Henning Skumsvoll (FrP) [09:38:15]: Da vannkraftutbyggingen startet i Norge for over hundre år siden, var det begynnelsen for den kraftforedlende industrien. I starten ble denne industrien lagt i nærheten av der strømmen ble produsert. Det medførte at bedriftene i dag ligger spredt ut over hele landet. Den kraftforedlende industrien er den nest største eksportnæring i landet. Industrien sysselsetter over 25 000 og er ofte den dominerende hjørnesteinsbedriften i sitt lokalområde.

I de senere årene har industrien hatt en negativ utvikling. Det vises best når en ser på kraftforbruket, som er minkende. Kraftforbruket i den kraftforedlende industrien er en god indikator på utviklingen i bedriftene. Fra 2008 til 2009 falt kraftforbruket med 20 pst. En del av denne nedgangen skyldes energieffektivisering.

Når det gjelder langsiktige kraftavtaler, som denne industrien er helt eller delvis avhengig av, er 2010–2011 et tidsskille. Da går avtalene, som i all vesentlighet ble inngått på 1950- og 1960-tallet, ut. Noen av bedriftene har inngått nye avtaler, men få har tilfredsstillende avtaler fram til 2030–2040, som vil være den tradisjonelle tidshorisont.

Den kraftforedlende industri er blitt betydelig redusert i løpet av de siste ti årene. Over 4 000 arbeidsplasser er nedlagt i denne perioden, og av de største nedlagte bedrifter nevnes Hydro Magnesium på Herøya, Norske Skog Union i Skien, og Hydro Aluminiums Søderberganlegg på Karmøy, med til sammen 1 900 arbeidsplasser.

Mange økonomer hevder at den kraftforedlende industrien har levd godt på billig kraft, og at dette ikke kan fortsette i framtiden. Disse mener at det er bedre å selge kraften til utlandet, da man kan oppnå høyere pris der enn i Norge. Professor Steinar Strøm vil heller legge ned den kraftforedlende industrien, selge kraften til utlandet og benytte arbeidskraften som blir frigitt, til oppgaver innen helse og omsorg. Det ser ut for meg som om Strøm glemmer to vesentlige, grunnleggende forhold. Blir den kraftforedlende industrien i Norge nedlagt, genererer det ca. 35 TWh. Nettkostnader for å samle denne energimengden blir meget stor. Det må bygges svært mange dyre kabler til kontinentet, som ifølge Strøm vil være avtaker av overskuddskraften. Det Strøm overser, er den samfunnsmessige gevinsten som den kraftforedlende industrien skaper ved hjelp av elektrisk strøm. For deler av smelte- og aluminiumsindustrien øker verdien av 1 kWh opp til ni ganger under bearbeidelsen av bedriftenes produksjon. Dette er en samfunnsgevinst som de ivrigste eksportøkonomene helt ser ut til å glemme. Det genereres ingen eksportinntekt gjennom helse- og omsorgsarbeid, men gjennom produkteksport.

Den kraftforedlende industrien i Norge er nesten uten unntak verdensledende. Industrien leder i dag an i den teknologiske utviklingen innen energieffektive produksjonsprosesser for produksjon av metaller og materialer på mange områder. Uten like kraft- og miljøvilkår har vi ikke lenger en langsiktig konkurransedyktig metallproduksjon i Norge. Uten denne produksjonen forsvinner de viktigste forutsetningene for å kunne gjennomføre banebrytende innovasjoner fra denne industrien.

Jeg vil nå nevne innovasjoner av verdensklasse som noen av disse kraftforedlende bedrifter har, eller gjennomfører nå.

Elkem Solar produserer silisium til solceller. Solceller produserer elektrisk kraft helt uten klimautslipp. Det viktigste er imidlertid at den nye fabrikken i Kristiansand bruker under halvparten så mye energi som en fabrikk med tilsvarende produksjon, men med tradisjonell teknologi. Det gjør produksjon av solceller enda mer miljøvennlig, og solenergien blir mer konkurransedyktig i forhold til alternative energiformer.

På Lista bygger Alcoa og Elkem et storskala anlegg med en helt ny produksjonsprosess for aluminium. Den nye prosessen gir 30 pst. lavere energiforbruk og mulighet for netto utslippsfri aluminiumsproduksjon, ved at CO-avgassen kan benyttes til kjemisk produksjon eller energiproduksjon.

For å kunne oppnå nødvendige globale utslippsreduksjoner er denne type teknologisk utvikling innenfor store globale industrisektorer helt nødvendig. Norske bedrifter har en verdensledende rolle i utviklingen av miljøvennlige og energieffektive bygg og boliger. Både Norsk Hydro og Orkla er på topp globalt i utviklingen av nye miljøvennlige byggeløsninger med basis i norsk kraftforedlende industri.

Etter det jeg har nevnt om norsk kraftforedlende industri, vil nok mange spørre undrende: Hva er så de store problemene som får undertegnede til å reise interpellasjonen? Det vil jeg komme til nå.

De kraftforedlende bedrifter konkurrerer på det globale markedet og trenger konkurransedyktige vilkår. Fra bransjen uttrykkes det bekymring for at energikostnader og CO₂-regelverk for industrien er betydelig høyere og strengere enn konkurrentlandenes. Regjeringen skryter av et særnorsk strengt CO₂-kvoteregime. I tillegg blir industrien fratatt eierskap til vannkraft som man i markedet må kjøpe med et ekstra CO₂-påslag i prisen. Mange økonomer og miljøforkjempere ønsker at den kraftforedlende industrien blir avviklet på grunn av CO₂-utslipp.

Disse begrunnelsene er feilaktige. Norsk kraftforedlende industri er verdens minst forurensende. Nesten all energien som benyttes, kommer fra vannkraft.

Mens den norske aluminiumsindustrien slipper ut 8,5 tonn CO₂-ekvivalent pr. tonn aluminium, er tallene for aluminium produsert i Kina 30 tonn CO₂-ekvivalent pr. tonn aluminium. Altså: Kinesiske verk slipper ut over tre ganger så mye CO₂ som de norske verkene slipper ut. Det virker naivt å tro, som professor Steinar Strøm hevder, at behovet for bl.a. aluminium vil minke dersom norske aluminiumsverk legger ned sin produksjon.

Allerede i dag ser vi hva som skjer når rammebetingelsene er forskjellige fra land til land. Norsk Hydros store aluminiumsverk i Qatar er et klart eksempel på dette. Her oppnår bedriften billig energi og lave miljøavgifter.

Tidligere olje- og energiminister Åslaug Haga, som nå er ansatt i Norsk Industri, sier til bladet Energinyheter at norsk kraftkrevende industri er basert på fornybar kraft, har tøffe miljøkrav og verdens beste teknologi. Det er meningsløst å flytte ut produksjonen fra Norge. Selv om det er bra for det nasjonale klimaregnskapet, er det ikke bra for det globale regnskapet, sier Haga.

Dette er tanker om norsk kraftforedlende industri som få – om noen – i den rød-grønne regjeringen deler, men som i høyeste grad berører problemstillingen som eksisterer i dagens politiske debatt.

