Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:53:40]: Slekt skal følge slekters gang, heter det i en velkjent sang. Det gjelder i Stortinget, hvor mange nye ansikter vil bli å finne på benkene når et nytt storting trer sammen til høsten. Det gjelder i familielivet, og det gjelder i arbeidslivet. Vellykket inkludering av stadig nye kull i arbeidslivet er en forutsetning både for verdiskaping og verdifordeling.

I gode tider – som vi har vært velsignet med gjennom mesteparten av denne stortingsperioden – har kanskje ikke de unges inngang i arbeidslivet vært det som har opptatt regjering og storting mest. Arbeidslivet har hatt behov for nyrekruttering, og konkurransen har i mange tilfeller vært hardere mellom arbeidsgiverne om nye talenter enn blant unge arbeidssøkere om aktuelle jobber.

Men det er snudd kraftig på hodet det siste året. Når nyrekrutteringen stopper opp, blir terskelen til et varig arbeidsforhold for unge arbeidssøkere vesentlig høyere. Det ser vi klart og tydelig i sysselsettingsstatistikken. Siden førstegangs arbeidssøkere som regel ikke har dagpengerettigheter, gir sannsynligvis AKU-tallene et bedre bilde av ungdomsledigheten enn hva Navs statistikk over registrerte ledige gir. AKU-tallene for første kvartal i år sier at like over 30 000 mellom 15 og 24 år, nesten 9 pst. av arbeidsstyrken i denne aldersgruppen, rapporteres som ledige. Nav-tallene, som altså nok underrapporterer ungdomsledigheten, viser samtidig at ingen andre aldersgrupper har hatt sterkere ledighetsvekst det siste året enn aldersgruppene 20–24 år og 25–29 år.

Samtidig vet vi at når det gjelder begrunnede prognoser for ledighetsutvikling i resten av 2009 og inn i 2010, er det langt mellom optimistene. Hovedbildet er vel at prognosemakerne lider av varierende grad av betydelig pessimisme. Det ligger an til at et svakt arbeidsmarked for unge blir enda svakere de kommende måneder og år. Selv om ledigheten stiger sterkt i Norge, ligger vi fortsatt an til å ha Europas laveste ledighet i kommende år – og det selv om Regjeringen skulle være musestille når det gjelder nye tiltak mot ledighet.

Det betyr også at ungdomsledigheten vil være lavere i Norge enn i mange andre land. Men det hører med i bildet at få OECD-land har en så høy andel unge ledige som Norge. Gitt utgangspunktet vi faktisk har, er det altså ingen grunn til å slå seg til ro med situasjonen.

Jeg er ganske sikker på at arbeids- og inkluderingsministeren i sitt svar til meg vil bruke tid på å snakke om den såkalte tiltaksgarantien for unge mellom 20 og 24 år, som ble innført i statsbudsjettet for 2009. Den innebærer at unge i denne aldersgruppen som er registrert som arbeidssøkere, og som har vært uten jobb i minst seks måneder, skal være sikret et arbeidsmarkedstiltak.

En slik garanti er selvsagt positivt. Jeg skal mer enn gjerne være en opposisjonspolitiker som roser statsråd Dag Terje Andersen dersom denne garantien fører til at unge faktisk får etablert et varig forhold til arbeidslivet – altså at terskelen inn til et vanlig tilsettingsforhold blir lavere. Vi er, håper jeg, enige om at det ikke er arbeidsmarkedstiltaket som er målet – målet er å styrke overgangen til ordinært arbeid og motvirke en todeling av arbeidsmarkedet mellom etablerte vinnere og unge tapere som blir igjen når stigen til arbeidslivet trekkes opp. Når statsråden har fått sagt sitt om hvor bra det er med denne tiltaksgarantien, håper jeg at han også kan si noe om andre virkemidler for å lette inngangen til arbeidslivet for unge førstegangs arbeidssøkere.

Jeg vet at det er aktuelle virkemidler som hører hjemme under andre statsråders ansvarsområder. Statsråd Andersen har et mer enn stort nok ansvarsområde allerede, og jeg har ikke tenkt å foreslå at han brer seg ytterligere ut i regjeringsapparatet. Derfor skal jeg stille to forskjellige spørsmål:

For det første, og kanskje det viktigste: Er statsråden fornøyd med de tiltaksmulighetene som Nav allerede har for å bekjempe tiltagende ungdomsarbeidsledighet, eller er det aktuelt å iverksette nye tiltak?

