Laila Dåvøy (KrF) [21:33:10]: I Aftenposten den 17. januar kunne vi lese om Natasha Pedersen som måtte kjempe i fem år for å få omsorgslønn for å kunne pleie sin funksjonshemmede datter. Dette tok jeg opp med statsråden i spørretimen den 20. januar i år, og bare noen dager senere døde datteren.

Natasha Pedersen sitter med lang erfaring med hvordan omsorgslønnsordningen fungerer, gjennom både egne og andres erfaringer. Hun har også erfaringer med hvordan møtet med kommunen og Nav oppleves når du skal manøvrere deg frem i hjelpetilbud for å skape et liv som er godt å leve for både barnet og familien.

Den historien er ikke den eneste. Statens helsetilsyn har avdekket store forskjeller i hvem som får omsorgslønn for å pleie sine funksjonshemmede barn eller andre familiemedlemmer, og hvor mye omsorgslønn som utbetales.

I går, på TV 2-nyhetene, så vi nok en familie som kanskje må sende sin datter på institusjon fordi familien nå får redusert sitt tilbud fra Kristiansand kommune.

Omsorgslønnsordningen er den av sosiale tjenester med flest klager. I 2008 handlet 35 pst. av klagene om dette. Av 37 klagesaker ble hele 21 saker endret eller opphevet av fylkesmannen. Det er et stort problem at folk får det de har krav på først etter å ha klaget. Dette truer rettssikkerheten både for den som mottar omsorgen, og for pårørende som gir omsorg, og som mottar omsorgslønn.

70 kommuner gir ifølge Helsetilsynets undersøkelse ikke omsorgslønn i det hele tatt. Helsetilsynets rapport viser at de som har pårørende som mottar omsorgslønn, har et stort bistandsbehov. Det er mennesker med til dels alvorlige funksjonshemninger, alt fra hjelp til å spise, drikke og bevege seg, til et sosialt liv og å komme seg ut. For mange familier vil omsorgslønn være det som gjør at hverdagen går rundt. De får en mulighet til å jobbe litt mindre og kjøpe seg de tjenestene de ikke rekker selv.

Ifølge sosialtjenesteloven er det særlig tyngende omsorgsarbeid som kvalifiserer til omsorgslønn. Dette betyr mye for foreldre med omsorgsplikt for egne barn. Vi har i Norge, i barneloven, et grunnleggende prinsipp om at barna skal vokse opp hos foreldrene dersom det er mulig. Dette er også en menneskerett. Omsorgslønn kan bidra til å gjøre det mulig.

Dagen etter begravelsen til datteren til Natasha Pedersen kom oppsigelsen av omsorgslønn fra kommunen. Kristelig Folkeparti har foreslått at mottakere av omsorgslønn skal få beholde denne i tre måneder etter at barnet dør.

Kristelig Folkeparti har også foreslått andre tiltak for at de som mottar omsorgslønn, kan få bedre rettigheter. Det betales skatt av ordningen, men feriepenger, arbeidsledighetstrygd og andre rettigheter mangler. Det er i praksis en stønad og ikke en lønn.

I Soria Moria I-erklæringen går det frem at Regjeringen vil styrke ordningen med omsorgslønn, men i den nye erklæringen er dette endret til at Regjeringen vil gjennomgå ordningen for omsorgslønn. Jeg kan ikke tolke dette på annen måte enn at Regjeringen har senket ambisjonene, og det er leit – dette til tross for at det har vært en politisk vilje og et politisk ønske om å anerkjenne den familiebaserte omsorgen og gjøre det mulig å bo hjemme. Når ulike ordninger som omsorgslønn blir så vanskelig å få, reduserer dette muligheten til å ta ansvar for funksjonshemmede barn og andre hjemme.

Hvordan fungerer så dagens ordning? Kommunene har plikt til å ha en ordning med lønn til personer som har særlig tyngende omsorgsarbeid, men sosialtjenesteloven gir likevel ikke den enkelte et tilsvarende rettskrav på omsorgslønn. Kommunene kan tildele omsorgslønn, men er ikke forpliktet etter loven til å gjøre det. Det er altså en skjønnsvurdering for kommunene. Dette gjelder både tildelingsspørsmålet og størrelsen på avlønningen. Det føles for mange brukere dypt urettferdig at noen får omsorgslønn og andre ikke, selv om de kanskje er i noenlunde tilsvarende situasjon. Noen må sågar flytte til en annen kommune, eller de gjør det fordi den andre kommunen gir mer enn der de bor.

I denne interpellasjonen har jeg også lyst til å være litt konstruktiv og komme med noen forslag til hva som kanskje kan gjøres, og ber statsråden vurdere dette – om ikke i dag, så kanskje etter debatten.

Jeg har lyst til å peke på tre forslag:

Det første er at vi må presisere lik praktisering overfor kommunene. Det betyr at for å oppnå større likhet i praktiseringen av omsorgslønnsordningen i hele landet må kommunene i større grad innvilge omsorgslønn for personer med særlig stort omsorgsbehov og legge seg på samme lønnsnivå som andre kommuner. Det kan være interessant å høre statsrådens vurdering av hva som er mulig å oppnå med en generell oppfordring til kommunene om å gjøre dette. Det er selvsagt grunn til å frykte at en generell oppfordring om å prioritere omsorgslønn høyere ikke vil ha den effekt som er nødvendig.

Et annet grep som da kan være aktuelt, er en sterkere rettighetsfesting. Det er påpekt i gjennomgangen fra Helsetilsynet om omsorgslønn at en sterkere rettighetsfesting vil medføre å lovfeste ytterligere vilkår for tildeling av omsorgslønn. Det vil bl.a. kunne innbære en begrensning med hensyn til hvilke personer eller omsorgsrelasjoner eller situasjoner som skal gi rett til omsorgslønn. Dette vil likevel kunne innebære en sterkere målretting av ordningen, men med mindre mangfold. I dag er det omsorgsmottakere i alle aldre, fra 0–100 år.

