Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

I tillegg foreslås det at forsvarsministeren får en taletid på inntil 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:06:58]: (komiteens leder): Jeg ønsker å begynne med å gi utenriksministeren ros for en god situasjonsbeskrivelse i sin redegjørelse. Det er vanskelig å være uenig i særlig mye av det utenriksministeren sa, jeg vil derfor bruke debatten i dag til å ta opp en del av de temaene jeg syns han ikke berørte – eller ikke problematiserte. Det kommer jeg tilbake til.

Vi står overfor store utfordringer i Afghanistan, det er vi alle enige om. Vi er ikke der vi kunne ha vært, og der vi forventet å være, da vi startet vårt engasjement. Konflikten har utviklet seg, våre motstandere har utviklet seg, og vi må utvikle oss videre for å kunne håndtere en situasjon som skifter raskt.

Utenriksministeren snakket om det kontinuerlige behovet for å utvikle forståelsen av Afghanistan, og det er et veldig viktig poeng. Men det er også viktig med ensartede politiske signaler fra Norge. Uenigheten om engasjementet og innsatsen ligger ikke mellom Regjeringa og opposisjonen, men den ligger internt i Regjeringa, og den ligger for så vidt også mellom Regjeringa og partier til venstre for dem.

I fjor høst diskuterte vi i Redaksjon EN det nye initiativet for flere styrker i Afghanistan. Da var det en diskusjon om amerikanerne skulle yte større innsats. Forsvarsministeren omfavnet det nye initiativet: behovet for flere styrker. SV, derimot, uttrykte i samme debatt en sterk motstand mot å sende flere styrker, som er en forutsetning for den tilnærminga vi nå har. Men SV vil gjerne se resultatene av at flere soldater er til stede i landet.

De norske militære styrkenes viktige innsats er blitt understreket mange ganger, men det kan understrekes fra Stortingets talerstol igjen. Oppdraget er risikofylt, Norge har mistet fem soldater, senest nå Claes Joachim Olsson. Vi som står her i dag, har et særskilt ansvar for å anerkjenne den innsatsen de gjør, og det er vi som har sendt dem til Afghanistan. Det betyr at vi har et praktisk og et økonomisk ansvar, men vi har også et stort ansvar for den debatten som føres.

Vi er i Afghanistan fordi det tjener vår egen og våre alliertes sikkerhet. Som utenriksministeren sa i sin redegjørelse, skal vi sørge for å forhindre at Afghanistan igjen blir en frihavn for terroristene. Det er viktig å huske på at målet ikke var et utviklingsprosjekt, men at bærekraftig sikkerhet forutsetter stabilitet og utvikling. Utfordringen nå er at det er en sirkel av ustabilitet, der den afghanske regjeringa for så vidt er en del av problemet. Det smitter over på afghanernes oppfatning av regjeringa. Det gir Taliban styrke. Vi må ha en ærlig debatt og en ærlig retorikk rundt dette, og ikke bruke vikarierende begrunnelser for å gjøre vårt engasjement mer populært.

Det er positive effekter av vår tilstedeværelse, men dét må ikke forveksles med målene for hvorfor vi er der. Ikke minst må vi som politikere ta inn over oss alvoret i våre beslutninger. Det er viktig å merke seg at mange av de pårørende som i dag har sine sønner og døtre i Afghanistan, føler at ansvaret er delegert til dem for å forklare hvorfor deres sønner og døtre er i Afghanistan. Det er et ansvar vi som politikere må ta.

Det er også lyspunkter i situasjonen. Afghanerne ser mer positivt på framtida enn noen gang. Det var utenriksministeren inne på i sin redegjørelse. Det er også slik at det er en økende sjølstendig rolle for parlamentet, og det skal kalles inn til en ny jirga. Det betyr en bedre maktbalanse – eller kan i alle fall bety en bedre maktbalanse – mellom parlamentet og presidenten. Det er relativt store forhåpninger til den nylig sammensatte regjeringa, og det er flere land som signaliserer at de kommer til å ha en sterkere direkte kontakt med statsrådene, og ikke bare via presidenten. Landsbyinitiativet Community Defence Initiative, som vil si at lokale beskytter seg mot Taliban, kan vise seg, dersom det utføres riktig, å bli en joker i spillet om sikkerheten for afghanerne. Det er interessant å høre hvordan Regjeringa forholder seg til dette.

Enigheten om full implementering av nye strategiske grep er i seg sjøl et lyspunkt, og det er en forutsetning for å lykkes. Det muliggjøres av økning i styrkene der alle må bidra. USA har nå en uforholdsmessig del av byrden, og kritikerne sier nå at operasjonen amerikaniseres. Vel, i den grad det er et problem, er det europeiske allierte som sitter med nøkkelen. Byrdefordelingen er nå mer ujevn enn noen gang.

Operasjonen i Marja er egentlig det første eksempelet der styrkene kan gjøre det som på engelsk kalles «clear and hold», og det første virkelige eksempelet på at man setter afghanerne i førersetet. Operasjonen er altså slik utformet at det er én afghansk soldat pr. andre ISAF-soldat, og det er full integrering i planlegging og stab. Det er viktig. Men det er også viktig å skape øyeblikkelig sivil effekt, og det er mye av tanken bak operasjonen. Militæroperasjonene følges umiddelbart av en sivil bølge med statlige – både afghanske og vestlige – aktører og utviklingsorganisasjoner implementert som en del av den militære strategien. Det er ikke helt i tråd med det skillet som Regjeringa ønsker å opprettholde. Jeg skulle gjerne sett utenriksministeren diskutere det nærmere.

Det at fokuset nå er vridd bort fra egen styrkebeskyttelse og over til å sørge for afghanernes sikkerhet, er en nødvendig forutsetning for å lykkes, spørsmålet er om vi har kommunisert det godt nok.

Den strategien som følges i Afghanistan, den såkalte «counter-insurgency»-strategien, er krevende. Spørsmålet er om vi har vært villige til å innse hvor krevende den faktisk er. Den av dem som har hatt mest å gjøre med den strategien, sier som følger: En vellykket «counter-insurgency»-strategi tar om lag 15 år. Hvor vi er i det bildet nå, er det ikke godt å si ennå, avhengig av om man regner fra 2001 eller fra 2005. Spørsmålet er jo om de allierte styrkene har det som skal til for å bli værende lenge nok til at strategien skal lykkes. Regjeringa bør også sende et klart signal om viljen til fortsatt norsk tilstedeværelse og prøve å rydde opp i den uklarheten som ble skapt i forbindelse med budsjettdokumentet for 2010, der det ble sagt at den norske manøverenheten skulle trekkes ut.

En av de tingene som utenriksministeren var inne på, og som er grunnlag for en større problematisering, er at veksten i de afghanske sikkerhetsstyrkene er sterk. Den har nå nådd 306 500 mennesker, den er i måltall ment å skulle være ca. 400 000. Det vil kreve en rekruttering på om lag 5 500 personer pr. måned. Det vil koste mellom 10 og 12 milliarder dollar å holde en slik sikkerhetsstyrke årlig. Spørsmålet er om vi er forberedt på å ta den regninga som afghanske myndigheter alene ikke kan ta. Alternativet er altså at vi utstyrer 400 000 mennesker med våpen, vi utstyrer dem og trener dem for politi- og sikkerhetsoppgaver, men de har verken lønn eller jobb. Det er en farlig situasjon.

Norge ønsker å kanalisere mer av bistandsmidlene via afghanske kanaler, og det er godt mulig at det er den eneste måten å gjøre det på. Men jeg skulle gjerne likt å høre utenriksministeren problematisere litt mer rundt den situasjonen at det faktisk kan åpne for mer korrupsjon, og hvordan man i så fall forhindrer det.

Det er et paradoks at det i mange områder er Taliban som ser ut til å tilby den stabiliteten og de institusjonene som den afghanske staten sjøl ikke kan tilby. De opererer med lokale rettssystemer, lokale skattesystemer og ombudsmenn. Det er klart at for afghanerne oppleves det som en trygghet som staten og myndighetene ikke kan gi.

Til slutt vil jeg si noen ord om militær og sivil koordinering. Ingenting av det som skjer i Afghanistan, skjer i et vakuum. Vi opererer mot en fiende som ikke respekterer skillet mellom sivilt og militært, og det er en stor utfordring. Ingen – heller ikke Høyre – ønsker at militære primært skal drive med sivile oppgaver. Spørsmålet er bare hvordan vi tar det felles ansvaret vi har for å sørge for at den innsatsen vi yter, både sivilt og militært, kommer fram og kommer afghanerne til gode. Da er det flere ting som må koordineres.

Det er en stor utfordring at UNAMA er svekket i Afghanistan – at FN er svekket – og at man på den måten har mindre mulighet til å drive koordinering. Men det er også en utfordring at vi fra norske myndigheters side ikke klarer å koordinere innsatsen mellom departementene godt nok. Et eksempel på det er Faryab-strategien, som egentlig først og fremst er en samling av innspill fra tre ulike departementer, men som ikke er en helhetlig strategi.

Den pågående diskusjonen i NATO nå er egentlig utelatt i utenriksministerens redegjørelse. Mye av den pågående diskusjonen handler ikke om hvem som gjør hva, men hva som blir gjort. Det er selvfølgelig en utålmodighet i NATO, for man ønsker at ting skal gå framover, men det er også en stor diskusjon om koordinering og innsats og hva vi kan gjøre for å få ting til å fungere bedre.

Jeg tror det er viktig å være klar over at situasjonen i Afghanistan er komplisert. Det betyr at våre løsninger og vår tilnærming må være både informert og basert på at andre løsninger enn dem vi har valgt i dag, kan være nødvendige for framtida.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sverre Myrli (A) [10:17:32]: Det har tradisjonelt vært bred enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, så også om Norges bidrag i Afghanistan. Det er viktig når vi engasjerer oss internasjonalt, noe som bestandig reiser mange vanskelige prinsipielle spørsmål, at det er bredest mulig enighet. Likevel hører vi og leser vi at Eriksen Søreide og Høyre er kritiske til den linja Regjeringa fører i Afghanistan. Samtidig er det vanskelig å se noen alternativ Afghanistan-politikk fra Høyre. Så spørsmålet mitt er: Hva er egentlig Høyre uenig i? Jeg gir nå komitélederen muligheten til eventuelt å oppklare: Hvis Høyre er uenig i den politikken som føres, hva ville vært Høyres politikk i den krevende situasjonen som nå er i Afghanistan?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:18:41]: Det er interessant å høre en representant for et regjeringsparti i en regjering som har den største uenigheten om strategien internt i sin regjering, prøve å si at det er Høyre som er uenig.

Vi har ikke uttrykt noen uenighet i strategien, tvert imot brukte jeg store deler av mitt innlegg på å fortelle at det er viktig med enhetlige politiske signaler. Det vi derimot har sagt at vi gjerne kunne tenke oss en diskusjon om, er det skillet som Regjeringa ønsker å opprettholde mellom sivil og militær innsats. Jeg brukte slutten av innlegget mitt på å forklare viktigheten av å koordinere innsatsen både sivilt og mellom sivile og militære, sånn at man får utnyttet den totale norske innsatsen på en måte som kommer afghanerne til gode.

I dag opererer Regjeringa med – og velger å fastholde – et så å si vanntett skott mellom sivil og militær innsats. Fra stadig flere hold hører vi at det er et skille som fungerer på papiret her hjemme, men ikke på bakken i Afghanistan. Det er et skille som jeg tror kommer til å bli utfordret stadig sterkere i framtida, både fordi flere og flere av våre allierte går bort fra et sånt skille, og fordi vi ser at det som skal til for å bedre innsatsen, er en sterkere koordinering på alle plan.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:19:57]: Jeg skal henge meg på det representanten var inne på på slutten – dette skillet mellom militær og sivil innsats. På London-konferansen i januar leverte flere organisasjoner innspill, hvor de bl.a. advarte mot en militarisering av den humanitære hjelpen. En rapport fra Care, det afghanske utdanningsdepartementet og Verdensbanken viser at afghanerne betrakter skoler og utdanningsinstitusjoner som er bygd med støtte av de militære PRT-ene, som mer sårbare for angrep.

Vi har fra norsk side vært opptatt av at det ikke er en militær oppgave å forestå sivil bistand på taktisk nivå, noe også Kai Eide lovpriste i et foredrag i Afghanistankomiteen i februar. Så hører vi gjentatte ganger representanten Eriksen Søreide ta til orde for et tettere sivilt-militært samarbeid, og ikke bare på koordineringssiden. Mener Eriksen Søreide at hjelpeorganisasjonene og Kai Eide tar feil i dette spørsmålet, mens hun har rett?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:21:07]: Diskusjonen om sivilt og militært samarbeid foregår på veldig mange plan, og jeg tror det er viktig å være klar over én ting: I det såkalte humanitære rommet er det mange aktører. Vi har de rent humanitære organisasjonene som yter nødhjelp, som yter bistand der og da, når ting er alvorlige. Så har vi utviklingsaktørene. Det er viktig å være klar over at utviklingsaktørene i sin natur er politiske.

Det kan virke rart ut fra et norsk ståsted å si at en utviklingsorganisasjon har et politisk oppdrag når man f.eks. bygger jenteskoler i Afghanistan. Men situasjonen er at det er en dyp inngripen i et lands politikk og i et lands måte å organisere seg på. Det er kontroversielt, og det betyr at når vi nå står overfor en fiende som ikke skiller mellom sivilt og militært – angrepet på FNs gjestehus 28. oktober i fjor, der FN altså blir et mål i seg sjøl og FN angripes, er et veldig godt eksempel på det – er det viktig å sørge for en bedre koordinering, sånn at den innsatsen vi yter, kommer fram.

Vi har ikke noe ønske om at militære skal drive med sivile oppgaver, men når det er det eneste som skal til for å få jobben gjort, mener jeg at diskusjonen om koordinering må komme opp.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Svein Roald Hansen (A) [10:22:43]: Da den norske soldaten Claes Joachim Olsson ble drept av en veibombe den 25. januar, rykket operasjonen i Afghanistan brutalt nær hjemme i Fredrikstad. Det ble en sterk påminnelse om hva det koster å bidra til at afghanerne får mulighet til å skape et samfunn med sosial og økonomisk utvikling og bygge et land som ikke igjen blir en base for internasjonal terror – og derved en trussel mot oss alle. La oss heller ikke glemme at det er afghanerne som bærer de tyngste byrdene, også i form av liv som går tapt, sivile som militære.

De som tjenestegjør i våre styrker i Afghanistan, ser bedre verdien av den innsatsen de gjør. De ser jentene på vei til skolen, barna som blir vaksinert, jordbruket som tar seg kraftig opp, og veisystemet som bygges ut.

Utenriksministeren gikk grundig igjennom de utfordringene vi står overfor i det han beskrev som en operasjon som er blant de mest komplekse som tenkes kan. Den internasjonale konferansen i London nylig leder operasjonen inn i en ny fase: sterkere vekt på afghansk ansvar for egen sikkerhet og økonomisk og politisk utvikling, større vekt på opplæring og veiledning fra de utenlandske styrkene, større vekt på afghansk styring også i utviklingsprosjektene og, like viktig, bedre samordning av den internasjonale innsatsen – samordning mellom militær og sivil innsats og landene imellom – og en sterkere samordnende rolle for FN.

Dette er ikke radikalt nytt. Norge har i flere år drevet opplæring av og rådgivning overfor afghanske politi- og sikkerhetsstyrker. Det er en retning vi lenge har forfektet nødvendigheten av. Det er gledelig at dette nå skjer, og at vi kan få et taktskifte i dette. Det trengs for å ta igjen det som er tapt på grunn av en for fragmentert innsats og for lite fokusering på sivile og politiske behov.

Det er mange land som deltar i operasjonen i Afghanistan. De kan gjøre mye, både på den militære og på den sivile siden. Men den viktigste delen av jobben er det bare afghanerne selv som kan gjøre: oppgaven å skape en bred politisk løsning, som også må favne opprørsgruppene. Og det er bare afghanerne selv som kan skape grobunn for en freds- og forsoningsprosess – som også må til, om den politiske løsningen skal være bærekraftig.

Vår oppgave er å bidra til å skape det nødvendige sikkerhetsrom for dette arbeidet, et bidrag som i stadig sterkere grad skal dreie seg om mentorering, slik at afghanerne selv kan ivareta dette ansvaret. Vårt ansvarsområde kan kanskje være blant de første steder der dette skjer.

Våre styrker har gjennom årene høstet stor anerkjennelse for sin innsats. Det skal vi være stolte av, og jeg vil benytte denne anledningen til å rose de hundrevis av norske ungdommer som gjennom alle disse årene har påtatt seg denne oppgaven i Afghanistan, på vegne av Norge og det internasjonale samfunn. At det er bred politisk enighet her hjemme om den innsatsen vi bidrar med, er viktig. Det gir dem som tjenestegjør i et krevende og farefullt oppdrag, bred støtte hjemme, ikke bare i det politiske miljøet, men også i befolkningen, slik dagens meningsmåling bekrefter.

Det er mange land som bidrar, og alle bidrag trengs. Det er allikevel de amerikanske bidragene som vil være avgjørende for om operasjonen lykkes til slutt – på både den militære og den sivile siden. Derfor vil nøkkelen til at den nye vektleggingen av innsatsen lykkes, være at også de amerikanske bidragene er med i den bredere samordning som må komme. FNs rolle og kapasitet må også styrkes.

Representanten Ine Marie Eriksen Søreide mente Regjeringen burde sende et klart signal om vår vilje til å bli værende lenge nok. Jeg stusser litt over denne etterlysningen, fordi dette gjentatte ganger er gjort klart fra Regjeringens side: Vi gikk inn med våre allierte, og vi skal gå ut med våre allierte, i samforståelse med afghanske myndigheter.

La meg også peke på at den regionale dimensjonen er viktig for å løse situasjonen i Afghanistan. Et stabilt Afghanistan fordrer også stabilitet i regionen. Det er et ansvar som landene i regionen må være villige til å ta. Også her kan det internasjonale samfunn bare være en støttespiller.

