Per Roar Bredvold (FrP) [15:04:39]: Ca. 34 000 gårdsbruk står tomme i Norge i dag, mens undersøkelser viser at ca. 400 000 mennesker kunne være interessert i å overta disse og, ikke minst, bruke dem.

Som tidligere kommune- og fylkestingspolitiker – selv om det er en del år siden – var jeg ofte involvert i denne type saker, hvor det var en selger og en kjøper; en selger som av en eller flere årsaker ønsket å selge sin eiendom til en som kunne tenke seg å bo og videreutvikle denne eiendommen. De ble enige om pris, overtakelsestidspunkt, hva som skulle være inkludert i handelen, eventuelt at selger skulle få bo der en stund, eller få andre rettigheter i en viss periode – dvs. at alt var ordnet mellom selger og kjøper. Ofte var papirene skrevet av f.eks. en advokat, slik at alt var ordnet og gjennomtenkt. Så kom saken til kommunen for politisk behandling med en tilrådning fra rådmannen og ofte med et avslag, eller et delvis avslag, fordi f.eks. prisen var for høy i forhold til gårdens avkastning eller at noe av eiendommen skulle selges som tilleggsjord til en eller flere naboer. Dette førte ofte til et politisk flertall for rådmannens innstilling, og det resulterte i at det ikke ble noen handel, fordi selger ikke ønsket å selge gården til en for lav sum. Tross alt var dette et livsverk som noen ganger flere generasjoner hadde bygd opp. Det kunne også være at handelen ikke ble noe av fordi kjøper ønsket å kjøpe hele gården og ikke bare en del av den, eller det kunne være for kort tid for kjøper til å flytte til eiendommen. Dermed endte det ofte med at selger, dvs. eier, beholdt gården, forpaktet bort jorden og hadde avvirkning i skogen når det var ønskelig. Men det som er ille, er at bygningsmassen, både bolighus og driftsbygninger, bare sporadisk ble brukt, og forfallet begynte. Det samme kan sies om kulturlandskapet både i og rundt tunet, med spredning til hele eiendommen.

Dermed starter forgubbingen av distriktene våre. Ingen nye overtar. Årene går, og ved dødsboet en del år senere er forfallet kommet for langt. Ingen ønsker å overta en falleferdig eiendom, og gården selges som tilleggsjord til naboen.

I Rendalen kommune i Hedmark fylke er gjennomsnittsalderen 48 år, mens den på Jæren er 35 år. Dette sier noe om at skal man ha vekst, må et regel- og lovverk følge med i tiden. Skal man ha jobber ikke bare til noen få bønder, men også til elektrikere, snekkere, folk i butikker, helsepersonell, folk i velforening og idrettslag, må vi si ja, altså ha en ja-mentalitet, selv om noen av dem som overtar et gårdsbruk, ikke bor der hele tiden eller ikke bare driver med det gården har produsert i alle år.

Mange leste sikkert i Bondebladet for en stund siden om han som fikk 3 000 kr i bot hver dag for at han drev med lafting inne på låven. Slik jeg forsto det, var dette en god nok levevei for ham, men myndighetene sa nei. Dessverre er ikke han den eneste som får nei, når man ønsker å utvide inntektene.

Et annet eksempel er fra min kommune. En småbruker ønsket å legge ut en liten del av eiendommen til sju hyttetomter. Han hadde potensielle kjøpere, og han fikk lov av kommunen, men bare til fem tomter. Da ble det ikke noe av, for inntekten hans ved å selge disse tomtene lå i tomt nr. 6 og tomt nr. 7. De andre dekket utgiftene til opparbeidelse og salgsomkostninger.

Jeg kan ramse opp mange situasjoner der folk ønsker å kjøpe tomme gårdsbruk, men de ønsker til en viss grad å bruke dem på en litt annen måte enn tidligere. Det ville skapt den veksten som distriktene trenger. Det ville skapt livskvalitet, og ikke minst ville det skapt lys i vinduene. Det ville også skapt optimisme hos dem som allerede bor der. Det er ofte slik at hvis naboen pusser opp, bygger noe nytt, smitter det. Kanskje gjør man ikke like mye, men noe vil man gjøre. Dette ville igjen ha skapt en verdiøkning som både eier og hans etterkommere ville hatt nytte av, og ikke minst samfunnet generelt. Det ville også gjort mye for turistene, og det vi ønsker å vise dem. Ingen vil vel være stolt av å vise fram et område eller en bygd der mange av de 34 000 tomme gårdsbrukene står.

I tillegg til de 34 000 tomme gårdsbrukene har vi en sørgelig utvikling når det gjelder antall gårdsbruk som blir drevet. I den siste fireårsperioden, mens Senterpartiet har hatt landbruks- og matministeren, og vi har hatt den samme regjering som nå, har det blitt 4 419 færre gårdsbruk. Jeg tror det har en klar sammenheng med de tomme gårdsbrukene. Når det ikke lønner seg å pusse opp bygninger og eiendommer fordi det bl.a. er makspriser ved salg, gir man opp, eller i beste fall, holder det på samme nivå.

Enkelte motstandere – og kanskje også det store flertallet – hevder at med Fremskrittspartiets politikk ville mange av disse gårdsbrukene bli kjøpt opp av rike folk og bare bli benyttet til feriesteder. Ja, det er kanskje riktig at noen av dem ville ha blitt det, men det ville blitt lys i vinduene i deler av året, bygningene ville blitt tatt vare på, pusset opp og utvidet. Det ville skapt arbeid og positive ringvirkninger, og jorda ville blitt leid bort til naboen, slik at han hadde fått styrket sitt bruk – en vinn-vinn-situasjon for alle. Servicetilbudet i bygda ville ha blomstret, og det ville alle ha tjent på.

Det er sagt av nåværende og tidligere regjeringer at landbruket skal være ryggraden i bosetningen ute i distriktene. Slik var det kanskje før, men den ryggraden er i dag svært skrøpelig og tåler lite. Jeg tror at det gryende bondeopprøret vi ser i dag, ikke bare er politisk bråk foran et jordbruksoppgjør, men noe mer alvorlig.

