Torgeir Trældal (FrP) [18:02:57]: De siste tiårene har reintallet i Finnmark økt betydelig, og dette er ansett som et problem, siden en ønsker en bærekraftig ressursutnytting, dvs. et reintall som er best mulig tilpasset beitet. Det har vært slik at den enkelte reineier selv bestemmer hvor mange rein som skal slaktes. Dette var og er ikke noe problem så lenge det er et overskudd på beite, men når det samlede reintall blir for stort i forhold til beitetilgangen, har man et problem med økt risiko for tap av dyr.

Det er flere grunner til at en utøver gjerne vil ha flere rein. En av de åpenbare er ønsket om bedre inntekt i påfølgende år. En annen grunn er behovet for å forsikre seg mot de tap som man vet kommer år om annet. Som egen forsikring er løsningen å ha så mange rein at en tåler tapet uten at eksistensgrunnlaget går tapt. Hver og en av disse årsakene er i og for seg logisk og fornuftig, og som enkeltindivid vil de fleste i samme situasjon forsøke å øke sin egen reinflokk. Problemet oppstår når alle tenker likt og alle øker sitt dyretall. Dette vil i seg selv øke risikoen og framskynde tap på grunn av redusert næringstilgang. Når alle øker, vil en altså før eller siden oppnå den motsatte effekt av det en ønsker. I stedet for å forsikre seg mot tap, framskynder og øker en tapene av rein.

Problemene med å tilpasse seg et begrenset naturgrunnlag er ikke et særskilt fenomen i reindriften. En finner klare paralleller i andre deler av samfunnet. I Norge er det mest nærliggende å sammenlikne med overfisket på sild og torsk. Selv om den enkelte fisker skjønte at fangstene var for store, og at det bar galt av sted, var den enkelte fisker maktesløs. Dersom en fisker stopper sitt fiske, er det andre som fisker den siste torsken. Den logiske strategi er å delta for å sikre at han ikke blir dobbelt taper: Bestanden blir overfisket uten at han selv får en del av det som høstes.

I prinsippet er det to mulige løsninger på problemet med tilpasning av virksomheten til ressursgrunnlaget. Den ene løsningen er at næringsutøverne selv blir enige om et høyeste reintall som de fordeler mellom seg. De må da innføre nødvendige kontrolltiltak internt. Dette krever en oversiktlig gruppering av næringsutøverne. Det nytter f.eks. ikke å satse på en slik løsning for torskefiske i Barentshavet. Den andre mulige løsningen på ressurstilpasningen er at en utenforstående myndighet fastsetter kvoter som fordeler de begrensede ressursene. De må samtidig gjennomføre nødvendige kontrolltiltak for å sikre at reglene etterleves.

Professor Reidar Elven uttaler følgende til forskningsmagasinet Apollon:

«Den samiske reindriften skader det biologiske mangfoldet på Finnmarksvidda. Problemet er størrelsen på reinsdyrflokkene. Vinterbeiteområdene i hele indre Finnmark er omtrent ødelagt.

(…)

Mesteparten av reinlaven er allerede spist opp eller tråkket ned av rein.

(…)

De hardest rammete områdene er allerede ørken.

(…)

Nedbeitingen av Finnmark er derfor en økologisk katastrofe.

(…)

Det kan ta opptil femti år før reinlaven er tilbake (…).

(…)

Driften har allerede vært i ubalanse med naturen i minst 30 til 40 år.»

Rolf Anker Ims, som er prosjektleder for Økosystem Finnmark, som kombinerer fagfeltene økologi og samfunnsfag for å finne årsaker til og konsekvenser av variasjoner i reintall innenfor begge fagfelt, uttaler følgende:

«Prosjektet har blant annet samlet data fra slakterier, for å vurdere om overtallighet i reinflokker fører til lavere slaktevekt på dyrene. En slik sammenheng har vært allment akseptert tidligere, og ble også klart påvist i Økosystem Finnmark.

Men undersøkelsen har i tillegg vist noen av de biologiske mekanismene som ligger bak de lave slaktevektene.

Fostre hos simler som slaktes på ettervinteren ble undersøkt, og det ble funnet at fostrene er mindre hos simler fra bestander med høy tetthet enn hva som er tilfelle for bestandene med lav tetthet. Beiteslitasje får altså effekter på reinen allerede i mors liv.

– I tillegg ser vi at tennene hos rein fra høytetthetsområder i Finnmark slites raskere enn hos alle andre sammenlignbare hjortedyrbestander. Tennene slites faktisk ned til gommene på ganske få år.

– Årsaken er nedbeitingen, som fører til at reinen må spise mer fiberrik kost. Dyrene får sannsynligvis også i seg en del sand og stein som følge av nedslitt beitevegetasjon.

– De dårlige tennene gjør at dyrene i enda mindre grad klarer å nyttegjøre seg den dårlige kosten de får i seg (…).

(…)

Enkelte forskere har eksempelvis ment at svært høyt beitepress over tid kunne tippe økosystemet i positiv retning ved at beitene etter hvert domineres av produktive beiteplanter slik som næringsrike arter av gress.

– Denne teorien har vi tilbakevist. Vårt prosjekt viser helt entydig at for mange rein reduserer beitegrunnlaget, også innen de mest produktive sommerbeitene (…).

Konklusjonene baserer seg på et stort materiale fra feltarbeid. Ikke mindre enn 15 961 målepunkter har blitt analysert. Tjue sommerbeitedistrikter i Finnmark ble brukt som studieenheter.

Distriktene ble valgt slik at områdene til sammen utgjorde 10 par med nabodistrikter, hvor hvert par har et distrikt med relativt høyt reintall og et distrikt med lavt reintall.

På denne måten fikk storskalamålingene nesten et eksperimentelt oppsett som la grunnlag for robuste analyser.

– Studiet har vært omfattende, kanskje til og med unikt i sitt omfang. Vi hadde rene armeen av økologer i felt for å samle feltdata. I tillegg brukte vi satelittfoto til å vurdere beiteeffekter i områder som var vanskelig tilgjengelige for feltarbeid. Den kombinasjonen viste seg å være veldig fruktbar (…).

(…)

Den samfunnsfaglige delen av prosjektet har også avlivet noen myter. Blant annet teorien om at medvirkning, frivillige avtaler og økonomiske insentiver, såkalte «gulrot-virkemidler», er mer effektive enn den gode, gamle pisken.

– Reindriftsnæringen deltar selv aktivt i prosessen med å sette rammebetingelser for næringen, og uttrykker samtidig misnøye med reintallsjusteringene.

– Det viser seg at det finnes mange uenigheter knyttet til hvordan reintallet fastsettes, hvilke deler av næringen som bør redusere antallet, og hvilke virkemidler som bør brukes, forteller Ims.

Han mener også at medforvaltningssystemet har ført til at personer med mange rein får større makt, samtidig som subsidie- og erstatningssystemet favoriserer store flokker. Dette kommer ekstra godt til syne etter såkalte katastrofevintre.

Etter slike vintre vil personer som driver stort både sitte igjen med flest dyr til videre produksjon og få storparten av erstatningene fra myndighetene.

– I realiteten virker systemet slik at de som driver minst bærekraftig favoriseres av staten. Hensikten fra myndighetenes side har nok vært å hjelpe reindriftsnæringa i bærekraftig retning, men myndighetene har ikke klart å se de langsiktige konsekvensene av forvaltningen (…).

(…)

Reindriften oppfattes som en viktig kulturbærer i Finnmark. Samtidig skal næringen leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet.

– Reindriftsnæringa ligger i skjæringspunktet mellom ny og gammel tid, og møter derfor mange utfordringer, ikke minst i forbindelse med klimaendringer. Et varmere klima i Finnmark kan få stor effekt på vinterbeitene for reinen.

