Bent Høie (H) [20:29:20]: Det er riktig at en i det siste har hatt veldig stort fokus på en konkret sak ved ett av helseforetakene knyttet til – i alle fall mistanke om – en manipulering av datoen for innkalling til pasientundersøkelser og behandling. Dette er etter Høyres oppfatning bare ett eksempel på at det finnes ulike måter som pasientrettighetene undergraves på i helseforetakene våre. Vi har òg registrert den gjennomgangen som det var riktig av helseministeren å foreta i helseforetakene knyttet til om liknende forhold kan bli avdekt i de andre helseforetakene. Gjennomgangen viser at det ikke er tilfellet, knyttet opp til den type manipulering av data. Det er heller ikke det som er intensjonen med denne interpellasjonen. Det som er intensjonen med denne interpellasjonen, er å trekke opp den utfordringen som det gir ved at en har helseforetak som både innfrir retten til spesialisert behandling, skal gjennomføre retten til spesialisert behandling og finansiere retten til gjennomføring av spesialisert behandling. Dette gir, etter det som også bl.a. professor Syse har tatt opp, en utfordring knyttet til bukken og havresekken-problematikken. Problemet med det at pasientrettighetene ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, er dokumentert gjennom en rekke nylige rapporter knyttet opp til pasientrettighetene, som jeg skal komme tilbake til.

Da pasientrettighetsloven ble vedtatt i juni 1999, ga den pasientene rett til vurdering, rett til helsehjelp og rett til fritt sykehusvalg. Retten til en individuell frist for behandling ble imidlertid foreslått av regjeringen Bondevik II, og vedtatt i Stortinget 2. desember 2003. Samtidig ble det innført en rett til behandling i private virksomheter i Norge eller i utlandet, dersom fristen ble brutt. I innstillingen uttalte komiteen enstemmig:

«Komiteen har merket seg at departementet foreslår at helsetjenesten skal informere de aktuelle pasientene om når behandlingsfristen går ut. Behandlingsfristen vil få større reell betydning for pasientene når de får et konkret tidspunkt som de kan forholde seg til og innrette seg etter.»

Men spørsmålet i forhold til denne interpellasjonen er rett og slett om Stortingets intensjon med pasientrettighetene og pasientrettighetsloven er oppfylt. Har pasientene fått betydelig bedre rettigheter og rettssikkerhet? Riksrevisjonens rapport nr. 5 for 2008–2009 oppsummerer en undersøkelse om psykisk helsevern. Der heter det i pressemeldingen fra Riksrevisjonen:

«Helseføretaka praktiserer prioriteringsforskrifta svært ulikt. Opplagte rettspasientar får avslag, medan pasientar som burde fått avslag, blir tatt inn. Det er ingen samanheng korkje mellom diagnose og prioritering av pasienten, eller mellom diagnose og frist for behandling.»

Videre heter det i rapporten:

«Også fastsetjinga av fristar for når behandlinga seinast skal givast, synest meir prega av kapasitetsomsyn enn av omsynet til pasientane.»

Helsedirektoratets rapport om ventetider og ventelister for andre kvartal 2009 påpekte nok en gang store variasjoner i tildeling av rett til helsehjelp:

«Det er store regionale variasjoner i rettighetstildeling innen somatiske fagområder. Andelen som tildeles rett til nødvendig helsehjelp varierer fra 44 til 82 prosent mellom regionene i 2. tertial 2009. Helse Midt-Norge skiller seg ut fra de andre regionene med en høyere andel som er tildelt rettighet.»

I dag ble det lagt fram en ny rapport fra Helsedirektoratet knyttet til ventelistesituasjonen for 2009. I denne rapporten ble akkurat det samme bekreftet:

«Det er variasjoner i rettighetstildeling mellom ulike sektorer og regioner. For somatisk sektor er det store variasjoner mellom regionene i hvor stor andel av pasientene som gis prioritet. I 3. tertial 2009 gav Helse Midt-Norge prioritet til 80 prosent av pasientene, mens Helse Nord prioriterte 48 prosent av pasientene. Innen psykisk helsevern for voksne varierte andelen pasienter med prioritet fra 91 prosent (Helse Midt-Norge) til 66 prosent (Helse Nord). Innen psykisk helsevern for barn og unge var forskjellene mindre og var 88–90 prosent i tre av regionene.»

Helsetilsynet gjennomførte et toårig tilsyn med psykisk helsevern i Distriktspsykiatriske sentre. I rapport 4/2009 gir de en oppsummering etter ett års tilsyn, med overskriften «DPS, landsdekkende tjenester, varierende kvalitet?». I rapporten heter det bl.a.:

«Ved 15 av de 28 DPS-ene fant tilsynet at vurdering og prioritering av henvisninger ikke alltid var i overensstemmelse med kravene som er fastsatt i lov og forskrift.»

Videre:

«Ved noen DPS ble ventetiden funnet å være opptil et halvt år for første konsultasjon, og behandlingsfrister ble satt uavhengig av pasientens tilstand og situasjon.»

Videre:

«Statens helsetilsyn ser med bekymring på at det fortsatt synes å være utbredt svikt når det gjelder prioritering og vurdering av pasienter som henvises til DPS. I tillegg til at dette kan ha alvorlige konsekvenser for helsehjelpen til den enkelte pasient, kan feil og mangler på dette området også bidra til å svekke samhandlingen mellom DPS og henvisende instanser som fastleger og andre deler av helsetjenesten.»

I Riksrevisjonens rapport nr. 3 for 2009–2010 ble det nok en gang påpekt svakheter i Helse- og omsorgsdepartementets eierstyring av de regionale helseforetak. I pressemeldingen fra Riksrevisjonen heter det bl.a.:

«Praktiseringen av utsatt frist for behandling av pasienter innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige (TSB) i Helse Sør-Øst kan føre til alvorlig brudd på pasientrettighetsloven. Pasientene forledes til å akseptere at opprinnelig behandlingsfrist, satt ut fra hva som er medisinsk forsvarlig ventetid, utsettes på grunn av manglende kapasitet ved institusjonen. Pasientene mottar ikke tilstrekkelig og korrekt informasjon til å kunne gi et kvalifisert samtykke til utsatt frist for pasienter, og dermed mulighet til å ivareta sine rettigheter.»

