Presidenten: Etter ønske fra forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Signe Øye (A) [17:11:24] (ordfører for saken): I dag skal vi behandle to saker om veteraner. En veteran er en som stiller opp når verdenssamfunnet ber om det. En veteran er villig til å sette liv og helse på spill for at andre skal få leve i fred og frihet. En veteran er en som fortjener all den heder og anerkjennelse vi kan gi. En veteran er en vi alle skal være stolte av. Derfor skal vi også ta vare på veteranene våre. Vi som nasjon skal og må stille opp for veteranene når de måtte trenge det, akkurat som de har stilt opp for oss.

I dag er det derfor en viktig dag både for veteranene og for oss når vi skal vedta St.meld. nr. 34 for 2008–2009, «Fra vernepliktig til veteran» Om ivaretakelse av personell før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner, og når vi senere i kveld skal vedta Ot.prp. nr. 67 for 2008–2009, Om styrking av rettighetene til veteraner etter internasjonale operasjoner. Jeg vil komme inn på begge sakene nå.

Stortinget vil med vedtakene i dag styrke ivaretakelsen av personellet vi sender ut i utenlandsoperasjoner og bidra til at de får velfortjent anerkjennelse for sin innsats. Deltakelse i utenlandsoperasjoner er et viktig element i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og er i dag en sentral del av Forsvarets virksomhet.

Når vi sender ut kvinner og menn på risikofylte oppdrag i områder herjet av krig og konflikter, påhviler det Stortinget og samfunnet et stort ansvar for å ta vare på dem både før, under og etter oppdraget. Om lag 120 000 kvinner og menn har deltatt i utenlandsoperasjoner på vegne av Norge siden annen verdenskrig. Dette personellet har gjort en stor innsats for å skape fred og stabilitet ute og trygghet her hjemme. En nødvendig forutsetning for å ta vare på personellet er at operasjonene vi deltar i, både har en solid folkerettslig forankring og oppfattes som legitime. Regjeringen vil derfor fortsatt være en pådriver internasjonalt for å skape robuste mandater og klare regler for maktbruk.

De aller fleste soldater føler nok at de kommer hjem med styrket kompetanse og positive erfaringer etter å ha gjennomført en meningsfylt tjeneste. Samtidig vet vi at deltakelse i operasjonene medfører risiko for at noen kan få både fysiske og psykiske skader. For å kunne forebygge bedre og ta godt vare på dem som blir skadet, er vi avhengige av mer kunnskap, særlig om psykiske belastningsskader. Jeg er derfor glad for at Regjeringen vil prioritere forskning innenfor dette området, med vekt på omfang og årsaksforhold, og på hvordan slike skader best kan forebygges og følges opp.

Ivaretakelse av personellet som deltar i utenlandsoperasjoner, er et ansvar som berører flere sektorer i samfunnet. Fordi veteranene har ulike behov, må Forsvaret ha et tett samarbeid med bl.a. det sivile helsevesenet og Arbeids- og velferdsetaten. Det er særlig viktig at kompetanse overføres fra Forsvaret til de andre samfunnssektorene. Vi må derfor satse mer på opplæring og mer på samhandling.

Det er også viktig å følge opp familiene til dem som er ute.

Veteran- og personellorganisasjonene spiller en svært viktig rolle i arbeidet for bedre å ivareta personellet og veteranene. Jeg vil hevde at det derfor er avgjørende for å lykkes at vi viderefører det gode samarbeidet med veteran- og arbeidstakerorganisasjonene om den videre utviklingen på området.

I denne saken fortjener statsråden ros. Helt siden hun tiltrådte, har hun arbeidet for å gjennomføre tiltak for å gi veteranene våre økt anerkjennelse, styrkede rettigheter og et godt og verdig tilbud. Det er satt av større ressurser på veteranområdet, gjennom flere årsverk, økte bevilgninger og nye familietilbud, og såkalte lavterskelordninger som møteplasser og kameratstøtteordninger for veteraner er etablert.

Med Ot.prp. nr. 67 for 2008–2009 vil vi gjøre det enklere for veteraner å få erstatning for skader de har pådratt seg i internasjonale operasjoner. Veteranene får en god erstatningsordning. Staten tar med dette er klart ansvar for de kvinner og menn som skal ut i internasjonale operasjoner framover, men samtidig rydder vi opp i de gamle sakene. For å styrke veteranenes rettigheter lovfestes et objektivt erstatningsansvar ved personskade, begrenset oppad til 65 G. Staten skal uavhengig av skyld erstatte tap påført militært og sivilt personell i Forsvaret på grunn av skade eller sykdom som er oppstått som følge av tjeneste, herunder psykiske belastningsskader.

Vi har samtidig vært svært opptatt av å løse de veteransakene som ligger langt tilbake i tid. Noen saker er over 30 år gamle. Disse dreier seg i all hovedsak om psykiske belastningsskader. For dem som har pådratt seg psykiske belastningsskader i perioden fra 1978 og fram til loven trer i kraft, vil vi innføre en særskilt kompensasjonsordning. Den særskilte kompensasjonsordningen begrenses oppad til 35 G, som er 2,45 mill. kr.

Det er ikke vanlig i norsk rett å gi nye lover tilbakevirkende kraft. Men vi i Arbeiderpartiet mener at for oss er det helt nødvendig at vi nå også får løst de gamle sakene. Det lovfestes også en rett til psykiatrisk og psykologisk oppfølging fra Forsvaret for personell som tjenestegjør, og som har tjenestegjort, i internasjonale operasjoner, i ett år etter endt tjeneste.

