Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Arne Olsen (FrP) [18:33:34]: (ordfører for saken): Helse- og omsorgskomiteen har behandlet representantlovforslag fra stortingsrepresentantene Erna Solberg, Sonja Irene Sjøli, Ingjerd Schou og Bent Høie om endring i lov om spesialisthelsetjenesten m.m. for å gjøre det mulig å godkjenne institusjoner som gir tverrfaglig spesialisert behandling som sykehus og dermed omfattes av retten til fritt sykehusvalg.

Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, står bak komiteens tilrådning, som er at saken skal vedlegges protokollen. Det er i tillegg fremmet ett forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti samt to forslag fra Fremskrittspartiet.

Komiteen er enig om – og det er veldig bra – at man er opptatt av at alle pasientgrupper som har behov for det, får tilbud om nødvendig tverrfaglig spesialisert oppfølging. Det må derfor tilrettelegges for et godt og adekvat tilbud til alle pasientgrupper i Norge, uavhengig av den enkeltes bostedsadresse og, ikke minst, økonomi. Det er hvilken retning og hvilke virkemidler man ønsker å benytte for å oppnå dette, som har bidratt til at det er delt syn i komiteen.

Jeg vil som saksordfører herved også få takke alle medlemmene for en ryddig og konstruktiv prosess i komiteen i denne saken. Men til tross for det er altså ikke Fremskrittspartiet tilfreds med komiteens innstilling. Jeg vil derfor bruke litt tid på å forklare akkurat dette.

I dag behandler vi en sak som er full av teknikaliteter, en sak som er preget av ulike tolkninger av juss og lovmessige endringer. Men i denne saken bør Stortinget etter min mening løfte blikket og se hva det egentlig dreier seg om. Det dreier seg om enkeltmenneskers skjebne i det norske helsesystemet. Vi må ikke som lovgivere lage et system for systemets skyld. Vi må lage et system som er til for enkeltmenneskets skyld. Da kan vi ikke tillate oss å grave oss ned i jussens skyttergraver og argumenter.

Dette handler rett og slett om hvordan vi på best mulig måte kan gi våre innbyggere gode helsetjenester. Capio Anoreksi Senter er et eksempel på en institusjon og et tilbud som definitivt burde vært innlemmet i en ordning med fritt sykehusvalg. Det finnes en rekke andre eksempler også.

Argumentasjonen til regjeringspartiene de siste årene er ikke lenger relevant. Statsråden har selv sagt at det er mulig å få til dette innenfor dagens lovverk med de nødvendige utvidelser. Det er derfor grunn til å spørre hvorvidt det er andre hensyn som er den egentlige årsaken til at regjeringspartiene i dag stemmer ned dette forslaget. Kan det være en rød-grønn motstand mot bruken av private og ideelle aktører? Ja, det kan man i hvert fall av og til få inntrykk av.

Jeg kjøper ikke venstresidens argumentasjon. La oss nå innse at det eksisterer tilbud i Norge, og at de tilbudene må komme flere til gode, spesielt innenfor områdene rus og psykiatri, men også når det gjelder andre former for diagnoser.

Capio er et slikt tilbud. Det gjør inntrykk når man møter noen som omsider har fått hjelp etter å ha vært kasteball i mange år. Så opplever man at det som endelig virket, ikke lenger kan velges. Det må være tøft.

Fremskrittspartiet vil sørge for at enkeltmenneskene blir satt i høysetet, ikke systemene. Offentlig, ideell eller privat – dette kan ikke være hovedutfordringen i helsevesenet. Det må, skal og bør være den enkelte pasients behov for ulike typer helsetjenester som avgjør hvilke tilbud man etablerer og finansierer. Capio Anoreksi Senter er et tilbud som må kunne benyttes uavhengig av hvilken helseregion eller kommune man måtte tilhøre.

