringen brukte «uenighet» om industriell strategi. Jeg bad ikke om detaljene i en privat samtale, slik det kunne virke ut fra statsrådens svar - jeg har overhodet ingen interesse av det. Jeg spør hva det er innen industriell strategi det er uenighet om mellom Norsk Hydro ASA og den største eieren, Regjeringen ved Næringsdepartementet. Det er mitt spørsmål.

Steinar Gullvåg (A) [13:54:30]: Jeg konstaterer at Høyres talere også i denne debatten har framstilt Høyres eierskapspolitikk omtrent som at den beste eierskapspolitikken er å ikke ha noen politikk i det hele tatt, uansett, med blikket stivt festet på børskursen og bunnlinja i de selskapene der staten har sitt eierskap. Jeg formoder at dersom disse partiene igjen skulle få innflytelse i norsk politikk, så vil det være statlig eierskapspolitikk i framtida.

Representanten Foss har etterlyst en forklaring på at statsråden har kommunisert overfor styreleder Reinås at hans politikk for selskapet kanskje ikke var helt i tråd med den nye regjeringens ønsker og forventninger til Hydro. Da er mitt spørsmål: Hvor har Foss vært hen under behandlingen av eierskapsmeldingen? I eierskapsmeldingen stiller staten som eier helt klare krav, helt klare forventninger til hvilken utvikling man ønsker i Hydro som selskap. Og dersom Foss mener at styreleder Reinås’ utøvelse av eierskapet i Hydro er i samsvar med de forventningene staten fastsetter i eierskapsmeldingen, ja, så vil jeg si at da må det være noe galt med vurderingsevnen.

Det kan jo være interessant å se på hva som har skjedd i Hydro etter at man fikk avviklet opsjonsordningene, og etter at man har fått et nytt styre i selskapet. Jeg synes i den forbindelse det er grunn til å sitere konsernsjef Eivind Reiten, som i Dagens Næringsliv sier at «Hydro er ferdig med utsalg av virksomheter», og at en viktig utfordring nå blir å få konsernets bearbeiding av aluminium til å gå med et større overskudd.

Svein Roald Hansen (A) [13:57:42]: Bare noen korte kommentarer: Representanten Svein Flåtten gjentok for så vidt det andre talere fra Høyre forsøker å framstille dette som - at det var den såkalte venstresiden i Arbeiderpartiet og SV som skulle tilfredstilles ved at det ble reagert. Jeg vet ikke da riktig hvor Høyres representant plasserer sin egen leder, Erna Solberg, som altså krevde en gransking av det Hydro-styret hadde gjort, eller Folketrygdfondet og Storebrand, som også satte i gang en vurdering av om styret hadde opptrådt innenfor sine fullmakter. Det ville være overraskende om de hørte hjemme i SV eller på Arbeiderpartiets venstreside.

Det jeg sa i mitt innlegg, var i tilknytning til det som står i merknaden fra mindretallet om at man burde ha undersøkt mer rundt den informasjonen man fikk i møtet 21. juni, og at man burde ha tatt det opp på generalforsamlingen 5. juli. Det pekes også på at man hadde mye kontakt med Hydros administrasjon og styre i løpet av våren 2007 i forbindelse med fusjonsprosessen med Statoil.

Jeg mener at det ville være feil eierskapsutøvelse å løpe foran styret utover våren 2007 i forbindelse med avviklingen av opsjonen. Det er styrets ansvar. Styret kom først til departementet og orienterte om dette den 21. juni. Styreleder Jan Reinås sier at han på det tidspunktet ikke så det som sin rolle å få til en dialog og heller ikke å be om noen som helst godkjenning. Man var der for å informere og orientere om helheten og størrelsen, som var stor. Det var poenget.

