Sak 1 og 2 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:03:30] (ordfører for sakene nr. 1 og 2): Så avhengig denne salen er av avkastningen av det fondet vi her diskuterer i dag, burde vel salen vært mer full enn den er, men slik er det. Dette får bli en sak som allikevel har den viktighet den fortjener.

Jeg vil si at dette kanskje blir ett av de viktigste dokumentene i året som denne sal diskuterer, nettopp fordi det har stor betydning for våre statsfinanser, og fordi det er økende oppmerksomhet om hvordan dette fondet opererer, også fra områder utenfor vår egen landegrense.

Jeg vil gi Regjeringen honnør for at man nå har begynt å legge fram dette som en egen melding. Det gir et godt grunnlag for en bred diskusjon i Stortinget om mål for fondet og ikke minst for å ta et tilbakeblikk på det som skjedde det siste året. Hvis vi tar det tilbakeblikket, er det klart at 2008 ble et meget spesielt år også for Statens pensjonsfond, med et betydelig tap – om ikke realisert, så på papiret – selvfølgelig i tråd med den generelle internasjonale økonomiske utviklingen, som også rammet forvaltningen av dette fondet i 2008.

Det er lett å fortape seg i ett år av gangen i denne type saker. Det er grunn til å minne om at både avkastning og risiko må sees i et langsiktig perspektiv, også når man diskuterer fjorårets tap – ikke-realiserte tap. Det må også mulighetene framover i forhold til det rammeverk dette pensjonsfondet skal ha for sine investeringer.

La meg gi ros til Regjeringen for at man velger å gå inn på et eget miljøinvesteringsprogram. Det er i tråd med hva Kristelig Folkeparti fremmet for to år siden i et eget Dokument nr. 8-forslag. Der fremmet vi også et forslag om at vi skulle trekke oss ut av investeringer i tobakksproduksjon. Det har også Regjeringen fulgt opp. Det er vi meget tilfreds med.

Så vil man se av innstillingen at Kristelig Folkeparti foreslår at man oppretter et investeringsprogram for investeringer i bedrifter i utviklingsland, og flertallet er positive til dette i merknader. Det er vi glade for. Jeg merker meg også at det er noe av temaet for Verdensbankens leder når han kommer til Norge denne uken, nemlig hvordan man kan bruke denne type fond også til å investere i utviklingsland uten at man av den grunn skal miste det for øye at det også skal være avkastning på den type investeringer, i tråd med rammeprogrammet og rammeverket for forvaltningen av vårt fond.

Så til slutt fra min side noen ord om selve resultatet for 2008. Det er svakt, selvfølgelig, i tråd med den internasjonale konjunkturen vi har hatt i 2008. Men det som er et annet moment, som vi ikke kan komme fra, er at den såkalte aktive forvaltningen av fondet har gitt et mertap på 88 milliarder kr i forhold til den referanseindeks det måles mot. Altså: Hvis man hadde hatt en såkalt passiv forvaltning, ville tapet man ikke har realisert, heldigvis, vært 88 milliarder kr mindre.

Jeg opplever også at Regjeringen synes dette er så alvorlig at man vil vurdere, som det heter, hele den aktive forvaltningen og komme med en egen sak til Stortinget i løpet av 2010. Opposisjonen ønsker å gå litt raskere fram. Vi vil gjerne ha saken lagt fram i løpet av dette året. Vi vil også minimere den aktive forvaltningen så langt det er praktisk mulig inntil en slik samlet evaluering skal skje. Jeg er helt enig i at dette ikke er noe man gjør ad hoc. Dette skal tas seriøst. Men det er et alvorlig tankekors, ikke minst fordi dette fondet skal ha stor legitimitet i befolkningen. Da er det viktig at man har et rammeverk og en investeringsfilosofi som også gjenspeiler det faktum.

Fem minutter er altfor kort tid. Jeg tar opp de forslag som Kristelig Folkeparti har alene, og som vi har sammen med andre partier. I tillegg vil jeg varsle at vi støtter mindretallets forslag i sak nr. 2.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslag han viste til.

Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [10:08:41]: Kristelig Folkeparti fremmer et forslag der de ber Regjeringen ta initiativ til en egen vurdering av selskapers virksomhet i Kongo, vurdert opp mot de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond - Utland. Temaet som Kristelig Folkeparti tar opp, er viktig. Forslaget berører imidlertid et større tema, og det er selskapers aktivitet i konfliktområder. Ville det ikke være mer hensiktsmessig å håndtere det ved å starte en generell gjennomgang, som ville kunne gi et godt grunnlag å vurdere ulike situasjoner opp mot? Ville vi ikke risikere at vurderingene blir lite konsistente fra sak til sak, dersom man løpende skulle vurdere enkeltsituasjoner på mer ad hoc-basis? Ville vi ikke også kunne risikere at en slik framgangsmåte ville gi liten veiledning og ikke minst lite læring i andre saker?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:09:37]: Noe av bakgrunnen for forslaget er også at statsråden tidligere i år bad det rådet som vurderer slike etisk spørsmål, om å gå særskilt inn i selskaper knyttet til Midt-Østen. Vi vet samtidig at den konflikten som utspiller seg i Kongo, er av en slik karakter at det er råvarene som er gjenstand for mange av konfliktspørsmålene. Det kan derfor være god grunn til å frykte at internasjonale selskaper, som også fondet kan investere i, har betydelige interesser i disse og kan bidra til at denne konflikten blir verre enn den ellers er. Derfor kan det etter vår mening være grunnlag for å gå direkte inn og se akkurat på det konfliktområdet, akkurat slik Regjeringen har bedt om i forhold til Midt-Østen, men generelt er jeg for så vidt enig i at dette bør skje på en generell basis. Men det er altså, som også Regjeringen har funnet ut, grunn for unntak i enkelte tilfeller.

Heikki Holmås (SV) [10:10:50]: Jeg vil gjerne takke saksordføreren for å ha gjort et godt og grundig arbeid med denne stortingsmeldingen. Jeg vil også takke for et godt samarbeid, som jeg tror har ført til et godt resultat også i forbindelse med denne stortingsmeldingen.

Det er helt riktig som Kristelig Folkeparti sier, at i forbindelse med politikken om forvaltningen av Statens pensjonsfond og de etiske retningslinjene har SV og Kristelig Folkeparti stått sammen. Det er helt riktig som Kristelig Folkeparti sier, at vi i Stortingets behandling av stortingsmeldingene, som vi nå får årlig, har sørget for å ta opp de innspillene som har kommet fra organisasjoner og andre miljøer for å sørge for å få det drøftet videre. Det tror jeg er en god måte å involvere demokratiske krefter i Norge på, slik at vi får en best mulig forvaltning.

Spørsmålet mitt er: Er Kristelig Folkeparti enig i at når det gjelder forvaltningen av Statens pensjonsfond, står Kristelig Folkeparti vesentlig nærmere SV enn Fremskrittspartiet, som har avvikende syn nesten langs hele linjen.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:12:00]: Jeg lurte på når spørsmålet skulle komme. For å det si det slik, synes jeg det var befriende endelig å ha et replikkordskifte med representanten Holmås uten at ordet «kontantstøtte» ble nevnt en eneste gang. Det var mange lyspunkter i denne replikken fra representanten Holmås' side.

Jeg kan bare bekrefte at jeg føler et sterkt slektskap mellom Kristelig Folkeparti og SV i forhold til forvaltningen av et fond, fordi vi gjør det på vegne av befolkningen. Dette er ikke et hvilket som helst investeringsprogram som man driver med på måfå. Dette har behov for stor legitimitet i befolkningen. Derfor er jeg glad for at det er såpass mye enighet i innstillingen.

Jeg vil også si at det har vært mulig å få noen justeringer også hos flertallet i løpet av arbeidet med innstillingen. Siden representanten Holmås nevnte ordet demokrati, synes jeg det også er en verdi å tenke på i den forbindelse, at det faktisk har vært mulig å få til noe på tvers av blokker.

Når det gjelder Fremskrittspartiet, var de faktisk svært for de etiske retningslinjene i sin tid. Kanskje den tiden kommer igjen. Hvem vet?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Alf E. Jakobsen (A) [10:13:33]: Innledningsvis vil jeg også gi ros til saksordfører Hans Olav Syversen for en ryddig måte å utøve saksordførerskapet på. Jeg vil si at vi bruker altfor lite av vår verdifulle taletid til å gi ros når det er fortjent og noen skal ha ros.

På veldig mange områder har det vært mulig å finne fram til samlende merknader, der både regjeringspartiene og hele eller deler av opposisjonen er med. Så er det riktignok slik at det er områder der opposisjonspartier med varierende tilslutning har avvikende forslag. Det er også verdt å merke seg at Fremskrittspartiet på mange vesentlige områder er alene om både merknader og en rekke forslag.

Så over til det reelle innholdet i meldingen fra Regjeringen. Jeg har lyst til å starte med å fokusere på de etiske retningslinjene i Statens pensjonsfond – Utland. Evalueringsprosessen har pågått i 2008. Det som nå legges fram av konkrete forslag, har framkommet på bakgrunn av et omfattende arbeid og ikke minst et omfattende bakgrunnsmateriale.

Engasjementet har vært stort. Eksempelvis har over 50 høringsinstanser i inn- og utland gitt til dels omfattende innspill. Jeg har inntrykk av at dette arbeidet dessverre har druknet litt i andre temaer som gjelder Statens pensjonsfond, ikke minst fordi 2008 har vært et utfordrende år som følge av finanskrisen.

De etiske retningslinjene fikk enstemmig tilslutning i Stortinget i 2004 og har siden høstet stor anerkjennelse i inn- og utland. Mange har vist til hva Norge gjør på dette området, uten at vi skal bli for selvgode. Jeg tror vi gjennom god etisk praksis kan få andre til å følge etter.

Gjennom meldingen om Statens pensjonsfond, som vi nå behandler, legger Regjeringen opp til en bredere og enda mer aktiv fokusering på den etiske forvaltningen. Det legges opp til at miljø, sosiale forhold og god selskapsstyring i større grad skal integreres som viktige faktorer i hele arbeidet med forvaltningen av fondet. Hittil har de to viktigste grepene vært en aktiv eierskapsutøvelse i selskapene vi er inne i, og utelukkelse av selskaper fra investeringsuniverset i fondet. Det skal vi selvsagt fortsette med.

Jeg er glad og stolt over de konkrete tiltakene som den rød-grønne regjeringen nå legger opp til. Det gjelder ikke minst utelukkelse av tobakksproduserende selskaper fra porteføljen, etablering av observasjonsliste som et nytt tiltak overfor selskaper i grensesonen for uttrekk og styrking av det konkrete eierskapsarbeidet, dette gjennom formulering av flere forventningsdokumenter, både innenfor miljøområdet og innenfor selskapsstyringsområdet. Det skal også utarbeides prosedyrer for hvordan selskaper som er blitt utelukket, kan bli tatt inn i porteføljen igjen.

Klima har vært et særdeles viktig område i arbeidet, både for Regjeringen og for høringsinstansene. Det skal både lages forventingsdokument om selskapers klimastrategi og initieres en bred utredning som omhandler klimautfordringene i de finansielle markedene og hvordan investorer bør handle ut fra dette. Det skal etableres et miljøprogram som skal rettes mot investeringer som har som mål å gi en klar miljøgevinst, eksempelvis klimavennlig energi, energieffektivisering, karbonfangst/-lagring, vannteknologi m.m.

Så registrerer jeg at Fremskrittspartiet ikke vil ha strengere etiske retningslinjer, og at Fremskrittspartiet og Høyre heller ikke er med på flertallets merknad om å utelukke aksjer fra tobakksprodusenter fra fondets investeringsunivers.

Så over til to andre områder, som jeg regner med blir sentrale i debatten i dag. Det er utviklingen i fondets portefølje som følge av finanskrisen og problemstillinger rundt aktiv og passiv forvaltning.

Det er ingen grunn til å underslå at 2008 var et dårlig år for Statens pensjonsfond og det dårligste året siden fondet ble etablert. Utviklingen har helt klart fått seg «noen smeller», som følge av den internasjonale finanskrisen. Det sier også noe når en i de internasjonale aksjemarkedene de siste hundre årene ikke har opplevd svakere avkastning for ett enkelt år enn det en opplevde i fjor. Dersom vi ser på fondets avkastning målt i internasjonal valuta, var avkastningen på utenlandsdelen på over 23 pst. i minus i fjor. Det hører også med til bildet at verdien av fondet steg med 256 milliarder kr i 2008. Økningen har sammenheng med svakere kronekurs og, ikke minst, tilførsel av petroleumsinntekter, mens avkastningen, som kjent, sank kraftig.

Så vil jeg understreke at staten er en langsiktig investor, og erfaringsmessig har langsiktige og tålmodige investorer fått godt betalt for å påta seg risiko i tider da det er stor markedsuro. Et viktig element er at vi investerer med våre egne penger. Vi investerer ikke med lånte penger. Mange investorer er tvunget til å selge når kursene er lave. Det er ikke den norske stat. Det sies at kortsiktige eiere har kortsiktige tanker, og at det er motsatt når det gjelder de langsiktige eierne. Ja, det er slik at staten har langsiktige tanker når det gjelder Statens pensjonsfond – Utland. SPU hadde i 2008 en sterk økning i eierandelen i de internasjonale markedene, på nesten 0,8 pst., sett i forhold til 2007. Dette økende eierskapet i bedrifter verden over vil kunne gi framtidige overskudd fra børsnoterte bedrifter.

Den aktive forvaltningen har en over tid fokusert sterkt på og kritisert, både politisk og mediemessig. Jeg tror det er viktig at vi har med oss historikken når vi går inn i den debatten. Fram til og med 2007 var det ni år med positiv meravkastning sammenlignet med avkastningen på referanseporteføljen. Så er det slik at det senere har vært en mindreavkastning i den aktive forvaltningen, spesielt i 2008, som flere har vært inne på.

Mange kritikere, også innenfor politiske kretser, har hevdet at minusavkastningen i 2008 er tapte penger, og at politikerne har gamblet bort store deler av Norges oljeformue. Det er galt å si at pengene er tapt. Det aller meste er ikke-realiserte tap. Først flere år fram i tid vil vi kunne si om den aktive forvaltningen har gitt en positiv avkastning. Vi skal imidlertid være ydmyke i denne situasjonen, og både Norges Bank selv og departementet har iverksatt flere tiltak for å få en bedre risikostyring. Den internasjonale finanskrisen har avdekket mange områder hvor regelverket må styrkes eller gjøres mer robust.

Ting kan endre seg fort. Ikke minst ser vi det ut fra Statens pensjonsfond – Utland. Fondet hadde, som nevnt tidligere, en minusavkastning på over 23 pst. i 2008, og den aktive forvaltningen stod for en minusavkastning på 3,4 pst., målt i internasjonal valuta. Også i første kvartal i år hadde fondet noen minustall, men når vi ser på andre kvartal, har utviklingen vært vesentlig bedre, og en skal ikke være noe stort geni eller noen rakettforsker for å se at det kan forventes et positivt bidrag fra den aktive forvaltningen i andre kvartal. Jeg vil ikke dimensjonere dette mer opp enn å si at dette er en positiv og gledelig trend.

Den skarpe kritikken fra enkelte hold om at vi har tapt over 600 milliarder kr på den aktive forvaltningen, synes – så vidt jeg kan se – å ha stilnet noe. Det blir i alle fall spennende å se om trenden forsetter utover året.

Risikorammen for aktiv forvaltning av Statens pensjonsfond – Utland har vært sterkt fokusert i den offentlige debatten. Her er det som kjent en kvantitativ ramme for Norges Banks aktive forvaltning, med en øvre grense for såkalt forventet relativ volatilitet på 1,5 prosentpoeng. Denne grensen sier noe om hvor langt fra den forventede gjennomsnittsavkastning i markedet vi vil akseptere at fondet ligger.

Som sentralbanksjefen orienterte om på høringen, og som vi er informert om gjennom departementet, viste risikomålingssystemet at risikoen forbundet med den aktive forvaltningen i fjerde kvartal 2008 i noen tilfeller overskred grensen for relativ volatilitet, som er satt til 1,5 pst. Med bakgrunn i dette har Finansdepartementet skjerpet rapporteringsplikten og bedt om løpende rapportering av utviklingen på dette feltet.

Forklaringen fra Norges Bank er at hendelsen må ses i sammenheng med hendelser i finansmarkedene og store innelåste posisjoner i renteporteføljen. Det er også understreket at overskridelsen ikke ble utløst av bestemte enkelthandlinger fra bankens side. Det er også opplyst at forventet relativ volatilitet nå har kommet under grensen igjen, og ifølge kvartalsrapporten fra Norges Bank som kom 20. mai i år, kan vi lese at denne ved utgangen av første kvartal var på 0,78 prosentpoeng.

