Sylvi Graham (H) [12:29:08]: For ganske nøyaktig to år siden behandlet Stortinget et representantforslag fra Høyre hvor det ble foreslått at Regjeringen skulle ta initiativ til at dagtilbud med arbeidsrettet rehabilitering kunne etableres på nasjonal basis. Forslaget ble på sedvanlig måte nedstemt av det rød-grønne flertallet i saken, men det kom likevel noe positivt ut av det: Arbeidsrettet rehabilitering ble satt på dagsordenen.
Ett av forslagene ble derfor faktisk fulgt opp fra Regjeringens side, selv om flertallet altså stemte det ned i stortingsbehandlingen. Det var forslaget om at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2009 skulle opprette en egen prosjektpost til finansiering av tiltak for arbeidsrettet rehabilitering. I statsbudsjettet for 2009 ble arbeidsrettet rehabilitering vedtatt som et landsdekkende arbeidsmarkedstiltak.
Jeg tar med forhistorien nettopp fordi den viser at det på tross av enkelte taktiske manøvre i Stortinget er bred politisk enighet om at arbeidsrettet rehabilitering er et viktig virkemiddel i arbeidet med å redusere sykefraværet og bremse opp utstøtingen til uføretrygd.
Nettopp derfor er det oppsiktsvekkende når vi i januar 2010 gjøres oppmerksom på at det i flere fylker nå vil kuttes i tiltaket. Bakgrunnen er for så vidt enkel: Der det i 2009 var egne budsjettmidler, i tillegg til overførte midler fra året i forveien, er det i 2010 en reelt sett 40 pst. lavere bevilgning enn i 2009. Tilbakemeldingene vi får fra tiltaksarrangørene, er foruroligende.
Fylker som tidlig har satt i gang å lage prosjekter for arbeidsrettet rehabilitering, som har bygget opp kompetanse og tatt inn deltagere, må nå stenge dørene. Hvilken virkning dette har for den enkelte deltager, både motivasjonsmessig og mulighetsmessig, kan man jo lett forestille seg: håpløshet, maktesløshet, opplevelsen av at det offentlige hjelpeapparatet ikke er der for dem.
Det samme kan jo sies fra tiltaksarrangørenes side: De følger opp vedtak og forutsetninger, de investerer i metodikk og kompetanse, for så å oppleve at bestillingene erstattes med kutt. Nav ber om reforhandling av avtaler, som reelt sett innebærer at tiltaket ikke vil benyttes. Fra Nav kommer det i tillegg signaler om at tiltaket ikke tilbys fordi det er for dyrt.
Hvor er logikken? Stortinget har ønsket dette tiltaket. Vi har forholdt oss til de måltall som Regjeringen har presentert for oss gjennom budsjetter og meldinger. Og så ser vi altså at det vil være et reelt kutt i tiltaket allerede før det har gått en–to måneder ut i 2010, fordi pengene er brukt opp.
Dette håper jeg ikke blir et mønster under den rød-grønne regjeringen. Vi ser stadig at flere jobbsøkende yrkeshemmede står i kø for å komme på tiltak – seneste tall er 98 000 mennesker. Det er 30 000 flere enn den målte arbeidsledigheten i Norge. I en kommentar til de nye tallene uttaler direktør for NHO attføringsbedriftene:
«Det mangler ikke på nye tiltak og forslag fra regjeringens side, men vi stiller alvorlige spørsmål ved gjennomføringskraften.»
Det er ikke bare i Attføringsbedriftene de stiller seg dette spørsmålet. Vi i Høyre stiller det samme spørsmålet, og jeg vil tro mange av de sykmeldte som nå møtes med en kald skulder, også gjør det.
Tiltaket Arbeidsrettet rehabilitering er ett av få attføringstiltak som kan settes i gang i sykmeldingsperioden. Blant dem som deltar i tiltaket, er det rundt 70 pst. som kommer tilbake i jobb. Dette er mennesker som ellers ofte havner opp med uførepensjon – ufrivillig uførepensjon! Likevel er det bare om lag én pst. av langtidssykmeldte som får tilbud om slikt tiltak. Dette alene burde tilsi at tiltaket styrkes, og at flere får tilbud om det. I stedet opplever vi nå altså at det kuttes i det.
Jeg vil anta at statsråden i sitt svarinnlegg vil vise til at den øremerkede bevilgningen til arbeidsrettet rehabilitering i 2010 tross alt er noe høyere enn i 2009. Men hva hjelper det når erfaringen tilsier at det nivået en foreløpig har klart å opprettholde og opparbeide, har vært avhengig av overførte midler fra tidligere år? Burde ikke Regjeringen tatt dette inn i beregningene for 2010, kanskje særlig ettersom det har vært et sterkt ønske fra både Stortinget og tiltaksarrangørene om å satse på dette tiltaket?
I forrige uke – eller vel det – framla statsråd Bjurstrøm og Regjeringen den nye IA-avtalen, der målsettingen er å redusere sykefraværet med 20 pst. fram til 2013. Jeg er glad for at avtalen støtter seg på flere av de forslagene som Høyre tidligere har tatt til orde for og fremmet, om tidligere inngripen, aktiv oppfølging og tilrettelegging, og medvirkning fra den sykmeldte. Det var likevel lite nytt i den nye avtalen, utover at stoppunktene er flyttet tidligere i sykmeldingsperioden.
Et annet godt råd som mange har forsøkt å gi, er også mer attføring. Ventetiden for å få arbeidsrettede tiltak og attføring er nesten tre år.
Til tross for at det i mer enn en måned har vært kjent at det kuttes i arbeidsrettet rehabilitering, kom det heller ingen signaler fra statsråden om hvordan dette skal løses. Strengt tatt har statsråden og Regjeringen vært lite synlige i hele sykefraværsdebatten etter statsministerens nyttårstale, hvor det ble invitert til samarbeid for arbeid.
Det er mange som vil samarbeide med Regjeringen. Høyre vil samarbeide, og det er derfor vi tar opp dette her i dag, på samme måte som vi tidligere har fremmet forslag om så vel arbeidsrettet rehabilitering som en rekke tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet.
Tiltaksarrangørene vil samarbeide. Attføringsbedriftene har i løpet av få år bygget opp stor kompetanse på å drive denne typen tiltak. Og de har kapasitet til å hjelpe folk.
