Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:59:21]: (ordfører for saken): I representantforslaget fra Woie Duesund og Dåvøy bes Regjeringen om å iverksette flere tiltak for å redusere antallet som bli uføre i ung alder på grunn av psykiske lidelser. Jeg deler bekymringen som ligger til grunn for forslaget. Nylig reiste jeg en interpellasjon om samme sak, og jeg opplevde at både statsråden og et samlet storting så med stor bekymring på at ungdom utgjør en så stor del av nye uføre. Blant disse unge er ulike psykiske lidelser den dominerende årsaken til at personer innvilges uførepensjon.

Forskere forteller oss at psykiske lidelser fortsatt er skambelagt, og at mange lar være å oppsøke hjelp i tide. I representantforslaget vises det til at bare en av tre som mottar uføretrygd på grunn av psykiske problemer, oppgir at de har søkt om hjelp for sine lidelser. En samlet komite understreker behovet for å styrke kompetansen både i velferdsforvaltningen og i det medisinske hjelpeapparatet når det gjelder psykisk helse. Og vi legger til: Det er viktig at sektorskillene i forvaltningen ikke begrenser samhandlingen.

Den nasjonale strategiplanen for arbeid og psykisk helse som ble framlagt av Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet høsten 2007, er et viktig skritt i riktig retning. Et bredt flertall i komiteen understreker dette i sine merknader. Gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse - og det er noe annet - har kommunene blitt mer sentrale aktører i hjelpearbeidet for ungdom med psykiske lidelser, og Regjeringen har dessuten varslet at skolehelsetjenesten skal styrkes. Dette er et viktig forebyggende tiltak.

Komiteen har vurdert de fire forslagene som fremmes i representantforslaget, og er noe delt i vurderingene av dem. Det foreligger en mindretallsinnstilling, hvor Kristelig Folkeparti, på et av punktene med tilslutning fra Venstre, følger opp hovedelementene i forslagene. Jeg skal kort få kommentere hvorfor flertallet ikke ser det som nødvendig å gå inn på forslagene slik de foreligger.

Når det gjelder forslaget om at regelverket for kvalifiseringsprogrammet gjennomgås slik at alle som mottar et medisinsk behandlingstilbud for psykiske lidelser, kommer inn under programmet, viser komiteen til at kvalifiseringsprogrammet vil dekke denne gruppen forutsatt at programmet vurderes som hensiktsmessig for å styrke vedkommendes muligheter i arbeidslivet. Men dette er et nytt tiltak, og det er viktig å sikre informasjon om hvordan ordningen kan brukes for denne aktuelle gruppen.

Så foreslår forslagsstillerne at det innføres et egenandelsfritak for personer under 40 år etter visse kriterier. Komiteens flertall slutter seg her til statsrådens vurdering, at dette ikke er en hensiktsmessig løsning. Det vil også kunne slå uheldig ut i forhold til andre grupper med svak økonomi.

Når det gjelder forslaget om at det iverksettes et nytt kompetanseprogram i arbeids- og velferdsforvaltningen om psykiske lidelser, viser komiteens flertall til at dette allerede ivaretas gjennom igangsatte prosjekter. Men selv om komiteen understreker betydningen av at det utvikles bedre kompetanse på psykiske lidelser, mener komiteen de iverksatte tiltakene må få virke før nye settes i gang. Men flertallet ber departementet ha fokus på samhandlingen mellom helsetjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen og holde Stortinget orientert om dette.

Forslagsstillernes siste forslag er knyttet til et ønske om å øke bevilgningene til forskning og etablere et eget kompetansesenter for psykisk helse. Flertallet mener det arbeidet som er igangsatt gjennom bevilgningene til «Program for psykisk helse 2006-2010» i Norges forskningsråd og gjennom regionale kompetansesentre, imøtekommer de behov forslagsstillerne reiser i sitt forslag. Men vi deler altså vurderingene av behovet for forskning og utvikling av bedre kompetanse på dette området.

Selv om vi fra komiteens side konkluderer litt forskjellig når det gjelder behov for enkelttiltak, vil jeg understreke at det er en samlet komite som stiller seg bak forslagsstillernes engasjement for å utvikle bedre og mer effektive tiltak for å redusere antallet som blir uføre i ung alder på grunn av psykiske lidelser. Det er et viktig arbeid forslagsstillerne har gjort, og dette er noe vi skal jobbe videre med.

