Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

• Det anses vedtatt.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:05:12] (ordfører for saken): I denne saken er det en flertallsinnstilling og et mindretallsforslag. Jeg går ut fra at flertallsinnstillingen, fra Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Venstre, vil bli begrunnet av dem selv. Jeg skal begrunne Fremskrittspartiets og mindretallets syn i denne saken.

Retten til individuell plan i sosialtjenesteloven som ble vedtatt 1. januar 2009, fanger ikke opp de forhold som forslagsstillerne ønsker. Gjeldende lovverk har et bestemt innhold som skal sikre samarbeid, samhandling og koordinering av ulike tjenester. Det er med andre ord ikke en plan for individuell oppfølging. Dagens lovverk stiller heller ikke krav til når en individuell plan skal foreligge. Fremskrittspartiet mener at en samhandling hvor en gir individuell oppfølging raskt samt et krav til deltakelse, vil føre til at flere får sin situasjon avklart.

I svarbrev fra arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen til arbeids- og sosialkomiteen skriver statsråden:

«Telemarkforskning-Bø gjennomførte i 2005–2006 en undersøkelse av praksis ved bruk av økonomisk stønad og vilkår i sosialtjenesten, rapport nr. 232 2006. Rapporten viser at sosialtjenesten bruker vilkår i utstrakt grad. Rapporten viser videre at vilkår benyttes overfor alle typer av stønadsmottakere. Unge stønadsmottakere er den gruppen det hyppigst stilles vilkår til, dernest følger innvandrere og langtidsledige. Bruken av vilkår ser ut til å øke i følge rapporten.»

Når det fra statsrådens side vektlegges at bruken av vilkår ser ut til å øke, er dette riktig om man studerer rapporten fra Telemarksforsking Bø rent kvantitativt. Om en derimot vurderer tiltakenes kvalitet, er det tydelig at de vilkår som brukes hyppigst, ikke bidrar til å øke jobbsannsynligheten i nevneverdig grad, noe som også framkommer i Telemarksforsking Bøs konklusjon i rapporten, hvor det står:

«Vi ser med andre ord at sosialtjenesten har utstrakt bruk av vilkår, men dette er hovedsakelig vilkår som krever relativt lite av klientene.»

Dette viser at mange kommuner stiller krav, og at bruken er økende. Siden flere og flere kommuner stiller krav, legger vi til grunn at dette gir gode resultater for samfunnet og for den enkelte bruker.

Innføringen av kvalifiseringsprogrammet har ført til lovfestet plikt for alle kommuner til å tilby programmet, men dette er ikke fulgt opp med noen lovfestet plikt for den enkelte til å delta i programmet. I samme svarbrev skriver statsråden:

«Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er ønskelig og viktig å stille krav til mottagerne av økonomisk sosialhjelp og at de skal få nødvendig oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning om ordningen i befolkningen, men ikke minst kan det være viktig for stønadsmottakeren ved at vilkårene kan virke kvalifiserende og bidra til at den enkelte kommer ut av en stønadssituasjon.»

Likevel konkluderer statsråden med at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste kravet til aktivitet. Det virker på meg noe underlig.

Hensikten med representantforslaget er ikke at alle skal ha kvalifiseringsprogram med egen stønad, men at alle skal ha en lovfestet rett til individuell plan for oppfølging og en generell aktivitetsplikt. Dette understøttes også av det faktum at det er et meget høyt antall mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde, eller som eneste inntektskilde. For disse gruppene vil en lovfestet rett til individuell plan etter tre måneder, i kombinasjon med en generell aktivitetsplikt, bidra til å korte ned stønadsavhengigheten og øke jobbsannsynligheten. Ordningen med krav til aktivitet er frivillig. Dette fører til at ordningen varierer fra kommune til kommune, og fra kontor til kontor, noe som virker uhensiktsmessig og uheldig.

Jeg tar derfor opp de forslagene som jeg har referert til.

Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Lise Christoffersen (A) [10:09:25]: Høyre foreslår obligatorisk individuell plan for sosialhjelpsmottakere etter tre måneder, og en aktivitetsplikt som møter deg i form av et krav i det øyeblikket du leverer søknad om sosialhjelp for første gang. Begrunnelsen er det bekymringsfulle i at en stor gruppe mennesker blir sosialhjelpsmottakere på permanent basis.

Flertallet deler denne bekymringen. Flertallet kjenner også til de mange positive erfaringene med ulike former for utdanning og arbeidstrening. Det er nettopp det som er hovedbegrunnelsen for de reformene vi gjennomfører for tiden: Nav-reform, nytt kvalifiseringsprogram, forenklinger i folketrygdens stønadssystem, enklere adgang til arbeidsmarkedstiltak, høring av endringer i lov om sosiale tjenester, og sist, men ikke minst, økt innflytelse for brukerne og deres behov.