Dersom den kraftforedlende industri blir nedlagt, eller flyttet til land med lavere energi- og CO₂-kostnader, vil det få store negative ringvirkninger, ikke minst for Distrikts-Norge. Dette synes ikke å bekymre den rød-grønne regjeringen i særlig grad.

EU ser på karbonlekkasje som en alvorlig trussel mot den kraftforedlende industrien, og reviderte derfor sitt kvotehandelsdirektiv i desember 2008. Et bærende element var å gjennomføre reduksjoner i klimagassutslipp ved bruk av kvotehandel, uten at det fører til karbonlekkasje. Karbonlekkasje innebærer at effektiv industri flyttes fra land med klimakostnader på utslipp og i kraftprisen til land uten slike kostnader, med uendrede eller økte globale utslipp som resultat.

Endringene i EUs kvotehandelsdirektiv gjelder for perioden 2013–2020. De to viktigste tiltakene fra EUs endringer for norsk kraftforedlende industri er:

• Bedrifter utsatt for karbonlekkasje skal få tildelt opp til 100 pst. frikvoter for direkte CO₂-utslipp.

• Medlemsland kan gjennomføre finansielle tiltak overfor sektorer som er utsatt for karbonlekkasje som følge av kvotekostnader som videreføres gjennom kraftprisen.

Ved aktivt å utnytte de muligheter som nå etableres innenfor rammen av EØS-avtalen, kan norske myndigheter legge til rette for videreutvikling av dagens norske kraftforedlende industri og ny virksomhet basert på ny norskutviklet teknologi.

Dersom Frankrike, Spania og andre konkurrentland innfører kompensasjonsordning uten at norske myndigheter gjør det samme, vil konkurrenter til norsk kraftforedlende industri få betydelige konkurransefordeler.

Til slutt vil jeg spørre statsråden: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at den kraftforedlende industrien får konkurransedyktige rammebetingelser – og kan forbli og vokse i Norge?

Statsråd Trond Giske [09:47:52]: Interpellanten tar opp viktige spørsmål som opptar både meg og Regjeringen. Den kraftkrevende industrien opererer for tiden i urolig farvann. I et kortsiktig perspektiv knytter det seg til konsekvensen av økonomiske nedgangstider. I et mer langsiktig perspektiv er bildet preget av konkurranse fra lavkostland, håndtering av klimautfordringer og global vekst.

Global konkurranse er ikke noe nytt for denne industrien. Det har vært en sentral rammebetingelse helt siden Eyde og Birkelands dager. Uten globale markeder ville det ikke ha vært grunnlag for etablering av en gjødselsindustri, en aluminiumsindustri eller en ferrolegeringsindustri i Norge.

En rekke viktige forhold har imidlertid endret seg over tid. Blant de viktigste er:

• Den norske vannkraften har fått en større, alternativ verdi, noe som har gitt økte energipriser for industrien.

• EØS-avtalen setter rammer for nasjonale tiltak.

• Økt globalisering gir konkurranse fra lavkostland, men også større og mer integrerte markeder.

• Klimagassutslipp er i ferd med å prissettes, men vi har ennå ikke en global klimaavtale på plass.

• Økt velstand og vekst innenfor andre næringer i Norge stiller høye krav til lønnsomhet.

Disse endringene innebærer at vi i dag må legge en annen politikk til grunn enn de tiltakene som ble presentert i industrisatsingen på 1950-tallet. Når det økonomiske landskapet endres, må også politikken endres.

Selv om vi i Norge har kommet usedvanlig godt igjennom finansuroen med Europas laveste arbeidsløshet, har enkeltbransjer som den kraftintensive industrien fått det tøft. 2009 var det svakeste året for industrien i Norge i moderne tid. Aluminiumsprisene falt med 60 pst. Aluminiumseksporten gikk ned med 36 pst.

Vi ser nå heldigvis tegn til bedring, men veksten skjer fra et lavt nivå. Mens aluminiumsprisen i fjor var nede i 1 300 dollar pr. tonn, er den nå oppe i 2 300 dollar pr. tonn. Også andre metallpriser har hatt en god utvikling, men situasjonen for de norske metallbedriftene avhenger i stor grad av hvilke markeder de leverer til.

Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å redusere de negative konsekvensene av finansuroen. Flere av disse tiltakene har kommet den kraftkrevende industrien til gode. Konkrete eksempler er fleksible permitteringsordninger, midlertidig skattelette ved å kunne tilbakeføre underskudd mot tidligere års overskudd, og økt satsing på utdanning og kompetanse i bedriften. Kapitalmarkedstiltakene og redusert rente har også betydd mye. Målet med tiltakene har vært at bedriftene skulle komme styrket ut av finansuroen.

Eramets smelteverk i Sauda ble nesten det industrielle symbolet på at finansuroen også nådde Norge. Den vestlige verden sluttet omtrent over natten å kjøpe ferromangan, og smelteverksarbeiderne i Sauda ble tidlig rammet av omfattende permitteringer. 200 ansatte ble permittert på halv tid. Nå er imidlertid optimismen tilbake i Sauda, og permitterte er tilbake i jobb.

De fleksible permitteringsordningene har gjort at mange bedrifter valgte permittering framfor oppsigelser. Det vitner om at bedriftene har tro på framtiden.

Det er likevel lite myndighetene kan gjøre for å kompensere for redusert etterspørsel og lavere priser for produktene som denne industrien lager. Det krever at den globale aktiviteten tar seg opp igjen.

Regjeringen har gjennomført en rekke langsiktige tiltak overfor den kraftintensive industrien. Det handler om å legge til rette for videreutvikling av lønnsomme arbeidsplasser, og å føre en ansvarlig økonomisk politikk som fører til et rentenivå og en kronekurs som denne industrien kan leve med. Det er også satt i gang flere tiltak som sikrer kraftbalansen og utbygging av ny kraft. Det er også planer om videre utbygging, bl.a. gjennom satsing på fornybar energi gjennom et felles elsertifikatmarked med Sverige.

Siden etableringen i 2001 har Enova inngått kontrakter for over 13 TWh innenfor fornybar energi og energieffektivisering. Om lag 3,5 TWh har kommet gjennom Enovas programmer rettet mot industrien. Til sammen har industrien fått tilsagn om støtte på rundt 890 mill. kr.

For å understøtte inngåelsen av kommersielle kraftavtaler etablerer vi nå en garantiordning for kraftintensiv industris kraftkjøp. Ordningen skal forvaltes av GIEK, og er gitt en ramme på 20 milliarder kr i 2010-budsjettet. Ordningen vil være operativ så snart den er godkjent av ESA. Vi har også fått på plass en tilskuddsordning på 40 mill. kr for industribedrifter som etablerer konsortier for felles innkjøp av kraft.