Lise Christoffersen (A) [11:04:30]: Representantene Dåvøy og Woie Duesund reiser en svært viktig problemstilling - hvordan kan vi redusere antallet som blir uføre i ung alder på grunn av psykiske lidelser? Av innstillingen går det fram at komiteen er samstemt i sin bekymring for disse unge, som tidlig faller utenfor på mange av de områdene som er viktige for deres jevnaldrende.

Uansett hvor ressurssterk du måtte være på andre områder, blir du sårbar når psykiske lidelser rammer. Som forslagsstillerne peker på, har altså over halvparten av de uføre under 40 år ulike psykiske lidelser som hoveddiagnose. Legger vi til sekundærdiagnose, blir andelen enda høyere. Forsker Morten Blekesaune ved NOVA skriver i sin rapport om unge uførepensjonister at andelen med psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser blant uføre under 25 år er enda høyere enn det igjen.

Ser man alle uføre under ett, er ikke de yngste uføre med psykiske diagnoser så mange, men de fortjener i høyeste grad samfunnets oppmerksomhet. Dette er personer med livet foran seg. Når psykiske lidelser tidlig blir inngangen til en passiv tilværelse som trygdemottaker, skal det ikke mye fantasi til for å forestille seg at det i seg selv ikke akkurat bidrar til å gjøre livet lettere. Selv om du får en sikkerhet for en inntekt på et visst nivå, er det likevel mye du må forsake av det som er viktig for unge mennesker, av det dine jevnaldrende etter hvert opparbeider seg av utdanning/kompetanse, interessante jobber, aktiv fritid, for å nevne noe.

Så vet vi at unge uføre har vært en viktig målgruppe helt siden arbeidslinja ble lansert for over 20 år siden. Allerede da visste vi at rundt halvparten av de unge uføre ikke engang hadde vært innom et attføringstiltak før de i praksis ble utestengt på permanent basis. Blekesaune påpeker at registerdataene for unge uførepensjonister med psykiske lidelser er usikre når det gjelder hvor lenge helseproblemene har vart, om de er medfødte eller ikke. Men for gruppen som ble ufør i alderen pluss/minus 30 år, finner han imidlertid at det tar i gjennomsnitt seks-sju år fra første registrerte uføretidspunkt til uførepensjonering. Spørsmålet er da: Hva skjer i den perioden?

Mange tiltak har vært prøvd både av typen pisk og gulrot. Ingen bruker mer penger enn oss på rehabilitering og attføring, men foreløpig altså uten de store resultatene. OECD påpeker dette, de norske forskningsmiljøene likeså. De har påvist forskjeller i både virkemiddelbruk og resultater mellom Norge og andre land. Tilbakemeldingen er at våre tiltak har vært mindre individuelle og ikke direkte arbeidsrettet, slik som mange andre steder. Det må bety at den kursendringen vi nå gjør, med NAV-reform, arbeidsavklaring, kvalifiseringsprogram, lønnstilskudd og tilrettelegging på arbeidsplassen, må være skritt i riktig retning.

Å se den enkeltes behov må også bety å se den enkeltes behov for medisinske tjenester. Det er et tankekors at én av tre aldri har søkt hjelp for sine psykiske lidelser. De kan altså i gjennomsnitt ha gått i seks til sju år, kanskje lenger, uten at dette har blitt fanget opp. Samtidig vet vi jo at alle må ha vært innom en medisinsk vurdering før uførepensjon innvilges. Man må ha vært i kontakt med det øvrige hjelpeapparatet, kanskje også en rådgivende lege i trygdesystemet. Hvordan er det da mulig at så mange ikke får medisinsk oppfølging? Igjen: Hva har skjedd i de seks til sju årene forut? Er det primærlegen som har sviktet? Har det manglet noen å henvise til? Har hjelpeapparatet ellers gitt opp for lett? Mangler det gode nok systemer for oppfølging av søkere til uførepensjon og nye uføre? Mangler vi virkemidler? Mangler vi tilgang på kompetanse?