For å redde distriktene og landbruket må man tenke nytt. Lover, regler, arealplaner, reguleringsplaner m.m. må forandres til dagens nivå, og ikke minst må man se framover. Dagens eier av en gård, uansett om det er et lite småbruk eller en storgård, må få råderetten tilbake. Disposisjonsretten må over til eier. Det er ingen som frivillig ønsker å gi fra seg gården for en latterlig liten sum, når den har en helt annen verdi. Da sitter eieren på den til det blir forandringer, og håper at det blir i hans tid.

Optimismen i landbruket må tilbake. Antall dekar god matjord må styrkes, slik det ble i de to siste årene med borgerlig styre, før Stoltenberg-regjeringen overtok. De siste fire årene har vi mistet ca. 141 000 dekar.

Den som ikke skjønner at noe må gjøres med dagens landbrukspolitikk, lover, regler og reguleringer på alle måter, vil, slik jeg oppfatter det, være med på å rasere distriktene i et raskt tempo. Nytenkning må til, slik at optimismen og livskvaliteten kommer tilbake. Det er viktigere med bolyst enn med den botvangen vi har i dag.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:13:11]: Cirka en femtedel av bolighusene på norske gårdsbruk brukes ikke til bolig. Noen står tomme, andre hus brukes som hytter eller fritidsboliger. Diskusjonen om hvordan de tomme gårdsbrukene i Norge bør tas i bruk, er en viktig debatt. Den handler om mer enn grunneiers disposisjonsrett, nemlig om hvordan en skal opprettholde og skape levende bygder. Det har betydning for utvikling både i by og land, og det forutsetter kontinuerlig innsats fra ulike aktører. Jeg takker derfor for interpellasjonen som gir mulighet for å rette oppmerksomheten mot dette spørsmålet.

Det er heldigvis slik at mange i dag ønsker å ta del i bygdenes tradisjoner og livsmiljø. Undersøkelser viser at nær 400 000 personer kan tenke seg å kjøpe et småbruk. Mange vil kjøpe en gård for å bo der, mens andre vil bruke den som hytte eller fritidsbolig. Mange ønsker noe mer eller noe annet enn det dagens marked jevnt over kan tilby. De vil ha det vi kan kalle en livsstilseiendom, som er mer enn en tomt, men mindre enn et gårdsbruk. De vil ha en blomstereng og en vedteig. Holdninger som dette bør vektlegges når politikken skal utformes, og det krever at den politiske tenkningen nyanseres.

Vi vet at størrelsen og avkastningsmulighetene på landbrukseiendommer varierer, og at mindre eiendommer kan egne seg for slike livsstilsønsker. For mer ressurssterke landbrukseiendommer er grunnlaget for landbruksproduksjon mer avgjørende. For slike eiendommer opplever jeg at det er bred aksept for at eieren må underlegges visse reguleringer og plikter. Slike eiendommer, som ofte har rett til offentlige overføringer, som er avhengig av drift, må forvaltes på en slik måte at det ytes noe tilbake til lokalsamfunnet i form av matproduksjon, næringsutvikling, kulturlandskap, bosetting og levende bygder.

Jeg deler ikke representanten Bredvolds kullsviertro på at lovgivningen er årsaken til at gårdsbruk ikke blir bebodd. Jeg tror tvert om at dersom reguleringene skulle bli fjernet, legges det til rette for at mange flere gårdsbruk enn i dag vil bli tatt i bruk som fritidseiendom, og kun som fritidseiendom. Det kan etter min mening være mange årsaker til at eiendommer står tomme. Dels er det vanetenkning – eierne ser ikke mulighetene for salg, og potensielle kjøpere tror ikke det er mulig å få kjøpt. Dels er det familiære, slektskapsmessige, forhold, utsatt arveoppgjør f.eks., dels tror jeg det er manglende tilrettelegging og planlegging. Kommunene ser ikke og utvikler ikke det potensialet mange mindre eiendommer har i et livsstilsmarked. Jeg tror at mye kan gjøres med mer oppmerksomhet og informasjon om dette spørsmålet.

Det politiske målet må være å legge til rette for at ressursene de tomme boligene representerer, blir utnyttet for å sikre bosetting i sårbare lokalsamfunn. Etter min mening handler dette om flere ting: Hvis eieren ikke selv bruker gården til bolig eller næring, bør vi stimulere til å få gården eller boligen på salg. I tillegg må de som ønsker å bo i huset, få reell mulighet til å kjøpe, de må ikke konkurrere på pris med eiere som vil bruke eiendommen til rene fritidsformål. Skal bosettingen sikres på sikt, må det dessuten finnes eller skapes arbeidsplasser for dem som skal bo i husene.

I 2008 ble det omsatt ca. 2 300 eiendommer med mer enn 5 dekar jordbruksareal eller 25 dekar skog. Omtrent halvparten av disse eiendommene var under de någjeldende grensene for boplikt og priskontroll. Omsetningstallene viser at det innenfor gjeldende regelverk både er tilgang på livsstilseiendommer og på eiendommer for landbruksdrift. Det er en viktig oppgave å ta denne muligheten i bruk på en mer målrettet måte.

Resultater kan bare oppnås ved felles innsats fra både lokalsamfunn og storsamfunn, og innsatsen må bygge på et mangfold av virkemidler. Virkningene av innsatsen må ses i et langsiktig perspektiv. Mange kommuner og fylker gjør i dag en solid innsats. Vi må være opptatt av praktiske løsninger som legger til rette for at arbeidet de gjør, kan lykkes.

Flere regioner og kommuner har satt i gang et målrettet prosjektarbeid for at fraflyttede bruk får fast bosetting. Jeg har særlig merket meg at noen prosjekter har satset på det som kan kalles «bygdelivsmeglere» – personer og nettsteder som aktivt oppsøker passive eiere med ubebodde gårdsbruk, og som formidler kontakt med personer som ønsker å kjøpe gårder. I praksis har dette vist seg å være en fruktbar tilnærming. Landbruks- og matdepartementet har gitt støtte til flere slike prosjekter. Et eksempel er prosjektet «Lys i alle glas», som er et samarbeidsprosjekt mellom kommuner i Buskerud. Prosjektet har en bred politisk forankring, bl.a. i fylkestinget. Målet for prosjektet var å få til bosetting på 100 flere bruk i løpet av fem år regnet fra 2007. Etter tre år, ved inngangen til 2010, var 40 bruk solgt og 19 utleid til bolig, og de hadde 150 interessenter som ønsket å overta. Dette viser at det nytter å gjøre en målrettet innsats.

