Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:15:30]: La meg innledningsvis avklare hva denne debatten er ment å handle om, for dette er ikke første gang vi diskuterer industrikraftregime i denne sal. Det er faktisk mindre enn ett år siden sist vi hadde en interpellasjonsdebatt om dette, den gangen initiert av Ivar Kristiansen fra Høyre.
Dette er primært ikke en debatt for å rette fingeren mot hverandre og snakke om hvem som lovte hva i valgkampen, og om det er innfridd eller ikke. Det er heller ikke en debatt om en ønsker å bruke skattebetalernes penger på å subsidiere norsk industri. Men det er en debatt om rammebetingelser, om å skape forutsigbarhet for industrien og om industriens rammevilkår for kraft i Norge. Vi skal huske på at industrien overlever ikke på kraftuttrykk – den overlever på kraftproduksjon og kraftleveranser. Derfor bør vi i størst mulig grad diskutere hvilke løsninger vi kan være enige om, slik at industrien etter dagen i dag vet hva den har å forholde seg til – hva vi vil levere, og hva vi ikke vil levere. Det kan være vel så viktig for industrien å vite om man i dag må ut i markedet for å skaffe egne kontrakter, eller om man fortsatt skal vente på at det kommer et politisk system som gjør at man får bedre vilkår enn i dag.
Industrien er viktig for nasjonen vår. Det er en kunnskapsklynge som er teknologidrivende på mange områder, som ikke bare utvikler nye produkter, men òg nye produksjonsmetoder som kan være en eksportvare i seg selv. Det er en viktig eksportnæring for nasjonen og bidrar med betydelig kapitel fra utlandet, og den bidrar med betydelig sysselsetting på mange områder. Mange samfunn har sin industri som hjørnesteinsbedrift og en drivkraft i lokalsamfunnet.
I et miljøperspektiv er norsk industri verdt å ta med fordi den er svært energigjerrig i forhold til sine konkurrenter. Den har lave utslipp av uønskede gasser og andre ting, og man driver betydelig med FoU innenfor produksjonsmetoder for ytterligere å styrke seg i denne konkurransen. Man vet at industrien opererer på et globalt marked der etterspørselen etter varene, stort sett metall, er uavhengig av hva som skjer i Norge. Ergo: Deres evne til å overleve er avhengig av at man har en lønnsomhet i bunnen.
Det som kjennetegner industrien, er at den er langsiktig – svært langsiktig, sannsynligvis mye mer langsiktig enn vi på Stortinget klarer å forstå med våre fireårsperioder og med utskiftinger av olje- og energiminister hvert halvannet år de siste ti–tolv årene. Ofte har man et 30–40–50- årsperspektiv på investeringene. Dette er svært kapitalkrevende investeringer, der norsk industri i sine allokeringer må konkurrere med andre land, for det er en global kapitalflyt i denne næringen. Den er derfor svært konkurranseutsatt. Det gjør at behovet for forutsigbare og ikke minst konkurransedyktige rammebetingelser står sentralt i den virkeligheten man lever i.
Jeg og noen av mine kolleger i Fremskrittspartiet har de siste månedene hatt en omfattende besøksrunde i norske kraftforedlende industribedrifter. Vi har besøkt Odda, Sauda, Karmøy, Lista, Bremanger, Thamshavn og Finnfjord, for å nevne noen. Vi har besøkt et bredt spekter av smelteverk og kraftanlegg. Og vi har alle steder opplevd å møte direktører og fagforeningsledere som er opptatt av nyskaping, av å satse på miljø og energieffektivisering, og å gjøre det så rent og godt som mulig i lokalsamfunnet slik at ikke industribedriftene oppleves som noe uønsket, men faktisk som noe man ønsker å ha i sitt samfunn. Og jeg synes de lykkes veldig godt når en ser på resultatene. Det har vært mange investeringsprosjekter som har blitt realisert både innenfor enøk og utslippskutt. Det viser at industrien faktisk er den delen av norsk næringsliv som kan vise til betydelige reduksjoner av sine utslipp, til tross for en betydelig økning i produksjonen.
Det er mange ytterligere investeringsprosjekter som kan realiseres – fortsatt innenfor enøk og utslippskutt. Det gjelder òg innen utvikling av helt nye produksjonsmetoder, slik som en ser på Elkem, med deres karbotermiske aluminiumsproduksjon, som, hvis de får det til, kan kutte CO2-utslippene pr. tonn produsert aluminium med 30 pst. Dette er en teknologi som man kan eksportere til andre land, og som dermed kan ha omfattende positive ringvirkninger på verdens energiforbruk, men også på verdens utslipp. Norsk industri er i så måte vår Nokia i forhold til å utvikle løsninger som kutter CO2-utslipp fra kraftforedlende industri globalt.
Vi spurte disse industrilederne og fagforeningsfolkene om hva de trenger for å utløse disse investeringene i Norge. Det var ikke krav om lavere lønn til de ansatte eller slappere miljøkrav i forhold til utlandet. De kan overleve i høykostland som Norge hvis de har en produktivitet som oppveier for de høyere kostnadene. Men det som gjelder, er forutsigbarhet vedrørende kraftleveranser og priser samt CO2-kostnader, som er tema i neste interpellasjonsdebatt. Hvis de fikk orden på dette, hadde de fått håndtert risiko i forhold til kostnader og framtidig regime i en så stor grad at mange av dem sa at da kan vi ta investeringsbeslutninger relativt raskt. Men mangelen på avklaringer her, og dermed en relativt høy risiko for bedriften, gjorde at de holdt igjen – selv før finanskrisen ble et åpenbart faktum.
Da kommer jeg inn på temaet industrikraft. Det er ikke første gang temaet har vært oppe. Det har vært mange løfter rundt det, og det har òg blitt lansert såkalte tiltakspakker fra Regjeringen. En åttepunkts tiltakspakke ble tilfeldigvis lansert et par dager før forrige interpellasjonsdebatt om dette i fjor. Men det er verdt å merke seg at til tross for disse såkalte tiltakspakkene planlegger fortsatt Industri Energi å ha en markering foran Stortinget i juni i år også, for å protestere på det de opplever som manglende innfrielse av løftene. Så selv om en politisk prøver å selge dette som en ferdig sak, der Regjeringen nå har gjort det den kan, og det bare er opp til industrien og kraftbransjen å komme sammen, opplever altså ikke bransjen det på samme måte. Da synes jeg vi skal lytte til bransjen og ta diskusjonen på alvor.
Så er det en del som vil si at det har blitt inngått industrikraftavtaler de siste månedene, og det viser at systemet fungerer. Vattenfall har inngått avtale. Statkraft har inngått avtale. Det viser at en del industribedrifter må ha kraft for å overleve i konkurransen, men det betyr ikke at det er slik de trodde at det skulle være. Når man snakker med disse industrilederne, f.eks. på Husnes i forhold til Vattenfall-kontrakt, sier de veldig tydelig at dette er ikke en langsiktig løsning, dette er en midlertidig løsning, inntil det kommer bedre rammebetingelser. Men man kan ikke stenge ned produksjonen i et par år i mangel av kraft, bare fordi man skal vente på et industrikraftregime.
Når man inngår en industrikraftavtale på åtte år, sier det seg selv at det ikke er den langsiktige løsningen, når man har 20–40 års horisont på det man driver. Man ønsker å sikre seg mest mulig for å ha ro og klarhet i hva slags økonomiske forpliktelser man har i framtiden. De industrikraftavtalene som er blitt inngått de siste månedene, kunne like gjerne blitt inngått under hvilken som helst annen regjering. Det er ingenting i det som har skjedd nå, som har skjedd fordi denne regjeringen har gjort noe spesielt i forhold til det regimet som gjaldt under f.eks. Bondevik II-regjeringen.
Da står den franske industrikraftmodellen fram som svært aktuell. Her ser vi en modell der industri og kraftbransje går sammen. Man sikrer industrien kraft til tilnærmet selvkostpris ved at industrien forhåndskjøper strøm og dermed bidrar med kapital til kraftselskapet som kan bygge ut ny kraft ved behov. Industrien framstår dermed som eier, får det til selvkost, selv om det formelt er kraftselskapet som eier det. Slik sett ivaretar man også denne regjeringens ønske om å sikre offentlig eierskap til all vannkraft. Derfor burde dette være mer interessant enn det jeg har opplevd at Regjeringen behandler det som.
