Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunvald Ludvigsen (V) [10:28:48] (ordførar for saka): Torsdag sist veke behandla vi her i salen St.meld. nr. 12 for 2008–2009, «En gledelig begivenhet», med undertittelen «Om en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg». Det var starten på livet som stod i fokus, og alle var samde om at vi skal ha ei heilskapleg svangerskapsomsorg, eit trygt fødetilbod og eit familievenleg barseltilbod. Ein samla komité slo fast at ein både må sikre ei desentralisert og differensiert fødselsomsorg og styrkje jordmortenesta på kommunenivå.

Den same dagen debatterte vi her i salen hospicetilbodet, ei sak som omhandla livets sluttfase. Komiteen var samstemt i at hospicetilbodet må bli betre, og at den palliative behandlinga og omsorga ved livets slutt må betrast. Ein sa vidare at slike tilbod må vere godt integrerte i heile helsetenesta, slik at menneske med trong for lindrande og/eller palliativ behandling kan få eit godt tilrettelagt tilbod så nær sin bustad som mogleg.

Fellesnemnaren for desse to sakene, den første knytt til livets start og den andre til livets slutt, er eit bevisst opplegg for eit sterkt, godt og trygt helstilbod så nær pasientane sin bustad som råd. Eg trur eg på alle sine vegner kan seie at i desse sakene stod pasienten verkeleg i sentrum.

Det gjeld òg det representantforslaget som vi no behandlar. Men no er heile livet scena. Forslaget går kort sagt ut på at Stortinget ber Regjeringa om å utarbeide ein heilskapleg plan for å styrkje helsetilbodet der pasientane bur. I tillegg listar forslaget opp ei rekkje konkrete tiltak og verkemiddel som etter forslagsstillarane sitt syn vil bidra til å styrkje helsetilbodet der pasientane bur.

11 av dei i alt 13 opprinnelege framlegga frå forslagsstillarane, som er frå Høgre, har fått tilslutning frå dei andre opposisjonspartia. Eitt får støtte frå Kristeleg Folkeparti og Venstre, og eitt frå Venstre. Elles fremmar Framstegspartiet ei rekkje forslag aleine, saman med Høgre og saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti. Eg viser i den samanhengen til innstillinga – det fører for langt å gå inn på alle desse nyansane. Eg reknar med at partia sjølve vil komme tilbake til sine eksplisitte forslag.

Regjeringspartia foreslår å leggje saka ved protokollen.

Venstre har ein eigen merknad, som seier at fleire oppgåver må løysast nærare den enkelte brukaren, altså i primærhelsetenesta. Det krev ei omfordeling av både fagfolk og ressursar, slik at kommunane blir i stand til å løyse nye oppgåver. Venstre meiner at kommunane må bli meir robuste i framtida, slik at dei kan ta ansvaret for dei nye velferdsoppgåvene, og slik at vi kan få ei berekraftig framtid også innanfor velferdsområdet. Venstre markerer dette synspunktet ved å fremme eit eige forslag. Det er forslag nr. 18 i innstillinga.

Heilt til slutt tek eg opp det forslaget som Venstre er aleine om, og det Venstre står saman med andre om.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:33:01] (komiteens leder): Undertegnede vil også helt innledningsvis gi honnør til Høyre for å ha fremmet både dette og det neste forslaget vi har til behandling.

Fremskrittspartiet støtter i denne saken en rekke av forslagene, slik vi har støttet andre saker der det er snakk om valgfrihet og om å gi tilbud der pasientene bor. Fremskrittspartiet har selvfølgelig også fremmet en rekke egne forslag.

Jeg synes det er gledelig å se at opposisjonen i svært mange forslag står sammen når det gjelder hvordan vi kan få på plass et bedre system og en bedre helsetjeneste der folk bor. Derfor er det gledelig å se de 11 forslagene i flertallsinnstillingen fra komiteen. Jeg ønsker likevel å gi bare noen få kommentarer.

