Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:57:47]: (ordfører for saken): Stortinget skal i denne saken behandle et forslag fra representantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos og Jon Jæger Gåsvatn om tiltak for å sikre økonomisk styring og kostnadskontroll ved helseforetakene. Det er fremmet tre forslag:

• I om å innføre en årlig sykehusproposisjon

• II om å nedsette en evalueringsgruppe med sikte på å forbedre DRG-systemet

• III om å iverksette en ekstern gjennomgang av helseforetakene med tanke på bl.a. sertifisering, administrativ styring og økonomikontroll

Forslagene har ikke fått tilslutning fra flertallet i komiteen, og jeg forutsetter at forslagsstillerne i debatten vil begrunne dem nærmere.

Det er imidlertid bred enighet i komiteen om at det er nødvendig å sikre planlegging og langsiktighet i helseforetakenes virksomhet. Det gjelder både behandlingstilbudet, bemanningen, forskning, vedlikehold og nyinvesteringer.

Komiteens flertall viser til at et forslag om å innføre en egen sykehusproposisjon har vært behandlet av Stortinget i 2008. Den gangen påpekte komiteens flertall at målet om å sikre pasientene en helhetlig tjeneste blir best sikret ved å se spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten i sammenheng. Denne muligheten kan bli svekket ved å behandle sykehusøkonomien i en egen årlig proposisjon.

Komiteens flertall viser til at Regjeringen har satt i gang arbeidet med å utvikle Nasjonal helseplan til et mer operativt redskap for prioriteringer innenfor den samlede helse- og omsorgstjenesten. Nasjonal helseplan skal være et strategisk styringsdokument, det skal forankres regionalt og lokalt gjennom en høringsrunde, hvor også en konkretisering av de føringer som Stortinget nå vil vedta i forbindelse med Samhandlingsreformen, skal tas inn i planen. Den vil da bli et viktig virkemiddel for god styring av den samlede helse- og omsorgstjenesten.

Representantene har også foreslått å iverksette en gjennomgang av DRG-systemet. En samlet komité mener det er behov for oppmerksomhet på problemstillingene knyttet til DRG-systemet. Komiteens flertall mener imidlertid at det er behov for å se på det helhetlige finansieringssystemet for helseforetakene. Det vises bl.a. til regjeringsplattformen, hvor det framgår at en skal gjennomgå hele finansieringsordningen for helsesektoren sett i lys av nasjonale og internasjonale erfaringer. Derfor blir en gjennomgang av kun DRG-systemet en for snever eller begrenset innfallsvinkel. Jeg viser for øvrig til den grundige redegjørelsen fra statsråden som ligger vedlagt innstillingen.

Det er også fremmet forslag om en ekstern gjennomgang av helseforetakene med tanke på sertifisering, administrativ styring og kostnadskontroll. Komiteens flertall mener det ikke er behov for denne gjennomgangen. Det konkluderer også statsråden med i sitt svarbrev til komiteen. Blant annet har Helsedirektoratet nylig oversendt en rapport til Helse- og omsorgsdepartementet hvor denne problemstillingen har vært vurdert, og har konkludert med at sertifisering eller akkreditering ikke bør innføres som et statlig krav til helseinstitusjoner.

Den økonomiske utviklingen i de regionale helseforetakene har vært positiv de siste årene, kostnadskontrollen er blitt betraktelig bedre, og regnskapet for 2009 vil være svært nær økonomisk balanse. Det forteller oss at de tiltakene som har vært satt i verk i helseforetakene for å få bedre kostnadskontroll, har virket.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Are Helseth (A) [12:01:29]: Stortinget har i dag til behandling flere forslag vedrørende økonomistyring i helseforetakene. Helseforetakene er blant landets største arbeidsplasser og forvalter skattemidler i 100 milliarder-klassen.

Én av begrunnelsene for sykehusreformen i 2002 var behovet for bedre organisering og bedre ledelse. Veien fra begrunnelse til oppnåelse har vært en motbakke. År for år har de oppsamlede underskuddene økt. Dette støter an mot en viktig nerve i demokratiet – at et folkevalgt storting fastsetter fellesskapets inntekter og fordelingen av disse. Det er ikke opp til utøvende organer over år å utfordre dette.

Før reformen hadde sykehusene i fylkeskommunalt eie tøyet egne økonomirammer, og det var mange steder etablert praksis med merforbruk på 1 eller 2 pst. Men små prosenter av store tall blir selv store tall. 1–2 pst. av 100 milliarder kr er 1–2 milliarder kr – beløpsstørrelser som mange andre med gode fellesformål nesten aldri får lov til å drømme om.

