Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 15 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra partienes hovedtalere og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [13:58:24]: (komiteens leder): Norge har et av verdens beste helsevesen, ikke minst takket være tusenvis av dedikerte og kompetente ansatte som hver dag løser kompliserte utfordringer og gir omsorg til mennesker i den dypeste krise og nød, og nødvendig assistanse, slik at hverdagen går rundt for mange. Men det er fortsatt store utfordringer og noen svært bekymringsfulle utviklingstrekk.

Helsetjenesten i 2010 har vært preget av mange skandaler knyttet til manglende kvalitetsarbeid og pasientsikkerhet. Det er blitt manipulert med ventelister, lister er strøket uten at pasientene har fått beskjed, og pasienter har blitt operert på sykehus som ikke skulle ha gjennomført denne type operasjoner.

Basert på en internasjonal undersøkelse er det grunn til å tro at så mange som fem–seks pasienter dør daglig som følge av feil og uheldige hendelser i helsevesenet vårt. 41 får varige skader. Om lag halvparten av disse dødsfallene kunne vært unngått med bedre systemer og mer fokus på kvalitet fra ledelsens side.

Dette har vært en hovedsak for Høyre over mange år. Vi opplever nå at denne saken endelig har fått mer oppmerksomhet i den helsepolitiske debatten. Det skyldes ikke minst at pårørende nå har engasjert seg og stått fram med sine historier. Det skyldes familiene Lie og Bistrup, som bestemte seg for at de skulle arbeide for at andre ikke skulle oppleve det de opplevde, nemlig å miste sitt barn som følge av feil i helsevesenet.

Dette har allerede fått politiske konsekvenser. Helseministeren har igangsatt en prøveordning med et raskere helsetilsyn. Som følge av Høyres representantforslag om bedre rettsikkerhet for pasienter og pårørende har helseministeren nedsatt et utvalg som skal jobbe med et forslag om lovendringer – med tanke på bedre rettssikkerhet for pårørende og pasienter. De som leser årets budsjettproposisjon og -innstilling, vil finne at kvalitet og pasientsikkerhet er mer omtalt enn tidligere.

Men det er fortsatt langt igjen. Arbeidet med pasientsikkerhet og kvalitet handler både om systemer og om ledelse. I vårt helsevesen i dag er dette ansvaret i altfor stor grad overlatt til den enkelte lege og sykepleier og deres faglighet. Det går stort sett bra, takket være nettopp flinke fagfolk. Men det er menneskelig å gjøre feil, og det hender også at mennesker som jobber i helsevesenet, lar andre forhold enn pasientens beste styre. Derfor er det behov for systemer som fanger opp feil, og en toppledelse som prioriterer arbeidet med dette. Jeg mener at en vesentlig del av svikten skyldes at både ledelsen og helseministrene de siste årene har vært for ensidig opptatt av å styre økonomien og i for liten grad opptatt av å sikre innholdet i tjenestene. Dette preger dessverre også årets budsjettproposisjon. Om økonomi står det:

«De regionale helseforetakene rapporterer hver måned til departementet på resultat, likviditet, aktivitet og bemanning.»

Men om pasientsikkerhet og kvalitet står det:

«De regionale helseforetakene bør ha løpende oppfølging av hvordan regionale retningslinjer for funksjonsfordeling, for eksempel innen kreftkirurgien, følges opp. Videre bør de regionale helseforetakene ha systemer for å sikre at nasjonale faglige retningslinjer tas i bruk i tjenesten.»

Det er lett å høre hvor forskjellig regjeringen vektlegger økonomistyringen i forhold til kvalitetsstyringen – klare krav og månedlig rapportering på økonomi og hyggelige oppfordringer og «bør»-formuleringer når det gjelder kvalitet.

Skal vi lykkes med å bedre kvaliteten og styrke pasientsikkerheten, må helseministeren bruke like mye tid på å følge opp foretakenes kvalitetsledelse som økonomiledelse. Styrene må bli like opptatt av rapportene fra Helsetilsynet som av økonomirapportene, og lederne må gi like ofte tilbakemeldinger på avdelingenes kvalitetsarbeid som på økonomistyring. I tillegg må vi gjøre helsevesenet vårt til en mer lærende organisasjon. Helsetilsynets rapporter om andre må brukes til å forbedre egen virksomhet. Det må også opprettes en havarikommisjon for helsevesenet. Helsetjenesten må lære å lytte til pasient og pårørende. De har ofte gitt beskjed før det har gått virkelig galt, men ikke blitt hørt.

Høyre vil sørge for at brukerne får et velferdstilbud med bedre kvalitet. Da trenger vi først og fremst flere kompetente fagfolk. Det er ikke nok med regjeringens telle-og-melle-politikk.

De ansatte i kommunene skal ivareta eldre med store helseproblemer og unge med sammensatte behov. Eldre i sykehjem har i snitt seks–syv aktive sykdomsdiagnoser og trenger kvalifisert helsehjelp. Kommunene får stadig mer ansvar for tjenester til funksjonshemmede, psykisk syke og andre. Om lag 30 pst. av de ansatte i den kommunale omsorgstjenesten er ufaglærte. De gjør en formidabel innsats, men vi trenger mer kvalifisert helsepersonell for å gi brukerne god hjelp. Med Samhandlingsreformen forventes de å ta enda mer ansvar for forebygging, behandling og rehabilitering. Da trenger vi først og fremst flere sykepleiere, flere leger og andre utdanningsgrupper i den kommunale helse- og omsorgsektoren. Hvis kommunen skal være en attraktiv arbeidsplass for sykepleiere, fysioterapeuter og andre, må de oppleve kommunen som en faglig stimulerende arbeidsplass. Høyre har vært opptatt av å foreslå nettopp å øke satsingen på kvalitets- og kompetansetiltak i den kommunale omsorgstjenesten. Dette skal sikre bedre muligheter for videreutdanning og fagutvikling. Dermed styrkes kvaliteten i tilbudet til brukerne, og de ansatte får mulighet for faglig utvikling. Dette vil gjøre det lettere å rekruttere fagfolk. Økt mulighet for forskning i omsorgssektoren vil sikre bedre hjelp til brukerne og samtidig gjøre sektoren mer attraktiv for de ansatte. For Høyre er det her svaret på Samhandlingsreformens utfordringer ligger, ikke i nye og kompliserte finansieringssystemer. Det er mennesker som skal samhandle, ikke systemer.

Mange eldre står i sykehjemskø fordi det er for få plasser i kommunene. Høyre vil gi kommunene bedre mulighet til å bygge flere plasser i sykehjem og omsorgsboliger. Høyre foreslår å innføre samme gode låneordning for bygging av sykehjem som vi har for skoler og idrettsbygg. Kommunene skal få rentefrie lån i fem år i tillegg til tilskudd fra staten. Høyre vil gi kommunene lov til å samarbeide med private om bygging av flere plasser i sykehjem og omsorgsboliger, slik vi samarbeidet for å sikre full barnehagedekning. Regjeringen har satt ned foten for dette og mener at selv et samarbeid med boligbyggelag er uakseptabelt. Høyre mener samarbeid med private vil gi flere tilbud til eldre, noe som er en styrke for fellesskapet, ikke en trussel.

De som er avhengige av hjelp fra det offentlige, opplever ofte å være i en sårbar og maktesløs situasjon. Høyres Inge Lønning sa en gang: Det verste en kan gjøre mot et menneske, er å frata det ansvar og begrunne det med omsorg.

Mange gruer seg til at fremmede skal hjelpe dem med personlig pleie. De som trenger hjelp, må få mer innflytelse over egen hverdag. Da trenger vi et mangfold av tilbud, ikke et omsorgsmonopol.

Alle skal få gode tjenester finansiert av det offentlige, men private kan gjerne utføre tjenestene. Et mangfold av private og offentlige tilbud gir brukerne større valgfrihet og dermed innflytelse over eget liv. Selv om noen få er for syke til å velge, er det mange brukere og pårørende som faktisk kan vurdere hva som er best for dem selv og deres nærmeste.

277 416 pasienter venter på behandling 2. tertial 2010. Det er ca. 77 000 flere enn de som sto i kø 1. tertial 2006. Dette er et resultat av regjeringens politikk, ikke et resultat av tilfeldigheter. Fra 2001 til 2006, under den borgerlige regjeringen, ble sykehuskøen redusert med 70 000 pasienter.

Under den borgerlige regjeringen var det pasientenes helsetilbud, under den rød-grønne regjeringen er det blitt helsesystemets pasienter.

Hvis sykehusene ikke behandlet pasientene raskt nok under den borgerlige regjeringen, kunne de risikere at pasienten fant et annet tilbud. I dag må pasientene vente til en uklar frist blir brutt, hvis kvoten for behandling hos andre er brukt opp.

De offentlige sykehusene skal og vil stå for den aller største delen av pasientbehandlingen. Men hvis de eier pasientene, betyr fort hensynet til egen virksomhet sakte, men sikkert mer enn optimal organisering for å sikre pasientene rask behandling. Denne negative utviklingen blir forsterket gjennom at regjeringen har ventelistemål som er bevegelige og utydelige.

Dette er ikke hokuspokus – resultatene taler for seg selv.

En enstemmig komité går nå inn for at en nasjonal helseplan skal bli et operativt redskap for prioriteringer og politisk styring. Dette forslaget sto Høyre og Fremskrittspartiet alene om så sent som våren 2009. Vi er spent på om regjeringen faktisk følger dette opp i forbindelse med Stortingets behandling av helseplanen i 2011. Gårsdagens demonstrasjon for lokalsykehusene viser med all tydelighet at helsetilbud ikke bare er fag og byråkrati, men i høyeste grad også politikk.

Jeg tar opp de forslagene hvor Høyre er medforslagsstiller.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Bent Høie har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:09:12]: Høyre har i sitt alternative budsjett øremerket 330 mill. kr av de regionale helseforetakenes budsjetter til kjøp av diagnostisering og behandling av private tilbydere.

I Nord-Norge er det ganske smått bevendt med private behandlingsaktører. Som kjent er det litt mer attraktivt å etablere seg kommersielt der det bor mye folk på et lite geografisk område. Det betyr altså at f.eks. Helse Nord i henhold til Høyres alternative budsjett må ta en sum penger og sende dem til private tilbydere på Østlandet i stedet for å bruke den samme summen til å bygge opp og styrke det offentlige tilbudet i nord, der folk i Nord-Norge bor.

Syns Høyre at dette er en klok politikk?

Bent Høie (H) [14:10:10]: Ja, jeg er overbevist om – veldig kort – at hvis man hadde innført Høyres helsepolitikk, ville også private funnet det attraktivt å etablere seg i Helse Nords område.

Vi opplever på flere områder i helsevesenet, f.eks. innen rehabilitering, at de få private institusjoner som faktisk finnes i Helse Nord, av denne regjeringen blir tvunget til å legge ned gode rehabiliteringstilbud til utsatte pasientgrupper. En legger ned et marginalt tilbud som er svært viktig. I realiteten tvinger man disse pasientene til enten å ta et dårligere tilbud eller å gjøre det representanten Tove Karoline Knutsen er opptatt av, nemlig å reise til andre deler av landet for å få et tilbud – istedenfor å få et godt tilbud lokalt, som denne regjeringen sørger for blir lagt ned.

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:11:10]: Privatisering, økt konkurranseutsetting – også i helsepolitikken er jo det en viktig del av Høyres politikk.

Høyre har styrt Oslo i lag med Fremskrittspartiet siden 2003, og erfaringene er, som vi kan lese, 430 færre sykehjemsplasser, kostnadene til drift av sykehjemmene har økt dramatisk, ingen har oversikt over hvor mange eldre som trenger hjelp, Aftenposten kan fortelle at antall klager fra eldre er doblet på ett år, og jeg har sett at stoppeklokken har vært retningsgivende for hjemmetjenestene i Oslo.

Så mitt spørsmål til Høie er: Hva har Høyre lært av erfaringene fra omsorgspolitikken i Oslo kommune?

Bent Høie (H) [14:11:56]: Den framstillingen av tilbudet til eldre i Oslo som representanten Hansen her kom med, stemmer ikke med virkeligheten – verken slik den oppleves blant de eldre i Oslo, eller slik den faktisk er.

I motsetning til f.eks. den rød-grønne byen Trondheim kan eldre i Oslo velge hvem som skal komme hjem til dem og utføre de hjemmebaserte tjenestene. Det gjør at de eldre i Oslo er mye mer fornøyd med tjenestene. Ikke minst gir mange uttrykk for at nettopp det at de får lov til å velge, og eventuelt velge vekk hvis de er misfornøyd, gjør at de blir mer fornøyd med tjenestene. En ser også at Oslo har et godt tilbud, selv om Oslo heller ikke har kommet langt nok i forhold til å bygge ut tilbud. Derfor ville de også vært glad for at Høyres budsjett hadde blitt vedtatt i dag, slik at de hadde fått mer penger til å bygge ut flere sykehjemsplasser og flere omsorgsplasser.

Kjersti Toppe (Sp) [14:13:11]: I den Høgre- og Framstegsparti-styrte Bergen har dei konkurranseutsett både heimehjelp og heimesjukepleie.

Mitt spørsmål er om kva valfridom er for Høgre, når det er slik at dei private tilbyderane i heimesjukepleia ikkje kan gi tilbod om natta. Det står i det skrivet dei gamle – dei som treng heimesjukepleie – får, at dersom dei treng hjelp nattetid, må dei ty til det offentlege hjelpetilbodet. Er det ikkje eit problem for Høgre at dei svakaste, dei sjukaste, ikkje har eit val, at dei må ty til det offentlege tilbodet, som etter vår meining då må prioriterast?

Bent Høie (H) [14:14:05]: Dette var et svært rart spørsmål. Nå framstiller representanten Toppe det som om det er et dårlig tilbud å få et offentlig tilbud om natten, mens Senterpartiets og de rød-grønnes svar jo er at vi skal ha et offentlig tilbud 24 timer i døgnet.

Høyre har jo i Bergen gjort det mulig å velge tilbud på dagtid, spesielt når det gjelder de hjemmebaserte tjenestene. Det er et gode, en fordel og en utvikling av tilbud. Og så er det jo ikke slik at man må ta til takke med et offentlig tilbud om natten – et offentlig tilbud om natten er sannsynligvis like godt i Bergen som i alle andre byer, ikke minst i de byene som er styrt av de rød-grønne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Hagebakken (A) [14:15:09]: Helse og omsorg har høyeste prioritet i statsbudsjettet for 2011. Etter at budsjettet ble lagt fram, har regjeringa presentert en ny, forsterket innsats i eldreomsorgen. Gjennom finansinnstillingen og denne innstillingen fra helse- og omsorgskomiteen økes innsatsen ytterligere overfor de eldre – særlig demente og deres pårørende. Dette viser for øvrig også at mange er blitt hørt i forbindelse med budsjetthøringene i vår komité.

Sykehusøkonomien styrkes med 970 mill. kr. Innenfor poliklinisk virksomhet blir den prosentvise økningen på hele 4,5 pst. Ventetidene til diagnostisering og behandling skal ned. Derfor økes innsatsen innenfor røntgen med 44 mill. kr. Sammenlignet med 2005 vil vi neste år bruke 9,1 mrd. kr mer til pasientbehandling.

Helse- og omsorgsdepartementets oppfølging overfor helseforetakene blir intensivert. Fristbrudd er uakseptable lovbrudd. Det blir spesiell oppmerksomhet på poliklinisk behandling.

Nye investeringslån til regionale helseforetak utgjør 446 mill. kr neste år, og vi kommer i gang med nytt Østfold-sykehus. Økte bevilgninger til Samhandlingsreformen og opptrappingsplan for rusfeltet kommer godt med – med økninger på henholdsvis 200 mill. kr og 100 mill. kr. Innenfor psykisk helse gis det rom for 110 nye psykologstillinger i kommunene. Og på rehabiliteringsfeltet pålegges de regionale helseforetakene i 2011 kjøp fra private på minst samme nivå som i år.

Alle har rett til en verdig alderdom og krav på et trygt omsorgstilbud. De fleste får heldigvis også gode tjenester av flinke og engasjerte ansatte. Men dessverre ser vi noen eksempler på mennesker som ikke får den hjelpen de skulle ha hatt. Slik kan vi ikke ha det. Alle har rett til en trygg og verdig omsorg.

Derfor har vi lovet full dekning av sykehjem eller heldøgnsbemannede omsorgsboliger innen utgangen av 2015, og vi øker de statlige tilskuddene betydelig, med 230 000 kr per enhet. Det betyr f.eks. at en kommune som bygger 30 sykehjemsplasser, vil få et statlig tilskudd på nesten 27 mill. kr med justering av taksten. Kommuner som allerede har fått tilsagn om tilskudd, skal ikke komme dårlig ut, sjølsagt. Derfor gis de endringer som her skjer, tilbakevirkende kraft. Totalt vil staten bidra med over 9 mrd. kr til bygging i planperioden.

Kommunene får også en ekstra milliard i frie inntekter – og vi kaller det en eldremilliard, fordi det først og fremst er innenfor eldreomsorgen det trengs et ekstra tak. Statsministeren har for kort tid siden – her i spørretimen – understreket at det blir flere nye milliarder til kommunene i årene som kommer. Dette med én milliard ekstra sier for øvrig en samlet komité er positivt. Det var så langt vi kom da vi ble enige om å være enige når det gjaldt valg av superlativ.

I Arbeiderpartiet har vi nettopp gjort en undersøkelse som viser at over 70 pst. av ordførerne våre svarer ja til at de frie midlene vil bidra til å styrke eldeomsorgen. Jeg synes det lover godt. Andre har sett seg nødt til å bruke pengene til å rette litt på kommuneøkonomien. Noen av disse kommunene vet jeg også er kommuner som allerede har prioritert omsorgssektoren.

Samfunnet skal stille opp med den hjelpen en har behov for den dagen en trenger det. Men vi kan ikke vedta eller bevilge oss bort fra det faktum at alderdom kan bringe store endringer i livet. De fleste eldre lever heldigvis gode liv sammen med sine nærmeste, ikke minst takket være en stor innsats fra familiene sjøl og andre frivillige.

Men de som opplever ensomhet, og ikke lenger er like mobile som de en gang var, skal også ha mulighet for deltakelse og kulturelle opplevelser og derigjennom økt livskvalitet. Derfor er Den kulturelle spaserstokken et viktig bidrag. Derfor ønsker vi også – og det står en samlet komité bak – å lovfeste dagsentertilbud i alle kommuner senest innen 2015.

Vi lanserer en verdighetspakke på vel 52 mill. kr som gir mange gode bidrag til en bedre eldreomsorg – særlig fordi de aller fleste tiltakene skjer i regi av, eller i partnerskap med, frivillige krefter. Cirka 30 mill. kr går til tilbud overfor demente og deres pårørende, der pårørendeskoler utgjør den største satsingen.

Mange frivillige gjør hver dag en kjempeinnsats for å hjelpe dem som føler seg utenfor i samfunnet, lever isolert eller trenger bistand for å få til det mange av oss tar som en selvfølge. Derfor gir vi ekstra støtte til Røde Kors' besøkstjeneste, Verdighetssenteret ved Bergen Røde Kors sykehjem, forebyggende hjemmebesøk hos eldre, utvidelse av hørselshjelpsordningen, lindrende behandling i kommunene og den inspirerende stiftelsen Livsglede for eldre. De har for øvrig som motto: «Alle skal få leve livet livet ut.» Vi kunne på en måte ikke oppsummere våre ambisjoner for eldreomsorgen bedre enn å bruke nettopp de ordene.

Det er helsetilstanden som skal avgjøre hvilket tilbud som ytes, ikke bosted, økonomi eller bakgrunn. Alle har rett til tilgang til sykehustjenester i landet. Det viktigste i framtiden blir å forebygge mer og reparere mindre. Vår resept i den sammenhengen er som en sikkert skjønner: Samhandlingsreformen. Den behandlingen folk trenger jevnlig, skal de få nærmest mulig der de bor. Den avanserte behandlingen folk trenger sjelden – aller helst aldri – ved alvorlig sykdom, skal gis ved toppspesialiserte sykehus.

Vi i Arbeiderpartiet står for et sterkt offentlig helsevesen. Likevel er det utstrakt bruk av private helsetilbud i Norge. Men vi vil ikke bygge ned det offentlige helsevesen for å gi plass til et større privat marked, slik høyresiden er opptatt av. Det er viktigere at det offentlige helsevesen beholder et stort behandlingsvolum, sikrer fornuftig ressursutnyttelse, har høy kvalitet og ikke minst god pasientsikkerhet.

Ventetiden skal ned, men verken skattelette eller privat helsemarked er svaret. Uansett om tjenesten er offentlig eller privat skal regningen betales, men ved offentlige tjenester slipper vi i hvert fall ekstra utlegg for at noen skal tjene penger – ha profitt.

De aller fleste som får behov for sykehusinnleggelse, slipper å vente en eneste dag. Det er fordi 70 pst. av sykehuspasientene blir innlagt for akutt behandling, og får hjelp umiddelbart.

Det er riktig at flere venter nå enn under Bondevik-regjeringa, men det hører definitivt også med til historien at over 90 000 flere mennesker nå får behandling ved norske sykehus. Den medisinske og teknologiske utviklingen gjør at vi kan behandle flere.

Høyre og Fremskrittspartiet har i sine alternative budsjetter foreslått en storstilt økning i bruk av private helse- og omsorgstjenester. Dette mener høyresiden er den beste løsning på utfordringene med økende behov for helse- og omsorgstjenester i framtiden. Men andre land som har prøvd slike løsninger, viser at det slett ikke gir de helsemessige eller økonomiske gevinstene en argumenterte med. I Danmark har de borgerlige privatisert i stor skala gjennom flere år. Systemet der skaper store forskjeller mellom folk. Det er usolidarisk og koster skattebetalerne dyrt på mange måter. Flere i Danmark roper nå et varsku om at pasienter overbehandles i private sykehus, og at bruken av private aktører er ute av kontroll. Danmarks blå politikere har ført landet ut på en farlig vei, og køene har slett ikke blitt kortere. Slik vil vi ikke ha det her i Norge.

Det var en kraftfull demonstrasjon her ute i går til støtte for lokalsykehusene og særlig akutt- og fødetilbudet. Vi sier det klart: Lokalsykehusene er viktige helseleverandører og skal bestå, men det er viktig å organisere sykehustilbudet slik at det gir best mulig behandling. Det betyr at noen lokalsykehus kan få endringer i oppgavene de skal gjøre, kanskje særlig knyttet til kronikere, som det blir flere av, og eldre.

Når det gjelder fødetilbudet, er stikkordene nærhet, trygghet og kvalitet. Helse- og omsorgsministeren går nå grundig gjennom de regionale fødeplanene som Stortinget har bedt dem om å utarbeide. Jeg vet at statsråden følger nøye med på hva som planlegges gjennomført når det gjelder akuttilbudene, og vurderer om det er grunnlag for å gjøre endringer fra hennes side.

Også anbudsprosessene i regi av de regionale helseforetakene har skapt mye engasjement og, vil jeg legge til, uro, fordi det å tape anbud sjølsagt har store konsekvenser. Jeg vil gjenta det jeg sa i finansdebatten: Det er ganske nytt å drive anbud i helsesektoren, og da nekter jeg å tro at det ikke fortsatt er et forbedringspotensial, og at det også kan skje feilvurderinger. I så fall er det viktig å korrigere raskt, slik at nødvendige pasienttilbud ikke skades. Dette kan ikke understrekes sterkt nok med hensyn til klagebehandlingen som nå følger.

Helseforetakene må være seg sitt sørge-for-ansvar bevisst og, ikke minst, i særdeleshet ta det hensynet når det gjelder øyeblikkelig hjelp og rettighetspasienter.

I politikken gjør vi stadig små og store valg. Kampen om samfunnsretningen står hele tiden. Den norske modellen handler om å løse de store oppgavene i fellesskap. Det går ikke an å tappe felleskassa for mange titalls milliarder. Skattelette betyr velferdskutt og skaper større forskjeller mellom folk. Nå vil Høyre ha mindre forskjeller mellom folk, visstnok, samtidig som de fortsetter som sitt gamle jeg. De prøver seg på vår retorikk samtidig som de fører Fremskrittspartiets politikk på mange områder. Det store målet for å oppnå makt og skattekutt er å styre landet arm i arm med Fremskrittspartiet.

Solidaritet og like muligheter er viktig for oss. Vi bruker pengene på de store oppgavene, ikke minst innenfor helse- og omsorgssektoren.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [14:25:33]: Man skal lytte til selvskryt, for det kommer fra hjertet, heter det.

I sitt innlegg viste representanten Hagebakken til en verdighetspakke på rundt 52 mill. kr, som er de pengene som de rød-grønne helsepolitikerne har fått lov til å disponere i denne budsjettbehandlingen. I tillegg viste han til den såkalte eldremilliarden.

Hagebakken har tidligere vært ordfører i Gjøvik, og hvis vi bryter ned disse tallene, vil Gjøvik få 346 000 kr mer til drift av eldreomsorgen. Det gir lønn til en sykepleier i åtte måneder, eller penger til drift av en sykehjemsplass i sju måneder. Gjøvik har 55 personer som venter på sykehjemsplass, og på en skala fra en til seks scorer kommunen 3,2 på brukertilfredshet i pleie og omsorg. Tør virkelig Hagebakken å se de eldre i Gjøvik i øynene og si at den rød-grønne satsingen nå vil gi en verdig eldreomsorg i Gjøvik og i resten av landet?

Tore Hagebakken (A) [14:26:23]: Ja.

Deretter: Dette var en utrolig merkelig form for matematisk framstilling. Det er jo slik at Gjøvik vitterlig får over 5 mill. kr av den milliarden. Hvis representanten Gåsvatn nå rister på hodet, må jeg si at akkurat når det gjelder å svare på dette spørsmålet, anser jeg meg som minst like kompetent, fordi jeg vet at tallet er i overkant av 5 mill. kr. Hvis du regner ut fra verdighetspakken på 52 mill. kr, er det kanskje mulig at du får et slikt tall, men den er fordelt på frivillige organisasjoner.

Det var et ubegripelig spørsmål. Men vi satser offensivt på eldreomsorgen, det er åpenbart. Og vi tømmer ikke først felleskassa for titalls milliarder kroner, så vi har faktisk pengene som trengs. Derfor kan vi i hvert fall se folk i øynene både nå og i framtiden.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:27:26]: Da vet vel også, som selvoppnevnt kompetent, representanten Hagebakken at det er godt dokumentert både fra SINTEF, fra Helsetilsynet og Helse Sør-Øst at tilbudet om rehabilitering er svært mangelfullt.