Det er viktig at vi nettopp legger til rette der folk bor, for det er jo faktisk ute i kommunene folk har tilhold, og de aller fleste av oss ønsker et tilbud – og et skikkelig godt tilbud – så nær vårt eget bosted som det er mulig å få til.

Når det gjelder enkelte forslag, må jeg innrømme at jeg stiller meg undrende til at de ikke har fått flertall. I den forbindelse vil jeg særlig henlede oppmerksomheten på forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. Hvis det er én ting vi har snakket om gang på gang i denne salen, er det nettopp viktigheten av å kunne bruke frivillig sektor, viktigheten av å kunne spille på lag, slik at vi får tatt i bruk de hendene som er der ute, det engasjementet som er der ute, på en skikkelig måte. Da er det underlig at man ikke kan gi tilslutning til et forslag som rett og slett lyder:

«Stortinget ber Regjeringen innføre incentiver for å øke bruken av frivillig sektor.»

Det går jo nettopp inn i disse tingene som vi alle sammen i denne salen har vært så opptatt av.

Det er selvfølgelig mulig at man ikke ønsker å gi sin tilslutning til et forslag i salen her fordi man kanskje føler at det ville være å gi en marsjordre til Regjeringen. Men jeg har ikke følt at det har vært noe negativt fra statsrådens side og Regjeringens side heller, knyttet til å utnytte frivillig sektor på en bedre måte enn vi gjør i dag.

Videre er det også et svært viktig forslag her– om satsing på intermediære avdelinger. Ja, Regjeringen har selv sagt at dette er viktig å få på plass. Det er viktig å gi disse tilbudene, både for å avlaste sykehusene og, ikke minst, for å utnytte mulighetene som ligger ute i kommunen. Da er det underlig at når det foreligger et forslag om nettopp å gjøre det, kan man ikke være med på det som man tidligere gang på gang har sagt at man skal gjøre. Regjeringen har jo til og med oppfordret kommunene til å få på plass disse tingene. Allikevel vil man altså i denne salen, når forslaget ligger her, ikke være med på å gi ytterligere incentiver til å få disse tingene på plass.

Det er viktig også knyttet til det å ta i bruk framtidig omsorgsteknologi. Det er nok et forslag som jeg setter store spørsmålstegn ved hvorfor flertallet ikke vil være med på. Teknologirådet la for en stund siden fram en rapport som viser hvordan vi kan bruke disse tingene i framtiden: Hvordan kan vi gjøre det bedre f.eks. for dem som bor i omsorgsbolig? Hvordan kan vi gjøre det bedre for helsetjenesten å fange opp den enkelte? Hvordan kan vi følge utviklingen videre for å bli enda bedre og få høyere kvalitet på det som vi faktisk gir?

Det skal ikke – og jeg vil gjenta: det skal ikke – erstatte de varme hendene og omsorgen, men legge forholdene bedre til rette for å bruke mulighetene som teknologien gir. Men flertallet går altså imot. Det er for meg svært underlig. Men jeg aksepterer det selvfølgelig, fordi jeg regner med at dette vil man komme tilbake til når man har såkalt funnet på det selv.

Her ligger det veldig mange gode forslag, og her er det meget store muligheter til å gripe fatt i også det som mindretallet legger fram, og komme tilbake til det på et senere tidspunkt, slik at vi kan bli enda flinkere og enda bedre. Her er veldig mye godt arbeid, her er store muligheter, og hvis vi virkelig ønsker å utnytte kapasiteten der ute, utnytte frivillig sektor, utnytte det teknologiske – ja da burde man faktisk ta tak i de forslagene som ligger her i dag, og ikke vente på andre tider.

Jeg tar for øvrig opp de forslag – som er inntatt i innstillingen – der Fremskrittspartiet enten står alene eller er sammen med andre.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslag han refererte, og de forslag han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:38:41]: Utgangspunktet for dette forslaget er at Høyre er utålmodig etter å komme i gang med nødvendige reformer i helsetjenesten. Vi deler helse- og omsorgsministerens vurdering av behovet for grunnleggende reformer. Vi er enig med statsråden i at vi ser en formidabel pengebruk uten tilsvarende resultater gjennom et bedre tilbud til pasientene.

