Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Åse M. Schmidt (FrP) [11:17:19]: (ordfører for saken): Komiteen skal i dag behandle representantforslaget fra Venstre om lærerløft for lærere i grunnskole og videregående skole.

Komiteen viser til at spørsmålene om ulike tiltak for å bedre lærerkompetansen har vært omtalt og behandlet ved flere anledninger i form av representantforslag i Stortinget den senere tiden. De enkelte partienes ståsted har derfor blitt synliggjort gjennom behandlingen av disse. Komiteen har også vært veldig opptatt av viktigheten av å se sammenhengen i de ulike representantforslagene som er fremmet, noe også forslagstillerne har påpekt i sin redegjørelse.

Videre mener vi at det er viktig å få gjennomført tiltak for lærerne som allerede er i skolen i dag, for at også dagens elever skal få nyte godt av endringene. Dette har vært et av hovedbudskapene i komiteens arbeid.

Mindretallet i komiteen ønsker at det blir fortgang i endringer i forskrift til opplæringsloven, slik at kompetansekrav knyttes til undervisningen i det enkelte fag, ikke bare til ansettelse.

Men den største frustrasjonen knyttes nok til det faktum at det gang på gang foreslås konkrete tiltak fra mindretallet - som ikke får tilslutning - i påvente av ulike stortingsmeldinger som skal komme. Å vise handlekraft er en av de viktigste evnene en som politiker kan ha. Fra Fremskrittspartiets politiske ståsted er det å gjøre ord til handling noe av det viktigste på områder der komiteen må være seg sitt ansvar bevisst, utover det å kunne påvirke Regjeringen til det samme.

Vi vil særlig påpeke svikten i etter- og videreutdanning som har funnet sted i en årrekke - når det gjelder volum, men mest av alt når det gjelder innhold. Etterutdanningstiltak har ofte gått mer ut på å beskrive de endringene en ville innføre, enn å gi faglig innføring i skolefagene som ledd i oppdatering og oppfølging av kontinuerlige behov. Til tross for at nasjonale kartlegginger har vist at det har vært alvorlig svikt i lærernes utdanning i enkeltfag, har faktisk hovedvekten innen videreutdanningen blitt lagt på pedagogiske temaer.

I statsbudsjettet for 2008 ble 375 mill. kr satt av til kompetanseutvikling, men med en prioritert satsing på kompetanse i individualisering. Vi mener at det hadde vært langt viktigere å fokusere på andre områder.

Etter Fremskrittspartiets syn bør det åpnes for en kraftig stimulans for videreutdanning i basisfagene, som norsk, matematikk og andre realfag.

Videre kan det synes som om midlene som blir bevilget til kompetanseutvikling, ikke kommer fram, men lander i en fellespott i en slunken kommunekasse. Det har vist seg at mange kommuner fordeler lite midler direkte til skolene, men i stedet bruker midlene på kommunalt nivå.

Videre ønsker vi i Fremskrittspartiet å påpeke viktigheten av å sikre at den enkelte lærer gis rett til en forpliktende og individuell etterutdanningsplan. Mange lærere har et skrikende behov for faglig oppdatering, men vi ser ofte at de lærerne som virkelig trenger denne videreutdanning, ikke står først i køen. Ca. én av fire lærere har faktisk ikke brukt noe tid til faglig utvikling av lesing de siste to årene, og 24 pst. av de tre som har brukt tid, har brukt mindre enn seks timer til dette. Dette er et tankekors, for med en forpliktende og individuell plan ville vi jo nettopp kunne nå fram til disse lærerne, og vi ville kunne nå fram der behovet er størst.

Temaet klasseledelse har blitt aktualisert i enda større grad sett i lys av andelen som berøres av bråk og uro i klasserommet. Å være en god leder er ikke en medfødt egenskap, men krever kunnskap om lederrollen og ikke minst trening samt erfaring på det pedagogiske og menneskelige plan. Vi kan ikke forvente at nyutdannede lærere skal være gode klasseledere når dette ikke har vært en integrert del av lærerutdanningen. Derfor mener vi at nettopp en videreutdanning på dette området vil kunne heve læringsutbyttet for den enkelte elev samt gi positive ringvirkninger på en rekke andre områder.

Det haster med å igangsette tiltak. Derfor er frustrasjonen stor blant oss i Fremskrittspartiet, blant lærere og blant foreldre der ute, fordi det er så lite som skjer. Det er på tide å ta dette alvorlig. Vi kan ikke forutse resultatet om ti år. Det er nå vi må igangsette dette, nettopp fordi det finnes barn i skoleverket i dag som kanskje ikke får nyte godt av det hvis vi går og venter på at noe skal skje.

Så vil jeg bare si at forslagene i saken vil bli fremmet senere i debatten.

Gorm Kjernli (A) [11:22:33]: Jeg tror jeg vil starte innlegget med å si at det er flere gode hensikter og intensjoner i forslagsstillernes forslag, men så kan det virke som om noen har tatt litt mye tran og ikke har tatt helt inn over seg de konsekvensene forslagene vil få.

En samlet komite mener at læreren er viktig for elevenes læringsutbytte. Lærerens fagkunnskap og evne til å formidle den kunnskapen på en god måte har betydning for den kunnskapen eleven tilegner seg gjennom skoleløpet. Derfor har Regjeringen bevilget nesten 1,5 milliarder kr til kompetanseutvikling i den perioden vi er inne i nå, og det gledelige er at dette har uløst en lignende innsats fra kommunene og fylkeskommunene, dette for å øke kompetansen blant lærerne og skolelederne rundt om i det ganske land. Spesielt har dette gjeldt for realfag og språkfag. 10pst. av de øremerkede midlene har vært øremerket videreutdanning i naturfag og 2. fremmedspråk. I 2007 deltok over 1 400 lærere i videreutdanningstilbud innenfor disse to fagene.

Videre vil det bli stilt krav til nytilsettinger på ungdomstrinnet. Fra august 2008 må man ha minst 60 studiepoeng eller ett års studium for å få undervise i fagene norsk, matematikk og engelsk - basisfagene. Videre krav til kompetanse på noen trinn vil bli vurdert. Regjeringen har skjønt viktigheten av å øke lærerens kompetanse. Opposisjonen mener vi ikke tar dette på alvor. Det gjør vi, og vi har konkrete tiltak å vise til.

Men i regjeringspartiene slår vi oss ikke til ro med det. Vi skal være de første til å si at til tross for dette betydelige løftet er det fortsatt behov for å styrke lærernes kompetanse. Spørsmålet er om et representantforslag som det vi i dag behandler, med de konsekvensene som det vil få, er den rette formen for å få gjort det. Her skiller vi lag med opposisjonen.

Regjeringspartiene har gjennom behandlingen av statsbudsjettet hvert år kommet med midler for å heve kompetansen. Det har vært bra til nå, og det skal det være også framover. Regjeringen er i gang med å utforme strategien, og i så måte lytter vi gjerne til opposisjonen.

Men så til kompetansekravene som en samlet opposisjon står bak. Det er her jeg mener at tran-effekten gjør seg gjeldende. Regjeringen har som sagt allerede stilt noen kompetansekrav på ungdomstrinnet. Opposisjonens allmenne forslag vil ha vidtgående konsekvenser og vil være umulig å innføre på kort sikt. Skal man ta forslaget bokstavelig og alvorlig, og det regner jeg med at opposisjonen ønsker at vi gjør, betyr det at tusenvis av lærere må ut av skolen fordi de ikke har den rette kompetansen. Tenk på den lærermangelen man da vil få! Denne utilsiktede virkningen må opposisjonen ta inn over seg når de går for et slikt forslag. I tillegg kommer de økonomiske konsekvensene som vil være enorme. Dette er noe vi ikke kan gå for når det kommer som et representantforslag. Utdanningsforbudet har også kalt forslaget for et demonstrasjonsforslag. Våre midler har kommet og vil komme gjennom behandlingen av statsbudsjettet.

Hvis vi hever blikket litt fra denne konkrete saken og ser framover, er det fra Regjeringen varslet flere saker som kan bidra til å heve kompetansen for lærerne. Det kommer en stortingsmelding om kvalitet i grunnskolen. Det blir en viktig sak for komiteen å jobbe med framover. Dessuten er det varslet en egen stortingsmelding om lærerutdanningen og en styrking av den. Jeg forutsetter at Regjeringen gjennom disse meldingene legger fram en vurdering av kompetansebehovene i skolen og hvordan vi kan møte dem. Stortingsmeldinger vil bygge mer på nærmere vurderinger av konsekvenser og behov enn et representantforslag. Det er bra at opposisjonen engasjerer seg i disse spørsmålene, og jeg regner med at deres engasjement også kommer til uttrykk når vi skal behandle disse sakene.