For det andre: Tror statsråden at enkelte grep for å begrense ungdomsledigheten – som ligger utenfor statsrådens ansvarsområde – som f.eks. økt lærlingetilskudd, redusert arbeidsgiveravgift for lærlinger og økt kapasitet både i offentlige og private studiesteder kan gi en synbar og positiv effekt på ungdomsledigheten?

Grunnen til at jeg stiller det spørsmålet er at det er tiltak som ikke minst Kristelig Folkeparti har vært opptatt av å forsterke i den arbeidsmarkedssituasjonen som vi er i nå.

Ja, lærlingetilskuddet er økt, men over tid har kostnaden til fagutdanning økt mer enn tilskuddet.

Ja, studiekapasiteten er økt for å møte økt tilstrømming, men det har ikke vært noen sterk vilje til, for å si det pent, å styrke kapasiteten i private utdanningsinstitusjoner. Når det er snakk om redusert arbeidsgiveravgift for lærlinger, er vi vel over på «skattelette for de rike»-retorikken til regjeringspartiene.

Så jeg spør ikke om de konkrete planene om å gjøre noe på disse feltene, det må nesten andre statsråder svare for. Men jeg spør altså: Tror statsråden at også mer av slike tiltak vil kunne ha positiv effekt for å styrke ungdom i møte med dagens og morgendagens arbeidsmarked?

Statsråd Dag Terje Andersen [11:01:01]: Først vil jeg si at jeg synes det er godt vi kan diskutere et tema som dette med så mye ungdom til stede i salen – ikke på representantbenkene kanskje, men mer på galleriet – for det er en veldig viktig problemstilling representanten Woie Duesund tar opp, knyttet til unge arbeidssøkere og deres muligheter i arbeidsmarkedet. Dette er forhold jeg er opptatt av, og som er sentralt i Regjeringens politikk.

Svekkelsen av norsk og internasjonal økonomi, som interpellanten påpeker, medfører mer utfordrende situasjoner for mange unge. Ungdom i arbeid er med sin korte ansiennitet erfaringsmessig særlig utsatt ved nedgangskonjunkturer.

Ledigheten øker i alle aldersgrupper, men mest blant unge. Nesten én av tre arbeidsledige er mellom 20 og 29 år. Det er over dobbelt så mange menn som kvinner som er arbeidsledige.

Ledighetsprosenten er likevel lav blant unge i Norge sammenliknet med de fleste andre land i Europa. Februartallene fra Eurostat viser at det bare er Nederland som har lavere ledighetsprosent blant unge.

Selv om ledigheten for unge er høy sammenliknet med andre aldersgrupper, har arbeidssøkere i denne aldersgruppen kortere ledighetsperioder og en lavere andel langtidsledige enn for alle ledige. De fleste unge har derfor liten risiko for å bli værende utenfor arbeidslivet for lengre perioder.

Interpellanten hevder at andelen unge blant de ledige i Norge er blant de høyeste i Europa. Tall fra det samme Eurostat viser at for Norge utgjør personer under 25 år 39 pst. av de ledige, mens tallet er 23 pst. for hele EU. Tallene for Norge er imidlertid ikke vesentlig forskjellig fra situasjonen i Danmark og Sverige. Nederland har noe lavere andel, selv med lav total ledighet. At de unges andel av de ledige er høyere i Norge enn i mange andre land, må ses på bakgrunn av at ledigheten i andre aldersgrupper er spesielt lav i Norge. Da blir andelen unge forholdsvis større.

Representanten Woie Duesund er bekymret for at terskelen inn i arbeidslivet øker for de unge. Hvis det er riktig, vil dette være viktig å motvirke. I en situasjon med aldrende arbeidsstyrke, i tillegg til lav vekst i arbeidsstyrken, bør ungdommers muligheter på arbeidsmarkedet i et lengre perspektiv være gode. Min forståelse av ledighetsøkningen er derfor at det er et konjunkturfenomen.

Regjeringens kraftige motkonjunkturpolitikk er derfor vårt viktigste bidrag for å avhjelpe den økende ledigheten. Høy etterspørsel gir flere arbeidsplasser også for unge. I tillegg kommer mer målrettede tiltak som økning i antall studieplasser. Mange vil være motivert til mer utdanning når alternativet er ledighet.