Regjeringen har lansert en samhandlingsreform som skal presenteres i form av en stortingsmelding etter at stortingsperioden i realiteten er over. Konkrete tiltak iverksettes ikke før langt ut i neste stortingsperiode. Men nå inviterer altså Høyre derfor Stortinget til å vedta noen konkrete tiltak, slik at vi kan komme i gang raskere.

Samarbeidsregjeringen startet arbeidet med samhandlingsreformen. Den nedsatte Wisløff-utvalget, som leverte sine forslag til løsninger i 2005. Rapporten lå på regjeringen Stoltenbergs bord i tre år før statsråd Hanssen tok den fram og relanserte dette som sitt store prosjekt.

I mellomtiden har Høyre pekt på at reformene i helsetjenesten må innebære grunnleggende strukturelle endringer. Det er et for høyt forbruk av spesialisthelsetjenester, som skyldes for dårlige tilbud på et lavere nivå. Selv om 90 pst. av pasientene kan ferdigbehandles i primærhelsetjenesten, er utgiftene til denne sektoren under 15 pst. av de totale utgiftene til helsetjenesten og mindre enn ¼ av spesialisthelsetjenestens utgifter. Vi har altså flere sykehussenger, flere sykepleiere og flere leger i sykehus enn mange andre land, uten at pasientene får et bedre tilbud. Samtidig er den kommunale helse- og omsorgstjenesten under press. Kortere liggetider i sykehus og et økende antall yngre brukere med sammensatte behov er en viktig årsak til dette. I løpet av de neste 35 år vil en dobling av antallet eldre over 80 år forsterke presset på kommunene. Det samme gjelder økende forekomst av kroniske lidelser som kols og diabetes.

For pasientene betyr dagens systemsvikt hyppige og belastende innleggelser på sykehus, slitsom transport og et usammenhengende tilbud. Et illustrerende eksempel er at det i Oslo legges inn på sykehus dobbelt så mange eldre med lungebetennelse som i Stockholm. For syke eldre er det en enorm belastning å bli sendt mellom sykehus og sykehjem, noe som ofte kan føre til både forvirring og uro. Det er paradoksalt at vi flytter syke mennesker for å gi så kurante behandlinger som intravenøs behandling og antibiotikabehandling. I Stockholm gis syke eldre slik behandling i sin hjemkommune eller på sykehjemmet. Det er bedre for pasienten, og det er billigere for samfunnet. Høyre vil sørge for at syke eldre og andre får bedre helsetjenester der de bor. Det er heldigvis mange gode prosjekter på gang som bidrar til dette, eksempelvis de forsterkede sykehjemstilbudene i samarbeid mellom Ahus og Nittedal, Saupstad i Trondheim, Storetveit i Bergen osv. Men dette må bli hovedregelen, ikke unntaket i helsetjenesten.

Høyre ønsker også en forskyvning av ressursene fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det har Høyre fulgt opp bl.a. gjennom å øremerke 400 mill. kr i inneværende års budsjett til bedre helsetjenester der folk bor. Vi konstaterer at regjeringspartiene ikke støttet dette, men i stedet fortsatte å pøse penger inn i et system som de selv mener ikke virker.

Høyre har fremmet flere konkrete forslag til tiltak. Mange av disse er det enighet om, bl.a. å styrke fastlegeordningen og sikre bedre økonomiske incentiv til behandling på laveste effektive nivå. Men det er også viktig å satse på flere yrkesgrupper og tilbud enn fastlegene. Helsestasjonene, skolehelsetjenesten og andre lavterskeltjenester i kommunene er særlig viktige for barn, unge og familier som lever med rusavhengighet og psykiske lidelser. Omsorgstjenesten må rustes opp, ikke bare i form av flere hender og plasser, men også, og ikke minst, i forhold til kvalitet. Det er også avgjørende at vi lykkes med å rekruttere mer kvalifisert personell, og helseforetakene må så snart som mulig instrueres i å utvikle flere desentraliserte tilbud, både ved lokalsykehusene og i form av ambulerende tjenester.