Til slutt: Jeg har vist til de konkrete tiltak Regjeringen har gjennomført for å styrke kompetansen til lærerne. Jeg har vist til behovet for å styrke den ytterligere og til noen av de sakene Regjeringen ønsker å fremme. Dette bør med all tydelighet vise at regjeringspartiene tar dette på alvor, og ikke er handlingslammet, slik opposisjonen prøver å vinkle det.

Gunnar Gundersen (H) [11:27:06]: Skoledebatten går høyt. Det er bra. Vi kan ikke leve med en skole som ikke leverer resultater i tråd med den rollen vi alle mener Norge skal ha i framtidens kunnskapsverden. Det er en åpen verden der du neppe får annen beskyttelse enn den innsikt, omstillingsevne og forståelse som din kunnskap og kompetanse gir.

Læreren og kunnskapsformidlingen er ikke bare viktig, den er helt sentral for at vi skal lykkes med å skape den skolen vi ønsker. Det er det ingen tvil om. Men i vår, dvs. Stortingets, iver etter å nå fram til læreren må vi heller ikke glemme at det er en hel kjede av beslutningstagere, fra Stortinget og ned til læreren, som må bli med og jobbe systematisk om vi skal lykkes.

I Høyre er vi helt enige med forslagsstillerne i deres mål. Vi har sluttet oss til og er med forslagsstillerne når det gjelder ett av forslagene, krav til kompetanse. Det forundrer oss at regjeringspartiene i sine merknader også på dette området er problemorientert. Høyre tror det er viktigere å gi et klart signal til alle skoleeiere i Norge om at det skal knyttes kompetansekrav til det å undervise i det enkelte fag i norsk skole. Vi tror at dette ville sette i gang en prosess der skoleeiere raskt ville begynne å systematisere kunnskapen om den kompetansen de råder over i skolen. Da tror vi også at de ville utvikle en interesse for og bli opptatt av å videreutvikle denne kompetansen, systematisk. Vi registrerer med en viss undring at regjeringspartiene er mer opptatt av å beskrive kostnaden og utfordringene ved å innføre et slikt krav til kompetanse enn å se på hvilken signaleffekt det vil gi i forhold til skolen som system og lærerens status som kompetanseformidler. Det er ingen, og heller ikke vi som med forslagsstillere til forslag nr. 1, som vil innføre dette på en måte som er uansvarlig i forhold til hva skolen kan klare å tilpasse seg kortsiktig. Men som sagt: Det er retningen og signalet som er viktig.

Høyre slåss for etter- og videreutdanning av læreren. Grunnen til at vi ikke har gått inn som medforslagsstillere også til forslaget om lærerløft og en systematisk videreutdanning, er ikke at vi er uenig i forslagets intensjon, men vi mener at en her må være svært bevisst på å spille gjennom og stimulere kommunene til å bli aktive skoleeiere. En systematisering av videreutdanningen av lærere må skje ut fra lokale vurderinger og behov. Kommunene som skoleeiere er de som må utføre jobben. Videreutdanningen er en helt sentral utfordring for norsk skole, men det er også uomtvistelig at dette er et arbeidsgiveransvar i utgangspunktet. Systematikken kommer heller ikke om en ikke har et aktivt lokalt skoleeierskap som tar dette ansvaret, og som skjønner behovet for det.

I Høyre har vi i tillegg notert oss at det foreligger for lite forskning på hvilke strategier som er de mest effektive for å sikre faglig oppdatering og etterutdanning av lærerne. Forskning viser at læringsutbyttet og resultatene av etterutdanning ikke nødvendigvis henger sammen med lengden på tilbudet. En så omfattende ordning som det som her foreslås, vil ha meget store konsekvenser for personellsituasjonen i skolen, og da må man ha stor grad av sikkerhet for at tiltakene har den tilsiktede effekt.

I Høyre har vi vært opptatt av å forsøke å beholde lærere lenger. Rekrutteringsutfordringen når det gjelder kompetanse i skolen, er stor. Flere unge må bli interessert i å velge læreryrket, men det må også fokuseres på å få lærere til å stå lenger i jobb. Her har Høyre lagt fram noen forslag allerede. I går aksepterte Regjeringen en AFP-ordning som er svært aktivt benyttet av lærere til å forsvinne ut av skolen tidlig. Dette vil bety at en må sette inn et enda kraftigere støt og fokusere på systematisk videreutdanning. Det er et viktig virkemiddel for å sørge for at læreren ikke har lyst til å forsvinne ut av skolen tidlig. Det må ses på et spekter av virkemidler for at læreren skal stå lenger i jobb. Kompetansen trengs! Høyre har foreslått at det etableres bonus- og arbeidstidsordninger som tilbys lærere over 55 år. Vi er ute etter å finne ordninger som treffer, og som er formålstjenlige. Det er kommunene som skoleeiere vi må bevisstgjøre. Det er de som står midt oppe i utfordringen.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Åsa Elvik (SV) [11:31:58]: Når ein følgjer den offentlege skoledebatten, kan ein av og til få inntrykk av at alt som er vondt og vanskeleg i den norske skolen i dag, er lærarane sine feil og lærarane sitt ansvar, mens ein sjeldan ser at lærarane blir krediterte for det som faktisk er veldig bra i den norske skolen. Det synest eg er eit enormt stort paradoks. Det er ei for enkel slutning, og for enkle slutningar kan veldig ofte bli feilslutningar. Det er sjølvsagt slik at det er samspelet mellom ressursane i læringssituasjonen som avgjer kva type læring som skjer i skolen - det handlar om det fysiske miljøet, det handlar om læreplanar, det handlar om eleven sine føresetnader, og det handlar om forholda i heimen. Men først og fremst meiner SV at det er lærarane som er den fremste ressursen i skolen, for læraren er den profesjonelle, læraren er den som kan læring, og læraren er den som kan leggje til rette for ein læringssituasjon ut frå dei tilgjengelege ressursane.

Derfor er vi opptekne av at lærarane skal ha ei allmenndannarrolle, men at dei også skal vere profesjonelle yrkesutøvarar som i tillegg til å kunne beherske læring har fagleg spesialkompetanse. Derfor er vi opptekne av å auke kvaliteten på lærarutdanninga, og derfor er vi opptekne av at lærarane skal ha kontinuerleg etter- og vidareutdanning.

Eg trur vi kan lære veldig mykje av den evalueringa av allmennlærarutdanninga som NOKUT gjorde i fjor. Når vi kan lese i rapporten at integreringa av praksis, fagstudium, fagdidaktisk og pedagogisk teori er ei stor utfordring - eller sagt på ein litt meir forståeleg måte for dei som ikkje er fagutøvarar sjølve: teori og praksis ser ut til å eksistere i forskjellige verder i allmennlærarutdanninga - så skjønner vi at vi har store utfordringar som vi må ta tak i, og vi er nøydde til å begynne frå start dersom vi skal kunne gjere noko med dette.

Vi kjem alltid til å ha ein debatt om forholdet mellom pedagogikk og fag, mellom det å kunne faget sitt og det å kunne vere ein profesjonell lærar. Dette er ein viktig balansegang, og det er ein balansegang som eg trur det er viktig at vi tek med oss og som lærarar reflekterer over gjennom heile yrkeskarrieren - ikkje berre når dei sit på skolebenken sjølve for å lære å bli lærarar. Det er den balansegangen som avgjer kva type profesjonsutøvarar vi har i den norske skolen, og det er her vi har fått ganske klar beskjed om at vi er nøydde til å gjere noko.

Då synest eg vi skal låne professor i pedagogikk ved Høgskulen i Volda, Peder Haug, eit lite øyre. Han reflekterte litt då NOKUT-rapporten kom i fjor. Han sa at i staden for å iverksetje forhasta tiltak burde vi bruke noko tid og ressursar på å finne årsaka til at det som ikkje er godt nok, ikkje er godt nok. Det har vi valt å gjere. SV er oppteke av å betre kvaliteten i utdanninga. Vi er opptekne av at lærarane skal ha tilgang på etter- og vidareutdanning. Men vi har valt å høre på Peder Haug og andre som har sagt: Ikkje gi oss ein ny reform i hastverk.

Då merkar eg meg at frå opposisjonen si side har ikkje alle valt å gjere det. Det er nokon som har valt å gå inn for store og kostnadskrevjande reformer, som eg må innrømme at eg er usikker på vil gi den effekten som ein seier dei vil gi.