Heldigvis har sektoren gjennom det siste året funnet fast grunn under føttene. Etter mange år med dels betydelige underskudd gikk helseforetakene samlet sett i balanse i 2009. Dette er først og fremst et resultat av tydeligere ledelse fra Helse- og omsorgsdepartementet overfor de regionale helseforetakene. Og nettopp ledelse er grunnlaget for gode resultater i den type kompetansevirksomhet som spesialisthelsetjenesten er.

Selv om helseforetaksverdenen nå har vist økonomisk balanse, er sektoren krevende, og vi bør kontinuerlig vurdere forbedringer innen drift og incentivstruktur.

Det representantforslaget vi i dag behandler, tar opp tre forslag. Det første forslaget er at Stortinget bør behandle spesialisthelsetjenestens bevilgninger i en årlig sykehusproposisjon etter modell av kommuneproposisjon. Det angis at dette skal gi bedre langsiktighet og forutsigbarhet. Argumentet er ikke uten bæreevne, men jeg vil legge mer vekt på at det skal være særlig tungtveiende grunner for å behandle ytterligere samfunnssektorer tidsmessig adskilt fra statsbudsjettet. Jeg vil også bemerke at finansieringen av spesialisthelsetjenesten har vært preget av forutsigbarhet. Derfor klarer de gode lederne i sektoren med presisjon å forutsi sine planrammer allerede på våren og kan gjøre gode prioriteringer for neste års budsjett.

Det andre forslaget dreier seg om diagnosesystemet i innsatsstyrt finansiering. Dette systemet blir fortløpende justert for å ha robusthet med tanke på sitt formål, nemlig å være et system for statens finansiering av de regionale helseforetakene. Diagnosegruppene er grove og dermed ikke egnet på detaljnivå, men de er godt egnet i en makroøkonomisk modell mellom stat og regionforetak. Av dette følger at systemet ikke er egnet på mer detaljert nivå i spesialisthelsetjenesten, f.eks. ut mot den enkelte avdeling. Ledere i helseforetakene har et ansvar for å følge opp dette, slik at et makroøkonomisk system ikke knyttes til én og én pasientbehandling.

Det siste forslaget dreier seg om et ønske fra forslagsstillerne om en ekstern gjennomgang av bl.a. sertifisering, styring og økonomikontroll i helseforetakene. Etter min vurdering ville dette være en gavepakke til store konsulentselskaper for skattebetalernes regning. Ledelse i spesialisthelsetjenesten er krevende, men vi vet mye om hva som virker: et involverende lederskap som har et ekte samarbeid med tillitsvalgte, vernetjeneste og pasientorganisasjoner. Ledelse i sektoren er utfordrende, bl.a. fordi politikk, samfunn og forskningsfronten stadig stiller nye krav, og disse trekker ikke alltid i samme retning. De gode løsningene kommer ofte nedenfra, og endring må forankres i organisasjonen for å være robust i gjennomføringen. Etter min vurdering bør derfor ledelse i spesialisthelsetjenesten som hovedregel være en konsulentfri sone. Samtidig bør vi sette søkelyset på hvordan vi får de beste lederne til sektoren. Da blir stikkordene riktig motiveringsstruktur og riktig insentivstruktur. På godt norsk betyr det at andre ting enn høy lønn bør vektlegges i lederrekrutteringen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:06:41]: Vi behandler i dag et representantforslag som vil sikre helseforetakene mulighet til både bedre planlegging og bedre økonomistyring.

Det har vist seg gjennom mange år at det er svært krevende å ha tilstrekkelig styring over økonomien i helseforetakene. Dette vises gjennom voksende underskudd, dårlig likviditet, tiltagende feilbehandling og økte ventelister.

Fremskrittspartiet ser et tydelig behov for en mer langsiktig og forutsigbar styring i helseforetakene. Det er i en slik sammenheng naturlig å sammenligne situasjonen til helseforetakene med kommunesektoren, all den tid begge er store offentlige tjenestetilbydere med behov for langsiktighet.

Utfordringen for kommunene har Stortinget tatt ansvaret for, og fremmer derfor årlig en egen kommuneproposisjon.

Fremskrittspartiet ønsker å gi helseforetakene den samme forutsigbarheten og den samme muligheten til gode omstillingsprosesser som Stortinget har gitt kommunesektoren.

I den sammenheng er det på sin plass å minne om at helseforetakene lenge har etterlyst mer langsiktighet i finansieringen. På denne måten vil det lettere la seg gjøre å planlegge nødvendig vedlikehold, investeringer og pasienttilbud og likevel ha kontroll med økonomien og ikke minst med hvilke konsekvenser dette vil ha for ansatte og pasienter. Dette er spesielt viktig i helsevesenet, slik at vi har en sikkerhet for at pasienter og ansatte ikke blir skadelidende.