I Hagebakkens eget fylke, Oppland, har rehabiliteringsinstitusjonene Kløverhagen, Sofienberg og Fron blitt lagt ned. Hvis Sølvskottberget nå blir lagt ned, er alle rehabiliteringsinstitusjonene i Gudbrandsdalen borte. Det berører 14 kommuner. Det er bare Skogli på Lillehammer igjen, som også har fått betydelig reduksjon i sin aktivitet. I tillegg står flere i fare for å bli nedlagt eller få redusert aktivitet – Tonsåsen, Steffensrud og Paulsrud. Av disse sju er fem familieeide institusjoner. Disse har gitt kvalitativt gode tilbud og bidratt til mangfold, til valgfrihet og til kvinnearbeidsplasser i flere generasjoner.

Hvorfor sitter Hagebakken stille og ser på at rehabiliteringstilbudet og opptreningstilbudet i Oppland raseres, og at mange gode tilbud til befolkningen blir borte og viktige kvinnearbeidsplasser forsvinner?

Tore Hagebakken (A) [14:28:33]: Jeg sitter på ingen måte passiv. Jeg har fått mange henvendelser og hatt drøftinger med dem som her blir berørt. Jeg oppfordrer alle til å klage, for jeg er opptatt av at vi får en ordentlig kvalitetssikring av disse prosessene, siden dette representerer viktige tilbud til ulike pasientgrupper. Som jeg sa, ønsker vi neste budsjettår å styrke rehabiliteringsinstitusjonene, eller minimum å kjøpe tjenester på samme nivå som i inneværende år.

Som jeg også sa innledningsvis her, er vi veldig opptatt av at viktige pasienttilbud ikke blir borte, men om de da erstattes av andre, er det utrolig viktig at dette er kvalitetssikrede prosesser hvor alt har gått riktig for seg. Det er nytt å drive med dette i helsesektoren. Derfor kan det være begått feil her, og da er det veldig viktig at det blir rettet opp i tide.

Laila Dåvøy (KrF) [14:29:52]: Under budsjettdebatten i fjor diskuterte vi endringer i poliklinisk fysioterapitilbud. Det går på behandling etter operasjoner, og det går ikke minst på terapi i basseng for ulike grupper.

Representanten Hagebakken prøvde å berolige meg noe voldsomt med å si at med oppdragsdokumentene fra statsråden ville nå dette ordne seg, og at disse terapibassengene nok ville overleve.

Hva har så skjedd? Jo, det har skjedd at noen driver videre som før, mange er blitt avviklet, og noen vil bli avviklet eller få sterkt reduserte tilskudd i 2011.

Mitt spørsmål er: Hva mener Arbeiderpartiet at man nå skal gjøre?

Tore Hagebakken (A) [14:30:43]: Det er riktig som jeg sa, at jeg har tillit til at helseforetakene vil være opptatt av å rigge opp gode pasienttilbud.

Så har jeg også registrert hva som har skjedd. Utgangspunktet er at vi bevilger jo ikke mindre penger til dette formålet. Det er fortsatt 43 mill. kr, men pengene er fordelt på en annen måte, og jeg må nesten si, på en mer rettferdig måte enn tidligere. Men vi ser at det har hatt noen konsekvenser. Der vi har hatt slike tilbud, er noen blitt borte som følge av at de har fått mindre penger, fordi de har hatt mer enn de egentlig skulle hatt tidligere, hvis man ser det ut fra en rettferdighetsbetraktning. Så jeg er fortsatt opptatt av å følge med på hva som her skjer, for for noen pasienter er nok dette et viktig og godt tilbud. Vi vet jo at fysioterapeuter bl.a. også deltar i dette, og hvis man jobber i team med andre, så inngår man jo også i DRG-finansieringen overfor de regionale helseforetakene.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:32:13]: For halvannen uke siden hadde vi finansdebatten i denne sal. Det var en litt spesiell opplevelse. Regjeringspartiene sa nesten ingen ting om sin egen politikk, men vi fikk vite mye om Fremskrittspartiets politikk, mye om Høyres politikk, og vi fikk høre hvor fantastisk alt fungerte under det rød-grønne styret. Jeg håper denne debatten blir noe bedre.

Jeg begynte ikke med politikk for å fortelle om de vellykkede blant oss. Jeg er opptatt av dem som sliter, av dem som faller utenfor, og av dem som trenger det lille ekstra for å skape seg sitt gode liv. Politikk handler om å rette opp skjevheter og gi alle mulighet til å lykkes. Veien dit er lang og vil ta ekstra lang tid dersom de som faktisk bestemmer, ikke vil innrømme at feil og mangler eksisterer.

Fem år med rød-grønt styre har gitt oss store forskjeller i samfunnet og gjort det enda vanskeligere for enkelte å få hjelp. Antall fattige barn i Norge er tredoblet. Psykiatrien bygges ned. Antall rusmisbrukere i behandlingskø øker. I tillegg har vi fått en uendelig lang behandlingskø som har økt hvert eneste år. Dette har medført at vi har fått et todelt Helse-Norge. Stadig flere resignerer og kjøper seg ut av behandlingskøen, og stadig flere kjøper seg privat helseforsikring fordi de har begynt å miste troen på at hjelpen vil komme den dagen de virkelig trenger den.

Spørsmålet blir da: Er regjeringen fornøyd med sin helsepolitikk? I så fall betyr det at det er en villet politikk å ha et todelt Helse-Norge. I motsatt fall har regjeringens helsepolitikk vært mislykket. Det hadde vært greit med en avklaring rundt dette.

Heller ikke i år forsøker man å få ned sykefraværet med de virkemidler som man vet virker. Riktig behandling til riktig tid skal vi fortsatt ikke ta i bruk som et virkemiddel. Folk skal fortsatt gå i månedsvis med utbetalinger av sykepenger mens de venter på en undersøkelse eller en operasjon. Ledig kapasitet skal fortsatt være nettopp det, ledig.

Rehabilitering er ofte avgjørende for at folk skal komme tilbake til jobb etter sykdom eller skade. Rehabilitering er ofte avgjørende for folk som lever med en kronisk sykdom i forhold til å kunne stå i jobb. Likevel får ikke alle dette tilbudet. Rehabiliteringsplasser legges ned, ventelistene øker. Varmtvannsbasseng blir borte, og færre får behandlingsreiser til varmere strøk.

Mer enn 2 mrd. kr ekstra bevilger Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for å redusere helsekøen og for å stoppe reduksjonen innen varmtvannsbasseng, fysioterapi og behandlingsreiser.

Man kan oppnå mange goder ved å bo i Norge, men det krever litt flaks, litt hyl og skrik og litt fet lommebok om du skal komme i mål med disse godene. Fremskrittspartiet har også i år prioritert helse og omsorg veldig høyt. Helse og omsorg er viktige elementer for å gi folk flest et trygt og godt liv. God helse gir velferd.

Fremskrittspartiet har prioritert helse og omsorg høyt fordi vi mener at nå er det de eldres tur. Vi har prioritert helse og omsorg høyt fordi det gir innsparinger i sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Vi har prioritert dette høyt fordi vi vil kjempe mot den utviklingen vi har sett de siste årene, nemlig et todelt helsevesen som prioriterer dem med penger og dem som orker å skrike høyt. Fremskrittspartiets alternative budsjett ville gitt behandling til mer enn 50 000 flere mennesker enn regjeringens bevilgning gir.

Altfor mange rehabiliteringsplasser har forsvunnet de siste par, tre årene. Denne trenden vil Fremskrittspartiet snu før det er for sent, og vi bevilger derfor 180 mill. kr ekstra til rehabilitering. Der regjeringen prater, der handler Fremskrittspartiet.

Rusomsorgen står på stedet hvil. Bortsett fra en tilleggsbevilgning til ettervern i kommunene vil køen av behandlingstrengende fortsette å øke med dette budsjettet.

Men litt ros skal regjeringen få for at de styrker ettervernet i kommunene. Dette har vært et forsømt område altfor lenge og har gjort at vi ikke har hatt en rusomsorg som henger sammen. Et bedre ettervern kan gi flere mulighet til å lykkes. Derfor er det litt synd at beløpet er såpass lavt. Når man fordeler 70 mill. kr på alle kommunene i landet, blir det bare så altfor lite per kommune. Fremskrittspartiet styrker rusarbeidet med ytterligere 336 mill. kr i sitt alternative budsjett.

Ressurskrevende tjenester er en annen gruppe som fikk svi av regjeringen i fjor og forfjor. Det var en omlegging som fikk svært uheldige konsekvenser både for kommunene og bruker. Regjeringen lovet å reversere innstrammingen dersom den fikk uheldige konsekvenser. Fra hele landet har vi fått melding om kutt i tjenestetilbudet grunnet regjeringens innstramming i ordningen, uten at regjeringen har reversert sin innstramming som lovet. Fremskrittspartiet har tatt kommunenes signaler på alvor og bevilger 700 mill. kr ekstra til de ressurskrevende tjenestene.

Eldreomsorgen har enda en gang blitt løftet opp på den politiske dagsordenen. Men det hjelper altfor lite. År ut og år inn har storting og regjering lovet en trygg og verdig eldreomsorg, uten å gjøre kommunene i stand til å følge opp lovnadene. Flertallet tviholder på et system som de vet ikke virker, og skandaleoppslagene står i kø. De eldre føler at de er en byrde, og føler seg sviktet og mindre verd.

Fremskrittspartiet inviterer atter en gang Stortinget til en dugnad lik den vi gjennomførte for barnehager. Foreløpig står Fremskrittspartiet helt alene om å ville gjenta barnehagesuksessen. I mellomtiden gjør Fremskrittspartiet det beste ut av situasjonen og dobler investeringstilskuddet til bygging av sykehjemsplasser og utvider antallet med 1 000 plasser i sitt alternative budsjett. Utbyggingstakten går med museskritt, og vi kommer mer og mer på etterskudd for hvert år som går. Men uansett antall sykehjemsplasser: Kommunene er tydelige på at det er å drifte disse plassene som er den største utfordringen. Fremskrittspartiet har derfor en tilleggsbevilgning på 2 mrd. kr i sitt alternative budsjett som er øremerket eldreomsorg. Samlet bevilgningsøkning for eldreomsorgen alene er dermed på hele 3,5 mrd. kr.

Men så litt tilbake til forskjellene i helsevesenet. I Brennpunkt nylig kunne vi følge en ung mor på metadon og hennes svangerskap. Det var rystende å være vitne til at disse kvinnene ikke blir behandlet som andre mødre fordi de er i LAR. Alle vordende mødre skal bli møtt med respekt, støtte og informasjon. Men LAR-kvinnene får ikke reell informasjon. De blir ikke møtt med respekt, rett og slett ved at de ikke blir hørt, og de får ikke reell støtte for sine valg, stikk i strid med det et samlet storting har sagt når det gjelder nettopp denne gruppen vordende mødre.

I filmen kom det fram at hun ønsket å trappe ned på metadon, men ble møtt med det motsatte. Legen økte hennes dose. Disse kvinnene får altså ikke reell informasjon om hva metadon gjør med deres ufødte barn, og de får altså ikke støtte i de valgene de ønsker å ta. For meg er slik forskjellsbehandling uakseptabel og rammer ikke bare kvinner, men aller mest rammer det det ufødte barnet.

Fremskrittspartiet styrker innsatsen for rusmiddelmisbrukere med 336 mill. kr i sitt budsjett. Bevilgningen skal dekke økt behandling, økt ettervern, tilskudd til bolig samt tilskudd til frivillige som arbeider innen rusomsorg og rusforebygging.

Regjeringen har en tro på at det offentlige kan løse alt for alle. Fremskrittspartiet mener at det offentlige i samarbeid med de private og de frivillige kan løse enhver oppgave og utfordring som måtte komme. Spesielt viktig er det arbeidet som tusener på tusener hver eneste dag legger ned i frivillig arbeid. Hadde alle disse frivillige streiket samtidig, hadde Norge rett og slett stoppet opp. Fremskrittspartiet øker derfor bevilgningen til frivillig arbeid i sitt alternative budsjett med litt over 200 mill. kr.

Å være en av de få kan by på utrolig krevende utfordringer. Du må nesten være frisk for å orke å kjempe for hjelp og oppfølging. Dette har vi dessverre flere eksempler på. Amalgamforgiftning, spiseforstyrrelser og ME er alle sykdommer hvor det er nesten umulig å bli sett og hørt. Flere har i årevis ligget alene i mørket og ventet på hjelp og behandling. Kunnskapen virker svak, de lærde strides, og de som har vært rammet av sykdom og blitt friske, har blitt friske på forskjellige måter, men er likevel enige om en ting: De blir ikke tatt på alvor, de blir ikke hørt.

Økt kunnskap og forskning som bygger på funn som er gjort andre steder i verden, må følges opp. ME rammer heldigvis ikke så mange, men den rammer hardt og brutalt, og vi trenger kunnskap nå. Altfor mange har solgt alt de eier og har, i sin desperate jakt etter en kur eller en medisin som kan gjøre dem friske.

Amalgamforgiftning er en annen slik sak. En håndfull kvinner har i årevis viet amalgamforgiftning all sin tid. Men de har møtt motgang år ut og år inn. Ingen vil ta et ordentlig ansvar. Man har en dokumentasjonsstabel uten sidestykke, utallige møter og brev til helseministre som har kommet og gått, nye lovnader og nye utvalg er satt ned, men ingenting skjer. Hvor lenge kan man kjøre denne uthalingsteknikken? Hvor lenge kan denne gruppen mennesker overses?

Også spiseforstyrrelser og ungdom som kutter seg, er tegn på at ting ikke er helt som de skal være, tegn som er lette å se. Det er ingen tvil, her er det noen som har vondt i sjelen. Men behandlingstilbud er det lite av, i hvert fall et behandlingstilbud som er riktig, og som virker.

Mange kunne vært reddet, og mange mener de kunne unngått lidelser gjennom mange år dersom riktig hjelp var satt inn tidligere.

Utfordringene står i kø for oss som steller med helsepolitikk. Vi er ikke eksperter på alt. Vi må lytte, og vi må lære. Spørsmålet blir om vi alltid gjør det, og mange mener at vi ikke gjør det.

Sykdom og skader som rammer de få, blir grovt nedprioritert. Jeg synes virkelig synd på dem som år ut og år inn forsøker å få gehør for sitt bitte lille felt, for sin sykdom. Mange vil nok føle at de er glemt i år også.

Til slutt noen ord om psykisk helse, som Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett styrker med 100 mill. kr. Dette gjør vi fordi Opptrappingsplanen for psykisk helse ikke nådde alle målene som ble satt, og fordi det nå kuttes i alle ledd over hele landet i det vi faktisk greide å bygge opp. Psykiske lidelser rammer svært mange og kan få alvorlige konsekvenser dersom det ikke behandles. Legger man sykefraværet og uføretrygden til grunn, viser det seg at det er svært mye å hente ved å yte god og riktig psykiatrisk behandling på et tidlig stadium. I motsatt fall kan vi oppleve psykisk syke som vandrer rotløst rundt i gatene, eller som stenger seg inne bak lukkede dører. Begge deler er like ille. Forvirret og desperate ender noen med å ta sitt eget liv, og noen skader andre.

Med en tilleggsbevilgning på 100 mill. kr kunne vi unngått kuttene i de resultatene vi nådde, og psykisk syke hadde sluppet å komme til stengte dører. Det gir som kjent noe kortvarig varme å tisse i buksa.

Jeg tar herved opp de forslag som Fremskrittspartiet har i saken.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [14:46:04]: Jeg vet at representanten Kjønaas Kjos – og det har hun igjen demonstrert her i dag – har et ekte og sterkt engasjement knyttet til dem som sliter med rusproblemer. Jeg vil takke for den lille komplimenten vi fikk med hensyn til ettervernet. 100 mill. kr tror jeg vil komme godt med. Det kan hende det blir mer senere også. Ingen vet hva vi får til.

Så stusser jeg litt over at representanten Kjønaas Kjos har som kampsak å få redusert avgiftene på tobakk og alkohol kraftig. Det trengs det en litt nærmere forklaring på. Jeg ser ikke helt logikken i det engasjementet og det merkelige standpunktet.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:47:01]: Jeg har ikke personlige motforestillinger mot økte avgifter på tobakk og alkohol, men jeg har veldig liten tro på at det henger sammen med rusmiddelmisbruk. Det er ikke lov å selge eller bruke narkotika. Allikevel er det et økende problem. Når det gjelder tobakksavgifter, viser det seg at uansett hvor mye man legger på avgiftene, ønsker ikke folk å slutte å røyke på grunn av avgiften.

Jeg har vært mye mer opptatt av at vi skal gi god informasjon om hvilke skadevirkninger tobakk har. Og det virker, for vi ser at nyrekrutteringen til tobakk på ungdomsskolene og i den oppvoksende befolkningen er veldig, veldig mye lavere. Det handler ikke om avgifter, men om at vi nå vet hvilke skadevirkninger tobakk har. Det arbeidet vil jeg gjerne fortsette med.

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:48:14]: Kjønaas Kjos sa i sitt innlegg at Fremskrittspartiet er opptatt av dem som sliter. Ja, dessverre er det sosiale helseforskjeller i Norge – tolv års forskjell i levealderen i Oslo avhengig av om man bor i øst eller vest.

I en debatt om helseforskjeller uttalte lederen for Oslo FrP, Christian Tybring-Gjedde, følgende:

«Er det politikernes oppgave å få folk til å leve lenger, få folk til å spise epler, få folk til å spise gulrøtter i skolen eller grønnsaker til middag eller få folk til å slutte å røyke osv.? Er dette politikernes oppgave, eller er det folk flest som må ta ansvar for egne liv, hvis man har informasjon nok om dette? Da vil jeg si at det først og fremst er ansvaret til den enkelte.»

Mitt spørsmål til representanten Kjønaas Kjos er om dette er representativt for Fremskrittspartiets politikk. Er det den enkeltes ansvar, eller skal vi ha en offentlig politikk for å bekjempe sosiale forskjeller?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:49:20]: Jeg mener det er den enkeltes ansvar å ta vare på seg selv og leve sunt og godt. Det mener jeg, og det tror jeg alle ønsker for seg selv.

Det politikerne må gjøre, er å legge til rette for at man kan gjøre de riktige valgene. Det er grunnen til at vi har vært opptatt av sunne matvaner, som frukt og grønt i skolen – kanskje for alle barn og ikke bare noen, som regjeringen ønsker det. Vi har ønsket å legge til rette for fysisk aktivitet ved å gi skattefradrag for medlemskap i idrettsforeninger. Det er å bruke gulrot i stedet for pisk, sånn at det er naturlig å tenke fornuftig og tenke på kroppen sin. Det gjelder for hele befolkningen uavhengig av hvor man bor i landet.

Kjersti Toppe (Sp) [14:50:31]: Framstegspartiet synest å visa ei veldig omsorg og interesse for dei som slit, og dei som fell utanfor. Representanten Kjønaas Kjos sa i sitt innlegg: «Politikk handler om å rette opp skjevheter.» Eg synest det er oppsiktsvekkjende at Framstegspartiet som einaste parti ikkje støttar ein merknad om at «hovedlinjene i alkoholpolitikken må ligge fast med fokus på begrensning av tilgang og forbruk.»

Alkoholforbruket i Noreg er aukande, og med Framstegspartiets politikk med reduksjon i pris vil dette garantert auka ytterlegare. Mitt spørsmål er: Er det derfor Framstegspartiet i sitt alternative budsjett ser seg nøydd til å styrkja rusomsorga med 300 mill. kr, fordi det vert fleire rusmisbrukarar med Framstegspartiets politikk?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:51:26]: Jeg synes det er litt underlig når en samlet komite, minus Fremskrittspartiet, først sier at de vil at den politikken som føres, skal det holdes fast ved fordi den er så vellykket, mens det i neste merknad står at alkoholforbruket i Norge har økt betydelig de siste årene – noe som ikke har skjedd andre steder i Europa. Da er det kanskje en grunn til å stoppe opp med den politikken man har ført, og se på hvorfor alkoholforbruket har økt så mye. Kanskje er det ting vi skal gjøre annerledes. Det ønsker i hvert fall vi å gjøre.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:52:26]: Helsebudsjettet for 2011 er økt med 4,9 mrd. kr. Det er en økning på 3,8 pst. Korrigert for kostnads- og prisvekst er den reelle økningen på 1 mrd. kr. I tillegg har helsebudsjettet blitt styrket under stortingsbehandlingen med 58 mill. kr. Legger vi så til styrking av kommunenes budsjettrammer i nysalderingen og økning av tilskuddet til bygging av nye heldøgns omsorgs- og sykehjemsplasser, har vi en betydelig styrking av helse- og omsorgsbudsjettet i 2011. Med disse budsjettrammer vil Norge i 2011 være det land i verden, etter USA, som bruker mest penger på helse per innbygger.

I den siste rangeringen av hvilke land i verden som hadde det beste helsevesenet, målt etter kvalitet av British Medical Journal i London i 2007, lå Norge på andreplass, etter Sverige. Så kan jeg føye til at Helsedirektoratet i en rapport i vår kunne fortelle at helsetilstanden i befolkningen er veldig god – og aldri vært så god. Vi overlever stadig flere alvorlige sykdommer, vi lever lenger, og spedbarnsdødeligheten går ned. Men til tross for denne veksten og denne kvalitetsforbedringen i helsesektoren er det et område hvor vi ikke er blitt bedre, hvor vi ligger lavt i forhold til andre land det er naturlig å sammenligne oss med, og det er at vi har store helseforskjeller. Det forteller at alle ikke har blitt med på denne velstandsutviklingen. Bakgrunn, utdannelse og økonomi er veldig avgjørende for helsetilstanden.

Ifølge Folkehelseinstituttet kunne 42 000 dødsfall vært unngått hvert år dersom alle hadde hatt samme helse som de med høyere utdanning. I dette tallet ligger 5 400 lungekreftdødsfall, 10 061 hjertedødsfall, og 4 345 andre krefttilfeller kunne altså vært unngått. Dette er selvfølgelig teoretiske modeller, men det sier ganske klart hvor store de sosiale helseforskjellene egentlig er.

Jeg velger å fokusere på dette fordi jeg mener at det er et veldig beklagelig faktum at nasjonen Norge har det sånn. Vi burde med våre ressurser kunne løse dette mye bedre. Sånn burde det egentlig ikke vært her i landet. Vi bruker mer enn andre land på behandling av pasienter på sykehus, mens vi bruker mindre enn andre land på forebygging og tidlig innsats. Det er nettopp utenfor sykehusene innsatsen må rettes om vi skal bekjempe helseforskjellene.

Det er bevilget 140 mill. kr på årets budsjett til folkehelsearbeid. Det er egentlig en liten sum i et stort helsebudsjett – 0,1 pst. – men mer skal komme når Samhandlingsreformen skal iverksettes. Jeg mener at målet bør være at minst 1 pst., altså 1,3 mrd. kr, av helsebudsjettet burde gå til folkehelse og tiltak for å bekjempe sosiale helseforskjeller. Det burde vi sette oss som mål å nå allerede i 2012.

Fra og med 2010 ble de øremerkede midlene til psykisk helse innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Kommunene fikk samtidig tilført 3,5 mrd. kr. En betydelig opptrappingsplan er gjennomført, der det har vært investert 10 mrd. kr, driftsrammene er økt med 6 mrd. kr, og flere enn dobbelt så mange fikk behandling innenfor psykiatrien i 2009 enn i 1998. Det er derfor med stor bekymring vi må registrere at så mange som 18 pst. av landets kommuner varsler kutt i bevilgningene til psykisk helse, mens det meldes om vekst i helsesektoren generelt. Når vi vet at så mange som en sjettedel – altså 800 000 – av befolkningen til enhver tid har psykiske problemer eller rusproblemer, er ikke kutt i budsjettene svaret, men en styrking av både kvalitet og kapasitet i årene som kommer. Derfor vil jeg oppfordre helseministeren til å følge dette området svært nøye og vurdere nødvendige tiltak dersom det er nødvendig for å sikre at de som trenger hjelp, får det – og til rett tid.

Det samme gjelder på rusfeltet. Jeg er veldig glad for at opptrappingsplanen fortsetter i to år til, og at rammene er økt med 100 mill. kr. Men for mange står i behandlingskø. Jeg er spesielt bekymret over at så mange unge venter på behandling. Her må også helseministeren være særdeles tydelig overfor helseforetakene på at fristbrudd ikke kan aksepteres.

I Samhandlingsreformen ble det slått fast at behovet for helsepersonell er sterkt økende. Vi trenger 134 000 nye årsverk innen 2020. Skal vi makte å rekruttere nok folk til denne sektoren, må vi kunne tilby attraktive arbeidsplasser. Derfor er jeg svært glad for at en samlet komité er enig med SV i at arbeidsvilkårene i sektoren er av avgjørende betydning. Vi jobber for mindre bruk av deltid og midlertidighet. Det handler om å vite at man har en fast jobb, å vite når man skal jobbe, og hvilken lønn man får. Etter fire års utdannelse er ikke deltid, 20 pst. eller 30 pst. stilling noe alternativ.

I innstillingen slår komiteen fast at heltid og faste stillinger skal være normalen. For å få det til må helseforetakene pålegges å kartlegge omfang og legge konkrete planer – og de må pålegges å gjennomføre planene. Jeg forutsetter at helseforetakene instrueres tydelig på dette, for signalene vi får, går ut på at utviklingen går i motsatt retning.

De overordnede målene i helsepolitikken er at alle skal ha lik rett til likeverdige helsetjenester uansett størrelsen på pengeboka og uansett hvor man bor i landet. For å nå dette målet må det offentlige helsevesenet styrkes og bygges ut. Bare om vi makter det, når vi målene og kan sikre velferdsstaten for framtiden.

Høyresidens politikk på dette området er en trussel mot denne målsettingen fordi de foreslår å bygge ut det private helsevesenet på bekostning av det offentlige. Fremskrittspartiet sier helt klart i sine budsjettkommentarer: «å likestille private og offentlige tilbydere».

Omfattende privatisering kjenner vi konsekvensene av. Det private tar de enkle tilfellene. Det offentlige sitter igjen med de ressurskrevende pasientene. De private har ikke samme undervisningsansvar som det offentlige og framstår derfor ofte i mange sammenhenger som mer effektive. Når det offentlige heller ikke kan konkurrere på lønn, vil høyresidens idealverden være utarming av det offentlige helsevesenet til slutt. Det vil bety økte forskjeller, og det vil bety en sentralisering av helsevesenet på bekostning av bl.a. distriktene.

Det samfunnet vil ikke SV ha. Det å vite at man har tilgang på gode helsetjenester, det å vite at når en fødsel nærmer seg, rekker man fram til kvalifisert hjelp, og det å være trygg på at helsevesenet er tilgjengelig når ulykker inntreffer, er et spørsmål om folkehelse.