Jeg tar opp de forslagene som Høyre har fremmet sammen med andre som ikke allerede er tatt opp.

Presidenten: Representanten Sonja Irene Sjøli har tatt opp de forslag hun refererte til.

Jan Bøhler (A) [10:43:38]: Det er positivt at vi får enda en anledning her på Stortinget til å diskutere hvordan vi kan utvikle tiltak i lokale helsetjenester som kan hindre at så mange blir alvorlig syke, og etter hvert også må behandles på sykehusene. Jeg er helt enig i det som fastslås i dokumentforslaget, at det handler aller mest om strukturelle svakheter i helsevesenet vårt når vi skal angripe denne problemstillingen. Dette har vært tema i lang tid på Stortinget, i mange debatter, i hvert fall i denne perioden som jeg har hatt gleden av å være på Stortinget, og vi er alle kjent med at statsråd Bjarne Håkon Hanssen har tatt tak i problemstillingen og varslet en stortingsmelding om samhandling i løpet av kort tid.

Jeg tolker det at man nå fremmer forslag som går direkte inn i de problemstillingene den meldingen skal behandle, som en positiv utålmodighet. Man ønsker å markere at her er vi ivrige, her vil et samlet storting få til noe. Beskrivelsene som er tatt inn i dokumentforslaget, f.eks. at man ønsker at en større andel av veksten i helsebudsjettene framover skal komme i kommunehelsetjenesten, er jo som avskrift av det statsråden også har sagt nå under ulike debatter og i innlegg som er holdt når det gjelder hovedtanker om samhandlingsreformen. I representantforslaget er det skissert f.eks. endringer i fastlegeordningen når det gjelder å få til mer forebygging. Samarbeid med andre deler av helsetjenesten er jo akkurat det vi fra regjeringspartienes side også ønsker skal framkomme i den nye stortingsmeldingen. Det samme gjelder styrking av helsestasjonene, skolehelsetjenesten osv.

En samlet komité støtter intensjonen i alle disse forslagene. Det som vi i mindre grad har fått gjort, og som forslagsstillerne i mindre grad har fått gjort, er å gå inn i hvordan vi får det til, hvordan vi realiserer alle disse gode ønskene. Det blir litt slik at komiteen trår vannet i påvente av stortingsmeldingen som skal fortelle oss hvordan framgangsmåten er, hvordan vi skal finansiere det, og hvilke endringer vi trenger å gjøre.

Det blir også et paradoks at man blander inn mye forskjellig i innstillingen, at partiene lekser opp sine ønsker som kanskje ligger i ytterkant av representantforslaget. Det er f.eks. fremmet forslag om en kommunereform, altså at vi må endre hele kommunekartet, som selvsagt har noe med problemstillingen å gjøre, men som utvider perspektivet på representantforslaget. På samme måte er det fremmet forslag fra Fremskrittspartiets side om vandelsattest, stykkprisfinansiering i helsevesenet osv. Så det er brakt inn mange forskjellige forslag i denne saken.

Hvis man imidlertid ser på de 11 forslagene som fremmes av flertallet i innstillingen, så er jo dette gode forslag – forslag som stort sett har en veldig riktig innretning. Det som er regjeringspartienes spørsmål, er jo: Hvordan skal vi gjøre dette? Hvordan skal vi finansiere det? Og hvordan skal vi komme videre utover bare å gjenta gode ønsker som alle partier har uttrykt, i mange innstillinger, bl.a. til statsbudsjettet – «mange» er vel litt drøyt å si, men det har i hvert fall blitt uttrykt i de fire årene jeg har vært her.