De sykmeldte vil selv samarbeide. Som mange har vært inne på flere ganger: Det er ingen som vil være syk, eller som vil ha uførepensjon. Mange er faktisk innstilt på omskolering, enten det er i forhold til arbeidsoppgaver, arbeidssted eller i forhold til å mestre helseutfordringer, arbeidssituasjonen og livet.
Mange vil samarbeide! Men hvor er Regjeringen selv i debatten om samarbeid? Eller hvilke forslag til løsninger kommer statsråden disse i møte med? På hvilken måte blir innspill brukt til å løse utfordringer og utforme nye løsninger?
Høyre har ved en rekke anledninger satt dette på dagsordenen, og vi vil fortsette med det så lenge det er nødvendig. Jeg imøteser derfor statstrådens svar på interpellasjonen, og skal avslutte med å minne om at første anledning for Regjeringen til å gjøre noe med akkurat dette temaet er allerede i revidert nasjonalbudsjett.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [12:36:41]: På bakgrunn av forslagene fra Sykefraværsutvalget høsten 2006 bevilget Stortinget 604 mill. kr til en ordning med tilskudd til kjøp av helse- og rehabiliteringstjenester for sykmeldte, også betegnet som ordningen Raskere tilbake. Midlene er fordelt med om lag ⅓ til Arbeids- og velferdsetaten over kap. 605 post 70 og ⅔ til de regionale helseforetakene over kap. 732 post 79. For 2008 bevilget Stortinget 742 mill. kr til ordningen, og i 2009 økte dette til 777,5 mill. kr. I revidert nasjonalbudsjett i 2009 ble 106,5 mill. av dette beløpet fordelt til andre IA-formål.
I løpet av 2007 etablerte Arbeids- og velferdsetaten tjenestene avklaring, arbeidsrettet rehabilitering og oppfølging for sykmeldte innenfor sin del av budsjettrammen. Ettersom dette var nye tjenester, tok det tid for etaten å komme i gang. Både de regionale helseforetakene og Arbeids- og velferdsetaten har gjennom anbudskonkurranser inngått avtaler med et stort antall leverandører innen arbeidsrettet rehabilitering over hele landet, inkludert dag- og døgnbaserte tilbud.
Innenfor ordningen Raskere tilbake har pr. august 2009 over 50 000 sykmeldte siden oppstarten i 2007 fått tilbud om helse- og rehabiliteringstjenester i sykefraværsoppfølgingen. I løpet av 2007 og 2008 ble henholdsvis ca. 10 000 og vel 30 000 henvist til ordningen. For 2009 har vi ikke endelige tall, men bare for Raskere tilbake i regi av helseforetakene anslås omfanget til å være omkring 25 000 til 30 000 henviste. For Arbeids- og velferdsetaten ligger gjennomsnittlig aktivitet i 2009 på knapt 1 000 personer fram til august. Tall for hele 2009 vil foreligge i løpet av kort tid.
Fra 2009 ble målgruppen for arbeidsrettet rehabilitering i regi av etaten utvidet til å omfatte personer med nedsatt arbeidsevne og etablert som et regulært arbeidsrettet tiltak finansiert over kap. 634 post 76, tiltaksbudsjettet. Dette kom som et tillegg til det allerede etablerte tilbudet for sykmeldte under kap. 605 post 70. Det er således samme tilbud for de to målgruppene, men forskjellig finansiering.
Arbeids- og velferdsetaten har opplyst at den disponible økonomiske rammen for ordningen Raskere tilbake var ekstraordinært høy i 2009, med et nivå som var om lag 22 pst. høyere enn tildelt beløp i statsbudsjettet for 2010. Dette skyldtes at uutnyttede midler ble overført fra 2007 til 2008 og videre til 2009. Overføringen av midler ga rom for høyere aktivitet under ordningen i 2009 enn i de foregående år. I løpet av 2009 trappet etaten opp aktiviteten i tilbudene, slik at midlene ble utnyttet. Dette førte til at en måtte tilpasse seg en betydelig lavere disponibel ramme i 2010 sammenlignet med 2009. Budsjettet for 2010 innbærer en økning nominelt i tildelte midler fra 216,5 mill. kr til 220,9 mill. kr, dvs. på om lag samme nivå reelt sett.
Gitt målkravet om antall tiltaksplasser og bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak over kap. 634 post 76 i 2010, har Arbeids- og velferdsetaten vurdert det slik at det er begrenset rom innen bevilgningen for arbeidsrettet rehabilitering for andre grupper enn sykmeldte. Det enkelte fylke har imidlertid innenfor sine rammer mulighet til å foreta egne prioriteringer av tiltaksmidlene.
At innsatsen for 2009 var høyere enn det de bevilgede midler for 2009 ga rom for, medførte at flere brukere dette året fikk tilbud om Raskere tilbake og således kunne komme raskere tilbake til arbeid. Dette må betraktes som positivt. Samtidig har jeg forståelse for at det har skapt forventninger hos leverandørene.
Jeg har forståelse for at denne situasjonen med mindre tilgjengelige midler i 2010 enn i 2009 er utfordrende for både leverandører, etaten og brukere som har behov for slike tilbud. Arbeidsdepartementet følger opp tiltaksbruken generelt overfor Arbeids- og velferdsdirektoratet. I tillegg ser departementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet på hva som kan gjøres innenfor de eksisterende rammer totalt sett.
Det er behov for et bredt sett av virkemidler overfor personer med nedsatt arbeidsevne, herunder de sykmeldte. Regjeringen er opptatt av å videreutvikle tilbud innen arbeidsrettet rehabilitering og styrke kunnskapen om hva som virker på dette feltet. I budsjettet for 2010 er det avsatt midler til metodeutviklingsforsøk innen arbeidsrettet rehabilitering som evalueres. Ordningen Raskere tilbake og arbeidsrettet rehabilitering vil også vurderes nærmere på bakgrunn av effektevaluering fra Samfunns- og næringslivsforskning AS.
