Trine Skei Grande (V) [14:37:25]: Debatten i dag er det nærmeste du kommer mitt urutgangspunkt som politiker. Det saksområdet som jeg løfter nå, er kanskje litt annerledes enn de andre miljødebattene vi har hatt, fordi de klassiske miljøvernområdene ofte havner i skjul av den store klimadebatten. Men det betyr ikke at det ikke er store utfordringer.
Vi har et eget klesplagg i Norge som har fått navn etter den store utfordringen vi snakker om. Det er sydvesten, som alle fiskere langs kysten har hatt på seg. 90 pst. av all vind i Norge kommer fra den retningen. Så 90 pst. av vinden som treffer dette landet, kommer fra akkurat det området i Storbritannia som jeg i dag skal snakke om.
Dette er en sak som jeg har holdt på med siden vi startet Dounreay-kampanjen i 1986. Venstre var utenfor Stortinget, men vi samlet inn 250 000 underskrifter. Vi fikk vedtak i 280 kommunestyrer og 19 fylkesting om å stoppe Dounreay-anlegget, som nå er under avvikling. For noen år siden samlet Gunnar Kvassheim inn 40 000 underskrifter og leverte dem på den engelske ambassaden for å få stoppet avfallet som jeg nå snakker om. I august i 2008 var åtte av Venstres stortingsrepresentanter på studietur for å se på anlegget.
Det anlegget som det er snakk om, ligger i Storbritannia. Det er et atomavfallsanlegg der man gjenvinner atomavfall. Det skapes veldig mye avfall i den prosessen. Det er vedtatt at Sellafield-anlegget skal stoppes i 2015. Både vi og Storbritannia har underskrevet OSPAR- traktaten, som sier at vi skal ha nullutslipp til sjø innen 2020. Den store utfordringen for hele dette området handler om at anlegget har hatt utrolig mange feil – mange små og mange store. Den siste store var i 2009, som presidenten refererte i interpellasjonsteksten. Det er lange avtaler om levering av avfall til dette anlegget, noe som gjør at mange av oss frykter at det både vil ta lengre tid å avvikle det, og at det er større risiko knyttet til anlegget enn man kan få inntrykk av.
Derfor syns jeg det er veldig bra at regjeringa sørget for at Statens strålevern i 2009 laget en rapport med en analyse av hva som kan skje ved en ulykke. Det er ikke småting! Det som er vurdert, er bare utslipp fra lager. Det er veldig mange andre ulykker som kan skje ved dette anlegget, enn de som er vurdert. Men det viser likevel at vi i løpet av ni timer vil kunne få nedfall over Norge – mest over Vestlandet, men over hele landet – som er 50 ganger Tsjernobyl. Det er ganske enormt, og man har ganske kort tid. Ni timer gjør at de fleste av oss ikke klarer å springe fra landet om vi må det.
Dette er en konservativ rapport. Det er veldig få steder i verden der vi virkelig ser store deponier av giftavfall. Vi har nå sett et stort deponi av giftavfall i Ungarn. Vi har sett hvilke følger den gammeldagse industritankegangen som handler om å deponere avfall på den måten, kan få. Den katastrofen vi ser i Ungarn, er ganske liten sammenlignet med hva en ulykke på Sellafield-anlegget vil kunne føre til, mest for hele Vestlandet.
Da vi satt i Bondevik II-regjeringa, gikk vi veldig hardt ut når det gjaldt rensing av teknesium-99. I 2001 fikk det presset gjennomslag, og vi fikk den engelske regjeringa på glid i å stoppe utslippene. Det viser at et stort press faktisk er ganske viktig, ikke bare fra ei regjering, men også fra miljøorganisasjoner og fra alle de andre som løfter dette.
Dette er ikke bare tenkte ting. Det lekker fra disse installasjonene hele tida. Sånn er det også i dag. Rapporten viser oss hvilke enorme følger det vil ha for hav, natur, dyr og mennesker i landet vårt hvis det skjer noe galt her. Så spørsmålene mine til statsråden blir: Hvordan skal vi jobbe for å redusere risikoen for en ulykke? Går det an å få til en nasjonal dugnad for å presse engelske myndigheter til å stoppe dette tidligere? Og hvilke følger har det egentlig når vi får en rapport fra Strålevernet som med et konservativt anslag sier at hvis vi får en utslippsulykke på et av lagrene – ikke på hele anlegget, men på et av lagrene – har vi opptil 50 ganger Tsjernobyl over Norge i løpet av ni timer? Jeg antar at statsråden har noen gode svar.
Statsråd Erik Solheim [14:43:11]: La meg starte med å gi honnør til Venstre, for det er riktig som interpellanten sier, at både hun personlig og partiet Venstre har en veldig stolt historie på dette området. Venstre har vært en drivkraft i å holde Sellafield-spørsmålet levende i den politiske debatten i Norge og har vært konstant flinke til å skape et press på dette området. Det tar jeg av meg hatten for. Det er en utrolig viktig jobb Venstre har gjort på det området.
Sellafield går inn i et videre bilde av de ulike kjernefysiske potensielle truslene Norge står overfor. Vi har atomtrusler fra Kolahalvøya, fra Nordvest-Russland, fra St. Petersburg og også potensielt lenger sør, i det som tidligere ble kalt Øst-Europa. Tsjernobyl er jo som vi alle vet, i Ukraina. I Norge har vi anleggene i Halden og på Kjeller som skaper spaltbart materiale, selv om vi mener at vi har god kontroll på disse.
