Sakene 7-9 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Marthinsen (A) [11:32:43] (ordfører for sak nr. 9): Da vi inngikk klimaforliket vinteren 2008, var det en del som var bekymret for at den norske klimadebatten ville bli lagt død. Vi sa den gangen at det var utrolig viktig at enighet om felles målsettinger og tiltak ikke måtte bli en sovepute. Så jeg er glad for enhver anledning vi får til å diskutere klimapolitikk i denne salen – og det er i og for seg en honnør til alle forslagsstillerne bak de tre forslagene som vi har til debatt nå. Vi hadde en god anledning til det i forbindelse med den klimapolitiske redegjørelsen, og jeg mener det er svært bra at vi nå får årlige rapporteringer om status for klimaarbeidet i Norge, og jeg håper at det vil bli en veletablert institusjon i Stortinget.

Klimaforliket skal revideres, og det skal skje i lys av ny kunnskap om klimaendringene, at ny teknologi blir tilgjengelig. Det vil skje i lys av hva slags forpliktelser vi vil få i forbindelse med implementeringen av fornybardirektivet, og ikke minst hvordan en ny global klimaavtale vil bli seende ut.

Den jobben som er satt i gang i SFT i samarbeid med SSB, Statens vegvesen, Oljedirektoratet og NVE, med Klimakur, kommer til å bli uhyre viktig. Det skal gi et utgangspunkt for de nye drøftingene om klima, som et nytt storting vil måtte gjøre. De har fått frist på seg til november, og meningen med Klimakur er at man skal snu alle steiner, se på alle tenkelige og utenkelige virkemidler, regne ut hvor effektive de er, og hvor mye de koster. Det er nesten så jeg blir litt misunnelig på dem som skal gjøre den jobben.

I 2010 skal vi vurdere klimaforliket på nytt. Da er vi midtveis i Kyoto-perioden, og slik sett er det en veldig naturlig mellomstasjon.

Dette gjør at vi har en plan, og det er selvfølgelig en plan som forplikter. Det er en plan som dekker alle utslippssektorer og alle underliggende etater, og de følger selvfølgelig opp de klimaforpliktelsene som Norge har, de målene som vi har satt for oss selv. Det skjer gjennom tildelingsbrev, og det skjer gjennom styringsdialog. Om man velger å kalle det en plan eller en masterplan, har ikke, slik jeg ser det, annet enn språklig interesse. Når det er sagt, er det jo avgjørende viktig at vi klarer å holde liv i diskusjonen om hva det er som skal revideres, hvordan eventuelt nye mål skal se ut, og ikke minst hva slags tiltak vi skal satse på. Jeg tror det blir viktig å se på balansen mellom bruken av markedsbaserte virkemidler og mer direkte styring, mellom hva vi skal gjøre ute, og hva vi skal gjøre hjemme, og hvor raskt vi skal bevege Norge i retning av et lavutslippssamfunn.

Det skjer mye på transportsektoren – med hydrogen, bio og el. Vi har en historisk jernbanesatsing. Det skjer ting på bygg, med innskjerping av byggeforskrifter, utvikling i retning av passivhus, bruk av fjernvarme, energieffektivisering. Vi bruker mer penger på fornybar energi enn noensinne. Men så vil det jo alltid være slik at man kan gjøre mer, bevege seg raskere enn vi gjør i dag.

Ett av de forslagene som vi har til debatt i dag, handler om kollektivtrafikk og utslippsnøytrale drivstoff. Det er selvfølgelig slik at vi skal gjøre mye for å stimulere til at det tas i bruk mest mulig alternativt drivstoff f.eks. i busser. Det finnes veldig mange gode prosjekter på det rundt i Norge. Ett av dem skjer her i Oslo, hvor man etter hvert har fått en ganske stor bussflåte som går på biodrivstoff. I forhold til personbiler er det relativt enkelt å fase inn alternativt drivstoff f.eks. på en bussflåte, fordi man ikke trenger den samme infrastrukturen. Det holder å sette opp en hydrogen- eller biopumpe i forbindelse med en bussgarasje.