Forslagsstillerne nevner selv betydningen av å fange opp problemene tidlig, på de unges egne arenaer. Skolen er en slik opplagt arena. Men vi har kanskje ikke utrustet skolen godt nok når det gjelder evnen og muligheten til å gjøre det.

Hva gjør vi så? Statsråden har i sitt brev vist til en rekke tiltak som er iverksatt, både internt i velferdsstaten, bl.a. med å bygge opp kompetanse i førstelinjen, og innenfor psykiatrien, ikke minst handlingsplanen for arbeid og psykisk helse.

Jeg er av den overbevisning at disse tiltakene nå må få tid til å virke. Flertallet har sympati for forslagsstillernes innspill, men vi foreslår altså at representantforslaget vedlegges protokollen. For det som er viktig nå, er jo, som jeg sa, at tiltakene må få tid til å virke. Det som er viktig, er å jobbe strategisk, systematisk og langsiktig, med nøye vurdering av oppnådde resultater underveis.

Unge uføre med psykiske lidelser er opplagt en gruppe der vi må følge med på om tiltakene har den ønskede virkningen. Jeg tror det er den strategiske, langsiktige jobbingen som er viktigst nå, ikke først og fremst hele tiden å innføre nye tiltak, selv om de i utgangspunktet er aldri så gode. Vi må ha fokus på det vi nå har gjennomført, og se om vi oppnår de ønskede resultatene.

Kenneth Svendsen (FrP) [11:09:49]: Saksordføreren hadde en god gjennomgang av saken, så man kunne kanskje latt være å ta ordet, men jeg vil likevel komme med noen betraktninger.

I Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2007-2008 og i sitt alternative budsjettforslag har Fremskrittspartiet fremmet forslag om en økt bevilgning til psykiatrien på 100 mill. kr. Også under kap. 701 Forskning fremmet Fremskrittspartiet forslag om å øke bevilgningen med 100 mill. kr.

Fremskrittspartiet anser psykiatrien som et område der forskningsinnsatsen må trappes opp, og støtter forslagsstillernes intensjoner om økt forskning som kan bidra til å bedre situasjonen både på arbeidsmarkedet og helsemessig, for flere pasienter med psykiske problem.

Fremskrittspartiet er enig i at innsatsen når det gjelder forskning på psykiatri, bør økes betydelig. Når det gjelder opprettelse av et eget kompetansesenter, er Fremskrittspartiet usikker på hvordan et slikt senter kan legges til en allmennmedisinsk avdeling ved et universitet. Dersom det skal opprettes et kompetansesenter for psykiatri, må det beskrives nærmere hvilken del av psykiatrien det skal dreie seg om, og hvilke oppgaver et slikt senter skal ha. Fremskrittspartiet mener at et kompetansesenter eventuelt må legges til et universitetssykehus.

Fremskrittspartiet støtter intensjonene som forslagsstillerne har, men mener på denne bakgrunn at det er fornuftig å avvente helseforetakenes forslag til hvilke nasjonale kompetansesenter det er behov for i spesialisthelsetjenesten, og hvor disse bør lokaliseres, og vil komme tilbake til saken når forslager foreligger.

Martin Engeset (H) [11:11:41]: Norge er ett av de, om ikke det, land i verden som har størst andel uføre av den arbeidsføre befolkningen. Dette burde være et tankekors, ikke minst med tanke på at det gjennom mange år har vært en bred politisk oppmerksomhet og et bredt engasjement knyttet til dette feltet. Men resultatene har så langt uteblitt. Det bør også være et tankekors sett i det perspektiv at FN år etter år kårer Norge til verdens beste land å bo i. I det bildet er det altså slik at vi på en rekke områder har forhold som vi ikke har veldig stor grunn til å være stolte av, for å si det litt forsiktig.

Dette forslaget fra Kristelig Folkeparti setter fokus på ett av disse områdene, nemlig unge uføre. For hvilket signal er det samfunnet og vi som politikere sender ut til unge mennesker som har behov for hjelp, når disse overlates til seg selv med merkelappen «ufør»? Veldig mange av disse menneskene har mulighet til å komme seg videre med god oppfølging og hjelp.

