Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [16:01:45]: Finnmark fylke er stort, og er fra naturens side tilgodesett med mange ressurser, alt fra mineraler og malmforekomster til fjorder og hav som produserer store mengder fisk. Reiselivsnæringen har vokst og har et stort potensial. I tillegg har vi olje- og gassforekomster, og gjennomsnitts vindforhold i Finnmark er svært gunstig for etablering av vindkraft. 70 pst. av det norske vindkraftpotensialet onshore er i Finnmark.

Fellesnevneren for all etablering, uavhengig av næring, er tilgang til arealer. Noen næringer vil kreve mindre arealer, mens andre trenger mer. Finnmarkingen har historisk hatt en stor og ikke minst fri tilgang til sin natur. Disse rettigheter har over lang tid blitt truet av Miljøverndepartementet og statens forlengede arm, miljøvernavdelingen ved fylkesmannen, som ikke ønsker å forholde seg til det faktum at kommunene og fylkestinget enstemmig går imot mer fredning og vern.

Når jeg forholder meg til miljøvernministeren, departementet eller regjeringen, har det den enkle årsak at det til syvende og sist er der ansvaret for en uheldig utvikling over tid ligger.

Stortingets mål om ca. 14 pst. vern og fredning av arealene er rimelig godt oppnådd, og tar vi med vern på Svalbard, er ca. 22 pst. av arealene i Norge fredet. Dertil kommer en mengde fjordsystemer. Når våre nasjonale målsettinger er oppnådd, hvorfor har det seg slik at det nær sagt hele tiden dukker opp nye forslag om mer vern, mer fredning? Og jeg undres: Er det slik at når nasjonale målsettinger som Stortinget har vedtatt, er oppnådd, så er det fritt fram å utrede videre etter eget forgodtbefinnende, samtidig som befolkningen ikke blir tatt med på råd? Går byråkratenes egne interesser og ambisjoner på bekostning av utvikling og vekst i vårt nordligste fylke?

I naturmangfoldloven § 35 går følgende klart fram:

«Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskap og som er uten tyngre naturinngrep.»

Ergo kan man verne der man har en unik fauna, et unikt landskap, og det er kvalitative vern som skal bli utført, ikke kvantitative. Dessuten skal/bør det være et landskap hvor ikke tyngre tekniske inngrep som veier, kraftlinjer osv. allerede er etablert. Altfor ofte er det i dag kvantitative behov som råder grunnen. Resultatet av dette er at store arealer blir vernet, og at vernet areal utvides. Kommunene mister råderetten over sin egen arealforvaltning, innbyggernes tilgang til naturen innsnevres, næringslivets muligheter for etablering forsvinner, og ikke minst pulveriseres alt som heter lokaldemokrati.

Ingen folkevalgte nivå i Finnmark ønsker mer fredning og vern. Fylkestinget har enstemmig sagt nei til mer fredning og vern, men dette får ikke oppmerksomhet fra miljøvernministeren eller fra departementet. Hva folk i Finnmark mener, har ingen relevans. Departementet og statsråden overkjører lokale krav fullstendig. Men hva har miljøvernministeren og departementet tenkt at vi i Finnmark skal leve av? Er det frisk luft og natur, som vi ikke har tilgang til, som skal berge oss? Skal vi frede oss i hjel?

I Båtsfjord kommune ble mer enn 60 pst. av arealene fredet ved opprettelsen av Varangerhalvøya nasjonalpark. Utover dette kommer store arealer som er båndlagt av reindriften gjennom trekkruter, kalvingsområder og luftingsområder for reinsdyr, en næring som får store statlige subsidier.

Når det gjelder Porsanger kommune, sendte Miljøverndepartementet i mai 2010 ut en ny verneplan for myrer og våtmarksområder. Kommunen gikk allerede i 2007 imot dette. Nå skal nye områder vernes: Morssajeaggi, Cuosgaljeaggi og Madarjeaggi, Vieksa og Luostejok – til sammen 216,7 km². I tillegg til dette foreslås vern av hele indre Porsangerfjorden. Problemet er at kommunen allerede har fått vernet Stabbursdalen nasjonalpark og Stabbursdalen landskapsvernområde. I tillegg er følgende naturvernreservater opprettet i Porsanger: Valdak, Reinøya, Roddines, Viekker, Børselvosen, Silfarvarri, Cag‘jegjåkka og Bihkkacohkka – enorme arealer, som ikke kan benyttes av lokalbefolkningen eller næringslivet. I tillegg til dette kommer trekkruter og kalvingsområder for reinsdyr og Porsangermoen og Halkavarre skytefelt, som det militære disponerer.

Dette tilsier at av et areal på 4 873 km² som tilhører Porsanger kommune, er 3 360 km² fredet/vernet og båndlagt av miljøvernmyndighetene og Forsvaret. Tar man med båndlegging av trekkveier for reinsdyr, ligger 3 842 km² innenfor verneplanen. Dertil kommer de maritime områdene, som vi ser er foreslått vernet. Porsanger kommune har over 70 pst. av sine arealer fredet, vernet eller båndlagt på annen måte. Like forbaska arbeider statsråden og departementet ufortrødent videre med mer fredning og vern. Her ønsker regjeringen å verne områder som i én og samme kommune er større enn Akershus og Østfold fylker til sammen.

Man kan jo saktens spørre om de har forstått at folk i store kommuner faktisk må kunne ta sin egen natur i bruk hvis man skal etablere næringsliv og bruke av naturen. Igjen ser vi at reindriftsnæringen, som betyr lite for Porsanger kommune, får en årlig kompensasjon på 8 mill. kr fra staten. Porsanger kommune og alle andre får nær sagt som forventet av denne regjeringen, ingenting. Samtidig er reindrift ikke viktig for Porsanger, da flertallet av utøverne bor i andre kommuner, som f.eks. Karasjok. Man holder liv i en næring som får store subsidier, samtidig som man effektivt hindrer all annen planlegging og etablering. Dette er direkte diskriminerende overfor alle andre som ikke driver med reindrift.

Tidligere i mitt innlegg var jeg så vidt innom kriteriene for vern og fredning. I dag arbeider Miljøverndepartementet med en utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark, som berører Karasjok og Kautokeino kommuner. Et av kriteriene som Stortinget har satt for en eventuell utvidelse av nasjonalparken, var at områder som allerede hadde tyngre tekniske inngrep som vei, kraftlinjer osv., skulle holdes utenom verneplaner. Dette har man ikke gjort så langt i den foreslåtte utvidelsen av nasjonalparken. Ikke bare tar man inn disse områdene, men man utvider også det mandatet som Stortinget ga for utredningen. I dag inneholder planene en utvidelse som er nærmere 300 pst. større enn det mandatet Stortinget en gang ga.

Er det noen type fauna eller natur som her blir foreslått fredet, er svaret nei. Den faunaen som er foreslått fredet i utvidelsesområdet, er der allerede, og ikke bare der, men også andre steder som er fredet eller vernet, som i Stabbursdalen nasjonalpark eller i Øvre Pasvik nasjonalpark. Ergo er det ikke kvalitative behov for en utvidelse av nasjonalparken, men kvantitative ønsker, som helt klart bryter med naturmangfoldloven § 35.