Men det er også viktig å ta med seg at noe av det mest effektive vi kan gjøre for å få utslippene fra transportsektoren ned, er at flere kjører buss og bane og færre kjører bil. Da må vi være forsiktige med å stille krav til kollektivtrafikken som ikke står i samsvar med de kravene som vi stiller til privatbiler, at vi ikke påfører kollektivtrafikken veldig høye kostnader, som gjør at kollektivtilbudet blir dårligere og dyrere. Det er en balansegang vi er nødt til å finne, for et kollektivtilbud som svekkes, med færre avganger og med høyere priser, vil ikke bidra til å ta oss i riktig retning. Det vil ta oss i feil retning.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:37:34]: Forslagene åpner litt for en klimadebatt, men jeg tror heller vi skal gå inn i de enkelte temaene. Overordnet representerer, eller reflekterer, forslagene en aldri så liten misnøye fra forslagsstillerne med Regjeringens oppfølging av klimaforliket. For en som ikke var med på klimaforliket, er i hvert fall det en nøytral observasjon. Hvis en hører på folk som Jørgen Randers, f.eks., som leder Lavutslippsutvalget, er det en berettiget kritikk. Hans gjennomgang for noen måneder siden av Regjeringens klimapolitikk viser at en i liten grad når de målene en har satt seg. Jeg håper likevel at disse forslagene som nå er fremmet, viser at det vil være mer fokus på debatt om hvilke tiltak som virker, og at en i mindre grad vil ha en debatt om å konkurrere om store målsettinger.

Miljøvernministeren begynner å feilsitere og prøver å svartmale Siv Jensen. Det Siv Jensen sa på CC9-konferansen, var at debatten om føre var, om behovet for å være føre var, er vi ferdige med. Alle er enige om at vi skal være føre var, derfor trenger vi ikke diskutere det. Det vi skal diskutere, er tiltak. Jeg har ingen tro på at miljøvernministeren kommer til å ta den forklaringen og la være å mistolke Fremskrittspartiets påstand i framtiden. Det ser vi òg i forhold til den svovelpredikantdebatten som har vært. Statsråden synes det er en ære å bli kalt svovelpredikant. Det viser hva slags innstilling han har til saklighet i klimadebatten, dessverre.

Jeg blir òg litt oppgitt over en debatt om hvem som har de beste politiske målsettingene i 2020, all den tid vi har en Kyoto-forpliktelse som en i Norge ikke vil være i stand til å innfri uten store kvotekjøp i utlandet. Det burde være mer interessant å diskutere hvordan vi faktisk kan innfri de forpliktelsene vi har, framfor hele veien å ignorere dem og løse dem med kvotehandel, og så ta på seg enda større forpliktelser i 2020, og ikke minst i 2050.

Jeg tror det er viktig at vi sørger for at vi i klimadebatten framover diskuterer hvilke tiltak som kan stimulere husholdninger og næringslivet til å gjøre miljøvennlige prioriteringer. Vi må i liten grad bruke pekefingeren og tro at det hjelper. Jeg er veldig glad for at statsråden selv i debatten om stimulans til kjøp av miljøvennlige biler, fokuserte på kost–nytte-verdi. Det gjør jo òg at tilnærmingen til CO₂-rensing på Kårstø og en del andre slike prosjekt må evalueres, slik at vi faktisk bruker pengene på de klimatiltakene som gir mest nytte. Så langt har man ikke lagt fram en eneste kost–nytte-vurdering fra Regjeringen når det gjelder Kårstø. Men jeg er glad for at Regjeringen selv har sett galskapen i prosjektet og skrinlagt det i sin nåværende form.

Jeg håper òg at vi i større grad kan få en debatt om hva slags markedsbaserte ordninger som virker. Alle på Stortinget var enige om at grønne sertifikat var en ordning som vi ønsket, men vi har altså endt opp med en byråkratstyrt subsidieordning. Jeg håper at vi kan få en debatt om hvordan en kan bruke skattesystemet til å stimulere folk til å gjøre miljøvennlige investeringer i huset sitt, istedenfor at en må være søknadsberettiget i Enova og kunne fylle ut en masse skjema. Slik vi har vært inne på i debatter før, og som òg et av forslagene her går på, tror jeg det er viktig med utslippsfri transport. Her går en på offentlig transport. Jeg mener en må se helheten i dette, og derfor vil det være feil å vedta Høyres forslag. Men en burde satt det i en større sammenheng for å få med den miljøvennlige delen av privatbilismen.

Men jeg blir litt overrasket – og egentlig litt begeistret – for den måten jeg ser at SV avviser forslagene til Høyre på. De argumenterer akkurat som Fremskrittspartiet har gjort i alle andre saker, men vi har fått kritikk nettopp fra SV når vi spør om det er nok biodrivstoff til å innfri de målsettingene Regjeringen setter seg. Tidligere har Fremskrittspartiet alltid blitt avvist med at vi er miljøbøller som i det hele tatt tenker den tanken. Nå brukes den mot Høyres forslag for å slippe å forholde seg til det. En argumenterer òg fra SV med at et slikt forslag ville ha påført kollektivsektoren store kostnader. Men hva slags kostnader en påfører industri, næringsliv, private husholdninger og privatbilister med sine andre forslag, det har aldri SV tatt opp noen gang. Da synes jeg at argumentasjonen fra SV egentlig er helt korrekt. Men når SV bruker den i akkurat denne saken her, vitner det likevel om at de ikke ønsker at eksterne forslag egentlig skal bli en del av en klimapolitikk fra Regjeringens side. Jeg håper at SV nå følger denne linjen, når de en gang gjerne forsøker å sette ut i livet forslaget om å forby salg av bensin- og dieselbiler fra 2015.