– Mildvær med påfølgende frost eller mer snø på vidda er utfordringer som vil kreve mye av både næring og myndigheter (…).»

Økolog Rolf Anker Ims legger ikke skjul på at prosjektet Økosystem Finnmark har vært utfordrende.

Dette er fagmiljøet som har gått inn i systemet.

Reineierne dokumenterer flere rovviltskader på dyrene sine enn før. Fra i fjor til i år har erstatningen økt med 40 pst. Erstatningssøknadene for siste reindriftsår er nå behandlet. I år er det kompensert for om lag 20 000 rein som er drept av rovvilt, totalt ble det gitt 57 mill. kr i erstatning for tapte dyr, mot 35 mill. kr i fjor – altså en stor økning.

Siste reindriftsår har reineierne klart å dokumentere rovviltskade på 1 300 rein, og dette er en økning på ca. 50 pst. fra i fjor. Av dette er omtrent halvparten dokumenterte gaupeskader. Anslagsvis 80 000 dyr har gått tapt av ulike årsaker det siste reindriftsåret. Av disse har reineierne søkt om erstatning for 65 000 dyr. Det vil si at det dør 213 dyr hver dag i Finnmark.

Om ikke dette skal være nok, må også norske skattebetalere betale rovdyrerstatning i hundretusenkronersklassen til svenske reineiere. Jeg spurte mine kollegaer i Nordisk Råd om de ville betale erstatning for norske samer på svensk jord. Svaret var at de var ikke naive, og de hadde heller ikke tilgang til norske oljemilliarder.

Hvor skal dette ende?

Vi må få på plass effektive og rettferdige kontrollordninger. Et slikt forslag bør være å øremerke reinsdyr elektronisk på samme måte som sauer. Hvert reinsdyr må få et eget nummer. Bare på den måten kan vi kontrollere antallet.

Vi er nødt til å starte en storstilt nedslakting av tamrein, spesielt på vestvidda, slik at antallet tamrein kan komme ned på et slikt nivå at vi kan ha en bærekraftig næring. Istedenfor å stå for en bærekraftig utvikling av reindriftsnæringen i Finnmark velger Stortinget og dagens regjering ikke å gjøre noe. Regjeringen burde prioritere å ivareta beite- og ressursgrunnlaget, men isteden velger dagens regjering en politikk som ikke ivaretar bærekraftighet. Tvert imot velger man å forholde seg til samiske rettigheter og krav og ignorerer prinsippet om bærekraftighet. Dette er en bjørnetjeneste overfor reindriftsnæringen generelt, men er også ødeleggende for all annen næringsetablering. Situasjonen i Finnmark er slik at en næring som årlig mottar over 100 mill. kr i statlige subsidier, er blitt gitt eksklusive rettigheter, samtidig som den fungerer ekskluderende på all annen utvikling og etablering av næringsliv som har livets rett. Når skal Regjeringen begynne å ta ansvar for sin mislykkede politikk?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:13:12]: Først vil jeg takke representanten Trældal for interpellasjonen, som gir oss en anledning til å diskutere premissene for en bærekraftig reindrift.

Innledningsvis vil jeg også påpeke at Finnmark er landets største reindriftsfylke, og at reindriften her utgjør en betydelig økonomisk og sysselsettingsmessig faktor. Uavhengig av reintallsdiskusjonen vil det uansett måtte være slik at man i Finnmark på ulike måter må forholde seg til reindriften som en viktig del av samfunnslivet.

Reintallet i deler av Finnmark har stått på dagsordenen i flere tiår. I St.meld. nr. 13 for 1974–1975, Om en aksjonsplan for de samiske bosettingsområder, er situasjonen for reindriften beskrevet nærmere. Jeg skal ikke komme inn på alt som der kom til uttrykk, men til illustrasjon skal jeg gjengi følgende passus:

«Samtidig forsterkes de uheldige sider ved overbeskatning av beitene ved at slaktevekten av dyrene går nedover, og for å opprettholde det økonomiske utbytte økes bestanden. Denne onde sirkel vil bare kunne brytes om antall bruksenheter i reindriften bringes noe nedover, samtidig som det finnes fram til en rimelig begrensning av flokkstørrelsen. Slike reguleringer må søkes hjemlet i reindriftsloven.»

Reintallsspørsmålene har senere vært tatt opp og drøftet i ulike sammenhenger, ikke minst fra Stortingets talerstol. Det har vært satt inn en rekke forskjellige tiltak opp gjennom årene, bl.a. det femårige omstillingsprogrammet for Indre Finnmark, som var en oppfølging etter St.meld. nr. 28 for 1991–1992 med tittel: En bærekraftig reindrift. Som representanten Trældal påpeker, har også Riksrevisjonen hatt en omfattende prosess i forhold til problemstillingene knyttet til ressurssituasjonen i disse områdene.

Representanten Trældal stiller spørsmål om hva jeg som statsråd vil gjøre i saken.

Først må jeg presisere at det var Reindriftsstyret som i 2002 fattet vedtak om høyeste reintall for reinbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde, med i alt 64 300 dyr. For Øst-Finnmark reinbeiteområde er det tilsvarende tallet 74 200 dyr, men reintallet for distriktene her er fastsatt på ulike tidspunkt. Jeg finner også grunn til å presisere – og det er viktig – at det bare er i enkelte områder i Finnmark at reintallet er for høyt i forhold til beitegrunnlaget. Det er derfor viktig å være nyansert når man omtaler reindriftsnæringen. Det kan klart slås fast at i de fleste distrikter og områder har man ikke problemer knyttet til reintallet.

Som jeg nevnte innledningsvis, har problemstillingen knyttet til et for høyt reintall i deler av Finnmark stått på dagsordenen i mange tiår. Mange regjeringer og statsråder har jobbet med disse problemstillingene i mange år uten å ha løst saken. Dette viser etter min mening at man for det første står overfor en svært kompleks problemstilling, og for det andre at det er nødvendig å tenke helt nytt og ta helt andre grep enn det man har gjort fram til ganske nylig. Et slikt skille må vi klart kunne si har skjedd gjennom den nye reindriftsloven som vi nå har fått.

Muligheten for å ta helt andre grep i reindriftspolitikken enn tidligere kom etter mitt syn klart fram ved at Stortinget vedtok en ny reindriftslov i juni 2007. Raskt etter at regjeringen Stoltenberg I overtok ansvaret, ble det tatt initiativ til å få vedtatt ny reindriftslov. Et slikt initiativ ble positivt mottatt fra flere hold fordi man gjennom mange år hadde erfart at det redskapet man hadde hatt fram til da, ikke hadde ført fram i tilstrekkelig grad. Ikke minst var næringen selv positiv til regjeringens oppfølging.

Den nye reindriftsloven ble satt i kraft 1. juli 2007. En vesentlig endring fra tidligere reindriftslov er at man i ny lov har fått et helt nytt opplegg for reintallsfastsetting. Gjennom bruksreglene skal det fastsettes reintall for den enkelte sida ut fra det areal sidaen disponerer. Reintallet får dermed en direkte forankring i det tilgjengelige beitet på sidanivå. Dette reintallet skal så godkjennes av Reindriftsstyret.

I forkant av arbeidet med bruksregler og reintallsfastsettelse ble det utarbeidet kriterier for fastsettelse av reintall i samarbeid med næringen. Disse kriteriene skal legges til grunn på alle nivå i beslutningsprosessen. I den forbindelse må jeg bare få framheve at det samarbeidet som man har fått til mellom myndigheter og næring under fastsettelsen av kriterier, er både nytt og unikt.