Problemstillingen er likevel ikke, slik jeg oppfatter representantforslaget, kun hvilke tiltak som skal hjelpe unge uføre med psykiske lidelser ut av en situasjon med uføretrygd. Den viktigste oppgaven er faktisk å sørge for at unge mennesker med psykiske lidelser får den hjelp, behandling og oppfølging de trenger for å forhindre at de blir uføretrygdet. Slik oppfatter jeg representantforslaget. For å klare dette tror ikke Høyre at egenandelsfritak er løsningen. Løsningen er heller å sikre at vi ikke har en mangelfull behandlingskapasitet for mennesker med psykiske lidelser. Dette har lenge vært en utfordring, men jeg kan vel tillate meg å legge til at den utfordringen ikke har blitt lettere å løse med det vi fra Høyres side mener er Regjeringens allergi mot private løsninger og samarbeid med private krefter.

Høyre støtter Kristelig Folkeparti når det gjelder behovet for å øke forskningsbevilgningene til psykisk helse. Høyre vil øke bevilgningene til forskning. Det nytter ikke lenger å basere seg på hvileskjær i forsknings- og utdanningspolitikken, derfor er vi opptatt av at det må forskes mer på psykisk helse og de utfordringene som hører med.

Vi mener det er viktig at de attføringstjenester som tilbys mennesker som skal få en ny sjanse, også åpnes for unge uføre med psykiske lidelser. Jeg oppfatter departementet dit hen at dette er noe som allerede er under utvikling, bl.a. i forbindelse med kvalifiseringsprogrammet. Problemet for unge uføre med psykiske lidelser er likevel ikke i første omgang at det er mangel på attføringsmuligheter, men at det er et betydelig behov for et bedre helsemessig behandlingsapparat.

Karin Andersen (SV) [11:15:18]: Jeg tror det er behov for å gjenta at det ikke er uføretrygden som er problemet, men manglende oppfølging av dem som med bedre hjelp kunne ha unngått å havne i en situasjon der man blir avhengig av uføretrygd. Uføretrygden er vel en av grunnene til at Norge er kåret til et land det er godt å bo i. Det er aller mest alvorlig, sjølsagt, for den enkelte, hvis man er ung og får en psykisk sykdom, men ikke får helsemessig oppfølging og bistand til å komme i arbeid og aktivitet.

Det har vært en del tall og diskusjon her. Det blir sagt at hvis man blir syk og detter ut av arbeidslivet, skal man ikke være sykmeldt lenge før man risikerer å dette helt ut. Da fikk jeg på min pult i går i hvert fall et dokument som jeg syntes var mer optimistisk enn det jeg har sett på lenge. Det er rapport nr. 2 for 2008, Arbeid og velferd, fra NAV. Det er en ny rapport som viser at hele 67 pst. av dem som er sykmeldt i mer enn åtte uker, er i arbeid etter tre år. Det er nye tall. Det er gledelige tall, som viser at det faktisk nytter, og at det også gjelder dem med psykisk diagnose. Jeg lette i tabellene for å finne diagnosebaserte tall, og det viser seg at tallene for denne gruppen faktisk er lik tallene for andre grupper. Det betyr jo at utsikten for denne gruppen med hensyn til oppfølging, både på helse og tilpasning i arbeidslivet, er bedre enn det vi har trodd, også når man ikke har grepet inn veldig tidlig.

Når det gjelder ungdom, er det jo slik at det bare er 1,5 pst. i aldersgruppen 18-29 år som er uføretrygdet. I befolkningen ellers er det 11 pst. Men det som er bekymringsfullt, er den store økningen vi har sett fra 1997. Den er på hele 35 pst. Da er det mange tiltak som har vært nevnt her i dag, som settes inn.

Jeg har lyst til å peke på noe av det andre viktige arbeidet som Regjeringen gjør for barn og unge som er i en utsatt situasjon og som kan risikere å rammes av psykiske lidelser. Det er f.eks. satt i gang et stort arbeid i forhold til vold i nære relasjoner. Det vi vet, er at barn og ungdom som opplever vold i nære relasjoner, er utsatt for stor risiko. Sjøl om ikke volden går ut over dem sjøl, vet vi at de tar stor skade av å være vitne til vold. I tillegg til det har Regjeringen også opprettet Barnas hus, som skal være et kompetansesenter for å hjelpe barn som har vært utsatt for traumatiske opplevelser i forbindelse med slike situasjoner. Mange av disse tiltakene håper jeg, og Regjeringen, skal være med på å fange opp noen av de ungdommene og de barna som har vært i en slik utsatt situasjon at de vil slite med psykiske problemer, og ofte rusproblemer, i ungdommen og i voksenlivet sitt.