Når det gjelder situasjonen, føler jeg at både Norges Bank selv og ikke minst departementet og statsråden tar viktige og nødvendige grep med hensyn til svakheter i systemet.

Norges Bank erkjenner, som nevnt ovenfor, at finanskrisen medførte store utfordringer sett i forhold til risikostyring og risikohåndtering, og ser svakheter ved gjennomføringen av investeringsstrategien. Det er satt i gang en rekke tiltak fra Norges Banks side for å bøte på svakhetene, eksempelvis gjennom en styrket oppfølging av kapitalforvaltningen og også av obligasjonsporteføljen, der problemene har vært størst og resultatene svakest. Dette er ikke kommet like klart fram i den offentlige debatten.

Departementet tar viktige grep både på kort og lengre sikt i forbindelse med den aktive forvaltningen. Dette skjer gjennom både flere nye og ikke minst strengere krav. Departementet sender i nær framtid ut på høring et utkast til et samlet regelverk. Nytt regelverk om forvaltningen av fondet er forutsatt å tre i kraft fra 1. januar 2010. Det er også varslet at det skal gjennomføres en ekstern gjennomgang der særlig spørsmål i tilknytning til aktiv forvaltning skal underlegges en omfattende vurdering. Resultatet av denne gjennomgangen skal legges fram våren 2010.

Det tas altså grep på kort sikt, og det tas grep med en litt lengre tidshorisont. Etter min mening er det nødvendig å sette i verk tiltak som kan skje raskere enn fram til det tidspunktet vi har en ekstern gjennomgang ferdig. Det er etter min mening fornuftig å ha en toleddet prosess med hensyn til denne problemstillingen. Vi vet at ved å sende en sak ut på høring kan det gå mange måneder før en får den tilbake og departementet kan begynne å jobbe med saken.

Med dette anbefaler jeg Stortinget å slutte seg til komiteens innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:27:18]: I 2007 besluttet Regjeringen å øke aksjeandelen i Statens Pensjonsfond – Utland fra 40 til 60 pst. Hovedbegrunnelsen for dette var at avkastningen over tid ville øke. Samtidig forble imidlertid handlingsregelen uendret. Handlingsregelen er jo satt til 4 pst av den estimerte avkastningen.

Mine spørsmål til representanten er: Hvorfor økte ikke også Regjeringen avkastningen og handlingsregelen – den forble altså på 4 pst. – når de mente at avkastningen ville øke når aksjeandelen økte? Trodde da ikke Regjeringen på 4 pst. avkastning? Eller er handlingsregelen irrelevant i dette?

Alf E. Jakobsen (A) [10:28:00]: La meg nå først si at da vi vedtok å øke aksjeandelen, økte vi den til 60 pst., men ved årsskiftet var den kun oppe i knappe 50 pst.

Så ser jeg også at Fremskrittspartiet har gjort et poeng av at de ønsker å investere i eiendom. Det har heller ikke vært noe lukrativt. Det har heller ikke vært noe lukrativt i forhold til obligasjonsbiten. Dette har vært et urolig år.

Når det gjelder handlingsregelen og avkastningen, er det jo slik at den står fast. Vi bruker mindre i gode tider, og så bruker vi mer i dårlige tider.

Jan Tore Sanner (H) [10:28:50]: Representanten brukte en god del av sitt innlegg på den aktive forvaltningen. Han gledet seg over at det hadde vært en positiv utvikling de siste månedene, og kalte det en positiv trend. Jeg er i tvil om hvorvidt det kan kalles en positiv trend, når vi vet at den aktive forvaltningen samlet sett ikke har gitt noen positiv avkastning for fondet siden det ble etablert i 1998.

Jeg er glad for at Regjeringen har tatt initiativ til en gjennomgang av den aktive forvaltningen og stiller spørsmålet om vi skal fortsette med den. Regjeringspartiene har imidlertid valgt ikke å gå inn på et forslag som opposisjonen framsetter, nemlig at den aktive forvaltningen skal begrenses til det som er nødvendig av strengt forretningsmessige hensyn, inntil den vurderingen foreligger.

Mitt spørsmål er hvorfor regjeringspartiene ikke har støttet dette forlaget fra opposisjonen?

Alf E. Jakobsen (A) [10:29:51]: Først har jeg lyst til å bare referere til det jeg sa i innlegget mitt. Dette er en toleddet prosess. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre nå, er å få en skikkelig gjennomgang av både fordeler og ulemper ved aktiv forvaltning, for det er både fordeler og ulemper ved det. Eksempelvis har vi hatt ni år der det har vært meravkastning, og da var det flere som hevdet at vi var for lite aktive i forhold til forvaltningen av fondet.

Vi møter så med åpent sinn. Jeg har også mine kritiske kommentarer til en del av den aktive forvaltningen. Men jeg mener at vi skal ha en skikkelig runde, og så skal Stortinget få det fram mot våren neste år, og så skal vi trekke noen konklusjoner på et veldig vanskelig område. Vi har også et system i Norges Bank. Etter min mening ville det være ugunstig å forkaste det før vi var helt sikre på hva vi skulle konkludere med.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:31:05]: Alf E. Jakobsen brukte – rettmessig – mye tid på den aktive kontra den passive forvaltningen. Jeg skjønner at det ikke er noen konklusjon akkurat nå. Det er jeg for så vidt enig i. Men hvis Alf E. Jakobsen ser på spørsmålet i dag, hva vil han da si er det heftigste ankepunktet mot aktiv forvaltning?

Alf E. Jakobsen (A) [10:31:38]: Representanten Syversen vil nå ha meg ut dypt vann. Men det er helt klart at jeg har stilt spørsmål rundt om vi har hatt tilstrekkelige sikringssystemer til å fange opp risikostyringen også i den aktive biten. I fjerde kvartal i fjor så vi at det var ting som gjorde at det ble overskridelser når vi kom i spesielle situasjoner. Jeg vil ikke trekke noen konklusjon om at vi skal gjøre det ene eller det andre. Min anbefaling var at representanten Syversen heller måtte trekke en for bastant konklusjon.

Dette svinger. Det har vi sett nå i mars–april–mai i år. Vi får ta tiden til hjelp. Jeg tror aldri vi kommer ned i null prosent og har en rent passiv forvaltning. Det tror jeg blir vanskelig.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:32:57]: Først vil også jeg takke saksordfører for godt utført arbeid. Jeg vil understreke at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti faktisk er enige på en rekke punkter når det gjelder årets forvaltningsmelding – for aller første gang, så vidt jeg vet.

Fjorårets forvaltning av Statens Pensjonsfond – Utland var katastrofalt dårlig. Jeg er litt overrasket over at det bare er én journalist til stede her i salen i dag, for dette er sensasjonelle tall. 633 milliarder kr ble tapt. Jeg kaller det tapt. Man kan likegodt tape mer som man kan tape mindre. Da sier jeg heller som Øystein Stray Spetalen: Jeg regner hva jeg har, og hva jeg kan selge det for. I dag har en 633 milliarder kr mindre enn en hadde i fjor, pr. 1. januar. Det utgjør 25 pst. av forvaltningskapitalen – det er borte.

Selv om det ikke er helt sammenliknbart, har jeg – for å sette ting i perspektiv – lyst til å minne om at Fremskrittspartiets totale merforbruk over sine alternative statsbudsjetter på skattelettelser og investeringer i infrastruktur, samferdsel, forsvarsmateriell, politiutstyr og forskningsutstyr til universitetene, i oljefondets tolvårige levetid har vært på ca. 210 milliarder kr. For denne summen ville vi altså hatt en mer moderne infrastruktur, et mer konkurransedyktig næringsliv og ca. 150 milliarder kr mer i privat velferd. Men også Fremskrittspartiet forstår at 2008 var et ekstraordinært dårlig år for investeringer i finansmarkedene, og vi har forståelse for at fondet tapte penger. Vi kan derfor også forstå sentralbanksjefens frustrasjon da han uttalte at det ikke var noen steder å gjemme seg.

Det vi imidlertid ikke aksepterer, er at finansministeren forsøker å bagatellisere det finansielle tapet Regjeringen har påført det norske folk. Det i seg selv er en skandale. Etter at hun hadde lagt frem slike katastrofale tall, hadde Fremskrittspartiet forventet en langt mer ydmyk finansminister enn det vi har opplevd. Vi hadde faktisk regnet med at Regjeringen nå ville lytte til Fremskrittspartiets gjentatte advarsler mot fondets risikoprofil, men beklageligvis opplever vi det motsatte. Finansministeren inntar isteden spekulantens rolle og forklarer og forsvarer hver eneste tapte krone med fondets langsiktige investeringshorisont. Slagordet «when in trouble – double» bør ikke være styrende for noen forvaltere, og det er uansett ikke slik vi bør forvalte vår felles formue.

Norges Bank har gjennom forskrift anledning til å bedrive såkalt aktiv forvaltning. Det innebærer at fondets forvaltere gis tillatelse til å forsøke å gjøre investeringer som gir bedre avkastning enn gjennomsnittet i markedet. Forutsetningen er at Norges Bank ikke går ut over en total risikogrense – forventet relativ volatilitet – på 1,5 pst. Rammen for avvik gjelder den samlede rammen for fondet, noe som gjør at Norges Bank kan velge aktiv forvaltning på hele eller deler av fondet, så lenge den totale risikorammen for fondet ikke overstiger 1,5 pst. Norges Bank brøt imidlertid denne risikogrensen i oktober 2008. Dette skyldes i hovedsak at SPU gjorde svært ugunstige investeringer i rentebærende papirer, og at SPU ble sittende med obligasjoner som det over tid var umulig å omsette i markedet.

Den negative avkastningen på den aktive forvaltningen for 2008 var på 88 milliarder kr. Det er 18 000 kr pr. nordmann. Dette er altså ikke tap som skyldes den generelle nedgangen i markedet, men penger vi har tapt fordi investeringene som ble gjort, var dårligere enn gjennomsnittet i markedet. Dette er penger vi ikke ville ha tapt dersom vi hadde puttet pengene i en bankboks. Dette er et ufattelig stort beløp. Hvor har egentlig mediene vært i denne prosessen?

Dette innebærer at den gjennomsnittlige årlige mindreavkastningen fra den aktive forvaltningen har vært på 0,04 pst. Dette tallet inkluderer imidlertid ikke kostnadene knyttet til slik forvaltning, så den reelle årlige mindreavkastningen har vært 0,13 pst. I tall utgjør tapet knyttet til den aktive forvaltningen i løpet av fondets levetid 64,5 milliarder kr over tolv år. Dette beløpet utgjør like mye som verdiene i statens aksjer i Telenor, DnB NOR, Kongsberg Gruppen og Aker Solutions.

I etterkant av fremleggelsen av årsresultatet for SPU har en rekke fagfolk uttalt seg med skepsis til SPUs aktive forvaltning. Disse har hevdet at aktiv forvaltning over tid ikke vil gi bedre avkastning enn såkalt indeksbasert forvaltning. Tilgjengelig dokumentasjon bekrefter disse påstandene. Enkelte har fremsatt argumentet om at SPU på grunn av sin størrelse har et eget ansvar for å drive aktiv forvaltning. Dette er Fremskrittspartiet uenig i, og understreker at det finnes fond med større forvaltningskapital enn SPU som har valgt indeksbasert forvaltning. Fremskrittspartiet innser imidlertid at det kan finnes argumenter som taler til fordel for at aktiv forvaltning videreføres, og vi støtter derfor Regjeringens varslede gjennomgang av fordeler og ulemper knyttet til slik forvaltning. Fremskrittspartiet ser imidlertid ingen grunn til at Regjeringen skal bruke et helt år for å utdype disse argumentene. En samlet opposisjon fremmer derfor forslag om at Regjeringen fremskynder gjennomgangen og legger dette frem som egen sak til høsten. En samlet opposisjon ber også Regjeringen om så raskt som mulig å sette rammer for den aktive forvaltningen som begrenser slik forvaltning til det som er strengt nødvendig av forretningsmessige hensyn, inntil man har foretatt denne vurderingen.

Aktiv forvaltning medfører langt høyere forvaltningskostnader enn indeksbasert forvaltning. Fremskrittspartiet er derfor overrasket over at Norges Bank velger å rapportere sine resultater før kostnader. En slik praksis ville vært helt utenkelig innenfor enhver annen bransje. Fremskrittspartiet fremmer derfor sammen med Høyre et forslag om at resultatene i SPU for fremtiden rapporteres etter kostnader i henhold til Global Investment Performance Standards – GIPS.

Forslagene som Fremskrittspartiet fremmer gjennom årets forvaltningsmelding, har tre hovedformål:

• å redusere risikoen fondet eksponeres for

• å legge forholdene bedre til rette for norsk industri og næringsliv

• å gjøre hver enkelt forvalter mer ansvarlig for den risikoen han eller hun utsetter folkets sparepenger for

Disse endringene vil i større grad ivareta fondets målsetting om å oppnå høyest mulig forvaltning til moderat risiko.

Det har over tid vokst frem et stort avvik mellom Regjeringens ord og Regjeringens handlinger når det gjelder risikoeksponeringen i forvaltningen av SPU. Dette skyldes bl.a. følgende forhold:

• I 2000 startet man investeringer i fremvoksende markeder.

• I 2002 startet man investeringer i rentebærende papirer uten statsgaranti.

• I 2007 ble eksponeringen i aksjer økt fra 40 pst. til 60 pst.

• I 2007 ble investeringer i små aksjeselskaper startet.

• I 2007 ble investeringer i unoterte aksjer startet.

• I perioden 2001–2008 har det blitt en gradvis strengere fortolkning av de etiske retningslinjene.

Alt dette øker risikoen.

Regjeringens utfordring og dilemma er at den forsøker å fremstå som en seriøs investor med fokus på høy avkastning og moderat risiko, samtidig som den på autopilot følger investeringsrådene som kommer fra de miljøene som har en egeninteresse i at investeringsuniverset utvides.

Regjeringen fremhever standhaftig at slike endringer i forvaltningsstrategien kan karakteriseres som spredning av risiko, men de er i realiteten økt risikoeksponering. Dette skyldes bl.a. investeringsobjektenes beliggenhet, størrelse, omsetningsvolumer og volatilitet.

Ja, man sprer åpenbart risikoen dersom man velger å spille på hest, fotball og lotto samtidig. Men om en slik strategi reduserer risikoeksponeringen er vel mer tvilsomt.

Fremskrittspartiet synes det er trist at Regjeringen i 2007 lot seg rive med av alle dem som argumenterte for å øke aksjeandelen fra 40 pst. til 60 pst. Vi mener det var en uklok og hasardiøs beslutning. Ikke bare var tidspunktet fullstendig galt, men den endrede strategien bidrog til en unødvendig økning i fondets konstante risikoeksponering.

Vi fremmer derfor på nytt vårt forslag fra 2007 om endring i SPUs investeringsstrategi. Men vi forutsetter at Norges Bank tar hensyn til utviklingen i markedet før dette implementeres – det er altså en del av forslaget.

Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen velger å fortolke de etiske retningslinjene stadig strengere. Vi ønsker derfor igjen å understreke at etikk pr. definisjon er et subjektivt vurderingsgrunnlag som åpner for selektive og inkonsekvente utelukkelsesmekanismer.

Fremskrittspartiet deler ikke Regjeringens visjoner når det gjelder praktiseringen av de etiske retningslinjene. Rigid praktisering av de etiske retningslinjene reduserer fondets investeringsunivers, bidrar til å øke fondets risiko og reduserer fondets potensielle avkastning. Ikke minst gjelder dette Regjeringens utestenging av verdens ledende forsvarsteknologibedrifter.

Fremskrittspartiet registrerer også at Regjeringeni stadig sterkere grad etterkommer krav og ønsker fra snevre interesseorganisasjoner som har som mål å begrense Pensjonsfondets investeringsmuligheter, noe som reduserer fondets avkastningspotensial. Til tross for Regjeringens forsikringer om det motsatte opplever vi at Regjeringens overdrevne blanding av etikk og butikk stadig oftere oppfattes som utenrikspolitiske signaler.

Fremskrittspartiet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en ny gjennomgang av de bedriftene som i dag er utelukket i Statens pensjonsfond – Utlands investeringsportefølje grunnet rigid praksis av de etiske retningslinjene.»

Vi står overfor en situasjon hvor Regjeringen først inkorporerer samtlige forvaltningsråd som kommer fra ledende miljøer i forvaltningsbransjen, for dernest å lytte til råd fra snevre lobbyistgrupper som ønsker å ekskludere stadig flere produkter, bransjer og bedrifter fra SPUs investeringsunivers. Totalt sett øker dette fondets risikoprofil.