Styret tok ikke opp saken på generalforsamlingen 5. juli. Det er mulig man der kunne ha etterspurt den, men bedriftsforsamlingen gav altså den lille pekefingeren til styret at de burde tatt opp det da de godkjente saken i august. Så kan man være enig eller uenig i hvor proaktiv en stor eier skal være i et sånt spørsmål. Men jeg tror faktisk at det ville blitt sterk kritikk her i salen i dag og etter mitt skjønn mer tyngde bak kritikken hvis statsråden eller departementet i funksjonen som eier hadde løpt foran styret og forsøkt å påvirke styrets egen vurdering. Da blir det en rolleblanding, og det er det som er mitt poeng når jeg mener at man faktisk legger opp til en kritikk på feil grunnlag. Hadde man fulgt det rådet som ligger i den kritikken, hadde det faktisk vært grunnlag for kritikk mot statsråden.

Statsråd Dag Terje Andersen [14:00:51]: Jeg ble utfordret nok en gang av representanten Foss på at jeg skal ta selvkritikk, men jeg kommer altså ikke til å ta selvkritikk på at representanten Foss og andre har kommentert på feilaktig grunnlag hva departementet var informert om, når departementet var informert, osv. Det jeg sa i høringen, som ligger som vedlegg til innstillingen, og som jeg gjerne gjentar, var at i den grad vi skulle gjort noe annet, skulle vi kanskje vært mer utålmodige og mer spisse i vår opptreden den 8. mai på generalforsamlingen. Men vi jobber altså sammen med selskap og styre. Vi var i dialog med selskap og styre og fant en form for behandling av framtidige avlønningssystemer som vi etterlyste, som det framgår av brevet fra meg og av protokollene. Det var i så fall der vi måtte vært hardere og mer firkantet og mer konfronterende i forhold til styret.

Jeg registrerer at det ikke er noen kritikk fra Høyre for at ikke styret redegjorde for at de kanskje ville avvikle opsjonsordningen i forbindelse med fusjonsplanene. Det er heller ingen kritikk av Hydro for at de ikke orienterte på generalforsamlingen 8. mai, heller ikke for at de ikke orienterte på generalforsamlingen den 5. juli, og heller ikke for at den orienteringen som ble gitt til én eier - det er ikke tilfredsstillende, det skal gis til alle eiere - var ufullstendig. Der er det heller ingen negativ kommentar å registrere fra høyresiden.

Så er det sånn at det møtet som representanten Foss omtalte som «lørdagsmøtet», foregikk en fredag. Det var åpenbart ingen nyhet for Reinås under høringen at det var en begrunnelse for hvorfor vi uansett ikke ville støtte ham som kandidat ved høstens valg. Det bekreftet Reinås i høringen - det står på side 16 i referatet fra høringen at han har fått en begrunnelse for det. Så det var ingen nyhet.

Så sier representanten Flåtten at når vi ikke var fornøyd med Selmer-rapporten, bestilte vi en ny rapport fra BA-HR. Det er helt feil. De to rapportene fra seriøse advokatfirmaer ble utarbeidet helt parallelt. Det var ikke sånn at BA-HR laget en rapport etter at Selmer var ferdig, de jobbet parallelt. For øvrig er det sånn at partileder Erna Solberg i Høyre lørdag den 28. krevde at vi skulle starte granskning, og nå kritiseres vi for at vi laget en sånn rapport.

Mange har spådd investeringsflukt. Noen har spådd at det blir vanskelig å få styremedlemmer til Hydro. Noen har spådd at utenlandske investorer ville sky Hydro. Alt har vist seg å være feil. Det er ingen grenser for hvilke løse påstander som kan brukes i personangrep.

Til slutt vil jeg si at jeg følger gode råd og skal følge opp i forhold til praktisk eierstyring. Men når representanten Foss to ganger i sitt hovedinnlegg refererer til statens representanter i bedriftsforsamlingen, vil jeg si at han kanskje burde vite at staten ikke har representanter i bedriftsforsamlingen. Og når jeg får som råd at vi skulle ha satt i gang juridiske undersøkelser av vedtak i Hydro før Hydro hadde fattet vedtaket, kan jeg love Stortinget at den form for uryddig eierskapshandtering som jeg ble anbefalt av Per-Kristian Foss, kommer jeg aldri til å drive med.