Regjeringen har også et bredt spekter av målrettede virkemidler rettet mot ungdom som faller utenfor arbeid og skole. Eksempler på slike tiltak er retten til grunnskole og videregående opplæring, kvalifiseringsprogrammet og introduksjonsordningen for innvandrere.

Innenfor arbeidsmarkedspolitikken har vi den oppfølgingsgarantien som representanten nevnte, for alle arbeidsledige mellom 20 og 24 år, og fra 2009 ble det innført en tiltaksgaranti som skal sikre tilbud om arbeidsmarkedstiltak for den aldersgruppen, dersom man har vært sammenhengende ledig i mer enn seks måneder.

Interpellanten peker på at tiltaksgarantien for 20–24-åringene neppe er egnet som hovedstrategi for å motvirke utviklingen. Det kan jeg være enig i. Det betyr imidlertid ikke at den garantien er uten betydning. Ungdomsgarantien skal forebygge langvarig ledighet og passivitet blant unge mennesker som er i starten av yrkeskarrieren. For ungdom i alderen 20–24 år som er registrert ved Nav, innebærer den garantien en særlig oppfølging fra Nav. Oppfølgingen skal motivere til aktiv jobbsøking og deltakelse i tiltak om personen ikke kommer i jobb.

Etatens erfaring med oppfølgingsgarantien for unge i aldersgruppen 20–24 år viser at deler av ungdomsgruppen kan være vanskelig å motivere for skole eller tiltak. Deler av ungdommen i aldersgruppen 20–24 år som faller utenfor arbeid og skole, har sammensatte problemer. En del har problemer knyttet til helse, noen til sosiale nettverk, og noen til usunn livsstil, som f.eks. rusmisbruk. Noen har også vansker med bakgrunn i familieproblemer eller kriminalitet. Videre er denne gruppen kjennetegnet av en høy andel som ikke har fullført videregående opplæring. Norge har høy drop-out-andel når det gjelder videregående skole. Unge med ikke-vestlig bakgrunn har dessuten mer enn tre ganger så høy sannsynlighet for å droppe ut av skolen enn ungdom uten innvandrerbakgrunn.

Utdanning bidrar gjennomgående til en mer varig tilknytning til arbeidslivet. Regjeringen har derfor økt innsatsen for å få flere ungdommer til å fullføre videregående opplæring. En viktig hensikt med Regjeringens arbeid rettet mot ungdom er å sikre en helhetlig offentlig innsats, slik at alle kan nås. Regjeringen er i ferd med å etablere bedre samarbeid og koordinering mellom aktuelle etater for å styrke effekten av de ulike ordningene vi setter inn.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har en samarbeidsavtale med KS på opplæringsområdet. Den sentrale avtalen danner grunnlag for fylkesvise avtaler og lokalt samarbeid. Avtalene omfatter bl.a. oppfølging av ungdom og opplæring, realkompetansevurdering og karriereveiledning. Et mål med det arbeidet er å sikre at ungdom som faller utenfor skole og arbeid, fanges opp tidlig, og at de får nødvendig oppfølging for å kunne gjennomføre opplæring og utdanningsløp, herunder eventuelt tilpasse arbeidsmarkedstiltak som kan hjelpe personene til å komme inn i arbeidslivet.

Interpellanten tar opp permittering og oppsigelse av lærlinger. Det er svært uheldig for lærlinger å få avbrudd i sin utdanning. Situasjonen for disse lærlingene er en felles bekymring hos statlige myndigheter, fylkeskommuner og partene i arbeidslivet. Fra en relativt sterk opphopning av permitteringer tidligere i vinter, som også rammet lærlinger, har permitteringer og oppsigelser av lærlinger gått noe ned i mai. Det er viktig at disse hjelpes over i andre bedrifter, slik at utdanningen kan fullføres. Arbeidspraksis og arbeidsmarkedsopplæring kan være aktuelle virkemidler fra Navs side. I noen fylker er dette satt i målrettet system med avtale om lærlingplasser i etterkant, bl.a. i offentlig virksomhet.