Dette er bakgrunnen for at Norge under alle regjeringer har vært veldig aktiv i det internasjonale arbeidet for å hindre at dette materialet skulle kunne spres til bruk i våpen, og for å hindre at det skulle kunne utgjøre en fare for befolkningen. Sellafield har store tanker med flytende høyaktivt avfall. Det er anlegg der utslippene vil være spesielt store i tilfelle en ulykke. Det er flerfoldig mer radioaktivitet i disse tankene enn det som ble sluppet ut ved Tsjernobyl-ulykken.
Vår samlede vurdering er at risikoen for et uhell er liten, men konsekvensene av et uhell, hvis det skulle inntreffe, er kolossale. Det er av og til slik i menneskelivet at du tror ikke at det er så veldig sannsynlig at det vil skje, heldigvis, men det vil ha drastiske konsekvenser hvis det skulle inntreffe.
Jeg var ikke klar over opphavet til begrepet «sydvest», så der lærte jeg noe nytt av Trine Skei Grandes interpellasjon. Det som er helt sikkert, er at ved nesten alle scenarioer blåser vindene fra Storbritannia mot Norge. Vi har laget værkart over dette, og det suverent mest sannsynlige er at ved et eventuelt uhell ved Sellafield vil vinden bære avfall i vår retning. Det blåser vår vei, så å si.
Norge er ikke alene om å være bekymret for Sellafield-anlegget. Britiske myndigheter tar selvsagt også dette opp. Det er potensielt Storbritannia selv som har den største risikoen. En rapport som britiske sikkerhetsmyndigheter utarbeidet etter en større lekkasje ved Thorp-anlegget i 2005, rettet omfattende kritikk mot sikkerhetskulturen ved anlegget.
Alt dette er bakgrunnen for at jeg, som interpellanten sa, ba Strålevernet utrede nærmere hva konsekvensen vil bli for Norge dersom deler av avfallet som er lagret ved Sellafield, skulle slippe ut. Den rapporten fra Statens strålevern ble lagt fram i fjor. I rapporten beregner Strålevernet hvor stort nedfallet av radioaktive stoffer over Norge vil bli dersom det skulle skje et større utslipp til luft fra avfallstankene ved Sellafield.
Beregningene viser at dersom 1 pst. av avfallet slippes ut i atmosfæren, kan nedfallet på de verst rammede stedene i Norge bli opp til fem ganger større enn etter Tsjernobyl-ulykken. Hvis 10 pst. av avfallet slippes ut, er det, som interpellanten sier, beregnet at nedfallet blir 50 ganger større enn ved Tsjernobyl-ulykken. Så konsekvensene av et slikt verst tenkelig scenario for miljø, landbruk og helse vil opplagt kunne være meget betydelige, og det vil kunne vare i flere tiår. Rapporten fra Strålevernet begrunner igjen at vi har all mulig grunn til å ta denne potensielle trusselen seriøst. Selv om den er liten, vil konsekvensene være så store at ingen kan ignorere dem.
Det er veldig viktig i denne sal å minne om at ansvaret for Sellafield-anlegget i sin helhet er et britisk ansvar, og at britiske myndigheter selvsagt har en sterk egeninteresse i å redusere denne faren.
Vårt inntrykk er at britiske myndigheter tar dette ansvaret på alvor. Det er også vårt inntrykk at de nye eierne av Sellafield-anlegget har bidratt til en forbedring av sikkerhetskulturen. De har også vært velvillige til dialog med Norge på dette området og konsekvent stilt opp på møter og vist en åpenhetskultur som er bedre enn tidligere. På et møte i regi av Bellona og «Lofoten mot Sellafield» i Brüssel i mars, der Miljøverndepartementet og Strålevernet deltok, hevdet britiske myndigheter at arbeidet med å redusere avfallsmengdene går etter planen, og det ble presentert en omfattende plan for styrking av sikkerheten ved anlegget.
Prøven på denne påstanden om at sikkerhetskulturen og avfallsmengden håndteres bedre enn før, er etter vår oppfatning todelt. Det ene er hvor raskt britene klarer å redusere mengden høyaktivt flytende avfall gjennom å omdanne det til fast, stabilt avfall ved såkalt vitrifisering. Britene har selv satt seg som mål at mengden av avfall skal reduseres til under 200 m3 i løpet av 2015. Vi forventer at det målet oppfylles, og jeg forventer også at mengden reduseres videre til et nivå som ikke representerer en betydelig forurensingsfare for naboland, som Norge. Irland og andre land er selvsagt like opptatt av dette som vi er.
Det andre, i tillegg til den såkalte vitrifiseringen, er at vi konkret ønsker å se hva som gjøres for å styrke sikkerheten, og derigjennom redusere sannsynligheten for større utslipp fra anlegget. Her vil en viktig indikator være om vi fortsatt får oppleve svikt i kjølesystemene for avfallstankene eller andre typer hendelser som tyder på at sikkerheten ikke er under betryggende kontroll.
