Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Arne Olsen (FrP) [20:07:05]: (ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for en ryddig og god prosess i behandlingen av denne saken. Jeg har også lyst til å rette en takk til min vararepresentant, Morten Stordalen, som steppet inn og tok deler av saksordførerskapet mens jeg hadde permisjon.

Jeg er veldig glad for at komiteen synes å være enig om viktigheten av kreftsatsingen i årene som kommer. Et skikkelig krafttak innen kreftforskning og -behandling krever at både helsepolitikere, fagekspertise på behandling og forskning, samt de kommersielle aktørene innen medisin og forskning står sammen. Dette er ikke bare vårt samfunns utfordring, men hele verdenssamfunnets store medisinske utfordring. På dette feltet er det derfor ingenting som skal hindre lille Norge i å være en spydspiss i verdensmålestokk. Jeg synes faktisk ikke at vi skal ha lavere ambisjoner enn som så.

Status er nok ikke alltid så bra som vi skulle ønsket. I den anledning vil jeg få lov til å vise til direktøren i Helsetilsynet, Lars E. Hanssen, som har gått hardt ut i Dagens Næringsliv denne måneden. Han refset ledelsen ved norske sykehus for dårlig organisering av kreftbehandlingen. En risikorapport tilsynet har utført, sier at risikoen er for stor, og at forbedringspotensialet er «betydelig» – intet mindre. Derfor er det prisverdig at Høyre har fremmet dette forslaget. Undertegnede og Fremskrittspartiet har tidligere i denne sesjonen også reist en interpellasjon på det samme felt.

Kreft er en forferdelig sykdom som rammer, eller kommer til å ramme, hver tredje nordmann. Den rammer ikke bare kroppen fysisk, men er også en stor utfordring mentalt – både for den som får den vanskelige beskjeden, og ikke minst de pårørende. Det å få en slik beskjed er tungt og vanskelig, og de av oss som ikke har fått en sånn beskjed, kan sannsynligvis ikke forestille seg hvordan det er. Nettopp derfor må vi ha det beste systemet, for å ta vare på pasientene og ikke minst de pårørende.

Det er viktig at bekjempelsen av kreft fortsetter, og det må ikke stå på landets lovgivende forsamling når kampen mot kreftsykdommen skal kjempes. Derfor er denne saken så viktig, ikke bare for å hjelpe dagens kreftpasienter og deres pårørende ut av sitt sykdomsbilde, men minst like mye for å sikre at morgendagens kreftbehandling både er bedre, mer omfattende – og gir et bedre resultat enn dagens medisin kan gi oss.

For en samlet helse- og omsorgskomité er det viktig å påpeke at forslagene i denne saken ikke bare må bli vedlagt protokollen og deretter lagt i helseministerens skrivebordskuff, men at dette tvert imot må være starten på en vedvarende kamp mot en av verdens mest ubarmhjertige sykdommer.

La meg få lov å komme innom den siste tids prioriteringsdebatt, eller pris på menneskeliv, om man vil. Helsedirektørens utspill om at kreftpasienter ikke kan påregne den aller beste behandling i fremtiden, har skremt mange, meg inkludert. Debatten er viktig og riktig, men har feil fokus. Man kan, og skal, selvfølgelig stille noen spørsmål ved det norske helsevesenet. Og man kan, og skal, stille spørsmål om det norske helsevesenet er for dyrt. Ja, kanskje er det det, men sannsynligvis ikke på grunn av de få dyre pasientene eller på grunn av kreftforskningen. Nei, jeg tror snarere at det skyldes dårlig organisering, overbyråkratisering samt at vi selvfølgelig er et langstrakt land, som gjør at vi ikke kan sammenlignes med en del land som vi blir sammenlignet med.

I den prioriteringsdebatten er det viktig å stille spørsmålet om vi må prioritere kreftbehandling. Mitt og Fremskrittspartiets svar er: Ja, det må vi. Det er for øyeblikket den sykdommen som rammer flest, og her ligger det også et stort potensial for fremtiden til å redde mennesker, og ikke bare det, men få dem tilbake til samfunnet på en skikkelig måte. Så skal vi også huske at vi er verdensledende på feltet fra før av, og vi må ta vare på den kompetansen vi har, og ikke minst utvikle den.

Jeg har fått mange fortvilte telefoner og mailer i den senere tid etter at prioriteringsdebatten startet. Og jeg tror vi skal tenke litt over hva dette gjør med mennesker som har fått den vanskelige beskjeden og er beredt til å ta sitt livs tøffeste kamp for å kunne overleve og igjen komme tilbake til samfunnet. Samtidig som man bestemmer seg for hva man skal gjøre og prøver å få krefter til det, kan man altså lese i avisene at politikere, og ikke minst akademia, diskuterer om det er verdt å bruke penger på dette. Det må oppfattes som et slag i ansiktet for mange syke mennesker.

Det er mange måter å spare penger på i norsk helsevesen, men nedprioritering av kreftbehandlingen er ikke en av de metodene som kan og skal brukes. Hvis ikke verdens rikeste land kan ta seg råd til å være ledende på å utvikle fremtidens kreftbehandling, hvem skal da kunne være det?

Det er viktig at vi som nasjon bidrar til mer forskning, mer utvikling og bedre behandling. Det er én av grunnene til at helsedirektørens utspill, for å bruke VM-sjargongen, er et skudd langt over mål. Grunnen til at vi skal satse på eksperimentell behandling er at det er det som på sikt vil skape fremtidens kreftbehandling. Utviklingen på kreftfeltet går lynraskt, og Norge må henge med.

Hvis vi skal se på de pilarene som vi har i norske kreftforskning, hvor Radiumhospitalet er den ene, er det grunnleggende at det som må være på plass for å oppnå målsettingen om å forbedre kreftbehandlingen, er å ta vare på det kompetansemiljøet vi allerede har. Det er altså Radiumhospitalet. Derfor er det viktig å sørge for at miljøet rundt Radiumhospitalet, som har et godt rykte internasjonalt, blir styrket, slik opposisjonen har tatt til orde for flere ganger det siste året.

Kreftregisteret er også en viktig pilar, som etter min og Fremskrittspartiets oppfatning må bestå som en selvstendig enhet, og ikke fragmenteres eller rotes til i forhold til styringssystemene. Registeret har en sentral rolle – og har hatt det – i norsk kreftforskning, og er kanskje en av de viktigste grunnene til at vi ligger i forkant. Dette må utvikles til å bli flere kvalitetsregistre for kreftsykdom. De skal selvfølgelig være pseudonyme, eksternt krypterte og basert på krav om samtykke eller reservasjonsrett. Det har opposisjonen fremmet forslag om.

Også Oslo Cancer Cluster, OCC, er en viktig pilar i kreftforskningen. De har vært en pioner i form av det tankesett som ligger bak integrasjonen av industri, forskning og behandling, et tankesett som har blitt en modell for mange rundt om i verden – faktisk etter akkurat den norske modellen. Derfor må OCC både finansielt og ikke minst i henhold til rammevilkår videreføres og styrkes, slik at de kan forbli den pilaren de har vært.

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne Stamcellesenteret som den siste pilaren jeg peker på. Her ligger mye av fremtiden i norsk og internasjonal kreftforskning. Jeg tror personlig at svarene ligger på dette området. Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har kjempet igjennom at Stamcellesenteret skulle etableres, men vi ligger dessverre langt bak tilsvarende land med hensyn til bevilgninger og ressurser til det arbeidet som gjøres – selv Sverige ligger langt, langt foran oss. Det må det bli slutt på.

I innstillingen har Fremskrittspartiet også i sine merknader vist til fraksjonens besøk hos MD Anderson Cancer Center i Houston, og det er ikke helt uten inspirasjon fra dette besøket og det vi fikk oppleve der, at vi er ekstra engasjert i kreftsaken.

Mitt innlegg gir meg dessverre ikke anledning til å gå inn på alt det vi opplevde, men jeg vil bare kort nevne noen av grunnene til at vi føler at vi lærte mye og fikk god inspirasjon i Houston. Det gjelder ikke minst det fagmiljøet som vi fikk oppleve der, hvor det altså var 18 000 ansatte som var dedikert kreft, kreftbehandling og -forskning og til en søken etter morgendagens svar på dagens store utfordringer. De var også gode på å se helheten i mennesket.

Jeg vil med disse ord få lov til å ta opp de forslagene som vi er med på i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sonja Mandt (A) [20:17:41]: Det er mye positivt å si om representantforslaget fra Erna Solberg, Bent Høie og Sonja Irene Sjøli om en forsterket innsats mot kreft. Jeg vil også fra vår side få takke saksordførerne for en god jobb.