Den nye reindriftsloven ansvarliggjør og involverer reindriftsnæringen i langt større grad enn tidligere. Erfaringer fra tidligere prosesser har nettopp vist at mangelen på samarbeid og mangelen på involvering av næringen har vært en klar og medvirkende årsak til manglende måloppnåelse. Jeg er overbevist om at det er viktig å unngå en ovenfra og ned-holdning når en jobber med denne type saker, dersom en ønsker reelle resultater og ikke konflikt.

Arbeidet med utarbeidelse og godkjenning av bruksregler pågår nå. Distriktene hadde frist til 1. juli 2009 med å innlevere bruksreglene. Hvilke reintall man her vil komme ut med, gjenstår å se. Den prosessen det er lagt opp til, legger imidlertid etter mitt syn et så godt grunnlag som mulig for en ansvarlig beitebruk som er bærekraftig over tid. Når denne prosessen er sluttført, forutsettes reintallet redusert der dette er for høyt i forhold til det fastsatte.

Det må også nevnes at reindriftsloven har egne prosedyrer for reintallsreduksjon, prosedyrer som er langt mer effektive enn etter gammel lov. Sanksjonsmulighetene overfor dem som ikke retter seg etter offentlige vedtak, er også langt mer nyanserte og effektive enn etter gammel lov. Dette gir myndighetene et langt bedre redskap enn man har hatt fram til nå.

Jeg vil følge utviklingen framover nøye og fortløpende vurdere framdrift og effekt. I forlengelsen av dette vil jeg også påpeke nødvendigheten av å skape ro og et godt samhandlingsklima i dette viktige arbeidet. Om den nye lovens virkemidler gir de ønskede resultater, vil det ta noe tid å erfare i alle detaljer. Men man må i hvert fall ikke komme i en situasjon der man gir opp før man har prøvd ut det nye verktøyet som loven gir. Etter min vurdering er den framgangsmåten vi nå følger, den riktige, og som man også bør jobbe med framover. Jeg kan heller ikke se at noen andre aktører har presentert et alternativt og troverdig opplegg som skulle tilsi at vi nå skulle endre kurs.

For øvrig er det satt i gang et arbeid med en stortingsmelding om landbrukspolitikken som skal legges fram i 2011. I denne meldingen vil også reindriften få sin naturlige plass. I meldingen vil det bli foretatt en bred og grundig gjennomgang av reindriftspolitikken for å se om det er nødvendig å justere kursen eller ta nye grep. I dette arbeidet vil det være viktig med mange gode premissleverandører. Foruten innspill fra reindriften selv vil jeg bl.a. peke på at det pågår arbeid i lys av forskningsinstitusjoner som det vil være naturlig å gjøre seg kjent med og trekke inn i vurderingene. Når denne meldingen foreligger, håper jeg vi får en god debatt i Stortinget om hovedspørsmål og veivalg. Men utgangspunktet er at vi fortsatt skal ha reindrift i Norge, og alle gode krefter må nå forenes for at denne skal være livskraftig og et viktig og positivt element i vårt samfunn.

Torgeir Trældal (FrP) [18:20:53]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg hører at det er satt i gang et arbeid og startet en prosess, men jeg føler ikke at det skjer nok.

Statsråden bekreftet det som jeg sa i mitt innlegg. I Vest-Finnmark har man altså vedtatt et tall på 64 300 dyr. Vi har i dag nesten 100 000 dyr i Vest-Finnmark. Så vi har omtrent 30 000 dyr for mye bare der. Summerer vi videre, kommer vi kanskje opp i et sted mellom 40 000 og 50 000 dyr for mye i Norge som helhet.

Det jeg vil utfordre statsråden på, er: Statsråden erkjenner at tallet er for høyt, men hva gjør statsråden for å få tallet ned på det nivået som er satt av staten, som i Vest-Finnmark er 64 300 dyr, for å ta et eksempel?

Så har man også eksempler der man sier at reintallet er satt ut fra arealet som sidaen har. Det er vel og bra. På Tjeldøya i Nordland fikk de reintallet satt opp. Når man har fått lov til å gjøre det, øker man bare reintallet. Når det så blir klaget inn av kommunene, gjør ikke statsråden noe med det. Man bare overser at man bryter med det man er blitt enige om. Man gjør ingenting for å få ned tallet.

Så her tror jeg man må endre kurs. Hvis man sier en ting og iverksetter et reglement, må man også gå inn og styre etter det reglementet.

Bøndene i Finnmark har det problemet at de blir invadert av rein som ødelegger jordsmonnet og gresset som de trenger for å fø sine dyr igjen. Bønder i Alta som jeg har pratet med, kan fortelle at de skal slakte ned noe av buskapen sin fordi de ikke har nok fôr – det er ødelagt av rein. Til det uttaler reindriftssjefen, som er styrt av statsråden, bl.a. at man bare kan kontakte henne, så skal man få reinen bort fra jordene. Når man da kontakter reindriftssjefen, får ikke bøndene noe svar fra henne. Og når man etterlyser det, får man det svaret fra reindriftssjefen at hun ikke kan gjøre noe med det fordi hun tapte mot sitt styre, der samene sitter med tre og de andre sitter med to. Det er altså et flertall i styret som stemmer ned at reinen på jordene skal bli hentet. Dette gjør at frustrasjonen blir ganske stor, og man får konflikter av det.

Hvis ministeren viser at han har – skal vi si – en måte å ordne opp på, at det er et slags ris bak speilet hvis man ikke følger de reglene som er satt opp, tror jeg dette skal gå bra.

Statsråd Lars Peder Brekk [18:24:13]: På mange vis opplever jeg dessverre – jeg beklager å måtte si det – at representanten Trældal gjennom mange av de påstandene som her framsettes, stigmatiserer reindriftsnæringen.

Som jeg understreket i mitt første innlegg: I mange områder er det ingen problemer med reintallet, i noen områder er det problemer. Det som er svaret, er selvsagt å ansvarliggjøre reindriften slik som en har gjort, og slik som man har lagt til grunn i den nye reindriftsloven. Men en må samtidig gi reindriften en sjanse til å følge opp det regelverket som Stortinget, med stort flertall, har vedtatt.

Det er mangel på forståelse, synes jeg, fra representanten Trældals side når han holder innlegg i dag. Han har ikke forståelse for de prosesser som må foregå når vi nå har etablert og iverksatt et nytt regelverk, et nytt lovverk, der en nettopp gjennomfører det han ønsker seg, en regulering av reintallet.

Det gjøres mye, og det gjøres mye fornuftig, både gjennom det at en har fått på plass denne nye reindriftsloven, som ansvarliggjør næringen, og som gir oss sanksjonsmuligheter med hensyn til å følge den opp, og gjennom reindriftsavtalen, der en gjennom de økonomiske virkemidlene fremmer nedslakting eller økt uttak fra de områdene der det er nødvendig å ta reintallet ned.

Så har jeg lyst til å understreke at dersom det er slik at man mener det gjøres feil i reindriftsforvaltningen, er det fritt fram å ta det opp med meg. Men da vil jeg gjerne få dokumentert skriftlig det som her påstås fra Stortingets talerstol.

For øvrig vil jeg også understreke at konflikten i Alta, som representanten Trældal også tar opp, er blitt fulgt opp av meg direkte. I begynnelsen av november var jeg på et møte i Alta der vi møtte alle aktørene. Det vi her har gjort, er å ansvarliggjøre reindriftsforvaltningen, reindriften, bøndene og Alta kommune. De sa alle at de var enige om at de skulle jobbe i lag, på basis av det som reindriftsloven forventer, for å få til gode løsninger.

