Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
- Det anses vedtatt.
Laila Dåvøy (KrF) [15:41:35] (ordfører for saken): Helse- og omsorgskomiteen mener at det er et mål å redusere bruk av tvang overfor mennesker med psykisk sykdom, utviklingshemning og demens i Norge. Det er svært bekymringsfullt at bruken av tvang øker. Tvang oppleves som krenkende, og kan bidra til å svekke tilliten til behandlingsapparatet.
I boka «Brev til en minister» skriver en kvinne det slik:
«(…) de som tvangsinnlegger meg bare kommer ubedt, tar meg med uten sko, klær, penger og uten forklaring på hvorfor.»
Tall fra SINTEF fra 2003 viser at hver fjerde pasient i psykisk helsevern er innlagt ved tvang. Hver dag gjøres det vedtak om tvang, som fratar rundt 30 mennesker retten til å bestemme over seg selv. Det er to grunner til tvangsinnleggelse: enten at vedkommende er til fare for seg selv eller andre, eller at det er til beste for pasienten - dette er det såkalte behandlingskriteriet. Det er særlig det siste som er omstridt. Ifølge SINTEF benyttes behandlingskriteriet, og kun det, i fire av fem tvangsvedtak i 2003.
Tidligere leder i Mental Helse har påpekt at så lenge behandlingskriteriet finnes, slipper man i det psykiske helsevernet å ta ordentlig alvorlig de alternative behandlingsveiene som faktisk finnes. Statsrådens oppfølging av tidligere vedtak i helse- og omsorgskomiteen om å vurdere behovet for behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven, er av stor betydning.
Omfanget av bruken av tvang i psykisk helsevern, men også sosiale og geografiske forskjeller i bruken av tvang, er i seg selv en grunn til å få en handlingsplan på plass. Når det gjelder sosiale forskjeller, viser det seg at mennesker som sliter økonomisk og sosialt, oftest utsettes for tvang. Når det gjelder geografiske forskjeller, er det opp til tolv ganger så mye tvangsbruk i ett område sammenlignet med et annet. Slik skal det ikke være. Alle må sikres likeverdige helsetjenester, uavhengig av bosted og sosial status. Det må fokuseres på kulturer og holdninger i helsetjenestene. Ett tiltak må være at områder med mye tvang må lære av områder med lite tvang.
Det kom svært viktige innspill i komitehøringen til dette representantforslaget, som er fra Venstre. Jeg har lyst til å berømme representanten fra Venstre som sitter her i dag, som har tatt initiativ til at vi fikk denne debatten i dag.
Både Mental Helse Norge, Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri og Landsforeningen We Shall Overcome påpekte i høringen bl.a. behovet for å fokusere på menneskerettigheter. Disse støtter forslaget om at helsepersonell bør ha en egen opplæring innenfor menneskerettigheter, hvilket man ikke har i dag. Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri framhever at Norge har forpliktet seg til å ivareta og respektere menneskerettskonvensjoner, der Den europeiske menneskerettskonvensjon er av størst praktisk betydning i forhold til tvang i psykisk helsevern. Jeg nevner forbud mot tortur og inhuman behandling, retten til frihet, retten til respekt for privatliv, familieliv og korrespondanse og retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Det de fleste av oss tar som en selvfølge, er faktisk ikke det for alle.
Til tross for at vi har hatt en opptrappingsplan, er vi på ingen måte i havn. Det gjenstår faktisk svært mye. Mental Helse trekker fram situasjonen i kommunene som en årsak til den økende bruken av tvang i psykisk helsevern, og de ønsker derfor videre øremerking av opptrappingsmidlene for psykisk helse. Kristelig Folkeparti gikk i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen i går imot å innlemme opptrappingsmidlene for psykisk helsevern i rammen til kommunene. Det er etter vår mening ikke forsvarlig å gjøre det før situasjonen, særlig for de langtidssyke med sammensatte behov, er bedret.
Jeg fremmer forslagene nr. 2 og 3, fra Kristelig Folkeparti og Venstre.
Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Dag Ole Teigen (A) [15:46:42]: Først vil jeg takke saksordføreren for en ryddig gjennomgang av innstillingen.
