Gunnar Gundersen (H) [12:48:19]: Temaet i foregående interpellasjon har jo stor interesse for denne interpellasjonen. Det er av avgjørende viktighet også for det temaet vi nå behandler, konkurransedyktighet.

En av de viktigste forutsetningene for norsk framtidig velferd blir bl.a. om vi er verdens beste på sysselsetting, slik vi liker å framstille det, eller om vi er i verdenstoppen i å skyve folk ut på trygd. Forskjellen er ganske avgjørende. Det første øker verdiskapingsevnen, det siste reduserer potensiell verdiskaping og belaster heller det sikkerhetsnettet vi alle ønsker.

Jeg vil fokusere på norsk konkurransekraft i et generelt perspektiv. Det har vært interessant å følge finansministerens gjeninntreden i sentral norsk politikk. I et intervju i Dagens Næringsliv i slutten av oktober, der det ble fokusert på situasjonen for norsk konkurranseutsatt næringsliv, uttrykte finansministeren bl.a. at svekkelsen av konkurranseevnen gir «grunn til å sperre opp øynene». Jeg håper ikke finansministeren var så overrasket som det virket. I samme artikkel skrev Dagens Næringsliv at norske industriarbeiderlønninger lå 15 pst. over våre handelspartneres i 1996, mens de i dag ligger 43 pst. over. Vi skal være dyktigere og vesentlig smartere enn våre handelspartnere for å kunne opprettholde slike differanser!

Vi har lagt finansdebatten bak oss. Mange av forutsetningene for hvordan norsk konkurransedyktighet skal utvikle seg på kort sikt, ligger her. Jeg noterte meg at flere rød-grønne politikere gjentok Stoltenbergs skryt fra valgkampen om at vi var rangert på tiende plass på Verdensbankens rangering «Doing Business». Ingen nevnte at vi hadde falt fra femte plass siden 2005. Dette er ikke et dramatisk ras, men det er bekymringsfullt, særlig om vi fortsetter i den retningen. Disse tallene viser at den rød-grønne regjeringen ikke klarte å prioritere norsk konkurranseutsatt næringsliv i forrige periode. Det kan bli lenge til vi igjen opplever en periode der handlingsrommet og mulighetene til å prioritere sentrale satsinger blir så gode som i de tre første årene av den rød-grønne regjeringens periode. Selv om finansministeren åpenbart ønsker å få fokus tilbake på disse utfordringene, kommer vi ikke unna at prioriteringene framover må gjøres under tøffere internasjonale rammebetingelser enn vi har hatt de siste årene.

Verdensbankens rangering består av en rekke indikatorer. Norge svekker sin posisjon i ni av ti av dem. Studien antyder imidlertid at den rød-grønne regjeringen grovt sett ikke har forverret norske rammebetingelser. Det er snarere andre land som har forbedret sine rammebetingelser og vært dynamiske i sin politikk. Undersøkelsen synes derfor å bekrefte at den rød-grønne regjeringen har lidd av et «status quo»-syndrom, og at det har manglet trykk og ambisjoner for forbedringer av norsk økonomi.

«Konkurranseevne» er et vanskelig og ikke helt entydig begrep. Til syvende og sist dreier det seg om å ivareta og utvikle en verdiskaping i Norge som kan bære det velstandsnivået vi har utviklet. I bunn og grunn dreier det seg om å «bli smartere» – vi må skape mer verdi ut av tilgjengelige ressurser enn tidligere sammenlignet med våre handelspartnere. Klarer vi det, kan vi også bære et høyere kostnadsnivå.

Vi har det godt i Norge. Økonomisk har Norge utviklet seg som en drøm. Vi har så langt lyktes nettopp med den oppgaven. Vi føler en samstemt stolthet ved å bli rangert av FN som «verdens beste land å bo i». Politikkens utfordring er derfor å sikre yrkesdeltakelse og produktivitet, slik at norsk konkurranseutsatt virksomhet kan fortsette å utvikle seg i Norge, med dette som forutsetning.

NHO skriver i «Økonomisk overblikk» 4/2009:

«Ved fremleggelsen av statsbudsjettet lå norske timelønnskostnader i felles valuta 49 prosent høyere enn i våre konkurrentland mot 43 prosent som gjennomsnitt for 2008 og 32 prosent da kronen var på sitt svakeste i 4. kvartal 2008.»

Dette avslører at norsk næringsliv har vist en fantastisk evne til å øke sin verdiskapingsevne, slik at de fortsatt kan eksistere i Norge. Det viser også hvor sentral valutakursen er. Store svingninger blir svært vanskelig å takle.

Norsk økonomi er spesiell. Å diskutere konkurransekraft i et land med store og dominerende oljeinntekter, store overskudd på handelsbalansen og relativt lav arbeidsledighet er åpenbart en pedagogisk utfordring. De fleste oppfatter ingen krise når finanskrisen også har fart vel med Norges viktigste inntektskilde: oljen. Der har prisen falt fra stjernehimmelen og ned til det som var drømmenivå bare for noen få år siden. Vi kan lett få den forestillingen at vi er immune mot bevegelsene i internasjonal økonomi i Norge.

Finansministeren har klart å endre fokuset i den økonomiske debatten kraftig, men det er foreløpig mye snakk. Jeg liker fokuset på bærekraft og en balansert utvikling av norsk økonomi i et internasjonalt perspektiv og signaler om at vi må sette tæring etter næring. Men det er ikke tatt noen grep, og retorikken fra de rød-grønne har fulgt et mønster vi kjenner fra de siste årene – så også i finansdebatten, som var forrige torsdag. Man holder mange viktige debatter i et svært forenklet retorisk stålgrep. Skattesystemet diskuteres utelukkende ut fra et fordelingssyn. At det også er fundamentet for verdiskaping, hører man sjelden eller aldri noe om. Skole, utdanning, forskning, samferdsel og andre viktige samfunnsområder diskuteres med utgangspunkt i hvor mye penger som er brukt, og ikke i resultater. Skal konkurransekraft i fokus, må kvaliteten i pengebruken få et helt annet fokus i bevisstheten og i debatten.

I lys av dette må jeg berømme finansministeren for hans pågangsmot. Oljepengebruken skal tilbake til handlingsregelen i løpet av fireårsperioden, utgiftsveksten må under kontroll, og framtidig verdiskaping må sikres. Dette er musikk i mine ører, og det er svært viktig at han lykkes. Jeg skal gi mitt bidrag til å rette fokus på dette, derfor også denne interpellasjonen. Men foreløpig konstaterer jeg at finansministeren snakker så mye han kan om en retning i den politiske politikken som det budsjettet han erklærte seg tilfreds med, ikke inneholder så mye av.

Finansministerens hovedstrategi fra 1990-tallet var solidaritetslinjen, og at skjermet sektor måtte lytte til og tilpasse seg det konkurranseutsatt sektor tålte. Det må også være ledetråden framover. Verdiskaping i konkurranseutsatt sektor finansierer den offentlige verdiskapingen. Det må være en balanse her, og den må også bestå av mer enn olje på den ene siden. Mangfoldig og sterkt eierskap er kanskje den viktigste forutsetningen for å sikre en slik utvikling. Staten kan ikke overta alle roller, spesielt ikke på dette området. Tiltak som skattestimulans av ansattes kjøp i egen bedrift, aksjerabatt og generell reduksjon i formuesskatt har en periode vært stemplet som tiltak rettet mot «de rike». Jeg vet at 1990-tallets finansminister Johnsen hadde er mer nyansert syn på dette, og at det den gang kom en rekke tiltak av denne typen for å styrke verdiskapingen. Jeg håper finansministeren har sine pedagogiske evner i behold og kan få med seg flertallet på det også denne gangen.