Helt avslutningsvis vil jeg vise til at elbiler ikke nødvendigvis er utslippsfrie. Det er avhengig av hvordan elektrisiteten er produsert. En vet at med den måten Regjeringen regner på, vil en elbil i Norge ha et utslipp på 60 g pr. km, mens en ny bensinbil har 90 g. En får ikke den dramatiske reduksjonen som miljøvernministeren har antydet.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:43:06] (ordfører for sak nr. 7): Det er tre gode forslag som regjeringspartiene nå planlegger å stemme ned. Det beklager jeg. Det er heldigvis et offensivt EU som også bidrar til en mer offensiv norsk klimapolitikk. Med klimaforliket er vi på rett vei. Vi ser f.eks. at EUs klimapolitikk nå er med på å pålegge Norge innen kort tid ganske betydelige utslippskutt som vi også vil se innen transportsektoren. Det gjør at jeg har tenkt å bruke min tid her til å snakke om Høyres eget forslag knyttet til mer miljøvennlig offentlig transport.

Fra 1995 til 2004 har man en biltrafikk for personbiler hvor man går ned 10 pst. i utslipp av CO₂ pr. kjørte km, og samtidig ser man at utslippene fra totalen av biltrafikken øker. Det gjør igjen at det er lett å trekke slutningen at man har kommet svært kort når det gjelder å introdusere nye mer miljøvennlige og ikke minst nullutslippsløsninger innenfor privatbilismen. Det forslaget Høyre nå fremmer i Dokument nr. 8:71 for 2008–2009, er nettopp å se på det offentlige ansvaret knyttet til f.eks. bussflåten, som i dag stort sett er en offentlig kjerneoppgave i de aller fleste byer og fylker. Det forslaget tar opp i seg, er å få på plass så raskt som mulig en infrastruktur og ikke minst et tidspunkt for når alle nye busser bl.a. skal måtte kjøpes som kjøretøy som ikke utelukkende går på fossil energi.

Dette er ikke et dyrt forslag – man snakker om en infrastruktur som uansett vil komme på plass. Forskjellen i dag mellom en buss som går på f.eks. våtorganisk avfall – planen i Oslo er å få 250 stykker i løpet av et år eller to – eller for den saks skyld på elektrisitet eller hydrogen, og en buss som i dag går på diesel, er ikke spesielt stor. Miljøkvalitetene i en by som Oslo vil få dramatiske forbedringer dersom vi hadde sett dette forslaget vinne gjennom. Det er ytterst spesielt at statsrådens eget parti så til de grader går på banen i forhold til å stille krav til privatbilisme, men ikke ser at det offentlige har et minst like sterkt ansvar i forhold til sin transportflåte.

Dette hadde jeg forventet at et parti som ynder å kalle seg et miljøparti – som SV – faktisk hadde støttet, og at det hadde fått Regjeringens fulle tilslutning. Det er ikke dramatisk å si at i løpet av 2011 vil alle nye kollektivløsninger gå på andre enn 100 pst. fossile drivstoffkilder. Vi vet likevel, slik som også oppfølgingen av klimaforliket viser, at man bygger opp f.eks. ladestasjoner for privatbiler. Jeg mener det burde være en selvfølge at man hadde de samme mulighetene innenfor offentlig transport i tillegg.

Hvis vi har et internasjonalt perspektiv på dette, er dette forslaget ikke blant de mest offensive i det hele tatt. Vi ser at i New York har borgermester Bloomberg sagt at i løpet av 2010–2011 skal samtlige av byens taxier, som – hvis jeg ikke husker feil – er om lag 13 000, gå utelukkende på andre drivstoffkilder enn de fossile. Med andre ord: Det er politisk vilje som bør ligge til grunn når det er politisk styrte rammevilkår kollektivbransjen forholder seg til. Det gjør at hele SVs argumentasjon knyttet til deres offensive og også interessante forslag om privatbilisme settes i et beksvart lys når det gjelder deres avvisning av dette forslaget nå.

La meg avslutningsvis ta opp alle forslag i alle de tre sakene hvor Høyre er medforslagsstiller eller stiller forslag alene.