Jeg vil oppfordre alle Stortingets medlemmer til å se bort fra tidligere lovmessige argumenter. Jeg vil be om at Stortingets medlemmer ser bort fra ideologiske skillelinjer. Jeg vil be Stortinget om å vurdere følgende spørsmål: Hvordan kan vi sørge for at unge jenter og gutter som lider av spiseforstyrrelser, får best mulig hjelp? Dersom vi alle i denne sal vurderer dette spørsmålet før vi voterer i dag, vil forslagene fra Fremskrittspartiet og forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti få flertall.

Politikk handler ikke om systemer og partipolitiske kjepphester. Det handler ikke om antall oppslag i mediene. Det handler ikke om spill og spetakkel. Det handler om enkeltmennesker. Derfor bør denne saken vedtas i dag.

Jeg ønsker med dette å ta opp de forslagene jeg har referert til i denne saken. Jeg varsler også at Fremskrittspartiet subsidiært vil støtte forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sonja Mandt (A) [18:39:24]: Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i at det er viktig og nødvendig å ha gode og varierte tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten, og kanskje spesielt innenfor det feltet som saksordføreren nevnte, spiseforstyrrelser. Det er nemlig ganske komplekst, det er sammensatt. Det er viktig å ha tilbud som utfyller det vi har innenfor den tradisjonelle spesialisthelsetjenesten, og som oppfyller de kravene til kvalitet som stilles der.

I loven er det definert hva spesialisthelsetjeneste er, og hva slags krav som stilles for å få godkjenning som sykehus. Det mener vi er riktig. En uthuling av lovverket og lettelser på krav mener vi ikke er veien å gå for å få bedre tilbud.

I siste periode behandlet vi et forslag som nesten var identisk, Dokument nr. 8:91 for 2008–2009, der ønsket var at Capio Anoreksi Senter skulle få status som sykehus for å kunne komme inn under fritt sykehusvalg. Denne gangen er forslaget enda mer utvidet og vil kunne omhandle enda flere institusjoner.

Tverrfaglighet er viktig. Etter vår mening kan det også ivaretas slik det nå er. Helseforetakenes sørge for-ansvar skal ivareta pasientenes behov for oppfølging og et godt tilbud. De skal tilby der de ikke selv har kompetanse eller tilbud nok. Derfor er det ingen grunn til at tilbud som Capio kan gi, ikke skal brukes som et godt supplement til dem som trenger det.

Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen, som dessverre ikke er vedlagt innstillingen, heller ikke gått inn for endringer av spesialisthelsetjenesteloven, og viser til kravene til hva sykehus skal inneholde, og hva loven i dag sier. Statsråden sier også der at de regionale helseforetakene til enhver tid må vurdere om de tilbud som de selv har, er gode nok – om de har god nok kvalitet, og om kapasiteten er stor nok. Spørsmålet vi kan stille her i dag, er: Har de det? Bør de vurdere å bruke flere varierte tilbud for å dekke de ulike behovene som finnes?

Vi mener i hvert fall at det skal være gode og varierte tilbud, men vi mener at det primært bør løses innenfor det offentlige helsevesenet, med et godt supplement fra det private. Det finnes mange gode eksempler på dette samspillet. Vi bruker veldig mange.

Det som er viktig for de private tilbyderne, er forutsigbarhet, noe vi forstår mangler i dag. Vi får stadig meldinger, både fra Capio Anoreksi Senter og andre, om at det ikke er lett å være tilbyder. Det er ikke godt å vite om en får kunder eller framtidige avtaler. Tilbud som vi trenger, kan derfor stå i fare for å måtte legge ned.

Sist vi hadde denne saken i Stortinget, stresset jeg her fra talerstolen at tilbudet som bl.a. er på Capio, burde brukes der det er viktig for den enkelte pasient, nettopp fordi dette er en sykdomsgruppe som trenger mangfold og ulike tilnærminger. Svaret vi da fikk fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen, var at det ikke er noen grunn til at tilbudet ikke skal brukes, men at helseforetakene bygger opp egne tilbud. Det er grunnen til at de private tilbyderne brukes mindre. Når vi nå får signaler om at tilbudene ikke brukes fordi helseforetakene ikke kan ta anbud fra andre enn ideelle, må det bero på en misforståelse. Det er i hvert fall ikke den beskjeden vi har fått. Når helseforetakene sier at de har gode nok tilbud selv, så spør jeg: Har de det? Hvordan skal vi løse dette til beste for pasientene? Hvem har rett?