Den krevende operasjonen i Afghanistan går inn i en ny fase. Denne fasen blir ikke mindre krevende, men den legger forhåpentligvis grunnlaget for at vi de neste par årene virkelig ser framgang for afghanske myndigheters evne til å ivareta innbyggernes sikkerhet og være hoveddrivkraften i den sosiale og økonomiske utviklingen i landet. Det er nok dette som vil være avgjørende for at de lokale lederne i den kompliserte maktstrukturen i Afghanistan velger riktig side i den maktkamp som pågår, den siden som ønsker å bygge et Afghanistan som kan skape trygghet for alle dets innbyggere, kvinner som menn, unge som gamle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [10:27:46]: Det har vært bred enighet om at Afghanistan har hovedprioritet når det gjelder vårt militære engasjement ute. Av kapasitetshensyn er det ikke naturlig å strekke seg så mye lenger enn vi gjør nå.

Allikevel kommer det fra tid til annen forslag og initiativ som handler om at vi bør engasjere oss i konflikter på andre kontinenter som også trenger assistanse. Jeg vil utfordre representanten på om han er enig i følgende: Sett at vi har flere kapasiteter, burde vi ikke da prioritere å fylle de tomrom som – tross alt – er i Afghanistan?

Svein Roald Hansen (A) [10:28:27]: Jeg mener vi har all grunn til å være stolte av det vi bidrar med, og har bidratt med, i Afghanistan. Og vi skal stå ved våre forpliktelser der.

Hvorvidt man skal øke den militære delen av bidragene – i forhold til forespørsler om å bidra i andre konfliktområder – synes jeg det er vanskelig å ta stilling til, uten å vite hva vi da står overfor. Det må bedømmes der og da.

Utviklingen i Afghanistan vil forhåpentligvis gå inn i en fase hvor det blir lagt mindre vekt på den militære biten og mer vekt på opplæring, mentorering osv. Det vil også medføre endring med hensyn til hva slags styrker vi skal sende til Afghanistan.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:29:25]: Representanten var i sitt innlegg inne på viktigheten av koordinering sivilt og militært, men også mellom land. Da er det fristende å spørre representanten: Hvilke konkrete tiltak for økt koordinering er det vi kommer til å få fra Regjeringen, fra Arbeiderpartiet?

Svein Roald Hansen (A) [10:29:47]: Jeg vet ikke om det er riktig at vi her i Stortinget skal være helt detaljerte når det gjelder dette, det tror jeg vi skal overlate til dem som er ute i felten, og deres overordnede myndigheter her hjemme.

Men den viktigste koordineringen bør vi få se på et overordnet nivå, hvor vi altså må bidra til å argumentere for at FN gis en sterkere koordinerende rolle, at FNs kapasitet til å koordinere økes, og at alle landenes vilje til nær sagt å underlegge seg en slik koordinering øker. Det tror jeg vil være det aller viktigste.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:30:31]: I likhet med representanten Eriksen Søreide er jeg opptatt av forholdet mellom sivil og militær innsats, dog med et noe annet fortegn enn det utenrikskomiteens leder var.

Jeg har et spørsmål til utenrikskomiteens nestleder, i lys av utenriksministerens klare budskap om at man må unngå samrøre og beskytte det humanitære rom: Synes representanten Hansen det er samrøre eller beskyttelse av det humanitære rom når norske offiserer og militære, for øvrig, i militær uniform og som er leger, opererer i afghanske sykehus for å vinne konflikten?

Svein Roald Hansen (A) [10:31:13]: Det skillet er viktig å ivareta, særlig i forhold til den humanitære innsatsen. Spørsmålet blir hvilke enheter som skal gjøre hva. Vi må være sikre på at det ikke blir en sammenblanding av de militæres roller og de siviles roller på en måte som gjør at man misoppfatter hvem det er som gjør hva. Det betyr selvsagt ikke at militære skal unnlate å bidra i situasjoner hvor det kan stå om liv og død, og i akutte situasjoner, men jeg tror det er en fordel at vi holder sivile leger i sivile sykehus og militære leger i militære sykehus.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Høglund (FrP) [10:32:23]: Utenriksministeren ga en solid redegjørelse om utfordringene i Afghanistan. Det var lite nytt om hva som skal være norsk politikk på området, og det er et signal om at Regjeringen i all hovedsak viderefører gjeldende politikk. Det er Fremskrittspartiet tilfreds med.

Vi vil også understreke viktigheten av bred politisk støtte rundt Afghanistan-engasjementet, ikke minst gjelder det de norske militære bidrag. Det ansvar som påhviler regjering og storting når man sender norske kvinner og menn til skarpe oppdrag i utlandet, er stort, og det er noen av de tyngste beslutninger vi tar. De nordmenn som har mistet livet i Afghanistan, er en brutal påminnelse om dette oppdragets karakter. Også derfor skal vårt Afghanistan-engasjement være godt begrunnet og fundert på en strategi som jeg mener kan lykkes.

Vi som mener det er riktig å være til stede både militært og sivilt i Afghanistan, skal kontinuerlig utfordre oss selv på de beslutninger vi er med på, og vi skal forvente å bli utfordret i og utenfor det politiske miljø. Derfor mener jeg det er riktige og viktige spørsmål to fremtredende representanter fra SV stiller i VG i forrige uke. De mener at krigføringen har gjort vondt verre. Dette er det viktig å besvare, og vi trenger også den debatten. Om debatten så bør komme innenfra regjeringspartienes egne rekker og dermed nok en gang bidra til å skape et skille mellom regjeringspartienes strategi, det er et annet spørsmål.

Jeg opplever at redegjørelsen godt begrunner hvorfor vi er i Afghanistan, og redegjørelsen trekker også helt riktig frem at bildet av Afghanistan i 2010 er mangfoldig. Det er ikke alle historier som kommer like godt frem i vårt nyhetsbilde. Derfor er det viktig å ta med seg helheten når vi bestemmer oss for veien videre.

I august i fjor la NATOs øverstkommanderende i Afghanistan, Stanley McChrystal, frem forslag til en ny militær strategi. Denne er nå i ferd med å bli virkeliggjort. Han ba om økte styrkebidrag fra NATO-land på mellom 40 000 og 80 000 nye militære. Ifølge McChrystal ville man med 40 000 ha middels sjanse for å lykkes. Han får nå 30 000 nye fra Obama-administrasjonen, og helst skulle øvrige NATO-land dekke opp 10 000 til. Vi er ikke der – kanskje klarer øvrige land halvparten av dette. Dette er alvorlig og utfordrer den nye strategien.

Dessverre er det ikke nok vilje eller kapasitet hos alle NATO-land til å stille med nødvendige ressurser. Dette vil kunne få konsekvenser når det kommer til hvilken form for militær aktivitet som skal bedrives. Meningen nå er jo i større grad å være til stede blant afghanerne og gi sikkerhet der, og i mindre grad drive den form for krigføring som har vært sterkt kritisert, også her hjemme, for å ramme sivile afghanere. Det er derfor viktig at alle NATO-land anstrenger seg for å levere i forhold til den nye strategien. Det å nøye seg med sitteplass på tribunen og komme med mer eller mindre konstruktiv kritikk av USAs krigføring kan ikke være et alternativ for noe NATO-land. Jo mindre øvrige NATO-land stiller opp, jo mer blir det USAs krig.

Hvis vi ønsker en sterkere europeisk komponent, er det opp til de europeiske NATO-land å levere kapasiteter. Vi erkjenner at Norge ikke har særlig flere soldater å bidra med i dagens situasjon. Det er et resultat av år med nedprioritering av Forsvaret. Men i den grad kapasiteter blir tilgjengelig for utenlandsoperasjoner, er det vårt syn at det er i Afghanistan vi må prioritere å bruke disse styrkene, og ikke skape inntrykk av at Norge vil kunne strekke sine begrensede ressurser inn i nye konflikter.

Et resultat av manglende innsats fra mange NATO-land er at behovet for sikkerhet fylles av andre, ikke minst fra private selskaper. I Afghanistan anslås det at det er godt over 100 000 såkalte kontraktører eller leiesoldater, og da snakker jeg ikke om de som er på fiendens side. Nå kan det være gode grunner til å la private gjøre enkelte oppdrag som vakthold osv., men å la krigføring på denne måten bli privatisert kan ikke være en ønsket utvikling. Men sikkerheten skal ivaretas, og dermed blir dette noe av løsningen.

Dette er en utfordring som NATO på prinsipielt grunnlag må diskutere nærmere, og det må være til ettertanke for politiske ledere i alle NATO-land. Hvis fremtidens kriger i hovedsak skal føres med fjernstyrte droner og leiesoldater, står vi overfor et helt nytt sett av spørsmål, ikke minst etiske.

Vi deler oppfatningen om at en løsning på konflikten må være politisk, og den vil kunne utfordre oss. Det er viktig å understreke at det er afghanske myndigheter som må være i førersetet når det gjelder slike politiske løsninger. Det er de som må ta initiativ for å snakke med de opprørsgrupper som de mener det er fornuftig å snakke med. Men vi må også understreke at en løsning må ha noen grunnleggende forutsetninger, og det handler om demokrati og menneskerettigheter, ikke minst kvinners og jenters rettigheter. Her er det ikke rom for å forhandle bort noe. Det er ikke et alternativ for oss å akseptere en løsning som innebærer at skolegangen for afghanske jenter trues, for å ta ett klart eksempel. Faren ligger i at en politisk løsning fremforhandles av kun afghanske menn, og at man ofrer visse rettigheter og friheter. Det er også et krevende terreng når man skal foreta en avveining mellom politisk stabilitet og rettferdighet, ikke minst i forhold til alle de opprørere og terrorister som i en ideell situasjon bør stilles til ansvar for sine handlinger. Men at man ønsker å søke å møte den frustrasjon som mange pashtunere opplever i Afghanistan, er viktig. Det er nødvendig å bringe pashtunerne tyngre inn i den afghanske hær, og i større grad enn i dag gjøre dem til en del av det nye Afghanistan. Vi vil også understreke det som utenriksministeren sier om at militært nærvær vil være påkrevet på veien mot en politisk løsning. Rask tilbaketrekning av utenlandske militære styrker vil være en sikker oppskrift på total fiasko. Da vil de fremskritt som tross alt er oppnådd, ganske sikkert reverseres.

I redegjørelsen ble behovet for et fungerende næringsliv og arbeidsplasser ikke berørt i særlig grad. Vi mener at én forutsetning for at en afghansk stat skal overleve også etter at donorlandene mister interesse, er at det bygges et næringsliv og at det skapes arbeidsplasser. Ringvirkningene av dette kan ikke undervurderes. Dette handler f.eks. om den afghanske stats muligheter til å skaffe seg inntekter gjennom skatt. Som liberalist vil jeg likevel fort legge til at Afghanistan ikke nødvendigvis her bør hente all inspirasjon fra Norge – men skatt er tross alt viktig, og en forutsetning for at en stat kan fungere.

Norsk innsats på energiområdet er viktig i så måte, og dette ble på en god måte understreket i redegjørelsen. Men også på andre måter bør Norge vurdere om vi kan ha noe å bidra med, ikke minst i å satse risikovillig kapital som gjøres tilgjengelig for eksisterende bedrifter og gründere. Vi fokuserer sterkt på demokrati og menneskerettigheter, og det er riktig. Men en viktig faktor i en liberal og fungerende stat er markedsøkonomi, og i land som Afghanistan må den stimuleres – ikke med gavebistand, men med målrettede tiltak. Det er f.eks. en utfordring at afghanske bønder som går over fra å produsere opium til andre legale produkter, har vanskelig for å finne et marked. De blir f.eks. utkonkurrert av pakistanske bønder. Her ligger det en mulighet til å gi assistanse for å gjøre afghanske bønder konkurransedyktige. Jeg er tilhenger av fri, global handel og skarp konkurranse. Men det er noe som ikke stemmer når de internasjonale sivile og militære i Afghanistan først og fremst handler i Dubai og andre steder utenfor Afghanistan, istedenfor å yte teknisk assistanse til lokalt næringsliv som kan bli i stand til å betjene sitt hjemmemarked. Mens grensehandel kan være utfordrende nok for handelsstanden her hjemme, kan den virke direkte destabiliserende i et land som Afghanistan. Kombinasjonen av risikokapital og teknisk assistanse vil ha en god stabiliserende effekt, for vi vet at mangel på arbeid og andre inntektsmuligheter er faktorer som bidrar sterkere til Talibans rekruttering enn teologiske overbevisninger.

Korrupsjonen i mange land er et hinder for vekst, og i Afghanistans tilfelle blir det også en utfordring om vi har tillit til afghanske myndigheter på ulike nivåer. Aksept for litt korrupsjon vil på sikt være ødeleggende. Derfor er nulltoleranse eneste farbare vei. Skal den afghanske regjering oppnå tillit, ikke minst i egen befolkning, må den etter hvert fremstå som ren. Dessverre er det et stykke frem dit. Det gjøres et poeng i redegjørelsen av at afghanske myndigheter forblir svake fordi donorer ikke stoler tilstrekkelig på dem, slik at pengene går utenom myndighetene. Dermed havner de i en ond sirkel. Det er nok viktig fra vår side å klargjøre at en forutsetning for afghanske myndigheters suksess ligger i en tøff kamp mot korrupsjon. Når den er troverdig, da vil donorer sende penger via myndighetene. Jeg tror det blir feil å tro at det blir lettere å bekjempe korrupsjon bare de får mer penger.

Den regionale utfordringen er konstant og svært krevende. Når vi ser på utviklingen i Pakistan, blir vi utfordret på om Taliban faktisk er en større utfordring der enn i Afghanistan. Men uansett må en politisk løsning ha elementer av regional deltakelse og aksept. Noe av det mest krevende synes å være å inkludere alle deler av det pakistanske statsapparat i en felles strategi. Men det internasjonale samfunn må også møte pakistanernes sikkerhetsutfordringer på en konstruktiv måte. Dette må innebære bedrede forhold mellom regjeringene i Kabul og Islamabad, men også en vilje til å snakke om Kashmir. Pakistans utfordring med Afghanistan handler ikke så veldig mye om en afghansk trussel, men den handler veldig mye om relasjonene med India. Derfor må forholdet India–Pakistan være en del av det man jobber med, når en politisk løsning skal på plass.

Selv om Taliban og Iran ikke ønsker hverandre noe godt, skal vi heller ikke undervurdere Irans ønske om en fortsatt utstabilitet i Afghanistan, og et ønske fra Iran om at USA og NATO er mest mulig opptatt i Afghanistan og ikke andre steder. Denne erkjennelsen må også være med når vi trekker opp hvordan vi forholder oss til Iran. Selv om de sentralasiatiske naboene i nord er mindre krevende enn Pakistan og Iran, er det heller ikke mye hjelp å få der. Til dels svake regjeringer preget av korrupsjon og fravær av demokrati bidrar ikke til å gjøre Afghanistans nabolag særlig godt. Det er derfor et reelt problem at det ikke finnes naboer som fremstår som naturlige forbilder for et moderne Afghanistan. Også av denne grunn er det viktig å jobbe regionalt for å fremme stabilitet og mer demokrati.

Å lykkes i Afghanistan er krevende og oppskriften kompleks. To forutsetninger fremstår allikevel som grunnleggende. Det første er at det må være en felles strategi som virkeliggjøres mellom Afghanistans regjering og de internasjonale partnerne. Det andre er at det skjer en helt annen koordinering mellom alle land og institusjoner som engasjerer seg i Afghanistan fremover, enn hva som har vært tilfellet de siste åtte år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [10:45:53]: Hvis representanten Høglunds erklæring om at skatt er viktig for et godt samfunn, er klarert med partiets finansfraksjon, er det kanskje mer myntet på å skape fredeligere forhold overfor Høyre enn i Afghanistan.

Representanten Høglund sa, helt riktig, at det er behov for en bedre koordinering og avsluttet innlegget med det. Det er vel bred enighet om at FN må spille en sterkere rolle i det arbeidet. Fremskrittspartiet er ikke blant FNs varmeste og sterkeste forsvarere, men mener representanten Høglund at FN er den internasjonale organisasjonen som må spille den rollen i Afghanistan?

Morten Høglund (FrP) [10:46:39]: På den sivile siden har vi tillit til at FN skal spille en tung rolle. Det har vi også sagt uttrykkelig. Vi har ikke en FN-kritikk som går ut på at vi skal avskaffe FN eller tone ned FNs engasjement der FN kan utgjøre en forskjell. Vi mener at deler av FN-systemet – og den kritikken tror jeg vi deler med veldig mange andre – ikke fungerer slik vi hadde ønsket det, og prøver å poengtere det på ulike måter, men at FN har en rolle å spille f.eks. i Afghanistan, det er vi helt enig i. Vi har prøvd, på vår måte, å støtte opp under FNs engasjement i Afghanistan og bidra til at koordineringen på alle måter blir bedre enn den er i dag.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:47:38]: Jeg var inne på Fremskrittspartiets hjemmesider i forbindelse med forberedelsene til denne debatten for å se hva som sto om Afghanistan. Da fant jeg noe interessant: Fremskrittspartiet

«Vil videreføre Norges engasjement gjennom NATO og ISAF i Afghanistan, til tross for at regjeringspartiet SV ble grunnlagt på bakgrunn av motstand mot NATO».

Det er oppsiktsvekkende at SV blir tillagt så pass mye vekt i partiprogrammet til Fremskrittspartiet!

Det som mitt spørsmål går på, er at på Fremskrittspartiets hjemmesider kan man i et oppslag fra desember lese:

«Siv Jensen frykter at Norge vil svare nei til en eventuell henvendelse om å sende flere soldater til Afghanistan. Hun sier det er Norges ansvar å øke styrkebidraget.»

Nå sa representanten Høglund i sitt innlegg her at vi må erkjenne at Norge ikke har flere soldater å bidra med, men likevel er det da et uttalt mål for Fremskrittspartiet med flere norske soldater. Mitt konkrete spørsmål er: Hvor stor styrke mener Fremskrittspartiet at Norge egentlig burde stilt med?

Morten Høglund (FrP) [10:48:37]: Jeg skal ikke gå inn på hva som er det ideelle – Norge er et lite land. Men som jeg har vært inne på både i replikkordskiftet med representanten Hansen og i mitt innlegg, må Afghanistan ha hovedprioritet for vårt utenlandsengasjement. Når vi registrerer at enkelte partier, også noen ganger SV, er ute etter å finne andre steder hvor norske soldater kan gjøre en innsats, f.eks. med blå hjelmer for FN – ikke noe galt i det – mener vi det undergraver vår innsats i Afghanistan. Skal vi gjøre jobben i Afghanistan på en slik måte at vi kan lykkes, slik den nye strategien er lagt opp, må vi også stille med ressurser som bidrar til det. Vi beklager at Norge nå ikke er i en posisjon hvor vi ser ut til å kunne strekke oss særlig mer. Det er mulig det er noe mer å hente, men vi tror vi må komme i en situasjon hvor Forsvaret har en helt annen mulighet for å bidra inn i konflikter som i Afghanistan.