Reindriften skal bli gitt tilgang til området, mens befolkningen i Karasjok og ikke minst i Anárjohkadalen blir fratatt muligheten til ferdsel i området – en grov diskriminering. Ferdsel i slike områder foregår ikke til fots, men er motorisert. Dalens egne innbyggere, representert med Annjel Grunneierforening, vil få langt dårligere tilgang til naturressursene, mens reindriftsutøvere som bor langt borte, vil få beholde eller utvide sin tilgang. Samtidig som finnmarksloven er krystallklar på at alle i Finnmark skal ha like rettigheter, erfarer vi at departementet setter ulike grupper og interesser opp mot hverandre. Videre klarer man å påstå i meldingen at kulturminnevernets og naturminnevernets interesser går hånd i hånd. Dette faller på sin egen urimelighet.

Kulturminner er skapt, de brukes og vedlikeholdes regelmessig av mennesker, for mennesker. Når det gjelder kulturminner, som i dette tilfellet ligger øverst oppe i Anárjohkadalen, er man avhengig av å kunne ferdes til disse på motorisert vis. Skogen i Anárjohkadalen nasjonalpark bærer i dag preg av et økosystem i ubalanse, mens i det utvidete området som Finnmarkseiendommen forvalter, har vi en god økologi.

Avslutningsvis: Annjel Grunneierforening er imot utvidelse, Karasjok kommune likeså. Fylkeskommunen, Sametinget og FeFo er kritisk. Vi har et lokaldemokrati – hva skal vi bruke det til i Norge?

Presidenten: Presidenten merker seg at representanten Fredriksen bruker uttrykket «like forbaska». Det er mulig at det er et uttrykk som kan brukes i Finnmark, store deler av Troms og noen plasser i Nordland, men i denne salen er det et uparlamentarisk uttrykk.

Statsråd Erik Solheim [16:12:33]: Uttrykket er lett å forstå for en som er oppvokst på Bislett, også. Jeg tror ikke vi tar stort anstøt av det, men la nå det være.

Interpellanten stiller et veldig konkret spørsmål: Med hvilken begrunnelse har Miljøverndepartementet gått inn for utvidelse av fredede og vernede områder? Svaret er veldig enkelt: Med bakgrunn i den verneplanen som Fremskrittspartiet i sin tid var med på å stemme for i Stortinget.

Nasjonalparkplanen ble vedtatt i Stortinget i 1993. Fremskrittspartiet var den gang for planen, men jeg synes det er – det er kanskje heller ikke et parlamentarisk uttrykk – litt flaut at representanter som først er for en plan i Stortinget, bruker resten av livet på å lete etter alle sanne og urimelige motforestillinger mot den, og hver gang det kommer en lokal innvending, kaster man seg på den istedenfor å være med og stå fast ved den planen man selv har gått inn for, og forsøke å få den til – selvsagt i konstant dialog med lokalbefolkningen.

I 2010 vil nasjonalparkplanen bli fullført, med ett eller to unntak. Det har Stortinget og skiftende regjeringer – ikke minst Høyres Børge Brende bidro til dette – all mulig grunn til å være stolte av. Da vil vi også ha lagt bak oss ett kapittel i norsk miljøhistorie, nemlig verneplaner i det man kan kalle utmark der hvor det ikke bor så veldig mange mennesker, dog noen. Neste fase vil være hvordan vi tar vare på miljøet tett på der et stort flertall mennesker i Norge lever og bor.

Jeg blir særlig lite imponert når jeg hører representanten si at lokalbefolkningen ikke kan benytte disse områdene. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det er selvsagt også ved vern full anledning til bærplukking, til jakt og til fiske. Samiske næringsinteresser – reindrift – kan i all hovedsak fortsette som før. Selvsagt kan, skal og bør lokalbefolkningen bruke nasjonalparkene. Hensikten med nasjonalparker er jo ikke å verne dem for å holde mennesker ute, men det er bl.a. også for å verne viktige deler av norsk natur sånn at mennesker skal kunne ta den i bruk. Det er altså ingen hindring for høsting av naturressurser på forsvarlig måte i tråd med verneformålene at man har en nasjonalpark, og mye næringsvirksomhet kan tillates. Senest for en måned siden hadde vi en runde om Hardangervidda her i Stortinget, og slik jeg oppfatter det – i hvert fall fra de Høyre-representantene som fremmet dette – har man i ettertid funnet gode kompromisser, nettopp fordi saken var oppe i Stortinget, og det bidro til det.

Om 14 dager skal jeg til Valdres for å se på hvordan man kan ha en dialog med lokale seterlag i Valdres, om hvordan vi kan utvide Ormtjernkampen nasjonalpark på en måte som vil være akseptabel.

I Finnmark pågår det for tiden et arbeid med tre verneplaner. Det gjelder utvidelse av en nasjonalpark i Kautokeino, som jeg kvier meg for å forsøke å uttale navnet på. Representanten er helt sikkert langt mer i stand til det, men den heter noe i retning av Goahteluoppal. Øvre Anárjohka er lettere å uttale. Den ligger i Karasjok kommune. I tillegg er det en myrplan, som fortsatt ligger til forberedelse hos fylkesmannen i Finnmark. Alt dette er i tråd med målet for nasjonalparkplanen, som er å sikre et representativt utvalg av norsk natur, å sikre vern av større, sammenhengende urørte naturområder, å sikre områder med landskapsmessige verneverdier og å sikre vern av planter og dyr og deres leveområder, særlig områder hvor det er verdifull natur.

Hvis man går konkret inn på de områdene som foreslås vernet, vil jeg få lov til å nevne at i Anárjohka-området er det skogen. Det er furu- og bjørkeskog. Den truede arten sandfuruskog finnes i store deler av området, og det er et av de viktigste naturskogområdene i Norge. Det finnes mange sjeldne sopparter i Anárjohka, og det er den største naturlige granforekomsten i Norge nord for Saltfjellet og en av de vestligste utløperne av den sibirske taigaen i Norge – for å gi den konkrete begrunnelsen for verneområdet.

Når det gjelder verneområdet i Kautokeino, er det store myr- og våtmarksområder, der vi bl.a. finner de siste palsmyrene i Norge, med en type permafrost som bare forekommer i områder med en årsmiddeltemperatur under ÷1 °C. I alle disse verneområdene kan man treffe på de fire store rovdyrartene. Våtmarksområdene er noen av Norges viktigste hekkeområder for mange rødlisteregistrerte fuglearter, som sedgås, storlom, brushane, myrhauk. I ravinene finner vi den truede lappsangeren og den sjeldne duetrosten. I furuskogen hekker kongeørn, fjellvåk, lavskrike og dvergspurv. I tillegg til dette er fiskeforekomstene karakterisert av østlig naturlig innvandrede arter, som sik, gjedde, harr, abbor, lake og ørekyte. Fra nord kommer laks, ørret, røye og trepigget stingsild, for å nevne noen av naturkvalitetene i området. Det har også vært et rikt samspill mellom mennesker og natur i området, så det finnes også viktige kulturminner å ta vare på.

Myrplanen, som altså er noe annet enn de to nasjonalparkområdene, er den siste i rekken av fylkesvise tematiske verneplaner som ble vedtatt gjennomført allerede tidlig på 1980-tallet. Det var før Fremskrittspartiets inntreden, tror jeg, så jeg skal ikke gi partiet ansvaret for den, skjønt kanskje var partiet med på å stemme for den også. Målet med de tematiske verneplanene er innenfor hvert fylke å sikre et representativt utvalg av ulike sentrale naturtyper.