I går var det en landsomfattende demonstrasjon utenfor Stortinget til støtte for lokalsykehusene og den desentraliserte fødselsomsorgen. Demonstrasjonen uttrykte en betydelig bekymring for at en rekke lokalsykehus, fødeavdelinger og fødestuer kan bli nedlagt eller nedbygd som følge av de planprosessene som nå pågår i de regionale helseforetakene. Jeg skjønner dem som demonstrerte, veldig godt, og jeg mener at de fortjener honnør fordi de så sterkt slutter opp om det lokale helsevesenet.

Ett krav fra demonstrantene er at viktige endringer i helsetilbudet skal tas av politikere, av folkevalgte, og ikke av foretaksdirektører og foretaksstyrer. Det er også SVs syn. Om vi ser oss litt tilbake i historien, kan vi konstatere at nettopp fordi utbyggingen av det norske helsevesenet har vært styrt av folkevalgte, lokalt og sentralt, ikke av markedet, har vi et helsevesen i verdensklasse, nær der folk bor, med et tilbud til alle, uansett størrelsen på pengeboka. Og slik bør helsevesenet også styres i framtida.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [15:01:32]: Rehabilitering og habilitering er av vesentlig betydning for de pasientene det gjelder, og det er lønnsomt for samfunnet. Samhandlingsreformen slår fast at det er et viktig satsingsområde, og i Soria Moria II står det at det må settes av tilstrekkelig ressurser, slik at alle som trenger det, skal få det. Til tross for det er dette feltet bare tilgodesett med to og en halv sides omtale i statsbudsjettet, og regjeringen kutter altså i tilbudet selv om 150 000 mennesker står i kø.

Igjen er vi vitne til en regjering som lover gull og grønne skoger i festtaler, og ikke leverer når det kommer til konkret handling. Spørsmålet blir: Når vil regjeringen starte en opptrappingsplan på dette feltet? Når vil alle som trenger rehabilitering og habilitering, kunne forvente å få det? Og var det ikke slik at representanten Hansen lovet at det skulle komme øremerkede midler til rehabilitering? Er det kanskje motstanden mot private rehabiliteringsinstitusjoner som gjør at vi nå ser kutt isteden?

Geir-Ketil Hansen (SV) [15:02:26]: Til det siste: Det er ikke noen motstand mot private rehabiliteringsinstitusjoner. De utgjør en stor og viktig del av tilbudet.

Når det gjelder spørsmålet om øremerkede penger til rehabilitering, vil jo det komme opp i forbindelse med gjennomføringen av Samhandlingsreformen. Og i Samhandlingsreformen er rehabilitering en vesentlig del av hele grunnlaget i forhold til å gi et bedre tilbud nær der folk bor og i kommunehelsetjenesten. Så rehabilitering skal prioriteres. Men de konkrete svarene på hvordan dette skal gjennomføres, kommer i kommuneproposisjonen til våren og i forbindelse med behandlingen av Nasjonal helseplan til våren.

Bent Høie (H) [15:03:12]: Høyre deler fullt ut det representanten Hansen sier i sitt innlegg når det gjelder behovet for å prioritere rus og psykiatri høyere opp. Det norske helsevesenet har ikke bare sosiale forskjeller, det har også forskjeller avhengig av hvilken sykdom man lider av. For eksempel er fortsatt pasienter med psykiske lidelser og ruspasienter lavere prioritert enn andre pasienter. Derfor lurer jeg på hvorfor regjeringspartiene ikke er med opposisjonen på målsettinger for 2011 om at ventetidsreduksjonen må være sterkest innen psykisk helsevern for barn og unge og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og hvorfor regjeringspartiene ikke er med på merknaden og forslaget om at veksten innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling hver for seg skal være høyere enn veksten innenfor somatikk i alle helseforetakene, altså Ansgar Gabrielsens gylne regel? Hvorfor er regjeringspartiene nå imot dette?

Geir-Ketil Hansen (SV) [15:04:20]: Regjeringspartiene sier helt klart ifra om at ventetidene både innenfor rus og psykiatri skal ned, og de går også ned. Statistikkene viser det. Både helseministerens og regjeringspartienes krav overfor helseforetakene vil være at rus og psykiatri skal prioriteres i forbindelse med gjennomføringen av budsjettet, som har en netto vekst på rundt 1 mrd. kr. Av disse midlene skal altså rus og psykiatri prioriteres.

Laila Dåvøy (KrF) [15:05:04]: Jeg er helt enig i representanten Hansens uttalelse om at helsevesenet skal styres politisk.

I disse dager er man i sluttfasen av ankebehandlingen av avslag på anbud, og en del har fått vite, senest fredag i forrige uke, at man opprettholder avslaget på anbud om videre drift, bl.a. i min egen region. Mitt spørsmål er om SV synes det er greit at flere ideelle rusinstitusjoner nå må stenge dørene nettopp fordi de ikke får nye avtaler, til tross for at vi har mellom 3 000 og 4 000 rusavhengige som står i kø.

Geir-Ketil Hansen (SV) [15:05:48]: Jeg er enig i den bekymringen som uttrykkes her når det gjelder konsekvensen av de anbudsrundene som nå har vært. Men vi står i et forhold hvor det på den ene siden er et ønske om å sikre kvalitativt gode behandlingsinstitusjoner. På den andre siden skal helseforetakene definere behov – konkret behov – og vi er forpliktet i forhold til en innkjøpsordning. Og så har vi diskusjoner rundt hvordan vi kan løse dette på en best mulig måte.

Nå pågår det ankebehandling i alle helseforetak. Noen er ferdige, noen ikke, og det er vanskelig å gå inn og gjøre noe konkret når man er i den prosessen man er i. Men dette er en utfordring som vi i fellesskap er nødt til å løse i tiden framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kjersti Toppe (Sp) [15:07:04]: Helse- og omsorgstilbodet er ein viktig føresetnad for eit godt samfunn. Noreg har i dag eit av verdas best utvikla helse- og omsorgstilbod. Helse- og omsorgsdepartementets samla budsjettforslag for 2011 er på om lag 133 mrd. kr. Det er mykje pengar. Det gir rom for viktige satsingar. Det gir rom for auka vekst og fleire pasientbehandlingar i sjukehus. Det gir rom for fleire nye etterlengta investeringar i sjukehusbygg. Det gir rom for meir midlar til Samhandlingsreforma, til styrkt innsats for omsorg, ein tiltrengt auke til rusfeltet og fleire andre mindre, men viktige satsingar.

Dette klarar vi å få til fordi vi prioriterer fellesskap framfor skattekutt. For oss er det eit overordna mål for politikken å redusera dei økonomiske skilnadene i befolkninga. Eit samfunn med minst mogleg forskjellar gir betre helse i befolkninga. Sosiale forhold som arbeid, inntekt og nettverk har stor betydning for folkehelsa. Økonomisk og sosial tryggleik er blant dei mest grunnleggjande føresetnadene for god helse og lik fordeling av helse.

Folkehelsa i Noreg er i dag betre enn nokon gong. 60- og 70-åringar har i dag ein heilt annan helsesituasjon og forventa levealder enn for berre ti år sidan. Men den gode helsa i befolkninga er ikkje likt fordelt. Det er framleis markerte forskjellar i helse og i forventa levealder mellom grupper i samfunnet. Dette er vår aller største helsepolitiske utfordring. For å utjamna sosiale helseforskjellar må vi utjamna forskjellar i levekår. Dette krev innsats i fleire samfunnssektorar. Grunnlaget for god førebygging blir først og fremst lagt utanfor helsetenestene. Kommunane er særleg viktige i dette arbeidet. Det må på alle nivå tydeleggjerast korleis politikken i ulike sektorar påverkar folkehelsa.

Det blir no gjennomført høyring på utkast til ny folkehelselov. Lovforslaget rettar seg særleg mot kommunar og fylkeskommunar. Det skal leggjast til rette for meir effektivt og målretta folkehelsearbeid, og folkehelse skal lyftast fram som eit lokalt og regionalt politisk tema. Vi ser fram til at denne lova blir vedteken, og trur ho vil bety ei endring for betre og tydelegare folkehelsearbeid i åra framover.

Livsstilssjukdomar blir av mange omtala som den nye sjukdomsepidemien i Noreg. Risikofaktorar som tobakk, alkohol, fedme og fysisk inaktivitet påverkar kvar for seg eller saman førekomsten av folkesjukdomar som hjarte- og karsjukdomar, kroniske lungelidingar, diabetes og kreft. Men det positive er at ein stor del av desse kan førebyggjast. Tiltak for redusert bruk av tobakk og alkohol, meir fysisk aktivitet, betre kosthald og sunnare solingsvanar står heilt sentralt for å få til ei anna utvikling.

I dette arbeidet meiner Senterpartiet at vi må tørra og våga å ta i bruk sterke og effektfulle strukturelle tiltak. Det betyr at vi gjennom lovgiving, økonomiske verkemiddel som pris og avgifter og fysisk tilgjenge og utforming kan gjera dei sunne vala enklare og dei usunne vala vanskelegare. Det vil vera å byggja gang- og sykkelvegar for å stimulera til å gå eller sykla i staden for å bruka bil, det vil vera å auka avgifter på tobakk og alkohol, slik regjeringa foreslår for neste års budsjett. For det er ein klar og dokumentert samanheng mellom totalkonsumet av alkohol og helsemessige og sosiale skadar, sjukdom og ulykker. Auka avgifter på alkohol og tobakk bidreg til høgare prisar og redusert forbruk. Eg synest det er oppsiktsvekkjande at det ikkje er tverrpolitisk semje i dette storting om dette tiltaket.

Det er bekymringsfullt at Noreg er den nasjonen etter Australia som har høgast førekomst av hudkreft. Eg er glad for fleirtalsmerknaden om dette i innstillinga, der regjeringspartia saman med Kristeleg Folkeparti viser til at fleire fagmiljø har etterlyst strengare krav til bruk av solarium. Det er òg bekymringsfullt at ungdom i Noreg er dårlegare til å eta frukt og grønt enn unge i land som Tsjekkia og Polen. Mange kallar det eit nederlag og peikar på at Noreg burde ha vore på topp med tanke på den levestandarden vi har i dette landet.

Det er påvist at mellom 10 og 60 pst. av pasientane i sjukehus og bebuarar i sjukeheimar er underernærte. Helseføretaka har sidan 2008 blitt bedne om at fokus på ernæring skal inngå i det samla tilbodet i spesialisthelsetenesta. Det er viktig å styrkja den ernæringsmessige kompetansen i det kommunale helse- og omsorgstilbodet. Det er derfor gledeleg at talet på studieplassar for klinisk ernæringsfysiologar frå hausten 2011 blir auka frå 25 til 45. Det er òg positivt at regjeringa varslar at ein har starta arbeidet med ein ny, gradert sukkeravgift, og at Noreg leier eit europeisk nettverk som arbeider for å redusera marknadsføringa av usunn mat og drikke overfor barn og unge.

Sjølv om helse i stor grad blir bestemt av faktorar som ligg utanfor helsesektoren, føregår det mykje viktig folkehelsearbeid i helsetenesta. Helsestasjon og skulehelsetenesta spelar ei sentral rolle i det befolkningsretta folkehelsearbeidet. Det er viktig at kapasiteten i tenesta blir sikra, slik at ho kan fungera som eit reelt lavterskeltilbod. Helsestasjon og skulehelsetenesta er eit kommunalt ansvar. I budsjettforslaget er det i tillegg lagt inn ein auke i øyremerkte statlege midlar til styrking av skulehelsetenesta i kommunar med sosiale helseforskjellar. Det er ei viktig nysatsing.

Dette storting bidreg til ei grunnleggjande omlegging i helsepolitikken. Samhandlingsreforma var ei retningsreform og har sørgja for eit anna fokus og ein annan inngang til helsepolitikken. Auken i helsebudsjetta skal i all hovudsak no gå til kommunane og til å styrkja kommunehelsetenesta. Fleire oppgåver skal flyttast ut til kommunane, og ansvar skal flyttast frå spesialisthelsetenesta til kommunehelsetenesta. Det skal leggjast meir vekt på førebygging og mindre på reparasjon. Dette er ei heilt nødvendig utvikling av helsesektoren, og det er brei politisk semje om behovet for denne omlegginga.

I tråd med regjeringsplattforma foreslår ein i budsjettet at sjukehusa sin økonomi blir styrkt, slik at fleire pasientar kan få behandling. Det vil bli stilt krav om at ventetidene skal reduserast. Arbeidet med kvalitet og pasienttryggleik skal styrkjast. Samla blir det foreslått om lag 1 mrd. kr meir til drift samanlikna med saldert budsjett 2010.

Nasjonal helse- og omsorgsplan blei sendt ut på høyring i oktober, og Stortinget skal handsama planen før sommaren. Ifølgje regjeringsplattforma skal denne planen utviklast til ein operativ reiskap for prioriteringar innanfor dei samla helse- og omsorgstenestene. Planen skal sikra god politisk styring gjennom å vera eit strategisk styringsdokument for helsetenesta.

Det har i haust vore veldig mykje uro mange stader i landet på grunn av føretaksstyrte endringsprosessar i sjukehustilbodet. Det er viktig å slå fast at lokalsjukehuspasientar ifølgje Legeforeninga i dag utgjer ein plass mellom 60 og 75 pst. av alle sjukehuspasientar. Lokalsjukehusa utgjer på mange måtar ryggraden i sjukehusvesenet vårt. Det er viktig at lokalsjukehusa òg i framtida må vera utrusta til å ta seg av dei vanlegaste sjukdomane og skadane og kunna stabilisera pasientar som skal sendast vidare. Lokalsjukehusa sitt innhald må vera kjent for folk og vera mest mogleg likt over heile landet. Det er naturleg at ein del spesialiserte funksjonar blir sentraliserte til større einingar. Men då må det òg kunna skje ei desentralisering av andre oppgåver. Vesentlege endringar må vera godt politisk forankra og må gå via breie demokratiske prosessar før avgjerda blir teken. Det er eit overordna mål for regjeringas helsepolitikk at alle skal sikrast mest mogleg likeverdig tilbod av helsetenester uavhengig av diagnose, bustad, personleg økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og livssituasjon for den enkelte.

Dette budsjettet legg til rette for ei tiltrengt styrking i helse- og omsorgstenestene i kommunane. Dette er ei teneste som har vore i sterk utvikling dei siste 20 åra. Det blir stadig utøvd meir kompleks behandling i dei kommunale tenestene, og denne utviklinga skal fortsetja med Samhandlingsreforma. Ifølgje ein nyleg rapport frå SINTEF helseforsking satsar Noreg i dag meir på omsorgstenester til eldre enn nokon av dei andre landa i Europa. Tilgjengelegheita til institusjonsplassar er like god eller betre enn i andre nordiske land. Berre danskane overgår oss når det gjeld tilbodet av heimetenester. Senterpartiet er spesielt oppteke av at vi for å møte framtidas helseutfordringar innan eldreomsorga må leggja meir til rette for at eldre kan bu lenger i eigen heim, i sitt eige nærmiljø. Fokus må flyttast frå store institusjonar til eigen bustad, eigen heim og eige nærmiljø. Derfor er det veldig bra at regjeringa sikrar ein reell vekst i kommunesektorens samla inntekter i 2011 på 5,7 mrd. kr. I tillegg kjem ein ekstra milliard i frie inntekter for 2010 og markert auke i tilskota for bygging av sjukeheimsplassar og omsorgsbustader.

I motsetnad til opposisjonen meiner regjeringspartia at det som er grunnleggjande for å sikra eit godt helsetilbod til alle, er ei sterk offentleg helseteneste der det offentlege i det vesentlege eig og driv sjukehusa, med private verksemder, avtalespesialistar og frivillige organisasjonar som nyttige og ønskte samarbeidspartnarar.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [15:17:19]: Jeg var et øyeblikk redd for at representanten Toppe ikke skulle komme innom lokalsykehusnedleggelser i det hele tatt – eller, som hun selv velger å kalle det, «føretaksstyrte endringsprosessar». Det betyr jo faktisk akkurat det samme.

Vi opplevde alle sammen «en kraftfull demonstrasjon» her i går, for å bruke Hagebakkens eget uttrykk. Som kjent er også Senterpartiet dobbeltkommunikasjonens mestre, men det er altså grenser for hvor lenge man kan ri to hester på én gang uten å forskreve seg.

Jeg har i den senere tid registrert at Toppe ønsker både at foretaksmodellen skal endres, slik at man blir kvitt regionale helseforetak, og – som hun gjentok i dette innlegget – en bred politisk behandling, gjerne i denne sal, før det tas stilling til nedleggelser. Mitt spørsmål blir da: Er det stortingsrepresentant Toppe fra Senterpartiet som mener dette, eller er det Senterpartiet som mener dette?

Kjersti Toppe (Sp) [15:18:18]: Når det gjeld føretaksmodellen og lokalsjukehus, kan eg godt svara på spørsmål. Men eg må ærleg talt innrømma at når det gjeld å ri to hestar, er iallfall Framstegspartiet flinke til å hoppa av hesten i tide, for Framstegspartiet var jo med på å innføra føretaksmodellen, då ein tok vekk den politiske styringa av sjukehussektoren og overlot det til eit føretaksstyre. Så det er nesten som eg ikkje vil svara på spørsmålet.

Vi er no i ei regjering der føretaksmodellen skal vidareførast, men som eg sa i innlegget, skal vi ha ein nasjonal helse- og omsorgsplan som skal sikra større politisk styring av dei viktige og vesentlege endringane i sjukehussektoren. Det er det vi jobbar for no, og Senterpartiet er levande oppteke av at vi skal ha eit mest mogleg desentralisert og likt helsetilbod i heile landet.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [15:19:28]: I gårsdagens Dagbladet tar representanten Toppe sammen med sin partileder et krast oppgjør med lokalsykehuspolitikken som de selv fører. De mener at den regjeringen de selv er en del av, begår løftebrudd, og at deres egen styring av sykehusene er feilslått. Høyre støtter overføringene av eierskapet for sykehusene til staten, men vi ønsker ikke å gi de regionale helseforetakene så mye makt som man har i dag.

I 2009 foreslo Høyre å utarbeide en mer operativ nasjonal helseplan der Stortinget skulle gi klare politiske føringer for sykehusstrukturen. Dette stemte Senterpartiet imot. Det er Senterpartiet som har sikret flertall for den politikken som helseforetakene nå lar seg styre av. Det er altså Senterpartiet som har gitt helseforetakene makt i disse sakene. Regjeringen, som Senterpartiet er en del av, kan når som helst sette ned foten for de endringene som nå foreslås. Spørsmålet mitt til representanten Toppe og Senterpartiet er når man skal slutte å skylde på andre og heller ta ansvar for den helsepolitikken man står for.

Kjersti Toppe (Sp) [15:20:45]: Eg vil først seia at det er veldig hyggeleg at representanten Eivind Nævdal-Bolstad, min gode politiske venn frå Hordaland, kjem her kvar desember for å ha ein replikk på meg i budsjettdebatten.

Vi er veldig opptekne av lokalsjukehus, begge to. Eg vil seia det same til Høgre som til Framstegspartiet: De òg var med på den styringa av sjukehuspolitikken som vi har i dag, som eg må få lov å seia at Senterpartiet har vore imot. Så kven si skyld det er at styringa er sånn ho er no, kan iallfall diskuterast. Men vi tek ansvar for det politiske fleirtalet, og vi ønskjer å styrkja føretaksmodellen for at han skal få ei betre politisk forankring. Det trur eg er viktig for innbyggjarane, som må få betre tillit til føretaksmodellen, og det er viktig for denne salen at vi får ei betre politisk forankring av vesentlege, store endringar i helsetilbodet.

Laila Dåvøy (KrF) [15:21:52]: Jeg skal fortsette på samme spor – men Kristelig Folkeparti er da imot. Jeg skal gjøre det på en litt annen måte og spørre representanten Toppe om hvordan hun opplever mulighetene for at forslaget om omstillinger ved lokalsykehusene som nå fremmes, rett og slett fryses og vurderes i forbindelse med Nasjonal helseplan, slik Senterpartiet har tatt til orde for.

Kjersti Toppe (Sp) [15:22:29]: Eg synest dette er eit veldig interessant og viktig spørsmål. Eg kan vel svara på den måten at dette no er noko som regjeringa må ta stilling til. Eg har vore klar på at Senterpartiet si stortingsgruppe har gitt tilslutning til det som var hovudkravet frå demonstrasjonen i går.

Så er det òg sånn at føretakslova er klar på at vesentlege endringar eller endringar som har samfunnsmessig betydning, ikkje kan avgjerast av føretaksstyra aleine. Det har dei ikkje mandat til. Det skal avgjerast av føretaksmøtet, noko som i praksis betyr statsråden. Så blir det opp til dei, som eg sa i den førre svarreplikken. Eg trur denne saka har godt av å få ei større politisk forankring, og at ein avventar desse endringane til Nasjonal helse- og omsorgsplan er vedteken av Stortinget.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Laila Dåvøy (KrF) [15:23:45]: Jeg vil gjerne begynne med å sitere fra Statistisk sentralbyrås bok «På liv og død – Helsestatistikk i 150 år» fra 2007:

«I 1960 var om lag halvparten av de 221 alminnelige sykehusene, klinikkene og sykestuene private. (…) De fleste private anstaltene var drevet av katolske institusjoner eller diakoniorganisasjoner, Røde Kors eller Norske Kvinners Sanitetsforening.»

Dette er tradisjonen vi står i. Det var organisasjonene som bygde opp våre helsetjenester. Slik er det også i dag. Hvem er det som har startet helsehjelp for papirløse migranter? Jo, det er Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Disse organisasjonene jobber for å påvirke myndighetene til å utvide rettigheter og ordninger for et humant helsetilbud for folk uten lovlig opphold.

Tradisjonen må føres videre. I bunn og grunn handler det om politisk vilje til å gjøre det. Det er behov for nye regler for ideell sektor slik at institusjonene får forutsigbare og langsiktige betingelser. Vi trenger ideell sektor, som kan supplere og korrigere de offentlige helsetjenestene.

Også innenfor dagens regler er det mulig å sikre ideelle institusjoner en plass i helse- og omsorgstjenesten. For det første må unntakene for ideelle anbudsregler benyttes. For det andre må størrelsen på anbudene være slik at ledig kapasitet tas i bruk. Det er nød nok til alle. Vi vet at nesten 4 000 rusavhengige står i kø. Kristelig Folkeparti foreslår i alternativt budsjett 100 mill. kr for å gi rusavhengige et behandlingstilbud – og for å redde ideelle institusjoner som ikke har fått avtale med de regionale helseforetakene.

Eldre mennesker må sikres rett til verdig omsorg. Det betyr en sykehjemsplass når du trenger det, mulighet for aktivitet, å komme ut og å få lindrende behandling ved livets slutt. Dette var viktige deler av avtalen om en verdighetsgaranti for eldreomsorgen som Kristelig Folkeparti inngikk med regjeringspartiene og Venstre i 2007. Da verdighetsgarantien ble sendt på høring i juni 2009, var det et sentralt punkt at kommunene må kompenseres for de økte utgiftene dette medfører. Regjeringen har ikke fulgt godt nok opp den delen av høringsnotatet, og det er uheldig når verdighetsgarantien skal tre i kraft 1. januar 2011. Kristelig Folkeparti foreslår i sitt alternative budsjett for 2011 en satsing på eldreomsorgen på om lag 1 mrd. kr for bedre å kunne oppfylle verdighetsgarantien. Men vi vet ikke om det er nok.

Vi har også etterlyst at staten må ta mer av sykehjemsregningen. Blant annet foreslo vi dette i revidert nasjonalbudsjett i år. Byggingen går nemlig for sakte. Fra 2008 til 2009 ble det sågar 69 færre sykehjemsplasser ifølge SSB. Det er derfor behov for å stimulere ytterligere. Det kan gjøres gjennom å øke den statlige andelen av utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det må være medisinske behov som avgjør om eldre mennesker skal få en sykehjemsplass. Men i dag synes terskelen for å få en plass å være for høy.

Det statlige stimuleringstilskuddet til bygging av sykehjemsplasser skal øke fra 30 pst. til 40 pst. og for omsorgsboliger fra 20 pst. til 30 pst. Det er bra, og vi ser frem til regjeringens varslede proposisjon om dette. Kristelig Folkeparti foreslår i sitt alternative budsjett å bygge 500 sykehjemsplasser og omsorgsboliger utover regjeringens forslag for 2011. Det vil totalt bli 2 500 plasser.

Vi ønsker også å øke de frie inntektene til kommunene med 750 mill. kr av den milliarden jeg nevnte i sted. De skal gå fritt til kommunene, slik at de kan øke kvaliteten i eldreomsorgen, bl.a. til flere ansatte i hjemmetjenesten, men også på sykehjemmene. Ifølge KS er regjeringens forslag til økning i frie inntekter ikke nok. Det vil ikke gi rom for nye satsinger, kun for å ta unna økningen i antallet pleietrengende. Kommunene må få økonomisk handlefrihet for nye satsinger i eldreomsorgen.

Det må etableres flere dagtilbud for hjemmeboende demente. Dette er en forsømt gruppe. Bare 7 pst. har et slikt tilbud i dag. Dagtilbud gir mening i hverdagen og avlaster også pårørende. Dette kan igjen utsette behovet for institusjonsplass. Kristelig Folkeparti foreslår 20 mill. kr ekstra i sitt alternative budsjett til dette.

For å møte fremtidens utfordringer i eldreomsorgen er det også avgjørende å forske mer på demens. Vi foreslår derfor å styrke Norges forskningsråd med 10 mill. kr. Forskningsinnsatsen står ikke i forhold til sykdommens alvorlighetsgrad og omfang. Den forårsaker store menneskelige lidelser, både for den enkelte som rammes, og for pårørende. I høringsuttalelsene fra Nasjonalforeningen for folkehelsen fremkommer det at samfunnsutgiftene i forbindelse med demens er veldig høye. Nær 75 pst. av beboerne på sykehjem har en demenslidelse. Det finnes i dag ingen kur mot demens. Vi tror det er store gevinster å hente ved å kunne påvise og behandle demens så tidlig som mulig.

Sentralt i verdighetsgarantien er retten til lindrende behandling eller livshjelp i livets siste fase. Med bygging av 150 kommunale hospiceplasser i året vil behovet kunne være dekket etter fire år, slik vi har beregnet det. For neste år kan 150 slike plasser faktisk inngå under byggingen av sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det håper vi skjer.

Vi ønsker også å stimulere til etablering av ambulante team for lindrende behandling og kompetanseheving på lindrende behandling i hele helsetjenesten med til sammen 50 mill. kr i vårt budsjett.