Jeg viser derfor til statsrådens svar, at det ikke er formelle hindringer i veien for at de regionale helseforetakene kan løse sine lovpålagte tjenester gjennom de private tjenesteyterne der de ser at det er grunn til det. Jeg oppfordrer statsråden nok en gang til å se på om denne intensjonen ivaretas og oppfylles, slik at de gode tilbudene som er bygd opp, ikke legges ned på grunn av at vi skal kjøre etter helseforetakenes egne regler. De mener selv at de har gode tilbud, men vi får stadig tilbakemeldinger om at tilbudene ikke er gode nok.

Vi foreslår at representantforslaget vedlegges protokollen. Vi vil love at vi vil følge med, selv om vi ikke ønsker å endre loven, for å se hva som skjer med kjøp av tjenester fra Capio og andre tilbud for grupper som trenger mangfold og muligheter. Men vi vil fremdeles ha en spesialisthelsetjenestelov som regulerer sykehusene.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:44:12]: Takk til saksordføreren for et godt arbeid og en grundig redegjørelse om Høyres forslag om endringer i spesialisthelsetjenesteloven for å gjøre det mulig å godkjenne institusjoner som gir tverrfaglig spesialisert behandling i sykehus, og som dermed omfattes av fritt sykehusvalg.

Utgangspunktet for forslaget er at pasienter som lider av spiseforstyrrelser, ikke får god nok hjelp i den offentlige helsetjenesten. Det er lange ventelister for behandling flere steder. De pasientene som har behov for døgnbehandling for sine spiseforstyrrelser, er alvorlig syke, og det er uholdbart at de må vente i uker og måneder på hjelp. Vi har fått flere henvendelser fra fortvilte mennesker med spiseforstyrrelser og deres pårørende. De forteller om alvorlige helseproblemer og mangelfull oppfølging fra helsetjenesten. Flere har påpekt at de har fått svært god hjelp ved Capio Anoreksi Senter, et tilbud mange har måttet bekoste selv. Til tross for at Capio har et faglig anerkjent tilbud som pasientene er fornøyd med, opplever mange at de ikke får benyttet tilbudet for det offentliges regning. Høyre ønsker derfor å endre loven for å sikre at gode tverrfaglige helseinstitusjoner som tilfredsstiller faglige krav for å være en del av spesialisthelsetjenesten, også kan godkjennes som sykehus, selv om de ikke har en klar somatisk tilnærming, er et tilbud til rusmiddelavhengige eller et distriktspsykiatrisk senter. Vi mener det vil sikre et bedre tilbud tilpasset den enkelte pasient, spesielt pasientgrupper som i dag har et mangelfullt tilbud.

Vi mener det er uakseptabelt at byråkratiske barrierer forhindrer pasientene i å benytte et tilbud som kan gi dem rask hjelp. Det fremgår av Soria Moria-erklæringen og oppdragsdokumenter til de regionale helseforetakene at bruken av private, kommersielle tilbud skal begrenses. Begrunnelsen ser ut til å være et rent ideologisk forsvar for det offentlige tjenestemonopolet. Når vi nå registrerer en viss imøtekommenhet fra regjeringspartiene i denne saken, mener jeg det er et klart bevis på at denne monopolpolitikken ikke står seg i møte med virkeligheten. En politikk der gode private tilbud bare er tilgjengelig for dem som har god råd, står seg ikke i møte med enkeltmennesker, særlig ikke når helsekøene og ventetidene bare øker. Det fører til et klassedelt helsevesen, noe Høyre ikke kan akseptere.