Heikki Holmås (SV) [10:49:47]: En takk til Morten Høglund for rosen til SV for å drive en god politisk debatt rundt disse spørsmålene.

Jeg har to spørsmål til representanten Høglund. Det ene dreier seg om vurderingen av behovet for en ny strategi. Der skriver representanten under på at det behovet absolutt var til stede. Har representanten Høglund nå noen formening om hvorfor det var behov for en ny strategi?

Det andre spørsmålet dreier seg om utviklingen i den sivile bistanden til Afghanistan. Det har vært en av de tingene vi har vært veldig opptatt av hele tiden. Er Morten Høglund også enig i at det er behov for at resten av verden stiller opp i større grad med sivil bistand til Afghanistan?

Morten Høglund (FrP) [10:50:40]: Når det gjelder resten av verden, har vi signalisert en økende og stor vilje til å bidra til Afghanistan – heldigvis. Problemet fremstår ikke nødvendigvis slik som at det er mangel på midler til Afghanistan, men at midlene nødvendigvis ikke når frem, at de ikke blir koordinert, og at de ikke brukes på en måte som gir resultater som i hvert fall den jevne afghaner føler på kroppen.

Jeg tror på dem som sier at det ligger et veldig stort potensial i koordineringen. Når man har det på plass, må man ta tak i hvorvidt det er et ressursspørsmål i tillegg. Vi har forsøkt, i hvert fall de siste årene, å være helt på linje når det gjelder de forslag Regjeringen har kommet med om den sivile innsatsen til Afghanistan.

Når det gjelder hvorfor strategien ikke var vellykket, tror jeg det ligger på mange plan, og mange må ta kritikk og ansvar for det. En hovedutfordring har jo vært at vi ikke har hatt en afghansk regjering som har levert i forhold til de forventningene vi og den afghanske befolkningen hadde.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:52:08]: Jeg vil også takke for en grundig og god redegjørelse fra utenriksministeren, en redegjørelse som beskriver den komplekse situasjonen i Afghanistan og som gir et godt utgangspunkt for å drøfte situasjonen, utviklinga og engasjementet i landet.

Jeg vil berømme utenriksministeren for to ting. For det første den plassen han viet til å snakke om det SV lenge har sagt, at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten, at det må være en politisk løsning, forankret hos afghanerne, og med forhandlinger som et sentralt element, og for det andre utenriksministerens fokus på menneskerettigheter, og da i særdeleshet kvinners stilling i Afghanistan.

Stortinget fikk en tilsvarende redegjørelse for to år siden, og jeg synes det er interessant å se hvordan vektlegginga har flyttet seg. Det gjelder ikke bare i redegjørelsen fra utenriksministeren, men også i den internasjonale debatten om situasjonen i Afghanistan. Det snakkes i langt større grad om sivil oppbygging, humanitær innsats og demokratibygging – langt mindre om militær invasjon. London-konferansen var ett sted hvor dette ble understreket, at afghanerne selv må ta over sikkerheten.

Noe som virkelig gleder SV, er at det nå er så mange som tar til orde for fredsforhandlinger hvor også Taliban er inkludert. I debatten for to år siden var det flere som stilte representanten Ågot Valle spørsmål om SV virkelig mente at man skulle forhandle med Taliban, spørsmål som opposisjonen har fortsatt å stille i den senere tid. Det er blitt antydet at dette er naivt og arrogant fra SV. Valle påpekte den gangen at flere statsoverhoder har sagt at det ikke blir fred dersom en ikke snakker med fienden. Nå sier også USAs utenriksminister Hillary Clinton det samme når hun tar til orde for fredsforhandlinger med Taliban: Man inngår ikke fredsavtaler med sine venner. Det blir fristende å høre hva opposisjonen nå mener. Er det så hoderystende galt å snakke om forhandlingsløsninger? Det vil i tilfelle være en rimelig naiv og kunnskapløs holdning.

Det er en tillitskrise mellom de internasjonale styrkene og deler av den afghanske sivilbefolkninga. Det er bl.a. bakgrunnen for at general McChrystal gikk inn for en omlegging av strategien til mer sikkerhet for sivilbefolkninga og opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. På nyhetene i dag hørte vi at også stadig flere nordmenn mister troen på at styrkene vil fremme fred i Afghanistan. Det er en fare for at den amerikanske opptrappinga vil føre til flere sivile tap og økt rekruttering til Taliban. Det er derfor viktig at Norge prioriterer arbeidet med å skape forhold på bakken som gjør en tilbaketrekning mulig, bl.a. gjennom sivil innsats og ved å støtte initiativene fra FN og Karzai til en fredsprosess med Taliban.

I budsjettdebatten i desember viste jeg til en rapport om kvinners rettigheter i Afghanistan fra Human Rights Watch, hvor det ble slått fast at åtte års nærvær av vestlige soldater ikke har gjort livet lettere for afghanske kvinner. Årsaken ble sagt å være konservative ledere som ønsker å nekte kvinner helt grunnleggende rettigheter. For SV er det viktig at Norge, slik utenriksministeren også påpekte, er en pådriver for å løfte kvinners makt og innflytelse i Afghanistan.

Kvinners posisjon må styrkes. Kvinners kapasitet og mulighet til deltakelse er her sentralt. De må delta i alle typer fredsforhandlinger og forsoningsprosesser.

Parlamentsbygging er også viktig sett i et kvinneperspektiv. Kvinnelige parlamentarikere i Afghanistan har bedt Norge sørge for at parlamentet inkluderes i beslutninger, og at USA må gjøre det samme. Landets kvinnedepartement, som kvinnelige parlamentarikere har kjempet for å beholde, må støttes. SV mener Norge bør vurdere muligheten for at økonomiske midler til kvinner kanaliseres gjennom kvinnedepartementet. Det vil gi departementet mer makt og innflytelse, og gi bedre sikring for at pengene faktisk kommer kvinner til nytte.

I redegjørelsen fra utenriksministeren ble vi minnet om at det er mange afghanere som har fått det bedre enn tidligere. Samtidig er det et faktum at 2009 var det blodigste året siden 2001 med en økning i drepte afghanere og internasjonale soldater. I gjennomsnitt ble ni sivile afghanere drept hver uke i 2009.

Åtte år etter Talibans fall er de humanitære behovene fortsatt akutte. En tredjedel av befolkninga lever på sultegrensa. I gjennomsnitt dør én afghansk kvinne hver halvtime i forbindelse med svangerskapskomplikasjoner, én dør av tuberkulose, og fjorten barn dør av sykdommer som kunne vært kurert.

Hvert år koster det 1 mill. USD pr. amerikansk soldat, mens det til sammenligning brukes ca. 93 USD i utviklingshjelp pr. afghaner pr. år. Det er bra at norske bidrag til Afghanistan er mer balansert enn som så. Men det er fortsatt mye som kan gjøres når det gjelder internasjonal sivil støtte, og særlig når det gjelder å få vridd mer av denne støtten via afghanske kanaler, noe som Norge heldigvis er en pådriver for å få mer av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [10:57:15]: Representanten tok veldig prisverdig opp flere forhold rundt kvinners utvikling i Afghanistan. Samtidig er det kjent – og det er helt greit for meg – at SV står for en annen politikk når det gjelder den internasjonale militære tilstedeværelsen, og ønsker vel primært å trekke den ut så fort som mulig. Hvordan ser man for seg at kvinners posisjon i Afghanistan blir hvis man foretar en hurtig uttrekning av de internasjonale militære styrkene?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:57:52]: Det er åpenbart at en sikring av de sivile er viktig i Afghanistan, og SV har jo også tatt til orde for at man gjennom FN må sørge for å ha en koordinert innsats i Afghanistan. Men vi mener primært ikke at norske militære styrker skal være med i afghanske operasjoner. Det som er det viktige for SV nå, er å få til den sivile gjenoppbygginga, at afghanerne selv skal sikre tryggheten for sine sivile. Vi skal være en pådriver for at kvinners rettigheter blir sikret i den sivile oppbygginga, ta til orde for at kvinner må bli hørt på lik linje med menn. Det er noe av det viktige for å få løftet kvinners posisjon i Afghanistan.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:58:52]: Representanten sa at sikring av sivile er viktig. Representanten sa videre at det koster om lag 1 mill. USD for hver amerikanske soldat i landet.

Hvis man skal sikre sivile, trenger man tilstedeværelse fra politi og fra det militære. Det betyr økt fokus på mentorering, opptrening av afghanske sikkerhetsstyrker. Hvordan skal man få til både sikringen av sivile i dag, kombinert med mentoreringen, dersom man raskt ønsker å trekke ut styrker, og dersom man ønsker et betydelig mindre styrkebidrag?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:59:33]: Nå står jo SV på den regjeringserklæringa som alle kjenner til, at Norge skal være med og sikre soldatenes og de siviles trygghet så lenge det er påkrevd, på det militære nivået vi er på pr. i dag.

Vårt standpunkt er at vi skal støtte opp om FN-operasjoner, FN-koordinerte operasjoner, når det gjelder både sikring av sivile og oppbygging av sivile, og selvfølgelig også gjennom mentorering.

Vi ser det som gledelig at vinklingen fra norsk side, og nå også fra internasjonal side, i stadig større grad går på denne mentoreringen, som går ut på at man skal lære opp afghanerne selv til å få et sikkert system – egne politistyrker, en egen hær – som kan sørge for også den sivile sikkerheten i tida framover.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:00:46]: Jeg vil stille representanten Kvifte Andresen et spørsmål som gjelder forholdet mellom humanitær og militær innsats i Afghanistan.

I Dagsrevyen den 23. januar i år var det en lengre reportasje som viste norske militære leger i full uniform i operasjonssaler inne på sivile sykehus. Det ble vist til at dette selvfølgelig var for å redde liv, men også for å vinne konflikten. Det ble videre vist til at dette er et prosjekt som skal trappes videre opp. SV er som regjeringsparti i Norge ansvarlig for krigen i Afghanistan og Norges bidrag der. Er SV bekvem med at norske militære innehar slike roller i Afghanistan?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [11:01:36]: Jeg vil ikke si at jeg er bekvem med den situasjonen som Høybråten her beskriver. Vi har stadig talt for at det er viktig med et skille mellom sivil og militær innsats, noe jeg også påpekte i min replikk til representanten Eriksen Søreide tidligere i dag.

Å redde liv er uansett viktig. Gjøres det, slik som representanten Hansen også påpekte her, av militære, så er det en selvfølge. Men vi mener at vi ikke skal ha et samrøre. Vi mener at det ikke skal være en primær oppgave for militære leger å drive sivile sykehus. Det er helt på linje med det som representanten Hansen svarte på et tilsvarende spørsmål fra representanten Høybråten tidligere i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:02:37]: Det har vært interessant å sitte og følge debatten. Det har også vært interessant å høre på alle de andre redegjørelsene, høre hvordan retorikken endrer seg. Alle partiene føler seg mer eller mindre fram. Det er vanskelig å ha skråsikre meninger om hvordan utviklingen er i Afghanistan. Hva er de rette tiltakene? Hva er de rette strategiene?

Jeg synes den siste uken har vært et godt eksempel på det. Etter at nestkommanderende i Taliban ble arrestert, er det noen som har hevdet at det er et stort gjennombrudd. Andre sier at han representerer de mer moderate kreftene i Taliban, og at det kan være et tilbakeslag. Pakistans rolle er omdiskutert. Innenriksministeren i Pakistan har ifølge de mediene jeg har sett, avvist deltakelse. Altså: Det er nesten helt umulig å få en oversikt over hva som faktisk skjer. Den siste ukens mediebilde viser egentlig til fulle hvor kompleks situasjonen er. Hva er gjennomslag? Hva er ikke gjennomslag? Vi må ha en god porsjon ydmykhet når vi står her og debatterer situasjonen. Den store offensiven vi har sett den siste uken, tyder på at Taliban er på defensiven. Men spørsmålet er hva som kommer etterpå. Spørsmålet er hvordan det berører sivile, og eventuelt hvilken sivil motstand det skaper i etterkant.

I Stortinget, og i Norge, har man vært opptatt av den sivile innsatsen. Man har lagt veldig vekt på FN-sporet og på at våre midler går igjennom FN og afghanske myndigheter for å bygge opp en sentralstat, slik at sentrale myndigheter har kraft til å gjennomføre sine tiltak. Vi ser at intensjonen har oppslutning blant våre allierte, men at det i praksis er den militære løsningen som nå vektlegges aller sterkest.

Norge er en liten aktør. Det er klart at våre posisjoner avhenger helt av de tyngste aktørene. Det er deres strategier som er avgjørende. Forhåpentligvis er vi nå inne i et skifte slik at vi er i ferd med å snu en negativ trend, men det er det stor, stor usikkerhet rundt.

Den norske soldaten har full støtte fra et samlet norsk storting. Det norske bidraget er viktig og riktig sett fra Senterpartiets ståsted. Den innsatsen mange nordmenn gjør i Afghanistan, er av stor betydning. Men jeg er opptatt av at vi har et ydmykt forhold til hvordan vi måler suksess i Afghanistan. For Afghanistan har aldri vært noen sentralstat, og landet har lenge vært preget av korrupsjon. Hvis man snakker med Afghanistan-eksperter, sier de at det er en naturlig del av økonomien, at de ikke helt forstår hvordan økonomien foregår. Kvinner har aldri vært likestilt med menn, og demokrati har vært et fremmedord. Så når vi skal måle vår suksess i Afghanistan, kan vi ikke legge våre demokratiske standarder til grunn. Vi kan ikke tro at vi kan oppnå et fullt likestilt samfunn og et land fritt for korrupsjon. Vi må ta utgangspunkt i det landet vi er i, for å måle den suksessen vi ønsker å oppnå.

Selvfølgelig skal vi strekke oss etter de gode målene, ha perfekte mål, men hovedtanken min er i hvert fall at det er flere grunner til at vi gikk inn i Afghanistan. I starten var den ene hovedgrunnen artikkel 5-operasjonen, alliansetilknytningen. Vi dro dit for å støtte opp under NATO-alliansen. Senere har vi gått inn i en ISAF-operasjon med FN-mandat. Så vår egen sikkerhet og NATO-lojaliteten er en viktig grunn til at norske soldater er der de er. Bidraget til den enkelte soldat i Afghanistan er et bidrag til vår egen langsiktige sikkerhet, både i kampen for at Afghanistan ikke skal være et fristed for å utvikle terror og for styrking av vår egen alliansetilhørighet.

Suksessen med oppdraget i Afghanistan, synes jeg, ligger i å oppnå en stabil sikkerhetssituasjon i landet og en forbedring av levekårene for afghanerne. For å oppnå dette må et elementært nivå på helse, utdanning og myndighetsstruktur være på plass. Det samarbeider vi med afghanske aktører om for å forsøke å få til.

Jeg har hatt mange møter med forsvarsfolk og militære som har bidratt i Afghanistan i løpet av de siste årene. Mine oppriktige følelser etter de møtene er at de soldatene som drar ned, drar ned med både en idealistisk tilnærming og et ønske om å bidra. Vi har som et samlet storting et veldig stort ansvar for dem vi sender ned, og flere har mistet sine aller kjæreste. Lokalsamfunn har blitt rammet. Mitt eget, Stange, har også blitt rammet, ved å miste en soldat. Og skal vi kunne måle suksessen i Afghanistan og stå oppreist i forhold til det vi gjør, er det viktig at vi får fram alle dimensjoner av denne krigen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:08:11]: La meg først takke utenriksministeren for en grundig og god gjennomgang av en særdeles vanskelig situasjon i Afghanistan. Redegjørelsen viser tydelig hvor kompleks situasjonen er, og hvilke store utfordringer vi står overfor. Kompleksiteten og tidligere dyrekjøpte erfaringer gir oss alle grunn til ydmykhet med tanke på det krevende arbeidet med å stake ut kursen videre.

Det er bekymringsfullt at Taliban har styrket seg militært, og det er svært utfordrende å møte deres nye strategi som har som mål å skape kaos, oppmerksomhet og en følelse av håpløshet. Uregelmessigheter rundt valget og avsløringer av korrupsjon svekker den regjeringen vi forsøker å støtte. Og det er særlig tragisk at antallet drepte sivile øker.

Det er likevel grunn til å framheve, slik utenriksministeren gjorde, flere positive utviklingstrekk i Afghanistan. Det er viktige tegn på økonomisk framgang, selv om utviklingen burde gått raskere. Det er gledelig at stadig flere afghanske barn får skolegang. Og det er spesielt positivt at det er tegn som tyder på at afghanere flest har et mer positivt og optimistisk syn på framtiden.

Målet for vår tilstedeværelse i Afghanistan er klart: å sikre en politisk og økonomisk utvikling i Afghanistan som gjør landet til et trygt oppholdssted for sine innbyggere og ikke en trygg havn for terrorisme. Slik utenriksministeren påpeker, er våre militære styrker i Afghanistan der for å skape et tilstrekkelig sikkerhetsrom for at en slik utvikling skal være mulig. Dette er det bred enighet om. Jeg er glad for at også denne debatten understreker den brede oppslutning i Stortinget om det krevende oppdrag som våre soldater har, og den støtte de i den forbindelse har krav på fra det politiske Norge.

La meg så komme med noen kritiske utfordringer. Det er viktig å ha mål og virkemidler klart for seg. Målet er ikke at soldatene våre skal vinne hjerter og sinn. NATO-styrkene skal absolutt arbeide for å vinne tillit i befolkningen, men det er først og fremst for å gjøre oppgaven med å skape dette sikkerhetsrommet enklere. Det er den politiske og økonomiske utviklingen i Afghanistan som er hovedmålet, og det er når denne utviklingen har kommet langt nok, at vi kan avslutte oppdraget.

Når militære styrker involverer seg i humanitære oppgaver, står man i fare for nettopp å gjøre disse til et middel og ikke til et mål i seg selv. Da utfordrer man noe av kjernen i alt som har med arbeid for å redde liv og bringe helse å gjøre. Det er stor bekymring blant humanitære aktører for at en slik sammenblanding av roller reduserer deres sikkerhet. Når man ikke klarer å skille rollene, blir humanitære aktører lett mål som anses som legitime.