Vi har brukt tida. Vi har jobba og det blir jobba i departementet med ei stortingsmelding om lærarutdanninga, og det blir jobba med ei stortingsmelding om kvalitet i grunnopplæringa. Her hører naturleg lærarane sitt tilbod om etter- og vidareutdanning inn. Svaret vil Stortinget få då, og då får vi rikeleg anledning til å komme tilbake til desse spørsmåla.

Likevel har jo Regjeringa handla. Det er ikkje rett det som blir hevda frå Framstegspartiet si side her i dag om at Regjeringa ikkje gjer noko, og at det no er på tide med handling. Men Regjeringa har handla. Ein har justert kompetanseforskrifta, det er gjort viktige justeringar i nettopp allmennlærarutdanninga, og det er brukt milliardbeløp på kompetanseheving i forbindelse med Kunnskapslyftet. Så Regjeringa har gjort grep, og ein har gjort justeringar som ein har sett har vore nødvendige. Men dei store reformene krev nødvendigvis eit større arbeid enn det som opposisjonen legg opp til her i dag.

Til sist vil eg berre seie at ansvaret for å lyfte lærarane sin kompetanse er i dag veldig tydeleg definert: Lokalt er det skoleleiarar - skoleeigarar, som det heiter på byråkratspråket - som har ansvaret. Likevel meiner SV at det er heilt naturleg at staten er med og bidreg. Korleis vi vel å disponere desse ressursane, får vi komme nærmare tilbake til i samband med større og førebudde saker frå Regjeringa si side.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:37:21]: Ett av Kristelig Folkepartis hovedmål for skolen er å sette hver enkelt elev i sentrum og sikre alle elever utfordringer ut fra hver enkelts egenskaper og potensial. Dersom vi skal lykkes med dette, er dyktige og engasjerte lærere helt avgjørende.

Kristelig Folkeparti støtter derfor forslaget om å innføre et løft for lærere i grunnskole og videregående skole i form av en systematisk etter- og videreutdanning. Selv om det er nyanser mellom Kristelig Folkeparti og Venstre i hvordan vi konkret mener dette skal gjennomføres, er vi enige om det viktigste: at det er avgjørende å få på plass en systematisk etter- og videreutdanning for lærere i norsk skole, og at dette, i tillegg til det å sikre at det er tilstrekkelig mange lærere, bør ha høyeste prioritet i tiden som kommer. Vi er dessuten helt klar over at tilstrekkelig mange og kompetente lærere er langt viktigere å prioritere enn en utvidet skoledag, som Regjeringen har valgt å satse ressursene på.

Kristelig Folkeparti foreslo forrige gang vi behandlet en sak om lærere og lærerløft, et prøveprosjekt med tre-seks måneders fornyelsestid og kompetanseheving for lærere, der endringer i skolen, ny pedagogikk og mer fagkunnskap skulle stå i fokus. På sikt mener vi det bør utvikles en modell der lærerne får etterutdanning hvert tiende år i en slik periode på tre-seks måneder.

En rapport fra Læringslaben har tidligere vist at skolen har utfordringer knyttet til ensformige undervisningsopplegg og manglende evne til å tilpasse undervisningen til elevene. Samtidig vet vi at det stadig etterstrebes å tilpasse opplæringen til hver enkelt elev. Med forventninger om individuell tilrettelegging og til ny oppdatert kunnskap i undervisningen er det helt nødvendig å kunne tilby lærerne tid til kompetanseheving.

En fornyelsestid for lærerne, som skissert, vil kunne gi inspirasjon, ny og oppdatert kunnskap, nye undervisningsmetoder og dermed gi elevene et bedre utdanningstilbud. Elever i den norske skolen har krav på engasjerte, oppdaterte og kunnskapsrike lærere. Derfor må vi sikre lærerne det beste utgangspunktet nettopp for å oppnå en skole som er tilpasset den enkelte elev.

Når det gjelder forslaget om at kompetansekrav skal knyttes til undervisning i det enkelte fag og ikke bare til ansettelse, støtter vi også dette. Jeg mener det er avgjørende og derfor også bør være en selvfølge at læreren har gode kunnskaper i det faget han eller hun skal undervise i. Dette mener vi også bør vektlegges ved ansettelse. Imidlertid er det viktig å understreke det behovet som mange skoler, spesielt de små, fortsatt har og vil ha for allmennlærere som kan undervise i flere fag. Vi ser derfor ikke på forslaget som en avskaffelse av allmennlæreren, eller som en utstøtelse av lærere som allerede finnes i skolen, men som en presisering av at gode kunnskaper om det faget det skal undervises i, også bør være tellende.

Til slutt har jeg lyst til å si at for Kristelig Folkeparti har lærerne vært nøkkelen i alle de saker og i all den tid vi har sittet både i posisjon og i opposisjon for å få til gode resultater i skolen. Det å gi denne yrkesgruppen en mulighet til å kunne utføre den viktige rollen den har, vil en kunne se som en lang rød tråd i Kristelig Folkepartis historie, fra Kjell Bondevik, fra Jon Lilletun, og nå ønsker vi også fortsatt å være med og bidra, slik at lærerne kan få det verktøyet de trenger for å være med på å gi oss verdens beste skole.

Inger S. Enger (Sp) [11:41:36]: Som nevnt av flere har spørsmålene om ulike tiltak for å bedre lærerkompetansen vært omtalt og behandlet ved flere anledninger på Stortinget den seinere tida, både i fjor og i år. Det slås fast at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læringsutbytte. Det er viktig både for oss som politikere og med tanke på rekruttering til yrket å gi dette viktige yrket en høyere status.

Bakgrunnen for denne saken er at det er nødvendig å vurdere videre krav til kompetanse for noen fag på noen trinn, slik det er gjort ved å stille krav ved nytilsettinger fra august 2008 om 60 studiepoeng i norsk, matematikk og engelsk for å kunne bli tilsatt i disse fagene på ungdomstrinnet.

Ulike tiltak er også igangsatt, og det er grunn til å være fornøyd med at skoler og lærebedrifter har fått bevilget over 1 milliard kr i forbindelse med kompetanseutviklingsstrategien for perioden 2005-2008. Regjeringas engasjement har igjen utløst tilsvarende innsats fra kommunenes og fylkeskommunenes side, slik at dette blir det mye penger av.

Det skal også vektlegges at av disse midlene er 10 pst. øremerket videreutdanning i naturfag og 2. fremmedspråk. Det kan også nevnes at i 2007 deltok 1 400 lærere i videreutdanningstilbud som omfatter mer enn 10 studiepoeng i fagene naturfag og 2. fremmedspråk. I tillegg har nesten 400 lærere deltatt i tilsvarende tilbud i matematikk, og over 1 000 lærere i diverse andre fag.

Det jeg ønsker å si, er at Regjeringa styrker innsatsen på flere hold, også for nyutdannede lærere. Veiledningsprogrammet var på 15,5 mill. kr i 2007, og det omfatter nå alle fylker og alle de 29 lærerutdanningsinstitusjonene. Programmet får gode tilbakemeldinger og viser at systematisk veiledning demper «praksissjokket» og fører til at de nyutdannede også ser mer positivt på sin egen grunnutdanning. Det er faktisk bra at praksisfeltet blir vektlagt, for det er et av NOKUTs største ankepunkter når det gjelder lærerutdanninga.

Når det gjelder innføring av kompetansekrav for undervisning i fag, kan dette forslaget ha svært vidtgående konsekvenser, og det vil være vanskelig å gjennomføre på kort sikt. Krav om særskilt kompetanse for å undervise i alle fag er en omfattende endring i forhold til dagens situasjon. Det er lov å mene mye om skolestruktur, men vi kan ikke se bort fra at det i dagens skolestruktur finnes over 1 000 grunnskoler med færre enn 100 elever. Det vil derfor være umulig å formulere en regel som gjør det ulovlig å benytte tilsatte lærere i andre undervisningssituasjoner enn der de har kompetanse. Det er naturlig å legge til at mange forskere understreker at klasselærerfunksjonen også er viktig, særlig på barnetrinnet. Det betyr altså at en skal ha mange timer med én lærer, og det tror jeg det kan være mye riktig i i vår moderne tid.

Allmennlærerutdanninga skal kvalifisere for tilsetting i hele grunnskolen, og som kjent vil Regjeringa legge fram endringer som styrker denne, i en egen stortingsmelding. Det er også viktig å understreke at kommunen er ansvarlig for å rekruttere rett kompetanse til sine egne skoler. Og jeg vil understreke at skoleeierrollen er viktig. De må være seg sitt ansvar bevisst. Personlig mener jeg at dagens ordning hvor én lærer kan undervise i alle fag, ikke er så god. Derfor er det nødvendig at vi får disse endringene som det nå legges opp til, altså at vi må få en styrking av ulike fagområder.