Høyre mener de private tilbudene bidrar med kvalitet og mangfold i den offentlige helsetjenesten. Mange private har vært pionerer i faglig utvikling og ressursbruk. De private tilbudene gjør den offentlige helsetjenesten bedre og gir også pasientene økt valgfrihet.

Vi mener at pasienter fra hele landet må få benytte seg av tilbudet ved Capio Anoreksi Senter for statens regning i kraft av retten til fritt sykehusvalg. Derfor har vi fremmet dette lovendringsforslaget. På samme måte som rusmiddelavhengige vil personer med spiseforstyrrelser ha behov for et bredt og mangfoldig tilbud.

Helse- og omsorgsministerens anmodning om at helseforetakene skal bruke den ledige kapasiteten ved Capio, har ikke ført fram. Da Stortinget behandlet et forslag om å innlemme Capio i fritt sykehusvalg i fjor, uttalte regjeringspartiene at dette krever en lovendring. Nå sier helse- og omsorgsministeren at det ikke kreves lovendring for å godkjenne Capio Anoreksi Senter og andre tilsvarende tilbud som sykehus, slik at de kan omfattes av retten til fritt sykehusvalg. Derfor må det være en politisk begrunnelse for å avslå å godkjenne tilbudet.

I 2009 godkjente Helse- og omsorgsdepartementet etableringen av sykehuset Norsk Topphelsesenter, som drives av Norsk Toppfotball. Tilbudet skal gi behandling til idrettsutøvere som har spiseforstyrrelser. Høyre mener at pasienter med spiseforstyrrelser, men som ikke er toppidrettsutøvere, også må få muligheten til å benytte private behandlingsinstitusjoner.

Høyre mener altså at vilkårene for godkjenning av sykehus bør åpne for godkjenning av tverrfaglige, spesialiserte helsetilbud som ikke driver sykehus av ren somatisk karakter. Dette vil etter vår mening bidra til et større mangfold av behandlingstilbud, økt valgfrihet for pasientene og ikke minst kortere ventetid.

Jeg tar opp forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti som er fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Sonja Irene Sjøli har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) [18:48:52]: Det er spesialisthelsetenesta og dermed dei regionale helseføretaka gjennom sitt sørgja for-ansvar som i dag har ansvaret for nødvendig helsehjelp, utgreiing og behandling av pasientar med spisevanskar. Dette er regulert i lov om spesialisthelsetenesta.

I saka foreslår forslagsstillarane å gjera ei endring i lov om spesialisthelsetenesta, dette for å gjera det mogleg å godkjenna institusjonar som gir tverrfagleg spesialisert behandling. Dei føreset at ei slik lovendring vil medføra innlemming i ordninga med fritt sjukehusval. Dette vil ifølgje forslagsstillarane sikra at pasientar frå alle helseregionar kan nyta godt av tverrfagleg spesialisert behandling, sjølv om tilbodet berre eksisterer i enkelte av regionane. Forslagsstillarane hevdar at ei slik lovendring vil medføra eit betre helsetilbod i Noreg. Dei hevdar òg at Regjeringa ikkje ønskjer å nytta ledig kapasitet hos private aktørar av ideologiske grunnar.

Senterpartiet er ueinig med forslagsstillarane i mange av dei føresetnadene som blir sette, men vi er einige i at tilbodet som blir gitt ved Capio Anoreksi Senter, er eit godt supplement til den offentlege helsetenesta, og som pasientar over heile landet kan ha nytte av. Vi meiner det er viktig at det skal vera eit mangfald i tilboda som blir gitt. Då må helseføretaka nytta seg av dei tilboda som finst, der dei sjølve ikkje har tilsvarande tilbod å gi.