Presidenten: Representanten Peter Skovholt Gitmark har tatt opp de forslag han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:48:22] (ordfører for sak nr. 8): Det blir noen repetisjoner underveis her, og det er jo litt variasjoner over samme tema. Men det er bra at det er en aktiv opposisjon som ønsker at vi skal få en omlegging i retning av en mer miljøvennlig veitrafikk. For det er jo som vi skriver, alle unntatt Fremskrittspartiet: Veitrafikken utgjør en betydelig del av den økninga som er av klimagassutslipp og for så vidt også andre nasjonale og internasjonale utslipp som vi har å slite med. Så vi er nødt til å sette i verk drastiske tiltak.

Nå har vi satt i gang et arbeid fra regjeringshold for å se på hvordan vi kan følge opp målsettingene i klimaforliket om at vi skal redusere utslippene våre i Norge med mellom 15 og 17 millioner tonn, og at minst to tredjedeler skal tas nasjonalt. Det er klart at vi vil få en del utfordringer framover i forhold til disse målsettingene, fordi FNs klimapanel påpeker at alle land er nødt til å gjøre drastisk mye mer enn det som egentlig ligger for oss i det norske klimaforliket, og som ligger andre steder, sjøl om det er rimelig ambisiøst i forhold til mye annet internasjonalt.

Vi vil også se endringer i transportpolitikken som følge av EUs klimapolitikk, og en del av det som skjer der, er veldig bra – ikke minst i forhold til å få opp ny fornybar energi. Det beste vi kan få til, er å få elektrifisert størstedelen av bilparken, og etter hvert kan vi kanskje se hybridvarianter i kollektivtrafikken også, ikke minst i tungtrafikken. Der er det jo allerede i gang med å skje ting som er veldig spennende.

Flertallet, bestående av regjeringspartiene, viser allikevel til en del innvendinger mot det forslaget som ligger fra Høyres representanter. Blant annet frykter vi at den korte tidshorisonten som det legges opp til her, kommer til å svekke kollektivtilbudet og redusere andelen kollektivreiser. Det vil jo virke negativt, det er det motsatte av det vi ønsker å oppnå hvis vi vil få ned klimagassutslippene fra veisektoren. Vi sier at hvis det settes krav som ikke er mulig å nå, eller som vil påføre kollektivtrafikken betydelig økte kostnader uten å ha en plan for å kompensere det, vil det redusere tilbudet, og det vil svekke klimapolitikken. Nå kommer vi i de rød-grønne partiene til å jobbe for at vi skal få en fortsatt sterk økning i bevilgningene til kollektivtrafikken. Mitt håp er jo at også de borgerlige partiene, minus Fremskrittspartiet, vil jeg tro, vil ha en offensiv politikk for det. Men det kan vi jo ikke vite, og det vil være år til år-budsjetter som gjelder.

Vi frykter at et generelt krav om at nye kjøretøy i kollektivtrafikken skal være utslippsfrie fra 2011, ikke vil fungere etter hensikten. På kort sikt vil dette i hovedsak kreve storstilt bruk av biodrivstoff. Det er usikkert om det vil være tilstrekkelige mengder tilgjengelig biodrivstoff som tilfredsstiller bærekraftskriteriene – det er også noe som vi jobber med. Det er jo ikke slik at vi har en defensiv holdning til det. Vi ønsker å ha en offensiv holdning til akkurat det å få på plass bærekraftskriterier.

Det er også nødvendig, sier vi, med en overordnet vurdering av hvor de begrensede mengdene tilgjengelig biodrivstoff skal prioriteres brukt. Men – og det er et viktig men – vi mener at det er riktig og viktig at offentlige myndigheter skal lede an i utviklinga av en mest mulig klimavennlig transport til lands og til sjøs, som jo er en annen veldig stor kilde til klimagassutslipp. Da har vi styrket, og vi vil styrke, bevilgningene til kollektivtrafikken. Vi ønsker å legge til rette for f.eks. biogassanlegg rundt omkring i landet. I mitt eget fylke, Vestfold, har de planer om et biogassanlegg, hvor de ønsker å få faset ut vanlig fossil diesel fra bl.a. busser og komme over på biometangass. Også fagforbundene har vært veldig pågående for å få til denne type løsninger, at man kjøper inn miljøvennlige busser i regi av det offentlige. Det er også i tråd med den politikken som Regjeringa legger seg på.

Det er viktig å få til en skikkelig infrastruktur og også tilrettelegge for at kollektivtrafikken kan komme fram. Dette diskuterte vi jo i stad, hvor statsråden påpekte veldig korrekt at vi kan få store problemer med kollektivtrafikken, i hvert fall hvis man legger opp til en politikk i tråd med Kristelig Folkepartis forslag, at såkalte miljøvennlige biler, fossilbiler med litt lavere utslipp, kan få lov til å bruke kollektivfeltet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [11:53:43]: Vi behandler et forslag fra Kristelig Folkeparti om at det bør utarbeides en egen energi- og klimahandlingsplan som har klimaforliket som en premiss.