Jeg er glad for at utenriksministeren slår fast at vi skal ha en klar rolledeling mellom militære og sivile aktører i Afghanistan. Vi skal ha et samspill, men vi skal ikke ha et samrøre. Problemet er imidlertid at det ikke ser ut til å være fullt så enkelt på bakken. Gjennom media har vi bl.a. sett bilder av militære, bl.a. norske militærleger, som arbeider på afghanske sykehus med å behandle sivile. Når en også hører at dette eksplisitt begrunnes i at en ønsker å vinne konflikten, er det klart at det er behov for å klargjøre noen roller i praksis. Jeg vil be utenriksministeren forklare for Stortinget hva Norge gjør for å sikre dette skillet, ikke minst i forhold til sine egne tropper, og for å rydde opp i det som – i hvert fall slik media framstiller det – kan framstå som det samrøret utenriksministeren har sagt vi skal unngå.

Rolledelingen er viktig også for at bistanden skal gis på en måte som i størst mulig grad bidrar til en bærekraftig utvikling. Målet må være å utløse og forsterke lokale ressurser og kapasitet, slik at utviklingen kan fortsette når bistanden avsluttes. Hvis militære styrker uten erfaring fra slikt arbeid går inn og raskt «leverer» utvikling, står vi i fare for å skape større bistandsavhengighet og undergrave slike langsiktige prosesser. Det er også av den grunn viktig at man overlater humanitært arbeid til dem som har lengst erfaring med det, nemlig organisasjoner og institusjoner som i mange tilfeller har arbeidet i landet lenge før det ble en militær operasjon.

Faren for bistandsavhengighet gjør det spesielt urovekkende at bare 10–20 pst. av internasjonal sivil støtte går gjennom afghanske kanaler, særlig når en vet at det av denne andelen gis bare 23 pst. uten øremerking. Det er stor fare for at vi undergraver afghanske myndigheters ansvar for egen befolkning, og at det afghanske folks muligheter til å holde dem ansvarlige gjennom valg dermed svekkes.

Jeg er glad for at utenriksministeren ser denne utfordringen. Det er likevel et spenningsfelt mellom en slik tankegang og ønsket om å fokusere på klare innsatsområder. Høyere utdanning, energi, sivilt samfunn, menneskerettigheter og kvinners deltakelse er alle gode målsettinger. Kanskje er det nødvendig i større grad å fokusere på krav til styresett, åpenhet, gjennomsiktighet og tiltak mot korrupsjon og i mindre grad knytte betingelser til hva midlene skal brukes til, i den fasen vi nå er inne i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [11:13:32]: Det er interessant å følge debatten her i dag, etter den gode redegjørelsen som utenriksministeren hadde tidligere.

Jeg merket meg replikkordskiftet som var mellom SVs representant og Høybråten for kort tid siden. Det er bred enighet i Stortinget om hvorfor vi skal være i Afghanistan, det er bred enighet om mandatet vårt og hva det hviler på. Så sa Høybråten til SVs representant at han gjorde SV «ansvarlig for krigen i Afghanistan». Vi gikk inn i Afghanistan i 2001, under Bondevik II-regjeringen, og så vidt jeg kjenner til, var det enighet om det. Men er det ikke å gå litt langt å gjøre SV ansvarlig for krigen i Afghanistan? At SV er ansvarlig for bidraget vårt i Afghanistan, er noe helt annet, og noe som SV kan gjøres ansvarlig for, men ikke for krigen i Afghanistan. Er ikke dette å gå litt langt?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:14:41]: Mitt poeng var å gjøre SV oppmerksom på hva som skjer under det ansvar SV har i regjering for Norges innsats i Afghanistan.

Det er en krig, det er det ingen grunn til å fornekte. Den er selvfølgelig ikke utløst av SV, men SV er som regjeringsparti ansvarlig for det Norge gjør i Afghanistan. Det er vi i Stortinget heldigvis sammen om å ta ansvar for, men jeg synes vel den offentlige debatten gjør det berettiget fra tid til annen å minne om at det medansvaret også sitter hos regjeringspartiet SV.

Sverre Myrli (A) [11:15:27]: Det er nok flere som ble noe overrasket over Høybråtens uttalelser om SV. Hadde jeg vært SV-er, hadde jeg i grunnen blitt smigret over den rollen partiet tilegnes når det gjelder Afghanistan, nå også faktisk som ansvarlig for sjølve krigen.

Jeg går ut fra at Høybråten mente at SV og Regjeringa er ansvarlige for Norges tilstedeværelse i Afghanistan. De nåværende regjeringspartiene er seg sitt ansvar bevisst, sjølsagt, men jeg tør minne Høybråten om at Norge har vært i Afghanistan siden 2002, og da satt Høybråten i regjering. Så spørsmålet mitt blir: Angrer Høybråten i dag på de beslutningene han var med på da han satt i regjering?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:16:17]: Jeg skjønner at Arbeiderpartiet har behov for å sende to talere opp på talerstolen for å få det samme svaret to ganger. Det er selvfølgelig greit for meg. Men det som er det underliggende poenget, er at vi gjennom hele den perioden den rød-grønne regjeringen har sittet, har opplevd at partiet SV har både hatt ansvaret for Norges bidrag, som representanten Myrli riktig formulerer det, og drevet en opposisjonspolitikk – både i og utenfor Stortinget – mot dette bidraget. Det er det som det må være opposisjonen tillatt å påpeke.

For øvrig vet representanten Myrli meget vel at Kristelig Folkeparti helt fra begynnelsen av har vedstått seg sitt ansvar, og vi gjør det også i dag. Vi vil ikke påstå at alt vi har gjort, har vært av det ypperste til enhver tid, men vi vedstår oss vårt ansvar, både i regjering og her i Stortinget, for det vi gjør i Afghanistan.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [11:17:47]: Venstre støtter også hovedtrekkene i statsrådens redegjørelse om de utfordringene vi ser framover når det gjelder vår tilstedeværelse i Afghanistan.

Vi er også enig i det statsråden understreker, at det å finne veier til en politisk løsning også krever et militært nærvær. Vi har en stor internasjonal forpliktelse som vi har tatt på oss i denne sammenhengen. Det er viktig at vi i Stortinget har debatt om dette. Det er viktig at vi får muligheten til å vise støtte, for her tar vi noen av de vanskeligste valgene vi har som politikere, nemlig å sende våre borgere i krig.

Derfor må jeg si at jeg syns det er litt underlig å oppleve at SV samme dag som statsråden står her og redegjør, utfordrer sin egen statsråd. Undertonen som ligger i hele innlegget fra SV, er at man skal løsrive seg fra USA og NATO, som er våre sterke samarbeidspartnere på dette området. Jeg er glad for at utenriksministeren ikke imøtekom det i sin redegjørelse.

Venstre støtter en forsterket militær innsats for å beskytte befolkningen, men vi må også bidra så mye vi kan, så lenge vi kan og så lenge vi trengs. Venstre mener at også de operasjonelle begrensningene, som vi har for norske styrker, burde vært hevet.

Vi har også sett at det har forekommet sivile tap, slik det gjorde den 14. februar. Det kan ikke aksepteres. Det må man hele tida tilstrebe ikke skal skje. Det ene er det humanitære aspektet ved det, men det undergraver også sterkt den rollen vi har, og den jobben som skal gjøres.

Venstre har lenge ment at det bør være en oppklaring av og en opprydding i hva som er den sivile, og hva som er den militære bistanden. Her kan det fort bli et forhold som går fra samvirke til samrøre. Vi i Venstre har en lang tradisjon på hva vi liker av det, og hva vi ikke liker av det. Vi liker samvirkemodellen, vi liker ikke samrøremodellen.

Det er viktig nå, når man har en militær offensiv, at også den blir fulgt opp med en sivil offensiv. Det er sjølve kjernen i engasjementet som vi har i forholdet til Afghanistan.

Venstre deler også synet til utenriksministeren, at det er viktig at afghanerne får eierskap til egen utvikling. I økende grad må vi få afghanerne sjøl til å ta ansvar for egen utvikling i eget land og for egen sikkerhet.

Venstre er også enig i at vi må få en politisk løsning. Sjøl om hele opposisjonen ble slått i hartkorn, er det sånn at vi veldig lenge har ment at man må forhandle, sjøl med dem man ikke liker. Sjøl om motstanderen her heter Taliban, er det viktig å gripe fatt i de elementene man faktisk tror man kan komme til enighet om, og så sette seg ved forhandlingsbordet. Skal man klare å løse utfordringene med Taliban, så kreves det en hel regional løsning. Det er helt soleklart at Pakistan er en del av den løsningen.

Det andre kravet som blir viktig nå, er et parlamentsvalg som har en mye mer demokratisk innretning enn det presidentvalget har hatt, der vi ser mye mindre av korrupsjon og juks, og der man kan gi legitimitet til sjølve valget.

Til slutt må jeg bare gi en liten bemerkning på en ting som ikke er tatt opp her. Den 10. desember i 2009 sto vår statsminister sammen med den amerikanske presidenten og lovte 110 mill. USD i deltakelse. Det som ble oppdaget etter pressekonferansen, var at dette stort sett var gamle penger, sjøl om det framsto som nye, friske penger da man hadde pressekonferansen. Vi kjemper for ærlighet, åpenhet og rettskaffenhet. Jeg må innrømme at det kreves litt «guts» å stå foran internasjonal presse og den amerikanske presidenten og selge noe for noe det egentlig ikke var. Men det er kanskje ikke det jeg mener med å ha en modig statsminister som tar støyten for de viktige tingene. Jeg hadde kanskje ønsket at han var modig på andre områder.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:22:52]: Jeg vil først få lov til å takke partienes representanter for gode kommentarer og innspill i denne debatten. Jeg merker meg at vi kan konstatere, i år som i tidligere år, at det er bred enighet i Stortinget om hovedtrekkene i Afghanistan-strategien – den militære og den politiske. Jeg vil understreke, i en tid hvor vi har et sårt minne fra et nylig tap av et ungt liv i Afghanistan, at det er viktig med den enigheten, med den ansvarligheten og det signalet det sender til dem som er i felt, både politiske representanter, diplomatiske representanter, sivile og militære i norsk tjeneste og i internasjonal tjeneste. Jeg synes det gir uttrykk for stor ansvarlighet. Jeg synes også det er en befriende mangel på skråsikkerhet i denne salen når vi diskuterer Afghanistan, som et uttrykk for et vanskelig område hvor norske beslutninger skal finne sin plass i et bredt bilde av internasjonale beslutninger, og hvor vår evne til å påvirke er krevende. Jeg opplever at vi som regjering har et godt mandat fra Stortinget etter denne debatten.

Så vil jeg benytte anledningen til å kommentere noen av de temaene som er tatt opp. De kommer i litt ulik rekkefølge.

Det første jeg vil kommentere, er anmerkningen fra representanten Eriksen Søreide om en uro for bærekraftig finansiering av den afghanske hæren. Det er en uro jeg deler, fordi man er i ferd med å bygge opp en betydelig militær komponent, som det koster mye å bygge opp og mye å drive. Nå tar USA hovedregningen for det. Norge bidrar på sin måte gjennom bidragene til de to fondene. Jeg kan for øvrig ikke gå god for den beskrivelsen som representanten Skei Grande ga. Poenget er at det kommer penger til disse fondene. Norge har lovet det over en årrekke fremover og slik sett forpliktet kommende budsjetter, og det er det det handler om. Men det er klart at det blir en utfordring å sikre at disse styrkene har penger til lønn over tid, slik at vi ikke får en styrke som ikke får lønn, med den ustabiliteten og faren som ligger i det. Det må vi fortsette å ta opp i egnede fora.

Så har det sivile og militære engasjementet og grensene for det vært oppe i flere innlegg. Jeg tror ikke at det er veldig stor uenighet i denne sal rundt det. Jeg opplever at det er enighet om hovedprinsippene, men så er det, som representanten Høybråten sa, alltid krevende situasjoner på bakken, og det må vi fokusere på. For det første tror jeg dette begrepet «for samordning, men mot samrøre» er en god veiledning for hvordan vi skal håndtere det. Representanten Eriksen Søreide sa at vi skal arbeide for å utnytte sivil og militær innsats på en måte som kommer afghanerne til gode. Det slutter jeg meg fullt og helt til. Vi har en slags deling når det gjelder det humanitære arbeidet, hvor begrepet «det humanitære rom» er brukt, hvor man altså skal tilstrebe at hjelpen kommer til de trengende, uavhengig av hvilken side i en konflikt de trengende måtte være på. Spørsmålet som oppstår, er jo: Hvor er grensen for det humanitære rommet? Hvor begynner det, og hvor slutter det? Da vil jeg si at den sivile innsatsen vår – la meg være veldig tydelig når det gjelder den – er jo politisk. Ingen tvil om det! Når vi støtter bygging av skoler, er ikke det et humanitært nøytralt prosjekt. Det er et politisk ladet prosjekt, fordi vi tror på skoler, vi tror på jenter på skoler, og vi tror på den komponenten i den afghanske samfunnsutviklingen. Jeg har selv vært til stede ved bygging og innvielse av skoler i Afghanistan, og det gledelige ved det er at det har vært afghanere som har bygget dem. Det har vært afghanere som har tatt ansvaret – og så følger eierskapet til dem.

Vårt PRT har en sterk sivil komponent, men den sivile lederen for den komponenten rapporterer ikke og står ikke ansvarlig overfor den militære lederen i PRT, men rapporterer til ambassaden og til Utenriksdepartementet. For øvrig har vi en glimrende koordinering, mener jeg, mellom de mest berørte departementene. Det minner om koordineringen som de har i det landet som Eriksen Søreide ofte viser til, nemlig Nederland. Det er en litt forskjellig måte å innrette det på, men hovedtrekkene er de samme. For meg er det viktig at vi bygger afghansk kapasitet via afghanske krefter, og at vi gjør det på en åpen og grundig måte. Faren de siste årene har jo vært at det er en myriade av aktører som sendes inn for å bygge skoler, bore etter vann og drive selektive prosjekter under overskriften «Hearts and Minds» – altså vinne sinn og hjerter. Men forskning stiller kritiske spørsmål med hensyn til hvor vellykket dette er.

Jeg mener vi her må være kunnskapsbaserte, fordi det er veldig forlokkende og fristende fra et politisk perspektiv i en vestlig hovedstad å tenke at hvis vi pakker de militære sammen med de sivile, og at de sånn sett fungerer i et koordinert løp hvor den ene bidrar på den andres område for å skaffe raske resultater som vinner befolkningen over på sin side, så gir det mening. I felten er det altså langt mer komplisert. I et land hvor de lokale alliansene i landsbyer og distrikter endres raskt, skal vi være veldig varsomme med å satse på at militære utfører prosjekter som har klar sivil karakter.

Representanten Høybråten tok opp spørsmålet om norske leger på afghanske sykehus. La meg først si som en anerkjennelse til norske militære: De ønsker jo å bidra til å gjøre godt for de menneskene som er rundt der de bor. Jeg har selv møtt en lege som brukte fritiden sin til å hjelpe til på en veldig mangelfullt utrustet sykestue. Jeg mener at motivet til den legen er et motiv jeg har grunn til å anerkjenne. Men jeg ser problemet med at man bringer militære fra én side i konflikten inn i et sykehus, som er et sårbart element, hvor det altså er pasienter. Vår hovedlinje er at støtten til sykehus skal skje via ordnede kanaler, via afghanske kanaler, og vi har nå en samtale også med Verdens helseorganisasjon om hvorvidt noen av de prosjektene vi har kunnet se på, bl.a. når det gjelder anestesi, kan følges opp av Verdens helseorganisasjon. Det er altså ikke slik at vi driver sivil utvikling i Faryab ved å satse på norske militære leger på sivile sykehus.

Jeg vil også knytte en kommentar til noe av det som har vært litt oppe, men kanskje ikke nok, og det gjelder den regionale dimensjonen. Vi er enige i denne sal, tror jeg, om at det ikke finnes noen militær løsning i Afghanistan. Den må være politisk, men vi trenger de militære for å bane veien for den politiske løsningen.

Vi er også enige om at det trengs en afghansk løsning. Men jeg tror at det vi nå ser, er at løsningen i Afghanistan ligger ikke bare i Afghanistan, den ligger også i regionen. Det blir ingen løsning i Afghanistan om ikke de regionale aktørene på et vis spiller med og tar ansvar. Det er noe som ble vektlagt i London på en måte vi ikke har hørt tidligere, og det må vektlegges enda mer.

Selv om vi skal være varsomme med å trekke linjer fra Norden til denne regionen – det blir nesten absurd å gjøre det – er det i alle fall for en politiker som kommer fra vår del av verden, helt slående å se at vi kommer til en region hvor det er nesten totalt fravær av regionale samarbeidsordninger. Da tenker jeg at man er åpen for å se på samarbeidsordninger som følger andre historiske mønstre, andre kulturelle mønstre enn hos oss – og anerkjennelse for det – men her blir man slått mer av fraværet av slikt samarbeid mellom regjeringer. Det er mye annet samarbeid på tvers av grensene, ikke alt er like konstruktivt – av narkotikanettverk, av opprørsbevegelser som kan krysse grenser fram og tilbake. Derfor tror jeg at vi i større grad fra norsk side – selv om vi ikke er en stor aktør her – og fra det internasjonale samfunnet må oppmuntre til og presse på for at landene i regionene tar ansvar. Ett land som gjør det, er Tyrkia, som etter mitt skjønn spiller en stadig viktigere rolle i denne regionen, på grunn av historiske bånd, språkfellesskap, kulturfellesskap og evne til å bringe parter sammen. Tyrkia hadde før London-konferansen et møte med Afghanistans naboer. De hadde et eget møte med afghanske og pakistanske ledere på tyrkisk jord.

Dette er et tema som jeg tror kommer til å måtte stå mye mer sentralt. Selvfølgelig er Pakistan–Afghanistan-koblingen helt avgjørende, men det gjelder også India, Kina, Iran og landene nord for Afghanistan.