Riksrevisjonen påpeker bl.a. gjennom Dokument 3:3 for 2009–2010 på behovet for en mer langsiktig planlegging i helseforetakene.

Jeg er glad for at Riksrevisjonen, Legeforeningen og helseforetakene åpenbart er enige med Fremskrittspartiet i vår konklusjon.

De borgerlige partiene har tatt til orde for en gjennomgang av diagnoserelaterte gruppeordninger, det såkalte DRG-systemet. Dette vil gjøre systemet mer riktig og fleksibelt med tanke på prising av helsetjenester, noe som vil ivareta alle pasientgrupper og spesielt sårbare grupper som eksempelvis kronikere.

Riksrevisjonen påpeker at med dagens ordning forekommer det flere tilfeller av bevisst eller ubevisst feilrapportering av DRG-koder. Det legges også vekt på at den interne organiseringen er problematisk.

Jeg vil i denne sammenheng vise til forslaget om en ekstern gjennomgang av hvordan systemer, styring, rapporteringer og omstillinger gjennomføres ved sykehusene. En ekstern gjennomgang kan f.eks. gjennomføres av Det Norske Veritas. Dette blir gjort i en rekke andre land, bl.a. USA og Storbritannia.

Dette vil kunne ha en svært positiv effekt, både når det gjelder økonomistyring, og når det gjelder pasientbehandling.

Vi har i den senere tid vært vitne til en rekke uheldige omstendigheter, bl.a. ved Sykehuset Asker og Bærum. Triksing med ventelistetall, systemsvikt og feilbehandlinger har blitt avdekket. Det er ingen grunn til å tro at dette skjer kun ved ett av landets sykehus. En ekstern gjennomgang kan derfor være med på å redde liv samtidig som økonomistyringen blir satt under lupen. Det er derfor muligheter for store forbedringer dersom flertallet i denne sal støtter Fremskrittspartiets forslag.

Det kan ikke være slik at vi skal være redd for å se oss selv i kortene. Vi vet at det er et stort forbedringspotensial knyttet til hvordan vi styrer, driver og strukturerer sykehussektoren. Derfor må vi tørre å la eksterne eksperter se på og komme med innspill til hvordan ting gjøres ved norske sykehus i dag.

Jeg vil i denne sammenheng bemerke den feilslåtte strukturen knyttet til de regionale helseforetakene. Det er fordyrende og unødvendige mellomledd, som både koster penger og skaper regionale forskjeller i helsetilbudene, noe Riksrevisjonen på en tydelig måte dokumenterer.

Fremskrittspartiet er opptatt av et effektivt og godt sykehustilbud til alle i Norge, uavhengig av inntekt og geografisk tilhørighet. De forslag vi behandler i dag, vil være viktige virkemidler for å oppnå et trygt, godt og veldrevet sykehustilbud til beste for pasienter og enkeltmennesker i Norge. Det vil, slik jeg ser det, være klokt av flertallet i denne sal å legge partipolitiske skillelinjer til side og stemme for Fremskrittspartiets forslag. Det fortjener de ansatte, pasientene og skattebetalerne.

Jeg tar med dette opp de forslagene i innstillingen der Fremskrittspartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Bent Høie (H) [12:11:35]: (komiteens leder): Det er et godt og spennende representantforslag som representantene fra Fremskrittspartiet her har lagt fram.

Det er nødvendig å se på måten en kan bedre helseforetakenes mulighet til å styre sin virksomhet på gjennom mer forutsigbare rammebetingelser. Det er helt naturlig å trekke parallellen til måten en behandler kommuneproposisjonen på. Mange av de samme hensynene vil også være gjeldende for sykehusene våre.

Det er ikke bare slik at det er en parallell mellom den situasjonen som er når det gjelder styringen av sykehusene, og det som også gjelder styringen av kommunene, men i forbindelse med at en arbeider med Samhandlingsreformen, der en skal se kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i en større sammenheng, vil det også være et positivt trekk å ha en behandling parallelt av disse to sektorenes rammebetingelser, endringer og justeringer i forholdet mellom de to sektorene. Det ville gitt Stortinget en mulighet til nettopp på et tidlig tidspunkt, før statsbudsjettet legges fram, å foreta og gi avklaringer knyttet til endringer i system, finansieringsordning, prinsipper mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten på et tidspunkt som ga begge disse sektorene mulighet til å bruke noe mer tid på planlegging og gjennomføring. Det ville også ført til at en kunne hatt en mer prinsipiell diskusjon knyttet til disse systemendringene uten at det var direkte knyttet opp til bevilgningsforslag, som kommer senere, i statsbudsjettet. Så Høyre støtter forslaget.