Den franske modellen er basert på kjernekraftverk. Det er også den finske modellen. Jeg var på besøk hos det finske kraftselskapet som styrer dette, i fjor sommer. Det er ikke tvil om at dette gir svært fordelaktige priser til finsk industri. Skal man få til noe liknende i Norge, er det sannsynligvis vannkraft man må basere seg på, for alternative, akseptable strømformer i Norge er for dyre. Man vet at flere vannkraftprosjekter er blitt bygd i forbindelse med industrien, f.eks. bygging av aluminiumsverket på Karmøy og Røldal-Suldal vannkraftverk. Denne muligheten forsvinner nå som følge av hjemfallsregimet, ved at industrien ikke direkte kan gå inn som eiere. Da er en industrikraftmodell igjen en svært god måte å komme i gang med dette på. Derfor utfordrer jeg Regjeringen til å si hvordan man aktivt vil jobbe for å få den franske modellen på plass. Det er ikke lenger nok å si at industrien og kraftselskapene må komme sammen, når man vet at kraftselskapene som ønsker å bygge ut mer vannkraft for å kunne fylle et industrikraftregime med kraft, ikke ville få lov til å bygge ut den vannkraften. Statsrådens svar i en spørretime i oktober var at da kan man bygge ut småkraft. Det er også fullstendig urealistisk når man begynner å telle på terawatt-timer og kostnader. Jeg håper at vi kan få en avklaring fra Regjeringen på hvordan man vil legge opp vannkraftpolitikken og industrikraftpolitikken i en sammenheng som fungerer.
Statsråd Terje Riis-Johansen [11:25:47]: Aller først vil jeg si at jeg synes interpellanten hadde en konstruktiv inngang til debatten, når han ønsket å finne en plattform og en felles inngang til et tema som jeg fullt og helt er enig i er viktig. Det er et tema som det er helt naturlig å ha politisk fokus på.
Jeg er selvsagt også helt enig i at forutsigbarhet er en nøkkel her. Veldig mye av det som gjelder å kunne planlegge for stor industrivirksomhet, handler om å vite hvilke rammer man har å forholde seg til. Jeg skal ha som en del av min inngang at jeg skal gå gjennom det som jeg mener er rammene for virksomheten for industrien framover.
Det er slik at vi i Regjeringa er opptatt av vilkårene for den kraftintensive industrien i Norge. Vårt mål er at det skal være grunnlag for fortsatt industriutvikling og nye investeringer i landet vårt. Arbeidsplassene i den kraftintensive industrien er ikke bare viktige for lokalsamfunn, men også for landet som helhet. Derfor har Regjeringa hatt stor oppmerksomhet på nettopp rammevilkårene for denne industrien.
Den kraftintensive industrien, som i stor grad er eksportrettet, blir i disse dagene også spesielt rammet av den økonomiske situasjonen, og Regjeringa er opptatt av at denne industrien skal komme seg gjennom de økonomisk vanskelige tidene vi nå ser. Det er samtidig viktig for oss å legge til rette for de langsiktige, gode rammevilkårene for den kraftintensive industrien.
Regjeringa har gjort et betydelig arbeid for å kartlegge tiltak rettet mot den kraftintensive industrien. Vi har besøkt andre europeiske land for å se på løsningene de har valgt, og som er gjennomført der. Vi har også selv gjennomført grundige utredninger om mulige tiltak vi kan iverksette her hjemme.
På bakgrunn av dette omfattende og grundige arbeidet la Regjeringa fram sine tiltak for industrien i statsbudsjettet i høst. Fundamentet for tiltakene er god kraftbalanse, muligheter til å inngå langsiktige, kommersielle kontrakter og de gode vilkårene industrien har ved nettleie, ved fritak for eller reduksjon av elavgift og gjennom støtteordninger fra Enova. Regjeringas konsolideringsmodell, inkludert forslaget om utleie som nå er på høring, etter at det ble sendt ut for to dager siden, gir også industrielle muligheter og nettopp forutsigbarhet. Regjeringas tiltak vil i sum gi den kraftintensive industrien i Norge gode rammevilkår.
Som en stor forbruker av kraft er det spesielt viktig for industrien å ha god kraftbalanse. Denne regjeringa har gitt høy prioritet til arbeidet med å gjøre den norske kraftforsyninga mindre sårbar. Enovas virksomhet knyttet til å utvikle markedet for nye energiløsninger gir et betydelig positivt bidrag til energisituasjonen. Enova har til nå inngått kontrakter som gir om lag 10,1 TWh pr. år i økt energiproduksjon eller energisparing. Vi har i sommer satt et nytt mål om 18 TWh innen utgangen av 2011.
Konsesjonsbehandling er et sentralt virkemiddel i energipolitikken. Samlet plan og Verneplan for vassdrag legger rammer for hva som kan konsesjonssøkes innen vannkraft. En grundig konsesjonsbehandling, med god kvalitet, er sentralt for å sikre forsvarlig ressursutnyttelse og miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi. Vi har derfor styrket NVEs kapasitet innen konsesjonsbehandling i statsbudsjettet for 2009. Den vil bli fordoblet fra 2005 fram til 2009. Vannkraft er særlig prioritert i konsesjonsbehandlinga, særlig prosjekter med reguleringsevne. Det betyr muligheter for den kraftintensive industrien i forhold til spørsmålet om tilgang på kraft.
I 2007 fastsatte departementet retningslinjer for småkraft. Retningslinjene skal styrke grunnlaget for en helhetlig vurdering av konsesjonssøknader og bidra til forutsigbarhet. Det er også fastsatt lignende retningslinjer for vindkraft. Det arbeides nå med retningslinjer for behandling av saker om miljørevisjon av eldre vassdragskonsesjoner. Jeg kom med et første svar i den forbindelse for kort tid tilbake, etter at sakene har ligget relativt lenge.
Fra og med 2005 er det idriftsatt økt vannkraftproduksjon tilsvarende om lag 2,4 TWh pr. år. Av dette utgjør småkraftverk om lag 1 TWh pr. år. Det resterende er knyttet til oppussing og utvidelse av eksisterende anlegg og nye anlegg over 10 MW.
I 2007 ble det gitt tillatelse til vannkraftprosjekter tilsvarende en årlig produksjon på om lag 1,2 TWh. Av dette er knapt 0,8 TWh pr. år småkraft, resten er oppussing og utvidelser og nye anlegg over 10 MW. Videre er det meldt og omsøkt vannkraftprosjekter med en årlig total produksjon på om lag 7,5 TWh. Av dette utgjør oppussing, utvidelser og nye anlegg drøyt 2,5 TWh pr. år. Resten er småkraftprosjekter. Så vi snakker faktisk om volumer som har betydning.
Til sammen utgjør dette et betydelig og verdifullt bidrag til økt fornybar energiproduksjon i Norge. Det er et viktig bidrag til en god kraftbalanse, som også kraftintensiv industri har nytte av.
I Enovas arbeid med omlegging av energibruk og energiproduksjon er industrien viktig. Enova har et eget støtteprogram for industrisektoren og tilbyr delvis finansiering gjennom investeringsstøtte for å utløse gjennomføring av energieffektive arbeidsprosesser, energigjenvinning og konvertering til bruk av fornybare energikilder. Norsk industri og Enova har nylig inngått en samarbeidsavtale for å gjøre industrien ytterligere energieffektiv og å øke bruken av fornybare energikilder. For perioden 2001–2007 har Enova rapportert om et kontraktfestet resultat på 2,8 TWh pr. år, og det er gitt en total støtte til industrien på om lag 0,5 milliard kr.
Store deler av industrien har sikret seg forutsigbar og langsiktig tilgang på kraft gjennom kommersielle avtaler og egenproduksjon. Fram til 2020 har bedrifter innenfor kraftintensiv industri dekning for over 85 pst. av kraftforbruket sitt gjennom kommersielle kraftavtaler, kraft på myndighetsbestemte vilkår og egen kraftproduksjon. Industriens mulighet til å kunne inngå langsiktige, kommersielle avtaler er helt grunnleggende for industriutvikling i Norge. Regjeringa ser svært positivt på at det er inngått et stort omfang av slike kraftavtaler. Bare i høst har det blitt inngått to kommersielle kraftavtaler med et samlet volum på om lag 38 TWh, fordelt over 10–20 år, som også interpellanten berørte. Langsiktige avtaler gir industrien forutsigbare rammer. Slike avtaler kan spesialtilpasses individuelt, slik at de passer for den enkelte bedrift. For eksempel kan det inngås avtaler hvor kraftprisen avhenger av produktpriser eller andre bedrifts- eller bransjespesifikke forhold.
Regjeringen har i stortingsmeldinga om eierskap presentert klare mål og forventninger til statens eget kraftselskap, Statkraft. I stortingsmeldinga står det bl.a. at
«Statkraft skal innenfor EØS-regelverket arbeide for å møte industriens behov for stabil og langsiktig kraftforsyning. Nærings- og handelsdepartementet forutsetter at Statkraft blant annet utviser høy grad av fleksibilitet ved å sette sammen bilaterale avtaler bestående av flere elementer som produktpris, valuta, indekser, fleksibilitet med hensyn til uttak og energipris (…). Slike markedsmessige sammensatte kontrakter kan gi en risikoavlastning både for industribedriftene og Statkraft».