Regjeringa har varsla en stortingsmelding om kvalitet i grunnopplæringa i 2008, samt en stortingsmelding om lærerutdanning i 2009. Den er helt nødvendig, og imøteses med spenning. Et samfunn som er i endring, gjør det også nødvendig at lærerutdanninga må endres en del. Det forutsettes at Regjeringa i disse dokumentene vil legge fram en vurdering av kompetansebehov i skolen og hvordan disse kan møtes.

Jeg vil bare avslutte med et lærersynspunkt: Skikkethet for yrket må aldri glømmes.

Odd Einar Dørum (V) [11:46:38]: I Venstre ser vi på det å bygge en god skole og det å bygge status for lærere som et seigt og systematisk arbeid. I de linjene som ligger i Venstres syn på dette, er det slik at vi fremmet en variant av systematisk kompetansegivende videreutdanning for lærere for to år siden. Da stod vi alene, men vi hadde støtte av dem som jobbet i utdanningssystemene, i Utdanningsforbundet, Elevorganisasjonen og andre. I dag har vi støtte av Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i kompetanseløftet og lærerløftet. Høyre har gjort det klart at de deler intensjonene, men de vil gjerne tenke over hvordan de skal gjøre det. Samtidig er det et faktum at i landets største kommune, Oslo, er det etter forhandling mellom Venstre og Kristelig Folkeparti på den ene siden, og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre, vedtatt å innføre et lærerløft for alle lærere i Oslo-skolen basert på systematisk kompetansegivende videreutdanning. Siden staten ikke er med, starter man på egenhånd kommunalt med 20 mill. kr, som er vedtatt innført fra skoleåret 2008 og 2009. Jeg er også kjent med at det foregår lignende debatter andre steder i landet.

De som tror at Venstre kommer til å slutte med å fremme denne saken, må bare innstille seg på at det gjør vi ikke. Vi kommer til å være like seige og systematiske som noen hver er, hvis man først tror at noe er viktig. Lærerløftet, som Venstre her snakker om, er anerkjent som så viktig at det er et av de viktigste trekkene ved det den borgerlige regjeringen i Sverige gjennomfører i dette skoleåret. Det heter «Lärarlyftet», og det gjelder lærerne i den svenske grunnskolen og gymnasieskolen. Det gjennomføres etter en lest som ligner på det Venstre har lagt fram, og som vi har fått støtte for, og som ligger i forslaget i dag, nemlig at man får et spleiselag mellom det nasjonale og det lokale nivået, altså skoleeierne lokalt - hvis man kan si det på den måten - og det nasjonale nivået. Det blir på samme måte som Kunnskapsløftets etterutdanningstiltak er et slikt spleiselag, for det er også et spleiselag mellom Kunnskapsløftets satsing, som Venstre støtter, selvfølgelig, og det som skjer lokalt. Lærerløftet, som det er fremmet forslag om her, oppfatter vi - og har vi ment - kommer i tillegg til etterutdanningen. Videreutdanning er mer enn etterutdanning. Det er en lengre systematisk kompetansegivende opplæring som har som siktemål å dyktiggjøre folk til å stå i faget sitt, enten det er teoretisk, pedagogisk eller på andre måter viktig for faget.

Så har det blitt en helt forunderlig debatt om å endre forskriftene i opplæringsloven og sette ambisjoner på vegne av skolen. Noen mener vi har drukket Møllers tran. Da må det være den samme tranen som de muligens drakk på omkring forrige århundreskifte da Grünerløkka skole hadde 2 500 elever. Elevene gikk på skift, og de byttet på lærebøkene. Datidens Venstre-folk og senere sosialdemokrater sa at kunnskap er makt. Da satte man opp ambisjoner på vegne av skolen. Man skjønte den gangen - og jeg antar at alle skjønner i dag - at det kan man ikke dra på IKEA og kjøpe. Den gangen fantes ikke IKEA. Men det er ingen her i dag som mener vi kan gjøre det. Det å endre forskriften er å sette opp en ambisjon for skolen. Det vil kunne bety at den enkelte får en individuell tilpasset plan som gjør at du kan utvikle deg og stå bedre skikket til jobben din. Det kan i praksis bety f.eks. et utmerket tiltak, som jeg vet vi har i Oppland, ved Høgskolen i Lillehammer, med en desentralisert profesjonsutdanning, bl.a. i Valdres, for sykepleiere og lærere, slik at du ikke får inn 20-åringene, men 30-åringene. Du gir påfyll.

Vi kan ikke slutte å ha ambisjoner. Den sittende regjering har altså ambisjoner for frukt og grønt. Den har ambisjoner omtrent for alt, men altså ikke for lærerne. Det gode på dette området - sett fra et Venstre-standpunkt - er at statsministeren og også statsråd Solhjell nærmest har tatt i bruk Venstres honnørord i bøtter og spann: stolt av læreren, glad i læreren, forelska i læreren, lærerløft. Samtidig har statsråden i Samtiden 1/2008 til og med sagt: «Vi treng eit lærarløft i Noreg». Ja, sjansen foreligger i dag - for statsråden, i den forstand at her har man sjansen. Men nok en gang følger man parolen: Tenke det, vurdere det, men gjøre det - dog ikke, nei. Det er det som også skjer i dag. Det oppfatter vi som svært beklagelig. Det er svært beklagelig at man ikke kan sette opp noen ambisjoner for det å løfte skolen, at man ikke skjønner at uansett om det er en liten skole eller en større skole, vil det av alle bli oppfattet som et håndslag at du skal løfte. Selvfølgelig vil det løftet måtte ta tid, for det skal jo tilpasses den enkelte, det skal tilpasses skolen, det skal tilpasses kommunene. Men en endring i opplæringsforskriften er å ta et løft som gjelder hele landet, for å ta hele landet i bruk.

På vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar jeg opp det forslaget som i innstillingen er omtalt som nr. 1, som går ut på endring av opplæringslovens opplæringsforskrift. Deretter tar jeg opp de forslagene som er fremmet av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, som er forslagene nr. 2 og 3, om lærerløftet og om en forpliktende og individuell utdanningsplan.

Så er det slik: Det går framover. Det er flere som slutter seg til. Jeg er nesten fristet til å si: Seieren følger nesten våre faner.

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:52:39]: Det er ingen tvil om at Stortinget er oppteke av kvaliteten i skulen og har brukt mykje tid og krefter på å debattere han. Det set eg pris på, og eg ser at det er nødvendig med eit stort engasjement på dette området. Ikkje uventa, og eg vil seie heldigvis, er veldig mykje av merksemda retta mot læraren. Det er brei semje om kor viktig det er å rekruttere, utvikle og behalde gode lærarar. Debatten er prega av ulike syn på korleis vi best får det til.

Vi skal ha forventningar til lærarane. Vi skal stille krav til dei. Det skal vere realistiske, oppnåelege krav og forventningar. Dei treng god støtte og gode tilbod om utvikling, og det skal vi gi dei. Det gjer vi best gjennom å leggje til rette for langsiktig og systematisk arbeid, og ved å lytte til lærarane, skuleleiarar og andre aktørar i skulen. På den måten ønskjer eg å utvikle ei ordning som fremjar tillit og stabilitet.

Dei litt over 3 000 grunnskulane vi har her i landet, er bemanna med om lag 60 000 lærarar. Desse lærarane har kvar sin bakgrunn og litt ulik kompetanse, og dei høyrer til i eit skulefellesskap. Skuleleiing og skuleeigar skal stimulere til utvikling av dette fellesskapet, slik at kompetansen er tilstrekkeleg både i fag og i dei føringane som ligg for læring i den generelle delen av læreplanverket og prinsippa for opplæringa. Særleg på barnetrinnet krev dette at elevane har mykje av tida saman med ein lærar som kjenner dei godt, og som er ein god klasselærar, og som kan bidra til å etablere eit fellesskap.

På ungdomstrinnet har eg no fastsett krav om minst 60 studiepoeng for å verte tilsett i faga norsk, matematikk og engelsk. Dette fekk stor tilslutning i høyringa, og eg er innstilt på at krav i forskrift om kompetanse kontinuerleg skal vurderast. Men grunnskulen har 13 fag, ti av dei finst på alle trinn. Det betyr at i løpet av ei veke har dei 50 000 elevgruppene våre minst ti ulike fag kvar. Mange av desse elevgruppene finn vi på skular som har færre enn ti lærarar.