Som sagt, dette nytter fordi innsatsen er målrettet. Jeg mener det bør satses på denne typen tiltak i større omfang enn det som gjøres i dag. Sammen med målrettet bruk av dagens lovgivning kan dette føre til at de som ønsker det, kan skaffe seg en bolig å bo i uten å bli utkonkurrert av folk som ønsker å kjøpe seg en hytte.

Per Roar Bredvold (FrP) [15:19:21]: Jeg takker statsråden for innlegget, og jeg hører at statsråden har samme mål som vi sikkert har alle sammen, at flest mulig av de 34 000 gårdsbruk vi har som står tomme, skal bli bebodd. Hvis man tar et lite regnestykke: La oss si at alle disse blir solgt – det gjør de selvfølgelig ikke, men la oss si det – og det flytter tre personer til hvert av disse gårdsbrukene, er det altså 100 000 mennesker som flytter fra et senter ut i distriktene. Det er ganske mange mennesker, og det er klart at dette vil skape livskvalitet, ikke bare for dem som flytter ut, men også for dem som allerede er der.

Jeg kjenner til en del av disse tiltakene, og det er mange kommuner også, i hvert fall relativt mange, som prøver å få utenlandske innbyggere. Blant annet er det mange som reiser til Nederland, til messer der, og får nederlendere hit, og f.eks. i min hjemkommune har det vært positivt. Men det monner så lite, og da må vi kanskje ha målrettede tiltak, som statsråden sier. Jeg har egentlig ikke sett så mye av de målrettede tiltakene.

Så sa statsråden at en bør «stimulere» til salg. Når en statsråd fra Senterpartiet og en sosialistisk regjering sier at en bør stimulere til salg, skurrer det litt i hodet mitt: Hva betyr ordet «stimulere»? Er det med litt tvang, eller er det andre ting som skal til? Det håper jeg statsråden kommer tilbake til, hva statsråden og Regjeringen legger i ordet «stimulere».

Ellers må det bli enklere, som jeg nevnte, å drive attåtnæring på et gårdsbruk. Jeg nevnte eksemplet med han som drev med lafting. Det fikk han ikke lov til, 3 000 kr i bot hver eneste dag, og det sier seg selv at da gjør myndighetene det vanskelig for folk som ønsker å bosette seg på en gård og drive med annen type næring eventuelt i tillegg til den næringen som har vært der før. Så jeg vil også gjerne høre litt mer – hvis statsråden vil si noe mer om det – om hvordan statsråden vil bidra til at det blir smidigere å drive med annet enn melkeproduksjon, kornproduksjon eller grasproduksjon, f.eks. lafting osv.

Et annet eksempel kan jo være at man satser mer på gårdsturisme. Gårdsturisme er i skuddet, men da kan ikke bygdene vi viser fram, ha 34 000 gårdsbruk som står tomme. Jeg tror også det er viktig at vi er med på dette alle sammen, for, som jeg sier, hvis naboen gjør et eller annet positivt, bygger på, maler, dyrker, så sprer det optimisme, og de andre vil også være med på dette. Så jeg tror at det er mye vi kan være med og bidra til her alle sammen, men det må være frivillig, og ikke med tvang og de reguleringer som forefinnes i dag.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:22:37]: Jeg tror at målsettingen til representanten Bredvold om mer aktivitet i bygdene – utnyttelse av ressurser som finnes der – har vi felles. Men det er vel en del forskjell i holdningen når det gjelder hvordan en skal få gjennomført målene. Og i stor grad snakker Fremskrittspartiets representanter – også representanten Bredvold – om at de vil erstatte fellesskapsløsninger med individets frihet til selv å bestemme – altså at en skal ta bort lover og regler, at en skal avregulere og «slippe bonden fri», som er et slagord som Fremskrittspartiet noen ganger bruker.

Etter mitt syn er valgfrihet, for å bruke det begrepet, et verdifullt utgangspunkt. Men det er ikke nok. Samfunnshensyn er viktig når det skal tas stilling til hvordan eiendomsressursene i dette landet skal utnyttes. Dette er et hensyn som en ikke kan forvente at eierne tar selv. Eiendomslovgivningen, som ble nevnt i det første innlegget til representanten Bredvold, gjør det mulig å foreta avvveininger der både eierens interesser og samfunnshensyn har en sentral plass. Og jeg mener det lovverket vi har i dag, ivaretar denne balansegangen på en god måte.

Samtidig vil jeg understreke at det er en kontinuerlig prosess å sikre at lovverket er tilpasset vår tids utfordringer. Senest i fjor vedtok Stortinget omfattende endringer i lovgivningen – bl.a. slik at færre eiendommer ble omfattet av konsesjonsplikt, boplikt og odelsrett. Reglene om boplikt ble dessuten forenklet slik at de er blitt bedre redskap for kommunene i arbeidet for å sikre bosetting på gårdsbruk. Endringene ble vedtatt med støtte i et stort flertall i Stortinget.

I tillegg til dette sendte jeg for ca. en måned siden ut et nytt rundskriv med endringer i priskontrollen etter konsesjonsloven. Jeg har besluttet at priskontroll skal unnlates dersom kjøpesummen for bebygd landbrukseiendom er under 1 500 000 kr. Den nedre grensen for når det skal gjennomføres priskontroll, er dermed økt til det dobbelte. Det innebærer at mindre eiendommer, hvor boligfunksjonen er mer framtredende enn næringsaspektet, kan bli prissatt nærmere markedsverdi. Dette legger til rette for at flere små eiendommer kan komme på salg. Det bygger altså videre på en tankegang om at noen eiendommer kan tilbys i et større marked der også ønsket om en livsstilseiendom kan ivaretas – mens andre eiendommer med større ressursgrunnlag forbeholdes dem som vil ha yrket sitt – og aktiviteten – i landbruket.

Endringene bygger ikke på lettvinte løsninger hvor hensynet til fellesskapet er fraværende. De kan imidlertid etter min mening, sammen med en bevisst bruk av reglene i kommunene og aktiv lokal bygdelivsmeglerinnsats, bidra til at tomme gårdsbruk igjen blir bebodd. Jeg har tillit til at kommunene er klar over dette, og at det må arbeides målrettet over tid for å oppnå slike resultater.

