Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:12:34]: (ordfører for saken): Barn har krav på å være sammen med begge foreldre, og norske barn har krav på å være hjemme i Norge. Det er en kriminell handling å bortføre norske barn til utlandet. Barn blir skadelidende. De går glipp av skolegang. De mister tid til å bygge opp sitt naturlige nettverk med jevnaldrende. Foreldre og besteforeldre får en følelsesmessig og økonomisk belastning. Forslagsstillerne og komiteen er opptatt av dette.

Regjeringen og SV er levende opptatt av barna som dessverre blir bortført til utlandet. Nettopp derfor har vi et kontinuerlig arbeid i gang, både for hindre bortføringer og for å få bortførte barn hjem igjen.

Det viktigste verktøyet for å få bortførte barn tilbake til Norge er Haagkonvensjonen om internasjonal barnebortføring. Alle land som har sluttet seg til den, er forpliktet til å sende barnet tilbake til hjemlandet, og i de aller fleste sakene blir barnet hentet hjem ganske raskt. Konvensjonen er ratifisert av 81 land, herunder Norge, og norsk politikk er at flere land skal tilslutte seg denne konvensjonen.

Vi må imidlertid erkjenne at ikke alle saker er lette å løse. Vi må huske at Norge faktisk ikke har jurisdiksjon i andre land og er avhengig av at nasjonale myndigheter i landet barnet er bortført til, er samarbeidsvillige, og at barnet ikke er skjult av den som har bortført barnet, eller hans eller hennes medhjelpere.

Internasjonal barnebortføring er et vanskelig og komplekst tema. Både jus, politikk og følelser er involvert. I tillegg er minst to lands myndigheter med to vidt forskjellige lovgivninger, rettskulturer og tradisjoner involvert.

Som det framgår av innstillingen og justisministerens brev til komiteen, har den rød-grønne regjeringen satt i gang mange tiltak for å bedre informasjonen, forebygge og arbeide for en rask håndtering og avklaring i barnebortføringssakene.

Flertallet i komiteen deler forslagsstillernes syn når det gjelder å se på økonomiske tiltak som gjør det mindre attraktivt å bortføre barn. Stans i offentlige ytelser og økonomiske overføringer kan ha en slik preventiv virkning. Det er også derfor den rød-grønne regjeringen har hatt forslag om dette på høring, og jeg er glad for at justisministeren i sitt svarbrev sier at det tas sikte på å legge fram lovforslag for Stortinget i løpet av høsten 2010.

Til slutt: Når det gjelder forslaget om å innsnevre adgangen til å ha dobbelt statsborgerskap, vil jeg påpeke at en slik innstramming kan gjøre det vanskeligere for norske myndigheter å hjelpe et barn som er bortført fra Norge til utlandet. Jeg mener det er av avgjørende betydning at vi ikke innfører endringer som vanskeliggjør arbeidet med å hjelpe barn som er bortført til utlandet. Det ligger i sakens natur at når vi tar kontakt med andre lands myndigheter, gjør vi det på vegne av en av våre statsborgere, og dersom vi innsnevrer retten til å få statsborgerskap, og barnet ikke har det, eller foreldre ikke har det, har vi mindre muligheter til å ta kontakt med og få innflytelse over andre land.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [12:16:30]: Det er mange utfordrande og komplekse vurderingar i samband med saker knytte til barnebortføring, og eg meiner at Framstegspartiet skal ha ros for å setje denne problemstillinga på dagsordenen.

Eg vil våge den påstand at Regjeringa jobbar både intenst og veldig godt med desse spørsmåla. Internasjonale barnebortføringar må hindrast, så sant det er mogleg. Dersom det likevel skulle skje, er norske myndigheiter heilt avhengige av at andre land viser god samarbeidsvilje. Regjeringa har sett i verk fleire tiltak både når det gjeld kompetanse, informasjon, førebygging og andre ting, som også saksordføraren var inne på i innlegget sitt.

Eg er glad for at det er stor tverrpolitisk einigheit i desse spørsmåla. Arbeidarpartiet er einig med forslagsstillarane i at dei som bortfører eit barn, ikkje skal få offentlege ytingar eller økonomiske overføringar. Eg er glad for at Regjeringa allereie har hatt dette spørsmålet på høyring og signaliserer at det vil bli lagt fram eit lovforslag om dette i løpet av 2010.