Klimaforliket er et rammeverk, men det er få steg når det gjelder politiske virkemidler. Virkemidlene er dessverre ikke i samsvar med målsettingen, men det var så langt vi klarte å komme med Regjeringen i 2008. Derfor fremmer Kristelig Folkeparti dette forslaget, som i dag støttes av Venstre og Høyre.

Regjeringspartiene vil stemme dette forslaget ned, til tross for at statsråden skriver til komiteen at rapporten som Regjeringen vil gi Stortinget midtveis i den første Kyoto-perioden, vil «bli en fullgod energi- og klimahandlingsplan». Klimakur 2020 skal danne grunnlaget for halvveisrapporteringen i Kyoto-perioden, som også skal være en fullgod energi- og klimahandlingsplan. Det er mange navn på et stykke arbeid.

Brevet fra statsråden kan ikke leses på noen annen måte enn at Stortinget vil få seg forelagt en energi- og klimahandlingsplan om ett års tid, hvis velgerne vil, og hvis også Regjeringen holder det den har lovet. Dessverre vet vi på det siste området at den varslede energimeldingen er et eksempel på at alle de utfordringene som opposisjonen kom med i lang tid, skulle man komme tilbake til i den varslede energimeldingen. Nå ble aldri energimeldingen lagt fram. Til tross for at grunnlagsmateriell fra ulike faggrupper var bestilt og var under produksjon, ble aldri denne meldingen skrevet. Som vi husker, sa statsråd Terje Riis-Johansen at det var viktigere å ha en ryddig pult enn å ha overordnede nasjonale føringer fra Stortinget.

Kristelig Folkeparti mener at klimakrisen er vår tids største utfordring, og vi krever derfor at Stortinget både tar de overordnede diskusjonene, og at vi behandler de konkrete enkeltforslagene som må til.

Kristelig Folkeparti er ikke enig i at klimaforliket er fulgt godt nok opp i alle underliggende etater, til tross for eksemplene som statsråden har skrevet om i brevet til komiteen. Hvis vi ser på klimaforliket § 6-4, som går på Nasjonal transportplan, som vi skal behandle senere denne uken, sier vi i forliket at det skal legges fram et karbonbudsjett knyttet opp til større prosjekter som synliggjør de effektene prosjektene og planen som helhet vil ha for nasjonale klimagassutslipp. Da Nasjonal transportplan kom, var ikke det mulig å få til, var svaret fra statsråden – også med henvisning til det arbeidet som var gjort nedover i systemet.

Vi diskuterer mange saker nå, men jeg har lyst til å vise til et oppslag om Røkke i Dagens Næringsliv den 6. juni, der overskriften er: «Tjener to mrd. på flopp». Det er Kjell Inge Røkkes ambisjon å bygge seg opp på større oljevirksomhet. Denne saken er et godt eksempel på at vi trenger en klimavask, fordi, som det står:

«Men for at Røkkes oljesatsing skal bli en økonomisk suksess, trenger ikke Aker Exploration å finne olje i det hele tatt. Det sørger oljeskattereglene for.»

Det er bl.a. her – og sikkert en del andre steder – vi trenger en klimavask. Til tross for at SFT ikke mener det, er i alle fall dette et dagsaktuelt eksempel på at en klimavask hadde vært på sin plass.

Det forslaget som Høyre har fremmet om tiltak for å redusere klimagassutslippene fra offentlig transport, er et forslag som Kristelig Folkeparti støtter. Dette er et forslag som er i tråd med forslag vi har fremmet tidligere, bl.a. om at biogassbusser bør få en bedre støtteordning når det koster 500 000 kr å bygge om disse motorene. Slike busser har vi allerede i drift i Fredrikstad. Det har vi hatt fra 2001. Nå kommer Oslo etter, og vi hørte at det også er på trappene i Vestfold. Men det krever at vi også legger til rette med økonomiske ordninger, slik at det er lønnsomt for busselskapene å legge om til miljøvennlig drivstoff.

Erling Sande (Sp) [11:59:02]: Det er ikkje utan grunn at komiteen får så mange saker om klima og klimapolitikk til behandling. Rapportane frå IPCC er ikkje lysteleg lesing. FN sitt klimapanel skisserer ganske dystre framtidsutsikter om vi ikkje gjer dei tiltaka som må til for å redusere utsleppa.