Vi er også veldig tydelige på at på dette tidspunkt mener vi det ikke vil være naturlig at en slik sykehusproposisjon skulle inneholde de totale rammene for sektoren, for hvis en behandler både rammene for kommunesektoren og rammene for sykehussektoren i Stortinget på våren, vil i realiteten de to største sektorene i statsbudsjettet være avklart på et annet tidspunkt enn resten. Det ville internt i Regjeringen gitt en utfordring knyttet til prioriteringene mellom de ulike sektorene på et veldig tidlig tidspunkt. Det er allikevel kanskje grunn til – på bakgrunn av dette – å starte en diskusjon om Stortingets behandling og arbeid med statsbudsjettet generelt sett, for å se på muligheten for også å behandle rammene for statsbudsjettet i flere omganger i Stortinget, nettopp for å få den type avklaringer på et tidlig tidspunkt. Men det er en del av en større diskusjon.

Forslaget om å gjennomgå DRG-systemet og konsekvenser av det støttes også av Høyre. Vi mener at systemet i all hovedsak har gitt betydelige forbedringer når det gjelder styringen av sektoren. Det har gitt forbedringer knyttet til effektivitet, bedre utnyttelse av ressursene, men det gir også en del styringsmessige utfordringer, som jeg mener det er riktig å gå igjennom, ikke minst hva gjelder prioritering mellom ulike sektorer.

Kjersti Toppe (Sp) [12:15:13]: Å sikra økonomistyring og kostnadskontroll i sjukehussektoren har vore eit sentralt tema i helsesektoren i mange år. Også då fylkeskommunen hadde ansvaret for sjukehusa, gjekk diskusjonen høgt om underfinansiering, veksande pasientkøar og stadige ekstraløyvingar i Stortinget. Innsatsstyrt finansiering, ISF, blei innført i 1997, og frå 2002 overtok staten ansvaret for sjukehussektoren. Etter innføringa av ISF i 1997 blei køane rett nok reduserte, men problemet var at utgiftene eksploderte. Sjukehusa blei motiverte av innsatsstyrt finansiering, men i ei retning som svekte statens kostnadskontroll.

Senterpartiet meiner det er behov for å sjå heilskapleg på finansieringssystemet for helseføretaka. Det er viktig at systemet ISF byggjer på, er mest mogleg oppdatert i forhold til endringar i medisinsk praksis, og at DRG heile tida blir evaluert. Det er ikkje slik at oppgåvene og organiseringa av tenestene bør tilpassast finansieringssystemet, men at finansieringssystemet skal understøtta aktiviteten av det.

Eg vil visa til den politiske plattforma for fleirtalsregjeringa, kor Regjeringa i samband med det vidare arbeidet med Samhandlingsreforma og i lys av nasjonale og internasjonale erfaringar vil gjennomgå finansieringsordninga for spesialisthelsetenesta. Senterpartiet ser fram til dette arbeidet, og meiner at omsynet som ligg bak opposisjonen sitt forslag om ei eiga evalueringsgruppe for DRG-systemet, dermed blir vareteke.

Så må eg få lov til å seia at det er grunn til å merka seg at Framstegspartiet, som no krev ekstern gjennomgang og endringar, sjølv var ein pådrivar for sjukehus- og føretaksreforma og ein ivrig tilhengar av det å innføra New Public Management-tankegang i offentleg sektor. Innsatsstyrt finansiering og diagnoserelaterte grupper er ein direkte konsekvens av det å innføra New Public Management-tankegang i helsesektoren. Ein sentral strategi innanfor denne trenden er å overføra modellar frå det private næringsliv til offentleg sektor. Senterpartiet har heile tida vore skeptisk til ei slik utvikling. Det vi no er mest bekymra for, er dei mange tilbakemeldingane som blir gitt om at bruk av innsatsstyrt finansiering og diagnoserelaterte grupper ved feilbruk kan verka inn på faglege prioriteringar. Bl.a. har Helsedirektoratet i 2007 gjort ei undersøking av innsatsstyrt finansiering, og dei rapporterer om fleire tilbakemeldingar om at innteningskravet blir for sterkt og kan påverka kvaliteten på og prioriteringa av pasientbehandlinga. Dei skriv at dei er bekymra for at finansieringssystemet blir oppfatta som eit prioriteringsinstrument med rekkjevidd heilt ned til klinisk praksis. Det er mykje som tyder på at årsaka til dette er ukritisk bruk av systemet på eit for lavt organisatorisk nivå.

Dette viser behov for ein gjennomgang med tanke på korleis ordninga med innsatsstyrt finansiering blir praktisert. Det blir feil når legar, som driv med pasientbehandling på avdelingar og poliklinikkar, skal bruka tid og krefter på kodeverk og på kva slag diagnosar som det løner seg å setja på dei ulike pasientane dei har fagleg ansvar for.