Finansministerens største utfordring på kort sikt er nok å avverge at vi utvikler enda sterkere tendenser til en todelt økonomi. Særnorske renteøkninger med rot i en optimisme i skjermet sektor vil forsterke tendensene til en todelt økonomi kraftig. Jeg oppfatter hans meget klare signaler om at vi skal tilbake til handlingsregelen lenge før 2018, slik prognosen i statsbudsjettet er, å være det viktigste forsvarsverket på kort sikt. Markedene må tro at dette er realistisk, og at signalene blir fulgt opp av handling. Så oljeavhengig som norsk økonomi har blitt, kan jo også denne jobben bli enklere ved at oljeprisen blir vesentlig høyere enn prognosene i statsbudsjettet tilsier, men det kan også gå andre veien. Dette må derfor ikke igjen tilsløre behovet for langsiktige og strukturelle grep. Utgiftsveksten i statsbudsjettet må under kontroll raskt, om norsk konkurranseutsatt virksomhet skal kunne videreutvikles på norsk jord. Modernisering av offentlig sektor og økt innovasjons- og utviklingskraft i næringslivet blir sentrale temaer. Mangfoldig privat eierskap og fokus på konkurranse og effektiv ressursutnyttelse er kjerneelementer. Jeg ser fram til debatten – både nå og på lengre sikt – rundt disse temaene.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:58:26]: Det er interessante interpellasjoner som Stortinget diskuterer i dag, fra spørsmålet om leverandørindustrien til oljevirksomheten, gjennom sykelønn og utstøting fra arbeidslivet til forholdene rundt konkurransekraften til fastlandsindustrien. Alle disse tingene henger i hop, og jeg vil rose interpellantene for at de tar opp disse viktige spørsmålene til en mer generell debatt i Stortinget.

Som representanten Gundersen sa, er vi inne i en fase nå der vi på en måte bereder grunnen. Det er jo slik at skal man bygge et hus, så er det viktig at man ordner tomta før man begynner å sette opp huset, og mye av den diskusjonen som vi nå har, er en slags forberedelse til det som skal komme senere.

Jeg har lyst til å starte med å si noen få ord om tiltak mot finanskrisen. Disse tiltakene preger budsjettet for både 2009 og 2010. Det som var viktig for Regjeringen på det tidspunktet da finanskrisen slo inn, i september 2008, var umiddelbart å bygge et vern rundt banksystemet, slik at det kunne holde oppe den finansielle sektoren på en fornuftig og god måte. En økte mulighetene for eksportgarantier, og senere, i januar 2009, kom stimuleringspakken til kommuner og andre for å holde oppe aktiviteten i økonomien. Jeg tror en nå kan slå fast at denne operasjonen var vellykket. Den gjorde at Norge så langt har kommet gjennom finanskrisen på en god måte. En har klart å holde oppe produksjonen i stort monn, og en har klart – ikke minst – å holde arbeidsledigheten nede og sysselsettingen oppe.

Så kan en stille seg spørsmålet, slik som interpellanten gjør: Hvor viktig er det å ha en sterk fastlandsindustri? Svaret på det er ganske enkelt: Det er veldig viktig! For det er slik at over tid er det inntektene fra det vi kaller fastlandsvirksomheten, som skal fylle ut det gapet som etter hvert vil oppstå mellom utgifter, eller uttellinger – særlig til pensjon, helse- og omsorgstjenester – og de etter hvert synkende inntektene fra oljevirksomheten. Så det å jobbe konstant og hele tiden med konkurranseevnen, og jobbe hele tiden med å styrke grunnlaget for produksjonen i Fastlands-Norge, er faktisk et av de aller viktigste områdene i den økonomiske politikken.

Det er viktig at den konkurranseutsatte industrien vår skal ha en viss bredde, og jeg tror det er en av grunnene til at vi har klart oss relativt sett bra gjennom finanskrisen – de som har levert f.eks. til bilindustrien, har hatt større problemer – andre deler av verkstedindustrien, oppdrettsvirksomheten og andre industrier er solide og helt i verdensklasse. Så punkt én: Det er viktig at vi har en bredde i den konkurranseutsatte industrien og i det konkurranseutsatte næringslivet.

Det andre er at industrien selv må ha god omstillingsevne. Det har vi jo sett fra vi midt på 1970-tallet hadde en krise i f.eks. skipsbyggingsindustrien. Det var i begynnelsen av oljealderen. Men verkstedindustrien har vist en enestående omstillingsevne gjennom de 20–30 årene, slik at vi i dag har en av verdens fremste og beste mekaniske og teknologiske industrier. Det har noe med omstillingsevne å gjøre, og det er viktig, uansett hvordan en snur og vender på det.

Det tredje punktet som er viktig, er å ha en godt kvalifisert arbeidskraft – å sørge for at arbeidskraften hele tiden er kompetent og godt utdannet. Det blir alt viktigere i tiden som kommer – ikke bare fordi min generasjons industriarbeidere er i ferd med å nærme seg 62 år og alderen for avtalefestet pensjon. Men det å nyrekruttere inn i deler av industrien vår blir et helt sentralt punkt i tiden framover. Bedriftene selv må bære et ansvar. Måten en organiserer produksjonen på, sørge for at en også internt har tiltak som holder arbeidskraften både kvalifisert og motivert, og ikke minst det som foregår i forhandlinger om lønn mellom fagforeningene og arbeidsgiveren, det som foregår i sentrale lønnsforhandlinger, og det som foregår på den enkelte bedrift, er viktig. Bedriften selv har altså et stort og betydelig ansvar for å holde oppe og ta vare på konkurransekraften til sin bedrift og sin bransje. «Internt forsknings- og utviklingsarbeid» er et annet stikkord som en kan bruke i den sammenhengen.

Hvis en ser på statens ansvar, for å bruke det uttrykket, er det slik at staten har et overordnet ansvar for den økonomiske politikken. Staten må gjennom innretningen av den økonomiske politikken sørge for å redusere presset, først og fremst på pengepolitikken, sørge for å legge til rette for at det også blir gode og fornuftige inntektsoppgjør. Samspillet mellom finanspolitikk, inntektspolitikk og pengepolitikk er avgjørende for om vi lykkes med å ta vare på og utvikle konkurranseevnen.

En måte staten kan «lette» presset på inntektsoppgjørene på, er f.eks. gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og en god utdanningspolitikk, som gjør at du motvirker utstøting fra arbeidslivet. Det er gjennom investeringer i utdanning og forskning at de kommende generasjoner skal få en god og solid utdannelse, som ligger helt i fremste klasse. Samtidig skal en også stimulere til at en får gode rutiner og god bedriftsintern utdanning og oppgradering av arbeidsfolks kompetanse og kunnskap.

Samfunnsmessige investeringer i infrastruktur – og selvsagt også andre rammebetingelser, som skatt mv. – betyr også mye for konkurranseevnen. Jeg mener at Norge totalt sett har et skattesystem som står seg godt i den internasjonale konkurransen, og som jeg mener i hvert fall ikke er noe hinder for å drive god næringsvirksomhet med utgangspunkt i Norge.

Så tror jeg også at verdien av det sosiale sikkerhetsnettet – det at det relativt sett er liten forskjell på folk i Norge, det at du har gode sosiale ordninger for dem som av en aller annen grunn detter ut av arbeidslivet – er undervurdert i forbindelse med det å ha en motivert og god arbeidsstokk, og for så vidt også undervurdert i forhold til betydningen for konkurranseevnen.

Så har jeg for så vidt allerede nevnt det, men det er viktig å ha med også i denne diskusjonen, at det å ha en solid og oppegående finansnæring, det å bidra til at du har et godt rammeverk rundt finansnæringen, det å være med på å legge til rette for at soliditeten er god rundt finansnæringen gjennom reguleringer, innskuddsgaranti og ulike andre deler av den siden av politikken, er usedvanlig viktig. Skapes det usikkerhet rundt finansnæringen, vil også usikkerheten bre seg innover i næringslivet, og det var noe av det vi stod framfor tidlig på 1990-tallet da vi veldig tydelig så at en måtte ta et tak for å bygge opp under den «blodsirkulasjonen» som finansnæringen er i økonomien.

Så er det jo også viktig at staten gjennom sine utenrikspolitiske interesser ivaretar Norges interesser på en god måte i utlandet.

Til slutt litt om hollandsk syke. Det er et uttrykk som stammer fra at du veldig fort bruker opp store inntekter du får f.eks. fra gass eller olje, og bruker dem til å lage et utgiftsnivå som ikke er bærbart når de inntektene blir borte.