Samtidig vil jeg peke på at det er positivt og viktig at også andre kraftselskap inngår langsiktige kraftkontrakter med industrien. Vi har flere eksempler på det – sist da Hydro og Vattenfall inngikk en avtale på nesten 18 TWh over åtte år i september i fjor. Dette bygger opp under markedet for langsiktige kraftkontrakter og synliggjør de ulike måtene som industrien kan dekke sitt kraftbehov på.
Industrien og fagbevegelsen har lagt vekt på å kunne danne et innkjøpskonsortium, hvor flere bedrifter kan gå sammen for å dekke sitt kraftbehov. Utgangspunktet er et konsortium i Frankrike. Regjeringa har hatt en åpen dialog med industrien og fagbevegelsen og mottatt innspill fra dem om dette. Regjeringa er positiv til at det opprettes et innkjøpskonsortium for kraftintensiv industri i Norge. Vi har derfor sagt at vi aktivt vil tilrettelegge for konsortiet ved at det gis tilskudd til de kraftintensive bedriftene som deltar. Tilskuddet skal ha en tilsvarende funksjon som skattefordelene som er gitt til bedriftene som deltar i innkjøpskonsortiet i Frankrike. Det vil bl.a. si at støtten skal være innenfor EØS-regelverket om bagatellmessig støtte. Industrien må stå for etablering av konsortiet og alle kommersielle forhold.
Regjeringas konsolideringsmodell gir også muligheter for industriell utvikling. Samtidig som vi har sikret og styrket at vannkraften blir på offentlige hender, gir vår løsning også mulighet for at private kan eie inntil en tredjedel i kraftselskapene. Vi har, som sagt, også gått inn for et opplegg med utleie av kraftproduksjon for inntil 15 år.
Regjeringa mottok i tillegg et innspill fra Norsk Industri i fjor høst. Norsk Industri har bl.a. foreslått endringer i konsesjonssystemet. Endringene går ut på at langsiktige kraftkontrakter med kraftintensiv industri, f.eks. gjennom et konsortium, skal telle positivt eller være et krav for å få konsesjon til å bygge vannkraftverk. Dessuten har det blitt foreslått endringer i skattesystemet. Regjeringa har nøye vurdert forslaget og kommet til at det ikke kan gjennomføres. Jeg har sendt et svarbrev til Norsk Industri om dette i dag.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:36:36]: Jeg må få takke for svaret. Jeg er samtidig litt skuffet – og ikke bare litt, men ganske skuffet – for veldig mye av det vi hørte her, kunne en egentlig ha lest seg til ved å lese daværende olje- og energiminister Åslaug Hagas innlegg i Stortinget i en interpellasjonsdebatt for et år siden. Det gikk på akkurat det samme – Regjeringens generelle ordninger, uten å ta inn over seg at det ikke er det industrien nødvendigvis ber om.
Industrien forventer en mer helhetlig løsning, f.eks. et industrikraftregime basert på den franske modellen, som faktisk gir noe utover det den kan få i markedet uansett, nemlig mulighet til kraft til selvkost. Industrien har sagt at den er villig til å gå inn med kapital for å sikre at det bygges ut kraft, slik at det i realiteten er den som bygger ut, uten at den formelt står som eier, som en respekterte i hjemfallssaken. Men det poenget ignorerer altså statsråden i stor grad. Og det er jo det som er problemet. Industrien kunne gjort det samme som den nå har gjort, under enhver tidligere regjering, for det er bare snakk om å bruke det markedet som eksisterer. Det er altså ikke på noen måte noen politiske håndsrekninger som har kommet. Daværende energiminister Åslaug Haga nevnte også den franske modellen, og sa at her skulle vi gjerne være med og bidra, men industrien og kraftbransjen har ansvaret for å komme i gang. Og hva har skjedd på ett år? Vi har ikke kommet et skritt nærmere. Og når Industri Energi allerede nå varsler om og har reservert plassen foran Stortinget til en forhåpentligvis mye fredeligere demonstrasjon enn det en opplevde i går, er det et signal om at en ikke anser Regjeringen for å ha levert.
Ja, det er hyggelig å høre statsråden snakke om hvilke mål en har for industrien, men Rosseland Ballklubb, som er mitt lokale fotballag på Bryne i 4. og 5. divisjon, kan også ha mål om å slå Manchester United. Og de kan lage veldig fine plansjer om alt de skal gjøre. Poenget er at hvis en ikke har det rette laget, er sjansen for å innfri veldig liten. Og Regjeringen har her ikke det rette lag i form av virkemidler, slik at målene og virkemidlene henger ikke sammen.
Det er fint og bra at statsråden snakker fint om vannkraft. Det er helt andre signaler som kommer fra Olje- og energidepartementet enn fra Miljøverndepartementet. Problemet er når disse to målsettingene ikke er avklart i de to departementene, for da er det ingen klarhet i hva som er den langsiktige strategien.
Vannkraft er en av de kraftteknologiene i Norge som det ikke er konkrete målsettinger for i form av TWh. Ikke engang småkraftverk skal få være med i grønt sertifikat-ordningen hvis Regjeringens Soria Moria-erklæring skal gjelde.
Da må jeg få spørre statsråden: Hvilke målsettinger har han for vannkraft? Det er greit at det bygges ut litt TWh hvert år, men ingenting av dette kobles opp til bruk i industrien. Ingenting av dette kobles opp til at industrien skal kunne ta det ut til selvkost. Og når en ser på utleieordningen i løpet av 15 år, og det dreier seg om deleierselskap, er det ingenting av det som er langsiktig nok eller stort nok til at det blir en industriell tilnærming for industrien. Det blir i beste fall en finansiell plassering, og det er jo ikke det en ønsker med vannkraften – trodde jeg.
Statsråd Terje Riis-Johansen [11:39:55]: Jeg kan i og for seg dele representanten Solvik-Olsens betraktninger om fotball – iallfall i forrige sesong var det noe som manglet hos enkelte lag. Men jeg skal ikke la det gå lenger; noen av oss gledet oss over det som skjedde litt lenger opp i divisjonen.
Men at det er betydelige mangler når det gjelder virkemidler og lagbygging med tanke på det temaet vi her diskuterer, er jeg oppriktig uenig i. Jeg mener at summen av det vi har av virkemidler nå, summen av det jeg har presentert her i dag, er noe som betyr noe for industrien – det gjelder nettleie, det gjelder tilgang på kraft og det gjelder elavgift. Det er viktige virkemidler for industrien.
Jeg oppfatter også at representanten Solvik-Olsen fokuserer veldig på produksjon. Jeg mener at når vi nå har en kø av tiltak, produksjonsmuligheter som det blir søkt om konsesjon for, er nettopp det et bidrag til denne forutsigbarheten. Når representanten Solvik-Olsen er opptatt av forutsigbarhet, synes jeg også det er rart at han samtidig mener det er et problem at den tidligere energiministeren og den nåværende energiministeren har et budskap som er i samme gate. Jeg vil jo si at nettopp for industrien må det være en trygghet å se at det her er en langsiktighet i politikken, som gjør at en vet hva en har å forholde seg til. Slik sett mener jeg også at det jeg har sagt her i dag, er en klargjøring, en presisering, med tanke på stabile rammevilkår for industrien.
Så etterlyser representanten Solvik-Olsen egne målsettinger for vannkraft. Jeg mener at det vi nå ser når det gjelder vannkraft, er en positiv utvikling, en utvikling hvor viljen til å nyttiggjøre seg potensialet knyttet til vannkraftproduksjon er stor. I hovedsak har utfordringa de siste årene vært at det har dannet seg en for stor kø av søknader. Det har ikke vært mangel på eventuelle måltall, målsettinger, som har hindret utbygginga og utviklinga, men vi har faktisk ikke vært i stand til å håndtere de søknadene som har kommet, og vi har ikke vært i stand til å realisere de prosjektene som har vært ønsket. Det gjør vi noe med, og jeg mener slik sett at det initiativet som Regjeringa har tatt, og det vedtaket Stortinget har fattet i år om en dobling av kapasiteten når det gjelder konsesjonsbehandling i NVE, er et viktig bidrag til forutsigbarhet og tilrettelegging opp mot den kraftintensive industrien – for det er summen av kraftproduksjon som bidrar nettopp til den forutsigbarheten som representanten Solvik-Olsen er ute etter.
Terje Aasland (A) [11:43:16]: La meg starte med å si at også jeg deler statsrådens oppfatning om at interpellanten hadde en konstruktiv inngang til problemstillingen. Så får en heller se hvordan avslutningen og utgangen blir.