Så viser interpellanten til ulike lokale innvendinger og kritiske merknader. Det er en del av en naturlig prosess. Jeg kjenner ikke noe verneområde i Norge hvor det ikke har vært en dialog med lokalbefolkningen, hvor man dels har kommet lokale innvendinger i møte, og dels i noen tilfeller har valgt å verne trass i lokale innvendinger. Det legges opp til en grundig og åpen saksbehandling i alle vernesaker. Min innstilling er alltid å be den lokale forvaltningen ved fylkesmannen, eller en lokal miljøvernmyndighet av ulikt slag, om å lytte så mye som mulig til lokalbefolkningen.

For de to nasjonalparkforslagene i Finnmark har fylkesmannen hatt hjelp av særskilte opprettede arbeidsgrupper med representanter for brukerne og kommunene. Man tar sikte på å opprette en tilsvarende arbeidsgruppe til hjelp for fylkesmannen ved utarbeidelse av forslagene til myrplan. Den faktiske prosessen som foregår her, går langt utover hva som er direkte lovpålagt, men er et uttrykk for vår regjerings, og sikkert også tidligere regjeringers, politiske ønske om faktisk å ha en så bred prosess med lokale myndigheter som mulig.

La meg også til slutt nevne at når disse områdene formodentlig i løpet av 2010, etter dialog med lokalbefolkningen, får et større eller mindre vern, vil jo det skje innenfor en ny politisk ramme som den rød-grønne regjeringen har skapt, mens de regjeringer som Fremskrittspartiet støttet, ikke gikk inn for lokal forvaltning av vernet. Vi har nå lagt om prosessen, slik at det blir en lokal forvaltning av vernet. Det vil det selvsagt bli lagt til rette for også når det gjelder nasjonalparkene i Finnmark. Det blir opprettet lokale forvaltningsstyrer, og de vil ha betydelig handlefrihet til å håndtere vernet, selvsagt innenfor de rammer som Stortinget fastsetter – og så til Kongen i statsråd. Den rød-grønne regjeringen har også kraftig trappet opp et verdiskapingsprogram for verneområdene. Det vil selvsagt også komme til anvendelse i Finnmark, slik at man kan bruke nasjonalparker som foranledning til økt turisme, mer opplysning i lokalsamfunnet, bruke dem overfor skoleelever i undervisningssammenheng, men framfor alt for å tiltrekke næringsliv og turisme av ulikt slag, på basis av vernet. Vi har altfor ofte holdt de vernede områdene i Norge litt hemmelig. De er ikke godt skiltet på veikart, med anvisning om hvordan man skal komme dit. Ved at vi gjør mer av dette, samtidig som vi stimulerer lokalt næringsliv til å utnytte verneområdene, slår vi to fluer i én smekk. Vi får vernet vesentlige deler av norsk natur, og vi skaper viktig næringsliv i noen av Norges utkantområder.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [16:21:30]: Jeg vet ikke om statsråden fikk med seg at jeg brukte en tredjedel av taletiden på Øvre Anárjohka nasjonalpark. Jeg hørte ikke ett svar som gikk på det at over 70 pst. av Porsanger kommune er vernet. Jeg hørte ikke én kommentar til at det samme gjelder for Båtsfjord kommune. Det er litt synd.

Men jeg har det ikke med å bli flau i tide og utide, og jeg er ikke flau for hva Fremskrittspartiet måtte ha vedtatt i 1993. Men det som utredningen og planene for Øvre Anárjohka nasjonalparks utvidelse går ut på, er faktisk ikke hva Stortinget vedtok i 1993. Her utvider man det mandatet som Stortinget ga, med nesten 300 pst. Hvis statsråden mener det er det samme, må han gjerne få lov til å kunne gjøre det, men jeg er altså av en helt annen oppfatning.

En dikter i nord skrev en gang noe sånt som at finnmarkingen er som steinbiten. Stygg er han, lukter gjør han, og tar du havet fra ham, så biter han til alle kanter. Men lærer du ham å kjenne, er han noe av det likeste du vet om, sa han.

Jeg har et spørsmål til statsråden, som nevnte at vi i disse områdene til og med har de fire store rovdyrartene. Det har vi allerede i nasjonalparken i dag, og det har vi også i mange andre nasjonalparker. Er det kvalitative eller kvantitative krav vi skal sette for å verne og frede? Da spør jeg rett ut: Hvilket biologisk eller zoologisk mangfold er det som har gått tapt i utredningsområdet siden 1976? Og hvilket biologisk og zoologisk mangfold er det utredningsområdet har, som man ikke allerede har på plass i nasjonalparken?

Å påstå at man tilrettelegger for næringsliv når man oppretter nasjonalparker, har vi hørt før. Jeg har til gode å se det utøvd i praksis. Dessverre er det slik at det fratar kommunene å kunne få på plass næringslivsetablering. Vi hørte det samme når det gjaldt utvidelsen av Stabbursdalen nasjonalpark, der man fikk en utvidelse på størrelse med Vestfold fylke for noen år tilbake. Det har ikke kommet næringsliv der. Det er det de lokale klager på. Når det gjelder behandlingen av selve metodikken i planen, er det slik at grunneierforeningen i Angeli sier at de ikke engang får svar tilbake på sine brev til fylkeskommunen, og da kan man ikke si at dette er noe som er blitt utøvd og framført i forhold til demokratiske forutsetninger. Det er mange som ikke har blitt hørt.

Statsråd Erik Solheim [16:25:07]: Jeg er enig med interpellanten i at finnmarkingen er en likandes kar, og er det én ting jeg liker, er det grei, skvær og direkte tale. Men den direkte talen må være riktig. Det bidrar ikke til noen fornuftig debatt å fortelle at folk i nærheten av en nasjonalpark ikke kan komme ut til den nasjonalparken, slik at de er pliktige til å sitte hjemme og ikke bruke den, når vi vet at en serie aktiviteter som er listet opp, er fullt forenlige med det å drive en nasjonalpark.

Det bidrar heller ikke til klargjøring av dette å si at ingen, noen steder, har fått noe næringsmessig ut av nasjonalparker. Jeg vet ikke om representanten følger med i hva som skjer i Norge. Da vi for en tid tilbake skulle utlyse tittelen «nasjonalparkkommune» og «nasjonalparklandsby», var det er vell av kommuner som ivrig ønsket denne statusen. Neste år skal vi ha en stor konferanse med kommuner rundt nasjonalparkene. Det er massiv interesse for å delta på dette, og å fordele den verdiskapingen.

Hvis jeg skal nevne ett eksempel, så la meg nevne det senterpartistyrte Lom. De har tre nasjonalparker innenfor Lom kommune, hvis jeg ikke husker helt feil, de har en stor del av sin kommune vernet og ser dette som en fantastisk stimulans til lokalt næringsliv. Hvis vi alle – enten det er i Oslo eller i Finnmark – viste den samme kreativiteten som Lom til å skape næringsvirksomhet, ville vi komme veldig langt. Så svartsynet er det ikke noe grunnlag for.

Det som imponerer meg lite, er at Fremskrittspartiet altså slutter seg til en generell nasjonalparkplan. Men iallfall i de tre årene jeg har vært miljøvernminister – det er mulig det var annerledes før det – kan jeg ikke huske at jeg har hørt et pent ord om vern eller nasjonalparker i Stortinget fra Fremskrittspartiet. Hver gang det finnes bitte lite grann misnøye ett eller annet sted som man kan plukke opp, griper man tak i det og hauser det opp, istedenfor å stå fast ved det man har vært med på. Men det betyr ikke at alt skal være nøyaktig som det var i nasjonalparkplanen, at det ikke er noen feil og mangler der, men i politikken må man av og til kunne stå fast på noen hovedlinjer, og så håndtere innvendinger og vanskeligheter underveis. Hvis man ikke kan det, er man iallfall ikke regjeringsdugelig. Bare partier som klarer å fastholde noe over tid, er regjeringsdugelige i Norge. Ja, SV har bevist at vi er det. Mange trodde ikke at vi var det, men vi har bevist at vi er det.