Vi har jo helt siden vi fant olje i Norge, og helt siden de første oljeinntektene begynte å komme inn i norsk økonomi, hatt en slags handlingsregel for å motvirke hollandsk syke, og det var at oljeinntektene generelt sett skal brukes for å utjamne svingninger i norsk økonomi. Nå kommer det til uttrykk gjennom innskudd i Statens pensjonsfond – Utland. Jeg tror det viktigste vi kan bidra med fra Stortinget i den sammenheng, er å bygge opp under troverdigheten til handlingsregelen. Det å sende et signal f.eks. til utlandet om at nå er det ikke så farlig lenger med handlingsregelen, er noe av det farligste vi kan gjøre, for da mister handlingsregelen troverdighet. Det er på mange måter noe av det som kan bidra til at folk ute ser at Norge har en regel som de skal holde seg til, og har en langsiktighet i den økonomiske politikken. Når alt kommer til alt, er kanskje det det aller viktigste vi kan bidra med for å sørge for at norsk konkurranseevne er god i framtiden – nemlig å ha en langsiktig, helhetlig og bærekraftig økonomisk politikk.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) [13:08:45]: Jeg takker for svaret fra finansministeren. Jeg oppfatter det slik at han kommer med mange av de signalene han har gitt i hele høst, og det er mye der man kan være enig i. Jeg er veldig enig i at det sikkerhetsnettet vi har i Norge, er viktig også for verdiskaping, men det blir også en balansegang der. Det med å skape trygghet kan jo også veies litt opp mot både innovasjonsevne, risikovilje og evne til nyskaping. Så alt har sin balansegang, men jeg tror så avgjort at sikkerhetsnettet er viktig også for verdiskaping og konkurransekraft.

Finansministeren var også inne på dette med bedriftenes ansvar, og der er jeg veldig enig: Rollefordelingen i norsk økonomi må man være veldig klar på. Det er politikkens og statens rolle å legge rammene til rette, og så er det bedriftenes ansvar å tilpasse det. Jeg ser jo at vår nye næringsminister er ute og kanskje vil blande seg litt mye opp i en del bedrifters beslutning rundt investeringer og slike ting. Men den diskusjonen får vi ta andre steder. Jeg er i hvert fall veldig på linje med finansministeren når det gjelder at rolleavklaringen er viktig.

Jeg synes det med handlingsregelen er interessant, for det er også min oppfatning at det å holde fast på handlingsregelen er viktig, og at det er utrolig viktig med hensyn til å utvide de internasjonale markedene og for at norsk økonomi skal utvikle seg bra videre. Den er helt sentral. Jeg har notert meg den debatten som har vært rundt handlingsregelen. Stort sett dreier jo den seg om at vi skal tilbake til handlingsregelen slik den opprinnelig var, og den var jo slik at det også var krav til hvordan pengene skulle brukes. De skulle brukes på forskning, utdanning, samferdsel og vekstfremmende skattelettelser. Så til det med at innholdet er blitt uthulet, vil jeg si at jeg håper at finansministeren har hell med seg i å bringe det tilbake igjen, for det har mye med troverdigheten til handlingsregelen å gjøre.

Til sist: Vi er kommet oss godt gjennom finanskrisen. Jeg skal ikke bruke mye tid på det. Vi har klart det uten at arbeidsledigheten har blåst til værs, og vi har stort sett klart oss bra. Men problemet som vi i dag ser, er jo dette med reversibilitet på en del utgiftssider, og jeg vil der sitere professor Ulltveit-Moe på Universitetet i Oslo. Hun sier:

«I det fremlagte budsjettet for 2010 er de midlertidige tiltakene erstattet med utgifter av mye mer permanent karakter».

Så skriver hun videre:

«Høyere avskrivningssatser, lavere arbeidsgiveravgift og skattelette for næringslivet kan innføres for en tidsbegrenset periode. Å si opp nyansatte i offentlig sektor er derimot vanskeligere.»

Der ligger kanskje noe av hovedutfordringen også for finansministeren framover.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:12:03]: Jeg som sikkert mange andre mangler evnen til å kaste gamle papirer. Jeg visste at jeg hadde den, og da jeg reiste fra Hamar og inn hit nå, fant jeg igjen St.meld. nr. 25 for 1973–74, som er den stortingsmeldingen, på noen og tjue sider, som på en måte skisserer innfasingen av oljeinntektene og oljevirksomheten i norsk økonomi.

Jeg har stor glede av å lese den. Det er nok en del punkter der som får meg til å løfte litt på øyenbrynene, men denne grunntanken som ligger der, at dette er en slags tilleggsinntekt som Norge får, og at vi skal håndtere oljeinntektene i et langsiktig perspektiv, er jo grunnfestet i denne stortingsmeldingen. Så jeg vil anbefale å lese den. Det er fort gjort, men det står mye på de sidene.

Så reiser interpellanten her spørsmålet om utfasing av de midlertidige tiltakene som ligger inne i 2009 og 2010. En del av disse tiltakene fases nå ut, men det er riktig som representanten Gundersen sier, at det har kommet noen automatiske utgifter inn som viser hvor vanskelig og hvor krevende denne utfordringen er. Det var jo mye av det som preget forrige interpellasjonsdebatt i dag: Hvordan skal vi klare å dempe utgiftsveksten i de tunge sosiale ordningene? Da vil jeg rette søkelyset mot hva det er som skjer i arbeidslivet, at vi i tiden framover må fokusere mye mer på utstøtingsmekanismen. Hva er det som gjør at rundt 600 000 mennesker i det vi kaller arbeidsfør alder, enten permanent eller delvis, og til enhver tid, er ute av arbeidslivet? En kunne lage et regnestykke som sa at hvis vi klarer å redusere utstøtingstakten, vil faktisk mye av jobben være gjort med tanke på å bringe norsk økonomi tilbake til handlingsregelen i løpet av rimelig tid.

Så er jeg for så vidt glad for at interpellanten ikke la mer vekt på denne internasjonale undersøkelsen. En får ta den for det den er, for det er riktig, som også interpellanten sa, at her er det ulike kriterier som en skal følge opp. Det er jo noen som er litt viktigere enn andre, osv., men i den anledningen minnes jeg fra min forrige runde som finansminister en kåring av Finance Minister of the Year. Der kom Norge på åttende plass, og det som trakk Norge ned, var et avsnitt som het politisk risiko. Da ristet jeg litt på hodet. Det var for øvrig den indiske ministeren som vant den kåringen. Så en får ta en del undersøkelser med en klype salt – det var i grunnen det som var mitt budskap.

Torgeir Micaelsen (A) [13:15:33]: Det hadde vært morsomt å starte med en fri drodling eller spekulasjon om hva utlendingene la i «politisk risiko» med en finansminister som het Sigbjørn Johnsen ved rattet, men jeg tror vi skal la det ligge.

Finansministeren peker på noe veldig vesentlig i avslutningen av sitt treminuttersinnlegg, for den undersøkelsen som interpellanten helt riktig viser til, og som er en veldig viktig debatt om norsk næringslivs konkurransekraft i framtiden, viser at Norge er i eliteserien blant land rundt omkring i verden. La oss si at vi ligger på femte eller tiende plass. Man skal ikke kimse av at man har gått ned noen plasser, det er ikke det jeg mener, men ligger du i det sjiktet Norge nå plasserer seg, er du i den i internasjonale konkurranseevnens eliteserie. Der har det gått så langt at vi i Norge til og med har måttet sette ned et eget forskningsprosjekt, ledet av Kalle Moene ved Universitet i Oslo, for det er krevende for veldig mange fagøkonomer rundt omkring i verden å forklare hvordan Norge kan være i eliteserien når det gjelder konkurransekraft for norsk næringsliv, samtidig som vi har en veldig omfattende velferdsstat, kanskje en av de mest omfattende verden har sett på veldig mange år.

Det som allerede har kommet derfra, er veldig spennende. Men jeg mener at det allerede er grunn til å si at vi klarer oss veldig godt i konkurranse med utlendingene fordi vi har en bra, effektiv velferdsstat – som kan bli veldig mye bedre, men som har veldig mye bra i seg – som er fundamentet for vekst også i næringslivet. Vi har også et veldig omstillingsdyktig og effektivt næringsliv som gjennom mange år har klart å bli mer effektivt og produktivt. Ikke minst har vi klart, med vekslende regjeringer, å ha en økonomisk ansvarlig politikk, som gjør at utlendinger og folk som ønsker å investere pengene sine, tror på oss når vi sier at det er viktig for oss både å tiltrekke oss kapital og skape arbeidsplasser i landet.

Verdien av arbeid i Norge er veldig grunnfestet, og det er helt tragisk at vi har så mange mennesker som står utenfor arbeidslivet. Det er tragisk av flere grunner. Vi har det rent økonomiske. Det er helt riktig som finansministeren sier, at hvis vi hadde klart å ta ned noe av veksten, hadde vi vært på målskiven med en eneste gang når det gjelder handlingsregelen. Og situasjonen er svært tragisk for mange av dem som opplever å bli støtt ut av arbeidslivet. Den diskusjonen tror jeg vi får rikelig anledning til å ta i løpet av vinteren, for vi har store utfordringer også når det gjelder finansieringen av velferdsstaten. Ikke minst folketrygdens utgifter gir grunn til bekymring.