I tillegg til disse to hovedmomentene – vitrifisering og sikkerhetskulturen ved anlegget – er åpenhet og tilgang til informasjon veldig viktig. Her har det vært forbedringer i de senere år, men det er fortsatt, etter vår oppfatning, for vanskelig å få tilgang til informasjon som sier noe om sannsynligheten for hendelser som kan føre til større utslipp. Dette kom tydelig fram under Strålevernets arbeid med rapporten og gjorde arbeidet med å etablere realistiske utslippsscenarioer vanskeligere enn det ellers hadde trengt å være. Begrunnelsen fra britisk side var hensynet til sikkerheten ved anlegget og faren for at slik informasjon kunne misbrukes om den ble offentlig kjent. Vi ønsker likevel sterkt å tilskynde britiske myndigheter til enda større åpenhet enn de så langt har vist på dette området, og vil kontinuerlig ta opp dette.
Vi har tatt opp Sellafield ved en serie anledninger de senere år, både på statsministernivå og i min kontakt med britiske myndigheter – både i tosidige samtaler og i brev, senest i fjor i brev til Ed Miliband, som nå har kommet enda høyere opp i systemet i Storbritannia, men som da var ansvarlig for dette.
Når alt dette er sagt, vil jeg understreke at det er etablert en god dialog mellom Statens strålevern og britiske atomsikkerhets- og miljømyndigheter. Vi har et godt samarbeid med den britiske ambassaden i Oslo, som har vært flink til å forsyne oss med informasjon. Organisasjonene «Lofoten mot Sellafield» og Bellona har også etablert en nyttig kanal for menings- og informasjonsutveksling i form av årlige møter med dem som eier og driver Sellafield-anlegget, og med britiske myndigheter. Både Strålevernet og Miljøverndepartementet deltar på disse møtene, og man stiller villig opp fra britisk side. Departementet har også bidratt med økonomisk støtte til disse arrangementene.
Strålevernets rapport vil nå bli fulgt opp med nærmere vurdering av hvordan det beregnede nedfallet vil kunne påvirke miljøet. Denne nye studien vil ta utgangspunkt i beregningene av mulig nedfall etter et utslipp ved Sellafield og erfaringene etter Tsjernobyl-ulykken. Studien vil fokusere på vilt og husdyr på utmarksbeite samt radioaktivitet i sopp og bær. Dette var noen av de områdene som ble mest berørt av Tsjernobyl-ulykken. Rapporten vil bli oversendt Miljøverndepartementet i den nærmeste framtid og vil bli fulgt opp med beregninger av stråledoser til mennesker. Dette materialet vil vi selvsagt bruke aktivt i vår dialog med britiske myndigheter, og det vil selvsagt være fritt tilgjengelig i Norge for alle som ønsker å delta og påvirke debatten.
Miljøverndepartementet og jeg vil fortsette å følge situasjonen ved Sellafield nøye. Hvis det er noe som tilsier at arbeidet med å redusere faren for utslipp ikke går som forventet, vil jeg sørge for at dette blir tatt opp med britiske myndigheter på passende måte, og for at Stortinget blir orientert.
Trine Skei Grande (V) [14:51:55]: Jeg takker statsråden for svaret. Noe av det jeg hadde tenkt å ta opp i oppfølginga, adresserte også statsråden, nemlig at det allerede i linje to i rapporten står at det er vanskelig å få tilgang på informasjon. Jeg syns det er viktig å ha press på at vi bør ha tilgang på informasjon om en så stor fare som henger over oss alle. Jeg håper også at nye studier legges fram i full åpenhet. Lærdommen etter Tsjernobyl er at folk ikke stolte helt på informasjonen som kom. Man var redd for at man ble skjermet for ikke å bli skremt.
Jeg har lyst til å kommentere to ting som statsråden sa. Det ene er at det regnes ikke for å være stor risiko for at det kommer til å skje en ulykke. Det syns jeg er litt rart sett opp mot at det har vært ganske store ulykker og feil ved anlegget, senest i fjor, der det skulle veldig lite til før det faktisk hadde skjedd en stor katastrofe. Når hele anleggets nedkjøling stopper i fire timer, skal det bare en liten gnist til før vi har en stor katastrofe.
Det andre er at vi ser terrorfare på mange områder i samfunnet. Terrorhandlinger knyttet til anlegg som dette vil få helt enorme følger. Vi ser at datakriminalitet også omfatter hackere på sånne typer områder, noe som også øker faren knyttet til sånne anlegg. Så mitt spørsmål er da om statsråden har tatt med det i beregninga når han ikke tror at det er en stor risiko for at noe faktisk kan skje.
Det andre er om det er tatt initiativ i forhold til den nye regjeringa. Der skal Venstre ta sine initiativ overfor dem vi har tiltak overfor – det har vi allerede begynt med – men spørsmålet er om regjeringa som regjering har knyttet kontakt med den nye britiske regjeringa, der det er et parti som har vært mot atomkraft, og som har vært veldig på Venstres side i kampen mot dette anlegget. Jeg lurer på om det også går an å få hjelp fra regjeringa for å presse den britiske regjeringa som helhet for å finne gode løsninger på dette området.