I år velger Regjeringen å utelukke tobakkselskaper fra investeringsporteføljen. Regjeringen begrunner dette med at tobakk brukt som forutsatt, fører til sykdom og død. Ingen gladmelding derfra, med andre ord. I sin snevre jakt etter å fremstå som etisk korrekt glemmer Regjeringen imidlertid to viktige forhold. For det første gir tobakk hundrevis av millioner mennesker nytelse og trivsel i hverdagen – det er også et etisk valg – og for det andre gir dyrking av tobakk millioner av fattige bønder et levebrød. Men slike forhold inngår åpenbart ikke i Regjeringens etiske regnskap. De passer liksom ikke inn.

Dersom dette ikke hadde vært den siste forvaltningsmeldingen denne Regjeringen legger frem, ville vi etter hvert kunne forvente oss utelukkelse av industrier som produserer søtsaker – for hva skal man egentlig med det, man får jo hull i tennene? Og gamblingtjenester skaper jo triste familieskjebner. Alkohol medfører leverskader, og det er ikke måte på hva folk kan finne på når de er beruset. Forlag som produserer unødvendig litteratur – hva skal man med det, det stjeler jo bare tiden til folk? Eller hva med bedrifter som lager produkter som bidrar til økte CO₂-utslipp – da kan vi jo sløyfe investeringer i bilprodusenter og flyfabrikanter? Og hva med bedrifter uten 40 pst. kvinnerepresentasjon i styrene, eller bedrifter som ikke har minoriteter i ledelsen? Eller hva med klimaverstinger som olje- og gassindustrien? Nei, forresten, det hadde jo ikke gått, for da hadde vi jo ikke hatt noen penger å investere overhodet!

Fremskrittspartiet fremmet i sitt alternative statsbudsjett for 2008 og 2009 forslag om at Norge etablerer et fond i utviklingsland med det mål å bidra til å skape bærekraftig næringsliv. Vi registrerer at denne ideen etter hvert har fått støtte også fra andre partier. Litt senere i dag skal Stortinget debattere St.meld. nr. 13, og da vil Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fremme et forslag om at det etableres et fond på om lag 10 milliarder kr for dette formålet.

Fremskrittspartiet registrerer samtidig at Regjeringen i forbindelse med forvaltningsmeldingen ønsker å etablere et investeringsprogram på 20 milliarder kr knyttet opp mot miljørelaterte investeringsmuligheter – et program som Regjeringen foreslår skal være knyttet opp mot «bærekraftige investeringer» og gjerne inkludere unoterte selskaper og teknologi i fremvoksende markeder.

Fremskrittspartiet velger derfor å tolke det dit hen at det finnes bred politisk konsensus om et slikt fondsinitiativ eller program. Fremskrittspartiet mener imidlertid det er behov for at Regjeringen klargjør hva premissene for et eventuelt fond eller investeringsprogram skal være. Vi ønsker derfor å få klarlagt hvorvidt Regjeringen ønsker både et investeringsprogram og et fond for bærekraftig næringsliv, og i så fall hvilke mandater og fokus et slikt program eller fond skal ha.

Det bør i den sammenheng gjøres klart hvorvidt et slikt fond/investeringsprogram skal ha som målsetting å oppnå finansiell avkastning, redusere miljø- og klimautslipp, bistand mer generelt, bidra til å styrke lokalt næringsliv, eller være en døråpner for norske energibedrifter og norsk teknologi. Videre bør det avklares hvorvidt en slik satsing skal inngå som en del av Statens pensjonsfond – Utland med de mandater som SPU er gitt, eller om et slikt fond skal skilles ut av SPU og eventuelt gis andre mandater.

Slik forslaget om et investeringsprogram nå foreligger, vil Fremskrittspartiet velge å gå imot programmet, ikke minst fordi vi er skeptiske til finansministerens forsikringer om at programmet vil gi minst like god avkastning som andre deler av fondet, slik hun uttalte i en debatt med meg i Dagsnytt Atten, for da skulle man jo tro at investorene stod i kø for å investere i disse programmene. Også statsrådens vegring mot å etablere et eget fond for formålet underbygger vår skepsis.

Fremskrittspartiet mener et eventuelt investeringsprogram i utviklingsland bør ivareta en rekke forhold. Ikke minst bør et slikt program kunne fremme Norges interesser som energinasjon. Fremskrittspartiet fremmer derfor et alternativt forslag.

Finansforvaltning har i all tid vært en svært lukrativ bransje å jobbe i. Forvaltere har ofte en solid grunnlønn samt en bonus knyttet til oppnådd meravkastning på investeringene som er blitt foretatt. Av den grunn finner vi mange av landets best betalte innenfor nettopp kapitalforvaltning.

Statens pensjonsfond – Utland har også etablert et tilsvarende system for avlønning. Gjennomsnittlig grunnlønn er ca. 1 mill. kr, mens bonusutbetalingene kan være det mangedobbelte. Norges Bank opplyser at selv i et år hvor fondet tapte 633 milliarder kr, ble det utbetalt ca. 20 bonuser på over 2 mill. kr.

Norges Bank er på ingen måte lønnsledende i bransjen, men SPU skiller seg samtidig fra annen kapitalforvaltning nettopp fordi kapital som forvaltes, blir overført automatisk på bakgrunn av Norges fortjeneste på salg av olje og gass. En forvalter i Norges Bank trenger med andre ord ikke å bruke tid eller anstrengelser på den minst attraktive delen av jobben, nemlig å skaffe investeringskapital i markedet. En jobb i Norges Bank Investment Management, NBIM, blir derfor på mange måter enhver middelmådig forvalters drømmejobb, med garantert høy minsteinntekt og muligheter for store bonusutbetalinger dersom investeringene gjør det bedre enn referanseindeksen.

Fremskrittspartiet mener slike gullkantede lønns- og bonusutbetalinger er urimelige, og mener hver enkelt forvalter i større grad må stilles økonomisk til ansvar for den risikoen han eller hun tar med det norske folks sparepenger. Fremskrittspartiet mener det i størst mulig grad bør være sammenfallende interesser mellom kapitaleier og forvaltere. Ideelt sett bør derfor et bonusprogram ha både en opp- og en nedside. Fremskrittspartiet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen pålegge Norges Bank for fremtiden å inngå arbeidsavtaler med sine forvaltere som også inkluderer nedsidebonus. Dette skal også gjelde eksterne forvaltere som NBIM inngår avtale med.»

Fremskrittspartiet er bekymret for at Norges Banks forvaltning av Statens pensjonsfond – Utland etter hvert er blitt så omfattende at det kan gå på bekostning av Norges Banks tradisjonelle oppgaver. Ettersom en stadig større andel av bankens tilsatte har oppdrag knyttet til pensjonsfondets forvaltning, vil det være en risiko for at banken fokuserer mindre på finansiell stabilitet og analyser. Dagens ordning kan også medføre uheldig samrøre mellom Finansdepartementet og forvaltningen av fondet.

Fremskrittspartiet er enig i at det var gode grunner til at Norges Bank fikk oppgaven med å forvalte oljefondet da det ble opprettet i 1996, ettersom sentralbanken hadde en viss erfaring med obligasjoner samt greide å holde en armlengdes avstand til politisk detaljstyring. I dag stiller stadig flere spørsmålstegn ved om Norges Bank har hatt tilstrekkelig kapasitet til å følge opp investeringene, og mange mener fondet har vokst seg for stort for banken.

Norges Banks forvaltningsselskap, NBIM, har i dag 217 fast ansatte, hvorav anslagsvis 55 personer er ansatt ved NBIMs utenlandskontorer i New York, London og Shanghai. 96 personer er knyttet til investeringsvirksomheten, mens de øvrige 121 ansatte er knyttet til operative avdelinger. Videre anslår Norges Bank at hele 400 eksterne årsverk er tilknyttet forvaltningsvirksomheten, og disse er utelukkende knyttet til den aktive forvaltningen. Det er altså der bonusene blir utbetalt. Dette utgjør etter hvert en betydelig virksomhet, som ligger langt unna en sentralbanks kjernevirksomhet. Dette taler for at denne virksomheten bør vurderes tatt ut av Norges Bank. Samtidig er det ikke mulig å endre denne strukturen over natten, og alternative forvaltningsmodeller og strukturer må utredes og deretter komme på plass før man kan gjøre endringer, dersom man finner dette nødvendig.

Fremskrittspartiet ønsker derfor en evaluering av dagens forvaltning av Statens pensjonsfond – Utland for å avdekke om det finnes bedre måter å gjøre dette arbeidet på, og vi fremmer forslag om dette.

Fremskrittspartiet har over flere år argumentert for at forvaltningen av SPU i større grad bør foregå i Norge. På samme måte som de fleste tar det som en selvfølge at Norge forvalter egne naturressurser, bør vi også evne å forvalte den kapitalen som denne ressursen gir. Kapital er i dag et av Norges komparative fortrinn, og vi bør derfor kunne utnytte vår nye ressurs til å bygge opp et ledende kapitalforvaltermiljø i Norge. Fremskrittspartiet fremmer derfor også forslag om dette.

Fremskrittspartiet mener også tiden nå er moden for å vurdere hvorvidt SPU bør splittes opp i flere mindre fond. Slike mindre fond vil kunne ha ulike mandater og ulik risikoprofil. Slike mindre fond vil også kunne føre til konkurranse mellom de ulike delene av fondet. Ikke minst vil en slik oppsplitting kunne redusere risikoen i fondet. Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at Regjeringen foretar en slik utredning.

Som en naturlig forlengelse av dette oppdraget foreslår vi også at Regjeringen utreder alternative investeringer for SPU. En slik prosess vil eksempelvis kunne inkludere investeringer i andre råvarer, som gull. Hovedhensikten vil være å redusere risikoen fondet utsettes for.

Stortinget får i liten grad en uavhengig rapport om hvorvidt forvaltningen av SPU er i tråd med vedtak og retningslinjer Stortinget har vedtatt. Årlige forvaltningsmeldinger kan ikke sies å være uavhengige, og bidrar derfor ikke til at Stortingets kontrollfunksjon i tilstrekkelig grad er ivaretatt.

Debatten knyttet til fjorårets forvaltning viser at det er blitt reist en rekke spørsmål knyttet til tap, bonuser, forvaltningskostnader og økt hemmelighold. Ikke minst har det vært usikkerhet knyttet til hvordan det har vært mulig for fondet å gå utover den risikogrensen som Finansdepartementet har fastsatt. Fremskrittspartiet fremmer derfor, sammen med Høyre og Venstre, forslag om at Riksrevisjonen snarest foretar en undersøkelse av hvorvidt forvaltningen av SPU i 2008 har vært i tråd med de retningslinjer og vedtak Stortinget har fattet.

Fremskrittspartiet fremmer sammen med Venstre også forslag om at sentralbankloven endres slik at Riksrevisjonen i praksis kan foreta en årlig kontroll av virksomheten i Norges Bank generelt og Norges Banks forvaltning av SPU spesielt og rapportere til Stortinget på bakgrunn av denne kontrollen.

Fremskrittspartiet viser videre til riksrevisjonsloven § 9, at Riksrevisjonen har ansvaret for revisjon av statsregnskapet og alle statlige fond. Da det meste av statens kapital forvaltes av Norges Bank, mener Fremskrittspartiet at en helhetlig revisjonsordning under Riksrevisjonen totalt sett vil bidra til den beste innsikt, forståelse og rapportering til oppdragsgiver. Videre vil dette være best i samsvar med gjeldende riksrevisjonslov og Grunnloven.

Fremskrittspartiet fremmer derfor i forbindelse med Ot.prp. nr. 58, som skal behandles – antakelig ikke debatteres særlig mye – i Odelstinget senere i uken, forslag om at Riksrevisjonen overtar revisjonen av Norges Bank. Norges Bank skal videre ha en internrevisjon som rapporterer til hovedstyret. Internrevisjonen skal vurdere bankens internkontroll, rutiner og andre forhold av betydning for bankens virksomhet.

President – jeg ser det er blitt en ny president siden jeg startet – jeg tar med dette opp de forslag som Fremskrittspartiet fremmer i Innst. S. nr. 277, enten alene eller sammen med andre partier.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [10:51:56]: Fremskrittspartiet ønsker at midlene i Statens pensjonsfond – Utland skal brukes til å etablere et norsk kapitalforvaltningsmiljø. Så kommer etter min mening kortslutningen, for samtidig kritiserer Fremskrittspartiet bruk av aktiv forvaltning og vil legge ned all aktiv forvaltning over natta.

Da blir spørsmålet mitt: Er det ikke inkonsekvent å be om særfordeler for norske forvaltningsorganisasjoner og samtidig gå over til ren indeksforvaltning eller passiv forvaltning? Det vil være interessant å få en avklaring fra Fremskrittspartiet om hva de egentlig mener. Er det billig indeksforvaltning som skal danne grunnlaget for en sterkere vekst i norsk forvaltningsnæring?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:52:50]: Fremskrittspartiet ønsker ikke over natten å legge ned aktiv forvaltning. Da tror jeg ikke Jakobsen hørte hva jeg sa. Jeg hadde 20 minutter, og jeg brukte 5 minutter på å snakke om aktiv forvaltning.

Vi støtter Regjeringens gjennomgang av det – positive og negative sider. Det vi har sagt, er at så lenge aktiv forvaltning foregår, vil vi at Norge skal ha fordeler av at vi har den kapitalen vi har. Det er meningsløst at vi bruker anslagsvis 400 milliarder kr årlig på å sende all kapital utenlands for forvaltning der, med bonuser og alle de arbeidsplasser det skaper. Et kapitalforvaltermiljø i Norge vil ikke bare ha – slik Kristin Halvorsen har antydet tidligere – enkelte folk med stresskoffert, dress og slips. Det vil også ha den konsekvens at vi får forsikringsbransjer og andre relaterte bransjer akkurat som man har det i London, i New York og i Stockholm. Det er jo meningsløst at fattige Sverige nå er ledende på finans og kapitalforvaltning i Norden, når det er vi som har pengene.

Magnar Lund Bergo (SV) [10:53:49]: Når en hører representanten Tybring-Gjeddes tirade om de etiske retningslinjene, så kunne det kanskje være betimelig å spørre om Fremskrittspartiet den gangen de gikk inn for etiske retningslinjer, stemte feil. Om jeg tolker Tybring-Gjedde riktig, synes han f.eks. det er helt greit at den norske stat bør tjene penger på å produsere atomvåpen. Hvis en da stemmer for etiske retningslinjer, er det vel vanskelig å la seg overraske senere av at det får konsekvenser f.eks. for den type selskaper.

Vi ser at Fremskrittspartiet skriver i innstillingen:

«Disse medlemmer deler ikke Regjeringens visjoner når det gjelder praktiseringen av de etiske retningslinjene.»

Det kunne vært spennende å spørre representanten Tybring-Gjedde hva som er Fremskrittspartiets visjoner når det gjelder de etiske retningslinjene.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:54:47]: Jeg takker for spørsmålet. Det er jo interessant.

Jeg minner representanten Lund Bergo om at Norge er beskyttet av atomvåpenparaplyen i NATO, der vi til og med har «first use». Vi skal beskyttes av atomvåpen, men vi skal altså ikke være med på å bidra til at disse våpnene kan produseres. Det kaller jeg dobbeltmoralsk og inkonsekvent.

Fremskrittspartiet mener at det er en rekke inkonsekvenser når det gjelder etikk. Etikken vi har i 2009, er helt annerledes enn den vi hadde i 2000, og den kommer til å være annerledes i 2020 – og den er helt annerledes enn etikken i andre land.

Fremskrittspartiet mener at den visjonen vi har for etiske retningslinjer, er at vi skal ta korrupsjon. Men det er ikke mange bedrifter som er blitt tatt for korrupsjon, så vidt jeg vet.

Vi kan også ta barnearbeid. Man forutsetter at barna som arbeider i disse bedriftene, har et annet sted å være – og det er ikke tilfellet. I f.eks. Bangladesh driver de barna som har mistet jobben på grunn av Kristin Halvorsens iver etter å være etisk korrekt, med barneprostitusjon. Det er det som er alternativet deres. Det er ikke skolegang og legge seg klokken ni om kvelden. Det er ikke slik det fungerer. Verden er annerledes enn den ser ut fra Løvebakken.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:55:59]: Det kunne være fristende å si at presidenter kommer og går, men Tybring-Gjedde består. Det var et omfattende foredrag og mye å høre på.

Men jeg var også interessert i en videreutvikling av Fremskrittspartiets syn på de etiske retningslinjene, for det er klart det er problematisk å sette opp kriterier for dette. Hvor skal grensene gå? Hva skal man utelukke? Hva skal man prøve å styre gjennom, påvirke som eier osv.? Men jeg synes det er spesielt hvis man som investor, på vegne av det norske folk, også strekker hendene i været og sier at dette interesserer vi oss ikke for, dette blir for vanskelig, og man kan bli beskyldt for å være dobbeltmoralsk.