Til forslaget om ein årleg sjukehusproposisjon meiner Senterpartiet det blir feil å sjå dette utan i samanheng med kommunehelsetenesta. Vi vil igjen visa til Regjeringa si politiske plattform, der ein skriv at Nasjonal helseplan skal vidareutviklast til å bli ein meir operativ reiskap for prioriteringar innanfor den samla helse- og omsorgstenesta. Han skal sikra god politisk styring gjennom å vera eit strategisk styringsdokument for helsetenesta. For å sikra ein reell prioriteringsdebatt skal fylkeskommunane involverast i ein høyringsrunde.

Senterpartiet deler ikkje forslagsstillarane sitt syn at det er behov for ein ekstern gjennomgang av helseføretaka bl.a. med tanke på sertifisering, administrativ styring og økonomikontroll. Det ligg allereie føre fleire eksterne rapportar om økonomi og aktivitet i helseføretaka bl.a. frå Helsedirektoratet, SINTEF Helse, Riksrevisjonen og Helsetilsynet. I tillegg er det laga interne rapportar. Dette til saman gir eit godt grunnlag for å setja inn tiltak for å sikra fagleg og organisatorisk styring av sjukehussektoren i åra framover. At sjukehussektoren i 2009 har gått i tilnærma balanse, er eit anna argument for at dette ikkje er nødvendig.

Laila Dåvøy (KrF) [12:20:00]: I løpet av de siste ukene har vi fått bekymringsmeldinger fra ledelsen ved det nye Oslo universitetssykehus. De varslet Helse SørØst om at de ikke ville klare omstillingene på det nye sykehuset med det budsjettet de var blitt tildelt. Beskjeden var tydelig: Det var ikke penger nok til både omstilling og drift. 536 mill. kr var det som manglet for å gå i balanse. 500 stillinger ble foreslått kuttet, og ostehøvelprinsippet skulle dekke inn resten. Fylkeslegen i Oslo og Akershus er bekymret for at dette vil ramme pasientbehandlingen. Stortingsrepresentant Knut Arild Hareide stilte spørsmål til helse- og omsorgsministeren om dette nylig, med bekymring for at dette ville ramme pasientene. Svaret fra statsråden var at hun kommer til å følge nøye med på det som skjer.

Etter dette har Helse Sør-Øst sagt at Oslo universitetssykehus kan gå med underskudd noen år, dersom de siden går med overskudd.

Denne saken er bare én av mange tilsvarende i helseforetak og sykehus andre steder i landet i disse dager. Det stilles budsjettkrav og omstillingskrav, og sykehusene jobber hardt for å holde budsjettene. Nesten daglig hører vi om avdelinger og sykehus som foreslås avviklet eller redusert, om tilbud som forsvinner. Ved de fleste sykehusene er det stor bekymring for pasientene.

Kristelig Folkeparti har støttet noen av forslagene i representantforslaget, for å sikre bedre kostnadskontroll og økonomisk styring i helseforetakene. Blant annet er forslaget om en egen sykehusproposisjon samtidig med kommuneproposisjonen et forslag som vil kunne gi sykehusene bedre tid til å planlegge, og øke den økonomiske forutsigbarheten for driften.

Kristelig Folkeparti støtter også forslaget om å gjennomgå og forbedre DRG-systemet. Det er viktig at dette er et funksjonelt system som ikke krever mye ressurser å håndtere. Det bør heller ikke være kodeaktivitet som styrer tidsbruken og ressursdisponeringen i sykehusene. Helsekronene skal jo først og fremst brukes på pasientbehandling, ikke koding, selv om det også må gjøres. Riktig registrering og koding av pasientbehandlingen er viktig – dette først og fremst fordi det sikrer riktig datagrunnlag for hvilke sykdommer pasientene rammes av, og hvilken behandling sykehusene gir.

Når det nye Oslo universitetssykehus er stablet på beina, og samling av kompetanse og miljøer er gjort, bør det etter min mening være tid for å se på organiseringen av de regionale helseforetakene. De hadde i 2002, da sykehusreformen trådte i kraft, en viktig rolle når det gjelder å koordinere de mange sykehusene i de den gang fem regionene. Det var da ca. 40 lokale helseforetak. Nå er det bare 20 lokale helseforetak, og koordineringsjobben er blitt en helt annen. Dette vil være mye enklere for en sentral overordnet instans, som selvfølgelig skal ha som målsetting å sikre likeverdige helsetjenester i hele landet – hvilket vi dessverre ikke har i dag på alle områder. Det bryter jo også med et grunnleggende prinsipp for våre helsetjenester. Videre bør ansvaret for den lokale tilpasningen av helsetilbudet overføres til de lokale helseforetakene.