Statsråd Erik Solheim [14:54:23]: For å starte med det siste spørsmålet: Vi er nå i en prosess med å etablere kontakt med alle de statsrådene som er naturlige samarbeidspartnere på ulike felt. Jeg har allerede begynt å ha en del møter med de som driver med miljø og utvikling på ulike områder, men – som i enhver ny regjering – det er klart at den britiske regjeringens hovedfokus så langt har vært på den innenrikspolitiske dagsordenen og på de mange reformer og nedskjæringer som de skal ha gjennom i britisk politikk. Men det skal ikke stå på oss når det gjelder å etablere den kontakten, og vi imøteser gjerne et samarbeid med Venstre om kontakt på det området. Her vil den dobbeltheten som ligger i eventuelle partikontakter i kombinasjon med statskontakter, bare være en styrke.
Jeg er helt enig med interpellanten i at informasjon er utrolig viktig. Kjernekraftindustrien har tradisjonelt vært en industri med stor grad av hemmelighold. Det har dels hatt sin begrunnelse i frykten for, som det ble nevnt her også, terrorisme, potensiell misbruk i våpenindustri, og det er mange andre i og for seg legitime grunner, men sikkert også en overdreven tro på at hvis man bare ikke informerer nok, vil folk bli mindre skremt. Jeg deler interpellantens syn, at det motsatte er tilfellet. Vi trenger maksimal informasjon, og vi vil kontinuerlig presse på både britiske myndigheter og eierne av anlegget for å få maksimal informasjon.
Når det gjelder terrorfare og andre potensielle trusler, skal ikke jeg opphøye meg til noen stor ekspert på det området, men jeg vil vel kanskje tro at det finnes andre atomanlegg i verden som utgjør en større potensiell terrortrussel mot menneskeheten. Det er jo ikke nødvendigvis en terroraksjon på selve anlegget som vil være den største terrortrusselen, men det i seg selv at en ikke-statlig aktør og en ekstrem gruppe skulle få kontroll over spaltbart materiale som kunne brukes til å forurense drikkevann, forurense en by – man trenger ikke lage en bombe, trenger ikke sprenge et anlegg for at det skal kunne ha helt drastiske konsekvenser. Så det er en ekstrem fare, ikke spesielt for Storbritannia og Norge, men for menneskeheten hvis så skulle skje, og det må bekjempes med alle legale og fornuftige midler. Men jeg tror ikke den terrorfaren er spesifikk for Sellafield, selv om den selvfølgelig også eksisterer der.
Marianne Marthinsen (A) [14:57:31]: Jeg vil også begynne med å gi honnør til interpellanten. Jeg er veldig glad for at det blir satt fokus på denne saken i stortingssalen. Forhåpentligvis vil det at parlamentet er engasjert, bidra til å legge ytterligere press på britene. Det mener jeg er bra.
Vi har visst lenge at Sellafield er farlig. Vi snakker om lagring av flytende høyradioaktivt avfall oppå bakken. Vi snakker om avfallsmengder som man kan produsere 4 000 atombomber av. Potensialet for et utslipp er 100 ganger større enn det var i Tsjernobyl. Et alvorlig uhell kan i ytterste konsekvens faktisk ødelegge store deler av Europa. Det er dimensjoner over dette som det er vanskelig å ta inn over seg.
Jeg husker veldig godt kritikken av Bondevik I for å ha for mye fokus på Sellafield, nærmest for å dekke over at man ikke hadde de store miljøsakene å snakke om hjemme. Jeg var ikke enig i den kritikken. Det var selvfølgelig ting å kritisere rundt Bondevik Is miljøpolitikk, det er ikke det, men engasjementet mot Sellafield var absolutt ikke en av de tingene.
Den rapporten som interpellanten viser til, bør bekymre oss alle. Den viser at konsekvensene kan bli enda mer alvorlige enn det vi har trodd til nå, og slik sett er jeg glad for at Miljøverndepartementet har fått laget den.
Det var to episoder i fjor med brudd på kjølesystemet, og det illustrerer med all mulig tydelighet at sikkerheten ikke er god nok. Flytende høyradioaktivt avfall er fryktelig ustabilt, og Norge ligger slik til at et utslipp nesten med sikkerhet vil ramme oss. Jeg var heller ikke klar over opprinnelsen til ordet «sydvest», men da har jeg også lært noe i dag.
Selv om vi har nye eiere på Sellafield, og selv om arbeidet med å redusere avfallsmengdene går etter planen, synes ikke jeg at britenes holdning er spesielt betryggende når de forteller oss at det er usannsynlig at vi vil oppleve et stort utslipp fra Sellafield. Det gjør meg også uhyre skeptisk at det fortsatt er problemer med åpenhet og tilgang til informasjon. Noe av det mest kritikkverdige etter utslippet som vi hadde på nyåret i fjor, mener jeg faktisk var at det tok så lang tid før omverdenen ble varslet. Britiske myndigheter brukte den gangen fem dager på å fortelle oss om hva som hadde skjedd, og det er totalt uakseptabelt.
Det er mange norske politikere som har engasjert seg for å få Sellafield stengt. Gunnar Kvassheim har blitt nevnt – han fortjener honnør. Thorbjørn Berntsen var i sin tid sterkt engasjert som miljøvernminister. Han bidro jo til å berike det engelske språk, uten at jeg skal sitere hans omtale av sin britiske miljøvernministerkollega direkte. Jeg antar at det ville blitt slått ned på som uparlamentarisk språkbruk. Men det var min mening da – og jeg mener det i og for seg fortsatt – at det var en passende beskrivelse.