Når flertallet likevel ikke støtter forslagene om obligatorisk individuell plan etter tre måneder og aktivitetskrav fra dag én, er det fordi forslagene er unyanserte og bryter med en grunnleggende forutsetning i de nye reformene, nemlig overgangen fra et byråkratisk regelstyrt system til et skjønnsbasert system, der beslutningene tas nær brukerne og i samarbeid med brukerne. Vi har allerede vedtatt å oppheve en del av de beskrankningene for fornuften som lå i våre egne budsjettposter, vi har løst opp i regelverk for stønader og tiltak og styrket brukermedvirkningen. Tanken er jo at kompetansen og den sunne fornuft skal få bedre vilkår. Sentrale myndigheter, herunder storting, regjering og direktorat, skal slutte med detaljstyring fjernt fra brukere som vi knapt har sett.

Det er nesten så en kan lure på om partiene bak mindretallsinnstillingen i denne saken har gått glipp av dette helt vesentlige poenget. For det er jo ikke slik i dag at det ikke er anledning til å stille vilkår, at det er forbudt å legge individuelle planer, men det er førstelinjen som vurderer om og når det er hensiktsmessig. Dette vil vi ha mer av, ikke mindre. Jeg synes derfor representantforslaget fra Høyre er total skivebom. Det går i stikk motsatt retning av de vedtakene Høyre selv har vært med på. For med dagens forslag er det ikke førstelinjen som skal ta stilling til brukerens behov. Det skal Stortinget bestemme gjennom firkantet lovgivning der «alle mottakere av økonomisk sosialhjelp» uansett skjæres over en kam og med en «generell plikt til aktivitet» for alle – tilbake til regelstyring og byråkrati.

Desto mer ubegripelig blir dette siden forslagsstillerne selv har gjort rede for de store forskjellene det faktisk er mellom mottakere av sosialhjelp. I statsrådens brev understrekes det ytterligere. Antallet går ned, men det er ikke hovedpoenget her. Det er derimot det faktum at 21 pst. får sosialhjelp i bare én måned, at gjennomsnittlig stønadstid er 5,3 måneder, og at nesten 60 pst. mottar stønad under et halvt år. Det er et gammelt ord som advarer mot å skyte spurv med kanoner. Det er et godt råd. La oss heller bruke kreftene på dem som virkelig har behov for det i stedet for å innføre et nytt byråkrati.

Vilkår brukes for lite, hevder mindretallet og viser til forskning. Det er vel å trekke forskningsresultatene litt vel langt. Så vidt jeg kan se, sier ikke de nevnte rapportene noe om hvorfor vilkår brukes lite, heller ikke om hvor mye mer de skulle vært brukt. Det kan være fordi det ble ansett som lite hensiktsmessig for en del av brukerne. Eller kanskje fordi det ikke har vært mange nok og gode nok tiltak å henvise til? Nå øker vi de mulighetene. Vi bør la reformene bli gjennomført før vi i vår iver begynner å reversere dem. God styring er ikke nødvendigvis synonymt med hyppige regelendringer. God styring kan like gjerne, eller snarere heller, være evnen til langsiktighet og tillit til dem som skal gjøre jobben ute.

Til slutt: Jeg er egentlig ikke så veldig overrasket over Høyres og Fremskrittspartiets holdning i denne saken. Den føyer seg inn i et mønster. Jeg er i grunnen mer overrasket over at Kristelig Folkeparti har valgt å henge seg på. Så da vil jeg samtidig avslutte med å gi en liten honnør til Venstre, som ikke lot seg friste denne gangen.

Martin Engeset (H) [10:14:03]: 40 000–60 000 mennesker lever på økonomisk sosialhjelp og har det som hovedytelse eller eneste ytelse. Det er altså en stor gruppe mennesker som er avhengig av sosialhjelp på mer eller mindre permanent basis. Det kan vanskelig herske tvil om at dette er i strid med intensjonene i lov om sosiale tjenester. Sosialhjelp skal være en korttidsytelse, en akutt hjelp i en overgangsperiode. Det vil aldri være slik at kvalifiseringsprogrammet med det omfanget det har, eller ser ut til å kunne få i overskuelig fremtid, vil kunne løse utfordringene for den gruppen vi her snakker om. Ved å bruke sosialtjenesteloven til å stille krav vil en kunne hjelpe folk raskere.

Det å stille krav er å vise omsorg. Med en plikt til aktivitet fra hjelpeapparatet vil vi også få mulighet til å gi et skreddersydd tilbud. Jeg kan vanskelig se at dette forslaget skal kunne medføre noe mer byråkrati enn det allerede er – snarere tvert imot. Det vil i hvert fall kunne gi bedre resultater, og det er vel det som må være målet med hele hjelpeapparatet, at det skal hjelpe folk til et mer verdig liv.

Undersøkelsen fra Telemarksforsking Bø brukes og misbrukes i betydelig grad. Det hevdes at rapporten viser at sosialtjenesten bruker vilkår i utstrakt grad. Vel, det rapporten i hvert fall viser, er at aktiviserende og arbeidsavklarende vilkår brukes i liten grad. De vilkårene som brukes hyppigst, bidrar ikke til å øke jobbsannsynligheten i nevneverdig grad. Telemarksforsking Bø skriver:

«Vi ser med andre ord at sosialtjenesten har utstrakt bruk av vilkår, men dette er hovedsakelig vilkår som krever relativt lite av klientene.»