Derfor vil det i stor grad være en desentraliseringssak å legge ned de regionale helseforetakene. De har snart gjort jobben. Det er også tid for justeringer nå – snart ti år etter sykehusreformen.

Grunnen til at jeg tar dette opp i forbindelse med denne saken, er at helseforetakene på mange måter er, og vil ende opp som, et stort byråkratisk system som faktisk fjerner pengene fra pasientbehandling. I Kristelig Folkeparti imøteser vi at også dette blir en del av det arbeidet som skal foregå fremover – altså en vurdering av om ikke de regionale helseforetakene nå har gjort den jobben de skal, og om disse midlene kan brukes på en bedre måte.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:24:44]: Jeg er enig med komiteen i at det er nødvendig å sikre planlegging og langsiktighet i sykehusenes virksomhet. Det gjelder både behandlingstilbud, bemanningssituasjon, forskning, vedlikehold og investeringer.

Samtidig må jeg si at jeg, særlig etter siste innlegg, finner grunn til å understreke at i 2009 var de regionale helseforetakene for første gang totalt sett i balanse – tre av dem med et overskudd, og ett med et mindre underskudd, hvis man ser prosentvis på det i forhold til størrelsen. Jeg har bare lyst til å bemerke sånn overordnet at for ca. 100 milliarder kr burde det være mulig å skape et godt helsetilbud i Norge.

Selv om jeg er enig i at det er viktig å planlegge og ha langsiktighet, er det etter min vurdering ikke et riktig grep å satse på årlige sykehusproposisjoner. Vi trenger gode nasjonale plansystemer som kan legge bedre til rette for å se på de ulike delene av helse- og omsorgstjenestene i sammenheng, slik Regjeringen har vist til i samhandlingsmeldingen. Regjeringen vil derfor utvikle Nasjonal helseplan til et mer operativt redskap for prioriteringer innenfor den samlede helse- og omsorgstjenesten. Planen er at vi skal legge frem en ny nasjonal helse- og omsorgsplan i løpet av 2010.

Som jeg i debatten i forbindelse med behandlingen av Riksrevisjonens Dokument nr. 3:3 for 2009–2010, kan jeg være enig i at det er viktig at store endringer varsles så tidlig som mulig. Jeg vil vurdere slik varsling der dette er mulig.

Komiteen mener det er behov for oppmerksomhet rundt problemstillinger knyttet til DRG-systemet og ISF-ordningen. Registrering og rapportering av diagnoser og prosedyrer fra sykehus til Norsk pasientregister danner grunnlaget for DRG-klassifiseringen. Slik innsamling av data er en forutsetning for innsatsstyrt finansiering, men også for styring og administrasjon og for forskning.

Regelmessig oppdatering og utvikling av DRG-systemet er nødvendig fordi behandlingspraksis endrer seg og fordi nye metoder tas i bruk. Informasjon om nye prosedyrer i pasientbehandling og diagnostisering integreres i DRG-systemet. Kodeverkene som beskriver prosedyrene, oppdateres regelmessig.

Kostnadene knyttet til enkeltpasienter vil også kunne endre seg når behandlingspraksis og metoder endrer seg. Kostnadsvektene i DRG-systemet er blitt oppdatert hvert år de siste årene for å fange opp disse endringene, slik at de i størst mulig grad gjenspeiler kostnadsbildet for hver DRG.

Det er helt sentralt for virksomhetsplanlegging og budsjettarbeid at større endringer varsles så tidlig som mulig. Det har vært en god utvikling på dette området i de senere årene.

Omleggingene i 2010 ble varslet i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene for 2009, dvs. om lag ett år før iverksettelse. I tillegg ble helseforetakene holdt orientert gjennom 2009, frem til iverksettelse i 2010.

Noe av kritikken mot ISF-ordningen skyldes at noen forventer at ISF-refusjonen skal gi full kompensasjon for kostnadene knyttet til et sykehusopphold. Vi må huske på at ISF-refusjonen kun er ment å dekke en del av kostnadene. Innsatsstyrt finansiering er ikke og skal heller ikke være et system for treffsikker finansiering av enkeltpasienter eller enkeltavdelinger. ISF-refusjonen skal sammen med basisbevilgningen understøtte de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar.