Det er mange forslag, og selv om ikke Arbeiderpartiet er med på å støtte dem alle, betyr ikke det at vi er uenige, noe som også merknadene viser. Vi støtter mange av intensjonene, for vi ser at mye av det som ligger i forslagene, er i gang, ligger litt fram i tid eller er varslet av statsråden. Noen av disse forslagene er vi selvfølgelig uenige i, og jeg vil benytte sjansen her til å kommentere noen av dem spesielt, slik vi også gjorde det under behandlingen. Samtidig vil jeg vise til de utdypende svarene som ligger i statsrådens svarbrev, som er vedlagt innstillingen.

Kreft er en av våre store utfordringer, både for den som rammes, for familien rundt og for samfunnet. Derfor er det så viktig at vi kontinuerlig ser på muligheten til å få en bedre behandling, at forskningen blir bedre, og at vi jobber for å få til en enda bedre omsorg enn den vi har i dag. Det skal f.eks. ikke være nødvendig å vente på behandling. Helsetilsynet viser også i sin rapport hvor disse hovedutfordringene er. De må vi gjøre noe med, som f.eks. forsinkelser med hensyn til diagnostikk. Her må det smidigere, raskere og bedre rutiner til, noe som jeg regnet med at statsråden kommer til å følge opp.

Mye har skjedd på få år når det gjelder kunnskap og behandling, og mye kommer til å skje. Nye medisiner og nye metoder gjør at flere overlever, og også kvaliteten på det livet som leves med kreft, er bedre. Derfor er satsingen når det gjelder å bedre kvaliteten, med nye kvalitetsforskrifter, forskning og utvikling, noe av det viktigste vi kan gjøre for å få det enda bedre til.

Et av de store gjennomslagene som jeg har lyst til å nevne, er HPV-vaksinen mot livmorhalskreft, som tilbys jenter fra 7. klasse. Det er veldig bra at uvaksinerte jenter – de som er født i 1997 – som på grunn av pandemivaksinen ikke fikk tilbudet, nå får det tilbudet, for vi vet at denne vaksinen på sikt sparer mange liv. Rundt 300 kvinner rammes hvert år, og 80–100 dør hvert år av denne formen for kreft. Målet må være å få dette ytterligere ned.

Forslagsstillerne nevner utvikling av flere kvalitetsregistre, og det er vi enig i. Men vi mener at de skal være pseudonyme og eksternt kryptert. Jeg stiller også det spørsmålet som statsråden i sitt svarbrev påpeker: Hvordan kan det la seg forene med det som de foreslår når det f.eks. gjelder Mammografiprogrammet? Pseudonyme registre vil i slike programmer vanskelig la seg forene med systematikken og oppfølgingen, og muligheten for en klinisk oppfølging av pasientene. Det er jo nettopp det at en kan følge opp, og at en vet noe, som gjør at disse programmene er så unike. Det er viktig å ivareta personvernet, og det er viktig med sikkerhet og samtykke. Men det må også være lov å se nytteverdien og behovet.

Derfor har jeg lyst til herfra å si at vi vil videreføre det viktige arbeidet som gjøres i Mammografiprogrammet og i Cervixscreeingprogrammet. Vi ønsker at de prøvene som er tatt, skal tas vare på og brukes til beste for framtidens kvinner. Det tror jeg de fleste kvinner som har vært med på disse programmene, ønsker. De tar det nesten for gitt at det er slik. Men utfordringen er jo nå hvordan vi skal innhente dette samtykket, og hvordan vi skal finne de løsningene som gjør at vi kan videreføre programmene.

I Cervixscreeningprogrammet finnes det opplysninger om 1,3 millioner kvinner. Det er viktig å presisere at dette ikke dreier seg om fysiske prøver, men det dreier seg om prøvesvar. 90 pst. av disse prøvesvarene er negative. Oppfølging med tilskriving hver tredje år, med ytterligere påminnelse, gjør at mange deltar og blir med i programmet videre. Mange liv er derfor spart på den måten, fordi en kan ta fatt i problemet tidlig. Dødeligheten er redusert med over 50 pst., dvs. at den er halvert siden programmet startet i 1995. 79 pst. av alle norske kvinner deltar på eget initiativ etter fem år, noe som sier meg at dette har stor forankring i befolkningen.

Det er selvfølgelig ikke bra at de formelle tingene ikke er i orden, men dette materialet er for verdifullt til at det skal slettes. Derfor er det viktig og riktig nå med gjennomgang av reglene, sånn at vi skal unngå det i framtiden. Men like viktig er det for oss i arbeiderpartifraksjonen at vi tar vare på det som allerede er gjort. Vi håper at statsråden ser på den saken videre og finner en god løsning. Kreftregisteret er som saksordføreren nevnte, et av verdens største og eldste registre, og vi bør ivareta den jobben som må gjøres med tanke på framtidens kvinner når det gjelder dette. Datatilsynet har krevd at disse forholdsvis lite sensitive dataene skal slettes. Det betyr at programmet i sin nåværende form må legges ned. Vil vi det, og har vi råd til det?

Et annet forslag i innstillingen, er spørsmålet om screening av tykktarms- og endetarmskreft. Det er den nest hyppigste formen for kreft, og det er viktig at også denne typen oppdages tidlig. Vi vet at dette er en type kreft som egner seg for screening, og vi viser til at Helsedirektoratet anbefaler pilotprosjekt på det. Vi venter i spenning på Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten som skal gi sitt råd nå i juni, og vi håper at det kommer en rask avgjørelse.

En av de hyppigste kreftformer blant menn er altså tarmkreft. Ut fra det vi vet om menn og deres evne til å oppsøke lege, er de ikke like flinke som jenter. De har ikke de rutinene, de oppsøker ikke lege før de virkelige symptomene kommer, og da er de ofte kommet langt i sykdomsforløpet. Med en slik screening vil det være mulig å fange opp disse mennene tidlig. Kvinnene kalles inn til sine undersøkelser fra 25-års alder – det gjelder cervixundersøkelsen – mens mennene altså ikke er like jevnlig inne.

Ikke alle overlever sykdommen, og jeg synes det er veldig bra at det nok en gang settes fokus på lindrende behandling og god palliativ pleie. Det skjer veldig mye bra, og veldig mye bra er planlagt, men det finnes også dessverre mangler. Når Helsetilsynet problematiserer overbehandlingen av langtkommen kreft der utfallet er gitt, er det en debatt som jeg mener ikke dreier seg om prioritering, men om livskvalitet og verdighet. Det er altså en diskusjon som faglig sett bør tas kontinuerlig. Det at helsepersonell har god kompetanse for den vanskelige samtalen, er viktig. Jeg mener at i debatten om palliativ pleie må vi ha fokus på livskvalitet, og vi må ha fokus på lindring. Derfor er lindrende enheter, godt utbygd hjemmesykepleie og sykehusavdelinger som trygghetsbaser veldig, veldig viktig.

Det aller viktigste vi kan gjøre med tanke på kreftutvikling i framtiden er selvfølgelig det å prøve å forhindre at folk blir syke. Vi vet veldig mye om hvordan vi skal la være å bli syke, selv om vi ikke sitter med svarene på alt. Røyking, kosthold og alkohol er noen av de kjente faktorene som bidrar til kreft. Det ikke å begynne å røyke, vet vi kan forhindre lungekreft. Lungekreft var altså en kreftform som var forbeholdt menn, men den er stadig økende blant kvinner. Det er fordi at kvinner nå har et røykemønster, mye mer likt det mennene hadde før. De starter tidligere, og de slutter senere. Derfor tror vi på det å ha forebyggende tiltak og det å sette inn gode informasjonsrutiner på ungdomsskole og i barneskole, men også det å bruke avgifter aktivt er noen av midlene for å hindre ungdom i å røyke. Pris og forbruk hører sammen.

Forebygging er altså det aller beste, det viktigste og det letteste å gjøre noe med. Vi kan nevne mange andre saker som vi har fremmet i denne stortingsperioden, som tar for seg forebygging, og Samhandlingsreformen er jo én av dem. Der har vi mange gode og framtidsrettede tanker om hvordan vi skal forebygge.

Men samtidig er jeg helt enig med forslagsstillerne i at vi må forske på nye metoder, vi må reparere, vi må behandle, og vi må lindre – alt til det beste for pasienten.