Når det er sagt, meiner eg ikkje at små skular skal vere forklaring på at kompetanse ikkje kan byggjast opp. Alle skular skal ha kompetanse, men kanskje er det fornuftig å tenkje seg at nokre lærarar skal ha litt meir kompetanse enn andre i nokre fag. Det betyr at ein kan tenkje seg at ein knyter kompetansen til skulefellesskapet i staden for til den einskilde lærar i den einskilde undervisningssituasjon, t.d. ved å få spesialkompetanse i leseopplæring ved skulen.

Parallelt med vidare vurderingar omkring krav til kompetanse, som vi skal gjere, utviklar vi lærarutdanninga med sikte på å leggje fram ei stortingsmelding ved årsskiftet. Vi skal vidareføre ei lærarutdanning for grunnskulen der vi tek sikte på meir differensiering mot steg og fag. Vi vil leggje vekt på at lærarutdanninga skal gi høg fagleg kompetanse, men nyare forsking viser òg at god fagleg kompetanse åleine ikkje er nok. Lærarane må òg vere dyktige leiarar av elevane sitt læringsarbeid, og dei må ha god kjennskap til profesjonen å undervise og til pedagogikk.

Mykje av debatten her og i media handlar om grunnskulen. Framlegget om lærarlyft omfattar òg vidaregåande opplæring, og det same gjer satsinga på kompetanseutvikling som er inne i sitt siste år no i 2008. God kvalitet i vidaregåande opplæring er sentralt i arbeidet med å betre gjennomføringa for alle elevar, og lærarane er like sentrale i denne delen av grunnopplæringa. Likevel er det grunn til å minne om at krav til kompetanse er definert på ein annan måte i vidaregåande opplæring enn i grunnskulen, og at kompetanse i undervisningsfag er ein føresetnad for tilsetjing både i studieførebuande og i yrkesfagleg studieprogram.

Vi har hatt eit stort kompetanselyft i denne stortingsperioden, og brukt godt over 1 milliard kr på det. Vi har skjerpa kompetansekrava for å verte tilsett i nokre sentrale fag på ungdomstrinnet. Lærarar skal lære heile livet både til beste for seg sjølve og til beste for skulen. Det bør både staten og skuleeigarar gå saman om å setje i system. I meldinga til Stortinget om kvalitet i grunnopplæringa vil vi kome tilbake igjen til det. I meldinga til Stortinget om lærarrolla og lærarutdanninga vil kompetanse og lærarrolla vere sentrale tema. I budsjettet og andre dokument framover vil vi gå vidare med å utvikle desse linene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse M. Schmidt (FrP) [11:57:31]: Det er mye vi kunne spurt statsråden om.

I innlegget mitt var jeg innom Regjeringens prioriterte område for videreutdanning, altså kompetanse i individualisering og selvfølgelig også da pedagogikken. Selv om det viser seg at det er i de helt grunnleggende fagene læreren trenger påfyll, er det utrolig viktig å gi dem det. Én ting er selve lærerutdanningen og at man setter krav til nyansatte lærere, men det å gi de lærerne som er i skolen i dag som ikke er innenfor disse gruppene, muligheten til videreutdanning i disse fagene, må ligge i bunnen - vi må starte der.

Er statsråden enig i at vi må fokusere på basisfagene nå, og først og fremst gi lærerne videreutdanning i disse fagene? Det betyr ikke at en skal se vekk fra de andre fagene, men at en har hovedfokuset på disse basisfagene.

Hvordan vil statsråden sikre at midlene til kompetanseheving kommer fram til skolene og ikke forsvinner på det kommunale nivået? Selv om vi blir enige om å bruke midler, må de i alle fall komme fram dit vi ønsker å bruke dem.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [11:58:41]: Eg har gått gjennom den formelle kompetansesituasjonen, forstått som formell vidareutdanning, når det gjeld lærarane i grunnskolen i alle fag. Der kan vi lese at i veldig mange fag er det mange som har betydeleg vidareutdanning, men det er òg ganske mange som ikkje har det i alle fag. Eg trur eg kan seie at når det gjeld eit breitt spekter av skulefaga, treng vi ei betydeleg styrking av kompetansen i åra framover, sjølv om vi har veldig mange dyktige lærarar i ulike fag. Korleis innretninga på kort sikt skal vere, får vi kome tilbake til seinare, men det er klart at i det lange løp er kompetanselyftet ein viktig veg å gå.

Så må vi i framtidas etter- og vidareutdanning, anten ho skjer i statleg regi eller i lokal regi, vere opptekne av å få opp system som gir gode tilbod, som vert brukte, og som vert omsette i faktisk kompetanse som vert verande i skulen etterpå.

Gunnar Gundersen (H) [11:59:53]: Jeg tror det er uomtvistelig at vi har en stor kompetanseutfordring i skolen, og vi har her behandlet flere Dokument nr. 8-forslag, bl.a. når det gjelder rekrutteringsplaner. Jeg får rapporter om at det faktisk nå er kommuner som ansetter ufaglærte i faste stillinger, og det er også kommet forslag fra Regjeringen om at førskolelærere skal kunne undervise opp til sjuende trinn. Man går altså i stikk motsatt retning av det man burde.

Som jeg også var inne på i innlegget mitt, ble det i går enighet om AFP i arbeidslivet. AFP er kanskje først og fremst brukt av mange lærere for å kunne slutte tidlig. Poenget mitt er at her bygger vi opp til å få en ganske så stor utfordring når det gjelder å sikre kompetansen i skolen.

Jeg spør om kunnskapsministeren er enig i den betraktningen, og om han vil se på de forslagene som tidligere er blitt behandlet, med nye øyne og i lys av det som nå har skjedd?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:01:01]: Her var det litt av kvart. Lat meg berre kort nemne at det ikkje er riktig at Regjeringa har foreslått ei utviding for førskulelærarar slik at dei kan undervise opp til sjuande trinn.

Når det er sagt, så er eg heilt einig med representanten i at vi i åra framover vil ha ei monaleg utfordring når det gjeld rekruttering til skulen, slik som vi vil ha det i mange andre delar av arbeidslivet vårt. Det må vi ta på største alvor, og eg trur det vil vere nødvendig med eit breitt spekter av tiltak. Vi må jobbe med korleis vi tek vare på den kompetansen vi har, som eg ser at Høgre har teke interessante initiativ til tidlegare. Vi må jobbe med korleis vi får fleire studentar til lærarutdanninga, korleis vi skal få ei god gjennomføring, korleis vi skal få mange av dei som er utdana lærarar, til å verte verande i skulen, og korleis vi kan gjere skulen til ein attraktiv og spennande arbeidsplass med ein status som gjev ei sjølvkjensle som er så stor at den trekkjer til seg dyktige menneske. Så eg er einig i at det er ei monaleg utfordring i åra som kjem.

Odd Einar Dørum (V) [12:02:10]: Politikk handler om å prioritere, og det hender at fagforeninger også gjør det, selv om det ikke er deres rolle primært å gjøre det. Før lokalvalget i fjor høst sa Helga Hjetland på vegne av Utdanningsforbundet at hvis det ikke var penger nok til 5 timer ekstra i skolen, som jo statsrådens parti går inn for, og til å gjennomføre en systematisk kompetansegivende videreutdanning for lærere, valgte man den systematiske kompetanseoppbyggingen for lærere først. Det sa - og sier - altså Utdanningsforbundet. Og hvorfor gjør de det? De gjør det fordi de vet at det er dette som er god seniorpolitikk. Folk står lenger i skolen, og vi vet at man altså er villig til å kunne rekruttere folk.

Da kommer mitt spørsmål til statsråden: Når skal vi kunne forvente at den sittende regjering og statsråden faktisk skjønner det samme som Utdanningsforbundet har skjønt, at det er grunnmuren i skolen, friske bygg - som ikke er tema her i dag - og nok og gode lærere som er viktig, at man faktisk setter systematisk kompetansegivende videreutdanning først, og ikke etterpå i køen?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:03:18]: Eg synest denne replikken frå representanten Dørum er interessant. Han går veldig høgt på banen når han seier at Regjeringa har ambisjonar for alt utan for lærarane. Vi snakkar då om partiet Venstre, og det er faktisk ikkje noko anna parti som har sete med regjeringsmakt ein større del av det siste tiåret, enn Venstre. Og kva skjedde i førre periode då Venstre hadde ansvaret for utdaningspolitikken? Jo, det vart ei monaleg utviding av talet på timar, som etter mitt syn var riktig, men som no er det motsette av Venstres politikk. Derimot har denne regjeringa gjennomført eit omfattande nasjonalt kompetanselyft for lærarane på over 1 milliard kr. Det har utløyst den same innsatsen lokalt, samtidig som vi i år klarar å finne rom til å utvide med 5 timar. Representanten kan kjenne seg trygg på at vi vil klare å prioritere både kompetanse og andre viktige område i skulen når vi kjem med budsjettet for 2009.