Jeg mener at den viktigste enkeltfaktoren som vil avgjøre om norsk næringsliv har konkurranseevne som står seg i internasjonal sammenheng i årene som kommer, er om vi i fellesskap klarer å føre en økonomisk politikk som gjør at det er troverdig når vi sier at det er handlingsregelen som skal ligge til grunn, og at vi skal føre en økonomisk politikk som ikke setter renter, kronekurs og norsk eksportrettet næringsliv over styr.

Det er egentlig utrolig flott hvordan vi har klart å etablere den regelen og etablere noen forvaltningsprinsipper for det fondet. Jeg er bekymret for tendensene til hollandsk syke i den forstand at vi kan være med og bygge opp for stor utgiftsvekst, noe som gjør at vi setter konkurranseutsatt industri under press. Men hvis vi håndterer fondet vårt på riktig måte, har vi klart å gjøre noe veldig genialt. Da har vi klart å lage den nye vannkraften i Norge, en evighetsmaskin som gjør at vi gradvis kan leve av avkastingen, og egentlig aldri gå tom for penger hvis vi gjør det på riktig måte. Problemet er at det ikke er penger det er mangel på i Norge, men folk. Da må vi gjøre de riktige tiltakene for å beholde flere i arbeidslivet lenger, men også sørge for at folk kan komme seg ut av de ulike ytelsene og inn i arbeidslivet.

Hvis jeg var interpellant fra Høyre og tok opp dette viktige debattemaet, ville jeg vært bekymret for en ting. Det er at jeg da ville ha Arbeiderpartiets og Regjeringens støtte i at det er svært viktig å føre en økonomisk politikk som er troverdig og ansvarlig. Problemet på borgerlig side er at de har et parti som sier at de ikke er interessert i å beholde handlingsregelen. De vil forkaste den. De avlyser hele den økonomiske politikken som har vært ført i landet under vekslende regjeringer. Det ville vært veldig alvorlig. Jeg mener at borgerlig side også i årene som kommer, har et ansvar for å klargjøre de standpunktene til beste for norsk næringsliv.

Til slutt: Jeg er veldig med på å diskutere alle mulige forslag om hva som kan være riktig for å bedre Norges konkurranseevne på sikt. Men jeg vil advare mot å sette likhetstegn mellom bedre rammebetingelser for næringslivet og lavere skatter, som jeg alltid får inntrykk av at ulike aktører i det norske samfunn og enkelte politikere gjør. Jeg vil advare mot at vi varig svekker velferden gjennom å redusere skatteinntektene. Så kan vi diskutere innretningen på dem, men jeg mener det er langt viktigere ting som må tas opp hvis man skal diskutere norsk konkurransekraft i framtiden.

Jørund Rytman (FrP) [13:21:03]: Interpellanten setter søkelyset på en viktig sak og har noen gode poeng. Jeg er litt undrende til at ministeren ikke rett ut kan si at vi skal ha som ambisjon å bli nr. 1 i verden i å drive næringsvirksomhet. Han sier ikke engang at vi skal ta femteplassen tilbake og komme opp fra tiendeplassen. Vi politikere bør også ha et konkurranseinstinkt!

Etter å ha tittet i Regjeringens Soria Moria II vil jeg si at det dessverre sies veldig lite om konkrete tiltak man vil gjøre for å bedre rammevilkårene for næringslivet. Det står bare at man vil «bidra til gode og konkurransedyktige rammebetingelser for norske bedrifter». Men hva betyr det, helt konkret?

Men jeg vil rose finansministeren og Regjeringen for at de i Soria Moria II skriver at de vil «gjennomføre forenklinger (…) spesielt rettet mot små og mellomstore bedrifter», og bl.a. se på regnskapsloven og aksjeloven. Det venter jeg selvfølgelig i spenning på. Jeg vil i den sammenheng rette oppmerksomheten mot representantforslaget fra Fremskrittspartiet om forenklinger i rapportering, skjemaer og regelverk for næringslivet. Det er Dokument 8:15, som nå er til behandling i finanskomiteen. Der foreslår Fremskrittspartiet 21 konkrete forenklingsforslag som bl.a. er støttet av NHO og NARF.

Når det gjelder det å drive næringsvirksomhet i Norge, var det interessant å komme over en ny rapport fra Statistisk sentralbyrå som faktisk var nevnt i Aftenposten i går. Forsker Lasse Sigbjørn Stambøl i Statistisk sentralbyrå har sett på fødsel og død for ny selvstendig næringsvirksomhet over en tidsperiode på elleve år. Rapporten viser at det er meget krevende å starte opp for seg selv her i Norge. Hele tre av fem gir opp etter tre år. Tallene viser ellers at det går dårligere med kvinner enn med menn. Det er bekymringsfullt.

En annen undersøkelse som gir en liten pekepinn om hva status er for Norge, er den årlige rangeringen til The Wall Street Journal og The Heritage Foundation, der «Index of Economic Freedom» plasserer Norge langt bak våre naboland når det gjelder økonomisk frihet. De aller fleste andre land i Nord-Europa, som f.eks. Irland, Danmark, Sveits, Storbritannia, Nederland, Estland, Island, Luxemburg, Finland, Belgia, Østerrike, Tyskland og Sverige, er langt bedre enn Norge på dette området. Norge ligger på en 28. plass.

The Wall Street Journal og The Heritage Foundation påpeker spesielt at det er det høye skatte- og avgiftsnivået som trekker Norge ned. Videre får Norge en lav score på frihet innen arbeidskraft og fleksibelt arbeidsmarked, bl.a. på grunn av stive og rigide arbeidsreguleringer. En tredje faktor som trekker ned, er at det er for stor offentlig administrasjon, offentlige inngrep og offentlige eierskap. Det er interessant i denne sammenheng at Danmark scorer relativt høyt innen arbeidskraft, og Danmark topper listen innen næringsfrihet, mens Norge oppnår mer enn 10 pst. færre poeng. Danmark, som er blant de ti beste i verden, ligger på en åttende plass, med 79,6 poeng. Norge ligger på en 28. plass, med 70,2 poeng. Det interessante her er at i 2000 lå Danmark dårligere an enn Norge på rankingen, men på disse åtte årene har altså Danmark gått forbi Norge med solid margin. Så det er da betimelig å spørre finansministeren om han vil gjøre noe for at Norge igjen skal komme blant de ti beste statene i verden, også innen økonomisk frihet. Og hvis svaret er positivt: Hva vil man konkret gjøre?

Jeg er fullt klar over at den rød-grønne regjeringen og de rød-grønne partiene her på Stortinget, som Torgeir Micaelsen nevnte, ikke helt ser sammenhengen mellom skattelettelser og vekst i næringslivet og økning i antall arbeidsplasser, men når vi i løpet av det siste året har vært vitne til at selv det statseide energiselskapet Statkraft har flyttet sin internbank til Brussel for å spare skatt, bør det kanskje gå et lys opp for den mest skatteglade sosialist i Regjeringen, som kanskje burde tenke litt annerledes på det. Ved å etablere Statkraft Treasury Center med en egenkapital på 18 milliarder kr er det klart at selskapet vil spare store beløp i skatt, som ellers ville gå til Norge, men som nå går til Belgia.

Jeg håper finansministeren kan sette seg som mål at Norge faktisk skal være det landet i verden som er best på å drive næringsvirksomhet, at det blir enklere å starte opp firma og drive det her i Norge, og at Norge faktisk tiltrekker seg utenlandsk kapital, noe som bl.a. resulterer i investorvillig kapital, ny teknologi og kunnskap, og som også har positive ringvirkninger med arbeidsplasser og oppdrag for underleverandører. Jeg vil påpeke at det faktisk er nå vi har muligheten. Norge er et av verdens rikeste land. Vi har kapital fordi vi har fått store oljeinntekter. Jeg håper Regjeringen tar dette med seg.

Svein Flåtten (H) [13:26:36]: Interpellanten har tatt opp noe av det viktigste som vi kan diskutere i dette hus. Det er norsk verdiskaping og hvordan vi skal berede grunnlaget for den velferden vi alle ønsker oss i fremtiden. Det han peker på, er at mens vi har lagt hodet på oljesoveputen, har vi langsomt – og kanskje også hurtigere enn langsomt, men i hvert fall sikkert – mistet mye av vår konkurransekraft.