Det er en viktig samfunnsoppgave å ta vare på dem som har gitt år av sine liv for fredens tjeneste. Når samfunnet ber norske kvinner og menn om å risikere liv og helse for fred og frihet – ofte langt borte fra Norge – ja, da må også samfunnet stille opp når de kommer hjem.

Regjeringen har satt veteransaken på dagsordenen, og jeg mener med hånden på hjertet at vi har fått til mye allerede. Vi har nå fått et eget veteransenter på Bæreia ved Kongsvinger. Her skal veteranene kunne komme og møte andre veteraner. Vi har også satt i gang en rekke andre tiltak i nært samarbeid med veteranorganisasjonene. Forsvaret har etablert en egen veteranadministrasjon, og forsvarssjefen er i gang med å lage et eget direktiv som vil understreke Forsvarets ansvar for å ivareta veteranene. Vi har bidratt til utviklingen av en egen militærmedisinsk poliklinikk, som i tillegg til å tilby egen behandling, også hjelper veteranene opp mot det offentlige helsesystemet. Samtidig som vi tar vare på dem som sliter, skal vi huske på at de aller fleste av de over 100 000 veteranene vi har i Norge, har kommet hjem med positive erfaringer.

Våre soldater fortjener vår omtanke og respekt. Vi må fokusere på den viktige jobben de gjør. Jeg er stolt av våre kvinner og menn som risikerer sine liv og sin helse når det norske samfunnet ber dem om det. Da er det bare rett og rimelig at det norske samfunnet stiller opp for veteranene når de ber om det. Lovforslagene Regjeringen nå har fremmet, viser at staten tar et klart ansvar for sine veteraner.

Til St. meld. 34 er det en enstemmig innstilling. I komiteinnstillingen til Ot.prp. nr. 67 er det noen mindretallsforslag, som jeg regner med at de partiene som står bak dem, vil gjøre rede for.

Henning Skumsvoll (FrP) [17:20:50]: St.meld. nr. 34 for 2008–2009, «Fra vernepliktig til veteran», som nå behandles, må ses i sammenheng med Ot.prp. nr. 67, som skal behandles i Odelstinget senere i dag. Deltakelse i utenlandsoperasjoner er en viktig og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Etter omleggingen av Forsvaret fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsbasert forsvar er utenlandsoperasjoner blitt en naturlig del av Forsvarets virksomhet.

Det påhviler hele samfunnet og Forsvaret et klart ansvar for å ivareta personellet før, under og etter tjenestegjøring i utenlandsoperasjoner. Målet med St. meld. nr. 34 er å beskrive hvordan Forsvaret og samfunnet best kan ta vare på personellet gjennom forebygging av sykdom, skader og styrket oppfølging og anerkjennelse etter tjenesten. I denne meldingen forstås personell som dem som på vegne av den norske stat, har deltatt i militære operasjoner. Her kan nevnes Tysklandsbrigaden og operasjoner enten under FN-ledelse eller med et FN-mandat.

Stortinget har gjennom vedtak av 19. juni 2008 bedt Regjeringen fremme en egen sak om de behov, konsekvenser og løsninger som måtte være knyttet til militære utenlandstjenester. Meldingen som behandles, er viktig, men enda viktigere er det at det utarbeides en handlingsplan som knyttes opp mot delmål, og som har nødvendige budsjettmidler til gjennomføring. Regjeringen legger opp til at kostnadsmessige forhold følges opp i årsbudsjettene. Alle departementer, etater og veteran- og arbeidstakerorganisasjoner må involveres i dette arbeidet.

Komiteen er helt samstemt i vurderingen av at St.meld. nr. 34 for 2008–2009 er et godt grunnlag å bygge rammene for veteranarbeidet videre på. Komiteen deler også Regjeringens syn på at Forsvaret skal være en attraktiv og trygg arbeidsplass, som på en god måte ivaretar medarbeiderne og deres muligheter til å ha et mest mulig normalt familieliv.

Operasjonene som norsk personell deltar i, må etter komiteens mening ha et klart FN-mandat eller et anerkjent folkerettslig grunnlag.

Det er viktig at samfunnet og Forsvaret bygger opp under med anerkjennelse og synliggjøring av tjenesten. Dette kan gjøres ved å skape gode møteplasser og etablere sosiale nettverk.

Vårt personell som har deltatt og deltar i internasjonale operasjoner, utsetter seg selv for svært krevende oppdrag. De er trenet til å ta liv om nødvendig, og de er alle klar over at i ytterste konsekvens kan noen bli drept. De psykiske påkjenningene er store, og det er derfor svært viktig at de som sendes ut, er robuste. Videre må personellet være godt trenet og få det beste utstyret som kan skaffes.

Når personellet er operativt, er det viktig at det er tilstrekkelig sanitetsberedskap i tilknytning til deployert personell. Norge har i en periode nå hatt flere helikoptre stasjonert i Afghanistan. Det er viktig for personell i oppdrag å vite at skulle det skje en skade der behovet for øyeblikkelig assistanse er til stede, vil helikoptrene sannsynligvis kunne være der i løpet av kort tid.

Etter høringer og i samtaler med veteranorganisasjonene blir det ofte klaget på mottakelsen veteranene blir møtt med av Forsvaret når de setter sine bein på norsk jord. De som ikke skal tilbake til det militære livet etter hjemkomst, får ifølge organisasjonene kun kontakt med Forsvaret i form av en 24 timers debriefing. Det kan virke som kort tid, samtidig som det nok også kan gå ut over selvfølelsen for den enkelte. Komiteen peker på nødvendigheten av å videreutvikle Forsvarets opplegg i hjemkomstfasen.