Det er også viktig det som nå gjøres og settes i gang i forhold til inngripen ved drop-out i skolen, det at man får alternative opplegg til opplæring og skolegang som er mer tilpasset det man sjøl synes man mestrer - for mestring er viktig, slik at man kan være i gode relasjoner i ungdomstida si.

Jeg har også lyst til å peke på at en del av den metodikken som vekstbedriftene og VTA representerer, kan være et godt tilbud også for en del ungdom som rammes av psykisk sykdom. Vi vet at det kan ta litt lang tid å bli frisk, og at man kan trenge en arbeidssituasjon som er trygg og skjermet i en periode, der man får en systematisk opplæring som følger den takten man selv mestrer. Fra flere vekstbedrifter meldes det at de har hatt god erfaring med å følge opp også ungdom som har hatt problemer både med rus, med drop-out og ikke minst med psykiske problemer.

I tillegg har jeg lyst til å peke på at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett har satt av midler også til en evaluering av PIA-prosjektet, som vi har diskutert her før - et attføringsopplegg spesielt rettet mot personer med psykiske problemer, som gjør at de skal kunne komme tilbake til arbeidslivet. Jeg ser fram til at vi skal få på plass mer metodikk i attføringen som er tilpasset folk med psykiske problemer.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:20:39]: Aller først: Som initiativtaker til det representantforslaget som vi debatterer nå, vil jeg takke saksordføreren, Dagfinn Sundsbø, for arbeidet med denne komiteinnstillingen.

Bakgrunnen for dette initiativet er noe jeg tror samtlige partier er svært urolige for, nemlig at det er så mange som ender på varig uføretrygd på grunn av psykiske lidelser - og det i ung alder. Da har man en lang karriere som yrkespassiv foran seg og går glipp av en avgjørende viktig arena for både økonomisk sikring og sosiale nettverk.

Det er selvsagt ikke uføretrygden i seg selv som er problemet. Det er jo et sosialt sikkerhetsnett som skal være der for personer som ikke har mulighet til å klare et vanlig arbeid. Men det er et problem når undersøkelser avdekker at en av tre unge med psykiske lidelser ifølge egne opplevelser ikke har mottatt et reelt behandlingstilbud. Det er heller ikke noe å rope hurra for når OECD sier at vi får lite resultater ut av mye pengebruk på attføring. Andelen som vender tilbake til arbeid, er ifølge OECD ekstremt lav.

Jeg har ikke tenkt å gjøre denne debatten til en konkurranse eller historiefortelling om hvem som har gjort minst, eller hvem som har gjort mest, i de ulike regjeringer. Attføringspolitikken er utformet over lang tid av skiftende regjeringer, og slik sett har de fleste av oss et ansvar. Men vi har også et ansvar for å se om det kan være nye tiltak som bør prøves ut for om mulig å gi bedre resultater, så vi kan forebygge i framtiden.

I forslagene Kristelig Folkeparti fremmer i denne saken, er det to hovedtanker. Den første hovedtanken er at vi må redusere tersklene som den enkelte opplever på vei tilbake - terskler som særlig i denne gruppen kan demotivere og passivisere og gjøre attføringsinnsatsen mislykket. Disse tersklene kan være av økonomisk art, men de kan også være av følelsesmessig art. De økonomiske tersklene vi har vært opptatt av i denne innstillingen, er inntektssikring under medisinsk og yrkesrettet attføring og egenandeler for nødvendig medikamentell behandling. Kristelig Folkeparti etterlyser en mer sosial innretning av egenandelssystemet for medikamenter. Det betyr ikke en generell reduksjon av egenandeler for hele befolkningen. Vi kan ikke se at det bør være en prioritert oppgave. Men for personer med svært sårbar økonomi, og som i tillegg er i en sårbar livssituasjon på flere måter, må skjermingsordningene bli bedre. Vi er også opptatt av at alle i det yrkesrettede attføringsapparatet og i forvaltningen har kompetanse om hvordan personer med psykiske lidelser opplever møtet med myndighetspersoner, og at kommunikasjonen er slik at hver enkelt føler at de møtes med respekt og ikke med ferdigsydde løsninger som tres nedover hodene på dem. Vi forstår statsrådens innvending om at det kanskje ikke er fornuftig å sette i gang helt nye kompetansehevingsprogrammer, men vi ber samtidig om at dette blir vektlagt sterkt i de allerede pågående programmene.