Sylvi Graham (H) [12:42:02]: Jeg takker statsråden for svaret, og deler av det hadde jeg jo selv røpet i mitt innlegg, ettersom både Stortinget og statsråden er kjent med at aktiviteten i 2009 lå på et nivå som var noe høyere enn den reelle budsjettplanken for det samme år. Men det viser jo nettopp at det er behov for denne type tiltak. Jeg er glad for at statsråden også sier at Regjeringen er opptatt av å bredde tiltakene innenfor dette. Jeg er også kjent med at statsråden har møtt attføringsbedriftene, og det er jo slik at også de lurer på hva som skjer med denne saken – selvfølgelig. Arbeidsrettet rehabilitering kobler jo nettopp helse og rehabilitering. Anslaget for hvor mange mennesker det var som benyttet seg av dette tilbudet i 2009, er, som statsråden sa, ikke mer enn et anslag. Noen spekulerer i om det ikke kommer til å nærme seg 2 000 mennesker som i 2009 var på denne type tiltak.
Når dette taket må ned, antallet må ned, på grunn av pengemangel allerede i januar/februar i 2010, synes jeg at vi på vegne av disse brukerne heller burde sett en opptrapping. Både i tilbakemeldinger fra Nav lokalt, fra brukerne og fra leger og arbeidsgivere sier man altså at dette er gode tiltak. Bedriftene selv melder om at 60–70 pst. av dem som går inn på tiltakene, kommer tilbake i jobb. Da blir det fristende med retoriske spørsmål: Regjeringen tror vel på at attføring og tidlig inngripen er riktig? Og er det ikke like viktig å stille opp for langtidssykmeldte og utsatte grupper for å hindre unødvendig uføretrygd som noe annet i denne sammenheng? Hva med attføringsbedriftene, som må leve med kontrakter hvor de den ene dagen får beskjed om å bygge opp kapasitet og kompetanse, bare for neste måned å få beskjed om at her er det bare å kutte? Men det viktigste: Hva med den enkelte bruker som har behov for denne hjelpen, og nå får beskjed om at tilbudene er stoppet eller sterkt redusert på grunn av ressursmangel? Dette er tross alt et av de få tiltak der man gis mulighet til å gripe inn tidlig.
Statsråden sa at ordningen var ny og under opptrapping i fasen i 2008 mot 2009. Derfor ble 145 mill. kr overført, fordi alle pengene ikke ble brukt. Det gir en reell økning for dem det gjelder, og jeg håper at statsråden kan sende en beskjed til både bruker og Nav og leverandører om at dette vil hun rydde opp i.
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [12:45:07]: Jeg vil med en gang understreke, som svar på spørsmål fra representanten, at denne regjeringen er svært opptatt av arbeidsrettet rehabilitering og tror på det som et viktig virkemiddel.
Samtidig vil jeg også understreke at det ikke er slik – og det er vi jo enige om – at det i 2010 er en nedgang når det gjelder det tiltaket, men det er altså en nedgang i forhold til et ekstraordinært høyt volum i 2009. Det er ikke slik at man prioriterer dette mindre i 2010 enn man reelt sett gjorde i 2009. Men jeg ser klart at det er et viktig behov her. For Regjeringen er det særlig viktig, nettopp som også representanten viste til, det arbeidet man nå har gjort med IA-avtalen, hvor det å kunne få folk raskt over på rehabilitering for å hindre langtidssykefraværet og utstøting mot uførhet er et viktig virkemiddel. Vi vil derfor komme tilbake til dette i den videre budsjettbehandlingen.
Steinar Gullvåg (A) [12:46:33]: Jeg la merke til at interpellanten, Graham, i sitt første innlegg etterlyste statsrådens synlighet i sykefraværsdebatten. Selv har jeg knapt vært i stand til å åpne en eneste avis, lytte til et eneste radioprogram eller sett tv uten å få øye på statsråd Bjurstrøm i akkurat denne debatten. Men noe har åpenbart skygget for interpellantens øyne.
Selv om hensikten med denne interpellasjonen åpenbart er å peke på behovet for mer penger og større innsats i arbeidet med arbeidsrettet rehabilitering, gir det en kjærkommen anledning til å reise noen betimelige spørsmål: Hva får vi egentlig igjen for innsatsen? Hva er effekten av de tiltakene vi treffer? Eller rettere sagt: Ville vi fått mer igjen for pengene om vi hadde brukt pengene alternativt, altså på andre tiltak med større virkning for sykefraværet og derav følgende utstøting fra arbeidslivet?
Når det etter min oppfatning er nødvendig å stille slike spørsmål, er det fordi vi altfor sjelden evaluerer eller måler effekten av tiltak vi setter i verk, og fordi nyere norsk arbeidslivsforskning faktisk betviler nytten av det vi gjør, eller i det minste stiller spørsmål om hvor stor nytten egentlig er.
Ett slikt tiltak er ordningen med kjøp av helsetjenester for sykmeldte som venter på behandling, altså Raskere tilbake. I utgangspunktet bevilget Stortinget hele 600 mill. kr til kjøp av slike tjenester, vel vitende om at alle akutte lidelser behandles umiddelbart. I ettertid stiller forskerne spørsmål om ordningen har hatt den forventede effekt, og om den har truffet de pasientgruppene som i første rekke er årsak til det høye sykefraværet.
Jeg refererer ikke til dette fordi jeg mener at Raskere tilbake er et unyttig tiltak, men fordi vi aldri har undersøkt effekten av det. Det gjelder for øvrig de fleste av våre attførings- og rehabiliteringstiltak. Vi vet for lite om dem, men lever lykkelig i troen på dem.
Etter min oppfatning bør noen enkle statistiske tall være utgangspunkt for arbeidet med å redusere sykefraværet og hindre utstøting fra arbeidslivet. Det ene er at 10 pst. av de sykmeldte står for 80 pst. av fraværet. Det andre er at tre av fire som har vært sykmeldte inntil et år, aldri vender tilbake til arbeidslivet. Det forteller meg at tidlig innsats er nøkkelen til at flere kommer tilbake til jobb, og at det er her, og på forebygging, at vi i første rekke bør øke ressursinnsatsen, også fordi vi har sikker viten om at mennesker som har vært borte fra arbeid over lang tid, blir mer og mer uføre av selve fraværet, og til slutt mister arbeidsevnen. Desto mer krevende blir det selvfølgelig å gjenvinne slike personers evne til å arbeide. Dessuten synes jeg det er grunn til å understreke våre mange og ulike attførings- og rehabiliteringsordninger som er og må være rettet inn mot den enkeltes behov. Det er selvfølgelig også grunnen til at vi har et så variert tilbud.