Komiteen påpeker også at noen veteraner opplever manglende anerkjennelse fra samfunnet for den innsatsen de har gjort i utenlandsoperasjoner. Det er noe som Forsvaret og samfunnet må tillegge stor oppmerksomhet.

Veteranene fra internasjonale operasjoner må også få et tilstrekkelig medisinsk og økonomisk fundament for sin tjeneste for Norge i utlandet. Denne siden av problemene, som veteranene nok til nå har opplevd etter endt tjeneste ute, vil jeg ta opp i større bredde når Ot.prp. nr. 67, Om styrking av rettigheter til veteraner etter internasjonale operasjoner, blir behandlet i Odelstingets møte senere i dag. Der vil jeg på vegne av Fremskrittspartiet fremme forslag til lovendringer som vil gi veteranene større og sikrere rettigheter.

Til slutt vil jeg gi Regjeringen ros for at de nå har utarbeidet St.meld. nr. 34, om veteraner. Jeg kan likevel ikke unngå å nevne at det er nå og framover at det virkelige arbeidet og handlinger for å sikre veteranenes kår må gjøres.

Jan Petersen (H) [17:26:22] (komiteens leder): Det er for så vidt ikke så mye jeg vil legge til det innlegget saksordføreren holdt på vegne av komiteen. Det er enstemmighet i komiteen om de aller fleste viktige spørsmål. De dissensene som forekommer, forekommer i forbindelse med odelstingsproposisjonen.

Når jeg allikevel ønsket å ta ordet, var det dels fordi også jeg gjerne vil slutte meg til ordene om anerkjennelse av den innsatsen veteranene har gjort ute. Det er ingen tvil om, som det er sagt av begge talerne før meg, at dette er en viktig del av norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Det er heller ikke noen tvil om at de som reiser ut – for noens vedkommende – må bære en ganske tung byrde. Det er derfor viktig å understreke at den oppgaven som er utført, er noe det norske samfunnet kjenner stor takknemlighet for. Jeg tror det er viktig at vi innretter vårt arbeid for veteranene på en slik måte at denne anerkjennelsen får et uttrykk.

Nå er det slik at den meldingen som er fremlagt, er av en mer generell karakter, så generell at noen i høringen i komiteen nok ønsket at saken skulle utsettes eller tilbakesendes. Jeg tror imidlertid at meldingen har fått en riktig form, og jeg tror det er viktig at de nærmere detaljene utarbeides i form av en handlingsplan, slik det også legges opp til. Derfor synes jeg det er viktig at denne meldingen behandles nå i dag, og at arbeidet, som sikkert kommer til å skje i nært samarbeid med veteranenes organisasjoner, får et så stort trykk som det er mulig å sette på det.

Jeg har for så vidt bare en liten detalj jeg har lyst til å legge til i den nå så berørte innstillingen, og det er det faktum at veteranproblemstillingen er noe vi nå åpenbart møter i svært mange NATO-land. Alle har noenlunde parallelle problemstillinger å ta stilling til. Derfor synes jeg det hadde vært fint om det hadde vært mulig å få til et internasjonalt samarbeid hvor man satte seg ned og utvekslet erfaringer, og kanskje også kom frem til en felles håndtering. Blant enkelte av veteranorganisasjonene er det stor interesse for dette, og jeg tror det er viktig å prøve å samle så mye felles politikk som overhodet mulig.

Siden jeg ikke er medlem av Odelstinget, så la meg bare nevne to ting om det som er mer kontroversielt i forbindelse med odelstingsproposisjonen. Sakene henger jo nøye sammen.

Det ene er: Hvor lenge skal Forsvarets ansvar foreligge? Her får vi en diskusjon om det skal være i ett år eller fem år. Under enhver omstendighet er jo ettårsfristen et godt skritt fremover, fordi det gir et ansvar og en klarhet i ganske lang tid etter tilbakekomst. Jeg mener at Regjeringens forslag om ett år er det riktige, gitt at det praktiseres med den nødvendige mykhet. At plikten ikke varer i mer enn ett år, tror jeg det er riktig å fastsette. Hvis noen imidlertid skulle trenge veiledning og hjelp etter den tid, er jeg sikker på at Forsvaret kommer til å yte dette, men den videre oppfølgingen vil da skje på den sivile siden, det være seg i helsevesenet eller hvor behovet måtte være. Jeg tror vi skal prøve oss litt frem, i den forstand at det etter noen år kan være nødvendig å trekke erfaringer fra dette. Skulle det da vise seg at vi har foretatt et feil valg, er det sikkert mulig å gjøre det om igjen.

Når det gjelder erstatningsordningen, er jeg glad for at vi nå får et system som tar vare på ikke bare dem som skades fremover, men også mange av de sakene som ligger der. Det er helt klart at her har vi et behov for å kvittere ut. Jeg har merket meg at Regjeringen har forandret standpunkt fra høringsrunden og til det endelige lovforslaget, og det er sikkert mange gode grunner for det. Men jeg må si at etter å ha sett nøye på det, er jeg kommet til at det å ha én ordning vil være det riktige, og jeg vil anbefale Høyres medlemmer å stemme i overensstemmelse med det. Det blir også på mine vegne fremmet et forslag om det når man kommer til Odelstinget, og det gir uttrykk for et ønske om å ha den samme ordningen for alle sammen, slik som det opprinnelig også var tenkt.