Det jeg skulle ønske, var at vi kunne se på disse 11 forslagene, se på hva som er mer generelle ønsker, og hva som er punkter der man faktisk uttrykker noe som vi burde gå ordentlig inn i. Jeg mener det særlig er tre punkter som krever en nærmere innsikt for at de skal kunne behandles ordentlig her på Stortinget. For å begynne nedenfra: Når det gjelder punkt 11, om å etablere økonomiske stimuleringsordninger for implementering av telemedisinske løsninger, er jeg absolutt enig i at vi trenger å få til mer bruk av dette, og finne ut hvordan vi skal legge til rette for at økonomien i det skal fungere godt i begge ender, altså både for den lokale helsetjenesten og for dem som driver de telemedisinske løsningene sentralt. Det forslaget skulle jeg ønske at forslagsstillerne ville være med på å oversende til Regjeringen, for det krever mer utredning av hva slags økonomiske stimuleringsordninger som skal til.

Det samme gjelder punkt 9, om å utarbeide en plan for å styrke lokalsykehusenes funksjoner overfor store pasientgrupper som trenger nærhet til helsetilbud, herunder kronisk syke osv. Det forslaget er veldig sentralt i forhold til utvikling og sikring av lokalsykehusenes framtid og deres rolle i samhandlingsreformen. Jeg skulle også ønske at man kunne oversende dette, slik at vi fikk gått inn i det og fremmet noe som var mer enn bare et fromt ønske, slik det fungerer som her.

Det samme gjelder punkt 7, om skolehelsetjeneste og helsestasjoner, der jeg også vil spørre om det kunne være mulig å være med på oversendelse. Det gjelder altså punktene 7, 9 og 11.

Til slutt tar jeg opp forslaget som er fremmet av regjeringspartiene om at Dokument nr. 8:50 for 2008–2009 vedlegges protokollen.

Presidenten: Representanten Jan Bøhler har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:49:23]: Jeg fikk ansvaret for Helse- og omsorgsdepartementet sommeren 2008, og jeg slo raskt fast at den største utfordringen vi står overfor, er en samhandlingsutfordring.

Endringer i alderssammensetningen i befolkningen, endringer i sykdomsbildet de senere år og forventet utvikling i de kommende år gir forsterkede og nye utfordringer for helsetjenesten. Svært mange av de mangler og utfordringer som skisseres, berører spørsmål knyttet til samhandling mellom ulike aktører i forskjellige deltjenester, både innen kommunen og mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Flere pasienter og pasientgrupper er avhengig av flerfaglig tilnærming og samhandling mellom tjenestenivå. Gode behandlingsforløp har betydning for både fysisk og mental helse.

Vi har i dag i liten grad systemer som understøtter «samhandlingspasientens» behov for helhet i behandlingsforløpet. Men mye god samhandling skjer i dag – på tross av systemet.

Pasientens behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok. Erfaring viser at det ofte er i overgangen mellom sykehus og kommune det svikter. Jeg vil derfor understreke at en viktig utfordring er å få til et bedre samspill mellom sykehus og kommuner, både i forbindelse med innleggelse og utskriving av pasienter.

Jeg mener det er nødvendig å styrke helse- og omsorgstjenestene i kommunene spesielt.

Analyser av årsaker til samhandlingsproblemer kan tyde på at det er spesielt viktig å sette inn tiltak til venstre på tidsaksen, dvs. på forebyggingssiden. Jeg tenker her både på primær-, sekundær- og tertiærforebygging. Gode metoder for identifisering av sykdom og tidlig intervensjon for å begrense sykdom vil spare mange mennesker for unødige problemer og lidelser.

Dersom vi ikke intensiverer forebyggingen, vil dessuten helsetjenesten om ikke så mange tiår bli så kostbar at det ikke vil være mulig å få til en bærekraftig utvikling.

Representantforslaget, Dokument nr. 8:50, om bedre helsetjenester der pasientene bor, tar opp en rekke utfordringer knyttet til dagens norske helsetjeneste. Det tas bl.a. opp at hovedutfordringen ikke er ressursmangel, men strukturelle svakheter og dårlig ressursutnyttelse.