Med det som utgangspunkt har jeg lyst til å spørre Tybring-Gjedde: Mener Tybring-Gjedde f.eks. at vi skulle ha begynt å kjøpe burmesiske statsobligasjoner? Skulle vi ha investert i selskaper som på en rekke felt bryter menneskerettighetene, fordi det muligens kan bli enda verre for dem det gjelder, hvis vi ikke gjør det? Hvor går grensene, sett med Tybring-Gjeddes øyne?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:57:10]: Også Fremskrittspartiet støttet utelukkelsen av burmesiske statsobligasjoner. Vi påpeker inkonsekvensen i dette, for det finnes så mange andre land. Er Burma det verste landet i verden? Hva med Iran, og hva med Hugo Chávez i Venezuela? Det er så mange land som bryter menneskerettighetene i øst og vest, men man fant ut at Burma var politisk veldig enkelt å ta, for det var ingen protester der. Derfor ble akkurat Burma valgt ut, og Burma var «in» for to år siden. Eller: Burma var ut for to år siden, kan man heller si, og derfor ble alle enige om det.

Vi må bruke de internasjonale organisasjonene: Når vi sier at klasevåpen er forbudt, skal ikke vi investere i forbudte våpen. Det er greit, og vi kan engasjere oss i de spørsmålene som Regjeringen mener man skal engasjere seg i for å få forbud. Det er greit, da går vi ut av dem. Men vi kan ikke sitte på vår høye hest og tro at vi er moralsk korrekte her. Jeg liker å ta min snus, og det vil jeg fortsette med, uavhengig av om Kristin Halvorsen mener det er uetisk eller ikke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H) [10:58:28]: Det siste halve året har debatten om Pensjonsfondet først og fremst handlet om tap og verdifall, primært som en konsekvens av finanskrisen. Men det har også vært en debatt om forvalternes bonuser og om de etiske retningslinjene for investeringene.

Åpenhet og debatt er i seg selv viktig. Når vi som politikere har sagt ja til å flytte deler av oljeformuen fra havets bunn til Pensjonsfondet, er vi avhengig av at folk har tillit til at pengene forvaltes på en god måte. Åpenhet og debatt er derfor et viktig stikkord. Bred politisk enighet er også sentralt.

I hovedsak er det bred politisk tilslutning – med et betydelig unntak i Fremskrittspartiet – til det forslaget som Regjeringen har lagt frem, og som er blitt videreutviklet fra saksordfører i et godt samarbeid med de andre partiene. Det er selvsagt noen nyanser i dette, men jeg synes det er viktig å understreke den brede enigheten – som ikke er en søvndyssende enighet. Jeg oppfatter det som om det har vært mye god debatt og gode vurderinger i forhold til den videreutvikling som nå skjer i Pensjonsfondets forvaltning. Jeg vil derfor benytte anledningen til å takke saksordføreren for et godt arbeid.

Det er ikke spesielt at et land sparer til pensjon. Det som skiller Norge fra nesten alle andre land, er at i Norge skjer pensjonssparingen primært gjennom statens sparing, mens den i alle andre land i stor grad skjer gjennom private pensjonsfond. Skal sparingen gjennom Statens pensjonsfond ha legitimitet, er vi avhengig av at befolkningen har tillit til hvordan pengene forvaltes. Uten slik tillit vil presset på å bruke pengene bare øke. Det presset er selvsagt der også i dag, men av en helt annen tyngde dersom tilliten til sparingen svekkes. En politikk hvor pengene i langt større grad går til løpende forbruk og ikke til sparing, vil både kunne sette økonomien over styr og føre til usikkerhet om morgendagens pensjoner, og skyve store byrder over på fremtidens skattebetalere.

Det er mange eksempler på hvordan land som – i likhet med Norge – har kommet raskt til store rikdommer, har satt det hele over styr. Jeg mener at vi i all hovedsak har grunn til å være stolte av hvordan Norge, og også vi som politikere, har klart å sette av store deler av oljeinntektene de senere år. Men som sagt, selv med størrelsen på dagens pensjonsfond, har vi kun finansiert omtrent halvparten av de oppsparte pensjonsrettighetene. Det er derfor viktig at sparingen fortsetter.

Vi som er tilhengere av Pensjonsfondet og handlingsregelen for bruk av pensjonspengene, har et særlig ansvar for å følge forvaltningen med et kritisk blikk. Høy risiko, store tap, bonuser og høye kostnader knyttet til forvaltningen av formuen vil svekke tilliten. Det samme gjelder uetiske investeringer. Vi er selvfølgelig alle opptatt av høy avkastning på pensjonspengene, men samtidig vil vi gjerne ha god samvittighet for hvordan pengene investeres, ved at de ikke investeres i selskaper som begår bl.a. grovt uetisk adferd.

Høyre støtter derfor forslaget som er fremsatt av Venstre, om å be Riksrevisjonen gå igjennom forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland for å kontrollere om denne er i tråd med de retningslinjer Stortinget har gitt. Stortingsmeldingen ser fremover, og trekker opp noen nye retningslinjer. Det er bra, men etter min oppfatning gir den ikke et godt nok grunnlag for å kunne gi et godkjentstempel til forvaltningen. En gjennomgang av Riksrevisjonen vil sikre en mer uavhengig gjennomgang. Det forslaget har støtte fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, og jeg er glad for at Kristelig Folkeparti i dagens debatt har sluttet seg til det forslaget. Jeg vil legge til at selv om det forslaget – jeg ønsker jeg kunne sagt mot formodning – i dag blir nedstemt, betyr ikke det at ikke Riksrevisjonen på egen kjøl kan ta tak i dette og gå igjennom om forvaltningen har vært i tråd med de retningslinjer som storting og regjering har trukket opp.

Måten vi har organisert Statens pensjonsfond – Utland på, har hatt bred tilslutning i Stortinget. Høyre mener at organiseringen i det vesentlige har vært god, men det er allikevel viktig at vi fra tid til annen vurderer om organiseringen frem til i dag, også vil være den beste fremover. Fondet er nå blitt et av verdens største fond. Det er selvsagt mange argumenter for å fortsette med ett stort fond, men jeg registrerer at det også pågår en faglig debatt om det er optimalt å legge alle egg i én kurv, eller om vi burde ha etablert flere fond for å kunne hatt flere konkurrerende miljøer. Jeg vil ikke trekke noen konklusjoner på dette i dag, men Høyre fremsetter et forslag, sammen med Venstre, om å be Regjeringen utrede og vurdere andre måter å organisere fondet på, herunder om vi skal opprettholde ett fond eller om det skal etableres flere fond.

I en annen sak som ikke behandles i dag, tar Høyre opp forslag om å etablere et eget styre for Statens pensjonsfond – Utland. I dag er det Norges Banks hovedstyre som har styreansvaret for fondet. Vi mener at den kompetansen som kreves for å kontrollere og følge Statens pensjonsfond – Utland, tilsier at det bør være et eget styre. Men det kommer vi tilbake til når saken behandles i Odelstinget.

Resultatet av den aktive forvaltningen er etter vår oppfatning så svakt at det svekker tilliten til forvaltningen av pensjonspengene. Siden oppstart i 1998 er det ikke gitt positive bidrag til avkastningen på fondet. Jeg er glad for at Regjeringen nå har varslet at den vil komme tilbake med en egen vurdering av den aktive forvaltningen i 2010. Vi mener at den burde kunne fremskyndes, men vi understreker også at inntil denne utredningen foreligger, bør den aktive forvaltningen begrenses til det som er strengt nødvendig, av forretningsmessige hensyn. Vi forstår også at det av forretningsmessige hensyn ikke er mulig å stoppe all forvaltning inntil den utredningen foreligger, men vi mener at av hensyn til tilliten til forvaltningen bør den begrenses til det som er strengt nødvendig.

Etableringen av de etiske retningslinjene er en erkjennelse av de dilemmaer vi står overfor når vi skal investere så mye av pensjonspengene. Vi er selvsagt opptatt av at det skal være god avkastning på pengene, samtidig er vi opptatt av at pengene ikke skal investeres i selskaper som begår uetiske handlinger eller opptrer på en uetisk måte og bryter grunnleggende menneskerettigheter. Men samtidig skal jo heller ikke Pensjonsfondet være et utenrikspolitisk virkemiddel. Det er det også viktig å ha med i bildet i vår jakt på at Pensjonsfondet skal opptre riktigst mulig og mest politisk korrekt.

Det at man da etablerer de etiske retningslinjene, har hatt Høyres støtte, og videreutviklingen har i hovedsak også Høyres støtte. Men vi må samtidig erkjenne at retningslinjene også skaper noen gråsoner, som igjen vil kunne gi oss nye utfordringer. Vi er derfor opptatt av at det som er av retningslinjer, skal kunne være etterprøvbart, og at det ikke skal være forbundet med altfor mye skjønn.

Høyre støtter også etableringen av et program innenfor Statens pensjonsfond – Utland, som skal investere inntil 20 milliarder kr i miljø og utvikling. Vi understreker imidlertid i våre merknader at vi ikke ønsker at det skal etableres for mange såkalte spesialprogrammer innenfor Statens pensjonsfond – Utland. Vi mener det kan gjøre det vanskeligere, eller by på utfordringer for forvalterne når man skal måle og følge opp ulike mandater innenfor samme portefølje. Det er en problemstilling som vi ber departementet se nærmere på, om hvordan man kan unngå disse utfordringene når man etablerer et eget program for miljø og utvikling innenfor Statens pensjonsfond – Utland. Dette bør imidlertid være overkommelig. Vi mener det er fornuftig at det etableres, og det vil få Høyres støtte.

Presidenten: Da har presidenten oppfattet at representanten Jan Tore Sanner tok opp det forslaget han refererte til.

Jan Tore Sanner (H) [11:07:59]: Da har nok presidenten oppfattet noe som ikke ble sagt, men det er herved gjort. Da er forslaget tatt opp.

Presidenten: Det er utrolig hva en oppfatter!

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:08:31]: Representanten Sanner har ved ei rekkje anledningar her i Stortinget uttalt at Høgre er ein garantist på borgarleg side for at det skal førast ein ansvarleg økonomiske politikk. Det er for så vidt eit fornuftig synspunkt. Handlingsregelen blei innført nettopp for å halde orden i den nasjonale økonomien vår. Han er viktig å praktisere i gode tider, men òg i vanskelege tider, som vi no opplever, viss vi skal ha ei berekraftig utvikling framover.

Framstegspartiet uttaler i den innstillinga som vi no debatterer, at handlingsregelen er irrelevant. Det kan ein, om ein ønskjer, lese på side 9 i innstillinga. Høgres landsmøte opna nyleg for regjeringssamarbeid med Framstegspartiet, og spørsmålet mitt er derfor: Korleis vurderer representanten Sanner sjansen for eit fornuftig regjeringssamarbeid med eit parti som fornektar eit berande element i den økonomiske politikken?

Jan Tore Sanner (H) [11:09:39]: Vurderingen av realismen i de ulike regjeringsalternativer tror jeg vi skal ta i en annen sammenheng. Men det Høyre har vært veldig tydelig på, er at vi i enhver regjeringskonstellasjon vi eventuelt måtte inngå i etter stortingsvalget, vil legge til grunn de avtaler som vi har inngått i Stortinget. Det gjelder pensjonsforliket, det gjelder klimaforliket, og det gjelder også selvsagt handlingsregelen for bruk av pengene fra Pensjonsfondet. Der har Høyre vært krystallklar, og det kan jeg også være igjen: Vi vil selvsagt legge det til grunn, helt uavhengig av hvilken regjeringskonstellasjon Høyre vil inngå i etter stortingsvalget til høsten.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:10:25]: Med tanke på framtidige regjeringskonstellasjoner kunne det kanskje også vært relevant å spørre om etiske retningslinjer, om Sanner var like komfortabel med å investere i produsenter av atomvåpen. Men det er ikke det jeg skal spørre om.

I innstillingen sier Høyre at de ønsker at avkastningen i Statens pensjonsfond – Utland skal rapporteres i henhold til Global Investment Performance Standards – GIPS. Finansdepartementet sier også, ifølge innstillingen, at de jobber med å revidere rammeverket, og dette trenger ikke nødvendigvis i framtiden å bli noe stridstema. Likevel kunne det vært interessant å høre hva representanten Sanner og Høyre mener vil endres fra dagens praksis ved en innføring av GIPS.

Jan Tore Sanner (H) [11:11:26]: La meg først replisere til første halvdel av replikken at det gleder meg at regjeringspartiene er ekstremt opptatt av de borgerlige regjeringskonstellasjonene etter førstkommende valg. Det kan vel kanskje si noe om at man forbereder seg på en annen situasjon om noen ganske få måneder.

Når det gjelder det spørsmålet som representanten Lund Bergo tar opp, er jeg enig, jeg tror ikke det vil bety all verdens. Vårt anliggende i forhold til dette er at vi skal ha et rammeverk som gjør avkastningen sammenlignbar mellom Statens pensjonsfond – Utland og det som ellers praktiseres internasjonalt. Vårt anliggende er kun å få mest mulig sammenlignbare størrelser.

Rolf Terje Klungland (A) [11:12:23]: Det nærmer seg valg, og en skulle kanskje tro at opposisjonen hadde vært mer samlet enn det en ser i denne debatten i dag. Sånn som en oppfatter både forslag og debatt, kan det virke som om deler av opposisjonen faktisk er mer enig med nåværende, sittende, regjering enn de er med seg selv.

Men det var ikke det som var spørsmålet mitt. Spørsmålet mitt er egentlig en oppfølging av det representanten Reidar Sandal var inne på. Vi ser nå at Høyre har kommet med skatteforslag som de har gått ut med. De har kommet med at de skal bygge lyntog til 150 milliarder kr. De skal i NTP ha flere OPS-prosjekter, uten at de har kommet konkret med hva det innebærer. Så mitt spørsmål er: Vil handlingsregelen ligge fast for Høyre i en eventuell framtidig regjering med Fremskrittspartiet, som mener handlingsregelen er irrelevant?

Jan Tore Sanner (H) [11:13:27]: Det spørsmålet har jeg allerede besvart, og jeg finner det litt merkelig at representanten Klungland kommer tilbake til det.

Vi har vært veldig tydelige på at handlingsregelen ligger til grunn for vår politikk. Men man må heller ikke gå i den felle at man tror at handlingsregelen er det eneste som skal til for å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det er helheten i den økonomiske politikken som er avgjørende for om den er ansvarlig eller ikke. Det handler om investeringer og forbruk. Det handler også om økte skatter eller lavere skatter. Men, som sagt: Vi mener at handlingsregelen er en god retningslinje for den økonomiske politikken, som innebærer at man bør bruke noe mindre i gode tider, og at man har mulighet til å bruke noe mer i slike tider som vi nå er inne i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heikki Holmås (SV) [11:14:28]: Jeg vet ikke om alle andre hørte det samme som meg, men det Jan Tore Sanner nettopp gjorde, var å trekke i tvil handlingsregelen, om man skulle styre etter handlingsregelen i norsk politikk. Jeg oppfatter det som en glideflukt mot Fremskrittspartiet også i det spørsmålet. Men det får vi komme tilbake til i en senere debatt.

Nå snakker vi om Statens pensjonsfond, om oljefondet. Det er jo sånn at det er to prinsipper som ligger til grunn for måten vi skal forvalte oljefondet vårt på. Det ene er at vi skal forvalte pengene på en best mulig måte, med høyest mulig avkastning til en moderat risiko, men en moderat risiko er også risiko. Det fikk vi, noe jeg tror alle er enige om, merke til gagns i løpet av fjoråret.

Det andre er at vi skal være ledende på etisk forvaltning og sette en standard internasjonalt for akkurat det. Det var et av ankepunktene for SV den gang man begynte å investere i aksjer, at man ikke hadde etiske retningslinjer på plass. Det har vi flertall for, og det er alle enige om nå, selv om det er grunn til å stille spørsmål ved om Fremskrittspartiet egentlig er tilhenger av etiske retningslinjer. De er imot korrupsjon og barnearbeid, sier de, men jeg kommer tilbake til det.

Så er det et stort spørsmål som har vært debattema i år, og det er spørsmålet om den aktive forvaltningen. Vi har vært veldig kritiske til den aktive forvaltningen, og det er noen sterke argumenter imot. Det ene er at den aktive forvaltningen nødvendigvis må være mer kortsiktig og dermed kan komme i konflikt med den langsiktigheten som er fondets store styrke. Vi har i år sett hvordan den aktive forvaltningen har bidratt til å svekke tilliten og skape debatt og støy rundt måten Pensjonsfondets penger forvaltes på. Det er en form for støy som jeg tror kan være skadelig for hele Pensjonsfondet og forvaltningen på sikt.