Jeg synes også det er et viktig tema Venstre tar opp i sitt representantforslag. Det er bra at vi får en debatt om bruken av tvang innen psykisk helsevern. Det er en samlet komite som ser med bekymring på at bruken av tvang øker.
Tvangsbruk kan oppleves både som et dramatisk virkemiddel og som et angrep på egen integritet. Tvangsbruk bekymrer meg også sett i perspektiv av debattene vi har hatt om sosial forskjeller, som saksordføreren var inne på. Jeg er kjent med at fattigdomsproblematikk og bostedsløshet er nært knyttet til bruk av tvang. Årsaksforholdene her er sammensatte, men dette er helt klart et felt man må gå nøye inn i. Det er alarmerende at sammenhengene her er så sterke som de er.
I regjeringspartiene er vi enige om at fokusering på menneskerettigheter i helsetjenestene må økes, og at det blant ansatte er behov for økt kunnskap om lovregulering og praktisering av tvang. Jeg er kjent med at Sosial- og helsedirektoratet tidligere har fått i oppdrag å gjennomgå innholdet i dagens spesialistutdanninger, med vekt på bl.a. opplæring i aktuelle lovbestemmelser og etiske dilemmaer knyttet til bruken av tvang. Dette er et viktig arbeid, og jeg er opptatt av at framdriften her må være god.
De kliniske etikkomiteer har også som en del av sitt mandat å bidra til å øke de ansattes kompetanse i klinisk etikk og drive veiledning i etiske spørsmål - i tillegg til å gi råd og veiledning. Bruk av tvang er et sentralt tema i komiteenes arbeid.
Vi har dyktig helsepersonell i Norge, også på dette området. De gjør generelt en svært god jobb for pasientene. De gjør sitt beste. Samtidig er det store forskjeller mellom ulike helseforetak når det gjelder forekomsten av tvang. Enkelte foretak har mange ganger så høy forekomst av tvang som andre. Det kan bare delvis skyldes faktorer som ikke kan eller bør påvirkes. Når forskjellene er så store som de er, kan det skyldes store geografiske forskjeller og forskjeller i tradisjoner og kulturer i de ulike foretak. Jeg er sikker på at det kan gjøres en del enkle grep for å formidle gode tiltak mellom forskjellige foretak.
Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, SV og Senterpartiet, viser i merknadene til at gjeldende «Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern» ivaretar flere av de formål som representantforslaget innebærer. Planen har som hovedmålsettinger økt frivillighet, kvalitetssikret bruk av tvang, økt kunnskap og bedre dokumentasjon av tvangsbruk. Flertallet viser til forslagene i dokumentet og ber om at gjeldende tiltaksplan suppleres med ytterligere tiltak for å forsterke innsatsen for en redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern.
Vi foreslår på den bakgrunn at representantforslaget blir vedlagt protokollen.
Helt til slutt vil jeg bare tilføye at jeg selvsagt er opptatt av at det må være god kontakt med pasient- og pårørendeorganisasjonene i disse spørsmålene, for også de pårørende kan ha et stort behov for informasjon og bistand når det er deres nære det gjelder.
Vigdis Giltun (FrP) [15:50:23]: På tross av mange år med felles politiske målsettinger er det fremdeles et stort, men uvisst antall personer som daglig utsettes for unødig og nedverdigende tvangsbehandling.
Det er helt nødvendig å ta på alvor de mange anklager om overgrep og krenkelser som kommer fra pasienter og pårørende. Disse anklagene støttes også av helsepersonell, og i mange tilfeller er det nettopp helsepersonell som varsler om uverdige tilstander.
Fremskrittspartiet har siden midten av 1990-tallet gått imot forslag om å regulere bruk av tvang og makt i psykiatrien og overfor psykisk utviklingshemmede, og fremmet allerede for 13 år siden forslag om å innføre en rettighetslov. Dette er like aktuelt i dag.
Fremskrittspartiet vil ikke legitimere bruk av tvang og restriktive tiltak gjennom lov. Tvang og restriktive tiltak skal, slik vi ser det, begrenses til nødverge, og det bør ikke tillates noen annen form for maktbruk overfor psykisk syke enn det som generelt gjelder i samfunnet, hvor maktutøvelse kun kan benyttes som nødrett og nødverge.