På bakgrunn av Riksrevisjonens rapport i 2008–2009 foreslo Høyre allerede den gangen å opprette en uavhengig instans for vurdering av pasientens rettigheter, sånn at sykehusene ikke kan begrense disse rettighetene ut fra egen kapasitet og økonomi. Den daværende helse- og omsorgsministeren avviste dette problemet og sa til Stortinget, i brevs form, da komiteen behandlet saken:

«Det er ikke grunnlag for å hevde at pasientene ikke får en frist for behandling som er gått ut fra en ansvarlig medisinsk-faglig vurdering. Jeg kan ikke se at det for øyeblikket er behov for å gjøre endringer i pasientrettighetsloven på dette området.»

Denne interpellasjonen er reist nettopp for å ha en bredere debatt om hvor mange rapporter fra de ansvarlige myndighetene og tilsynsmyndighetene en helseminister fra Arbeiderpartiet trenger før man innrømmer at pasientrettighetene ikke blir tilstrekkelig fulgt opp i våre helseforetak, at det blir manipulert med disse rettighetene med bakgrunn i at en tar kapasitetshensyn, og ikke hensyn til pasientens medisinske tilstand, som var den helt klare forutsetningen fra Stortingets side da man vedtok den nye pasientrettighetsloven.

Saken fra Asker og Bærum er sannsynligvis en enkelthendelse som illustrerer at det finnes veldig ukloke måter å manipulere pasientrettighetene på som det er lett å oppdage og lett å etterkomme. Utfordringen for statsråden må være å lede et system der det finnes utrolig mange flere, betydelig mer kompliserte og vanskeligere måter å kontrollere og manipulere de samme rettighetene på, og at dette ikke går ut over de pasientene som selv har minst muligheter til å følge opp at deres rettigheter blir fulgt opp, som har minst muligheter til å følge opp at de får et brev i postkassen som sier at hvis deres rettigheter ikke blir fulgt opp, kan de ta kontakt med HELFO, rett og slett fordi de ikke har en postkasse, og rett og slett fordi de ikke leser brev.

Hvilke diskusjoner knyttet til vårt helsevesen og vårt system vil statsråden åpne opp for, for at dette skal være individuelle rettigheter for det enkelte menneske, og ikke rettigheter som ivaretar systemet foran enkeltmennesket?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:39:49]: Slik jeg leste interpellasjonen, tok den utgangspunkt i Asker og Bærum-saken, og den har jeg også tatt utgangspunkt i. Men som det også vises til, er denne saken under politietterforskning og til behandling i Helsetilsynet. Jeg vil derfor ikke gi en vurdering av disse sakene, men bare understreke at dersom det viser seg at Sykehuset Asker og Bærum har endret dato for frist for behandling i den hensikt å spare penger, ser jeg svært alvorlig på det.

Pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, skal få en konkret dato for når han eller hun senest skal få behandling i spesialisthelsetjenesten. Pasienten skal informeres om denne fristen. Fristen er juridisk bindende for spesialisthelsetjenesten, og pasienten har et rettslig krav på behandling innen den fastsatte fristen. Hensikten med retten til nødvendig helsehjelp er å sikre et likeverdig helsetilbud til pasienter over hele landet, og at pasientene også prioriteres riktig.

Vi har etablert et eget kontaktpunkt, HELFO Pasientformidling, der pasienten kan henvende seg dersom fristen ikke overholdes. Helseforetakene får et døgn på seg til å finne et tilbud der pasienten kan få behandling innen 14 dager. Klarer de ikke det, vil HELFO overta og bestille behandling ved en institusjon de har rammeavtale med, eller i utlandet. Det regionale helseforetaket er ansvarlig for å dekke kostnaden. Det koster sannsynligvis mer å måtte betale for behandling hos andre enn å utnytte egen kapasitet. Helseforetakene vil derfor være tjent med at pasienter ikke bruker sin rett til å få behandling et annet sted.

Representanten Høie anfører at bestiller- og utførerrollen ikke er tilstrekkelig atskilt i dagens system, og anfører at dette er en mulig årsak til at sykehusene kan bruke ulike metoder for å forskyve tidspunkt for fristbrudd. Helseforetaksmodellen er til en viss grad basert på et skille mellom bestiller- og utførerfunksjonene ved at rollene er fordelt mellom det regionale helseforetaket på den ene siden og helseforetak og andre leverandører av helsetjenester på den andre. Sørge for-ansvaret gjør at de regionale helseforetakene har bestillerfunksjon, men samtidig eier de helseforetakene i sin region, og de er ansvarlig for den statlige utførerfunksjonen.

Ved fristbrudd ligger bestillerfunksjonen hos HELFO Pasientformidling, som er en ytre etat i Helsedirektoratet, altså utenfor de regionale helseforetakene. Bestiller- og utførerrollen er da tydeligere atskilt. Grunnen til at HELFO gir tjenesteleverandøren som har brutt fristen, ett døgn på å finne ny behandlingsdato, er at de fleste pasienter foretrekker at helsehjelpen gis i nærområdet. Ifølge HELFO lyktes man med dette for ca. halvparten av fristbruddene i 2009.

Oppslaget i Aftenposten i februar viste at kun et fåtall av fristbruddpasientene henvender seg til HELFO for å få behandling. Det kan være flere grunner til at det ikke er flere som benytter denne muligheten: Det kan være at pasienten ikke har fått god nok informasjon om sine rettigheter ved fristbrudd, eller at pasienten foretrekker å vente på behandling ved sitt eget sykehus.

Etter mitt syn vil ikke nødvendigvis endringer i organiseringen av spesialisthelsetjenesten føre til at pasientrettighetene ivaretas på en bedre måte. Jeg mener at god internkontroll og risikostyring er vesentlig for å forebygge, forhindre og avdekke avvik, også når det gjelder fristbrudd.

I foretaksmøtene i januar stilte jeg krav om at de regionale helseforetakene skal sørge for at sykehusene gjennomgår systemer og rutiner for behandling av henvisninger. Samtlige regionale helseforetak har rapportert til meg at ingen funn tilsier systematisk manipulering av fristdato. Et stort antall saker er gjennomgått i alle regionene, og det viser seg at fristdatoen er endret i 0,07–1,5 pst. av tilfellene. Gjennomgangen i Helse Sør-Øst er basert på opplysninger fra alle helseforetakene, unntatt Sykehuset Asker og Bærum. Som et eksempel kan nevnes at Sykehuset Innlandet HF har gjennomgått 65 535 saker fra det siste året, og de fant 46 endringer av fristen. Helse Nord har kartlagt ca. 500 000 henvisninger, og bare i Helse Bergen har de gjennomgått ca. 20 000. De regionale helseforetakene har rapportert flere forklaringer på hvorfor datoen var endret. De viktigste forklaringene var: feiltasting i forbindelse med innlegging av dato, at noen systemer ikke tillater at feiltastinger rettes opp, at endring var gjort etter ønske fra og i samråd med pasient, at diagnosen var endret, det kunne være øyeblikkelig hjelp-innleggelser eller flytting av dato frem i tid.

