Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:30:05]: (ordfører for saken): Justiskomiteen har hatt til behandling et representantforslag fra en rekke stortingsrepresentanter fra Høyre om endring av skadeserstatningsloven § 3-9 om menerstatning, hvor forslagsstillerne foreslår at menerstatningen skal fastsettes til en engangssum – med mindre det er åpenbart at det er i skadelidtes interesse å fastsette menerstatningen helt eller delvis til terminbeløp.

Jeg regner med at forslagsstillerne vil ta ordet i debatten, men det har vist seg at Norsk pasientskadeerstatning i disse sakene enkelte ganger har avkortet – eller vedtatt å utbetale erstatningen i terminvise utbetalinger – fordi man har antatt at pasienten har kort forventet levetid. Dette er åpenbart urimelig, og et mindretall i komiteen, bestående av medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har sluttet seg til forslaget fra forslagsstillerne, mens flertallet, som jeg også regner med vil redegjøre for sine synspunkter, ønsker å opprettholde reglene slik de er i dag, men at man skal informere Personskadeerstatningsutvalget om dette.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [10:32:08]: Eg viser til at fleire forslagsstillarar frå Høgre gjer framlegg om å endre lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning, § 3-9 om meinerstatning.

Forslaget går på nytt andre ledd, der meinerstatning skal fastsetjast til ein eingongssum – med mindre det openbert er i den skadelidne si interesse å fastsetje erstatninga heilt eller delvis til terminbeløp.

No er det slik i dagens lov at hovudregelen er at erstatning skal fastsetjast til ein eingongssum. Dette er ein generell regel og omfattar alle typar av erstatning. Særlege årsaker kan vere grunn til at retten kan fastsetje erstatning heilt eller delvis til terminbeløp. Men så er det altså mogleg å gjere om terminbeløp til eingongserstatning, dersom ein part ber om dette eller krev det.

Hovudprinsippet er altså eingongserstatning. Kva som ligg i omgrepet «særskilte årsaker», er det liten rettspraksis på. Det kan bety at denne praktiseringa er lite brukt. Eg viser elles til statsrådens brev til komiteen, der departementet konkluderer med at problemstillingar om terminviss fastsetjing av meinerstatning bør vurderast av Personskadeerstatningsutvalet, og at statsråden vil gjere dette utvalet kjent med synspunkt og problemstillingar i forslaget. Dette er me einige i.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:34:21]: Pasientskadeerstatningsordningen ble i sin tid etablert for å sikre at pasienter som er påført skade etter behandlingssvikt i helsevesenet, skal få en riktig erstatning. Menerstatning er en kompensasjon for tapt livsutfoldelse, og hovedregelen er – som flere har vært inne på – at pasienten får en engangsutbetaling. Unntaksbestemmelsen er terminutbetaling dersom det foreligger særlige grunner.

Gjennom media er det blitt gjort kjent at Norsk pasientskadeerstatning i enkelte tilfeller har vedtatt terminvise utbetalinger av menerstatning fordi pasientene har kort forventet levetid.

I én sak har det kommet fram at staten ville utmåle menerstatning ut fra hvor lenge en kreftsyk 32-åring hadde igjen å leve. Men staten gjorde om vedtaket rett før han døde, og ga ham full erstatning.

En annen sak som ble kjent gjennom VG den 5. desember 2008, handler om kreftsyke Tommy Berg, som ble tilkjent menerstatning fra staten på grunn av alvorlig feilbehandling i det offentlige helsevesen. Legene overså hans kreft i 14 måneder, og en forsinket kreftdiagnose medførte kreftspredning og alvorlig, uhelbredelig sykdom. Norsk pasientskadeerstatnings egne sakkyndige mente diagnosen kunne vært stilt allerede i 2006. Berg fikk tilkjent 900 000 kr i erstatning, men NPE brukte en sjelden unntaksregel i lovverket, og Berg fikk utbetalt bare en femtedel med den begrunnelse at han snart skulle dø.