I den nye refusjonsordningen for helsehjelp i andre EØS-land som skal iverksettes nå fra 1. januar 2011, legges det opp til at pasienten selv må betale alle utgifter til behandlingen, og deretter kreve refusjon fra Helfo. Det er viktig for meg at vi understreker at pasienten, som i dag, bør kunne være sikker på at utgifter refunderes når legen har rekvirert behandlingen. Det er dessverre slik at det er en uro blant pasienter i behandlingsmiljøene. Det oppleves som utrygt og usosialt at pasienter må legge ut for behandlingen i forkant. Derfor ønsker vi at regjeringen ser nærmere på hvordan dette kan gjøres.

Vi viser i innstillingen til svar fra Helse- og omsorgsdepartementet på spørsmål om dette. Det svares at Helfo ikke kan avslå dersom folketrygdens vilkår er oppfylt. Kristelig Folkeparti forutsetter også at behandlingen ved godkjente institusjoner utenfor EØS-området fortsatt vil refunderes fullt ut, slik praksis er i dag, og slik både stortingspolitikere og brukere har oppfattet at det skal være.

For dem av oss som husker fjorårets budsjettdebatt, er det litt trist å stå her og føle at man gjentar seg selv. Jeg har vært inne på det tidligere i dag, og vi skal ikke si så mye om det. Men det dreier seg om omleggingen av finansieringen til poliklinisk fysioterapi ved sykehusene. Dette har faktisk ført til et redusert tilbud. Vi har tidligere i år fremmet et representantforslag om rehabilitering, der vi ba regjeringen ta styring og snu den utviklingen vi så var i ferd med å bre om seg. Vi forventer at statsråden og departementet sørger for tilstrekkelig adgang til terapibasseng. Vi forventer at ingen tilbud legges ned uten at annet tilbud er etablert. Dette har statsråden selv tatt til orde for i andre sammenhenger. Vi mener regjeringen må reversere avviklingen av basseng som brukes til rehabilitering i dag og gjenåpne både den polikliniske fysioterapitjenesten og de terapibassengene som nå er blitt lukket.

Til sist mener vi at innsatsstyrt finansieringsrefusjon også for fysioterapitjenester kan være en riktig løsning nå. Ja, vi ser nesten ingen annen løsning, slik saken har utviklet seg. Vi er derfor i denne innstillingen medforslagsstiller til forslag om å be regjeringen vurdere ISF-refusjon for fysioterapitjenester i spesialisthelsetjenesten, og at det skjer i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2011.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Geir-Ketil Hansen (SV) [15:33:03]: I merknadene til budsjettet fra Kristelig Folkeparti og i innlegget kritiserer man regjeringen for ikke å følge opp forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre om denne verdighetsgarantien. Jeg oppfatter innlegget slik.

Det som er et faktum for neste års budsjett, er at rammen for kommunesektoren er økt med 5,7 mrd kr, og så blir den ytterligere styrket i nysalderingen med 1 mrd. kr. Tilskuddssatsene for utbygging av pleie- og omsorgssektoren er økt fra gjennomsnittlig 25 til 35 pst. med tilbakevirkende kraft. Ordningen med behovsprøving i Husbanken er opphevet. Disse tingene skal bidra til at man når målet om 12 000 nye plasser innen utgangen av 2015. Kan representanten Laila Dåvøy bekrefte at dette er tiltak som nå vil bli gjennomført for å nå målet i verdighetsgarantien, og er det Kristelig Folkepartis oppfatning at dette ikke er fulgt opp?

Laila Dåvøy (KrF) [15:34:12]: Ja, det er veldig gode tiltak. Jeg kan bekrefte at dette vil være med på å gjøre det slik at vi lettere kan nå målene i verdighetsgarantien. Men problemet er at verdighetsgarantien gir veldig sterke nye rettigheter. Regjeringen har så langt ikke gjort det som man skulle gjøre, nemlig beregne hvor mye det ville koste å oppfylle verdighetsgarantien. Derfor er vi i den situasjon at så lenge dette ikke er utredet, så lenge vi ikke kjenner til kostnadene, kan heller ikke jeg garantere at verdighetsgarantien blir den garantien den skulle være. Det er utfordringen vi alle har, men jeg håper jo at regjeringspartiene og regjeringen når vi kommer utpå nyåret, vil se på hvordan dette går, og vil bidra til at vi kanskje må tilføre ytterligere midler.

Jorodd Asphjell (A) [15:35:20]: Kristelig Folkeparti og andre partier i komiteen har funnet hverandre i budsjettmerknader i forbindelse med neste års statsbudsjett, bl.a. når det gjelder verdighetsgarantien og tilbud i eldreomsorgen og innen rusområdet spesielt knyttet til forebygging. Men Kristelig Folkeparti tar opp i sine hovedmerknader og i sitt innlegg at regjeringens anbudspraksis er skyld i at mange rusmiddelavhengige står i kø. Der stilles det kvalitative mål og kvantitative mål når det gjelder helse osv. Mine spørsmål er: Hvilke endringer er gjort siden Kristelig Folkeparti i regjering innførte anbudspraksisen? Hvilke endringer vil Kristelig Folkeparti innføre for å bedre denne situasjonen?

Laila Dåvøy (KrF) [15:36:11]: Jeg antar at representanten snakker om endringer i anbudsreglementet. I så fall kan man gjøre flere ting. For det første kan regjeringen praktisere det på en bedre måte for de ideelle institusjonene enn man gjør i dag. Når det f.eks. gjelder rehabilitering, er det akkurat i disse dager igangsatt en anbudsrunde som både gjelder kommersielle og ideelle samtidig. Det synes vi er veldig uheldig. I tillegg vet kanskje representanten at det har vært en dialog mellom de parlamentariske lederne for regjeringspartiene og vår partileder, der vi har kommet med en rekke forslag til tiltak for hvordan dette kan gjøres bedre. I andre EU-land praktiserer man anbudsreglene på en helt annen måte, der man beskytter de ideelle og gir et godt tilbud. Men kvaliteten skal selvsagt være like god der som i det offentlige.

Kjersti Toppe (Sp) [15:37:38]: Eg har eit spørsmål om føretaksmodellen, at Kristeleg Folkeparti vil gå vekk frå han, men at løysinga til Kristeleg Folkeparti er ei statleggjering – no må eg få korreksjon dersom eg har oppfatta feil – og at dagens regionale arbeid skal bli lagt inn under Helse- og omsorgsdepartementet. Eg trudde Kristeleg Folkeparti var oppteke av lokal folkevald styring av sjukehuspolitikken. Eg kan vanskeleg sjå at å leggja det inn under det store Helse- og omsorgsdepartementet vil kunna få den folkelege styringa som eg trur både Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet er opptekne av.

Laila Dåvøy (KrF) [15:38:29]: Takk for spørsmålet.

Representanten har nok kanskje misforstått noe. Vi ønsker en sentralisering av noe, f.eks. det som går på likeverdige helsetilbud – det har vi ikke mellom de fire regionale helseforetakene i dag – f.eks. en strukturutvikling, en nasjonal lokalsykehusplan. Så vil vi også desentralisere andre og viktige beslutninger som gjelder utførelsen av helsetjenesten, prioritering av hva befolkningen i det enkelte området trenger der og da. Det vil vi desentralisere. Jeg vil tro at det meste som i dag gjøres av de regionale helseforetakene, vil kunne desentraliseres. Men dette må selvsagt utredes nærmere.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [15:39:36]: Venstre er som kjent ikke representert i helse- og omsorgskomiteen. Jeg håper det er midlertidig. Vi har derfor ikke hatt muligheten til å fremme Venstres posisjon i innstillingen vi nå behandler. På samme måte som da Stortinget tidligere i dag behandlet arbeids- og sosialkomiteens budsjett, har Venstre valgt ikke å fremme bevilgningsendringer under enkeltposter i henhold til våre prioriteringer i salen i dag. Vi stemmer derfor for regjeringens budsjettforslag, som en konsekvens av at vårt forslag til alternativt budsjett under rammeområde 15 falt i forbindelse med Stortingets behandling av finansinnstillingen.

Jeg skal trekke fram to av Venstres prioriteringer på helse- og omsorgsbudsjettet: helsesøstertjenesten og rusomsorgen. Det ene handler om treffsikker forebygging. Det andre handler om de svakeste gruppene i Norge. Men først vil jeg si litt om de store utfordringene på helse- og omsorgsområdet.

Det er bare litt over et halvt år siden vi behandlet Samhandlingsreformen i denne sal. Intensjonene med reformen er gode, og utfordringene den skal møte, store. Derfor er vi i Venstre opptatt av at reformen gjennomføres. En viktig del av Samhandlingsreformen er en overføring av helseoppgavene til kommunene, og bedre fokus på forebygging og behandlingstiltak tidlig i sykdomsforløpet. Skal vi ha forsterkede institusjoner i kommunene og styrke primærhelsetjenesten, må kommunene gjøres i stand til det. Venstre har en tro på at større kommuner kan tilby bedre helse- og omsorgstjenester.

Venstre har satset på å styrke primærhelsetjenesten på en rekke områder, bl.a. gjennom økt kapasitet og bedre tilbud av helsesøstre og helsestasjoner.

Helsesøstre er viktig for mange ungdommer. En god helsesøster fanger lett opp vansker som ungdommer kan ha, og kan bygge opp et tillitsforhold som vanskelig kan erstattes av andre i helsesektoren. Helsesøstrene kjenner også systemet godt, og kan lett henvise en ungdom til rette fagmiljø.

Mange steder har imidlertid helsesøstertjenesten for dårlig kapasitet. Det er synd. For ikke bare er helsesøstertjenesten en god, forebyggende tjeneste, det er også en samfunnsøkonomisk billig måte å gi helseråd og helsetjenester på til ungdom. Venstre foreslår derfor en betydelig satsing på denne tjenesten i vårt alternative statsbudsjett.

Venstre har også prioritert behandling av rusavhengige. For rundt en måned siden la det europeiske senteret for narkotikaavhengighet fram en rapport som viste at Norge ligger helt i toppen blant europeiske land når det gjelder overdosedødsfall. Dette er en flau og trist førsteplass, som viser at vi trenger nye grep i rusomsorgen. Det er flaut at rusavhengige står i kø for akuttavrusning. Det er flaut at rusavhengige ikke får plass innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling når avrusningen er ferdig. Og det er flaut at over 2 000 mennesker har dødd av overdose i de siste ti årene.

De som er avhengig av rusmidler, trenger behandling, helsehjelp og rehabilitering. Målet må ikke bare være rusfrihet, men også et verdig liv for dem som ikke klarer å bli rusfrie. Det må derfor gis skikkelig behandlingstilbud, bl.a. gjennom økt bruk av legemiddelassistert rehabilitering. Tverrfaglig spesialisert rusbehandling må styrkes. Venstre foreslår derfor en økt bevilgning til LAR og akuttavrusning med til sammen 150 mill. kr.

Jeg varsler til slutt at Venstre stemmer for mindretallsforslagene nr. 1–10 i innstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Are Helseth (A) [15:44:04]: Jeg takker for innlegget.

Venstre er ikke representert i helsekomiteen, så det er mange Venstre-synspunkter vi ikke har kunnet få med oss. Jeg merket meg at representanten i sitt innlegg nevnte folkehelseaspekter flere ganger, og det er jeg glad for.

Siden Venstre ikke har egne merknader, har jeg måttet gå til Venstres forslag til alternativt statsbudsjett, og har blitt litt overrasket over noen av postene. Venstre foreslår å redusere avgiftene på vin med 150 mill. kr. Det vil kunne føre til at den norske helgealkoholkulturen forsterkes med kontinental alkoholkultur, med litt mer alkohol hver dag.

Mener Venstre at det vil bedre folkehelsen og bedre oppvekstvilkårene for barn at vi får mer hverdagsalkohol i tillegg til helgealkoholen?

Borghild Tenden (V) [15:45:01]: Ruspolitikk er viktig for Venstre, noe jeg brukte mye av mitt innlegg på. De rusavhengige må møte medisinske og sosialfaglige virkemidler, inkludert rehabilitering. Tilbud til pårørende er også veldig viktig i en sånn fase. Jeg tror ikke – og Venstre tror ikke – at ruspolitikken undergraves av økt avgift på brennevin og redusert avgift på vin. Vi ønsker høyere avgift på sprit, men som også representanten sier, har vi redusert den på øl og vin. Det er korrekt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:46:00]: Gode helse- og omsorgstjenester er et av fundamentene i en trygg velferdsstat. Når man blir syk, skal man være sikker på at man får god hjelp, og tilbudet skal være like godt til alle.

Vi skal ha et helsevesen med høy kvalitet, som ligger i front både medisinsk og teknologisk. Vi skal ha omsorgstjenester hvor den enkelte blir sett og møtt med respekt. Særlig må vi sørge for et helsevesen der de som opplever langvarig sykdom, blir bedre ivaretatt. Vi må ta inn over oss at terskelen for å be om hjelp er ulik i befolkningen, og derfor bygge et helsevesen som strekker ut en hånd til dem som trenger å bli sett eller kanskje ikke blir sett. I disse tider kan det være nødvendig å minne om at vi som folkevalgte og politikere har et særlig ansvar også for dem som ikke har aksjonsgrupper eller noen som går i fakkeltog for seg. Dette ansvaret tar vi best gjennom et offentlig helsevesen, og vi har et godt offentlig helsevesen i Norge. Vi ligger i front medisinsk og teknologisk. Vi behandler stadig flere, flere får god behandling, og vi overlever sykdommer vi før døde av. Men det er også rom for forbedringer, og regjeringen vil både forsterke, forbedre og fornye helse- og omsorgstjenestene.

Kvalitet og pasientsikkerhet er viktig for regjeringen. I høst la jeg frem ti punkter for å styrke kvalitet og pasientsikkerhet i sykehusene. Ahus, det nye sykehuset i Akershus, har vist at det med innsats og vilje er mulig. De har redusert sykehusinfeksjoner kraftig, og de siste to årene er antall uønskede hendelser nær halvert. Dette arbeidet er viktig fordi det er lønnsomt for sykehusene, men først og fremst fordi det handler om den enkelte pasients sikkerhet, trygghet og sparte lidelser. I 2011 har vi satt av midler til en egen pasientsikkerhetskampanje med vekt på utfordrende områder. Det er opprettet en egen utrykningsenhet som skal rykke ut ved alvorlige hendelser, og jeg har også skjerpet sykehusenes varslingsplikt når alvorlige hendelser oppstår. Helsetilsynet skal i sitt arbeid legge større vekt på pårørendes stemme og synspunkt i alle saker, og de pårørende skal ivaretas bedre.

Frem til 2009 har ventetidene i spesialisthelsetjenesten økt. Fristbrudd oppstår for ofte. Jeg følger derfor dette området tett og vil fra nyttår av få månedlige rapporteringer fra sykehusene om fristbrudd og ventetider. Pasienter skal få behandling innen avtalt frist. Jeg har presisert for foretakene at de må veilede pasienter slik at de får behandling før fristbrudd oppstår. Også her ser vi at målrettet arbeid gir effekt. Ved Sykehuset Østfold nærmer antallet fristbrudd seg null, og ved Nordfjord DPS er ventetidene for behandling blant landets laveste.

I årets forslag til statsbudsjett foreslår regjeringen en økning i sykehusenes budsjett på nær 1 mrd. kr. Det gir rom for å styrke kvaliteten og pasientsikkerheten. Det gir også rom for å gi flere behandling og redusere ventetider og antall fristbrudd.

Regjeringen har signalisert at det er stor usikkerhet knyttet til anslagene for pensjonskostnad og pensjonspremie for 2011, og ny informasjon kan tyde på at pensjonskostnadene kan bli høyere enn lagt til grunn i budsjettforslaget. Endelig pensjonskostnad vil først være kjent mot slutten av januar. Regjeringen vil komme tilbake til saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. I foretaksmøtet med de regionale helseforetakene vil styringskravene ikke bli påvirket av dette.

Mer penger til helse gir et godt grunnlag for å bedre kvaliteten og tilbudet i sykehusene. Men vi klarer ikke å bygge en bærekraftig helsetjeneste for fremtiden uten å gjøre strukturelle grep. Det er dette regjeringens arbeid med Samhandlingsreformen handler om. Vi blir flere med diabetes, kols og muskel- og skjelettlidelser. Flere rammes av kreft. Vi kan og vil hjelpe flere som opplever psykisk sykdom, og vi vil hjelpe flere ut av rusavhengighet. Overvekt og en mer inaktiv befolkning er en alvorlig utvikling vi også må møte med tiltak.

Det aller viktigste vi kan gjøre for å møte disse utfordringene, er å satse mer på forebygging. Vi må forebygge for at færre skal bli syke, og forebygge for at flere kan leve bedre liv dersom de først har fått en sykdom. Det er ikke en jobb for helsesektoren alene. Her må flere sektorer trekke i samme retning.

I høst la regjeringen frem forslag om en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Vi har også lagt frem en ny folkehelselov, hvor vi legger vekt på prinsippet om helse i alt vi gjør. Vi har lagt ut på høring grunnlaget for en ny nasjonal helse- og omsorgsplan. Med disse dokumentene konkretiserer vi Samhandlingsreformen, og vi går fra ord til handling. Gjennom disse fokuserer vi mer på forebygging, på helhetlige og sammenhengende tjenester og særlig på at de store sykdomsgruppene skal få bedre behandling nærmere der de bor.

I årene fremover vil vi bli flere som trenger hjelp, samtidig som det blir færre til å ta seg av oss og gi denne hjelpen. Dette er også en utfordring for omsorgstjenestene. I forrige periode lyktes regjeringen med å rekruttere 13 000 nye faglærte som personell til omsorgstjenestene. I år viderefører vi satsingen gjennom Kompetanseløftet. Det gir resultater. Bare i fjor fikk 1 100 ufaglærte i omsorgstjenesten et tilpasset opplæringsløp som ga dem fagbrev. Antall legeårsverk i sykehjem øker, og det samme gjør den totale andelen med faglært utdanning. Dette er grunnleggende viktig for å kunne yte en god og verdig eldreomsorg.

Demens rammer den som får sykdommen, og også pårørende. Vi regner med at om lag 60 000 har demens i Norge. Mye tyder på at demens rammer i lavere alder. Kunnskap om sykdommen og behovene hos dem som rammes, gjør at vi kan hjelpe mer og yte bedre omsorg. Regjeringen viderefører sin satsing på omsorgsforskning, som er særlig viktig i denne sammenhengen. Vi bevilger mer penger til pårørendeskoler og kunnskapsheving hos personale. Jeg vil berømme regjeringspartiene på Stortinget, som har vist et særlig engasjement for demente og deres pårørende. De har fått på plass ekstra bevilgninger til bl.a. samarbeid med ideelle og frivillige. Dette er en anerkjennelse av deres svært viktige rolle i dette arbeidet.

Jeg vil avslutte med noe jeg også tok opp i finansdebatten. Vi trenger en debatt om vårt syn på eldre. Om vi ikke trenger en holdningsendring, så trenger vi en endring i holdningsretning. Samfunnets syn på eldre beveger seg i en retning som av og til bekymrer meg. Vårt syn på eldre og oppfatningen av alderdom må ikke være likestilt med tilbaketrekning. Vårt syn på eldre må gjenspeile hvordan vi selv ønsker å leve vårt liv, og hva vi selv ønsker i vår alderdom. Flere friske og aktive eldre kan bidra på en annen måte enn før i samfunnet. Vår respekt for og glede over eldre må være like tydelig som vår glede og entusiasme over våre unge. At vi blir stadig flere eldre som lever lenger, er et uttrykk for et samfunn som har lyktes, og dette må vi omfavne med glede.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [15:54:38]: Jeg må få lov til å berømme avslutningen på innlegget til statsråden, som jeg synes var veldig godt, men det er selvfølgelig ingen begrunnelse for ikke å gjøre mer og helt nødvendige ting med den delen av eldreomsorgen som ikke fungerer.

Denne høsten har vi jo alle sammen blitt møtt med – faktisk overøst med – oppslag i diverse medier om lite verdige forhold i eldreomsorgen, spredt over det ganske land, sikkert fra kommuner styrt av alle partier. Likevel presenterer både statsråden, statsministeren, og i dag også Hagebakken, dette som en ny og forsterket innsats innen eldreomsorgen. Hagebakken lovet sågar at 70 pst. av Arbeiderpartiets ordførere skulle bruke pengene på eldreomsorg. Samtidig sier altså én av seks ordførere, via KS, at de vil bruke eldremilliarden på eldre. Hva er det statsråden vet som ikke vi, kommunene eller noen andre vet, som gjør at hun kan garantere at disse pengene går til eldre?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:55:50]: Det er riktig at den ekstra milliarden ble gitt som frie inntekter, men det var jo også klare føringer på at det var ønskelig at pengene ble brukt til en bedre eldreomsorg. Så vet vi at det faktisk er noen kommuner som har en eldreomsorg som skinner. Det er faktisk noen kommuner også i nærheten av Oslo som har det, og som jeg selv har vært i. Og så er det noen kommuner som har valgt å redusere sin gjeld, men det gjør jo også at de får frigjort midler til å bruke mer på eldre.

Så må jeg med all respekt si at vi har hatt et virkelig betydelig løft i forbindelse med tilskuddene til heldøgns omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Det er viktig for regjeringen. Det er viktig at vi klarer å bygge ut flere heldøgns omsorgsplasser, og at vi klarer å nå de målene vi har satt oss frem mot 2015. Samtidig er det viktig å øke antall ansatte, og det får vi gjennom frie midler i kommunene.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [15:56:59]: Tidligere i høst var helse- og omsorgskomiteen i Sveits og så på ruspolitikken der. Vi fikk høre at faren for dødsfall aldri var større enn like etter avrusing. Regjeringspartiene har i denne sal stemt imot et forslag fra opposisjonen om å rettighetsfeste behandling etter avrusing, så i Norge gis avrusing i stor skala nærmest som en slags pause for slitne kropper før man blir sluppet ut på gaten igjen.

Hva tenker egentlig helseministeren om en slik politikk som i andre land blir sett på som livsfarlig, men som er regelen i vårt eget land?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:57:48]: Når det gjelder behandling av rusavhengige, tenker jeg på disse pasientene på samme måte som jeg tenker på alle andre pasienter – at de har rett til nødvendig helsehjelp, at de skal få individuelle frister, at de skal få et behandlingstilbud som er tilpasset den enkelte, og ikke minst at de skal få vurdering av faglig sakkyndige, av helsepersonell som både skal gi veiledning og få den enkelte inn på den rette behandlingen. Jeg tror at jeg og regjeringspartiene er like opptatt av som representanten Kjønaas Kjos å hjelpe rusavhengige ut av rusavhengighet, for dem som klarer det, eller å gi god legemiddelassistert rehabilitering til dem som har nytte av og ønske om det.

Bent Høie (H) [15:58:49]: Over nyttår står flere viktige helseinstitusjoner i fare for å bli nedlagt. Det gjelder bl.a. Oslo Hospital, som er et viktig tilbud til psykisk syke med risiko for å utøve vold. Da helseministeren ble konfrontert med dette, svarte hun på spørsmål den 29. november:

«Jeg har tillit til at Helse Sør-Øst RHF gjennomfører en ryddig anbudsprosess for alle de involverte tilbyderne».

Det gjelder også Duedalen Blå Kors Behandlingssenter i Sandnes, som gir et viktig tilbud til rusavhengige. Helseministeren svarer på spørsmål den 1. desember:

«Jeg er derfor trygg på at de regionale helseforetakene har sørget for å anskaffe tjenester med best mulig kvalitet for de rusavhengige.»

En kan av og til tro at helseministeren fortsatt er forsvarsminister, men nå systemforsvarsminister. Kan ikke helseministeren gjøre som Høyre har foreslått: gripe inn, forlenge disse avtalene slik at man får utredet andre modeller som sikrer gode beslutninger for pasienter, for de utsatte pasientene, for ruspasienter og for psykisk syke pasienter i dette landet?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:00:00]: Flere partier på Stortinget har vært veldig opptatt av at vi skulle benytte oss av ideelle organisasjoner innenfor både psykisk helse og rusbehandling.

Jeg var veldig tilfreds med at Helse Vest, da de gikk ut med anbud til rusbehandling, gikk ut til ideelle institusjoner. Helse Sør-Øst valgte å gå ut mot ideelle når det gjaldt de tilbudene de skulle ha innenfor psykisk helsevern.

Så er det også slik at da jeg svarte på spørsmålene, var anbudsprosessen i gang. Det kan være endringer når det gjelder hvilke institusjoner som har fått avtale. Det er selvfølgelig slik at vi ønsker å beholde de institusjonene som gir god behandling, og kvalitet og tilgjengelighet skal telle 70 pst. Jeg må ha tillit til at Helse Sør-Øst også har kvalitet og tilgjengelighet øverst på sin anbudsliste.

Bent Høie (H) [16:01:15]: Høyres oppfatning er at vi har beslutningssystemer for å komme fram til kloke beslutninger. Når beslutningssystemene våre kommer fram til ukloke beslutninger, er det på tide å endre systemet. I denne sammenheng oppfatter jeg faktisk at helseministeren egentlig er enig i at resultatet av disse anbudsrundene ikke er kloke, at dette er institusjoner som en hadde ønsket. Jeg tror også at helseministeren ser at dette er institusjoner som det i høy grad er behov for.

Hvorfor er det da så vanskelig for helseministeren, som eier de regionale helseforetakene, å gripe inn og si at de avtalene som disse institusjonene har, forlenger vi med minst et halvt år, og så får vi utredet nye beslutningssystemer, slik at vi sørger for at disse institusjonene fortsatt kan leve videre og gi et tilbud som alle i denne salen, regner jeg med, mener det er behov for – ikke minst Oslo Hospital, som gir tilbud til en pasientgruppe som Olsen-utvalget nettopp har utredet at det er behov for å utvide tilbudet til?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:02:23]: Noen ganger må jeg si jeg undrer meg over Høyre, som stadig etterspør mer bruk av private. Det er også slik at mer bruk av ideelle må vi på en eller annen måte selektere ut fra en innkjøpsprosess. Det er ikke sånn at jeg har adgang til å gå ut og direkteanskaffe tjenester. Det må skje gjennom innkjøpsprosesser. Det er slik regelverket er lagt opp.

Så tror jeg mange ganger at man kunne ønske at det var større fleksibilitet. Men vi har nå engang et regelverk, som jeg tror ganske mange partier er glad for at vi har, som både regulerer og beskytter. Så vil vi i fremtiden selvfølgelig også skaffe oss erfaring med de prosessene som har vært. Det er heller ikke sånn at helseforetakene på den måten lever i et vakuum. Vi skal gjerne gå igjennom hvordan innkjøpsprosessene gjøres, og vi er også, som det er blitt sagt i Stortinget i dag, i en prosess for å se på hvordan vi bedre kan ivareta ideelle organisasjoner.