Flertallet, som går imot forslaget, begrunner det med at det allerede i dag i sosialtjenesteloven § 5-3 finnes en adgang til å stille vilkår ved tildeling av økonomisk sosialhjelp. Ja, det gjør det. Og hvordan kom denne paragrafen inn i loven? Jeg har sjekket litt av historien her. I 1991 skulle Stortinget behandle en revisjon av sosialloven. Saken ble imidlertid utsatt og ble dermed et sentralt tema i lokalvalgkampen i 1991. Ikke minst var det strid om Høyres forslag om at mottakere av sosialhjelp kunne bli pålagt arbeidsoppgaver i kommunal regi. Det mest påfallende var den strid forslaget skapte innad i Arbeiderpartiet, der Kommuneforbundet truet med Arbeidsretten dersom forslaget ble vedtatt, mens Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Rune Gerhardsen, benyttet valgkampen til å love å sette i gang tvangstiltak uansett hva Stortinget vedtok. Arbeiderpartiregjeringen den gang forsøkte seg på en politisk helgardering, ved at sosialministeren fremmet et lovforslag der Høyres forslag ble forkastet. Men på tross av dette var hun positiv til ideen i valgkampen. Først ved behandlingen i Stortinget i november tonet hun endelig flagg ved å gå imot forslaget. Men hun og regjeringen led nederlag i Stortinget ved at Høyres forslag ble vedtatt med støtte fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Det er en del av historien som det er greit å få med seg. Da ble adgangen til å stille krav innført.

Dagens debatt er en parallell til situasjonen i 1991. Arbeiderpartiet var først imot, men er senere blitt for. Slik vil det nok også gå med det forslaget vi behandler her i dag, for det er positivt at statsråden på mange måter gir oss støtte når det gjelder intensjonen bak forslaget. Han skriver nemlig i sitt svarbrev til komiteen:

«Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er ønskelig og viktig å stille krav til mottakerne av økonomisk sosialhjelp og at de skal få nødvendig oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning om ordningen i befolkningen, men ikke minst kan det være viktig for stønadsmottakeren ved at vilkårene kan virke kvalifiserende og bidra til at den enkelte kommer ut av stønadssituasjonen.»

Det er i grunnen veldig godt sagt! Jeg kunne knapt sagt det bedre selv. Da står vi i grunnen tilbake med bare ett viktig spørsmål: Har vi tro på at en lovfesting av kravet til aktivitet og plikten til oppfølging vil hjelpe flere ut av en håpløs livssituasjon? Høyre mener bestemt ja. Regjeringen sier nei. Egentlig er det litt pussig når vi vet hvilken sterk tro de rød-grønne har på lovfesting som virkemiddel i samfunnsbyggingen på mange andre områder.

Karin Andersen (SV) [10:19:21]: Først vil jeg si at jeg slutter meg til innlegget fra representanten Lise Christoffersen, som jeg synes satte saken i et riktig perspektiv. Saken handler jo om man har tro på at det er folks muligheter og iboende evner som skal styrkes, og hvordan det skal skje på best mulig måte – om det er pisken eller om det er gulrota som skal brukes mest.

Jeg tror at hvis vi er i avmakt og blir styrt av andre, fører det veldig sjelden til endring i eget liv, og det fører i hvert fall aldri til livsmot og livslyst. Jeg tror det er det vi må begynne å snakke mer om når vi snakker om folk som lever på sosialhjelp, for det vi vet om den gruppen, er bl.a. at de i snitt er sykere enn dem som har uføretrygd. Jeg tror at en del av den økningen vi nå ser i uføretrygden, handler om at Nav har funnet igjen noen av disse sykeste og har gitt dem uføretrygd. Og det er bra!

Jeg tror ikke at det å lage et sterkere press på den enkelte i seg sjøl vil føre til endring. Men jeg er helt overbevist om at når Nav-kontorene og sosialtjenesten der lager gode opplegg rundt den enkelte, enten det er ved sosialhjelpen eller forhåpentligvis kvalifiseringsprogrammet for de fleste, vil mange flere ha mulighet til å snu en vanskelig livssituasjon. Men jeg tror òg at det i stor grad kommer av at vi ikke lager et system som mer og mer baserer seg på den type tankegang som Høyre står for, men greier å få det systemet som nå heter Nav, til å bli et system der folk ikke krympes og demotiveres, men oppmuntres til å finne igjen sine egne evner og lysten til å delta.

Jeg er opptatt av dette fordi jeg er helt overbevist om at noen trenger et puff for å komme i gang. Men jeg også helt sikker på at hvis man skal greie å ta imot en slik beskjed, er det ikke pisken som er viktig når man lever i en slik marginal situasjon som man gjør hvis man har levd på sosialhjelp lenge. Da kommer det av at man har et tillitsfullt forhold til det hjelpeapparatet som man møter, og at de har et fornuftig opplegg som gjør at man ser lys i tunnelen og vet hvor man skal gå hen. Jeg vil bare minne om at Kirkens Bymisjon og andre frivillige organisasjoner i veldig mange byer har mange slike tiltak til folk som lever på sosialhjelp, steder der folk kan gå og tjene en hundrelapp eller to uten å få trekk i trygden. Og kommer folk dit? Ja, de gjør det. Rusede personer og andre som har det fryktelig vanskelig, går dit fordi de blir motivert av det, ikke fordi det er en pisk, men fordi det er en gulrot der, og fordi den jobbmuligheten gjør at de også kan få en status i samfunnet, noe de sjøl veldig fort merker svært godt. Jeg mener vi må bevege oss langs den linjen og ikke langs tvangslinjen.