La meg til slutt si, siden representanten mente at finnmarkingene gjør krav på å komme ut i naturen, og at det må skje ved motorferdsel, at det i dagens Altaposten er en meningsmåling fra Finnmark som viser at et stort flertall av finnmarkingene ønsker flere kontroller for å få bukt med ulovlig barmarkskjøring. Ifølge denne meningsmålingen, hvor tusen finnmarkinger over hele fylket har blitt spurt, er det 85 pst. – ikke 85 pst. av befolkningen på Grünerløkka, men 85 pst. av befolkningen i Finnmark – som mener at man må ha mer kontroll med ulovlig barmarkskjøring i fylket for å få bukt med noe som kan ha en negativ virkning på miljøet.

Bendiks H. Arnesen (A) [16:28:45]: Interpellanten tar opp en sak som opptar mange rundt om i Distrikts-Norge, og som stortingsrepresentanter blir vi ofte kontaktet om slike spørsmål.

Debatten om balansen mellom bruk og vern er veldig krevende. Jeg tror de fleste er enige om at det er behov for å foreta en del vernetiltak, men folk vil også bli hørt i forhold til sin lokalkunnskap og mulighetene til lokal næringsutvikling, også i framtiden.

Som interpellanten sa, er Finnmark et stort fylke i areal, og det er naturlig at også dette fylket berøres av behovet for verning. Finnmark fylke er halvannen gang så stort som landet Belgia i areal og større enn Danmark. Når vi går litt lenger sør, er Nord-Troms-regionen alene like stor som hele Rogaland fylke i utstrekning.

Dette burde gi disse områdene mange positive muligheter, men selvfølgelig innebærer det også at områdene påføres begrensninger på grunn av nasjonale behov for en del vern.

Jeg er av dem som mener at vern må gjennomføres med omtanke både for naturen og for folk som skal bo og virke i disse områdene. Derfor må spørsmålet om vern behandles på en måte som involverer de berørte kommuner og lokalsamfunn, og med en betydelig vektlegging av deres argumenter.

I dag får vi etter min mening for mange tilbakemeldinger fra kommuner og lokalsamfunn om at de føler seg overkjørt av verneinteressene og byråkratiet. Ja, det stilles faktisk spørsmål ved om staten følger sitt eget regelverk på dette området. Vi hører for ofte at lokale innspill og forslag til løsninger blir neglisjert uten særlig begrunnelse.

Jeg er glad for at statsråd Solheim fokuserer på betydningen av gode prosesser når det gjelder verning, men jeg tror at han må stramme dette ytterligere opp. Jeg vet ikke om noe som irriterer folk mer enn når de får en følelse av ikke å kunne påvirke beslutninger om sitt eget lokalmiljø og grunnlaget for den næringen de skal leve av.

Jeg vil også framheve at vern ikke må være ensbetydende med «brakklegging» av områder, men at dette må kunne kombineres med virksomhet, slik statsråden også var inne på i sitt innlegg. Min påstand er at mange av de vernede områdene er avhengig av virksomhet og bosetting. Jeg tror at ofte skjer det beste vernet gjennom fornuftig bruk. Dersom arealer og kulturlandskap gror igjen, vil dette få konsekvenser både for det biologiske mangfoldet, for næringslivet og ikke minst for bosettingen.

Vi må heller ikke glemme at vi har et omfattende lovverk som ivaretar miljø- og naturinteresser uten at man går til det drastiske skritt å verne. Dersom det blir foretatt en så omfattende verning og båndlegging at f.eks. landbruket må vike, har vi etter min mening gjort oss selv og det biologiske mangfoldet en stor bjørnetjeneste. Vi må ikke komme i en situasjon hvor bygdene avfolkes på grunn av begrensninger i bruken av de arealene som i generasjoner har lagt grunnlaget for virksomhet og bosetting.

Jeg snakket nylig med folk i Kvænangen kommune i mitt eget fylke, Troms, om spørsmål knyttet til verning av områder i denne kommunen. Der sier de at vedtatt og foreslått verning nå er så omfattende at det begrenser kommunens utviklingsmulighet i betydelig grad når det gjelder framtidig næringsutvikling. De sier at hele kommunen snart er omfattet av en eller annen form for verning. Jeg vet ikke om dette er en form for svartsyn, men det er signaler som uroer meg i betydelig grad, og som gjør at jeg stiller spørsmål ved om de berørte i tilstrekkelig grad blir hørt i slike saker.

Derfor tror jeg at mer lokal innflytelse er en styrke når slike saker skal avgjøres. Dette demper konfliktnivået, og gir etter hvert de beste resultater.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Tord Lien (FrP) [16:33:55]: Mange sier at Finnmark kan bli det nye Rogaland. Den mest kjente ressursen i Finnmark er for nordmenn flest beiteressursen på Finnmarksvidda. Men i tillegg har man store mineralressurser i fjellene, man har vindressurser både langs kysten og i fjellheimen, og ikke minst har man i havområdene utenfor Finnmark olje- og gassressurser. Dessuten har man en natur som er veldig godt egnet for turisme. Da tror jeg vi må understreke at turismen i Finnmark nok også i framtiden først og fremst vil være konsentrert rundt sommermånedene.

Men for å realisere disse store naturressursene som både mineralrikdommen på land og i havet gir finnmarkingene, har man behov for å gjøre noen inngrep i naturen, bl.a. for å sikre kraftforsyningen til disse områdene, for å muliggjøre uttak av mineraler, og selvfølgelig også for å legge til rette for turisme.

Jeg reagerer når statsråden sier at vi ivaretar det samiske næringsgrunnlaget, for det er ikke slik at flertallet av samene i Finnmark driver med reindrift. Flertallet av samene i Finnmark deltar i det samme næringslivet som nordmenn i Finnmark gjør, og de får i akkurat like stor grad vanskeliggjort sin næringsdrift som de etniske nordmennene i landsdelen gjør.

Så har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til Fremskrittspartiets tilslutning til nasjonalparkplanen. Den nasjonalparkplanen – som er skrevet i 1991, og vedtatt i Stortinget i 1992–1993 – kunne Fremskrittspartiet uten problemer ha stått fast ved. Men nå er det slik at en rekke av de vernene, også i Finnmark, som blir gjennomført i medhold av den planen, er både større enn det som var lagt til grunn den gangen, de har en annen vernekategori, og verneforvaltningen er atskillig strengere enn det som ble lagt til grunn den gangen. I tillegg var det i 1992–1993 ikke anledning til å verne privat eiendom i nasjonalparker. Det gjør man nå i Øvre Anárjohka – nok et prinsipp som er brutt fra den tiden. Representanten Fredriksen har vært inne på at også Øvre Anárjohka er blitt utvidet flerfoldige ganger i forhold til det Stortinget la til grunn i sin behandling.

Så jeg er enig med statsråden når han sier at vi må stå fast ved de vedtakene man gjør. Denne oppfordringen håper jeg også statsråden selv tar ad notam på den måten at når man gjør vedtak i denne saken, sørger man for å komme nærmere det Stortinget la til grunn i sin tid.