Per-Kristian Foss (H) [14:04:35]: Jeg tror statsråden er på ville veier hvis han oppfatter en kritikk av hans embetsutøvelse som personlig kritikk. Det er en kritikk av statsråden som politiker og hans handlinger. At en samlet opposisjon ikke kritiserer styret i Norsk Hydro ASA, men kritiserer statsråden, er et bevisst valg. Vi finner ikke noe grunnlag for å kritisere styret eller styreleders fremgangsmåte.

Så sier representanten Gullvåg at vi må da forstå at statens eierskapspolitikk ikke er i tråd med hva Reinås står for. Det er et innlegg han burde holdt mot sin egen statsråd. Vi har nå tre ganger forsøkt å få statsråden til å forklare hva som ligger i den uenighet om industriell strategi som han gav uttrykk for i høringen, uten å få noe svar. Så hvis den eierskapspolitikken har noe innhold, er det iallfall ikke mulig å få det frem i denne forsamling og ved denne anledning.

Ellers deler jeg fullt ut det synspunkt som Hydros leder gir uttrykk for, nemlig at nå gjelder det å få opp verdiskapingen også i videreforedlingen av aluminium. For å si det sånn: Det er ikke noe nytt synspunkt.

At man bare er opptatt av «bunnlinja» i Hydro - vel, vel. Jeg tror jeg kan røpe for representanten Gullvåg den lille hemmelighet, kanskje, at jeg tror også en del regjeringsmedlemmer for tiden er opptatt av bunnlinjen i Hydro. For det nærmer seg budsjettkonferanse, og da er det noen som er interessert i hvordan det går med utbyttet i statens selskaper, og aksjekurs er jo et uttrykk for forventninger om fremtidig verdi, som kan ha stor betydning for det budsjett som skal legges frem for 2009. Så det å se på bunnlinjen er ikke en helt uvesentlig del av en eierskapspolitikk.

For øvrig tror jeg nok ikke jeg hadde hatt noen kritikk å rette mot departementet om departementet på et tidligere tidspunkt hadde funnet grunn til å innhente rapporter om ulike måter å avvikle opsjonsprogrammet på. For at opsjonsprogrammet måtte avvikles, var jo klart allerede da Regjeringen behandlet fusjonsavtalen. En del mennesker ville rett og slett ikke ha mulighet for å fortsette, og avvikling av opsjoner ville være en meget sannsynlig mulighet. Jeg vil ikke bruke et uttrykk som gransking, men tidligere innhenting av rapporter hadde absolutt vært en fordel. Da hadde iallfall statssekretær Rikke Lind kunnet gi uttrykk for en mer vettug formulering enn bare å ta behandlingen «til etterretning».

For øvrig må jeg bare si at det at staten ikke er representert i bedriftsforsamlingen, er bare rent formalt sludder. Selvfølgelig er det representanter for eierne også i bedriftsforsamlingen. Selv om man ikke utpeker spesielt noen statlig, er jo staten med i valgkomiteen og har som sådan også innflytelse. Hvis ikke ville det være relativt oppsiktsvekkende om staten sa at bedriftsforsamlingen ikke er representativ for den største eier i det hele tatt.

Presidenten: Presidenten vil påpeike at ordet «sludder» ikkje er eit parlamentarisk uttrykk og høver ikkje i denne sal.

Svein Flåtten (H) [14:08:04]: Bare et par korte kommentarer: Først til representanten Svein Roald Hansen, som kommer tilbake til dette med uryddigheten når det gjelder å gå inn i opsjonsprogrammet i samtalen i departementet 21. juni. Ja, gjerne det, det er jeg ikke uenig i. Men han sier intet om hvorvidt det var ryddig eller uryddig, eller dvs. det gjør han jo, han sier at det er ryddig i en tilsvarende type samtale - enda mer spesiell, en fredag kveld, etter hva vi har fått vite - å signalisere, utenom alle styringsprinsipper, at man ikke lenger har tillit til styrelederen. På toppen av det hele, senere, kommer man med denne såkalte industripolitiske uenigheten, som man ikke riktig kan redegjøre for hva er.