Interpellanten startet egentlig med å definere at det var behov for å få avklart om industrien skal vente på et såkalt myndighetsbestemt system, et politisk fastsatt system, eller et markedsbasert system. Jeg har bare lyst til å understreke når det gjelder akkurat det temaet, at det aldri har vært signalisert at vi skal ha et myndighetsbestemt system for industrien – tvert imot har vi veldig tydelig sagt fra om at vi har ønsket at det innenfor EØS-regelverket ble etablert en ordning hvor industrien fikk tilgang på kraft. Det har vært og er fremdeles vårt utgangspunkt i denne saken.
Så er det lett å være enig i at den kraftforedlende industrien i vårt land står for en viktig andel av den samlede verdiskapingen som vi alle nyter godt av. Det har vært – og det er fremdeles, til tross for finanskrise – betydelige investeringer, og planer for investeringer, i den kraftforedlende industrien. Det er viktige posisjoner for framtiden som denne industrien innehar gjennom det. Derfor har det vært, og det er, grunnleggende viktig for Regjeringen å sikre den kraftforedlende industrien forutsigbare og gode rammebetingelser. Så er det faktisk også slik at i all hovedsak har denne type industri nettopp den tryggheten.
Det er – til tross for at en har diskutert kraftbalansen i dette landet – i utgangspunktet god kraftbalanse, og den bedres gjennom de tiltakene som Regjeringen gjør. Det er muligheter for å inngå langsiktige, kommersielle kontrakter. De kunne kanskje ha vært enda bedre sett med industriens øyne. Vi har gode vilkår knyttet til nettleie for denne type industri, vi har fritak for eller reduksjon av elavgift for denne type industri, og vi har også forholdsvis gode støtteordninger hos Enova. 85 pst. av industrien har avtaler som er dekket. Det er ikke grunnlag for å si at de avtalene ikke er tilfredsstillende, tvert imot underbygger de viktig produksjon og viktige investeringer. Men at det foreligger utfordringer som, dersom de løses, vil bedre situasjonen, er utvilsomt riktig. Vi har heldigvis fått et bredere politisk engasjement for den kraftforedlende industrien i det siste, det er selvfølgelig positivt. Partier som tidligere viste til at markedet alene skulle avgjøre innholdet i framtidens kontrakter, ivrer nå for en mer aktiv politisk rolle. Det er selvfølgelig flott. Kanskje ikke fullt så flott var det at noen av de samme partiene gjennom behandling av hjemfallsinstituttet eller konsesjonssystemet var villige til å parkere det brede, offentlige eierskapet og kontrollen over elektrisitetsproduksjonen til fordel for private eiere.
Veien videre nå handler om å opprettholde og eventuelt utvikle rammebetingelsene som fører til nye investeringer og riktige omstillinger. Et av tiltakene vil utvilsomt være etableringen av et innkjøpskonsortium. En slik modell – hvor staten kan være tilrettelegger og hvor én eller flere grupperinger av industribedrifter tar det kommersielle ansvaret ved etablering, anbudsrunde og tilrettelegging av modellen – er et godt spor for å løse noen av de utfordringene som er i et helt ordinært og åpent marked. Det er å styrke markedsposisjonen til den kraftintensive industrien. At statsråden nå slår fast at Regjeringen aktivt vil tilrettelegge for en slik modell, bl.a. gjennom en mulig tilskuddsordning som tilsvarer den franske skattemodellen for konsortium, er utvilsomt et viktig steg i riktig retning. I den modellen kan de som går inn i konsortiet, få avskrevet noen av de investeringene de gjør i forhold til modellen.
I tillegg til dette har Regjeringen nå sendt på høring en sak hvor bl.a. industrien kan få adgang til å leie kraftproduksjon for en periode på 15 år. Det blir hevdet at 15 år ikke er langsiktig, men med utgangspunkt i systemet tror jeg det er et veldig godt utgangspunkt også for industrien. Ser man mulighetene som utleie kan gi sammen med et system for konsortium, vil det, etter mitt skjønn, være slik at mulighetene forsterkes vesentlig ut fra dagens situasjon. I tillegg har industribedriftene, på lik linje med andre investorer, mulighet til å inngå eierskap i kraftproduksjon med inntil en tredjedel. Som et siste virkemiddel har Regjeringen understreket at Statkraft også skal spille en rolle her.
Samlet sett vil mulighetene og rammevilkårene gjennom det Regjeringen har gjort, og det den nå gjør, være slik at industrien fullt ut kan sikre seg konkurransedyktige vilkår i Norge. Med mitt «industrihjerte» har jeg god tro på framtiden med det utgangspunktet.
Tord Lien (FrP) [11:48:33]: Kraftforedlende industri i Norge eksporterer for 200 milliarder kr i året. Den er meget miljøvennlig, ikke bare når det gjelder utslipp av CO2 og forbruk av ressurser. Også når det gjelder utslipp av NOx og svovel og en lang rekke andre mer eller mindre skadelige utslipp, representerer norsk industri virkelig en foregangsnæring som har utslipp på helt nede i en tjuendedel av det konkurrentlandene våre har. Når vi har blitt verdensledende – det er vi faktisk innenfor disse feltene – i forhold til produksjon av silisium, som i stor grad går til solceller og aluminium som gjør biler mer miljøvennlige, og som gjør oss i stand til å bygge vindmøller, er det fordi norsk industri har investert og investert hele veien for å ha det mest moderne og mest miljøvennlige utstyret hele tiden. Da er det viktig at vi lager et regime som gjør at industrien ikke bare overlever med den produksjonen den har i dag, men som også gjør den i stand til å utvide for å forsvare stadig nye investeringer.
Det er noen kraftforedlende bedrifter i Norge som har kraftkontrakter også etter 2011. Men det er de som var lure nok til ikke å stole på flertallet i denne sal, de som ikke støttet flertallet da de sa at dette var en enkel sak å få på plass, bare vi får makten. De som derimot stolte på Regjeringen, har ikke den samme situasjonen i dag – mange av dem har tre til fire år igjen med kraftkontrakter.
Jeg har også vært med på mange besøk på den rundreisen som min kollega Ketil Solvik-Olsen refererte til. Et av besøkene var til Elkem Thamshavn i mitt eget fylke, som nå vurderer en investering på 500 mill. kr. Det er den nest største industriinvesteringen nord for Dovre de siste 20 år, kun utvidelsen av Elkem Mosjøen er større. Det vil føre til mer silisium av bedre kvalitet og flere arbeidsplasser i en tid hvor en helt åpenbart trenger flere arbeidsplasser.
Hva blir Thamshavn møtt med? For det første er det ingen avklaring i forhold til industrikraftregimet, men vi har også en klimakvotelov som ikke ivaretar produksjonsøkningen på Thamshavn. Statsråden var inne på det jeg snakket om i stad. Han sa at han vil ha nye investeringer – men det hjelper ikke hva statsråden vil eller mener, hvis ikke statsråden klarer å lage et regime som gjør at industrien mener det er forsvarlig å investere i Norge. Han snakket om utredninger, om at det vi kan gjennomføre, blir lagt fram i budsjettet. Jeg har ikke merket at kraftforedlende industri i Norge har fyrt av noen nyttårsraketter – verken med eller uten styrepinne – for det som kom i budsjettet. Da er vi like langt. Hvis ikke industrien er overbevist om at rammevilkårene for å investere i Norge er bedre enn rammevilkårene for å investere i andre land, er det jo – heldigvis eller dessverre – sånn at industrien ikke er tvunget til å investere i Norge. All verdens utredninger i regi av Regjeringen vil aldri komme i mål i forhold til industrikraftregimet så lenge man har fratatt industrien muligheten til å eie kraft.
Jeg var også til stede på bioenergikonferansen i Telemark rett før jul. Statsråden sa da at han håpet på en høyere kraftpris for å stimulere til økt utbygging av bioenergi. Men hvis statsråden på den ene siden håper på en høyere markedspris for kraft, og samtidig sier at markedsbaserte kraftkontrakter skal redde norsk industri, forstår ikke jeg hvordan det henger på greip. Det er jo helt åpenbart at i tråd med EØS-avtalen kan verken Statkraft eller andre selge kraften sin til lavere pris enn den antatte markedsprisen framover. Når statsråden da håper at kraftprisen skal bli både 60, 70 og 80 øre pr. kilowatt-time for å få på plass mer bioenergi, vil jo også industrien bli møtt med samme type pris.
Så noterer jeg meg, i forhold til svaret som statsråden kom med, og for så vidt også innlegget fra representanten Aasland, at det nå er helt klart at det ikke kommer et industrikraftregime i denne perioden. Det er synd, for det står i Soria Moria-erklæringen at det skal komme. I Soria Moria-erklæringen står det også at vern av Vefsna skal komme. Da håper jeg at hvis man utsetter industrikraftregimet, kan man også utsette vern av Vefsna til etter valget.