Laila Dåvøy (KrF) [16:03:41]: Helse Sør-Øst skrev i går på hjemmesidene sine at de mener det er nødvendig med en kapasitetsøkning i innkjøp fra private når det gjelder psykisk syke. De sier også at de er i dialog med Oslo Hospital om eventuelt å videreføre deres tilbud.

Så er man i Helse Vest bekymret for at en annen pasientgruppe, gruppen mellom 30 og 50 år innenfor rus, ikke vil få fullgod behandling. Det dreier seg om bl.a. Askøy Blå Kors Klinikk. Der vil 30 døgnplasser gå tapt nå, ifølge det som skjedde på fredag. Ved fritt sykehusvalg, ifølge dem da, er ventetiden til døgnbehandling på denne klinikken så mye som 31 uker.

Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden kan tenke seg å be Helse Vest foreberede en selvstendig, separat direkteanskaffelse for å styrke tilbudet til rusgruppen, som på Vestlandet altså er i et desperat behov for hjelp. Et slikt grep har vært tatt av regjeringen tidligere, hvis jeg ikke husker helt feil – 15 mill. kr fra Bjarne Håkon Hanssen for noen år tilbake.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:04:48]: Når det gjelder det første eksempelet som representanten Dåvøy tok opp, Oslo Hospital, har denne prosessen med anbud også vært gjenstand for en klageprosess. Så går man vel igjennom og ser om man har skaffet seg tilstrekkelig antall plasser.

Jeg må bare si at jeg forventer faktisk at de regionale helseforetakene har oversikt over hva de trenger av tilbud fra private og spesielt fra ideelle organisasjoner, i begge de kategoriene som representanten Dåvøy nevner.

Samtidig er det slik at forrige onsdag sto jeg her i Stortinget og svarte på ti spørsmål omtrent fra alle Kristelig Folkepartis stortingsrepresentanter. Alle hadde en institusjon som de brant spesielt for. Jeg har forståelse for at man ønsker å ivareta de institusjonene som man kjenner til, men samtidig er det slik at hvis vi skal ha et anbudssystem som skal velge ut etter kvalitet og tilgjengelighet, må vi forvente at helseforetakene med sin ekspertise klarer å gjøre den jobben.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sonja Mandt (A) [16:06:25]: God velferd er spørsmål om fordeling av samfunnets ressurser. For Arbeiderpartiet vil en sterk offentlig sektor være garantisten for å oppnå en best mulig fordeling av godene og best mulig velferd.

Konkurranseutsetting, privatisering og annen markedsretting utfordrer grunnvollene i velferdsstaten vår. Vi ser at de nye aktørene som vil overta det offentliges ansvar, er av en annen karakter enn de som har vært der før. Det kommer flere og flere profittbaserte internasjonale selskaper, registrert i skatteparadiser, som vinner anbud som legges ut fra kommunene, mens ideelle og ikke-kommersielle gir opp eller blir kjøpt opp av pengesterke aktører. Vi ser det i barnehagesektoren. Arbeiderpartiet ønsker ikke dette i omsorgssektoren.

Jeg har lyst til å ta fram noen av de satsingene vi har gjort i budsjettet som vil gi en bedre omsorg, i en mangfoldig kommunal regi eller sammen med ideelle og frivillige. Jeg vil trekke fram økningene i demensomsorgen. Antall personer med demens er økende, og det er derfor viktig å sørge for kunnskap og god kompetanse til ansatte om behandling av dem som rammes av demens. Vel så viktig er det å se de pårørendes behov og finne ut hvordan vi skal hjelpe dem til best å takle denne vanskelige sykdommen. Demensplan 2015 har mange gode mål, og ved å styrke demensomsorgen slik vi gjør nå, kan vi gjennomføre planen slik vi ønsker.

Et av målene i planen er pårørendegrupper og samtalegrupper som skal være tilgjengelig i hele landet. Der tilbudet er i dag, skjer dette i et samarbeid mellom frivillige organisasjoner, som demensforeningene i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Kirkens Bymisjon. Vi vil gjør dette tilbudet enda mer tilgjengelig, og vi vil videreutvikle det. Vi bevilger derfor 15 mill. kr mer til dette formålet i 2011, der både kommuner og organisasjoner kan søke om støtte. Slik vil enda flere kunne ta del.

Formålet med pårørendeskoler er å gi de pårørende kunnskap om sykdommen og hvordan en best kan takle det å være pårørende til en dement. Det å skjønne hva som skjer, vil kunne bidra til å øke livskvaliteten både for dem som er rammet, og for dem som står ved siden av. Tilbakemeldinger fra deltakerne, som f.eks. fra Årdal, der ordningen er evaluert, viser at de pårørende har god nytte av slike tiltak, og at det har gjort at det er lettere både å forstå og kunne hjelpe.

Kompetanse er viktig, og opplæringsprogrammet Demensomsorgens ABC, som er utarbeidet i regi av Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, er et flott bidrag. Over 8 000 ansatte i over 250 kommuner deltar. Vi mener dette er så viktig at vi vil styrke dette med ytterligere 6 mill. kr, slik at enda flere ansatte kan få opplæring.

Demenslinjens hjelpetelefon er et tilbud til alle som har spørsmål om demens. Det er alltid mange ubesvarte og vanskelige spørsmål som dukker opp, Derfor kan denne hjelpetelefonen være et godt tilbud for de mange som trenger det. Der møter en kvalifisert helsepersonell, som kan faget. Derfor styrker vi denne linjen med 500 000 kr.

Våre tre demensfyrtårn bør også nevnes, Kroken i Tromsø, Abildsø i Oslo og Songdalen i Vest-Agder. Dette er undervisningssykehjem som særlig har ansvar for kompetanseutvikling innenfor demensomsorgen. Til det viktige arbeidet de gjør, som fyrtårn og som kompetansebyggere, øker vi tilskuddet med 3 mill. kr.

I tillegg er utbyggingen av nye omsorgsplasser viktig. Det er veldig bra at tilskuddsordningen nå er styrket, slik at det kan bygges mer. Det kommer til å få betydning både for demente og andre som trenger heldøgns omsorg og pleie.

Det er viktig å framheve den innsatsen frivillige gjør for en bedre dag for de eldre. Frivillige organisasjoner gjør hver dag en kjempeinnsats. Et godt eksempel på det er Røde Kors, en landsomfattende organisasjon med over 6 000 frivillige. Dette er et godt supplement til de tilbudene som det offentlige gir. De utfyller arenaer som det ikke gis tilbud på, de øker trivselen og bidrar til livsinnhold. Derfor styrker vi Røde Kors Besøkstjeneste for eldre med 1,5 mill. kr og øker tilskuddet til Kirkens Bymisjon, penger som vi vet vil bli brukt til glede og nytte.

Livsglede for Eldre er et annet tiltak som bygger på frivillighet, og som er ytterligere styrket i budsjettet her i Stortinget. Ingen klarer vel å være uberørt etter å ha sett hvordan de gir pleietrengende eldre et innhold i dagen, og ikke minst gir livsglede. Filmen vi så, der eldre med langtkommen demens var på sledetur i kulda og spiste pølser stekt på bål, og den gleden de viste, burde gjøre inntrykk på alle. Jobben de gjør, er viktig, og derfor øker vi også det tilskuddet.

Samhandling med frivillige er viktig, men det må smøres med midler, for bare da kan mange gode krefter og tiltak utløses.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [16:11:43]: Da dette statsbudsjettet ble lansert, ble det fra den rød-grønne regjeringen hevdet at budsjettet for 2011 var en satsing på videre utbygging av velferdsstaten. Velferd framfor skattelette har vært statsministerens mantra på inn- og utpust. Det var liksom det som skulle synliggjøre forskjellen mellom de rød-grønnes og opposisjonens politikk.

Hvis vi konsentrerer oss om spørsmålet om vi ser en bedring av velferdstilbudet, må vi se på hvem det er som står for den største velferdsproduksjonen. Norske kommuner står i dag for produksjon av nærmere 70 pst. av velferdstjenestene her i landet. Derfor er i dagens situasjon kommuneøkonomien helt avgjørende for velferden vår.

Under den rød-grønne regjeringen har kommunenes gjeld gått rett i været. Siden 2003 har kommunesektoren nesten doblet gjelden sin. Samtidig ber regjeringen om at kommunene øker sosialhjelpen, bygger ut barnehagene, ansetter flere lærere, gir tilpasset opplæring til alle som trenger det, fyller svømmebassengene, bygger omsorgsboliger og sykehjemsplasser, gir enerom til alle som ønsker det, gir pleietrengende hjelp ved måltider og tid nok til å spise og sørger for at brukere av pleie- og omsorgstjenester får medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførelsen av tjenestene. Dette er et regnestykke som rett og slett ikke går opp, og budsjettet for 2011 gjør situasjonen enda verre. Allikevel presenterer finansministeren budsjettet som et budsjett for arbeid og velferd.

Vi har i denne salen flere ganger hørt at vettet er jevnt fordelt her i landet. Bekreftelsen på at det kan være noe i det utsagnet, fikk vi da Kommune-Norge protesterte kraftig og klart uttalte at det ikke ville bli bedre velferdstjenester, at budsjettet heller ikke ga rom for økte satsinger, og at regjeringen derfor burde la være med å framstille det sånn. Så kom TV 2 på banen med avsløringer om de store variasjonene i omsorgstilbudet i norske kommuner. TV 2 hadde kommet fram til at 3 068 gamle, syke pleietrengende eldre ventet på plass i sykehjem. Ventetiden på sykehjemsplass kunne variere fra én uke og opp til ti år, fikk vi høre.

Departementet og Helsetilsynets umiddelbare reaksjon på avsløringene blir omtrent som om man skyter postmannen fordi man ikke liker innholdet i brevet han kommer med. De kommunene som hadde meldt fra om at pasienter sto på venteliste, skulle tas. Det er forbudt å ha ventelister, og alle har en lovfestet rett til nødvendig helsehjelp, fikk vi høre. Jeg vil derimot gi honnør til dem som har hatt mot til å si fra om at pasienter ikke får den nødvendige helsehjelpen på det såkalt beste effektive omsorgsnivå, eller etter BEON-prinsippet som ble lansert gjennom Samhandlingsreformen. I mine øyne bør de kommunene betraktes på linje med andre varslere i samfunnet, varslere som sier fra om at noe er fundamentalt galt.

I Fremskrittspartiet har vi lenge snakket om at det er en systemfeil når tilbud, utforming, kvalitet og innhold i viktige velferdstjenester som eldreomsorg, pleie og omsorgstjenester helt og holdent skal være avhengig av den enkelte kommunes økonomi. Når også kommunenes økonomiske handlingsrom forverres, burde alarmklokkene ringe hos regjeringen, men det gjør de ikke. Men TV 2s avsløringer har fått noen til å våkne. Det var vel én i regjeringskvartalet som fant ut at det var under ett år igjen til neste kommunevalg, og at statsbudsjettet og avsløringene kanskje ikke ga regjeringspartiene det beste utgangspunkt for den begivenheten. Så fikk vi da en reaksjon fra regjeringen som etter min oppfatning minner mest om en dødskrampe. Først skulle investeringstilskuddet til heldøgnsplasser økes ytterligere, og ikke nok med det: Satsene skulle få tilbakevirkende kraft fra 2008, et kjempebra tiltak og helt i tråd med det vi fra Fremskrittspartiet har tatt til orde for i budsjettsammenheng de siste årene. Men det som er merkelig, er at mens Fremskrittspartiet har lagt inn penger til slike tiltak i sine budsjetter og blitt beskyldt for uansvarlighet i forhold til handlingsregel og for å bedrive voodooøkonomi, så lanserer regjeringen et slikt forslag, som forsiktig anslått koster 850 mill. kr, uten å legge én krone på bordet.

I tillegg lanserer regjeringen det de kaller en eldremilliard. Det høres jo flott ut, men er i realiteten en retorisk bløff. Pengene skal tilføres kommunene som en engangssum og som frie midler. Det vil i praksis si at de ikke kan brukes til drift. Kommunalministeren anbefaler at pengene brukes til å nedbetale gjeld, noe som ifølge KS vil gi kommunene 12 kr per innbygger i økt handlingsrom, som følge av reduserte renter og avdrag. Samlet sett kan denne milliarden på landsbasis brukes til drift av 70 sykehjemsplasser, sier KS. Da er det bare 2 998 igjen som mangler plass, ifølge TV 2, og da forstår jeg med ett hva representanten Hagebakken egentlig mente da han sa at regjeringen bruker pengene smart.

Det hele toppes med at regjeringen lanserer den såkalte verdighetsgarantien. I åtte punkter trekkes det i forskrift fram hva regjeringen mener med en verdig omsorg. Jeg har stilt spørsmål til både statsministeren og helseministeren om hva som er nytt i forhold til den 16-punkters kvalitetsforskriften vi har hatt i pleie- og omsorgssektoren siden 1997. Svarene jeg fikk, vitnet etter min oppfatning om ren uvitenhet. Helseministerens svar til meg gikk nærmest ut på å gradere kvalitetsforskriften som mindreverdig i forhold til den nye forskriften. Det er skremmende, og jeg blir bekymret på vegne av de mange pleietrengende som gjennom kvalitetsforskriften skulle se svart på hvitt hva de kan forvente seg av velferdstjenestene, og hva slags kvalitet det skal være på dem. Når vi i tillegg har gjeldende rett gjennom Fusa-dommen, som definerer at kommunen ikke har lov til å legge seg på et nivå under forsvarlig minstestandard selv om kommunen har dårlig økonomi, burde pleietrengende ha en viss sikkerhet. Når regjeringstoppene snakker ned betydningen av kvalitetsforskriften, når kommunene ikke har midler til å løse alle de pålagte oppgavene, og pengene kommer som frie midler som lokalpolitikere kan benytte til alt annet enn eldreomsorg og bedret pleietilbud, ja da vil uverdigheten fortsette.

Så vet jeg at noen vil hevde at dette er svartmaling. Noen vil påpeke at det gjøres mye godt arbeid overfor våre mange pleietrengende. Selvsagt er det sant, men jeg aksepterer ikke at nettopp dét blir en sovepute for dem som har ansvaret for at systemet ikke fungerer. Jeg har mange ganger opplevd ansatte i helsesektoren som går gråtende hjem, fordi de mener at brukerne ikke har fått det tilbudet de faglig sett mener disse har behov for. Jeg vet ansatte ikke melder fra om avvik, fordi de mener det er bortkastet tid, og fordi de opplever at det ikke skjer forandringer. Noen opplever også at de blir uglesett på jobben hvis de melder fra om uverdige forhold. Slik har det vært både før og etter 1997, da kvalitetsforskriften kom, og det er ikke noe som tyder på at vi vil få forandringer.

Min hjemkommune har blitt styrt av Arbeiderpartiet sammenhengende i snart 100 år. Kommunen har vært en av de dårligste i landet når det gjelder enerom, til tross for at Arbeiderpartiet for 15 år siden lovet enerom til alle som ønsket det. Kommunen hadde planlagt å rette på noe av dette bildet ved å gjøre en rekke dobbeltrom om til enerom samt å åpne nye sykehjemsplasser med enerom i 2011. Da konsekvensene av statsbudsjettet ble kjent, ble det fra øverste hold i kommunen gitt uttrykk for at i min kommune må kvalitetsforskriften og verdighetsgarantien fortsatt stå på vent. Flertallet i kommunestyret trakk bare på skuldrene av det. Og selv da kommunen fikk 14 ekstra millioner som følge av en regnefeil i departementet, brukte flertallet pengene på ikke lovpålagte oppgaver. Men gamle syke og pleietrengende mennesker kan ikke vente, de må få hjelp nå.

Fremskrittspartiet vil ha klare lovfestede rettigheter. Vi ønsker også en automatisk statlig finansiering av tjenestene når det faglig sett er slått fast at behovet er til stede. Da først har vi mulighet til å få en verdig pleie- og omsorgstjeneste.

Fremskrittspartiet mener utbyggingen av heldøgnsplasser går for sakte, og vi mener at det er blitt bygget altfor få sykehjemsplasser i forhold til omsorgsboliger. Dette er dessverre økonomisk motivert fra kommunenes side, og det er ikke behovet som styrer. Derfor har vi i vårt alternative budsjett doblet det statlige tilskuddet til sykehjemsplasser og økt rammen, slik at vi kan få bygget 3 000 nye sykehjemsplasser neste år. Vi vet også at mange kommuner sliter med å finansiere driften både av plasser som er bygget, og plasser som planlegges. Derfor har vi lagt inn 2 mrd. kr øremerket til drift, som selvfølgelig også vil bli videreført i de kommende år.

Det er lite som tyder på vilje fra regjeringens side til å ta høyde for den kompetansehevingen som kommunene trenger for å møte utfordringene i Samhandlingsreformen. Allerede ser vi tendenser til at spesialisthelsetjenesten tilpasser seg, men kommunene er faglig sett ikke rustet til å ta imot. Det er en altfor stor andel ufaglærte i kommunehelsetjenesten. Kommunene er ikke flinke nok til å ta inn lærlinger. Kompetanseheving og opplæring koster, og kommunene har ikke de midlene som trengs. En samlet komité peker på behovet for flere faglærte og at andelen med treårig høyskoleutdannelse økes. Målet og økningen regjeringen har foreslått når det gjelder antall legeårsverk i kommunen, er etter vår oppfatning altfor svakt til å møte behovet. Alderspsykiatrien er dessverre nedprioritert, og tilbudet til parkinsonrammede i kommunale institusjoner er nærmest fraværende.

Jeg er skuffet over hvordan regjeringen har håndtert spørsmålet om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent. Alle ventet at vi nå skulle få en rettighetsfesting, som det egentlig er flertall for i Stortinget, men isteden opplever brukerne at tilbudet blir dårligere. Dette, på toppen av endringene som skjedde i fjor når det gjaldt ressurskrevende tjenester, forteller meg at funksjonshemmede ikke kan stole på denne regjeringen.

Det skal sies at det er en rekke små, men viktige bevilgningsendringer som gjøres i dette budsjettet. Flere av dem er vi enige om, som NOKLUS, Livsglede for Eldre, besøkstjeneste, kontakttelefoner og Hørselshjelpen, for å nevne noen. En skulle kanskje også glede seg over de små seire, som at regjeringspartiene i år har gått inn på flere av våre merknader som de i fjor sto utenfor, men jeg klarer ikke å hente fram den store entusiasmen. Regjeringen går med ryggen først inn i framtiden.

Regjeringen er mest opptatt av å bevare systemet. Hensynet til brukere som ikke får de tjenestene de har behov for, kommer i andre rekke. Regjeringen har få eller ingen konstruktive forslag til løsninger. Når selv konservative Høyre framstår som mer radikalt når det gjelder fornying av velferdstjenestene i offentlig sektor, så burde regjeringspartiene forstå at de har gått ut på dato.

Are Helseth (A) [16:20:53]: Det budsjettforslaget vi i dag behandler, blir et godt budsjett for helsearbeidet i Norge neste år. Det blir godt fordi budsjettet er stort, fordi innretningen bygger på en ideologi som ser fremover, og fordi budsjettet styrker områder og satsinger som tradisjonelt taper i en åpen konkurranse mellom sterke og svake aktører i helsetjenesten.

Budsjettet er stort, med en ramme på vel 133 mrd. kr. Samtidig som våre nære samarbeidsland i Europa er i dype gjeldskriser og kutter i offentlig og privat velferd, kan vårt helsebudsjett vokse med 3,8 pst. Dette innebærer en reell vekst på 1 mrd. kr etter at økte kostnader og nye oppgaver er hensyntatt. Det er en hovedsatsing på sykehusene, med nye 970 mill. kr til mer pasientbehandling og kortere ventetider.

Selv i et stort budsjett blir det ikke plass til alt. Det er fortsatt store og små områder vi ønsker å gjøre enda mer på. Men velferdssamfunnets suksess er vel så mye avhengig av hva vi får ut av bevilgningene, som hvor mye vi klarer å bevilge på toppen. Materiell vekst vil alltid ha grenser. Innovasjon, gode arbeidsprosesser, god ledelse og medmenneskelighet har ingen grenser. Riktig bruk av 133 mrd. kr er viktigere enn å konkurrere til seg ytterligere midler som nå har gått til viktig arbeid innen utdanning og samferdsel.

Et godt budsjett har blitt enda bedre gjennom stortingsbehandlingen. Regjeringspartiene har merket seg de mange konstruktive innspillene fra ideelle og andre organisasjoner i høringene. Budsjettet er derfor styrket med 58 mill. kr i finansinnstillingen for øket innsats særlig for eldre og personer med demens. Et av de mange viktige samhandlingstannhjulene som har fått fullfinansiering, er sykehjemsprosjektet NOKLUS, som sørger for høy kvalitet på blodprøveanalyser i sykehjemmene.

Budsjettet er også godt fordi det bygger på en solidarisk modell for fordeling av tjenestene. Når vi er friske, har vi mange behov og mange ønsker. Valg og muligheter styres bl.a. av personlig økonomi. Når vi blir syke, har vi bare ett ønske: å få hjelp og bli bedre. Derfor kan slik hjelp ikke styres av samme marked som selger forsikringer. For Arbeiderpartiet må derfor sykehusene i det alt vesentlige være offentlige.

Høyrepartiene har grunnleggende en annen ideologi. I samtidsdebatten skryter ikke høyrepartiene av disse ideologier. Derimot er det ny tale om at private sykehustilbud som betales av fellesskapet, ikke er ordentlig private. Dette vil sykehusinvestorene være uenige i. Men det er ikke lønnsomt å snakke høyt om egen ideologi nå. Private forsikringsselskaper må tjene penger for å ha trygge arbeidsplasser og sikre skadeoppgjørene. Rike mennesker kan da ha gode livsforsikringer. Fattige mennesker kan ikke ha livsforsikringer. Slik følger ubemidlethet slekters gang. Lik rett til helsetjenester krever et annet verdisett. Da kan ikke sykehusene flyte i et marked. Da er fellesskapsløsninger det beste.

Budsjettforslaget for 2011 har en hovedsatsing på sykehusene. Det skal bygges i Østfold, i Bergen og i Stavanger. Aktiviteten styrkes med 970 mill. kr. Vi har hatt en stor økning i behandlinger de siste årene, men nye muligheter og nye tilbud har dessverre ført til at ventetidene på mange områder ikke går ned – derfor større bevilgninger. Men mer penger er alene ikke nok. Det trengs utdanning av fagfolk, gode arbeidsmiljø og god ledelse. Samhandlingsreformen og stadig bedre kunnskap om ledelse i kunnskapsvirksomhet er nødvendig.

Vi har en time eller halvannen igjen av debatten. Så begynner raskt prosessene for et godt budsjett også for 2012. Representanten Dåvøy tok i sitt innlegg opp behovet for forskning på demens. Jeg støtter det engasjementet. Vi bør derfor i tiden som kommer, debattere initiativer og tilnærminger for gjennombrudd i demensforskningen. Debatten bør inneholde både visjonære internasjonale grep og mindre, nasjonale grep.

Sonja Irene Sjøli (H) [16:26:14]: Målet for helse- og omsorgspolitikken er å sikre at alle får gode helse- og omsorgstjenester når de trenger det – så enkelt og så vanskelig! Selv om den norske helsetjenesten på mange områder er i verdensklasse, er det fortsatt ingen selvfølge at man får hjelp når man trenger det. Ventetidene for planlagt behandling er lange og økende. Når et barn har psykiske problemer, er en ventetid på opp mot tre måneder altfor lenge. 4 700 barn og unge fikk ikke behandling innen behandlingsfristen i 2009.

Det er heller ingen selvfølge at vi får helsehjelp av høy kvalitet. En av fem pasienter i sykehjem opplever å bli feilmedisinert. Muligheten for å overleve kreft er betydelig høyere på sykehus med god trening og god kompetanse enn på enheter med mindre behandlingsvolum. Vi har med andre ord ingen grunn til å slå oss til ro med tingenes tilstand. Vi må kontinuerlig jobbe for å forbedre tilbudet, ikke bare forsvare systemet.

Pasient- og brukerorganisasjonene, SINTEF og Helsetilsynet har i flere år pekt på betydelig svikt innen rehabilitering og habilitering. Mange opplever å få god helsehjelp i en akuttfase ved hjerteinfarkt, ulykke, slag eller annen sykdom. Men når blålysene slukkes, opplever mange å bli glemt. Uten nødvendig opptrening mister mange muligheten for å bli friske og klare seg selv. Blindeforbundet har beskrevet dette godt i en høringsuttalelse til budsjettforslaget. De påpeker at bare et fåtall av dem som mister synet, får tilbud om opplæring og rehabilitering, og at ventetiden i snitt er fem år. Undersøkelser viser at uten rehabilitering blir man søvnløs og deprimert, mister kontakten med venner og blir inaktiv. Etter rehabilitering er de fleste tilbake i et aktivt liv, og problemene reduseres.

Med tanke på at 600 000 mennesker i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet på grunn av helseproblemer, er det oppsiktsvekkende at rehabilitering er så lavt prioritert som det er av denne regjeringen. Regjeringen ble kritisert av mer enn 45 organisasjoner for å ha brutt sitt løfte om å sikre opptrening til alle som trenger det. Regjeringens svar var ikke å forbedre tilbudet, men å redusere ambisjonene.

Per andre kvartal 2010 var det 5 698 som ventet på fysikalsk medisin og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, ifølge Helsedirektoratet. Dette er ca. 1 300 flere enn ved samme tidspunkt i 2007. Ved Sykehuset Innlandet er ventetiden for rehabilitering 72 dager i snitt. Da er det jo paradoksalt at flere rehabiliteringsinstitusjoner i dette området opplever kutt og trusler om nedlegging. De regionale helseforetakene er instruert om å kjøpe tjenester fra disse institusjonene på minst samme nivå som tidligere for å dekke opp behovet for slike tjenester. Tre av fire helseregioner har ikke innfridd dette kravet i perioden fra 2008 til 2009. Helse Sør-Øst har innfridd kravet, men rapporterer selv at kapasiteten på området ikke er tilstrekkelig. I lys av dette er det oppsiktsvekkende at regjeringspartiene reduserer de øremerkede bevilgningene til opptrening i budsjettforslaget.

Regjeringspartiene vedtok i budsjettbehandlingen for inneværende år å endre finansieringsordningene for poliklinisk fysioterapi. Dette advarte Høyre og de andre opposisjonspartiene mot, fordi de fryktet at dette ville svekke tilbudet. Dessverre fikk vi rett. Vi ser nå at bassengtrening og andre rehabiliteringstilbud legges ned over hele landet, både i Kristiansund, i Levanger, på Røros og i Oslo. Dermed mister mange pasienter et tilbud som setter dem i stand til å jobbe og mestre hverdagen.