Så en kort kommentar til representanten Gullvåg, som aldri forsømmer noen anledning til å si fra denne talerstol at i motsetning til de rød-grønne har ikke Høyre noen næringspolitikk eller eierskapspolitikk. Hvis dette som vi har behandlet i dag, og statsrådens opptreden, skal være eksemplet på eierskaps- og næringspolitikk, betakker jeg meg. La meg også legge til at det er jo forunderlig å høre representanten Gullvåg til slutt trekke frem eksemplet med Reiten og hans prioritering av bunnlinjen i Norsk Hydro. Jeg oppfatter at Gullvåg stiller seg sterkt bak det.

Så har vi hørt talere fra særlig SV og andre i regjeringspartiene i dag som snakker om profitt nærmest som et skjellsord. Jeg oppfatter at det er meget delte oppfatninger om hva man egentlig mener om dette.

Statsråd Dag Terje Andersen [14:10:30]: Nok en gang til spørsmålet om vår vurdering av Reinås og for så vidt andre styremedlemmer i Hydro sitt kandidatur for å få vår støtte til gjenvalg i oktober: Jeg har altså sagt i brevet som jeg sendte til Stortinget, at det var en todelt begrunnelse, at vi ikke kom til å støtte gjenvalg av Reinås i oktober, og at jeg anså Hydro best tjent med at han trådte til side på grunn av håndteringen av opsjonssaken. Når representanten Foss framstiller det at jeg i den sammenheng sa «industriell» som en nyhet, refererer jeg nok en gang til hva jeg faktisk sa, det står gjengitt i referatet. På spørsmål fra Ola T. Lånke gav jeg uttrykk for en generell vurdering av hvilke ting som ligger til grunn, og vi vurderer på helt ordinær måte, annethvert år stort sett, hvorvidt styreledere skal få vår støtte til gjenvalg. Det er industriell utvikling, det er kommunikasjon, det er f.eks. styrets forhold til generalforsamling, som er det rette organet, osv. Det var i den sammenheng «industriell utvikling» ble nevnt. Jeg kan si det på en annen måte: Det vi mener om industriell utvikling, i Hydro som i andre selskaper, kommer til å bli kommunisert i de offentlige eierdokumentene og har blitt behandlet i St.meld. nr. 13 for 2006-2007. Det er akkurat det vi har sagt der, som vi følger opp, men jeg registrerte til å begynne med at noen selskaper var overrasket over at vi faktisk fulgte opp det vi sa. Men det er det vi kommer til å fortsette med, verken mer eller mindre.

Når det gjelder hvorfor staten ikke etterlyste hvordan opsjonsavtalene skulle behandles, er det merkelig å stille spørsmålet i forbindelse med fusjonsdokumentene, for opsjonsavtalene er jo individuelle. De er ikke kjent på individuelt nivå for noen - det er personlig inngåtte avtaler. Men det jeg vet, er at i hvert fall mange av dem hadde innebygd mekanismer for hvordan de skulle håndteres dersom selskapet ble forandret, eller hvis noen sluttet i selskapet. Derfor var det ikke åpenbart på det tidspunktet for eieren at opsjonsprogrammet måtte avvikles. Det ble altså først kjent for oss som en sak som styret jobbet med 21. juni, på en ufullstendig måte. Og når representanten Foss sier at vi kunne gjort noen undersøkelser, vil jeg referere fra E24 den 7. august, der representanten Foss sier helt klart og tydelig at vi kunne bedt BA-HR om en juridisk gjennomgang på forhånd av hva styret kanskje kom til å vedta. Det er det jeg påpeker ville vært usedvanlig uryddig eierskapspolitikk, og derfor kom jeg ikke til å følge det rådet. Det var det konkrete rådet som jeg kommenterte.

Til slutt dette at jeg tar kritikk personlig. Nei, jeg refererer til den samme artikkelen i E24, der representanten Foss gir uttrykk for at statsråden - og det er altså personlig - er «usmakelig». Jeg har ikke registrert at han har vært mannfolk nok til å trekke den uttalelsen tilbake.

Steinar Gullvåg (A) [14:14:04]: Det er riktig som representanten Flåtten påpeker, at jeg kommer også i fortsettelsen til ikke å forsømme noen anledning til å beskrive Høyres eierskapspolitikk, eller mangel på sådan, verken den som har vært, den som er, eller den som kommer.