Det rapporteres at sykehusene har systemer og rutiner for å behandle henvisninger. De regionale helseforetakene mener at informasjon om rettigheter til pasientene må forbedres. Helse Midt-Norge rapporterer at de har utfordringer med hvilke pasienter som skal gis rettighetsstatus. Jeg har forsikret meg om at de regionale helseforetakene følger opp dette.

Helsetilsynet har gjennomført flere tilsyn med hvordan pasientrettighetsloven overholdes. Disse tilsynene og avgjørelser i klagesaker har vist at loven ikke alltid følges. I tillegg har en undersøkelse vist at bare et fåtall pasienter benytter sin rett ved fristbrudd. Jeg kan ikke gi et sikkert svar på hvorfor det er slik, eller hvor stort problemet egentlig er. Det er fremsatt påstander om at pasientene får for dårlig informasjon om sine rettigheter, at regelverket er for komplisert og for lite kjent, eller at pasienter velger å vente på behandling ved sitt lokale sykehus.

Helsedirektoratet har laget prioriteringsveiledere og brevmaler for innkalling og informasjon om pasientrettigheter. Disse tas nå i bruk i helseforetakene, og jeg forventer at dette vil bidra til at pasientrettighetene overholdes.

I etterkant av saken ved Sykehuset Asker og Bærum er det satt i gang en rekke tiltak. De regionale helseforetakene arbeider med hvordan de kan bli bedre til å informere pasientene om deres rettigheter. Jeg vil løpende vurdere om de tiltak som er iverksatt den siste tiden, er effektive virkemidler for bedre etterlevelse av pasientrettighetene. Dersom det viser seg at disse tiltakene ikke er tilstrekkelige for å bedre situasjonen, vil jeg vurdere ytterlige tiltak, bl.a. evaluering og endring av regelverket. At helsetjenesten overholder pasientrettighetene, er en forutsetning for å kunne prioritere dem som trenger det mest, og også for at vi skal ha et likeverdig tilbud om behandling.

Bent Høie (H) [20:47:30]: Jeg registrerer at med alle de rapportene som jeg trakk fram, både fra Riksrevisjonen, fra Helsetilsynet og fra Helsedirektoratet, var det først da avsløringene knyttet til Asker og Bærum-saken kom, at spørsmålet virkelig ble tatt opp med de regionale helseforetakene.

Jeg mener fortsatt at den tilnærmingen Regjeringen har til denne saken, ikke er tilstrekkelig, nettopp fordi det framstår som rimelig åpenbart at her er det også grunnleggende systemfeil. Jeg er enig med statsråden i at f.eks. så var det i den opprinnelige foretaksmodellen et visst innslag av en bestiller–utfører-modell. Men denne er jo under kontinuerlig svekkelse gjennom at denne regjeringen f.eks. har åpnet opp for at ansatte og direktører i de regionale helseforetakene, etter den såkalte konsernmodellen, sitter som styremedlemmer i de lokale helseforetakene. Dette er helt klart med på nettopp å utvanne bestiller–utfører-modellen, som var den opprinnelige modellen som Stortinget sluttet seg til.

Jeg vil også utfordre statsråden til å svare på om hun mener det samme som statsråd Bjarne Håkon Hanssen mente da han svarte Stortinget sist om dette, nemlig at det ikke er grunnlag for å hevde at pasienten ikke får en frist for behandling som er gått ut fra en medisinsk faglig vurdering. Mener statsråden, etter alle disse rapportene, at det er et standpunkt statsråden kan stå inne for?

Så opplever jeg også at statsråden ikke ser på dette som et generelt problem, i motsetning til Høyre. Men kan jeg da utfordre statsråden om hun ser det som et problem at f.eks. det å utforme nye brevmaler ikke er tilstrekkelig for å sørge for at f.eks. pasienter som er rusmiddelavhengige, i realiteten får oppfylt sine pasientrettigheter, som også er knyttet opp til deres rett til å få tilstrekkelig informasjon om de individuelle rettighetene en har til å få valgt andre behandlingstilbud? Det samme spørsmålet gjelder for så vidt også psykiatriske pasienter. Er statsråden villig til å se på at dagens system ikke i tilstrekkelig grad ivaretar disse menneskenes individuelle rettigheter til å ha den samme muligheten til å ta valg som det andre pasientgrupper har?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:50:29]: I sitt første innlegg tok interpellanten noen ganske sterke uttrykk i sin munn når det gjaldt det systemet jeg som statsråd leder. Nå ble jeg spurt om jeg mente at det var grunnleggende systemfeil.

Nei, jeg kan ikke si at jeg mener at det er grunnleggende systemfeil, ut fra den saken som har vært foranledningen til alt det arbeidet som er gjort for å undersøke dette med fristbrudd og informasjon til pasientene og om det er gjort endringer i det i andre helseforetak enn Asker og Bærum. Tvert imot vil jeg si at det disse undersøkelsene viser, er at man alle steder har prøvd å etterleve dette. Jeg ga en ganske detaljert forklaring på resultatet av de undersøkelsene som er gjort, og alle de journalene som er gjennomgått.

Men det er forbedringspotensialer på noen områder. Ikke minst gjelder dette informasjon. Interpellanten gir egentlig stikkord til det: Det ble spurt om rusmisbrukere, det ble spurt om psykiatriske pasienter, hvordan de forholder seg til informasjon. Jeg kan nevne mange andre grupper som kan ha vanskelig for å ta til seg den informasjonen som blir gitt. Nettopp derfor er det utarbeidet nye brevmaler hvor informasjonen skal være klargjort. Men samtidig må den som mottar informasjonen, oppleve at den informasjonen som er gitt, er forståelig. Derfor er dette, spesielt informasjonssiden, et område vi må fokusere mye på. Hvorvidt man oppfatter informasjonen – det er altså ikke mangel på informasjon, den er der – skal ikke være avgjørende for om man får behandling før fristen for behandling går ut. Dette vil vi altså fokusere sterkt på.