Det tredje jeg vil fremheve, er å få én samlet ordning. Her har Kristelig Folkeparti nylig fremmet et representantforslag om tiltak for barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier. Det er nylig avgitt innstilling i arbeids- og sosialkomiteen, og denne saken skal behandles i Stortinget den 9. mars. Ett av forslagene som fremmes, er at Regjeringen følger opp Strategiplan for familier med barn med nedsatt funksjonsevne fra 2005, og man ber Samarbeidsregjeringen om en helhetlig ordning, der man ser på en sammenslåing av pleiepenger, hjelpestønad og omsorgslønn for familier med barn i alderen 0–18 år med nedsatt funksjonsevne. Det ligger altså som et forslag i Stortinget. I dag er det nemlig slik at disse familiene må søke henholdsvis Nav og kommunene om hjelpestønad og omsorgslønn. De må dokumentere de samme opplysningene for begge instansene. Videre er det en del familier som mottar pleiepenger over lengre tid når barnet har en alvorlig sykdom eller helsetilstand. Kristelig Folkeparti mener at det absolutt burde vurderes en sammenslåing av disse tre ordningene.

Til sist vil jeg påpeke at omsorgslønn avgjøres av kommunene. Mange opplever møtet med kommunene som krevende fordi de føler at valgfriheten blir nærmest innsnevret. Sentralt i alle tjenestetilbud står prinsippet om individuell tilrettelegging. Det er de enkelte familiene som selv skal kunne få velge hvordan de skal få leve sine liv. Men når tjenester ikke ytes eller omsorgslønn ikke utbetales, eller man får svært lite i forhold til behovet, snevres denne muligheten inn. Noen opplever at de frarøves den individuelle retten til å leve slik de selv ønsker. Dette er alvorlig. Kommunene bør huske at de skal legge til rette for at foreldrene kan ta ansvar for sine egne barn.

Mitt spørsmål til statsråden i dag er: Hvordan vil statsråden forbedre og fornye omsorgslønnsordningen, slik at den kan fungere etter intensjonene?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [21:41:52]: Jeg er kjent med at det er problematiske sider ved omsorgslønnsordningen og praktiseringen av denne. Dette var også bakgrunnen for at Helse- og omsorgsdepartementet under forrige regjeringsperiode ba Statens helsetilsyn om å ha en særlig oppmerksomhet på ordningen.

Helse- og omsorgsdepartementet fikk tilbakemelding fra Statens helsetilsyn i november 2009. Sammen med brevet fulgte rapporten Omsorgslønn – en kunnskapsoppsummering. Denne kunnskapsoppsummeringen inkluderer også tidligere kartlegginger og prosjekt som departementet har initiert.

Helsetilsynet bekrefter at omsorgslønnsordningen fremstår som uklar og bidrar til svekket rettssikkerhet for personer med omfattende omsorgsbehov og deres pårørende.

Dagens regelverk pålegger alle kommuner å ha omsorgslønnsordning. Interpellanten refererer til Helsetilsynets rapport, der det i 70 av landets kommuner ikke var registrert noen personer med omsorgslønn. Dette er ett av flere funn som viser at tildeling av omsorgslønn varierer kommunene imellom. Likevel bør det presiseres at eksemplet refererer til datainnhenting i to enkeltstående år, 1996 og 2007. Man vet ikke om funnet er et uttrykk for at ingen søkte om omsorgslønn i de 70 kommunene i disse to årene, eller om de som eventuelt søkte, fikk avslag.

Stortinget har sluttet seg til stortingsmeldingen om fremtidens omsorgstjenester – Mestring, muligheter og mening. Omsorgsmeldingen legger til grunn at vi skal videreutvikle ordninger som gjør det enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn og pleietrengende voksne og eldre. Omsorgsplan 2015 vektlegger pårørendes omsorgsinnsats som en stor samfunnsøkonomisk ressurs.

Som borgere må vi alle være innstilt på i perioder å bistå pårørende som ikke er i stand til å mestre dagliglivets oppgaver – sammen med den kommunale omsorgstjenesten. Vi skal likevel ikke ha betalt av stat eller kommune for slik vanlig familieomsorg. Regjeringen ser det som svært viktig å legge til rette for å kunne kombinere slik omsorg med deltakelse i yrkesliv og samfunnsliv.

Noen familier opplever å få det som man med lovens formulering kaller «særlig tyngende omsorgsoppgaver». I henhold til lovverket skal kommunen både sørge for den som har behov for tjenester, og sørge for å lette byrden for pårørende. Ofte vil det handle om å finne et individuelt tilpasset tilbud når det gjelder omfang, type og organisering av kommunale tjenester. Omsorgslønn kan høre hjemme som en del av slike løsninger. Ordningen med omsorgslønn skal da dekke de oppgaver som pårørende tar på seg, og som erstatter kommunale tjenester. Omsorgslønn er altså en ordning for de forholdsvis få pårørende som påtar seg «særlig tyngende omsorgsoppgaver» over tid.

Jeg finner det på sin plass med en noe lang innledning, siden det kommer opp en rekke forslag om enkle løsninger. Gjennom de vel 20 årene omsorgslønnsordningen har eksistert, har den fått politisk oppmerksomhet i Stortinget og i ulike regjeringer. Saken er kompleks, og den har vært gjenstand for forsøk, kartlegginger og interne utredninger. I mellomtiden har delvis overlappende ordninger i folketrygden kommet til, og det har vært en sterk satsing på den kommunale omsorgstjenesten.

Representanten Dåvøy ønsker å vite hva jeg vil gjøre for å forbedre og fornye omsorgslønnsordningen, slik at den kan fungere etter intensjonen. Ett av problemene, som også Helsetilsynet peker på, er at ordningen ser ut til å prøve å forene flere hensyn og interesser enn det som lar seg forene i én ordning. Det fører til at vi har problemer med å få til en lik og rettferdig forvaltning.