I Dokument nr. 8-forslaget tegnes et bilde av et fragmentert helse- og omsorgstilbud til de brukerne som har størst behov for omfattende og sammenhengende tilbud over tid, som f.eks. kreftsyke, syke eldre, pasienter med behov for rehabilitering, psykisk syke og rusavhengige. Det pekes på at svikt i samhandling fører til unødvendige sykehusinnleggelser, for tidlig utskriving og mangelfull oppfølging fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Her blir det viktig å ta strukturelle grep.

Det er kommet mange viktige innspill, og jeg har lest alle forslagene nøye når jeg nå er i innspurten av arbeidet med stortingsmeldingen om samhandlingsreformen.

Jeg vil for øvrig vise til Wisløff-utvalgets innstilling – NOU 2005:3, Fra stykkevis til helt. En sammenhengende helsetjeneste – som har en rekke gode forslag, faktisk 49 forslag totalt. La meg nevne utvidelse av pasientombudsordningen til også å omfatte kommunale helse- og omsorgstjenester, og forslaget om å etablere samarbeidsavtaler mellom kommuner og regionale helseforetak med sikte på å oppnå mer helhetlig pasientbehandling.

Flere av forslagene er blitt fulgt opp siden utvalgets innstilling kom, og noen arbeides det fortsatt med. Og det er positivt. Det er f.eks. inngått en nasjonal rammeavtale om samhandling på helse- og omsorgsområdet mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund, og fra 1. september i år får vi en utvidet pasientombudsordning.

Men i tillegg til det som er gjort i kjølvannet av forslagene fra Wisløff-utvalget, mener jeg det må tas i bruk fundamentale virkemidler knyttet til jus og økonomi. Et sentralt spørsmål for meg er: Hvilke økonomiske og juridiske systemer trenger vi for at rett samhandling skal skje på grunn av systemet?

Slike grep vil også være nødvendig for å muliggjøre grunnleggende organisatoriske grep.

Dette vil jeg gjøre, og jeg gleder meg til å legge fram en stortingsmelding om samhandling om kort tid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:54:40]: Jeg tror hele salen ser fram til at det skal komme en stortingsmelding om samhandlingsreformen. Problemet er jo bare det at den legges jo fram slik at det ikke blir dette stortinget, men i så fall det neste som kommer til å behandle den.

Statsråden har selv sagt at ikrafttredelse når det gjelder hoveddelen av reformen, tidligst vil skje rundt 2012. Derfor er det viktig at man i hvert fall før den tid kommer prøver å få på plass en del stolper, for helsevesenet kan ikke stoppe opp i påvente av denne meldingen.

Mitt spørsmål til statsråden går på et av forslagene jeg nevnte i mitt innlegg, nemlig det med å etablere økonomiske stimuleringsordninger for implementering av omsorgsteknologi. Det er viktig å kunne utnytte de mulighetene som er der til å bruke ny teknologi. Hvis man skal få gjort det på en effektiv og rimelig måte, f.eks. når det gjelder omsorgsboliger, bør man gjøre det i forbindelse med at man bygger disse boligene. Vil statsråden i hvert fall se på muligheten for å få på plass en ordning der man kan legge til rette for den type teknologi?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:55:50]: Det er egentlig et veldig interessant spørsmål som tas opp, og jeg har vel aldri i offentlige sammenhenger reflektert over det før. Men jeg må vel si, ikke minst med basis i de siste ukers debatt i komiteen om personvern og en del av problemstillingene knyttet til det, at jeg tror at vi må starte med en litt mer prinsipiell debatt. For det er ingen tvil om at en del av de teknologiske løsningene som skisseres, først må avklares prinsipielt, før vi lager en tilskuddsordning for å innføre dem – f.eks. det å bruke GPS, altså bruke merking av f.eks. demente, så du kan følge dem på et kart.