Dei regionale helseføretakas eigne behandlingstilbod er allereie med i ordninga med fritt sjukehusval. Med dagens lovverk er det ingen formelle hindringar for at dei regionale helseføretaka vel å løysa sine lovpålagde oppgåver gjennom avtale med private tenesteytarar, som Capio Anoreksi Senter. Dei regionale helseføretaka må til kvar tid vurdera om tilbodet til menneske med spisevanskar har god nok kvalitet og kapasitet, og vurdera behovet for å nytta privat verksemd til å utvida kapasiteten. Senterpartiet kan altså ikkje sjå at det må til ei lovendring dersom vi skal få eit betre helsevesen i Noreg, slik forslagsstillarane skriv i innstillinga.

Det er heller ikkje slik at ei lovendring automatisk vil føra til innlemming i fritt sjukehusval, slik forslagsstillarane legg til grunn. I alle høve er det ein føresetnad at private institusjonar må ha avtale med eit regionalt helseføretak for å bli omfatta av ordninga med fritt sjukehusval. Ved vurderinga av om godkjenning som sjukehus skal givast, kan departementet bl.a. leggja vekt på, slik helse- og omsorgsministeren skriv, om samfunnsmessige eller faglege omsyn taler for at institusjonen skal godkjennast, om institusjonen er omfatta av planar utarbeidde av det regionale helseføretaket, og om dei tenestene som skal ytast, synest forsvarlege. Slik meiner vi det framleis skal vera. Lovens intensjonar må ikkje uthulast ved å gi unntak frå og lettar i krav til sjukehus for at det skal vera ein del av det frie sjukehusvalet.

Senterpartiet meiner at vi må akseptera at det er dei regionale helseføretaka i dag som er gitt ansvaret for spesialisthelsetenestetilbodet i sin region, så òg ansvaret for utgreiing og behandling av spisevanskar. Særleg må dei partia som var pådrivarar for ei statleggjering og ei regionalisering av spesialisthelsetenesta, snart «belita seg» på dette.

Laila Dåvøy (KrF) [18:52:48]: Etter det jeg har forstått, har Helsedirektoratet nå en gjennomgang av tilbudet til anoreksipasienter. Men det er likevel åpenbart, som flere har vært inne på her i dag, at det er et stort behov for flere behandlingsplasser når vi kjenner til hvor lang ventetiden er for å komme til behandling.

Det er nærmere 50 000 i alderen 15–44 år som til enhver tid lider av spiseforstyrrelser, og disse lever med stor fare for å få andre alvorlige helseplager i tillegg. Anoreksi er lidelsen med høyest dødelighet sammenlignet med andre psykiske lidelser. Ifølge Folkehelseinstituttet er tidlig diagnose og behandling svært viktig.

Det er store forskjeller i ventetider rundt om i landet. Dette bryter også med prinsippet om likeverdige helsetjenester uavhengig av bosted.

Det er svært beklagelig at særlig unge jenter, som dette ofte rammer, må vente i mange uker og måneder på behandling. Derfor er forslaget vi i dag har til behandling, svært viktig. Ved å åpne for at gode tverrfaglige institusjoner også kan godkjennes som sykehus, og dermed at institusjoner som Capio Anoreksi Senter kan komme inn under ordningen for fritt sykehusvalg, så øker det disse jentenes mulighet til å få hjelp.

Representanten Mandt snakket om at det ikke var et ønske om uthuling av lovverket. Jeg vil si det sånn at hvis det er det som skal til for at flere får hjelp nå, hvorfor ikke endre loven slik at disse jentene, guttene og alle som trenger det, faktisk får muligheten til å velge det stedet de selv ønsker å være på, og som vi vet gir en god behandling?

I statsrådens brev står det at det ikke er nødvendig med lovendring for å bruke Capio. Nei, det er mulig, men det som er nødvendig, er at de må ha en avtale med et regionalt helseforetak for å omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg. Det står også i statsrådens brev til komiteen. Men det er jo der problemet ligger. Man får ingen avtale som er langsiktig, forutsigbar, og som gjør at de – fra hele landet – som har behov for det, kan ta dette valget.

