Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [21:54:20] (ordfører for saken): Følgende blir tatt opp i dette forslaget: Stortinget ber Regjeringen utarbeide en ny nasjonal helseplan gjennom sju konkrete forslag.

Kort fortalt har komiteen delt seg og har noe ulike syn på forslagene. Regjeringspartiene viser til at Regjeringen allerede arbeider med en ny nasjonal helseplan for perioden 2011–2014, og at planen skal legges fram for Stortinget i form av en stortingsmelding. Regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Stortinget har bedt om å få til behandling en nasjonal helseplan hvert fjerde år. Den første fulgte som vedlegg til St.prp. nr. 1 for 2006–2007.

Både Fremskrittspartiet og Høyre støtter forslaget, men jeg skal holde meg til Fremskrittspartiets syn i saken. Vi mener det er på tide å få på plass en ny nasjonal helseplan. Fremskrittspartiet viser til merknad i Innst. O. nr. 118 for 2000–2001:

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener reformer er nødvendig for å øke kapasiteten i helsevesenet. Manglene i helsevesenet er åpenbare. Organiseringen er preget av uklare ansvarsforhold og bidrar til at de menneskelige, økonomiske og tekniske ressurser som settes inn, utnyttes dårlig. Antallet leger, og særlig sykepleiere, pr. innbygger er høyt i Norge sammenlignet med andre europeiske land. Kostbart utstyr står ubrukt store deler av døgnet. Det delte finansieringsansvaret mellom staten og fylkene hindrer rasjonell ressursutnyttelse og har bidratt til at ledig kapasitet ikke blir utnyttet.»

Det var da, og situasjonen har ikke forandret seg vesentlig.

Et annet flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, sier i merknad i Innst. S. nr. 172 for 2000–2001 at de ser at privatiseringen av helsetjenester kan bidra til konkurranse om helsepersonell og helsekroner og skape voksende skille mellom pasienter med god og dårlig økonomi, noe som ikke var intensjonen.

Hvor er vi i dag? Dagens regjering har sørget for å få det klasseskillet man ikke ønsket å få. Bare på de tre siste årene har helsekøene økt med 65 000 pasienter, og alle som har god råd eller forsikring, kjøper seg ut av helsekøene, mens Ola og Kari må vente. Dette har skapt et helseklasseskille i Norge.

Regjeringens politikk, hvor man setter politisk ideologi foran pasientbehandling, fører til et slikt resultat, for man bruker ikke den kapasiteten som er i det norske helsevesenet. Det at vi har helsekøer på nærmere 300 000 mennesker, tilsier at vi må prioritere etablering av flere tilbud utenfor sykehusene, samtidig som vi må bruke den kapasiteten som ideelle og private aktører har.

På fire år har ca. en sjettedel av plassene innen rehabilitering forsvunnet som dugg for solen, til tross for at behovet for rehabiliteringsplasser er økende.

De økende samhandlingsproblemene som er blitt tydelige mellom ulike forvaltningsnivåer, må løses med strukturelle grep. Et av de grepene er, slik Fremskrittspartiet ser det, å fjerne de regionale helseforetakene og innføre en modell som sikrer bedre nasjonal styring. Det er også på høy tid å styrke pasientens rettssikkerhet og få på plass en gjennomgang av pasientrettighetslovens bestemmelser. Det skal ikke være slik vi ser i mange tilfeller i dag, at pasienten ofte i praksis blir underordnet økonomisk evne og prioriteringer i helseforetakene.

Til slutt: Ordningen med politisk oppnevnte medlemmer av styrene i helseforetakene har ikke ført til noen bedring. Skal vi få på plass en bedre økonomisk styring, kan man med fordel slippe til profesjonelle personer i styrene, framfor politisk valgte personer, hvor relasjoner betyr mer enn kompetanse.

Inge Lønning (H) [21:59:32]: La meg begynne med formelt å ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre som står i innstillingen. La meg dernest kort begrunne hvorfor vi har fremmet forslag om en ny nasjonal helseplan.

Nasjonal helseplan er et innarbeidet begrep, men det er et begrep som ikke har veldig klare konturer, og noe av hensikten med forslaget er at det skal få klarere konturer. Det har utviklet seg den praksis at det man bruker benevnelsen nasjonal helseplan på, gjerne fremlegges som et vedlegg til den årlige budsjettproposisjonen. Det innebærer at den i praksis meget sjelden blir gjenstand for inngående debatt i Stortinget i det hele tatt. Det henger vel sammen med at nasjonal helseplan i denne sammenheng har fått en altfor deskriptiv karakter. Det har mer karakter av en oversikt over hva man holder på med, enn et styringsverktøy som er ment å invitere Stortinget til overordnet debatt om hvorledes man ønsker å utvikle det nasjonale helsetilbudet. Derfor mener vi at de problemstillingene som er tatt opp i de syv punktene i forslaget, er presiseringer av hva vi mener at en nasjonal helseplan bør gi svar på og gi Stortinget mulighet til å forholde seg til.