Når det gjeld spørsmålet om dobbelt statsborgarskap, viser eg til at hovudprinsippet i Noreg er at personar som har norsk statsborgarskap, ikkje skal ha statsborgarskap i andre land. Så vil likevel internasjonale forpliktingar medverke til at ein ikkje kan praktisere dette absolutt, så dette er eit forslag til tiltak som ikkje vil ha effekt, slik som me ser det.

Eg skal ikkje gå inn på alle dei andre forslaga i saka, men desse spørsmåla som er reiste, engasjerer heile Stortinget, og det er veldig bra. Eg veit at Regjeringa har desse sakene høgt oppe på sin dagsorden. Med ei tverrpolitisk einigheit har Regjeringa også støtte frå eit stort fleirtal på Stortinget. Dette er konstruktivt, og det fører arbeidet med desse spørsmåla høgt opp på den politiske agendaen. Det er bra.

Per Sandberg (FrP) [12:19:53]: (komiteens leder): Fremskrittspartiet er også fornøyd med at det vises et stort engasjement, og at det her gis uttrykk for tverrpolitisk enighet om de aller fleste tiltak som er iverksatt, men også dem som Regjeringen har til vurdering. Vi har en grunnleggende uenighet om dobbelt statsborgerskap, og jeg ser også at situasjonen rundt forslaget fra Fremskrittspartiet vedrørende en særdomstol krever ytterligere vurdering – ikke fordi Fremskrittspartiet ser på det som en prioritert oppgave i forhold til de andre forslagene som er fremmet her, men det er en diskusjon som må tas, fordi problemstillingen som er reist i forslaget, vil bli større. Utfordringene i forbindelse med det vi her kaller barnebortføring, vil som et resultat av at grenser har blitt fjernet, et mer flerkulturelt samfunn, blandingsekteskap og doble statsborgerskap, måtte bli større framover – det er jeg ikke i tvil om.

Dette handler heller ikke bare om der det er konflikt mellom foreldre. Jeg mener jo at i de tilfellene der en får en konflikt mellom foreldre, vil dobbelt statsborgerskap gjøre konflikten større og vanskeligere. Det er det som er motivasjonen vår i forhold til dette. Men mange av disse sakene vil også i framtiden, tror jeg, handle om rett og slett å gripe inn mot barns vilje. Små barn, men også barn og ungdom opp mot 18 år vil møte denne utfordringen i mye større grad framover. Jeg tror at vi lurer oss litt selv også i forhold til hvor stor problemstillingen er i dag. Jeg mener og tror at det er store mørketall her, fordi mange av disse sakene faktisk ikke når fram og ikke blir anmeldt, og mange saker som er tapt i rettssystemet mot andre land, er ikke registrert. Der vil jeg be statsråden i mye større grad se på problemstillingen knyttet til at politiet avviser anmeldelser inntil man har fått rettslig avgjørelse om omsorgsdelen. Det er et stort problem, for da går tiden. I forhold til Haagkonvensjonen er det viktig at man handler raskt, faktisk innenfor 100 dager. Men hvis den forelderen som skal gå til anmeldelse, må gjennom det norske rettssystemet for å få en rettslig avgjørelse om omsorgsdelen, vil det naturligvis ta mer enn 100 dager. Det er noe av problemstillingen. Da kommer vi i en situasjon der Haagkonvensjonen brukes omvendt av det som er intensjonen, der intensjonen om å sikre at barnet umiddelbart skal bli brakt tilbake, faller bort, for da er man i en situasjon der barnet har blitt integrert, kanskje har lært seg et nytt språk, fått andre omgivelser og en annen tilknytning til det landet man har blitt bortført til. Da blir Haagkonvensjonen nærmest brukt for å renvaske barnebortførere – på grunn av tidsaspektet og av hensyn til barns beste. Det kjenner vi også til i tilknytning til diskusjonen om barnefordeling i Norge.

Vi har også en situasjon i forhold til Nav. Jeg er veldig glad for at Regjeringen nå har sendt dette på høring, og at det sies så klart og tydelig her i dag, både fra SV og Arbeiderpartiet, at dette ønsker vi, at vi nå skal bruke økonomisk motiverte saker og stoppe det, for det er jo det som ligger her. Når det gjelder de konfliktene vi har, tror jeg at mange av disse sakene faktisk er økonomisk motivert. Hvis vi greier å fjerne dette, slik jeg nå tolker dem som har hatt ordet, og også ut fra brevet fra statsråden, har vi en tverrpolitisk enighet om det. Da tror jeg vi har gjort et godt grep.