Det er viktig å understreke at det i løpet av de siste 20 åra har blitt færre personer som mottar sosialhjelp. Nedgangen har aldri vært så stor som det siste året, og den enkelte mottaker får nå noe mer enn tidligere, melder SSB. Det som er bekymringsfullt, er at én av tre av dem som får sosialhjelp, er under 30 år. Det er også slik at det er ikke veldig mange som lever på sosialhjelp over lengre tid.

Én av tre oppgav trygd og pensjon som viktigste inntektskilde når de bad om sosialhjelp, og for nesten halvparten av dem er det snakk om uførepensjon. I den situasjonen er det jo litt meningsløst, syns jeg, å skulle pålegge dem aktivitetsplikt. Det er også svært få personer som mottar sosialhjelp sammenhengende i tre år. Så jeg syns det er viktig at man nå ikke tegner et feil bilde av situasjonen, men setter inn gode virkemidler som gjør at flere av dem som lever i en slik vanskelig situasjon, får mulighet til å mestre den, komme over i aktivitet og få et bedre liv enn det de har.

Jeg tror at en del av denne debatten handler om en forestilling om at det egentlig er ganske greit å gå på sosialhjelp, og at det er noe som noen mennesker «velger». Det er en beskrivelse som jeg vil ta sterkt avstand fra. Mennesker som lever på sosialhjelp, har det svært vanskelig. De ønsker seg god hjelp, men de ønsker seg først og fremst muligheter. Og det er det vår plikt å gi dem – slik at de får endene til å møtes, og får et aktivitetstilbud, et helsetilbud og hjelp til arbeidstrening som gjør at flest mulig kan komme ut av sin vanskelige situasjon ved egen hjelp og av egen lyst.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:24:38]: Jeg er klar over at noen vil si at dette forslaget fra Høyre er litt som å slå inn åpne dører. Noen vil hevde at retten til individuell plan allerede er lovfestet for dem som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. I sosialtjenesteloven § 5-3 heter det videre at det er adgang til å stille vilkår ved tildeling av økonomisk sosialhjelp.

Kristelig Folkeparti støtter likevel forslaget. Retten til individuell plan i sosialtjenesteloven skal sikre samarbeid, samhandling og koordinering av ulike tjenester, men det er ikke nødvendigvis en plan for individuell oppfølging. Dagens lovverk stiller heller ikke krav til når individuell plan skal foreligge. Kristelig Folkeparti mener at en samhandling, hvor en gir individuell oppfølging raskt, samt et krav til deltakelse vil føre til at flere får sin situasjon avklart.

Telemarksforsking Bø gjennomførte i 2005–2006 en undersøkelse av praksis ved bruk av økonomisk stønad og vilkår i sosialtjenesten. Rapporten konkluderer med:

«Vi ser med andre ord at sosialtjenesten har utstrakt bruk av vilkår, men dette er hovedsakelig vilkår som krever relativt lite av klientene.»

For Kristelig Folkeparti gir dette grunn til bekymring. Det er viktig å se det enkelte mennesket og ikke undervurdere de ressursene som mange har. Det handler om menneskeverd og om å ta folk på alvor. Innføringen av kvalifiseringsprogrammet har ført til lovfestet plikt for alle kommuner til å tilby programmet, men dette er ikke fulgt opp med noen lovfestet plikt for den enkelte til å delta i programmet. Statsråden skriver i sitt brev til komiteen – noe også andre har sitert:

«Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er ønskelig og viktig å stille krav til mottagerne av økonomisk sosialhjelp og at de skal få nødvendig oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning om ordningen i befolkningen, men ikke minst kan det være viktig for stønadsmottakeren ved at vilkårene kan virke kvalifiserende og bidra til at den enkelte kommer ut av stønadssituasjonen.»

Kristelig Folkeparti er enig i det. Jeg er derfor skuffet over at regjeringspartiene ikke tar konsekvensen av dette og stemmer for forslaget. Hensikten med forslaget er ikke at alle skal ha kvalifiseringsprogram med egen stønad, men at alle skal ha en lovfestet rett til individuell plan for oppfølging og en generell aktivitetsplikt. Dette understøttes også av at det er et meget høyt antall mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde, eller som eneste inntektskilde. For disse gruppene vil en lovfestet rett til individuell plan etter tre måneder, i kombinasjon med en generell aktivitetsplikt, bidra til å korte ned stønadsavhengigheten og øke jobbsannsynligheten.

Kristelig Folkeparti mener at lovverket bør signalisere grensesetting, og at det heller kan utformes rutiner som kan avvike fra regelen i åpenbare tilfeller hvor verken individuell plan for oppfølging eller aktivitetsplikt, etter en skjønnsmessig vurdering, oppfattes å være nødvendig.