Unge er på vei fra skole og inn i arbeidslivet. Dette er en sårbar periode, hvor det er viktig å ha et godt offentlig støtteapparat for dem som trenger det. Unge arbeidssøkere utgjør også en betydelig ressurs i arbeidslivet, som det er viktig å ta vare på, da de skal bidra i produksjonen til beste for seg selv og samfunnet i mange år. Regjeringens tiltak for å møte finanskrisen og konjunktursvekkelsen, sammen med særlige tiltak rettet mot unge som har problemer i arbeidslivet, er derfor alle med på å motvirke skadevirkningene av den økte ledigheten vi nå opplever.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:09:14]: Jeg takker statsråden for svaret og er glad for at han tar problemet med at unge mennesker ikke får prøvd seg i arbeidslivet, på alvor. Hele livssituasjonen blir endret når terskelen inn til et varig arbeidsforhold stadig blir høyere. Det er vanskelig for alle personer, men jeg tror det er ekstra ille for dem som aldri får vist hva de duger til.

For bare et par år siden stod arbeidsgiverne i klasserommet og prøvde å rekruttere unge og lovet dem fast arbeid så fort de var ferdig med utdanningen. Slik er det ikke i dag. Uten opparbeidede rettigheter ser framtiden mørk ut. En kan komme inn i en vond spiral med pessimisme og mismot. Statsråden viste til at Norge har lavere ledighet enn andre land. For de unge er det en mager trøst at det er verre i andre land i Europa. Det betyr jo også at det ikke er lett å få jobb utenfor landet, noe unge mennesker ofte synes er spennende og lærerikt. Hvordan skal vi gi de unge optimismen tilbake? Hvordan skal vi unngå at det blir en todeling av arbeidsmarkedet?

Midlertidig ansettelse skal ikke være noen hovedregel i arbeidslivet. Faste arbeidsforhold skal være det normale. Men i en fase der unge strever med å få kontakt med arbeidslivet, særlig i den vanskelige situasjonen vi er i nå, kan det kanskje være grunn til å tenke litt annerledes innenfor klarere rammer og selvsagt i samarbeid med Nav. Hadde det vært mulig å gjøre det lettere for arbeidsgiverne å ansette unge midlertidig der arbeidsledighet er alternativet? Hadde ikke det gitt de unge et positivt signal om at de er ønsket, slik at de fikk relevant arbeidserfaring og dermed tro på seg selv og framtiden?

I dårlige tider viser det seg at de første bedriftene kvitter seg med, er lærlingene. For å motvirke det har Kristelig Folkeparti økt tilskuddet, slik at unge i den mest sårbare alder ikke skal falle ut av videregående. Prognosene viser at dersom frafallet fortsetter, vil nesten hver fjerde person i yrkesaktiv alder bare ha grunnskole i 2030. Utdanning er grunnleggende for å få jobb. Derfor er det bra med flere studieplasser. I den sammenheng mangler jeg en god forklaring på hvorfor dette ikke gjelder private skoler og høyskoler.

Jeg ser fram til et konstruktivt svar og debatt om hva vi kan gjøre for at terskelen for de unge inn i varig arbeid skal bli senket. Det handler bl.a. om framtiden til alle de unge som i dag er tilhørere.

Statsråd Dag Terje Andersen [11:12:36]: Det er riktig, som representanten har vært inne på, at ett av de viktigste virkemidlene for å sørge for at folk får fullført utdanningen, noe som gir et mye tryggere grunnlag for å klare å holde seg i arbeidslivet, er lærlingtilskuddet for dem som tar fagutdanning.

Men det er jo ikke slik som representanten sa – jeg tror det var i den sammenheng – at Regjeringen sitter musestille. Ett eksempel er jo at vi i den tiltakspakken som ble lagt fram i januar, økte lærlingtilskuddet med 4 800 kr pr. plass, et tilskudd som når 38 000 lærlinger i Norge, nettopp fordi vi er opptatt av å gjøre det representanten sier.

Så synes jeg det er ganske interessant at representanten nå sier: Hadde det ikke vært bedre å gjøre det lettere å ansette unge midlertidig? Det synes jeg er veldig interessant med tanke på den debatten vi hadde før denne debatten, for da snakket vi om større forskjeller i arbeidslivet. Det forslaget var ett av de forslagene som den forrige regjeringen hadde fått vedtatt, men som vi stoppet. Det var for øvrig akkurat det samme forslaget som førte til det sosiale opprøret i forstedene i Paris i 2006. Det er nettopp et angrep på ansettelsestryggheten for ungdom, som ikke minst gir grunn til større lønnsforskjeller, som representanten var opptatt av i forrige runde, og usikre arbeidsforhold. Og hva skal en ungdom kunne si til banken sin hvis de skal etablere seg for første gang med en leilighet og kommer til banken og vil låne penger, og banken spør: Har du fast jobb? – Nei, jeg har ikke fast jobb, jeg har en midlertidig stilling.