Den andre hovedtanken i forslaget er et sterkere fokus på fastlegens ansvar og mulighet til å utgjøre en forskjell. Fastlegene er det element i den samlede offentlige behandlingskjeden som møter flest personer i denne målgruppen - og møter dem tidligst. Derfor ønsker vi en forsterket innsats når det gjelder den allmennmedisinske forskningen på området og en satsing på et særlig kompetansesenter som er forankret i allmennmedisinen. Det er ikke snakk om «nok et» kompetansesenter. Det er snakk om et kompetansesenter med en annen forankring og et annet fokus enn dem som allerede eksisterer. Kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten er viktig, men samtidig må vi erkjenne at 90-95 pst. av alle unge med funksjonsnedsettende helseproblemer, som f.eks. redusert skoleprestasjon, drop-out i skole, rus osv., aldri viser seg i spesialisthelsetjenesten.

Med dette vil jeg ta opp de forslagene som er fremmet av Kristelig Folkeparti, enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Åse Gunhild Woie Duesund har tatt opp de forslagene hun refererte til.

André N. Skjelstad (V) [11:25:58]: I løpet av det siste halve året har vi hatt dette temaet oppe flere ganger, bl.a. i form av en interpellasjon fra representanten Sundsbø, som også er ordfører for saken i dag.

Dette er et viktig tema. Det er over 10 000 i aldersgruppen 18-30 år som er «utenfor», som ung ufør, og bare i 2007 kom det over 2 000 nye i den yngste aldersgruppen. Dette er en bekymringsfull utvikling.

Det er viktig å peke på at dette ikke bare går på psykiatrien. Det er også viktig for de aktuelle ungdommene å komme tidlig inn i prosessen, for et langt utenforskap er med på å svekke selvtilliten, slik at de igjen mister tro på egne evner og muligheter, noe som gjør at reaktivering blir vanskeligere. Med et slikt utenforskap er det forståelig at det kan oppstå psykiske plager, og det er urovekkende å se det store antallet i den yngste aldersgruppen som begynner å få psykiske lidelser.

Et utenforskap er man uansett nødt til å bekjempe på flere forskjellige måter, ikke bare med tidlig innfasing i forhold til skoleverk, men også en tilpasning i forhold til yrkesliv. Vi ser i dag flere og flere i den yngste aldersgruppen som ikke takler hverdagen.

Venstre har stor sans for forslaget om å innføre egenandelsfritak for personer under 40 år som mottar medisinsk rehabilitering, deltar i yrkesrettet attføring, deltar i kvalifiseringsprogram eller er avhengig av sosialhjelp som hovedkilde. Det er viktig å skjerme kronikere, rusmisbrukere og andre med lav inntekt fra egenandeler på legebehandling, mens de friskeste av oss må kunne akseptere en høyere egenandel på helsetjenester.

Venstre er medforslagsstiller til ett av de forslagene som Åse Gunhild Woie Duesund tok opp.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:28:21]: Dokument nr. 8-forslaget innebærer fire konkrete forslag, og jeg velger å kommentere dem enkeltvis.

Til forslag nr. 1: Forslagsstillerne ber om at regelverket for kvalifiseringsprogrammet gjennomgås slik at alle som mottar et medisinsk behandlingstilbud for psykiske lidelser, kommer inn under programmet og understreker at kvalifiseringsprogrammet også vil dekke denne gruppen, forutsatt at deltakerne har gjennomgått arbeidsevnevurdering og at tett og koordinert bistand i programmet vurderes som hensiktsmessig for å styrke vedkommendes muligheter i arbeidslivet. Jeg kan forsikre om at dette er helt i samsvar med Regjeringens politikk på området.