Erna Solberg (H) [20:27:23]: Kreft er en folkesykdom som rammer om lag én av tre i løpet av livet. Dermed kan den ramme oss alle – den rammer noen som pasient, mange som pårørende, eller som bekjent av folk som blir kreftsyke. Den rammer selvfølgelig mest i de eldste aldersgrupper, men den rammer også vilkårlig, helt ned til spedbarnsalderen.

Behandlingstilbudet til kreftpasienter er på mange områder i verdensklasse. Det skal vi huske på å ta med oss, for det er mange gode behandlingstilbud. Men på andre områder avdekkes det ofte betydelig svikt. Dette, sammen med det at vi faktisk får mer kreft, det kommer til å øke, er hovedgrunnen til at vi har fremmet dette forslaget om en forsterket innsats mot kreft.

Den forrige Bondevik-regjeringen, Bondevik II-regjeringen, etablerte en kreftstrategi for seks år siden. Men bare å videreføre den kreftstrategien som vi laget den gangen, er etter vår mening ikke tilstrekkelig. Derfor har vi 19 ulike forslag i dette dokumentet.

I denne salen har vi av og til diskusjoner som ender opp slik: Men hvorfor gjorde dere ikke noe med dette da dere satt i regjering? Da har jeg lyst til å si at vi laget en strategi da, og vi ser at det trengs fornyelse. Politikken utvikler seg alltid, derfor disse nye forslagene.

De 19 konkrete tiltakene skal bidra til tre ting: De skal sikre bedre kvalitet i diagnostikk og behandling slik at flere kan reddes, de skal sikre at nye behandlingsformer utvikles og tas i bruk, og de skal bidra til forebygging av kreftforekomster.

Alt dette er viktig. Og selvfølgelig er det viktig med en lindrende behandling i sluttfasen når vi vet at vi ikke kan gjøre mer.

På dette området, som på ganske mange andre medisinske områder, har vi en rivende utvikling av nye behandlingsmetoder. Det gir pasientene nytt håp, og det gir oss nye muligheter til å kurere og redde flere som rammes av kreft. Av og til utfordrer dette oss med den prioriteringsdebatten vi har, for noen ganger kan det være dyrt i begynnelsen. Det er ikke gitt at alle nye behandlingsformer først og fremst skal ses på som en utgift, men heller som en investering i helse og livskvalitet. Ofte er det sånn at en ny behandling etter hvert blir mer og mer kostnadseffektiv, selv om den utprøvende fasen, startfasen, alltid er dyr.

Jeg var i Memphis i begynnelsen av påsken i forbindelse med NATOs parlamentarikerforsamling. Blant det vi gjorde der, som ikke hadde noe som helst med sikkerhetspolitikk å gjøre, var å besøke et av verdens ledende barnekreftsykehus, St. Jude, som baserer hoveddelen av sin finansiering på innsamlede midler. 70 pst. av budsjettet kommer derfra – en hel del fra forskningsmidler, nesten ingenting fra forsikringspenger. Hovedfokuset deres er å jobbe med de barnekreftformene der man ikke har gode nok behandlingsprotokoller, og hvor de lokale sykehusene ikke kan hjelpe. Det er rørende å være på slike institusjoner, fordi barn rører en mer enn kanskje mange andre grupper som er syke. Men jeg har også lyst til å si at den frivillige organisasjonen som står bak, og som samler inn penger, samlet altså i fjor inn over 700 millioner dollar for å drive det sykehuset pluss 20 avleggere i en del land i den tredje verden som driver med kreftbehandling. Det sier også noe om hvor sterk opplevelse folk har, at de vil gjøre noe med kreftsaken og få til behandling. Men sykehuset viser også til at veldig mye av den nye behandlingen de la frem, var kostnadseffektiv. De gjør det på nonprofit-nivå og legger alle protokoller ut. Det bidrar til å løfte det videre og bidrar også til å lage nye typer medisiner.

Jeg synes det er viktig å ta dette med, for når vi skal diskutere prioriteringer – og det skal vi gjøre – må ikke prioriteringer bli et enkelt regnestykke om prisen på et liv, eller hvor mye ting koster. Av og til føler jeg at i slike debatter tenker man at fordi vi ser at noe er dyrt nå, skal vi ikke ha det fordi det er så vanskelig å ta det inn, men sannheten er at det kan være den rette veien til de billige og mye bedre løsningene i fremtiden. Da er det også mulig å prioritere på andre måter. Høyre har gjort én prioritering. Vi er blant de partiene som har fått kjeft fordi vi ikke ville ha en tannhelsereform hvor alle skulle få billigere tannbehandling eller gratis tannbehandling etter fylte 67 år, fordi vi tror det vil redusere muligheten vår til å behandle de mest alvorlig syke.

Innstillingen viser at det er bred politisk enighet om at vi skal ha en forsterket innsats mot kreft. Men det er ulike politiske syn på hvordan vi skal sikre bedre helsetjenester, og dette reflekteres også i innstillingen. Og så venter jeg ennå på den saken hvor regjeringspartiene tør å gjøre noe annet enn bare å sende sakene til regjeringen for videre arbeid. Det kan jo være at det å vise vilje til å løfte noe snart burde bli et ønske fra stortingsflertallet.

Det ideelle er selvfølgelig å forebygge kreft. Mange generelle leveregler gjør det mindre sannsynlig at man vil få kreft, selv om det også er omdiskutert hvor mye slike generelle folkehelsetiltak faktisk bidrar. Det andre som er viktig, er at det er mulig å finne ut om man er kreftsyk på et tidlig tidspunkt. Screening har en stor betydning. Masseundersøkelser kan være en viktig måte å oppdage kreft på tidligere og bidra til å redde langt flere. Det skaper selvfølgelig også dilemmaer knyttet til knappe helseressurser, at man bruker penger på mange friske, og at det kan være falske positive funn. Derfor er det viktig at vi har en god diskusjon om når vi skal innføre screening, men vi mener altså at tiden er inne for å gjennomføre screening på tarmkreft, som i dag er meget utbredt. 3 400 rammes hvert år, og 1 575 dør hvert år av tarmkreft i Norge. Vi vet at når spredning har skjedd, er dette en av de kreftformene som er vanskelig å behandle og fjerne. 300 liv kunne ha vært spart, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, som mener det er realistisk at 20 pst. ville kunne blitt oppdaget tidligere og blitt behandlet på et tidspunkt hvor man kunne kureres. Derfor har vi foreslått et pilotprosjekt. Jeg registrerer at Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten den 7. juni leverte inn en innstilling om iverksettelse av et screeningprogram for tarmkreft. Regjeringens svar har vært at de skal se nærmere på det. Vi forventer en fortgang i det arbeidet fra regjeringens side og at de kan presentere en konklusjon i budsjettforslaget til høsten.

I det forslaget som vi fremmet i mars, påpekte vi økende ventetider for diagnostikk og helsetjenester generelt. Bare i Oslo har ventetidene for offentlig finansiert undersøkelse ved lab- og røntgeninstitutt økt fra én til to uker i 2007 til opptil syv uker i 2009. Når folk får høre at de kanskje skal utredes for kreft, er det viktigste å få et svar på om de har kreft eller ikke. Den engstelsen og påkjenningen som det er å gå og vente i opptil syv uker for å få gjort de grunnleggende undersøkelsene, er skikkelig tøff. Det er en tøff beskjed å få, og det innebærer ikke minst betydelig fare for at kreft oppdages for sent, og at man derfor kan oppleve å dø av kreftformer som kunne ha vært behandlet.

Jeg synes det sier ganske mye, det som ble kjent i forrige uke, at tidligere arbeiderpartistatsråd Karita Bekkemellem og hennes mann hadde valgt å betale seg ut av den offentlige diagnosekøen, og at undersøkelsen viste kreft. Da svarte helse- og omsorgsministeren at det var et enkelttilfelle, at pasienten hadde havnet feil. Det tror jeg er et naivt bilde av hvordan helsevesenet er. Dette hører vi for ofte til at dette er et enkelttilfelle.

Helsetilsynet publiserte i mai i år en rapport om risikobildet av norsk kreftbehandling. Der betegnes forsinkelser i diagnostikk på ulike nivå som den største risikoen for at det skjer svikt som koster pasienter liv og helse. Det er ikke enkelttilfeller, men en systematisk svikt. Da må man gjøre noe med det. Men dette kommenterer altså ikke regjeringspartiene i denne innstillingen i det hele tatt.