Så har jeg bare lyst til å sitere Billy Fredagsvik – det har vært mye fotball i dag, og han er en kjent RBK-supporter:
«Hvis et industrikraftregime ikke er på plass i løpet av våren, kan jeg love demonstrasjoner og markeringer på hvert eneste industristed i Norge. Protestene utenfor Stortinget i fjor (…) vil fortone seg som flau bris i forhold.»
Jeg kommer til å være til stede på flest mulig av de demonstrasjonene.
Ivar Kristiansen (H) [11:54:06]: For det første vil jeg bare si at dette er en svært viktig interpellasjon. Det andre jeg vil si, er at det virkelig er en merkelig forestilling. Her er vi inne i siste halvår av fjerde regjeringsår, og så står regjeringspartienes representanter her og prater om muligheter som finnes, idet timeglasset er i ferd med å renne ut.
I 2005 stod regjeringspartienes representanter og nærmest viste knyttneven fra Stortingets talerstol. De fortalte hva som var mulig å gjennomføre innenfor EUs konkurranseregelverk – på tross av at man krystallklart kjente innholdet i hva som var EUs konkurranseregelverk, som også gjelder for Norge. Man fortalte, og forlangte herfra, at industrikraftregimet skulle komme på plass bare det kom en ny regjering på plass. I dag er dette redusert til snakk om muligheter innenfor begrepet «bagatellmessig støtte» osv.
Har man ikke tatt inn over seg at man lurte norsk industri i 2005? Har man ennå ikke tatt inn over seg at man har levert tre tapte år til norsk industri? Man viser i dag til at 85 pst. har inngått langsiktige avtaler – i det ligger at frem til år 2020 er langsiktighet. Jeg vil tro at det finnes delte oppfatninger om det. Men bryr man seg ikke om de som trodde på løftene, de som sørget for at vi har en rød-grønn regjering i dag, som sørget for at de rød-grønne partiene vant valget i samtlige norske industribyer og -kommuner? Disse ventet – de stolte på dagens regjering, på at man skulle levere. Regjeringen har ikke levert. Man har ikke fulgt dette opp, og man må i dag nesten bare konkludere med at man med åpne øyne lurte norsk industri. Da tror jeg man heller vil stå seg på, når man nå skal skrive slutthistorien for dette, å presentere en større oppriktighet og fortelle norsk industri hva som er mulighetsbildet i fremtiden – for det har man ikke gjort. Man har prestert, og levert, et hjemfallsinstitutt som tar fra industrien det eneste industrien hadde, det eneste man disponerte selv, som i 100 år ene og alene har gått til å levere kraft til norsk industriproduksjon – det har man tatt. Finansdirektørene i Hydro, Elkem, eller andre, er neppe de som har grunn til å bli fortvilet over dette, men de på gulvet bør bli fortvilet.
Jeg er overbevist om at en annen statsråd med glede vil slå fast at vern av Vefsna skal man – i et annet forum – kunne glede seg svært over. Jeg er ikke sikker på om norsk industri har grunn til å glede seg over dette.
Det er grunn til å spørre statsråden om han er fornøyd med det eneste selskapet vi har i Norge på tilbudssiden når det gjelder kraft, Statkraft – om han er fornøyd med den innsatsen, viljen og evnen Statkraft, statens hovedinstrument, har levert på dette området hittil. Er statsråden fornøyd, eller er han ikke fornøyd?
Det holder ikke i dagens debatt å henvise til Enova. Enova kan jo ikke være svaret i enhver debatt vi har i Stortinget som går på fremtiden for norsk industri, fremtiden for produksjon av ny fornybar energi, eller hva det måtte være. Det holder bare ikke. Enova må gjerne gjøre sin jobb, men det er ikke svaret på de utfordringene som vi er inne i.
Dette handler om å prøve å få til løsninger – og man må svært gjerne få til løsninger, gjerne gjøre alt man kan for å få til en såkalt fransk løsning i Norge. Men da må man sørge for at det er mer enn én aktør, som attpåtil også må vise vilje til å få til løsninger hvis norsk industri skal satse på en fremtid i Norge. Det er der man må starte jobben. Så må man også starte jobben med å øke tilbudssiden når det gjelder mer kraft, mer energi i Norge, hvis man i det hele tatt skal kunne møte en trygg og god fremtid for produksjonen av de mest miljøvennlige produkter man har å tilby verdensmarkedet. Og de har hittil kommet fra Norge.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:59:36]: En liten visitt til representanten Ivar Kristiansen først, for jeg syns måten representanten Ivar Kristiansen legger dette fram på, rett og slett blir for enkel når han sier at statsråden nøyer seg med å henvise til Enova. Det må bety at representanten Ivar Kristiansen har behov for å spisse øra sine litt. Hvis han hadde hørt etter hva statsråden sa, berørte han jo ganske mange forskjellige aspekter og tiltak, f.eks. konsortium, som er helt sentralt her, Statkrafts rolle, elavgift, kraftbalanse og mye annet. Så Ivar Kristiansen bør kanskje lese gjennom innlegget en gang til.
For oss i SV er dette en viktig sak. Vi er opptatt av at vi må få til langsiktige kraftavtaler med industrien, og særlig avtaler som oppmuntrer til miljøvennlige investeringer. Jeg har lyst til å vise til et spennende prosjekt ved et smelteverk som jeg har besøkt. Det er et eksempel på prosjekter som kan realiseres med særlig god miljøgevinst. Det gjelder Finnfjord Smelteverk i Lenvik. Det er en bedrift som i dag står for en tredjedel av alle klimagassutslippene i Troms, målt i CO2-ekvivalenter. Smelteverket har presentert planer for hvordan de kan bli verdens første ferrosilisiumprodusent uten CO2-utslipp, altså CO2-nøytrale. På lengre sikt ønsker de å bli CO2-negative. Finnfjord Smelteverk har lagt opp til en trepunktsplan for å nå dette målet. Først ønsker de å gjenvinne store mengder spillvarme og produsere strøm av den, så ønsker de å bruke restvarmen til å produsere bioetanol av cellulose, altså trevirke, og til sist vil de bygge et kullkraftverk med CO2-rensing og kjøre avgassene fra smelteverket gjennom det samme renseanlegget. På den måten ønsker de å bli klimanøytrale. En forutsetning er bl.a. at de får langsiktige kraftavtaler som gir en nødvendig forutsigbarhet. Finnfjord er én av mange aktører som ønsker seg en konsortiumsmodell.
SV tok initiativ overfor tidligere statsråd Åslaug Haga til at ulike europeiske modeller skulle bli vurdert, at vi skulle få til en studietur til forskjellige EU-land. Den franske konsortiumsmodellen var én av flere modeller som vi viste til som en mulig vei ut av EØS-problemet vårt. Regjeringa har nå stilt seg positiv til en konsortiumsmodell, og det er vårt håp at denne, sammen med de andre tiltakene som statsråden har vist til, vil være en nøkkel for å få til de gode investeringene i norsk industri. Sjøl om det første initiativet fra organisasjonen Norsk Industri nå avvises i et brev fra statsråden i dag, mener vi allikevel at statsråden og Norsk Industri bør sette seg sammen og prøve å finne et alternativ. Det er jeg sikker på at man også vil forsøke.
Dette er spørsmål som angår mellom 25 000 og 30 000 arbeidsplasser og en rekke lokalsamfunn i Norge, i stor grad i distriktene, og er selvfølgelig svært viktig. På vegne av SV vil jeg også understreke at dette handler om miljø og klima og om å posisjonere seg i kampen om de framtidsretta arbeidsplassene. En framtidsretta industripolitikk er nødt til å ta opp i seg klima- og miljøperspektivet. Klimatrusselen er vår tids største utfordring. Det høres ut som en klisjé, men det er ikke mindre alvorlig av den grunn. Det er særlig innafor dette perspektivet at EØS-landet Norge, etter vår mening, har en mulighet til å få stabile og langsiktige løsninger til beste for både industri og miljø.
SV er opptatt av å utvikle grønn prosessindustri, med bedrifter som ligger i tet i verden på ny miljøteknologi og på løsninger som reduserer klimautslipp, og som satser på enøk og gjenvinning av energi. Investeringsstøtte til grønn kraft basert på store mengder spillvarme og enøkpotensial i industrien treffer spesielt ferrolegeringsindustri og treforedling, som har store mengder høytemperatur spillvarme som kan utnyttes. I 2003 ble potensialet kartlagt til 5–6 TWh. Det er trolig en del høyere i dag. Gjennom spillvarmekraftverk kan opp til 20–30 pst. av energien i et smelteverk gjenvinnes og omdannes til kraft for nettet. Vi syns dette er spennende muligheter. Vi har utnytta en del av dem, men vi må utnytte mye mer.
