Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [21:28:37]: (ordfører for saken): Først vil jeg få lov til å gi honnør til forslagsstillerne, som har satt søkelyset på den viktige rollen som frivillig sektor spiller i det norske samfunnet.

Legger man godviljen til, kan man forstå komiteen slik at også regjeringspartiene er enige om intensjonene bak forslaget, men der stopper også enigheten og ikke minst viljen til å foreta seg noe konkret. Det viser også forslagene som fremmes.

Jeg vil kort begrunne Høyres to forslag, som vi fremmer sammen med Fremskrittspartiet. Så antar jeg at de andre partiene vil redegjøre for sine.

Høyre mener det er svært kritikkverdig at regjeringen Stoltenberg ikke tar på alvor de utfordringene ideelle aktører sliter med. Vi mener det er alvorlig at regjeringen ikke viser vilje til å ta i bruk disse viktige behandlingstilbudene i en tid da både barnevernet, rusmiddelmisbrukere og andre sliter ekstra hardt.

Høyre har som et av sine viktigste mål å sikre velferden for alle. For å lykkes med det mener vi at et tettere samarbeid mellom både ideelle, private og offentlige aktører er nødvendig. Stabile og mer forutsigbare rammevilkår for ideelle og private institusjoner vil bidra til økt mangfold, økt kvalitet og bedre ressursbruk også i den offentlige helse- og omsorgstjenesten. Et slikt samarbeid vil gi pasientene raskere helsehjelp og flere valgmuligheter.

Høyre støtter forslagsstillerne i at det har gått altfor lang tid uten at noe har skjedd. Det vi kan konstatere, er at stadig flere av disse tilbudene legges ned, og at ventelistene for behandling har eskalert siden Stoltenberg tok over i 2005.

Kombinasjonen av regjeringens krav til helseforetakene om først å utnytte og bygge opp egen kapasitet og en anbudspolitikk som i for stor grad ensidig vektlegger pris som kriterier, gjør at svært mange ideelle og private tilbud nå er forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne. Høyre mener derfor at det haster med å forlenge eksisterende avtaler for både ideelle og private institusjoner i påvente av en politisk avklaring av aktørenes rolle i helse- og omsorgstjenesten. Og vi forventer at det snarest igangsettes arbeid som kan løse de akutte problemstillingene som ideelle og nonprofitbaserte institusjoner møter, slik et samlet storting også har bedt om.

Kathrine Evensen har skapt 57 arbeidsplasser innen eldreomsorg. De jobber alle med å stelle for gamle og syke og gi omsorg til sine medmennesker. Kathrine Evensen har stilt følgende spørsmål til statsministeren:

• Hvorfor mener Jens Stoltenberg at ansatte i privat sektor er mindre omsorgsfulle enn de i offentlig sektor?

• Hvorfor mener Jens Stoltenberg at eldre og uføre ikke er i stand til å ta selvstendige valg om egen velferd?

• Hvorfor er det viktigere for regjeringen at velferden er offentlig enn at den er god?

For meg og Høyre er det uforståelig at Kathrine og hennes ansatte fremstilles som en trussel mot velferden og den norske modellen. Det er uforståelig at hennes ansatte, med sin omsorg for andre, fremstilles som fienden i Helse-Norge av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Daglig ser vi at regjeringen Stoltenbergs politikk fører til at gode velferdstilbud som drives av private aktører, legges ned, og at det rammer eldre, barnevernsbarn, kronisk syke og pasienter som trenger helsehjelp og rehabilitering.

De borgerlige partiene står sammen om et forslag om å styrke rammebetingelsene for samarbeid mellom alle private aktører og det offentlige, for å gi brukerne et godt velferdstilbud.

For Høyre er samarbeidet mellom offentlige myndigheter, private og ideelle aktører en styrke for fellesskapet – ikke en trussel.

For Høyre er det viktig at gode tilbud i ideelle og private institusjoner blir tilgjengelige for alle for statens regning, og ikke forbeholdt kun noen få med god økonomi, slik regjeringen Stoltenberg legger opp til.

Jeg vil få lov til å ta opp forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Elisabeth Røbekk Nørve har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Per Roar Bredvold (FrP) [21:33:23]: Dokument 8:136 S for 2009–2010 omhandler rammevilkår for ideelle aktører som driver helse-, omsorgs- og barnevernstjenester.

Først vil jeg takke og rose alle dem, både store og små ideelle aktører, som driver denne type omsorg. Uten disse ville nok vårt velferdsnivå ikke vært i nærheten av det som tilbys i dag. Mange brukere ville ikke fått den hjelpen de hadde trengt og hatt krav på, og mange ville hatt en livssituasjon hvor livskvaliteten ville vært mye dårligere.

Disse ideelle organisasjonene bidrar til mangfold, kvalitet og god ressursutnyttelse. Det er ledig kapasitet mange steder, men ut fra et politisk og ideologisk syn vil man enkelte steder ikke kjøpe tjenester fra private. Dette er svært synd, da det ellers ville gjort mange flere friske samt også forkortet ventetiden for mange. Det ville dessuten gitt mange stabile arbeidsplasser ute i distriktene, da nettopp mange av dem holder til her. Bruk av disse stedene vil også gi den enkelte bruker frihet til å kunne velge hvor man vil bli behandlet. Man får også ofte større trygghet, da plassene er geografisk nærmere samt at stedene ofte er mindre av størrelse enn de offentlige, og man føler seg da ikke så liten som man ville gjort på en stor offentlig institusjon.

Nyere undersøkelser viser også at folk er blitt mer positive til at tjenester som det offentlige har mer eller mindre monopol på, kan utføres av private. I dagens Dagbladet kan man lese at kun 23 pst. er imot private løsninger. Man kan samtidig lese at Arbeiderpartiet skriver følgende på sin hjemmeside:

«Forsøk på å skape markeder for velferdstjenester fører til kostbare, byråkratiske og upraktiske løsninger. Derfor sier Arbeiderpartiet nei til privatisering og konkurranseutsetting av grunnleggende velferdstjenester.»

Dette er jo ikke det folk ønsker – heller ikke flertallet av dem som stemmer på Arbeiderpartiet. Dette til orientering.

Det er svært synd at arbeidet på dette området tar så lang tid. Et samlet storting har ønsket at det igangsettes et arbeid nettopp med dette. Statsråden har varslet at regjeringen vil komme med noe, men lite eller ingenting skjer. Derfor må dette utredningsarbeidet igangsettes straks, noe nettopp Fremskrittspartiet og Høyre ber om i forslag nr. 1.

I vårt andre forslag ber vi om at statens eksisterende avtaler med ideelle nonprofitinstitusjoner og andre private tiltak blir forlenget inntil Stortinget har behandlet en sak om disse institusjonenes rammevilkår.

For at disse stedene ikke skal forsvinne eller måtte redusere sitt tilbud, burde det være i alles interesse, også regjeringspartienes, at saken så raskt som mulig får en positiv løsning – dette til glede for både brukerne og tilbyderne.

Fremskrittspartiet mener at samfunnet er tjent med at det offentlige samarbeider med det private. Disse kan utfylle hverandre på mange måter, og ved at de konkurrerer på en positiv måte om brukerne, vil dette gjøre begge sterkere og heve kvaliteten på det produktet man har. Man kan dra veksler på hverandre og dermed vil også de midler samfunnet bruker på dette området, bli maksimalt brukt på en god måte.

Ellers er det riktig å vise til det forslaget Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti hadde, som het Dokument 8:68 S for 2009–2010, på dette fagområdet.

Når man registrerer at køene i forskjellige helserelaterte saker øker, burde det også være i statens interesse med et konstruktivt samarbeid. Hvem som utfører tjenestene, burde være uinteressant så lenge staten setter kravspesifikasjoner og pris på tjenesten.