Det andre gjelder selvfølgelig, som på alle andre områder, kompetanse. Prioriteringsveiledere er viktig i den sammenheng, og også bruk av systemene i helseforetakene. Dette er noe jeg vil ha stort trykk på, og som egentlig er et direkte resultat av det arbeidet som er gjort i forbindelse med den saken som har initiert alt, nemlig saken om Sykehuset Asker og Bærum.

Are Helseth (A) [20:53:48]: Lov om pasientrettigheter har som formål å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet, ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd.

Dagens interpellasjon reiser en viktig prinsipiell debatt om hvor godt vi i praksis klarer å følge opp lovens formål, og et mer spesifikt spørsmål, om det er avdekket praksis som tyder på svikt.

De aktuelle saker behandles av tilsynsmyndighet og etterforskes av politiet. Dette borger for at nødvendig etterforskningskompetanse er satt på sakene, og for uavhengig faktagjennomgang og konklusjon. Så lenge sakene etterforskes av politiet, vil jeg ikke gi kommentarer om disse, men vi bør minnes at de vanlige rettsprinsipper gjelder også i saker av denne karakter.

Sykehusene er store organisasjoner, og bare et fåtall personer har roller og arbeidsoppgaver inn mot de problemstillinger som er belyst i de omtalte saker. Arbeidsdagen i et sykehus er fysisk og psykisk krevende. Jeg vil gi honnør til alle de ansatte som holder humøret oppe, og som gir inspirasjon, til beste for sine pasienter og sine kolleger, selv om krevende og alvorlige problemstillinger ligger uavklart over organisasjonen.

Bakgrunnen for retten til nødvendig helsehjelp er at tilstander og sykdommer har forskjellige naturlige forløp. De gamle huslegene brukte observasjon som et aktivt virkemiddel, fordi noen sykdommer best går over av seg selv. På den annen side er det viktig å komme til med moderne behandling av mange sykdommer mens de ennå er i tidlig fase, slik at sjanse for helbredelse er god. Derfor har vi laget et system som tar utgangspunkt i en medisinsk-faglig vurdering alene, for å bestemme hastegrad. Hvis ansvarlig lege setter fristen til f.eks. to uker, så er dette juridisk bindende for sykehuset. Overskrides fristen, vil pasienten på forespørsel få anvist fra HELFO Pasientformidling behandling annet sted, og dette må betales av sykehuset som har oversittet fristen. Gjeldende lov reflekterer den faglige etikk som etter mine erfaringer er grunnfestet i sektoren.

Det forekommer fristbrudd, men bare et fåtall fristbruddspasienter henvender seg til HELFO for å få behandling annet sted, offentlig eller privat, betalt av sykehuset som står bak bruddet. Vi har ikke tilstrekkelig kunnskap om hvorfor dette skjer. Vi antar at en del pasienter likevel foretrekker behandling så nær hjemstedet som mulig. Fullgod informasjon om konsekvens og alternativer ved fristbrudd er en nødvendig del av kvaliteten i behandlingen. Fristen ble satt ut fra de beste medisinsk-faglige vurderinger, basert på foreliggende informasjon. Det kan derfor være å fraråde at pasienten selv velger å oversitte fristen. Det er også viktig at informasjonen gjør pasientene trygge på at behandlingen ved annet sykehus er faglig likeverdig med det lokale tilbudet. Det er viktig at Helsedirektoratet nå har laget prioriteringsveiledere og brevmaler for innkalling og informasjon om pasientrettighetene. Alle ledd i denne kjeden må kvalitetssikres. Et banalt poeng er at en stor gruppe pasienter har nedsatt syn, så f.eks. skriftstørrelse i brev og informasjonsmateriell er viktig.

Vi skal avvente utfallet av politiets etterforskning i den aktuelle sak. Men i en kompleks tjeneste er det viktig å ha gode internkontrollrutiner, ha en åpen kultur for melding om feil og ha evne til å lære av feil, slik at de ikke skjer igjen.

Per Arne Olsen (FrP) [20:58:29]: Jeg har aller først lyst til å takke interpellanten for å ha reist denne verdifulle interpellasjonen. Det at den kommer i en sen kveldstime, gjør ikke debatten mindre alvorlig.

Det er svært alvorlig at pasienter, bevisst eller ubevisst, ikke får oppfylt sine rettigheter i det norske helse- og omsorgsvesenet. Jeg tror ikke det er en utstrakt og bevisst manipulasjon med ventelister i det norske helsevesenet, men jeg kan heller ikke med sikkerhet fastslå at så ikke skjer.

Iblant er det behov for å se på problemer og utfordringer med nye øyne. Vi har alle godt av at noen andre ser på sakene utenfra. Helse- og omsorgskomiteen har i disse dager til behandling et forslag fra Fremskrittspartiet om en ekstern gjennomgang av systemer, ledelse og strukturer i det norske helsevesenet. En slik gjennomgang kan f.eks. utføres av Det Norske Veritas, har vi pekt på. En slik gjennomgang ville kvalitetssikret og forbedret flere forhold, også systemer som i dag gjelder pasientrettighetene. Jeg vil gjerne høre statsrådens og regjeringspartienes vurdering av dette forslaget, da jeg tror en slik gjennomgang ville være svært hensiktsmessig for norske pasienter.

Jeg er i likhet med interpellanten av den oppfatning at bestiller- og utførerrollen må være klart adskilt, og at den er svekket ved den måten dagens helsevesen er organisert på. Dette er faktisk et område hvor landets nasjonalforsamling kunne lært av norske kommuner som etter hvert har blitt ganske flinke til å skille bestiller- og utførerrollen. Saken vi var vitne til i forbindelse med triksing av ventelistedata, kan i utgangspunktet kun ha ett formål og ett motiv: å spare sykehuset for penger. Nettopp derfor er det nødvendig å endre finansieringssystemet slik at pasienten ikke blir en utgiftskilde for sykehusene, men en inntektskilde. Dette gjøres bl.a. gjennom å øke ISF-andelen til om lag 60 pst.

Pasientrettighetene brytes i det norske helse- og omsorgsvesenet, sannsynligvis hver eneste dag. I mange tilfeller gjøres dette over hodet på pasienten. Dette er komplekse rettigheter som krever ressurssterke pasienter eller pårørende som sørger for at de blir ivaretatt. Det er en stor utfordring for de ressurssvake pasientgruppene, som f.eks. eldre pleietrengende, rusmisbrukere og psykiatriske pasienter. Det er tre eksempler som skiller seg klart ut som grupper som har problemer med å ivareta sine egne rettigheter.