Som interpellanten tar opp, er det i dag ulik regulering av CO₂-utslipp rundt om i verden. Det er krevende for virksomheter som planlegger for framtiden. Derfor ville en global klimaavtale og en felles pris på utslipp vært det suverent beste. Men i påvente av en felles avtale kan vi ikke la være å ta hånd om klimautfordringene. Utfordringene krever at vi handler nå. Derfor må vi parallelt jobbe intensivt for gode internasjonale avtaler, samtidig som vi gjør hjemmeleksen vår her i Norge.

Kvotesystemet er ett av Norges viktigste klimapolitiske virkemidler. Regjeringen har slått fast i regjeringsplattformen at utslipp fra kraftintensiv industri skal reguleres innenfor EUs kvotesystem. Fra 2013 vil om lag 50 pst. av EUs klimagassutslipp og 60 pst. av utslippene fra norsk territorium være kvotepliktige. Det styrker effektiviteten i kvotesystemet. Uavhengig av auksjonering av kvoter eller ikke, vil kvoteplikten stille industrien overfor utslippskostnader som defineres av kvoteprisen. Dermed gis utslipp en alternativ verdi, og bedriftene vil tilpasse virksomheten sin deretter. Følgelig fremmes miljøvennlige omstillinger. Det er et skritt i riktig retning.

Alle sektorer må bidra. Samtidig må vi påse at klimareguleringer bidrar til reelle utslippsreduksjoner globalt. Vi er ikke tjent med et system som medfører at norsk og europeisk industri flytter til land uten utslippsforpliktelser. Det er hovedtankegangen bak alle våre handlinger på dette området. Vi hjelper miljøet lite ved å flytte karbonutslippene fra ett land til et annet.

Regjeringen følger prosessen med revideringen av EUs kvotehandelsdirektiv tett. Det er imidlertid for tidlig å si hvordan alle deler av direktivet vil slå ut for Norge. Målet er å finne fram til en innretning som ivaretar norsk klimapolitikk og norsk industripolitikk på en best mulig måte.

Jeg har tro på at norsk industri, og dens evne til omstilling i miljøvennlig retning vil vise seg også i denne situasjonen. Vi vet at industrien har lyktes før. I perioden 1990–2008 reduserte industrien sine klimautslipp med hele 27 pst. Miljøkrav satte fokus på teknologiutvikling og energisparing. Dette er tiltak som i dag anses å være blant industriens fremste konkurransefortrinn. Samtidig vet vi at industrien står klar til å gjennomføre nye miljøinvesteringer. Alcoa og Hydro har kommet langt i utviklingen av neste generasjons aluminiumsteknologi. Eramet, Finnfjord og Elkem har varslet konkrete energigjenvinningsprosjekter. Fesil har spennende planer for solenergiinvesteringer i Orkanger.

Regjeringen er opptatt av at det skapes lønnsomme arbeidsplasser. Det innebærer å stimulere til nyskaping, videreutvikling og omstilling, ikke til opprettholdelse av ulønnsomme virksomheter. Det er mange gode eksempler på omstilling innenfor den kraftkrevende industrien som har bidratt til økt lønnsomhet og trygge arbeidsplasser. Skiftet fra Søderberg- til «prebake»-teknologi innenfor aluminiumsindustrien er eksempel på det første. Det samme gjelder utviklingen av Yaras renseteknologi for framstilling av kunstgjødsel. Etablering av solindustrien i Norge er et eksempel på det siste, og det neste kan være materialer for vindmøller offshore. Tinfos i Odda leverer allerede til dette markedet i dag.

Norsk industri jobber hver eneste dag for å nå opp i den globale konkurransen i sin bransje. Men vi som myndigheter må legge til rette for at konkurransen er redelig, og at rammen rundt gir grunnlag for gode resultater. Vår industri kan klare seg hvis den får konkurrere på like vilkår. Vår hovedinnsats er å legge til rette for at industrien kan utvikle seg videre. Derfor satser vi på forskning og utvikling, slik at norsk industri kan ligge i forkant i den teknologiske utviklingen. Av den grunn har vi etablert en ny tilskuddsordning for miljøteknologi under Innovasjon Norge.

Ordningen kan bl.a. støtte byggingen av pilot- og demonstrasjonsanlegg innenfor den kraftintensive industrien og bidra til at neste generasjons metallsmelteteknologi blir enda mer effektiv, enda mer lønnsom og enda mer miljøvennlig.

Vi skal gjøre det attraktivt å investere i langsiktige miljøteknologiprosjekter, slik at industrien kan mobilisere sine ressurser. Jeg og Regjeringen skal bidra med forutsigbare rammebetingelser. Industrien er en del av klimaløsningen. Norge og norsk industri har alle forutsetninger for å delta. Det er industriens evne til å være innovativ, løse problemer og være effektiv som er oppskriften på et lavutslippssamfunn.

Henning Skumsvoll (FrP) [09:58:15]: Jeg takker statsråden for svaret.

Det er klart at Regjeringens håndtering av den økonomiske situasjonen i landet som var for et par år siden, har gitt resultater. Men det er egentlig ikke det bransjen spør om. Det bransjen spør om, er om de konkurranseulempene eller forskjellene som finnes mellom Norge og utlandet, kan bli tatt hånd om. Industrien betaler i dag ca. 12 øre/ kWh for klimautslipp, og når man tenker på at hovedkraften kommer fra norsk vann, er jo det en konkurransevridning allerede. At EU nå ser på dette med karbonlekkasje som viktig, er klart, for i andre deler av verden har man ikke skatt på kraft eller på klimautslipp. Jeg er enig med statsråden i at den dagen vi får en lik global klimaavgift, vil dette problemet være løst. Men inntil da kan vi gjøre at industrien vi har i Norge, forsvinner. Det er det vi som er glad i denne industrien, er redd for – at man ikke klarer å overleve med de betingelsene man har. Hvis man tenker seg å gjøre som Finansdepartementet vil, og bruker 2 pst. kullkraft, skal hele kraften belegges med CO₂-avgift. Det vil skape store problemer for industrien.

Regjeringens arbeid med en redelig konkurranse er veldig bra, og det tror jeg nok at bedriftene også setter stor pris på. Men bransjen føler ikke at Regjeringen virkelig er veldig opptatt av det som skjer med kvotehandelsdirektivet fra EU. Det ser ut som at det er EU som kanskje har et større trykk på nettopp dette i dag.

I et større oppslag i Dagens Næringsliv den 6. november 2009 slår tillitsvalgte i aluminiumsindustrien alarm. De peker på redselen for nedlegging av produksjon som kan føre til at enkelte bygder i Norge blir uten arbeidsplasser og mer eller mindre vil forsvinne.

Hovedtillitsvalgt Billy Fredagsvik fra Hydro sier følgende:

«Ryker Hydro, så ryker hele bygda og deler av fylket.»

Den kraftforedlende industrien er hjørnesteinen for næringsvirksomhet i mange kommuner. Norske toppledere frykter at europeisk næringsliv blir sittende alene med ansvaret og regningen for klimamålene. Dette sier topplederne som deltok på World Business Council for Sustainable Development, til Aftenposten den 14. desember 2009.

Så mitt spørsmål er om statsråden kan gjøre noe for å forsikre de menneskene som er opptatt av dette, om at det går bra for industrien.