Anders Anundsen (FrP) [12:04:32]: Forrige replikant vet hvilke knapper som skal trykkes på, forstår jeg. Engasjementet til statsråden steg.

Det er jo en naturlig arbeidsdeling mellom opposisjon og posisjon. Opposisjonen skal være utålmodig og pushe på, mens posisjonen skal si at dette tar nok tid. Den jobben gjør statsråden på en utmerket måte, men noen ganger kan man ikke bare si det, fordi dette er både et kortsiktig og et langsiktig problem. Det er en utfordring som også må få en motsvarende strategi, både en på kort sikt og en på lang sikt, og det er det dette forslaget for så vidt dreier seg om. Man tenker altså på etterutdanning som en del av et etterutdanningssystem, og videreutdanning som en del av et videreutdanningssystem, og man må ikke blande dette sammen for mye.

Det er underlig at ikke statsråden kan støtte forslag nr. 3, som går ut på å gi en individuell opplæringsrett til de lærerne som er i skolen i dag, slik at elevene som går i skolen i dag, kan nyte godt av den tverrpolitiske enigheten om å satse på lærerkompetanse.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden på om ikke han vil oppfordre sine regjeringspartnere i Stortinget til å støtte det forslaget i dag.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:05:42]: Det er òg ei anna arbeidsdeling som av og til vert veldig tydeleg mellom Regjeringa og opposisjonen. Det er at Regjeringa faktisk gjennomfører klare forbetringar når det gjeld situasjonen for lærarane, medan opposisjonen pratar om det same.

Vi har i 2008 eit stort kompetanselyft for lærarar og for Noreg, som t.d. har treft mange skuleleiarar, mange innanfor realfag og mange innanfor framandspråk, og som over år har vore på langt over 1 milliard kr. Same år har vi funne rom til å utvide timetalet i skulen, og no i 2008 har vi òg innført formelle kompetansekrav for tilsetjing på ungdomstrinnet i tre sentrale fag. Realiteten er at vi faktisk i dag gjennomfører dei forbetringane. Så kan eg garantere at det vil kome endå meir i seinare budsjett på dette området. Vi skal gjere det gjennom systematisk å leggje grunnlag for eit godt arbeid og presentere det for Stortinget på ein skikkeleg måte.

Odd Einar Dørum (V) [12:06:53]: Venstre er stolt over Bondevik II-innsatsen for et kunnskapsløft, og det skulle bare mangle at den sittende regjering ikke hadde fulgt opp Kunnskapsløftet. Det ble jo inngått en avtale med Stortinget, så det motsatte ville ha vært et avtalebrudd på linje med at mitt parti ikke hadde fulgt opp satsingen på barnehager. Så jeg regner med at statsråden ikke antydet at det var det man skulle gjøre. Det er jo greit å skryte av at man følger opp en avtale, men i Norge er det vanlig at man får påtale hvis man ikke følger avtaler. Det å følge dem er det normale.

Mine spørsmål til statsråden er: Nå har man fått Kunnskapsløftet og har satt i gang etterutdanningen. Når skal SV komme til den samme erkjennelse som Utdanningsforbundet kom til før valget i fjor høst, at i valget mellom enda flere timer i skolen og systematisk kompetansegivende videreutdanning for lærerne, skal man gi lærerne videreutdanning? Når skal man komme til den samme tunge erkjennelsen som regjeringene i nabolandene har kommet til? Når vil man sette lærerne først ved å bruke pengene på dem? Vi vet det er håndterbare størrelser, men må man velge. Det virker som om statsråden for øyeblikket velger å lovfeste frukt og grønt framfor i dag å fastsette ambisjoner på vegne av lærerne i norsk skole.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:08:00]: Realiteten er at vi i 2008 gjer begge delar. Vi løyvde 375 statlege millionar kroner til eit kompetanselyft for lærarane. Det er det same beløpet som vi har løyvd over år, og det er ein betydeleg sum, som representanten Dørum er godt kjend med, og som har utløyst omtrent det same lyftet lokalt.

Så har vi òg funne rom for å utvide timetalet i skulen. Det var Venstre tidlegare for, men dei er no mot. Vi har gjort både det som var første prioritet for Utdanningsforbundet, og det som ikkje var like høgt prioritert, men som likevel er viktig. Begge delar vart presenterte i budsjettet for 2008. Budsjettet for 2009 vil presentere korleis vi vil bruke dei offentlege pengane i 2009. Slik var det under den førre regjeringa, og slik er det under denne regjeringa. Eg kan seie at vi skal jobbe vidare med systematisk kompetanseheving, og at vi har ein ambisjon om framleis å ha ein skuledag som går i retning av ein heildagsskule.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Gundersen (H) [12:09:23]: Som en kommentar til siste replikkveksling: Det var jo den forrige regjeringen som virkelig satte fart i timetallsutvidelsen. Der er det bare å ønske velkommen etter.

Det var ikke det som var grunnen til at jeg tok ordet. I og for seg var det representanten Elvik som kom med en drøm av en lissepasning når man er i en slik debatt som dette. For det første sa hun at NOKUT-rapporten kom i fjor. Den kom i 2006. Så man har brukt ganske så lang tid på å tenke seg om. Det har man begrunnet med at man skulle høre på professor Peder Haug.

Jeg har her et intervju med professor Peder Haug i Klassekampen den 6. desember 2007, der det heter: «Kva gjekk gale i skulen? Venstresidas pedagogikk har gjort den norske skulen kunnskapsfiendtleg.» Jeg får jo håpe at man lytter godt, for her er det ganske mange kraftsalver:

«Det pedagogiske alternativet som vann fram var ei bestemt reformpedagogisk retning. Den vart politisk og pedagogisk korrekt. Det var i stor grad venstresida sin pedagogikk, og han vart driven fram i kompaniskap mellom radikale lærarar, forskarar og politikarar.»

Med referanse til forrige sak: Det er ikke så rart at vi er opptatt av litt åpenhet rundt hva slags resultater denne skolen faktisk produserer.

Videre står det:

«Det er difor gradvis blitt eit anarki i opplæringa.»

Og det står:

«Norske elevar er mellom dei i heile OECD-området som blir følgde opp og kontrollerte minst av lærarane sine.»

Og:

«Konsekvensane av desse trekka som finst mange stader i skulen har vorte at han har gått i ei kunnskapsframand og kunnskapsfiendtleg retning.»

Dette er ganske kraftige ord, og når Åsa Elvik sier at man skal lytte til professor Peder Haug, håper jeg inderlig at Regjeringen lytter veldig godt og tar konsekvensene av det.

Leif Helge Kongshaug (V) [12:11:55]: Når jeg tar ordet, er det fordi jeg har lyst til å påpeke sammenhengen mellom skolen, næringslivet og velferdssamfunnet vårt.

Norge er et høykostnadsland med høye lønninger og dyre varer. Det henger selvfølgelig sammen med den høye velferden vi har i landet vårt. Det gir oss også en del utfordringer i form av krav til hurtige omstillinger, og at vi hele tiden må ligge i front når det gjelder kompetanse. Det er en strategi som det er tverrpolitisk enighet om. Desto vanskeligere er det å forstå at vi ikke har tatt disse realitetene inn over oss, med tanke på hvordan vi skal legge grunnlaget for en fortsatt velferd basert på kompetanse.

Kunnskap kommer ikke av seg selv, men som et resultat av bevisst satsing på kanskje et av de viktigste yrkene vi har i samfunnet, nemlig læreryrket. Den satsingen har vært for dårlig over relativt lang tid. Rett nok har det med jevne mellomrom - og for ofte, etter min mening som skolemann - kommet stadig nye læreplaner. Vi har hatt en skole i stadig omstilling, men vi har ikke hatt en strategi for den viktige kunnskapsoppbyggeren vi har, nemlig læreren. Derfor fremmes det Dokument nr. 8-forslaget som er til behandling i Stortinget i dag, men som dessverre ikke synes å få nok oppslutning til å bli gjennomført.

Kunnskapssamfunnets viktigste bidragsyter, læreren, må settes i fokus, og det må stilles krav til faglig kompetanse. Dette tar tid. Derfor er det viktig å komme i gang.