Det er et sterkt behov for systemendring som ivaretar pasientrettighetene på en helt annen måte enn hva som gjøres i dag. Derfor er det en riktig og god problemstilling som er tatt opp av interpellanten i dag.

Fremskrittspartiet har ved gjentatte anledninger tatt opp ulike aspekter knyttet til pasientrettighetene de siste 30 årene. Vi er langt fra kommet i mål, noe også denne saken har illustrert. Jeg vil derfor avslutte med å oppfordre statsråden og regjeringspartiene til å ta inn over seg behovet for en ekstern gjennomgang av styringsstrukturer og systemer til beste for pasientene og ikke systemene. Forslaget ligger, som tidligere nevnt, i komiteen til behandling. Det er bare å finne fram ja-stemplet når man senere skal votere over denne saken. Skulle statsråden og regjeringspartiene ikke ha et ja-stempel, skal jeg være mer enn villig til å fremskaffe et slikt.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Sonja Irene Sjøli (H) [21:03:00]: Statsråden var opptatt av informasjon og at det er viktig at informasjonen som blir gitt, blir forstått. Og det er vel alle enig i. Men hvem har ansvaret for det? Jeg lærte i mine tidlige studiedager at informasjonen kan ikke anses å være gitt før den er forstått. Det kan jo være en utfordring som statsråden kan ta med videre.

Rusavhengige opplever svikt i mange ledd i helse- og omsorgstjenesten. Både den første og den andre regjeringserklæringen fra regjeringen Stoltenberg innholdt mange fagre løfter om satsing på tilbudet til rusavhengige. Helseministre fra denne regjeringen har forsøkt å overgå hverandre i sympatierklæringer for disse pasientene. I den siste regjeringserklæringen heter det at «rusavhengige skal få innfridd sine pasientrettigheter og sikres rett til behandling på riktig nivå og til rett tid ut fra en individuell vurdering».

Dette er bare en fjern drøm for pasientene, slik drømmeslottet Soria Moria også var.

I virkelighetens verden har ventetiden for rusbehandling økt betydelig under Stoltenberg-regjeringen, og vel 4 300 rusavhengige venter nå på hjelp. Ventetiden har økt med nesten to uker bare i løpet av et år, og i snitt venter rusavhengige i to og en halv måned på hjelp. Mange venter betydelig lenger enn dette. I Helse Nord må rusavhengige vente i snitt i fire og en halv måned på behandling. Jeg vil minne statsråden om at mens Regjeringen fortsetter seminaret om heroinutdeling, står altså over 4 300 rusavhengige i kø for behandling. De ber om hjelp til å bli rusfrie, ikke om hjelp til å ruse seg.

Mange pasienter opplever at de ikke får hjelp innenfor den medisinske fastsatte fristen for behandling. I Helse Midt-Norge gjelder dette for 35 pst. av pasientene, og i Helse Nord RFH opplever hele 42 pst. av pasientene at de ikke fikk hjelp når de hadde krav på det.

Enda mer alvorlig er dette fordi også fristene manipuleres. Dette fremgår av Riksrevisjonens Dokument 3:2 for 2009–2010. Riksrevisjonen skriver i pressemeldingen om rapporten:

«Pasientene forledes til å akseptere at opprinnelig behandlingsfrist, satt ut fra hva som er medisinsk forsvarlig ventetid, utsettes på grunn av manglende kapasitet ved institusjonen. Pasientene mottar ikke tilstrekkelig og korrekt informasjon til å kunne gi et kvalifisert samtykke til utsatt frist for pasienter, og dermed mulighet til å ivareta sine rettigheter.»

Vi har et helt konkret eksempel på dette, som kommer til uttrykk i et brev som Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling har skrevet til ledelsen på Aker sykehus. Klinikken varsler om at eneste mulighet for å nå budsjettbalanse er «å legge ned en enhet og si opp ansatte eller innføre full inntaksstopp for nye pasienter i LAR, selv om dette i neste runde igjen vil gi flere fristbrudd».

Rapportene fra Riksrevisjonen og Helsedirektoratet samt dette konkrete eksemplet viser, mener vi, systematisk brudd på pasientrettighetene for rusavhengige. Denne praksisen som avdekkes her, er stikk i strid med Stortingets intensjon da retten til individuell behandlingsfrist ble innført, nemlig å sikre at pasientene får helsehjelp når behovet oppstår, ikke når sykehuset har kapasitet.

Da Høyres gruppe i forbindelse med statsbudsjettet stilte spørsmål om hvor mange flere som ville få rusbehandling med Regjeringens budsjettforslag, svarte statsråden at budsjettforslaget ikke var avgjørende fordi retten til behandling er regulert i pasientrettighetsloven. Jeg håper statsråden i lys av denne informasjonen som er påpekt her, får hodet opp av sanden. Det er faktisk ikke slik at rusavhengige får hjelp når de trenger det, selv om de har krav på det etter pasientrettighetsloven.

Denne systematiske svikten som avdekkes av Riksrevisjonen, Helsedirektoratet og Helsetilsynet, er Regjeringens og helse- og omsorgsministerens ansvar. Vi har hørt nok om gode intensjoner og sympatierklæringer for de rusavhengige fra ulike statsråder. Fra Høyres side krever vi at helse- og omsorgsministeren redegjør for hva hun helt konkret vil gjøre for å sikre at rusavhengige og andre skal slippe å oppleve systematiske brudd på pasientrettighetene. En god begynnelse kan være å erkjenne at brudd på pasientrettighetene faktisk er et problem.

Kjersti Toppe (Sp) [21:08:02]: Innleiingsvis vil eg understreka at eg synest det er litt spesielt å måtta diskutera ei konkret sak i Stortinget som samtidig er under etterforsking av politiet og til behandling hos Helsetilsynet. Førebels veit vi ikkje kva som er grunnen til at det er manipulert med datoar for innkalling av pasientar til behandling og undersøkingar ved eit av våre helseføretak. Berre det at det blir reist tvil om at medisinsk-faglege prinsipp er blitt sette til sides til fordel for økonomi, er veldig alvorleg for tilliten til helsevesenet vårt.