Så er vi delvis blitt pepret med en del resultatmålinger fra denne talerstol i dag, om hvor vi ligger an på all verdens statistikker. Da synes jeg at finanskomiteens leder, Torgeir Micaelsen, har gjort dette ganske enkelt. Han sier at vi er i eliteserien, og der kommer vi til å forbli – slik jeg forstår ham – så lenge Arbeiderpartiet sitter med styringen i dette landet. Alt er bra, ingenting er det feil på, og slik kan vi bare fortsette å innrette oss på at det kommer til å være. Da synes jeg nok at jeg hører en annen, mer jordnær og praktisk retorikk og politikk fra finansministeren. Han skal ha ros for – jeg vil slutte meg til interpellanten – at han snakker i en retning som Høyre forstår. Om det er ros eller ris til finansministeren, får være litt ettersom hvem som ser det.

Jeg har lyst til å si en ting til finansministerens innlegg. I veldig mange av disse innleggene som kommer fra Regjeringen, går man tilbake til finanskrisen og sier at dette løste man utmerket, og man henviser til alt som ble gjort da. Ja, det riktig, og det var Stortinget helt enig i. Men så skal vi videre. Bankene er reddet, for å bruke en kortversjon, men det som nå er problemet, er at de som bankene skal betjene, nemlig næringslivet, sier at de får ikke lånt penger. Så mener ikke Høyre at vi skal pålegge bankene å låne ut penger til dårlige prosjekter, men Høyre mener at vi skal føre en politikk som gjør at næringslivet har den egenkapitalen som de trenger når de kommer og skal låne penger – og den har de ikke i øyeblikket. Grunnen til det er at den har man tært på gjennom de tidene som ligger bak oss, med betydelige skatteøkninger gjennom de siste fire årene – opptil 10 milliarder kr årlig for norsk næringsliv – og spesielt for eierne, som er de som må stille opp med kapital når det røyner på. Og bruken av penger etter handlingsregelen har jo heller ikke vært fulgt. Man har smurt tynt utover de regelstyrte utgifter og andre velferdsordninger, og så har man glemt at man skal prioritere kunnskap, forskning, infrastruktur og ikke minst skattelettelser, som jeg forstod at finanskomiteens leder ikke likte at vi snakket om. Jeg skal snakke om det, og det har jeg allerede gjort. Men interpellanten snakket faktisk ikke om det. Han inviterte til en helt annen diskusjon. Så er det riktig at bedriftene selv har et betydelig ansvar, som finansministeren sier, men de må settes i stand til å følge opp det ansvaret.

Jeg har lyst til å si noen ord om det som finansministeren og finanskomiteens leder hadde felles i sine innlegg. Om det er samsnakket, vet jeg ikke, men det er viktig, og det gjelder troverdigheten til handlingsregelen som må holdes i forhold til utlandet. Det var også interpellanten inne på. Det er viktig at de signalene som sendes ut om at vi nå ønsker å følge handlingsregelen, og at vi ønsker å følge den raskt, blir forstått, som finansministeren har vært inne på. Signaler vil holde en stund, men etter hvert må signaler følges av handling. Det minner meg litt om «Den Politiske Kandestøber» av Holberg. Der er det uttrykk som går omtrent som dette: En ting er sjøkart å lese, noe annet et skip å føre. Det er nettopp den oppgaven som finansministeren nå gjentatte ganger, i alle fall retorisk, har forsikret oss om at han har tenkt å ta, han vil føre skipet. Men jeg tror, i all beskjedenhet, at hjelpen til å lese sjøkartet vil han også kunne få fra Høyre, bl.a. fra de tanker som er kommet frem gjennom denne interpellasjonen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:31:58]: Finansdepartementet har ansvar for tre sentrale politikkområder – først penge- og valutapolitikken og rentepolitikken. Etter Senterpartiets syn må en i en ordinær situasjon føre en rentepolitikk slik at det koster å låne etter skatt og det lønner seg å spare. Det er fundamentet, og jeg er glad for at det nå ser ut til å bli en større respekt for det faktum som enhver markedsøkonomi må bygge på. Det som for Norge er svært problematisk, er at vi i den sammenheng har en systemfeil i forhold til andre land fordi vi har et ubegrenset gjeldsrentefradrag for privatpersoners privatgjeld og ingen tilhørende inntekt for det som er det vanligste gjeldsobjektet, nemlig hus. Det gjør at en rente i Norge er mye gunstigere for privatpersoner enn en rente i utlandet. Det er en systemfeil som Finansdepartementet snarest må gå inn i.

Punkt to, inntektspolitikken. I Norge har vi tradisjon for samordnede oppgjør. Det er Senterpartiet en varm tilhenger av. At vi skal understøtte en rettferdig betaling for arbeid slik det framkommer i ordinært marked, uten sterke fagforeninger, er vi tilhenger av. Framover må det da være et fokus på alle de av oss som tjener 130–150 kr i timen i sitt yrke utenfor Stortinget. Det er der fokuset må ligge. Det er svært mange av dem som har vanskeligheter økonomisk i forhold til det kostnadsnivået som vi har. Vi har en del bransjer hvor det er mange fagforeninger, hvor det er mange tariffavtaler i samme bedrift. Det gir grunnlag for urimelig lønnskamp, noe som er problematisk i en del bedrifter. Det er et område som vi også må ha fokus på. Det kan ikke være slik at vi skal understøtte en lønnskamp som er slik at en utnytter sin makt i organisasjonen urimelig i forhold til de mange som er i organisasjonen, og som tjener beskjedent.

Videre er det avgjørende at lønnsutviklinga for de høytlønte dempes i tida framover. Dersom det ikke blir mulig, vil det bli svært vanskelig å sikre en holdning til den nødvendige innstramming som vi nå står overfor. Det er sentralt. Derfor var det sjølsagt en feil at en i forrige periode tok vekk den ekstra arbeidsgiveravgifta for de bedrifter som betalte sine medarbeidere over 1 mill. kr i lønn. Det medvirket til at vi fikk et ytterligere strekk i laget inntektsmessig – en klar svakhet.

Det siste punktet jeg vil nevne under inntektspolitikken, er de offentlige lønnsoppgjørene, og de må være et forbilde i forhold til lønn for dem som tjener mye. Det er lettere i den situasjonen vi nå er inne i, hvor vi har et helt annet arbeidsmarked enn det vi har hatt tidligere. Derfor må en i de offentlige lønnsoppgjørene ha en klar holdning i forhold til fordeling av inntekt på ulike typer arbeid.

Når det gjelder finanspolitikken, er det etter Senterpartiets syn ganske opplagt at det må investeres mer, og det må brukes mindre til velferdsforbedringer for oss som tjener godt. Her har vi ytterligere en systemfeil hvor vi gjennom kontantprinsippet både får velferdsforbedringer og investeringer som systematisk fører til at velferdsforbedringer får et fortrinn i kampen om knappe bevilgninger. Det er noe en er nødt til å se på. Innenfor handlingsregelen er det ganske opplagt at en må ha et større fokus på at en skal investere, altså omplassere finansformue fra finanskapital til næringsliv, og gjøre det lettere for næringslivet å fungere i Norge. I den sammenhengen tar jeg opp igjen det Senterpartiet har sagt mange ganger: Å krympe landet, hvor høyhastighetsdatakommunikasjon gjennom fiber til hvert enkelt hus er en nødvendig reform som vi snarest må få i gang på en systematisk og effektiv måte. Videre: omplassering av finansformue, eksemplifisert med investeringsstøtte og miljøteknologi.

Når det gjelder næringsliv og å skape mer, er det ikke uinteressant hva vi skaper. Det er ikke uinteressant hva slags næringsliv vi satser på. Mye av det næringslivet vi får i dag, er næringsliv som er lite nødvendig, og som vi har for mye av fra før, for å si det direkte. En rekke av de mellomledd vi har nå innenfor handel og reklame, er næringsliv som i realiteten er en kostnad. Vi må kanalisere mer ressurser til det næringslivet som produserer varer og tjenester i en internasjonal konkurranse. Vi står overfor store utfordringer, vi står også overfor utfordringer når det gjelder byråkrati. Jeg vil berømme SVs representant Aksel Hagen som i debatten rettet fokuset mot byråkratiet. Det er svært vesentlig, ikke minst for den rød-grønne regjeringa.