Ventetider er også et viktig tema. Jeg ble forbauset da jeg i julen kunne lese i Bergens Tidende at en av journalistene hadde ringt og spurt om hvor lang ventetid det var på kreftbehandling, for hun hadde jo oppdaget at det var ventetid på kreftbehandling. Svaret hun hadde fått hos Helsetilsynet, var at de ikke ville oppgi ventetider på kreftbehandling, fordi de ikke ville gi inntrykk av at man aksepterte ventetider på kreftbehandling. Virkeligheten forsvinner ikke av at man ikke offentliggjør det. Brukerne oppdager det. Derfor er det nødvendig å ha offentliggjøring av ventetidene, slik at pasienter får viktig og korrekt informasjon, som gir grunnlag for forbedring av tilbudet, og også gir grunnlag for at den valgfriheten vi har gitt når det gjelder behandling, faktisk har et reelt innhold.

Jeg håper regjeringspartiene vil snu og støtte vårt forslag i denne saken, for det er én av de viktige tingene som kan bidra til bedre kreftbehandling.

Geir-Ketil Hansen (SV) [20:37:54]: Jeg gjør et forsøk med dårlig stemme.

Forslagene fra Høyre som behandles i dag, synes det å være brei enighet om – at behandling av kreft, diagnostisering, behandling, rehabilitering og ikke minst forskning skal gis høy prioritet.

Jeg synes det er veldig positivt å kunne konstatere at stadig flere overlever kreftsykdom i dag – samlet sett 60 pst., mens det f.eks. på 1970-tallet var bare 30 pst. som overlevde. For personer under 50 år er overlevelsesprosenten enda høyere, og Norge, sammen med Sverige, Finland og Island, har den høyeste langtidsoverlevelsen i Europa. Dette er et bilde som forteller at utviklingen går gledelig framover, og at vi i Norge på mange områder er blant de beste i Europa.

Men på den andre siden: Hyppigheten av kreft øker, flere får sykdommen, og en av årsakene er at vi blir stadig eldre, og at antall eldre i befolkningen øker. Det er fortsatt mange flaskehalser i behandlingskjeden som bidrar til at mange ikke får den behandlingen de trenger, tidsnok.

Et av forslagene som vi behandler i dag, handler om forebygging. Det er viktig å understreke at det faktisk er mye en kan gjøre for å forebygge kreft. Vårt levesett, det vi spiser, mosjon, røyk og alkohol – alt dette påvirker mulighetene til å få kreft. Derfor er forebygging svært viktig, og derfor er tiltak bl.a. for å redusere røyking blant befolkningen veldig viktig. 6 700 av over 41 000 kreftdødsfall i 2003 kunne tilskrives røyking.

Gratis skolefrukt er et annet tiltak. Frukt og grønt er viktig for å gjøre skolen til en god læringsarena og samtidig i høyeste grad også viktig i et kreftforebyggende perspektiv. Jeg registrerer at Den Norske Kreftforening mener og framhever nettopp skolefrukt som et viktig kreftforebyggende arbeid – å legge til rette for gode kostvaner hos barn.

Samhandlingsreformen er en forebyggingsreform, og alle viktige kreftforebyggende tiltak må komme i forbindelse med gjennomføringen av reformen.

Screening av tykktarmskreft vil også være effektiv forebygging. Det utredes nå i Helsedirektoratet om og hvordan dette skal kunne gjennomføres. Det vurderes i første omgang å starte forsøksprosjekter i noen fylker før vi eventuelt får det over hele landet. Jeg håper at konklusjonen blir at vi kan gjennomføre screening av tykktarmskreft i Norge så snart som mulig.

Diagnostisering og rask oppfølging ved mistanke om kreft er viktig og avgjørende for om behandlingen i ettertid skal bli vellykket, om en skal kunne overleve. Det er også omtalt i et av forslagene, punkt IV. Det må det hele tiden være fokus på, og jeg er glad for at statsråden i brevet som ligger ved saken, er veldig tydelig og også i oppdragsdokumentet til helseforetakene understreker at det skal treffes tiltak for å redusere ventetiden for behandling. Når det gjelder rask oppfølging ved mistanke om kreft, skal det ikke være ventetid.

Mye kan gjøres ved en systematisk gjennomgang av pasientforløpet, med sikte på å få bort flaskehalsene. Som et eksempel kan jeg nevne at jeg på et møte ved Universitetssykehuset Nord-Norge fikk en orientering om gjennomgåing av pasientforløpet for pasienter med lungekreft. Opprinnelig var tiden fra den første mistanke, ventetid mellom fastlege og alle undersøkelser til røntgen, CT-røntgen, MR og innskriving på sykehus til operasjon ni uker. Det er altfor lang tid for behandling av lungekreft. Sykehuset klarte å redusere tiden til under det halve ved å gjøre dette mer effektivt.

Det forteller at det er mulig å oppnå bedre kvalitet for kreftpasienter ved bedre organisering og systematisk gjennomgang av pasientforløpene uten at det koster mer penger, når man gjør dette systematisk.

Forslagsstillerne har fremmet konkrete forslag for å forbedre kreftbehandlingen, og jeg er glad for å kunne konstatere at det er brei enighet om å støtte de aller fleste forslagene.

På fem minutter er det ikke mye en får tid til å omtale, men jeg har satt fokus på to av de områdene som jeg mener er særdeles viktige i forbindelse med kreftbehandling. Det er det forebyggende – kunne bidra til at flest mulig ikke får kreft – og det er diagnostiseringen – tidlig innsats og komme raskt i gang med behandlingen, noe som kan bidra til at man får en vellykket behandling og overlever.

Kjersti Toppe (Sp) [20:43:00]: Kreft er i dag ein stor folkesjukdom. Om lag kvar tredje person i Noreg blir ramma av kreft i løpet av livet, og ca. 26 000 får diagnosen kvart år.

Kreftførekomsten i Noreg er aukande. Auken kan særleg relaterast til høgare gjennomsnittsalder. Fleire overlever kreftsjukdom og lever med ein kreftdiagnose, først og fremst på grunn av betre diagnostikk og behandlingstilbod. Bak tala står enkeltmenneske som opplever at livet deira tek ein annan veg enn forventa når dei får kreftdiagnosen. Også pårørande blir sterkt råka. For samfunnet byr kreftauken på store utfordringar når det gjeld kapasitet, kvalitet og organisering av helsetenesta.

I Nasjonal strategi for kreftområdet 2006–2009 var målet nettopp å visa korleis ein skal møta utfordringane innan kreftområdet på ein offensiv og heilskapleg måte. Kreftstrategien, som no er forlengd med to år, til 2011, inneheld nasjonale målsetjingar og tiltak for førebyggjande arbeid, screeningtilbod, diagnostikk, behandling, rehabilitering og lindrande behandling.

Ein viktig del av strategien er at det kreftførebyggjande arbeidet skal bidra til å redusera sosiale ulikheiter på helseområdet. Vi har nettopp fått informasjon om at dei sosiale helseforskjellane i Noreg er aukande. Det er urovekkjande. Satsing på førebygging av kreftsjukdom må derfor fortsetja, under dette tiltak mot tobakk, sunt kosthald, strålevern og auka fysisk aktivitet.

Det må leggjast til rette for auka kapasitet i behandlingstilbodet som følgje av ein auke i talet på krefttilfelle. Kvaliteten i kreftomsorga må styrkjast gjennom vidareutvikling av kvalitetsregistra og auka forskingsinnsats. Det er behov for nasjonale standardiseringar av diagnostikk og behandling. Prosessar i retning av auka funksjonsdeling bør fortsetja når dokumentert kunnskap viser at volum har betyding for kvalitet. Det er framleis eit utbetringspotensial når det gjeld rehabiliteringtilbod etter kreftbehandling og for lindrande behandling av pasientar som ikkje kan lækjast. Det er behov for å styrkja utdanning, rekruttering og bemanning.

Representantforslaget frå Høgre om forsterka innsats mot kreft inneheld mange konkrete forslag om desse emna. Det er positivt, og det er brei einigheit om mange forslag. Det eg saknar i representantforslaget, er at ein er like konkret og tydeleg på førebygging. Vi veit at mellom 30 og 50 pst. av krefttilfella kan førebyggjast. Gode førebyggingstiltak er t.d. å lovfesta frukt og grønt i skulen, som sikrar alle barn og unge eit betre kosthald.

Kvifor er Høgre motstandar av det? Kosthald har vist seg å ha betydning for fleire sjukdomar, også kreft. Å ha reklamerestriksjonar eller forbod mot reklame for usunn mat retta mot barn er eit anna tiltak i denne samanhengen. Å bruka avgiftspolitikken til å gjera usunne matvarer dyrare og sunne varer, slik som frukt og grønt, billegare er eit anna konkret forslag. Tobakk er ein kjend risikofaktor for kreft. Det å innføra restriktive tiltak mot tobakk er eit stort potensial for helsegevinst. Det er òg aukande merksemd om samanhengen mellom alkohol og kreft i fagmiljøa internasjonalt, så ein restriktiv alkoholpolitikk er eit kreftførebyggjande tiltak. Hudkreft er òg sterkt aukande og blant dei hyppigaste kreftformene hos unge vaksne i Noreg. Å sjå på tiltak mot den store auken i solariumbruk hos ungdom er derfor eit anna konkret kreftførebyggjande tiltak.