Dessverre må jeg si at Regjeringens håndtering av denne saken er beklagelig, og jeg må også si at jeg føler sterkt at det har en ideologisk vinkling siden dette gjelder en privat institusjon. Men det er en god privat institusjon, som har vist seg å hjelpe. Og så lenge man ikke i det offentlige kan vise til at her kommer man inn – får hjelp – men i stedet må stå i uker og måneder og vente på plass, så burde man i det minste tatt dette i bruk på en helt annen måte enn det man har vært villig til å gjøre i dag.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [18:56:03]: Saksordføreren var veldig opptatt av at dette dreide seg om å behandle enkeltmennesker. Det er jeg helt enig i. Det dreier seg om enkeltmennesker, og nettopp derfor, for å sikre et godt helsetilbud til alle, må vi ha en sterk offentlig helsetjeneste – der sykehusene i det vesentlige er eid og drevet av det offentlige. Denne kapasiteten må man også utnytte. Samtidig må det offentlige til enhver tid vurdere hvorvidt tilbudet som er, har god nok kvalitet og kapasitet, og benytte privat virksomhet og avtalespesialister der hvor det er behov for det for å supplere tilbudet ad hoc eller på fast basis.

Jeg ser ikke grunn til å gjennomføre en lovendring som ikke vil medføre en hensiktsmessig endring i rettstilstanden. Jeg er derfor enig i flertallets konklusjon, at representantforslaget vedlegges protokollen.

Spesialisthelsetjenesteloven regulerer de regionale helseforetakenes ansvar for spesialisthelsetjenesten. Herunder ligger ansvar for nødvendig helsehjelp til pasienter med spiseforstyrrelser og nødvendig helsehjelp til pasienter med rusmiddelmisbruk. Dette gjelder selv om begrepet «annen tverrfaglig spesialisert behandling» ikke er nevnt i loven. Det er på denne bakgrunn ikke nødvendig å endre spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a, idet de nevnte områdene allerede anses å være en del av spesialisthelsetjenesten.

Det er departementet som godkjenner sykehus med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-1. Forskriften om godkjenning av sykehus gjelder både for somatiske og psykiatriske sykehus. Sykehus er ikke definert i loven, men lovens forarbeider legger til grunn at sykehustjenester omfatter medisinsk undersøkelse og behandlingsvirksomhet som tilrettelegges slik at pasienten kan beholdes over natten der dette er ønskelig eller nødvendig av medisinske grunner.

Når departementet vurderer om godkjenning kan gis, legges det vekt på følgende:

• om samfunnsmessige eller faglige hensyn taler for at institusjonen skal godkjennes

• om institusjonen er omfattet av planer utarbeidet av regionale helseforetak

• om de tjenester som skal ytes, synes forsvarlige.

Det kreves en omfattende skjønnsmessig og helhetlig vurdering for å ta stilling til hvorvidt lovens intensjoner oppfylles. Når det etter dagens rettstilstand ikke anses aktuelt å godkjenne en virksomhet som et sykehus, ser jeg ingen grunn til å lempe på de nevnte kravene for å la virksomheten kunne bli en del av ordningen med fritt sykehusvalg. Det er uansett ikke tilstrekkelig å være en del av spesialisthelsetjenesten for å kunne omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg etter pasientrettighetsloven § 2-4. For å kunne omfattes av ordningen må private institusjoner ha avtaler med et regionalt helseforetak.

Forslaget vil derfor ikke bety noen praktisk endring for pasienter med spiseforstyrrelser innen regionen, og er etter min mening ikke egnet til å oppnå forslagsstillernes hensikt. De regionale helseforetakene har ansvar for spesialisthelsetjenestens utredning og behandling av de nevnte pasientgruppene. Den helsehjelpen som tilbys fra de offentlige sykehus- og poliklinikker og fra private sykehus etter avtale, er allerede gjenstand for fritt sykehusvalg. Når det gjelder denne pasientgruppen, er det viktig å understreke at de regionale helseforetakene har fått beskjed om å etablere et helsetilbud til denne type pasienter, og det er også gjort i alle de regionale helseforetakene.