Statsråd Trond Giske [10:01:45]: Det jeg kan forsikre, er at Regjeringen skal gjøre alt vi kan for å legge til rette for industrien i Norge, også denne delen av den. Men det er også slik at når markeder forsvinner, og den globale metallindustrien – i hvert fall aluminiumsindustrien – går for tre fjerdedels maskin, vil også norske bedrifter merke det. Vi ser hvordan kineserne entrer det globale markedet med store investeringer, store produksjonsanlegg og stor kapasitet. Det påvirker også rammebetingelsene for norske bedrifter. Det er bare én løsning på det, og det er at vi fortsetter å være innovative og utvikler neste generasjons teknologi, at vi klarer å produsere den samme mengden metall med mindre energi og mindre utslipp, og at vi også forbereder oss på det internasjonale klimaregimet som før eller siden vil komme.

Så må vi passe på at vi får likeverdige rammebetingelser. Det handler om konkurransesituasjonen internasjonalt. Vi bruker mye tid både gjennom handelsavtaler gjennom WTO og gjennom direkte kontakt med land på å jobbe mot subsidieringskonkurranse, mot proteksjonisme, mot at andre land bruker virkemidler som vi mener er uriktige, og som gir våre bedrifter en dårligere konkurransesituasjon.

Vi må også være aktive i arbeidet med EUs kvotesystem. Vi må være aktive i forhold til hva slags energikontrakter vi kan gi bedriftene våre når en del av disse kontraktene løper ut. Noen løper ut allerede i 2012. Andre har kontrakter fram til 2020, og noen igjen, som i Årdal, har veldig lange kontrakter på energi. Dette er vi også bevisste på. Det å produsere aluminium har vært en god industri for Norge i mange år. Metallindustrien vår har også gitt grunnlag for solenergieventyret – og for andre materialteknologier. Dette er en kompetanseklynge som vi skal ta vare på, og som vi skal leve av også i framtiden, og Regjeringen er seg svært bevisst det.

Ingrid Heggø (A) [10:04:12]: Delar av industrien, til liks med mange andre næringar, sleit verkeleg i 2009. Låg rente vog ikkje opp for redusert etterspørsel og lågare prisar. Til dømes fall aluminiumsprisane frå 3 300 dollar til 1 300 dollar pr. tonn, og eksporten vart redusert med 36 pst.

Regjeringa har sett i verk mange målretta tiltak for å dempa verknadane av finansuroa, men eg vil likevel poengtera at for den eksportretta industrien så er nok ikkje denne krisa over.

Det er aluminiumsindustrien eg kjenner best, og den hadde eit svakt resultat i 2009. Dei tiltaka som næringa sjølv peikar på, i tillegg til låg rente, er tiltaka Regjeringa har gjort vedrørande permitteringsreglane, ekstraordinære tiltak for avskriving, mellombels skattelette og auka mogelegheit til kompetanseheving innafor eiga bedrift. Dette var svært nyttige og viktige tiltak.

På 2010-budsjettet kom det på plass ei tilskotsordning for industribedrifter som etablerer konsortium for felles innkjøp av kraft. Og i Soria Moria-erklæringa slår vi fast at utslepp frå kraftintensiv industri skal regulerast innafor EU sitt kvotesystem.

Som dei fleste her veit, etablerte den raud-grøne regjeringa òg ei garantiordning for kraftintensiv industri sine kraftkjøp med ei ramme på 20 milliardar kr på 2010-budsjettet. Denne vil vera operativ så snart det ligg føre godkjenning frå ESA.

Problematikken kring garantiordninga var òg eit tema då næringskomiteen var på besøk i Brussel denne veka. Her vart det vist til brevet frå Handels- og næringsdepartementet som var komme som svar på det som ESA skriftleg hadde bedt om. ESA har då to månader på seg til å avgjera saka viss ikkje det då kjem nye moment i mellomtida.

Det er bra at Framstegspartiet sin representant er vorte oppteken av den kraftintensive industrien. Det har vi i Arbeidarpartiet alltid vore, men eg kan ikkje fri meg for å peika på at det nettopp er manglande forståing for klimautfordringane som ligg i botn for at vi ikkje greier å få på plass globale avtaler innafor klimatiltak. Framstegspartiet har ikkje akkurat vore ambassadørar for å få på plass ei ny klimaavtale.

Det er også eit faktum at det at ein i Noreg har pålagt industrien strenge miljø- og utsleppskrav, faktisk har ført til at industrien i Noreg er leiande innafor miljøteknologi i dag.

Fokus på energieffektivisering har også gjeve resultat. Dette gjev industrien vår eit stort konkurransefortrinn i dag.

For at klimaavgifter skal føra til utsleppsreduksjon, er det viktig å hindra karbonlekkasje, dvs. hindra at norske eller europeiske bedrifter flytter til land med veikare utsleppskrav, eventuelt utan utsleppskrav. Dette medfører berre at dei totale utsleppa aukar, ikkje minkar. Også her ser vi at marknaden ikkje regulerer alt sjølv, men må styrast. Eit godt eksempel er nettopp klimaavgifter. Dersom alle land er samde om å ha globale CO₂-påslag, vil dette igjen verta lagt på i pris på varene, og industrien vil ikkje få problem med dette påslaget. Vår industri greier seg godt når han får konkurrera på like vilkår.

Eg har òg vore på bedriftsbesøk hos Alcoa og Elkem på Sørlandet. Eg fekk då innblikk i forskinga og det prøveprosjektet dei hadde sett i gang, der dei reknar med ein reduksjon i energiforbruket på rundt 30 pst. ved aluminiumsproduksjonen. Eg besøkte òg Hydro sin forskingsbase i Årdal saman med næringsministeren. Der fekk vi innblikk i eit anna prøveprosjekt, også med om lag 30 pst. reduksjon i energiforbruket ved aluminiumsproduksjonen. Dette vitnar om at norske bedrifter tek ansvar. Det er veldig gledeleg at desse forskingsprosjekta har fortsett på same nivå, også i det vanskelege året 2009. Regjeringa si satsing på Enova har vore viktig og riktig i den samanhengen.

Vi raud-grøne har etablert ei tilskotsordning innafor Innovasjon Noreg som omhandlar nettopp miljøteknologi. Dette er ei god og framtidsretta nyordning som vi vil satsa meir på i framtida.

Heilt til slutt vil eg knyta nokre ord til heimfall, som eg høyrer fleire av Framstegspartiets representantar omtalar som om industrien vert fråteken eigarskap. Det er så vidt eg veit ikkje nokon som har selt seg ut enno, og mogelegheita for private til å kjøpa seg inn med inntil ein tredel i 100 pst. offentleg eigde selskap, ligg jo der som ein uutnytta ressurs. Vassressursane er heile Noreg sine ressursar. Derfor er det viktig at rettane fell tilbake til staten etter visse år, slik det er med heimfallsordninga.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:09:40]: Jeg tar utgangspunkt i at statsråden ønsker industrien godt og vil utvikle den. Jeg skal være så positiv å si at han også ser at industrien ikke skal saneres i klimapolitisk øyemed. Der har han dog en jobb å gjøre internt i Regjeringen, og det er nettopp derfor vi utfordrer næringsministeren i denne debatten og ikke miljøvernministeren eller olje- og energiministeren. Det har vi prøvd før, og har følt at vi snakker for døve ører.