Den svært generelle og lite forpliktende strategien for rehabilitering har heller ikke ført til gode resultater. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon uttaler i sitt høringssvar til budsjettet at FFO hadde store forventninger til strategien, men konstaterer at den «ikke på noen måte har blitt det vendepunktet for innsatsområdet som var intendert og forventet».

Høyre ser en satsing på habilitering og rehabilitering som en investering i bedre helse og livskvalitet for pasientene. Derfor foreslår vi å øremerke 400 mill. kr innenfor rammen av økt aktivitet i helseforetakene, på rehabilitering, rusbehandling og behandlingsreiser til utlandet. Vi gir dermed klare politiske føringer for hvilket område som skal være prioritert, slik vi i 2004 innførte kravet om å prioritere psykisk helsevern og rusbehandling. Vi registrerer at regjeringspartiene ikke støtter dette, men vil overlate de politiske prioriteringene til helseforetakene. Høyre frykter at pasienter som trenger rehabilitering, vil tape denne prioriteringskampen nok en gang.

Wenche Olsen (A) [16:31:20]: Den norske modellen med et godt offentlig helsevesen supplert av et ideelt helsevesen gir helsetjenester i Norge som er helt i verdenstoppen. Det er vi stolte av, men det betyr ikke at vi er fornøyde. Vi vet godt at det fortsatt er uløste oppgaver innenfor helsevesenet, og derfor foreslår ikke vi noen reduksjon i skattene. Regjeringen prioriterer styrking av helse framfor skattelette.

Vi er opptatt av at de ideelle skal ha gode vilkår, men støtter at det settes krav til dem, slik at pasientene får gode tjenester. Jeg må jo si at jeg synes det er litt merkelig å høre Høyre, som er privatiseringspartiet framfor noen, si at nå skal avtalene fryses og at man tar avstand fra den konkurranselinjen man i alle år har sagt er løsningen på det meste. Jeg ser fram til å høre hvordan Høyre har tenkt at de private skal få avtaler om det ikke skal være ved anbud. Jeg trodde det var løsningen fra de borgerlige på det meste, all den tid de påstår at alt blir både bedre og billigere med konkurranseutsetting. Det blir jo litt vanskelig, da, når man ikke skal velge bort noen.

Som østfolding må jeg si noen ord om den gledelige bevilgningen på budsjettet til nytt Østfold-sykehus. Det har vært en lang prosess å komme dit vi er i dag, fra fem sykehus til ett. Det har vært en prosess både ansatte, tillitsvalgte og befolkningen har vært med på, drevet fram av modige politikere. Nå får de sin belønning, med et moderne sykehus med enkeltrom og med det mest moderne innenfor bygg og utstyr. Det har østfoldingene fortjent, og det gleder vi oss over.

Gjennom de siste årene er det gjort en stor jobb innenfor psykisk helse, både på spesialistnivå og ute i kommunene. Opptrappingsplanen har medført at over dobbelt så mange får hjelp i dag. Psykiske lidelser er vel kanskje blant de lidelsene hvor vi ser en stor økning, og da er det viktig at vi fortsatt prioriterer psykisk helse.

I den perioden har man bygd ut DPS-ene rundt omkring i landet, og folk får nå tjenestene i nærheten av der de bor. Utbygging av ambulante team og DPS-er har medført at man kan gi pasientene poliklinisk behandling og behandling i hjemmet, slik at man kan redusere antallet innleggelser. Det er positivt, og det gir bedre livskvalitet for pasientene. Nå som midlene til psykisk helse i kommunene er lagt inn i rammen, har vi fått noen bekymringsmeldinger fra kommuner som vurderer kutt i tilbudene innenfor psykisk helse. Dette skjer samtidig som kommunene øker helsebudsjettene totalt. Det viser at det fortsatt er viktig at vi har fokus på psykisk helse, og at den må ha samme status som somatisk helse.

Flere organisasjoner vi har møtt under budsjettarbeidet, har hatt et stort fokus på at veksten i bevilgningene innenfor psykisk helse må være i kommunesektoren. Det viktigste vi kan gjøre innenfor psykisk helse, er å forebygge, og da er det viktig at den enkelte blir fanget opp raskt. Det er i kommunene man har anledning til å forebygge og til å sette i gang en tidlig behandling, noe som igjen vil føre til redusert bruk av tvang. Derfor er jeg glad for at det er flere kommuner som prioriterer psykisk helse, og for at flere har benyttet seg av støtteordningen til å tilsette psykologer i kommunen. I budsjettet for 2011 er denne posten økt for å gi rom til 110 psykologer. Det er et godt bidrag til psykisk helse i kommunen. Hittil har kommunene rekruttert psykologer til familiesentre, helsestasjoner, skolehelsetjenesten og psykisk helsetjeneste for voksne. Vi har fått flere gode eksempler på at dette er tiltak som både virker forebyggende og kan forhindre en lang sykdomsperiode. Det er mange aktører innenfor psykisk helse, og det er viktig at vi stiller krav til god kvalitet og resultatoppfølging til både de offentlige og private aktørene. Sammen skal vi jobbe videre for en god utvikling innenfor psykisk helse med fokus på innhold og kvalitet.

Flere kommuner har satt i gang vellykkede prosjekter. Vi har møtt kommuner hvor de har tilsatt psykologer som barn og unge kan benytte seg av uten å måtte gå via fastlegen. De har statistikker som viser at de fleste klarer seg kanskje med et par–tre konsultasjoner, i stedet for at de, om de hadde gått syk lenge og sykdommen hadde fått utvikle seg, hadde fått behov for behandling i en lang periode.

Jeg er stolt av å tilhøre et flertall som prioriterer fellesskapet framfor den enkeltes lommebok, og som mener det er et ansvar for det offentlige å sørge for gode helsetjenester, men som ser på det ideelle som et helt nødvendig og godt supplement.

Per Arne Olsen (FrP) [16:36:25]: Jeg har lyst til å begynne med å si at også vi som representerer Vestfold, er glade på Østfolds vegne over at de får et nytt sykehus, og at det sågar er så moderne at det har enkeltrom, gleder vi oss også over.

Jeg har videre lyst til å komme med en innrømmelse, fordi da Anne-Grete Strøm-Erichsen overtok som helseminister, var jeg en av mange som håpet på at hun var en statsråd som ville gripe fatt i de store utfordringene som vi så innenfor spesialisthelsetjenesten. Dessverre er det slik at utfordringene bare har blitt flere og større under denne statsråden. Regjeringens budsjettforslag er i så måte bare en naturlig og dessverre en beklagelig oppfølging av den linjen som regjeringen har stått for. Det er en linje som har bidratt til at helsekøene vokser og vokser, og at pasientene må vente lenger og lenger.

I somatiske sykehus er det i dag om lag 12 600 sengeposter, mens det er nesten like mange byråkrater i helsevesenet som ikke arbeider med pasientrelatert arbeid. Sagt på en annen måte: Det finnes 2 000 flere byråkrater i sykehusene enn det finnes leger – forstå det den som kan.

Mens denne debatten pågår, vil sykehuskøene fortsette å øke. Nå venter ca. 277 000 mennesker på behandling i norske sykehus – en økning på over 70 000 mennesker siden regjeringen overtok. Likevel bidrar ikke de rød-grønnes budsjett her i dag til at helsekøene blir mindre, snarere tvert imot. Det er jeg så overbevist om at jeg er villig til å ta en debatt om det i forbindelse med neste års budsjett også.

Fremskrittspartiet representerer et alternativ til denne politikken, ikke bare gjennom at vi i vårt alternative budsjett foreslår 2,2 mrd. kr mer – nettopp for å øke pasientbehandlingen og til investeringer i medisinsk utstyr – men også gjennom at foretaksmodellen endres slik at vi blir kvitt de overbyråkratiske regionale helseforetakene – noe det visstnok skal være flertall for i denne salen. Men det er dessverre ikke slik at alle partier følger sin overbevisning i den saken.

Frigjøring av de ressursene som i dag brukes på unødvendig byråkrati, må etter Fremskrittspartiets oppfatning, i tillegg til det vi foreslår ekstrabevilget, bidra til å øke behandlingskapasiteten. Gjennom vårt budsjettforslag bidrar vi med 620 mill. kr mer til helseforetakene for å øke pasientbehandlingen. I tillegg foreslår vi å øke ISF-andelen til 50 pst., slik at sykehusene får større incentiver for å behandle flere pasienter.

Vi foreslår også 800 mill. kr til kjøp av behandlingskapasitet ved private sykehus. Dette alene ville ha bidratt til at nesten 20 000 flere kom ut av helsekøen og tilbake i arbeid. Dette ville ha spart kostnader ved sykmelding og bidratt til mer verdiskaping og velferd, ikke minst for den enkelte.

Helseforetakene må i dag redusere pasientbehandlingen for å finansiere investeringer i medisinsk utstyr. Fremskrittspartiet mener det er hensiktsmessig at det blir gitt en bevilgning til medisinsk utstyr, som ikke bare vil bidra til å bedre behandlingstilbudet, men også til å effektivisere behandlingen. Derfor foreslår Fremskrittspartiet å bevilge 800 mill. kr til dette formålet alene.

I går var det en stor demonstrasjon utenfor Stortinget. En stor flokk mennesker hadde reist til Oslo for å kjempe for sine lokalsykehus over det ganske land, og de hadde et sterkt og klart budskap, som vi alle hørte.

Helseministerens budskap var at man ikke trengte fødeavdelinger, akuttberedskap og andre sentrale funksjoner ved lokalsykehusene. Hun sa videre at det var så mange mennesker med nye diagnoser som trengte plass og ressurser for å behandles. Spøkefullt sagt fremsto det nesten som om ministeren ville omdanne lokalsykehusene til helsesentre hvor man kunne behandle kvinner som sliter med uønsket atferd, ved egen omsorg utenfor egen bolig, for å sitere et av de mest sette humorprogrammene på TV for tiden.

Jeg tror ikke vi kan stikke under stol at det faktisk trengs mer ressurser og en politisk vilje for å opprettholde lokalsykehus i Norge. Jeg mener derfor at helseministeren forsøkte å komme seg unna med det jeg oppfatter som en relativt virkelighetsfjern uttalelse.

Det er viktig å satse på medisinsk forskning, slik at vi også i fremtiden kan behandle sykdommer som vi i dag ikke har anledning til å behandle. Jeg har lyst til å avslutte med at Fremskrittspartiet derfor styrker den medisinske forskning og utviklingsprosjekter med hele 95 mill. kr.

Jorodd Asphjell (A) [16:41:44]: I dag behandler vi budsjettet for helse- og omsorgsområdet, et budsjett med en samlet budsjettramme på 133,6 mrd. kr, et budsjett for fortsatt vekst og utvikling innenfor spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten og et budsjett som vil bidra til ytterligere utvikling av landets helse- og omsorgstjenester, men som vil kreve bedre samhandling mellom både staten, kommunene, private kommersielle aktører og frivillige og ideelle organisasjoner. Ja, faktisk er det foreslått å bevilge hele 580 mill. kr til samhandling i neste års budsjett, en økning på 200 mill. kr.

Oppfølgingen av Samhandlingsreformen gjennom en ny nasjonal helse- og omsorgsplan og ny folkehelselov er avgjørende for om vi skal lykkes med å dreie en større andel av helseressursene fra en mer og mer spesialisert helsetjeneste over til en desentralisert helse- og omsorgstjeneste, som kan gi en mer helhetlig tjeneste, nærmere der folk bor i dag. For å få til dette har regjeringen foreslått en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 5,7 mrd. kr.

En av de største samfunnsutfordringene våre er alle de som har rusproblemer, og de pårørende som daglig sliter med dette i nær familie.

Hovedansvaret for alkohol- og narkotikapolitikken er forankret i Helse- og omsorgsdepartementet. Departementet har ansvar for en helhetlig og samordnet politikk, som skal bidra til å forebygge at rusmiddelproblemer oppstår, og til at rusmiddelavhengige gis nødvendig hjelp og gode tjenester. Ansvaret omfatter også samordning av tjenester og tiltak vedrørende rusfeltet som er forankret i andre departementer.

De regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester omfatter også rusbehandling. Med Rusreformen ble ansvaret for fylkeskommunale tiltak for rusmiddelmisbrukere overført til staten ved de regionale helseforetakene fra 1. januar 2004.

Regjeringen foreslår å styrke rusfeltet med 100 mill. kr for 2011. Dette vil bidra til å gi mennesker med rusproblemer et bedre hjelpe- og behandlingstilbud. Ikke minst er dette viktig for familiene deres. Dette kommer i tillegg til tidligere bevilgninger og innebærer at denne regjeringen har økt innsatsen på rusfeltet med 1 mrd. kr siden 2005. I tillegg har en styrket økonomi i kommunene og helseforetakene lagt grunnlag for ytterligere utbygging av tjenestetilbudet på rusfeltet. Det foreslås å styrke kommunalt rusarbeid med 70 mill. kr til økt kapasitet i tjenestetilbudet til personer med rusproblemer. Styrking av de kommunale tjenestene vil over tid bidra til å redusere behovet for langvarige og kostnadskrevende tjenester, redusere behovet for spesialisert rusbehandling og være med på å gi bedre livskvalitet for den enkelte.

For å sikre en forebyggingsprofil foreslås 5 mill. kr for å bedre kommunenes og fylkesmennenes kompetanse og forvaltning av alkoholloven.

Det foreslås 20 mill. kr til tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Dette vil bidra til å gi flere et behandlingstilbud. Videre foreslås det 5 mill. kr til å etablere to nye rusmestringsenheter for å styrke det samlede tilbudet i fengslene for innsatte med rusmiddelproblemer.

Opptrappingsplanen for rusfeltet gir rammene for regjeringens politikk på området. Planen har 147 tiltak innen forebygging, behandling, rehabilitering, forskning og kompetansebygging. Tilnærmet alle tiltak vil være påbegynt i løpet av dette året.

Vi bygger stein på stein for at flere skal få gode helsetilbud. Gratis tannhelsetilbud til rusmiddelavhengige er en av mange slike steiner. Siden 2005 har vi økt denne bevilgningen fra 8 mill. til 75 mill. kr – nær en tidobling. Dette har gitt mange av de svakeste i samfunnet et nytt og bedre liv.

For å sikre en grundig gjennomgang av Stoltenberg-utvalgets rapport og Opptrappingsplanen for rusfeltet har regjeringen besluttet å legge fram en egen stortingsmelding om rusmiddelpolitikken i løpet av 2011. I påvente av denne stortingsmeldingen blir Opptrappingsplanen for rusfeltet forlenget med to år, altså ut 2012.

Forebygging skal bidra til å hindre at rusmiddelproblemer oppstår og utvikler seg. Forebygging består av både tilgjengelighetsreduksjon og etterspørselsreduksjon. De mest omfattende forebyggende tiltakene er det vi kan kalle de regulatoriske virkemidlene i alkoholpolitikken, dvs. omsetningsreglene for salg og servering av alkohol, alkoholavgiftene, reklameforbud mot alkohol samt regulering av salg av legemidler og forbud mot bruk av narkotika.

Et viktig mål er å forebygge, slik at rusmiddelavhengige i en rehabiliteringssituasjon ikke faller tilbake. Det er ofte et samspill mellom behandling og tiltak for å motivere til behandling, unngå tilbakefall og bidra til sosial inkludering.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [16:47:01]: En god helsepolitikk forutsetter bl.a. at pasienter har god tilgang til effektiv og trygg legemiddelbehandling. De fleste pasienter i Norge har god tilgang til nødvendig behandling, men det er likevel slik at norske pasienter på noen områder har et dårligere behandlingstilbud enn pasienter i andre land har.

De svenske forskerne Wilking & Jønsson publiserte i 2009 en rapport som sammenlignet kreftpasienters tilgang på medisiner i ulike land i Europa. Rapporten slår fast at Norge fortsatt bruker mindre av flere typer kreftmedisiner enn mange andre land i Europa. I 2007 brukte Norge mindre penger på kreftlegemidler per innbygger enn både Sverige og Finland, og langt mindre enn Danmark. Derimot gir selvfølgelig ikke rapporten et helt dekkende bilde av behandlingstilbudet til kreftpasienter, fordi den ikke omfatter nettopp andre behandlingsformer enn legemidler. Likevel gir rapporten grunn til bekymring for at tilbudet til norske pasienter henger etter utviklingen i andre europeiske land.

I Høyres regjeringstid fremla vår daværende helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen en stortingsmelding om legemiddelpolitikken, og Stortinget sluttet seg der til flere tiltak for å styrke pasientenes tilgang til trygg legemiddelbehandling. Dessverre ser vi at disse tiltakene ikke er fulgt opp av dagens regjering.

Statens legemiddelverk har anbefalt at refusjonsordningene med blå resept bør utvides til å omfatte ni legemidler, til pasienter med kols, kreft, schizofreni, beinskjørhet, blodpropp og Restless Legs-syndrom. Legemiddelverket vurderer at refusjon for de aktuelle legemidlene vil gi pasientene et bedre behandlingstilbud, og dermed bedre helse- og livskvalitet. Legemiddelverket har også vurdert at dette er kostnadseffektivt, bl.a. fordi andre helseutgifter da kan reduseres.

Et konkret eksempel er at Legemiddelverket vurderer at barn og voksne med leukemi eller magekreft kan få en betydelig helsegevinst med flere gode leveår dersom de får et aktuelt legemiddel på blå resept. Både Legemiddelverket og Kunnskapssenteret for helsetjenesten mener at pasienter med beinskjørhet kan spares for store helseproblemer relatert til bruddskader dersom de får en medisin som forebygger slike skader. Helsemyndighetene anslår at samfunnet bruker 4–5 mrd. kr på å behandle brudd relatert til beinskjørhet, og påpeker at bedre legemiddelbehandling også kan redusere disse utgiftene. På samme måte kan bedre legemiddelbehandling av kols også redusere behovet for akuttbehandling på sykehus.

Regjeringen Stoltenberg har derimot ikke funnet rom for å gi refusjon til et eneste nytt legemiddel i sitt budsjettforslag. Dermed påføres pasientene unødvendige helseproblemer, og samfunnet må bruke store ressurser på reparasjon og behandling. Dette er stikk i strid med mye vi har snakket om i dag, nemlig Samhandlingsreformen, som handler om å forebygge mer og reparere mindre. Dette forsterker også de sosiale helseforskjellene, fordi vi vet at effektiv behandling er forbeholdt dem som kan betale hele regningen selv.

Høyre mener at pasienter i Norge må få bedre tilgang til ny og effektiv legemiddelbehandling. I vårt alternative budsjett setter vi av midler til å innføre forhåndsgodkjent refusjon på blå resept til legemidler for behandling av kreft, kols, schizofreni og beinskjørhet. Fra Høyres side ser vi på dette som en god investering i bedre helse for pasientene og bedre bruk av ressursene i helsetjenesten.

Tove Karoline Knutsen (A) [16:51:40]: Det er et godt helsebudsjett Stortinget skal behandle i dag. Særlig viktig er det at bevilgningene knyttet til Samhandlingsreformen blir økt til 580 mill. kr. Det er penger som skal gå til kommunesamarbeid, til lokalmedisinske sentre, til forskning og ikke minst til å få mer tidsriktige IKT-løsninger i helsesektoren – løsninger som kan kommunisere på tvers av alle nivåer.

Da Stortinget behandlet Samhandlingsreformen, var det stor enighet om at det må satses spesielt på rehabilitering. Det er de regionale helseforetakene som har ansvar for kjøp av tjenester ved private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner, og foretakene har fått betydelig økning i sine budsjetter til nettopp slike kjøp. Fra 2005 til 2009 har kjøp av spesialistrehabilitering økt fra 995 mill. kr til 1,3 mrd. kr – og det skal brukes minst like mye i år. I tillegg kommer en ekstra bevilgning over helsebudsjettet for 2011 på ca. 31 mill. kr, som er et supplement til hovedbevilgningen. Derfor er det veldig vanskelig å skjønne at opposisjonen insisterer på at regjeringa satser mindre på rehabilitering enn det den forrige regjeringa gjorde. Det er rett og slett ikke sant. For eksempel har Helse Nord i sitt budsjett for 2011 økt sin innsats på kjøp av rehabiliteringsplasser med ca. 15 mill. kr, noe som er stikk i strid med det representanten Bent Høie meldte som svar på mitt spørsmål i replikkordskiftet.

Så er det også slik at metodene for rehabilitering er under stadig endring, og dermed også tidsbruken. Det er f.eks. flere nå enn før som har tilbud om dagrehabilitering, og derfor har enkelte rehabiliteringsinstitusjoner færre overnattingsdøgn enn tidligere. Det viktigste er imidlertid at regjeringas politikk betyr at flere har fått – og får – hjelp til rehabilitering og opptrening i spesialistinstitusjoner, ved mestringssentre, distriktsmedisinske sentre, helsehus og også i kommuner, sjøl om det også er riktig at flere nå venter på rehabiliteringstilbud fordi nye grupper nå er kommet med som kan få og ha nytte av rehabilitering, f.eks. kreftpasienter som ikke kunne få det før.

Også ordningen Raskere tilbake tilbyr rehabilitering til mennesker som av ulike årsaker er sykmeldt, eller står i fare for å bli det. Det er viktig at vi analyserer de resultatene vi har fra ordningen Raskere tilbake så langt, både det som er positivt, og det som er negativt, med tanke på hvordan vi gjennom en god rehabilitering kan få folk tilbake til hverdagen, og om mulig også tilbake til arbeidslivet.

Så skal jeg være enig med opposisjonen i én ting: rehabilitering og habilitering har ikke hatt det fokus i helsesektoren som feltet fortjener. Og det går et stykke tilbake i tid. Den erkjennelsen bør som sådan alle partiene ta inn over seg. Vi trenger mer fokus på kvalitet og kompetanse i rehabiliteringa, og vi trenger mer forskning på hvilke metoder som er de beste. Flere rehabiliteringsaktører har sjøl tatt til orde for at det bør utarbeides sentrale kvalitetsforskrifter for rehabiliteringsfeltet.

Det er viktig at vi får til stadig forbedring av den totale rehabiliteringsinnsatsen. Derfor kan det være nyttig å se på hvordan man kan få til de beste tilbudene innenfor rammene av lov om offentlige anskaffelser, og med bruk også av andre virkemidler enn rein anbudskonkurranse. Kjøp ved forhandlinger er et slikt alternativ – et syn som regjeringspartiene merkelig nok står aleine om i budsjettmerknaden, til tross for at opposisjonen, som jo taler varmt for konkurranse når det høver seg sånn, i dag har uttrykt sterk bekymring for at det er noen som må tape i de samme anbudskonkurransene – forstå det den som vil.

Vi har ennå et stykke å gå, særlig når det gjelder å få gode og varierte rehabiliteringstilbud i primærhelsetjenesten. Forskning viser at nærhet mellom bruker/pasient og behandlingstilbudene som gis, har god effekt. En styrking av rehabiliteringstilbudene på første- og halvannenlinjenivå kan styrke heile behandlingskjeden på rehabiliteringsfeltet, hvor de ulike nivåene kan samhandle til beste for pasienten. Derfor er det viktig – og helt i tråd med Samhandlingsreformen – at det utvikles rehabiliterings- og habiliteringstilbud som en del av primærhelsetjenesten, f.eks. knyttet til lokalmedisinske sentre.

Heldigvis finnes det gode eksempler vi kan lære av. Jeg besøkte nylig Mo i Rana, som i kommunal regi har opprettet Helseparken Rana, som samarbeider med Helgelandssykehuset og tre nabokommuner om å gi befolkninga et godt rehabiliterings- og opptreningstilbud. Dette er et lavterskeltilbud på halvannenlinjenivå. Jeg tror at nettopp slike rehabiliteringssatsinger som dette er veien å gå for å styrke dette feltet i årene framover, og hvor det er et samarbeid mellom spesialist, halvannenlinjetjenesten og kommunene.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Freddy de Ruiter (A) [16:56:56]: Jeg har lyst til å snakke litt om IOGTs prosjekt Sammen om Nøden. Det prosjektet driver en utstrakt virksomhet i store deler av landet. Virksomheten er til stede i Haugesund, Sauda, Karmøy, Flekkefjord, Kvinesdal, Kristiansand, Grimstad, Froland, Porsgrunn, Sandefjord og i Bergen fra nyttår, samt ar det er et samarbeidsprosjekt i Larvik og mulig oppstart av et prosjekt i Halden neste år.

Prosjektet tar sikte på å være med og dekke noe av behovet på rusfronten i Norge, ved å utvikle forebyggende tiltak, lavterskel helsetilbud, drive nødsarbeid, matutdeling og rehabilitering. Dette gjøres sammen med andre frivillige organisasjoner, kirker, næringsliv, humanitære organisasjoner og det offentlige.

Det foreligger også en rapport fra Høgskolen i Vestfold, ved Ulf Dahl, som viser hvilken samfunnsmessig nytte dette prosjektet har.

Det er ingen som helst tvil om at IOGT og prosjektets daglige leder, gateprest Olaf Lande, gjør en formidabel jobb med begrensede ressurser. Prosjektet kan sammenlignes med arbeidet som f.eks. Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen driver.

Jeg er derfor glad for at et stort flertall i komiteen peker spesielt på dette prosjektet i sine merknader og ber Helsedirektoratet om å prioritere dette spesielt i sin tildeling av ressurser. Jeg vil også i den forbindelse berømme representanten Sonja Mandts mangeårige engasjement i saken.

Komiteen har også i 2007, 2009 og 2010 bedt om at Sammen om Nøden burde prioriteres særskilt. Når man ser på utviklingen over tid, er det vanskelig å se at dette er gjort i tilstrekkelig nok grad. Prosjektet får i dag godt og vel 1 mill. kr i støtte, mens behovet er på ca. 1,8 mill. kr.

Jeg forventer at prosjektet får et skikkelig løft i 2011. Arbeidet som IOGT, Lande og alle andre gjør for å hjelpe mennesker som sliter i vårt samfunn, er svært verdifullt, og bør verdsettes deretter. Det er ingen tvil om at en her får mye igjen for pengene. Den offentlige støtten utløser det mangedobbelte i verdiskaping i prosjektet og tusenvis av frivillige arbeidstimer.

Tore Hagebakken (A) [16:59:55]: Jeg tror jeg ville hatt en litt mer solid stige hvis jeg skulle ha stått på det øverste trinnet og svartmalt på harde livet slik som Jæger Gåsvatn fra Fremskrittspartiet gjorde for en liten stund siden her. For egentlig er sannheten den at Fremskrittspartiet ikke er så opptatt av eldreomsorg – jeg våger den påstanden – i hvert fall sammenliknet med hvor opptatt de er av skattelette. Jeg skal straks begrunne det litt nærmere.