Jeg vil avslutte med å si midtveis i debatten at den har vært god og meningsfull, og det er jo ikke slik at mangel på dyp uenighet i denne sal er et uttrykk for at denne saken ikke er alvorlig. Jeg opplever at vi tar den med det alvoret den har, og at vi tar den med den ydmykhet som ligger i at også vi og det internasjonale samfunnet kan endre og oppdatere våre strategier. Men vi må gjøre det på en måte som også sikrer langsiktigheten i det vi gjør. Det at det skjer, er forskjellen på denne redegjørelsen og den for to år siden. Det tror jeg er helt naturlig i en situasjon hvor forholdene forandrer seg. Norge skal fortsatt være en informert og engasjert aktør på det sivile og militære spor for at Afghanistan kan bli et fredelig sted for afghanere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:33:06]: Korrupsjon har jo vært et gjennomgangstema i forhold til Afghanistan. Dessverre har vi jo opplevd opp gjennom årene at både guvernører og sentrale regjeringsmedlemmer har oppført seg på en måte som i andre kulturer ville bli oppfattet som at man var rene mafialedere. Norge er, nesten målt på alle måter, en rimelig stor giver og donor, og vi er partner med Afghanistans regjering og myndigheter. Er vi tydelige nok? Er vi krevende nok som partner? Tror utenriksministeren vi vil oppleve et annet Afghanistan når det gjelder korrupsjon på myndighetssiden fremover, enn det vi har opplevd hittil?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:33:52]: Jeg har håp om at vi opplever et annet Afghanistan. London-konferansen og president Karzais innsettelsestale ga uttrykk for det. Men vi kan aldri være trygge, og vi bør være urolige. Det er klart at den veldige, militære offensiven som nå skjer, og det fokuset som er rundt den, risikerer å ta av noe av det presset som har vært bl.a. fra amerikansk side og fra oss, på at det gjøres noe med korrupsjon. Men det er nå etablert institusjoner og utnevnt ombudspersoner som skal følge dette. Jeg mener at vi har vært veldig tydelige på at det er uakseptabelt med den korrupsjonspraksis man har sett. Vi skal være en krevende giver, og vi har sett gode tegn.

Samtidig er jo dette et slags dilemma. Vi får ikke orden på afghansk styresett uten å satse på at afghanernes prioriteringer gjelder, men vi vil være varsomme med hvor vi betaler våre penger. Vi satser på betalingskanaler, flergiverfond, som gjør at flere kan kontrollere at pengene brukes riktig. Så kommer vi aldri unna at det alltid vil være risiko forbundet med den satsingen vi har, også på pengesiden.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:35:07]: Vi er helt enige om at den sivile-militære koordineringen må bli bedre, at hjelpearbeidet må treffe afghanerne i enda større grad, og at sikkerhetssituasjonen fremdeles er utfordrende.

Likevel sier Regjeringen at man ønsker å flytte ut den sivile delen av PRT-et vårt i Meymaneh så fort sikkerhetssituasjonen tilsier at det blir mulig. Hva tror utenriksministeren det vil ha å si for koordineringen mellom den sivile og den militære delen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:35:43]: Avstander i vår tid har jo veldig liten betydning for at man kan koordinere og vite hva man gjør. Da jeg var i Meymaneh sist, sa de sivile til meg at for at vi skal kunne gjøre vår jobb, er det klart det er ikke noen fordel å være inne i en militærleir. Vi er der fordi sikkerheten krever det. Ideelt sett ville de gjerne hatt kontorer inne i Meymaneh by, hvor de kunne gå ut og inn og være en del av partnerskap med afghanske aktører. Vi kan ikke tillate at de er der, fordi sikkerheten er for dårlig. Men, som sagt, har vi en stram koordinering av dette gjennom norske myndigheter. Det gjelder fra ambassaden, Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet, og det gjelder rutiner og ordninger som sikrer at den koordineringen er så god som den kan være. Vi ønsker jo at folkene stort sett er tettest på stedet hvor arbeidet deres skal gjennomføres. Kommer den situasjonen at de kan jobbe utenfor en militærleir, er det bedre enn at de må sove inne i en militærleir. Men koordineringen tror jeg kommer til å bli omtrent like god, om det er på den ene eller på den andre måten.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:36:49]: For eit år sidan hadde eg gleda av å besøkje styrkane våre i Afghanistan og fekk gode diskusjonar med soldatane. Det som kanskje slo meg mest, var at dei er der på oppdrag frå det norske folket og frå oss som politikarar. Det gav meg eit veldig ansvar, og derfor tenkjer eg at me har eit stort ansvar for debatten som blir ført i Noreg. Sjølvsagt er det lov til å ha debatt, men det er viktig at han blir riktig. Eg må seie at eg kjenner eg reagerer litt på måten det eine regjeringspartiet tek debatten på, som er rein dobbeltkommunikasjon. Det har blitt snakka om ein artikkel i VG, og eg fann den artikkelen. No reknar eg ikkje med at SV tek replikk på statsråden. Dessverre tek det litt for lang tid å lese opp alle utfordringane til utanriksministeren, men eg tenkte å gi han denne: «Meiner utanriksministeren at det kan bli aktuelt med ei gradvis nedtrapping av vårt militære engasjement i Afghanistan?»

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:37:47]: Jeg håper den situasjonen kommer at vi lykkes med å bygge opp afghanske styrker, at vi lykkes med å trene dem slik at de kan overta ansvar, og at vi gradvis kan trappe ned vårt nærvær. Det håper jeg. Jeg kan ikke gi noen tidslinje for det – det ville være uklokt – men det er et mål som både jeg, amerikanske og alle andre allierte myndigheter har. Det synes jeg er den minst kontroversielle uttalelsen i den artikkelen, for å si det på den måten.

Utover det vil jeg si at når jeg leser dagens meningsmåling og det blandede bildet nordmenn har på dette, ville det være underlig om det i denne sal og i det politiske Norge ikke fantes den type røster som vi leste om i VG den dagen. Det avgjørende er jo hva Regjeringen mener, og hva Regjeringen står for, og regjeringspartiene står for dette samlet. Men i en tid hvor vi diskuterer ytringsfrihet, er jeg egentlig meget bekvem med at det kommer artikler hvor folk kan skrive og mene det de måtte ville, og jeg tror ingen er i tvil om hvor Norge står på grunnlag av den artikkelen.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:39:02]: Utenriksministeren sa i sitt innlegg at han var for koordinering, men ikke for en type koordinering der man går parallelt inn med sivile og militære virkemidler. I den anledning mener jeg det er interessant å diskutere den offensiven og den operasjonen som nå skjer i Marjah. Der er jo hele poenget at de militære går inn for å sørge for både «clear and hold», og så følges det av en umiddelbar sivil innsats der man altså får inn utviklingsaktører, både afghanske og vestlige, som sørger for at den strategien man da på overordnet nivå har bestemt seg for, gjennomføres. På den måten er altså den sivile og den militære innsatsen en implementert del av den overordnede innsatsen. Hva mener utenriksministeren om det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:39:50]: Jeg tror nok at jeg kan ha uttrykt meg litt for grovmasket når jeg sier at jeg er imot at de kan jobbe parallelt. Jeg er jo for den samordningen, og i mange sammenhenger går dette veldig greit hvis man har respekt for de ulike mandatene. Jeg mener at vi i mange sammenhenger har praktisert samarbeid mellom sivile og militære aktører hvor man har den respekten.

Det som skjer nå i denne kampanjen, er det nesten for tidlig å si noe om. Jeg er urolig dersom det er slik at man i heten av et slag rundt et geografisk område pøser inn sivil hjelp i dagene etter for å vinne hjerter og sinn. Jeg mener at forskning har stilt spørsmål ved hvor vellykket det er over tid – i et land hvor de som bor der, er veldig vant til å «shoppe hjelp», for å bruke et begrep, fra de stedene det måtte komme. Jeg tror det kommer tilbake til det at sivil oppbygging gjøres best forankret i afghanske institusjoner og afghanske prioriteringer, slik at de blir langvarige, og at afghanerne kan overta dem den dagen det ikke lenger er internasjonal hjelp der.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:41:10]: Afghanistan ligger på verstinglisten når det gjelder brudd på menneskerettigheter. Dette bekymrer meg, og jeg er sikker på at det bekymrer utenriksministeren like mye. Jeg kunne tenke meg å spørre om han har gjort seg noen tanker om hvordan vi som land kan bidra til at Afghanistan blir et bedre land å leve i?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:41:33]: Det er jo hele mandatet vårt, oppgaven vår, å forsøke å bidra til det. Men siden representanten fokuserte på menneskerettigheter, er vi opptatt av både å støtte utvikling av riktig lovgivning i Afghanistan og å støtte det sivile samfunn. I min redegjørelse understreket jeg betydningen av å gi støtte til kvinner, ikke bare å støtte kvinner som en gruppe, men å støtte kvinner som en ressurs i utviklingen av det afghanske samfunn, i styre og stell, i ulike posisjoner som er viktige i samfunnet. Det er å støtte det sivile samfunnet, frivillige organisasjoner, det er å støtte Sima Simar som er menneskerettighetsombud i Afghanistan, og holde afghanske myndigheter konsekvent ansvarlige for menneskerettighetssituasjonen.

Jeg sa også i min redegjørelse at afghanere kommer til å ta demokratiske valg, som slik sett er demokratisk legitime, men som på mange områder vil kunne stride mot våre verdier. Så vi må aktivt engasjere oss i samarbeidet med dem når det gjelder kultur, menneskerettigheter og kvinnespørsmål. Dette kan bygge et mer robust fundament i Afghanistan, slik at de også velger samfunnsløsninger som respekterer de universelle menneskerettighetene.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:43:11]: Først vil jeg takke utenriksministeren for redegjørelsen. Det var en grei gjennomgang av situasjonen slik vi ser den pr. i dag.

At det er utfordrende og vanskelig både for ISAF-styrkene, de afghanske styrkene og sivilbefolkningen å leve under konstant press, sier seg selv. At Taliban blir sterkere, er selvsagt også en kilde til bekymring, men hvis man nå virkelig løfter fram intensjonene fra London-konferansen fra afghansk side om en freds- og forsoningsprosess, får vi håpe at det vil skje en endring og en bedring for det afghanske folket. At dette vil ta tid og ikke er gjort på en måned eller to, er selvsagt, men så lenge det finnes vilje til forhandlinger og dialog, så finnes det håp.

I sin redegjørelse sa utenriksministeren at det var en framgang, at halvparten av barna i Afghanistan nå går på skole, og at man kan se jenter på skolevei. Det er en utvikling jeg ønsker hjertelig velkommen. Dessverre vet vi at Taliban gjør sitt for å forhindre nettopp at jenter får utdannelse. Vi får håpe at barna – og kanskje spesielt jentene – får god beskyttelse på skoleveien og på skolen.

En annen ting som utenriksministeren orienterte om i sin redegjørelse, var at det nå var fungerende helsestasjoner, og at en fjerdedel av fødende kvinner får medisinsk hjelp. Dette er fantastisk tatt i betraktning at svært få kvinner, om noen, i mange år ikke har fått medisinsk hjelp ved fødsel i det hele tatt. Afghanistan har ligget øverst på listen over mødredødelighet i verden, og hvert femte barn dør før det fyller fem. Når utenriksministeren nå redegjør for at det finnes et tilbud til mødre og barn, gir dette meg håp om at vi kanskje en gang, om ikke så veldig mange år, kan nå tusenårsmålene som FN har satt.

Jeg synes jeg kunne spore en viss optimisme hos utenriksministeren i hans redegjørelse. Men jeg er likevel nødt til å ta opp et tema som jeg håper utenriksministeren vil fortsette å jobbe med, også i forhold til Afghanistan.

Dessverre ligger Afghanistan fremdeles på verstinglistens topp ti når det gjelder brudd på menneskerettigheter, særlig når det gjelder ytringsfrihet og trosfrihet, som vi diskuterte for en uke siden her i Stortinget. Der kom det fram at kristne blir forfulgt, trakassert og utstøtt. Særlig skjer dette gjennom at familier tar avstand fra den som har konvertert til en annen tro. Eier du en bibel, kan du bli arrestert. Misjonerer du, kan du bli drept. Så vi må være til stede på alle arenaer, også på den sivile delen.

Det er omtrent én million enker som ikke har noen inntektskilde, og som blir redusert til å tigge på gatene. Mange er analfabeter, og det er omtrent umulig å få arbeid. I tillegg til det er det over 2 millioner, eller ca. 7 pst. av befolkningen, som daglig bruker opium. Fattigdom og økningen av rekruttering til Taliban henger antakelig godt sammen. Skal vi bygge opp et afghansk samfunn gjennom landsbybygging, må vi også bygge opp befolkningen.

Så kanskje det kunne være norske prosjekter som så på hvordan man skal få enkene bort fra gatene og gjøre dem selvberget, gjennom f.eks. mikrokreditter, til å produsere varer som Vesten etterspør.

Kanskje et annet prosjekt kan være å forsøke å rehabilitere noen av de to millionene rusmisbrukere. For det er jo kanskje det aller viktigste budskapet menneskerettighetene gir – nemlig retten til et verdig liv. Har en befolkning opplevd mange, mange år med krig, analfabetisme, fattigdom og rus bak seg, så trenger den hjelp til å reise seg igjen – en hjelp som Norge burde være i stand til å gi.

Ivar Kristiansen (H) [11:47:33]: En meget robust redegjørelse og en god debatt i dag illustrerer veldig godt både bred enighet og hva slags utfordringer vi står foran i fremtiden sammen med de allierte land og, ikke minst, befolkningen i regionen som omtales i dag.

Siden noen har vært inne på dette, så er det jo ikke sikkert at en annen regjering ville ha ført noen annen politikk. Snarere tvert imot – den eneste forskjellen ville sannsynligvis vært at de ytringer som ville ha kommet fra en annen opposisjon, nok ville ha vært atskillig skarpere enn hva som er tilfellet her i dag.

Imidlertid nevnte utenriksministeren i sin redegjørelse ISAFs strategi basert på McChrystals rapport og anbefalinger fra august. Det hadde kanskje vært på sin plass også å diskutere hva det innebærer, også for Norge, å delta i det som nå er definert som en «counter-insurgency»-kampanje: hvordan strategien ikke bare anbefaler en økning av både sivil og militær innsats, men også en tettest mulig koordinering, som også utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse. McChrystal beskriver i sin rapport eksplisitt ISAFs evne til å bruke sivile virkemidler og skape utvikling – raskt på bakken og på lavt nivå – som en av ISAFs strategiske fordeler kontra Taliban. Det er et aspekt Regjeringen ikke har vært særlig villig til å røre ved siden august måned.

«Det finnes ingen militær løsning på konflikten i Afghanistan,» sier utenriksminister Gahr Støre. Jeg tror kanskje at når det gjelder kommunikasjonen med de mange militære deltakere og aktører i den virkelig spisse enden av oppdraget, vil vi stå oss på en noe annen kommunikasjon. Vi må kunne si åpent at det militære, og den militære delen av virksomheten, er en del av løsningen, og en viktig og avgjørende del av løsningen. Så la meg si at jeg likte Gahr Støres innlegg i dag hvor han sier at «vi trenger de militære for å bane veien for den politiske løsningen».

Det viktigste er at den sivile og militære innsatsen gradvis skal afghaniseres, som flere har vært inne på. Ansvar og operasjoner skal overføres til afghanske sikkerhetsstyrker. Dette gjelder hele Afghanistan, også Faryab. De internasjonale styrkene skal over i en rolle hvor de trener, mentorerer og fungerer som partnere for de afghanske styrkene. De skal også operere sammen med dem i kamp, om nødvendig. Regjeringen har vært meget klar på at den overføringen skal skje så fort som mulig. Det er utgangspunktet for oss alle, selvfølgelig også for Høyre. Norge skal ikke stå i Afghanistan lenger enn nødvendig. Likevel er det ikke uproblematisk når forsvarsministeren uttaler at Norge skal være blant de første NATO-land som overfører sikkerhetsansvaret til afghanerne, og at det kan skje i Faryab, slik hun uttrykte det i Aftenposten tidligere i februar.

Når representanten Svein Roald Hansen etterlyser hvorfor opposisjonen nevner dette og spør om dette, så er det fordi dette ønsket har vært materialisert, også i budsjettproposisjonen som er vedtatt, og det blir gjentatt. Derfor synes jeg utenriksministerens klargjøring på den måten har vært nødvendig – at vi understreker at vi er til stede i Afghanistan så lenge som nødvendig.

Høyre ønsker ikke å kommunisere, som Regjeringen har gjort flere ganger, at vi skal være blant de første som trekker oss ut fra Afghanistan. Vi skal i så fall gjøre det sammen med og i forståelse med våre allierte. Men vi må ha fokus på at vårt personell som er i de skarpeste oppdrag, også får den grunntrening og er optimalt utstyrt, sånn som vi har understreket tidligere. Vi satser på at vi skal være til stede i de kompliserte oppdragene så lenge som nødvendig, og vi er glade for at utenriksministeren i sin redegjørelse også i så stor grad fokuserte på begrepet «koordinering». Jeg vil anmode utenriksministeren om fortsatt å gjøre det så lenge vi ser at FN ikke makter jobben og heller ikke sammen med de allierte makter å forestå en løsning av de økonomiske bidrag som sørger for at Taliban og Al Qaida fortsatt opererer som de gjør.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Grete Faremo [11:53:05]: Dagens debatt er viktig. Den bekrefter nok en gang den brede enigheten som også tidligere har kommet til uttrykk når det gjelder Regjeringens Afghanistan-strategi. Dette er viktig, ikke minst for våre styrker ute.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har forverret seg i løpet av de siste par årene. Som utenriksministeren viste til i sin redegjørelse, står Taliban og andre opprørsgrupper militært sterkere og har evne og kapasitet til å gjennomføre aksjoner over store deler av landet, også i nord. Dette medfører at norske og afghanske styrker nå er i stridskontakt med opprørsgrupper opptil flere ganger i uken. Norske og afghanske styrker i Faryab står dermed overfor en betydelig sikkerhetsmessig utfordring i tiden framover.

Norske militære styrker ligger langt framme med sin målrettede innsats for å styrke kapasiteten til afghanske sikkerhetsstyrker i Nord-Afghanistan. Dette er helt i tråd med ISAFs nye strategi. Den militære innsatsen fokuserer på å sette afghanerne i stand til å ivareta ansvaret for egen sikkerhet. Dette har Norge tatt til orde for lenge, og det viser at den innretningen vi har hatt de siste årene, har vært riktig og framtidsrettet. Vi bygger afghansk kapasitet gjennom trening og mentorering samt såkalte partneringoperasjoner der norske og afghanske militære styrker opererer sammen i felt. Den norske militære innsatsen vil bli dreid ytterligere i retning av opplæring og veiledning framover. Dette innebærer at Norge også framover vil ha en solid militær tilstedeværelse i Afghanistan. I takt med økningen i antallet afghanske sikkerhetsstyrker vil også behovet for støtten vi gir gjennom opplæring, mentorering og partnering, øke.