Helt til slutt en liten visitt til representanten Ivar Kristiansen og hans parti Høyre, som satt med regjeringsmakt fram til 2005. På den tida var Høyre i hvert fall helt uinteressert i å få til noe som helst som smakte av noe annet enn markedsløsninger innafor dette området. Det Høyre-styrte Olje- og energidepartementet skrev så seint som i 2005:
«I tillegg til EØS-avtalens bestemmelser, legger Regjeringen vekt på at ordninger basert på langsiktige kraftkontrakter er lite fleksible og lite målrettede.»
Så det er litt sånn – ja, ja.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:04:48]: Det er en viktig debatt interpellanten i dag tar opp. Jeg vil også takke for hans inngang til denne interpellasjonen.
Det dagens interpellasjon dreier seg om, er rammevilkår for viktige hjørnesteinsbedrifter og tusenvis av arbeidsplasser rundt i landet vårt. Ansatte og lokalsamfunn har ventet lenge. De har utvist en stor tålmodighet, og industrien og de ansatte fortjener faktisk å bli tatt mer på alvor i denne saken enn det vi har sett så langt.
Kristelig Folkeparti er på industriarbeiderens side i denne saken. Vi vil gjøre alt vi kan for å få på plass en løsning som sikrer at den kraftkrevende industrien i Norge er liv laga, at klimahensyn blir tatt, og at arbeidsplasser opprettholdes.
Regjeringen er i dialog med industrien, men det er en dialog der det er lite konkret å finne, hvis jeg får lov til å sitere hva industriledere selv sier når vi snakker med dem. Da er vi egentlig tilbake til behandlingen av St.prp. nr. 1. Regjeringen viser hvilken modell den går inn for, men det er lite innhold å finne. Innholdet har vi jo fått i statsrådens timinuttersinnlegg i denne interpellasjonen.
Statsråden sier i sitt innlegg at det er gjort et betydelig arbeid med kartlegging. De har vært på studietur, og det har vært mange grundige utredninger. Det er et håp for industrien, men også for det politiske Norge, at vi snart får del i resultatene av disse mange grundige utredningene som Regjeringen har foretatt, for det er bare slik vi kan være med på å sikre denne viktige industrien.
Helt til slutt har jeg lyst til å ta en liten visitt innom representanten Terje Aaslands innlegg. Han begynte sitt innlegg med å snakke om myndighet kontra marked, og sa at de ønsket å være innenfor EØS, og at det skulle være tilgang på kraft. Men jeg tror ikke det er for mye å si at det skal være billigere kraft. Alle hørte hva de rød-grønne politikerne lovte i valgkampen 2005. Det var dette som var budskapet, at det ikke bare skulle være tilgang til kraft. Jeg tror at vi står oss på å være sanne med hensyn til hvilken politikk vi står for. Så har den politikken vist seg å være vanskelig – det innrømmet jo statsråd Åslaug Haga i denne sal 12. februar 2008 – valgløftene har vært vanskelige å innfri, men historien er nok slik at det ble lovt billigere kraft. For de rød-grønne har dette vist seg å være vanskelig – ja kanskje umulig – å innfri i forhold til det regimet som vi er en del av i EØS-avtalen.
Erling Sande (Sp) [12:08:56]: Eg tenkte eg skulle begynne å snakke om ein aktiv næringspolitikk. Ein aktiv næringspolitikk er i motsetnad til næringsnøytralitet – som ofte vil vere ein liberalist si løysing – ein politikk som byggjer opp under dei næringane der landet vårt har naturgjevne fordelar.
Den rike tilgangen på vasskraft som vi har mange plassar i landet, har gjeve oss høve til å byggje opp ein kraftkrevjande industri. Det har skapt sysselsetjing i mange distrikt, samtidig som ein har nytta lokalprodusert kraft til lokal produksjon. Dette har vore ein bevisst og ynskt politikk frå norske styresmakter si side – og ein fornuftig politikk – som trass i eit høgare lønsnivå har gjort at Noreg er konkurransedyktig innafor produksjon av m.a. aluminium og silisiummetall. Billig kraft til industrien gjennom kraftkontraktar har vore ein del av tanken om ein aktiv næringspolitikk.
Konkurranseregelverket som Noreg er pålagt gjennom EØS-avtalen, hindrar oss i å sikre kraftforedlande industri billig kraft gjennom myndigheitsstyrte kraftavtalar. Nasjonale målsetjingar for verdiskaping, busetjing og sysselsetjing blir derfor vanskeleggjorde på grunn av eit konkurranseregelverk som fremjar ein tanke om næringsnøytralitet, der denne type lokale fordelar ikkje skal kunne nyttast til å skape næring, sjølv om det er med på å byggje opp under noko av den reinaste produksjonen av denne typen i verda og med minimale tap av energi i nettet. Senterpartiet sin motstand mot EØS-avtalen tør vere kjend. Men eg synest likevel det er rett å nemne dette, fordi dei ulempene som avtalen medfører, så tydeleg kjem til syne. Noreg blir pålagt å velje andre politiske løysingar enn dei vi hadde valt dersom vi ikkje hadde vore pålagde dette konkurranseregelverket gjennom EØS.
Senterpartiet tek til vitande at eit fleirtal i denne salen støttar norsk tilknyting til EU gjennom EØS-avtalen. Då er vi opptekne av å sjå på kva som kan gjerast innafor avtalen, for på ein best mogleg måte å leggje til rette for norsk kraftkrevjande industri. Det arbeidet kan skje langs fleire linjer. For Senterpartiet er det særskild viktig at Regjeringa sitt arbeid med ein aktiv europapolitikk blir følgt opp, nettopp for å få til eit langsiktig arbeid for å betre rammevilkåra for denne industrien og for at det viktige arbeidet skal halde fram. Dette er ikkje statisk, dette er det dynamikk i. Det er stadig rørsle i denne politikken, også i EU, og det er viktig at vi er aktive for å påverke der vi kan. Det er viktig å understreke at EØS-avtalen ikkje hindrar norsk industri i å inngå langsiktige, kommersielle avtalar med energiprodusentane.
Statsråden har i dag skissert fleire moglege vegar å gå innafor dagens regime – vegar som det kan vere aktuelt å sjå nærare på – eksempelvis samarbeid om energieffektivisering ved hjelp av Enova-systemet, målretta støtte innafor EØS-regelverket, vurdering av nettleige, dei verkemidla vi har i skatte- og avgiftspolitikken, i tillegg til aktivt å leggje til rette for den kraftkrevjande industrien, dersom dei ynskjer å opprette eit såkalla innkjøpskonsortium, og opne for å gje tilskot til dei verksemdene som tek del, med tilsvarande funksjon som er vald når det gjeld skattefordelane til fransk industri.
Heimfallsløysinga, som eit breitt fleirtal i denne salen sikra i fjor haust, er òg med på å leggje til rette for vidareutvikling av norsk kraftkrevjande industri, og det same gjer dei nyleg presenterte framlegga som gjeld utleige av kraft.
Så er det slik at tilstrekkeleg kraft sjølvsagt er ein føresetnad for kraftkrevjande industri. Der har Regjeringa store ambisjonar for ytterlegare å auke produksjonen av fornybar energi, og opposisjonen her i salen, i likskap med Regjeringa, er utolmodig etter å få opp denne produksjonen. Det er bra. Men eg må seie at den elendebeskrivinga som representanten Solvik-Olsen stadig gjentek i denne salen når det gjeld manglande ny kraftproduksjon, er det ikkje råd å kjenne seg igjen i – rett og slett.
Senterpartiet meiner det er viktig at Regjeringa vurderer eit heilt spekter av tiltak for å sikre ein industri som er viktig for landet, og som er ein hjørnesteinsindustri som sikrar arbeidsplassar i mange lokalsamfunn rundt omkring i landet vårt.
Gunnar Kvassheim (V) [12:13:53]: Jeg deler interpellantens beskrivelse av norsk kraftkrevende industri, som er verdensledende når det gjelder miljøvennlige og energieffektive løsninger. Flere av bedriftene har et forbedringspotensial, men hovedbeskrivelsen er dekkende. Denne delen av industrien vil i likhet med øvrig industri stå overfor et klart behov for omstillinger og markedstilpasninger. Men Venstre er opptatt av at industrien får rammevilkår som gjør at den kan videreutvikle seg i Norge. Tilgang på kraft på forutsigbare vilkår er en viktig faktor i denne sammenheng.
Utgangspunktet for denne debatten er at Stortinget for lengst, og med et bredt flertall bak beslutningen, har slått fast at epoken med politikerbestemte kraftkontrakter er over. Det er verken mulig eller ønskelig med en ny epoke med denne type kontrakter. Flere bedrifter har innrettet seg etter dette og inngått markedsbaserte kontrakter som mange av dem kan leve godt med. Mange bedrifter har nølt med å inngå slike kontrakter fordi de trodde det på ny skulle bli mulighet for å få et eget kraftregime for industrien. Den usikkerheten forklarer de med de forventningene som ble skapt før valget i 2005, og ved en del andre anledninger, av representanter fra regjeringspartiene. For de gav utvetydig uttrykk for at de ønsket og ville få på plass et eget regime med billigere kraft til industrien. Det var bare et spørsmål om vilje, og det ville gå kort tid etter et regjeringsskifte før et slikt regime var på plass. Det var en bløff, og minst like galt som det er at de som framsatte det, visste det. Nå har vi fått bekreftet at det ikke kommer et eget prisregime for industrien, for det er ikke mulig, sier representanter fra Regjeringen, og de viser bedriftene til markedet.