Abid Q. Raja (V) [13:37:16]: Det er en svært interessant problemstilling interpellanten Gundersen tar opp, og det er også et svært viktig spørsmål som stilles: Hva er medisinen for igjen å styrke Norges konkurransekraft internasjonalt?

Selv om det er finansministeren spørsmålet i første rekke er rettet til, vil jeg forsøke å driste meg til et svar. Medisinen er på sett og vis de samme utfordringene som Venstre har pekt på i sitt stortingsvalgprogram:

• Å ta steget over i lavutslippssamfunnet.

• Å bygge kunnskapssamfunnet.

• Å reformere velferdssamfunnet.

Skal Norges konkurransekraft styrkes internasjonalt, er dette svaret: Vi må satse målrettet på nyskaping, på utdanning og forskning. Vi må gjøre ting smartere og mer fornuftig. Offentlig sektor må fornyes og moderniseres for å sikre velferden. Vi må gjøre skattesystemet attraktivt for dem som vil investere i det miljø- og klimavennlige næringslivet, og vi må ta de viktige og nødvendige skrittene, slik at vi blir en del av løsningen og ikke problemet i miljø- og klimapolitikken. Klarer vi det, vil Norges konkurransefortrinn internasjonalt være store. Men det krever både politisk mot og politisk vilje, noe som så langt har vært fraværende hos den sittende regjering, selv om den nye finansminister skal ha ros for å vise en helt annen vilje til å ta disse utfordringene på alvor.

Venstre viser vilje til å satse på framtiden. Det er derfor vi i vårt alternative budsjett for 2010 prioriterer det nyskapende miljø- og klimavennlige næringslivet, forskning og utdanning, miljø- og klimavennlige løsninger og fornying av velferdsstaten. I tillegg bruker vi skattesystemet aktivt for å belønne arbeid, investeringer i arbeidsplasser og miljø- og helsemessig riktig atferd.

Denne budsjetthøsten har i det minste avslørt at Regjeringen har et svært instrumentelt forhold til skatte- og avgiftssystemet. Det skal bringe inn penger til fellesskapet – punktum. Der hvor Venstre vil bruke skatte- og avgiftssystemet aktivt for å endre atferd og for å stimulere nyskaping, er Regjeringen utelukkende opptatt av billig retorikk, av å «ta de rike» og få inn penger, slik at de offentlige utgiftene kan fortsette å øke.

La meg ta to konkrete eksempler fra Stortingets budsjettbehandling, og da skal jeg ikke nevne biodiesel.

En rekke representanter fra regjeringspartiene angrep Venstre i finansdebatten fordi vi angivelig ville gi 69 000 kr i skattelette til de aller rikeste gjennom å foreslå å gjeninnføre 15 pst. aksjerabatt i formuesskatten – den samme rabatten som Regjeringen mente var helt ok, ja nær sagt perfekt, i 2007. Der Venstre ser aksjerabatten som et virkemiddel for å skape flere arbeidsplasser, for å få flere til å investere sparepengene sine i norske bedrifter i stedet for å ha dem i banken, og for å få et spredt privat eierskap i norsk næringsliv, ser Regjeringen seg blind på å «ta de rike».

Et annet eksempel er vårt forslag om å gjeninnføre skattefritak for behandlingsutgifter betalt av arbeidsgiver. Her bekymrer Regjeringen seg opp og ned over det økende sykefraværet og setter ned ekspertutvalg for å utrede tiltak, men å støtte de tiltakene som vi vet har effekt, som får flere raskere tilbake i arbeid, nekter Regjeringen å være med på fordi det kan være noen rike som i så fall ville fått litt mer skattelette.

Regjeringen har med målrettet presisjon brukt sine første fire år på å gjøre forholdene vanskeligere for dem som ønsker å starte og drive bedrifter i dette landet. Man kan gjerne gjemme seg bak statistikk om at Norge er det tiende beste landet i verden å drive næringsvirksomhet i, men sannheten er at det går i feil retning, og det går rimelig dramatisk i feil retning. Løftene, om vi kan kalle det for noe slikt, fra Soria Moria II er heller ikke oppløftende. Ordet «gründer» er f.eks. ikke nevnt én eneste gang. Det sier sitt om hvilket fokus det er på nyskaping hos Regjeringen. Ordet «nyskaping» er, i rettferdighetens navn, nevnt en del ganger, men da i forbindelse med sjømat – i og for seg prisverdig nok.

For meg og Venstre er det ikke tvil om at det må en helt annen politisk vilje til for å styrke Norges konkurransekraft internasjonalt. Flere hvileskjær i forsknings- og utdanningspolitikken, fravær av vilje til å stimulere atferd i skatte- og avgiftssystemet og manglende vilje til å reformere offentlig sektor vil føre til at Norge raser lenger ned på statistikken. Jeg aner imidlertid nye signaler fra finansministeren, og han skal få den arbeidsro han behøver. Jeg kan love at alle de gode tiltak som vil komme, kommer vi fra Venstre til å støtte. Vi ser fram til disse gode tiltakene som finansministeren kan legge fram.

Avslutningsvis vil jeg gjerne legge til at jeg anbefaler finansministeren å lese Venstres alternative statsbudsjett for 2010 i julen, før han like over nyttår skal gå i gang med det viktige og utfordrende arbeidet med å lage nytt statsbudsjett for 2011.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen ber om ordet. Presidenten viser da til Stortingets forretningsordens § 50, der det står at hver representant kan få ordet én gang etter interpellanten i inntil 5 minutter. Dermed kan ikke Lundteigen få ordet to ganger.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:42:18]: Interpellanten skal ha ros for å ta opp et viktig tema, nemlig Norges konkurransekraft internasjonalt. Det har gått svært godt i norsk næringsliv i årene fra 2005 og fram til den internasjonale finanskrisen satte inn i fjor høst. Selv om jeg hører at det er delte meninger i denne debatten, mener jeg faktisk at Regjeringens kraftige tiltak for å motvirke nedgangskonjunkturen har vært vellykket, og at flere fagmiljøer nå mener at Norge er på vei ut av krisen.

Regjeringspartiene er svært opptatt av norsk konkurransekraft. Det eksportrettede næringslivet er viktig for at vi skal kunne ha et høyt velferdsnivå, og det er vesentlig at vi har rammebetingelser som kan styrke vår konkurransekraft. For regjeringspartiene er det derfor av avgjørende betydning at vi holder orden i økonomien, slik at vi bidrar til lav rente og en kronekurs som er riktig i forhold til andre lands valuta.

I Norge har vi en stor offentlig sektor som bidrar til verdiskaping. Nyere forskning viser at den skandinaviske modellen med et høyt velferdsnivå og sentraliserte lønnsoppgjør bidrar til produktivitetsvekst og høy innovasjonsgrad i tillegg til høy sysselsetting. Høyt velferdsnivå fremmer i seg selv vekst, men jeg er enig med interpellanten i at de offentlige utgiftene skal være bærekraftig i den forstand at vi ikke bruker mer penger i offentlig sektor enn det økonomien tåler.

Jeg tror ikke vi utvikler noen hollandsk syke i Norge under nåværende regjering og det flertallet vi har i Stortinget. Vi har allerede under behandlingen av budsjettet for neste år, og i flere andre sammenhenger, hørt finansministerens klare tale om at vi skal ned i oljepengebruk, og at arbeidet med det har startet. Han har full støtte for sine synspunkter hos flertallet.

Vi vil ikke sette arbeidsplasser i fare ved å bidra til høyt rentenivå og sterkere kronekurs. Statens pensjonsfond – Utland er jo innrettet slik at vi skal unngå hollandsk syke. Ved at vi bare bruker avkastningen av fondet og ikke selve fondet, vil vi i prinsippet, slik som Torgeir Micaelsen sa, ikke gå tom for oljepenger. Det var jo Hollands problem på 1970-tallet. De satt igjen med en knekt industri og en altfor stor offentlig sektor de ikke kunne finansiere etter å ha brukt opp inntektene fra naturgassressursene. Her hjemme er vi nødt til å ha en offentlig sektor som stadig omstiller seg og har et omfang som er bærekraftig. Jeg mener at vi ser en stor vilje i offentlig sektor til det. Oftest synes jeg at det er politisk vi tar kraftigst til orde for mer penger til alle gode formål i offentlig sektor, selv om vi vet at penger alene ikke løser alle utfordringer.