Under enhver omstendighet er det med dagens lovverk ingen formelle hindringer for at de regionale helseforetakene velger å løse sine lovpålagte oppgaver gjennom avtale med private tjenesteytere, som f.eks. Capio Anoreksi Senter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [19:00:46]: Representanten Sonja Mandt omtalte disse forslagene som en uthuling av lover og forskrifter og sa at det ikke var veien å gå. Ja, det å endre loven er faktisk ikke en uthuling, slik jeg ser det. Det ville jo gjort arbeidet i denne sal ganske meningsløst hvis vi aldri skulle endre på noen lov, hvis man ønsker å oppnå noe med politikk.

Når statsråden nå sier at vi har god kapasitet i det offentlige helsevesen, og at vi må utnytte den, mener jeg at hun ikke har forstått det som er problemet, nemlig at disse pasientene har individuelle sykdomstegn, og at de ikke får det tilbudet i offentlig sektor som de ønsker. Når man så sier at dette ikke er veien å gå, og vi møter alle disse flotte ungdommene som kommer dit og ikke får det tilbudet, og de føler at de går til grunne, fortjener de et svar som gir håp. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvilket svar har hun til disse ungdommene som gir håp?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:01:49]: Jeg er opptatt av at denne pasientgruppen, disse unge menneskene, skal få den hjelpen de har behov for. Men jeg er også opptatt av at det offentlige helsevesen skal yte denne tjenesten. Og som sagt: Dersom det ikke er tilstrekkelig kapasitet, står det de regionale helseforetakene fritt å kjøpe tjenester.

Men i denne saken er det snakk om å gjøre en lovendring for å få en automatisk rett til fritt sykehusvalg. Det gjør man ikke uten videre ved en lovendring. Denne lovendringen, som jeg også prøvde å si, vil ikke i seg selv gjøre at Capio Anoreksi Senter ville bli godkjent for fritt sykehusvalg. Det ville fremdeles kreve at man hadde en avtale med et av de regionale helseforetakene. Da kunne helseforetaket og andre bruke det. Men i utgangspunktet, dersom de ikke har avtale, kan de ikke det.

Nå har jo denne institusjonen avtale med Helse SørØst i dag og kan brukes også av andre dersom de velger å kjøpe plasser der.

Bent Høie (H) [19:03:06]: Jeg kan love at Høyre ikke kommer til å gi seg i denne saken før det blir en løsning, og ønsker administrasjonspartiet lykke til med å forsvare systemet overfor jenter med spiseforstyrrelser.

Helse- og omsorgsdepartementet har i 2009 godkjent et privat sykehus som behandler personer med spiseforstyrrelser, nemlig Norsk Toppfotballs sykehus. Hva er begrunnelsen for at Helse- og omsorgsdepartementet godkjente Norsk Toppfotballs sykehus, men ikke Capio Anoreksi Senter som sykehus?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:03:44]: Det er alltid en individuell vurdering når man går inn og ser på om man skal godkjenne en institusjon som sykehus eller ikke. Her er det gjort en individuell vurdering av Norsk Topphelsesenter, som har en godkjenning som sykehus. Da den vurderingen ble gjort av Capio Anoreksi Senter, ble det av departementet ikke ansett som et sykehus.

Laila Dåvøy (KrF) [19:04:27]: Jeg har et spørsmål: Mener statsråden at det er tilstrekkelig kapasitet til å behandle unge mennesker med spiseforstyrrelser i det offentlige helsevesen i dag? Hvis det er tilstrekkelig kapasitet, hvilket jeg oppfattet at statsråden kanskje mener, så er spørsmålet: Hvorfor må man vente i uker og måneder for å få plass? Sågar er det faktisk en del unge mennesker som også får avslag på spesialavdelingene, til tross for at vi har et folkehelseinstitutt som sier at disse bør komme tidlig til behandling, ellers går det galt for mange av dem.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:05:06]: Det er klart at jeg er opptatt av denne pasientgruppen, og av at de skal få den nødvendige hjelp. Jeg går også ut fra at når Helse Sør-Øst har valgt å inngå en avtale med Capio Anoreksi Senter, er det fordi de har ansett det som nødvendig.