I forslag nr. 2 ber forslagsstillerne om at det blir innført egenandelsfritak for personer under 40 år som mottar medisinsk rehabilitering, deltar i yrkesrettet attføring, deltar i kvalifiseringsprogram eller er avhengig av sosialhjelp som hovedinntektskilde. Her registrerer jeg at komiteens flertall - alle unntatt Kristelig Folkeparti - støtter mine vurderinger i brev av 27. mars. Jeg har ingen ytterligere merknader til forslaget.

I forslag nr. 3 foreslår man å iverksette et generelt kompetanseprogram i arbeids- og velferdsforvaltningen om psykiske lidelser, særlig rettet mot førstelinjetjenesten i NAV. Etter min vurdering er dette i praksis allerede godt i gang gjennom oppfølging av Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse 2007-2012. Denne handlingsplanen er fulgt opp med en konkret «Handlingsplan med tiltak», hvor et av tiltakene er «Kompetanseheving og nettverksbygging i arbeids- og velferdsforvaltningen, sosialtjenestene og helsetjenesten m.fl.», gjennom det som kalles en modulbasert kompetansehevingsmodell.

Dette tiltaket er nå under gjennomføring i arbeids- og velferdsforvaltningen, og et betydelig antall har alt gjennomført opplæringen. Som komiteens flertall påpeker, må de iverksatte tiltakene få virke før nye vurderes.

Som komiteens flertall påpeker, er det viktig å videreføre fokuset på bedre samhandling mellom helsetjenestene og arbeids- og velferdsforvaltningen. Det er derfor i strategiplanen avsatt stimuleringsmidler for å få fram gode samarbeidsmodeller mellom arbeids- og velferdsforvaltningen, arbeidsliv og helsetjenesten. Stortinget vil bli orientert om framdriften i arbeidet med strategiplanen i de årlige budsjettene.

Når det gjelder forslag nr. 4, foreslår forslagsstillerne å øke forskningsbevilgningene til psykisk helse, og å vurdere å opprette et eget kompetansesenter for psykisk helse ved en allmennmedisinsk avdeling på et av landets større universiteter.

Komiteen påpeker behovet for å fange opp mennesker med psykiske problemer og lidelser på et tidlig tidspunkt, og at en bedring av førstelinjetjenesten vil bidra til at unge mennesker gis en bedre mulighet til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Dette er jeg enig i, og det er også noe som vi aktivt følger opp.

Jeg har fått opplyst fra Helse- og omsorgsdepartementet at det gjennom ti år med Opptrappingsplanen for psykisk helse gradvis har blitt satt et økt fokus på psykisk helsearbeid i kommunene og det forebyggende arbeidet særlig overfor barn og unge, og at det fortsatt vil være fokus på lavterskeltiltak i kommunene etter at opptrappingsplanen avsluttes ved utgangen av 2008.

Det er et stort behov for forskning om psykiske lidelser, og forskning om forhold som bidrar til god psykisk helse. I tråd med dette er forskningen innenfor dette området styrket og prioritert høyt sammenlignet med mange andre fagområder de siste årene. Det ble i 2008 bevilget om lag 34 mill. kr til Program for psykisk helse 2006-2010 i Norges forskningsråd. Dette er det største tilskuddet som gis til noe forskningsprogram innenfor medisin og helse.

For å sikre at det etableres nasjonale kompetansesentre i tråd med tjenestens behov, har Helse- og omsorgsdepartementet i årets oppdragsdokument til de regionale helseforetakene bedt om at de regionale helseforetakene i samarbeid skal utarbeide et helhetlig forslag til hvilke nasjonale kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten det er behov for, og hvor disse skal lokaliseres, jf. merknadene fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet.

La meg helt til slutt si at jeg deler mange av de bekymringene som kommer til uttrykk gjennom Dokument nr. 8-forslaget. Jeg mener gjennom denne litt grundige gjennomgangen av de fire forslagene å vise at vi, kanskje med unntak av spørsmålet om egenandelsfritak, langt på vei er enige og godt i gang med å gjennomføre mange av tiltakene.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

(Votering, sjå side 3357)