Årsaken til at Fremskrittspartiet har fremmet alle disse forslagene på nytt, selv om de har vært behandlet tidligere, og at Regjeringen har iverksatt høringsprosesser og er enig i mange av forslagene, er at det er et helhetlig forslag som omfatter alle tiltak. For vi kan ikke nå gå i den fella at vi tar ett tiltak om gangen. Her må vi samlet få alle tiltakene på plass, sånn at vi får en full virkning av det.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet står bak.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [12:25:24]: Barnefordelingssaker generelt, om det er innenfor eller utenfor grensene, er veldig såre saker. Det er blant de sakene vi har diskutert mye i Stortinget, hvordan vi skal lage regler som er til barns beste, men vi må også gi voksne rett til å være glad i dem de faktisk er glad i.

Utfordringa her er at når mennesker skiller lag på tvers av landegrenser, får man et enda større problem med å komme til enighet, man forholder seg til ulike regelverk, ulike normverk, og man har vanskeligheter siden man bor langt ifra hverandre.

Fordi vi beveger oss mer rundt omkring på jordkloden i løpet av livet, flere og flere mennesker, vil dette bli et problem som øker. Dette vil bli en utfordring som vi vil møte mye mer i dagliglivet. Derfor har jeg stor sans for Fremskrittspartiets forslag nr. 2, men vi kommer ikke til å stemme for det, for det er ikke helt presist i forhold til den store utfordringa. Det er ikke bare det å få det prisverdige initiativet som statsråden har sagt at han skal komme med, på plass, og det å få de andre regelverkene på plass, men man må begynne å jobbe internasjonalt med et stort sett med regler som innbefatter alle land. Det er ikke sikkert at det skal organiseres i en domstolsform, men at det må organiseres på en måte, og at det må tas internasjonale initiativ for å få det på plass, tror jeg er en felles internasjonal utfordring som vi må bidra til.

Det som ligger i bunnen for engasjementet hos oss alle, er jo barns beste. Det at barn skal få lov til å vokse opp og kjenne begge sine foreldre på en god måte, er det som er drivkraften, både for oss og for mange av de foreldrene som opplever det grusomme dette faktisk er.

Jeg tror at vi må lage regelverk, vi må lage rutiner, og vi må lage strukturer for å ivareta de ungene som blir bortført, men det er en like stor utfordring å lage et internasjonalt regelverk for hvordan vi skal opptre, som blir mye mer finmasket enn det vi har i dag. Det er den utfordringa som jeg syns Regjeringa skal ta.

Jeg har også sans for en del av forslagene i Fremskrittspartiets forslag nr. 1, men det er strukturert på en måte som gjør det vanskelig å stemme for. Men da har jeg i hvert fall uttrykt at Venstre har stor sans for intensjonene som ligger bak både forslag nr. 1 og forslag nr. 2.

Statsråd Knut Storberget [12:28:24]: Regjeringa prioriterer dette arbeidet høyt, og det er det grunn til. Representanten Sandberg har jo pekt på at den globale tidsalder vi lever i, hvor det knyttes bånd over grensene – heldigvis, for det kan man høste mye godt av – utfordrer oss, bl.a. når forhold sprekker og tvisten kommer vedrørende barna.

Så har jeg lyst til å si at både den forrige og den nåværende regjering startet et arbeid og har igangsatt mange tiltak på dette området. Det er ikke til å legge skjul på at mange av de tiltakene er helt avhengige av rask reaksjon, at man kommer raskt på banen når man står overfor et tilfelle, slik at noen kanskje blir stoppet før de har kommet til Kastrup. Men det er også veldig avhengig av at vi får full kraft i det som er, jeg holdt på å si, grunnloven på dette området, nemlig Haagkonvensjonen.

Jeg legger ikke skjul på at jeg har stor sans for Haagkonvensjonen når det gjelder dette arbeidet. Tanken om en egen internasjonal domstol, å arbeide internasjonalt for det, tror jeg blir et sidespor. Det som er viktig, er å få flest mulig til å slutte seg til Haagkonvensjonen og gjerne at man utvikler Haagkonvensjonen, slik representanten Skei Grande var inne på – eller slik jeg i hvert fall forsto henne – og også at man får full effekt av Haagkonvensjonen når man står i aktuelle situasjoner. Vi har f.eks. hatt svært krevende barnebortføringssaker i Mexico – et land som har sluttet seg til Haagkonvensjonen – hvor man ikke har klart å få til en løsning.