Når det gjelder forslaget om ekstern gjennomgang av helseforetakene, vil jeg vise til at det allerede foregår mange aktiviteter knyttet til sertifisering og/eller akkreditering i helseforetakene. Helsedirektoratet har vurdert innføring av sertifisering eller akkreditering, og tilrår ikke at dette innføres som et statlig krav. Jeg støtter Helsedirektoratets vurdering og har notert meg at flertallet i komiteen deler mitt syn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:29:15]: Jeg er godt kjent med at det er etablert godkjenningsordninger for blodbankvirksomhet, og nå foreslår Fremskrittspartiet at det skal settes i gang et arbeid for å få etablert en sertifiseringsordning for helseforetakene. Som statsråden sier, har direktoratet vurdert det og landet på at det ikke bør innføres et slikt krav.

Statsråden peker imidlertid i sitt svar til komiteen på at en tydeliggjøring av internkontrollkravene kan gi den samme effekten. Da er mitt spørsmål: Hva er det konkret statsråden vil tydeliggjøre i internkontrollen for å sikre den nødvendige kvalitet?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:29:47]: Det er alltid slik at internkontrollen kan forbedres hele tiden som en kontinuerlig prosess, og det er noe av det jeg legger i en styrking av internkontrollen. Nå har ikke jeg nevnt ordet «internkontroll» i mitt innlegg, men det er noe jeg absolutt mener det er viktig å legge vekt på, forbedre og å fokusere kontinuerlig på.

Bent Høie (H) [12:30:21]: I svarbrevet til helse- og omsorgskomiteen av 18. desember 2009 om dette forslaget skriver statsråden:

«Arbeidet med samhandlingsreformen har ført til en enda større bevissthet om å se de ulike nivåene i helsetjenesten i sammenheng. Etter min vurdering blir det derfor ikke et riktig grep å satse på årlige sykehusproposisjoner.»

Hva er den logiske argumentasjonen bak en slik konklusjon med tanke på at kommuneproposisjonen legges fram i mai og en egen proposisjon dermed ville gitt muligheten til nettopp å se disse helsetjenestene i en sammenheng?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:31:01]: Hvis det var slik at jeg mente at en samlet proposisjon for både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ville være svaret, og at man på den måten skulle se ting i sammenheng, kunne det jo være riktig. Men når det gjelder henvisningen til Samhandlingsreformen, er det jo der mye mer fokus på å se primærhelsetjenesten i sammenheng med spesialisthelsetjenesten, og det er altså det det henvises til der. Så vil jeg si at det å satse på denne typen proposisjon én gang i året ikke er det riktige grepet. Det som er viktig, er at helseforetakene får varslet endringer, og, som jeg viste til, ble de endringene som er innført for 2010, faktisk varslet for nesten ett år siden.

Laila Dåvøy (KrF) [12:32:02]: Jeg har et spørsmål til statsråden om en nasjonal helseplan, slik statsråden skisserer den, vil ivareta den økonomiske forutsigbarheten som er helt nødvendig, og som har vært etterspurt – altså ikke bare hva som skal komme av tiltak, men at man også ser litt mer i kortene hvordan økonomien faktisk vil kunne komme til å bli.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:32:29]: Jeg vil si at det er forutsigbarhet når det gjelder økonomien for helseforetakene. Det var også flere som under debatten vi hadde om Riksrevisjonens Dokument 3:3 for 2009–2010 bekreftet at det er en rimelig forutsigbarhet når det gjelder budsjettene til helseforetakene hvis vi ser tilbake i tid – i hvert fall har det vært det under denne regjeringen.

Når det gjelder Nasjonal helseplan, er det helt klart at det mye mer vil være en plan som ser det totale helsetilbudet i sammenheng, og er slik sett ment å være en operativ plan for hva det er viktig å legge vekt på. Og økonomien skal selvfølgelig sikres, som den også har vært hittil.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:33:40]: Jeg skal bare dvele litt ved dette forslaget om en sykehusproposisjon. Representanten Bent Høie var inne på litt av problemet med å ha en egen sykehusproposisjon samtidig med at man behandler kommuneproposisjonen, nemlig at man da grovt anslått vil behandle oppimot halve statsbudsjettets ramme i juni. Kommuneproposisjonen er på over 300 milliarder kr, og spesialisthelsetjenestens ramme utgjør vel oppimot 100 milliarder kr. Det må jo være et problem for flere enn regjeringspartiene at man skal dele opp statsbudsjettet i to behandlinger, og bare behandle to av sektorene på våren. Flere enn regjeringspartiene må jo ha behov for å kunne se statsbudsjettet i sin helhet og vurdere rammene opp mot hverandre i en helhetlig behandling, slik som et statsbudsjett skal behandles tidlig i desember hvert år. Så jeg har behov for å spørre opposisjonspartiene nærmere om akkurat den problemstillingen som vil oppstå hvis man skal behandle de to tyngste budsjettene separat og legge rammer for det.