Norge er et godt land å drive næringsliv i. Det viser alle statistikker, også den interpellanten viser til. Regjeringens næringspolitikk de siste årene har gitt gode resultater. Vi legger til rette for nyskaping og forskning. I statsbudsjettet for neste år er det en kraftig satsing nettopp på forskning. Det legges opp til at det skal foregå forskning og utvikling over hele landet. De regionale forskningsfondene, som ble opprettet i år, tas i bruk neste år. Sammen med Forskningsrådets program for regional innovasjon og midler til Innovasjon Norge og SIVA vil det bidra til at nettopp bedrifter innenfor den industrien som nå sliter, kan få flere ben å stå på.

Vi ser at flere bedrifter innenfor offshoreleverandørindustrien nå bruker sin kompetanse til å utvikle nye grønne arbeidsplasser. I den sammenheng er det vesentlig at de knytter seg tett opp til de forsknings- og utviklingsmiljøene som finnes regionalt, og som jeg vet at interpellanten er skeptisk til. Men disse er også inngangen til nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter, som blir viktige for å utvikle norsk eksportrettet industri slik at den er rustet til å møte framtiden.

Norge har et godt utdanningssystem, men vi ser at vi har en stor utfordring med at mange faller ut av den videregående skolen. Det skal vi jobbe mye med framover. I forrige periode fokuserte vi mye på tidlig innsats når det gjaldt basiskunnskaper som lesing, skriving og matte. Det må vi fortsette å fokusere på, samtidig som vi utvikler den norske fellesskolen slik at alle greier å fullføre det 13-årige løpet. Med tanke på både et godt voksenliv og deltakelse i arbeidslivet er det helt avgjørende. Vi har ingen ungdommer å miste om vi skal opprettholde både et konkurransedyktig næringsliv og et høyt velferdsnivå i Norge i framtiden. Denne fokuseringen mener jeg må være noe av det styrende i den vanskelige prioriteringsdebatten som nå kommer, knyttet til mindre oljepengebruk og til vår redsel for å utvikle hollandsk syke.

Torfinn Opheim (A) [13:47:36]: Den internasjonale finanskrise og tilbakeslaget i verdensøkonomien har stilt norsk økonomi overfor store utfordringer. Finansministeren redegjorde for alle de tiltakene som ble satt inn i forbindelse med dette, både i fjor og i år. Tiltakene har virket. Kredittmarkedene er bedret, og folk får igjen lån. Den forventede kraftige økningen i arbeidsledighet har avtatt.

I en rekke land har politiske myndigheter satt i verk kraftige finanspolitiske tiltak for å stimulere aktiviteten i økonomien. Norge er nok blant de landene som har satt i verk de kraftigste stimulansene. Ubeskjedent nok kan vi kanskje si at Norge har vært blant de landene som har lyktes best med tiltakene mot finanskrisen. Dette bekreftes både i OECD og i IMF – disse skryter av norsk økonomisk politikk i sine rapporter. I tillegg har vi fått hederlig omtale i The New York Times.

Regjeringspartiene er opptatt av Norges konkurransekraft. Eksportsektoren er svært viktig for at vi skal kunne ha et høyt velferdsnivå, og det er svært viktig at vi legger til grunn rammebetingelser som kan styrke vår konkurransekraft. Det viktigste området i vår politikk er å føre en ansvarlig økonomisk politikk som bidrar til lav rente og riktige valutakurser. Dette har vi gjort, og det skal vi fortsette å gjøre. Økonomisk stabilitet og stabile rammevilkår er også svært viktig for alle regjeringspartiene.

Aktiv arbeidsmarkedspolitikk er viktig for effektivitet i arbeidslivet og for å hindre langtidsledighet. Godt utviklet infrastruktur er andre sentrale områder i vår politikk for å bedre konkurransekraften. Blant annet har vi økt bevilgningene til vei og bane med over 9 milliarder kr siden 2005.

Det viser seg også at den skandinaviske modellen, med høyt velferdsnivå og sentraliserte lønnsoppgjør, bidrar til produktivitetsvekst og høy innovasjonsgrad, i tillegg til høy sysselsetting. Norske bedrifter er konkurransedyktige på et globalt marked. Statstikk viser at det i forrige periode ble skapt flere nye arbeidsplasser enn i noen fireårsperiode – antakeligvis – siden 1950-tallet.

Vi legger til rette for nyskaping og forskning. Statsbudsjettet for 2010 er det største noensinne når det gjelder forskning. Norsk næringsliv har høy kompetanse innenfor miljøteknologi, og gjennom å satse på miljøteknologi kan vi styrke konkurranseevnen til norsk industri og fremme næringsutvikling, som i neste omgang medvirker til at Norge når miljømålene sine.

Det er også blitt satt i gang et arbeid for å se på avbyråkratiseringen av særlig små og mellomstore bedrifter. Dette handler om aksjelov, det handler om regnskapslov, og det handler om rapporteringer.

I finansdebatten i forrige uke ble det fra enkelte hold antydet at handlingsregelen nærmest var ikke-eksisterende. Når det gjelder handlingsregelen, er det udiskutabelt at vi forholder oss til denne. Mange prøver feilaktig å påstå at handlingsregelen er det samme som å være på 4 pst.-banen hvert år – nærmest til enhver tid. Dette er feil. Handlingsregelen er en plan for en gradvis økning av bruken av oljeinntekter, om lag i takt med utviklingen av forventet realavkastning, og den er anslått til 4 pst. Samtidig åpnes det for at bruken av petroleumsinntekter det enkelte år kan avvike fra 4 pst.-banen, for å bidra til å jevne ut svingninger i økonomien. Med andre ord er handlingsregelen ikke en 4 pst.-avkastning hvert år, men i gjennomsnitt over tid. I gode tider skal man bruke mindre, mens man i dårlige tider skal bruke mer – for å få hjulene i gang.

NHOs medlemsbedrifter regner med fall i sysselsettingen gjennom 2010. I tillegg til i industrien er det høye anslag for permitteringer og oppsigelser i bygg og anlegg og i reiseliv. Totalt regner hver fjerde bedrift med å permittere eller å si opp ansatte de kommende tre månedene. Dette viser at Regjeringen tok det riktige valget da den fremmet et svakt ekspansivt budsjett for 2010.

Vi må tenke konkurransekraft inn i en stor sammenheng, der bl.a. dialog eller samhandling med partene i arbeidslivet er en viktig brikke. Samtidig viser det seg at svingninger i internasjonal økonomi påvirker vår egen økonomi i en slik grad at vi må kunne evne å sette inn tiltak på kort sikt – tiltak som kan få langsiktige, positive virkninger.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:52:46]: Interpellanten har gjennom denne interpellasjonen fokusert på en debatt som jeg føler at vi på mange måter bør ha i Stortinget med jevne mellomrom. For dette dreier seg faktisk om muligheten og evnen til å kunne møte konkurransen der ute, til å la norske bedrifter og norsk næringsliv kunne konkurrere på like vilkår og ikke minst være i stand til å kunne levere det vi har gjort i en årrekke.

Det siste året har debatten på mange måter dreid seg om finanskrisen, som i svært mange andre land – og det er helt naturlig. Det dreier seg om å komme med særskilte tiltak for å møte den situasjonen man er oppe i. Men i den debatten er det viktig at vi ikke glemmer de generelle rammevilkårene som gjør at næringslivet skal kunne fungere på sikt, som gjør at de skal kunne konkurrere i mange år. Ikke minst er det viktig at vi også har fokus på at det norske næringslivet i stor grad er preget av mange små og mellomstore bedrifter. På mange måter faller mange av disse bedriftene litt igjennom i den debatten som nå pågår. Vi har stort fokus på de store næringene. Vi vet at når det bl.a. gjelder skipsindustrien, har vi bare sett litt av den effekten som muligens kan komme, for ordretørken er stor – ja, det er veldig tørt der ute, for å si det sånn – og det feires nærmest i hele næringen hvis et verft får en kontrahering av skip. Når vi i tillegg vet at de største finansinstitusjonene våre nå ikke finansierer nybygg innenfor bl.a. offshore dersom skipet ikke har langtidskontrakter, sier det seg selv at man kan gå tøffe tider i møte.

Jeg tror det er viktig at vi løfter blikket litt opp når det gjelder det som har med konkurransevilkår å gjøre, og ikke bare ser oss blind på det vi normalt sett diskuterer når det gjelder dette feltet.