Men i Noreg har vi eit særs godt utgangspunkt for å møte dei krava som vi blir stilte overfor. Vi har tent oss rike på ureinande fossil energi. Vi har både økonomiske musklar og moralsk plikt til å brette opp ermane og ta tak i det arbeidet som skal gjere ein forskjell i den globale klimadugnaden. Samtidig har vi lagt ei solid felles plattform her i dette huset gjennom klimaforliket. Det er eit forlik som nær alle dei politiske partia i Stortinget har stilt seg bak, og det gjer oss også godt rusta til å nå måla våre.

Sjølv om vi har eit sterkt utgangspunkt, skal vi ikkje ta lett på oppgåva. Jobben som står framfor oss, er formidabel, og vi må lukkast. Derfor må vi vere særs nøye med kor og korleis vi brukar energien vår.

Senterpartiet meiner at det er viktig å ha ein god kontroll med at dei nasjonale klimamåla blir nådde, for å sjå om vi må revurdere verkemidla. Denne oppgåva har Statens forureiningstilsyn allereie fått, og vi meiner at deira rapport vil bli eit viktig og godt nasjonalt energi- og klimaplanverktøy.

Derfor meiner vi at å utarbeide endå ein plan som i praksis viser det same som SFTs arbeid gjer, er bortkasta energi. Det same gjeld forslaget om å klimavaske norsk lovverk og administrative ordningar. Arbeidsgruppa Klimakur 2020 har allereie fått jobben med å gjennomgå tiltak og verkemiddel som kan redusere utsleppa. Statens forureiningstilsyn meiner at det ikkje er grunn til å setje ned eit utval som skal klimavaske lovverket no. Det er eit standpunkt som vi støttar.

I debatten om vrakpant tidlegare i dag har vi snakka om klimagassutslepp frå personbiltrafikken. I transportsektoren er det langt meir å ta tak i enn det. Utsleppa frå heile sektoren må ned, både frå offentleg og privat transport. Ingen former for køyretøy er freda frå kritiske klimablikk, anten dei går på land, i luft eller på sjø.

Ein auke i kollektivtrafikken på kostnad av personbiltrafikken er sentralt for å nå klimamåla. Ein meir klimavenleg kollektivtrafikk gjev endå betre resultat.

For å få dette til må kollektivtrafikken vere mest mogleg konkurransedyktig. Det er mange gode døme på det som blir gjort på dette feltet. Oslo kommune har sett av 10 millionar kr til bruk til hydrogenbussar i 2009. I løpet av eitt til tre år skal 100 bussar gå på biogass frå kloakkslam og matavfall. Fleire stader er det sett i gang endra drivstoffbruk i ferjesektoren.

Når det gjeld arbeidet med å få ned utsleppa frå offentleg transport, må prinsippet vere at vi søkjer å bruke den energien vi har, riktig – og at det blir brukt riktig energi på riktig plass. Skal ein krevje utsleppsfrie køyretøy i all offentleg transport i t.d. 2011, vil det mest truleg medføre at ein treng store mengder biodrivstoff. Dette er ikkje uproblematisk. Biodrivstoff kan, avhengig av kor det blir produsert, vere med på å fortrengje matproduksjonen, eller bidra til auka matprisar. Det er ikkje noko vi vil i ei verd der nær 1 milliard menneske svelt. Skal vi bruke biodrivstoff, er det naudsynt at det er produsert etter strenge berekraftkriterium. Slikt biodrivstoff er det ikkje uavgrensa mengder av. Derfor er vi nøydde til å tenkje oss grundig om kor vi skal bruke det biodrivstoffet som er tilgjengeleg, kor det har størst effekt, og kor det er størst ressurseffektivitet i bruken av det. Nokre typar framkomstmiddel er meir kresne enn andre.

Lat det ikkje vere nokon tvil. Senterpartiet meiner òg at den offentlege transporten må gjerast meir miljøvenleg. Vi trur berre ikkje at eit generelt krav er vegen å gå, så lenge vi ikkje veit at vi har dei nødvendige mengdene sertifisert biodrivstoff, og så lenge vi kan påføre kollektivtransporten utgifter som gjer han mindre konkurransedyktig. Dette er problem som må løysast med andre verkemiddel. Utnytting av avfall, og etter kvart kanskje i større grad kloakk og gjødsel, kan vere alternativ. På sikt kan hydrogen bli framtida sitt drivstoff, òg for denne typen framkomstmiddel.

Gunnar Kvassheim (V) [12:04:10] (komiteens leder): Vi har til behandling tre forslag som kan bidra til å nå de målene som vi har satt oss i klimaforliket. Det er forslag som vil konkretisere og skjerpe virkemiddelbruken i arbeidet med å nå de overordnede målene vi har satt oss.