Det at forslagene til Fremskrittspartiet og Høyre mest sannsynlig ikke får flertall i kveld, er svært synd. Det legger et stort ansvar på regjeringspartiene som de både bør og må ordne opp i, for det er mange som trenger forskjellig type hjelp – og det nå.

Terje Aasland (A) [21:38:07]: (komiteens leder): Jeg er svært glad for at Kristelig Folkeparti har fremmet dette forslaget. Det gir oss en meget god anledning til å foreta noen politiske avklaringer i Stortinget med tanke på offentlige innkjøp.

Samspillet mellom offentlig sektor og ideelle organisasjoner for å tilby befolkningen gode tjenester har lang tradisjon og underbygger en robusthet i den norske velferdsmodellen.

Gjennom behandlingen av forslaget har det etter mitt skjønn kommet fram to hovedtrekk. Det første er at loven om offentlige anskaffelser gir et tilstrekkelig handlingsrom for å ivareta politiske målsettinger som settes i forbindelse med denne type kjøp. Og punkt to er at anbudsrutiner og føringer for innkjøp ikke i tilstrekkelig grad er avstemt etter politiske målsettinger.

Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti er enige om å ville videreutvikle samhandlingen mellom offentlig sektor og ideelle organisasjoner for å bedre tjenestetilbudet til befolkningen. Det understrekes sågar fra disse partiene i innstillingen at ideelle organisasjoner er et godt supplement til de offentlige tjenestene og viktige samarbeidspartnere med bl.a. mye spesialkompetanse.

Med et økende behov for pleie- og omsorgstjenester – og økende krav til kvalitet og innhold – vil også behovet for en samhandling med ideelle og frivillige organisasjoner være økende i årene som kommer. Det som er et faktum, og som kommer veldig tydelig fram i innstillingen, er at Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil være med på å legge ideelle organisasjoner inn i en slik ramme.

Målet med helse- og omsorgspolitikken er jo at alle skal ha et likeverdig tilbud av helse- og omsorgstjenester, uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi osv., og likeledes, når sykdom rammer, skal folk oppleve at de får et tilbud. Flertallet slår i innstillingen fast at dette er de viktigste føringene som må legges til grunn for offentlige innkjøp av helsetjenester til befolkningen. Jeg vil da understreke betydningen av følgende: For å oppnå dette målet må også ideelle og frivillige organisasjoner som bidrar til velferdsproduksjonen, underlegges stabile og forutsigbare avtalevilkår innenfor den avtalestrukturen vi har.

La meg legge til at vi ikke er imot private aktører, men vi vil ikke la rene kommersielle foretak bli løftet fram i denne saken. Høyre og Fremskrittspartiet legger opp til nettopp det ved å foreslå et forsterket marked. Jeg kan referere fra innstillingen, hvor Høyre og Fremskrittspartiet skriver veldig tydelig:

«Det er derfor ønskelig å sikre et mangfold av private helse- og omsorgstilbud, slik at flere kan benytte disse for statens regning.»

Fokuset er altså borte fra ideelle organisasjoner i Høyres og Fremskrittspartiets merknader, etter min oppfatning.

Skal man oppfylle den retningen i utviklingen av helse- og velferdstilbudet, vil dette utvilsomt gå på bekostning av ideell sektor, og vi vil utvilsomt få en utvikling der de rene kommersielle interessene får mer plass enn i dagens system. Slik vi ser det, er en slik utvikling ikke ønsket. Det er med andre ord en vesentlig forskjell på det å forsterke de kommersielle mulighetene og det å ramme inn velferdstilbudet innenfor en bærende og sterk offentlig sektor og et mangfold av ideelle organisasjoner og stiftelser, slik flertallet gjør – faktisk – i denne innstillingen.

Offentlige innkjøp har stor betydning, og vi mener dette området i langt større grad enn nå må sikres politisk styring for å ivareta behovet for gode og riktige innkjøp gjennom klare innkjøpsstrategier. Vi forutsetter derfor at regjeringen legger til rette for at samspillet mellom offentlig og frivillig sektor bygger på mest mulig langsiktige og forutsigbare rammevilkår. Det vil bety at innkjøpsprosessene må legges opp slik at brukernes behov for stabilitet og gode tjenester blir ivaretatt. Kommersialiseringen, som man nå har en viss følelse av har fått en noe dominerende plass, må vurderes. Det understrekes derfor i innstillingen at for mange av tjenestene som utføres innenfor helse- og omsorgsområdet, bør offentlige oppdragsgivere nå legge mer vekt på kvalitet enn på pris når de kjøper tjenestene.

Når vi nå ikke stemmer for forslagene som Kristelig Folkeparti fremmer, er hovedbegrunnelsen vår at dagens lovgivning gir et tilstrekkelig handlingsrom for å imøtekomme intensjonene i det som innstillingen og forslagene tar opp i seg. Det er viktig for Stortinget å stadfeste nettopp det forhold at loven om offentlige anskaffelser har tilstrekkelig handlingsrom, og at dette markeres ved at forslaget vedlegges protokollen.

Når det er sagt, er det viktig for meg å understreke betydningen av at innkjøperen på en tilstrekkelig måte nå får så klare føringer på hvordan innkjøpene skal forløpe, at man oppnår de politiske målsettingene et klart flertall legger til grunn i denne saken.

Bent Høie (H) [21:43:22]: Jeg tror ikke en eneste av de private aktørene – verken ideelle eller andre private aktører – lenger lar seg berolige av godt snakk fra de rød-grønne partiene. Igjen ser man et forslag der innstillingen er preget av festtaler og godt snakk, men der handlingen totalt uteblir, slik det har vært i fem år.

Hovedutfordringen knyttet til de private aktørene på dette området, om de så er familieeide, om de er etablert av kvinnelige gründere, eller om de drives av frivillige ideelle organisasjoner, er kombinasjonen av Soria Moria-erklæringens målsetting om at helseforetakene først skal bruke egen ledig kapasitet før en inngår avtaler med andre private, og en totalt manglende styring med den offentlige innkjøpspolitikken fra denne regjeringen. Det gjør at helseforetakene gjennomfører anbud med bind for øynene, uten verken å tenke på sine private samarbeidspartnere, eller tenke langsiktig, eller tenke på pasientenes mulighet for valgfrihet og mangfold. Det utvalget man viser til i innstillingen, ble det fremmet forslag om i Stortinget den 9. juni 2010, med en tekst som fulgte med om at det hastet med å få dette på plass. Vel, nå har vi fått avklart hva hast er for en rød-grønn regjering. Det er gått seks måneder, og ennå er ikke utvalget nedsatt. Jeg tviler på at en her kommer til å jobbe noe særlig raskere i tiden framover, særlig når en hørte representanten fra Arbeiderpartiets innlegg, som stort sett fortalte at det som gjøres nå, er greit, og det kan bare fortsette.

Konsekvensene av dette er etter Høyres oppfatning så alvorlig at en nå kan risikere at veldig mange av de sentrale institusjonene er borte før dette utvalget i det hele tatt kommer i gang med sitt arbeid. Det er bakgrunnen for forslaget om at avtalene som nå går ut fra 1. januar og videre, blir videreført, at det dekkes opp økonomisk fra Stortinget, og at en da får et grundig arbeid i et utvalg som ser på rammebetingelsene, og på hvilken måte dette skal foregå i framtiden, slik at en faktisk ivaretar det mangfoldet som er representert i dag.