Og jeg har bare lyst til å si at jeg skal etablere et meklingsråd. Dette meklingsrådet skal komme med forslag som kan redusere konfliktnivået i Alta direkte. Oppstartsmøtet for dette meklingsrådet er neste uke. Oppstarten er selvsagt nå, fordi det er viktig å få arbeidet slik at eventuelle problemer med rein på innmark til våren kan avverges. Jeg vil være klinkende klar på at det ikke er beiterett for rein på innmark eller på fredede områder, og det skal følges opp. Selvsagt skal det følges opp av reindriftssjefen og av andre som har ansvaret for dette i den lokale forvaltningen. Styringsorganer skal følge opp dersom dette ikke overholdes, og dersom offentlig interesser tilsier at man skal gripe inn.

Arne L. Haugen (A) [18:27:36]: Med jamne mellomrom har spørsmål om øvre reintall, erstatningsutbetalinger osv. vært diskutert her i salen, og det kan skapes et inntrykk av at det ikke blir gjort noe for å få til en bærekraftig reindrift. Det er særlig situasjonen i Finnmark som blir fokusert på, for det er åpenbart at det er i deler av Finnmark vi har de største problemene.

I likhet med statsråden synes jeg det er betimelig å minne om at i store deler av landet hvor det er samisk reindrift eller reindriften utøves av andre, er det en bærekraftig drift. Og hvis det er problemer, er det ikke overbeiting som er problemet, det kan være andre forhold som spiller inn. Derfor tror jeg det er viktig å ha en litt nyansert tilnærming, slik at vi ikke skjærer alle over en kam. I mange områder er det f.eks. rovdyrsituasjonen som er den største trusselen mot samisk reindrift og samisk kultur, og også mot beiteområder for husdyr.

Jeg synes statsråden har gitt en tydelig og grei redegjørelse for det arbeidet som er igangsatt, med bakgrunn i den nye reindriftsloven, som trådte i kraft 1. juli 2007. Her har man fått ansvarliggjort næringen på en helt annen måte enn tidligere. Det er reineiernes ansvar å fastsette et øvre reintall, med utgangspunkt i det areal sidaen disponerer. Da kan det bli en bærekraftig drift, og etter det jeg får opplyst, er det nå etablert gode prosesser i de fleste områder.

Men utfordringene i dette arbeidet må ikke undervurderes og bagatelliseres. Her må tilvante holdninger, vaner, sed og skikk, ja hele kulturen for hvordan en er vant til å agere, brytes opp og endres. Derfor tar dette tid. Det er viktig, som statsråden var inne på, å få til gode prosesser rundt dette. Og det har vært nødvendig å utarbeide detaljerte veiledere for dette arbeidet. Når mange skal med i en slik prosess, så må det etter mitt syn vises en smule forståelse for at ting tar noe tid.

Jeg mener derfor at den nye reindriftsloven har skapt et tidsskille, at prosessene for å få på plass et øvre reintall i alle sidaer og distrikt er i gjenge, og så forutsetter jeg at reintallet skal ned i de områdene det er for høyt. Det må vi se resultater av, og kommer ikke resultatene, så har statsråden sanksjonsmuligheter. Det er riktig å ha trykk på dette arbeidet og det er betimelig å reise spørsmål om tempoet i prosessen.

I deler av Finnmark er konfliktnivået høyt. Beitekonflikter internt i reindriften mellom jordbruk og reindrift er krevende å løse. Skal en lykkes med dette, må alle involverte gjøre sitt ytterste for å løse problemet på en konstruktiv måte. Ingen er i det lange løp tjent med uløste beitekonflikter og andre mer eller mindre lovløse tilstander.

Interpellanten reiser spørsmål rundt de høye erstatningsutbetalingene. Etter min mening er dette en kompleks problemstilling som har med mer enn for stort reintall å gjøre. Store mengder rein blir påkjørt, både av bil og tog – der tog er. Vi leser jevnlig om store dyremassakre på og ved jernbanen. De store rovdyrene er også en stor trussel i deler av landet. Jeg er derfor glad for at Soria Moria II slår fast at vi skal ha en gjennomgang av rovdyrpolitikken, bl.a. for å sikre at det skal være mulig å ha beitedyr i områder der det også er rovdyr. Det har noen konsekvenser som jeg ikke vil komme inn på her. De store dyretragediene grunnet en rovdyrstamme ute av kontroll er det i hvert fall mulig å gjøre noe med.

Per Roar Bredvold (FrP) [18:32:25]: Fremskrittspartiet mener at reindrift må behandles som annen næringsvirksomhet. Næringen bør utøves så fritt som mulig, og det offentlige ansvar bør begrenses til en fornuftig ressursforvaltning av offentlige beiteområder. Tap av reinsdyr på beite ved rovdyrangrep har etter hvert blitt et stort problem for reindriftsnæringen i samiske områder. Forvaltningen av rovviltbestanden må sikres på lokal basis. Videre må det pålegges staten å gi erstatning ved tap av dyr. Fremskrittspartiet ønsker også å redusere byråkratiet i forbindelse med reindriftsnæringen.

Det er slik interpellanten sier, et svært høyt antall reinsdyr nå. Over 250 000 dyr er mange, og man må mange år tilbake for å finne et tilsvarende høyt tall. Spesielt er det i Finnmark fylke, som har ca. 74 pst. av totalt antall dyr, og her har også tallet økt betraktelig den siste tiden.

Det sier seg selv at så mange dyr skaper problemer. Mangelen på beite tilsier at antall dyr bør og må tilpasses etter dette. Men for den enkelte reineier er ofte det antall rein som slaktes, det som bestemmer inntekten dette året – desto flere dyr, desto større inntekt. Dette er selvfølgelig ikke noe problem når arealer og beitemulighetene er gode og store, men åpenbart har krysningspunktet mellom hvor mange dyr man kan ha, og mulighetene for at disse får utvikle seg, kommet i ubalanse.

Det viser seg nå at fostrene fra simler fra bestander med høy tetthet er vesentlig mindre enn hos de som har mer plass. Beiteslitasje får altså effekt på reinen allerede i mors liv. Overtallighet fører også til at slaktevekten går nedover, slik at man skulle tro at et mer balansert antall dyr vil føre til en bedre økonomi for næringen totalt sett.

Det hevdes også at nedbeiting fører til at tennene til reinen slites mer, og det igjen gjør at reinen i mindre grad klarer å nyttiggjøre seg det den spiser.

Reindrift oppfattes som, og er, en viktig kulturbærer i Finnmark og ellers i landet. Det er det stor forståelse for hos oss alle. Samtidig må næringen leve opp til produksjonskrav som sammenfaller med resten av samfunnet. Reindriftsnæringen ligger i et skjæringspunkt mellom gammel og ny tid. Det igjen gjør at næringen møter mange utfordringer – og kanskje vanskelige utfordringer.

Ellers er dette en næring som plages av mange tap. Tapene skjer av ulike årsaker. Ca. 80 000 dyr er tapt det siste året. Dette er et altfor høyt tall til at næringen kan leve med det. Tallet må reduseres sterkt, og vi må få klarhet i hvorfor tallet er så høyt. Rovdyrskader utgjør en stor del av dette og det har vært sterkt økende de siste årene. Erstatningsbeløpet fra forrige år til siste år er økt fra 35 mill. kr til 57 mill. kr, med forbehold om at alle tallene er riktige.

Et annet problem som har forsterket seg de senere år, er konflikten mellom fastboende, og da spesielt bønder, og reindriftsnæringen. Uklare grenser og rettigheter gjør at problemet noen steder har blitt kjempestort.

Også antall trafikkulykker har økt betraktelig. Dette har som resultat store lidelser for dyrene samt materielle skader og andre utgifter, både for bileierne og jernbanen. Derfor er det positivt at representanten Trældal tar opp denne problematikken. Det er positivt at Landbruksdepartementet vil se på saken, og det er positivt at næringen selv også ønsker å regulere antallet dyr – i hvert fall kan det virke som at de ønsker det.