I Regjeringens politiske plattform sier vi at vi vil «gjennomgå ordningen for omsorgslønn». I Stortingets spørretime 20. januar i år bekreftet jeg at jeg arbeider med å følge dette opp.

Regjeringen vil nedsette et offentlig utvalg som skal gjennomgå ytelser for pårørendeomsorg som erstatter kommunale tjenester, og foreslå endringer ut fra en helhetlig vurdering. Dette vil omfatte både omsorgslønn, pleiepenger og hjelpestønad. Siden vi allerede har en del kunnskap om saksområdet, vil det være et hurtigarbeidende utvalg. Jeg forutsetter at ulike interesser blir hørt underveis i utvalgets arbeid. Det legges til grunn at forslag til endringer i dagens ordninger ikke skal medføre at statens ansvar økes, og at finansieringsansvar for kommunale oppgaver ikke skal overføres til staten.

Jeg vil nå komme tilbake til noe av det jeg sa i første delen av svaret. Det gjelder forholdet mellom offentlig ansvar og oppgaver på den ene siden og frivillig innsats på den andre siden.

Ingen vet nøyaktig hvor stor frivillig innsats som utføres for personer som har pleie- og omsorgsbehov på grunn av aldring, sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Men vi vet at den frivillige innsatsen er stor. Fra forskningshold er den anslått til å være nesten på størrelse med den kommunale omsorgstjenesten.

Regjeringen vil videreutvikle samhandlingen mellom offentlig sektor og frivillige aktører og ideelle organisasjoner. De er viktige bidragsytere til velferdsproduksjonen.

Frivillig innsats fra pårørende skal fortsatt i hovedsak være et supplement til den kommunale omsorgstjenesten. Dette er hva vi gjerne kaller vanlig «ubetalt familieomsorg». I Omsorgsplan 2015 har vi en viktig strategi for å sørge for et godt partnerskap og legge til rette for slik frivillig omsorg. Det handler om å gi avlastning, informasjon, veiledning og god samhandling om individuelt tilpassede løsninger. I denne sammenheng er det viktig at tjenesten organiserer seg inn mot – og ikke ut av – familie og lokalsamfunn.

Laila Dåvøy (KrF) [21:48:18]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Den kunnskapsoppsummeringen som Helsetilsynet har kommet med, er viktig. Jeg er enig med statsråden i at omsorgslønnen er veldig viktig – jeg husker ikke akkurat ordene hun brukte – og at den er kommet når det gjelder «særlig tyngende omsorgsoppgaver». Det er nettopp disse familiene jeg i dag tar til orde for – det å gi foreldre og familie muligheten til at et barn som er sterkt funksjonshemmet, skal kunne bo med foreldrene, om mulig. I slike tilfeller vil dette selvfølgelig være en vinn-vinn-situasjon, i og med at det samfunnsøkonomisk – uansett hvilke ordninger foreldrene får – vil være rimeligere enn å sende dette barnet, som har et stort hjelpebehov, i institusjon.

Det var en ny sak, som jeg nevnte, på TV 2 i går, og den var også oppe i dag. Det gjelder en familie som har en meget sterkt funksjonshemmet datter, som nå har mistet pleiepengene sine, og som skal gå over til omsorgslønn i kommunen. Der blir man avspist med det jeg oppfattet som ca. syv timer i uken. Det er klart at når man har vært i en situasjon der man har kunnet være hjemme med et sterkt funksjonshemmet barn uten å måtte arbeide, og man mister denne ordningen og bare får betalt for noen timer, sier foreldrene at muligheten for å være hjemme med denne jenta er borte. Da må de kanskje begynne i arbeid for å klare seg, mens det beste for dette barnet vil være den muligheten de har, og har hatt, til å være hjemme uten å jobbe.

Jeg mener at denne valgmuligheten må familiene kunne få i disse tilfellene. Det håper jeg at statsråden kanskje kan si litt mer om – om ikke foreldre i en slik situasjon vil kunne ha rett til å få omsorgslønn og velge det livet de selv ønsker for seg og sine sterkt funksjonshemmede barn.

Så til det at statsråden skal sette ned et utvalg. Jeg synes på en måte det er bra, for vi oppnår ikke noe annet. På den annen side er jeg bekymret for at Regjeringen ikke gjorde omsorgsordningen bedre, slik den lovet i Soria Moria I. Nå skal man altså ha et nytt utvalg – man skal gjennomgå. Vi har hatt gjennomganger, bl.a. har vi kunnskapsoppsummeringen fra Helsetilsynet. Like fullt er jeg glad for at det blir et hurtigarbeidende utvalg, og jeg opplever at statsråden vil se de ulike tilskuddsordningene i sammenheng. Jeg ber om at statsråden bekrefter det, for det synes jeg er veldig positivt.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [21:51:42]: Jeg er helt enig med interpellanten i at det at barn skal kunne bo hjemme, er et sterkt ønske. Det må man prøve å imøtekomme så godt man kan, selv om dette for noen er svært vanskelig. Like fullt er det slik i dag at omsorgslønn, som kommunal ytelse, er en del av det tilbudet som kommunen kan yte. Men man har et spekter av virkemidler som man kan yte overfor dem som er omsorgstrengende. Det gjør også at det kommunen velger å yte, kan være noe forskjellig.

Når det gjelder pleiepenger, er jo det en ytelse som er midlertidig og tidsavgrenset, slik at det har en annen karakter enn omsorgslønn. I tillegg vet vi at mange av dem som mottar disse ytelsene, mottar også hjelpestønad. Derfor sa også interpellanten i sitt første innlegg at hun mente at disse ordningene måtte ses i sammenheng. Vi mener også at det er riktig å se dette i sammenheng. Det er altså ikke noen enkel løsning på hvordan dette skal samordnes, om det skal samordnes, eller hvordan det skal innrettes. Derfor har vi valgt å nedsette et eksternt arbeidsutvalg – ikke et internt utvalg – for å se på disse ytelsene.