I innstillingen prøver en å lage et kunstig skille mellom private aktører som eies av ideelle organisasjoner, og private aktører som f.eks. er familieeide eller drevet av en gründer. Det viser seg at de fleste opptreningsinstitusjonene i Oppland fylke, som det har vært en del fokus på, faktisk ikke drives av ideelle organisasjoner – selv om det kan virke sånn, fordi de som driver dem, bidrar med så mye innsats, så mye idealisme at en nesten kan få inntrykk av at de drives som private ideelle organisasjoner – men som familiebedrifter, som privateide aksjeselskaper. Men de er i nøyaktig samme situasjon som de private ideelle organisasjonene, både når det gjelder pensjonsforpliktelser, når det gjelder utfordringer knyttet til investeringer, og når det gjelder utfordringer knyttet til kortsiktige avtaler.

I innstillingen kaster de rød-grønne partiene disse institusjonene rett ut og har ingen som helst omtanke for dem. Dette er de institusjonene som befolkningen i Oppland står opp for og ønsker å bevare, som i dag ikke får noe som helst omtale fra andre partier enn Høyre og Fremskrittspartiet.

Dette er en veldig alvorlig situasjon, nettopp fordi dette er institusjoner landet rundt som representerer viktige tilbud for pasientene. En ser f.eks. på rusområdet at helseforetakene av regjeringen får lov til å stille krav om at alle institusjonene òg skal ha et tilbud for pasienter som er innenfor legemiddelassistert rehabilitering. Dermed faller de automatisk ut og blir ikke tatt med videre i vurderingen.

En ser at i enkelte områder, f.eks. i Helse Vest, i mitt eget område i Stavanger, gir en riktignok anbudet til en ideell institusjon, men en gir én stor aktør hele anbudet, sånn at neste gang en skal ha anbud, er det kun én stor privat ideell aktør igjen, og da vil Helse Vest bruke som argumentasjon at denne ene private ideelle aktøren er så dominerende at helseforetaket selv er nødt til å bygge opp et tilbud. Slik lar en helseforetakene drive på og drive på, helt til en til slutt ikke har noen private ideelle institusjoner igjen i dette landet.

Alf Egil Holmelid (SV) [21:48:48]: Først ein takk til forslagsstillarane for at dei tek opp ei svært viktig sak. Frivillig sektor er ein viktig del av samfunnet, og dei ideelle aktørane er eit viktig element i velferdsstaten vår.

Ideelle organisasjonar har lange tradisjonar for å engasjere seg i utfordringar som velferdssamfunnet står overfor. Ofte har dei teke fatt i nye oppgåver og nådd fram til utsette grupper før velferdsstaten har klart å etablere gode ordningar for desse gruppene. Dei ideelle organisasjonane har ofte nådd fram til grupper som ikkje har fått dekt sine behov fullt ut i det etablerte velferdssystemet. Men dei ideelle aktørane har etter kvart kome i ein vanskeleg situasjon. Den marknadstenkinga og den anbodspraksisen som etter kvart har etablert seg i offentleg sektor, er i ferd med å presse ut dei ideelle aktørane. Ideelle aktørar med lang erfaring, spesialkompetanse og unikt engasjement blir sette på sidelinja til fordel for kommersielle interesser og internasjonale velferdsprodusentar.

Fleirtalet i komiteen peikar på at vi må skilje mellom private kommersielle og private ideelle aktørar. Dei ideelle aktørane har andre eigenskapar og andre føresetnader enn dei kommersielle, og det må vi ta omsyn til, slik at dei ideelle organisasjonane kan få andre vilkår enn reint kommersielle aktørar.

Høgre og Framstegspartiet har det motsette utgangspunktet. Dei slår i sin merknad saman dei ideelle og dei kommersielle aktørane. Dette er ein bevisst og velkjend retorikk. Dei brukar denne retorikken som ei brekkstong for å leggje til rette for dei kommersielle aktørane og dei store internasjonale velferdsprodusentane. Men det er nettopp denne likestillinga mellom dei ideelle og dei kommersielle som skaper problem for dei ideelle organisasjonane, og dermed også for eit godt velferdstilbod.

Høgrepartia brukar bevisst samanstillinga av private ideelle og private kommersielle aktørar for å få fram eit bilete der det ikkje er forskjell mellom dei ideelle og kommersielle, og på den måten skapar dei ein situasjon der dei kommersielle pressar ut dei ideelle aktørane.

Fleirtalet i komiteen peikar derimot på at ideelle og nonprofitbaserte organisasjonar har hatt, og vil ha, ei viktig rolle i det norske velferdssamfunnet. Fleirtalet peikar også på at helse-, omsorgs- og sosialsektoren er dårleg eigna for tradisjonelle anbodskonkurransar. Derfor er det viktig å få etablert meir langsiktige og stabile rammevilkår for dei ideelle aktørane.

Regjeringa har i Soria Moria II slått fast at ein vil vidareutvikle samhandlinga mellom offentleg sektor og frivillige aktørar, som er viktige bidragsytarar til velferdsproduksjonen. Dei har høg kompetanse og stort engasjement, og kan presentere nye løysingar for velferdsutfordringane.

Ideelle og frivillige organisasjonar som bidreg til velferdsproduksjonen, skal få stabile avtalevilkår og arbeidsforhold, samtidig som vi skal stille krav til kvalitet, kostnader og arbeidsvilkår.

I denne saka går det eit klart skilje mellom høgresida og venstresida i politikken. Venstresida er oppteken av å utvikle eit godt samarbeid med ideelle aktørar for å utvikle velferdsstaten og skape eit varmare samfunn. Høgresida er mest oppteken av å likestille dei kommersielle og dei ideelle aktørane. Dei er opptekne av å gi dei kommersielle aktørane størst mogleg plass på kostnad av dei ideelle.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Irene Lange Nordahl (Sp) [21:52:53]: Jeg vil starte med å gi ros til Kristelig Folkeparti for å ha tatt opp en viktig sak i dette Dokument 8-forslaget. Jeg synes det er positivt at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene har flere felles merknader i denne saken. Det viser at vi deler mange synspunkt i saken.

Jeg synes det er positivt at Kristelig Folkeparti, sammen med regjeringspartiene, også viser til at målet med helse- og omsorgspolitikken er at alle skal ha et likeverdig tilbud av helse- og omsorgstjenester, uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon. Når sykdom rammer, skal folk oppleve at de får tilbud om behandling og pleie, med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren. Disse føringene må legges til grunn for offentlige innkjøp av helsetjenester til befolkningen.

Mottakere av omsorgstjenester fortjener et tilbud som er mest mulig tilpasset den enkeltes behov. Senterpartiet mener også at helse- og omsorgstilbudet er en fellesoppgave for kommunesektor og stat. Private helsetilbud kan være et supplement for å gi et best mulig tilbud, men må reguleres og inngå i de offentlige helseplanene. I denne sammenheng er det viktig å videreutvikle samhandlingen mellom offentlig sektor og ideelle organisasjoner for å bedre tjenestetilbudet til befolkningen.

Med et økende behov for pleie- og omsorgstjenester, og økende krav til kvalitet og innhold, vil behovet for en samhandling med ideelle og frivillige organisasjoner være økende i årene som kommer. Det er derfor slik at ideell sektor har en selvstendig egenverdi, og at det er en politisk oppgave å sikre at sektoren bevares. Innkjøperne av velferdstjenester i offentlig regi må ha klare føringer fra ansvarlig politisk myndighet for å ivareta politiske målsettinger.

Jeg vil understreke at ideelle organisasjoner er et godt supplement til de offentlige tjenestene, og viktige samarbeidspartnere med spesialkompetanse, ofte bygd opp over lang tid. Senterpartiet mener de ideelles rolle, kompetanse og særpreg må verdsettes aktivt ved at de gis andre vilkår enn rent kommersielle aktører, og vi mener det haster med å få etablert mer stabile, forutsigbare og langsiktige rammevilkår for de ideelle virksomhetene.

Jeg er derfor glad for at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene er enige om å videreutvikle samhandlingen mellom offentlig sektor og frivillige aktører og ideelle organisasjoner som er viktige bidragsytere til velferdsproduksjonen, slik det også er slått fast i Soria Moria II.