En slik behandling fremstår som svært urimelig. Det er helt uforståelig at skadens alvorlighetsgrad blir brukt som et argument for å redusere erstatningssummen etter en skade som er påført av det offentlige helsevesen. Det kan umulig lovgiver ha ment.

Jeg er enig med stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV i det hun uttalte til VG i forbindelse med denne saken:

«Helseministeren og Regjeringen må ta opp denne saken og få på plass etikk og menneskelige hensyn som styrende når staten skal opptre. Slik bøllete og hjerterå håndtering må stoppes.»

Karin Andersen uttrykte den gang at det er behov for å få på plass klarere retningslinjer. Det har verken representanten Andersen eller Regjeringen tatt tak i. Høyre fremmet derfor det forslaget vi har til behandling i dag, og som er et tillegg til § 3-9:

«Ménerstatning fastsettes som en engangssum, med mindre det åpenbart er i skadelidtes interesse å fastsette ménerstatning helt eller delvis til terminbeløp.»

Det forundrer meg at regjeringspartiene ikke støtter Høyres forslag, et forslag som nettopp ville være klargjørende. Det er kanskje grunn til å spørre hvor det er blitt av etikken og de menneskelige hensyn som representanten Andersen fra SV etterspurte. Regjeringspartiene synes nå tydeligvis at lovverket er greit som det er, og i innstillingen bare gjentar de det som står i § 3-9 i dag, og så legger de til:

«(…) problemstillinga om terminvis fastsetting av ménerstatning bør vurderast av Personskadeerstatningsutvalet og viser til at statsråden, i brev til komiteen (…) uttaler at han tar sikte på å gjere dette utvalet kjent med problemstillingane i forslaget og synspunkta knytt til dette.»

Dette er politisk ansvarsfraskrivelse. Regjeringspartiene og Regjeringen vil ikke ta stilling til et så viktig prinsipielt spørsmål, men skyver det over til byråkratiet. Det er uforståelig, og det er skuffende.

Det er tydeligvis tolkningsmuligheter og uklarheter i dagens lovverk. Vedtaket fra NPE angående Tommy Berg fikk strykkarakter av jusprofessor Fleischer, Norges fremste ekspert på erstatningsrett, som uttalte i forbindelse med Berg-saken at meningen med § 3-9 er måten utbetalingen skal skje på, ikke å redusere den totale erstatningen. Det er Høyre enig i.

Som lovgivere har vi et ansvar for å sørge for et så klart lovverk som mulig, og at det ikke kan tolkes slik at det går ut over det enkelte mennesket, slik det har gjort i denne saken.

Nå har vi muligheten til å rette opp denne urettferdigheten. Det er for sent for Tommy Berg, han er død. Men det er et viktig prinsipielt spørsmål fordi Berg-saken vil kunne gi presedens for lignende saker i fremtiden.

Som sagt fremstår det som svært urimelig at skadens alvorlighetsgrad blir brukt som et argument for avkorting av menerstatningen. Jeg mener det er en uverdig og uakseptabel behandling.

Den som har fått erstatning, skal selvsagt ha frihet til selv å vurdere hvordan denne erstatningen skal brukes, og en terminvis ubetaling mener vi bare er aktuell dersom dette klart er i pasientenes interesse. Det skal derfor etter vår oppfatning ikke være anledning til å avkorte menerstatningen i den hensikt å begrense helsetjenestens utgifter i tilfeller der pasienten har kort levetid.

Regjeringspartiene har fortsatt en mulighet til å stille opp og forsvare enkeltmenneskets rettigheter mot staten og systemet ved å stemme for Høyres forslag. Stemmer de imot, vil det kunne bli oppfattet som at de forsvarer systemet foran enkeltmennesket, og at de mener en slik avkorting av menerstatningen for dem som har forventet kort levetid på grunn av alvorlig feilbehandling i det offentlige helsevesen, er akseptabel.

Statsråd Knut Storberget [10:39:35]: Jeg registrerer at det er ulike syn i komiteen på representantlovforslaget. Mitt syn framgår av mitt brev til justiskomiteen, som er vedlagt komiteens innstilling i saken.