Derfor er dette nok et eksempel – i forlengelse av den forrige debatten – på at hvis vi skal bygge opp et seriøst arbeidsliv som er trygt også for ungdom, er det nettopp den type forslag som kan bidra til å svekke ungdoms plass i arbeidslivet og trygghet i arbeidslivet. Det er nettopp det som på lang sikt vil undergrave den fordelingspolitikken vi diskuterte i forrige runde, og ikke minst et seriøst arbeidsliv som er det beste utgangspunktet for at ungdom skal lykkes på arbeidsmarkedet. Jeg er enig med representanten Woie Duesund i at det ikke er noen trøst for en arbeidsledig ungdom i Norge at det er mange flere arbeidsledige ungdommer i andre land. Men det er likevel et signal om at når vi har en del virkemidler de ikke har i andre land, og får bedre resultater enn i andre land, så viser det seg at virkemidlene virker. Da skal vi fortsette den kursen som gjør oss til det landet som har lav ledighet også blant ungdom. Så skal vi gå inn for å få enda lavere ledighet blant ungdom, bl.a. ved hjelp av de tiltakene vi har satt inn, og som vi nå ser begynner å virke.

Per Rune Henriksen (A) [11:16:09]: Jeg må si jeg reagerte noe når representanten Woie Duesund nærmest framstilte det som om vi ville ha lav ledighet i Norge og den laveste i Europa uansett hva Regjeringen gjorde eller ikke gjorde – om vi satt musestille og ikke gjorde noe mer, så ville vi fortsatt ha lav ledighet.

Det kan skape et inntrykk av at den krisen vi har, ikke rammer Norge. Men vi må være forberedt på at ledigheten i Norge kommer til å øke. Den krisen som verdensøkonomien er inne i nå, er dyp og helt fundamental. Regjeringen har derfor satt i verk de kraftigste krisetiltakene i Europa – vi er i hvert fall i tet i Europa i forhold til vår økonomi – for å holde ledigheten nede. Når ledigheten er lav i Norge, er det også et uttrykk for den politikk som føres.

Vi har lav ledighet i Norge. Etter at Regjeringen overtok i 2005 og fram til finanskrisen satte inn, halverte vi ledigheten, fra et i europeisk sammenheng rimelig lavt nivå ned til det som vel må sies å være full sysselsetting. Men det er ikke naturkrefter som fører til dette. Det er fordi vi har hatt et høyt nivå når det gjelder tiltak for arbeidsledige. Vi har ført en aktiv politikk for å få folk i arbeid, og ikke satt økonomien på spill.

Ungdomsledighet er et spesielt tema, for ungdomsledighet har noen sider ved seg som må behandles spesielt i forhold til annen ledighet. Vi må unngå å miste folk. Går man først inn i en langtidskarriere som ledig, er det mye vanskeligere å komme ut av det. For unge er det enda vanskeligere enn for andre. Derfor er det viktig med spesielle tiltak overfor ungdom. De ungdomsgarantiene som vi har vedtatt nå – vi hadde en på 1990-tallet – er tiltak som virker. Det er de tiltakene som bl.a. fører til at vi har den laveste ungdomsledigheten – eller at Norge har det laveste nivået på ungdomsledighet. Det er en mager trøst kanskje, men det er som statsråden sier, en indikasjon på at vi er på rett vei.

Institutt for samfunnsforskning kom i 2006 med en rapport om den ungdomsgarantien som vi hadde fra 1995 til 1998, hvor de sier:

«Vi finner at den forsterkede tiltaksinnsatsen bidro til økt deltakelse på arbeidsmarkedstiltak og til raskere overgang fra ledighet til jobb.»

Vi her helt klart enig i at målet er ikke å få ungdom over på tiltak, men målet er å få dem i jobb. Men tiltak er veien til jobb.