No veit vi at fleire hundre pasientar er blitt hasteinnkalla til eitt enkelt sjukehus som følgje av medieomtale og oppdaging av datotriksinga, dvs. at dette har gått ut over pasientar i større eller mindre grad.

Interpellanten tek sjølv opp om saka kan ha si årsak i at bestillarrolla og utførarrolla ikkje er tilstrekkeleg belyste i dagens system. Interpellanten spør om helseministeren vil foreslå nokre systemendringar for å sikra at pasientane sine rettar blir følgde opp.

Senterpartiet tek gjerne ein debatt om bestillar- og utførarmodellen og resten av dei bedriftsøkonomiske prinsippa som Høgre var med på å innføra i helsevesenet, og kva slags heldige eller uheldige sider dette har hatt for utviklinga av helsevesenet.

Det er inga hemmelegheit at Senterpartiet var imot føretaksmodellen då han blei innført, men vi er òg opptekne av at når vi først har organisert helsevesenet etter ei styreform, må vi sørgja for å ta ansvar for at ein opprettar tillit til systemet og innfører kontrollmekanismar som hindrar eventuelle negative utslag for dei dette systemet er laga for, nemleg pasientane. Vi er opptekne av at denne debatten må takast når vi med sikkerheit veit årsaka til datotriksinga ved føretaket. Det har til no heller ikkje vore avdekt liknande forhold ved andre helseføretak.

Det som derimot er avdekt, og som kanskje gjeld litt av det same, er at minst fem sjukehus, ifølgje Aftenposten 18. februar, bruker eit dataprogram som enkelt viser korleis dei kan få meir pengar av staten for kvar pasient. Det er eit system som viser korleis sjukehusa kan registrera diagnosar, slik at dei får høgast mogleg inntening. Ein får best betalt dersom den dyraste diagnosen blir sett som hovuddiagnose.

At slike system er brukte i fleire helseføretak, viser etter mitt syn det negative ved at innsatsstyrt finansiering er blitt drege ned på avdelingsnivå. Regjeringa har i Soria Moria-erklæringa varsla ein gjennomgang av finansieringssystemet for sjukehusa. I Samhandlingsreforma er det allereie foreslått å redusera innsatsstyrt finansiering frå 40 pst. til 30 pst., noko som Senterpartiet meiner er ei endring i riktig retning.

Etter å ha høyrt på debatten blir eg meir og meir slått av kor sinnrikt og komplekst system vi har laga for at pasientar heilt enkelt skal få den hjelpa dei skal ha, når dei treng det. Vi lagar bestillar- og utførarfunksjonar, og så kritiserer vi desse. Vi lagar pasientrettar og tidsfristar, og så kritiserer vi at dei ikkje blir følgde opp. Det rettshelsevesenet vi sjølve har skapt, favoriserer tydelegvis dei ressurssterke og fungerer dårleg for f.eks. rusmisbrukarar.

Senterpartiet tek alvorleg at det ligg føre mistanke om at økonomiske omsyn kan vera sette over medsinsk-faglege prinsipp – i alle fall i ei enkeltsak. Men debatten i dag meiner eg faktisk er overflatisk, den er politisk, og den er lite konstruktiv.

Laila Dåvøy (KrF) [21:12:08]: Det som interpellanten her i dag belyser, er egentlig ganske oppsiktsvekkende, nemlig manipulering med datoer for innkalling til undersøkelse og behandling. Om det har vært for å spare penger eller for å få bedre ventelistetall, vites ikke. Da jeg leste brevene som pasienter hadde mottatt fra Sykehuset Asker og Bærum, var det lett å se at dette standardbrevet, som jeg antar det var fra deres side, inneholdt flere brudd på pasientrettighetsloven. Det er bra at helseministeren raskt tok affære og undersøkte situasjonen i hele landet.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ba i brev 26. januar i år om å få en redegjørelse fra statsråden om pasientenes rettssikkerhet. Blant annet ville vi ha svar på om det var etablert nasjonale standarder og maler for innkallelser, brev om pasientrettigheter osv. Også flere andre forhold ønsket vi belyst. To dager senere, 28. januar, leser vi i en pressemelding fra Helse- og omsorgsdepartementet at Helsedirektoratet har laget egne brevmaler og informasjonsvedlegg som skal sørge for at sentrale pasientrettigheter blir ivaretatt. Det er bra, men dette burde vært ivaretatt på et langt tidligere tidspunkt. Det er nemlig ikke første gang Regjeringen og departementet er gjort kjent med at pasientkøer trikses bort, og at pasienter ikke informeres om sine rettigheter. Ja, det er, om mulig, vil jeg si, nesten verre innenfor psykisk helsevern. Jeg skal prøve å dokumentere det.

Allerede i 2006 kunne vi lese en artikkel i Aftenposten av en spesialist i psykiatri. Han påpekte at pasienter ikke blir skikkelig informert, at de ikke blir innvilget rett til nødvendig helsehjelp slik loven pålegger, at fristene for behandling er for lange, og at alvorlig syke avspises med få terapitimer. Man unngår fristbrudd ved å avvise pasienter.

I 2007 mottok daværende helseminister Sylvia Brustad omfattende dokumentasjon fra Ressursklinikken om at pasienter avvises, at pasienter ikke informeres om rettigheter, om triksing med pasienttall m.m. Dette gjaldt Ahus.

I 2008 leste vi i Dagbladet at Riksrevisjonen i en rapport hadde avdekket at pasienter innenfor psykisk helsevern avvises. I rapporten heter det:

«Opplagte rettspasienter får avslag, mens pasienter som burde fått avslag, blir tatt inn. Det er ingen sammenheng mellom diagnose og prioritering av pasienten, eller mellom diagnose og frist for behandling.»

Selv har jeg i løpet av den siste tiden mottatt flere henvendelser fra fastleger som har psykisk syke pasienter med behov for hjelp fra spesialisthelsetjenesten. De står selv fast. På henvendelse dit får de ubegrunnet avslag, og både pasient, familie og fastlege føler seg ganske hjelpeløse. Ikke engang en konsultasjon med veiledning tilbys.