Alle som har arbeidet i skoleverket, vet at faglig trygghet og oversikt er grunnleggende for at man skal være en god pedagog. Læreryrket må få forhøyet status gjennom lønn og faglig påfyll. Det må igjen bli status å ha et yrke der man er stolt over å formidle kunnskap, en kunnskap som vil være bærebjelken i det norske velferdssamfunnet i kommende generasjoner.

Næringslivet etterspør folk med kompetanse. Skolen skal være et speilbilde av samfunnet. Da må også næringslivets behov for kunnskap gjenspeiles i skolen. Skolen er bygninger og materiell, men det viktigste innholdet er læreren. Det har vært mye fokusering på bygninger, inneklima, små og store skoler, men nå er det læreren som kunnskapsformidler som må gis et løft og gis muligheter for systematisk kompetanseheving.

I dag har Stortinget sjansen til å komme seg fra retorikkens banehalvdel over på handlingens banehalvdel. Det er som kjent der det scores mål. Pasningen er lagt gjennom dagens Dokument nr. 8-forslag. Da gjelder det å utnytte det i form av mål.

Odd Einar Dørum (V) [12:15:19]: Statsråden ble litt engasjert av Venstres utfordring, og det er bra, for det er i spisse utfordringer politikken drives framover. Det er i åndelig og praktisk konkurranse det skapes resultat, så jeg skal skjerpe konkurransen ytterligere.

Det er helt rett at Venstre i Bondevik II-regjeringen sammen med andre partier gikk inn for Kunnskapsløftet - Kristin Clemet var statsråden. Det er også riktig at vi gikk inn for flere timer i skolen. Det er også rett at vi avviste å forkorte skoletiden. Så vi vedstår oss en rekke tiltak i den perioden. Men nå snakker vi om tiden etter 2005. Da skal selvfølgelig statsråden ha sin del av rosen for at han holder ord etter en avtale om å satse på etterutdanning i skolen, ca 375 mill. kr pr. år.

Mitt tema var ganske enkelt: Når vi er her nå, hva prioriterer vi da - når man ikke har penger til alt? Hva setter man da først? Setter man da først de pengene som ville gitt oss en systematisk kompetansegivende videreutdanning med et semester hvert 8. år - ca 2,5 milliarder kr - tilsvarende omtrent det det koster å putte inn 5 ekstra timer i skolen? Det var ut fra den problemstillingen Helga Hjetland som fagforeningsleder sa: Har vi ikke penger til alt, må videreutdanning komme først. Og statsråden har jo ikke penger til alt. Han har iallfall ikke hatt det til nå. Så langt har statsrådens og SVs svar vært følgende: Vi fyller på med timer og snakker pent om lærerne. Blink vakkert til lærerne og sving deretter ut i den handlingsmessige tåkeheim.

For ytterligere å skjerpe dette: Når folk i kommuner som mangler penger, vil prioritere, f.eks. mellom lærere og frukt og grønt, har statsråden sikret seg at de blir tvunget å velge frukt og grønt selv om de ikke vil det, selv om de ut fra kommunale forhold vil velge flere lærere. Det er summen av disse handlingene som begynner å bli påtrengende sjenerende. Midt i denne tiden har statsråden sammen med statsministeren sterke innlegg om å styrke læreren, vi skal bygge læreren, vi skal ha et lærerløft - en tung artikkel av statsråden i Samtiden. Så kommer vi inn i de praktiske handlingene, og da går man for det første systematisk mot å stille faglige ambisjoner for alle lærere, selv om statsråden var godt inne på argumenter som kunne talt for det i en tidligere replikkveksling her. Og så går man systematisk mot systematisk kompetansegivende videreutdanning - et synspunkt som de fleste forstår, som en serie kommunalpolitikere i Norge nå argumenterer for, men som det er umulig å få gehør for i en regjering.

For min del og for Venstres del tror vi at dette ikke skyldes at statsråden ikke skjønner dette, men at han ikke har nok penger til det. Vi tror at han heller ikke har vilje til å prioritere det viktigste først. Når man ikke har vilje til å prioritere det viktigste først, blir det følgende parole som gjelder: Hev stemmen, bli agitatorisk, snakk flott om alt annet enn det det gjelder, og snakk deg bort fra at man ikke prioriterer systematisk kompetansegivende videreutdanning først. Men Venstre vil gjøre det viktigste først: flere lærere - nedstemt nå i Stortinget (presidenten klubber) - og systematisk videreutdanning.

Da falt klubben for å understreke det siste ordet.

Presidenten: Kanskje ikke av den grunn -.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [12:18:42]: Eg skal vedgå at eg er veldig glad i konkurranse, men eg mislikar sterkt faktiske feil. Det er altså slik at i 2006 prioriterte vi eit kompetanselyft for lærarane, i 2007 prioriterte den raud-grøne regjeringa eit kompetanselyft for lærarane og i 2008 gjorde vi det same - 375 mill. kr. Det representanten Dørum har etterlyst, har vi prioritert tre år på rad. Og kva vi prioriterer i 2009, skal kome fram i budsjettet som blir lagt fram for 2009. Men i 2008 gjorde vi ein ting i tillegg: Vi prioriterte å utvide skuledagen med 5 timer på første til fjerde klassetrinn.

Så vil ikkje representanten Dørum snakke så mykje om tida før 2005, men vi må likevel halde litt fast i det, sidan Venstre sat i regjering og styrte dei fire åra. Då synest eg det er ei lett forvirring ute og går her, for då utvida Venstre skuledagen med fleire timar, noko som var fornuftig. No er dei imot det. Lærartettleiken i Noreg gjekk ned under den førre regjeringa. No meiner Venstre at det er viktig å få fleire lærarar inn i skulen. Då vart det ikkje løyvt pengar. Sjølv om det vart teke initiativ til og vedteke eit kompetanselyft, var det små beløp som vart løyvde i denne perioden. Det er her dei store summane har vorte løyvde.

Det siste er at representanten Kongshaug seier frå Stortingets talarstol at det var for mange nye læreplanar i skulen, medan Venstre hadde ansvar for at det vart vedteke å innføre ein ny læreplan i den førre perioden. For å seie det litt enkelt trur eg Venstre må bestemme seg for om dei skal vere Venstre eller Høgre. Venstre har vore veldig mykje Høgre dei siste åra. No gjer dei eit forsøk på å vere Venstre. Då trur eg dei må gå meir til oss som verkeleg har kompetanse på det å vere til venstre, og som er det til dagleg, i staden for å vere til høgre. Det vil fort verte slik at dersom Venstre og Høgre igjen skal sitje i ei regjering, går det som i førre periode: Det vert Høgre og nesten ingenting Venstre, heller ikkje i skulepolitikken.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [12:21:14]: Debattene våre har en tendens til å ta seg opp mot slutten, så også denne.

I likhet med statsråden misliker jeg også sterkt faktiske feil. Når statsråden står på talerstolen og sier at denne regjeringa prioriterte kompetanseheving for lærerne i 2006, 2007 og 2008, vil jeg bare si at det skulle nesten bare mangle. En avtale som gjaldt fra 2005, ble inngått mellom det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet, KS, Utdanningsforbundet, Skolenes landsforbund, Norsk Skolelederforbund - omtrent alt som kunne krype og gå innafor kommunalt skolestyre - og ikke minst lærerne. De inngikk en avtale om at det skulle foretas et historisk stort kompetanseløft for lærerne, og det var en forutsetning for å kunne klare å gjennomføre Kunnskapsløftet. Det arbeidet ble altså igangsatt, og da arvet man et budsjett i 2006 som man selvfølgelig ikke reduserte hva angår etter- og videreutdanning av lærere. Noe annet skulle jo bare mangle, da hadde man jo brutt den avtalen som var inngått mellom alle parter som har noe å si i forhold til lærere og etter- og videreutdanning av lærere. Derfor er ikke det noen stor bragd av den sittende regjering at de har klart å videreføre en avtale som andre har inngått. Snarere tvert imot skulle det bare mangle at ikke den ble videreført.

Det som er spørsmålet nå, er jo hva man skal gjøre i framtida. For ikke lenge siden behandlet vi her i Stortinget et forslag om å videreføre dette kompetanseløftet i tre år til, etter at perioden utløper i 2008, slik at man kunne sørge for at man fikk en mer langvarig og systematisk kompetanseheving for lærere. Hvilke partier var det som stemte det ned? Jo, det var nettopp regjeringspartiene.