Muskel- og skjelettlidelser – les: ryggplager – og psykiske lidelser er hovedårsaker til sykefraværet her til lands. Danskene er også opptatt av dette. Det danske forskningssenteret for arbeidsmiljø har derfor laget en hvitbok om sykefravær og tilbakeføring til arbeid ved «muskel- og skeletbesvær», som det heter på de kanter. Her anbefales det bl.a. at pasienter med slike lidelser holder seg fysisk i gang, og at arbeid i mange tilfeller anses som del av terapien. Videre anbefaler hvitboken at arbeidsforholdet og arbeidsplassene tilpasses slik at mennesker med «muskel- og skeletbesvær» kan arbeide i størst mulig omfang, selv om det ikke lar seg gjøre med 100 pst. effektivitet.
På samme måte vet vi at mange av dem som sliter med psykiske lidelser, faktisk ville hatt bedre av å gå på jobb framfor å gå sykmeldt, forutsatt selvfølgelig at bedriften og arbeidskollegene ble satt i stand til å ta imot dem. Det er solid grunnlag for å hevde at mange faktisk blir sykere av å gå hjemme og pleie sin sykdom. Forleden hørte jeg en lege og professor uttale at han ofte kunne ha ønsket seg en mulighet for å sykmelde pasienter fra hjemmet. Jeg synes dette er nyttig viten når vi skal målrette vår innsats og gjøre våre prioriteringer.
Vigdis Giltun (FrP) [12:51:52]: Arbeidsrettet rehabilitering er et viktig tiltak for dem som er sykmeldte. Arbeid, velferd og helse må ses i sammenheng, men slik fungerer det ikke alltid i det offentlige hjelpeapparatet i dag. St.meld. nr. 9 for 2006–2007, Arbeid, velferd og inkludering, konstaterte at det er vanskelig å forankre tiltak som ivaretar både medisinsk rehabilitering, fysisk trening og arbeidsrettede tiltak, på grunn av tradisjonelle sektorinndelte roller og ansvarsdeling mellom helse- og arbeidsrelaterte tjenester.
Finansiering av tjenester og tiltak er et tilbakevendende tema. Fremskrittspartiet mener at et rehabiliteringstilbud med sammenheng mellom helse, arbeid og velferd bør ha en helhetlig statlig finansiering gjennom Nav-systemet, og at det ikke skal være delt ansvar, slik det fortsatt er. Det må settes av nok midler i budsjettsammenheng. Ifølge de regionale helseforetakene, som – slik statsråden nevnte – står for to tredjedeler av budsjettposten, er ikke arbeidsrettet rehabilitering en spesialisthelsetjeneste. Men på tross av det kjøper de denne type tjenester gjennom Raskere tilbake.
Nav har ifølge Arbeidsforskningsinstituttets rapport fra 2007 kommet kort i tenkingen knyttet til hvordan arbeidet med helsetjenesten skal foregå, noe som rammer de sykmeldte ved at de ikke får optimal oppfølging. Vi får også mange henvendelser som viser dette, så det er mye som tyder på at dette ikke har bedret seg. I hvert fall er det ikke på langt nær godt nok. Delt ansvar har også ført til at det har blitt utviklet parallelle bestillersystemer, med ulike kravspesifikasjoner fra leverandørene for kjøp av helse- og rehabiliteringstjenester til sykmeldte.
Raskere tilbake er tiltak hvor Nav har etablert egne tjenester for å hjelpe sykmeldte tilbake til arbeid, der brukerne kan få tilbud om arbeidsrettet rehabilitering, avklaring av arbeidskapasitet og oppfølging. Det er viktig også for å forebygge uførhet. Dette tiltaket er en del av IA-samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Fremskrittspartiet mener derfor at det spørsmålet som interpellanten nå tar opp, som gjelder å øke bevilgningen til arbeidsrettet rehabilitering, er høyst aktuelt å stille. Det er helt uakseptabelt å kutte i et tilbud som har som målsetting å føre sykmeldte tilbake til jobb, og spesielt nå som statsråden har varslet at kampen mot det høye langtidsfraværet har startet. Det må nok mer enn ord til for å endre sykmeldingsstatistikken. Slik vi ser det, vil det også være behov for økning av tiltakene arbeidsrettet rehabilitering og avklaring hvis den nye ordningen med arbeidsavklaringspengene skal fungere etter intensjonen.
For dem som ikke kan gå tilbake til arbeidslivet, er det også en stor påkjenning ikke å få avklart sin situasjon. Fokuset de siste årene på mer arbeidsrettet rehabilitering har ført til at mange av rehabiliteringsinstitusjonene – vel noe motvillig – har endret konsept. Men det har vært mye usikkerhet om hva som skulle ligge i det nye konseptet. Det satses nå mer på attføringsfaglig kompetanse i stedet for medisinskfaglig kompetanse, og de ansatte har opparbeidet økt forståelse for arbeidsrettet rehabilitering gjennom å ta kurs i kognitiv tenking og mestringsstrategier. Tjenestene tilbys nå både som dagtilbud og døgntilbud, og det er bra, for det er ikke alle som ønsker eller har behov for døgntilbud. Da er det også bra at det er gode dagtilbud ute i nærmiljøene. Brukerne deltar ofte i ulike mestringsprosjekt, livsstyrketreningsprosjekt, IA-grupper, hvor motivasjon, fysisk trening, innsikt i egen helse, kosthold og hvordan endre livsstil bidrar til at brukerne klarer å tilpasse seg sin egen helsesituasjon på en ny måte.
Det var også med stor interesse at komiteen fikk høre om tiltakene som er i gang i Vestfold Nav, som retter seg mot dem med lettere psykiske lidelser. Mange av brukerne har imidlertid mer omfattende behov enn hva disse institusjonene kan tilby, og andre ganger har brukerne helt andre behov – de trenger bare tid til å bli friske. Sykmeldte som har en skade, må kunne få fred og må kunne få tid til å bli leget.