Med andre ord er det ikke nytt at sykehus prøver å unngå brudd på ventelistegarantien, men det som nå er avdekket ved Sykehuset Asker og Bærum, er nok kanskje lettere å gjennomskue. Vanskeligere er det når pasienter og fastleger blir totalt avvist i spesialisthelsetjenesten innen psykisk helse. Disse pasientene kommer ikke inn på venteliste i det hele tatt. Og dette skjer i dag, i 2010. Jeg er ganske sikker på at en del av disse pasientene, slik iallfall fastlegene har vurdert det, er rettighetspasienter. På skriftlig spørsmål fra meg til helseministeren svarer hun med de lover og regler som gjelder, og at Helsetilsynet har ansvar for å vurdere manglende forsvarlighet i behandlingstilbudet – det er riktig. Helseministeren har også vært enig i at det ikke er akseptabelt, det som skjer, og så viser hun til den fremtidige samhandlingsreformen. Skal denne praksisen da bare få fortsette – det er vel egentlig mitt spørsmål – innenfor psykisk helse inntil en langt fra ferdig reform kommer? Her gjenstår det nemlig mye arbeid, og det dreier seg om psykisk syke mennesker som ofte ikke er de første i køen for selv å kunne ta affære.

Geir-Ketil Hansen (SV) [21:16:39]: Jeg tar ordet fordi jeg etter å ha hørt på debatten, føler at det er noen dimensjoner i problemstillingen som beskrives her, som på en måte ikke henger helt i hop.

Innledningen til interpellanten har som utgangspunkt det som VG har avdekket om manipulering med datoer for innkalling av pasienter ved Sykehuset Asker og Bærum. Her blir det avdekket svært alvorlige forhold når det gjelder kreftpasienter, prioriterte pasienter, forhold som overhodet ikke skulle forekomme.

Dette er en sak som er anmeldt til politiet, og som sådan burde, eller bør, en debatt om hvorvidt systemene fungerer eller ikke, komme i etterkant av politietterforskingen – om det er sånn som det er beskrevet her, eller om det er enkelttilfeller.

Interpellanten reflekterte over hvorvidt problemet var bestiller- eller utførerrollen. Min umiddelbare assosiasjon til denne saken var om dette har sin årsak i det økonomiske systemet, finansieringssystemet, i sykehusene, om det skulle være noe i det økonomiske systemet som på en måte la grunnlaget for denne type manipulering. Da vil vi ha en meget alvorlig sak som jeg forutsetter vil komme til behandling i Stortinget, altså en sak om finansieringssystemet som sådant. Som sagt, det vet vi ikke noe om. Vi må avvente politietterforskningen.

Så opplever jeg at opposisjonen i debatten drar inn det brede spekteret av utfordringer vi har innenfor helsevesenet vårt – innenfor psykiatrien, innenfor rusbehandlingen, innenfor hele dette store spekteret – man påpeker at vi har utfordringer og påpeker Riksrevisjonens rapporter. Disse rapportene har påpekt mye av de samme tingene mange år bakover i tid. Også da Høyre satt med regjeringsmakt, var det brudd på frister, det var pasienter som ikke fikk behandling når de burde få det. Det som har skjedd de siste årene – det må jo kunne sies i denne debatten – er at innsatsen f.eks. i psykiatrien har økt formidabelt. Langt flere pasienter får behandling i dag enn for fem år siden, enn for ti år siden.

Dimensjonen i debatten, det på en måte å bre ut hele spekteret av utfordringer vi har innenfor helsevesenet, synes jeg ikke står i forhold til den saken som opprinnelig er beskrevet, den alvorlige saken vi hadde ved Sykehuset Asker og Bærum, og som nå er til etterforskning hos politiet. Derfor ser jeg for meg at vi kommer tilbake til hele denne problemstillingen når vi vet hva som egentlig har foregått, om det er en lokal sak – vi håper at det er det – så man kan finne en løsning på dette. Jeg føler at her er dimensjonene blåst litt vel opp.

Erna Solberg (H) [21:20:43]: Det er alltid farlig når debatter har pågått lenge og folk begynner å bli trette, å bidra til at det blir mer. Men etter å ha hørt på et par av innleggene utover i denne interpellasjonsdebatten, har jeg lyst til å understreke én ting: Den interpellasjonen som er tatt opp, er tatt opp i et mye større perspektiv enn bare situasjonen ved Sykehuset Asker og Bærum.

Det andre som er viktig, er at det selvfølgelig er sånn som Kjersti Toppe sier: Det var mye greiere før. Det var mye greiere før vi hadde pasientrettigheter. Den forrige regjeringen innførte disse pasientrettighetene fordi det var et bidrag til å gjøre noe mer styringsmessig på kvaliteter på rettighetssiden for å balansere spørsmålene knyttet til den økonomiske styringen. Høyre hadde vært for dette og foreslått det sammen med flere andre borgerlige partier gjentatte ganger under tidligere arbeiderpartiregjeringer, men vi hadde altså fått det nedstemt hver gang. Så innførte vi pasientrettighetene fordi det skulle balansere. Vi skulle skape åpenhet, vi skulle skape en annen beslutningsinformasjon, sånn at de som satt og styrte, ikke bare skulle se seg blind på økonomien. Det er viktig å huske at nettopp når du lager økonomiske styringsmodeller, må det balanseres mot pasientrettighetene. Det var ikke sånn at det var bedre før. Køene var lengre, problemene var større – og pasientrettighetene har bidratt til å synliggjøre noen utfordringer.

Men når jeg tok ordet, var det bl.a. fordi jeg er litt forbauset over at ikke flere enn interpellanten og et par andre på borgerlig side oppfatter den enorme variasjonen man har i bruken av pasientrettighetene, som et problem, og at det kan ha et økonomisk incentiv. Det er ikke riktig som forrige taler sa, at det var mange slike rapporter under den forrige regjeringen. Det må han dokumentere, for det var det faktisk ikke. Det har bare å gjøre med noe så enkelt som at pasientrettighetene trådte i kraft et stykke ut i den forrige regjeringsperioden. Man må sjekke tingene før man sier noe fra Stortingets talerstol. Det synes jeg er et minste minimum av krav i en slik type debatt. Men det er altså blitt påpekt, det er blitt snakket om, og det er blitt stilt spørsmål til den nåværende rød-grønne regjeringen om hvorfor disse forskjellene er så store, og hvordan det kan ha seg at de økonomiske incentivene av både Helsetilsynet og Riksrevisjonen i de undersøkelsene som de foretar, gjøres til en hovedforklaring på hvorfor folk ikke får pasientrettighetene sine.