Men vi må ikke regulere i hjel næringen, men la det være en næring med sine rike kulturtradisjoner som må få rammebetingelser og vilkår som gjør at den overlever og kan leve av sine dyr, uten at det går på bekostning av andres næring eller andres livskvalitet.

Frank Bakke Jensen (H) [18:36:58]: Først vil jeg få takke interpellanten for å ha løftet dette temaet inn til debatt. Dette må for en politiker være en mye mer behagelig og inspirerende form for politisk håndverk enn å drive cowboyagitasjon i diverse medier med krav om rettet avliving av annenmanns buskap. Det er derfor med oppriktighet jeg takker interpellanten for denne muligheten til å debattere en flott næring og rammene rundt denne, og ikke minst et stort og alvorlig problem.

Reindriftsnæringen, som andre primærnæringer, driver en vanskelig balansekunst for å finne plass i dagens moderne samfunn, et samfunn der man kan hevde at vår formue beregnes av det som sitter mellom ørene på oss og ikke primært av hvor mange merker man kan sette i ørene på det man eier – et samfunn der man i større og større grad mister kunnskap om det å leve i og av naturen.

I dette bildet blir interpellantens tema enda viktigere. Her vises det til eksempler der to næringer som på mange måter er under samme krysspress, kommer i konflikt med hverandre. Statsråden har tidligere engasjert seg på forbilledlig måte i konflikten mellom reindrift og bønder i Alta. Og ved sin tilstedeværelse markerte han alvoret i situasjonen. Han var også klar på at det beste var å løse dette lokalt. Så langt alt vel. Så er det mitt inntrykk at man mister litt interessen for problemet.

I resten av Finnmark fylke opplever man også konflikter rundt reindriften. I mange saker framholdes også at antallet rein er for høyt. Vi har eksempler på at sauebønder opplever større og større tap til rovdyr. På Varangerhalvøya opplever man nå at det er rein til stede hele året og i større og større antall. På grunn av problemer med å finne beiteland går man bort fra å flytte deler av flokken fra sommer- til vinterbeite. Dette igjen medfører et større trykk på sommerbeitene med fare for beiteskader og dårligere kvalitet på kjøttet. Antallet rovdyr som jerv og gaupe øker også når det blir større tilgang på mat hele året. Dette igjen skaper problemer for både jordbruks- og reindriftsnæringen.

Det er også store diskusjoner mellom de forskjellige reinbeitedistriktene. Noen driver godt med strukturerte flokker, og henter på den måten ut et godt levebrød samtidig som de leverer et flott produkt som de kan få godt betalt for. Disse distriktene kan vise til høy slaktevekt, lønnsom drift og en lite konfliktfylt hverdag. Så har vi andre eksempler med distrikter med for store flokker, som kan vise til veldig lav slaktevekt. Dette kan skyldes ordninger med for mange drivere. Det kan skyldes drivere som egentlig ikke er drivere, men som har en sidaandel likevel, eller det kan skyldes den gamle tanken om at et høyt antall dyr er et godt bilde på god egenkapital.

Fra næringen hevdes det at gjennomsnittlig slaktevekt på kalvene kan gi et veldig greit mål på forholdet reintall kontra beiteland. Når man da ser at gjennomsnittlig slaktevekt kan variere fra 12 til 24 kg i de forskjellige distriktene, aner man kanskje at her er det ting man bør se nærmere på. Det å øke tilskuddet for å slakte kalv hevdes å være en treffsikker måte å få ned reintallet på. Her kan innsatsen økes betydelig hvis man vil ta problemene på alvor.

I gjeldende landbruksmelding bruker man om reindriften et begrep som heter «kulturell bærekraft». Reindriftsnæringen skal drives innenfor rammen av økonomisk, økologisk og kulturell bærekraft.

Når omgivelsene og rammefaktorene endrer seg stadig raskere, kan dette med kulturell bærekraft fort bli et tveegget sverd. Høyre mener det er på høy tid å se på reindriftsnæringen i forhold til dagens virkelighet. Derfor fremmet vi i opposisjonen i forbindelse med årets budsjett forslag om en egen reindriftsmelding. I en melding vil det være naturlig å drøfte spørsmål om struktur på næringen, antallet utøvere, eierform og i hvor stor grad man skal være engasjert i næringen for å få delta. Det er beklagelig og for reindriften, frykter jeg, skadelig at regjeringspartiene ikke er villig til å ta næringen så alvorlig at de følger oss i dette.

En varslet landbruksmelding kan fort bli så stor at vi mister reindriften av syne. Hvis statsråden tar reindriften så alvorlig som det her sies, bør den få sin egen stortingsmelding.

Heidi Greni (Sp) [18:41:29]: Jeg vil takke interpellanten for interpellasjonen, og takke statsråden for et godt og utfyllende svar.

Finnmark er landets største reindriftsfylke, og reindriften utgjør en betydelig del av samfunnslivet i fylket. Det er også slik at reindriften er et viktig grunnlag for samisk kultur og tradisjon. Men også utenfor Finnmark er reindriften viktig for samisk bosetting. Jeg kommer selv fra et område der reindriftsnæringen er viktig for å utnytte utmarksressursene.

I Sør-Norge er overbeiting ikke et problem. Slaktevekten på kalv har faktisk økt jevnt de siste årene, og hvis jeg ikke husker aldeles feil, har den økt med 20 pst. bare det siste tiåret. Tvert imot, utmarken er heller truet av gjengroing på grunn av at det er for få beitedyr fordi sauenæringen er marginalisert i mange områder. Det skyldes selvsagt de store rovdyrstammene, og justering i rovdyrpolitikken er nødvendig for å beholde det biologiske mangfoldet.

I denne saken er det viktig å understreke at det er bare i enkelte områder i Finnmark at reintallet er for høyt i forhold til beitegrunnlaget. Det er viktig å være nyansert når vi snakker om reindriftsnæringen. Jeg viser i den sammenhengen til uttalelser fra Norske Samers Riksforbund i NRK i går. Det kan klart slås fast at i de aller fleste distriktene og områdene er det ikke noe problem knyttet til reintallet. Det gjør selvsagt ikke situasjonen noe bedre i de områdene dette gjelder, og jeg har stor forståelse for de utfordringene som landbruksnæringen i disse områdene har. Rein skal selvsagt ikke beite på innmark. Dette er imidlertid en problemstilling som ikke er ny. Problemet knyttet til for høyt reintall i deler av Finnmark har stått på dagsordenen i mange tiår. Mange regjeringer har jobbet med disse problemstillingene uten at saken har blitt løst.

Det er nå mulig å ta helt andre grep i reindriftspolitikken enn det har vært tidligere. Den nye reindriftsloven ble vedtatt i juni 2007, og en vesentlig endring er at man i den nye loven har fått et nytt opplegg for fastsettelse av reintallet. Gjennom bruksreglene skal det fastsettes reintall for den enkelte sida ut fra det areal sidaen disponerer. Reintallet får dermed en direkte forankring i det tilgjengelige beitet som er på sidanivå. Dette reintallet skal godkjennes av Reindriftsstyret. I forkant av arbeidet med bruksregler og reintallsfastsettelse ble det utarbeidet kriterier for fastsettelse av reintall i samarbeid med næringen. Disse kriteriene skal legges til grunn på alle nivåer i beslutningsprosessen.

Den nye reindriftsloven vil være med og ansvarliggjøre reindriftsnæringen, og den vil involvere næringen selv i langt større grad enn tidligere.

Hvilke reintall man vil komme ut med for den enkelte sida, vil bli fastsatt i løpet av 2010. De fleste sidaene har nå kommet med sine anslag, og da er det opp til styret å godkjenne dem. De som ikke kommer med sine beregninger selv, vil få en beregning fra styret. Den prosessen det er lagt opp til her, legger etter Senterpartiets syn grunnlag for en beitebruk som vil være bærekraftig over tid. Når denne prosessen er fullført, forutsettes det, selvfølgelig, at reintallet blir redusert der det er for høyt i forhold til det som vil bli fastsatt.