Jeg registrerer at flertallet, dvs. regjeringspartiene, tviholder på eget opplegg og egen framdriftsplan. Resultatet er mindre trykk i klimaarbeidet, og det brukes lang tid på å nå målene. Samme respons har vi fått når Venstre har foreslått at vi skal ha et klimaforlik, og gå sammen de som var avtalepartnere i fjor. Det har Regjeringen sagt ja til, men først i 2010. Når regjeringspartiene skygger unna, vises det til klimaredegjørelsen som statsråden holdt for Stortinget. Jeg vil minne om at det var en lang og grundig redegjørelse, men helt uten ny politikk.

Den andre referansen er den gjennomgangen av virkemiddelbruken som SFT skal foreta. Regjeringen har bestilt den gjennomgangen fra SFT, og de skal levere sitt opplegg i høst. Dette innebærer at en har kastet bort verdifull tid òg på dette området. SFTs gjennomgang burde vært iverksatt umiddelbart etter at klimaforliket forelå. Vi har altså nok et område hvor det er dårlig tid, og hvor en nå bruker for lang tid.

Venstre vil stemme for forslagene, fordi de vil sette fart i klimaarbeidet og gjøre det mer konkret. Det er nå viktig å få statens underliggende etater til å forplikte seg til å være med på å nå de målene vi har satt oss for klimaarbeidet.

Det er viktig å få ned utslippene i transportsektoren. Jeg synes det er et godt tiltak å få alle nye busser fra 2011 til å benytte mer miljøvennlig drivstoff, og det kan være et bidrag til å nå de målsettinger vi har for å redusere utslippene i transportsektoren. Innen 2011 bør det ikke være noe problem å ha på plass det en trenger av sertifisert drivstoff, slik at en kan ta dette i bruk. Jeg synes i det hele tatt at regjeringspartiene er overdrevent opptatt av problemer og motforestillinger når disse forslagene belyses, i stedet for å sette trykk på å skape det rom som trengs for å ta det som framgår av disse forslagene, i bruk, og ha de tilgjengelige virkemidlene på plass.

Jeg synes òg det er viktig å få satt fart i arbeidet med å redusere utslippene fra ferje- og rutebåttrafikken. Bruk av mer miljøvennlig drivstoff her kan bidra til det.

I 2006 uttalte daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy at en var i gang med klimavask av lovverket for å avdekke om det var regler som hindrer gode beslutninger. Det er åpenbart ikke fulgt opp og gjennomført, og vi hører av foregående taler at nå skal en starte på den gjennomgangen som Helen Bjørnøy fortalte en var i full gang med i 2006. Bakgrunnen for at Venstre nå fremmer dette, er nettopp at Regjeringen ikke har fulgt opp det tiltaket hvor Helen Bjørnøy var offensiv. Vi mener det er viktig å få en gjennomgang av norsk lovverk, og foreslår endringer som gjør at klimahensyn kan ivaretas på en bedre måte. Jeg synes det er positivt at dette forslaget støttes av Høyre og Kristelig Folkeparti. Men også her viser Regjeringen til arbeidsgruppen Klimakur 2020. Det er for defensivt og bidrar til at viktig arbeid stopper opp. Jeg registrerer av disse forslagene at Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti framstår som mer utålmodige og mer offensive enn regjeringspartiene.

Jeg vil beklage at Miljøverndepartementet og flertallet har tatt så lettvint på forslaget om klimavask av regelverket. Opprinnelig nøyde en seg i sine merknader med å vise til miljøvernministerens klimaredegjørelse. Der ble ikke dette forslaget nevnt med ett ord. Da dette ble påpekt, kom det et nytt brev fra Miljøverndepartementet, hvor det het at saken ble, så vidt jeg husker, nevnt i et replikkordskifte. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende og for tynt til å kunne kalles et halmstrå. Vi opplever altså at miljøvernministeren, når han skal kommentere dette forslaget som ligger til behandling i komiteen, viser til en klimaredegjørelse som han skal holde. Når dette da ikke blir omtalt der, viser han til at det tilfeldigvis dukket opp i et replikkordskifte, noe han på ingen måte kunne vite og forutse da han sendte sitt første brev til komiteen.

Dette er lettvint og arrogant, og det viser manglende respekt for både forslagsstiller og komiteen. Enda verre er det at det viser at han tar lettvint på det som kunne ha vært et godt klimatiltak.