Vårt primære standpunkt er at anlegget må stenges ned. Dessverre er det ikke vi som avgjør det. Tidspunktet for å stanse driften blir stadig forskjøvet, og nye kontrakter blir stadig inngått. Det er bekymringsfullt. Vi vet at det i hvert fall blir drift fram til 2020. Det krever en betydelig bedring av sikkerheten. Vi har positive signaler fra de nye eierne, men dette krever kontinuerlig oppfølging fra regjeringen. Jeg er glad for at man har gjort det til nå, og tar det som en selvfølge at man fortsetter med det.
Jeg synes det er vanskelig å snakke om Sellafield uten å reflektere litt over bruken av atomkraft generelt. I dag, over 50 år etter at de første atomkraftverkene ble satt i drift, har vi ikke kommet en centimeter lenger i å ufarliggjøre avfallet. Vi kan kun lagre det, og det er lagt ned tiår og milliarder i forskning på å forbedre lagringsmetodene. Sverige og Finland har i 20 år prøvd å finne en metode for å lagre sitt eget atomavfall fra sine egne kraftverk i stabil fjellgrunn. De håper å kunne begynne lagring av sitt avfall, som nå ligger i vannbad, etter 2020. Da vil det ha tatt dem 40 år og nær 50 mrd. kr å finne en løsning. I mellomtiden har bl.a. Sverige sendt deler av sitt avfall til reprosessering i Sellafield. Det er altså ikke driften av atomkraftverk i seg selv som er det store problemet, det er håndtering og lagring av avfallet.
I Sellafield ble atomkraftverket stengt i 2003, men det vil ta 85 år å demontere og rydde opp. Sånn er det med nedstenging av atomkraftverk andre steder i verden også. Nå planlegger britene nye kjernekraftverk basert på reprosessering av atomavfall fra Sellafield. Det er bekymringsfullt.
Bruk av atomkraft betyr å utsette oss selv og naturen for den verst tenkelige trussel. Deler av avfallet er først ufarlig etter nærmere 1 million år. Da snakker vi om generasjonspolitikk i ordets aller ytterste forstand. Det bør vi kanskje alle reflektere litt over når atomkraft stadig vekk lanseres som løsningen på verdens klimaproblem.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:02:47]: Det blir bare en relativt kort merknad fra Fremskrittspartiet, for dette er en sak alle partiene på Stortinget i utgangspunktet stiller seg bak. Statsråden har Fremskrittspartiets støtte i de signalene som han har gitt.
Dette er en sak som over tid har samlet partiene, og det har vært et tema i lang tid. Jeg var med på det også i forrige periode, i energi- og miljøkomiteen, og det var et tema lenge før det.
Det er bekymringsfullt når det er så pass mye tvil og usikkerhet rundt avfallshåndtering fra kjernekraftverk. England gjør seg selv en god tjeneste om de tar denne saken på høyeste alvor, for engelskmennene kommer sannsynligvis til å satse mer på kjernekraft framover. Uavhengig av hva enkelte i Norge vil mene om kjernekraft, er det en del av det mange ser på som løsningen på verdens CO2-utfordringer kombinert med verdens energiutfordringer. Vi kan godt ønske dette vekk, men det kommer ikke til å skje.
Vi vet at i Sverige og Finland håndterer en avfall på en litt annen måte, og selv om en kan si at de ikke har funnet evighetslageret til det, bygges det ny kjernekraft i Finland. Når det gjelder de planene en har for lagring av avfall i Sverige og Finland, vet vi at man der ikke planlegger å plombere noe som helst lager, for de ser for seg at når fjerde generasjons kjernekraftverk kommer i drift, riktignok noen tiår fram i tid, vil dagens avfall være et råstoff de bruker. Det synes jeg vi skal ta inn over oss og ikke bruke denne saken til å angripe kjernekraft som energiform generelt.
Vi skal ta for oss de anleggene som ikke innfrir de sikkerhetskrav en ønsker både i Norge og globalt. Det kan være flinke folk, og det kan være dårlige folk, men det at det er enkelte dårlige folk innenfor et fagområde, betyr ikke at en også skal forby alt det de flinke folkene holder på med.
Nikolai Astrup (H) [15:05:05]: La meg først få takke interpellanten for at hun reiser en viktig problemstilling.
Som flere har vært inne på, viser Statens stråleverns rapport fra 2009 at en ulykke ved Sellafield kan få store konsekvenser, spesielt for Vestlandet. Som statsråden også var inne på, anslår Statens strålevern at nedfallet etter en ulykke ved Sellafield kan bli 10–50 ganger nedfallet etter Tsjernobyl. Det er alvorlig. Vi vet at ulykker kan skje. Vi trenger ikke å gå lenger enn til Ungarn den seneste tiden for å få det bekreftet. Norge kan med andre ord bli svært hardt rammet, med de konsekvenser det har for mennesker og natur i hele landet, men særlig langs kysten av Vestlandet.