Den andre utfordringen som har vært omtalt, er dette med forutsigbare rammer og DRG-systemet. Erfaringen har vist at når man har økt basisfinansieringen, basisrammen, til spesialisthelsetjenesten, har man også fått større kontroll med budsjettrammene. Det er stikk i strid med det som Høyre og Fremskrittspartiet foreslår her, nemlig å øke DRG-andelen til 60 pst. Det var jo i de årene vi hadde den høye ISF-andelen, vi hadde størst problemer med å holde rammen innenfor spesialisthelsetjenesten. Mens derimot når vi har redusert ISF-andelen til 40 pst. og økt basisrammen til 60, så har man mer og mer fått kontroll med budsjettrammene, og nå har man budsjettene nesten i balanse i 2009.

Så har jeg også lyst til å si at når det gjelder en vurdering av DRG-systemet generelt, legger jeg ikke skjul på at SV er kritisk til hele systemet. Incitamentet er økt volum, og det er avdekket en rekke problemstillinger knyttet til at det er de svakeste pasientgruppene som kommer dårligst ut.

Komiteen har vært i USA for ikke lenge siden og besøkt Kaiser Permanente, hvor man viste til at det er andre incitamenter som kan legges til grunn i forbindelse med finansieringen av spesialisthelsetjenesten og helsetjenesten, bl.a. kvalitet, tilgjengelighet, samhandling og forebygging. Det er incitamentordninger som det for SV er mye mer interessant å studere nærmere når vi skal behandle hele finansieringsordningen i Regjeringen – altså andre typer incitamenter som fremmer målsettingen i Samhandlingsreformen.

Vi har også eksempler på at et land som Skottland har avviklet hele ISF-ordningen og finansierer det hele med rammefinansiering. De har fått kontroll med økonomien, og leverer gode resultater når det gjelder helsetjenester til befolkningen.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:37:22]: Det var saksordførerens siste innlegg som fikk meg til å ta ordet en gang til. Jeg lot det passere da Senterpartiets representant hadde ordet i stad.

Jeg er sjeleglad, som tidligere fylkespolitiker, fordi vi fikk den reformen vi fikk i 2002. Jeg er sjeleglad for at vi hadde en statsråd som Tore Tønne som tok det Fremskrittspartiet hadde ivret for flere år tidligere, på alvor, og sørget for at sykehusene ble gjort om til statens ansvar. Så er vi litt uenige om bestiller–utfører-biten. Vi ville ha organisert det på en litt annen måte. Men jeg tror at en medvirkende årsak til at vi kan si at vi nå nærmest for første gang i historien kan få helseforetak som er tilnærmet i balanse, er at det er et statlig ansvar. Nå slipper vi svarteperspillet mellom fylkespolitikere og stortingspolitikere, slik vi kommer til å få se på veisektoren i tiden framover.

Så gjøres det et poeng av at når basisbevilgningen økte og den innsatsstyrte finansieringen ble redusert, fikk man mer kontroll, som det ble sagt fra saksordførerens side. Jeg vil påstå at det som også skjedde da, var at helsekøene vokste. Det vi så ved at vi fikk 60 pst. ISF, var at helsekøene som da var på rundt 250 000 personer, ble redusert dramatisk. Fordi man mente at kostnadene kom ut av kontroll, har man gjort om den 60–40-nøkkelen til det omvendte, slik at det nå er 40 pst. ISF-andel og 60 pst. basisbevilgninger, og nå øker helsekøene igjen. Da er spørsmålet: Hvem er det vi er her for? Er det for pasientenes skyld eller er det for at politikerne skal ha kontroll? Det er dét det koker ned til. For Fremskrittspartiets del er det pasientene vi er mest opptatt av. Da synes vi at en høyere ISF-andel er en medvirkende årsak til at vi får behandlet de pasientene som har behov for behandling.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:39:33]: Representanten Gåsvatn spør hvem vi er her for – om det er for pasientene, eller om det er for økonomien. Jeg vil understreke at jeg har kommentert et forslag fra Fremskrittspartiet som har som mål å skaffe kostnadskontroll. Dét er det hele debatten dreier seg om, og det er det som ligger til grunn for de ulike forslagene Fremskrittspartiet har fremmet. Da har det vist seg at økt basisbevilgning er det som gir best effekt på kostnadskontroll, mens det forslaget Fremskrittspartiet og Høyre framsetter om å øke ISF-andelen, historisk har vist seg å være det som skaper størst problemer for kostnadskontroll. Da vi hadde det, hadde vi også de største underskuddene på sykehusene. Så har vi heldigvis klart å ha høy basisfinansiering og samtidig også klart å redusere helsekøene. Da har det vist seg at begge deler går. Det er også erfaringen de har gjort i Skottland.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.