Så er det helt riktig som det ble sagt, at det finnes mye informasjon. Det finnes også mye kunnskap å bygge på, og det vil vi selvfølgelig gjøre. Men det er viktig å få gjort dette arbeidet, slik at man generelt kan få forutsigbarhet for alle parter i en situasjon hvor man har spesielt tyngende omsorgsoppgaver.

Sonja Mandt (A) [21:54:12]: Interpellanten tar opp et tema som har fått oppmerksomhet gjennom at Statens helsetilsyn har avdekket at ordningen ikke fungerer godt nok, i tillegg til at det stadig kommer meldinger om at folk mener at de ikke får det de har krav på. Det er derfor greit at interpellanten tar opp saken, at vi diskuterer hva vi så skal gjøre, og hva vi skal gjøre for å få dette til å fungere bedre. At det er ulik praksis fra kommune til kommune, virker jo ganske uforståelig for folk, og at folk må flytte, virker også veldig vanskelig å forstå.

Statsråden viser til at hun allerede har varslet en gjennomgang av ordningen, og at det arbeidet er i gang, synes jeg er bra. Det er jo slik at ingen skal behøve å slite, slik som interpellanten forteller om. Byrden er stor nok.

At det er mange kommuner som ikke benytter ordningen, har nok ulike årsaker. Det betyr vel ikke at ordningen ikke virker. Det kan være at det er lite forståelse for den, at det er lite kunnskap, eller at de bruker andre virkemidler. Det er «særlig tyngende omsorg» som skal utløse støtte. Ikke all omsorg er det, selv om det i mange tilfeller virker veldig tungt og krevende. Det er likevel viktig at kommunenes apparat er tilgjengelig med informasjon om at tilbudet finnes, at det brukes når det skal, og ikke minst at det fanger opp dem som har bruk for det. Kommuneøkonomi bør i hvert fall ikke være avslagsgrunn, som det blir hevdet mange steder.

Mange av de aktuelle som har ønske om eller har krav på tjenester, er allerede i helsetjenesten i kommunene og får tjenester gjennom hjemmetjenesten, legen eller gjennom skolehelsetjenesten. Derfor er også fastlegens kunnskap et viktig bidrag for å kunne få gode ordninger og hjelpe til, slik at de får en bedre hverdag.

Som statsråden sa, legges det ned mye frivillig innsats i omsorgen fra pårørende og venner i dag. Dette er en omsorg som må videreutvikles og pleies. Uten den tror jeg ikke vi klarer å komme i mål, spesielt når vi ser den voksende eldre befolkningen som kommer til å kreve mer og mer hjelp. Derfor er det viktig å legge til rette for at ikke omsorgsgiver blir omsorgstrengende, og at det finnes rom for fri og avlastning og rom for å fungere som mer enn kun som omsorgsgiver.

Jeg tror det er ingen her som ønsker et samfunn der alt skal veies i penger, og at alt som skal gjøres for andre, spesielt dem vi er nære, skal betales. Men vi har den endringen i samfunnet som vi har, og vi vet at mange er ensomme, mange er alene, mange er uten nær familie i nærmiljøet, og mange har travle familiemedlemmer i fullt arbeid som ikke kan eller ønsker å ta ansvar for sine – eller ikke hæler å gjøre det. Det er da kommunen må ta ansvar for det tilbudet som skal gis, og mange får også den hjelpen. Døgnet er langt og krevende, også for dem som har store behov, og omsorgslønn kan være en mulighet til å dekke behovene utover det som hjemmetjenesten og andre gir.

Det å gi pårørende kunnskap og oppmuntring, å ha gode avlastningsplasser tilgjengelig og å sørge for at pårørende ikke selv blir omsorgstrengende, som jeg sa tidligere, er viktig. For de fleste er det å bo hjemme noe av det viktigste og det aller beste. Det bør vi som politikere legge til rette for.

Statsråden nevnte St.meld. nr. 25 for 2005–2006, Mestring, muligheter og mening, der det slås fast at det er nødvendig å videreutvikle de ordningene vi har, slik at vi kan kombinere det å jobbe med det å ha omsorg for pleietrengende barn, voksne og eldre. Det mener jeg er viktig for å få hverdagen til å gå i hop for de pårørende. Det er viktig for folk å ha en jobb å gå til, men også å kunne kombinere det med omsorg for sine kjære.

Vi kommer vel alle til å oppleve at vi i perioder av livet vårt må ta ekstra vare på våre kjære for å få hverdagen til å gå i hop. Det er det ansvaret vi har når vi har familie, men det bør ikke være slik at det er forventet, eller at vi skal få dårlig samvittighet dersom vi ikke klarer det. Men vi må sørge for at de systemene som er tilgjengelige, fungerer, og at de fanger opp og hjelper til. Derfor er omsorgslønn en av de tingene som kan være et godt virkemiddel.

Derfor er jeg glad for det som statsråden sier, at det må tas en gjennomgang nå for å se hva som kan gjøres bedre. Det er for dårlige rutiner, som Helsetilsynet har varslet. Vi ser fram til at utvalget kommer med sine anbefalinger, og at kanskje også definisjonen av hva som er tyngende omsorg, vil ligge der. Da kan folk lettere greie hverdagen sin, og vi kan få et bedre samfunn for dem som trenger det.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [21:59:33]: Omsorgslønn har vært debattert utallige ganger i denne salen. Det har blitt stilt mange skriftlige og muntlige spørsmål, det er reist interpellasjonsdebatter, og det er fremmet representantforslag – alle med den intensjon å forbedre den ordningen som så dagens lys for over 25 år siden. Men med respekt å melde er det langt igjen til å kunne si at vi har en ordning som fungerer godt og rettferdig.