Så er forholdet at når man skal sitere fra denne talerstolen, bør man sitere riktig. Jeg sa ikke at det var galt å være opptatt av selskapenes bunnlinjer. Det bør man absolutt være. Man bør også være opptatt av selskapenes børsnoteringer. Det jeg sa, var at oppmerksomheten ikke må være rettet bare der. Det må også kunne stilles krav til utviklingsstrategiene i selskapet, og det bør stilles strengere krav i bedrifter der staten har eierskap enn der den ikke har det.

Jeg må si at jeg er glad for at vi har fått et nytt styre i Hydro, et styre som nå lever opp til det som er statens forventninger og ambisjoner for sitt eierskap i Norsk Hydro, slik det så utmerket er beskrevet i eierskapsmeldingen.

Per-Kristian Foss (H) [14:15:52]: Jeg har aldri gitt uttrykk for at statsråden som person er usmakelig. Jeg registrerte at presidenten heller ikke klubbet ved uttrykket, men jeg har gitt uttrykk for at jeg synes at den politikk han har utøvet i den konkrete saken, fortjener en slik betegnelse.

På spørsmål om man ved fusjonen kunne vite hvordan opsjonsavtalen skulle avvikles, vil jeg si at det kunne man ikke vite i detalj, men det var et ikke usannsynlig utfall - for å si det slik - at opsjonsavtaler måtte avvikles eller forandres når man byttet arbeidsgiver, som det ved fusjonsavtalen faktisk lå opp til for en del av de ledende ansatte.

Ellers stiller jeg følgende spørsmål til statsråden - en siste sjanse til å få et konkret svar på hva som ligger i eierskapspolitikken, og hva som ikke ligger der: Hva i eierdokumentet til Norsk Hydro ASA er det statsråden mener at tidligere styreleder Reinås har opptrådt galt i forhold til? Da ser jeg bort fra opsjonsavvikling. Jeg spør om det industrielle som statsråden omtalte. Jeg omtalte det som industriell strategi. Hva er det som er omtalt i eierdokumentet som man mener at den tidligere styreleder har brutt eller opptrådt feilaktig i forhold til?

Statsråd Dag Terje Andersen [14:17:34]: La meg få lov til å begynne med et sitat av representanten Foss:

«Dag Terje Andersen har til tider oppført seg usmakelig som næringsminister, og man kan spørre seg hvorfor de ikke engasjerte BA-HR-advokatene på et tidligere tidspunkt.»

Det bekrefter begge de påstander jeg la fram i forrige innlegg - fra E24, så vidt jeg husker, 7. august. - Det er nå det.

Så er forholdet det at vi som eierdepartement når det gjelder mange av de selskapene staten har deleierskap i, forholder oss til mange valg. Det gjelder styreledere som selvfølgelig blir spesielt vurdert, og det gjelder styremedlemmer. Det vil også være tilfellet i Hydro, og det var tilfellet i Hydro denne gangen.

Som jeg sa i høringen, baserer det seg på en helhetlig vurdering av både styreleders og det enkelte styremedlems innsats. Det handler om kommunikasjon, det handler om hvor lenge folk har sittet, og det handler om hvilken industriell strategi en forfølger i selskapet - som ett av elementene.

Jeg har gitt uttrykk for at det var en helhetlig vurdering av de forskjellige elementene som gjorde det klart for oss at vi ikke - uavhengig av om det kom til å bli noen opsjonssak i Hydro eller ikke - ville støtte Reinås til slutt. Det har jeg orientert mer konkret og i detalj om overfor Reinås. Jeg kommer også i framtiden, i den grad det skulle være behov for den type samtaler, til å sørge for at vurdering av personer, som også er element i den type vurderinger, ikke hører til i offentligheten, men som en helhetlig vurdering av at det er en tid for alt. For Reinås ville tiden for å fortsette som styreleder uansett vært over, uavhengig av opsjonssaken. Tidspunktet var avhengig av opsjonssaken.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, sjå side 2178)