I tillegg finnes det ikke belegg i teori for at man faktisk tjener mer penger ved å gjøre det. Pensjonsfondets ledelse har selv sagt at man mener at man har belegg for det gjennom sin erfaring. Det får man se ved den gjennomgangen som vi skal ha i løpet av året. Det siste er selvfølgelig at forvaltningen koster mye penger. Å sponse høytlønte aksjemeglere rundt omkring i verden som kanskje har vist at i løpet av de siste årene de har forvaltet, faktisk ikke har tjent penger – det er en ting som ikke akkurat er midt i blinken for hvordan vi fra SV ser på dette.

Nå skal vi ha en grundig gjennomgang. Regjeringen har sagt at vi trenger et år på den gjennomgangen. Da mener jeg at det virkelig ikke er stor forskjell på det opposisjonen sier, at vi skal ta det i løpet av et halvt år, og på det vi sier, at vi trenger ett år for å gjøre dette på en skikkelig måte, men vi får en skikkelig gjennomgang.

Det er noen gode argumenter, trekkes det fram. Det ene er at et så stort fond bør ha en aktiv forvaltning, og det andre er at man har større tyngde for å få gjennomslag for den aktive eierskapsutøvelsen. Vel, vi får veie dette opp mot hverandre til neste år. Det er ingen tvil om at kritiske argumenter og kritikken mot forvaltningen har vært viktig.

Så er det én ting som jeg har behov for å få klargjort. I innstillingen står det klokkeklart at Fremskrittspartiet ønsker å bygge opp et forvaltningsmiljø i Norge. Det er umulig å forstå det på noen annen måte enn at det gjelder et aktivt forvaltningsmiljø i Norge. Spørsmålet til Christian Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet blir rett og slett: Er det slik nå at det er klokkeklart at Fremskrittspartiet mener at i en situasjon der vi går imot aktiv forvaltning, hvis det skulle bli konklusjonen i løpet av neste år, vil det også være uaktuelt å sponse norske forvaltningsmiljøer med egne penger? Da er dette ting vi klarer utmerket godt å gjøre innenfor rammene av Norges Bank.

En av tingene som også er tatt opp fra Fremskrittspartiets side, er at man mener det fører til økt risiko ved den måten vi forvalter penger på nå, at vi investerer og har gjennomgått og utvidet hva vi investerer i. Da er spørsmålet: Er det slik at Fremskrittspartiet mener at vi bør trekke oss ut fra noen av de framvoksende markedene som f.eks. ligger her? Er det slik at Fremskrittspartiet mener at man bare burde investere i USA, Europa og Japan? I så fall er det grunn til å tro at fallet i verdiene på oljefondet og Pensjonsfondet hadde vært større enn det det er i dag. Mener man fra Fremskrittspartiets side at det er grunn til å trekke seg ut av Kina, Øst-Europa, Argentina og Brasil, og ikke gå inn i en del av disse landene som de kritiserer at vi i dag er inne i, ved i innstillingen å argumentere imot at vi skal være deltakere i de framvoksende markedene.

Jeg kommer tilbake til de etiske retningslinjene i et eget innlegg senere. Jeg vil bare si at hvis Fremskrittspartiet virkelig var imot at vi øker oppkjøpet i aksjeandelen, burde Fremskrittspartiet ha ryggrad nok til å si at da stopper vi oppkjøpene av aksjer nå, men det sier ikke Fremskrittspartiet. Det gjør at jeg har grunn til å tvile på om de mener alvor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [11:19:53]: Det var noe spesielt å høre representanten Holmås, som i innlegget sitt kommer med en rekke spørsmål til Fremskrittspartiet. Jeg tror representanten har misforstått litt. Det var nå representanten Holmås skulle holde innlegg, og så er det replikkordskifte, og da stiller vi spørsmålene!

Det jeg har lyst til å ta opp, er nettopp et tema som representanten Holmås ikke snakket om – og det er ikke uten grunn, tror jeg – og det gjelder bonus. For dem som har fulgt med i norsk politikk gjennom mange år og har sett SVs opptreden i denne sal gjennom mange år, er det veldig surrealistisk nå å oppleve partiets omfavnelse, etter at de fikk finansministeren, av bonusordninger, og relativt lukrative bonusordninger – for skattebetalernes penger – til forvaltere som forvalter vår oljeformue. Det Fremskrittspartiet bl.a. nå har foreslått, er en nedsidebonus, slik at hvis man faktisk gjør et slett arbeid, vil man kunne få en nedsidebonus, ikke bare få fordeler når det går opp. Hvorfor er det slik at SV ikke vil ha med den baksiden av medaljen i den bonusordningen som SV nå er blitt veldig for?

Heikki Holmås (SV) [11:20:50]: Nå er det vel slik at bonusordningene som brukes i Norges Banks regi, går over flere år så man får med seg svingningene, slik at de negative resultatene i år, faktisk får virkninger på bonusen også to år fram i tid.

Jeg tror ikke at Fremskrittspartiet hørte etter da jeg snakket. Jeg sa jo bl.a. at de bonusordningene som finnes, og som nettopp finnes i forbindelse med den aktive forvaltningen, er et av argumentene mot den aktive forvaltningen.

Nå har Fremskrittspartiet selv ønsket at man skal gå inn og drive aktiv forvaltning, at man skal sette av egne penger til et norsk forvaltningsmiljø, som nettopp vil ha den type bonuser som Fremskrittspartiet her argumenterer imot. Jeg vil også minne om at når vi i forbindelse med våre meldinger om statlig eierskap har gitt klart uttrykk for at vi ikke skal ha overdreven bruk av bonuser og opsjoner, har Fremskrittspartiet konsekvent stemt imot å sette slike begrensninger som vi har ønsket.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:22:09]: St.meld. nr. 20 for 2008–2009 om forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland er en sjeldent viktig melding. Vi er nødt til å lære av våre feil, og vi er inne i en ny tid i internasjonal økonomisk politikk, hvor dette er en viktig debatt, ikke minst i FNs organer, og det står da sentralt at Norge her bidrar med sin blandingsøkonomiske tradisjon. Fondet har i 2008 hatt store reelle tap på verdipapirer, gjennom bl.a. konkurser i selskaper hvor fondet var eier. Fondets tap er enda større om vi ser på bokførte verdier av finanspapirene ved årsskiftet. I ettertid har det vist seg at ansvarlige forvaltere har gått mye lenger i å plassere våre oljepenger i svært spekulative papirer, lenger enn finanskomiteen var klar over. Dette skal sjølsagt ikke skje, og ansvarlige personer har tatt en viss sjølkritikk. Denne sjølkritikken kunne vært tydeligere overfor det norske folk. Denne risikofylte forvaltningen var og er en del av tidsånden, fri flyt av kapital – en tidsånd som gav mulighet for store kortsiktige gevinster, men også svært høy risiko. Tilhengerne av en slik internasjonal fri markedsøkonomi er i Norge representert med Fremskrittspartiet og Høyre, og de er også da drivkrefter internasjonalt bak det. Derfor er det litt rart å høre innleggene så langt.

Senterpartiet står sjølsagt bak å investere deler av overskuddet av våre oljeinntekter i Statens pensjonsfond – Utland. Ved opprettelsen av fondet hevet imidlertid Stortinget personlig sparedyd til en nasjonal dyd og glemte i for stor grad – og jeg understreker i for stor grad – realøkonomien. Senterpartiet mener at nasjonen Norge bør spare mer i realøkonomien ved å investere i infrastruktur og kunnskap, og det går i riktig retning i denne regjeringsperioden. Kommende Nasjonal transportplan er et viktig bidrag.

Statens pensjonsfond – Utland forvalter svært store beløp og må ha en aktiv forvaltning. Men derfor er det også viktig å diskutere rammene for og gjennomføringen av den aktive forvaltningen. Fordeling av aksjer og obligasjoner i fondet hevdes å avspeile tidshorisonten til fondet. Fondets svært langsiktige tidshorisont var i 2007 et viktig faglig argument for å heve aksjeandelen. Senterpartiet har valgt å ta sjølkritikk for denne avgjørelsen i ettertid, og erkjenner at ledesetningen om et såkalt langsiktig tidsperspektiv som følge av framtidige pensjonsforpliktelser ikke tilsier at fondet skal ha en høy aksjeandel. Senterpartiet prioriterer en langsiktig og trygg forvaltning med mindre risikoeksponering og mener derfor det er rett å redusere aksjeandelen. Finansdepartementet og Norges Bank legger til grunn at i finansmarkeder som fondet investerer i, er såkalt effisiente, og at aktiva derfor til enhver tid er tilnærmet rett priset. Slik vil det ikke være før boblene har tatt slutt, dvs. at gapet mellom finansielle verdier og realøkonomiske verdier er lukket. Det er derfor galt å argumentere med at fondet i dag kjøper såkalte billige aksjer.

I 2008 påførte Norges Banks aktive renteforvaltning fondet store tap på grunn av renteveddemål, som transaksjonshonorar og/eller bonusdrevne forvaltere foretok. Senterpartiet støtter derfor de endringene som Norges Bank meldte om ved framleggelsen av resultatet for 2008, i tillegg til seinere varsler om at mandater til eksterne renteforvaltere vil bli trukket inn. Det er heller ingen grunn til at vårt lands fond skal være belånt ved å investere i lånefinansierte finansielle produkter. Norges Bank Investment Management – NBIM – har i motsetning til andre aktive forvaltere, ikke konsesjon til å yte aktiv forvaltning. Også NBIM må avkreves konsesjon for å yte aktiv forvaltning og være underlagt et uavhengig, kvalifisert tilsyn ved Kredittilsynet.

Senterpartiet er imot at oljefondet, som langsiktig investor, skal kunne foreta salg av aksjer man ikke eier, og inngå veddemål på renteutvikling for å oppnå en meravkastning. Senterpartiet mener at fondet, med dets tidshorisont for dagens investeringsområder, bare bør foreta ordinære aksjetransaksjoner og obligasjonskjøp. Den finansielle forvaltningen av pensjonsformuen må gjennomgås og innrettes etter prinsipper som reduserer tapsrisikoen.

Finansdepartementet vil i neste års stortingsmelding følge opp anmodningen om at Statens pensjonsfond – Utland blir en egen forvaltningsorganisasjon. Og det er vi svært glad for. Jeg vil bare understreke at i den forskriften som kommer fra Finansdepartementet, må det legges til grunn at det skal være en aktiv forvaltning, men at man strammer inn på regelverket med mindre risiko og mer statsobligasjoner. Derfor er det sentralt at man får en slik gjennomgang. Vi er også glad for at finansministeren vil vurdere om forvaltningen av oljefondet kan organiseres på samme måte som Folketrygdfondet, uavhengig av sentralbanken, med et eget styre oppnevnt av Kongen eller Stortinget.

Når det gjelder Dokument nr. 8:69 for 2008–2009 fra Venstre, vil jeg bare si at Senterpartiet deler det forslagets sterke vektlegging av behovet for uavhengig revisjon av forvaltningen av Statens pensjonsfond.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:27:29]: Representanten Per Olaf Lundteigen har tidlegare, m.a. i ein kronikk i Dagens Næringsliv og i andre media, teke sjølvkritikk når det gjeld forvaltninga av oljefondet. På ei nettside i Aftenposten har han uttala:

«Vi gjorde en feil, vi gamblet og tapte.»

Han tek altså til orde for å redusere aksjedelen. Eg forstår det slik på innlegget hans at han framleis meiner det. Samtidig prøver eg å lese dei merknadene som Senterpartiet står bak i denne saka, og der finn eg i grunnen ikkje igjen noko av dei tankane og dei synspunkta om at ein altså må redusere risikoen.

Representanten Lundteigen har òg uttala tidlegare at Noreg bør investere meir i verdiar, t.d. infrastruktur, vegar, jernbane og samferdsle. Og då er mitt spørsmål: Er ikkje representanten Lundteigen i denne saka eigentleg meir einig med Framstegspartiet enn med si eiga regjering?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:28:38]: Fremskrittspartiet står konsekvent for å tilfredsstille alle parter i alle saker – det er ett viktig unntak, som jeg ikke skal trekke fram – og derfor er jo ikke det noen ledesnor for et ansvarlig politisk parti.

Fremskrittspartiet har også den egenskapen at så lenge det går bra med risikofylte investeringer, er man for det. Når baksida kommer, har man vært tilnærmet mot det hele tida. Dermed er det vanskelig å følge Fremskrittspartiet, og det er viktig at man da har en linje i det man gjør, og at man også har evne til å påpeke ting som kunne vært annerledes. I denne saken sier finansministeren at når det gjelder den aktive forvaltningen, vil hun komme tilbake til Stortinget med en egen forskrift, og hun vil se på ting. Det er naturlig at vi som regjeringspartier da legger det så tungt til grunn – for det er Stortingets etikette – at vi følger det opp. Og det står jeg fullt ut bak.

Svein Flåtten (H) [11:29:56]: Regjeringspartiene har i sine replikker til Høyre i dag vært svært opptatt av splid i eventuelle borgerlige regjeringsalternativer. Det som er mer alvorlig, er den splid som innlegget til representanten Lundteigen viser at finnes innen den sittende regjering om mange ting. Han har nå gjentatt den kritikken som han har vært offentlig ute med utenfor dette hus, både i Dagens Næringsliv og på Senterpartiets hjemmesider, om flere sider ved Pensjonsfondets aktive forvaltning.

Mitt spørsmål til representanten Lundteigen er følgende: Ser han ikke alvoret i at et av regjeringspartiene fremmer en så stor usikkerhet om hva regjeringspartiene og Regjeringen egentlig mener for å kunne samles om en så viktig sak som forvaltningen av det norske pensjonsfondet? Hvor får vi egentlig rede på hva representanten Lundteigen mener – her eller utenfor dette huset?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:31:06]: Som replikanten nå sa, er det jeg har sagt utenfor dette huset og i huset, det samme – så er det lagt dødt.

Punkt 2: Det sentrale er at regjeringspartiene står bak at man skal ha en aktiv forvaltning. Det er umulig, med så store beløp som vi her snakker om, at den norske stat gjennom sine forvaltningsinstanser ikke har en aktiv forvaltning av de midler som er her.

Så er neste punkt måten den aktive forvaltningen blir gjennomført på. De aktive forvaltere har i dag fått kritikk for deler av hva de har gjort. Finansministeren sier at dette er noe man skal komme tilbake til med nærmere forskrifter om. Så dette er i godt gjenge. Det er naturlig at man da deltar i den diskusjonen og synliggjør noen vurderinger og verdier som bør legges til grunn. Jeg har full tillit til at Finansdepartementet i den økonomiske tid vi nå er inne i, legger seg på en lavere risiko enn det som har vært tidligere.

Lars Sponheim (V) [11:32:19]: Jeg vil gi representanten Lundteigen anerkjennelse for at han tør være så mye fritenker som han er i en sak hvor det har vært altfor lite fri tenkning og altfor mye uniformert tenkning – og fravær av politikk – nemlig forvaltningen av oljefondet. Jeg tror det er nødvendig. Jeg tror ikke det ødelegger verken de rød-grønnes sak eller saken som helhet.

Det jeg hengte meg opp i, var at representanten Lundteigen på slutten av sitt innlegg sa at han gav støtte til det som stod i Venstres dokumentforslag som er til behandling i dag, om Riksrevisjonens rolle. Det er noe med at når det er flyktige tider, og det blåser motvind, er det viktig å ha noen faste, bærende samfunnsinstitusjoner som følger med. Det gjør Stortingets forlengede arm, Riksrevisjonen. Kan jeg forstå representanten Lundteigen dit hen at han vil stemme for mindretallsforslaget som gjelder Riksrevisjonen ved voteringen i dag?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:33:13]: Jeg takker for at Venstres leder velger å se debatten på den måten. Det setter jeg stor pris på.

Når det gjelder Riksrevisjonen og revisjonen av Statens Pensjonsfond, var det jeg sa her, at vi står bak forslagsstillerens sterke vektlegging av behovet for uavhengig revisjon. Det er en fellesmerknad som ligger inne. Det er også andre argumenter i den saken, som i innstillingen har ført til en annerledes konklusjon enn den forslagsstilleren fra Venstre har. Senterpartiet står bak flertallet, slik det kommer fram.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Sponheim (V) [11:34:07]: Jeg tror jeg vil gå så langt som å si at det nesten er en litt gledens dag i Stortinget i dag, ikke fordi det bare er hyggelig lesning når vi ser verdifallet i Statens Pensjonsfond – Utland, men fordi Stortinget tar en så grundig, prinsipiell og bred debatt om dette. Jeg har i denne sal hatt mye ansvar for stort sett finanspolitikk i alle år dette fondet har vært av noe størrelse, men jeg vil si at noe av det mest typiske har vært fravær av politikk og involvering i alle de kompliserte sammenhenger og spørsmål dette har representert. Det er kanskje mulig at det etter det siste svake 2008-året og all den oppmerksomhet dette har fått, går an å si at aldri så galt er det godt for noe. Jeg tror kanskje vi nå får et tidsskifte i forvaltningen av Statens Pensjonsfond – Utland. Det er helt nødvendig at demokratiet involverer seg mye mer, og det er helt nødvendig at debatten om dette i det offentlige rom blir mye sterkere.

Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i at det jo i realiteten er en suksesshistorie vi diskuterer i dag. De fantastiske verdiene vi har funnet i Nordsjøen, som er omsatt til penger, har Stortinget klart å holde utenfor den løpende festen og spare til senere tider og senere generasjoner. Man har holdt fast ved prinsippet om høy avkastning og moderat risiko. Jeg har også vært med i utviklingen av det som heter «etiske retningslinjer». Det er mange som sikkert har lyst til å ta æren for det. Det har vært en lang debatt. Jeg husker godt motstanden i embetsverket mot dette. Etter hvert kom det på plass. SV har gjort en stor innsats. Kristelig Folkeparti og Venstre har gjort en innsats. Mange har gjort en innsats, slik at vi har kommet dit vi er i dag. Vi har selvsagt ikke et fullkomment regelverk, men vi må være underveis. Det må prøves, men vi begynner å nærme oss noe som jeg tror kan fungere, som setter noen rammer rundt det som er hovedløpet for å få til en høy avkastning med moderat risiko. Den samme utviklingen tror jeg vi kommer til å se i forbindelse med miljøet. Jeg tror også at etikk og miljø kommer til å underbygge nettopp formålet med høy avkastning og lav risiko ettersom utviklingen går.

Dette er på mange måter en suksesshistorie, men en suksesshistorie skal leve med sitt folk i det offentlige rom og i debatt. Der er det nødvendig å rette kritikk, ikke mot sittende finansminister, men mot oss alle. Vi burde i en tidligere fase ha vært flinkere til å drive politikk, fått til politisk debatt og forankring av det viktige bindeleddet som er mellom de kompliserte tekniske tingene dette representerer, og folk flest. Den oppgaven burde vi i Stortinget ha fylt enda bedre. Derfor sier jeg at dette kan være en gledens dag. Jeg tror vi kan se at vi får en snunad, der det blir mer politikk og mer debatt. Det tror jeg er viktig. Det hilser jeg veldig velkommen. Vi er altså inne i en slik stim nå. Det har sikkert ikke minst sammenheng med problemene i 2008 og behovet for å reise saker til Stortinget, som de vi diskuterer i dag, som vi kommer til å diskutere de neste dagene, og som er varslet framover. En kan nesten si at det er en debatt om størrelsen på og omfanget av aktiv forvaltning. Jeg vil si at det i hvert fall bør være en konklusjon om et mer aktivt demokrati i behandling av disse sakene, for folk må involveres. For det har vært litt apolitisk, dette temaet. Det har gått så bra – oljeprisen stiger så veldig, og forvalterne har klart å øke verdiene enda mer – at man har sittet litt stille og sagt at det er vel noe vi ikke skal legge oss for mye borti, det er så mye vanskeligere å forholde seg til tusener av milliarder enn noen millioner til gode formål.

Den tid bør være slutt nå, og jeg synes denne debatten viser det. Det er også litt av bakgrunnen for at Venstre tok initiativ til et dokumentforslag som i realiteten handler om å binde Stortinget nærmere opp til det løpende tilsyn, og dermed forvaltning – og dermed debatt omkring hele Norges Banks aktivitet og også om oljefondet. Forslaget om at Riksrevisjonen skal ha en særlig gjennomgang av om Stortingets vedtak osv. er etterlevd, får i dag tilslutning fra en samlet opposisjon.

Men Venstre, sammen med Fremskrittspartiet, ønsker også at Riksrevisjonen skal ha den løpende, uavhengige revisjonen, ikke minst på vegne av den rollen Riksrevisjonen har overfor Stortinget. Nå tror jeg at også dette kommer til å forandre seg litt etter denne dag, fordi Riksrevisjonen – det ser vi også av et brev fra Riksrevisjonen – ønsker å ha en mer aktiv rolle i forhold til Norges Bank og Statens pensjonsfond – Utland og kanskje på eget initiativ i større grad kommer til å ha det. Riksrevisjonen har også en særlig oppgave i å gjøre en jobb for Stortinget ved å tilrettelegge den nødvendige kontrollen for Stortinget for senere debatter og behandling her. Så uansett utfallet av voteringen tror jeg faktisk at det som nå skjer, kommer til å endre det. Det er bra for oljefondet, og det er bra for hele det norske samfunn at også dette blir en alminnelig del av norsk politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [11:39:19]: Jeg er enig med representanten Sponheim i at det er en svært viktig sak – kanskje årets viktigste sak – vi diskuterer i Stortinget i dag. Jeg er også enig i at innstillingen viser at det er en stor grad av fravær av politikk, som Sponheim selv uttrykte det, og jeg er stolt av å være med på et bredt flertall som over flere år bl.a. har lagt til rette for en anstendig forvaltning av de store verdiene vi har her i Norge.

Sponheim gav honnør til min kollega fra Buskerud, Lundteigen, for å være frittenkende. Jeg tenkte jeg skulle utfordre Sponheim til å være like frittenkende i replikkordskiftet om hva han synes om at det største partiet på borgerlig side ikke ønsker en anstendig forvaltning av Pensjonsfondet og bl.a. åpner for burmesiske statsobligasjoner, investering i firmaer som produserer atombomber, og som på mange måter også ønsker å investere i selskaper som bryter grunnleggende menneskerettigheter.

Det vil jeg ha svar på. Men jeg vil også ha svar på hva han synes om at storebror fra forrige regjeringsperiode så klart har åpnet for å samarbeide med et slikt parti i regjering etter valget til høsten.

Lars Sponheim (V) [11:40:35]: La meg begrense dette til å si at jeg er dypt uenig i de fleste standpunkter som Fremskrittspartiet inntar i denne saken. Jeg mener det er nødvendig å lage både etiske, samfunnsmessige og – jeg tror – etter hvert også noen miljømessige rammer rundt dette som utvikler seg til å bli verdens største fond. Jeg tror det er fullt mulig å kombinere med det som er fondets formål, og jeg tror det er mulig å gjøre det på en såpass balansert måte at politikken i det ikke blir overdrevet. Så der er jeg dypt uenig med Fremskrittspartiet. Dette er jo et av de argumentene som i tillegg til synet på penger, synet på handlingsregelen, en mangel på – om jeg skal få bruke et historisk Venstre-navn – Søren Jaabæks ånd, som gjør at det er umulig for Venstre å sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet.

Jeg er av dem som ikke tror så veldig mye på at Høyre kommer til å gjøre det heller, så da har jeg ikke behov for å dra opp adrenalinet på grunnlag av det som nå skjer i forkant av valget.

Rolf Terje Klungland (A) [11:41:40]: Venstre foreslår sammen med Fremskrittspartiet en ordning som går ut på at Riksrevisjonen får ansvar for den finansielle revisjonen av fondet og deretter ansvar for forvaltningsrevisjonen for å kontrollere om fondet blir forvaltet i henhold til Stortingets forutsetninger.

Er det naturlig at Riksrevisjonen reviderer Finansdepartementet på vegne av Stortinget og samtidig utfører revisjonsoppgaver Finansdepartementet har bedt representantskapet om å utføre? Vil ikke dette bli å gi oppgaver til egen revisor? Ser ikke Venstre overhodet noen betenkeligheter med en sånn ordning?

Lars Sponheim (V) [11:42:30]: Absolutt ikke. Riksrevisjonen er uavhengig av Stortinget og forfølger alt det som skjer i statsforvaltningen. Det gjelder både departementene og alle som er underlagt departementene på ulike måter. Riksrevisjonen sier jo selv at det er en helt naturlig oppgave for dem å gjøre dette.

Men jeg vil likevel komme med en oppfordring til Regjeringen om å vurdere om ikke Riksrevisjonen parallelt bør få en sånn rolle i tillegg til et internasjonalt revisjonsfirma, for jeg tror det vil bidra betydelig til Stortingets mulighet til å drive kontroll og revisjon av Norges Bank.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:43:25]: Det er tredje gang Stortinget behandler en egen melding om Statens pensjonsfond, eller det som på folkemunne kalles oljefondet. Tidligere var alle vurderingene rundt risikoprofil, etiske retningslinjer osv. en del av nasjonalbudsjettet. Det gjorde at disse viktige og vesentlige problemstillingene som i dag har vært til debatt i Stortinget, ofte druknet. Derfor har vår regjering og jeg vært særlig opptatt av at hvis vi skal klare å holde en demokratisk forankring av hvordan vi forvalter oljefondet, må vi nettopp sørge for at det fins en egen innstilling, en egen mulighet for debatt. Det er ingen annen måte å sørge for at vi har oppslutning om hvordan vi forvalter folks sparepenger på, enn at man inviterer ikke bare Stortinget, men også offentligheten til å være med på disse avveiningene.

Jeg vil som de fleste andre i salen takke saksordføreren for et godt arbeid. Jeg synes det er utrolig viktig at en har både dialog om og utvikling av disse spørsmålene.

Det som jeg hadde håpet det skulle være hovedinteresse rundt under behandlingen av stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond for 2008, var det arbeidet vi har satt i gang om de etiske retningslinjene, for inntil finanskrisen virkelig drog seg til, var det det Stortinget og Regjeringen hadde planlagt skulle være hovedoverskriften.

Så la meg starte der, så jeg kan være helt sikker på at jeg rekker å gå litt nøye igjennom noen hovedoverskrifter som har vært veldig viktige. Vi har hatt en veldig bred høring. Både nasjonalt og internasjonalt har det vært stort engasjement rundt de etiske retningslinjene for Pensjonsfondet. Det får mye oppmerksomhet, og det legges stor vekt på f.eks. den dokumentasjonen som Etikkrådet legger på bordet når det anbefaler uttrekk, og også på den aktive eierskapsutøvelsen som Norges Bank driver med i disse spørsmålene.

Det vi nå gjør i forhold til å utvikle de etiske retningslinjene videre, er vesentlige og viktige grep. Vi slår nå klart fast at vi ikke ønsker å investere i selskaper som produserer tobakk. Det har vært en forholdsvis lang diskusjon om hvorvidt dette skulle være med eller ikke med, og nå konkluderer et nesten helhetlig storting, dvs. minus Fremskrittspartiet og Høyre, med en utvidelse i forhold til de etiske retningslinjene her. I tillegg foregår det veldig spennende arbeid på miljøfronten og i forhold til framvoksende markeder. Det ene er at vi varsler at vi ønsker et investeringsprogram i forhold til miljøinvesteringer. Vi kommer i nasjonalbudsjettet nærmere tilbake til hvordan dette skal gjøres, og jeg ser at det er bred enighet i Stortinget om det. I tillegg luftes det i meldingen å gjøre det samme når det gjelder investeringene i framvoksende markeder. Der er ikke konklusjonen fra Regjeringens side like klar foreløpig, men jeg ser også det engasjementet som har vært i komiteen rundt dette, og tar det med meg i det videre arbeidet.

Så har vi varslet at vi ønsker at Norges Bank utvikler såkalte forventningsdokumenter på i hvert fall to nye områder. Det ene dreier seg om miljø og klima. Det handler om hva slags forventninger en presenterer på vegne av fondet i forhold til de selskapene vi er investert i. Men det dreier seg ikke bare om miljø og klima, det dreier seg også om åpenhet og innsyn og vil være, hva skal en si, en måte å utfylle det arbeidet på som vi nå driver med internasjonalt for å bekjempe skatteparadiser og annen mulighet for å skjule eierstrukturer f.eks. Det er viktig og vesentlig for arbeidet med de etiske retningslinjene for fondet.

I tillegg oppretter vi en observasjonsliste som skal være et slags mellompunkt mellom uttrekk, eller anbefaling om uttrekk fra Etikkrådet, og den aktive eierskapsutøvelse fra Norges Bank. Vi har allerede satt et selskap, nemlig Siemens, på en slik observasjonsliste, og vi mener vi kan få større effekt av samarbeidet med tanke på de ulike virkemidlene vi har i forhold til det etiske arbeidet med fondet.

For et par–tre dager siden offentliggjorde jeg også at vi skal følge opp arbeidet med hensyn til hva slags virkninger klimaendringene vil ha for finansmarkedene, og vi har nå inngått en avtale med et eget selskap som heter Mercer for å gjøre nettopp det – på generelt plan, men også i forhold til hva slags råd vi som fond kan få i den sammenheng. Så på veldig mange områder her har vi nå utviklet det arbeidet som er gjort med de etiske retningslinjene, og særlig på miljø- og utviklingsområdet er fokuset mye sterkere.

Så til det turbulente året 2008. Pensjonsfondet er altså Europas største fond, og et av verdens absolutt største fond. Når vi har valgt en investeringsstrategi som i stor grad knytter fondets utvikling til utviklingen i verdensmarkedene, er det helt opplagt og ingen overraskelse for noen at fondets verdier påvirkes av det som skjer, når vi har det største fallet i aksjekurser på 100 år og den sterkeste økonomiske krisen siden annen verdenskrig. Vi har hatt betydelig reduksjon i fondets verdier, og når verdens aksjemarkeder faller med 40 pst., når Oslo Børs faller med 50 pst., når de børsnoterte eiendomsselskapene faller med 60 pst., er det opplagt at vårt fond også opplever en verdireduksjon – 23 pst. for utenlandsdelen og 25 pst. for Folketrygdfondet, som er investeringen i Norge. Men vårt mål for risiko for fondet er jo ikke at det skal ha minst mulig variasjon over tid. Vi er et stort fond, med veldig lang investeringshorisont, og det var Stortinget seg veldig klart bevisst da vi diskuterte hva slags risikospredning vi skulle ha på fondet, om vi skulle øke aksjeandelen fra 40 til 60 pst. Alle som deltok i den diskusjonen, hadde meget langsiktig horisont i forhold til hva slags beslutning vi skulle ta, og spørsmålet om riktig timing for den beslutningen var heller ikke det som ble vektlagt av Stortinget. Jeg oppfatter også at den offentlige debatten rundt Pensjonsfondet har vært, hva skal en si, langt bedre forberedt i forhold til å vurdere om det var klokt eller ikke å gå fra en økning på aksjeandelen fra 40 til 60 pst., for det hadde vi belyst grundig i diskusjonen. Alle visste at dommen, hvorvidt det var klokt eller ikke, ikke kunne avsies i løpet av et år. Og det kan godt tenkes at vi, når vi ser oss tilbake og skal avgjøre om timingen, som vi da ikke har lagt hovedvekten på, var klok eller ikke, vil se at også den kommer meget gunstig ut i historiens lys, for ikke noen gang har man fått så mye aksjer for et fat olje som i 2008. Siden vi har en så lang investeringshorisont, kan også timingen i forhold til å gå opp fra 40 til 60 pst. i ettertid sies å ha vært ganske klok. Men det får vi ikke historiens dom over nå, den kan vi ikke få verken nå eller om noen få år.

En liten visitt til Fremskrittspartiet i denne sammenheng: Jeg synes Fremskrittspartiet gir et ganske forvirrende uttrykk for hva som er deres investeringsstrategi og risikoprofil for fondet. For det første mener de at man skal investere 10 pst. i eiendom. At det skulle være lav risikoprofil, i en situasjon hvor ikke minst eiendomsmarkedet har vært en kjempeboble og tapt mer enn noen andre markeder, synes jeg det er gode grunner til å sette et stort spørsmålstegn ved. For det andre synes jeg man er meget omtrentlig i diskusjonen om hva verdifallet skyldes. For eksempel er det ikke sånn at et verdifall på over 600 milliarder kr knyttet til Pensjonsfondet, dreier seg om et oppkjøp fra 40 til 50 pst. aksjeandel, sånn som Fremskrittspartiet gir uttrykk for.

Det jeg mener det er et helt annet behov for skikkelig forankring av framover, og som vi nå kommer til å jobbe grundig med for å legge fram for Stortinget i en stortingsmelding om et år, er begrunnelsen for å ha en aktiv forvaltning. Der har vi ikke tilfredsstillende resultater for 2008. I realiteten er det nå indeksforvaltning av rentepapirene, aktiv forvaltning av aksjene, som tross alt har vist seg å gå i pluss i den tiden som har vært. Men vi har hatt aktiv forvaltning av Statens pensjonsfond siden 1998 uten at det har vært noen skikkelig, grundig debatt om hvorfor vi har det, hvilket omfang det skal ha, og hva slags krav man skal ha til risikostyring. Den debatten mener jeg er helt nødvendig at Stortinget tar på nytt.