Det har vært mange tilfeller ved Sellafield-anlegget, som flere har vært inne på, men deler av anlegget ble stengt ned i 2005 grunnet lekkasjer. Det ble gjenåpnet i 2007, etter det jeg oppfattet som norske protester. Meningen er likevel at den delen av anlegget vi her snakker om, skal stenges permanent fra 2010. Om det er iverksatt, er ukjent for meg, men det kan kanskje statsråden svare på.
Jeg har selv reist problemstillingen om Sellafield i spørsmål til statsråden 10. februar i år. Jeg skal derfor ikke trekke debatten ut i langdrag. Jeg har likevel lyst til å understreke viktigheten av samarbeid med andre land som berøres av sikkerheten ved Sellafield. Det gjelder i første rekke Storbritannia selv, men også Irland og EU.
Statsråden gjorde i februar rede for den kontakten han hadde med sin britiske kollega Ed Miliband om dette, en kontakt som sikkert kan vise seg nyttig på helt andre måter enn statsråden opprinnelig hadde tenkt. Jeg legger for øvrig merke til at statsråden mener at Ed Miliband nå har en høyere posisjon enn det han hadde tidligere, og at statsråden dermed setter rollen som opposisjonsleder over statsrådsstillingen, og det er jo oppsiktsvekkende på sitt vis.
I sitt svar til meg 10. februar i år uttalte statsråden at han umiddelbart etter valget i mai ville ta kontakt med de nye britiske myndighetene for å «legge press på dem også». Derfor håper jeg at statsråden har benyttet sjansen til å reise problemstillingen for sin nye, konservative britiske kollega, Caroline Spelman, og at han kan redegjøre for den nye regjeringens syn på sikkerheten ved Sellafield. Men jeg får jo inntrykk av i statsrådens innlegg at han kanskje ikke har den samme definisjonen av «umiddelbart» som det denne representanten har, selv om jeg har forståelse for at en ny regjering også skal gå seg til, og de har veldig mye på tallerkenen.
Som nevnt vil det også være relevant å reise saken for EU-kommisjonen. Den 10. februar uttalte statsråden:
«Vi vil selvsagt, når de nye kommissærene nå kommer på plass i Brussel, ha en dialog med dem for å se hvordan vi eventuelt kan samarbeide med EU på dette området.»
Det er derfor naturlig å spørre om statsråden har søkt støtte i Brussel, og om vi kan forvente oss at EU engasjerer seg også.
Johannes Rindal (Sp) [15:08:07]: Representanten Skei Grande er ikke alene om sin bekymring for konsekvensene av en eventuell ulykke ved Sellafield-anlegget. Et overordnet prinsipp for Senterpartiet er at våre etterkommere skal få overta jorden i minst like god stand som den var da vi selv overtok. Skal vi klare det, er det vanskelig å se at atomkraft passer inn i bildet. Avfall fra atomkraftproduksjon krever lagring i hundrevis av år – minst. Avfallet kan brukes i våpenproduksjon. Konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken har fremdeles ikke sluppet taket, selv her i Norge.
I mine heimtrakter, Hedmark og Oppland, må bøndene fremdeles forholde seg til ettervirkningene av Tsjernobyl-ulykken som skjedde i 1986. I 2008 måtte nesten 10 000 sauer på spesialdiett etter å ha tilbrakt sommeren på utmarksbeite. Tallene så ikke mye lysere ut i 2009. For å få radioaktiviteten ut av kroppen må sauene nedfôres på innmarksbeite eller med kraftfôr, før de kan sendes til slakt. For bøndene som rammes, medfører dette både økonomiske utfordringer og utfordringer med å finne gode beiteplasser. Ifølge fylkesmannen i Hedmark må bøndene påregne å gjøre dette i minst 30 år til.
Det er ikke bare sauer og bønder som fremdeles merker konsekvensene av ulykken. Mattilsynet anbefaler fremdeles begrensninger i inntaket av reinsdyrkjøtt, ferskvannsfisk, sopp og ville bær som er høstet i særlig utsatte områder. Gravide og små barn må være særlig forsiktige.
Til tross for dette er konsekvensene for Norge av Tsjernobyl-ulykken ganske små og for det meste håndterbare. Det kan gå så mye verre. I fjor kom Statens strålevern med en rapport for MD, som det nå har blitt henvist til mange ganger i debatten, der de konkluderte med at en Sellafield- ulykke i verste fall kan sende femti ganger mer radioaktivt nedfall over Norge enn hva som var tilfellet i det hardest rammede området etter Tsjernobyl.
Dersom en «worst case»-ulykke skulle inntreffe, ville dette fått konsekvenser lik eller verre enn dem etter Tsjernobyl. Det innebærer til dels alvorlige konsekvenser for landbruk, miljø og samfunn i flere tiår framover, skrev de i rapporten. En slik ulykke er heldigvis ikke veldig sannsynlig, men inntil det er en umulighet at noe slikt kan skje, har vi plikt til å gjøre vårt for å unngå det.
Derfor er jeg glad for oppmerksomheten som interpellanten, norske myndigheter og organisasjoner har rundt saken, og for fokuset som statsråden holder på det.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:11:11]: Førre veka fekk me dessverre nok ein gong demonstrert at ulykker som ikkje skal kunne skje, faktisk skjer. Ulykka er blitt kalla den raude miljøkatastrofen, noko som eg for så vidt synest var eit omgrep som kunne ha vore brukt på andre ting, men vi snakkar jo sjølvsagt om Ungarn og ikkje den norske regjeringa. I Ungarn, då demninga på aluminiumsverket brast, lak det 1 million m3 med raudt, etsande, giftig slam utover fleire landsbyar. Ein har allereie sett at sju menneske er døde, og 800 har måtta flykte. På mange måtar står Europa overfor ein av dei mest alvorlege miljøkatastrofane sidan Tsjernobyl-ulykka i 1986.