Jeg viser også til statsrådens brev, der det påpekes at det i dagens regelverk finnes et særlig unntak for ideelle organisasjoner i forskrift om offentlige anskaffelser § 2-1 tredje ledd. Her åpnes det for at anskaffelser fra ideelle organisasjoner kan unntas fra forskriftens krav i del II og III.

Så er det også slik at noen ønsker et skarpt skille mellom ideelle aktører og andre private aktører. Her vil jeg minne om at det ikke kun er selskapsform som er avgjørende i denne sammenheng. En aktør som er organisert som et AS, og som ikke tar ut utbytte, kan være en like viktig aktør i denne sammenheng som en aktør som har valgt stiftelse som selskapsform.

Det vi i Senterpartiet imidlertid ikke ønsker å bidra til, er å gi større kommersielle selskap innenfor helse-, omsorgs- og barnevernstjenester større muligheter – økte muligheter – for vekst.

Avslutningsvis vil jeg si at i denne saken påpeker både Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene at helse-, omsorgs- og sosialsektorene er dårlig egnet for tradisjonelle anbudskonkurranser, der kortsiktige økonomiske kriterier oftest blir avgjørende. Konkurranseregimets innebygde dynamikk skaper fokus på pris framfor kvalitet, og kortsiktighet i stedet for langsiktighet.

I det videre arbeidet er vi i Senterpartiet opptatt av at en innenfor de prinsipper som lov om offentlige anskaffelser bygger på, tar i bruk også andre virkemidler enn åpen, begrenset anbudskonkurranse. Kjøp ved forhandlinger kan være et slikt alternativ, slik det også framgår av anskaffelsesforskriften, del II.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [21:57:23]: For Kristelig Folkeparti er denne saken en av de viktigste sakene vi arbeider med for tiden, for vi ser at utviklingen går i helt feil retning, og vi ser at det er et akutt behov for politisk styring. Vi kan ikke lenger sitte stille og se på at den ene ideelle aktøren etter den andre må gi opp og legge ned driften av gode og viktige tilbud.

Det er ingen grunn til å tvile på at dette er virkeligheten for ideell sektor. Vi kjenner alle til tilbud som er lagt ned eller som kjemper for å holde hodet over vannet: Styve Gard, som drev et helt unikt og viktig arbeid med rusbelastet ungdom i Hordaland, og Oslo Hospital, med 720 års humanitær erfaring, som ikke var nok til å vinne anbud om fortsatt pleie av psykisk syke mennesker. Det er bare å høre hva aktørene selv har å fortelle, eller å sjekke «rødlista» vår, som inneholder en rekke flere eksempler på virksomheter som har tapt anbud, og som er nedlagt eller trues av nedleggelse.

Dette er tilbud som ikke legges ned fordi det ikke er behov for dem, de legges ikke ned fordi tilbudet er av dårlig kvalitet, de legges ikke ned fordi de ikke har nok kompetanse. Nei, de legges ned fordi dagens anbudssystem fungerer slik, fordi det offentlige ønsker å bygge opp eget tilbud i egen regi, eller fordi bestillerne eller store kommersielle aktører presser ned prisene og dermed presser ut de ideelle.

Ideell sektor er i ferd med å utraderes, fordi vi fra politisk hold ikke griper inn og sikrer den utviklingen som vi faktisk ønsker alle sammen.

Kristelig Folkeparti er glad for at en samlet komité er enig om at det må finnes flere måter å skape stabile, forutsigbare og levelige rammevilkår på for de ideelle aktørene, og det er bra. Kristelig Folkeparti er enda mer glad for at representantene fra regjeringspartiene – som faktisk har makt til å gjennomføre sin politikk – uttrykker at de ser positivt på intensjonene i Kristelig Folkepartis forslag, og at disse partiene legger til grunn at regjeringen vil videreføre arbeidet med å legge til rette for samhandling mellom det offentlige og de ideelle. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti er enige om at ideell sektor har en selvstendig egenverdi, og at det er en politisk oppgave å sikre at sektoren bevares.

Vi er også tilfreds med at flertallet er enig om at det haster å få etablert mer langsiktige og forutsigbare rammevilkår, og at dette må avklares så snart som mulig. Vi er glad for at flertallet er enig om at alle mulighetene for å ta i bruk ulike anskaffelsesprosedyrer må utnyttes for å bedre innkjøp. Flertallet forutsetter at handlingsrommet i loven utnyttes for å oppnå offentlige innkjøp i tråd med politiske føringer. Flertallet understreker at det må sikres politisk styring med offentlige innkjøp for å ivareta behovet for gode og riktige innkjøp gjennom klare innkjøpsstrategier.

Kristelig Folkeparti synes det er positivt at regjeringspartiene går så langt i å si at de ønsker et regimeskifte for å redde ideell sektor. Det som nå gjenstår, er å finne løsninger som ivaretar disse politiske målene, løsninger som er i tråd med EØS-regelverket, men som gir et annet regime enn dagens. Kristelig Folkeparti har fremmet fire forslag som vi håper at regjeringspartiene vil følge opp. For på tross av politisk velvilje og gode politiske intensjoner, er situasjonen i sektoren svært kritisk. Stadig flere ideelle aktører gir opp på grunn av vanskelige rammevilkår, og med dagens system vil de ideelle aktørene innen kort tid forsvinne. Kristelig Folkeparti ønsker derfor særordninger og unntak fra de generelle anbuds- og markedsprinsippene som gjelder for denne type samarbeid mellom offentlige instanser og private aktører.

Kristelig Folkeparti mener regjeringen må innføre full anbudsstopp umiddelbart for å forhindre at ytterligere skade skjer. Kristelig Folkeparti mener at alle pågående anskaffelsesprosesser må fryses inntil nye retningslinjer er på plass. Nye retningslinjer må tre i kraft snarest mulig. Kristelig Folkeparti foreslår også at ideelle aktører løftes ut av anbudsrundene, og at alle avtaler med ideelle aktører inngås ved direkte forhandlinger om kontrakter i stedet for ved anbudskonkurranse. Det generelle prinsippet bør være at det ved anskaffelse av helse- og sosialtjenester fra ideelle virksomheter benyttes direkte forhandlinger om driftsavtaler, ikke anbudskonkurranser.

Jeg tar herved opp de forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Rigmor Andersen Eide har tatt opp de forslag hun refererte til.

Trine Skei Grande (V) [22:02:40]: Jeg også vil gjerne uttrykke skryt, som det heter, over Kristelig Folkepartis initiativ i denne saken, som jeg syns både er viktig og treffer en nerve i debatten der ute som også vi andre skulle ha «catch»-et før. Det var ment som en kompliment.

Så vil jeg gjerne si – det er mulig dette vil høres ut som en historietime, men jeg er historielærer, så det er vel derfor det kommer sånn: Det finnes ingenting i vår velferdsstat som ikke er funnet på av såkalt private eller ideelle. Av alle de ordningene vi har hatt fra tidenes morgen – fra sosialsystemet vårt, som begynte som legdesystem, fra barnevernssystemet vårt til sykehussystemet vårt, med Fredrikke Marie Qvam og de andre damene i Sanitetsforeningen, man var redd for tuberkulose og alt det der, til Fransiskushjelpen og det vi ser på Oslo Hospital, som begynte på 1200-tallet – ble ingen startet av staten. Det siste vi har statliggjort i denne salen, var krisesentrene, som begynte som en sterk damebevegelse, en bevegelse av damer som så at andre damer hadde det dårlig. Det begynte med masse frivillighet, det begynte med masse engasjement, før vi tok over det.