Det er åpenbart at når G10-landene nå har kommet til enighet, som vi har sett så sent som i dag, om en uttalelse om at man går imot et tolltak, vil det komme til å møte oss i andre enden, når våre bedrifter skal konkurrere i et internasjonalt marked om salg av f.eks. fisk. Det er klart at om vi fører en proteksjonistisk politikk innenfor landbrukssektoren, vil norske bedrifter i neste omgang kunne bli møtt av barrierer overfor den handelen som vi ønsker.

Vi har sett – det har i hvert fall blitt hevdet blant enkelte – at når det gjelder vilkår knyttet til bl.a. verftsindustrien, skal man, når man skal utarbeide anbud, bruke språket som de bruker i det landet. Det sier seg selv at hvis en norsk bedrift skal konkurrere om bygging av ferger i utlandet, f.eks. Tyrkia eller et annet land, vil det være et problem hvis alle dokumenter skal føres på det lokale språket. Det har man blitt møtt av, og det har man blitt gjort oppmerksom på.

Når det gjelder utviklingen innen sykefraværet i Norge og utbetalingene til forskjellige trygdeordninger, vil man, hvis man skyver mer av disse utgiftene over på næringslivet, svekke norske bedrifters konkurranseevne i forhold til de land og de bedriftene vi konkurrerer med. Det er et problem som jeg frykter kommer til å bli større dersom vi ikke får snudd denne utviklingen, og Norge må ikke gå i den fellen som en del andre land allerede har gått i, med å innføre nærmest proteksjonistiske tiltak. Vi må passe oss for at vi ikke kommer i en situasjon der vi ikke får utnyttet arbeidskraften vår, fordi vi har et for stort fravær og frafall fra yrkeslivet, og folk ikke kommer inn i arbeidslivet.

Hvis vi ser på skjemaveldet, byråkratiseringen etc. de seneste årene i Norge, vil vi se at vi har en svært lang vei å gå. Vi har i en årrekke snakket om at vi skal redusere skjemaveldet og at vi skal ha færre instanser å innrapportere til, men når vi ser på resultatet av det, har vi ingenting å være stolte av der. Vi har en lang vei å gå, og jeg håper at man snart begynner å ta dette på alvor. Særlig for de små og mellomstore bedriftene, som også konkurrerer internasjonalt, er det viktig at vi gjør noe med dette, da det er en ekstra utgift som også er med på å svekke konkurranseevnene for dem.

Gunnar Gundersen (H) [13:58:00]: Jeg vil takke for debatten og mange gode innlegg. Noe er jeg enig i, og andre ting er jeg ikke enig i, men sånn vil det vel alltid være.

Når Opheim snakker om avbyråkratisering, «sprinter man vel med hastigheten til en skilpadde», tenker jeg man vil få til svar i næringslivet dersom man spør om utviklingen der.

Jeg har i og for seg også fått bekreftet hvorfor man for tiden kanskje har lettere for å treffe Venstre i samarbeidet enn å treffe Senterpartiet, i hvert fall. Når Lundteigen snakker om at vi har for mange bedrifter av en type fra før, så er det en type systemregulering som kanskje burde minne om at Sovjet-regimet falt for noen år siden, av en eller annen grunn.

Jeg synes debatten på mange måter har vært god. Jeg synes finansministeren, som Flåtten sa, snakker et språk og har fokus på utfordringer som jeg forstår veldig godt. Når det gjelder finanskomiteens leder, konstaterer jeg at han kanskje har en litt lengre vei å gå før jeg er helt på linje med alle hans utfordringer. Jeg skjønner f.eks. ikke at vi ikke kan få en skattedebatt som nettopp er rettet mot mye av det Nesvik var inne på. Vi har så mange små og mellomstore bedrifter i Norge som verken har risikotilgang eller rammebetingelser tilsvarende de store børsnoterte selskapene, som det veldig ofte fokuseres på. SMB-sektoren er helt avgjørende for framtidig verdiskaping i Norge. Jeg skjønner ikke at man ikke kan forlate den retoriske ta fra de rike-debatten og komme seg ned på en fornuftig debatt akkurat rundt det der, for utfordringene er store for mange av de små og mellomstore bedriftene, som også Flåtten var inne på.

Finanskomiteens leder snakket også om at fondet var viktig – det skulle bli en evighetsmaskin, sa han, som vi kan leve av. Det tror jeg er noe av det farligste, hvis vi begynner å tro vi kan begynne å leve av det. For det eneste vi skal leve av, det er faktisk å utvikle det vi har inne i hodet – det den samlede befolkning har inne i hodet. Det er humankapitalen som kommer til å være det avgjørende for norsk konkurransekraft også framover. Det er der vi må ha fokus. Fondet kommer alltid til å bli, som finansministeren sa, en tilleggsinntekt. Det er det vi har lyktes så godt med, at resten av verden også har betraktet det som en tilleggsinntekt. Det er egentlig ganske fenomenalt at et land kan bygge opp den type reservekapital uten at resten av verden også begynner å regne det inn som en del av den regulære økonomien. Det er en kjempeutfordring fortsatt å beholde det slik.

Jeg tror at mye av suksessen med å holde kronekursen nede er at vi lykkes med fortsatt å signalisere det. Det er derfor jeg, i hvert fall, har vært utvetydig når det gjelder handlingsreglen; den må heller strammes opp i forhold til kvaliteten på bruken av pengene. Å slippe handlingsregelen som et begrep tror jeg vil være et stort feiltrinn i den situasjonen Norge er i nå.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:01:16]: Jeg liker interpellasjonsdebatter. Grunnen til det er at det på mange måter er et slags pusterom i den forstand at vi kan bruke denne type debatter til å løfte blikket. Jeg tror det er bra for den politiske debatten i alminnelighet.

La meg bare si noen få ord nå ved slutten av denne debatten. Historien om Norge er på mange måter en historie om et større samarbeid for en felles idé, men det er også historien om strid, der en har vært uenige om viktige deler av veivalget. Slik vil det fortsatt være. Det betyr at det vil være ulikt syn mellom Høyre-folk og arbeiderpartifolk om skatt. Det er en del av den politiske diskusjonen.

Denne grunnideen har bygd på at en skal prøve å bygge en velferd som er bedre for neste generasjon enn den vi har, og den vi hadde. Nå har vi nådd til en korsvei der vi må stille oss spørsmålet – og jeg tror det blir noe av det viktigste i diskusjonen framover: Er neste generasjon i stand til å bære dagens velferd videre? Det er denne generasjonskontrakten som jeg har pratet om i andre sammenhenger, som blir det viktige framover. Jeg tror det er i dette lyset en må se diskusjonen i dag, og det er egentlig det denne debatten dreier seg om.

Historien om Norge er også for så vidt historien om de store naturressursene som er blitt oss til del: vannkraften, oljen, fisken og andre ting. Hovedpoenget er at vi hadde ikke klart å få dette til uten flinke folk, kloke hoder og sterke hender. Det dreier seg om arbeidskraften, og det dreier seg om framtiden for arbeidskraften, som jeg var inne på tidligere.

Ofte når jeg tenker på dette, går jeg tilbake til en annen finansminister, som var finansminister i 1946, nemlig Erik Brofoss. Han avsluttet et av de mest legendariske innlegg i Stortinget, som for øvrig varte i 2 timer og 50 minutter, med å si at vi lever ikke av andres, men av hverandres arbeid. Det er på en måte den grunnleggende ideen.

Velferdsmodellen er viktig – det er interpellanten og undertegnede enige om. Trygghet for helse og inntekt når tidene i arbeidslivet ikke er så gode, er grunnleggende viktig. Jeg har lyst til å si at arbeidstakernes grunnleggende rettigheter er viktig for den norske konkurranseevnen. Hvis økonomisk frihet betyr at en skal rokke ved dette, er jeg dypt uenig. Så viktig er ikke en førsteplass for meg på denne rankingen.

Til sjuende og sist vil det nok dreie seg om å bygge troverdighet inn i den økonomiske politikken, og jeg tror at vi i fellesskap kan bidra til det. Det blir lagt merke til utenfor Norges grenser at en i denne salen ble enige om et bredt pensjonsforlik. Det er på en måte et kvalitetsstempel også ved den norske politiske debatten, som er viktig i en litt lengre og større sammenheng.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed avsluttet.

Presidenten er glad for at vi ikke har innlegg på 2 timer og 50 minutter!