Bjørn Jacobsen (SV) [17:31:54]: Eg synest at i denne saka treng statsråden skryt, for dette er verken meir eller mindre enn eit historisk oppgjer med ting som burde ha vore gjort betre politisk før. Men her kjem det ei grundig melding, og meldingas namn seier jo alt, for det går på «før, under og etter deltakelse». For første gong ser ein dette ordentleg i heilskap.

Det er eit historisk oppgjer, som samtidig, synest eg, peiker framover. Det går på så enkle ting som rekruttering – det må vi bli betre til – vi må ha vettige oppdrag og, kanskje det aller viktigaste, vi må på ein god måte take vare på dei som er komne heim, dersom dei skulle ha fått ikkje minst psykiske skadar. Vi veit at mange synest det er sårt dersom Forsvaret ikkje ser dei, dei er ute etter ei form for anerkjenning som kanskje ikkje storsamfunnet eller lokalsamfunnet er i stand til å gje. Då må Forsvaret vere mest mogleg fleksible. Sjølv om ikkje ansvaret strekkjer seg utover eitt år, bør ein vere enda flinkare i forhold til f.eks. Bæreia, og i andre samanhengar å take vare på dei som er komne heim frå operasjonar.

Så er det litt spesielt, for neste gong komiteen skal behandle denne typen saker, er det jo i fellesskap med ein utanrikskomité som ikkje har sendt ut anna personell, men som iallfall har vore med og finansiert bistandsarbeidarar, helsearbeidarar og solidaritetsarbeidarar som også jobbar i krigsområde. Så det er klart at i det felles arbeidet vi i framtida kjem til å gjere i forhold til å skape humanitære rom, vil det vere ulike typar personell som både skal rekrutterast, drive med vettige oppdrag og, når dei kjem heim, ha anerkjenning og sikkerheit. I neste behandling i den komiteen, vil då sjølvsagt Forsvarets personell i endå større grad bli sett saman med det personellet dei kjem til å jobbe saman med i humanitære rom. Det blir interessant. Eg synest at meldinga legg opp til det på ein veldig god måte, og desse integrerte operasjonane i framtida er også Forsvaret i stand til å takle. Kanskje kan ein ha noko å lære av kvarandre i dei ulike miljøa, kanskje kan ein på solidaritets- og bistandsarbeidet ha noko å lære av Forsvaret si oppfølging og vice versa. Det ligg iallfall an til at dei som har vore ute, får den anerkjenninga dei treng. Det har dei fortent.

Jan Sahl (KrF) [17:34:39]: Innledningsvis vil jeg gi honnør til Regjeringen og regjeringspartiene for at denne meldingen endelig er lagt fram, og for dens gode intensjoner om å ta vare på personellet gjennom forebygging av sykdom og skader og gjennom styrket oppfølging og rettmessig anerkjennelse etter tjeneste. Meldingens mål om å bidra til et bedre tverrsektorielt forvaltningssamarbeid på området er også prisverdig.

Stortinget har bedt Regjeringen legge fram en sak om de behov, konsekvenser og løsninger som er knyttet til personell som deltar i internasjonale operasjoner. Det har vi bedt om fordi det er behov for å styrke oppfølgingen av personalet. Det gjelder forberedelser til og gjennomføring av utenlandsoperasjoner, og det gjelder oppfølging av personellet etter hjemkomst. Det er nødvendig med en mer helhetlig tilnærming til veteranenes behov på tvers av ulike samfunnssektorer. Spesielt vil jeg understreke viktigheten av at forskning på psykiske belastningsskader prioriteres, og at Forsvarets familiepolitikk videreutvikles.

Handlingsplanen fra Regjeringen vil gi svar på spørsmål når det gjelder konkretisering og oppfølging av meldingen, og vi håper at oppfølgingen blir konkret og spesifikk, med tydelige oppdrag og tydelig ansvarsfordeling, slik at endringene faktisk kommer.

Denne meldingen er sterkt kritisert av høringsinstanser. Mange på høringen var opprørt, fordi de mener meldingen ikke inneholder en god nok ivaretakelse av skadde veteraner og deres pårørende. Meldingen er kritisert for ikke å inneholde særrettigheter, for ikke å gi den nødvendige anerkjennelse til veteranene og for ikke å inneholde noe som bedrer situasjonen. Noen sa: snarere tvert imot. Regjeringen ble i høringen beskyldt for å sette veteransaken flere år tilbake med denne meldingen.

Nå er det jo naturlig å se denne meldingen i sammenheng med odelstingsproposisjonen, der de reelle lovendringene kommer. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det, bare minne om at i Kristelig Folkepartis program for neste periode sier vi at Forsvaret bør ha et medisinsk oppfølgingsansvar de fem første årene etter avsluttet tjeneste, og senere ved behov. Det vil vi selvfølgelig følge opp når vi kommer til behandlingen av odelstingsproposisjonen. Det samme vil vi også komme til å gjøre når det gjelder at det objektive ansvaret også skal gjelde de gamle sakene, og de som har sine skader fra før 2010, i samsvar med det som representanten Petersen her tok opp.

Denne meldingen, og de konkrete lovendringene som Regjeringen har kommet med, er etter Kristelig Folkepartis mening ikke bra nok. Stortinget har med sine beslutninger om å sende norske soldater ut i strid et viktig ansvar for å sikre soldater som har bidratt i internasjonale operasjoner, god og riktig oppfølging før, under og etter tjenesten. Stortinget og samfunnet for øvrig må gi økt anerkjennelse til veteranene for deres innsats og en langt bedre ivaretakelse av de kvinner og menn som deltar i utenlandsoperasjoner, og deres pårørende, inkludert barna.