Flere av rehabiliteringssentrene har gitt uttrykk for at de ønsker å komme tidligere inn i sykdomsforløpet, og jeg er derfor positiv til de signalene som statsråden nå har gitt, at det kan bli aktuelt. Det er viktig å få inn tiltak tidlig, for vi vet at det er lettere å gå inn i uførhet hvis en går lenge sykmeldt.
Kjøp av avklarings- og oppfølgingstjenester kan kun gjøres til yrkeshemmede og ikke til langtidsledige, ungdom, innvandrere, sosialhjelpsmottakere. Fremskrittspartiet mener at det også er behov for tiltak overfor disse gruppene, som utgjør en stadig økende andel av dem som til slutt ender opp som uføretrygdede og fattige. Selv om ikke denne gruppen går inn under IA-avtalen, er det for mange av dem et klart behov for arbeidsrettede tiltaksplasser som forhindrer utvikling av sykdom – kall det gjerne å forebygge uførhet.
Så vi støtter i hvert fall helt og fullt interpellanten, som etterlyser mer penger til arbeidsrettet rehabilitering, og håper at det vil komme en satsing på det området i revidert budsjett.
Karin Andersen (SV) [12:57:14]: Jeg er ikke i tvil om at arbeidsrettet rehabilitering og tiltak virker hvis de har god kvalitet, bygger på at de er rettet mot individets behov og muligheter, og at man kommer i gang tidlig nok.
Flere av representantene som har vært oppe her, har snakket om behovet for flere tiltak, men også om behovet for god rapportering på effekt av de tiltakene vi setter inn. Det er et krav jeg støtter. Da komiteen i forrige stortingsperiode behandlet stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering, pekte komiteen på behovet for bedre rapportering på effekt og hvilke kvalitetsmål vi skulle sette på oppfølgingen av tiltakene generelt gjennom Nav. Vi pekte også på behovet for samhandling med andre etater, f.eks. helse og utdanning, i dette arbeidet. Det har også stått sentralt i denne debatten at her må man komme i gang raskt og komme i et samarbeid der brukeren får et helhetlig tilbud. For hvis man er sykmeldt, har man jo behov for noen tjenester fra helsevesenet også.
Raskere tilbake-pengene er, som flere har sagt, delt mellom Nav og helseforetakene. Jeg er kjent med at fagfeltet som jobber med arbeidsrettet rehabilitering, nå sjøl har laget noen kvalitetsmål, spesielt knyttet til det som gjelder oppfølging av mennesker med lettere psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser. Det er interessant å se på kvalitetsmålene for eget arbeid og fagligheten i det, men også oppfølgingen som de planlegger i forhold til egen virksomhet. Det er nødvendig med en slik systematikk i alt dette arbeidet, for sjøl om jeg ikke er i tvil om at det er riktig å sette i gang tiltak, er det viktig at de tiltakene vi setter i gang, har kvalitet, og at de henger sammen med det andre vi gjør.
Det er så vidt jeg vet, omtrent 20 pst. av de sykmeldte som står for 80 pst. av sykefraværet. I denne gruppen er det også flest av dem som går fra sykmelding til uføretrygd.
Jeg mener det er grunn til å konsentrere den spesialiserte oppfølgingen gjennom arbeidsrettet rehabilitering mer til denne gruppa, for det er der vi vet det er stor risiko for utstøting framover, og også der de store tallene knyttet til sjukefravær er i dag.
Vi har gjort en endring på budsjettet, der pengene til tiltak gjennom Nav nå er samlet på én post. Det har vi gjort for at det skal være muligheter for etaten og departementet gjennom sin etatsstyring til å følge opp hva det er mest behov for. Stortinget har satt noen måltall for oppfølging av ulike grupper, men – jeg har sagt det fra Stortingets talerstol før og gjentar det gjerne – de måltallene er ikke hellige tall. Det som er viktig, er at etaten følger opp dem som trenger mest hjelp og der man mener at effekten er god, og at man har tidlig hjelp til flest mulig.
Jeg imøteser også det arbeidet som statsråden og Regjeringen nå skal gjøre fram mot revidert budsjett på dette området, sånn at vi nå kan se at denne oppgaven som vi snakker om i dag, arbeidsrettet rehabilitering, men også feltet attføring generelt og oppfølging av dem som har sammensatte behov, blir forsterket. Dette for at vi ikke skal oppleve det vi har opplevd de to siste årene: at etaten ikke har greid å bruke opp de pengene som Stortinget har avsatt til å hjelpe folk som står utenfor arbeidslivet, enten det nå er sykdom eller mangel på kompetanse eller andre typer problemer det gjelder.
Det er ikke noen tvil om at de avtalene knyttet til arbeidsrettet rehabilitering som Nav har inngått, har skapt forventninger både hos brukerne og hos dem som forsøker å tilby disse oppdragene. Jeg opplever nok at det har vært uheldig i denne situasjonen, for jeg regner med at etaten har gitt sine innspill til budsjettet, slik at det hadde vært mulig å stoppe dette tidligere. Men jeg kunne også tenke meg at statsråden kunne si litt om hvordan man håndterer dette framover.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:02:38]: Den nye IA-avtala som nyleg er inngått, inneheld ikkje så veldig mange nye tiltak for å få ned sjukefråveret eller for å få fleire av dei menneska som har problem i arbeidslivet, tilbake i jobb. Det betyr at det er utfordrande å oppfylle målsetjinga om å redusere sjukefråveret med 20 pst. Arbeidsretta rehabilitering er eitt av verkemidla for å få menneske raskare tilbake i jobb. Derfor burde dette tiltaket opprioriterast og ikkje nedprioriterast.
Eg har besøkt fleire institusjonar og fleire som har fortalt litt om dei ulike tiltaka som dei jobbar med. Det eg synest er utruleg spennande med denne gruppa, er at dei greier å sjå at menneska er heile menneske og at mennesket er meir enn berre arbeidssituasjonen. Som oftast gjeld dette menneske med samansette behov – muskel- og skjelettplager og kanskje psykiske plager – og mange av dei har vore lenge vekk frå arbeidslivet eller vore sjukmelde over lengre tid. At ein då klarar å sjå at det ikkje nødvendigvis er situasjonen på arbeidsplassen eller innanfor arbeidsgivar si rekkjevidd å kunne gjere noko med problema, synest eg er interessant. Den måten fleire tilbod rettar seg inn på, er å sjå det meir i eit 24-timars perspektiv, der ein ser at ein må meistre privatlivet for å kunne meistre arbeidsplassen. Eg synest det er utruleg spennande at ein klarar å få ein slik type tiltak.