Det smaker likevel litt av festtale når jeg hører næringsministeren snakke om dette tema. Det er mange problemstillinger som omtales, men der industrien påpeker at de trenger avklaringer, får vi heller ikke i dag noen avklaring.

Fremskrittspartiet og jeg har i de siste to årene besøkt stort sett alle de store industristedene i Norge. Det er to temaer som kommer opp alle steder. Alle aksepterer at vi ikke kan gjøre noe politisk med etterspørselen etter produktene, men bedriftenes konkurranseevne i forhold til deres utenlandske konkurrenter kan vi gjøre noe med. De to temaene som har kommet opp, gjelder kraft og CO₂-regimet. Dette påvirker konkurransevilkårene overfor utlandet betydelig. Alt det andre som statsråden har nevnt – GIEK osv. – er det tverrpolitisk støtte bak. Det er de to viktigste områdene der konfliktene kommer, som industrien også påpeker. Derfor er det viktig at vi fjerner politisk usikkerhet rundt dette, slik at industrien våger å gå videre. Vi må sikre at rammevilkårene er tilpasset våre konkurrenters rammevilkår, slik at det er de beste og mest miljøvennlige bedriftene globalt som overlever, og ikke de som etablerer seg i land uten miljøregelverk de neste årene. Vi må unngå at norsk næringsliv utkonkurreres som følge av norske rammevilkår.

Jeg merker meg at næringsministeren ikke vil flytte ut utslipp, og at han sier at han vil ha like vilkår. Det er bra. La meg derfor utfordre ham på tre konkrete punkter, der politikken til Regjeringen i så fall må endres.

I dag får norsk industri CO₂-kostnader som deres konkurrenter ikke har. Da kan man godt snakke om at man på lang sikt skal få internasjonale rammevilkår som vil legge de samme CO₂-kostnader på alle i en næring. Det er viktig. Det støtter Fremskrittspartiet. Derfor sa vi også før København-forhandlingene at vi ønsket å få til en global avtale som er bredest mulig, men hvis den blir svak, stram, på den måten Kyoto-avtalen var, har det ikke noe poeng.

Punkt nr. 1 som jeg vil utfordre statsråden på, er CO₂-kostnader på egne utslipp. Vi vet at EU begynner å se at konkurranseulempene kan bli store hvis EUs industri får CO₂-kostnader på sine utslipp som konkurrentene ikke har. Derfor jobber de med unntaksordninger. De jobber for at mest mulig av kvotene i en periode skal kunne tildeles vederlagsfritt, mens Regjeringen gang på gang har varslet at man i Norge ikke tildeler dette vederlagsfritt etter 2012. Regjeringen sier at industrien selv må betale for dette. Det sa Arbeiderpartiets energipolitiske talsmann, Tore Nordtun, i en pressemelding fra august 2008. Senest i spørretimen i Stortinget på onsdag sa miljøvernminister Erik Solheim at det – og da spesielt for gasskraftverket på Kårstø i dette eksemplet – er «likegyldig» for industrien om de må betale for kvoter, eller om de får dem gratis. Det er det slett ikke, for hvis norsk industri må betale for alle sine kvoter mens konkurrentene får dem gratis, er det en kostnad som gjør at norsk industris margin blir dårligere, og at konkurranseevnen blir dårligere. Vil statsråden derfor gi en prinsipiell avklaring i dag om at Norge vil tildele CO₂-kvoter på samme måte til norsk industri som EU vil gjøre til sin industri? Man trenger ikke snakke om nivå her. Det kan godt være 0 pst. gratis eller 100 pst. gratis, men at vi gjør det samme som EU, slik at ikke norsk industri trenger å være redd for dette punktet.

Det andre punktet er CO₂-komponenten i strømprisene. Ved at EU har CO₂-kvoter på kraft, og det er mye kullkraft, blir det også en CO₂-komponent i den norske strømprisen så lenge vi er integrert i det europeiske markedet. I EU jobbes det for at industrien skal kunne ta vekk denne CO₂-komponenten, bli kompensert på en eller annen måte. Da vi utfordret Regjeringen på dette både i 2008 og i 2009, avviste både miljøvernminister Solheim og energiminister Terje Riis-Johansen at noen kompensasjon ville være mulig, for det ville undergrave poenget med den norske klimakvoteloven. Men igjen: Hvis norske industribedrifter på grunn av hjemfallsordningen i større grad tvinges ut i markedet og må betale for CO₂-komponenten i strøm, får de en dårligere konkurransesituasjon. Vil statsråden sikre at Norge blir gitt de samme unntaksmuligheter som industrien i andre land har?

Det tredje punktet går på industrikraft. Hjemfall har medført at Elkem har solgt sine vannkraftverk. Der tok Regjeringen feil. Men ni måneder etter at garantiordningen ble levert, er det mange usikkerheter rundt utformingen her. For bedrifter som smelteverket Finnfjord AS er det viktig at denne utformingen kommer på plass veldig kjapt. Kan statsråden si noe om når det vil skje, når garantiordningene er på plass?

Alf Egil Holmelid (SV) [10:15:03]: Representanten Skumsvoll tek opp eit viktig spørsmål for norsk industri. Eg har sjølv jobba i kraftkrevjande industri i store delar av mitt yrkesaktive liv. Eg begynte i bransjen omtrent samtidig med at den blei stilt overfor strenge reinsekrav for utslepp til luft og vatn. Mange spådde at desse reinsekrava ville svekkje industrien, men den kom tvert imot styrkt ut av det ved at den utvikla teknologi som ikkje berre var nyttig for klimaet, men som var nyttig for ein effektiv produksjon.

Både reinseteknologien og ein del av avfallsprodukta er i dag høgverdige produkt som blir omsette til god pris. Eit eksempel på det er produktet microsilica, som faktisk er et av verdas første nanoprodukt. På grunn av denne miljøsatsinga har vi i dag ein kompetansetung industri av høg internasjonal standard når det gjeld miljøkrav og produktivitet.

Dette viser at god miljøpolitikk kan vere god industripolitikk, og god industripolitikk kan vere god miljøpolitikk. I dag ser vi litt av det same. Elkem i Kristiansand sleit med å klare seg i den tradisjonelle marknaden, og dei gjekk over til å lage silisium for solceller. Dette er eit av mange eksempel på at den internasjonale klimasatsinga skaper nye marknader som ofte gir betre lønsemd enn dei tradisjonelle marknadene. Det internasjonale energibyrået, IEA, la nyleg fram rapporten World Energy Outlook 2009. Den viser ein kraftig vekst i marknader som er relaterte til klima og miljø. Norsk industri er på offensiven i denne marknaden, og det skal dei ha stor kreditt for.