Det blir i forbindelse med denne saka fremja heile 19 forskjellige punkt for ein forsterka kreftinnsats. Mi vurdering er at mange av forslaga er å slå inn opne dører. Dette er forslag om tiltak som allereie er vedtekne, eller det er på gang eit arbeid med dei, slik som statsråden har gjort greie for i sitt brev til komiteen av 21. mai. Ein del av forslaga er det politisk ueinigheit om, slik representanten Sonja Mandt gjorde greie for i sitt innlegg. Når det gjeld forslaget om å publisera informasjon om ventetider for kreftbehandling, er det sjølvsagt slik at ventelister skal vi ikkje ha for kreftutgreiing og behandling. Eg vil gjerne gjenta at det er uakseptabelt at folk må venta på diagnostikk og behandling for kreft. Men når vi veit at det like fullt er slik, må vi få fram data, slik at vi får vita om dette og lærer av det. Derfor er eg glad for at statsråden har varsla at historiske ventelister skal offentleggjerast.

Laila Dåvøy (KrF) [20:48:11]: Kul i brystet, diffus smerte i magen og hodepine er symptomer som skaper usikkerhet, uro og frykt. Mange synes dagene blir lange og krevende når de venter på time til undersøkelse, når de venter på utredning, prøveresultat, operasjon eller strålebehandling. En kreftdiagnose reiser spørsmål som: Overlever jeg? Blir jeg frisk?

Kreftbehandling angår svært mange og er et av de store og viktige områdene i vår helsetjeneste. Svært mange overlever og blir friske, men dessverre er det fortsatt mange som ikke gjør det. Derfor må vi videreutvikle og forbedre behandlingstilbudet, og derfor støtter Kristelig Folkeparti de gode forslagene som er tatt opp.

Flere av forslagene her i dag er til forveksling lik risikopunktene i Helsetilsynets rapport om «Risikobildet av norsk kreftbehandling» som nylig ble fremlagt. Det konkluderes med at risikonivået i norsk kreftbehandling er for høyt. Hvis risikonivået reduseres, vil det føre til raskere diagnostikk, færre alvorlige komplikasjoner og bedre livskvalitet for mange pasienter.

Når det gjelder å få stilt en diagnose, finnes det eksempler, dessverre, på at henvisninger blir borte, og at prøvesvar ikke følges opp. Helsetilsynet mener Helse- og omsorgsdepartementet må vurdere myndighetskravene i ventetidsgarantien.

Helsetilsynet mener at risikonivået kan tilskrives ledelsen i de regionale og lokale helseforetakene. Det er avgjørende at resultater som viser svikt, brukes i kvalitetsarbeidet på sykehusene.

Et annet risikoområde i rapporten er lindrende behandling, særlig når kommunehelsetjenesten skal overta ansvaret for pasienten etter opphold på sykehus. Svikt i kompetanseoverføring mellom nivåene i helsetjenesten er særlig fremtredende. I debatten om prioriteringer i helsetjenesten er også overbehandling av langtkomne kreftpasienter et tema. Men jeg er også enig med representanten Sonja Mandt i at dette kan handle om god faglig behandling, for overbehandling kan fortrenge god lindrende behandling.

Kristelig Folkeparti har tidligere foreslått en plan for livshjelp, med en rekke tiltak for å styrke tilbudet om lindrende behandling i livets sluttfase, bl.a. for kreftpasienter.

Et av forslagene som er til behandling her i dag, omhandler sammenhengen mellom volum og kvalitet. Det er viktig for kirurger å foreta mange liknende operasjoner. De blir tryggere og flinkere jo flere de opererer. Statsråden viser i sitt svar til komiteen på dette punktet til arbeidet som gjøres i alle de fire regionale helseforetakene. Det er jo bra. Når likevel Helsetilsynet trekker frem lave volumer på kreftkirurgi blant de viktigste risikofaktorene, er det nødvendig å se litt større på det – litt utover det enkelte regionale helseforetak. De mener det er behov for en nasjonal status over kreftgrupper som har de laveste volumer i kreftkirurgi ved alle sykehusene i Norge.

Forslagene om å sikre åpenhet om resultater av kvalitetsmåling, herunder sammenlikning mellom sykehus og enheter, og om å publisere informasjon om ventetider for kreftbehandling støttes nå av Helsetilsynet. Det er merkelig at kreftbehandling på dette punktet skal skilles fra øvrig behandling som legges ut på nettstedet Fritt sykehusvalg, som også representanten Solberg var inne på.

Den medisinske utviklingen går raskt, og nye behandlingsmetoder og medisiner utvikles. Likevel foregår det i Norge relativt lite utprøvende behandling – det at kreftbehandling prøves ut på mennesker for første gang.

Det er knyttet etiske utfordringer til utprøvende behandling fordi noen kan være i en så fortvilet situasjon at de kanskje ikke forstår hva behandlingen innebærer, og har for store forhåpninger til hva den kan resultere i. Informasjon knyttet til vurderingen om man skal delta eller ikke, bør derfor styrkes, bl.a. gjennom systemer for informasjon og veiledning.

Debatten i dag viser at det er behov for et kontinuerlig kvalitetsarbeid på kreftområdet. Kristelig Folkeparti imøteser også regjeringens innsats. Som vi har hørt fra flere representanter her i dag, jobber regjeringen visstnok med alle disse områdene.

Statsråd Rigmor Aasrud [20:52:59]: Gjennom Nasjonal strategi for kreftområdet, som kom i 2006, har regjeringen lagt til rette for en helhetlig og langsiktig oppfølging av kreftområdet. Forebygging er en viktig del av strategien.

Samhandlingsreformen legger føringer for å styrke det forebyggende arbeidet i kommunene. Stortingets behandling av reformen viste at det var tverrpolitisk enighet om dette.

Effektive tiltak mot tobakk er den enkeltsatsingen som vil ha størst effekt på forekomsten av kreft. Departementet vil nå starte arbeidet med en ny nasjonal tobakksstrategi for perioden 2011–2015.

Pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten med mistanke om kreft, skal tas raskt inn til vurdering og utredning. I oppdragsdokumentet for 2010 står det at de regionale helseforetakene skal iverksette tiltak for å redusere ventetidene til utredning, diagnostisering og behandling.

Komiteen peker på behovet for å styrke tilbudet om lindrende behandling, spesielt lindrende behandling til barn. Helseforetakene skal ha gode tilbud om palliativ pleie og omsorg. Helsedirektoratet skal gjennomgå de nasjonale retningslinjene for palliativ behandling og vurdere om barns behov skal omtales spesielt.

Som flere har vært inne på her i dag, har Helsetilsynet nylig lagt fram en risikorapport om kreft. I den forbindelse er det kommet ønske om å offentliggjøre ventetider for kreftbehandling. Tiden er nå moden for å offentliggjøre ventetidstall fra Norsk pasientregister, sånn at pasientene kan se utviklingen i ventetider. Med nytt, personidentifiserbart register vil Helsedirektoratet kunne publisere historiske ventetider på kreftområdet, men arbeidet vil ta noe tid. Rapporten konkluderer med at risikonivået i norsk kreftbehandling er for høyt, bl.a. når det gjelder utredningslogistikk – noe som kan bety at diagnostiseringen forsinkes. Det er grunn til å ta Helsetilsynets analyse alvorlig og bruke den i det videre arbeidet med å bedre kreftbehandlingen.

I likhet med komiteen er regjeringen opptatt av god kvalitet i behandlingstilbudet for kreftpasienter. De regionale helseforetakene har derfor fått i oppdrag å gjennomgå hvilke enheter som utfører kreftkirurgi innenfor ulike kreftformer. Per i dag er det utarbeidet ni nasjonale handlingsprogrammer med behandlingsretningslinjer for kreftbehandling, og det er planlagt åtte nye i løpet av 2010.

Siden 2003 har vi hatt et nasjonalt system for kvalitetsindikatorer i spesialisthelsetjenesten. Disse er offentlige og altså tilgjengelige for pasienter og helsepersonell. Det arbeides kontinuerlig med å videreutvikle disse.