I dag er det kommet ny ventelistestatistikk. Jeg har veldig lyst til å få et klart svar fra statsråden på én ting, for jeg tror at hvis man ikke oppfatter det som et problem, har vi funnet løsningen på det meste i helsevesenet. Da bør vi bare reise til Nord-Norge, for i Nord-Norge har de utrolig mange færre alvorlig syke enn i resten av landet. Statistikken viser at i 3. tertial 2009 var det bare 48 pst. av pasientene innenfor Helse Nord som fikk prioritet, mens det var 80 pst. av trønderne som fikk det. Slike store forskjeller har ikke en sykdomsbildeforklaring. Slike store forskjeller har med noe annet å gjøre, og jeg mener det er vår jobb å finne ut hva det er. Det kan bl.a. være økonomiske grunner til det. Det er det som også tilsynsorganene har sagt tidligere. Da er det mer avansert enn at man har ryddet i og flyttet på enkeltdatoer; da er det et spørsmål om hva man gjør styringsmessig, og hva Regjeringen har gjort styringsmessig når det gjelder dette – siden Helsetilsynet påpekte det, siden Stortinget behandlet Riksrevisjonens rapport, og siden Bjarne Håkon Hanssen svarte Stortinget at det er ingen grunn til å tro at folk ikke får de pasientrettighetene de har krav på. Jeg mener det er god grunn til å tro at folk ikke får de pasientrettighetene de har krav på. Det er mulig at noen trøndere får for mange rettigheter, men det er min santen åpenbart at i 3. tertial er det en del folk i Nord-Norge som skulle hatt rettigheter som de ikke har fått, for så stor forskjell har ingen naturlig sykdomsbildeforklaring. Hvis det er slik, kan vi avvikle Samhandlingsreformen og alt annet, for da er løsningen å se på hva som skjer i Nord-Norge når folk er så mye mindre alvorlig syke der enn andre steder.

Bent Høie (H) [21:25:24]: Også på dette området er jeg veldig overbevist om at vi ikke vil være i stand til å komme videre før en politisk erkjenner at dette er et betydelig problem for den enkelte pasient. Hvis en tar systemet som utgangspunkt, kan en bruke veldig lang tid på å diskutere hva som er årsaken til disse store variasjonene. En kan prøve å bortforklare hvorfor det skjer, men hvis en tar utgangspunkt i det som var Stortingets utgangspunkt da en vedtok individuelt fastsatte medisinske tidsfrister, nemlig individets og pasientens rettigheter, er dette en veldig alvorlig situasjon. For det er helt åpenbart at bak alle disse tallene som Høyre og opposisjonen har presentert i denne debatten i dag, er det enkeltmennesker som faktisk ikke får en lovfestet rett som Stortinget har gitt dem som enkeltmenneske. Når rettigheter til det enkelte menneske ikke blir fulgt opp, er det systemet som må endres.

Det enkleste ville selvfølgelig være å gjøre det som systemet ønsket. Da Høyre og de andre borgerlige partiene kjempet fram ordningen med individuelt fastsatte medisinske tidsfrister og først fikk gjennomført det da en kom i regjering etter valget i 2001, var det fordi systemet kjempet imot denne ordningen kontinuerlig – hele tiden – og systemets fremste forsvarer, administrasjonspartiet, var selvfølgelig i front for å kjempe imot disse rettighetene. Da er det heller ikke uten grunn vi er noe skeptiske når vi i dag opplever at det samme partiet i liten grad er villig til å ta inn over seg at dette er et problem – ikke for systemet, men for det enkelte menneske, som også veldig ofte faktisk selv ikke er klar over at de har denne rettigheten, og at rettigheten blir brutt.

Så sa Kjersti Toppe at denne debatten var overfladisk, at den var politisk, og at den var lite konstruktiv. Jeg er kun enig i ett av disse stikkordene: Den er veldig politisk – og det skal debatter i denne salen være – men den er verken overfladisk eller lite konstruktiv.

Ja, det er riktig at før hadde en verken pasientrettigheter eller innsatsstyrt finansiering. Det betydde at pasienter ventet betydelig lenger innenfor somatikken. Men situasjonen var ikke slik at fordi pasientene innenfor somatikken ventet lenger, så hadde ruspasientene og de psykiatriske pasientene det bedre enn i dag, tvert imot, de hadde det enda verre, i et system som var betydelig dårligere for alle innbyggerne i dette land.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [21:28:45]: Det har vært spesielt å lytte til denne debatten og se på hva som var utgangspunktet for interpellasjonen, for det kan man faktisk ikke snakke seg vekk fra. Jeg har sittet og hørt på ord som «manipulering», «triksing», «trikse bort ventelister» og en rekke ting som får stå for representantenes egen regning. Men jeg har lyst til å si én ting, og det er at det at pasienter prioriteres ulikt mellom helseregionene, er selvfølgelig noe som er tatt fatt i, og noe som vi må til bunns i. Der er jeg helt enig med representanten Solberg. Det er ikke noen som har enerett på å mene noe slikt. Det er klart at når vi har pasientrettigheter, skal de praktiseres likt. Det viser seg at det ikke skjer hele veien, men det er ikke fordi noen manipulerer eller trikser.

Det har åpenbart vært et system hvor den skjønnsmessige vurdering har vært annerledes noen steder enn andre steder. Det vi da har gjort, er at vi har jobbet hardt for å få ut prioriteringsveiledere for å kunne etterleve bedre de pasientrettighetene som er.

Så bare et par ting: Bestiller-utfører har vært fremhevet som en god sak. Da har jeg bare lyst til å vise til Sverige og Storbritannia som har erfart at et sterkt formalisert skille mellom bestiller-utfører medfører økt byråkrati, store administrasjonskostnader og behov for kompetanse og ressurser i forbindelse med avtaleutforming og oppfølging. Vurderingen i St.meld. nr. 45 for 2002–2003 er at det ikke er mulig å etablere reell konkurranse for hele omfanget av tjenester i Norge, gitt geografi og demografi, og jeg ber om at man merker seg tidspunktet 2002–2003, og at det dessuten vil kreve et omfattende kontraktsystem. Bare som en kommentar til en del av debatten som har vært.

Så må jeg si at det er ting som må rettes på, og ting som man må gå inn i, og som vi må gjøre bedre. Det er klart at pasientrettighetene er en juridisk rettighet som pasientene har, og vi må gjøre alt for at de skal etterleves etter intensjonene. De skjevhetene som er der, må rettes opp. Det jobber vi med hver eneste dag.

Presidenten: Debatten i sak nr. 10 er avsluttet.