Sånn har vi sett, skritt for skritt, at velferdsstaten har blitt utviklet – på godt og på vondt. Noen ganger har vi mistet noe, slik som da Venstre stemte imot krisesenterovertakelsen fordi vi var redde for at vi mistet noe av det som disse damene faktisk har gjort opp gjennom tidene, mens noe av det har det vært riktig at staten har tatt – Fredrikke Marie Qvam gikk jo med sitt strikketøy oppover Karl Johan, men man kunne ikke drive sykehus på den måten. Vi måtte drive sykehus på andre måter.

Jeg mener at vi mister noe essensielt hvis vi mister hele den skaperkraften som ligger i det sosiale entreprenørskapet og det frivillige engasjementet for å gjøre ting bedre. Da er det mulig vi ikke passer inn i alle studiesirklene i alle partier – ut fra hvem det er som er borgerlig, og hvem det er som er sosialist, hvem det er som er det ene, og hvem det er som er det andre. Men i slike debatter føler jeg meg virkelig som sentrumspolitiker. For dette har alltid skjedd i en sammenheng og i en dialog mellom det offentlige, de private og de ideelle. Det vi ser holder på å skje akkurat nå, er en rasering, spesielt av de ideelle.

Da mister vi to ting. Vi kan tenke på det fra en ren kapital-/pengebruksside. Hvis du tror at du skal bruke konkurranseutsetting for å få mer igjen for pengene, er det veldig dumt å ødelegge markedet. For det man gjør nå, er å sørge for at det ikke er noen til å konkurrere senere – det er ingen til å gi andre anbud enn de som er aktører. Det er de som har vunnet disse anbudsrundene, som er med i neste anbudsrunde, for konkurrenten er ikke der. Så hvis du tenker rent markedsmessig, er det også ganske dumt å gjøre et sånt grep, fordi du ødelegger markedet.

Så kan du tenke på en helt annen måte, nemlig ved å si at dette er merverdi, at dette altså skjer gjennom sosialt entreprenørskap, at det skjer gjennom ideelle organisasjoner, at det skjer gjennom brennende engasjement. Vi vet at på rusfeltet trenger vi en variasjon, for det er noen som trenger heroin, og noen som trenger Jesus for å komme ut av det. Den bredden trenger vi. Hvis vi mister den bredden, mister vi også et aspekt ved hele det tilbudet vi har på den sosiale siden. Så jeg må si at jeg er litt skremt over at regjeringa ikke har skjønt noen av problemene den kommer opp i. Den skjønner ikke at man ødelegger markedet hvis man skal tenke rent konkurransemessig. Den skjønner heller ikke den merverdien man mister ved å miste de ideelle aktørene på dette markedet.

Det er mulig at dette ble mye historietime, men jeg mener at vi mister hele forståelsen av hvordan velferdsstaten vår har blitt oppbygd hvis vi ikke skjønner at det er hele denne sammensatte mosaikken som er med på å skape velferdsstaten vår, som er med på å gi oss en variasjon og et tilbud, og som er med på å gi f.eks. rusavhengige hele det spekteret av ulike løsninger som er med på å få livet vårt på trekk.

Venstre kommer til å stemme for forslagene nr. 1, 3, 4, 5 og 6. Jeg håper at det blir noe mer ut av dette enn bare det prisverdige initiativet som Kristelig Folkeparti har tatt gjennom et Dokument nr. 8-forslag. Jeg håper at regjeringspartiene skjønner alvoret, skjønner hva som skjer der ute, og leser de mailene de får.

Statsråd Rigmor Aasrud [22:08:04]: Den norske velferdsmodellen baserer seg på et godt og nært samarbeid med frivillig sektor. Bedre rammebetingelser gjennom økte bevilgninger og en sterkere anerkjennelse av frivilligheten har vært et kjernepunkt i vår regjerings frivillighetspolitikk.

Ideell sektor er en stor og viktig leverandør av helse- og omsorgstjenester. Det offentlige er derfor avhengig av at ideell sektor leverer tjenester av god kvalitet til en fornuftig pris. Statens og kommunenes kjøp av slike tjenester er på den annen side også av stor betydning for ideell sektor. Det offentlige må opptre profesjonelt og i samsvar med regelverket for offentlige anskaffelser. Samtidig må vi sikre at de ideelle organisasjonene har stabile og gode rammebetingelser.

Vi har i dag et unntak i anskaffelsesregelverket ved kjøp av helse- og omsorgstjenester fra ideell sektor. Når det offentlige skal kjøpe helse- og omsorgstjenester fra ideelle organisasjoner, trenger man ikke å følge de detaljerte prosedyrereglene. Oppdragsgiver må likevel følge de grunnleggende kravene i regelverket, bl.a. om at kjøpet, så langt det er mulig, skal være basert på konkurranse. Dette følger av lov om offentlige anskaffelser og av våre internasjonale forpliktelser gjennom EØS-avtalen. Det er ikke adgang til å inngå avtaler med ideelle aktører ved direkte forhandlinger.

Dagens regelverk gir altså den som skal kjøpe en tjeneste, et valg: Enten kan man holde avgrensede konkurranser, der bare ideelle organisasjoner får levere tilbud, eller man kan gjennomføre konkurranser etter prosedyrereglene i anskaffelsesregelverket. Det offentlige må velge den mest hensiktsmessige framgangsmåten i den konkrete situasjonen. I tillegg må man opptre profesjonelt og sikre at helse- og omsorgstjenestene holder en god kvalitet til en fornuftig pris.

Samtidig er det viktig å sikre gode og riktige innkjøp gjennom klare innkjøpsstrategier. Regjeringen er opptatt av at handlingsrommet i regelverket blir utnyttet for å sikre aktørene langsiktige og forutsigbare rammevilkår.

Det er verdt å se nærmere på om kontrakter i alle tilfeller har en hensiktsmessig lengde. Hensynet til nødvendige investeringer som tilbyderne må gjøre, og brukernes behov for stabilitet og kontinuitet, må stå sentralt ved valg av kontraktslengde.

Samtidig kan jeg vanskelig se at det er mulig å fastsette noen generelle retningslinjer om kontraktslengde som gjelder i alle tilfeller – uansett hvilke tjenester som skal anskaffes. Dette må nødvendigvis avhenge av en konkret vurdering basert på bl.a. hva som skal anskaffes, og hvor komplekse tjenestene er.

Brukernes behov og tjenestenes kvalitet må stå sentralt ved valg av anskaffelsesprosedyrer. Kravet til konkurranse innebærer ikke nødvendigvis at leverandørene først og fremst må konkurrere på pris. Regelverket åpner for at kvalitetskriterier kan trekkes tungt inn på alle stadier i konkurransen.

Samtidig skal offentlig sektor – også ved kjøp av tjenester – bruke ressursene på en så effektiv og formålstjenlig måte som mulig. Penger brukt på ineffektive innkjøp kunne alternativt vært brukt til å oppnå andre velferdsmål og finansiere andre velferdstjenester.

Regjeringen er opptatt av at arbeidstakerrettigheter blir godt ivaretatt i anskaffelsesprosedyrene. Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter er et viktig virkemiddel, og regjeringen arbeider med å forbedre dette regelverket.

Helseministeren har allerede – og det er veldig mye debatt her om helse- og omsorgstjenester – varslet at det blir igangsatt et arbeid med en generell gjennomgang av rammevilkårene for ideell sektor. Jeg har sluttet meg til dette. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en nærmere redegjørelse.