Helseregisterprosjektet, med etablering og modernisering av sentrale helseregistre og nasjonale, medisinske kvalitetsregistre, vil på sikt gi oss bedre data til å måle kvalitet, som grunnlag for kvalitetsforbedring, forskning og utvikling av kvalitetsindikatorer.

Det har nylig vært reist en prioriteringsdebatt. Denne debatten er svært viktig. Men det er viktig å presisere at folk skal være trygge på at de får gode behandlingstilbud også i tiden framover. Vi skal fortsatt være blant de beste i verden når det gjelder helsetjenester, men likevel må vi prioritere. Helsedirektoratet har laget prioriteringsveiledere for 30 fagområder. Prioriteringskriterier er viktig, men enkle kriterier kan ikke dekke alle situasjoner. Derfor må vi legge mer vekt på åpne prioriteringer gjennom åpne prosesser som skal sikre lik vurdering og lik behandling av pasienter. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten er ment å være en sånn arena for åpne diskusjoner.

Regjeringen satser på forebyggende arbeid og bedre kvalitet og kompetanse i alle ledd av pasientforløpet. Dette vil regjeringen legge sterk vekt på, også i det videre arbeidet med utfordringene på kreftområdet.

Så til slutt en oppklarende kommentar: Statsråden har i sitt svar til komiteen opplyst at screening for tykk- og endetarmskreft skulle behandles i Nasjonalt råd i juni. Jeg kan opplyse om at rådet utsatte behandlingen til september.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [20:57:38]: Det virker som vi er – hva kan jeg si – nærmest rørende enige om at det er en viktig sak, og som jeg også sa i mitt innlegg, viser en rapport fra Helsetilsynet at risikoen er altfor stor, og at forbedringspotensialet er betydelig.

Vi hører her fra flere av posisjonspartiene, også fra representanten Geir-Ketil Hansen, at det er stor enighet om det som står i saken, og at området har høy prioritet. Da må spørsmålet bli: Når skal interessen og denne høye prioriteten gi handlekraft når man ikke vil støtte et eneste forslag? Er statsråden eller andre overhodet ikke enig i noen av forslagene, og hva må til for at de rød-grønne skal støtte ett av totalt 19 forslag for å bedre kreftbehandlingen?

Statsråd Rigmor Aasrud [20:58:44]: Gjennom den strategien for kreftområdet som ble lagt fram i 2006, la regjeringen fram de langsiktige linjene for vårt fokus i kreftbehandlingen. Så er det hvert eneste år gjennom statsbudsjettet og i andre sammenhenger gjort rede for de prioriteringene som regjeringen gjør. Slik jeg forstår de mange forslagene som ligger i den rapporten, og det forslaget som er reist i denne salen, er de aller fleste forslagene dekket inn av det arbeidet som pågår i regjeringen. Vi vil fortsatt ha et stort fokus på å ha bedre behandlingsmetodikk innenfor kreftområdet, sørge for at vi får mer kunnskap gjennom de nyetablerte helseregistrene, og, ikke minst tror jeg det er viktig, som flere har pekt på, at vi tar inn over oss den risiko- og sårbarhetsanalysen som Helsetilsynet har gjort, for å bidra til å bedre kreftbehandlingen. Det vil være regjeringens fokus i tiden framover.

Bent Høie (H) [20:59:49]: Denne regjeringen har redusert kjøp av laboratorietjenester og røntgentjenester, som gjør at ventetiden for diagnostisering har økt. Det er regjeringens ansvar. Samtidig vil heller ikke regjeringen at pasientene skal få lov til å vite hva som er den forventede ventetiden knyttet opp til både diagnostisering og behandling av kreft. Hva er årsaken til at regjeringen kun vil offentliggjøre historiske tall knyttet til ventetider på dette området, men ikke la pasienten få vite hva som er den forventede ventetiden, selv om alle sammen vet at det faktisk er en forventet ventetid her, som det er mulig å publisere her og nå, slik som man gjør for andre sykdommer?

Statsråd Rigmor Aasrud [21:00:41]: Når det gjelder ventetider innenfor kreftbehandling, er, som jeg sa i mitt innlegg, tiden nå moden for at man publiserer de historiske dataene.

Når det gjelder kreftbehandling, er det viktig at man får behandling i riktig tid, og innenfor kreftbehandling skal det ikke være ventetid. Jeg tror vårt fokus må være at vi får i gang behandlingen med en gang. Og så vil jo da de historiske dataene kunne gi oss svar på om vi lykkes med det. Lykkes vi ikke med det, må vi sette inn tiltak for å få behandlingen i gang med en gang, istedenfor å vente på at man får en rapport for å kunne se hvor lang ventetiden er i tiden framover. Jeg tror regjeringens hovedprioritering vil være å unngå at det blir ventetider innenfor kreftbehandling.

Laila Dåvøy (KrF) [21:01:29]: Statsråden var inne på forebygging og nevnte også da Samhandlingsreformen. Min bekymring før vi får en samhandlingsreform, er at vi nå ser at sykehusene og spesialisthelsetjenesten avvikler veldig mange av tilbudene sine. De avvikler hele avdelinger, de reduserer antall senger og skriver pasienter ut tidligere. På mange måter står kommunene i en situasjon der de må overta store deler av spesialisthelsetjenesten. Og de får formidable oppgaver.

Hvordan tenker statsråden og regjeringen at kommunene skal klare å få en offensiv når det gjelder forebygging også av kreft, når de ikke får avklaring verken av ansvar, oppgavefordeling eller finansiering før det kanskje har gått enda et par år? Det er en enorm utfordring vi står overfor.

Statsråd Rigmor Aasrud [21:02:23]: Jeg forstår at komiteen debatterte Samhandlingsreformen i denne salen for kort tid siden, og at det var stor enighet om de hovedtrekkene som ligger i Samhandlingsreformen. Det er ingen tvil om at Samhandlingsreformen er en stor reform, og det vil måtte ta noe tid å få alle biter på plass.

Så er det mange steder etablert gode samhandlingsarenaer mellom sykehus og kommuner, og jeg tror det bare er langs de linjene man kan få til godt samarbeid mellom kommuner og sykehus. I enkelte kommuner er det tatt store skritt for å møte noen av de utfordringene som vi har pekt på i Samhandlingsreformen, og kommunene har til dels fått styrket sin økonomi for å kunne være med på å bidra også på forebyggingsfeltet, i og med at regjeringen har satt av noen penger til å starte et arbeid knyttet til Samhandlingsreformen. Også fylkeskommunene bidrar jo noe der sammen med frivillige lag og foreninger, men det er en stor utfordring å få hele Samhandlingsreformen på plass, som jeg skjønner at Stortinget er invitert til å være med på å jobbe videre med i tiden framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Helga Pedersen (A) [21:03:48]: Helsepolitikken handler om livskvalitet, livslengde, liv og død. Den handler om omsorg, pleie og behandling, om kompliserte teknologiske inngrep, om vilje til å forske og utvikle, og den handler om tro og håp om et bedre liv.

Tidligere helseminister Sylvia Brustad fikk et brev i 2006, som på en veldig god måte illustrerer vår idé for utvikling av en fellesfinansiert helsetjeneste. Mannen skrev:

«Jeg blir 86 år i morgen og er frisk og rask – takket være fire titanledd fra Diakonhjemmet og en fantastisk ny linse fra Ullevål. Jeg tror bare høyre ben har kostet staten ca. 800 000 kr, så takk for det! Går nå uten stokk og nyter livet med 11 barnebarn og ett oldebarn.»

Dette brevet forteller først og fremst hva vår samfunnsmodell betyr for enkeltmenneskene, men bringer også tankene over på hvordan tilbudet ville ha vært i et privat økonomisk styrt helsevesen. Er det trolig at de eldste blant de gamle ville ha fått en privat helseforsikring? Ville mannen i så fall hatt råd til det?

Det har vært tankevekkende å følge helsedebatten i USA. De bruker mest penger på helse i hele verden, og de har mange fremragende miljøer innenfor kreftforskning, som flere har trukket fram i debatten her i dag. De har mange gode leger og eksperter, men fordelingen av tilbudene er katastrofal. Det har vært en av president Obamas hovedsaker, noe som de private aktørene advarte høylytt mot.

Det er et kjennetegn ved det norske samfunnet at renholderen og direktøren blir behandlet på samme sykehus. En slik politisk utvikling har vært villet. Dette er og blir Arbeiderpartiets mål også for framtiden.

Så er vi inderlig klar over at det ikke alene nytter å vise til at vi har et av verdens beste helsevesen. Vi må hele veien være åpne for å organisere bedre og finne nye løsninger når det trengs. Det er nettopp også dette som lå til grunn for Samhandlingsreformen.