Norge har tatt initiativ til et tettere samarbeid mellom bidragsytende land som har militære styrker i Nord-Afghanistan. Dette blir ikke minst viktig i lys av den varslede amerikanske og afghanske styrkeoppbyggingen i Faryab-provinsen der Norge leder et stabiliseringslag. USA skal utplassere trenings- og ingeniørstyrker i nord for å støtte den afghanske styrkeoppbyggingen. Dette passer godt inn i våre planer om å videreføre og styrke vårt fokus på trening og mentorering og samtidig omforme dagens infanteristyrke til en partneringenhet med hovedoppgave å støtte afghanske avdelinger i felt.

Samtlige NATO-land har nylig mottatt anmodninger fra NATO om å stille spesifikke ekstra militære kapasiteter i Afghanistan. Norge er bedt om å bidra med personell til en medisinsk klinikk samt ekstra personell til utdanning av ingeniører, militærpoliti og sambandspersonell. Norge er allerede en betydelig bidragsyter til ISAF-operasjonen og har kommet langt med å dreie innsatsen mot mer fokus på trening og opplæring. NATOs nylige anmodning retter seg mot den type innsats vi allerede er engasjert i. Således vil et nytt militært treningslag være på plass i Meymaneh fra juni for opplæring av afghansk politi. I tillegg bidrar Norge allerede med opplæringspersonell til en afghansk ingeniørskole i Nord-Afghanistan. Ytterligere bidrag vil måtte vurderes i lys av tilgjengelige kapasiteter samt i forhold til det fokus vi ønsker å ha på mentorering og partnering med afghanske sikkerhetsstyrker.

Vårt fokus på opplæring, trening og understøttelse av afghanske sikkerhetsstyrker er både dyrt, krevende og risikofylt. Vi står i enda større grad enn tidligere midt i striden sammen med afghanerne. Etter min mening er dette likevel den eneste veien å gå for å sikre at den internasjonale innsatsen fører fram til noe som er bærekraftig, og for at vi på sikt skal kunne redusere det internasjonale militære nærværet.

Det militære nærværet vil gradvis endre karakter i tråd med at afghanske styrker selv tar ansvar for landets sikkerhet. Kursen er staket ut for en slik ansvarsoverføring. NATOs forsvarsministermøte i Istanbul 4.–5. februar hadde hovedfokus på overgangen til en ny fase av ISAFs operasjonsplan, der ansvaret for sikkerheten overføres til afghanerne selv. Fra norsk side ønsker vi å være pådrivere for å overføre ansvaret for sikkerheten i provinsen Faryab så snart situasjonen tillater det.

De norske styrkene gjør en formidabel innsats for å bygge stabilitet og sikkerhet i Afghanistan og dermed bidra til trygghet her hjemme. Vi har hele tiden visst at den innsatsen medfører risiko, og innsatsen, slik mange her i dag har pekt på, fortjener honnør og dyp respekt. Det faktum at vi har mistet fem norske soldater siden vi startet operasjonene i Afghanistan, understreker alvoret. Jeg vil derved oppsummere med å understreke at vi har et sterkt fokus på å redusere risikoen for tap av og skade på norske soldater.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:58:22]: Jeg vil utfordre forsvarsministeren, ikke nødvendigvis på det norske bidraget, men litt på det europeiske bidraget og det totale bidraget for å oppfylle McChrystals og NATOs nye strategi. Er man der man ønsker å være med hensyn til styrker? Får man gjennomført strategien? Får man med de styrker man nå kjenner til, gitt den sikkerhet til afghanerne som denne strategien er ment å ivareta? Eller risikerer vi, som noen av oss er redd for, at vi nok en gang får et sikkerhetsproblem?

Statsråd Grete Faremo [11:59:10]: Jeg er opptatt av å formidle at de norske styrkene gjør en formidabel innsats, og at de er del av et større norsk bidrag både på militær og sivil side.

Som også utenriksministeren har understreket, trengs det en politisk løsning i Afghanistan, men at det er påkrevd med et militært bidrag underveis. Vårt ønske er å gjøre det norske militære bidraget så effektivt som mulig, hvor det også inngår i en god og bred sammenheng både med våre partnere i nord og selvsagt i den totale ISAF-innsatsen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:00:08]: Jeg deler fullt og helt forsvarsministerens beskrivelse av de norske styrkene og deres formidable innsats. Den jobben de gjør, øker vår sikkerhet, og den øker Afghanistans sikkerhet. La meg også bare si at det er svært viktig at vi setter afghanerne i den situasjon at vi kan overføre kontroll og myndighet fra de utenlandske styrkene til de afghanske styrkene. Men vi må også planlegge for at det kan bli en langvarig prosess. Jeg vil utfordre forsvarsministeren på hvilken rolle den norske manøverenheten spiller i Meymaneh, i Nord-Afghanistan, hvorvidt den ønskes videreført eller forsterket, eller om det fremdeles er usikkerhet knyttet til det man så i budsjettet for 2010 om en eventuell hjemsendelse.

Statsråd Grete Faremo [12:01:07]: Jeg håper at den beskrivelsen rundt våre bidrag i Afghanistan som representanten Gitmark nå stiller spørsmål om, er tilfredsstillende beskrevet i den proposisjonen som Regjeringen nettopp har lagt fram. Og la det ikke være noen tvil om at vi er beredt til også å bistå våre afghanske partnere i arbeidet videre framover på den måten vi allerede gjør. Selv om det skjer en formell overføring av et ansvar, noe som egentlig er en god nyhet, innebærer det at vi er innstilt på å bistå reelt i nord så lenge det er nødvendig. Jeg synes egentlig de engelske uttrykkene som brukes på overføring av ansvar, er viktige å ha med seg: «transfer» er noe annet enn «transition». Og i denne overgangsperioden er vi innstilt på å stå så lenge det trengs, sammen med våre allierte. Som det er sagt: Vi gikk inn med og er også innstilt på å gå ut med våre allierte.

Peter N. Myhre (FrP) [12:02:24]: Det går fremover med Afghanistan, men det går smått, og sikkerhetssituasjonen i landet er, som begge de to tilstedeværende statsrådene har bekreftet, blitt verre i de siste årene.

Et fagmilitært anslag – jeg tenker på general Petraeus – går ut på at for å kunne følge opp sikkerheten i et land, trengs en militær tilstedeværelse i størrelsesorden 2–2,5 pst. av det aktuelle landets befolkning. For Afghanistans del vil det i så fall dreie seg om 700 000 soldater, mens den aktuelle tilstedeværelsen, med den amerikanske utvidelsen, dreier seg om 130 000, altså bare en femtedel av det som trengs. Kanskje er det nettopp derfor at det går smått i Afghanistan. Jeg må da få spørre: Vil forsvarsministeren sørge for at Norge tar sitt ansvar på alvor og øker det militære bidraget i Afghanistan?

Statsråd Grete Faremo [12:03:26]: Som jeg har beskrevet allerede, gjør Norge en betydelig innsats i Afghanistan, både på militært og sivilt område.

Å diskutere hva det er som går smått, kunne vært fristende, men jeg vet jo at noen kom med et hjertesukk over at det faktisk tok 28 år å vinne Kartago. Så når vi nå står midt oppe i en diskusjon om hva som er den riktige innsatsen i Afghanistan videre framover, er vi innstilt på å smøre oss med tålmodighet, satse skikkelig på å gjøre en god jobb innenfor det området som både jeg og andre kollegaer har et ansvar for, sammen med våre allierte.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:04:29]: Eg deler forsvarsministerens gode innlegg og viktigheita av mentorering og opptrening og det å kunne setje afghanarane sjølve i stand til å ta vare på sin eigen tryggleik. Det trur eg er ein viktig veg.

Men elles i debatten har me snakka mykje om samrøre mellom militær og sivil bistand og viktigheita av at bistandsorganisasjonar kan ta vare på sitt sjølvstende og sin legitimitet. Utanriksministeren hadde ein glimrande grenseoppgang om at det skulle vere eit samvirke og eit skilje. Spørsmålet mitt til forsvarsministeren er: Vil ho følgje opp, slik at det som utanriksministeren skisserte i stad, òg blir gjennomført politikk?

Statsråd Grete Faremo [12:05:14]: Det kan jeg selvsagt bekrefte at jeg vil gjøre. Det kunne kanskje i den sammenheng være grunn til å minne om at her står det da også en tidligere bistandsminister, så jeg vet inderlig vel hva det er vi snakker om. Jeg vet også noe om hvilken praktisk utfordring det innebærer. Men at vi må være veldig klar i vår prinsipielle tilnærming på dette området, tror jeg er helt nødvendig, også med sikte på den langsiktighet vi må ha for å bidra til å skape utvikling i Afghanistan.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:06:07]: Vi har plukket opp noen signaler om at tyskerne under det siste forsvarsministermøtet i NATO la på bordet en ny strategisk plan for Nord-Afghanistan. Spørsmålet til forsvarsministeren er om det medfører riktighet, og i så fall om forsvarsministeren kan informere Stortinget om hva det initiativet går ut på.

Statsråd Grete Faremo [12:06:27]: Vi jobber jo sammen med bl.a. tyskerne i RC Nord, som har kommandoledelsen der, og vi har i noen tid, som jeg også redegjorde for i mitt innlegg, jobbet med et initiativ som ble tatt på embetsplan om måter å jobbe tettere sammen med dem som også er i nord. Dette vil bli fulgt opp på politisk nivå, slik at det i løpet av kort tid også vil finne sted et møte på ministernivå blant de landene som deltar i nord.

Det vi ser på, er om vi kan jobbe tettere sammen for å understøtte afghanerne i å bygge kapasitet på deres side. Hvilken form det får, og om det endrer seg geografisk hvordan vi jobber sammen, er det for tidlig å si mer om, men jeg vil selvsagt komme tilbake til Stortinget og orientere om dette så fort jeg har mer klarhet i det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eva Kristin Hansen (A) [12:07:49]: Innsats for sikkerhet, stabilitet og vekst i Afghanistan er en langsiktig oppgave. Landet står overfor store utfordringer i forhold til å forbedre styresett, fremme menneskerettigheter og få til en sosial og økonomisk utvikling.

Vi har en ganske god debatt her i dag, og debatten vitner om at vi har en ganske bred felles politisk plattform for norsk Afghanistan-politikk. Det mener jeg er en styrke for Norge.

Skal vi sikre innbyggerne i Afghanistan en trygg og god framtid, skal vi hindre grobunn for terror, er det helt avgjørende at man lykkes med en sosial og politisk nasjonsbygging. Norges nærvær har som hensikt å bidra til sosial og økonomisk utvikling i landet og til stabilitet i regionen.

Mange afghanere opplever at denne utviklingen går for sakte. Men vi ser noen positive trekk, som utenriksministeren la vekt på i sin redegjørelse. Over halvparten av afghanske barn går på skole. Det utgjør 7 millioner barn, sammenlignet med 2 millioner for noen år siden. 95 pst. av alle barn under fem år er vaksinert, og flere kvinner får nå assistanse av helsepersonell ved fødsler. Til tross for dette har Afghanistan fortsatt svært høy mødredødelighet og er nest dårligst i verden på FNs indikator for forskjellen mellom menn og kvinners utvikling. Barnedødeligheten, som også representanten Woldseth var inne på, er fortsatt altfor høy.

Om lag 70 pst. av befolkningen er under 25 år, så tilgjengelig arbeidsstyrke er veldig lav, og kvinnene deltar i liten grad i lønnet arbeid. Analfabetismen er av den høyeste i verden – 71 pst. i snitt og 86 pst. for kvinnene. Andelen ungdommer som kan lese og skrive i Afghanistan, er langt lavere enn i Afrika sør for Sahara. Det er enorme utfordringer i utdanningssektoren, selv om vi har oppnådd en del ting. Det er etablert mer enn 1 000 nye utdanningsinstitusjoner siden 2001, og det er en bevisst satsing på å legge til rette for at flere jenter tar utdanning. Antallet lærere øker, ti universiteter er etablert rundt om i landet, mens knapt ett fungerte under Taliban-regimet.

Med dette som bakgrunnsteppe er jeg stolt av at Norge har en kvinneprofil i sin Afghanistan-politikk. Vi vet alle at økonomisk og sosial utvikling ikke kommer av seg selv. Norge satser på kvinner og på likestillingstiltak, vi satser på utdanning og på godt styresett. Målet for Norges samarbeid med Afghanistan og Pakistan gjennom regionbevilgninger er å bidra til fattigdomsbekjempelse og utvikling av godt styresett. Skal Afghanistan løftes ut av fattigdom og krig, er det avgjørende at kvinners innflytelse og makt i samfunnet styrkes. All sammenhengende forskning viser dette. Sammen med andre nordiske land er Norge og vil Norge være en pådriver for at kvinner kan bidra til å skape den nødvendige stabilitet og økonomiske utvikling i landet.

Vi vet at krig rammer kvinner og menn ulikt. Det perspektivet blir ivaretatt av Norge gjennom handlingsplanen for FN-resolusjon 1325 og gjennom egne rådgivere. I Afghanistan alene satser Norge ca. 20 mill. kr på kvinner og likestillingsformål. I praksis går dette til ulike typer prosjekter i regi av FN, UNIFEM, og ambassaden i Kabul. Stikkordene er utdanning, helsetiltak, sikkerhets- og rettighetsarbeid og bekjempelse av vold mot kvinner.

Å satse på kvinnene i Afghanistan er viktig. Vi vet at likestilling ikke kommer over natten, og vi kan aldri forvente at ting er som i Norge. Til det har man en historie som er veldig annerledes enn den vi har. Men vi er i gang, og det Norge og andre land gjør, kan faktisk utgjøre en forskjell, det kan bidra til en positiv utvikling i regionen, og det kan bidra til at kvinners situasjon i Afghanistan blir forbedret. Hvis vi lykkes med det, skal vi være veldig stolte.

Sverre Myrli (A) [12:12:07]: En av verdenssamfunnets for tida største utfordringer er situasjonen i Afghanistan, et land som var herjet av krig og vanstyre i flere tiår. Noe måtte gjøres, både for å sikre interessene til landets innbyggere og fordi situasjonen i Afghanistan var en trussel mot det internasjonale samfunnet.

Norge har deltatt i Afghanistan siden januar 2002, og vi er der for å bidra til stabilitet, sikkerhet og utvikling etter anmodning fra FNs sikkerhetsråd og afghanske myndigheter. Dersom verdenssamfunnet ikke hadde bidratt, kunne alternativet blitt at landet hadde blitt kastet ut i en ny og blodig borgerkrig.

Norge har omtrent 500 kvinner og menn i den internasjonale ISAF-styrken. Norge – og verdenssamfunnet – er ikke i Afghanistan fordi vi ønsker å legge nye landområder under oss. Vi skal ikke på noen som helst måte ta over Afghanistan. Nei, vi er der fordi vi – sammen med over 40 andre land – skal sikre sikkerheten for afghanerne, slik at de sjøl kan bygge opp sitt eget land. Vår militære tilstedeværelse i Afghanistan er av midlertidig art. Når sikkerheten er tilstrekkelig til at afghanerne sjøl kan ta over, trekker de internasjonale styrkene seg ut.

På samme måte som det ikke er et mål å bli værende lengst mulig i Afghanistan, bør det heller ikke være noe mål å trekke seg ut raskest mulig. Vi er der – sammen med våre allierte – akkurat så lenge som det trengs. I stedet for å føre en debatt om år og måneder bør vi føre en debatt om hvordan og når vi når våre mål, og målet må være at situasjonen i Afghanistan skal bli så bra at de klarer seg uten de internasjonale styrkene.

Norges og øvrige lands engasjement i Afghanistan bør ikke være en debatt om norske interesser. Debatten bør ikke bli en debatt om en er for eller imot NATO, for eller imot FN eller for eller imot militære operasjoner. Nei, debatten bør dreie seg om hvordan vi etablerer et Afghanistan som er trygt og godt å bo i for afghanerne, og som ikke lenger utgjør noen sikkerhetsrisiko for verdenssamfunnet.

Regjeringa og stortingsflertallet står fast ved et fortsatt bredt og langsiktig engasjement i Afghanistan, noe som innebærer både sivile og militære virkemidler. Norge er en av de største bidragsyterne til sivil oppbygging i landet. Norges nærvær i Afghanistan skal bidra til sosial og økonomisk utvikling i landet og til stabilitet i regionen. Det skal vi gjøre ved å bidra til at afghanerne sjøl etter hvert blir i stand til å ta ansvar for egen sikkerhet og utvikling. I tillegg må vårt nærvær bidra til å styrke FNs koordinerende rolle.

La meg understreke at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten i Afghanistan. Det må finnes en politisk løsning. Og den må være afghansk forankret. Men på veien mot en slik politisk løsning vil altså det militære nærværet være påkrevd – ikke for å avgjøre konflikten, men for å skape sikkerhet til å gjøre politisk og økonomisk utvikling mulig.

Det er ikke til å legge skjul på at åtte år etter at det internasjonale samfunnet engasjerte seg militært i Afghanistan, er sikkerhetssituasjonen fortsatt svært krevende. Mest alvorlig er det i sør og øst, men også i nord merker våre styrker et økt trusselnivå.

Norge skal aktivt legge til rette for at afghanske myndigheter gradvis overtar lederansvaret for sikkerheten i Faryab-provinsen. Derfor er det avgjørende å styrke opplæringen av den afghanske hæren og det afghanske politiet.

La oss ikke glemme at vi er gjester i Afghanistan. Det innebærer at vi må ha et afghansk perspektiv på vår innsats. Det betyr også at vi må ta afghansk kultur og tradisjon på alvor, og at vår vestlige standard derfor er en dårlig målestokk. Skal vi lykkes i Afghanistan, må vi lytte til afghanske ønsker og behov. Bare slik kan verdenssamfunnet og afghanerne sjøl lykkes i Afghanistan.

Marit Nybakk (A) [12:17:31]: Vi skal absolutt akseptere afghansk kultur, men det går noen grenser. Noe av det som har brent seg fast i min hukommelse, er skildringen i en britisk avis av steiningen av den første afghanske kvinnen etter at Taliban kom til makten midt på 1990-tallet. Taliban-regimet brukte for øvrig stadion i Kabul som henrettelsesarena, og assosiasjonene til Pinochets Chile i 1973 var svært ubehagelige.