Saksordføreren pekte på en del av punktene, og de har det til felles at de alle sammen for så vidt er uavklarte spørsmål som er blitt hengende etter sykehusreformen i sin tid, og som frem til i dag ikke har fått noen tilfredsstillende avklaring. De aller viktigste spørsmålene knytter seg til de regionale helseforetakenes nøkkelrolle, som vi mener er altfor amøbeaktig til at den virkelig fungerer som strukturelt grep. Hovedproblemet ligger i at de regionale helseforetakene er blitt en mellomting mellom flere forskjellige funksjoner, hvor særlig sammenblandingen mellom sørge for-ansvaret og ansvaret for å levere tjenester fungerer uheldig, fordi det billedlig talt fører til at én og samme organisasjon sitter på begge sider av bordet og fører forhandlinger med seg selv. En del av de foregående sakene i dagens møte er utslag av akkurat denne svakheten.

Vi mener altså at en nasjonal helseplan bør ha et mer presist innhold. Selve begrepet og også innholdet i planen bør være så presist at Stortinget har et skikkelig grunnlag for å ta standpunkt til overordnet retning for utviklingen av helsetjenesten.

Og så til sist: Det har jo vært sagt i en tidligere debatt her i salen, med helsekomiteen som hovedaktør, at vi nå i trekvart år har opplevd at statsråden svært ofte har hatt et budskap som lyder slik: Svaret er samhandling. Hva var spørsmålet? Det illustrerer litt, synes jeg, det uavklarte i bruken av betegnelsen nasjonal helseplan, for det statsråden nå har vennet seg til å kalle for en samhandlingsreform, burde jo i realiteten være en nasjonal helseplan, hvis jeg har forstått det riktig når det gjelder ambisjonsnivået for den. Men det er vel nettopp der uenigheten eventuelt ligger, at en nasjonal helseplan ikke kan være et skippertak én gang hver mannsalder, som jeg har inntrykk av at statsråden tenker når han snakker om samhandlingsreformen. En nasjonal helseplan må være av en slik karakter at den lar seg rullere, f.eks. hvert fjerde år.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her overteke presidentplassen.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har teke opp det forslaget han refererte til.

Olav Gunnar Ballo (SV) [22:04:43]: Jeg oppfattet at representanten Lønning sa at det var noe «amøbeaktig» over den måten som Regjeringen håndterer nasjonal helseplan på. Jeg satt og filosoferte over hva det er som kjennetegner opposisjonen når det gjelder den tilnærmingen de velger. Jeg tenkte først at det er noe visst parasittaktig over det, men så tenkte jeg at det er sikkert upassende, at det kommer sikkert presidenten til å klubbe. La oss derfor velge ordet symbiose i stedet, at opposisjonen på mange måter lever i en slags symbiose med Regjeringen.

Vi har jo erfart hvordan vi har diskutert en offentlig tannhelsereform, og at opposisjonen straks kom med forslag. De må ha tenkt: Oi, Regjeringen tenker å gjøre noe med tannhelse, la oss skynde oss og foreslå en tannhelsereform. Når Regjeringen foreslår at vi skal stenge kl. 2 om natta, tenker de: La oss skynde oss og foreslå at vi også skal stenge kl. 2 om natta. Når Regjeringen har tenkt å ha en opptrappingsplan på rusfeltet, tenker de: La oss også skynde oss og foreslå noe på rusfeltet. Slik er det vi opplever at dette blir lang dags ferd mot natt, for da kommer det ene forslaget etter det andre. Når man har oppfattet at Regjeringen er i ferd med å foreta seg noe, vil man gjerne selv foreslå det samme. Nå er det altså nasjonal helseplan vi diskuterer.

Til saken: Når det gjelder regjeringspartiene, viser vi til at Regjeringen arbeider med en ny nasjonal helseplan for perioden 2011–2014, og at planen skal legges fram for Stortinget i form av en stortingsmelding. Regjeringspartiene har merket seg at Regjeringen har igangsatt et interdepartementalt arbeid for å vurdere behovet for sterkere nasjonal styring og kontroll med investeringene i spesialisthelsetjenesten. Regjeringspartiene viser til at helsemyndighetene med utgangspunkt i Nasjonal helseplan vil etablere en strategisk ramme for personell- og utdanningsområdet. En strategisk ramme gir handlingsrom og hjemler kompetansestrategiene knyttet til helsetjenestens ulike roller på området. Helsetjenestens operasjonalisering og konkretisering av egne kompetansestrategier må stå i forhold til den nasjonale helseplan. Regjeringspartiene avventer og ser fram til resultatet av Regjeringens arbeid med den nye nasjonale helseplanen.

Jeg vil jo legge til at vi i SV er veldig glade for det Regjeringen tar tak i, siden vi var rimelig tidlig ute og foreslo en nasjonal helseplan. At opposisjonen nå også ser ut til å samle seg om den ideen, er på ingen måte grunnlag for at vi skal hisse oss opp over det – snarere tvert imot.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at sjølv om bruken av ordet «parasittaktig» blei brukt indirekte, meiner presidenten likevel at det er eit upassande parlamentarisk uttrykk.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [22:07:45]: Stortinget har bedt om å få en nasjonal helseplan til behandling hvert fjerde år. Den første fulgte som vedlegg til St.prp. nr. 1 for 2006–2007. I Nasjonal helseplan 2007–2010 blir status for helsetjenesten presentert, og det foreslås politiske grep som kan gi en bedre helsetjeneste. Regjeringen vil våren 2010 legge fram Nasjonal helseplan for årene 2011–2014. Den nye helseplanen vil bli lagt fram som en melding til Stortinget.