Derfor må eg få lov å takke Venstre og representanten Skei Grande for å ta opp denne interpellasjonen og setje fokus på beredskap mot det som er uføresett, det som ikkje kan skje, setje det på dagsordenen og dermed lyfte debatten om Sellafield-anlegget og atomberedskap og atomforrureining inn i Stortinget. Det britiske atomanlegget Sellafield er den største enkeltkjelda til radioaktiv forureining i Nordvest-Atlanteren. Anlegget behandlar atomavfall frå heile verda, og radioaktive utslepp frå anlegget blir transportert med havstraumane frå Irskesjøen og nordover til Norskehavet og Barentshavet. Dette skjer altså allereie i dag, men konsekvensane ville vore langt større dersom det uføresette og det som er umogleg, skulle skje.
Atomavfallet som interpellanten viser til som spesielt risikofylt, er 1 500 m3 høgaktivt flytande avfall som er lagra på Sellafield. Sånt avfall krev kontinuerleg kjøling og overvaking. Dersom kjølinga til tankanlegget sviktar, sånn som interpellanten var inne på at har skjedd før, vil det i verste fall kunne føre til ein kjemisk eksplosjon. Ifølgje Bellona er det høgaktivt flytande avfallet lagra på 21 forskjellige tankar, alle innanfor same massive lagerbygning inne på Sellafield. Dei eldste tankane er nesten 50 år gamle. Sikkerheitsmessig er desse tankane det mest sårbare anlegget på Sellafield. Ein eksplosjon, eller ein terroraksjon mot anlegget, vil kunne ha katastrofale menneskelege og miljømessige konsekvensar.
Rapporten frå Statens strålevern, som Venstre baserer interpellasjonen på, viser heilt tydeleg behovet for ein aktiv politikk overfor britiske myndigheiter i forhold til Sellafield. Hovudfokus bør vere å bidra til at så mykje som mogleg av det høgaktive flytande avfallet blir omdanna til ei stabil form. Eg er glad for at statsråden i sitt svar lova eit stort trykk, for det er viktig. Samtidig må eg jo òg seie at då eg høyrde på representanten Skei Grande, blei eg litt motivert til å setje i gang nye underskriftsaksjonar igjen.
Strålevernets rapport viser jo at dersom eit «worst case»-scenario skulle skje, f.eks. eit terrorangrep, som fleire har vore inne på – som ikkje er umogleg – vil konsekvensane for Noreg vere verre enn det som skjedde etter Tsjernobyl.
Sjølv var eg berre eitt år då ulykka i Tsjernobyl skjedde, i 1986. Men konsekvensane av den ulykka, som alle snakka om og alle opplevde, må eg leve med saman med resten av Noregs befolkning. Skulle ei ulykke skje på Sellafield, og vêr- og vindforhold er minst mogleg gunstige for Noreg, vil konsekvensane vere dramatiske – opptil 10–50 gonger verre, som fleire har vore inne på. Landbruk, miljø og samfunn ville bli ramma i fleire tiår framover, og nordmenn måtte på nytt begynne å ta omsyn til innhaldet av becquerel i maten me et.
Eit anna moment som me ikkje har vore nok inne på i debatten, og som bekymrar meg, er klimautfordringa. For sjølv om dette er ein annan del av klimautfordringa, vil klimautfordringa føre til at endå fleire satsar på atomkraft. Sjølv om me no har vore gjennom fleire tiår med løfte om utfasing av atomenergi fleire stader, merkar ein at det er fleire land som har gått tilbake på sin utfasingsstrategi, f.eks. Sverige, og land som USA og Kina satsar no tungt på bygging av nye atomkraftverk. Atomkraft er betre enn kolkraft sett i eit klimaperspektiv, men det skapar òg store miljøutfordringar à la dei me i dag ser på Sellafield.
Derfor håper eg at norske myndigheiter vil prioritere arbeidet med sikkerheit på Sellafield gjennom langsiktig og uthaldande påverknadsarbeid, og at statsråden følgjer opp det han lova i dag med eit stadig trykk på britiske myndigheiter.
Trine Skei Grande (V) [15:16:17]: For det første vil jeg takke Stortinget for at alle partiene på Stortinget valgte å delta. Det var faktisk veldig viktig. Var det for det presset som trengs knyttet til saken, for presset på vår regjering og presset mot den britiske regjeringa?
Så vil jeg også benytte sjansen til å takke Strålevernet for en rapport som det gikk an å forholde seg til, sjøl om man sitter i en gruppe på to. Hvis alle kunne foreta utredninger på 17 sider, hadde det vært mye lettere å tilegne seg også litt vanskeligere saksfelt enn dette er. Så det vil jeg også gjerne framføre fra talerstolen.