Vi har nå hatt London-konferansen om å få i stand en politisk prosess i Afghanistan. Der tok president Karzai til orde for å starte en freds- og forsoningsprosess, med bl.a. planer om et fredsråd der lederne fra alle stammer og etniske grupper skal samles. Og det er bra. Det er veldig bra. Men ett prinsipp må ligge til grunn fra vår side for å akseptere det: Vi kan ikke akseptere den brutale undertrykkingen av kvinner som Taliban-regimet sto for. En vellykket forsoningsprosess forutsetter politisk enighet på afghansk side om respekt for kvinnenes stilling og menneskerettigheter.

Det er bare få dager siden denne salen hadde en debatt om menneskerettigheter. Menneskerettigheter må være universelle. De kan aldri være kulturrelative, for ikke å snakke om religionsrelative – enten det gjelder kvinner i Afghanistan eller vettskremte unge jenter født og oppvokst i Norge som tvinges inn i ekteskap. Jeg er helt sikker på at da utenriksministeren i sin redegjørelse sa:

«Men vi skal erkjenne at afghanerne også i fremtiden vil kunne fatte valg og vektlegge verdier som er oss fremmed, og som noen ganger byr oss direkte imot»,

så mente han ikke at vi skal akseptere kvinneundertrykkende lover eller steining av kvinner. Det er faktisk avgjørende for at Afghanistan skal løftes ut av fattigdom, at kvinnenes situasjon styrkes. Det er nå to år siden Stortinget behandlet utviklingsministerens stortingsmelding om kvinner og utvikling, og den forplikter.

Afghanistan var på 1990-tallet et land i oppløsning. Så vidt jeg husker, var Taliban-regimet kun anerkjent av to land, og ett av dem var ikke uventet Pakistan. Den 10. september 2001 ble den karismatiske lederen for Nordalliansen drept av Taliban og Al Qaida forkledd som tv-reportere. Dagen etter smalt det i New York og Washington, som vi vet. NATO tok for første gang i bruk artikkel 5 for å støtte USA. Nordalliansen og den USA-ledede Operation Enduring Freedom kastet Taliban ut av Kabul. Så fikk vi Bonn-konferansen senhøstes i 2001, og blant de store feilene som ble begått av det internasjonale samfunnet, var at forpliktelsene om bistand og oppbygging fra Bonn-konferansen ikke ble fulgt skikkelig opp. Så opprettet FN ISAF, International Security Assistance Force, stabiliseringsstyrken som i august 2003 ble overtatt av NATO.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan er krevende. Innsats for sikkerhet, for stabilitet, for menneskerettigheter og for utvikling i Afghanistan er en langsiktig oppgave. De humanitære utfordringene er store, statsinstitusjonene fortsatt svake, vi ser korrupsjon – og det kunne legges til en lang liste. La oss likevel, som utenriksministeren, se på de lyspunktene som finnes. Svært mange afghanere, ikke minst kvinner, utfordret nettopp Taliban, og gikk og stemte ved presidentvalget. Utenriksministeren nevnte alle jentene med ransel som er på vei til skolen, og dermed også trosser Taliban. 7 millioner barn går nå på skole, og 95 pst. av alle barn under fem år vaksineres.

Afghanistan bygges sakte, men sikkert. På veien mot utvikling er det militære nærværet fortsatt nødvendig for å sikre stabilitet. La meg likevel legge til: Det finnes ingen militær løsning alene; det gjør det ikke i noe samfunn som er i en konfliktsituasjon. Vi må altså ha begge deler. Og den norske innsatsen, som jo nærmest sidestiller også økonomisk den sivile bistanden og det militære nærværet, er noe jeg regner med at vi fortsetter med, og som også bidrar til at afghanerne får en bedre hverdag.

Steinar Gullvåg (A) [12:22:58]: Gjennom sine bøker «Drageløperen» og «Tusen strålende soler» har den amerikansk-afghanske forfatteren Khaled Hosseini gitt oss førstehånds innsikt og kunnskap om sitt tidligere hjemlands nyere historie, sitt folk og kultur. Det er historien om vold og undertrykkelse, frykt og angst i et føydalsamfunn helt fremmed fra vårt. Men det er også historien om et land i krig med seg selv og om befolkningens lidelser under skiftende regimer fra monarkiet til Talibans sharia-lover.

Men framfor alt er Khaled Hosseinis bøker rystende beretninger om et samfunn der kvinneundertrykkingen er satt i system, der grunnleggende menneskerettigheter brytes, og menneskeverd bare har mening for noen få. Hosseinis skildringer er ikke fri diktning. Han har hentet sine historier fra egen virkelighet. For meg er bøkene en begrunnelse for det internasjonale samfunns engasjement i Afghanistan og vårt eget militære nærvær sammen med våre allierte i et fjerntliggende land i en annen del av verden.

Likevel er mange av oss opptatt av krigens moralske og politiske dilemma, altså det faktum at vi på oppdrag fra De forente nasjoner deltar i krigshandlinger i et land uten demokratiske institusjoner etter vår målestokk, og til støtte for en president, en regjering og et regime preget av korrupsjon og vanstyre og med uklar støtte i befolkningen, fordi alternativet er så mye verre.

I sin nobeltale i Oslo dvelte president Barack Obama ved begrepet «rettferdig krig». Obama konstaterte at krig mellom nasjoner i økende grad erstattes av borgerkrig i vår tid, og at framveksten av etniske og sekteriske konflikter mange steder fanger sivilbefolkningen i et uendelig kaos der sivilsamfunnet sønderrives, de økonomiske systemene bryter sammen, og nye generasjoner påføres ulegelige sår.

Dette er jo Afghanistan!

Og så sier Obama, med sin bakgrunn fra ikkevoldskampen og amerikansk borgerrettighetsbevelgelse:

«Som statsleder må jeg møte verden som den er. Jeg kan ikke stå uvirksom når mitt eget land trues. Gjør ikke den feil å tro at ondskapen har forlatt verden. En ikkevoldsbevegelse kunne ikke stoppet Hitlers armeer. Forhandlinger er neppe egnet til å overbevise Al Qaidas ledere om at de må legge ned våpnene. Å påstå at bruk av vold noen ganger er nødvendig, er ikke et uttrykk for kynisme; det er historiens erkjennelse av menneskets ufullkommenhet og fornuftens begrensninger.»

Jeg skynder meg å understreke at dette neppe er noe ordrett sitat – det er min egen oversettelse av en passus i Obamas tale, der han forsvarer nødvendigheten av militære operasjoner under FN-mandat. Men samtidig peker han på vårt ambivalente forhold til en militær tilstedeværelse i et land som Afghanistan, på Balkan eller andre steder der det er påkrevet.

I likhet med utenriksministeren føler jeg grunn til å understreke at de flernasjonale styrkene i Afghanistan, som vi altså er en del av, er der for å gi befolkningen sikkerhet nok til å bygge freden og skape stabilitet i regionen. Og vi skal forhindre at Afghanistan igjen utvikler seg til en base for internasjonal terror.

Samtidig skal vi bidra til økonomisk og sosial utvikling i et land med helt andre maktstrukturer enn vi er vant med. Her finnes knapt lokale eller sentrale myndigheter etter vestlige begreper. Og forsøkene på å etablere og bygge en sentralmakt som er i stand til å styre alle deler av landet, har så langt bare vært en meget betinget suksess. Derfor skal vi heller ikke tvinge våre løsninger, vår samfunnsstruktur, på det afghanske samfunnet.

Så har jeg lyst til å legge til, i forsvar for vårt eget samfunn og vår egen ungdom: Det er avgjørende viktig at opiumsproduksjonen i Afghanistan, som i dag finansierer Talibans og lokale føydalherrers krigsoperasjoner, erstattes av matproduksjon, slik at Afghanistan settes i stand til å fø sin egen befolkning.

Jeg er glad for at utenriksministeren legger så stor vekt på at afghanerne selv må være hovedaktøren i egen samfunnsbygging, og at de etter hvert må få ansvar for sin egen sikkerhet. Men det vil ta tid. Afghanistan vil ha behov for det internasjonale samfunnets hjelp og støtte i årtier framover. Jeg tror også at de vil trenge et internasjonalt militært nærvær i lang tid framover.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Laila Gustavsen (A) [12:28:22]: La meg aller først få lov til å takke utenriksministeren for en svært god, reflektert og veldig åpen og grundig redegjørelse, som nå ligger til behandling og diskusjon i Stortinget.

Jeg har lyst til å dvele ved noen temaer som har vært oppe i dagens debatt. For det første: Vi diskuterer ofte Afghanistan som om vi ikke var inne med sivil innsats og bistand før vi også gikk til krig, eller ble med i alliansen, ISAF-operasjonen i Afghanistan. Det er lett å glemme. Vi har vært der lenge, for Afghanistan er verdens femte fattigste land, og har hatt 30 år med krig. Norske bistandskroner har vært brukt der lenge før vi gikk inn med soldater.

På morgenen i dag kjørte jeg sønnen min til skolen – han skulle ha skidag. Vi lever i hverdagens trivialiteter i Norge. Samtidig er det sånn at vi hver morgen som regel tenker over hva vi skal igjennom i løpet av dagen. I bilen med min sønn på vei til skolen tenkte jeg på Afghanistan. Vi hadde en samtale om forskjellen på det å være barn i Afghanistan og det å være barn i Norge – få gå på skole, som organiserer en skidag, og den utviklingen som skjer i Afghanistan, der flere og flere barn får muligheten til å gå på skole.

Jeg tilhører dem som lever i hverdagen, og jeg håper – og antar faktisk – at alle foreldrene til de barna som nå får gå på skole, også har det på samme måten, nemlig at de gleder seg over å følge sitt barn til utdanning.

På samme måten som utdanning har vært nøkkelen til utvikling og vekst i Norge, vil også utdanning og helsetilbud være nøkkelfaktorer for utvikling i Afghanistan, sammen med energi. Fortsatt er det slik – i lys av det som Eva Kristin Hansen tar opp i sitt innlegg – at det farligste du kan gjøre i Afghanistan, er å bli gravid. Mødre- og barnedødeligheten er svært høy, og 15 pst. av alle svangerskap og fødsler ender i død. Når afghanske kvinner i snitt føder 5,6 barn, ser vi alle hvilken stor risiko dette faktisk representerer. Heldigvis går det i riktig retning. En fjerdedel får nå medisinsk assistanse under fødsler, og dette arbeidet fortsetter.

Så kunne jeg selvfølgelig kommet med noen poenger rundt koordinering. Det skal jeg la ligge, men jeg har lyst til å ta et lite spark til Fremskrittspartiet til slutt, fordi representanten Høglund har vært opptatt av å bekjempe korrupsjon. Ja, hvis det hadde vært opp til Fremskrittspartiets bistandsbudsjett, hadde det vel ikke vært så mye å være korrupt med rundt omkring i verden.

Tore Nordtun (A) [12:31:43]: Takk til utenriksministeren for en fremragende redegjørelse i denne viktige sak.

La meg understreke at vi er i Afghanistan for å bidra til sikkerhet, stabilitet og utvikling. Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. For å oppnå stabilitet i Afghanistan er det også avgjørende at man har en helhetlig strategi med både politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige virkemidler.

Det påhviler oss som samfunn, Forsvaret og landets myndigheter et meget stort ansvar når vi sender våre menn og kvinner ut på krevende oppdrag i konfliktområder. Nasjonen skal være stolt av våre soldater som er i Afghanistan. Det er et risikofylt oppdrag for å skape fred og stabilitet der ute, og for å bidra til trygghet og sikkerhet for oss her hjemme.

Det har kostet fem soldater livet til nå i Afghanistan.

Jeg vil understreke at soldatene skal få skikkelig opplæring før de reiser, at soldatene skal få solid oppfølging mens de er ute på oppdrag. Og ikke minst: Soldatene skal få et verdig tilbud og oppfølging når de kommer hjem etter disse krevende oppdragene.

Har vi oppnådd noe i Afghanistan til nå? Situasjonen er krevende. Selv om den er krevende, finnes det nå utviklingstrekk i Afghanistan som vi heldigvis kan glede oss over. Vi må huske på at Afghanistan desidert var et av verdens aller fattigste land. Landet har vært preget av krig og konflikter i årtier. Statsinstitusjoner har nesten ikke eksistert i det hele tatt. Den humanitære situasjonen var helt prekær da det internasjonale samfunn gikk inn.

Vi har oppnådd resultater når det gjelder demokratisering. Ikke alt er på plass, selvfølgelig ikke. Landet har fått en grunnlov. Vi har bygd skoler, vi har bygd veier, brønner og sykehus. Det er bygd ut. Flere barn får opplæring. Helsetilbudene er blitt bedre osv., osv. Det er ikke helt mørkt, men vi har et langt steg videre på veien før vi er i havn. Vi ser også at en fjerdedel av nasjonalforsamlingens medlemmer er kvinner, og vi ser at den afghanske hæren tar mer ansvar.

Men afghanisering betyr også at vi må ta afghansk kultur og tradisjoner på alvor, og at vår vestlige standard derfor er en dårlig målestokk i denne sammenheng. Skal vi lykkes i Afghanistan, må vi lytte til afghanske ønsker og behov. Det betyr ikke at vi skal akseptere korrupsjon og slike ting (presidenten klubber), men det viktigste spørsmålet nå er (presidenten klubber) ikke når vi skal reise hjem, men det er hvordan vi skaper fred og framgang i den nasjonen (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Presidenten ber talerne respektere den tilmålte taletid.

Peter N. Myhre (FrP) [12:35:13]: Representanten Nordtun var nettopp her og føyde seg inn i rekken av rød-grønne representanter som har et litt merkelig resonnement rundt dette med vestlige mål og situasjonen i Afghanistan. Det samme gjorde representanten Myrli, han hevdet nettopp at demokratiet ikke har noen tradisjon i Afghanistan, og at vi derfor må være litt tilbakeholdne. Men demokratiet hadde heller ingen tradisjon i Norge i 1814, men jeg tror ikke det i dag er noen som beklager at eidsvollsmennene gjorde det de gjorde.

Representanten Slagsvold Vedum gikk enda lenger. Han sa faktisk at litt korrupsjon og litt kvinneundertrykkelse er ok, fordi dette er en del av den afghanske, historiske kulturen. Det kunne være greit om Regjeringens tilstedeværende statsråder kunne avkrefte dette og slå ettertrykkelig fast at vår strategi er nulltoleranse hva gjelder kvinneundertrykkelse, nulltoleranse hva gjelder korrupsjon – ikke av hensyn til oss og den vestlige verden, men av hensyn til afghanere i alminnelighet og afghanske kvinner i særdeleshet.

Representanten Gustavsen var innom Fremskrittspartiets bistandsbudsjett. Jeg forsto det slik at hun mente at Fremskrittspartiets bistandsbudsjett, som altså er på 19 milliarder kr, er altfor lite til å kunne gjøre noe med korrupsjonen i verden. Jeg vil understreke at Fremskrittspartiets budsjettstrategi når det gjelder bistand, nettopp er å fokusere på korrupsjonsbekjempelse og kanskje noe mindre på budsjettstøtte til korrupte regjeringer.

Minst tre replikanter forsøkte forgjeves å få svar fra forsvarsministeren, og spørsmålet var: Vil Regjeringen ta sitt ansvar på alvor og øke den norske deltakelsen militært i Afghanistan? Svaret uteble. Da må vi jo spørre oss: Er det slik at det norske forsvaret ikke har kapasitet, eller er det manglende vilje fra Regjeringens side når Regjeringen ikke kan gi tilsagn om en økt militær aktivitet fra norsk side i Afghanistan? Både utenriksministeren og forsvarsministeren er svær utydelige her, men nå må vi snart få et svar.

Heikki Holmås (SV) [12:38:02]: Helt først, til Peter N. Myhre: Han kan umulig ha fulgt med i debatten, for jeg fikk så absolutt med meg at Morten Høglund selv sa at han anerkjente at det ikke kom til å bli noen styrkeøkning i Afghanistan. Men dette får Fremskrittspartiet ordne opp i internt.

Jeg vil begynne med å si at jeg har stor respekt for den innsatsen som norske soldater gjør i Afghanistan. Jeg har flere venner som selv enten har vært der eller er der. De ser på seg selv som et redskap for det norske demokratiet, og det norske demokratiet er det vi som er de fremste forvaltere av. Nettopp derfor, fordi de i ytterste konsekvens kan komme til å ta liv og bøte med sitt eget liv – som de har gjort og kommer til å gjøre – skylder vi dem å føre en kritisk debatt der vi søker å fatte de riktige valgene.

Det er foretatt en rekke feil valg i Afghanistan. Flere representanter har vært inne på det, bl.a. Marit Nybakk. Jeg synes at høyresiden i Norge burde vist en smule mer ydmykhet når det gjelder en del av de gale valgene som er tatt.

Tidlig i prosessen var det mange som argumenterte for at det var mulig å vinne en militær seier ved å knuse Taliban. Derfor drev man en offensiv krigføring mot Taliban. Fra Norge sendte vi F-16-fly. Det var mange som protesterte da vi fra den rød-grønne regjeringens side valgte å trekke oss ut av «Operation Enduring Freedom» fordi vi mente at det var feil strategi. I dag sier alle partier og de fleste rundt om i hele verden at det ikke er mulig med en militær seier i Afghanistan.

Det andre er at det har vært satset for lite på sivil gjenoppbygging. Satsingen er både for liten og for dårlig koordinert. Altfor mye av den internasjonale debatten har gått ut på å rekruttere flere soldater istedenfor å sørge for en effektiv og god sivil gjenoppbygging. Det har vi nå tatt riktige initiativ til. Ting går i riktig retning på det området.

Det tredje er forholdet til Taliban. Det er ikke mer enn to år siden Erna Solberg kalte SV for både arrogant og naivt når vi mente det var riktig å gå inn i samtaler med de mer moderate delene av Taliban. I dag er det vel knapt noen i verden som mener at det er mulig å få til en politisk løsning i Afghanistan uten nettopp å snakke med Taliban. Flere av dem som har fulgt hele prosessen i Afghanistan, mener at det var en tabbe at man ikke trakk pashtunerne sterkere inn helt fra starten av.