Jeg viser for øvrig til at det er satt i gang et arbeid med en stortingsmelding om landbrukspolitikken, som skal legges fram i 2011. Statsråden bekreftet i sitt innlegg at også reindriften vil få en plass i denne meldingen, og at det vil bli foretatt en bred og grundig gjennomgang av reindriftspolitikken for å se om det er nødvendig å justere kursen eller ta nye grep.

Senterpartiet står fast ved at vi fortsatt skal ha livskraftig reindrift i Norge, og jeg ser fram til en god debatt i Stortinget om hovedspørsmål og veivalg når landbruksmeldingen skal behandles.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:46:38]: Interpellanten tek opp ei viktig problemstilling som kjem inn på både dyrehelse, næringsgrunnlag og økologisk berekraft. Som interpellanten peikar på, er det utfordringar med reindrifta i Finnmark, både når det gjeld konflikt med bønder, og når det gjeld trafikkulykker.

Denne vinteren har òg skapt uvanleg store problem for reindriftsnæringa i Nordland. På grunn av vanskeleg vintervêr har reinsdyr trekt ned frå fjellet og samla seg på andre beitestader. Dette har resultert i tragiske ulykker på Nordlandsbanen. Nær 100 reinsdyr har blitt påkjørt av tog langs Nordlandsbanen, med dei lidingar og smerter det påfører dyra. I tillegg kjem òg den psykiske belastninga både på reineigarar og tilsette ved Jernbaneverket, som må ta hand om døde dyr til stadigheit. Næringa sjølv har lenge varsla at noko må gjerast, og unge etablerarar ser ikkje ei framtid for næringa dersom tiltaka ikkje verkar.

I Sør-Trøndelag har dei nyleg avslutta eit dialogprosjekt om arealreguleringar i område med reindrift. Der har dei blitt einige om køyrereglar for behandlinga av interessekonfliktar mellom reindrifta og t.d. utmarksturisme. Kanskje kan eit slikt prosjekt òg bli gjennomført i andre fylke.

Det er nesten 20 år sidan Stortinget har behandla ei eiga stortingsmelding om reindrift, nemleg St.meld. nr. 28 for 1991–1992. Kristeleg Folkeparti meiner at det må utarbeidast ei ny reindriftsmelding, og ikkje berre ei omtale, i den neste meldinga om landbruket, på bakgrunn av dei store endringane som har skjedd i reindrifta i denne perioden. Dette gjeld både på det økologiske planet med arealinngrep, tap av beiteland, rovdyrtap og klimaendringar; på det rettslege planet med auka fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon og på det økonomiske planet med omlegging av tilskots- og erstatningsordningar. I tillegg har reindriftsnæringa, særleg i Finnmark, utfordringar knytte til produksjonsvariasjonar, låge slaktevekter, svært høge rapporterte rovdyrtap og låg produktivitet. Me treng ein heilskapleg gjennomgang av næringa.

Våren 2007 blei det vedteke ein ny reindriftslov i Stortinget. Loven var resultatet av ein lang og grundig prosess, og dei nye reglane er ei nyvinning både for reindrifta og for samfunnet. Den nye reindrifsloven legg på ein heilt annan måte enn tidlegare til rette for internt sjølvstyre i reindrifta, samtidig som det gjev styresmaktene moglegheit til å ta vare på det overordna ansvaret sitt for at reindrifta er berekraftig. Reindriftsdistrikta har ei viktig rolle i arbeidet med oppfølging av ny reindrifslov, og skal utarbeide bruksreglar for ressursforvaltinga.

Det blei òg etablert nye verkemiddel som kan setjast inn når eit for høgt reintal skal reduserast. Dei verkemidla treng me no! Situasjonen for lågbeita på Finnmarksvidda er langt frå god nok. Gjennom avtalen blir det gjeve ein kraftigare stimulans til alle reineigarane i Vest-Finnmark for å redusere og tilpasse reintalet, ved at dei tidlegare ordningane med kalveslaktetilskot og tidlegslaktetilskot er erstatta med eit nytt tilskot der reineigarane må oppfylle eit fastsett slaktekrav.

Kristeleg Folkeparti er bekymra over at arbeidet med å redusere reintalet i dei mest utsette områda i Finnmark tek lang tid, og er oppteke av at dette viktige arbeidet blir følgt opp, slik at ein sikrar ei mest mogleg berekraftig reindrift. Dette er spesielt viktig av omsyn til dyrevelferda, men òg for å sikre at reindrifta skjer innanfor forsvarlege økologiske og økonomiske rammer.

Kåre Simensen (A) [18:50:31]: Jeg tror denne debatten om reintallet i Finnmark er svært viktig, fordi det også er en omforent enighet om at reintallet i deler av fylket er for høyt. Ifølge den nye reindriftsloven fra 2007 skal reintallet fastsettes slik at det skal være bærekraftig både økologisk, økonomisk og kulturelt. Der er vi ikke i dag, og vi har en lang vei å gå.

Vi vet alle at reindriften er en arealkrevende næring. Det kan være en utfordring i forhold til samfunnets øvrige behov. Vi registrerer nesten daglig utspill hvor representanter for næringen gir uttrykk for stor frustrasjon for at de blir presset på areal. En slik sak er den planlagte 420-kilovoltslinjen til Finnmark. Det må vi både ha respekt og forståelse for. Men et for stort reintall gjør ikke situasjonen bedre, heller vanskeligere, og som interpellanten var inne på, bidrar et for høyt reintall også til konflikter med andre næringer. I min hjemkommune, Alta, er konfliktnivået høyt i forhold til landbruket, og vi opplever også liten respekt for beitegrenser. Men jeg vet at statsråden jobber med det, noe han også har bekreftet her i kveld. Vi er mange som forventer at denne type konflikter snart er historie. De må bare ryddes unna. Ingen næringer kan utvikle seg hvis man er i konflikt med sine omgivelser, heller ikke reindriftsnæringen.

Skal vi få til en positiv utvikling av reindriftsnæringen, tror jeg det blir viktig å flytte fokus fra konflikt til utvikling. Mange mener at reindriftens betydning for økt verdiskaping i Finnmark er undervurdert og ikke minst underdebattert. Som politiker fra Finnmark er jeg enig i denne påstanden. Vi har nok hatt for mye fokus på konfliktene og ikke i stor nok grad fokusert på mulighetene.

Tall forteller at reindriften er en viktig distriktsnæring i fylket. Svært mange er sysselsatt i denne næringen. På samme måte som fiskeriene og annen aktivitet er viktig for å få lys i husene på kysten, er reindriftsnæringen viktig for å få lys i husene på Finnmarksvidda. Vi kjenner da også til at potensialet for en positiv utvikling av næringen er stort.

Mye spennende arbeid er på gang. Det er et godt utgangspunkt for å utvikle de forretningsmessige mulighetene som er i næringen. Vi har alle en viktig oppgave med å sette det på dagsordenen. Det bør bli en mer profesjonell debatt om at reindriften også er en viktig næring, og ikke bare viktig sett i en kultursammenheng.

Finnmark har nesten en monopolsituasjon på reinkjøtt her i landet. Det gir muligheter. Vi vet at markedet er der, men vi kjenner også til at det har vært vanskelig å nå fram i markedet. For tiden pågår det et spennende markedsarbeid som vi alle håper skal lykkes.

I dag er det mye snakk om reintall og slaktevekt. Jeg tror at vi i tiden framover i mye større grad må fokusere på å tilpasse riktig reintall i et bærekraftig perspektiv, slik den nye reindriftsloven legger opp til. Noen sidaer har tatt tak i denne utformingen. Vi finner i dag eksempler på sidaer som har halvert reinflokken, men som allikevel har økt omsetningen og verdiskapingen. Det bekrefter bare at utviklingspotensialet er til stede.