I kommunepolitikken i en av landets sterkeste arbeiderpartibastioner har jeg i en årrekke på vegne av Fremskrittspartiet fremmet forslag om økte bevilgninger til omsorgslønn for så å bli nedstemt av de samme rød-grønne partiene som i dag har regjeringsmakt.

Dette har vært frustrerende, og noe spesielt har det vært at Senterpartiet har stemt imot, siden det i sin tid var nettopp dette partiet som tok til orde for å innføre en omsorgslønn. Men det var før de havnet i selskap med Arbeiderpartiet.

Jeg opplever vel at Arbeiderpartiet er den store bremseklossen når det gjelder å få forbedret omsorgslønnsordningen. Vi ser også av endringene i de to Soria Moria-erklæringene fra Regjeringen at styrkeforholdet endret seg ved valget. I den første erklæringen ville Regjeringen styrke omsorgslønnsordningen, og i den neste ville man bare gjennomgå den.

I denne sal har det oppstått forvirring om hvem som har ansvaret for ordningen. Kommunalminister, helseminister og arbeidsminister har ved ulike anledninger pekt på hverandre. Hvis det er forvirring her i huset, så tenk da på alle dem der ute som skal ta seg fram i denne jungelen: omsorgslønn, pleiepenger, omsorgspenger, hjelpestønad, overgangsstønad, feriepenger, inntekt, lønn, pensjonsgivende inntekt, lønnstrinn, skatt, arbeidsgiveravgift, pensjonspoeng, omsorgspoeng, avkorting av trygd, sykepenger, forsikring, tilleggssykepenger, rettighet, stønad, arbeidstaker, oppdragstaker, antall timer, individuelt vedtak, god kommune, dårlig kommune. En kan vel stille seg spørsmål om dette er et velferdsgode eller bare et problem.

For den som er i ferd med å påta seg særlig tyngende omsorgsarbeid for en av sine nærmeste som er blitt alvorlig syk, eller har fått et økt behov for bistand, er det nærmest umenneskelig å forvente at vedkommende skal kunne sette seg inn i alle disse forholdene. Med store kommunale forskjeller i omfang og avtaler, samt en manglende kommunal veiledningskompetanse i forhold til kompliserte lovverk, er det ikke rart at omsorgslønn er det området innen sosialkapittelet det blir flest klager til fylkesmannen på. Når også andre offentlige myndigheter, som skatteetat og Nav, sliter med å forstå lovverket, har Stortinget en jobb å gjøre.

Vi kan ikke ha det slik at omsorgspersoner og deres syke pårørende blir helseflyktninger i eget land, på søk etter en bydel eller en kommune som praktiserer regelverket om omsorgslønn på best mulig måte.

Jeg har dessverre møtt en del personer gjennom tiden som synes å tro at det kun er offentlig ansatte som er i stand til å yte god pleie og omsorg. Private omsorgstilbydere omtales nærmest som suspekte personer eller institusjoner, som på en uredelig måte er ute etter å tuske til seg fellesskapets midler. Oppfinnsomheten for å unngå å betale ut omsorgslønn til privatpersoner er stor, for kommunene betrakter omsorgslønn som en ren utgiftspost. De påberoper seg at de gjennom sine begrensede enkeltvedtak om bistand og nødvendig helsehjelp oppfyller lovens krav. Sannheten er vel at det private omsorgsarbeidet som ytes, i tillegg til offentlige tjenester og støtteordninger, er helt avgjørende i vårt samfunn for dem som har behov for hjelp, pleie og omsorg.

Regjeringen har nå lagt fram en sak for Stortinget som skal gi arbeidstakere bedre muligheter til å kombinere arbeid med pleie- og omsorgsoppgaver. Et viktig element her gjelder pleie av pårørende i terminalfasen, noe som griper rett inn i den saken som vi har behandlet tidligere i dag om helhetlig omsorg ved livets slutt. Problemet er at disse lovendringene kun kommer arbeidstakere til gode. Det er mange som ikke er i arbeid, eller som slutter i arbeid, nettopp for å ta seg av sine nærmeste. Vi har også en gruppe pensjonister som tar seg av sine, og disse vil det bli flere av i årene som kommer, ifølge en nylig publisert undersøkelse fra Universitetet i Oslo. Problemet som oppstår, er at disse eldre personene som vil være til hjelp og støtte, og som nettopp yter det som kan kalles særlig tyngende omsorgsarbeid, får avkorting i trygden sin hvis de skulle få omsorgslønn. Alternativet er å yte ulønnet omsorg og la det offentlige ta seg av resten. Det er en stadig økende andel eldre som mottar ulønnet hjelp fra slektninger og andre.

Fremskrittspartiet har gjentatte ganger tatt til orde for å forbedre omsorgslønnsordningen. Vi har fremmet forslag om å fjerne avkortingen for pensjonister. Vi har ønsket å utvide ordningen til flere grupper, bl.a. at pårørende kan yte omsorg for sine egne foreldre eller partner under sykdom, og vi har fremmet forslag om at omsorgslønnen gjøres om til en statlig ordning med et normert beløp, nettopp for å bidra til å samle Norge til ett helserike og sikre en lik og forutsigbar ordning i hele landet.

Når jeg hører politikere og byråkrater uttale at omsorgslønn er en offentlig utgift, skulle jeg ønske at jeg hadde mulighet til å sende dem alle på et lite økonomikurs med ett tema, nemlig alternativ kostnad.

Det norske samfunnet står overfor enorme utfordringer i tiden framover. Alle er bekymret for om vi får tilstrekkelig antall hender og dyktige fagfolk til å løse de offentlige helse- og omsorgsoppgavene. La oss starte med å forbedre omsorgslønnsordningen i tråd med Fremskrittspartiets forslag. Vi får da redusert byråkratiet, vi får frigitt mange offentlige hender, og vi får et langt bedre samspill med den private og helt nødvendige omsorg. Nå er det på tide at Regjeringen viser tilstrekkelig omsorg for dem som yter omsorg, og sørger for en god og rettferdig kompensasjonsordning for det arbeidet som gjøres.