Kritiske røster i helsesektoren er både bra og nødvendig, fordi det faktisk er mye som både kan og bør forbedres, men også fordi det viser at folk bryr seg om vårt felles helsevesen. Vi må bruke klokskap og våre menneskelige og økonomiske ressurser, slik at vi både forebygger helseplager bedre enn i dag, og slik at vi styrker helsetilbudene og skaper den maksimalt mulige trygghet for folk landet rundt. Vi må ha moderne helsetjenester som oppleves tilgjengelige, og der absolutt alle blir sett og respektert.

Så vil det hele tiden være behov for å stoppe opp og forsikre oss om at både helsevesenet og politikere faktisk bidrar til at de sosiale forskjellene i helsevesenet reduseres. Det bør vi makte å få til uten at det skapes unødvendig utrygghet blant så vel pasienter som befolkningen for øvrig. Her har selvfølgelig vi som politikere, men ikke minst helsemyndighetene et særskilt ansvar.

Når Høyre i dag har satt fokus på kreftsykdom, gir det oss mulighet til å drøfte et tema som opptar svært mange. Det gir både regjering, fagmyndigheter og storting mulighet til å synliggjøre utviklingstrekk på området og etterse hva som er de faglige og politiske strategiene også for framtiden. Det er bra. Kreft er en alvorlig sykdom som rammer stadig flere. Kreftpasienter og andre alvorlig syke mennesker skal ha rask og god behandling.

Den siste tidens debatt om prioritering og bruk av kostbar og avansert behandling er en del av hva dagens moderne helsevesen står oppe i. Etiske dilemmaer er en del av det samme. Jeg synes det er veldig viktig og riktig at helseministeren med all mulig tydelighet har avvist at en «maksimalprisdiskusjon» knyttet opp til enkeltpasienter skal være førende i en slik debatt.

Av og til må det gjøres vanskelige avveininger, men det overordnede bildet er likevel at det knapt finnes noe sted i verden der du er sikret forsvarlig behandling i samme grad som i Norge. Og vår ambisjon må være at det skal være slik også i framtiden at vi i Norge skal være i front når det gjelder å ta i bruk nye behandlingsmetoder og muligheter, og at du får god behandling uansett hva din økonomiske og sosiale status er.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [21:09:05]: Vi lever stadig lenger, og en viktig forutsetning for å kunne glede seg over at vi lever lenger, er at vi kan få nødvendig helsehjelp når behovet oppstår. For med økt levealder øker også sjansene for å bli syk, og vi vet at jo eldre vi blir, jo mer øker sjansen for at vi utvikler kreft.

På samme måte som tuberkulose, eller tæring som det het på folkemunne, rammet mange mennesker for rundt hundre år siden og rev bort folk i sin beste alder, er vel kreft vår tids mest skremmende sykdom. Hører vi om nære venner eller slektninger som har fått kreft, vekkes vår empati, samtidig som vi vel har et indre skrekkbilde av smerter, lidelse og død.

Kreft er en sykdom som rammer blindt. Om en står høyt eller lavt i samfunnet, slipper en ikke unna. Selv vår kjære konge har jo hatt diagnosen.

Forskningen har brakt oss nærmere svarene på årsakene til kreft. Vi vet langt mer nå enn tidligere, men ennå kan vi vel ikke si at vi har løst kreftgåten. Ved hjelp av BCG-vaksine og pirquetprøve fikk vi kontroll på tuberkulosen, slik at den en periode nærmest var utryddet her i landet. Men økt globalisering og migrasjon har gjort at vi igjen må være på vakt.

Det er vel lite som per i dag tyder på at vi står overfor samme type løsning når det gjelder kreft. Årsakene til kreft er mange, og både arveanlegg og ulike miljøfaktorer synes å spille inn når det oppstår ukontrollert cellevekst eller celledeling. Om det dreier seg om en godartet svulst som stopper å vokse etter en stund, eller en ondartet som fortsetter å vokse, framstår som en del av livets lotteri. Vi vet at ondartete kreftceller kan transporteres gjennom blodbanene og lymfen og på den måten spre seg og danne nye svulster, eller metastaser som det heter, andre steder i kroppen. Cellegift, hormonbehandling, strålebehandling og operasjon er de vanligste behandlingsmetoder for kreft, og prognosene er best jo tidligere kreften oppdages.

Hver tredje nordmann vil få diagnosen kreft en eller annen gang i livsløpet. Og rundt 26 000 personer legger årlig ut på det som Kreftforeningen kaller for kreftreisen, en reise som nærmest snur livssituasjonen på hodet, og som får innvirkning på familieliv, jobb, skole og økonomi. Dette viktige innspillet Kreftforeningen har gitt i forbindelse med behandlingen av Samhandlingsreformen, må bli tatt på største alvor inn i det videre arbeidet med å få på plass et bedre behandlingsløp og en nødvendig samhandling i vårt helsevesen. Heftet er spekket med faktaopplysninger, pasienthistorier og forslag til en rekke forbedringspunkter, som vil komme langt flere enn kreftpasienter til gode.

Kreftpasientene og deres nærmeste familie og pårørende kommer i kontakt med store og ulike deler av vårt offentlige velferdssystem. Det må en gjennomgripende prosess til for å sette enkeltmennesket i fokus – alt fra holdningsendringer på det medmenneskelige plan til endringer i behandlingskjeder og finansieringssystem. I dag er vi nok vitne til at mange opplever en stor grad av ansvarsfraskrivelse og et system som gjør at syke mennesker og deres pårørende kan oppleve å være kasteballer i systemet.

Men det gjøres selvsagt også mye godt og banebrytende arbeid. Det som er viktig, er å understreke at vi alle er unike individer. Vi er ikke bare et nummer i en rekke. Vi er ikke bare en diagnose. Vi er ikke bare et bryst, en kjertel eller et sykt organ. Vi er mennesker med tanker og følelser, og vi har alle familie og venner som blir berørt når sykdommen rammer.

Jeg har ved flere anledninger trukket fram hospicefilosofien med sitt holistiske menneskesyn. Vi vet at det er ideologiske motforestillinger til etablering og drift av slike enheter, men jeg har et håp om at vi alle kunne være enige om at selve filosofien som ligger bak, nemlig tilnærmingen til hele mennesket, bør være overordnet. Det er etter min oppfatning først når det er pasienten og pasientens beste som er i fokus, at tverrfaglighet og samhandling får et reelt innhold. Det handler om livskvalitet også når en er syk – og kanskje særlig da.

Opposisjonen fremmer i denne saken flere viktige forslag for å forsterke innsatsen mot kreft. Jeg vil trekke fram et par viktige forhold. Da vi i Fremskrittspartiet besøkte MD Anderson, var det blant mye annet positivt deres tilnærming til alternativ og komplementær behandling som slo oss. Vi vet at omtrent halvparten av kreftpasientene henvender seg til slik behandling. Det er viktig i forhold til pasientens opplevde livskvalitet. Det burde derfor inngå som en viktig del av helsepersonells veiledningsplikt overfor pasient og pårørende å kunne informere på en god måte om ulike metoder. Det er derfor behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget også på dette feltet.

Så sa jeg innledningsvis at vi lever lenger, og at det betyr at flere risikerer å få kreft. Det er derfor skremmende når vi mangler forskningsdata om eldre som får kreft. 85 pst. av alle krefttilfeller rammer menn over 55 år og 76 pst. hos kvinner. At eldre utelukkes fra forskningsprotokoller, fører til at vi vet altfor lite om hvordan eldre tåler behandling og responderer på ulike metoder. Vi vet f.eks. at mange menn dør med kreft i prostata, men de dør ikke nødvendigvis av kreft i prostata. Her må det vesentlige endringer til, slik at det er mulig å gjøre prioriteringer på et evidensbasert grunnlag og ikke ut fra en aldersgrense.

Vi trenger en forsterket innsats mot kreft, og forslagene som fremmes her i dag, er gode i så måte.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bent Høie (H) [21:14:04]: (komiteens leder): Jeg opplever at det i debatten er stor enighet om mye av det som Høyre har tatt opp i dette forslaget. Men allikevel opplever en også at regjeringspartiene kanskje prøver å underkommunisere at det faktisk er foreslått ganske mye nytt innenfor kreftområdet, som både de som jobber innenfor området, og pasientene som rammes av kreft, opplever som veldig viktig. De opplever det ikke som om en slår inn åpne dører, men at en faktisk tar opp helt vesentlige, nye problemstillinger, som en forventer å få en politisk avklaring på. Vi er glad for at vi har fått støtte fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti til mange av disse forslagene.