Når de nå skal vise hva Regjeringen har gjort, stilt opp mot konfrontasjonen med de løftene som ble gitt, viser representanter fra Regjeringen til de kontraktene som Statkraft har inngått. Det er jo markedsbaserte kontrakter som det hadde vært mulig å inngå lenge før denne regjeringen overtok, og som var den retningen som stortingsflertallet pekte ut da en sa nei til politikerbestemte kontrakter. Jeg mener det har skadet industrien at de rød-grønne partiene ikke snakket sant, og ventetiden har kostet dyrt.
Nå er det skapt nye forventninger knyttet til en kopi av den franske industrikraftmodellen. Jeg tror en skal få problemer med å levere løsninger som vil fungere i Norge. Det viktigste nå er å få avklart hva Regjeringen vil bidra med. I dag har vi fått denne avklaringen, og det er tilnærmet null. En overlater dette til industrien selv. Det som vil være problemet da, er at vi ikke har mangel på kjøpere i Norge, heller ikke kjøpere som kan slå seg sammen. Problemet er at en har mangel på selgere som trenger finansiell hjelp for å finansiere utbyggingsprosjekter. I Norge er situasjonen den at en har kraftselskaper som har kapital til utbygging, men at en ikke har utbyggingsprosjekter. Verdien av å overføre den franske modellen til Norge er jeg tvilende til, men det får aktørene avklare i den prosessen som skal gå videre. Jeg har ingenting imot at en tester ut denne veien.
Jeg synes det ytterligere problematiserer saken at en når det gjelder hjemfallsløsningen, ikke imøtekom industriens ønske om å få hånd om en del av kraften i en overgangsperiode. Det gjør heller ikke saken bedre at en har vært nølende når det gjelder å legge til rette gode rammevilkår for fornybar kraft-produksjon. Nølingen som vi nå ser når det gjelder fornybarhetsdirektivet, går jo inn i dette bildet.
Den beskjeden industrien får fra Regjeringen i dag, er at det en skal levere, er det de har levert. Det betyr at de som er misfornøyd med løftebruddet, kan gå i gang med å bestille busser inn til den bebudede demonstrasjonen i Oslo. Det er god grunn til å konfrontere Regjeringen med deres løftebrudd.
Torny Pedersen (A) [12:19:16]: Det er ca. ett år siden representanten Ivar Kristiansen fra Høyre hadde en lignende interpellasjon. Skal jeg rose opposisjonen for noe, må det være at de i alle fall holder denne saken varm. Men hva gjorde de for å løse denne saken før 2005? Alle i denne salen vet svaret.
Dagens regjering har hatt og har fortsatt denne type industri i fokus. Det forteller oss at den er utrolig viktig for arbeidsplasser, for Distrikts-Norge og for teknologisk miljøvinning. Disse industriarbeidsplassene sysselsetter opp mot 20 000 mennesker. I tillegg er den blant den mest miljøvennlige industrien i verden. For ett år siden sa vi at det ligger en verdi opp mot 25 milliarder kr i investeringer dersom de får forutsigbare og langsiktige kraftavtaler.
Men dette er en vanskelig sak da politisk bestemte kraftpriser ikke lar seg forene med ESAs regelverk. Andre europeiske land har utarbeidet løsninger som ESA har godtatt. Men så er det det at alle land ikke er like, og ikke er industrien lik i de ulike landene. Frankrike har den modellen som tilnærmet kan gjennomføres i Norge. Dette er industrien og fagbevegelsen enig i. Regjeringen har derfor sagt at den aktivt vil tilrettelegge for en konsortiumsmodell ved at det kan gis tilskudd til de kraftintensive bedriftene som deltar, jf. St.prp. nr. 1 for 2008–2009. Dette må være innenfor EØS-regelverket, og industrien må selv stå for etableringen.
Samtidig har vi vedtatt en hjemfallsordning som gir industrien muligheter til privat eie på en tredjedel av kraftselskapet sammen med offentlige. Deretter er det nå ute en høringsrunde som gir muligheter for utleie av vannkraftproduksjon på inntil 15 år. Men det aller viktigste for industrien er langsiktighet, en god kraftbalanse og at avtalt volum er stort nok. Dette er hele grunnlaget for å starte store investeringer i denne type industri.
Men vi må ikke se oss helt blind på at det ikke kan finnes andre løsninger enn et kraftregime som kan være med på å skape utvikling i norsk industri. Vi har reduksjoner i nettleie, fritak for eller nedsatt elavgift, og kanskje vil noen av tiltakspakkene som kommer, også ha noen reelle muligheter. Myndighetene må i større grad følge opp det industrien selv forsker seg fram til for å redusere kraftforbruket og for å redusere forurensning og utslipp. Jeg kjenner godt til gode miljøtiltak ved Elkem Salten Verk og, som SVs Inga Marte Thorkildsen nevnte, Finnfjord Smelteverk. Her vil Enova spille en stor rolle. Men vi må ikke glemme Statkrafts rolle i forhold til industrien. Stortinget peker på i forbindelse med St.meld. nr. 13 for 2006–2007, Et aktivt og langsiktig eierskap, den såkalte eierskapsmeldingen, at Statkraft innenfor EØS-regelverket skal arbeide for å møte behovet til industrien med stabil og langsiktig kraftforsyning. Det heter videre at man forventer at Statkraft bruker fleksibilitet ved å sette sammen avtaler av flere element. Det være seg produksjonspris, valuta, indeks osv.
De siste politisk avtalte kontrakter utløper om to år, i 2011. Jeg vil enkelt si det slik at det haster å sy sammen muligheter som stimulerer til utvikling i den norske industrien, som fortsatt er en av verdens ledende på kvalitet og ikke minst miljøvennlig produksjon. Med de klimaproblemene vi har i hele verden, kan vi ikke risikere karbonlekkasjer. La oss bruke vannkraftressursene som Norge har, til fortsatt industriutvikling og til gagn for klimaet.
Til slutt vil jeg si at det hadde ikke vært meg imot å innfri ønsket til markedsliberalisten og representanten Ketil Solvik-Olsen om at industrien får kraft til selvkost, men det hadde vært en dramatisk stadfestelse av en hyllest til markedet som ofte er ufortjent.
Ingrid Heggø (A) [12:24:53]: Som representant frå industrisamfunnet Høyanger ynskjer eg òg å seia nokre ord om dette viktige temaet som vi har oppe i dag. Eg er glad for at dette temaet vert sett i fokus. Det er eg alltid.
Først til det som vert sagt om myndigheitsbestemte kontraktar: Det er ikkje det industrien etterspør. Eg var aktivt med i valkampen i 2005, eg var med på fagforeiningsmøte, og vi diskuterte dette over mange og lange dagar. Det er ikkje det industrien etterspør. Det aktørane etterspør, er sjølvsagt langsiktigheit og tilstrekkeleg volum. Det er det som har vore ein gjengangar. At ein no prøver å gjera dette til noko anna, får stå for dei andre si rekning. Aktørane frå industrien veit òg at det er umogleg å få til myndigheitsbestemte kontraktar etter EØS-reglane, så det er faktisk ikkje eit tema på alle dei møta vi har om dette.
Så til moglegheita for å skaffa industrien akkurat langsiktigheit og tilstrekkeleg volum. Det er nok ikkje eitt enkelttiltak som vert til eit industrikraftregime, men det er summen av tiltak som myndigheitene kjem med, som vil verta eit industrikraftregime, slik som eg ser det. Og dei klare signala som gjekk til Statkraft i eigarskapsmeldinga, om at ein skal arbeida for å møta behovet frå industrien, akkurat slik som representanten Torny Pedersen her påpeika, var både viktige og riktige. Dei signala hadde nok aldri kome frå den førre regjeringa, men dei kom frå ei raud-grøn regjering.
Eg synest det er veldig fint at representantane både frå Høgre og Framstegspartiet ikkje trur på marknadskreftene åleine lenger. Det berre noterer eg i boka mi med eit stort pluss bak. Men eg forstår faktisk ikkje heilt at dei har så stort behov for å godta seg over at vi ikkje er i mål når det gjeld eit industrikraftregime, for eg lir med industrien som ikkje har fått det på plass. Vi jobbar heile tida med det. Dei raud-grøne og ministeren brukar enormt med energi på å finna løysingar og på å ikkje gje opp.