Vi har fortsatt et stykke vei å gå, og vi vil komme tilbake til det konkrete i forbindelse med odelstingsproposisjonen.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [17:38:51]: Også fra Senterpartiets side vil vi gi uttrykk for at vi er meget glad for at denne meldingen er lagt fram, og gi ros til Regjeringen for det arbeidet som er gjort. Samtidig er det også gledelig å registrere at vi har en enstemmig komité bak de viktige komitémerknadene.

Deltakelse i utenlandsoperasjoner er et viktig og integrert element i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og stadig flere av Forsvarets medarbeidere vil i framtiden ha gjennomført tjeneste i utlandet. Både internasjonal solidaritet, kampen mot terror og hensynet til norsk sikkerhet tilsier at Norge må være en aktiv samarbeidspartner i internasjonal krisehåndtering. Bidrag til internasjonal krisehåndtering må ikke gå ut over evnen til å forsvare norsk territorium – det tror jeg det er bred enighet om. Norges utenrikspolitiske profil og vårt bidrag til internasjonal krisehåndtering har betydning for Norges sikkerhetspolitiske situasjon.

Vi i Senterpartiet mener at norsk militært og sivilt personell i større grad enn tidligere må stilles til rådighet for operasjoner under ledelse av FN. Det skal også være slik at i den grad Norge deltar i NATO-operasjoner under alliansens og utenfor alliansens område, skal dette skje på oppdrag av FN med bakgrunn i et klart FN-mandat.

Senterpartiet vil bedre ettervernet for veteraner. Dette er helt nødvendig ut fra ambisjoner om å kunne stille opp med styrker i utenlandsoperasjoner.

La meg så få lov til å rette oppmerksomheten mot enkelte av de utmerkede merknadene som komiteen har kommet med. Senterpartiet deler komiteens og Regjeringens syn om at Forsvaret skal være en attraktiv og trygg arbeidsplass som på en god måte ivaretar medarbeiderne og deres mulighet til å ha et mest mulig normalt familieliv. Gjennom det påhviler det samfunnet og Forsvaret et klart ansvar for å ivareta personellet som sendes ut i utenlandsoperasjoner. Adgangen til å beordre personell til tjeneste i utlandet medfører derfor, etter komiteens og Senterpartiets mening, et særlig ansvar for norske myndigheter.

Senterpartiet er glad for å kunne konstatere at norske soldater som deltar i operasjoner under særdeles krevende forhold, er godt forberedt, og at vi holder et godt nivå på kvaliteten i det arbeidet som gjøres.

Komiteen er opptatt av at fasen før personell reiser ut, er viktig med tanke på å forebygge skader og sykdom samt å legge til rette for en best mulig gjennomføring av utenlandsoppdraget. Dette er Senterpartiet enig i, og vi er glad for at det understrekes.

I tillegg til det som jeg her har nevnt, vil vi igjen understreke at legitimiteten til oppdraget er viktig for personellets sikkerhet og evne til å løse oppdrag. Komiteen mener det er viktig at norsk deltakelse i utenlandsoperasjoner skal være helt klart forankret i et tydelig FN-mandat eller annet anerkjent folkerettslig grunnlag.

Det var med en viss skuffelse jeg for bare noen dager siden leste et oppslag i en herværende avis hvor det ble pekt på en soldats manglende inngripen overfor en situasjon som stod beskrevet, nemlig vold i en familie. Det ble slått opp på en slik måte at det virket som våre soldater ikke gjorde den jobben de burde gjøre. Derfor var det uhyre interessant å se en kronikk i Dagbladet i dag, der en major ved Luftkrigsskolen i Trondheim går gjennom saken og belyser den, og viser at den har andre tungtveiende sider som må ivaretas. Skal vi la pressen fritt få lov til å forme meninger som igjen gjenspeiles i folket, eller skal vi ha et organ som i alle fall kan være med på å skape en debatt?

Og så helt til slutt: Det er sagt at man skal sette i gang et prosjekt hvor Regjeringen ønsker å videreutvikle et opplegg for hjemkomstfasen. La meg få lov til å nevne Viken senter i Bardu kommune som nettopp har den muligheten til å kunne gi et tilbud til soldater som kommer hjem, og som har opplevd traumer. La oss ha det in mente at man kan videreutvikle det gode samarbeidet som nettopp er mellom kommunen og senteret og Forsvaret.

Odd Einar Dørum (V) [17:44:47]: Jeg vil også gi ros til Regjeringen for at vi har fått en samlet og bred sak om dette.

Så vil jeg knytte noen kommentarer til det at vi har fått det på Stortingets bord og til behandling.

Det avgjørende nå er hva som skjer i videreføringen og fortsettelsen. Jeg har et sterkt råd å gi til statsråden. Basert på at Forsvaret tar ansvar, i hvert fall ett år, må Forsvaret, for at hele det norske samfunnet skal stille opp, enten det gjelder helsetjenester eller hva det er, sette seg i førersetet.

Jeg har selv vært statsråd i seks og et halvt år. Jeg hadde ansvaret for å sørge for å gjøre noe med vold i nære relasjoner. Justisdepartementet måtte sette seg i førersetet for det. Jeg kan betro Stortinget og forsamlingen her at det tok en stund før kulturene satte seg overalt. Men hvis man bare lager en handlingsplan, flyter det ut. Så feltarbeidende sosionom Odd Einar Dørum, stortingsrepresentant Odd Einar Dørum og Odd Einar Dørum, stortingsrepresentant med statsrådserfaring, snakker nå med stor tyngde. Hvis dette skal bli noe, må man gjerne kalle handlingsplanen et prosjekt, slik at alle skuldre senker seg, og roen og freden senker seg rundt regjeringsbordene og hvor det måtte være. Men det må ikke være noen tvil om at det er Forsvarsdepartementet som leder det.