I Oslo ser vi Fremskrittspartiets omsorgspolitikk i praksis. Bydeler har ikke engang råd til å kjøpe sykehjemsplasser av egen kommune, og antallet sykehjemsplasser er kraftig redusert. Skulle Fremskrittspartiet få mulighet til å fjerne formuesskatten slik de ønsker, mister vel Oslo mellom 1,5 og 2 mrd. kr og Kommune-Norge godt og vel 8 mrd. kr. Så det er mye som faller ut i forhold til å levere velferd.

Det er slik at Fremskrittspartiet først og fremst er et parti for nedsettelse av skatter og avgifter. De bruker mer penger enn vi andre gjør, og så omdisponerer de. De tar bl.a. 8 mrd. kr fra bistand, og så har de en helt spesiell sjølkonstruert regnestav, som gjør at det er mulig å finne ut at den dynamiske effekten av skatte- og avgiftslettelser vil være på 6,4 mrd. kr – merk at det er noe bak kommaet. Hvordan det er mulig å regne ut det, begriper ikke jeg. Men i tillegg klarer de, i hvert fall ved ulike former for akrobatikk, å komme fram til en skattelette på 19,5 mrd. kr. Da er ikke jeg imponert over at de kun har én milliard mer enn oss å dele ut til eldreomsorgen, når de har så mye penger til disposisjon. Derfor våger jeg den påstanden at egentlig er de ikke så opptatt av eldreomsorgen. De er ti ganger så opptatt av skattelette om vi sier at det ligger 2 mrd. kr der – ti ganger så opptatt av skattelette. Det er til og med nesten tre ganger så viktig å få ned bilavgiften. Den milliarden ekstra i forhold til det opplegget vi har, er det de skal sette ned avgiften på alkohol og tobakk med. Så da ser vi omtrent hvor mye punch det er i denne eldresatsningen.

Så dette med anbud: Det er ganske utrolig at disse anbudspartiene tar så lite konsekvens av at anbud gjør at noen taper. Da er det også særdeles merkelig at når vi peker på alternative måter å gjøre dette på i våre merknader, er verken Høyre eller Fremskrittspartiet og heller ikke Kristelig Folkeparti med. Da står vi rød-grønne alene, når vi f.eks. peker på kjøp ved forhandlinger som et alternativ. Så jeg trenger en nærmere forklaring på hva som egentlig er høyresidens løsning. Har de tenkt å stoppe med anbud, eller hva slags greie dreier det seg om?

Presidenten: Neste taler er Bent Høie. Da er det mulig at Hagebakken får svar på det spørsmålet han stilte.

Bent Høie (H) [17:03:17]: Først er det sånn at representanten Hagebakken er så imponert over Høyres helsepolitikk at han er nødt til å ta danskebåten og reise til Danmark for å lage et skremmebilde av konsekvensene av vår politikk. Det hadde vært mye enklere hvis Hagebakken bare hadde gått tilbake og sett på resultatene av Høyres helsepolitikk da Høyre satt i regjering, for da gikk vitterlig sykehuskøene ned med 70 000 pasienter, og ventetiden gikk ned. Mens under hans egen regjering har helsekøene økt mer, nemlig med 77 000 pasienter, og ventetiden har økt.

Det er ingen grunn til å reise til Danmark, men hvis han nå først reiser dit, kan han også få med seg at helseregionene der styres av folkevalgte, sånn at de eksemplene som Hagebakken kommer med, er gode eksempler fra de røde helseregionene i Danmark. De borgerlig styrte helseregionene i Danmark, f.eks. den sørligste helseregionen, går i balanse og har fått ned ventetiden og ventelistene fordi de har hatt et utstrakt samarbeid med private, i motsetning til, som den danske borgerlige helseministeren sier, hovedstadsregionen, der de røde har ideologiske sperrer for samarbeid med private, og dermed øker både køene og underskuddet. Lyder det kjent?

Når det gjelder å bruke anbud, er Høyre for det, men vi er ikke for å bruke anbud med bind for øynene, sånn som den rød-grønne regjeringen lar helseforetakene gjøre. For eksempel: Når man sier at kvalitet skal gjelde 70 pst. og pris 30 pst., og så legger man bare til grunn at alle som har levert anbud, har tilfredsstilt kvalitet. Dermed er det bare pris som gjelder allikevel. Eller, som man gjør i helsevesenet når man utfører anbud fra ideelle organisasjoner når det gjelder rus; man gir én stor organisasjon stort sett hele anbudet, og utraderer dermed mangfoldet og valgfriheten for ruspasienter. Det er, etter min oppfatning, anbud med bind for øynene, og det er det den rød-grønne regjeringen står for.

Det er faktisk mulig å styre politisk fornuftig og innenfor et anbudssystem hvis man er villig til å styre, men det er åpenbart ikke denne regjeringen og ikke minst denne helseministeren, som altså er mer en systemforsvarsminister enn en helseminister.

Are Helseth har åpenbart ikke registrert konsekvensene av den rød-grønne regjeringens egen politikk når han beskylder oss for å føre en politikk der lommeboken betyr mer i helsetjenesten. Det har vært en økning av salg av private helseforsikringer med 136 pst. under denne regjeringen, og det er flere, ikke færre, som i dag kjøper seg ut av helsekøen.

Kåre Simensen (A) [17:06:34]: Flere har vært inne på det i sine innlegg, at i årene som kommer, vil vi få mange flere eldre, og dermed oppstår behovet for å rekruttere nok varme hender til å ta seg av alle dem som har behov for omsorg.

Jeg har i mitt innlegg lyst til å ta for meg et område som jeg tror kommer til å kunne bidra positivt når det gjelder behovet for flere hender i omsorgstjenesten, og det er bruk av teknologi i omsorgstjenesten. Omsorgsteknologi kan aldri erstatte de varme hendene, men omsorgsteknologien kan bidra til at det blir nok varme hender. Mange hevder at her er det intet enten–eller, men et både–og. Det er jeg tilbøyelig til å være enig i.

Moderne, men allikevel utprøvd teknologi, kan og vil være en sterk bidragsyter til å oppnå at flere kan bo hjemme.

Teknologirådet ga i januar 2009 ut rapporten «Omsorgspolitikk og ny teknologi». Konklusjonene er her entydige: Bruk av såkalt omsorgsteknologi og smarthusløsninger vil øke kvaliteten og øke produktiviteten i omsorgstjenestene.

St.meld. nr. 25 for 2005–2006 påpeker muligheter ved bruk av omsorgsteknologi for hjemmeboende omsorgstrengende, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at det kanskje ikke er blitt fulgt godt nok opp. Kanskje kan det være fordi det er få eller ingen støtteordninger eller andre insentiver for å øke bruken av hjemmebasert omsorgsteknologi.

Det er ingen tvil om at eldrebølgen krever en dramatisk omlegging av dagens omsorgstjenester, og at det vil kreve en ny og kanskje mer dristig økonomisk satsing fra myndighetenes side – en satsing som på kort sikt kan virke dyr, men som over tid kan lønne seg.

Flere hevder at man gjennom bruk av omsorgsteknologi kan få eldre mennesker til i snitt å bo lenger hjemme, noe som igjen vil bidra til at det offentlige kan spare store beløp. Alternativet til å bo hjemme er som oftest å flytte på institusjon.

Det er med andre ord store penger å tjene, og derfor er jeg svært fornøyd med at en samlet komité gir uttrykk for det samme, og at de i sin innstilling setter fokus på mulighetene som ligger i bruk av ny teknologi i den hensikt å kunne gi brukerne av tjenestene best mulig trygghet og å kunne utnytte samfunnets ressurser best mulig.

Jeg registrerer at komiteen er utålmodig, og det er bra. Vi er mange som ser fram til at det regjeringsoppnevnte utvalget legger fram sine vurderinger og forslag om hvordan vi møter morgendagens omsorgsutfordringer.

Jeg vil avslutte med å gjenta meg selv: Omsorgsteknologi kan aldri erstatte de varme hendene, men omsorgsteknologi kan bidra til at det blir nok varme hender.

Sonja Irene Sjøli (H) [17:09:38]: Jeg må si jeg er noe forundret over regjeringspartiene når det gjelder retorikken i denne debatten. Noen fra Arbeiderpartiet skryter av at de vil fortsette samarbeidet med de private, mens andre igjen nærmest tar avstand fra de private sykehusene og rehabiliteringsinstitusjonene og nærmest beskylder dem for å være snyltere på fellesskapet. Spørsmålet kan jo da være: Gjelder det også de private fastlegene?

Representanten Wenche Olsen fra Arbeiderpartiet sier at Høyre er «privatiseringspartiet framfor noen». Privatisering betyr at folk må betale helsetjenestene sine selv. Det Høyre ønsker, er at private tilbydere også må få slippe til, og at staten betaler for å få ned helsekøene. Det er noe helt annet, og det vet selvfølgelig Arbeiderpartiet. De har bare et sterkt behov for å ty til en vulgær retorikk for å dempe det som er den egentlige utfordringen i helsevesenet. Jeg konstaterer at regjeringspartiene synes det er bedre at folk står i de offentlige helsekøene enn at private får bidra til å redusere køene og ventetidene for det offentliges regning. Det er kanskje denne ideologien som gjør representanten Helseth og de rød-grønne så begeistret og stolte og glade. De er altså mer opptatt av å forsvare systemet enn av å sikre enkeltmennesker behandling. Den rød-grønne regjeringen har faktisk skapt klassedelte helsetjenester, når stadig flere må betale for behandling selv fordi den offentlige helsetjenesten svikter.

Salget av private helseforsikringer har eksplodert. Det har faktisk økt med 178 pst. under denne regjeringen. De private sykehusene melder om rekord i antall pasienter som betaler behandlingen selv. Hvis arbeidsgiverne i tillegg vil hjelpe sine medarbeidere til rask behandling, er jo det positivt, synes vi. Det viktigste er jo at folk blir friske, og ikke at flest mulig står i en offentlig helsekø.

De rød-grønne krever først inn en høy skatt. Så klarer de ikke å levere helsetjenester når pasienten trenger det, og på toppen av det hele sender de skatteregningen til dem som selv sørger for helsehjelpen. Dette er dobbelt usosialt.

Nei, regjeringspartiene har rotet seg opp i et ideologisk uføre som rammer pasientene i form av økte ventetider og økte helsekøer.

Jorodd Asphjell (A) [17:12:41]: Det har vært søkelys på eldreomsorgen og sykehjemsutbygging. I dette statsbudsjettet foreslår denne regjeringen 222 mill. kr til 2 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsplasser. Det settes da spørsmålstegn ved at vi ikke greier å ha full dekning.

I dagens nettutgave av Adresseavisen sier Rita Ottervik, som er ordfører i den rød-grønne byen Trondheim, at i 2011 lover Trondheim kommune full sykehjemsdekning.

Trondheim var den første store byen som hadde 100 pst. barnehagedekning. Nå er det også den første byen som lover 100 pst. sykehjemsdekning. Hvordan er det da mulig for en rød-grønn by å innfri både barnehagedekning og sykehjemsdekning, mens det i Oslo ikke er mulig? Handler det da om politiske prioriteringer, eller handler det om politisk vilje til å gjennomføre en politikk på vegne av fellesskapet? Det er jo det dette handler om. Og når vi ser at enkelte byer får det til, og enkelte byer ikke får det til, må vi heller stille spørsmålene: Hvorfor får ikke Oslo det til? Hvem er det som styrer Oslo i dag?

Når det gjelder strukturdebatten innenfor helsevesenet, er det også mye å si. Den aksjonen som var her i går, var en viktig, folkelig og god aksjon som har engasjement i lokaldemokratiet. Vi har også hatt mange slike strukturdebatter. Vi husker HVPU-reformen i 1991, hvor de store sentralinstitusjonene ble desentralisert ned til kommunene for å kunne gi et bedre helsetilbud. Vi har hatt Opptrappingsplanen for psykisk helse, hvor de store sentralinstitusjonene i all hovedsak er erstattet med lokale DPS-sentre. Når vi nå har en lokalsykehusdebatt, handler det ikke om nedleggelse, men det handler om å gi et tilbud som er bedre for folk der de bor, gjennom Samhandlingsreformen.

Jeg var på Røros sykehus senest på søndag, et sykehus som har vært nedleggingstruet mange ganger. Der bygger de i dag to nye operasjonsstuer, framtidens operasjonsstuer, som skal gi et nytt innhold, et nytt tilbud til et bredere lag av befolkningen i Røros og i fjellregionen. Så her handler det om å se på hvilke tilbud som befolkningen i den regionen har behov for, og hvordan skal vi tilpasse det, slik at kvaliteten på helsetjenestene er best mulig for dem som bor der. Det er det dette handler om, på flere områder.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [17:15:41]: Først til representanten Hagebakken, som tydeligvis, også ut fra ordvekslingen, ikke skjønner forskjellen på øremerkede og frie midler, og spesielt ikke midler som gis som en engangssum. Jeg forsto ut fra det spørsmålet jeg hadde om Gjøvik kommune, at han ikke skjønner den modellen som KS har regnet ut, at den frie milliarden bare ville utgjøre 12 kr per innbygger. Ganget med Gjøviks 28 800 innbyggere skulle det gi summen til Gjøvik – forutsatt at Hagebakken ikke vil svi av denne engangssummen på drift umiddelbart, men det er så sin sak.

Så sier han at vi ikke satser på eldreomsorg, at vi bare har 1 mrd. kr mer til eldreomsorg enn regjeringspartiene. Da vil jeg be Hagebakken lese budsjettet en gang til. Vi holder nå på med nysalderingen, og det er der de henter den frie milliarden sin. Den milliarden har vi også tatt til orde for, i form av økte satser på heldøgnsplasser. Vi har 1 mrd. kr i kommunebudsjettet til frie inntekter til kommunene, som vi også viser til vil styrke eldreomsorgen. Vi har 2 mrd. kr øremerket til eldreomsorgen, og vi har 2 mrd. kr til spesialisthelsetjenesten, som også vil komme eldre som har behov for spesialisthelsetjenester, til gode. I tillegg satser vi formidable summer på rehabilitering og habilitering, som også eldre vil nyte godt av. Det må være en feil med kalkulatoren til Hagebakken dersom dette bare skulle bli 1 mrd.

Så vil jeg også ta ordet med hensyn til Sykehuset Østfold. Jeg jubler også i dag over at vi nå får et nytt østfoldsykehus. Jeg var en av dem, de titusen, som i 1989 sto i gatene for å bevare lokalsykehuset i Sarpsborg. Jeg har gjennom mange år vært vitne til brutte valgløfter. Jeg har vært vitne til at Arbeiderpartiet har drevet fram sykehusendringer ved å fjerne funksjoner, plukke dem bort en etter en, nedlegge gode fagmiljøer, helt uten mening, men nærmest som en hånd-til-munn-politikk. Det ble store problemer med å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft – jeg ser nå paralleller til det som skjer i det ganske land. Til slutt hadde vi ikke noe valg i Østfold. Det var ingen vei tilbake. Vi fikk en tverrpolitisk samling om at vi nå måtte ha ett sykehus, slik at vi kunne ha tilfredsstillende tilbud. Det er vi selvsagt glad for. At sykehuset kanskje blir for lite, og at det fortsatt er en delt løsning, er vi ikke fornøyd med.

Jeg ser allerede nå, før man har satt spaden i jorda, at man tar til orde for at man kanskje skal begynne å fjerne funksjoner. Karkirurgien er den som nå er truet på Sykehuset Østfold. Jeg vil sterkt advare mot å fjerne den. Jeg synes det er på tide at vi får en helhetlig plan innenfor Helse Sør-Øst for funksjonsdeling, at man ser dette i en sammenheng, framfor igjen å starte med å plukke bort bit for bit fra sykehusvesenet vårt. Det er nødvendig å se disse ulike spesialitetene i sammenheng med hverandre.

Kari Henriksen (A) [17:18:48]: Det viktigste målet for god helse er at alle har meningsfulle hverdager, at de som kan jobbe, får anledning til det, og at de som av en eller annen grunn ikke kan delta i arbeidslivet, får en hverdag med meningsfull aktivitet. Også innenfor helsebudsjettet er arbeid et viktig og godt virkemiddel.

Det å være utenfor arbeidslivet kan ha mange årsaker. For noen reproduseres uførhet og arbeidsledighet over generasjoner. Det er viktig å bryte dette mønsteret. Tidlig intervensjon er avgjørende viktig. Jeg er spesielt glad for at denne regjeringen har satt barn og pårørende på dagsordenen gjennom lovverk og i samarbeid med frivillige organisasjoner. Barns Beste ved Sørlandet sykehus, Foreningen for Fangers Pårørende, Voksne for Barn, Alarm og flere andre institusjoner og organisasjoner har fokus på dette etter politisk trykk. Den danske regjeringen vil bruke Norge som mal når den skal utarbeide retningslinjer for helsepersonell i møtet med pårørende.

Det bekymrer derimot når jeg leser at sykehusene prioriterer de ressurssterke. Sykehusene skal også oppfylle et samfunnsoppdrag. Det er viktig at de tar dette ansvaret inn over seg. Det er gitt klare signaler om at sosiale helseforskjeller skal utjevnes. Her må en bringe disse debattene inn i sykehusstyrene og finne ordninger, slik at man jobber systematisk med utjevning av sosiale forskjeller også innenfor sykehusstrukturen.

Samhandlingsreformen og endringer i sykehusstrukturen henger sammen. De kan ikke løsrives fra hverandre. Det er gledelig å høre fra Østfold at man har fått til gode endringer til beste for dem som trenger behandling, for det alle endringene innenfor helsetjenesten består i, er å skape bedre behandling for brukerne.

På Agder er det også utfordringer. Men jeg vil berømme sykehusstyrets tillitsvalgte og ledelse for at de har tatt tak, og at det nå ser ut til at samhandlingen nå blir bedre. Det skjer mye. I Listerregionen og i Knutepunkt Sørlandet har en et overordnet samarbeidsorgan der en prinsipielt blir enig om hvordan en skal løse de forskjellige utfordringene, både i kommunene og i sykehusene, og få til gode samarbeidsordninger. Man har sågar satt i gang et prosjekt der en har felles stillingsbank for å øke andelen hele stillinger mellom sykehuset og kommunen.

Til slutt vil jeg si litt om oppfølgingen av Stoltenberg-utvalgets rapport. Det er gledelig at en vil lage en egen melding om rusbehandling og rustjeneste. I Kristiansand har man nå satt i gang et spennende prosjekt for rehabilitering av rusmiddelavhengige, etter modell fra Italia. For noen av de mest utslåtte rusmiddelavhengige personer har Stoltenberg-utvalget pekt på noen forslag til løsninger. De setter spørsmålstegn ved om straff alene har en ønsket effekt. Dette er en debatt som jeg forutsetter at både Justisdepartement og Helsedepartementet vil ta tak i når man kommer med den varslede meldingen.

Ingjerd Schou (H) [17:22:03]: Man kan jo alltids tro at nasjonalforsamlingen har styring med spesialisthelsetjenesten. Så er ikke tilfellet. Det har regjeringen. Det har statsråden. Kommunehelsetjenesten får vi håpe og tro at kommunene har styr på.

Når det gjelder det som Høyre har etterlyst gjennom lang tid, en nasjonal operativ helseplan som tar tilbake den politiske styringen av både helsesektoren og helsetjenesten i Norge, er vi veldig glad for at det er politisk flertall også for det standpunktet. Vi trenger å ta tilbake det politiske lederskapet. Det er ikke i denne sal, selv om det høres slik ut i mange innlegg jeg har hørt her i dag. Det har vi med regionaliseringen lagt til statsråden, og regjeringen, og det er også den eneste overordnede de regionale helseforetakene kjenner.

Det som er i ferd med å skje nå, er at den spesialiserte delen av helsesektoren bit for bit, uten plan, rives i stykker. Den siste sykehusplanen som jeg kan huske, kom på 1970-tallet. Når man ikke har en operativ nasjonal helseplan med et politisk mandat, vil også utryggheten råde. Det så vi i går. Utryggheten er stor i Østfold, i Sogn og Fjordane, i Vest-Agder, i Aust-Agder, i Møre og Romsdal – alle fylkene er berørt.

Jeg kjenner lusa på gangen. Som sykehusdirektør i nær innpå syv år, hadde jeg ansvar for å avvikle fødeavdelingene. Det startet med fødeavdelinger – fra fem til to til én. Så gikk akuttkirurgien, fra fem til tre til to til én – ett sykehus. Så gikk akutt indremedisin – og dermed var også den samlet. Og tilbake på de lokale sykehusene, som ikke lenger var sykehus, var adferdsfagene med barne- og ungdomspsykiatri, voksenpsykiatri og sosialmedisinske poliklinikker. Dette pågikk i ti år før noen av disse beslutningene om å avvikle fødeavdelingene i første runde ble fattet. Da var fagmiljøene utarmet, og rekrutteringen var vanskelig.

Det som skjer nå, er en ytterligere demontering av det som skulle og kunne være komplette sykehus. Hva er et komplett sykehus? Like vanskelig som enkelt, dvs. at man må kunne ta imot akutte tilfeller, behandle og/eller stabilisere for videresending, og man må kunne ta hånd om komplikasjoner. Begynner man å demontere det, som man gjør nå med karkirurgien rundt omkring, så vil utryggheten fortsette – bit for bit uten en nasjonal operativ plan.

Den klare forventningen til statsråden og regjeringen nå er at man tar det politiske lederskapet og kommer med en operativ nasjonal helseplan. Det betyr nemlig at man ikke trenger de regionale helseforetakene. Helseforetakene rundt omkring er så store at man kan ta imot bestillingen og ha en bestiller/utfører-organisering. Men det politiske lederskapet ligger hos regjeringen, og det etterspørres.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [17:25:19]: Jeg har egentlig lyst til å minne Stortinget om en sak, for det er flere som har vært inne på den demonstrasjonen som var i går. Den hadde sitt utspring i de regionale planene for fødetilbudet. Og hvem er det som har bedt om at det skulle utarbeides regionale planer for fødetilbudet? Jo, det var faktisk Stortinget under behandlingen av fødsels- og barselomsorgsmeldingen En gledelig begivenhet. Da sluttet Stortinget seg til at det skulle utarbeides regionale planer for fødetilbudet i alle regionene i Norge. Og alle partiene, så vidt jeg kjenner til, sto bak det. Man må bare vite hvorfor det arbeidet ble satt i gang. Så kan man godt være uenig i helseforetak, eller man kan være uenig i det som blir resultatet, men man må faktisk erkjenne at dette er et resultat av den behandlingen som Stortinget hadde i forbindelse med den meldingen.

Så hører jeg at Ingjerd Schou etterspør politisk lederskap, og hun nevner som eksempel karkirurgi. Det er faktisk også slik, som veldig mange og også representanten Schou vet, at noe behandling kan man ikke gjøre alle steder. Så må det gjøres en vurdering av hvor man skal gjøre ulike typer behandling. Jeg vil ikke komme inn på det nå.

Videre vil jeg bare si til representanten Per Arne Olsen at jeg setter pris på at han siterer meg, men han må sitere meg riktig. Jeg har ikke sagt at ikke alle lokalsykehus trenger et fødetilbud, men jeg har sagt at de har ikke nødvendigvis et fødetilbud på alle lokalsykehus – uten å ta stilling til hvor man skal ha fødetilbud nå.

Under første innlegg til lederen av helse- og omsorgskomiteen var jeg enig i veldig mye av det som ble sagt om kvalitet. Men så gikk han opp en gang nr. 2 og snakket om Høyres helsepolitikk og om ventetidene som gikk ned. Det er faktisk riktig – ventetidene gikk ned, men underskuddet røk i været. Det gikk opp til 2 mrd. kr. Det er også en del av den historien, og for at vi skal kunne jobbe med kvalitet, er det faktisk viktig at det er balanse i regnskapet.

Så har jeg tenkt å muntre opp Fremskrittspartiet litt med noen gode tall som også dreier seg om ventetid og behandling. Jeg har bare lyst til å si at jeg gleder meg, og det er jeg sikker på at resten av Stortinget også gjør, over at ventetiden på rusbehandling er redusert med seks dager, og at rusbehandlingen faktisk har økt med over 30 pst. fra 2005 til 2009. Så det er flere som får hjelp, og de venter nå kortere – selv om vi vil at de skal vente enda kortere.

Per Arne Olsen (FrP) [17:28:37]: Jeg får takke for den oppmuntringen. Det er mulig jeg ikke siterte helt korrekt, men buingen fra dem som hørte på i går, ga vel et visst inntrykk av hvordan man oppfattet svaret.

Det var representanten Hagebakkens tre minutter med patos som fikk meg til å reagere. Han snakker vanligvis med patos og stor glede om Fremskrittspartiets politikk, og det er på mange måter forståelig at han ikke har samme patos og glede når han diskuterer og fremstiller Arbeiderpartiets politikk. Men når han får seg til å stå her og si at det er Fremskrittspartiet som svartmaler situasjonen, som om det ikke er noe som er galt der ute, er det nesten så man må spørre om verken tv, aviser eller radio har kommet til Gjøvik ennå. Man skal ikke ha fulgt mye med, eller vært mye utenfor denne sal, for å skjønne at det er mye å gripe fatt i. Når han da får seg til å si at Fremskrittspartiet ikke er opptatt av eldreomsorg, og han kommer med et beløp for å slå fast det – et beløp som for øvrig er feil, og som er korrigert av representanten Gåsvatn – har altså pipa fått en annen lyd enn tidligere. Tidligere har vi fått kritikk for at vi bruker for mye penger. Nå har han i det minste kommet til den erkjennelse at vi bruker mer – nå bruker vi bare ikke nok. Men vi skal ta det signalet med oss videre.

At representanten Hagebakken heller ikke har forstått noe særlig om dynamiske effekter, hadde vi kanskje ikke regnet med. Men for ordens skyld vil jeg bare gjøre oppmerksom på at det er statsministerens tidligere arbeidsplass, SSB, som har beregnet de dynamiske effektene for Fremskrittspartiet. Men det er gjort etter at han sluttet der.

Jeg har lyst til kort å komme innom påstanden at Fremskrittspartiet og de andre borgerlige partiene ikke er så glad i anbud når noen taper anbud. Det er ikke riktig. Det som er sannheten, er at vi reagerer når anbud blir brukt på en måte for å kvitte seg med konkurrenter, at anbud lages på en måte som gjør at man ikke får det tilbudet som kundene, pasientene, etterspør. Det kan man ha grunn til å tro har skjedd når det gjelder f.eks. Oslo Hospital.