Så har jeg lyst til å knytte noen få kommentarer til atomkraft. Norge har en energibruk, som vi baserer vårt samfunn på, av olje og gass, som er ganske korttenkt med tanke på generasjonene som kommer. Men vi kan ikke skru av over natta. Atomkraft er en korttenkt måte å lage kraft på, fordi det skaper en forurensing for de kommende generasjonene. Men det er ingen som sier at vi kan skru av over natta.
Vårt søsterparti i England har drevet en lang kampanje mot atomkraft. De har kommet inn i regjering og har nå stoppet all støtte til bygging av atomkraft i England. Dette kommer til å være en bølge som skjer, for det er fornybar energi som vi skal leve av i framtida. Dette er en endring som skjer i hele verden, og vi må bare sørge for at den endringa går fortest mulig.
Grunnen til at atomkraft er egoistisk overfor kommende generasjoner, er akkurat det vi snakker om i dag: Det er alt det avfallet en produserer, og at vi ikke vet hvordan vi skal løse det. Vi bare lager kraft for oss sjøl i dag, og så bryr vi oss ikke om all den dritten vi legger igjen til kommende generasjoner. Det var kanskje et uparlamentarisk uttrykk, president, men det var helt riktig. Det er viktig å ta det inn over seg, og det er også viktig å ta det med i denne debatten.
Jeg mener vi har hatt et stort fokus på våre venner i øst når det gjelder å hindre ulykker, men dette er et land som vi vanligvis regner blant våre nærmeste, og det er et anlegg som har vist seg å ha så mange feil. Jeg håper dette kan munne ut i et tverrpolitisk engasjement for å få gjort noe med dette. Så skal vi i Venstre definitivt gjøre vår jobb sammen med the Liberals i regjering. Liberaldemokratene har alltid vært på parti med Venstre i denne saken, men vi trenger også hjelp fra regjeringa for å presse på fra formell side. Jeg håper vi har med alle på laget for å få gjort noe med den trusselen som henger over oss her fra de britiske øyene.
Presidenten: Presidenten vil bemerke at det var riktig som representanten Skei Grande sa: Det var et uparlamentarisk uttrykk.
Statsråd Erik Solheim [15:19:26]: Jeg tar med meg fra denne debatten en absolutt enighet fra alle Stortingets partier om at vi skal være klare og tydelige på dette området, at vi skal være tydelige overfor britene, uansett regjering, på vårt krav om åpenhet og på en raskest mulig avvikling av enhver virksomhet i Storbritannia som vi anser som farlig. Jeg er også glad for den rosen til Strålevernet som kom fra Trine Skei Grande. Den skal vi formidle. Jeg er helt enig i at det er artig med rapporter som det går an å lese også for oss vanlige dødelige, og at vi ikke må ha et svært embetsverk til å lese dem for oss for å forstå hva som står der. Så det er kjempepositivt.
Så stilte Nikolai Astrup spørsmål som jeg ikke kan svare på her og nå. Jeg skal love å komme tilbake med svar på det i skriftlig form eller på annen måte. Jeg skal selvsagt også ta opp disse spørsmålene med de britiske ansvarlige, både konservative, liberaldemokrater og arbeiderpartiet i tiden framover og også med EU.
Flere av talerne – det startet med Solvik-Olsen, og en rekke andre – har reflektert over framtiden til den internasjonale atomindustrien. Der tror jeg nok at vi må innse at uansett om Norge ikke vil bygge atomkraft, er det veldig mye som taler for at vi kommer til å få flere atomanlegg i verden i årene framover. Desto viktigere er bred internasjonal enighet om kontrollregimene for disse, sikring mot at de kan være springbrett til å lage atomvåpen eller være grunnlag for terrorisme, men selvsagt også en maksimal sikkerhet ved anleggene. Uansett hva man måtte tro om Irans hensikter, handler debatten også om dette, nemlig at Iran, som ett av mange land, ønsker å utvikle atomindustri. Dette er land med en langt kortere historie som høyteknologiske nasjoner enn f.eks. Storbritannia.
La meg til slutt si, siden flere har vært inne på denne ulykken i Ungarn, at vi har i dag hatt kontakt med Ungarns myndigheter og også med EUs beredskapsorganisasjon. Det ble tilbudt tre ting fra norsk side:
Det ene er at dersom vi har statlig kunnskap eller ekspertise i noen av våre apparater som kan være av interesse for dem, skal vi selvsagt gjøre hva vi kan for å stille det til rådighet.
Det andre er: Norsk Hydro, som jo er en av verdens største aluminiumsaktører, har hatt ikke et tilsvarende uhell ved sine anlegg i Brasil, men de har hatt et uhell i Brasil, om enn av en annen karakter og uten dødsfall. Det er en stor organisasjon med masse kunnskap på dette området. Vi er beredt til å stille både medisinsk og teknologisk ekspertise til rådighet for ungarerne, og vi har meldt inn dette til både EU og Ungarn.
Det siste er at når vi i november tar opp forhandlingene om det norske EØS-bidraget til Ungarn, som er på 1,2 mrd. kr over en femårsperiode – det er ikke små penger – vil spørsmålet om kjemikaliehåndtering og godt tilsyn og godt regelverk på dette området være ett av de temaene vi diskuterer med Ungarn om kan være et aktuelt samarbeidsområde i årene framover.
Presidenten: Sak nr. 4 er avsluttet.