Så er det som statsråden pekte på, vedtatt en ny naturmangfoldlov. Fremskrittspartiet stemte for det meste der også, og jeg er glad for at statsråden nå legger stor vekt på at lokal forvaltning skulle ligge til grunn for disse verneområdene. Det satt langt inne å få statsråden til å akseptere det som et viktig premiss før loven ble lagt fram. Derfor varmer det mitt hjerte stort at statsråden nå legger stor vekt på lokal forvaltning av verneområdene.

Jeg blir allikevel litt bekymret når statsråden legger til grunn at vi er ferdig med å definere hva lokal forvaltning skal være. Jeg tror vi må innse at vi har en jobb å gjøre før vi kommer fram til et fornuftig system hvor man balanserer både statens og lokaldemokratiets interesser i disse spørsmålene.

Jeg har ofte sagt i dialog med statsråd Solheim at det virker som om Miljøverndepartementet er veldig opptatt av kvadratkilometer, og med utvidelsen av vernet i Øvre Anárjohka mener jeg det tilsynelatende handler mye om at Miljøverndepartementet har behov for å henge opp en tavle for å vise at nå har man vernet x antall kvadratkilometer mer. Det gjør man altså på tvers av Stortingets ønsker fra 1993.

Når det gjelder nasjonalparkkommuner, som statsråden bruker noe tid på i sitt innlegg, er det ikke sånn at det var søkere som ikke allerede hadde store nasjonalparker, som søkte om å bli nasjonalparkkommune. Når man først har fått vernet halve eller to tredeler av kommunen sin, er det fullt forståelig at disse lokalpolitikerne ønsker å få midler fra Miljøverndepartementet til best mulig allikevel å utnytte de arealene de har fått.

Nå er jeg så heldig, i likhet med statsråden, at jeg har hatt anledning til å besøke ordfører Simen Bjørgen i Lom, en av de ordførerne som får høyest valgoppslutning. Dessverre er han senterpartimann og ikke FrP-er. Men jeg har ikke en eneste gang ved mine besøk i Lom blitt presentert for noe ønske om å utvide vernearealene i Lom.

Ivar Kristiansen (H) [16:39:09]: Det har vært mye snakk om Senterpartiet i dag. Man kan i hvert fall ikke beskylde statsråd Solheim for å ha gått til valg på begrepet vernepause. Men det er faktisk andre blant hans kolleger som vant nokså mange stemmer på et flott begrep for ikke så veldig lang tid tilbake, – lenge, lenge etter 1993 som statsråd Solheim nå fant tilbake til. Begrepet motmakt er også et kjekt begrep som har vært brukt i disse debattene, og som særlig en av de rød-grønne partilederne ynder å ta i bruk som begrep ute på valgtaler. Motmakt er jo et flott ord, som jeg tror treffer veldig mange i denne debatten her. Samtidig har de et annet begrep: Flest mulig beslutninger skal tas der folk bor. Jeg tror du finner dette begrepet langt inne i Soria Moria-erklæringen uten at du klarer å finne det gjenfestet i den utøvende politikken fra regjeringens side.

Jeg tror at det som er viktig å ta inn over seg i denne debatten, som er veldig viktig, er at det har skjedd mye fra 1993 og til i dag. Begrepet inngrepsfrie naturområder gjennomsyrer nå enhver form for planlegging. Dette er et begrep som ikke er hjemlet i norsk lov i det hele tatt. Vel nok viser statsråd Solheim og andre til stortingsmelding og budsjettproposisjoner når man snakker om hvor omfattende begrepet inngrepsfrie naturområder har blitt nå i norsk planlegging. Faktisk omhandler hele dette området nå snart 50 pst. av det totale landareal i Norge. Dette er det vel verdt å stoppe opp og tenke over.

Dette prinsippet rammer én til fem kilometer avstand fra ethvert tyngre, teknisk inngrep, og dette ligger som en klam hånd. Når Solheim og andre viser til stortingsmelding og lovverk og også i budsjettproposisjonen henviser til 16 norske lover som berører dette området, finner vi ikke i en eneste av disse 16 lovene ordene inngrepsfrie naturområder brukt. Det er vi nødt til å få gjort noe med.

Sett fra Høyres side er det behov for reformer i den statlige miljø- og arealforvaltning med tanke på å skape en bedre balanse mellom statlige og lokale myndigheter.

De siste årene er råderetten over store arealer og verdier flyttet fra lokale myndigheter til statlige myndigheter. Naturområder er tradisjonelt blitt forvaltet gjennom varsom lokal bruk. Men i økende grad oppleves vern og arealutnyttelse som et konfliktområde mellom lokale myndigheter og sentrale myndigheter. Det finnes utallige eksempler på konflikter uten at så mange synes å ha trengt innenfor murveggene i Miljøverndepartementet. Men i Finnmark har du mange. Du finner i Distrikts-Norge, i Kyst-Norge mange eksempler. Du kan dra til Helgeland med et representativt følge og spørre om hva ordførerne i de rød-grønne kommunene Hattfjelldal, Grane, Vefsn og Hemnes synes om den verneiveren som nå har rammet hele den lokale virksomheten i denne betydelig aktive regionen. Dette er vi nødt til å gjøre noe med.

Når statsråd Solheim nå viser til at forvaltningen av planverk i mye, mye større grad skal skje lokalt, går jeg ut fra at han henviser også til nasjonalparkene, landskapsvernområdene, naturreservat og andre verneområder. Jeg tror at statsråden ikke vil møte en eneste motforestilling i Stortinget hvis en proposisjon blir lagt på bordet her om å innføre en langt større lokal medvirkning i disse sakene, som kan parkere Direktoratet for naturforvaltning, og som kan redusere Fylkesmannens hånd rundt disse sakene. Det tror jeg vil bli mottatt med en betydelig glede.

For lokalt sitter man i mye større grad i dag med det inntrykk at de krefter som prøver å beholde bosetning og skape aktivitet, vet hva de sentrale myndighetene er imot. Men hva i himmelens navn er det disse er for? Den typen begrep og maktutøvelse med å flytte større deler av beslutningsfundamentet lokalt, tror jeg alle partene vil tjene på uten at noen del av Natur-Norge kommer til å bli rammet av den grunn.

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:44:38]: For Senterpartiet er det en bærebjelke at ressurser forvaltes bærekraftig. I verden i dag skjer det en utarming av det biologiske mangfoldet. Utrydding av dyre- og plantearter gir uopprettelige skader og setter verdens matvaretrygghet i fare.

Også i Norge må vi passe på at arter og naturtyper overlever. Det er ingen enkel oppgave, og det blir ikke lettere av at global oppvarming akselererer denne negative utviklingen.

God miljøpolitikk skjer i balanse mellom bruk og vern. Bærekraftig bruk av naturen er ofte den beste måten å ta vare på de biologiske verdiene på. Samtidig er det sentralt at makt og ansvar er desentralisert for å sikre at lokal kunnskap blir brukt i miljøpolitikken.

Interpellanten peker på et tema som vil være sentralt når vernesaker diskuteres: balansen mellom vern og bruk, og mellom statlig pålegg og lokal motstand.

Øvre Anárjohka nasjonalpark er ett eksempel på vernesak i Finnmark. Her ser vi på den ene siden at det foreslåtte nasjonalparkområdet er store sammenhengende våtmarksområder og furuskog samt verdier knyttet til elvenær botanikk og samiske kulturminner. På den andre siden er motstanden mot forslaget stor lokalt. Kommunene, Finnmarkseiendommen, flyttsamelagene og andre går mot enten utvidelse av nasjonalparken, opprettelse av naturreservat eller begge. De argumenterer både med hensyn til bl.a. reindriften og andelen båndlagt areal.