Ingrid Heggø (A) [15:25:56]: Eg vil innleiingsvis gje ros for at det er reist ein interpellasjon om tomme gardsbruk. Men eg vil hevda at denne debatten hittil viser veldig godt skilnaden mellom Framstegspartiets lettvinne løysing, der det er einsidig fokus på retten til grunneigaren, og Regjeringas heilskapstilnærming, til beste for fellesskapet.

Framstegspartiet vil erstatta fellesskapets og storsamfunnets verdiar med individets rett til sjølv å bestemma ut frå kva som gir best gevinst for den enkelte. Representanten Bredvold og Framstegspartiet kjem etter mitt syn med feil medisin i nedleggings- og fråflyttingsdebatten.

Eigedomslovgjevinga i landbruket gjer det mogleg å gjera avvegingar der både eigarane sine interesser og samfunnsomsyn har ein sentral plass. Dette handlar om meir enn grunneigarens disposisjonsrett – nemleg om å halda ved like og skapa levande bygder.

Det store spørsmålet vert: Korleis vil vi eigentleg at landet vårt skal sjå ut?

Arbeidarpartiet er samd med landbruksministeren i at det politiske målet må vera å leggja til rette for å utnytta og sikra busetjing. Her representerer dei tomme bustadene ein uutnytta ressurs. Når eigaren sjølv ikkje brukar garden til næring og bustad, så er eg med på at vi bør stimulera til sal.

Så vil eg gje representanten Bredvold rett i at det nok har vore retta for lite fokus nettopp mot dei små landbrukseigedommane. Er garden av ein viss storleik, kan vi ikkje setja oss i den situasjonen at garden går til fritidseigedom og vert lagd brakk, når nokon vil overta og driva han.

Skal vi ha levande bygder, matproduksjon, aktive gardsbruk og kulturlandskapspleie, må vi ha dyr på beite. Berre slik kan vi òg i framtida ha opne landskap utan at det gror igjen med skog. Det er opne landskap med levande bygder turistane vil sjå og oppleva i Noreg.

Eg greier ikkje dy meg for å dra fram eit anna aspekt som er avgjerande for å behalda bønder som vil driva gardsbruka også i framtida: Det er at bøndene må ha ei avkastning – ei inntekt – å leva av. I tillegg veit vi at jordas befolkning aukar i framtida, og då må det vera heilt feil medisin å føra ein politikk som gjer at matjord vert lagd brakk.

Landbruksministeren tok opp livsstilseigedom som eit omgrep – litt meir enn ei tomt, men mindre enn eit gardsbruk. Eg ser fram til den vidare diskusjonen om dette i landbruksmeldingane, for bygdene har mykje å tilby som appellerer til mange.

Regjeringa har gjort endringar. Seinast i fjor gjorde vi lovendringar slik at færre eigedommar vert omfatta av konsesjonsplikt, buplikt og odelsrett. Landbruksministeren har foreslått at ein doblar den nedre grensa for når ein skal gjennomføra priskontroll. For mindre eigedommar der bustadfunksjonen betyr meir enn næringsaspektet, vil det verta ei prisfastsetjing nærare marknadsverdien. Men eg meiner bestemt det er rett at vi framleis skal frita eigedommar med større ressursgrunnlag for marknadsprising, og gje dei som vil ha yrket sitt i landbruket, forrang til desse eigedommane.

I motsetning til Framstegspartiet har eg tiltru til at lokalpolitikarane tek avgjersler som er til beste for bygda.

Det finst titusenvis av eigedommar som ikkje er omfatta av lovverket i dag. Viss representanten Bredvold har rett i at fjerning av reguleringane er det som skal til, så ville desse småbruka ha gått unna som varmt kveitebrød.

I mitt fylke er det mange generasjonsskifte i emning. Mange bruk treng òg store investeringar for å stetta nye krav til f.eks. lausdrift. Viss dei unge som skal overta, òg skal konkurrera på pris med eigarar som berre skal bruka eigedommen til fritidsformål, vert det ikkje mange att som har økonomiske musklar til å fortsetja med gardsdrift. Og kva med pressområda, der svært mange landbrukseigedommar vil ha ein alternativ verdi i marknaden langt utover det som faktisk er avkastinga på garden?

Vi må ha stabile og aktive næringsutøvarar i landbruket, og då må det vera inntektsmoglegheiter og sosiale forhold som gjer både heiltids- og deltidsstillingar i landbruket mogleg. Då er eg samd i at både buplikt og priskontroll er gode verkemiddel som vi må byggja vidare på.

Til slutt vil eg seia: Eg har hatt ganske mange rådslag rundt omkring med bønder, både små og store bønder. Eg har ikkje høyrt eit rop frå næringa og bøndene sjølve om å sleppa fri, slik som Framstegspartiet framstiller det.

Torgeir Trældal (FrP) [15:31:00]: Fremskrittspartiet ønsker en landbrukspolitikk der man går fra politisk styring og over til å anse bonden som en selvstendig næringsdrivende på lik linje med andre småbedriftsledere og småbedriftseiere i Norge. Bondens oppgave er å produsere god, sunn og trygg mat og ikke stå med lua i handa overfor byråkratene i departementet. Fremskrittspartiet vil legge til rette for matproduksjon og ikke for en slags ordning med samfunnsgartnere.

Norske bønder må få et enklere regelverk å forholde seg til og i større grad frigjøres fra offentlig styring. Arbeidet med å forenkle og modernisere jordbruket har stoppet helt opp med den rød-grønne regjeringen. Fremskrittspartiet mener at det er på tide at regjeringen Stoltenberg viser handlekraft og gir bøndene mulighet til selv å bestemme hvordan de vil drive sin egen virksomhet.

Det må være et paradoks at siden år 2000 er det blitt over 20 000 færre bønder i Norge, samtidig som produksjonen har økt. Det må også være et paradoks at det er med Senterpartiet i regjering at avvikling av norsk landbruk når nye høyder, med nesten 5 000 nedleggelser på få år.

Fremskrittspartiet beskyldes for å være den største trusselen mot norsk landbruk – som vi også har hørt i innleggene her tidligere – men vi ser i praksis at den rød-grønne regjeringen, med Senterpartiet i spissen, nærmest har startet en avvikling og nedleggelse av norske bønder over hele landet.

Fremskrittspartiet er opptatt av at det må være en gjennomgang og endring av bl.a. jordloven. I dag er det kun på papiret at bonden selv får bestemme over egen jord, for alle bønder har fått merke at i praksis er det byråkratene hos landbruksmyndighetene som bestemmer hvordan jorda skal benyttes, og ikke bonden selv.