Jeg sier det med den styrken fordi jeg var til stede på en av de to samlingene vi har hatt med veteraner. Det var på Det Åpne Teater, hvor generalinspektøren for Hæren Robert Mood, som senere har fått en annen sentral jobb for det norske samfunnet – jeg holdt på å si at han ville vært min favorittsosialarbeider – snakket som en person som tok ansvar, og snakket så klokt at jeg skjønte at det var en person som ville kunne mobilisert osv.

Du kan selvfølgelig ikke kommandere deg fram til gode løsninger, men alle vet jo at veteranenes situasjon ikke forstås av de fleste. Det forstås av dem det gjelder, og resten av samfunnssystemet forstår det ikke uten videre, på samme måte som resten av samfunnssystemet ikke forstår kamp mot tvangsekteskap, mot kjønnslemlestelse – uten sammenligning for øvrig; det blir for spesielt. Da må noen sette seg i mobiliseringsrollen. Jeg er ikke i tvil om at det er Forsvarsdepartementet som må ta den rollen, både fordi man er nær dem det gjelder, og fordi man etter min mening nå dokumenterer at man vil ta grep, og at man dokumenterer at man har empati. Begge delene trengs.

Jeg var også på et utmerket møte hvor flere av oss som er representanter her i huset, traff veteraner på Bærøya. Jeg er ikke tvil om at det er den måten man må ta grep om dette på, slik at det blir noe i oppfølgingen. Så handlingsplan er utmerket, men la handlingsplanen også bli noe tidsbestemt noe, hvor kulturer settes.

Jeg får avslutte analogien med kamp mot vold i nære relasjoner. Det første året man skulle gjennomføre det med politiet, måtte man purre, andre året måtte man mase litt, og tredje året måtte man adgangsregulere. Det er slik at når det først kommer trykk i en struktur, vil det bære seg. Men veteranene fortjener at det trykket forplanter seg ut i de sivile samfunnsstrukturer.

Så kan jeg også på samme måte gjerne anbefale Viken-senteret i Målselv som et utmerket sted som man kan bruke, og som man bør ta vare på.

Så vil jeg gi to veldig korte kommentarer til.

Det har vært en viss debatt – intelligente innlegg fra ledende folk i Forsvaret, vil jeg si – om at når vi nå er ute i en situasjon i verden, og hvor man gjør ting som ikke er kjent for de fleste i samfunnet, må samfunnet gi en type anerkjennelse, slik at man får en type kultur som gir anerkjennelse, istedenfor at man får en slags leiesoldatkultur på innsiden av en gruppe. Det var en oberstløytnant som skrev om dette forleden. Det var meget innsiktsfullt skrevet. Det er fint. Jeg regner med at når folk kommer tilbake fra tjeneste, blir de tatt imot. Men det må være litt stas rundt det. Vi blir ikke militarister i Norge selv om vi hedrer og ærer noen som gjør noe. Vi kommer med flagg på anarkistisk norsk vis når noen har vunnet en medalje i OL eller noe. Forsvaret har ikke det løsslupne anarkiet, og du trenger ikke å ha paraden på Champs-Élysées – hvor jeg har stått en gang og hatt en veldig rar følelse ved å stå der – men det er noe imellom. Det er noe med å ta imot folk med verdighet og med stil og takke av, slik at man føler at man er sett og anerkjent. Jeg har behov for å si det, og jeg tror det er en god innsats for å forebygge, slik at man unngår noen av de kulturene som vedkommende offiser skrev om.

Til slutt: Når det gjelder den erstatningen som folk skal få, gitt at det er objektive grunner for, er Venstres holdning kort og enkel: Reglene må være like for alle, uansett om de begynte nå eller da. Det må ikke skapes et skille i veterangruppen. Der må man rett og slett bare skjære gjennom og sørge for at det er de 65 G-ene som gjelder. Vi setter nå en kultur hvor vi skal kunne bære framtidige utenlandsoperasjoner. Vi skal gjøre det på en sunn måte, med basis og ryggrad i det forsvaret vi har.

Men jeg vil slutte der jeg begynte. Jeg vil rose departementet for at de legger fram en skikkelig jobb, og det gir et godt utgangspunkt for videre arbeid.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [17:50:08]: Det å ta vare på veteranene etter utenlandsoppdrag har vært et satsingsområde for vår regjering. Deltagelse i utenlandsoperasjoner er, som det har vært sagt av flere her, en del av den norske forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det er jo også en kjensgjerning at stadig flere av Forsvarets medarbeidere har utenlandstjeneste. Gjennom sin innsats har Forsvarets personell bidratt til å skape fred og stabilitet ute, og dermed også trygghet og sikkerhet for oss hjemme. Det betyr at når vi sender våre kvinner og menn ut i konfliktområder, påhviler det oss et stort ansvar, og de skal være trygge på at vi tar vare på dem når de kommer hjem.