Jeg er enig i utenriksministerens ti punkter og synes det er en god beskrivelse av behovene i Afghanistan. Særlig vil jeg understreke behovet for å styrke parlamentets rolle i Afghanistan som et godt korrektiv for nettopp å sørge for en bedre utvikling i korrupsjonsbekjempelsen og demokratistyrkingen i Afghanistan.

Svein Roald Hansen (A) [12:41:25]: Nå er jeg ikke sikker på om Peter N. Myhre virkelig misforsto, slik han ga uttrykk for. Men når vi snakker om at vi må søke løsninger i Afghanistans historie og kultur, innebærer jo ikke det at vi skal godta kvinneundertrykking, eller at vi skal godta korrupsjon. Det er nok eksempler på at man fra vestlig side har vært inne for å bidra eller prøve å føre andres krig, f.eks. Vietnam-krigen, hvor man nettopp på grunn av mangel på forståelse for det samfunnet man gikk inn i, gjorde mange feil. Vi kan også snakke om Irak-krigen. Amerikanerne trodde de skulle bli møtt av jublende folkemasser, men vi fikk en helt annen situasjon. Det er det det handler om.

Det er forskjell på det å akseptere kvinneundertrykkelse og det å kreve at de skal ta et kvantesprang over i norsk og nordisk standard. Selv ikke Fremskrittspartiet har vi fått til å ta i bruk kvotering for å styrke kvinnenes plass. Det er altså mange skritt på veien fra å akseptere undertrykkelse til å ha en viss forståelse og respekt for at et samfunn som var et føydalsamfunn for ikke lenge siden, må ta denne utviklingen skrittvis.

Når det gjelder korrupsjon, skal det være nulltoleranse, men vi vet at det er krevende å gjennomføre i praksis. Da må vi, som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, innrette hjelpen på en måte som gjør at mulighetene for korrupsjon minimaliseres og mulighetene for kontroll maksimaliseres.

Ivar Kristiansen (H) [12:43:32]: Utenriksministeren har gjentatte ganger, både i dag og i sin redegjørelse, understreket hvor komplisert situasjonen er i Afghanistan-regionen, og at det ikke finnes enkle løsinger for å nå et raskt resultat. Det tror jeg vi alle sammen er ganske enig i.

Utenriksministeren har også understreket den manglende koordineringen av den sivile innsatsen i Afghanistan. Det tror jeg også vi alle sammen er enig i.

Når jeg ber om ordet, er det fordi representanten for SV, Heikki Holmås, etterlyser en mer ydmyk høyreside i denne debatten. Det er nesten ikke til å tro at NATO-motstanderpartiet SV tillater seg å etterlyse mer ydmykhet i en situasjon hvor man kan stille det motsatte spørsmålet: Hvordan hadde situasjonen vært i Afghanistan-regionen hvis det ikke hadde vært for at nettopp NATO, sammen med sine allierte, har vært der borte? Har situasjonen innenfor helse, omsorg, skole og utdanning for jenter og gutter blitt bedre eller ikke bedre fordi NATO med sine allierte har vært til stede? En representant stiller seg altså opp her og etterlyser at vi må tale varmere for en dialog med Taliban, og presenterer også et virkelighetsbilde hvor han får det til å se ut som om resten av verden nå følger SVs linje. Det er nesten ikke til å tro at denne debatten avsluttes slik – fra en representant fra et parti som faktisk representerer dagens regjering, og som etterlyser samarbeid og stabilitet i vår egen politikk.

Jeg er ikke så sikker på om det er slik at USAs utenriksminister, Hillary Clinton, først og fremst ringer Heikki Holmås for å be om råd om hvilke nye steg hun skal ta. Jeg registrerer at SV ikke lar seg sjenere av å bruke USAs utenriksminister som sannhetsvitne for sin egen politikk i denne debatten. Når USA nå sender 30 000 nye soldater til Afghanistan, er det neppe ut fra et råd gitt av det norske SV og representanten Heikki Holmås.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:46:26]: Det jeg prøvde å si i mitt innlegg, var at vi må prøve å forstå det samfunnet vi går inn i. Og hvis vi skal måle suksess i Afghanistan ut fra norske kriterier, er vi dømt til å mislykkes. Hvis vi skal måle suksess ut fra vårt syn på likestilling, vårt syn på et samfunn fritt for korrupsjon og vårt syn på demokrati og godt styresett, er vi dømt til å mislykkes.

Vi gikk inn i Afghanistan med bakgrunn i terrorangrepene 11. september, for å sikre at Afghanistan ikke skulle være en frihavn for terror. Så mener vi at det som er nødvendig for å få til det, er å skape sikkerhet i Afghanistan på sikt – og for å ha langsiktig sikkerhet må man bygge et sivilt samfunn. Det var det jeg prøvde å si. Det å forenkle dette, slik som Myhre gjør her, ved at han prøver å nyansere hva som er suksess i Afghanistan kontra hva som er suksess i Norge, synes jeg er fordummende. Vi må være ydmyke i forhold til de utfordringene vi står overfor. Det er viktig at vi også er ærlige overfor våre soldater, om at hovedformålet med at vi gikk inn, var å stoppe terror. Skal vi klare det på lang sikt, må vi skape et sikkert og mer stabilt samfunn.

Sverre Myrli (A) [12:47:48]: Representanten Myhre framstilte det som om jeg hadde påstått noe à la at demokratiet ikke har noen tradisjon i Afghanistan. Nå er vel for så vidt det riktig. Men jeg kan i grunnen ikke erindre at jeg nevnte demokrati i Afghanistan i det hele tatt. Det jeg sa i mitt innlegg, var at vi må ta afghansk kultur og tradisjon på alvor – og det er noe ganske annet. Det er noe også flere talere har understreket i debatten.

Sjølsagt skal norsk innsats og internasjonal innsats rettes inn mot å bygge opp et demokrati i Afghanistan, det skulle bare mangle. Og jeg vil legge til: Hele den internasjonale innsatsen rettes nå inn nettopp mot det. Vi skal sjølsagt ikke akseptere korrupsjon. Vi skal ikke akseptere kvinneundertrykkelse. Det er ingen diskusjon om eller rom for å fire på menneskerettighetene. Men i ethvert demokrati vil det fattes avgjørelser som andre ikke liker.

Jeg har inntrykk av at mange i Fremskrittspartiet har stor sans for USA. USA er et land som har dødsstraff. Jeg synes det er helt forkastelig – jeg vet ikke hva Peter N. Myhre mener – men jeg respekterer USA som demokrati, sjøl om jeg er uenig i avgjørelser som fattes i USA. På samme måte vil et afghansk fungerende demokrati helt sikkert fatte avgjørelser som vi her i en vestlig hovedstad vil ha problemer med å akseptere. Vi skal ta afghansk kultur og tradisjon på alvor, men vi skal sjølsagt ikke akseptere brudd på menneskerettighetene.

Heikki Holmås (SV) [12:49:57]: Jeg skal være ydmyk nok til å si at jeg vel aldri har påstått at SV alltid har rett i alt. Men jeg mener at Ivar Kristiansen burde være raus nok til å si at i diskusjonen om Afghanistan har vi hatt veldig mye rett i våre perspektiver den tiden debatten har pågått.

Vi har hatt rett i at det ikke er mulig med en militær seier. Det er alle enige om nå. Alle sier at det ikke er mulig med en militær seier. Vi er nødt til å få til en politisk løsning på konflikten i Afghanistan.

Da man begynte i Afghanistan, mente mange at det ikke var nødvendig at FN hadde en sentral rolle. Nå er alle enige om at FN må ha en sterkere og mer koordinerende rolle, og i mindre grad overlate en god del av arbeidet til de enkelte landene. Noen mente at det var helt uaktuelt å diskutere med Taliban. Nå er det slik at alle de ledende i verden sier at det er viktig å diskutere med Taliban for å få til en fredelig løsning. Noen ønsket at det å drive Taliban-jakt var måten å vinne denne krigen på. Nå dreies NATOs strategi i større grad over mot å beskytte de sivile.

Alle disse tingene er noe vi har jobbet for og som vi har ment har vært riktig, og som har vært en del av Regjeringens politikk internasjonalt når vi har vært ute for å få med det samlede verdenssamfunnet. Derfor mener jeg at den jobben som Regjeringen vår har gjort med hensyn til verdenssamfunnet, har vært en riktig og viktig innsats for å dreie endringene og strategien i Afghanistan i riktig retning.

Til slutt vil jeg bare si til Ivar Kristiansen: Det hadde vært uhørt om Hillary Clinton hadde ringt meg og på den måten omgått min gode venn utenriksministeren. Da skulle det ha blitt skriverier i avisene. Når hun sier at vi forhandler – det er altså ikke slik at vi fører fredssamtaler med våre venner, det gjør vi med de folkene vi er uenige med – kunne hun godt ha sagt: Ja, vi vet at det finnes et parti i Norge som heter SV, som sier det samme. Det forventer jeg ikke at Hillary Clinton skal følge med på, men jeg hadde forventet at Ivar Kristiansen faktisk hadde sagt det i debatten.

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:52:51]: Representanten Holmås praktiserer en merkelig form for ydmykhet. Vi var alle helt enige om at det vi gjorde i Afghanistan, gjorde vi for vår egen sikkerhet og for afghanernes sikkerhet. Det vi var på jakt etter, var et Afghanistan fritt for terrorisme, et Afghanistan hvor folket faktisk fikk muligheten til å bli hentet ut av bunnløs fattigdom, og hvor man fikk respekt for menneskerettighetene. En militær seier alene vil aldri – og kan aldri – få det til, men vi må ha på plass en sikkerhetssituasjon i landet som gjør at vi får også det andre til å fungere. Slik har det militære en svært viktig rolle å spille i Afghanistan, også når alliansen har forlatt landet.

Men det er jo først og fremst gjennom SVs politikk at vi ser dilemmaene komme frem. Det er først og fremst gjennom det som representanten Holmås tar opp, at vi ser motsetningen internt i Regjeringen. Mens SV på den ene siden er tydelig på viktigheten av mentorering – en mentoreringsordning som et samlet storting støtter opp under – vil det være svært vanskelig å gjennomføre det hvis vi ser færre styrker i Afghanistan. Vi vil aldri få til en fullstendig overgang fra NATO-alliansens sikkerhetsaspekter og over til et afghansk sikkerhetsapparat uten en tilstrekkelig grad av opplæring. I så måte er mentorering nettopp en av hjørnesteinene i den sikkerheten.

Vi trenger en strategi der vi er med på å beskytte sivilbefolkningen. Jeg er glad for – i likhet med representanten Holmås – at det er betydelig færre flyangrep i Afghanistan nå enn det som var tilfellet tidligere. Flyangrepene hadde dessverre det uheldige utfallet at altfor mange sivile ble drept. I et land hvor sivilbefolkningen lider, vil aldri de som selv gikk inn for å bedre landets situasjon, få den kreditten de faktisk fortjener. Jeg er helt enig med dem som har sagt at vi må godta at det afghanske begynnende demokratiet vedtar ting vi er uenige i, men prinsippet om menneskerettigheter må det aldri kompromisses med.

Peter N. Myhre (FrP) [12:55:30]: Jeg tror det var en nyttig avklaring vi fikk nå i siste runde i denne debatten. Når man begynner å snakke om forhandlinger med Taliban og om en dyp respekt for de kulturelle særtrekkene som vi her har hatt med å gjøre – kulturelle særtrekk som har vært direkte menneskefiendtlige – så var det veldig bra at representantene Slagsvold Vedum og Myrli fikk sjansen til å presisere litt, fikk sjansen til å spisse sine synspunkter og bekrefte at vi har menneskerettigheter som mål, og at vi i vår innsats i Afghanistan skal være med på å bygge demokrati, og vi skal være med på å bekjempe kvinneundertrykkelse og korrupsjon. Det tror jeg var bra, og nyttig, for på den måten står Stortinget mer samlet enn det kunne gi inntrykk av tidligere i dag.

Lars Myraune (H) [12:56:43]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet under denne debatten. Det har blitt sagt veldig mye bra og veldig mye nyttig, og jeg vil særlig understreke innleggene og orienteringen fra utenriksministeren og forsvarsministeren. Det er lite vi er uenige i i den politikken som er lagt fram der. Når jeg nå tar ordet, er det fordi Heikki Holmås uttrykte seg på en måte som jeg inderlig håper ikke gjør særlig inntrykk på de to andre regjeringspartene i utformingen av utenriks- og forsvarspolitikken. Når utenriksministeren sier at det ikke er en militær løsning i Afghanistan, er jeg selvfølgelig veldig enig i det. Det finnes ingen løsning noen steder med kun militære styrker, men militære styrker må ofte være til stede for å danne grunnlaget for å skape fred, og det er nettopp det som også er tilfellet i Afghanistan. Heikki Holmås angriper på en måte det som tidligere var Norges innsats med jagerfly i Afghanistan, men det var jo ikke primært for å delta i den krigen som eksisterte, det var for å spare norske og andre allierte liv. Det må vi da virkelig kunne sette pris på. Det at det var uhell i den sammenhengen, er ingen av oss glad for, men det var faktisk det som skjedde. Når Heikki Holmås angriper Ivar Kristiansen for hans syn på dette, syntes jeg det var litt leit.

Forhandlinger med Taliban: Det er vel ingen av oss som har sagt at det absolutt ikke er mulig, men vi må samtidig huske på at ingen av oss egentlig vet hvem Taliban er, for Taliban er litt her og litt der og litt ditt og litt datt. Det blir en meget krevende oppgave å forhandle med Taliban i dette. I det hele tatt – det er ingen enkel løsning i Afghanistan, men vi vet i alle fall at det å trekke seg ut på det nåværende tidspunkt er aldeles utenkelig for den vestlige verden. Det ville være å svikte de positive kreftene i Afghanistan med tanke på et godt samfunn framover. Så jeg gjentar: Jeg håper inderlig at de to andre regjeringspartene lytter minst mulig til SV i utformingen av politikken.

Tore Nordtun (A) [12:59:05]: Det var representanten Myhre som fikk meg til å ta ordet på nytt, for han var meget kritisk til deler av mitt innlegg.

Myhre nevnte en del om demokratiet, men jeg må si jeg er forundret over hans tolkning av det. Vi kan jo ikke gå inn i Afghanistan som en elefant i et glasshus. Det viktigste spørsmålet her er hvordan vi skal få framgang i å skape et demokrati. Skal vi lykkes med å skape et demokrati her, må vi også se på afghanernes ønsker og behov – vi må jo forankre det noen steder. Og ikke minst: Vi må sørge for at alt vi gjør, også i demokratibyggingen, har et afghansk eierskap. Det er viktig, og det er derfor – som jeg sa innledningsvis – vi må oppføre oss på en måte som viser forståelse for der vi er, for å kunne bygge et demokrati i sikkerhet og fremgang.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [13:00:36]: For å få avsluttet debatten – forhåpentligvis – vil jeg bare først få takke for det jeg syns har vært en god og opplysende debatt. Det er mange ulike aspekter som har kommet fram. Jeg vil si til representanten Heikki Holmås, som etterlyser en sterkere rolle for FN, at han må være glad for at det nå er utnevnt en sivil representant inn mot ISAF, som skal koordinere ISAF og UNAMA bedre. Det må være et skritt i riktig retning.

Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til det som har vært et stort tema under deler av debatten, nemlig eventuelle forhandlinger med Taliban. Jeg tror det er veldig viktig at vi har noen ting klart for oss.

For det første: Det er en prosess afghanerne sjøl må lede. Til nå har de satt veldig klare vilkår for den prosessen. For det første må man ha respekt for grunnloven, for det andre må man levere inn våpen. I bytte mot det kan man få jobb, penger og landområder. Det er et klart bytteforhold, og det må ligge noe grunnleggende i bunnen.

For det andre er prosessen viktig fordi det vil vise modenheten til de afghanske myndighetene og vise hvordan man vil håndtere det. Men det er samtidig grunn til å være bekymret for at mange mener at Karzai kanskje strekker ut en for lang arm til Taliban i den prosessen som nå pågår.

For det tredje: Det er en stor utfordring at Taliban er en veldig uensartet gruppe. Taliban er ikke én gruppe, og de har heller ikke samme mål – man kan i hvert fall dele det inn i tre. På den ene siden er det de som er sterkt ideologisk overbevist. Den andre gruppen er de som egentlig er ute etter en best mulig avtale med andre opprørsgrupper for å samle seg. Og så har vi den tredje gruppen, som kanskje er de som først og fremst er fattige landsbyboere som på ulike måter blir betalt av Taliban, og som dermed slutter seg til dem.

Det er uansett uhyre viktig at den diskusjonen om forsoning, reintegrering og fred som nå skjer, ikke skjer betingelsesløst. Den skjer ikke betingelsesløst verken fra afghanske myndigheters side eller fra det internasjonale samfunnets side. Dét er det viktig å understreke, og dét er en kontrast til den diskusjonen om tilsvarende prosesser som særlig ett parti i denne sal var opptatt av for et par år siden.

Helt til slutt vil jeg bare trekke fram et sitat fra en norsk soldat som nå trener med Telemark bataljon på Rena, klar til å reise til Afghanistan i mars. Det er et sitat som imponerte meg stort, og som jeg syns forteller noe om hvorfor de er der. Han sier: Det at vi har mistet en av våre, skyldes at fienden viser seg oftere enn tidligere. Det er bedre at de kommer og slåss mot oss enn at de tar sivile som ikke kan forsvare seg.

Presidenten: Heikki Holmås har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Holmås (SV) [13:03:39]: Jeg ville bare si at jeg slutter meg til det Lars Myraune sa om den korrekte beskrivelsen av F-16-flyene som vi sendte nedover, og hva slags tilknytning de hadde. Det var en grei oppklaring.

Ellers er jeg helt enig med Ine Marie Eriksen Søreide når hun beskriver den koordineringen som nå i stadig større grad skjer mellom FN og andre. Jeg har selv vært på NATOs parlamentarikerforsamling og deltatt i diskusjoner der akkurat spørsmålet om FNs koordinerende rolle, betydningen av den, kommer opp som et viktig tema. Jeg opplever at det er et skifte blant mange av dem som tidligere var veldig kritiske til det og mente at det var noe som NATO greide fint selv, men som nå har et mye sterkere ønske om å trekke inn FN. Det synes jeg er positivt, og det er noe som jeg tror at vi alle sammen kan være enige om. Og det er en positiv utvikling for Afghanistan.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.