Det har også vært veldig klare beskjeder fra Helse- og omsorgsdepartementet til de regionale helseforetakene om at dette er et så viktig tilbud at det må man bygge ut i hele landet. Dette er også et tilbud som gis ved barne- og ungdomspsykiatriske sentre rundt i hele landet. Jeg er opptatt av at det skal være kapasitet. Det er helseforetakene, slik vi har innrettet deres virksomhet, som har ansvar for å sørge for denne pasientgruppen på beste måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Erna Solberg (H) [19:06:23]: Å operere en hofte, en tå eller til og med et hjerte er noe som til dels kan standardiseres. Det er stort sett avhengig av det biologiske, og de personlige forholdene kommer inn som tilleggsforstyrrelser for legene.

Når det gjelder psykiske og psykiatriske spørsmål, er det kanskje motsatt. Spiseforstyrrelse er en lidelse som vi ikke helt vet hvorfor oppstår. Men vi vet heller ikke hva det er som gjør at det går vekk. Det er fortsatt et område hvor vi trenger masse ny utprøving av metoder, mer kunnskap, andre måter å jobbe på. Det er et område hvor statsråden egentlig burde ha vært søkende etter bedre tilbud, istedenfor å være systemforsvarer for at det offentlige er det riktige, at uansett er det bedre at det offentlige bygger opp et tilbud, enn å prøve et tilbud som faktisk over tid har vist seg å være et godt tilbud for dem som har trengt hjelpen. Ja, det er et så godt tilbud at det er foreldre som har valgt å sette huset sitt i pant for at døtrene deres skal få fortsette å gå der, et så godt tilbud at det finnes offentlige poliklinikker som lar være å ansette psykolog for å bruke alle de pengene til å betale for et opplegg på denne institusjonen, mens andre altså ikke får et tilbud om psykolog i det området. De vet at hvis de hadde gått til helseforetaket, hadde personen blitt tvangsinnlagt og blitt tvangsfôret.

Det er relativt interessant å oppleve at statsråden har en systemtilnærming, ikke en mennesketilnærming i denne type spørsmål. Jeg synes man burde tenke annerledes. Jeg synes man burde sagt: Dette er et spennende, godt tiltak, og vi burde sett om dette var en tverrfaglig metode som ga et bedre tilbud. Egentlig burde statsråden applaudert i stedet for å stenge.

Å høre en statsråd si at på grunn av at den regelen passer ikke, og den regelen passer ikke, så vil ikke forslagsstillerne oppnå sine intensjoner med forslaget i dag – egentlig helt irrelevant. Hovedproblemet for forslagsstillerne er at vi sannsynligvis ikke får oppnå dette før vi skifter regjering, fordi denne regjeringen har bestemt seg for å være forsvarer av systemet, ikke av pasienter, i Norge. Regjeringen har bestemt seg for at den ikke vil prøve å se etter nye behandlingsmetoder for noe av det som er vanskeligst å behandle, nemlig psykiatriske/psykologiske lidelser som ingen har fasitsvaret på i dag.

Jeg vil anbefale statsråden å begynne på en helt annen måte – oppfatte seg som ombudsmann for de unge jentene, oppfatte seg slik at hun har fått det politiske tillitsvervet hun har, fordi hun skal hjelpe folk, og at hun faktisk må finne en løsning i saken i stedet for å finne alle grunner til ikke å gjøre noe.

Så min oppfordring er at statsråden bestemmer seg for at denne saken skal løses, for her har vi mye å lære. Det burde statsråden sagt noe om fra talerstolen, istedenfor å finne på alle mulige unnskyldninger for hvorfor systemet er viktigere enn mennesker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.