Jeg har deltatt i en arbeidsgruppe under Den parlamentariske østersjøkonferansen som har sett på arbeid og velferd, spesielt på ungdomsarbeidsledighet. Det vi ser, er at det er store variasjoner i Europa på dette området, og det er også store variasjoner innen vår del av Europa når det gjelder nivået for ungdomsarbeidsledighet. Det har med samfunnsmodeller å gjøre, og det har med utdanningssystemer å gjøre. Men det som er felles, er at arbeidsledigheten blant unge er mye høyere enn blant voksne. Vi ser at ledigheten er lavest i de regulerte arbeidsmarkedene – altså der vi har et godt innslag av både lovverk og avtaleverk som regulerer forholdene i arbeidsmarkedet. Jeg skal komme inn på det litt senere i en kommentar til noe av det som representanten Woie Duesund vil anbefale.

De anbefalingene vi kommer med fra arbeidsgruppen vår, er nettopp at landene bør sette i verk arbeidsmarkedstiltak som er rettet spesielt mot unge, slik som den norske ungdomsgarantien. Vi ser på utdanningssystemer. Det er spesielt viktig at vi har et godt samarbeid og god kontakt mellom skoler og arbeidsliv, ikke bare én uke i 9. klasse, men at det er tett kontakt for å forberede ungdommer på arbeidslivet. Vi må også se på dette med drop-outs – altså unge som dropper ut av videregående utdanning.

Hvis vi ser på de anbefalingene som representanten Woie Duesund kommer med om midlertidige ansettelser, er det å si at vi har forskning og undersøkelser som viser at det er bare 20 pst. av dem som er midlertidig ansatt, som får fast arbeid videre. Resten blir gående i en limbo hvor man har dårligere rettigheter, dårligere lønn og dårligere etterutdanning. Det er et problem ikke bare for den det gjelder, men også for de samfunnene som har et veldig stort innslag av midlertidige ansettelser. Dette er overhodet ingen hjelp.

Lavere arbeidsgiveravgift blir prøvd av noen land. Jeg vil minne om at vi hadde lavere arbeidsgiveravgift for dem over 65 år, var det vel, noe vi avviklet i forbindelse med IA-avtalen, fordi det ikke hadde noen påviselig effekt. Det er andre tiltak som kan gi mer og bedre effekt. Men vi vurderer alle tiltak som kan gi god effekt, og som kan redusere ungdomsledigheten.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:21:55]: I «Satsing på barn og ungdom. Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet 2009» finner vi et kapittel kalt: «Alle skal gis mulighet til å komme i arbeid.» Her kan vi bl.a. lese om en del gode formål og gode tiltak, i tillegg til tiltaksgarantien.

Jeg er redd for at denne garantien er like mye, eller rettere sagt, like lite verdt som andre garantier jeg tidligere har tatt opp med statsråden. Man kaller det en garanti, og den gir en del rettigheter og fordeler for noen, men ikke for alle. Mange oppdager fort at en garanti ikke betyr «garantert».

Ifølge Arbeid og velferd nr. 2–2009 må vi over 20 år tilbake i tid for å finne siste gang ledighetsveksten var noe i nærheten av det vi opplever nå. Ved utgangen av april 2009 var det 11 400 personer som var registrert som helt ledige i aldersgruppen 20–24 år, og 11 000 i aldersgruppen 25–29 år. Disse utgjør til sammen om lag en tredjedel av alle som er helt ledige.

Det er vanlig at unge arbeidssøkere med liten eller ingen yrkeserfaring rammes hardere av økt ledighet under en nedgangskonjunktur. Tallene antas egentlig å være enda høyere, da flere av de unge ikke melder seg ledige på grunn av manglende opparbeidede rettigheter til dagpenger. Tallene for unge menn er nesten dobbelt så høye som for unge kvinner. Regjeringens politikk ser ut til å ha sviktet de unge.

Den høyeste veksten i ledigheten finner vi innen bygg og anlegg. Dette kommer ikke akkurat som noen overraskelse. Det var disse bransjene som merket nedgangen først, og er grunnen til at Fremskrittspartiet hadde så stort fokus på dette i sitt alternative budsjett og senere i tiltakspakkene.

Ifølge Romerikes Blad den 30. mai er det 1 187 lærlinger bare i Akershus som søker om en plass nå til høsten. I fjor var det bare rundt halvparten av de som søkte, som fikk en plass.

Nav sliter voldsomt om dagen. De ligger på etterskudd innenfor de fleste arbeidsområder og bruker det meste av sine ressurser på å få unna køen av folk som venter på en ytelse.

Så til midlertidige stillinger. De aller fleste som har en midlertidig stilling, sier at det tross alt er bedre å ha en midlertidig stilling enn ikke å ha en jobb å gå til i det hele tatt. Organisasjoner som er opptatt av fattigdom, etterlyser bruk av midlertidige stillinger fordi det er bedre med en midlertidig stilling enn ikke noen stilling.