I stortingsmeldingen blir det gitt en helhetlig gjennomgang av de ordninger og tiltak som er gjennomført i denne perioden, og de tiltakene som er nye. Jeg har lyst til å legge litt vekt på det, fordi det er tiltak på mange områder. Representanten Petersen snakket litt om det internasjonale samarbeidet. Det er også et av de tiltakene som er nye, og som jeg er helt enig i vil være viktig og riktig, og også skape forståelse for det som blir gjort for veteranene. Jeg må også si at med denne meldingen tror jeg ikke vi fra norsk side behøver å stille oss bakerst i køen, for dette er et arbeid som ikke så veldig mange har tatt tak i, også når vi ser internasjonalt. Men veldig mange regjeringer og veldig mange land er opptatt av dette og står oppe i den samme situasjonen.

Her trengs det tiltak ikke bare på Forsvarets område, men på tvers. Derfor er det viktig at vi lager denne handlingsplanen, nettopp for å få fanget opp de samfunnssektorene som er under flere departementers område. Det er også derfor det står, slik at vi skal vite hva vi gjør, både når det gjelder forskning og når det gjelder samarbeid, enten det er samarbeid med helsevesenet eller med Nav. Meldingen heter jo «før, under og etter» operasjoner. Vi skal ta vare på personell før, under og etter operasjoner, så forberedelsesfase og etterfase er viktig.

La meg også si et par ord om den proposisjonen som skal behandles i Odelstinget litt senere, siden flere har vært inne på den. Det er helt riktig at den opprinnelig var lagt ut med et objektivt ansvar både fremover i tid og bakover. Men det har vært en høring. Vi har sett på dette i sammenheng. Vi har kommet til at det er riktig å ta et objektivt ansvar fremover i tid. Vi tar et fullstendig ansvar når vi tar et objektivt ansvar. Det å ta et objektivt ansvar bakover i tid er mer krevende. I tillegg er vi nødt til å se på dette i et helhetlig perspektiv, i sammenheng med andre grupper. Det som også er en utløsende faktor, og som gjør at det er en litt annen situasjon i dag enn det var tidligere, er at beordringsplikten er kommet inn, slik at de som er i Forsvaret i dag, ikke kan unndra seg tjeneste. Den er ikke frivillig lenger, alle må reise ut.

Viken senter og andre steder som har vært nevnt, kan være veldig gode institusjoner å samarbeide med, fordi en viktig del av denne planen er oppbyggingen av et psykisk helsetilbud til veteranene. Når vi har falt ned på ett års oppfølging i loven, er det også fordi det ble sagt av vår fagmyndighet at dersom man følger opp soldatene godt etter at de er kommet hjem, kan veldig mye gjøres det første året. Men vi skal ikke være firkantete når det gjelder å gi helsetilbud. Forsvaret skal ikke avvise noen, men vi skal ha et godt samarbeid også med det sivile helsevesen.

Jeg er veldig glad for at det er bred enighet og rosende ord til Regjeringen for dette arbeidet. Jeg hørte på Kristelig Folkepartis innlegg med en viss interesse. Veldig mange av de gamle sakene vi nå skal rydde opp i, er 30 år gamle saker. Det har vært mange regjeringer som har kunnet ta tak i dette. Jeg vil bare nok en gang si at vi har jobbet med dette i hele min tid som forsvarsminister.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Einar Dørum (V) [17:55:28]: Jeg tok replikk for å spinne videre på en tråd. Min unge sønn sa en gang til meg, etter å ha avtjent sin verneplikt på Bardufoss: Fatter'n, du ville ikke hatt lyst til å bli forsvart av dem som hadde stor glede av å være der, det var alle vi andre som gjorde det normalt, som gjorde det greit. Det var en type sosial stabilitet i bredden i det norske forsvaret.

Jeg er opptatt av hvordan vi nå klarer å få til den bredden i en ny situasjon, med veteraner ute. Derfor tror jeg at vedkommende oberstløytnant som jeg siterte fra talerstolen, som skrev om hvordan vi kan anerkjenne folk, med det er med på å forebygge at vi ender opp i situasjoner som ender i sikkerhetsfirmaer eller hva det er.

Jeg tok ordet fordi jeg gjerne vil høre statsrådens tanker om hvordan vi kan vise respekt og anerkjennelse, slik at man blir sett, fordi det blir en stor kontrast mellom det å stille opp og risikere mye – og så gjelder det å finne de kloke formene å bli sett på. Så jeg oppfordrer rett og slett statsråden til å tenke litt høyt om dette i stortingssalen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [17:56:27]: Det at vi lager meldinger og setter fokus på veteranarbeid, det at vi sier at en veteran er en som pr. definisjon har vært ute i utenlandstjeneste – derfor har vi veteraner som bare er noen og tjue år, og vi har veteraner fra den annen verdenskrig, men de er pr. definisjon veteraner – det er det aller viktigste.

Så er det ulike måter å anerkjenne på. Vi har selvfølgelig det økonomiske. Det å ordne opp i saker for folk som har slitt, og som kanskje har saker som ligger i rettsvesenet, er en viktig måte å anerkjenne på. Og så er selvfølgelig også det å gi heder og utmerkelser en viktig del av det som Regjeringen jobber med, og som vi kommer til å jobbe videre med.

Odd Einar Dørum (V) [17:57:26]: Statsråden svarte så utmerket at jeg gjerne vil fortsette resonnementet. Jeg omtalte fra talerstolen hva som skjer når våre sportshelter reiser ut og kommer tilbake: Jeg vet at Forsvaret gjør noe, men jeg synes man skal tenke over noe man kan gjøre for å vise anerkjennelse sosialt. Jeg forventer ikke å få svar her og nå, men jeg tror det vil være en meget klok handling. Du reiser ut, du kommer tilbake: tusen takk, lykke til! Jeg mener det er god folkeskikk her i landet.