Fremskrittspartiet vil gjeninnføre full eiendoms- og produksjonsfrihet for matprodusenter. Behovet for dagens system med støtteordninger vil da gradvis reduseres, og vi vil også innføre en kompensasjonsordning som i en periode støtter dem som på en negativ måte blir vesentlig berørt av endringene i landbrukspolitikken. Vi mener det må gis omstillingstiltak for dem som ønsker å få fram nye næringer i landbruket og markedsrette sin produksjon.

Med Fremskrittspartiet i regjering ville norske bønder fått en betydelig skatte- og avgiftslette. Fremskrittspartiet vil ha en ny landbrukspolitikk som kan legge grunnlag for en robust norsk matproduksjon over hele landet, som offensivt kan møte den internasjonale konkurransen som stadig kommer nærmere, og utnytte eksportmuligheter ved en friere matvarehandel.

Fremskrittspartiet mener det sosialistiske landbrukspolitiske styringssystemet er et hinder for å utvikle matproduksjon i retning av forbrukerhensyn og bort fra byråkratiske begrensninger.

Fremskrittspartiet er skuffet over at de øvrige partier på Stortinget ikke tar et oppgjør med en landbrukspolitikk som har sviktet i forhold til målsettingene om bosetting, sysselsetting og inntektsnivå.

Jordbruksnæringen har vært gjennom store omveltninger de siste 20 årene, og antallet produksjonsenheter er halvert. Til tross for en negativ utvikling med lave inntekter og nedleggelser har man fortsatt politikken med produksjonsreguleringer og begrenset eiendomsrett.

Fremskrittspartiet mener det haster med å innføre en ny landbrukspolitikk gjennom en entreprenørskapsmodell, der den private eiendomsretten og næringsfrihet er sentralt. Vi mener det er viktig å skille nærings- og distriktspolitikk og å sørge for å gi bonden næringsfriheten tilbake gjennom en fullverdig eiendomsrett og rett til å styre sin egen produksjon.

Konkurranse er den viktigste forutsetning for et godt entreprenørmiljø, og derfor må de etablerte ordningene som hindrer dette, avvikles snarest. Der har vi vært og sett til New Zealand, der det virkelig går så det suser, fordi de har deregulert det som er å deregulere av regler, de lar næringen styre og lar også markedet være med og styre.

Fremskrittspartiet vil gi bonden næringsfrihet og myke opp de rigide produksjons- og markedsreguleringene som begrenser konkurransen i dag, og som hindrer produsenten fra å utvikle produksjonen. Vi mener fri etablering i alle produksjoner må gjenopprettes, og vil kun beholde produksjonsbegrensninger som sikrer miljøet og et godt dyrevern.

Vi foreslår en nedtrapping av næringssubsidiene og viser til at større næringsfrihet vil gi bedre inntektsmuligheter for matprodusentene enn det passive støtteordninger gir grunnlag for. Som eneste parti har vi i budsjettet lagt fram forslag om å legge 1,5 milliarder kr i omstillingsstøtte for landbruket, som skal bidra til omstilling og innovasjon. Det er på tide at norsk landbruk får lov å være innovativ.

Fremskrittspartiet mener at jordbruksnæringen må finne sin plass blant vanlige produksjoner som søker et marked i friest mulig konkurranse. Vår politikk legger til rette for moderne rammebetingelser som vil skape nye muligheter for matproduksjon over hele landet.

De som har fulgt med i utviklingen i landbruket i den siste tiden, har registrert at flere og flere bønder, sammen med stortingsrepresentant Lundteigen, nå går offentlig ut og kritiserer Regjeringens landbrukspolitikk, og det må vel si nok for ministeren.

Landbruksnæringen er på grunn av sine rammebetingelser preget av tilbakegang og pessimisme. Bøndene er misfornøyd med lave inntektsmuligheter og liten næringsfrihet, og forbrukerne er misfornøyd med Europas høyeste matvarepriser.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [15:36:37]: Interpellanten Bredvold tar opp til debatt en svært alvorlig og viktig sak – i realiteten en stor verkebyll for Distrikts-Norge, som nå opplever av boplikten kveler bygdene. Interpellanten viser til Statistisk sentralbyrå, som kan fortelle at fra 2008 sto 34 000 landbrukseiendommer tomme. Meg bekjent – og ifølge Statistisk sentralbyrå fra 2009 – står det allerede i dag langt flere landbrukseiendommer ubebodde som direkte følge av et lite fleksibelt regelverk.

Saken er den at det haster med å ta nødvendige grep for å gjøre lovverket mer fleksibelt, slik at det blir lettere å drive gårdsdrift eller å bo på en landbrukseiendom. Det gjøres ikke ved å stramme til regelverket og nekte folk å bygge kårhus der det ikke er husdyrhold. Den typen landbruks- og bygdepolitikk har vist seg å føre til avfolkning.

Høyre har gjentatte ganger fremmet forslag i Stortinget og vist til at norsk landbruk trenger armslag og bolyst framfor detaljregulering og overstyring. Vi mener dagens regelverk med lave priser og Regjeringens skjerping av boplikten virker kvelende på Bygde-Norge, som opplever økende fraflytting med det resultat at bolighus blir stående tomme og forfalle istedenfor å bli lagt ut på markedet for salg.

Når nesten 35 000 eiendommer står tomme, er det alvorlig for Bygde-Norge. Det viser at det er på høy tid å gjøre noe med bopliktsspøkelset, som griper tungt inn i den enkeltes eiendomsrett, samtidig som den er et sterkt inngrep i den enkeltes rett til å bestemme hvor man vil bo. Det er faktisk god distriktspolitikk å oppheve boplikten.

Jeg har med glede merket meg at landbruks- og matministeren har hevet grensen til det dobbelte for når det kreves prisvurdering ved salg av landbrukseiendom, og at maksimal boverdi tredobles. Jeg registrerer også at statsråd Brekk uttalte følgende:

«Endringene bidrar til at vi får et enklere regelverk for prisvurdering. Jeg vet også at mange nordmenn har en drøm om å få kjøpe seg et bruk. Håpet er at disse endringene skal gjøre det mulig å øke omsetningen av landbrukseiendommer, slik at flere kan få realisert denne drømmen.»