Det som kanskje i for stor grad har preget reindriften så langt, er at det å ha mange rein har vært viktig for den enkelte reineiers plass og posisjon innenfor reindriftsutøverne. Med andre ord: Driften har vært svært kulturelt påvirket. Men vi registrerer at en ny generasjon utøvere nå er på vei inn i næringen, og de driver annerledes. De prioriterer økonomisk lønnsomhet og drifter etter moderne oppdrettsprinsipper. Men det å få nye generasjoner inn i næringen betyr også at noen må ut, og det skjer ofte gjennom generasjonsskifte. I den forbindelse fins det en del utfordringer, spesielt i tilknytning til uklare og til dels dårlige generasjonsskifteincentiver. Her må det gjøres noe. Jeg oppfordrer statsråden til å se på de utfordringene næringen har i forbindelse med generasjonsskifte.

Næringen er under sterk statlig påvirkning. Denne posisjonen bør utnyttes i mye større grad enn det vi til nå har klart. Etter det jeg kjenner til, er man i gang med å utforme bruksregler og subsidier som styrker reindrift basert på bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske kriterier.

Jeg er svært fornøyd med at dette er forankret i den nye reindriftsavtalen, ved at det stimuleres til økt verdiskaping gjennom å endre tilskuddsordningen. I den forbindelse synes jeg erfaringene fra prøveordningen i Vest-Finnmark er interessante, der tidligere og tradisjonelle utfordringer er blitt erstattet av tilskudd med vilkår om at mottakeren skal oppfylle et bestemt slakte- og produksjonskrav. Etter min mening er det en fin måte å møte framtiden på, både med tanke på utfordringene og ikke minst med tanke på de mulighetene vi ser innenfor næringen. Lykkes vi her, noe som jeg tror på, får vi et bærekraftig reintall både økologisk, økonomisk og kulturelt.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [18:55:49]: Statsråd Brekk begynte sitt innlegg med å påstå at det var noen stortingsrepresentanter som var mindre seriøse og ansvarlige enn andre. Han fremhevet i så måte seg selv i forbindelse med sitt besøk i Alta, hvor han tilsynelatende hadde ryddet opp i en prekær situasjon. Jeg kan opplyse statsråd Brekk om at 14 dager etter at han dro fra Alta, var det fortsatt noen hundre reinsdyr inne på privat mark.

Det er ingen tvil om at situasjonen i Finnmark vedrørende et altfor høyt reintall er prekær. Det er heller ingen tvil om at hvis forutsetningene for reindriften i Finnmark hadde vært basert på bærekraftighet og samspill med beiteressursgrunnlaget, ville situasjonen innenfor næringen ha vært en helt annen enn den er i dag. Dessverre må vi bare erfare at på områder hvor storting og regjering burde satt bærekraftighet og beiteressursgrunnlaget som de viktigste faktorene for næringen, har vi i prinsippet og i realiteten en pågående rettighetskamp der næringen, som er den største bærer av samisk kultur, blir brukt for hva den er verdt – på bekostning av bærekraftighet, på bekostning av beiteressursgrunnlaget, og på bekostning av bøndene. Stortinget og dagens regjering har i over 15 år utvist en fullstendig manglende vilje til å ta inn over seg hva bærekraftighet faktisk er.

Selvfølgelig er jeg klar over at det er store lokale forskjeller i Finnmark. Det er ikke alle områdene som er like hardt nedbeitet, men Vest-Finnmark er spesielt utsatt for overbeite av rein og har vært det i årevis, uten at storting eller regjeringer har foretatt seg noe som helst. Grunnen til det er nettopp det jeg har vært inne på. Ingen har ønsket å gripe inn. Hva er resultatet? Resultatet er overbestand, det er dyretragedier, og vi opplever at deler av Vest-Finnmark står i fare for å bli en høyfjellsørken.

Frykten for å gripe inn i rettighetsspørsmålet gjør regjering etter regjering handlingslammet. Nettopp derfor har reintallet fått lov til å øke med 50 pst. over ganske få år. Så vil selvfølgelig næringen klage og si: Nei, storsamfunnet kommer inn på våre områder – man bygger hus, man anlegger linjer, man får dårlige forhold for å drive med næring. Men sannheten er faktisk den at antall reinsdyr i Finnmark har økt med 50 pst. på ti–tolv år.

Hva skjer når ingen griper inn og ønsker å regulere en næring? Selvfølgelig er det slik at enhver utøver ønsker å ha flest mulig dyr, som gir mest status, som gir størst subsidier, og som gir mest inntekt. Det er jo ikke næringens feil – tvert imot er det mangelen på regulering fra statens side. Man kan jo undre på hvor mye fisk det ville vært igjen i havet hvis hver enkelt fisker selv fikk bestemme sin egen kvote. Nettopp derfor er fisket strengt regulert. Det er ikke tilfellet med reindriftsnæringen.

Dette året har vært et gullår for næringen. Vær og klima er den viktigste årsaken til det. Men til tross for at det har vært et gullår mange steder, har altså antallet erstatningssøknader og utbetalinger nær sagt gått rett i taket. Hva som vil skje når det igjen blir et normalår, kan vi bare forestille oss, ikke minst med tanke på at næringen allerede er subsidiert av staten med 50 pst. av brutto omsetning.

Det ble i 2008/2009 søkt om erstatning for over 62 000 dyr av en total stamme i Finnmark på 187 000. Om det er noen som mener at det er en god sammenheng mellom disse to tallene, vet jeg ikke, men jeg finner sammenhengen meget påfallende.

Ivar Kristiansen (H) [19:01:04]: Dette er en viktig og interessant interpellasjon, og jeg er positivt overrasket over at interpellanten bryr seg så mye om reindriftsnæringen og vårt urfolk at han velger å ta opp dette viktige temaet. Jeg synes også at det svaret som landbruksministeren returnerer, på mange måter er positivt. Likevel tillater jeg meg å kommentere noen av disse forholdene.

Reintallet i Finnmark har variert veldig opp gjennom årene. Man kan si at den myndighetsbestemte økningen av reindriftstallet startet på 1970-tallet, med en statlig oppmuntring til fattige, små enheter om å skaffe seg større flokker. Det var starten på en ganske dramatisk økning av reintallet, for i Finnmark på 1960-tallet var situasjonen den at det gjerne var mindre enn 100 000 dyr, færre enn det som er tilfellet i dag. Tallet har variert veldig sterkt. I sesongen 1988/1989 var eksempelvis antallet rein i Finnmark mer enn 200 000, for igjen, ved årtusenskiftet, å være nede på vel 100 000. Klimatiske forhold, rovdyruttak osv. har påvirket situasjonen i betydelig grad. Men det er ikke slik som enkelte ønsker å fremstille dette, at det er en så til de grader gjennomsubsidiert næring at indre Finnmark bærer preg av en velstand som ingen andre deler av landet kan sammenligne seg med, snarere tvert imot. Det er slik at når storsamfunnet velger å styre denne næringen så til de grader rundt kulturbegrepet – man mener at kultur og næring skal gå i hop på denne måten – og når storsamfunnet nesten forventer at man skal drive denne næringen slik man gjorde det for 250 år siden, må det ofte bære preg av en «mismatch». Spørsmålet er om man i dag er villig til å omjustere i forhold til det som liksom er storsamfunnets krav. Det er slik som en kjent norsk statsminister sa en gang, at «alt henger sammen med alt».