Når vi både har innført og fått på plass en avtale om kompetanseheving for lærere i den forrige regjeringa - som den nåværende regjeringa viderefører - prøver vi selvfølgelig å få det kompetanseløftet til å vare enda lenger, for at enda flere lærere skal bli enda bedre utrustet til å drive undervisning for våre barn. Hva gjør regjeringspartiene da? Jo, ved første og beste anledning der de har muligheten til å omsette ord til handling, velger de å stemme imot. Derfor syns jeg det blir noe hult når statsråden og andre fra regjeringspartiene står på talerstolen her i salen i dag og påstår at det er de som er de store velgjørerne når det gjelder etter- og videreutdanning av lærere. De gjør det de er forpliktet til etter en avtale som er inngått, men de gjør heller ikke mer.

Presidenten: Odd Einar Dørum har hatt ordet to ganger tidligere, og får ordet til en kort merknad på inntil 1 minutt.

Odd Einar Dørum (V) [12:24:03]: Statsråden og jeg deler en etikk, nemlig at fakta skal være rett, og fakta ble nettopp kommentert på en meget grundig måte av representanten Ine Marie Eriksen Søreide.

Det statsråden skal være lykkelig for, er at han slipper å styre i Stoltenberg II-regjeringen ut fra SVs program, for da ville det vært betydelige problemer knyttet til å snakke så sterkt som statsråden gjør om å satse på kunnskap og å satse på læreren.

Av og til kan jeg bli sjarmert av representanten Sponheims frodige retorikk. En dag han etter å ha duppet av litt så på tv, lurte han på om det var meg i en yngre og penere utgave som var der. Poenget er at det var statsråd Solhjell han hadde hørt snakke sterkt og intenst om lærere og lærerkompetanse. Det gjorde inntrykk på Sponheim, så stort inntrykk at han senere fortalte det til det norske folk.

Men det som er avgjørende, er ikke å snakke pent om lærere og lærerkompetanse. Det avgjørende er å handle rett og å prioritere. Det jeg vil konstatere på slutten av denne debatten, er at statsråden så langt ikke har vært i stand til å prioritere penger til en systematisk kompetansegivende videreutdanning for norske lærere.

Så får vi se - vi skal følge nøye med på hva som skjer i de kommende tentamenene fram til valget i 2009.

Anders Anundsen (FrP) [12:25:26]: Jeg synes vi klarte oss ganske godt, jeg, helt til oppløpssiden.

Det har vært en god debatt på mange måter, men når diskusjonen om hvem av gutta som er flinkest i klassen, kommer, da kommer også engasjementet, og det er egentlig litt bekymringsverdig, for engasjementet i denne saken bør ligge i det saken faktisk handler om, ikke i hvem som har gjort eller ikke har gjort hva. Realiteten er at det foreligger tre konkrete forslag som i sum vil bidra til å bedre opplæringssituasjonen for lærerne, og det er bekymringsfullt at ikke regjeringspartiene er med på det.

Det hjelper lite med oppramsinger. Ambisjoner uten handlekraft hjelper også lite. Derfor prøvde jeg i replikkordskiftet å få statsråden til å være tydelig på i hvert fall ett av forslagene, nemlig forslag nr. 3 - som ikke koster penger engang, og som kan gjennomføres innenfor den rammen som statsråden nå har skrytt av at han har fulgt opp i 2006, 2007 og 2008 - hvor vi ønsker en individuell etterutdanningsplan for lærere, på samme måte som vi ønsker individuell opplæring av elever.

Individuell opplæring er et av nøkkelbegrepene i skolepolitikken, tverrpolitisk. Alle er opptatt av individuelt tilrettelagt opplæring for elevene. Hvorfor skal vi ikke være like opptatt av det for lærerne? Hvorfor skal vi ikke legge den samme systematikken til grunn for lærerne? Jeg vil igjen utfordre statsråden på det: Vil statsråden anbefale sine regjeringspartier i Stortinget å støtte forslag nr. 3, slik at vi i hvert fall kan få til en individuell etterutdanningsplan for lærerne, slik at vi får en målrettet innsats i alle fall på det området, uten at det koster mer penger?

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:27:24]: Jeg blir opprørt av å høre på den beskrivelsen av den norske skolen som vi får oss presentert i dag. Jeg blir også opprørt over å høre på beskrivelsen av den norske læreren og mangel på kunnskap og kompetanse. Det er aldeles utrolig. Vi har en norsk skole i dag - en norsk fellesskole - som er en god skole, og som yter god undervisning til den norske eleven. Vi har også områder som vi har utfordringer på, og som vi har vist at vi har tatt på alvor i de siste årene vi har styrt.

Jeg vil bare minne opposisjonen på én ting, at i forrige periode, med Høyre-regjering, var det kraftige nedskjæringer i alle kommuner. Jeg har selv vært med på å nedbemanne skolen med 20 årsverk. I denne perioden har vi styrket kommuneøkonomien betraktelig, noe som har gjort at antallet lærerårsverk i skolen faktisk vokser. Det er vel kanskje den viktigste faktoren for at vi skal sikre kvalitet i skolen. Vi har også fulgt opp Kunnskapsløftet med penger og satset systematisk når det gjelder de fagene som har vært knyttet til reformen. Vi har også sagt at vi ønsker fortsatt å satse systematisk på skolen.

Derfor blir det forstemmende å sitte her i dag og høre på utsagn som får det til å virke som om den norske skolen er i ferd med å bryte sammen. Det er den faktisk ikke. Det er en god skole, det er en god fellesskole, som gjennom årtier har sørget for at alle barn i Norge, uansett størrelse på foreldrenes lommebok, har fått en god skolegang og kunnet delta i samfunnslivet. Derfor synes jeg det er aldeles håpløst å høre på debatten i dag og det angrepet som kommer på den kunnskap og kompetanse som faktisk finnes i den norske skolen.

Anders Anundsen (FrP) [12:29:56]: Jeg hadde ikke tenkt å bli opprørt, men nå ble jeg det faktisk, for å fremstille denne saken som om det handler om et angrep på kunnskapen hos lærerne, blir totalt bakvendt. Målet her er at vi skal bidra til å gi lærerne det de etterlyser mest selv. Utdanningsforbundet har vært tydelig på at det er viktig å prioritere etter- og videreutdanning. Det er det viktigste.

Så fremstiller man en debatt som handler om etter- og videreutdanning og tiltak for å gjøre dette på en bedre måte, som et angrep på kunnskapsnivået til lærerne og et angrep på skolen! Det er jo ikke det det handler om. Det handler om en genuin interesse for å gjøre skolen bedre. Skal vi gjøre skolen bedre, må vi tenke nytt. Og skal vi tenke nytt, må vi gjøre det her. Derfor blir jeg opprørt når disse tre forslagene, som vil være et stort gode for lærerne, blir fremstilt som et angrep på de lærerne de er ment å styrke. Slik er ikke virkeligheten.

Det har ikke gått regjeringspartiene hus forbi at vi i den norske skolen har ganske store utfordringer i forhold til læringsutbytte. Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at vi har behov for å legge forholdene bedre til rette for at lærerne skal få dratt mer ut av den kunnskapen de har, og tilegne seg enda mer kunnskap. Det trodde jeg også at regjeringspartiene var opptatt av. Derfor blir jeg bekymret når en debatt om kvalitetsheving, en debatt om å gjøre situasjonen for lærerne bedre, blir fremstilt på den måten som representanten Kristoffersen gjorde. Det er det ingen grunn til. Målet med disse forslagene er en bedre hverdag for lærerne.

Presidenten: Representanten Gunnar Gundersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en merknad på inntil 1 minutt.

Gunnar Gundersen (H) [12:31:39]: På lik linje med Anundsen ble jeg nokså opprørt over å høre Kristoffersens innlegg. Det er ingen som har snakket om at skolen er på tur til å bryte sammen. Jeg blir også nokså bekymret når jeg hører at Arbeiderpartiet er mer opptatt av å bortforklare at man faktisk har en del utfordringer i skolen, enn av å ta fatt på dem. At noen framstiller det som om skolen er på tur til å bryte sammen, tar jeg veldig sterkt avstand fra.

Dessuten kom Kristoffersen inn på kommuneøkonomien. Det trodde jeg heller ikke var en del av debatten i dag. Det er tilbakevist så mange ganger: Kommunesektoren kunne selvfølgelig ikke skjermes fra en generell nedgang i norsk økonomi da den forrige regjeringen gikk på, men de to siste årene til den regjeringen utviklet kommuneøkonomien seg vesentlig bedre enn den har gjort de to siste årene med den rød-grønne regjeringen vi har nå. Det står i Regjeringens egne tall i nasjonalbudsjettet. Det må snart være slutt på at man skaper de forventningene som ligger i det å snakke om at kommuneøkonomien er blitt så vesentlig mye bedre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.