Kristelig Folkeparti støtter derfor representantforslaget, der Regjeringen bes «om å fremme forslag til endringer i lov om sosiale tjenester, hvor:

• Alle mottakere av økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan for oppfølging innen tre måneder.

• Det innføres en generell plikt til aktivitet og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp.»

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [10:28:57]: Jeg oppfatter det slik at det er en god intensjon bak dette representantforslaget, ved den bekymring som er til stede hos samtlige i komiteen, ut fra at vi har en stor gruppe mennesker som har behov for langvarig og kanskje noe permanent sosialhjelp. Spørsmålet blir om vi trenger ytterligere arbeidsredskaper for å møte disse problemene, eller om loven dekker de forhold vi her diskuterer.

Bakgrunnen for representantforslaget er et ønske om en garantert individuell plan for oppfølging og en generell aktivitetsplikt. Da er det viktig å se på loven slik den er utformet. Den gir allerede rett til en individuell plan. Det står i sosialtjenesteloven § 4-3a. Det gis adgang til å sette vilkår i paragrafen. Det blir litt merkelig når vi har fått en ny lov som på mange måter er en nyvinning der man har muligheter for å koordinere tre forskjellige tjenesteområder, at man ikke gir denne loven tid til å virke og settes ut i praksis, og har tillit til at folkene på Nav-kontorene er i stand til å gi en høyst individuell hjelp.

Jeg synes det her ligger under en tanke om at sosialhjelpsmottakerne er en ensartet gruppe. Med litt erfaring fra det området kan jeg i alle fall si at det er det motsatte som er tilfellet. Dette er en høyst uensartet gruppe. Det blir merkelig at den Nav-reformen som vi har vedtatt, skal følges opp med nye arbeidsredskaper som innebærer detaljstyring av saksbehandlingen i det enkelte Nav-kontor, når reformen gir muligheter for utvikling av kvalifiseringsprogram for personer som står i ferd med å bli avhengig av eller er blitt avhengig av langvarig hjelp.

Loven, slik jeg oppfatter den, er en nyvinning ved at den gir anledning til bruk av skjønn i større grad enn tidligere – noe som en god del av oss har etterlyst. Den legger opp til samordning av tilbud og nettopp å sy sammen et enhetlig individrettet, individtilpasset tilbud ut av det som tidligere var flere tilbud. Forslaget fra Høyre blir da noe merkelig med tanke på en debatt som vi har hatt her i salen tidligere om forvaltningsreformen, hvor Høyre tydelig gav uttrykk for ønsket om å desentralisere makt og styrke det kommunale nivået. Dette er å gå motsatt vei.

For Senterpartiet og undertegnede er det viktig å gi loven tid til å utvikle seg på det lokale nivå, gi den den form som vi har tiltenkt den, og la individene få en plass og et tilbud som loven faktisk har mulighet for å gi dem.

Statsråd Dag Terje Andersen [10:33:56]: Jeg er enig med forslagsstillerne i at langtidsmottak av sosialhjelp er et problem, og at tett individuell og forpliktende oppfølging er avgjørende for at mange skal kunne løftes ut av stønadssituasjonen og bli selvforsørgende.

Det jeg derimot er uenig i, er at det er behov for lovendring for å sikre en slik oppfølging. Etter min vurdering fanger gjeldende lovgivning opp de hensynene som forslagsstillerne ønsker å ivareta, på en tilstrekkelig god måte.

Dagens lovverk inneholder plikt for den enkelte til å gjøre alt vedkommende kan for å forsørge seg selv, det gir adgang til å stille vilkår om aktivitet der det er hensiktsmessig, og det gir rett og plikt til å utarbeide individuell plan når stønadsmottakeren har behov for langvarige og koordinerte tjenester.

I tillegg – og etter min mening viktigst for å få den gruppen vi snakker om, i arbeid – er nye satsinger og virkemidler i arbeids- og velferdsforvaltningen under iverksetting eller skal iverksettes inneværende år.

Kvalifiseringsprogrammet utgjør et av de viktigste satsingsområdene for Nav-kontorene i de nærmeste årene. Programmet er et svært viktig virkemiddel for å få personer som har stått utenfor arbeidslivet i lengre tid, eller som mangler erfaring fra arbeidslivet, ut i arbeid. Målgruppen for programmet er personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, som ikke har noen eller kun begrensede ytelser i folketrygden. Dette handler i stor grad om personer som i dag er avhengig av økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde over lengre perioder, altså den gruppen representantene fra Høyre er bekymret for. Nær 5 300 søkte seg til programmet i 2008.

Samtidig med innfasingen av programmet har vi iverksatt en forskningsbasert evaluering som skal gi svar på om programmet bidrar til å nå de mål som er satt for tiltaket, spesielt om programmet bidrar til at flere kommer i arbeid og aktivitet.

De nylig vedtatte reglene om arbeidsavklaringspenger trer i kraft høsten 2009. Fra da av får alle med behov, også personer som mottar sosialhjelp, rett til å få en arbeidsevnevurdering og en konkret aktivitetsplan for hvordan de skal komme i arbeid. Etter min vurdering imøtekommer denne lovendringen forslagsstillernes ønske om en individuell plan for oppfølging.