Presidenten: Den reglementsmessige tid er nå omme. Presidenten vil foreslå at møtet fortsetter utover den reglementsmessige tid til dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [22:05:00]: For mange familier med funksjonshemmede barn er pleiepenger en helt nødvendig inntekt for at de skal kunne ta vare på barna. Ingen kan erstatte den omsorgen som engasjerte foreldre gir sine barn, og disse foreldrene gjør en enorm innsats.

I den senere tid har Nav strammet inn praksis for tildeling av pleiepenger til mange av disse foreldrene. Dette har dramatiske og hjerteskjærende konsekvenser for familiene.

Noen av familiene som rammes, har fått støtte fra helsetjenesten til intensiv opptrening av barn med funksjonsnedsettelser. Disse behandlingsmetodene forutsetter omfattende trening, noe som krever svært tett oppfølging fra foreldrene. Rikstrygdeverket ga i 2003 en uttalelse om at det kan gis pleiepenger etter § 9-10 i lov om folketrygd til foreldre med barn som er under behandling med Doman-metoden. Det framgår av uttalelsen at det både kan gis pleiepenger under opphold ved Doman-instituttet og etter utskrivning dersom barna trenger kontinuerlig oppfølging fra en av foreldrene. Flere foreldre har også mottatt pleiepenger etter § 9-11.

Nav er imidlertid i ferd med å endre praksis for tildeling av pleiepenger til foreldre med barn som er under behandling med Doman-metoden. Det opplyses i et brev fra Nav til et foreldrepar at det er lagt til grunn en ny vurdering av de såkalte Doman-sakene, som tilsier at det ikke innvilges pleiepenger med mindre barnet har ustabil eller progredierende sykdom.

For de familiene dette gjelder, vil bortfall av pleiepenger gjøre det svært vanskelig, og for flere umulig, å fortsette det treningsopplegget de har etablert i samarbeid med helsetjenesten. Foreldrene frykter derfor at den positive utviklingen de ser hos barna, vil stagnere eller reverseres, og at barna dermed mister muligheten for å utvikle sine evner og sitt potensial. Samtidig mister familiene en inntektskilde som gjør det mulig for dem å ha daglig omsorg for barna sjøl. Dette rammer barna og familiene hardt. Disse foreldrene henvises til å søke om omsorgslønn, men det er høyst usikkert om de vil innvilges dette, og støtten kan være begrenset.

Det framstår som urimelig at det kan gjøres praksisendringer internt i Nav som har så alvorlige konsekvenser for brukernes rettigheter og livssituasjon. Jeg har tatt denne saken opp med tidligere arbeidsminister Rigmor Aasrud, som opplyste at Nav hadde rett til å foreta disse endringene i praksis for tildeling av pleiepenger. Det er likevel fullt mulig for Regjeringen å innføre regler som sikrer at familier som allerede har fått disse ytelsene, ikke skal rammes av praksisendringen.

Familier med funksjonshemmede barn og andre skal få et helhetlig hjelpetilbud fra de offentlige velferdstjenestene. Det er uakseptabelt at det offentlige innfører regler som vanskeliggjør en allerede krevende livssituasjon. Regjeringen snakker mye om samhandling i helse- og omsorgstjenesten. Det hadde vært fint om helse- og omsorgsministeren kunne praktisere litt samhandling i Regjeringen og snakke med sin kollega statsråd Hanne Bjurstrøm om denne saken. Det bør være mulig for Regjeringen å instruere Nav om å videreføre pleiepengene til familier som allerede har mottatt dette, slik at de ikke rammes av den plutselige endringen i praksis. Dette vil koste samfunnet lite, men det vil være enormt verdifullt for familier med funksjonshemmede barn.

Hvis Regjeringen har tenkt å holde fast på at disse familiene skal søke omsorgslønn, vil jeg utfordre statsråden til å svare hva hun vil gjøre for å sikre at disse familiene faktisk får innvilget en slik ytelse. I motsatt fall vil etablerte opptreningsopplegg for barna falle bort, noe som vil svekke deres mulighet for en positiv utvikling. I tillegg vil barna oppleve at foreldrene ikke lenger kan ta seg av dem, fordi de ikke lenger har inntekt til å dekke sine utgifter. Alternativet kan være institusjonsopphold, som kan være et dårligere og dyrere alternativ. Jeg utfordrer statsråden til å se nærmere på situasjonen for disse familiene og sørge for at de slipper å oppleve at samfunnet gjør en krevende situasjon enda vanskeligere.

Så til slutt: Statsråden sa i sitt innlegg at hun vil nedsette et eksternt utvalg som skal gjennomgå omsorgslønn. Da må hun ta med brukerne, foreldrene som vet hvor skoen trykker. De som opplever hverdagen med f.eks. sterkt funksjonshemmede barn, bør og må være med i et slikt utvalg.

Kjersti Toppe (Sp) [22:10:16]: Kristeleg Folkeparti reiser ei viktig sak når dei peikar på at Statens helsetilsyn har avdekt at ordninga med omsorgsløn fungerer dårleg, m.a. med mange avslag på søknader, og at ordninga ikkje blir praktisert likt.

Det var Anne Enger Lahnstein som tok til orde for å lovfesta retten til omsorgsløn i valkampen i 1985. Det kravde stor innsats å få stortingsfleirtalet med på den lovfestinga som kom på plass då ny lov om sosial omsorg blei vedteken i 1992. Etter lova er det ei kommunal plikt å ha omsorgsløn som ei av sine deltenester innanfor pleie- og omsorgssektoren. Det har vore store forskjellar mellom kommunar i både kor mange timar som blir tildelte, og kor mange som får ta del i ordninga i det heile. Når det i 70 kommunar ikkje er ein einaste som mottek omsorgsløn, meiner eg at det viser at ordninga ikkje fungerer heilt etter hensikta. Det er òg ei kjensgjerning at vederlaget som er gitt, har vore lite i forhold til nytten for dei pleietrengande og innsparingane den private innsatsen gir for stat og kommune.