Meir til debatten som har vore og signal som eg har fått. Ein lokal Nav-leiar seier f.eks. klårt og tydeleg at i midten av februar var det tomt for midlar. Det betyr at dei fekk signal om å seie stopp til fleire om å leie folk til tiltak. Det var altså i midten av februar – halvannan månad ut i det nye året. Det synest eg er utfordrande, for det signalet kan vere uheldig. I eit anna fylke sa dei på forvaltinga at dei hadde eit overforbruk, men eit bevisst overforbruk. Dei rapporterte inn for å kunne fortsetje på same måten fordi dei meinte at tiltaka var så viktige. Der meiner eg me er ved nøkkelen, for viss tiltaka er gode, viss ein trur på dei, må det satsast. Eg trur det er slik med nye tiltak at det ofte tek tid før ein kan bruke dei, fordi – som fleire òg har sagt – ein er litt usikker på om verknaden er der. Men når tiltaka er der og begynner å verke, og det då blir meldt at sorry, det er tomt på budsjettet, de må stoppe, er det eit svært uheldig signal å sende ut. For det som då skjer, er at kompetanse som er bygd opp, må byggjast ned, eller at dei Nav-kontora som tidlegare leidde menneske ut til denne typen tiltak, ikkje gjer det lenger fordi pengane ikkje er der. Då mister me det gode tilbodet, og dei som tidlegare var vande med å leie over på arbeidsretta rehabilitering, gjer ikkje det meir. Det er svært uheldig.
Derfor må eg seie at når representanten Steinar Gullvåg begynner å stille spørsmål, er det kanskje på sin plass – og det er alltid lurt å stille spørsmål om korleis ting fungerer – men signalet ut må ikkje bli at me set spørsmålsteikn ved om arbeidsretta rehabilitering fungerer. Det same gjeld det signalet statsråden gir i forhold til revidert nasjonalbudsjett. Det meiner eg må vere klart og tydeleg at ja, me kjem med fleire pengar, fordi det er viktig. Dersom signalet om at det kjem meir pengar er der, trur eg òg at Nav-kontora faktisk vil bruke tilbodet og dermed fortsetje opptrappinga og få endå fleire raskare tilbake i arbeidslivet. Det hjelper veldig lite med samtaler og planar for oppfølging av sjukmelde, dersom tiltaka for faktisk å hjelpe dei tilbake ikkje er til stades.
Kristeleg Folkeparti sitt signal vil vere at Regjeringa må kome med meir pengar i revidert. Viss dei gjer det, skal dei i alle fall få Kristeleg Folkeparti si støtte, for heile oppfølginga av IA-avtala vil krevje at me følgjer nøye med på om verkemidla er til stades og er gode nok. Eg trur at for å hindre at desse menneska blir ståande i eit lengre sjukefråver i ein lengre periode utanfor arbeidslivet og kanskje ikkje kjem tilbake, er arbeidsretta rehabilitering eit av dei tilboda som vil sørgje for at måla i IA-avtala lettare kan bli nådde.
Borghild Tenden (V) [13:07:03]: Venstre er på lik linje med andre i denne sal en varm forsvarer av gode velferdsordninger og sosiale sikkerhetsnett for dem som faller utenfor eller rammes av sykdom. Jeg kan bekrefte det som har blitt sagt flere ganger her, at det meldes fra flere fylker at de må kutte i tilbudene med arbeidsrettet rehabilitering. Derfor vil jeg berømme interpellanten som tar opp dette viktige temaet.
Norge er et godt land å bo i på de fleste områder. Vi har en godt utbygd velferdsstat, som Venstre historisk har vært en pådriver for. Årlig bruker vi store summer på helse- og omsorgsfeltet. Det er positivt, men likevel finner vi utfordringer også på dette området. Bedre rehabilitering er ett av disse områdene. Hvis primærhelsetjenesten fikk bedre muligheter til å gjennomføre rehabilitering og kjøpe flere behandlingsplasser, ville vi kunne hindre at flere havner i et langvarig sykdomsforløp, som i en del tilfeller ender med uføretrygd, som vi også har hørt flere ganger her i dag.
En setning som jeg merket meg i statsministerens nyttårstale, som også interpellanten var inne på, var at Regjeringen vil satse på arbeid, fordi vi lever av hverandres arbeid. Det er det ingen tvil om. Økonomien avhenger av manges daglige bidrag, og de som er i arbeid, bidrar til mange gode velferdstilbud. Det er nettopp derfor rehabilitering er så viktig, for rehabilitering gir økt livskvalitet samtidig som det handler om å få folk tilbake i arbeid etter opphold i helsevesenet, det gjelder særlig eldre som fremdeles ønsker å bidra. Det er bra for økonomien, det er bra for fellesskapet, og det er bra for den enkelte.
Så står vi overfor en del utfordringer i fremtiden som må håndteres klokt. Vi kommer til å få en befolkning med et økende antall pleietrengende eldre, og vi kan oppleve mulig mangel på arbeidskraft. Det positive er at stadig flere overlever alvorlige skader og sykdommer. Det er flott at vi stadig blir eldre, men det betinger at vi møter dette på en virkningsfull måte. Etter Venstres syn er en bedre rehabilitering nøkkelen til dette – økt satsing på rehabilitering og forebygging ved å sørge for at kronikere, rusmisbrukere og mennesker med funksjonsnedsettelser kan komme i jobb. Derfor har Venstre prioritert 200 mill. kr ekstra til rehabilitering i vårt alternative statsbudsjett for 2010. Venstre har satset på å styrke primærhelsetjenesten på en rekke områder, bl.a. gjennom økt kapasitet og bedre tilbud av helsesøstre og helsestasjoner. Jeg vil oppfordre helse- og omsorgsministeren til å ta med seg Venstres forslag om å øke bevilgningene til dette i forbindelse med revisjonen av statsbudsjettet.