Jeg har vært med i andre deler av mitt liv på å gjøre det overfor frivillig redningsarbeid. Jeg har f.eks. selv, som statsråd i tidligere deler i mitt liv, etter en redningsoperasjon vært hos 330-skvadronen f.eks. på Sola og hørt hva de har hatt å si, for de hadde noe å si. Så det er det å tenke de kloke tingene som jeg gjerne vil høre statsrådens videre resonnement om, og da skal jeg ikke ta noen flere replikker.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [17:58:29]: Noe av dette gjøres, men vi kan sikkert bli bedre. Jeg er ikke i tvil om at vi kan blir bedre både på det å ta imot soldater når de kommer hjem, og på alle de andre tingene som omhandles i meldingen.

Jeg skal ta representanten Dørums innspill med meg og se hva mer vi kan gjøre ut av det. Det er klart at å synliggjøre dette i media, snakke om veteranene, slik at folk får kjennskap til denne virksomheten og den store jobben som jeg er utrolig stolt av at soldatene våre gjør, er en viktig del. Men jeg skal ta innspillet med meg og se på hvordan vi kan gjøre enda mer stas på veteranene når de kommer hjem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Bendiks H. Arnesen (A) [17:59:36]: Deltakelse i utenlandsoperasjoner er en viktig og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og det er en naturlig del av Forsvarets virksomhet. Alle de kvinner og menn som har deltatt i og er ute i slik tjeneste, har gjort og gjør en imponerende jobb for landet og for det internasjonale samfunn. Veteranenes situasjon må tas på det største alvor – og fra Stortingets side må vi lytte særlig til veteranenes tilbakemeldinger om arbeidsforhold og forholdene etter endt tjeneste.

I denne stortingsperioden har det vært satt et meget sterkt søkelys på veteranenes situasjon, og jeg mener at vi har kommet et stort skritt videre med å bedre forholdene for våre veteraner. Og også jeg vil rose statsråden for de mange initiativ hun har tatt i denne sammenheng.

Med den foreliggende stortingsmeldingen tar vi nye grep for å gi norsk personell nødvendig opplæring, oppfølging og anerkjennelse for deres innsats. Med dette gir vi også økt forutsigbarhet og trygghet for personellet og deres pårørende.

Jeg oppfattet høringen som meget positiv. Og etter det jeg kan minnes, var det bare én høringsinstans som mente at meldingen av forsjellige grunner burde sendes tilbake til Regjeringen. Så her har nok jeg og representanten Sahl noe forskjellig oppfatning. Som politikere må vi også gjennom våre vedtak bidra til å skape større forståelse i alle deler av samfunnet for det spesielle oppdraget det er å gjøre slik tjeneste, og for de behov som er knyttet til oppfølging i ettertid. Derfor kreves det også et godt samarbeid om disse forholdene på tvers av samfunnssektorene for å ivareta dette personellet.

Soldatene ser ofte tilbake på tjenesten som en viktig erfaring, men risikoen og sterke opplevelser kan også sette meget dype spor. Derfor har disse menneskene krav på en god oppfølging både under og etter endt tjeneste. Her må de aller beste tilbud bli tilbudt, og jeg vil også framheve Viken senter i Troms som et godt tilbud for dem som trenger slik hjelp i etterkant.

Jeg føler stor takknemlighet for den innsatsen som gjøres fra dette personellets side, og jeg mener at vi hele tiden må ha et våkent øye for forbedringer og tiltak som er nødvendig for å gi disse menneskene best mulig tjenesteforhold og tilværelse som veteran.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Roar Bredvold (FrP) [18:03:02]: Jeg har gjennom mange år – spesielt de siste årene – hatt mange samtaler med og henvendelser fra deltakere i utenlandsoperasjoner, gjerne kalt veteraner, og derigjennom fått en forståelse for de problemer, både store og små, de ofte får. En del får senskader av varierende art og omfang. Disse kan komme med én gang, eller om f.eks. ti år. Grunnen til at jeg sier dette er for å belyse at verken en stortingsmelding eller en odelstingsproposisjon kan lages for å tilfredsstille alle de mange jenter og gutter – til det er denne saken for stor og ikke minst komplisert. Men det er å tro og ønske at det et stykke på vei, kanskje et stort stykke, er en hjelp til dem som var villig til å ofre alt – og noen selve livet – for troen på fred.

Det er viktig at de som reiser ut, er de som er best egnet for det. Det er viktig at treningen før de reiser er tilstrekkelig og god nok. Det er viktig at tjenesten der nede er tilpasset det de reiste for å gjøre. Det er viktig at utstyret de har, som bl.a. nok sikkerhetsutstyr, f.eks. pansrede biler, er i riktig antall og gode nok. Det er viktig at de blir debrifet i stor nok grad når de kommer tilbake – og ikke minst takket. Det er viktig at antall perioder hjemme blir mange nok – ikke én til én, som enkelte spesialister opplever, eller én til tre, som er ganske vanlig, men det ønskelige er én til fem.

Avslutningsvis: Det er viktig at ettervern er på plass, med alt det det innebærer, med hensyn til f.eks. helse og økonomi.

Jeg vil for øvrig rose alle dem som roses bør for at Krigsinvalidehjemmet ved Kongsvinger igjen er et sted hvor veteraner kan møtes. Slike samlingssteder er svært viktig – og langt viktigere enn de fleste tror. Ellers vil jeg takke alle dem som nettopp var villig til å ofre livet i fredens tjeneste. Deres innsats står det stor respekt av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.