Sidan 1992 har det blitt gitt pensjonspoeng til dei som har hatt omfattande ulønna omsorgsarbeid i heimen, men berre ein liten del av dei som har fått slik pensjonsopptening, er dei som har hatt omsorg for sjuke, eldre og funksjonshemma. I 2004 utgjorde desse siste om lag 6 000 personar av totalt 306 000 som fekk pensjonspoeng for ulønna omsorgsarbeid. Då lova om ny folketrygd blei vedteken, blei det gitt ei viss omsorgsopptening før 1992 for alle, bortsett frå dei som hadde ulønna omsorg for eldre, sjuke og funksjonshemma – ei ekstra urettferdigheit, etter mi meining.

Senterpartiet vil ha ein gjennomgang av omsorgslønsordninga. Vi vil styrkja rettane og leggja betre til rette for dei som sjølve vel å utføra pleie av eldre, sjuke og funksjonshemma i nære relasjonar. Omsorgsløn må vera eit reelt val for den enkelte, og ikkje ein konsekvens av manglande hjelp frå det offentlege. Senterpartiet meiner primært at staten skal dekkja 50 pst. av kommunens utgifter til omsorgsløn. Vi er glade for at Regjeringa ved helseministeren no vil setja ned eit hurtigarbeidande offentleg utval som skal gå gjennom omsorgslønsordninga og sjå på den ordninga i samanheng med andre tilskotsordningar, sånn som pleiepengar og hjelpestønad.

Med dei store utfordringane som vi står overfor i helsetenesta sett i forhold til det å rekruttera nok kvalifisert personale i framtida, er det viktig og riktig med gode ordningar for det frivillige arbeidet, og spesielt for dei som tek på seg særleg krevjande omsorgsoppgåver i heimen.

Til representanten Gåsvatn kan eg meddela at i framstegspartistyrte Bergen, iallfall før dei gjekk av på ei bompengesak, var Framstegspartiet med på å stemma ned fleire forslag frå Senterpartiet om å styrkja omsorgslønsordninga. I Bergen har vi store bydelsvise variasjonar i tilbotet: Relativt mange får omsorgsløn, men timetildelinga er markert mykje mindre enn det dei t.d. får i nabokommunen Fjell, som forresten er Høgre-styrt. Poenget er at slike store forskjellar kjennest urettferdig for dei dette gjeld. Det må vi få ei endring på, og eg har store forhåpningar til den raud-grøne regjeringa – og ikkje skuld på Arbeidarpartiet!

Vigdis Giltun (FrP) [22:14:20]: Vi mottar stadig henvendelser fra fortvilte pårørende som ønsker å bidra med pleie og omsorg til nære pårørende, slik at de skal kunne bo hjemme i stedet for å havne på institusjon. De siste par ukene har foreldre til tungt pleietrengende barn som mister retten til pleiepenger, stått fram i media, med den belastningen det medfører for dem, for å belyse hvor fortvilet situasjon de er i, og hvor meningsløse dagens ordninger er.

Problemene rundt de ulike ordningene pleiepenger, hjelpestønad og omsorgslønn er velkjent, men det har til nå ikke vært politisk vilje til å ta nødvendige avgjørelser for å finne en mer forutsigbar og statlig ordning som gir likebehandling i hele landet, og som det kan være mulig å leve av.

Statsråden har i dag også sagt at det ikke er aktuelt å øke den statlige andelen, og det er jo beklagelig.

Når pårørende mister retten til pleiepenger, er omsorgslønn et dårlig alternativ, selv i kombinasjon med hjelpestønad. Pårørende til sterkt pleietrengende må gjennom mange runder med søknader og avslag for å få etablert et tilfredsstillende tjenestetilbud, og de har uttalt at det ikke nødvendigvis er det funksjonshemmede barnet som er mest slitsomt, men alle kontorene og menneskene som de må forholde seg til.

Omsorgslønnsordningen er en ordning full av innebygde motsetninger og kan karakteriseres som en «salig blanding» av ulike prinsipper og sosialpolitiske ordninger. Slik var det for ti år siden, og slik er det også i dag.

SINTEF Helse utarbeidet en rapport om utviklingen i perioden 2001–2006. Ordningen blir der karakterisert som

«en gjerrig ordning som driver rovdrift på familier med store omsorgsoppgaver (...) Ordningen er lite forutsigbar ved at familiene må søke på nytt hvert år og brukermedvirkningen er svak».

Tildeling av omsorgslønn er den enkeltbestemmelsen i sosialtjenesteloven kap. 4 hvor det er flest klagesaker, og et flertall av klagene får faktisk medhold. Dette viser jo at kommunene praktiserer denne ordningen veldig strengt, og at det er vanskelig å nå fram med rettighetene som man burde.

I 2002 ba Stortinget regjeringen foreta en gjennomgang av omsorgslønnsordningen. Direktoratet oversendte sin utredning til departementet i mars 2003, hvor de drøftet ulike løsninger, derunder bruk av bindende eller normerte satser for omsorgslønn i kommunene og spørsmål om statlig delfinansiering av ordningen. Det fremkom også at det var viktig at staten bidro for å sikre at omsorgslønnsmottakere ikke ble utnyttet, og mye talte for at rammebetingelsene for bruk av ordningen burde endres.

Omsorgslønnsordningen er også omtalt i to stortingsmeldinger, St.meld. nr. 40 og nr. 45 for 2002–2003. Der fremgår det at det er behov for å se på hjelpestønaden og ordningen med omsorgslønn i sammenheng, og at spørsmålet skulle utredes nærmere som en del av det videre arbeidet med en helhetlig statlig gjennomgang av velferdsordningene.