Direktoratet for mineralforvaltning og Norges geologiske undersøkelse går mot forslaget med hensyn til de rike malmressursene. Her det også grunn til å minne om at det foregår storstilt utvinning rett over grensen mot Sverige og Finland, som gir et stort potensial for utvikling i denne regionen.

Dette er et godt eksempel på de vanskelige avveiningene som må gjøres når saken kommer til behandling. Når den vurderingen gjøres, er det sentralt også å ha kunnskap om hvor de sårbare artene eventuelt ellers finnes i landet, og hvor viktig det er for deres overlevelse at nettopp dette området vernes.

Senterpartiets inngang er todelt: Vi må ta vare på naturen og overlate den til neste generasjon i minst like god stand som den var i da vi selv fikk den. Det er helt sentralt at vi i forvaltningen legger stor vekt på å skape en felles forståelse hos de ulike samfunnsgrupper og aktører om hvilke utfordringer vi faktisk står overfor, hvilke tiltak som faktisk er nødvendige, og hvordan disse kan gjennomføres.

Den andre bærebjelken er omsorgen og respekten for folks levesett og livsverk og muligheter for næringsutvikling. God miljøpolitikk må baseres på at både fellesskapet og enkeltmennesker tar ansvar. Derfor er det helt sentralt at brukerinteresser sikres, i tillegg til de nødvendige naturinteresser, slik at lokalbefolkningen er med på laget. I behandlingen av vernesakene må vi derfor lytte til de lokale innspillene som har kommet inn.

Kåre Simensen (A) [16:47:57]: Jeg skal begynne med å takke representanten Fredriksen for at han tar opp et så viktig tema som berører, og som kanskje ikke minst engasjerer, mange i mitt hjemfylke.

Spørsmålet om vi skal verne for etterslekten, er ikke det som preger debatten hjemme. De aller fleste er enige om at vern er viktig, og at vi skal ta vår selvfølgelige andel av arealvernet i Norge. Det skulle bare mangle.

Statsråden nevnte at vi står foran en utvidelse av både Anárjohka nasjonalpark i Karasjok og en ny nasjonalpark i Kautokeino: Goahteluoppal. Blir disse verneforslagene vedtatt, vil 13 pst. av arealet i Finnmark være vernet. Det er ganske mye. Når vi også vet at en viktig næring som reindriftsnæringen i Finnmark, også er arealkrevende, og som gjennom lovverk har krav til at areal ikke uten videre kan benyttes fritt til annet næringsformål eller utbyggingsformål, så er en økning på 13 pst. ganske betraktelig.

Vernepolitikk er viktig, og jeg tror at de aller fleste er enige om det og har forståelse for det. Som nevnt kan vel 13 pst. av arealet i Finnmark snart være vernet, og da er det ikke så veldig rart at mange spør seg selv om når nok er nok. Det er et alvorlig signal. Det er spesielt krevende i indre Finnmark, og da spesielt i forhold til de planene som ligger i utvidelsen av Anárjohka nasjonalpark. Så vidt jeg kjenner til, har vi mye av den samme utfordringen i forbindelse med nasjonalparken i Kautokeino.

Interpellanten nevnte Båtsfjord og Porsanger, og jeg skal ikke gjenta det han sa rundt det, men jeg har bare lyst til å tilføye at i Porsanger, ut fra det som er vernet, beslaglegger Halkavarre skytefelt et areal på opp til 250 km². Da er det ikke så rart at når 70 pst. er fordelt som bit-for-bit-vern, er det vanskelig å skape nye aktiviteter innenfor arealbenyttelsen i Norges fjerde største kommune.

Som stortingsrepresentanter er vi også ombudsmenn for befolkningen, og da er det viktig å formidle at mange føler at verneplanene griper rett inn i folks hverdagsliv, og mange gir uttrykk for at det går på livskvaliteten løs. Det kan sikkert diskuteres hvor mye og på hvilken måte. Det jeg i hvert fall kjenner til, er at utvidelsen av Anárjohka nasjonalpark gir den følelsen, fordi man lever godt med dagens nasjonalpark, men utvidelsen skaper en følelse av at man får redusert livskvalitet, fordi man bruker området slik det er i dag.

En av dem vi skal lytte til, er fylkesordfører Sjåstad i Finnmark når han hevder at Finnmark blir offeret når store områder skal vernes. En slik uttalelse kan nok oppfattes som noe tabloid, men budskapet er ikke til å misforstå. Utsagnet kommer nok ut fra følelsen av at mange ser Finnmark som et stort villmarksområde, og at det dermed er greit å kjøre verneprosesser.

Ja, Finnmark er et stort geografisk område, og vi er få mennesker på et areal større enn Danmark. Det er viktig å klare å utnytte disse arealene i et samspill mellom vern og utvikling. Og det er kanskje den største utfordringen: Hvordan skal man skape nye arbeidsplasser? Hvordan skaper man ny aktivitet? Statsråden nevnte det i forhold til de mulighetene som ligger innenfor nasjonalparken og reiseliv, men det ligger også en utfordring i at man bl.a. har oppdaget at det er store mineralressurser som grenser tett opp til nasjonalparken, og spesielt da kanskje de to nasjonalparkene inn mot Kautokeino og Karasjok. Det er vel kanskje det som skaper en del utfordringer nettopp i forhold til det å skape ny aktivitet.

Stortinget vedtok for en stund siden å bruke 25 mill. kr pr. år i tre år til å søke etter mineralforekomster i Finnmark. Det er ikke noen tvil om at det finnes store utviklingsmuligheter på det området. Foreløpige kartlegginger og undersøkelser viser at mineralressurser i Finnmark representerer store verdier. Derfor er det viktig i denne debatten å lytte til de signalene som kommer, skape et inntrykk av at befolkningen blir lyttet til, samtidig som det også gis mulighet til å skape ny næring. Lykkes man på dette området, tror jeg får vi en god balanse mellom vern og utvikling.

I vernepolitikk – som i all politikk – er det viktig å ha en god forankring når politiske vedtak skal iverksettes. Jeg er ikke så sikker på at vi i Finnmark i dag har den forankringen i de nye planene om at ytterligere vern skal realiseres. Det er vår jobb å lykkes med å få det til.

Peter N. Myhre (FrP) [16:53:34]: La meg få takke representanten Fredriksen for å ta opp denne viktige saken her i Stortinget.

Det Fredriksen fokuserer på, er båndlegging av vern og fredningsplaner. Det er – ikke for å overdrive – ikke noe som eksplisitt gjelder for Finnmark fylke. I resten av landet gjennomføres det stadig vekk nye tiltak med hensyn til jordvern, landskapsvern, restriksjoner på grunn av tilstedeværelse av truede arter, vern av arkitektur, bygningsmiljøer, frednings- eller bevaringsvedtak av enkeltbygninger, vern av elvedrag og våtmark, osv. osv. Dette er veldig bra, veldig bra! Miljøvernministeren var inne på at Fremskrittspartiet har stemt for veldig mye av dette. Det sjenerer vi oss ikke for. Det har vi gjort, og det var det riktig at vi gjorde.