World Energy Outlook 2009 peikar også på at det må satsast sterkt på energiøkonomisering. Det har Regjeringa teke fatt i på mange måtar. Finnfjord Smelteverk fekk i fjor 175 mill. kr til energigjenvinning. Som fleire har vore inne på før i dag, har Elkem Aluminium og Alcoa Aluminium fått 35 mill. kr til å utvikle ein ny prototyp for ein meir effektiv aluminiumsprosess. Sidan 2001 har, som ministeren nemnde, Enova gitt nesten 1 milliard kr i støtte til energigjenvinning i kraftintensiv industri. Det har utløyst 4 TWh, som tilsvarar fem–seks Alta-kraftverk.

Regjeringa har også vore oppteken av å sikre heimfallsretten for norsk vasskraft. Vasskrafta er ein evigvarande naturressurs som vi må sikre for fellesskapet og for framtidige generasjonar. Alternativet kan lett bli at dette arvesølvet kjem i hendene på store internasjonale kraftkonsern. Det ville nok Framstegspartiet like. Men verken norsk industri eller fellesskapet vil vere tent med det på lang sikt.

I fjor sommar presenterte Regjeringa eit industrikraftregime med 20 milliardar kr i garanti, som fleire har vore inne på før i dag. Det legg grunnlaget for stabile rammevilkår for industrien. Arbeidet med å implementere dette regimet er godt i gang, og diskusjonane med ESA går etter planen. Vi er klare over at mange er utolmodige etter å få alle brikkene på plass, så det er viktig å følgje opp dette arbeidet. Eg kan også nemne at denne industrien i dag har 100 pst. frikvotar på CO₂-utslepp frå prosessen.

I vinter har vi hatt periodar med urimeleg høge kraftprisar i delar av landet. Dette er eit resultat av marknadskreftene, som Framstegspartiet vanlegvis hyllar. Krisa er ikkje berre ei forsyningskrise. Den har også samanheng med den marknadsmodellen og den samhandlinga vi har med Sverige. SV meiner det er behov for å analysere denne situasjonen nøye for å vurdere om lover og reglar fungerer etter formålet.

For nokre dagar sidan foreslo Alcoa at kraftforedlande industri kan inngå avtaler om å redusere effekten når forsyningssituasjonen er vanskeleg. I eit land der den kraftforedlande industrien står for ein stor del av forbruket, er dette eit interessant forslag.

Frå 2013 etablerer EU eit nytt kvoteregime for CO_2. Formålet med kvoteregimet er at denne industrien over tid skal ta sin del av klimautfordringane. Detaljane i dette regimet er ikkje på plass. Soria Moria II legg opp til at norsk kraftforedlande industri skal regulerast innafor EUs kvoteregime. Regjeringa følgjer denne utviklinga nøye. Som den førre representanten var inne på, er det veldig viktig for industrien at vi er tett på dei forhandlingane som no går om det nye kvoteregimet frå 2013.

Irene Lange Nordahl (Sp) [10:20:04]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp denne saken, og jeg vil også takke statsråden for svaret som han ga.

Senterpartiet er opptatt av å legge til rette for den kraftintensive industrien. Vi viser i den sammenheng til at Regjeringen har gjennomført en rekke langsiktige tiltak overfor denne industrien, som statsråden var inne på i sitt svar. For oss i Senterpartiet handler dette om å legge til rette for videreutvikling av lønnsomme arbeidsplasser.

Jeg vil vise til at det er satt i gang flere tiltak som sikrer kraftbalansen og utbygging av ny kraft. Det er også planer om videre utbygging, bl.a. gjennom satsing på fornybar energi gjennom et felles elsertifikatmarked med Sverige.

Siden etableringen i 2001 har Enova inngått kontrakter for over 13 TWh innenfor fornybar energi og energieffektivisering. Om lag 3,5 TWh av dette har kommet gjennom Enovas programmer rettet mot industrien. Til sammen har industrien fått tilsagn om støtte på rundt 890 mill. kr.

Næringskomiteen besøkte tidligere i vinter en av bedriftene som har mottatt slik støtte, Finnfjord AS, under besøket i Troms. Bedriften fikk i fjor 175 mill. kr fra Enova til sitt store energigjenvinningsprosjekt, og de er i full gang med planlegging av prosjektet. Jeg har hatt gleden av å følge bedriftens planer over lang tid, og dette vil gi store virkninger, langt utover det bedriften har i dag, når den får fullført dette prosjektet.

For å understøtte inngåelsen av kommersielle kraftavtaler etablerer Regjeringen nå en garantiordning for kraftintensiv industris kraftkjøp. Ordningen skal forvaltes av GIEK og er gitt en ramme på 20 milliarder kr i 2010-budsjettet. Ordningen vil være operativ så snart den er godkjent av ESA. Regjeringen har også fått på plass en tilskuddsordning på 40 mill. kr for industribedrifter som etablerer konsortier for felles innkjøp av kraft.

Senterpartiet har tro på norsk industri og dens evne til omstilling i miljøvennlig retning. Vi vet at industrien har gjennomført miljøtiltak før. Jeg vil i denne sammenheng vise til at i perioden 1990–2008 reduserte industrien sine klimautslipp med 27 pst. Miljøkrav fokuserte på teknologiutvikling og energisparing. Dette er tiltak som i dag anses å være blant industriens fremste konkurransefortrinn.

I Senterpartiet er vi opptatt av å gjøre det attraktivt å investere i langsiktige miljøteknologiprosjekter, slik at kraftintensiv industri kan mobilisere og satse. Vi er også opptatt av forutsigbare rammebetingelser for industrien og ser fram til at garantiordningen for kraftintensiv industris kraftkjøp blir operativ. Senterpartiet er opptatt av å få denne ordningen operativ så snart som mulig. Vi vet at det er stor utålmodighet i industrien, og det er viktig at vi får dette på plass så snart det overhodet lar seg gjøre.

Nikolai Astrup (H) [10:23:19]: Målet med norsk klimapolitikk må være at tiltak i Norge faktisk fører til reelle kutt, ikke bare her hjemme, men også globalt. Utslippene skal kuttes, ikke flyttes til andre land. For å illustrere viktigheten av dette kan det være verdt å nevne at 1 tonn aluminium produsert på norsk vannkraft gir et utslipp på 2 tonn CO₂. Hvis man derimot produserer 1 tonn aluminium på gass, gir det et utslipp på 8 tonn CO₂. Produserer man det på kull, gir det et utslipp på 18 tonn CO₂. Det sier noe om at den norske produksjonen på norsk vann er et godt miljøtiltak. Det forteller også at det er avgjørende at ikke særnorske tiltak i Norge fører til at utslippene kuttes hjemme, men øker globalt.