Så det å få gjennomført løsningen når det er helt klart at prosessen er ferdig, er vi helt avhengig av, fordi barnets beste-hensyn taler veldig sterkt for en rask løsning. Hvis det er sånn at et bortført barn har vært i et annet land i mange, mange år, er det etter hvert vanskeligere og vanskeligere å få til en effektuering av vedtaket.

Jeg mener derfor at Haagkonvensjonen er det viktigste virkemiddelet for å løse barnebortføringssaker, og det er også sånn at Haagkonvensjonen er et godt virkemiddel for mange av sakene. Vi må være glad for å se at de tiltakene som er iverksatt, både av den forrige regjeringa og av den nåværende, har bidratt til at flere og flere saker får sin løsning. Det kan nok være sånn, som representanten Sandberg også var inne på, at det finnes store mørketall – eller at det i hvert fall er mørketall. Men samtidig er antallet registrerte saker som kommer til myndighetene, ikke preget av vekst. Jeg har også trodd at vi kommer til å få en stor boom av disse sakene, men det kan være at vi nå ser at de tiltakene som er satt i verk, gir effekt, og at de faktisk også virker forebyggende.

Målet med Haagkonvensjonen er at ulovlig bortførte barn skal tilbakeføres til bostedslandet, slik at avgjørelser om barnets framtid kan treffes der. Dette antas å være i samsvar med barnets beste, og det er vår erfaring at de aller fleste sakene løses forholdsvis raskt innenfor konvensjonssamarbeidet. Norsk politikk er derfor at flest mulig land bør slutte seg til Haagkonvensjonen.

Så er vi helt avhengig av at man her hjemme har et apparat som håndterer sakene når de kommer. Det er bakgrunnen for at det bl.a. er nedsatt en felles nasjonal samordningsgruppe, men også en nordisk, som skal hjelpe til at alle aktørene bidrar godt inn. Vi har en avdeling i Justisdepartementet – Sivilavdelingen – som jobber med disse sakene sammen med folk i Utenriksdepartementet. Der gjøres det en god jobb.

Det at man nå har laget barnebortføring.no på Internett, bidrar til at folk kan få informasjon og komme raskere også til oss, til myndighetene, når man trenger hjelp, og slik at man får forståelse for det.

Det at man har valgt å utnevne bl.a. kontaktdommere og personer innenfor politi og påtalemyndighet som skal gi råd og håndtere denne type saker, bidrar også til at apparatet blir mer effektivt.

Så viser jeg også til at det er etablert en liste over 24 advokater fra hele landet som nå skal bli mer eksperter enn andre på å håndtere sånne saker.

Så legger jeg ikke skjul på at jeg har stor tro på at økonomiske tiltak vil kunne virke svært forebyggende og også framskynde tilbakelevering av ulovlig bortførte barn, og jeg viser til hva som framgår av innstillingen når det gjelder dette. Jeg er overbevist om at det vil bli viktige tiltak for å forebygge framtidige barnebortføringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP) [12:33:37]: Jeg vil takke statsråden for et godt innlegg. Men jeg vil allikevel utfordre statsråden på disse usikre tallene – hvor omfattende er dette? Det er i hvert fall stor tvil ute og går når det gjelder hvorvidt vi har oppfattet og hentet inn opplysninger om hvor stort omfanget er. Jeg sa noe i mitt innlegg om at politiet avviser anmeldelser med bakgrunn i omsorgssituasjonen og at ansvaret ikke er fordelt i utgangspunktet. Det andre kan være at noen parter har inngått forlik, rett og slett av hensyn til barnet, eller av økonomiske årsaker, eller at kreftene rett og slett tok slutt når det gjelder å slåss mot et annet lands rettssystem.

Så det kan være mange saker her som ikke blir registrert. For at vi skal få et bedre bilde av omfanget og utfordringene, som statsråden er enig i kan komme i større grad i framtiden, er det da kanskje en mulighet at politiet får en annen type rapportering, uten at en går direkte til en anmeldelse?

Statsråd Knut Storberget [12:34:49]: Jeg er åpen for å se på tiltak som kan bidra til at vi får vite mer om hvor mange det er. Samtidig mener jeg at det som er igangsatt nå av mer informasjonsrettede tiltak, vil bidra til at flere kan melde seg, og at man vet hvor man skal melde seg.

Og når barnebortføringer skjer, tror jeg den store andelen mennesker er opptatt av at man rapporterer og får hjelp – eller i hvert fall oppsøker hjelp, fordi man oppfatter dette som veldig akutt.

Jeg er åpen for å se på muligheter bl.a. gjennom en registreringsordning som kan gi oss et bedre tallmateriale opp imot dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.