I tillegg kan jeg nevne at mitt departement i forrige uke sendte forslag til ny lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen ut på høring. Loven vil tilrettelegge for en bedre samordning av tjenestene til brukerne av Nav-kontoret, ved at den samler de obligatoriske kommunale tjenestene i Nav-kontorene i én lov og har bestemmelser om samarbeid i kontoret. For å styrke rettssikkerheten for personer som er avhengig av sosialhjelp eller trenger kvalifiseringsprogram for å komme i arbeid, foreslår vi at fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunens tjenester er forsvarlige.

Vi har en stor reform under utrulling og et oppdatert og tilrettelagt regelverk for utfordringene framover. Hovedutfordringen nå må være å få reformen og tiltakene til å virke etter de målene som er satt. Helt avgjørende i den sammenhengen er kompetansen og oppfølgingen på det lokale Nav-kontoret.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:37:35]: Flere kommuner har innført krav til sosialhjelpsmottakere. Det kan være oppmøte om morgenen, det kan være snømåking for eldre, det kan være plenklipping eller andre ting. Dette har ført til en nedgang i utbetalingene, fordi enkelte sosialhjelpsmottakere har funnet ut at de kanskje like godt kan gå på arbeid hvis de likevel må møte opp. Dette gjelder spesielt ungdom.

Mange kommuner sier at de ikke vil stille krav på grunn av at organiseringen av arbeid er for dyrt og at det ikke gir noe igjen. Slike tanker vil selvfølgelig ikke hjelpe den enkelte, og det er spesielt bekymringsfullt at det vil ramme ungdom.

Statsråden sier at det er hensiktsmessigheten som skal være avgjørende. Er det da slik at det er den økonomiske situasjonen i den enkelte kommune og om man mener det er tungvint å organisere eller ikke, som skal avgjøre om det er hensiktsmessig eller ikke?

Statsråd Dag Terje Andersen [10:38:41]: Representantens innledning til spørsmålet viser jo at nåværende lov fungerer. For det er altså anledning til å vurdere den enkelte stønadssøker i forhold til muligheten for å stille krav for stønadsutbetaling. Det er nettopp hensikten med loven slik som den er i dag.

Det som er styrken med lovens formulering i dag i forhold til det som nå foreslås, er at det er en individuell vurdering i det lokale apparatet. Det har altså gitt de utslagene som representanten viser til – noen kommuner har gode resultater. Utgangspunktet er nettopp, som representanten Samuelsen sa, at det er ganske stor forskjell på dem som søker om sosialhjelpsbidrag. Det gis altså mulighet nå til å vurdere hver enkelt individuelt. En skal heller ikke se bort fra at det kan være enkelte av dem som søker sosialhjelp, som er i en livssituasjon der det ikke er antall krav som stilles, som er mangelfaktoren. Da kan tilbudet tilpasses dem på en annen måte enn det gjøres for dem som trenger krav etter en individuell plan for å komme i gang med en annen utvikling.

Martin Engeset (H) [10:40:05]: Jeg er glad for at statsråden ikke er like ufin som enkelte av dem som har deltatt i debatten her i dag, som bevisst forsøker å mistenkeliggjøre intensjonene med vårt forslag. Det er jeg glad for at statsråden ikke gjør.

Jeg registrerer at statsråden er opptatt av å begrunne sitt nei til vårt konkrete forslag med at han ikke anser at det er hensiktsmessig, i hvert fall ikke nå. Det er i og for seg greit nok. Men mitt spørsmål til statsråden blir da: Vil statsråden utelukke at en lovfesting av kravet til aktivitet og oppfølging senere kan bli aktuelt, når man har mer erfaring med den nye lovgivningen og kvalifiseringsprogrammet?

Statsråd Dag Terje Andersen [10:41:03]: Jeg kan bare svare for den regjeringen som sitter nå og forhåpentligvis fortsetter å sitte framover.

Jeg ser det som lite aktuelt å innføre regelendringer i den forstand som nå diskuteres i forbindelse med dette Dokument nr. 8-forslaget, fordi det er mulighet i dag, etter en vurdering, til å stille krav. Telemarksforskning har dokumentert at det i stor grad stilles krav, men vi er opptatt av å vurdere den enkelte sosialhjelpsmottaker som individ. Det er de som har den daglige kontakten ved det lokale Nav-kontoret – etter hvert som alle kommuner får det – som er i stand til å vurdere det. For noen kan det å bli stilt krav til være et nødvendig virkemiddel for å komme videre og over i en positiv utvikling, men det kan også være sosialhjelpsmottakere som har tilstrekkelig med krav stilt til seg, og som kanskje er i en annen livssituasjon. Og med dagens formulering gis det rom for en lokal vurdering av den enkelte bruker.

Jeg trodde kanskje Høyre også var opptatt av å ha brukeren og individet i sentrum. I denne sammenheng ser det ut som vi er mest opptatt av det.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:42:14]: Jeg tror de fleste av oss synes det er bra at det i dag er en mulighet til å utarbeide en individuell plan for dem som trenger langvarige og koordinerte tjenester.

Men dagens lov stiller ingen krav til når denne individuelle planen skal foreligge. Tror ikke statsråden at jo raskere en kan komme i gang med hjelp, jo raskere vil søkeren komme tilbake til arbeid?