Anette Trettebergstuen (A) [13:10:11]: Arbeiderpartiet ble her kritisert for å mene at Raskere tilbake og tidlig innsats ikke er viktig. Det er ikke det vi mener, tvert imot mener vi at Raskere tilbake og tidlig innsats mot den sykmeldte er avgjørende for å hindre langtidsfravær. Men vi er nødt til å se på om de tiltakene vi tilbyr, faktisk er av en slik kvalitet at de virker. Derfor er vi opptatt av – også i denne debatten – å trekke fram at vi trenger bedre effektmåling, og vi trenger å sikre oss at kvaliteten er til stede i de tiltakene vi tilbyr. Det handler om respekt for den som mottar tiltaket, og det handler om respekt for skattebetalernes penger.
Så er det noen som i debatten i dag har benyttet anledningen til å kritisere den nylig inngåtte IA-avtalen, og også Regjeringen og statsråden, for å ha deltatt for lite i debatten. Da vil jeg også bruke anledningen her til å svare på det. Før jul ble Regjeringen, og da særlig statsministeren, i denne salen kritisert for å ha tenkt for mye høyt. Og nå blir vi kritisert for å ha tenkt for lite høyt. Det er med respekt å melde tull. Det var statsministeren og Regjeringen som startet den brede og folkelige debatten vi har hatt om sykefravær helt siden statsbudsjettet ble lagt fram. Vi inviterte til en bred debatt der alle skulle delta. Og alle har deltatt. Vi har fått enormt gode diskusjoner om hvordan vi skal redusere sykefraværet, rundt omkring på den enkelte arbeidsplass og rundt kantinebordene. Vi har vært aktive og reist ut til bedrifter, statsministeren har deltatt i debatten nesten daglig, og statsråden som sitter her i dag, har vært i enhver kanal – overalt hele tiden. Vi har vært opptatt av å få innspill i denne debatten, og det har vi fått. Det har lagt grunnlaget for at Regjeringen har satt seg ned sammen med partene i arbeidslivet og nå signert en ny og mer kraftfull IA-avtale, som vi har tro på vil kunne få ned sykefraværet framover.
Så blir det sagt at det er ikke noe nytt i avtalen. Det er jo heller ikke riktig. Mye i IA-avtalen er nytt, men først og fremst gjør vi mer av det vi vet fungerer. Det er ikke noe hokus pokus som skal få ned sykefraværet. Det med bruk av gradert sykemelding som hovedregel tror vi er riktig, å fokusere på nærværet til arbeidsplassen selv om man er syk, det er nytt, legenes rolle skjerpes, det er nytt, og partene er enige om at man skal se på en modell for økt arbeidsgiverfinansiering, det er også nytt.
Jeg vil utfordre opposisjonen tilbake – gjerne ved en annen anledning – om hva det er opposisjonen savner. Jeg oppfatter at i denne debatten vi har hatt, der Regjeringen og regjeringspartiene har vært svært aktive land og strand rundt med hvordan vi skal få ned sykefraværet, har opposisjonen vært tafatt. Jeg har ikke hørt opposisjonen komme med noen forslag til nye tiltak i en IA-avtale. Tvert imot: Det eneste jeg har fått med meg at opposisjonen har ropt på er mer pisk, mindre gulrot, normerte sykemeldinger – som i den svenske modellen – som handler om å presse syke folk tilbake til arbeid, og at representantene fra Høyre har vært misfornøyd med at partene i arbeidslivet sammen med Regjeringen nå bruker bedre tid på å finne en god modell for økt arbeidsgiverfinansiering, slik at vi kan få en gulrotordning for bedrifter som faktisk forebygger bedre. Det er det eneste jeg har hørt at opposisjonen savner. De har ikke kommet med noen forslag til hva en ny og mer kraftfull IA-avtale skal inneholde. Det er det regjeringspartiene sammen med partene i arbeidslivet som har gjort.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:14:20]: Bare en kort kommentar til representanten Trettebergstuen: Jeg antar at Trettebergstuen kan bruke Internett. Hvis hun går inn på www.hoyre.no, vil hun bl.a. finne 37 forslag som Høyre la fram for et halvt år siden. Noen av dem har blitt tatt opp i IA-avtalen, andre har ikke blitt brukt i det hele tatt. Nå vil jeg bare si at det er veldig fint at statsministeren starter en debatt, det skal han ha honnør for, men vi har jo ikke statsministre og valgte politikere for å starte debatter for så å forsvinne igjen.
Vi har jo også valgte politikere for at de skal vise litt lederskap. Problemet med debatten er jo at statsministeren var der, på LOs konferanse, og startet debatten. Så ble han borte. Han var ikke til stede i debatten gjennom flere måneder. Og så har man svart på utfordringen med å komme med en IA-avtale som er tannløs – det er lite nytt – og å dra rundt på rådslagning.
Jeg synes det er ganske paradoksalt at man etter å ha vunnet et valg på programmer som er vedtatt, og etter å ha vedtatt en regjeringserklæring for neste periode skal ut og spørre om råd. Hvis det skulle stå til troende, måtte man ha gått ut og spurt om råd før man vedtok programmene sine. Men nok om det.
Jeg har et konkret spørsmål til statsråden, på bakgrunn av at vi får tilbakemeldinger fra flere fylker om at det nå er bråstopp. Det er ganske enkelt: I 2009 var det egne budsjettmidler i tillegg til overførte midler. Det betyr at selv om denne posten har økt noe, så er det en reell nedgang i midlene som er tilgjengelige. Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden var klar over dette. Hvis det er sånn at statsråden ikke var klar over det, betyr det da at noen har unnlatt å informere statsråden om situasjonen, og at statsråden ikke har hatt oversikt over sitt felt? Hvis det er sånn at statsråden var klar over det, må jo det bety at statsråden med vitende og vilje har styrt mot den bråstoppen som vi ser i dag.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:16:29]: Det er eit viktig tema interpellanten tek opp i dag, så takk til interpellanten for det!
Eg skal ikkje gå så mykje i djupna når det gjeld å snakka om kor viktig det er med arbeidsretta rehabilitering. Det er kjempeviktig. Mi store bekymring gjeld langsiktigheit og føreseielegheit for dei som leverer desse tenestene. Fleire har teke opp det med at fleire har fått stoppordre når det gjeld å levera meir av tenestene. Det er bekymringsfullt.