Dette er viktig, og det er et steg i riktig retning som vi i Høyre har kjempet for lenge. Men ser vi på Landbruks- og matdepartementets egen argumentasjon og tar den på alvor, burde de oppheve hele priskontrollen fordi den demper omsetning. Vi ser dessverre at virkemidlene fra Regjeringen langt ifra er gode nok, og at stadig flere landbrukseiendommer blir stående tomme og til forfall.

Ser vi hele landet under ett, står faktisk 21,8 pst. av de drøyt 175 000 eiendommene uten bosetting, dette ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå fra 1. januar 2009. Det tilsier ut ifra mitt regnestykke at ca. 38 000 boliger står tomme, og det utgjør 4 000 flere enn i 2008.

Man skal ikke langt utenfor bykjernen før boplikt oppleves som blodig alvor. Til tross for denne situasjonen ser vi at Regjeringen med Senterpartiet i førersetet stikker hodet i sanden og framholder skjerping av boplikten og en stram priskontroll.

Høyres representant Svein Flåtten fremmet 3. desember 2009 et skriftlig spørsmål til statsråden vedrørende en sak der fylkesmannen i Vest-Agder fattet vedtak om å nekte fradeling av kårboligen i Eigersund kommune, der eierens eldste sønn ønsket å overta gården, og datteren ønsket å overta kårhuset. En slik løsning ville gitt flere av eierens etterkommere mulighet til å overta eiendommene og bosette seg på gården. Det var ikke drift på bruket, og jorden var leid ut til et bruk som ligger ca. 1 mil fra gården. Til orientering har andre kårhus i samme område som ligger betydelig nærmere gårdstunet enn dette, tidligere blitt fradelt – da riktignok før brevet fra tidligere statsråd fra Senterpartiet kom om en innskjerpet praksis i slike saker.

I sitt svar på spørsmålet fra representanten Flåtten sa statsråd Brekk følgende:

«Jeg er enig med representanten Flåtten i at dagens praksis med hensyn til fradeling av kårboliger kan gi urimelig utslag. Jeg er derfor innstilt på å se nærmere på dette i tilknytning til arbeidet med gjennomgangen av delingsforbudet.»

Jeg har et spørsmål til statsråden som jeg håper han vil besvare: Vil statsråden holde løftet som ble gitt om å se nærmere på dette? Når vil det i så fall skje? I hvilken form vil denne viktige saken, som har så stor betydning for alle dem som skal leve og bo i Distrikts-Norge, komme til Stortinget?

Alf Egil Holmelid (SV) [15:42:19]: Det er ei viktig problemstilling som representanten frå Framstegspartiet tek opp, men vi er nok usamde om konklusjonen. Eg sende interpellasjonen til nokre venner av meg som er bønder. Det var lite støtte til dei konkrete forslaga frå representanten Bredvold blant mine bondevenner.

Regjeringa er oppteken av å føre ein politikk som i størst mogleg grad sikrar drift av dyrka jord. Vi har nettopp behandla ei stortingsmelding om klimapolitikk og landbruk. Her var mattryggleik eit viktig element, og i det perspektivet er det viktig å halde dyrka mark i hevd. For SV er det viktig å ta vare på og vidareutvikle eit allsidig landbruk som utnyttar viktige ressursar som beite og grovfôr.

Eg har hatt kontakt med folk som arbeider med omsetning av gardsbruk. Dei peikar på at det gjerne er unge folk som ønskjer å kjøpe landbrukseigedomar, og dei har ofte lita kjøpekraft. Frislepp av pris og fjerning av buplikt, slik interpellanten ønskjer, vil føre til auka pris. Det vil vere ein fordel for kjøpesterke folk som ønskjer å skaffe seg ein fritidseigedom. Men denne kjøpesterke gruppa vil fortrengje mindre kjøpesterke grupper som ønskjer å investere i driftsbygning og buskap, vidareføre landbruksproduksjonen, utnytte beitelandet og halde jorda i hevd.

Vi som har vakse opp på ein gard, veit at gardsbruk er livsverket til mange tidlegare generasjonar. Dette skaper ofte sterke bindingar til garden, og det er naturleg nok med på å avgrense omsetning av gardsbruk. Fjerning av prisregulering og oppheving av buplikt vil i liten grad endre på dette, berre fortrengje unge som genuint ønskjer å drive landbruk.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Natur og Ungdom og Norsk Bygdeungdomslag har etablert prosjektet «Slipp oss til – ungdom inn i landbruket». Der arbeider ein konkret med å få ungdom inn i landbruket. Prosjektet samarbeider med fleire kommunar for å auke tilgangen på landbrukseigedomar til folk som er genuint interesserte i å drive bruket, og heilt eller delvis vil gjere bruket til eit levebrød. I ein del kommunar er det arbeidd godt med slike prosjekt. Det har skapt større omsetning av bruk, og det er skapt levekraftige bygder ikkje berre med folk som bur der i periodar, men med folk som genuint driv med å halde jorda i hevd.

Det er dette som er vegen å gå, ikkje å la fri pris fortrengje dei som ønskjer å byggje seg ei framtid og skaffe seg eit levebrød på aktiv gardsdrift. Vi treng dei som vil drive aktivt landbruk, og vi skal følgje opp dei intensjonane vi var samde om då vi behandla stortingsmeldinga om klima og landbruk.

Irene Lange Nordahl (Sp) [15:45:36]: Jeg vil takke interpellanten for denne muligheten til å få fram forskjellene mellom de ulike partienes politikk for landbruket og for distriktene.

Jeg vil også takke statsråden for et godt og utfyllende svar.

Jeg må si at jeg synes det er rørende at Fremskrittspartiet bekymrer seg over tomme gårdsbruk, når partiet samtidig ville redusere jordbruksavtalen med 7,5 milliarder kr i 2010. Dette tilsvarer et kutt i vederlaget til arbeid og egenkapital i jordbruket med om lag 70 pst. eller 129 000 kr pr. årsverk i 2010 – noe som særlig ville rammet unge brukere og de som har satset på næringen med nyinvesteringer de siste årene.

Kuttforslagene i støtte, kombinert med de andre forslagene, ville etter en konkursbølge sentralisere landbruket i Norge rundt de største byene, mens det ikke ville være mulig å opprettholde noe landbruk i resten av landet. Det hjelper heller ikke med omstillingsstøtte, som Fremskrittspartiet foreslår, dersom grunnlaget for landbruket er borte.