Å stanse alle nye anbud krever at eksisterende avtaler blir forlenget. Det vil bli oppfattet som en ny kontrakt med mindre forlengelsen er en del av den opprinnelige konkurransen. Det vil være ulovlig å forlenge uten ny utlysning. Alternativet er at brukerne står uten tjenester. Jeg kan derfor ikke se at det verken er hensiktsmessig eller at vi har rettslig adgang til å stanse alle anbudsprosesser.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Roar Bredvold (FrP) [22:13:03]: En fersk undersøkelse viser at 46 pst. åpner for mer privat omsorg. Et flertall tror at kvaliteten blir bedre med et stort innslag av private. Sju av ti er positive til at folk har mulighet til å velge. Sju av ti mener at det ikke spiller noen rolle hvem som utfører tjenesten, og kun 23 pst. er imot private løsninger i konkurranse med det offentlige. Da blir mine spørsmål: På hvilke områder er det regjeringspartiene på ingen måte kan samarbeide med private? Hvis det ikke er noen områder, hvorfor er det ikke da større positivitet til et privat–offentlig samarbeid på disse områdene?

Statsråd Rigmor Aasrud [22:13:49]: Jeg opplever at regjeringen har et konstruktivt samarbeid med både ideelle og private organisasjoner på mange områder. Innenfor helsevesenet er det mange, både ideelle og private, organisasjoner, som leverer. Det samme ser vi innen barnevernet, og ikke minst ser vi det når det gjelder barnehager. Men regjeringen er opptatt av at vi bruker det offentlige der vi har offentlig kapasitet, og at det bør være førstevalget når vi har etablert f.eks. offentlige sykehus. I kommunesektoren er jeg kjent med at det pågår et omfattende samarbeid på mange områder. Men primært sett bør det være kommunene som har det grunnleggende ansvaret for de tunge tjenestene, slik vi ser det i dag. Omsorgstjenester er jo i hovedsak levert av kommunesektoren, og her vil det kommunale selvstyret råde, slik at det vil være opp til den enkelte kommune å bestemme hvilken miks man ønsker å ha – av egenproduserte tjenester og det man eventuelt kjøper av andre.

Bent Høie (H) [22:14:51]: Regjeringen og de rød-grønne partiene er i innstillingen veldig opptatt av å lage et skarpt skille mellom private på den ene siden og private ideelle på den andre siden. Statsråden er jo selv fra Oppland og kjenner vel da til at Sølvskottsberget, som ble etablert i 1969 av Rikstrygdeverket, eies av private, at Tonsåsen, som ble etablert i 1881, og som har blitt drevet av familien Hovi siden 1980, eies av private, og at Fron Rehabiliteringssenter, som i 2006 fikk 6,5 mill. kr av Helse- og sosialdirektoratet for å omstille seg, er eid av private.

Hva er det regjeringen har så imot disse institusjonene, siden de ikke skal få den omtanken og omsorgen som man nå åpenbart plutselig har fått for private ideelle, selv om det også der går forferdelig sent og det i realiteten ikke skjer noe? Hva er det som er galt med disse tre institusjonene, som gjør at disse ikke skal få en fremtid og kunne gi pasienter også i fremtiden et tilbud?

Statsråd Rigmor Aasrud [22:16:00]: Jeg tror regjeringspartienes representanter klarer å svare for de merknader de har skrevet i innstillingen på en veldig god måte.

Det er ingenting galt med de tre institusjonene som representanten Høie her refererer til. Så vidt jeg kjenner til, har de vært med i de konkurransene som Helse Sør-Øst har utlyst. Jeg er ikke i detalj kjent med hvordan de har nådd opp i konkurransene til Helse Sør-Øst om helse- og rehabiliteringstjenester den siste tiden, men jeg vet at flere av dem har levert tjenester tidligere. Det er riktig at regjeringen mener at frivillige og ideelle organisasjoner har en egenverdi. Det er mye kompetanse som sitter i frivillige organisasjoner, og de har på mange måter gått foran. Det betyr ikke at vi utelukker private supplement til de offentlige tjenestene. Det har vi hatt lang tradisjon for, og det tror jeg også vi kommer til å ha i tiden framover.

Laila Dåvøy (KrF) [22:17:00]: Helse Sør-Øst skal nå inngå en avtale, slik vi har forstått, med Oslo Hospital. Statssekretær Kåss var stolt over dette forleden, da det var aksjon utenfor her. Han slo fast at det var politikerne og regjeringen som styrte helsesektoren, og at Oslo Hospital skulle drives videre. Dette skal gjøres gjennom en selvstendig, separat direkteanskaffelse, het det i pressemeldingen fra Helse- og omsorgsdepartementet forleden. Også én gang tidligere gjorde Helse Sør-Øst en tilsvarende avtale, i russektoren den gangen, etter det jeg forsto var pålegg fra en tidligere helsestatsråd fra Arbeiderpartiet.

Mitt spørsmål er om statsråden kan bekrefte at denne måten å inngå avtaler på faktisk er i tråd med reglene for offentlige anskaffelser.

Statsråd Rigmor Aasrud [22:17:51]: Jeg synes det er vanskelig å kunne gå inn i en enkeltsak som jeg ikke kjenner detaljene i, men det har vært gjort tidligere ved at man gir noen utviklingsoppdrag til enkeltbedrifter, der man skal teste ut enkelte spesielle forhold og gjøre helt spesielle oppdrag. Men jeg er ikke kjent med innholdet i den avtalen som er inngått mellom Helse Sør-Øst og Oslo Hospital. Det er derfor vanskelig for meg å kommentere om den ligger innenfor eller utenfor reglene om offentlige anskaffelser, når jeg altså ikke har kjennskap til det konkrete innholdet i avtalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Dagfinn Høybråten (KrF) [22:18:41]: Norge er i sterk forandring når det gjelder ideell institusjonsdrift. Under denne regjeringen har institusjon etter institusjon i regi av pionerene i helse- og omsorgssektoren måttet legge ned. Det gjelder rusinstitusjoner i regi av Blå Kors og Frelsesarmeen, det gjelder barnevernsinstitusjoner i regi av Kirkens Sosialtjeneste, det gjelder private tilbud innenfor psykiatri i regi av diakonale stiftelser, og enkeltstående sykehus som Oslo Hospital.

Denne forandringen innebærer at pionerene innenfor helse- og omsorgssektoren, innenfor rus, barnevern osv. jages ut av sektoren, og mangfoldet blir dårligere. Og sist, men ikke minst: Det fører til at tilbudet til brukerne svekkes. På alle disse områdene er det mangel på tilbud. Det er køer. Brukerne innenfor russektoren blir henvist til statlige køer til erstatning for de ideelle institusjonstilbudene. Brukerne innenfor barnevern blir også i stor grad henvist til dårligere tilbud, og til ventetider innenfor det offentlige systemet.

Ideelle institusjoner er under press fra to kanter, og jeg synes debatten her i dag illustrerer det meget vel. Fra den kommersielle sektor, og fra den offentlige sektor, kommer presset inn mot de ideelle institusjonene. Jeg er glad for at det er så bred forståelse for dette i innstillingen. Hittil har de politisk ansvarlige toet sine hender i forhold til den utviklingen som har skjedd. De har latt det skje, de har gitt inntrykk av at de ikke er enige, men i praksis har det skjedd, i stor grad.

Nå er det sannhetens øyeblikk. Festtalenes tid er forbi, nå må vi få vite om det er handling bak disse ordene som representanten Aasland så utmerket klargjorde i slutten av sitt innlegg. Er det slik at regjeringen, i tråd med representanten Aaslands anmodning, vil legge til grunn de retningslinjer som flertallet trekker opp i denne innstillingen for sin politikk på dette området, for utviklingen av nye rammebetingelser for ideelle institusjoner, og for gjennomføringen av de pågående anbud?

Det er det avgjørende å få svar på i denne debatten. Jeg ber om at statsråden konkret besvarer om det er slik at disse retningslinjer som flertallet i komiteen trekker opp, vil bli gjort om til instruks for helseforetakene, for Buf-direktoratet og andre som forvalter disse oppgavene i praksis. Det er det som avgjør om denne debatten har noen som helst betydning i dag.