Så til representanten Tord Lien, som siterte Billy Fredagsvik frå Høyanger. Eg kjenner Billy Fredagsvik godt. Vi kjem frå same partilag, og vi har bruka mange og lange dagar og timar for å diskutera rammevilkåra for industrien. Det er konstruktive debattar. Det er verken sutring eller noko negativt, men konstruktive debattar om korleis vi saman kan klara å nå i mål. Eg er samd med Billy Fredagsvik i at dette er ei sak som har gått seint. Eg er òg utolmodig, og det er vel alle som sit i salen her. Dette har teke svært lang tid. Men eg er usamd med m.a. Billy Fredagsvik i at vi ikkje berre skal bruka den franske konsortiumsmodellen slik som han er, men at vi skal gje betre vilkår enn den modellen gjev, for då kan vi fort oppleva at det ikkje vert godkjent innanfor EØS-reglane. Det er faktisk veldig viktig at vi får opp ein modell som vert godkjend.
Representanten Kristiansen seier at vi har kasta vekk tre år. Nei, vi har ikkje det. Då har han ikkje følgt med i timen, for vi har kome med mange tiltak, og dei tiltaka er viktige. Men det som er viktig å seia her, er at den førre regjeringa faktisk kasta vekk heile fire år – utan å gjera noko. Dei sa at det var umogleg, og prøvde ikkje eingong.
Eg trur òg at representanten Kvassheim veit betre enn den argumentasjonen han kom med når det gjeld heimfall. For vi ynskjer ikkje å spela poker med heimfallsordninga. Det var hovudpoenget vårt.
Innkjøpskonsortium med staten som tilretteleggjar meiner eg absolutt er eit godt spor. At statsråden fastslår at ein vil leggja til rette for ein slik modell, er utvilsamt eit steg i riktig retning.
Eg synest òg det er veldig spennande det Regjeringa har ute på høyring no, og eg er veldig glad for den korte høyringsfristen som er når det gjeld utleige. For med det, saman med konsortiumsmodellen, synest eg absolutt at vi er på god veg. Vi kjem kanskje ikkje heilt i mål med det vi ynskjer, men vi er i alle fall på god veg.
Heilt til slutt vil eg oppfordra ministeren til endå tettare dialog med norsk industri og fagforeiningane, for samla sett er det viktig at vi gjer dette saman. Så trur eg nok at vi kan ha god grunn til å ha god tru på framtida også for norsk industri.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [12:29:56]: Litt av utfordringen med en slik debatt fikk vi høre i siste innlegg, der en konstruerer påstander fra opposisjonen som opposisjonen ikke selv har fremmet, og så angriper en dem. Dermed slutter en å diskutere innholdet, men ender opp med å gå i skyttergravene. Det er trist.
Litt av det som jeg har fått fram i interpellasjonen i dag, er hvis vi spør hvilke virkemidler vi har i dag overfor industrien og industrikraft som man ikke hadde i 2007, at svaret er ingen. Statsråden var veldig stolt over at han hadde et budskap som var i tråd med det Åslaug Haga hadde. Jeg kunne godt sagt at ja, han hadde også et budskap som er i tråd med det statsråd Enoksen hadde – den tredje energiministeren vi har hatt i denne perioden. Men det er dårlig nytt faktisk, det er ikke godt nytt. For det industrien har bedt om, er noe annet enn det en hadde. Da er det ikke godt å komme gang på gang med det samme budskapet, uten nye løsninger.
Av de innleggene som har vært i debatten, vil jeg spesielt dra fram representanten Thorkildsens innlegg. Ja, jeg har også vært på Finnfjord Smelteverk og fått akkurat de samme flotte visjonene om hva de kan få til. Problemet er jo ikke at de mangler visjoner, for det har de. Problemet er at rammebetingelsene for industrien gjør at de ikke kan realisere visjonene med den politikken som føres i dag, både fordi industrikraftløsningen som Regjeringen hadde lovet, ikke foreligger, og fordi den CO2-politikken som Regjeringen forespeiler etter år 2012, ikke gjør det lønnsomt å drive den type virksomhet i Norge. Denne regjeringen er et problem for Finnfjord Smelteverk, ikke en løsning. Jeg vet at representanter for Finnfjord Smelteverk har vært på galleriet her i dag, og de er ikke blitt beroliget av det de har hørt.
Så til representanten Sande, som var misfornøyd med at jeg ikke beskriver Regjeringens vannkraftpolitikk mer optimistisk. Det er mulig jeg får ta selvkritikk, og at jeg skal lære å se mer lyst på de små ting i livet, men jeg har større visjoner på vegne av energisektoren i Norge. Men jeg skal gjerne glede representanten Sande med å skryte av de små ting.
Til slutt vannkraft. Statsrådens fokus på det i sitt innlegg tar jeg som en aksept for at dette er et sentralt virkemiddel i forhold til industrien og industrikraft. Problemstillingen som vi har prøvd å diskutere her i dag, i hvert fall fra Fremskrittspartiets side, er at koblingen mellom kraft og industri har forsvunnet, gjennom hjemfallssaken spesielt. De løsningene som er kommet på plass istedenfor, utleieordning og deleierskap, er ikke godt nok. Det er godt nok hvis man kun er ute med finansielle spekulasjoner, det er ikke godt nok hvis man har et industrielt perspektiv på 30–40–50 år.
Den økte produksjonen som mange rød-grønne representanter har skrytt av, er jo en produksjon som ikke er koblet opp til industrien på noen som helst måte, verken i kontrakter eller i eierskap. Derimot hvis en kobler det opp mot Regjeringens ambisjoner om å eksportere mer kraft, kan det være hyggelig i forhold til å kutte kullkraftproduksjonen på kontinentet, men det er ikke med på å styrke norsk industri i Norge. Direkte eierskap i en eller annen form er den beste form for industrikraftavtale. Den har Regjeringen fratatt industrien, og den har ikke kommet opp med alternativene. Den franske industrikraftløsningen kunne ha vært en modell å bruke i Norge for å få et indirekte eierskap til kraften som gjorde det mulig å ta ut kraft til selvkost, uten å være avhengig av Regjeringens markedsfundamentalisme på dette området. Jeg håper statsråden i sitt siste innlegg kan gi en positiv avklaring på det.
Statsråd Terje Riis-Johansen [12:33:18]: Jeg konstaterer ved slutten av debatten at mange av debattdeltakerne har vært skuffet over hverandre og innganger og påstander osv. Jeg må vel da også si at jeg er litt skuffet over at det jeg oppfatter å være en litt overordnet inngang fra interpellanten i forhold til å skulle diskutere veien videre framover, i stor grad avsluttes med å bli en beskrivelse og kritikk av ting som ligger på plass, som det er flertall for, og som er en del av de rammene som skal gjelde framover. Sånn sett handler det også nettopp om den forutsigbarheten som var inngangen til interpellanten. Hvis man nå virkelig mener at man skal legge til rette for forutsigbarhet og stabile rammer for industrien framover, er det et poeng at vi også her i stortingssalen slår ring om de rammene som er lagt på plass, og sånn sett også med det gir trygghet for investeringer og trygghet for at dette faktisk er de rammene som gjelder videre framover.
Jeg mener at jeg i mitt innlegg har beskrevet en politikk som nettopp handler om økt forutsigbarhet. Jeg mener at det er noe av det aller viktigste vi kan snakke om i næringspolitikken generelt. Jeg mener at det er ekstra viktig i forhold til en så ikke bare kraftintensiv, men også kapitalintensiv næring som vi her snakker om. Derfor mener jeg også at det å vise til at det er en linje fra det som er gjort av mine forgjengere, til det som er min politikk, er viktig. Det bidrar nettopp til å skape den forutsigbarheten.
Så var det noen enkeltelementer som jeg bare kort skal kommentere. Representanten Tord Lien tok opp spørsmål knyttet til kraftpris, og han mente å ha hørt at jeg på et bioenergiseminar i Skien hadde sagt at jeg håpet og ønsket at strømprisen skulle gå opp. Det jeg der beskrev, var ikke så mye annet enn det som de aller fleste som følger med i kraftmarkedet, beskriver, en situasjon hvor forventningene til en høyere strømpris er stor fordi en forventer at prisingen av energi kommer til å endre seg, og at energi generelt kommer til å ha en annen kostnad framover. Det handler om EUs kvotesystem, et system som vi også er en del av, og det handler om generelle rammer langt utenfor det som vi i dag diskuterer.
Så var også spørsmålet om vern av Vefsna tatt opp. Jeg kan da bare helt greit berolige – i den grad det oppfattes som det – dem som har tatt opp den saken, med at det er en sak som Regjeringa selvsagt kommer til Stortinget med, i tråd med det som står i Soria Moria-erklæringa.
Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.