Men vi kan altså ikke fortsette med dette i det uendelige. Norge med Svalbard er altså bare 387 000 km². Før eller senere må vi stoppe. Kanskje tiden er kommet nå. Norge trenger vernet natur, men Norge trenger også arealer til havner, boligbygging, infrastruktur, veier, kontorbygg, industri, lagerbygg, supermarkeder, hoteller og restauranter, osv. osv. Vi må bokstavelig talt ha noe å leve av i fremtiden. Da bør vi kanskje tenke nytt. Kanskje vi skulle begynne i den andre enden? Hva om vi fikk miljøvernminister Solheim til å lede et arbeid med å finne frem til de områdene som definitivt ikke trenger vern? Kanskje vi skulle sette av noen områder der man vil gjøre det stikk motsatte av det å verne og si: Vær så god! Kom igjen! Sett i gang! Bygg høyt og tungt og pøs på med betong og asfalt! La områdene bli godt dekket med infrastruktur, vannforsyning og energiforsyning og gi området ekstremt liberale reguleringsbestemmelser og rammebetingelser! Det behøver ikke være så store områder. En kan bare tenke seg den byen vi nå er i sentrum av. Den inneholder altså 600 000 innbyggere, som vel er rundt 12–13 pst. av landets befolkning, med en byggesone på 120 km². Oslo by er altså en tredel promille av Norges areal.

Det er mange fordeler med dette. Ved å henvise til denne type områder kan man dempe presset på de delene, på de områdene og på de regionene og naturområdene i landet som vi definitivt ikke ønsker skal bli forringet for fremtidige generasjoner. Det vil dessuten gjøre det mye enklere for bedrifter å etablere seg, istedenfor å måtte gå gjennom en skog av hindringer fordi det er et hav av restriksjoner og reguleringsbestemmelser og vanskeligheter, ikke minst vernebestemmelser, når de skal prøve å søke i mørket for å finne frem til områder som det offentlige til syvende og sist endelig greier å si ja til.

Jeg kunne bare ha bedt om ordet i denne debatten for å si at det altså finnes andre behov i dette landet enn vernede områder. Siden miljøvernminister Solheim selv nevnte Grünerløkka, har jeg lyst til å si at hadde han vært miljøvernminister i Norge for 150 år siden, ville ikke Grünerløkka bydel blitt bygd. For Grünerløkka var et nydelig naturområde – det var massevis av flotte trær, gress, og små sauer som gikk og gresset i området på Grünerløkka. Det var til og med noen små salamanderpytter, som i dag definitivt ikke blir rørt. De blir vernet så det holder. Dessuten var det gulveis på Grünerløkka. Gulveis er en rødlisteart. Det var også flere rødlistearter. Hvis man for 100–150 år siden hadde gjort slik vi praktiserer det i dag, ville størsteparten av de norske byene aldri blitt bygd – dette til ettertanke.

Jeg tror det er grunn til å tenke nytt når det gjelder vern. Vi har kommet veldig langt, og det er vi stolte av. Men vi har også andre behov enn verneinteressene.

Ingalill Olsen (A) [16:58:29]: Finnmark er Norges største fylke i areal, med knappe 73 000 innbyggere fordelt på 48 649 km².

Finnmark er både vakkert og vilt, med store deler uberørt natur og variasjon mellom kyst og innland. Jeg bor på ei øy hvor 71^o nord passerer midt over øya. Det vil se karrig ut for de fleste som kommer dit, men til tross for begrenset vegetasjon og vanskelige vekstforhold er havet fullt av fisk, øyene rundt bugner av multer, rypene frister jegere, og reinkjøtt er fast på menyen i de fleste finnmarkshjem.

Vi finnmarkinger er glad i det flotte fylket vårt, og vi bryr oss om å ta vare på naturen. Men vi vil også utnytte ressursene som finnes der. Det er nemlig ressursene som gjør at folk har bosatt seg i Finnmark.

Norges største andel av mineralske ressurser ligger i vårt fylke, vinden kan temmes til vindkraft, fisken gir mange arbeidsplasser, og Snøhvit gir mye optimisme i Hammerfest.

Vi finnmarkinger er ikke mot vern. Vi trenger å ta vare på uberørt natur, og vi har nasjonalparker i Øvre Anárjohka, i Øvre Pasvik, på Varangerhalvøya, i Stabbursdalen og på Seiland. Totalt utgjør disse arealene, før en eventuell utvidelse av Øvre Anárjohka, 4 376 km² – nesten 10 pst. av Finnmarks areal. Men det er som flere andre har sagt, flere båndlagte og regulerte områder: Vi har nasjonale laksefjorder hvor fiskeoppdrett har begrensninger. Store deler av Porsanger kommune er båndlagt til vern gjennom nasjonalparken og Forsvarets disponering av areal. Porsanger er sannsynligvis Norges mest båndlagte kommune, hvor andre enn kommunen selv disponerer og styrer arealene. Det er ikke noen enkel situasjon for kommunestyret i Porsanger. De føler begrensning i bruk av sitt areal til tross for at kommunene er gitt arealmyndighet.

All disponering av areal, også vern, må skje i nært samarbeid med lokalbefolkningen, representert ved kommunestyrene.

Vekst og vern trenger ikke å være en motsetning og spesielt ikke i et fylke som er så spredt befolket som Finnmark er.

Vi som bor der, skal kunne drive næringsutvikling, skape ny virksomhet og utnytte naturressursene, men vi har også et ansvar for å ta vare på vår egen natur. Finnmarksnaturen er et skattkammer og en mulighet for rekreasjon og naturopplevelser for flere enn fylkets innbyggere. Mange nordmenn har fått øynene opp for Finnmarks barske og vakre natur, ikke minst gjennom Finnmarksløpet, som går om vinteren, og Lars Monsens turer over vidda.

Vi tar gjerne imot mer besøk. Vi trenger ikke mer vern av vår natur. Vi trenger mer bruk. Ta med joggeskoene og vandre i finnmarksfjellene, og vi kan garantere at dere får verneverdige minner, men også et ønske om å bruke naturen enda mer.

Fredriksens oppfatning av vern er at det er frisk luft og natur som vi ikke har tilgang til, at vi ikke kan bruke naturen og den friske luften. Sånn er det ikke. Vi kan bevege oss også i vernede områder.

Men hvis vi skal ha folkelig oppslutning om vern, må lokalsamfunnene involveres, lyttes til og kunne påvirke resultatet. Tilbake skal lokalsamfunnene ta vern på alvor og bekjempe bl.a. ulovlig barmarkskjøring, som er et stadig økende problem i Finnmark. Vår natur skal brukes, men ikke misbrukes.

Øyvind Korsberg (FrP) [17:03:24]: La meg først få lov til å takke interpellanten for å ha reist en interessant og god debatt. Jeg synes det engasjementet som har vært her i salen blant mange av representantene, viser at det er en viktig problemstilling som blir tatt opp. Det har vært mange gode innlegg, og det har vært ulikt politisk syn. Det er ikke noe uvanlig i slike debatter, men det som er interessant, er at her kan man i store trekk ikke oppfatte hvor de politiske skillelinjene går.

Jeg vil si at Finnmark egentlig er det mest spennende fylket vi har i Norge, med de mulighetene man har for aktivitet på sjøen, da tenker jeg på fiskeri, oppdrett, kongekrabbe og petroleumsvirksomhet, og de enormt store muligheter man har når det gjelder aktivitet på land, også å bruke de vernede områdene, og når det gjelder gruveaktivitet. Finnmark er også nabo med Russland. Når jeg sier at Finnmark er et av de mest spennende fylkene, så kommer altså jeg fra Troms, men det skal jeg alltids kunne leve med.

Det jeg har reagert på, er en del av de uttrykkene som statsråden kommer med. Han bruker uttrykk som at det er viktig at man har en dialog med dem som blir berørt, at man har en åpen saksbehandling, og at man lytter. Det er fine ord. Det er honnørord. Det er ord som gjør seg i en debatt. Men realiteten er en helt annen, for det flere lokalsamfunn stadig vekk opplever, og som også interpellanten tar opp i sin interpellasjon, er at enstemmige lokalsamfunn, enstemmige fylkesting, enstemmige kommunestyrer blir overkjørt av det man kan kalle for staten, og får et vern.