Jeg må si at jeg synes det høres ut som det kan være mye spennende i det. Men jeg tror at før jeg etablerer en tilskuddsordning for det, bør denne salen ta en prinsipiell debatt om man er for det eller imot det. Jeg tror trinn 1 må være det, ikke en tilskuddsordning for å innføre det.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:56:55]: Statsråden sa i sitt innlegg at det var viktig å få på plass økonomiske og juridiske virkemidler for å sikre god samhandling.

Representanten Bøhler var i sitt innlegg inne på – og var nærmest litt oppgitt over – at størrelse på kommuner, og kommunestruktur, ble dratt inn i denne debatten. Jeg kunne godt tenke meg å høre hva statsråden tenker rundt det at vi har så mange små kommuner i dag. Hvordan skal man få gjennomført samhandlingsreformen uten at man også får en debatt om kommunestrukturen, uten at vi får større og mer robuste kommuner for å kunne møte de utfordringene som helsetjenesten i kommunene vil få i årene framover?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:57:45]: Det som jeg er veldig enig med representanten Sjøli i, er at den kommunestrukturen vi har, er utfordrende i forhold til den tenkningen vi har når det gjelder samhandlingsreformen, for det er ingen tvil om at i samhandlingsreformen vil vi beskrive en kommunehelsetjeneste som det ikke vil være mulig å etablere i 430 kommuner. Man vil altså på noen områder trenge et større befolkningsgrunnlag for å kunne levere de tjenestene på en god måte. Men den teknikken vi velger i reformarbeidet, er jo slik at de kommunene som hver for seg er for små, må samarbeide om de deler av tjenestene som de ikke greier å levere på egen kjøl.

Jeg mener at det er en forsvarlig tilnærmingsmåte at vi etablerer samarbeidsløsninger på de områdene der det trengs, og at det vil være mulig å gjennomføre det forslaget til reform vi legger fram, uten å gå veien om en strukturendring av Kommune-Norge.

Gunvald Ludvigsen (V) [10:58:51]: Vi er einige om at vi har store velferdsutfordringar, og samhandling er jo liksom nøkkelordet i denne debatten. Vi ventar på denne meldinga som kjem i slutten av denne månaden.

Men det som statsråden var inne på i sitt innlegg no, var at vi må ta strukturelle grep. Eg må seie på Venstre sine vegner at eg ikkje kan sjå noko anna strukturelt grep som vi må ta enn at vi må sjå på kommunestrukturen. For at vi ikkje skal ende opp med ei melding som blir berre prat, og for at vi skal klare å gjennomføre noko, må vi etter Venstre sitt syn – det har vi også sagt i innstillinga i dag gjennom eit eige forslag – gjere noko med kommunestrukturen.

Er ikkje statsråden einig i at vi ikkje berre kan ha samarbeid, vi må rett og slett også gjere noko med både storleiken og talet på kommunane?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:00:04]: Min frykt har vel egentlig vært det motsatte. Hvis vi skulle ha startet der Venstre nå starter, med å si at punkt 1 er kommunestrukturendring og så, at punkt 2 er samhandlingsreform, har vi virkelig utsatt samhandlingsreformen og muligheten for å få gjort noe. Det kunne vært interessant å få en diskusjon her i salen om ulike regjeringskonstellasjoner der man kunne se for seg en regjering som ville fremme forslag om en omfattende kommunestrukturendring. Jeg skulle like å se den dagen det skjer. Jeg tror det ville vært en uendelig debatt, som ville tatt år etter år, og så hadde samhandlingen vært lidende i påvente av resultatet. Derfor mener jeg at det opplegget som vi presenterer litt senere i denne måneden, er fullt ut forsvarlig, der vi beskriver en kommunehelsetjeneste som på noen områder vil bli utfordret av kommunestrukturen. Men det er jo ikke en ny situasjon for Kommune-Norge. Dette har man jo vært oppe i før, og på disse områdene finner man gode samarbeidsløsninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.