Vi har behov for å styrke analyse-, plan- og beslutningssystemer som setter søkelyset på hvordan den offentlige innsatsen på helse- og omsorgsområdet innrettes og mest rasjonelt fordeles mellom de ulike innsatsområdene, slik som forebygging, diagnosearbeid, behandling, habilitering og rehabilitering. Et sentralt virkemiddel er å gjøre Nasjonal helseplan til et godt redskap til utvikling av hovedlinjene i helse- og omsorgstjenestene.

Det trengs gode nasjonale plansystemer som kan legge bedre til rette for at de ulike delene av helse- og omsorgstjenestene bygges opp med ressurser og kompetanse som er tilpasset den ønskede helheten. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering representerer en viktig utvikling av mer helhetlige prioriteringer. Som en videreutvikling av dette vil Regjeringen utvikle Nasjonal helseplan til et mer operativt redskap for prioriteringer innenfor den samlede helse- og omsorgstjenesten. Særlig vil vi legge vekt på analyser av og konklusjoner om hvordan det bør prioriteres mellom hovedområdene, mellom alle helse- og omsorgstjenester under det kommunale ansvaret, herunder fastlegevirksomhet, rehabilitering, omsorg og forebygging på den ene siden og spesialisthelsetjenesten under det statlige ansvaret på den andre siden.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Inge Lønning (H) [22:10:20]: Det jeg sluttet meg til av presidentens kommentar til representanten Ballos innlegg, var at det indirekte må bety at presidenten anser amøben som et all right dyr. Det er jeg enig med presidenten i.

Men representanten Ballo hørte nok feil. Det jeg brukte karakteristikken «amøbeaktig» om, var de regionale helseforetakenes dobbeltrolle, og den karakteristikken tror jeg passer ganske godt.

Så kom jo representanten Ballo, da han var kommet halvveis i sitt innlegg, til saken. Han sa selv i hvert fall at da skulle han komme til saken, og det gjorde han vel kanskje.

Men jeg hadde egentlig behov for bare å knytte en liten kommentar til hans generelle refleksjoner om forholdet mellom opposisjon og regjering. Den beskrivelsen at det dreier som et symbioseforhold, er jo ganske ukontroversiell. Hva skulle det ellers dreie seg om i et parlamentarisk demokrati? Det er jo med nødvendighet slik at posisjonen og opposisjonen har hver sin rolle og hver sin oppgave. Hvis demokratiet skal fungere tilfredsstillende, må begge parter fylle rollen sin. Så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor representanten Ballo hadde noe generelt behov for å beklage seg over opposisjonens rolle. Jeg trodde jo ellers at han i størsteparten av sitt liv her i huset hadde akslet den rollen med glede. Jeg registrerer jo også at han fremdeles i mange saker aksler opposisjonsrollen med glede.

Presidenten: Presidenten vil seie at representanten Lønning tek feil av presidentens vurdering av bruk av ordet «amøbe». Så lenge det ikkje koplast til personar, men til ein plan, aksepterer presidenten bruk av ordet «amøbe». Derimot, dersom det hadde blitt brukt om ein kollega eller ein person, ville ikkje presidenten akseptert det.

Olav Gunnar Ballo (SV) [22:12:53]: Mitt innlegg var ikke ment som en kritikk, verken av representanten Lønning eller av opposisjonen, men tvert imot som en kompliment om at man følger opp forslag som kommer fra Regjeringen, og selv synes at mange av de ideene Regjeringen har lagt fram, er gode. Man ønsker til og med å komme Regjeringen i forkjøpet.

Derfor sa jeg også at det at alle partier i Stortinget nå er opptatt av at vi bør ha en nasjonal helseplan, synes jeg ikke det er noen grunn til å «hisse oss opp over – snarere tvert imot». Det er det grunn til å glede seg over, så representanten Lønning har ingen grunn til å føle at jeg har begått noe angrep på hans person eller hans vakre parti.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [22:13:52]: Min lille kommentar til Ballo betyr aldeles ikke at jeg er verken «såra eller vonbroten». Jeg føler bare behov for å presisere at representanten Ballo tar feil når han mener at begrepet «helseplan» er oppfunnet av denne regjering. Det er det aldeles ikke.

Jeg kan minnes at begrepet «Nasjonal helseplan» ble brukt allerede på slutten av 1980-tallet. Etter at man hadde fulgt opp den første prioriteringsutredningen og hadde gjennomført høringsrunder, la man frem et dokument for Stortinget den gang som ble kalt «Nasjonal helseplan».

Så det å påstå at det begrepet er nytt, det er simpelthen mangel på hukommelse.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 22.

(Votering, sjå side 3823)