Jeg synes det er merkelig at Fremskrittspartiet snakker om å styrke grunneiers disposisjonsrett, når de samtidig vil avvikle landbruket og dermed rive ned grunnlaget for levende bygder rundt om i landet. Dette er sannheten om Fremskrittspartiets politikk for landbruket, distriktene og grunneierne.

Med denne bakgrunnen kan man med rette spørre om Fremskrittspartiets bekymring over tomme gårdsbruk og grunneiere snarere er rene krokodilletårer enn reell bekymring.

Fremskrittspartiet vil også avvikle omsetningsloven og markedsregulering til fordel for et rent markedsbasert omsetningssystem. Dagens markedsordninger bidrar til å gi stabile og forutsigbare priser for både bonde og forbruker. Uten regulering vil prisene variere betydelig, og det er verken produsent eller forbruker tjent med. Ustabile priser, og dermed inntekter, vil påvirke risikovurderinger og investeringslyst.

Når det gjelder de gårdsbrukene som i dag ikke er bebodd, deler jeg ikke representanten Bredvolds syn om at det er lovgivningen som er årsaken. Jeg tror tvert imot at dersom reguleringene skulle bli fjernet, legges det til rette for at mange flere gårdsbruk enn i dag vil bli tatt i bruk som fritidseiendom.

Senterpartiet er helt klar på at det politiske målet må være å legge til rette for at ressursene de tomme boligene representerer, blir utnyttet til å sikre bosetting i sårbare lokalsamfunn. Vi er opptatt av levende bygder og å legge til rette for positiv utvikling i distriktene.

Dersom eieren selv ikke bruker gården til bolig eller næring, mener vi i Senterpartiet at vi må stimulere til å få gården eller boligen på salg. I tillegg må de som ønsker å bo i huset, få reell mulighet til å kjøpe. De må ikke konkurrere på pris med eiere som vil bruke eiendommen til fritidsformål. Skal bosettingen sikres på sikt, må det dessuten finnes eller skapes arbeidsplasser for dem som skal bo i husene.

Statsråden nevnte i sitt innlegg at flere regioner og kommuner har satt i gang målrettet prosjektarbeid for at fraflyttede bruk får fast bosetting. Sammen med målrettet bruk av dagens lovgivning kan det føre til at de som ønsker det, kan skaffe seg en bolig til å bo i uten å bli utkonkurrert av folk som ønsker å kjøpe seg en hytte.

Det er viktig å se på hva det enkelte parti står for i praktisk politikk, og forslagene til Fremskrittspartiet i statsbudsjettet for 2010 viser helt klart hva partiet står for i landbrukspolitikken. Det er verd å merke seg for alle. Senterpartiet er ikke villig til å rasere landbruket, slik Fremskrittspartiet legger opp til. Vi vil fortsatt kjempe for en politikk med levende bygder og landbruk i hele landet.

Borghild Tenden (V) [15:49:39]: Interpellanten peker på et svært stort paradoks i den norske landbruks- og distriktspolitikken: Over 22 pst. av landbrukseiendommene med boligbygning står tomme, samtidig som det er en rekke mennesker som ønsker å overta disse, noe som landbrukets kompliserte og unødvendige regelverk er direkte til hinder for. Det gjelder odelsloven, det gjelder delingsforbud i jordloven, det gjelder regler om statlig boplikt, og det gjelder konsesjonsloven.

Ressursgrunnlaget på bygdene må i større grad utnyttes til næringsutvikling og til bosetting også for folk uten direkte tilknytning til primærnæringene. Lokale myndigheter må få større anledning til lokal tilpasning og til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringspolitikk. Landbruket må kort sagt få mindre øremerking, færre skjemaer og færre og enklere retningslinjer.

Venstre vil ha en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo. Derfor må det bli enklere å få kjøpt småbruk for å sikre bosetting og økt mangfold på bygdene.

For noen år siden gjennomførte Landbruksdepartementet et prosjekt som handlet om ulike scenarioer for fremtidens bygder. Konklusjonen var at det er to scenarioer som står sterkt opp mot hverandre.

Det er det som der er kalt for motvindsbygdene, de som er imot forandring, de som alltid vil at ting skal være som det er. Det er bygder det går ganske dårlig med. Det blir stort sett bønder igjen, og dem blir det stadig færre av.

Det andre er de bygdene som tør tenke helt annerledes. Det å tenke annerledes på bygdene handler svært ofte om å slippe annerledes mennesker til – med annerledes tanker, annerledes erfaring og annerledes utdanning. Hvorfor kommer de til bygdene? Det er for å få det som er bygdenes kvaliteter: plass, anledning til å gjøre noe spennende, gjøre noe fargerikt og gjøre noe som er mangfoldig. Til det trengs det eiendommer og boliger.

Bygdene trenger ikke bare folk som lever av eiendommene sine. De trenger noen som lever for eiendommene sine og tar med seg spennende tanker og næringer i tillegg. Til det trengs flere spennende eiendommer på bygdene, som nye mennesker har lyst til å leve av og for på nye måter. Det er det dette dypest sett handler om.

Derfor er dagens regelverk et sterkt signal til norske borgere om at bygdas arealer er for bønder. Opphever man dette, sender man et sterkt verdisignal – at vi ønsker annerledes mennesker som ønsker å bo på en annerledes og mer fargerik og spennende måte.

For Venstre er hovedmålet i landbruks- og distriktspolitikken å gi grunnlag for økt verdiskaping og livskvalitet bygd på en bærekraftig forvaltning av landbrukets og bygdenes ressurser. Skal vi lykkes med dette, er ikke svaret gårsdagens tankesett, gårsdagens løsninger eller gårsdagens regelverk. I stedet for innstramninger i boplikten må vi ha en aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo. Derfor må det bli langt enklere å få kjøpt de aller fleste av de 32 000 småbrukene som i dag står tomme – i all hovedsak på grunn av en feilslått politikk.

Avslutningsvis vil jeg rose interpellanten for å ta opp dette viktige temaet. Jeg kjenner selv så altfor godt til denne problemstillingen. Vi må nok avvente et regjeringsskifte for å få en endring på dette området.