Laila Dåvøy (KrF) [22:22:00]: Mitt innlegg vil i dag være dedisert regjeringen. Jeg har lyst til å takke og berømme regjeringspartiene i komiteen for de klare kravene som de stiller der.

«Korleis kan 700 års historie vere over med eit pennestrok?» I Klassekampen på lørdag ble dette spørsmålet stilt. Historien handler om Oslo Hospital som ikke får avtale med Helse Sør-Øst, eller kanskje får en avtale de ikke kan leve med.

Det er pasientene som rammes når institusjoner taper anbudskonkurranser. Dersom Oslo Hospital ikke får en avtale de kan overleve med, fører nedleggelsen til at 40 pst. av sengeplassene innen psykisk helse forsvinner for sårbare grupper i bydelene St. Hanshaugen, Grünerløkka og gamle Oslo.

Jeg skulle ønske at det var noe i det jeg nettopp sa, som fikk det til å ringe en bjelle hos statsråden – for det første at tradisjonsrike institusjoner som behandler alvorlig syke, og som har kompetente og engasjerte ansatte, må ha mer forutsigbarhet enn at driften kan opphøre i løpet av et par måneder, det skjer i disse dager, og for det andre at helse-, omsorgs- og barnevernstjenester ikke egner seg for konkurranse. Dette er ikke næringspolitikk.

Regjeringen skriver i Soria Moria II-erklæringen:

«Ideelle og frivillige organisasjoner som bidrar til velferdsproduksjonen som leverandører til det offentlige skal få forutsigbare avtalevilkår og arbeidsforhold», osv.

Det at regjeringen kaller tjenester til alvorlig psykisk syke, rusavhengige, de sykeste eldre og barnevernsbarn for produksjon, er litt spesielt. Det handler faktisk om å gi de menneskene det gjelder, god behandling. Det handler om vilje til å bruke de gode ideelle institusjonene og til å finne løsninger.

Regjeringen kan ikke lenger gjemme seg bak anbudsregelverket. Mange titalls ideelle institusjoner har måttet avvikle eller er i ferd med å avvikle i disse dager nettopp på grunn av anbudspraksisen. Det er realiteten. Å sette ned et nytt utvalg som skal jobbe i flere måneder, fører bare til flere nedleggelser. Enten må statsråden si rett ut at regjeringen synes det er greit at ideelle organisasjoner utkonkurrerer hverandre, og at de helst vil ha alle tjenester i offentlig regi, eller så er det en rekke ting regjeringen må gjøre, nemlig endre regelverket, sikre langsiktige og forutsigbare avtaler og ikke minst sikre at størrelsen på anbudene tilsvarer ledig kapasitet. Dette siste er ikke minst viktig hva gjelder Oslo Hospital, som kanskje bare får fylt opp en tredjedel av sin kapasitet. Det kan ikke de leve med.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [22:25:12]: Rammevilkår for ideelle aktører som driver helse-, omsorgs- og barnevernstjenester, er et viktig saksfelt. Dette er en svært god innstilling. Den klargjør på en god måte skillet mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre siden. Høyre og Fremskrittspartiet bruker begrepsparet «ideelle og andre private aktører». Under dette inngår familieeide bedrifter og kvinnelige gründere – det er det jo politisk korrekt å snakke om – mens en enda ikke har hørt at det også inngår multinasjonale kommersielle selskaper, som jo er den realitet som vi står oppe i. Det er befriende å lese Kristelig Folkepartis merknad, hvor det heter:

«Dersom de skal operere på like betingelser, vil de kommersielle raskt utkonkurrere de ideelle.»

Presist! Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti ønsker i sitt samspill med de offentlige institusjonene at «det må skjelnes mellom private kommersielle og private ideelle, non-profit, aktører». I de private nonprofitinstitusjonene inngår sjølsagt familieaksjeselskaper hvor formålet ikke er størst avkastning på innsatt kapital.

Det er svært gode merknader, klargjørende merknader, som sier alle de viktige tingene om det som regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti er opptatt av. Det sies at en skal få sitt helsetilbud, uavhengig av hvilken tilknytning en har til arbeidslivet – om en er der eller ikke. Det sies at samspillet med de ideelle og nonprofitaktørene blir viktigere i tida framover, at en må ha stabile og forutsigbare rammevilkår, at en må se på problemstillinger som er akutte for institusjonene. Det sies at det innenfor det offentlige anskaffelsesregelverket er muligheter. Det sies at ideell sektor har en sjølstendig verdi. Ja, det sies svært, svært mye positivt.

Det som da blir spørsmålet, er: Hvorfor kan ikke da ideelle og nonprofitinstitusjoner behandles annerledes enn private aksjeselskaper med høyest mulig aksjekurs som formål? Jeg har en mistanke om at det er fordi komitéflertallet ikke har fått reven ut av hiet, for å bruke et bygdeuttrykk. En har ikke fått reven ut av hiet. Reven heter med stor sannsynlighet EØS-avtalen, og den er vanskelig å få ut i åpent lende.

Jeg vil si til statsråden at representanten Høybråten påpekte alvoret, og at det er viktig å komme tilbake med forslag i Stortinget i tråd med flertallets komitémerknader. Senterpartiet er svært opptatt av at det nå blir gjennomført.

Hans Olav Syversen (KrF) [22:28:38]: Jeg tror det er en helt annen rev vi snakker om her, og det er de regionale helseforetakene, når det gjelder helse- og sosialsektoren. Der kan representanten Lundteigen bruke sin agrare ekspertise – få has på den reven, så er mye gjort.

For det handler ikke om EØS-avtalen. Det er andre land som gjør dette på en helt utmerket måte. Og hvis det var slik at det var EØS-avtalen som var problemet, hvordan kunne da de diakonale sykehusene i denne byen fortsette sin drift uten å være satt ut på anbud? EØS-spøkelset hjelper ikke i denne sammenheng, for det er ikke til stede, verken som spøkelse eller rev.

Jeg må si jeg er overrasket når jeg ser at statsråden foreløpig ikke har tegnet seg til et nytt innlegg. Skal det forstås sånn at den utfordringen regjeringen har fått om at man legger til grunn innstillingen, gjelder, eller er man på tynn is fordi det er en kamp mellom byråkratiet i første rekke i regjeringen og kanskje noen statsråder, og de rød-grønne partiene her på Stortinget? Det har vi hatt all grunn til å tro de fem siste årene, at det har vært et politisk flertall mot det regimet – det byråkratiske regimet – som nå jobber med disse sakene i forhold til det som er det politiske flertall her i salen.

Jeg vil anbefale helseministeren og statsråden som er her i dag, å ta en titt på pressemeldingen fra Helse Sør-Øst fra 6. desember 2010, som heter «Kjøp fra private institusjoner». Det er virkelig en studie verdt i hvordan man dekker over sin egen udugelighet, hvordan man prøver å komme ut av en vanskelig situasjon. Dette gjelder Oslo Hospital, og jeg skal lese fra pressemeldingen. Her pågår det nå en klagebehandling, og allikevel presterer man å si:

«Vi ser imidlertid at resultatene av anskaffelsen innen psykisk helsevern kan føre til noe lavere kapasitet for enkelte pasientgrupper i Oslo. Spesielt gjelder dette for pasienter med alvorlige psykiske lidelser og pasienter som har behov for behandling i et mer skjermet behandlingsmiljø.»

I det ordinære anbudet har ikke Helse Sør-Øst engang tatt høyde for de pasientene som har størst behov for behandling. Dette står til stryk, og jeg kan ikke skjønne hvordan en rød-grønn regjering kan sitte stille og se på dette. Hvis den gjør det, er det i strid med stortingsflertallet. Det viser at det ikke er regjeringen som styrer. Det er et byråkrati – eller en rev, for den saks skyld.