Da Norge skulle slutte seg til EUs kvotesystem for inneværende periode, altså 2008–2012, foreslo Regjeringen et særnorsk regelverk som senere måtte omgjøres. Det førte til rot og usikkerhet. Spørsmålet er hvordan statsråden denne gangen vil sikre at norsk industri får så gode rammevilkår som mulig i EUs nye kvotesystem fra 2013. Hvilke prioriteringer har han i sin dialog med EU om det nye kvotesystemet? Og hvordan tenker han at Norge både skal opprettholde vår konkurranseevne og innfri de forpliktelsene som ligger i klimaforliket, også på bakgrunn av de forslagene som er kommet i Klimakur?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:25:46]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp i denne interpellasjonen. Jeg er også glad for at statsråd Giske sier at dette er et viktig spørsmål både for ham og for Regjeringen. Da får jeg håpe at det også fører til praktisk politikk i løpet av 2010, for det er det vi trenger på dette viktige området.

Kraftkrevende industri er viktige hjørnesteinsbedrifter mange steder rundt om i landet vårt. Jeg opplever at mange av disse hjørnesteinsbedriftene tenker framtidsrettet politikk, framtidsrettet næringspolitikk og framtidsrettet utvikling for det samfunnet de er en del av, og jeg synes det alltid er spennende å besøke dem.

Statsråden sa i sitt innlegg til interpellanten at garantiordningen kommer på plass så fort ESA godkjenner denne. Da må vi håpe på en snarlig godkjenning fra ESA-systemet. For industrien har liten tid i forhold til sine behov bl.a. for kraft og langsiktige kraftavtaler.

Industrien er glad for den politikken som Regjeringen, og også opposisjonen, lenge har ført når det gjelder å få på plass en garantiordning som sikrer langsiktige kraftkontrakter. Det å få på plass en statlig lånegarantiordning vil gi denne industrien mulighet til å forhåndsbetale kraft for lengre perioder. Men vi får tydelige signaler fra denne delen av bransjen om at det også er mye usikkerhet knyttet til utformingen av ordningen. Det sies sågar at det er så mye usikkerhet at man ikke kan la valgløfter styre sine strategier. Dette uttaler en stor hjørnesteinsbedrift i Nord-Norge. De er redde for at denne ordningen, som Regjeringen lanserte med brask og bram i valgkampen, kanskje kommer for sent på plass.

Vi vet at det trengs noen lovendringer på denne sektoren for å få på plass de nødvendige ordninger her hjemme, slik at kraftkontrakten kan stilles som pant for lånet, noe som er en vesentlig forutsetning for denne type industri.

Jeg synes det er spennende både å høre regjeringsrepresentantenes innlegg i denne interpellasjonen og også opposisjonens. Jeg opplever at vi er like utålmodige. Det vi trenger, er at Regjeringen leverer lovendringer til Stortinget, og så må vi alle håpe på, som også statsråden sa, at ESA godkjenner denne ordningen, og at den da kan tre i kraft. Men det vi altså kan gjøre her hjemme, er den jobben vi er satt til, nemlig å gjøre de nødvendige lovendringer, slik at vi får denne ordningen på plass i løpet av 2010.

Else-May Botten (A) [10:29:47]: Det er en viktig sak interpellanten setter fokus på. Rammebetingelsene for å drive med industri i Norge kontra i resten av Europa, er viktig, men det er også viktig at man opplever å ha samme rammevilkår innad her i landet. Vi er nok mer sårbare knyttet til situasjonen i resten av verdensmarkedet enn vi liker å tro. Det gjør ikke jobben vår særlig enklere, og det betyr at vi ikke kan regulere og sikre industrien fra alle farene markedet har å by på.

Når det er sagt: Arbeiderpartiet er svært opptatt av å ta i bruk virkemiddel og tilby konkurransedyktige rammevilkår. Noen av disse rammene kan håndteres raskere enn andre. Dette så vi da finanskrisen slo inn over oss, og markedet og aluminiumsprisen stupte. Varsellampene blinket da raskt rødt, og vi tok ansvar og handlet raskt der vi kunne. Da kom også Fremskrittspartiet med nye takter, og ropte på statlig innblanding i markedet. En av endringene vi foretok, var endring i permitteringsreglene. Dette ga bedriftene mulighet til å permittere lenger – få mindre utgifter knyttet til det – og ikke minst gi rom for at flere skulle være med og dele på belastningen gjennom rullerende permitteringer. Det har gjort at ansatte, bl.a. på Hydro Sunndal, solidarisk har gått inn for rullerende permitteringer. Spenningen er stor rundt oppstart av Su 3, men optimismen rår.

Kraftforedlende industri ligger i distriktene og er gjerne hjørnesteinsbedrifter som er selve motoren i et lokalsamfunn. Derfor er det også sårbare arbeidsplasser vi snakker om med tanke på bosetting i distriktene.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for kraftforedlende industri, og en framtidsrettet norsk industripolitikk kan sikres med langsiktige kraftavtaler: I dag har man avtaler på 15 år, noe som på sikt bør være mulig å strekke enda lenger – om nødvendig. Det er viktig for at vår industri skal ha konkurransedyktige, internasjonale rammevilkår knyttet til kvoteregimet, som tidligere sagt.

Ser man på miljøperspektivet i dette, er det ingen tvil om at norsk industri som bruker norsk vannkraft, og har sterkt fokus på miljøteknologi, er i front. Denne industrien har flere ganger opp gjennom tidene hatt ulike utfordringer, og representerer en industri som mer enn noen er svært avhengig av forutsigbarhet og langsiktighet. Det er også helt nødvendig med tilgang på elektrisk kraft – og prisen er i så måte også viktig.

Nødvendige investeringer lar gjerne vente på seg om en ikke føler trygghet rundt disse rammevilkårene. Men investeringer er nødvendige for at man skal være i front, og da må man ikke stå igjen på perrongen når toget har gått. Det samme gjelder også Regjeringens prioriteringer. Regjeringen må fortsette å fokusere på kraftforedlende industri i Norge, og jobbe hardt for at man får konkurransedyktige rammevilkår for framtidige satsinger.

Er det noen som er i stand til å levere en god industripolitikk i Norge, så er det en regjering med Arbeiderpartiet i spissen! Jeg er glad for at næringsministeren viser så stor interesse for industrien, og dialogen framover med næringen, ansatte og tillitsvalgte fra distriktene kan være med og bidra i arbeidet med å stå klar når toget går.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:33:41]: Som det er sagt fra Senterpartiet tidligere, så har Senterpartiet stor tro på industrien.

Vi har gode råvarer, vi har mange kunnskapsrike folk, og vi har tilstrekkelig kapital. Et av de store spørsmålene nå er: Hva vil vi med råvarene våre? Skal vi selge til et internasjonalt marked hvor det er et stadig økende behov – for manges vedkommende snart knapphet? Vi ser f.eks. Kinas interesse for til og med å reise til Skaland Grafittverk på Senja for å vurdere muligheten for om en kan få tak i råvarer.

Skal vi i Norge satse på denne råvarelinja, eller skal vi satse på foredlingslinja? Det er helt opplagt at dersom vi satser på foredlingslinja, blir det mer arbeid – ikke det arbeidsfrie samfunnet. Det blir krav til større kreativitet, det blir ikke å gjøre ting som før. Det blir større krav til kapitalinnsats og mindre penger til å eksportere til utlandet. Ikke minst blir det mye mer krevende for regjering og storting å legge rammebetingelser, sånn at vi kan få til den foredlinga.