Helt til slutt må jeg også kort innom representanten Toppe, som står i denne sal og sier at det er Fremskrittspartiets ansvar fordi man i 2003 stemte for en foretaksmodell, som Fremskrittspartiet understreket var første skritt på noe som skulle samle Helse-Norge til ett rike. Men det er altså det som er begrunnelsen for at Senterpartiet i dag sitter i regjering og stemmer for lokalsykehusnedleggelser. At man har en foretaksmodell, er altså begrunnelsen til Senterpartiet for at Senterpartiet sitter i regjering og skjuler seg bak den samme reformen. De sier én ting i denne sal og noe annet utenfor denne sal, men de sitter i regjering og gjør noe helt annet, nemlig legger ned lokalsykehus etter lokalsykehus.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:31:38]: Representanten Høie snakket om at man ikke trengte å dra til Danmark for å se hvordan dette private regimet fungerer. Nei, det har han rett i – man kan dra til Oslo. Jeg vet ikke om man i Oslo driver med det som kalles for styrte anbud, men det som er helt sikkert, er jo at de siste årene har antallet ideelle tilbydere gått ned, og vi har jo hatt møte med flere som sier at dette er vanskelig. Her klarer man ikke å henge med i galoppen.

I Oslo, som har vært styrt av Fremskrittspartiet og Høyre i syv år, har man konkurranseutsatt åtte sykehjem, og man har planer om å konkurranseutsette flere, så vidt jeg har skjønt. Fremskrittspartiet har vel planer om å konkurranseutsette alt som er av sykehjem. Er det så den kvinnelige gründeren Gunda fra Grorud som har fått tilslaget her? Nei, det er det ikke. Alle disse sykehjemmene drives av store, internasjonale konsern, delvis datterselskaper av konsern som har adresse på Jersey og Guernsey og andre steder som man gjerne benevner som skatteparadis. Hvordan overskuddet som man tar ut, brukes, og hvem som får det, er det ingen som vet. To og to er fremdeles ikke fem – hvordan henter man overskuddene? Jo, bl.a. ved at man betaler betydelig lavere pensjonskostnader for de ansatte i private, sammenlignet med det offentlige og de ideelle. Byrådet i Oslo har sjøl regnet ut at forskjellen – i en anbudsperiode på seks år – når det gjelder hva man har av pensjonskostnader for et middels stort sykehjem, er på 35 mill. kr. Så mye lavere pensjonskostnader har altså de kommersielle. Det er ikke rart at man får tilslaget, og det er kanskje heller ikke så rart at man henter ut litt overskudd på det. Det er jo selvfølgelig hele grunnen til at de store konsernene går inn i det som jeg tror blir indrefileten i framtida, nemlig eldreomsorgen.

Har man fått ned kostnadene? Nei, man hadde et kostnadsdriv på drift av sykehjem i Oslo. Har man fått ned ventetidene? Nei, det ser ikke sånn ut, for det er ingen som egentlig vet hvor mange som står og venter på plass, for man fører ikke liste over dem som venter. Det byrådet sjøl har sagt, er at antall sykehjemsplasser har gått ned. Fremskrittspartiets Svenn Kristiansen snakket om 250 færre sykehjemsplasser. Som sagt: Man har ikke oversikt over behovet.

De siste tiders oppslag i media om stoppeklokketyranni og desslike, som til og med har fått Ingrid Espelid Hovig til å gå ut, skulle vel tyde på at alt ikke er som det skal være i eldreomsorgen i Oslo. Jeg mener at det også er mange andre plasser man heller ikke er god, men man bør slutte med eventyrfortellingen om at ventetidene skal gå ned, det skal bli billigere, og alle får plass bare man slipper kommersielle til.

Are Helseth (A) [17:34:56]: Jeg har lyttet godt i denne debatten, og jeg synes opposisjonen så langt har vært overraskende lavmælt. Det virker som om opposisjonen er skuffet over å være overraskende fornøyd med regjeringens budsjettforslag. Jeg synes egentlig det er avfyrt veldig få verbale salver som treffer blinken ved siden av den vi sikter på, men det er – kanskje heldigvis – noen hederlige unntak.

Representanten Kjønaas Kjos uttalte i sitt hovedinnlegg at behandlingskøene i Norge er uendelig lange – uendelig? Nei, det mener jeg må være på en annen planet. Representanten Kjønaas Kjos uttalte også at man trenger flaks for få del i helsegodene i Norge. Det er jeg helt uenig i. Jeg tror at hvis vi etter denne debatten hadde tatt oss en reise rundt til de pasientene som ligger på ett av våre sykehus etter å ha fått en ny nyre, et nytt hjerte eller nye lunger, ville de også være av en annen oppfatning.

Jeg synes også representanten Jæger Gåsvatn er ganske kraftfull når han i avslutningen av sitt hovedinnlegg uttrykker at regjeringen «går med ryggen først inn i framtiden». Jeg antar dette kan forstås slik at regjeringen i nesten seks år har gått baklengs inn mot fremtiden når det gjelder helsepolitikken. Jeg minner da om at Høyres hovedtalsmann, komitéleder Bent Høie, åpnet sitt hovedinnlegg med å si – og jeg siterer etter hukommelsen – at Norge har en av verdens beste helsetjenester. Da forstår jeg at Fremskrittspartiet blir bekymret. For med en slik virkelighetsforståelse, at regjeringen går med ryggen inn mot fremtiden, hva slags helsetjeneste kan ikke denne regjeringen da skape den dagen vi snur oss?

Kristin Vinje (H) [17:37:16]: Jeg reagerer på den måten både SV og Arbeiderpartiet framstiller Oslos eldreomsorg på. Skole, barnehager, bolig til vanskeligstilte og eldreomsorg er nettopp blant Oslos prioriterte satsinger i budsjettet for 2011. Høyre ønsker ikke omsorg styrt av stoppeklokker; den eldre må selv få bestemme over den hjelpen og omsorgen de trenger.

Byrådet i Oslo skal bruke 2,2 mrd. kr på sykehjem og omsorgsboliger fram til 2015. De rød-grønne har ikke foreslått mer penger til dette. Siden 2007 har byrådet bevilget 405 mill. kr ekstra i friske penger til bydelene, bl.a. til eldreomsorg. I tillegg har de fått kompensert utgifter til lønns- og prisvekst og demografiendringer.

Ti av femten bydeler i Oslo er styrt av de rød-grønne. De har ansvar for omsorgstjenesten og må nok feie for egen dør. Bydelsstatistikken viser en nedgang på 169 sykehjemsbeboere i de sosialistisk styrte bydelene fra 31. desember 2007 og ut året 2009. I samme periode har de borgerlig styrte bydelene benyttet flere plasser. De sosialistiske bydelene har i tillegg høyeste avslagsprosent på søknad om sykehjemsplass. I 2009 fikk 14,3 pst. av de som søkte om plass i de sosialistiske bydelene, avslag, mot 11,2 pst. i de borgerlig styrte bydelene.

Når jeg leser aviser, får jeg inntrykk av at Oslo-budsjettet vil rasere det meste. Det er ikke sant. Det at Oslo strammer inn noe på budsjettet, betyr ikke at verden raser sammen. Det betyr at Oslos politikere sikrer gode velferdstjenester, samt handlefrihet, også i fremtiden, og det viser at det er evne til å styre byen.

Det frie brukervalget i hjemmetjenesten i Oslo er en stor suksess. 22,6 pst. har selv valgt en privat leverandør siden innføringen i 2006. I 2011 får vi faktisk også på plass fritt brukervalg innen hjemmesykepleien. Oslo får dermed landets første frie brukervalg i hele hjemmetjenesten. Tilbakemeldingene er veldig gode.

Når jeg leser i avisene om kutt i Oslos budsjett, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. Det er en overdrivelse av dimensjoner. Vi snakker faktisk om en innstramming i størrelsesordenen 0,5 pst. på et driftsbudsjett på 41 mrd. kr. Å framstille dette som en krise er ikke riktig. I Hellas er det krise. I Irland er det krise. I Oslo er det ikke krise.

Afshan Rafiq (H) [17:40:23]: De rød-grønne påstår stadig at de private helseforsikringene skaper en klassedelt helsetjeneste, og at Høyre vil gi skattefradrag for dette. Høyre vil først og fremst sørge for at alle pasienter kan få behandling ved private klinikker for statens regning. Da vil vi få slutt på at bare de rike kan hjelpe seg ut av køen, slik det har blitt under den rød-grønne regjeringen. Det er den rød-grønne regjeringen som skaper en klassedelt helsetjeneste, når stadig flere må betale behandling selv fordi den offentlige helsetjenesten svikter.

Det er verdt å understreke at salget av private helseforsikringer har eksplodert under denne regjeringen. De private sykehusene melder om rekord i antall pasienter som betaler behandling selv. Hvis arbeidsgivere i tillegg vil hjelpe sine arbeidstakere med rask behandling, mener Høyre det er positivt. Jeg skjønner ikke hvorfor den rød-grønne regjeringen er så imot dette. Det viktigste er at folk blir friske, ikke at de står i en offentlig helsekø.

De rød-grønne krever først inn høy skatt. Så klarer de ikke å levere helsetjenester når pasientene trenger det. På toppen av det hele sender de en skatteregning til dem som selv sørger for helsehjelpen. Dette må da være dobbelt usosialt.

Det er også verdt å legge merke til at både helsekøene og ventetidene har økt i Stoltenberg-regjeringens tid. Dette viser Helsedirektoratets egne tall. Rusavhengige venter ti dager mer enn for to år siden. Det er en hån mot de 277 416 menneskene som står i helsekø – når regjeringspartiene sier at det ikke er et problem. Mennesker som står i helsekø, opplever unødvendige smerter og problemer med å mestre hverdagen og jobben. Vi mener at helsekøene er unødvendige, de er urettferdige, og de er usosiale. Vi ønsker å få folk ut av helsekøen, inn i behandling, slik at de kan bli friske så fort som mulig og få den livskvaliteten de har rett til.

Presidenten: Jorodd Asphjell har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jorodd Asphjell (A) [17:43:23]: Jeg skal gå inn på et område som ikke har vært debattert hittil i debatten. Det er kanskje en av de største utfordringene vi har for framtidens helsevesen, og det handler om folkehelsen.

I HUNT-undersøkelsene – HUNT 1, HUNT 2 og HUNT 3 – ser vi at overvekt og fedme er en av de største utfordringene for barn, unge og voksne i framtiden. Dette er en utvikling vi ikke kan behandle oss ut av. Dette er en utvikling vi må ta tak i gjennom et langsiktig, målrettet og systematisk arbeid, med forebyggende virkemidler. Gode vaner er virkemidler. Gode vaner som fysisk aktivitet og sunt kosthold må til for å endre denne utviklingen, og dette må skje i samarbeid med andre parter. Sukker, usunn mat, tobakk og alkohol må avgiftsføres langt sterkere enn hva vi gjør i dag, for å holde tritt med denne utviklingen.

Presidenten: Tore Hagebakken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tore Hagebakken (A) [17:44:43]: I Danmark har 59 pst. av dem som tjener mellom 500 000 kr og 700 000 kr, arbeidsgiverbetalt helseforsikring. 12 pst. av dem som tjener under 300 000, har det. Dette er usosialt.

For øvrig: Gjøvik har fått helt nøyaktig 5,9 mill. kr ekstra i år – bekreftet i tekstmelding til nåværende ordfører.

Representanten Vinje sa at det var krise i Hellas og ikke i Oslo. Jeg skal være enig i det: I det perspektivet er det vel heller ikke helt krise i Norge.

Derfor synes jeg det får være grenser for svartmaling fra Fremskrittspartiets side. Og til Olsen: Jeg har tv – til og med farge-tv.

Presidenten: Presidenten antar at farge-tv er kommet for å bli.

Sonja Irene Sjøli har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [17:45:47]: Selv om flere pasienter får rehabilitering, er det færre som får døgnopphold. Mange rehabiliteringsinstitusjoner er nå i ferd med å avvikles. Dette gjelder f.eks. Salangen Helserehab. Ordføreren i Salangen kommune uttaler at dette vil være dramatisk når det gjelder tilbudet for innbyggerne i Midt-Troms, Sør-Troms, Ofoten og Vesterålen. Nærmeste rehabiliteringsinstitusjon vil være i Bodø og Tromsø, noe som innebærer betydelig økte reiseavstander og en drastisk sentralisering av viktige rehabiliteringstilbud i landsdelen for svært mange. Det er dette representanten Knutsen skryter av.

Et annet eksempel er Valnesfjord Helsesportssenter, som har drevet rehabilitering av barn. I Handlingsplan for habilitering av barn og unge fremkommer det at Helse Nord har det laveste volum per innbygger på disse tjenestene. Likevel vil Helse Nord kutte i avtalen med slike tjenester fra Valnesfjord, selv om dette tilbudet har fått høyeste kvalitetsvurdering. Dette rammer bl.a. barn med cerebral parese. Er det dette regjeringspartiene mener er god rehabilitering?

Thomas Breen (A) [17:47:02]: Aller først vil jeg benytte anledningen til å rose komitélederen, som faktisk var ryddig nok til å si at det var ikke så verst likevel. Det tror jeg er en erkjennelse vi alle kan stå inne for. Det går tross alt ganske godt i Norge – spesielt når man drar sammenligninger med andre land, som Hellas og andre som sliter ganske tungt om dagen. Jeg synes det er et bra utgangspunkt for debatten, og det er kanskje også en årsak til at det ikke har tatt helt av.

Likevel er det problematisk når man diskuterer budsjettet – den ene store, sentrale debatten i året i denne sal – og man skal måle ting opp mot hverandre. For hva er det vi måler mot? Jo, vi måler regjeringspartienes alternativer kontra opposisjonens alternativer. I det perspektivet må en analysere hva som er det mulige framtidsscenarioet av en annen politikk enn den som føres. Det er ikke det komitélederen i et senere innlegg gjorde, nemlig å måle mot Bondevik II, som er reelt. Per i dag er det i hvert fall lite som tyder på at vi får en sentrum–Høyre-regjering i 2013, eller at det er alternativet. Men det er en regjering som ligger til høyre for partiet Høyre. Det er noe helt nytt i norsk politikk, noe vi ikke har hatt siden krigen, som vi står overfor som et mulig scenario. Det er derfor det har vært avgjørende for i hvert fall Arbeiderpartiet i finansdebatten og for så vidt i fagdebattene å diskutere vår politikk mot det alternativet man kan anskueliggjøre gjennom de alternative budsjettene.

Det er i det perspektivet jeg synes regnestykket til f.eks. Gåsvatn før i dag blir litt søkt. For ja, det er godt mulig at Fremskrittspartiet har lagt inn 1 mrd. kr ekstra øremerket til kommunene. Men når man samtidig sier at man skal fjerne formuesskatten, som er på 14,3 mrd. kr, noe som da betyr 8,9 mrd. kr til kommunene, blir det altså manko på 7,9 mrd. kr. Det er det regnestykket man har.

Så vil jeg utfordre Fremskrittspartiet på en ting til: Nestlederen i Fremskrittspartiet, Olsen, står her og sier at SSB går god for de dynamiske effektene i deres forslag. Jeg vil gjerne se den dokumentasjonen, for når jeg snakker med SSB, sier de at det gjør de ikke. Det er et demokratisk problem når man ikke kan forholde seg til den kutymen man har hatt før i Stortinget, nemlig at Finansdepartementet regner på de forskjellige effektene. Det har vært en lang tradisjon som nå er brutt. Man må i hvert fall kunne framlegge bevisene, og når det hevdes gang på gang på gang at SSB går god for 6,4 mrd. kr i dynamisk effekt, vil jeg gjerne se det – spesielt når SSB selv sier at de ikke gjør det. Det er en ganske vanskelig debatt å ha, når man diskuterer antagelser og ikke realiteter.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:50:04]: Du skal se at det er to stykker som er ansatt i SSB – det er nok det som er grunnen.

Helsepolitikk er blant de områdene der man både som lokal-, regional- og rikspolitiker lettest blir konfrontert med egen politikk. Det å gi gode tjenester til folk innen disse feltene, der de er som mest sårbare, er også noe av det viktigste vi gjør. Da må vi se på det lange, mangfoldige landet vårt og se hvordan man kan gi gode tjenester til alle, og gi alle en mulighet til å få tilbudet på forskjellige måter. Det at det bare er det offentlige som kan levere gode tjenester, virker som et mantra fra de rød-grønne. Jeg tror nok at alliansen stor, tung offentlig sektor og tette bånd mellom regjeringspartiene og ansatteorganisasjonene her gir seg noen merkelige utslag.

Som lokalpolitiker og ordfører i en liten kommune var jeg med på en stor statlig satsing for å hjelpe unge med rus- og psykiatriproblemer. Her vil jeg vel kanskje få lov å legge til – for kanskje å dra på meg litt ros senere – at dette altså var en rød-grønn satsing, og det gikk rimelig bra. Denne satsingen måtte vi gjøre ved hjelp av en kombinasjon av offentlige og private aktører. Satsingen ble så vellykket at fylkesmannen kunne reise rundt og bruke oss som eksempel på hvordan man utøvde god lokalpolitikk og leverte gode tjenester.

Jeg blir derfor litt forbauset når jeg kommer inn i denne salen og hører alle fare-ropene om det å bruke private aktører innenfor omsorgstjenestene. Etter min mening er mangfold en forutsetning for å tilby gode tjenester over hele vårt mangfoldige land. Mangfold forutsetter at man flytter makt og midler ut til dem som ser det konkrete behovet man har lokalt. Da må regjeringen se på rammevilkårene for offentlige og private. Med private må jeg få nyansere – også ideelle leverandører.

Gode rammevilkår for disse næringsaktørene er anbuds- og kontraktsbetingelser som gir langsiktighet, det er skatteordninger som gir rom til investeringer, og det er et offentlig innkjøpsapparat som er så godt på innkjøp at det kan tilby innbyggerne gode tjenester, uansett hvor i landet man bor.

Avslutningsvis vil jeg ta et par replikker. Først til Tove Karoline Knutsen: Hvis man skal følge hennes logikk, er det faktisk sånn at man spør et offentlig sykehjem hva det koster å være sykehjem – og så er det fasiten for disse tjenestene, uavhengig av hvor man bor, uavhengig av hvor mange som er der, uavhengig av hvor stort det er, og uavhengig av hva det skal levere.

Anbudsprinsippet er viktig for at vi skal være helt sikre på at det offentlige leverer så gode tjenester som mulig for de midlene de har fått tildelt, og som de skal forvalte. Hvis det offentlige er gode innkjøpere, er det ikke så veldig nøye hvor de kjøper disse tjenestene, bare de vet hva de skal kjøpe, og får det de skal kjøpe.

Så registrerer jeg at representanten Tove Karoline Knutsen gjerne bruker Oslo som eksempel på elendigheten. Jeg vil jo minne om at det er fullt mulig å gå til Tromsø og finne dårlige eksempler på offentlige tjenesteleveranser, hvis det kniper.

Laila Dåvøy (KrF) [17:53:15]: Jeg har egentlig først en kommentar til det siste innlegget fra statsråden. Jeg har en viss følelse av at statsråden snakker som om det som nå skjer der ute med fødetilbud, er noe som Stortinget omtrent har pålagt henne å gjennomføre, og at hun dessverre må gjøre det. Jeg synes det er å sette det litt på spissen. Selvfølgelig vil Stortinget ha planer, og selvfølgelig sluttet vi oss til at vi ville ha planer når det gjelder fødetilbud i hele landet. Men vi vil jo at de skal være politisk styrte. Vi vil jo at de skal være helhetlige, og ikke minst vil vi – noe som mangler i dag – at de planene som nå foreligger, skal konsekvensutredes. Jeg har lyst til å anbefale statsråden å be de regionale helseforetakene som har fått inn ulike planer, om å skaffe konsekvensutredninger av de enkelte tilbud. Meg bekjent og ut fra de signaler jeg får inn, foreligger ikke det i svært mange av tilfellene.

Så er det klart at de regionale helseforetakene også skulle utrede fødetilbudene, sammen med kommunene. Det sluttet også Stortinget seg til. Det var klokt. Men når kommunene sier at de egentlig ikke føler at de har vært med på det, når ordfører etter ordfører står utenfor her og protesterer, som i går, og man sier til oss i Stortinget, i hvert fall har noen sagt det til meg – la meg ta ett eksempel – at de fikk seg forelagt tre ulike forslag, «take it or leave it», ett av disse må dere velge – det var opsjonen som noen av kommunene fikk – da føler ikke kommunene at de har vært med på å utarbeide og utrede løsninger, og heller ikke har det vært konsekvensutredet.

Kommunene er jo faktisk dønn uenig en del steder i det som er fremkommet. Da er mitt poeng at det må jo være noe galt med prosessen, selv om vi alle ønsker utredninger og forslag til gode løsninger. Jeg er heller ikke imot endringer på noen måte innenfor både helseforetakene, tilbudene og oppgavedeling osv., men det må gjøres på en god måte, og det må gjøres slik at det skapes trygghet. Mange mennesker har fått seg forelagt planer der de ikke aner hvilket fødetilbud de skal ha i neste runde, bak neste dør. Jeg tror det er veldig mye av frustrasjonen.

Det at prosessen ikke har vært god nok, synes jeg også at Senterpartiets partileder, bl.a. i et innlegg i Dagbladet i går sammen med stortingsrepresentant Kjersti Toppe, synliggjør veldig godt. Det er ankepunktet mitt – faktisk.

Presidenten: Tove Karoline Knutsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tove Karoline Knutsen (A) [17:56:22]: Til opposisjonen: Jeg tror faktisk at det produseres veldig god eldreomsorg både i Oslo, i Tromsø og andre steder i landet, og så er det mangler også alle steder. Det eneste jeg ber om, er at Fremskrittspartiet og Høyre skal slutte å snakke om konkurranseutsettingens himmelske fortreffelighet når det gjelder å ha med mennesker og omsorg å gjøre. Det kan passe mange andre steder, men ikke akkurat der.

Så til representanten Sjøli: Det har vært runder i Helse Nord hvor de rehabiliteringstjenestene man nå kjøper, svarer til det behovet befolkningen har. Kurbadet i Tromsø er en meget god rehabiliteringsinstitusjon som nå har fått mer å gjøre. LHL-senteret i Skibotn har fått mer å gjøre. Begge de to stedene har varmtvannsbasseng, som vi alle etterspør, og som er viktig i opptrening. Så har jeg og vi, til representanten Sjølis orientering, god kontakt med Salangen. Jeg er helt sikker på at vi skal kunne finne gode løsninger for akkurat den rehabiliteringskompetansen som er der.

Presidenten: Bent Høie har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bent Høie (H) [17:57:26]: Jeg synes ikke denne debatten har vært preget av at Høyre og Fremskrittspartiet har framhevet konkurranseutsettingens fortreffelighet – tvert imot. Vi har understreket at dette er et virkemiddel som kan brukes, men som i høyeste grad må styres. Det er jo helseministeren som har framhevet systemets fortreffelighet og ikke er villig til å gjøre noe, når konsekvensen av systemet blir negativ, og opposisjonen har tvert imot kommet med konstruktive forslag til hvordan en kan styre dette systemet og få de resultatene som en ønsker politisk.

Så til Thomas Breen – og jeg takker for hyggelige ord: Jeg mener det er absolutt grunn til å vise ydmykhet for alle oss som er engasjert i helsepolitikk, og til å nærme oss dette temaet med det utgangspunkt at vi har et av verdens beste helsesystemer – som har sine utfordringer – og alltid snakke fint om de tjenestene som vi har, for de er veldig bra. Men det er også grunn til å etterlyse en større edruelighet når en omtaler andre partier. Når en prøver å lage et skremmebilde av en blå-blå regjering, vil jeg nevne at jeg har tre års erfaring med å forhandle om dette budsjettet med Fremskrittspartiet og John I. Alvheim. For å være helt tydelig på det: Det var ikke usosiale kutt som sto på kravlisten; det var påplussinger på viktige sosiale områder fra et parti som også har et sterkt engasjement på dette området.

Kjersti Toppe (Sp) [17:59:00]: Først til representanten Per Arne Olsen: Vi seier det same i denne salen som vi seier utanfor, nemleg at vi skal styrkja den politiske styringa av sjukehussektoren. Det skal skje gjennom Nasjonal helse- og omsorgsplan, slik det òg står i Soria Moria-erklæringa.

Eg klarer ikkje med mine beste evner å ta Framstegspartiet på alvor i lokalsjukehuskritikken mot Senterpartiet. Framstegspartiet var ikkje før ferdig med å stemma inn føretaksmodellen med bedriftsøkonomisk tankegang når det gjeld styring av helsetenester, før dei snur ryggen til og sjølve er dei fremste kritikarane.

Eg er faktisk inderleg glad for at vi i dag har ei raud-grøn regjering og ikkje ei regjering av Høgre og Framstegspartiet. Dei fører ein politikk med skattelette i milliardklassen, og dette vil føra til større helseforskjellar i Noreg. Dei vil saman aldri ta grep for å styrkja folkehelsa i Noreg. Ikkje eingong auka alkoholavgifter støttar dei i dag. Høgre unner ikkje sjølv den minste og fattigaste litle eleven i grunnskulen ein gratis banan. Dei prioriterer heller å gi skattelette.

Under Bondevik-regjeringa fekk vi ein stor auke i private sjukehus, mens det offentlege sjukehusvesenet var sveltefôra. Vi har styrkt sjukehusøkonomien. Vi har retta opp i den skeivdelinga som var. Det har vi gjort fordi vi har pengane. Under Bondevik II kom det – etter det eg hugsar her – 8 000 nye folk i kommunane til helse og skule. Vi fekk 40 000 i førre periode. Det har vi fått fordi vi har pengane.

Dersom det gjekk an å skrive ein resept på ei regjering og korleis ein kan styrkja folkehelsa, ville eg ha ordinert dei raud-grøne. Høgre og Framstegspartiet burde ha vore kontraindiserte på grunn av biverknadene.

Folkehelsa i befolkninga heng saman med korleis samfunnet er organisert. Eit samfunn med minst mogleg forskjellar gir betre helse i befolkninga. Det er det overordna som vi som helsepolitikarar må ta fatt i, og det er der opposisjonen feilar så totalt i denne debatten.

Frank Bakke-Jensen (H) [18:01:49]: Jeg skal være kort.

Det kan virkelig ikke være sånn at man kan avlevere fra denne talerstolen at folk fra andre politiske partier er så iskalde og så kjølige som dette. Det kan ikke være sånn at det at man vil bruke midler på at barna skal lære seg å lese i stedet for at de skal spise en mandarin, er iskaldt og hjerterått.

Når det gjelder helsedebatten, kan jeg ikke veldig mye om helsepolitikken, men jeg registrerer fra oppdrettsnæringen at der er det noe som heter resistens. Man kan altså overmedisinere. Jeg tror faktisk vi nå ser eksempler på at den rød-grønne kliningen med kun offentlig sektor snart kan betegnes som resistent. Altså: Medisinen preller av, helseleverandørene tåler ikke penicillin. Penicillinet virker ikke, og vi får ikke gode tjenester.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.