Håpet tennes hver gang Stortinget har tatt opp og sagt seg enig i at disse ordningene er lite tilfredsstillende. Og det må jo være et tegn på manglende handlekraft når man etter 20 år ikke har kommet fram til en mer helhetlig praktisering av ordningen.

Helsetilsynets rapport som ble fremlagt, er derfor ikke spesielt overraskende, og jeg ser liten grunn til å fortsette med å utrede disse spørsmålene, for det er faktisk ikke så stor forskjell på det som kommer fram fra år til år. Ordningene er uoversiktlige, de er urettferdige, og de er ikke egnet til å hjelpe folk som er i denne situasjonen.

Arbeids- og sosialkomiteen har nå to saker til behandling som tar opp mye av det denne saken handler om. Den ene skal behandles i Stortinget neste tirsdag, som Laila Dåvøy nevnte. Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ber da Regjeringen legge fram et forslag til hvordan hjelpestønad, pleiepenger og omsorgslønn kan slås sammen til én statlig ordning for å sikre et enklest og best mulig regelverk som kan tilbys på en like god måte over hele landet. Det som bør være starten på å finne en ny ordning som fungerer, er å se disse ordningene i sammenheng, med et klart mål om at det skal skje noe nå, og at man ikke bare utreder. Men målsettingen må være en likeverdig ordning i hele landet. Det vil føre til at pårørende omsorgsytere kan konsentrere seg om andre ting enn å søke på ulike støtteordninger. Men dessverre er det mye som tyder på at forslaget nok en gang avvises neste tirsdag, og faren er at de som har stått fram i media nå, altså faren til Pernille og moren til Stian, og andre som er i samme situasjon, fortsatt skal måtte slite i et byråkratisk system for å klare hverdagen.

Laila Dåvøy (KrF) [22:19:31]: Tusen takk, alle sammen, for en flott debatt og en engasjerende debatt på alle måter. Jeg har følelsen av at alle som har hatt ordet, er enig i at dette er en utrolig viktig ordning for mange, og at den også bør ses i sammenheng med andre støtteordninger.

For omsorgsmottakere er det vanskelig å forstå at to hjelpeordninger som ytes, kanskje for samme barn og samme familie, er så forskjellige dersom det organiseres eller utbetales fra Nav eller fra kommunene. Når en familie i mange år har fått pleiepenger fra Nav og nesten over natten må gå over på omsorgslønn fra kommunen, er det vanskelig å forstå at de får en så lav omsorgslønn at de ikke lenger kan ta vare på omsorgsbehovet selv. Da blir det også feil, for barnet er jo absolutt like pleietrengende den ene dagen som den neste. Så jeg kan godt forstå at pårørende og familiene ikke helt skjønner disse ordningene godt nok. Dette er det vi som er politikere som må ta ansvar for å ordne opp i. Når familier selv vil ta omsorgsansvaret, bør de etter min mening få lov til det. Andre vil selvsagt velge andre løsninger. Og jeg håper og tror at helseministeren også er enig i at folk må få være med og legge til rette for det de selv ønsker.

Så er jeg glad for at statsråden iallfall går et skritt videre i dag med dette utvalget. Jeg oppfatter at statsråden også sier at hun ønsker å se de ulike ordningene i sammenheng.

Det ligger altså et forslag på bordet fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, som skal behandles den 9. mars. Det går nettopp på å vurdere en helhetlig ordning, der man ser på en sammenslåing av pleiepenger, hjelpestønad og omsorgslønn. Jeg er enig med representanten Giltun, og jeg håper at dette utvalget mer enn å gå inn og se på hvordan ting fungerer – det vet vi mye om – kanskje går rett på tiltak for å se dette i sammenheng og finne løsninger for disse familiene, slik at vi veldig raskt kan få en ordning som er tilfredsstillende for alle.

Og igjen må jeg si at jeg er spesielt opptatt av de familiene som har sterkt funksjonshemmede barn og unge som de tar ansvar for selv.

Det som jeg helt til sist kunne tenke meg å spørre statsråden om – hvis hun kan svare, da – er hvor lang tid et hurtigarbeidende utvalg må jobbe for å komme med gode forslag til tiltak. Og som sagt: Jeg mener at man ikke behøver å utrede situasjonen. Vi vet utmerket godt hvordan den er.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [22:22:42]: Jeg forstår veldig godt at for pårørende er det forvirrende med mange ordninger, men Stortinget må jo forholde seg til de ordningene som er vedtatt i Stortinget. Og da vil man også vite at dette er ordninger som har et ulikt utgangspunkt, som er ment å være av ulik varighet, og som har ulik form for rettighetsfesting. Det er jo slik med omsorgslønn at kommunen har plikt til å ha den, men kan tilby andre omsorgsordninger også. Så det blir en vurdering. Når man da skal se på tre slike ordninger i sammenheng, må man gjøre det på en skikkelig måte, og arbeidsministeren sa jo i sitt svar i spørretimen 17. februar også at saken «reiser en rekke prinsipielle, juridiske og kostnadsmessige spørsmål». Vi ser behovet for å se på totaliteten. Når vi da går inn og setter ned et offentlig utvalg, er det nettopp for å gjøre dette. Hadde vi bare villet trenere en sak, hadde vi ikke satt ned et offentlig utvalg for nettopp å se på de tre ordningene. Men de er så ulike at det er ikke bare å slå det sammen og få dette til å fungere, for vi må først se hvordan vi virkelig ønsker at disse innretningene skal være.

Så er det jo også slik, som det er sagt av veldig mange, at det særlig for pårørende til dem som har et ekstra stort pleiebehov, er svært utfordrende, og mange av disse kan falle mellom flere stoler med dagens ordninger. Derfor er det så viktig å se på hva som må gjøres for å få til en mer rettferdig og bedre ordning.

Presidenten: Debatten i sak nr. 11 er dermed avsluttet.