Statsråd Dag Terje Andersen [10:42:47]: I dag er det en forpliktelse for sosialhjelpsapparatet, etter hvert samlokalisert i Nav, å gi tilbud om en slik individuell plan. Men jeg gjentar det jeg sa i mitt forrige svar: Vi har behov for å kunne vurdere mennesker ut fra individuelle behov. Noen av dem som mottar sosialhjelp, har en ganske utfordrende livssituasjon, og det vi er opptatt av, er at det er de som behandler den enkelte sak, som er best til å vurdere hva som tjener best vårt felles formål om å hjelpe folk tilbake til aktivitet, ut fra en lokal vurdering av den enkelte klient.

Jeg ønsker også å understreke at når vi nå ser at mer enn 5 000 søkte på kvalifiseringstiltak i fjor, tror jeg det er et resultat som overrasker de fleste, med tanke på hvor mange som har gått på langtidssosialhjelp, som nå har fått et permanent lønnsgrunnlag med forpliktelser som må følges opp, for at de skal komme seg over en vanskelig livssituasjon. Jeg tror vi er inne på et spor som vil gi en positiv utvikling framover.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:44:01]: Jeg føler at det svaret jeg fikk i stad, var et svar på noe annet enn det jeg spurte om. Når det gjelder individuelle planer, er jeg langt på vei enig i det statsråden svarte.

Men spørsmålet mitt gjaldt dette: Når en kommune av organisatoriske grunner ikke ønsker å gi et slikt tilbud fordi det blir for kostbart for kommunen eller den ikke har kapasitet til å organisere ordningen, da betyr det at det ikke er den individuelle vurderingen av den enkelte sosialhjelpsmottaker som legges til grunn, men en organisering i kommunen. En lovfesting ville ha gjort at alle kommunene måtte ha gjort en slik vurdering. En individuell vurdering av den enkelte ville selvfølgelig kunne konkludert med at det ikke var grunnlag for å stille krav til den enkelte, men det skulle altså være en generell vurdering. Ville ikke det ha vært den rette måten å gjøre det på?

Statsråd Dag Terje Andersen [10:45:00]: Som jeg sa i mitt første svar – som jeg mener var et svar på det representanten spurte om – viser dette at de enkelte kommuner har valgt å organisere dette i arbeidsgrupper, hvis vi kan kalle dem det, altså i team som har forskjellige oppgaver i lokalsamfunnet, og at det kan være en god løsning noen steder. Andre steder kan det være en god løsning å ha avtaler med lokale arbeidsgivere, bedrifter, opp imot vernet virksomhet. Det kan altså være et mangfold av løsninger som gir muligheten til å gi den aktivitetstrening som for en stor del av sosialhjelpsmottakerne vil være den rette løsningen.

Vi mener at med det lovverket vi har, med anledning til å kreve forskjellige forpliktelser fra sosialhjelpsmottakeren for å kunne motta sosialhjelp, gir vi muligheten til det mangfoldet vi har i Norge og de individuelle behovene som finnes. Det kan hende at situasjonen f.eks. i Fauske er noe annerledes, og det kan være noe forskjellig å organisere det samme tilbudet i Oslo. Det er det mangfoldet vi synes det skal være rom for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Flåtten (H) [10:46:43]: Flertallet i denne saken har en underlig innstilling til Stortingets oppgaver. Når man ikke liker forslagene, kaller man det saksbehandling. Men for Stortinget å mene noe om sosialhjelpsmottakeres plikter og for den saks skyld deres rettigheter, er ikke saksbehandling. Å kalle det dét er ansvarsfraskrivelse.

Når fraksjonslederen i Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, sier at det er kompetanse og sunn fornuft som skal styre avgjørelsene, kan jeg ikke være mer enig. Det er ingen som er mer tilhenger av sunn fornuft enn Høyre, men det forhindrer jo ikke at det i bunnen ligger regler. Vår hensikt med dette forslaget er nettopp å lovfeste en rett til en individuell plan for oppfølging og aktivitetsplikt. Det må Stortinget kunne mene noe om uten at det avvises som saksbehandling.

Det synes helt opplagt at rask individuell oppfølging, krav til aktivitet, deltakelse og ytelse, i kombinasjon med rettigheter for den enkelte, er en rask vei til avklaring og en vei tilbake til arbeid og bedre muligheter til å leve av sin egen inntekt. At sosialhjelpsmottakere ikke er en homogen gruppe, slik flertallet peker på, svekker ikke tyngden av at det bør ligge klare mål i bunnen fra lovgivende og bevilgende myndigheter. Det at målgruppen er uensartet, betyr nettopp at skjønn skal brukes forskjellig i forhold til rettigheter og plikter, men ikke at rettigheter og plikter ikke kan være definert. Det er derfor gåtefullt for meg når det samme flertallet understreker at 70 pst. av sosialhjelpsmottakerne er gjengangere, at man ikke ønsker å delta i og gjøre mest mulig for at dette kan bli forbedringer.