Det samme dreier seg om spørsmålet om hvem som får forvalteroppdraget på vegne av Stortinget og Finansdepartementet. Vi har vært godt fornøyd med at Norges Bank har det oppdraget, og jeg mener det er veldig sterke grunner for at de skal fortsette å ha det, men det er også rimelig å belyse, slik som komiteen er inne på, de fordelene og ulempene som er ved det.

Dette er en meget viktig og vesentlig debatt. Det er sunt med all debatt rundt Statens pensjonsfond, for det dreier seg om folkets sparepenger. Det er folk som skal ha innsyn i og tillit til at vi forvalter sparepengene våre skikkelig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:54:17]: Statsråden nevnte ikke med et eneste ord bonus- og lønnsavtaler i sitt innlegg, så vidt jeg hørte. Fremskrittspartiet fremmer et forslag hvor vi foreslår at det innføres en nedsidebonus, dvs. at risikoen følger den personen som tar risikoen. Det er et veldig sunt prinsipp for alle forhold innenfor økonomi – men det er altså ikke et ord fra statsråden om dette. Vi fremmer et forslag som er i tråd med det som ble påpekt fra Finansdepartementet da vi spurte hvordan dette konkret kan fremmes, og hvordan dette er mulig å gjøre i praksis.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er Regjeringen bare retorisk imot bonusordninger? Når de har ansvar for å gjøre noe med bonusordningene, så vil man ikke gjøre noe med det, for man må lytte til forvaltningsråd fra bransjen. Eller er det slik at Regjeringen egentlig er for, men ikke vil støtte forslag fra Fremskrittspartiet fordi de ikke helt liker utformingen? Og så kommer man tilbake om et år, og så er man for allikevel. Er det slik det forholder seg?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:55:14]: Ett av de spørsmålene som henger nøye sammen med om hvorvidt vi skal ha en aktiv forvaltning eller ikke, dreier seg jo nettopp om bonussystemer. Jeg tror at måten bonussystemer fungerer på innenfor disse markedene, er fremmed for veldig mange mennesker i Norge, og at det er helt nødvendig å ha begrensinger i forhold til hvordan det skal være. Det handler også om hva slags forankring selve forvaltningen av fondet har. Så når det gjelder hele spørsmålet rundt hvorvidt vi skal ha aktiv forvaltning, og hva slags omfang det skal ha, dreier det seg ikke minst om hva slags belønningssystemer man skal ha.

Når det gjelder det spørsmålet som Fremskrittspartiet tar opp, er det jo, når man har et bonussystem som har tre års intervaller, også en nedsideeffekt av hvordan disse bonusene utbetales, for hvis man gjør det dårligere enn markedet i 2008 – og det er det man tar utgangspunkt i når man vurderer bonuser, ikke om markedet faller eller ikke – er det i tilfelle noe man trekker med seg for 2009 og 2010. Så noe av den logikken som Fremskrittspartiet her etterspør, er inne i systemet allerede.

Jan Tore Sanner (H) [11:56:32]: Det er en samlet opposisjon som vil be Riksrevisjonen gå gjennom forvaltningen av Statens pensjonsfond – Utland, for å se om forvaltningen har vært i tråd med investeringsstrategi og de vedtak som er gjort i Stortinget. Mitt første spørsmål er hvordan finansministeren stiller seg til det forslaget – om hun mener at det vil være nyttig at Riksrevisjonen gjør den jobben, eller om hun mener at det ikke er nødvendig.

Det andre spørsmålet knytter seg til det investeringsprogrammet man nå signaliserer i forhold til miljø og utvikling. Det har Høyres støtte, men vi mener samtidig at det kan være problematisk å etablere flere ulike mandater innenfor ett stort fond. Ser også finansministeren at det kan være problematisk? Og vil man i så fall gå igjennom det for å se hvordan dette kan gjøres, slik at man unngår de utfordringene som vil ligge der i forhold til å måle og følge opp de enkelte investeringene?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:57:34]: Først til spørsmålet om Riksrevisjonen: For det første har jo Riksrevisjonen nylig gått gjennom og utøvd kontroll med det som er Finansdepartementets rolle i forbindelse med investeringsstrategien for fondet – for årene 2007 og 2008 – og konkludert med at de investeringsbeslutningene som ble tatt, er innenfor det som var godt begrunnet over tid.

Jeg har lyst til å komme med en utfordring til Stortinget når det gjelder diskusjonen rundt hva slags tilsyn man skal ha i forhold til Norges Banks utøvelse av sitt oppdrag. Stortinget oppnevner et representantskap som skal ha tilsyn med Norges Bank. Særlig disse krisetider viser oss at tilsyn, og klarhet rundt hvem som har hvilke oppgaver i forbindelse med tilsyn, er utrolig viktig. Så det som er utfordringen i forhold til hvordan opposisjonen håndterer disse spørsmålene, særlig i den lovsaken som vi har til behandling senere, er klarheten i ansvarsforholdet mellom representantskapet (presidenten klubber), deres tilsynsfunksjon og Riksrevisjonens oppdrag.

Vi kan komme tilbake til det i forbindelse med odelstingsdebatten.

Jan Tore Sanner (H) [11:59:01]: Der er vi for øvrig enige.

Presidenten: Ja, da kan dere snakke sammen senere – men taletiden er altså omme.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:59:10]: Vi løser det på kammerset!

Presidenten: Presidenten er i meget godt humør!

Hans Olav Syversen (KrF) [11:59:18]: Det er ikke så lenge til neste odelstingsdebatt, som tar for seg det spørsmålet, så det skal gå greit.

Jeg hadde tenkt å ta fatt i det som statsråden tok opp knyttet til – for så vidt inntil nå – manglende debatt rundt den aktive forvaltningen. Det ble jo også fra statsrådens partifelle, Heikki Holmås, gitt en del kritiske merknader til selve systemet med aktiv forvaltning.

Noe jeg bet meg merke i – og som også statsråden var inne på – er spørsmålet om hvorvidt bonuser, avlønning og rammeverket for den aktive forvaltningen faktisk kan virke kontraproduktivt i forhold til det som også statsråden var inne på, nemlig å ha en langsiktig profil på investeringene. Så jeg vil gjerne be statsråden utdype sitt syn på om systemet med aktiv forvaltning og rammeverket for det til nå kan ha bidratt til at man har hatt mer kortsiktige hensyn i sine aktive investeringer enn man burde ha i forhold til det fondet vi her snakker om.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:00:30]: Verken Norges Bank eller Finansdepartementet mener at den aktive forvaltningen har vært tilfredsstillende i den situasjonen som vi har nå, og det har vist seg at det har vært svakheter rundt risikovurderingene, særlig på rentepapirer. Det er grundig belyst i innstillingen, og det er grundig belyst også i komiteens arbeid og høringene som har vært rundt det.

Om hvorvidt den måten man har utformet bonussystemene knyttet til den aktive forvaltningen på, gjør at man har et for kortsiktig perspektiv i forhold til de beslutningene som tas i den aktive forvaltningen, mener jeg også er en problemstilling som vi må ta med oss videre når vi skal vurdere den aktive forvaltningen som sådan. Jeg mener at den forutsetningen, nemlig at man benytter seg av bonussystemer osv. når man har en viss form for aktiv forvaltning, opplagt er en av de tingene som gjør at folk flest har litt mindre tillit til hvordan fondet forvaltes. Men det finnes også gode argumenter for at man skal ha en viss aktiv forvaltning, særlig for oss som er opptatt av at man skal ha et miljøinvesteringsprogram f.eks. Et slikt program ville antakelig absolutt være avhengig av en viss form for aktiv forvaltning.

Lars Sponheim (V) [12:01:56]: Jeg vil vende tilbake til spørsmålet om Riksrevisjonen. Der er jeg uenig i finansministerens vurderinger. Jeg mener Riksrevisjonen burde hatt et mer eksplisitt oppdrag på vegne av Stortinget overfor Norges Bank, også med en særlig gjennomgang av Statens pensjonsfond – Utland i disse tider. Det vil ikke finansministeren. Der får vi akseptere flertallet i denne omgang.

Mitt spørsmål går på Stortingets behov for å ha også en – uavhengig av finansministerens – gjennomgang og tilrettelegging for behandling og kontroll. Det er jo slik at innenfor det mandat Riksrevisjonen har fra Stortinget, har de ganske utstrakt fullmakt til på eget initiativ å gjøre nødvendig revisjon og tilsyn. Vil det om Riksrevisjonen etter dette ønsker gjøre det, slik det langt på vei kommer fram i et brev de har sendt, være noe som finansministeren synes er ok og ønsker velkommen, eller vil det være noe hun synes er ubehagelig?

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:02:58]: Ingenting i denne debatten dreier seg om mitt behag eller ubehag, og det er ingenting i oppryddingen i ansvarsforhold og revisjon som endrer noe i forhold til hva Riksrevisjonen kan gjøre i dag når det gjelder tilsyn og kontroll. Men jeg tror utfordringen for Stortinget først og fremst er: Hvilke oppgaver mener Stortinget at representantskapet skal ha i forhold til tilsyn og kontroll når det gjelder forvaltningen av Statens pensjonsfond? Representantskapet er også Stortingets organ, akkurat som Riksrevisjonen er Stortingets organ. Når vi nå styrker representantskapet med et eget sekretariat, hvor man får en egen ekstern revisor, hvor representantskapet har muligheten til å gi en ekstern revisor andre typer tilliggende oppdrag også, men hvor Riksrevisjonen i utgangpunktet er inne og reviderer forvaltningsutøvelsen av dette, tror jeg man har fått et ryddig system. Så jeg synes Stortingets utfordring egentlig er: Hva er representantskapets funksjon?

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:04:19]: Som finansministeren var inne på, blei aksjedelen auka frå 40 til 60 pst. då børsen var på topp i 2007, og det var berre Framstegspartiet som stemte imot den auken. Berekningar tyder på at oljefondet i dag kunne vore kanskje 150 milliardar kr større dersom ein ikkje hadde auka aksjedelen, i forhold til kva det altså er.

Det er vanskeleg å oppfatte at finansministeren på nokon måte tek nokon slags sjølvkritikk på dette, men det er det andre som gjer. Den 28. mars i år var Per Olaf Lundteigen ute i Aftenposten og uttalte følgjande: «Vi gjorde en feil, vi gamblet og tapte.»

Er finansministeren einig i utsegna frå Lundteigen om at finansministeren har gambla med og tapt fellesskapet sine pengar?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:05:23]: Nei, det er jeg helt uenig i. Det lå ingenting i den beslutningen som Stortinget gjorde da vi vedtok å øke aksjeandelen over tid – det var jo to beslutninger over tid, man vedtok jo ikke å kjøpe seg opp fra 40 til 60 pst. da markedet var på topp. Det betyr altså at vi i 2008 har fått mer aksjer igjen for hvert fat olje enn vi noensinne har gjort før, og det var ingen som mente – i hvert fall ikke jeg – at dette skulle oppsummeres etter et år.

Når det gjelder Fremskrittspartiets syn på dette, synes jeg jo forvirringen er ganske stor. Hvis det skulle være noen konsistens i det Fremskrittspartiet mener, burde man jo umiddelbart bedt om at man sluttet å kjøpe seg videre opp, for det er ikke slik at vi er oppe i en aksjeandel på 60 pst. ennå. Vi er knapt på 50 pst. Så hvis det skulle være noen konsistens fra Fremskrittspartiet, burde vi trukket i nødbremsene nå.

Men jeg har jo merket meg at representanten Hagesæter har endret syn når det dreier seg om aksjeandelen i Statens pensjonsfond, og har uttalt til mediene at han skulle ønske at Fremskrittspartiet nå skulle være for, fordi aksjemarkedene er mye lavere enn på det tidspunktet beslutningen ble tatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Rolf Terje Klungland (A) [12:06:55]: Det nærmer seg valg, og opposisjonens oppgave er vel først og fremst nå å komme fram med egen politikk og kritisere Regjeringen, slik at de kan få oppslutning om sine partiers meninger fram mot valget.

Men vi ser vel nå i mer enn denne debatten – faktisk i alle debatter – at det blir mer og mer sprik også mellom opposisjonspartiene på Stortinget. Fremskrittspartiet vil f.eks. ha et norsk kapitalforvaltermiljø, men de vil ikke ha aktiv forvaltning. Fremskrittspartiet vil ha etiske retningslinjer, men de tar avstand fra visjonen om etiske retningslinjer. I stedet sier representanten Tybring-Gjedde her i dag at de vil bruke internasjonale organisasjoner til å utføre det arbeidet, men de kutter altså også når det gjelder dem. Høyre vil samarbeide med Fremskrittspartiet, som mener at handlingsregelen er irrelevant. De vil utrede dagens organisasjonsmodell i Statens pensjonsfond – Utland, men de har allerede konkludert med at det må skilles ut fra styret i Norges Bank. Her skal altså Venstre og Kristelig Folkeparti halte etter så godt de kan.

Norge er blitt et rikt land på grunn av petroleumsformuen og god politisk styring. Det er viktig å huske på at å forvalte rikdommen er vel så viktig som å hente den opp, og Pensjonsfondet, med sine etiske retningslinjer, er den beste måten vi i dag har for å forvalte denne rikdommen.

Den økonomiske krisen vi internasjonalt er inne i, viser også fornuften i å drive en motkonjunkturpolitikk ved å spare i gode tider, slik at man har noe å bruke i dårlige tider. For et år siden opplevde vi den sterkeste veksten siden 1960-tallet. Det er vel omtrent like lenge siden som den forrige flertallsregjeringen. Norge hadde dobbelt så høy vekst som euroområdet. Vi hadde 200 000 flere i arbeid enn da Regjeringen overtok, og vi hadde 50 000 færre arbeidsledige. Reallønnsveksten var unik, og et for høyt rentenivå bekymret politikerne.

Så fort kan det snu. I løpet av det siste året er den politiske debatten snudd på hodet. I dag diskuterer vi saker som nærmest var utenkelige for et år siden. Pensjonsfondet taper penger, ledigheten stiger, renten er rekordlav, Regjeringen har kommet med stadig nye virkemidler mot økt ledighet, og finanspolitikerne har fulgt opp.

Det eneste som egentlig fortsatt ligger fast i norsk politikk, er at Samferdselsdepartementet ikke makter å følge opp Stortingets vedtak om sovevogn til Kristiansand.

Det har vært mye debatt om Pensjonsfondets avkastning i det siste, og det er forståelig. I 2008 hadde Statens pensjonsfond en avkastning på over minus 23 pst., der den aktive forvaltningen i Norges Bank stod for 3–4 pst.

I 1. kvartal 2009 var tallene minus nesten 5 pst. og 0,4 pst. i aktiv forvaltning. Utviklingen hittil i 2. kvartal tyder på en vesentlig bedre avkastning for fondet samlet.

Ut fra den generelle markedsutviklingen er det grunn til å tro at referanseporteføljen i april og mai har hatt en positiv avkastning på nær 10 pst. I tillegg kan vi forvente at den aktive forvaltningen er positiv i 2. kvartal. Den positive markedsutviklingen fra mars har fortsatt gjennom 2. kvartal.

Slik er det vel, og slik har vel markedet alltid vært. Når Statens pensjonsfond – Utland investerer i utlandet, ville det vel vært temmelig sensasjonelt om de gikk med store overskudd når resten av verden var på konkursens rand.

Pensjonsformuen vår skal i all hovedsak sikre to ting: framtidige pensjoner, selvsagt. Men det viktigste, etter mitt syn, er å sikre at våre etterkommere skal kunne ha en tilsvarende levestandard som oss. Jeg er stolt av at jeg har fått være med og bidra til det gjennom handlingsregelen og en fornuftig politikk.

Hvis framtidige politikere forvalter sitt verv rett, kan det også være at de kan legge seg i en sovevogn fra Kristiansand i framtiden.

Marianne Aasen (A) [12:12:21]: Dagens debatt har igjen handlet mye om etiske retningslinjer, og alle har ikke vært helt enige, som vi har fått høre. Noen har påpekt at dette er vanskelig. I innstillingen vises det til at etiske vurderinger er subjektivt. Det er en av Fremskrittspartiets merknader som omtaler det på den måten.

Etikk er til en viss grad subjektivt, ja selvfølgelig er det det. Men mange lærde på dette feltet ville hevde at det finnes allmenngyldige etiske vurderinger og verdier. Det er f.eks. uten tvil uetisk med våpen som kan utrydde alt liv på hele jorden. Jeg synes det er en mistenkeliggjøring av det at ting skal få være subjektive, og at det skal være noe muffens ved en slik type vurdering.