På noen områder har komiteen og forslaget beveget politikken allerede. Forslaget om at de som ikke rakk å få livmorhalskreftvaksine i 7. klasse i fjor, også burde få muligheten til å få vaksine i år – som Høyre tok opp med én gang – er endelig blitt fulgt opp, og et flertall går inn for det. Vi har fått delvis gjennomslag for mer åpenhet når det gjelder ventelister på dette området, selv om regjeringspartiene så langt bare har beveget seg til å være åpne på historiske tall, og ikke på prognose.

Så har det også skjedd en positiv utvikling gjennom den merknaden som er om hospice, der en har opplevd tidligere at det har vært en klar ideologisk forskjell, der de rød-grønne partiene kun har snakket om lindrende behandling internt i helsevesenet, men nå endelig er med på en merknad som også påpeker at hospice kan være et godt alternativ utenfor det ordinære helsesystemet, og det er veldig positivt.

Det hadde vært interessant å få statsrådens orientering om hva som er statusen nå knyttet til arbeidet med å sikre dataene i Kreftregisteret – altså de eksisterende dataene i Kreftregisteret, spesielt i forhold til livmorhalskreftregisteret – for fremtiden, i forhold til hvilke muligheter det er innenfor dagens lovverk til å ta vare på det.

Helga Pedersen trakk fram et skremmebilde knyttet til et privatøkonomisk styrt helsevesen. En må reise langt for å finne det skremmebildet, for det finnes ikke – i hvert fall ikke som jeg kjenner til – noe parti i Norge som går inn for denne modellen. Når en da i samme setning nærmest framstiller det norske systemet som et ufeilbarlig system, står det i ganske grell kontrast til Helsetilsynets rapport om situasjonen i Kreftregisteret, og ikke minst til den situasjonen som vi så med den tidligere arbeiderpartistatsråden Karita Bekkemellem, som måtte kjøpe private tjenester for å få diagnostisering innenfor dette området. Det er det som skjer. Denne regjeringen er ansvarlig for at en i større og større grad får et klassedelt helsevesen i Norge, der de som har god økonomi, kjøper seg ut av lengre og lengre offentlige køer.

Laila Dåvøy (KrF) [21:17:24]: Opptil flere representanter fra regjeringspartiene sier at Norge omtrent har verdens beste helsevesen. Og vi har et veldig godt helsevesen på mange områder, det er jeg helt enig i, spesielt kanskje innenfor det helt akutte. Det er ingen av oss som er redde for at vi ikke blir innlagt på sykehus ganske raskt hvis vi faller om på gaten, brekker benet osv. Men Helsetilsynet har de siste årene kommet med ganske mange alarmerende rapporter. La meg bare få lov å presisere noen, slik at det ikke skal være tvil om fra min side – og også skal være sagt i denne sal – at selv om mye er bra, er det faktisk mange henvendelser som kommer fra ulike grupper pasienter, som sier det motsatte.

La oss ta rus, hvor ventetiden har økt drastisk, med over 4 000 i kø. Det finnes nesten ingen helhetlig behandling, sier rusmisbrukerne, de rusavhengige, selv. Psykisk helse: Vi ligger på topp når det gjelder tvangsbehandling i Norge i forhold til andre land. I disse dager stenger man terapibassenger og fysioterapi poliklinisk på en rekke sykehus. Fysioterapitjenestene har fått en ny finansieringsordning initiert av regjeringen, som nå har ført til lange ventelister for kronikere. Frivillige helseinstitusjoner, også innen barnevernet, er på vei ut. Hele tolv institusjoner ble nedlagt i fjor, og vi vet ikke om det blir enda flere i år. Det er opprør i Sogn og Fjordane for tiden, fordi man snakker om å legge ned både fødetilbud, akuttilbud og til og med lokalsykehus. Det er store problemer knyttet til feilbehandling, med uheldige hendelser på sykehusene våre. Det er flere saker som nå ligger til behandling i komiteen på dette området.

Trygghet er viktig for pasientene, men det er viktig for alle, absolutt alle. Og for alle disse gruppene som tar kontakt med stortingsrepresentanter – vi er tross alt ombud for disse – er det ikke slik at vi har verdens beste helsevesen på alle områder, det må jeg bare påpeke. Jeg føler at det har vi ikke, selv om mye er bra og de ansatte gjør en formidabel innsats.

Når det gjelder kreft, har jo regjeringen hatt en kreftstrategi tidligere, og det er ingen ringere enn Kreftforeningen som gang etter gang har etterlyst gjennomføringen av kreftstrategien fra regjeringen. La oss nå ikke få en ny kreftstrategi som blir fine ord på papiret. Vi trenger faktisk å ha en rekkefølge på tiltak, at de lar seg gjennomføre, og at de blir gjennomført.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [21:20:30]: Jeg føler behov for å ta ordet etter å ha hørt på Helga Pedersen. Hun har tydeligvis ikke helt kontroll over hvilke konsekvenser hennes egen regjerings politikk har. En nylig utgitt SINTEF-rapport viser at salg av helseforsikringer har økt mer enn 100 pst. fra 2006 til 2009. Stadig flere tør altså ikke ta sjansen på at helsevesenet skal stille opp dersom skade eller sykdom skulle oppstå. Men enda verre: Antall personer som kjøper seg ut av helsekøen, har økt med 140 pst. fra 2006 til 2009.

Regjeringens politikk har vært svært effektiv i forhold til å skape et todelt helsesamfunn. Det blir derfor noe underlig å høre Helga Pedersen advare mot et helsesystem som hun selv har vært med på å skape, også her til lands.

Statsråd Rigmor Aasrud [21:21:35]: Jeg fikk et spørsmål fra representanten Bent Høie om status for Kreftregisteret og den uklarheten som ligger der knyttet til oppbevaring og lagring av data. Jeg vil i den forbindelse vise til helseministerens brev til komiteen, der det er gitt en redegjørelse for det.

Så vil jeg også si at helseministeren nå jobber med håndteringen av situasjonen, og har hatt kontakt med Datatilsynet. For min egen del vil jeg som ansvarlig for Datatilsynet si at det er viktig når vi oppbevarer personopplysninger, at man følger de regler som er lagt. Det tror jeg er en grunnleggende forutsetning for at det skal være tillit til at systemene våre skal oppbevare store mengder med data.

Men så er det også bestandig sånn at når du jobber med personvern, er du nødt til å vurdere forskjellige samfunnshensyn opp mot hverandre. Jeg håper at den dialogen som er mellom helseministeren, Helsedepartementet og Datatilsynet gjør at det går an å finne løsninger i den saken som bidrar til at vi kan nyttiggjøre oss de dataene som er samlet inn, så vi fortsatt kan ha en god og aktiv kreftforskning i Norge, til beste for pasientene.

Sonja Mandt (A) [21:23:12]: Jeg vil bare ha noen avslutningstanker rundt det som har kommet fram.

Jeg synes det er riktig at en ikke skal godta, som Helsetilsynet sier noe om, at logistikk er proppen i systemet. Vi har gjort mange ting for å rette opp dette og få systemet til å snakke sammen. Helsenett, journaltilgang, det å få systemene til å snakke bedre sammen er jo noe av den logistikken som også Helsetilsynet etterlyser. Så det er det veldig viktig at det først og fremst tas tak i og blir ryddet opp i.

Så har jeg lyst til også å nevne det som representanten Per Arne Olsen snakket om, stamcelleforskningen. Det er veldig viktig, og det fikk jeg ikke med i mitt innlegg. Men det er klart at forskning, særlig når det gjelder stamceller, er viktig.

Og så har jeg lyst til å ta opp det med det todelte helsesystemet, som kommer nå på tampen av debatten. Vår hovedsak er at vi vil ha et offentlig, godt helsevesen og bekjempe sosiale forskjeller. Så har vi private tilbydere, som vi bruker mange steder. Men vår ideologi er et godt, offentlig helsevesen. Mange kjøper forsikringer, som det ble nevnt her, men det er også veldig mange bedrifter som kjøper for sine ansatte. Det er ikke så mange enkeltpersoner som det høres ut som, det er veldig mange bedrifter.

Utfordringen er selvfølgelig at hvis vi ikke får det gode, offentlige helsevesenet som vi hver eneste dag kjemper for å få til, vil mange søke andre løsninger i fortvilelsen over venting og ikke gode nok tilbud. Men vårt mål er de gode tilbudene, og det mener jeg vi klarer å tilrettelegge godt for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.