I budsjettet for fjoråret stod det ei setning om at ein skal ha ei større føreseielegheit når det gjeld avtalar. Det er positivt. Så takk til Regjeringa for det. Men det hjelper jo veldig lite når eit rehabiliteringssenter fekk eit brev den 25. februar, der det blir varsla full stopp frå den 1. mars. Det er ikkje mange dagane, det. Då lurer eg på: Har statsråden noko svar å gi på om kva ein gjer frå mars og kanskje fram til revidert budsjett? Det er jo forferdeleg å tenkja på at brukarar blir skadelidande, og dei tilsette ikkje minst. Dei har faktisk krav på oppseiing. Og det er desse sentra som må ta dette. Dei må behalda dei tilsette i arbeid og betala dei desse tre månadene. Kanskje blir det ein del minus, kanskje blir det ein del konkursar. Det bekymrar meg veldig.
Sylvi Graham (H) [13:18:20]: Jeg vil takke alle sammen for debatten så langt.
Jeg mener at vi alle har en målsetting om å redusere sykefraværet, bremse utstøtingen fra arbeidslivet og bli flinkere til å inkludere utsatte grupper i arbeidslivet. Det skapes av og til et inntrykk av at det er politisk uenighet om dette, at noen vil dette mer enn andre. Det håper jeg vi kan tilbakelegge.
Men politikk er faktisk ikke bare å ville, men også å sørge for at noe blir gjort. Mange av dem som har lyttet til Regjeringens beundring av den norske modellen med at man skal bruke de store pengene på de store oppgavene, og at det skal satses på fellesskapsløsninger og ikke skattelette, har grunn til å være skuffet. De som venter på å komme inn på arbeidsrettet rehabilitering, møtes nemlig ikke av varme og omsorg, men av en kald skulder. Hvilket inntrykk man sitter igjen med når man opplever at løfter brytes, og at satsinger ikke kommer, når dører stenges og muligheter ødelegges, kan vi vel egentlig bare forestille oss, vi som er i den privilegerte enden av skalaen.
Debatten har vært interessant og fin, og jeg er glad for støtten i den. I den forbindelse vil jeg gjerne vise til Gullvåg fra Arbeiderpartiet, som sa at tidlig innsats er viktig for at folk kommer tilbake på jobb, og at mange med psykiske lidelser vil bli friskere av å komme tilbake på jobb. Nettopp derfor er arbeidsrettet rehabilitering så flott – det er gjerne tidlig i sykmeldingsperioden, og det er i jobbsituasjonen. Debatten i dag har bekreftet at vi har et samlet engasjement for disse utfordringene. Men jeg ønsker å påpeke at det faktisk er tre partier i denne salen som sitter med flertall og regjeringsmakt. Derfor var det både med glede og uro jeg hørte Karin Andersen uttrykke forhåpninger til revidert fra denne talerstolen.
Når vi fra Høyre tidligere har tatt opp forslag på dette området, har de nærmest systematisk blitt nedstemt. Det kan vi leve med, sånn er kanskje situasjonen. Men de som venter på tiltak nå, og de som møter de stengte dørene, de som står i stor fare for å falle ut av arbeidslivet, de kan ikke vente. De fortjener faktisk at statsråden nå sørger for å sette handling bak ordene. Første anledning for statsråden til å gjøre det er i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Den sjansen bør hun ikke la gå fra seg, særlig når hun nettopp har sagt fra denne talerstolen at hun ser klart at dette er et viktig behov.
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:21:01]: Jeg vil også få lov til å avslutte med å takke for debatten. Jeg er glad for at det er en så bred politisk enighet om at nettopp denne type tiltak er veldig viktig for å få folk tilbake til arbeid, forutsatt, som flere har vært inne på, at de virker etter sin hensikt. Jeg kan da, som jeg også understreket i innlegget mitt, vise til at vi har i gang en evaluering nettopp for å se på om Raskere tilbake virker etter sin hensikt.
Jeg er også enig i det som er blitt sagt, at det er typisk at det er den tidlige innsatsen som er helt avgjørende. Det viser alle undersøkelser, og det er nettopp derfor tidlig innsats er hele pilaren i den nye IA-avtalen.
Jeg skal ikke bruke så mye av den tiden jeg har, til å snakke om IA-avtalen, men jeg har lyst til å understreke at jeg, i likhet med partene i arbeidslivet, har tro på at den nye IA-avtalen faktisk har viktige elementer i seg til å kunne virke inn på sykefraværet, og at det man gjør, som andre har vært inne på, nettopp er at man tar tak i de tingene man vet virker.
Jeg har lyst til å si at sykefraværet er en så stor utfordring for oss alle og for samfunnet, at å tro at det er ett eller to virkemidler som man raskt kunne grepet til, det er ikke riktig.
Det vi har gjort, er at vi i all hovedsak har fulgt alle anbefalingene fra det ekspertutvalget som ble satt ned, og som er de som presumptivt kan dette best. Så har vi sagt at når det gjelder arbeidsgivers motivasjon for å gjøre noe med langtidsfraværet, altså finansieringsordningen, skal vi i fellesskap vurdere dette og konkludere i slutten av året.
Det er, som jeg sa innledningsvis, selvfølgelig uheldig at man gjennom den måten man har budsjettert dette på, har fått et unødvendig høyt forventningsnivå både hos brukerne og, ikke minst – som også representanten har tatt opp – hos disse tjenestetilbyderne. Jeg har inntrykk av – jeg har boret litt i det – at det er litt ulikt, for mange har andre tjenester som de tilbyr. Det er ikke nødvendigvis slik at de må stenge virksomheten sin, de har også snudd virksomheten til annen type aktivitet. Så vil jeg understreke at det betyr ikke at vi betaler for noe vi ikke får. Jeg har inntrykk av at noen hadde en slik forståelse. Dette er en rammeavtale som man trekker på.
Helt avslutningsvis vil jeg bare si at som Stortinget var oppmerksom på, og ble gjort oppmerksom på av min forgjenger, var det altså ved en feil en underbudsjettering på 320 mill. kr til disse tiltakene for 2010. Det er hovedforklaringen på det spørsmålet som ble stilt meg direkte fra Røe Isaksen. Jeg vil understreke at det har vi sagt at vi kommer tilbake til i forbindelse med revidert budsjett.
Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.