Dette fremmet også Fremskrittspartiet forslag om under behandlingen av Ot.prp. nr. 65 for 2005-2006.
SINTEF-rapporten fra juni 2007 viser at bruk av tvang fortsatt øker overfor pasientgrupper som psykisk utviklingshemmede, psykisk syke og demente.
Statsråden uttalte 13. november:
«Etter Regjeringas vurdering er tvangsbestemmelsene i helse- og sosiallovgivninga i samsvar med menneskerettighetene.»
Det som framkom i SINTEF-rapporten, tyder imidlertid ikke på at dagens lovverk sikrer disse gruppene mot overgrep og unødige tvangstiltak.
Jeg viser til interpellasjonsdebatten i Stortinget 13. november i fjor, hvor flere av resultatene fra den framlagte SINTEF-rapporten ble trukket fram.
Internasjonalt er Norge faktisk kjent for å ha et stort omfang av tvangsbruk, og fra 2001 til 2005 økte bruken av tvang med nærmere 50 pst. Det er også påvist store geografiske variasjoner som ikke kan forklares ut fra ulik sykelighet eller andre demografiske forhold.
Ifølge SINTEF-rapporten viste det seg overraskende nok at en høy pleiefaktor synes å gå sammen med hyppig bruk av tvang og mekaniske tvangsmidler. Noen sammenheng med alvorlighetsgraden kunne man heller ikke finne.
Mens det i den helsepolitiske debatten ofte har vært hevdet at det er en sterk kobling mellom formalkompetanse og tvangsbruk, er det få studier som viser en slik sammenheng. Men det framkommer faktisk at personell med lang yrkeserfaring ofte viser seg å ha bedre trening i konfliktsituasjoner, og at de oftere tar i bruk andre metoder enn tvang. Kanskje handler det i mange tilfeller om den enkeltes trygghet i forhold til sin arbeidssituasjon. Selv om årsakssammenhengen er vanskelig å spore, er tallenes tale klar: Det går i gal retning.
Når det gjelder transport av pasienter ved akuttinnleggelser, har det vært tema ved flere anledninger i denne salen de siste årene. Den europeiske torturkomiteen har kritisert Norge for bruk av håndjern og fotlenker i slike situasjoner. Helse Bergen har fulgt opp denne kritikken ved å opprette en ambulansetjeneste som har hovedansvar for transport av psykisk syke. Svært mange tvangssituasjoner kunne faktisk vært unngått hvis det hadde vært politisk vilje til å opprette en tilsvarende ambulansetjeneste i resten av landet, slik Fremskrittspartiet har fremmet forslag om.
Mental Helse kom i 2001 med sterke advarsler mot å nedlegge flere institusjonsplasser. Deres frykt var ikke uberettiget, for vi får stadig bekymringsmeldinger om at kvalitative alternativer til nedlagte institusjonsplasser ikke er bygd opp.
De alvorligst psykisk syke føler seg ofte utstøtt og stigmatisert i samfunnet, og bruken av tvang fortsetter å øke. Det gjelder også det økende antall eldre som nå plasseres på korttidsopphold i sykehjem, eller som befinner seg i hjemmene uten behandling, men som skulle hatt behandling på et DPS eller på en psykiatrisk døgnavdeling. Dette var også omtalt i Dagens Medisin 5. juni, og vi hadde en debatt om det i april.
Når det gjelder psykiatriboligene, er det viktig at det bygges flere, og at disse blir bemannet. Fremskrittspartiet mener at øremerkingen av psykiatrimidlene må fortsette til vi oppnår målsettingene i psykiatriplanen.
Statsråden viser til at en arbeidsgruppe skal settes sammen i disse dager, og at den skal starte arbeidet sitt i august 2008. Fremskrittspartiet vil påpeke verdien av at brukerorganisasjonene er sterkt representert, og at deres innspill og kompetanse sett fra brukernes/pasientenes ståsted må vektlegges i det videre arbeidet.