Jeg har lyst til å si noen ord til representanten Karin Andersen, som sier at Høyres forslag innebærer en bestemt tankegang om sosialhjelpsmottakere. Det gjør det. Det innebærer den tankegangen at vi synes det er ønskelig og viktig å stille krav til mottakerne av økonomisk sosialhjelp og gi oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning om slike stønadsordninger i befolkningen. Vi synes det er viktig for dem det gjelder, at de kan få bedre kvalifikasjoner og komme ut av sin stønadssituasjon. Hvis noen synes at dette minnet om et sitat fra statsrådens brev til komiteen, så er det helt riktig. Statsråden er altså enig med oss, og jeg kan ikke være mer enig i hans resonnementer. Det er derfor vi har fremmet dette forslaget. Det er bare så synd at flertallet har kommet til helt andre konklusjoner langs de samme resonnementene.

Karin Andersen (SV) [10:49:54]: Som statsråden og flere av mine medrepresentanter har gjort klart, er det ikke behov for det forslaget som opposisjonen fremmer. Mulighetene til å stille vilkår og til å følge opp på den måten som blir etterlyst for å lage en individuell plan, ligger der, men begrunnelsen for å gå inn på de ulike tiltak skal altså ligge i en sosialfaglig vurdering som skal gjøres lokalt, knyttet til den enkelte. Med den muligheten, kombinert med det kvalifiseringsprogrammet som er opprettet, mener vi at det ligger en stor og forbedret mulighet for veldig mange av dem som er på sosialhjelp, til å komme over i en bedre livssituasjon. Men da må dette bygge på en individuell vurdering som ikke baserer seg på at Stortinget har gitt bestemte regler for hvordan dette skal foregå, for da bryter man med noen av de variasjonene som må inn her i forhold til livssituasjonen.

Som statsråden også sier, er det mange av disse som ikke mangler krav i livet – dette er noen av de mest krevende livene i hvert fall jeg vet om. Noe som det kanskje hadde vært større grunn til å se på enn å gå videre langs den linjen der alle skal inn i samme metode, er det faktum at tre av fire av dem som skrives ut av barnevernet, havner rett på sosialhjelp. Det er personer vi vet hvem er, og som vi vet har levd veldig krevende liv, og som antakeligvis trenger noe helt annet enn denne typen lovendringer for at bedringen i livet deres skal bli reell. Det er jammen nødvendig, for det er mange vonde liv som starter på den måten.

Vi hadde et seminar på Stortinget i forrige uke. Der var det en fra foreningen Alternativ til Vold som sa at veien fra krenket barn til vanskeligstilt voksen er asfaltert med bindsterk forskning. Det tror jeg er helt riktig. Jeg tror at det er grunn til å stille større krav til myndighetene, til hvordan vi behandler disse menneskene som vi finner igjen som sosialhjelpsmottakere – noen av dem ut og inn gjennom et langt og vanskelig liv. Hvis vi virkelig er opptatt av å gjøre noe med situasjonen til disse menneskene, er det en annen innfallsvinkel som går gjennom bedre tilbud, som bidrar til at det er den enkelte sjøl som skal få lov til å bedre sitt liv, ikke en form for grensesetting som Kristelig Folkeparti forbausende nok tar til orde for i dag. Det overrasker meg veldig at det blir sagt i denne situasjonen overfor folk som kanskje har de aller vanskeligste livene som vi kan tenke oss.

Martin Engeset (H) [10:53:04]: Jeg fant det nødvendig å tegne meg da representanten Karin Andersen begynte å snakke om barnevernsbarn. Det er et tema jeg er rimelig engasjert i. Nettopp den gruppen er kanskje det beste eksemplet på en enkeltgruppe som hadde fortjent at lovverket satte opp krav om en individuell plan, slik vi faktisk foreslår i forslaget vårt. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at Karin Andersen kan argumentere mot det.

Ellers er jeg glad for at Karin Andersen i sitt andre innlegg la an en helt annen tone enn i det første. I det første innlegget kom hun i skade for å gjenta det som har vært teknikken hennes i en del debatter tidligere, nemlig først å begi seg inn på en dypt urettferdig karikering av politiske motstanderes politikk, for deretter å ta sterkt avstand fra og argumentere mot standpunkter som man ikke har. Jeg er glad hun i sitt andre innlegg lot det være, og håper at hun ikke vil fortsette med det i fremtiden.

Svein Flåtten (H) [10:54:23]: Det er ikke behov for Høyres forslag, sier representanten Karin Andersen i sitt andre innlegg, og det synes jeg det er greit å mene. Det har også statsråden sagt at han mener, og det har Høyres talsmann i denne saken, Martin Engeset, sagt at han på mange vis aksepterer.

Så er jeg glad for at representanten Andersen ikke gjentar sin karakterisering og mistenkeliggjøring av vårt forslag. Vi har det samme engasjement for de menneskene dette gjelder, som representanten Karin Andersen. Hun tilkjennegir dette ofte og sterkt i Stortinget og andre steder. Det er meget fortjenestefullt, men jeg synes ikke det gir anledning til å sette noen spørsmålstegn ved våre hensikter med forslagene. Når hun er saklig derimot, som hun nå har vært i sitt andre innlegg, synes jeg det er helt i orden. Debatter på andre nivåer enn det synes jeg vi skal la være.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.