Statsråd Erik Solheim [12:09:12]: Den rød-grønne regjeringen har representert en fullstendig revolusjon i norsk miljøpolitikk, et taktskifte – eller hvilket ord man måtte velge å bruke. Etter mange års stillstand har vi begynt å løpe, og vi løper fort. Dette anerkjennes av hele verden, unntatt noen opposisjonspartier i Norge. La meg gi som eksempel: For en uke siden var jeg invitert til Den afrikanske unionens miljøvernministermøte. Jeg var den eneste ikke-afrikaner som var invitert dit, bortsett fra det danske vertskapet for København-møtet. Grunnen var selvsagt at afrikanerne oppfatter at Norge står for en helt særskilt offensiv miljøpolitikk som det er interessant å høre om.

La meg nevne et annet eksempel: I Washington for en måned siden holdt Robert Zoellick, Verdensbankens sjef – han kan ikke karakteriseres som noen rød-grønn eller venstreorientert politiker, han var en av Bushs gutter i det republikanske partiet og har tjent alle republikanske administrasjoner i USAs moderne historie – en «Bali Brunch». Tre ganger i løpet av sitt innlegg henviste han til et land eller en regjering. Alle tre gangene var det til Norge, ingen andre var nevnt.

Når jeg sier dette, er det fordi dette selvfølgelig har tatt opposisjonen litt på bakbeina – ikke Fremskrittspartiet, for Fremskrittspartiet står for en fundamentalt annerledes miljøpolitikk og vil egentlig ikke gjøre noe, og er derfor i en frontal opposisjon til den rød-grønne regjeringen. Men det har tatt Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti litt på bakbeina, fordi disse tre partiene ønsker mye av det samme som oss, men får det bare ikke helt til. Når Regjeringen setter utfor i hoppbakken, skal jeg ikke påstå at vi setter verdensrekord, men vi lander langt nede i bakken, mens opposisjonspartiene blir stående på tribunen og spør hvorfor vi ikke hoppet én meter lenger – istedenfor å være med på svevet og få til noe.

De forslagene som er lagt fram her, er veldig gode eksempler på det. Tre måneder før vi skal legge fram en veldig grundig gjennomgang av hele klimapolitikken, slik at Stortinget får et grundig materiale å vurdere dette på, skal vi gjøre akkurat det samme, med harelabb, uten å ha materialet, uten å ha det vitenskapelige belegget, uten å ha alle etatenes innspill. Det gir jo ikke mening. Forslaget om en masterplan som kommer her er jo det samme som Klimakur, det er bare et annet navn på det. Det er et forslag om å gjøre dette overflatisk tre måneder for tidlig, istedenfor å gjøre det grundig når Klimakur, dvs. masterplanen, kommer.

Forslaget om klimavasking av lovverket tok jeg opp med Miljøverndepartementet for mange måneder siden, og bad om en vurdering av det. Den klare vurderingen er den som er framlagt for Stortinget, nemlig at det ikke ligger en masse bomber i lovverket, men det er spørsmål om politisk vilje til å ta tak i de politiske utfordringene vi har. Det er med andre ord det Klimakur skal gjøre: få på bordet hva vi kan gjøre, hva kostnadene er ved det, og hvor store utslippsgevinstene er, slik at vi får en reell debatt om hva det er mest fornuftig å gjøre, altså hvor vi kan få gjort mest. Så både masterplan og klimavasking er i realiteten å be om å få Klimakur tre måneder før det kommer. Jeg foreslår at vi har tålmodighet til å vente på den grundige utredningen, istedenfor å ta den overflatiske.

Jeg har betydelig mer sympati for Høyres forslag om tiltak for kollektivtrafikken. Jeg vil bare si at når regjeringspartiene har vært skeptiske til dette forslaget, er det ikke fordi vi mener at det offentlige og det private ikke skal behandles likt. Tvert imot er vi enig i Høyres syn, at det må stilles større krav til offentlig virksomhet enn til private. Stat, fylkeskommune og kommune skal gå foran, og det må stilles større krav til oss enn det vi kan stille til den alminnelige borger. Staten skal bruke sin innkjøpsmakt, og staten skal være et forbilde. Vi er langt fra det på alle områder i dag. Det vi dog er redd for med forslaget, er å komme i en situasjon hvor man pålegger kollektivtrafikken formelle krav som gjør at de kan stilles i en dårlig konkurransesituasjon i forhold til biltrafikk, for det aller viktigste vi gjør, er å få flere mennesker over på kollektivtrafikk. Jo bedre vi lykkes med det, jo bedre lykkes vi med å redusere utslippene.

Men jeg deler Høyres ønske om at mest mulig av det som ligger i forslaget, altså overgang til nye og mer moderne drivstoff, kan skje. Vi skal være veldig påpasselige med å forsøke å tilskynde det på alle mulige måter, dog ikke ved å støtte dette forslaget, men ved å prøve å få til det samme i praksis. Vi deler ambisjonen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 7, 8 og 9.

(Votering, sjå sidene 3466 og 3467)