Per Roar Bredvold (FrP) [15:53:41]: Jeg takker for deltakelsen i debatten, og jeg takker for den rosen jeg har fått. Jeg tror vi alle sammen synes at dette er en viktig debatt. Noen forskjeller er det, og den største forskjellen er kanskje mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Men vi må huske på – særlig til Senterpartiet – at i løpet av fire år har det blitt 4 419 færre gårdsbruk og 141 000 mål mindre dyrket. Det er ikke 34 000 tomme, ubebodde gårdsbruk, som jeg nevnte – det er enda verre, dessverre. Det har økt i denne tiden. Lønnsforskjellen mellom en bonde og f.eks. en industriarbeider har ikke bedret seg, og leser man noen aviser i dag, vil man kunne se at det er heller ikke sikkert at landbruksoppgjøret som kommer nå til våren, vil bidra til å gjøre situasjonen noe bedre.

De som har vokst opp på en gård – det er flere enn én i denne salen som har vokst opp på en gård – kjenner alle til dette. Vi kjenner til at det å gi fra seg et livsverk – om det kommer fra besteforeldre, foreldre eller en selv – handler ikke bare om kroner og øre. Det handler om frihet til å kunne selge og overdra gården til den man tror og mener er best skikket til det, og som vil ivareta de tradisjoner, den kultur og de muligheter som finnes på et gårdsbruk i dag. Mulighetene som finnes på et gårdsbruk i dag, er helt annerledes enn de som var for noen år tilbake, og da må vi gi ungdommen mulighet til å gjøre dette.

De som har fulgt med i overtakelser, vil se at det ikke alltid er odelsgutten eller odelsjenta – altså den eldste gutten eller den eldste jenta – som overtar i dag, slik det var tidligere. Det er en grunn til det, og det synes jeg den sittende regjering og den sittende statsråd skal tenke på. Hvorfor er det ikke alltid så gjevt å overta et gårdsbruk, slik det er i dag?

Ellers fikk Fremskrittspartiet kritikk fra Senterpartiet – med forbehold om at jeg husker riktig – for at vi ikke har tro på lokalsamfunnet og lokalpolitikerne. Det er jo akkurat det Fremskrittspartiet har. Hvem var det som f.eks. la ned fylkeslandbruksnemnda? Den er borte. Hvem er det som f.eks. ønsker at rovdyrpolitikken skal legges til et nivå og så nær lokalpolitikerne som mulig, fordi nettopp de kjenner problemene best? Slik kan vi gå inn i mange tema når det gjelder hvordan vi skal ivareta det norske landbruket.

Jeg har fremdeles ikke fått noe svar på hva man legger i «stimulere» til salg. Er det ved tvang, eller er det andre muligheter? Jeg vil oppfordre særlig Senterpartiet til å se på Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Det handler ikke bare om 7,5 milliarder kr i minus. Det handler om å gi omstillingsmuligheter. Det handler om skatter, avgifter, frihet, råderett, etc., til å kunne bruke gården til det den enkelte ønsker. Det finnes mange muligheter utenom det å drive bare med korn og poteter, som vi gjør på Hedmarken.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:57:07]: Innledningsvis vil jeg i dette avslutningsinnlegget mitt understreke at etter min mening er Trældals, Bredvolds og Fremskrittspartiets frisleppspolitikk den største trusselen mot det norske landbruket – og et landbruk i hele landet. Representanten Trældal understreket full produksjonsfrihet, full etableringsfrihet og fjerning av importrestriksjoner, som antageligvis også ligger i kjømda ved et eventuelt fremskrittspartistyre. Det er en medisin for avfolkning av store deler av de norske bygdene – og dermed for store deler av den norske matproduksjonen – og det vil ikke minst ødelegge den norske næringsmiddelindustrien, som er en av de største vi har.

Opposisjonen etterlyser endringer i lovgivningen. Jeg mener at lovene, med de endringene som ble vedtatt i fjor, gir et godt utgangspunkt for den politikken som jeg har skissert i dag. Jeg oppfatter også at jeg har mange med meg i det.

Vi har i det siste gjennomført regionale konferanser i forbindelse med arbeidet med den nye stortingsmeldingen om landbruk og matpolitikk, og der er det ingen som tar opp de synspunktene som Fremskrittspartiet her fremmer, og som også Høyre stiller seg bak når det gjelder boplikten.

Jeg mener at de virkemidlene vi har i dag, er gode, men de må brukes aktivt for å sikre levende bygder. Da må vi særlig rette søkelyset – mer enn tidligere – på bruken av mindre eiendommer, altså eiendommer under konsesjonsgrensen. Hvis flere får anledning til å skaffe seg livstidseiendommer, noe mer enn en tomt, kan vi få en vinn–vinn-situasjon. Det har jeg understreket i mitt tidligere innlegg, og jeg skal ikke gjenta det på nytt.

Så har jeg fått et par spørsmål fra Røbekk Nørve som jeg gjerne vil svare på. Representanten nevner en sak i et skriftlig spørsmål som jeg har svart på, som gjelder kårbolig i Eigersund. Jeg vil bare igjen understreke at vi jobber nå med en gjennomgang av prinsippene for praktisering av delingsforbudet. Nye retningslinjer vil bli utarbeidet, og vi er i gang med det. Stortinget vil bli informert om det på en adekvat måte så raskt som mulig.

Så til representanten Bredvold. Han har også tatt opp et par spørsmål som han ønsker svar på. Jeg vil bare understreke at i forbindelse med arbeidet for å utvikle nye næringer i bygdene med basis i landbrukets ressurser, er jeg opptatt av reiseliv, som også Bredvold understreker, og annen bruk av de ressursene vi har på gårdene. Da må selvsagt produksjonen være innenfor de rammene som lov og regler tilsier. Det forutsetter jeg er et ansvar som den enkelte utøver har. Vi bruker virkemidler gjennom endring av lovgivningen, justering av delingslov og justering av prisreguleringsvirkemidler, for å stimulere til disse satsingene, i tillegg til at vi har satt av virkemidler over jordbruksavtalen gjennom Innovasjon Norge.

Helt til slutt har jeg bare lyst til å understreke at når vi snakker om å øke omsetningen av eiendommer i jordbruket, må vi huske på at de som eier disse eiendommene, også har sin eiendomsrett, som de må ha lov til å ivareta. Det innebærer også at de kan avstå fra salg.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 6 avsluttet.

Møtet avbrytes nå. Nytt møte settes kl. 18. Første sak er sak nr. 7.

Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.