Alt i alt viser dette stor grunn til bekymring. De signalene som statsråden har kommet med i dag, gir ikke særlig grunn til å være mindre bekymret. Jeg er stygt redd for at mange vil forbli ledige i lang tid, og jeg er også redd for at mange vil stå uten en lærlingplass til høsten, da lærlingplasser henger tett sammen med arbeidsmarkedet generelt.

André N. Skjelstad (V) [11:25:48]: Åse Gunhild Woie Duesund tar opp hva Regjeringen vil foreta seg for å unngå at unge arbeidssøkere blir tapere i arbeidsmarkedet.

I de senere årene har vi hatt en rekke debatter om aldersgruppen 20–29 år, med forskjellig tematikk. I flere fylker øker den prosentvise andelen av uførhet i den gruppen. I fjor hadde vi en debatt om unge uføre, der spesielt gutter er overrepresentert, og at så mange i den aldersgruppen er ledige, ikke er en del av arbeidsmarkedet, er på mange måter et nederlag for samfunnet. Antallet unge uføre har økt sterkt i denne perioden. Med en større grad av fleksibilitet hadde kanskje flere også fått prøvd seg i et arbeidsmarked.

Det er selvfølgelig mer sammensatt enn at det finnes bare én oppskrift på dette. Skolegang, som flere har nevnt, er definitivt en av faktorene, og vi ser at mange – spesielt gutter – dropper ut av videregående skole og ofte går over til et løp i arbeidsledighet. Det vil uansett også være slik i framtiden at folk er forskjellige, og at det kanskje er nødvendig med en større grad av oppmerksomhet på den forskjelligheten.

Terskelen for å komme inn i arbeidslivet – med økte muligheter – ville med midlertidige ansettelser gitt flere muligheten til å prøve å komme seg i arbeid. Men det kan også gi rom for dem som er utenfor, og som ønsker å komme seg inn. Bruk av mer midlertidige ansettelser gir også muligheten til å få en fot innenfor. Statsråden peker selv på at det er store ledighetstall blant de unge.

Representanten Henriksen pekte på at det ikke var sikkert at det var greit at man danset limbo. Jeg vil si at det kanskje må være bedre å få lov til å være med på dansen enn å måtte stå utenfor ringen. Jeg tror faktisk det er en stor fordel. Hvis man da får lov til å være med en liten stund, har man også større mulighet til å komme tilbake. Jeg tror at dette blir for skjematisk. Jeg tror at vi er nødt til å ha en større grad av fleksibilitet, som også gagner de unge. Hvis vi hele tiden bare peker på at slik skal det være, tror jeg det vil være vanskelig nettopp for de unge å komme inn i dette, spesielt i slike tider som disse.

Det er også interessant å se en del overskrifter i avisene i den senere tid, for dette gjelder ikke bare dem som faller utenfor og ikke har arbeid, men vi ser også det samme i forhold til uførhet. I det helrøde Trondheim er dagens oppslag i Adresseavisen at hver fjerde sosialklient er i denne aldersgruppen. Dette er ikke bare et nederlag for samfunnet, men det viser at man, med det som skal være så fantastisk i en såpass rød kommune som Trondheim, ikke når de målsettingene som enkelte representanter skryter av her i dag. Fleksibilitet tror jeg er nøkkelen for å nå noen av målene. Dessverre deler ikke flertallet den meningen.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:29:22]: Jeg takker alle som har deltatt i debatten. Det er svært positivt at så mange deler min uro for alle unge som strever med å komme inn i varig arbeid. Det er enda mer positivt at ingen av dem som har hatt innlegg i dag, bagatelliserer problemet med å si at dette skyldes finanskrisen, som andre land må ta tak i. Alle har vært genuint opptatt av hvordan vi skal løse ungdomsledigheten i vårt land når sysselsettingen er svak. Jeg har merket meg at representanter fra Regjeringen er mer fornøyd enn opposisjonen.

Mange har hatt fokus på at en bør bruke tiden til å skaffe seg utdanning og kompetanse mens en venter på at arbeidsmarkedet skal snu. Jeg er enig i det. Lærdom er lett å bære, heter det. Samtidig er det usikkert om og når vi får bedre tider. Derfor er det viktig å gjøre noe konkret i dagens situasjon.