I representantlovforslaget foreslås det å endre skadeserstatningsloven § 3-9 om fastsettelse av erstatningen til et engangsbeløp eller til terminbeløp når det gjelder menerstatning. Hovedregelen etter gjeldende rett er at erstatningen fastsettes som en engangssum. I visse tilfeller kan imidlertid retten beslutte at erstatningen skal fastsettes som terminbeløp. Terminbeløp kan fastsettes dersom retten finner at det er særlige grunner som tilsier dette. Etter representantlovforslaget skal menerstatning bare fastsettes i terminer dersom dette «åpenbart er i skadelidtes interesse».

Problemstillingen som reises i representantlovforslaget, har tilknytning til tragiske hendelser for enkeltmennesker. Dette gjør at argumenter mot representantlovforslaget vil kunne oppfattes som lite hensynsfulle. Etter også å ha hørt representanten Sjøli nå får man jo absolutt et inntrykk av det. Jeg vil likevel understreke at det i ethvert erstatningssystem må tas hensyn til reglenes funksjon, begrunnelse og sammenheng. Da vil man se at gjeldende regelverk gir godt rom for å fastsette den skadelidtes erstatning i lys av den nytte skadelidte vil ha av erstatningen. Likevel kan mange situasjoner fortone seg som urimelige.

Menerstatning er jo en erstatning for ikke-økonomiske ulemper. Menerstatningen skal kompensere for det men skadelidte er påført knyttet til skadelidtes reduserte personlige livsutfoldelse som følge av menet. Menerstatningen er en personlig ytelse. Det er den som sjøl er skadd, som har krav på menerstatning. Pårørende kan ikke kreve menerstatning, med mindre de sjøl er påført skade som fyller vilkårene for slik erstatning. Derimot kan det etter omstendighetene ytes erstatning for tap av forsørger og erstatning for ikke-økonomisk tap i form av oppreisning til de etterlatte.

Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner som gjør at menerstatningen kan fastsettes som terminbeløp i stedet for et engangsbeløp, står derfor den skadelidtes mulighet til å nyttiggjøre seg erstatningen sentralt. Fastsettelse i terminer der skadelidte har kort forventet levetid, vil kunne sikre at erstatningen ikke gis for en lengre periode enn den hvor den kan komme til nytte for den skadelidte. Som jeg har påpekt i mitt brev til komiteen, er det klart at den skadelidte, på tross av kort forventet levetid, kan ha et behov for å få menerstatningen som en engangsutbetaling for å kompensere for tapet av livsutfoldelse i tida som gjenstår. Det har jeg stor forståelse for. Dersom skadelidte har behov for en engangsutbetaling for slike formål, kan dette tas i betraktning ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner som gir adgang til å fastsette erstatningen som terminytelser. Etter gjeldende rett har vi med andre ord en ordning som gir mulighet for å fastsette den skadelidtes menerstatning i lys av de behov vedkommende selv har i den aktuelle periode.

Så er det som nevnt i brevet nedsatt et lovutvalg, Personskadeerstatningsutvalget, som for tida foretar en mer generell utredning av utmålingsspørsmål i norsk erstatningsrett. Problemstillingen som representantlovforslaget reiser, bør etter min mening vurderes i sammenheng med utvalgets øvrige forslag. Det er ikke etter min mening å skyve saken over til byråkratiet, som representanten Sjøli beskrev det som. Jeg vil sørge for at Personskadeerstatningsutvalget blir gjort kjent med problemstillingen i forslaget og synspunktene der, og vil også legge til at jeg har stor forståelse for mange av de argumentene som er anført i forhold til den tenkingen som ligger bak representantlovforslaget.

Presidenten: Presidenten har grunn til å tro at representanten Sjøli kanskje ønsker å fremme det forslag som er tatt inn i innstillingen.

Sonja Irene Sjøli (H) (fra salen): Ja, president, jeg fremmer det forslaget.

Presidenten: Dermed har representanten Sonja Irene Sjøli tatt opp det forslaget hun omtalte i sitt innlegg.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.