Politikk er subjektivt. Det å mene noe på et etisk grunnlag er selvfølgelig subjektivt, men hva så? Alt vi driver med i denne salen, er av den karakter. Jeg vil ikke abdisere fra å foreta subjektive vurderinger, verken av etisk eller politisk karakter. Politiske avveininger som vi gjør i dag, er vanskelige, selvfølgelig er de det. Men det betyr ikke at vi skal la være å gjøre det, som også representanten Syversen poengterte tidligere. Vi må i stedet anstrenge oss for å utvikle en politikk på dette området, og så må vi utvikle dette feltet sakte, for det er krevende, og vi brøyter vei. Men vi må likevel gjøre det. Vi er i front i verden, og mange private foretak følger etter oss. Denne innovasjonen som Finansdepartementet gjør, er et viktig felt som har bred støtte i stortingssalen. Det kan vi i hvert fall konstatere.

Det er et felt som har bred omtale i stortingsmeldingen, men som ikke er nevnt i noen særlig grad her. Det gjelder de lukkede jurisdiksjoner, som de kalles. Jeg er glad for at det er mange siders drøfting av nettopp såkalte skatteparadis, fordi de er viktige knutepunkt for kriminell aktivitet. Det handler ikke om skattekonkurranse, som enkelte påstår, selv om det i og for seg er en interessant debatt. Men dette handler om land og nasjoner som har lav eller ingen skatt. De beskytter eierne mot skattemyndighetene, og de mangler fullstendig åpenhet. Dette er perfekt for pengesterke som har noe å skjule, enten det er diktatorer, folk som har tjent penger på narkotika, menneskesmugling, korrupsjon eller annen grov kriminell virksomhet.

Personlig må jeg innrømme at jeg moret meg kostelig over beskrivelsen av feministen Lisbeth Salander som brukte skatteparadis som et effektivt virkemiddel for å knekke menn som hater kvinner. Beskrivelsen av det finnes i en av bøkene til Stieg Larsson. Men selv om det er morsom lesning, er jeg selvfølgelig sterkt imot dette i virkelighetens verden, for det finnes ingen gode grunner til å forsvare skatteparadis om man ønsker seg en bedre verden.

Som beskrevet i stortingsmeldingen, har vi den siste tiden oppnådd overraskende mye nettopp for å bekjempe skatteparadis. Når det gjelder Statens pensjonsfond – Utland, har vi derimot ikke kommet langt nok. Det skyldes at uttrekk basert på aktivitet eller etablering i skatteparadis er lite gjennomførbart. Det er vanskelig å lage avgrensninger, og det er vanskelig å praktisere. Dette fordi det er svært mange selskaper som på en eller annen måte har en forbindelse til disse landene. Det er beklagelig. Derfor kan vi ikke vedta i dag at vi ønsker å trekke oss ut av alle selskaper som har en kobling til slike land, men det viser hvor viktig det er å jobbe bredt internasjonalt for endringer knyttet til åpenhet i disse landene. Jeg mener det pålegger Norge et spesielt ansvar, fordi vi som nasjon er så tungt inne med investeringer i mange av disse selskapene.

Så må man utvikle metodene videre, og det er jeg trygg på at vi skal gjøre, slik vi skritt for skritt har utviklet etiske retningslinjer på mange måter. Målet må være å unngå at det investeres i denne type nasjoner – i de mest lyssky statene. Jeg mener drøftingen i stortingsmeldingen er et skritt i retning av dette.

Presidenten: Dei talarene som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Heikki Holmås (SV) [12:16:58]: Som jeg nevnte tidligere, mener jeg at disse debattene og det at vi har en stortingsmelding hvert år, er med på å sørge for at vi får mer politikk – og mer politisk debatt også – rundt styringen av Statens pensjonsfond, og vi får bedre politikk. Jeg vil bare nevne det statsråden var inne på i forhold til klimaendringenes betydning på investeringene i Statens pensjonsfond, som er en veldig spennende debatt som vi kommer tilbake til. Vi har diskusjonen knyttet opp mot styringsstrukturene, som vi også kommer tilbake til med jevne mellomrom, og vi har diskusjonen rundt både en gjennomgang av investeringer i selskaper i utviklingsland og diskusjonen rundt statsobligasjoner – og jeg vil gjerne touche inn på det.

Dette gjelder jo det etiske regelverket, og det er jo i en løpende utvikling. Vi får nå en særlig gjennomgang av investeringer i selskaper som er aktive i krigssoner, og det er viktig i forhold til Israels okkupasjon i Palestina og Gaza, men også, som Kristelig Folkeparti var inne på, i forhold til konfliktsonen i Kongo. Tobakk er utelatt, og nå får vi også en diskusjon om obligasjoner. Det er klart at når 40 pst. av investeringene i Statens pensjonsfond er i obligasjoner, både statlige og andre, er en diskusjon om hvordan vi utvikler et regelverk også for statsobligasjoner, spennende og viktig. Jeg reagerte på at Christian Tybring-Gjedde var veldig klar på å si: Hvorfor bare Burma? Hvorfor skal vi ikke ha med flere andre land som er onde eller kjipe her i verden? Hvorfor skal ikke også de være med her? Men jeg merker meg jo at Fremskrittspartiet går imot forslaget om å ta en skikkelig gjennomgang av statsobligasjoner, og hvordan vi kan utvikle et regelverk for dette. Det er et av de områdene der de skiller seg ut.

Det andre området der Fremskrittspartiet skiller seg klart ut, er det som går på etiske retningslinjer. De mener at dagens praksis er for rigid, dagens utelukking er for rigid. Og da sier jeg: Kom med konkrete eksempler på selskaper som ikke burde vært utelatt fra investeringsporteføljen, men som i dag er utelatt. Er det Wal-Mart? De driver i dag med fagforeningsknusing. Mener Fremskrittspartiet at den grunnleggende retten til å organisere seg ikke er tilstrekkelig til å trekke seg ut? Kom med de konkrete eksemplene. Det eneste som har blitt trukket fram, er at Fremskrittspartiet ønsker å bidra til våpenkappløp gjennom investeringer i atomvåpen. Jeg merker meg at USAs president, Barack Obama, er veldig klar på at man ønsker seg en atomvåpenfri verden, og ønsker å arbeide i den retning. Jeg synes det er spesielt at Fremskrittspartiet ønsker å gå i motsatt retning.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:20:24]: Jeg ønsker å komme med noen kommentarer til representanten Holmås. Han misforstod – eller valgte å misforstå – da jeg snakket om hvorfor fondet øker sin risiko. Han spør om Fremskrittspartiet gikk imot det. Men man må akseptere at når man går inn i fremvoksende markeder, når man går inn i unoterte selskaper, når man går inn i små selskaper osv., øker man risikoen. Det er mitt poeng. For hvert eneste år kommer det en ny vurdering, et nytt kriterium for investeringer som øker risikoen, men som hele tiden defineres som om man sprer risiko. Det var da jeg sa at når man spiller både på hest, Lotto og tipping, sprer man risikoen, men det er ikke dermed sagt at det er en mer forsvarlig investering av den grunn.

Når det gjelder Fremskrittspartiet og hvor vi ønsker å begrense investeringer, har vi sagt det gang på gang, og vi foreslår det igjen, nemlig å redusere aksjeandelen og ha mer sikre investeringer i obligasjoner. Men man må være klar over hva man gjør. Vi ønsker også at disse etiske retningslinjene skal begrenses i større grad og ikke være så rigide i praksis. For da representanten Holmås var på talerstolen, virket det som om han ønsket å utvide dette til nesten hva som helst. Men jeg viste i mitt innlegg til hvor inkonsekvent og håpløst det er dersom man ikke kan investere i noe som er trist og leit i denne verden. Det er så mye rart som er trist og leit. Men kan vi ikke heller akseptere at vi er folk, at det er noe som heter trivsel, og at vi faktisk eksisterer på denne jordkloden – og ikke tro at man skal investere i en ideell verden hvor alle er like. Det er faktisk en variasjon i denne verden, og vi investerer i et globalt marked. Det må vi faktisk akseptere og ikke sette oss – moralsk og etisk – på vår høye hest og tro at vi skal kunne styre og bestemme over alle andre mennesker.

Så er det slik at etikken i Norge er blitt endret fra år til år. Den etikken som Heikki Holmås står for i 2009, stod han ikke for i 2000 – den stod han ikke for i 1990, og han kommer til å stå for en helt annen etikk i 2020. Men man hevder med skråsikkerhet at den etikken man har i dag, skal gjelde alle, overalt, på hele jordkloden, uansett utviklingsnivå, uansett hvor langt man har kommet i den økonomiske utviklingen. Det kaller jeg en form for etisk imperialisme. Det er akkurat det det er – etikkimperialisme. Man prøver å påpeke overfor hele verden at akkurat slik en selv styrer, er korrekt.

Det er ikke mer enn 150 år siden vi hadde barnearbeid i norske gruver heller. Man må være klar over i hvilken retning man går. Så sier man at alt som representanten Holmås og statsråd Halvorsen mener er etisk ukorrekt, skal ingen investere i. Man skal belære hele verden om etikk, og den norske etikken er korrekt.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:23:30]: Det har vært en solid og interessant debatt. Christian Tybring-Gjedde så for seg at det kunne være fint om man kunne investere i et paradis. Det er visse muligheter for det, men det skal jeg ikke ta opp fra Stortingets talerstol.

Det er ikke bare bare å oppsummere en debatt som går fra sovevogn på Sørlandsbanen via Lisbeth Salander og til en helt ny forvaltningsstrategi for fondet. Det er ikke min jobb heller. Men jeg synes det er visse punkter det er grunn til å stoppe ved, som det man trodde heller ville bli utgangspunktet for denne debatten, som statsråden var inne på, enn det det ble på grunn av 2008, nemlig de etiske retningslinjene som er evaluert. Nå skal man fremme samfunnsansvarlige investeringer på en litt annen måte ved å bruke de tre virkemidlene eierskapsutøvelse, negativ filtrering og uttrekk av selskaper. Det blir svært spennende å følge hvordan denne eierskapsutøvelsen vil virke i praksis. Det er ambisiøst – det vil jeg virkelig si. Jeg synes departementet og Regjeringen har lagt lista høyt. Det skal de ha ros for. Det har fått Stortingets tilslutning. Vi har en stor formue å forvalte. Det gir oss et ansvar. Representanten Klungland mente at Kristelig Folkeparti og Venstre haltet etter Fremskrittspartiet og Høyre. Det gjør vi overhodet ikke, verken i denne saken eller i andre saker. Det som er enda viktigere, er at vi som nasjon når det gjelder disse områdene, på ingen måte skal halte etter. Det har vi ikke gjort, og det skal vi ikke gjøre. Her har vi store, ambisiøse målsettinger om å være et fond i verdensklasse. Det har vi vært – det skal vi fortsatt være.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Heikki Holmås (SV) [12:25:34]: Jeg er nødt til å ta ordet på grunn av at Christian Tybring-Gjedde prøvde å forklare hvorfor han er dypt uenig med meg. Jeg er så lei av at Fremskrittspartiet skal få lov til å male med bred pensel at alle andre tar feil, og at vi – altså Fremskrittspartiet – er helt fantastiske. Men i det øyeblikket man begynner å stille spørsmål om hva Fremskrittspartiet egentlig mener, er de ute av stand til å svare. Da er spørsmålet mitt: Hvis det er slik at Fremskrittspartiet mener at forvaltningen av oljefondet er rigid, at utelukkelsen av selskaper er rigid, gi meg da eksempler på de selskapene som Fremskrittspartiet mener er utelukket på en rigid måte. Det er slik at når det gjelder atomvåpen, er det greit. Der står Fremskrittspartiet for seg selv. De mener at i en verden hvor vi vil ha mindre atomvåpen, bør vi begynne å tjene penger fra norsk side på mer atomvåpen. Det handler ikke om etisk imperialisme, som Fremskrittspartiet sier nå. Det handler om at vi vil ha kontroll på hva vi tjener penger på.

Presidenten: Representanten Tybring-Gjedde har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:26:57]: Til representanten Holmås: Jeg har stått på denne talerstolen nå i fire år og har ramset opp de bedriftene som jeg mener bør komme inn igjen i pensjonsfondet. Det gjelder bedrifter i forsvarsindustrien spesielt. Lockheed Martin er verdens største teknologiselskap med 300 00 ansatte. Det var selskapet som fikk oss til månen. Det er selskapet som bidrar til romindustrien over hele jordkloden. Det er et selskap som er hovedsamarbeidspartner med Kongsberg Gruppen og med Nammo. Det er ett eksempel. BAE er et annet eksempel. Northrop Grumman er et tredje eksempel. EADS er Europas største forsvarsbedrift, som vi kjøper våpen av hver eneste dag. Vi handler for 10 milliarder kr – for 7 milliarder kr fra selskaper som Kristin Halvorsen og representanten Holmås mener er uetiske. Dette er inkonsekvensen. Dette er selskaper som fører verden videre, men som Kristin Halvorsen og representanten Holmås mener vi skal være utestengt fra. Det mener vi er uansvarlig.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:28:07]: Bare en liten saksopplysning til slutt.

Det er ikke slik at vi har etiske retningslinjer etter representanten Heikki Holmås' eller mitt forgodtbefinnende eller daglige innfall. Det er slik at det er gjort en grundig jobb med de etiske retningslinjene over lang tid. De er forankret i Stortinget. Det handler om at vi ikke skal medvirke til uetisk atferd, og det handler om et grunnlag som det var stor enighet om da Stortinget behandlet det, inkludert Fremskrittspartiet. Derfor har vi hatt dem siden 2004. Så hvis representanten Tybring-Gjedde ønsker å gi inntrykk av at det er et arbeid som foregår etter innfallsmetoden, er det absolutt helt feil. Etikkrådet gir Finansdepartementet anbefalinger ut fra hvordan de etiske retningslinjene er utformet. Begrunnelsen i hvert enkelt tilfelle offentliggjøres hvis de anbefaler et nedsalg, eller hvis de kommer til en annen konklusjon. Så å sette arbeidet med de etiske retningslinjene i et slikt vanry som representanten Tybring-Gjedde nå gjør, har ikke Stortinget fortjent.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:29:30]: Etter et så sterkt innlegg fra Fremskrittspartiet og det faktum at jeg sjøl ikke sa noe om etiske retningslinjer, er det i høyeste grad behov for det.

Det er tydelig at Fremskrittspartiet ikke ønsker å prioritere mellom virksomheter. Bare en tjener penger, er det det samme hva virksomheter driver med, eller hvilke land de er en del av aktiviteten til. Jeg må si det er ganske sterkt når Fremskrittspartiet her trekker fram våpeneksport som det største eksempelet på hva vi bør gå inn i – som om ikke våpeneksportører over hele verden hele tida konsekvent har med seg de sterkeste kapitalkrefter! Vi ser i dag hvordan våpeneksportører øker sin aktivitet, får sin finansiering og tjener sine penger i en verden som er svært ustabil. Jeg mener det er andre selskaper som trenger Norges bevågenhet, og at vi ikke skal understøtte dette ytterligere. Jeg kan ikke forstå at det skal være en oppgave for det norske folk å prioritere denne utviklinga ytterligere.

Senterpartiet er klar over at det er vanskelig å legge til rette for etiske retningslinjer – det er en vanskelig sak. Jeg syns Finansdepartementet og finansministeren gjør en god jobb – en prøver å finne veier ut av dette for å gjøre markedsøkonomien mer sosial og etisk riktig. Det er et prisverdig arbeid. Jeg syns det da er veldig sterkt å høre fra Stortingets talerstol at den største kritikken mot vår finansminister er at hun ikke legger til rette for at vi skal investere mer i våpenproduksjon rundt omkring i verden. Det er sterkt sagt, og jeg regner med at folk flest hører det, også de i mitt valgdistrikt som bor på Kongsberg, og som er avhengig av en våpenproduksjon – men en våpenproduksjon innenfor etiske rammer og med de regler som der er. Finansministeren balanserer dette på en god måte – innenfor virkelighetens verden.

Marianne Aasen (A) [12:31:50]: Representanten Christian Tybring-Gjedde har helt rett i at vi har debattert dette i fire år – og vi har holdt på et par timer i dag også. Men jeg må innrømme at det fortsatt er uklart for meg, og at det henger i luften nå også, om Fremskrittspartiet i det hele tatt ønsker etiske retningslinjer. De svarer ja på det, men jeg lurer på om en representant fra Fremskrittspartiet kan forklare fra talerstolen hvilke land de i tilfelle vil at man skal trekke seg ut av – og hvorfor – hvilke grenseoppganger de har gjort, hvilke selskaper de ønsker at man skal trekke seg ut av, og hvilke grenseoppganger som er gjort i den forbindelse. Eller er det slik at Fremskrittspartiet ikke vil at man skal trekke seg ut av noe, og at de ikke ønsker å ha etiske retningslinjer?

Dette vil jeg gjerne ha et svar på.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 1 og nr. 2.

(Votering, sjå sidene 3422 og 3424)