Det er det mange i denne debatten som har tatt opp. Jeg har lyst til å gi honnør til representanten Bendiks H. Arnesen som kommer fra Arbeiderpartiet og representerer Troms – altså samme fylke som meg – som viste til de store problemene man opplever ute i distriktet. De samme tilbakemeldingene får jeg. Jeg synes også Kåre Simensen hadde mange gode poeng i sitt innlegg, og det samme hadde Ingalill Olsen.

Det man opplever i denne interpellasjonen, er at representanter som kommer fra de berørte områdene, har en helt annen oppfatning av virkeligheten enn det statsråden gir uttrykk for. Statsråden skyver foran seg en stortingsmelding som ble behandlet i 1993. Det man kan si, er at kart og terreng ikke stemmer overens lenger. Man har gått mye lenger enn det som var mandatet under den behandlingen. Verden har gått videre siden begynnelsen av 1990-tallet. Det har de fleste fått med seg. Det som er utfordringen i mange distrikt, også i Finnmark, er at man har næringssvake områder med veldig begrensede muligheter for næringsaktivitet, og det er egentlig der skoen trykker.

Man har i Norge en god tradisjon for å ivareta de områdene man har. Eiere og brukere er altså de beste til å forstå og ivareta vern. Jeg må si at jeg stoler på finnmarkingene. Jeg tror at lokaldemokratiet er i stand til å finne ut om man vil ha vern eller ikke ha vern, og hva man eventuelt vil gjøre med disse områdene. Så er det slik, som statsråden sier, at vernede områder kan benyttes. Ja, jeg benytter veldig mange av de vernede områdene når jeg går på tur, er på fisketur, på jakt eller gjør andre ting. Men hvis man ønsker næringsaktivitet i form av andre typer tiltak, er det stopp. Det er jo der problemet ligger.

Representanten Myhre hadde mange gode kommentarer i sitt innlegg. Han viste til hva som ville ha skjedd med Grünerløkka dersom miljøvernministeren hadde vært miljøvernminister for et par hundre år siden. Hvis miljøvernministeren hadde vært miljøvernminister under steinalderen, hadde vi fremdeles vært i steinalderen, men det hadde helt sikkert vært forbudt å bo i hule.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [17:08:44]: Jeg har inntrykk av at alle som har deltatt i debatten, har forstått – utmerket vel – hva dette går ut på. Den eneste som jeg sitter med en følelse av at ikke har forstått det, er statsråden, som her er på et helt annet spor enn de øvrige debattantene.

Jeg har lyst til å spørre statsråden direkte om et par ting. Det er slik at Stortinget har gitt et mandat. Det mandatet gikk ut på å vurdere en mulig utvidelse av Øvre Anárjohka nasjonalpark nedover til Gossjohkadalen – ikke oppover Anárjohkadalen. Det mandatet har Stortinget aldri gitt. Området som det ble gitt mandat til å utføre en konsekvensanalyse av, var primært begrenset til den såkalte inngrepsfrie naturkategorien villmarkspregede områder, dvs. områder som er over 5 km fra tyngre tekniske inngrep, som veier, åpne barmarksløyper, kraftlinjer osv. Stortinget ønsket ikke å provosere fram noen konflikt med lokalbefolkningen, og det var derfor en klar forutsetning at man i denne prosessen unngikk å inkludere områder med et stort konfliktpotensial. Er det blitt gjort?

Kan statsråden svare på – ved en eventuell utvidelse – om landskapsvernområder i Øvre Anárjohka kun legges til villmarkspregede områder, utenom eksisterende områder hvor man har tyngre tekniske inngrep? Kan statsråden svare på om alle de veiene som er der i dag, og elvene Gossjohka og Anárjohka, fortsatt må være offentlig tilgjengelig for motorisert ferdsel, for det er nemlig disse årene lokalbefolkningen bruker?

Det var to direkte spørsmål. Jeg håper jeg kan få svar på to så klare spørsmål – ikke ha en debatt om ulovlig barmarkskjøring.

Statsråd Erik Solheim [17:11:28]: Det har vært en viktig, god og til dels ganske underholdende debatt, hvor undertegnede har blitt plassert i 1850-tallet, steinalderen og andre tidsepoker. Nå er det slik at den rød-grønne regjeringen utelukkende ser framover, men hvis dette er antydninger om hvor lenge vi kan sitte tilsvarende framover i tid, synes jeg det er gode ideer som vi bare må ta med oss.

Så har flere vært inne på ulike begreper – at nok er nok, og Myhre sa at vi skal ikke verne i det uendelige. Det var jo nettopp det som lå i mitt innlegg. Vi er nå kommet til slutten av verneplanen for nasjonalparker. I løpet av 2010 regner vi med at den er fullført. Da setter vi strek for noe jeg mener har vært en veldig stolt epoke i norsk miljøvern, og som Stortinget har klart å fastholde under ulike regjeringer. Det er en veldig god ting. Vi avslutter det i 2010, og da ligger det ikke klart mange nye, store verneområder, men da går vi over på andre temaer.

Tre talere fra Arbeiderpartiet og også Senterpartiets taler var inne på de vanskelige avveiningene lokalt mellom vern og bruk. Ingalill Olsen sa også at vern gjennom bruk er det beste vern, og jeg deler den oppfatningen. Når man kan bruke et område på en fornuftig måte i tråd med verneformålet, er det den beste form for vern. Svarene på de spørsmålene som interpellanten stiller, er av de temaene som man skal gå grundig igjennom i møte med kommunene. Vi skal lytte til lokalbefolkningen. I forbindelse med alle tidligere nasjonalparker har det vært gjort lokale tilpasninger for å få dette til på en best mulig måte. Det kan selvsagt alltid finnes mennesker som ikke er gode nok i dialog, men den klare tilskynding jeg sender er: La oss ha en god samtale om det for å se hvor langt vi kommer for å få det til på en måte som er av både lokal og nasjonal interesse.

Men om debatten har vært god, har den ikke alltid vært like presis. La meg illustrere mangelen på presisjonsnivå hos opposisjonen. I går sa Høyre i spontanspørretimen at 70 pst. av Norges areal er berørt av inngrepsfrie naturområder. I dag kommer Høyre opp og sier at opptil 50 pst. av Norge er berørt av inngrepsfrie naturområder. Forskjellen mellom 50 pst. og 70 pst. er like stor som Finnmark fylke og Troms fylke til sammen. Så det utgjør en forskjell. Ingen av tallene er riktige etter min oppfatning, men den ene dagen er det 50 pst., og den andre dagen er det 70 pst. Det er underholdning, og det passer bra for programmet Nytt på nytt, men det passer ikke godt hvis man ønsker en presis diskusjon om vernepolitikken.

En av dem jeg ser opp på på veggen – og jeg ser opp på anegalleriet over tidligere miljøministere – som, sammen med Thorbjørn Berntsen, kanskje har bidratt mest til norsk vernepolitikk, er Børge Brende. Han tok fram igjen nasjonalparkplanen, gjorde den til sitt hovedanliggende og fikk til mye vern. Han fikk til og med til de fantastiske åpningene av nasjonalparkene som vi nå har. Så Høyre burde følge i hans fotspor, ikke alltid hausse opp konflikter.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 11 avsluttet.