Fremskrittspartiet vil rette søkelyset mot pasientenes menneskerettighetssituasjon, og mener at grunnleggende rettigheter vil kunne være et bidrag i arbeidet mot bruk av tvang. Fremskrittspartiet vil støtte forslaget som er lagt fram i Dokument nr. 8:98, og de to forslagene som fremmes av Kristelig Folkeparti og Venstre, men mener samtidig at handlingsplanen også må omfatte innføring av en rettighetslov som innebærer avskaffelse av bruk av tvang og makt overfor personer med psykiske lidelser, og som sikrer at slike virkemidler kun benyttes i nødverge og som nødrett, slik det er i samfunnet ellers.
Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken.
Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Inge Lønning (H) [15:55:38]: Den saken forslagsstillerne fra Venstre tar opp, er viktig. Den er viktig av mange grunner - helsepolitiske grunner og, ikke minst, etiske grunner.
Det er bekymringsfullt at vi i Norge later til å ha et vesentlig større omfang av tvangsbruk innenfor psykisk helsevern enn våre naboland har, riktignok med den reservasjon at det er mulig at statistikkene ikke er 100 pst. sammenlignbare. I alle fall, det er klare indikasjoner på at vi har et for høyt volum av tvangsbruk. Men svaret på det tror jeg ikke er Fremskrittspartiets vei, nemlig å avhjemle dette ved å ta bort de lovhjemler som eksisterer i dag, og som er rimelig presise, og så overlate alt til alminnelige nødvergeprinsipper.
Det spørsmålet man da må stille, er: Er det rimelig å anta at det vil gjøre volumet av tvangsbruk mindre? For meg å se til er svaret på det spørsmålet nei. Det eneste man vil oppnå med det, er å gjøre det enda mer uklart for dem som arbeider innenfor psykisk helsevern, hvor grensene skal gå, og det kan ikke være noe bidrag til løsning av problemet.
«Tvangsbehandling» er en ordsammenstilling som på mange måter er et paradoks, for i all vanlig sammenheng er behandling selvfølgelig noe man ønsker, og noe man går inn i frivillig. Det er i de fleste sammenhenger også betingelsen for at det kan bli et vellykket resultat av et behandlingsforløp, og det gjelder særlig der hvor det ikke er somatisk sykdom det dreier seg om, men mental sykdom.
Ikke desto mindre er virkeligheten gjenstridig, og all erfaring både innenfor vårt helsevesen og andre lands helsevesen viser at det gis situasjoner hvor det er nødvendig med en lovhjemmel for å kunne tvangsinnlegge pasienter. Det er også helt klart at det finnes situasjoner i et behandlingsforløp i institusjon hvor det oppstår så vanskelige situasjoner at det er umulig å håndtere dem uten at det oppstår direkte fare for livet - uten at det er en hjemmel for tvangsbruk.
Etter min oppfatning er det ikke flere handlingsplaner som er det viktigste når det gjelder å få et grep om dette. Jeg tror kanskje den aller viktigste bemerkning i komiteinnstillingen er den som alle partiene bortsett fra Fremskrittspartiet har skrevet inn, som viser til behovet for at det utarbeides «undervisningsmateriell med fokus på menneskerettigheter til bruk for helsepersonell innenfor omsorg for demente, psykisk utviklingshemmede og psykisk syke».
Jeg tror dette er et forsømt område i utdanningstilbudene, både i grunnutdanning og i oppfølgende videreutdanning. Og jeg tror absolutt at det er mye å hente ved å intensivere undervisningsoppleggene omkring dette for å bevisstgjøre alle som jobber i psykisk omsorg, om vanskelighetene på dette området.
Jeg tror også at det er et annet tiltak som på lengre sikt kanskje er aller viktigst, nemlig å sørge for at den alminnelige psykiske omsorg blir så god at folk som har bruk for hjelp, får den på det riktige tidspunkt, altså på et tilstrekkelig tidlig tidspunkt i utviklingen av krisesymptomer. Grunnen til at det blir et for høyt volum av tvangsbruk, er jo at intervensjonene som regel kommer på et altfor sent tidspunkt. Hvis vi er i stand til å utvikle omsorgen på dette området slik at folk får profesjonell hjelp i den riktige fasen, vil det antagelig være det tiltaket som er mest effektivt når det gjelder å redusere tvangsbruk.
Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er omme, og Stortinget tar nå pause fram til kl. 18. - Første taler på kveldsmøtet er Kirsti Saxi.
Behandlingen av sak nr. 6 fortsatte på kveldsmøtet.