Men etter Senterpartiets syn er det det som må skje. Linja må i langt større grad være å foredle våre råvarer – altså lange verdikjeder. Og det viktigste er å sikre lange verdikjeder på de fornybare naturressursene våre. Når det gjelder energikilder, må vi skille mellom energikilder som har karbon i seg, og energikilder som ikke har karbon i seg. Det er sjølsagt den energien som har karbon i seg, som er den viktigste, og den energikilden bør i mindre grad brukes som energi og i større grad brukes som karbon – som råvare for en rekke produkter.

I den kraftkrevende industrien er det helt opplagt at en må foredle den energien som ikke har karbon i seg. Det er elektrisiteten, som altså er basert på en form som ikke inneholder karbon. Det er vår tradisjon. Der har vi våre forutsetninger, der har vi vår styrke, og der har vi våre store muligheter. Men det er sentrale ting som må på plass.

Jeg er veldig glad for det som statsråden sa, at Regjeringa skal sikre at det skal være attraktivt å investere i miljøteknologi. I det ligger det i mitt bilde at staten er villig til å medvirke til at det som er umodne teknologiske markeder, kan få en hjelpende hånd fra staten gjennom en aktiv næringspolitikk, slik at det altså blir foretaksøkonomisk lønnsomt å gå inn i de produksjonsprosesser som det er nødvendig å dyrke fram i dag, og som vil gi resultater om kanskje 10–15 år. Statsråden sa videre at det er viktig å ha forutsigbarhet på dette punktet. For det er forutsigbarhet som trengs – det er langsiktighet i dette, og det trengs tiltak over lang tid.

Til slutt vil jeg si at for den kraftkrevende industriproduksjonen er sjølsagt energiprisen en hovedstolpe. Det å sikre og ta tilbake konkurransefortrinnet med elektrisk kraft til foredling er en av de største oppgavene våre. Vi har mulighet til å foredle elektrisitet på en måte som er forbilledlig i forhold til resten av verden, fordi vi har så stor kapitalmengde og dermed så stor evne til å modernisere produksjonsprosessene og sikre en produksjonsmåte som ivaretar de fremste krav til framtidas industriproduksjon. Det er utfordringa, og det er krevende: å sikre og ta tilbake konkurransefortrinnet knyttet til elektrisk strøm.

Henning Skumsvoll (FrP) [10:37:59]: Jeg må takke for en god debatt med mange gode innlegg, og jeg må si jeg satte veldig pris på siste innlegget fra Lundteigen. Det er jo akkurat det vi ønsker; vi ønsker å bruke den elektriske kraften i Norge. Men da må vi ikke pålegge avgifter som gjør at denne industrien ikke kan forbli i Norge. I dag betaler industrien ca. 12 øre/kWh i avgift. Hvorfor det? Fordi vi produserer vannkraft? Selvfølgelig er det for at staten skal få inn avgifter. Og det å være best på avgiftssektoren er jo det verste vi kan være. Industrien roper etter forutsigbarhet, etter langsiktige kontrakter. Selvfølgelig har prisene vært veldig lave – de ble inngått for 50–60 år siden – men de nye prisene må ikke være slik at de forrykker balanseforholdet mellom konkurrentene i Europa, som er de nærmeste vi kan sammenligne oss med.

Det blir sagt så mye om industrikraftregimet og rammen på 20 milliarder kr. Bransjen sier at det er en garantiordning for de bedriftene som har så dårlig økonomi at de ikke greier å betale for kraften. Det er ikke det som er tilfellet. Det som er tilfellet, er at kraften må selges til disse bedriftene på et konkurransemessig nivå, og så må de ikke tillegges avgifter på kraft som produseres av vann. Avgift på kraft er det i Europa, men der produseres kraften av kull. Det er to forskjellige ting.

Jeg vil til slutt også si at det er godt at det er stor enighet om at disse bedriftene skal bevares i landet. Jeg er jo heller litt engstelig for at hvis ikke noe blir gjort eller tilført selv om innovasjonen i bedriftene er stor, vil vi få problemer med mange av disse bedriftene. Forsvinner de fra lokalsamfunnene, får det stor betydning for disse samfunnene. De er bygd rundt bedriftene, mange av dem.

Gir en staten gode betingelser for at disse bedriftene skal være levedyktige, har vi de beste folkene, vi har den billigste kraften, vi har kapital. Dette er noe som vi må beholde i Norge. Denne industrien produserer det reneste metallet. Vi har de reneste produktene som finnes i hele verden, så det er vi som må fortsette med det. Hvis vi legger det ned, blir det kullkraft fra Sør-Afrika, fra Kina – hvor som helst kan dette produseres. Men vi må produsere det, for det er vi som produserer det renest.

Statsråd Trond Giske [10:40:53]: I likhet med interpellanten vil jeg også takke for en god debatt. Det virker jo som om det er bred enighet om at vi skal ha en aktiv industripolitikk i Norge, at vi skal legge til rette for at våre naturressurser også skaper arbeidsplasser her hjemme, og at våre store kraftressurser også skal bidra til industribygging. Det har jo ikke alltid vært slik at det har vært en bred og enstemmig politisk enighet om dette. Tvert imot har industribyggingen vært en sak det har stått politisk strid om. Sånn sett er jo dette særdeles lovende.

Men jeg må jo også si til interpellanten at vi allerede i dag har mange systemer og tiltak som skal bygge opp under denne industrien. Det gjelder både måten kvotesystemet pr. i dag er utformet på, og det gjelder hvordan elavgiftssystemet er bygd opp. Vi legger til rette for en sterk norsk industri.

Det skal vi gjøre også i framtiden. Vi skal bruke de mulighetene som framtidige regelverk gir, både når det gjelder en internasjonal klimaavtale, når det gjelder EUs fornyede kvotesystem, når det gjelder regler for prising av energi, og selvsagt når det gjelder mulighetene vi kan bidra med for å legge til rette for teknologiutvikling, innovasjon, forskning og utvikling.

Heldigvis tar bedriftene selv et stort ansvar for dette. Sammen med representanten Heggø var jeg selv i Årdal og så hvordan Hydro nå utvikler neste generasjons aluminiumsteknologi med – igjen – kraftig reduksjon av energiforbruket, og med utslipp som nærmer seg nullvisjonen. Det viser at den kraftigste innovative energien finnes i bedriftene selv. Legger vi til rette for at våre dyktige kompetansemiljøer kan få utfolde seg, vil de finne løsninger som kombinerer målet om industri med målet om å ta vare på miljøet vårt. Dette har vi jobbet for i mange år. Men da er det ikke slik at det bare er markedskreftene som leder til det. Da må vi også sørge for å spille på lag – staten og det offentlige. Vi må bruke de mulighetene som vårt fantastiske, naturrike Norge gir, til å bygge en industri, slik generasjonene har gjort før oss.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.

Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3 og 4 behandles under ett. – Det anses vedtatt.