Jeg tror at noe av det som statsråd Brekk var inne på, er viktig å ta inn over seg, for denne næringen har i veldig stor grad vært produksjonsstyrt. Det er ikke slik at denne næringen har mer støtte pr. produsert kilo enn eksempelvis landbruksnæringen. Det er det stikk motsatte som er tilfellet. Og gjennom det politiske verktøyet vi har her i huset, reindriftsavtalen, må man i større grad prøve å rette søkelyset i langt større grad mot markedsarbeidet, ikke bare mot produksjonsarbeidet.

En kjent norsk politiker som nettopp ble velsignet med en biografi, tidligere Venstre-leder Sponheim, sørget i et nokså vanskelig år, 2003/2004, for ekstraordinær markedsføring, tv-reklame, noe som bidro til et veldig løft for næringen, som dog var kortsiktig. Jeg tror ikke at norsk reindriftsnæring er tjent med at det er landbrukssamvirket i Norge som har hånd om næringens markedsarbeid. Jeg vil så sterkt jeg kan anmode statsråd Brekk om å se på dette, samtidig som han ser på det som flere talere har understreket, bl.a. Frank Bakke Jensen og Kristelig Folkepartis talsmann, at man må være villig til å la norsk reindriftsnæring få en egen stortingsmelding. Ikke la dette bli et venstrehåndsarbeid i og rundt en kommende landbruksmelding. Det hjelper ikke hvor viktig man sier at det å få et eget kapittel kommer til å bli, hvis man ikke tar seg bryderiet med å sørge for at verdiskapingsbegrepet og markedsarbeidet får en helt annen og større dimensjon for denne næringen, med sitt enorme potensial. Da vil man ikke komme til å nå det målet man ønsker å nå.

Jeg tror vi alle sammen har et felles mål om at denne næringen skal utvikle seg konstruktivt videre, for det er et stort oppbud av et særdeles verdifullt produkt, og det er et stort kjøpekraftig marked, og så er det en «mismatch» mellom de to viktige delene av kommunikasjonen. Det håper jeg virkelig statsråd Brekk tar tak i.

Torgeir Trældal (FrP) [19:06:14]: Jeg synes det har vært en veldig god debatt, med utrolig mange gode innspill fra samtlige. Den eneste jeg er skuffet over, er statsråden.

Jeg registrerer at samtlige partier her – men ikke statsråden – ser alvoret i situasjonen. Jeg vil håpe at man etter veldig mange gode innlegg fra posisjonen og Arbeiderpartiet nå klarer å presse statsråden til å handle, og at det ikke her blir som med Lofoten, der SV og Senterpartiet på en måte presset de andre ut. Det er altfor viktig til det.

Så går jeg litt videre. Jeg stilte statsråden et direkte spørsmål – hvorfor man i 2002 har vedtatt 64 300 som høyeste reintall i Vest-Finnmark, mens nærmere 100 000 nå – men ingenting er skjedd. Det eneste statsråden gjør, er å komme med fraser der han beskylder undertegnede for å stigmatisere reindriftsnæringen. Denne retorikken har ministeren hatt hele veien, fra problemene i Finnmark startet. Jeg tok opp saken i begynnelsen av november i fjor. Da svarte man at man skulle sette ned et utvalg for å megle. Det skulle skje øyeblikkelig. Fra november til nå har det gått fem måneder. Det er hurtigarbeidet til ministeren, så med all respekt, her er det litt mangel på handling og mest prat.

Så sier også representanten fra Arbeiderpartiet at man må se tapstallene i sammenheng med flere ting, bl.a. påkjørsel av bil og tog. De tallene jeg refererte til, gjelder tap på grunn av rovdyr, og så vidt jeg vet, er ikke tog eller bil et rovdyr, det ligger under andre tapsdeler. Når det gjelder tap på grunn av rovdyr, har utbetalingene økt med nærmere 50 pst. Det er mye som går med av skattebetalernes penger. Det går med over 56 mill. kr til å betale tap av rein. Det er klart dette også er rovdyrproblematikk.

Så registrerer jeg også at med Senterpartiet ved makten lar man rovdyrene regjere over hele landet. Det gjør at det er skattebetalerne, reindriftsnæringen og bøndene som må ta regningen. Dette er også et bevis på at man ikke er handlingsdyktig.

Jeg registrerer også at man i juli 2007 satte seg ned for å se på næringen. Vi er nå i 2010, og det har fortsatt ikke skjedd noe. Igjen viser det at det er langt mellom handling og vilje.

Til slutt vil jeg bare takke, og jeg ber Arbeiderpartiet om å presse Senterpartiet her, slik at vi får en løsning. Uten press fra Arbeiderpartiet så blir det ingen løsning.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:09:27]: Tusen takk for mange nyanserte innlegg, og tusen takk også for dem som jeg opplevde ikke var så veldig nyanserte. Jeg er glad for at vi har fått mange innlegg og en god diskusjon. Poenget mitt med mine to innlegg var å understreke at det har skjedd mye de siste årene gjennom endring av reindriftsloven og gjennom de økonomiske virkemidlene vi har i reindriftsavtalen. Denne næringen har, som flere har sagt, fantastiske muligheter, hvis vi sammen med næringen greier å forvalte disse mulighetene på en god måte.

Jeg har lyst til å understreke at NRLs leder, Sara, har uttalt at han registrerer en endring i holdning hos ungdommen i reindriften nå. Nå er det vekt og kvalitet som gjelder, ikke størst mulig flokk. Det synes jeg også lover bra for fortsettelsen. Og når det da er enkelte i denne sal som hevder at vi slipper alt fritt i forhold til driften, så må jeg gjøre oppmerksom på at det er et generelt tak på 600 dyr for å komme innunder reindriftsavtalen, som på sett og vis understreker at det ikke er fritt fram for å få støtte til den driften en ønsker seg.

De siste årene har reindriften hatt en positiv inntektsutvikling, og foreløpige tall for 2009 viser en fortsatt positiv utvikling. Hovedårsaken til økningen kan relateres til et fortsatt høyt slakteuttak, og ikke minst en økning i prisen. Vi ser gjennom de siste års positive inntektsutvikling i reindriften at reindriftsavtalens virkemidler bidrar til økt slakting og verdiskaping. Men fortsatt er det slik at gjennomsnittsinntekten i reindriften er for lav. For meg er det viktig at man framover prioriterer tiltak som bidrar til å videreutvikle de inntekts- og velferdspolitiske tiltakene i reindriften, slik at man får løftet reindriften opp på et nivå som samsvarer bedre med sammenlignbare næringer. I denne sammenhengen er det altså reindriftsavtalen som er det sentrale virkemiddelet. Det er viktig å stimulere til reell markedsrettet produksjon og verdiskaping, som også noen i sine innlegg i dag har understreket.

Erfaring viser at de produksjonsavhengige tilskuddene har bidratt til å øke slakteuttaket av rein det siste året og bidratt til økt verdiskaping i næringen. Det er derfor viktig at kommende reindriftsavtaler også stimulerer til økt slakting og produksjon gjennom de produksjonsbaserte tilskuddene, slik at reintallet kan bli redusert til et bærekraftig nivå i alle reinbeiteområdene. Den siste reindriftsavtalen som akkurat nå har blitt inngått, legger vekt på akkurat det. Avtalen legger stor vekt på tiltak som kan bidra til økt uttak, og ikke minst bidrar den til, slik som også representanten Kristiansen understreket, at en legger stor vekt på tiltak som kan bidra til bedre gjennomføring av slakting gjennom sesongen, og ikke minst økt salg. Jeg har lyst til å understreke at det altså er næringen selv som har ansvaret for markedsføringen i henhold til reindriftsavtalen.

Til slutt vil jeg si at det ikke er riktig at reintallet det siste året har fortsatt å øke. De siste tallene vi har, er 10 000 færre rein i Finnmark i løpet av det siste året.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 7 avsluttet.