Jeg konstaterer at statsråden ikke var overbegeistret for min forsiktige tilnærming til at unge skal få prøve seg midlertidig i arbeidslivet. Jeg skal ikke gjenta det. Men jeg tror at flere av oss må kunne tenke mer konstruktivt og gi arbeidsgivere litt mer drahjelp. Representanten Henriksen sa at 20 pst. fikk fast arbeid. Det er jo bedre enn ingenting. Men jeg er åpen for gode ideer.

Vi har tidligere også diskutert unge uføre. Jeg kunne tenke meg også å nevne to andre grupper som sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet, og det er unge med innvandrerbakgrunn og unge som har nedsatt funksjonsevne. Det finnes gode arbeidsmarkedstiltak, men tror statsråden at en kunne bruke frivillige organisasjoner mer i en slik sammenheng?

Jeg har en bekymring, og jeg håper at vi kan få til gode løsninger. Jeg takker for engasjement og vilje til forbedringer. Det fortjener den unge generasjonen, for det er den som representerer framtiden.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Dag Terje Andersen [11:32:12]: Jeg kan bekrefte: Vi trenger et mangfold av tiltak, og vi trenger et mangfold av aktiviteter, og mye av aktiviteten kan godt skje i et godt samarbeid – og skjer i et godt samarbeid – med frivillige organisasjoner. Det er et godt trekk ved det norske samfunnet.

Men jeg må få lov til å stoppe opp litt mer ved bagatelliseringen av ansettelsesvernet til unge mennesker, under overskriften at det er bedre å ha en midlertidig jobb enn ikke å ha noen jobb. Hvis det er en jobb som skal gjøres, mener vi det er bedre at ungdom har trygge ansettelsesforhold enn utrygge ansettelsesforhold – det er det som er vårt utgangspunkt – og det handler veldig mye om sikkerhet i arbeidslivet og om det den forrige debatten som vi hadde, handlet om, trygge lønns- og arbeidsforhold.

Så kan jeg si at jeg vet at Kunnskapsdepartementet kommer til å legge fram en stortingsmelding om kompetansepolitikk – jeg mener det er i juni – og der kommer det flere tiltak på dette området, i tillegg til dem vi alt har gjennomført. La meg nevne ett: Yrkesrettet opplæring er styrket. Vi har altså gjennomført toårig praksisplass som et mulig yrkesfagløp. Det er nettopp den typen tiltak som vi vet virker. Når ungdom får lov til å jobbe praktisk og så lære seg teorien på grunnlag av erfaringene knyttet til å gjøre noe praktisk, vet vi at det er et virkemiddel som slår igjennom.

Så høres det ut på representanten Kjønaas Kjos som om Norge ikke er en del av den internasjonale økonomiske krisen. Faktum er at vi har mindre økning i ledigheten enn veldig mange land rundt oss, ikke minst vår nærmeste nabo, Sverige, men vi er påvirket av den internasjonale krisen. Da nytter det ikke bare å kommentere det som om den økte ledigheten i Norge er noe som denne regjeringen har påført landet. Nei, vi må se på hvilke tiltak vi setter inn i forhold til andre land som er rammet av den samme økonomiske krisen. Og da vet vi at vi øker innsatsen mer i forhold til hvor mange ledige vi har, enn andre land rundt oss. Det er derfor ledigheten stiger noe mindre enn i andre land.

Så var representanten Kjønaas Kjos også inne på problemet med den type tiltak som ungdomsgarantien, som altså garanterer at er du mellom 20 og 24 år, får du et tilbud hvis du ikke har fått jobb eller tilbud om skole i løpet av seks måneder. Ja, det er riktig at noen virkemidler bare treffer noen. Ungdomsgarantien f.eks. – 20–24 år – treffer ikke meg. Jeg tror jeg tør antyde at den heller ikke treffer representanten Kjønaas Kjos. Men vi skal ha noen målrettede virkemidler rettet mot ungdom, og det er nettopp det som gir resultater.

Vi er opptatt av å diskutere på grunnlag av Woie Duesunds interpellasjoner i forhold til næringslivet og arbeidslivets organisasjoner hvordan vi stadig kan utvikle virkemidlene med det formål å gi enda bedre tilbud for å trygge sysselsettingen generelt og blant ungdom spesielt.

Presidenten: Da er sak nr. 2 ferdigbehandla.