Alf Egil Holmelid (SV) [22:31:50]: Eg synest det har vore ein god og spennande debatt, og vi har fått ei viss avklaring. Vi har ei todeling i denne salen: Det er dei som vil slå saman dei kommersielle og ideelle og gjennom det skaffe fordelar for dei kommersielle, og så har vi dei som ser at det er eit behov for å ha spesielle ordningar for dei ideelle og sosiale entreprenørane om dei skal overleve i den anbodsstrukturen som no har kome fram, for at dei kommersielle skal få gode moglegheiter til å kome inn med sine anbod.

Grunnen til at eg tok ordet på nytt, var innlegget til representanten Skei Grande. Historieforteljinga hennar kan eg ha synspunkt på, men det var ikkje det som var poenget mitt. Poenget mitt var at eg hadde problem med å få tak i konklusjonen. Eg ser at fleirtalet i komiteen har vore relativt tydeleg på at sjølv om det er vanskeleg, er vi nøydde til å finne eit eller anna skilje mellom ideelle aktørar og sosiale entreprenørar på den eine sida og dei store kommersielle, tunge sosiale leverandørane på den andre sida. Det eg ikkje fekk heilt tak i, var om representanten Skei Grande trudde ein skulle kome ut av dette utan å gjere eit slik skilje. Det fekk eg inntrykk av i hennar innlegg. Ved ei høveleg anledning kunne det vore interessant å høyre om Venstre prøver å skreve her, eller om dei har teke eit standpunkt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [22:33:33]: Jeg regner med at statsråden har samme interesse for og samme oversikt over alle ideelle institusjoner som er nedlagt, som Kristelig Folkeparti har påpekt i denne saken. Vi har også en annen liste – en liste der varsellampene lyser, og de lyser rødt, og en og en forsvinner uke for uke. Vi ber i vårt forslag om strakstiltak for å hindre at dette skjer.

Tror statsråden at vi vil ha en ideell sektor i fremtiden dersom vi fortsetter dagens politikk uten at aktive grep blir tatt, og at det ikke bare blir gode ord i noen fellesmerknader? Eller kan vi se fram til vårsesjonen der statsråden kan vise oss en liste med reddede ideelle organisasjoner, fordi rammevilkårene ble endret, at strakstiltak ble iverksatt? Jeg håper jeg får svar fra statsråden.

Trine Skei Grande (V) [22:34:55]: Jeg føler det betryggende hvis mitt innlegg ikke passet inn i en studiesirkel i SV. Det er veldig sjelden at mitt verdisystem gjør akkurat det.

Jeg tror nok at det går an å lage skiller mellom de ideelle og private aktørene, men jeg tror ikke at alle de private aktørene passer inn i SVs studiesirkel. Noen av dem er nok store multinasjonale selskaper, som produserer noen tjenester, og noen av dem er de familiene, som Bent Høie og andre snakket om, som har drevet disse små selskapene, stiftelsene og andre i 30–40–50 år i flere generasjoner. Da er kanskje ikke det skillet så enkelt som det er i en studiesirkel i SV. Det er ikke noen multinasjonale store selskaper som ruller inn og skal tappe Norges velferdskasse. Det er i hvert fall noe helt annet man møter når man faktisk reiser ut og møter dem.

Jeg er egentlig litt bekymret etter denne debatten. Fra regjeringspartiene merker jeg mye godvilje. Det er sagt mye positivt i denne debatten og i merknadene. Men jeg husker da statsministeren sto her sist, og statsministeren avfeide enhver tilnærming, slik den som er i denne salen i dag. Det var kun anbudsrunder der man kjørte beinhardt, som skulle gjelde.

De aller fleste i denne salen kjenner sikkert til bildet Skrik, malt av Edvard Munch i åsen over Oslo Hospital. Når man leser om Munch, ser man at kunsthistorikerne er litt uenige. En fløy mener i hvert fall at den beskrivelsen Munch gir når han tegner bildet, er at det på en måte er et stumt skrik, men det er hele verden som skriker. Et av argumentene for hva som gjør at han får denne opplevelsen, er at han står i bakken over Oslo Hospital der hans søster er innlagt. Dette var en tid med annen medisinering, og det var nok mulig å høre skrikene fra Oslo Hospital på det tidspunktet når man sto oppe i bakken. Det var nok det som var inspirasjonen til Edvard Munchs mest kjente maleri. Problemet nå er at det er ingen som hører disse skrikene. Det er bra for oss som er naboer til Oslo Hospital, men det er ikke bra for de tunge, store viktige institusjoner dette her er, som man burde ha hørt skrikene fra.

Jeg er veldig bekymret over å ha en regjering som i og for seg kan si de riktige tingene, men som har en statsminister som står på denne talerstolen og avviser problemstillinga, som ikke er i stand til å stemme for noen av forslagene. Nå ser jeg heldigvis at statsråden har tegnet seg, så jeg håper vi får noen avklaringer. Men jeg er redd for at dette er skyggeboksing, og at vi egentlig ikke kommer noe nærmere. Det er veldig mye gode intensjoner i denne sal, men ingen vilje i huset to kvartaler lenger opp.

Statsråd Rigmor Aasrud [22:37:55]: Jeg fikk noen direkte spørsmål, og jeg kan bekrefte at selvsagt vil regjeringen følge opp det som er flertallsmerknadene her i denne salen i dag – det skulle bare mangle.

Så har jeg også sagt i mitt innlegg at vi har satt i gang et arbeid med rammevilkårene for ideell sektor, og det vil vi komme tilbake til Stortinget med på en egnet måte. Så har jeg behov for å si at det faktisk ikke er sånn at det går an å hoppe bukk over EØS-regelverket. Det ligger i bunnen, og det må ligge til grunn for de innkjøpene vi skal gjøre. Vi må altså gjøre det innenfor EØS-regelverket. Jeg tror faktisk vi er tjent med at vi ikke driver norske institusjoner inn i saker til KOFA, og eventuelt ESA, så det kommer sanksjoner mot de avtalene som blir inngått.

Så har jeg registrert at veldig mye av debatten her dreier seg om helse- og omsorgssektoren. Jeg har ikke inngående kjennskap til hvor mange ideelle organisasjoner som har mistet avtaler innenfor helse- og omsorgssektoren. Det går det an å skaffe seg oversikt over. Men jeg så bl.a. på et av helseforetakenes anbud som ble lagt ut. Der var det sju virksomheter som vant anbud. Alle sju var ideelle, men det var allikevel to stykker som ikke fikk aksept.

Så vet jeg at det er noen som har mer penger enn regjeringspartiene å bruke i helsesaker, og da går det an å legge ut større anbud. Men det å legge ut anbud etter den kapasiteten som tilbys i markedet til enhver tid, tror jeg vil være ganske krevende, for det er mange nye aktører som kommer inn, og alle har forventninger om å vinne anbud. Skal anbudssystemet virke, er vi også nødt til å godta at noen ikke vinner anbud. Men regjeringen er som sagt innstilt på å følge opp flertallsmerknadene. Vi går igjennom regelverket. Jeg tror vi skal ta oss tid til den gjennomgangen.

Én av de tingene som jeg så på som veldig bra i helsevesenet da jeg jobbet i Helse- og omsorgsdepartementet, var bl.a. ordninger som het Inn på tunet. Det var bra i barnevernet, og det var bra innen psykisk helse. Men Inn på tunet drives jo av bønder, som verken er ideelle eller frivillige. De er selvstendig næringsdrivende. Jeg har sett gode tiltak som kommuner driver. Kommuner er heller ikke ideelle eller private. Det gjelder også å finne en god balanse, slik at vi treffer de institusjonene vi er opptatt av å ha med oss. Jeg tror fortsatt det vil være private institusjoner som vil fylle ut det bildet vi har innenfor helse- og omsorgssektoren, også innenfor barnevernet.

Terje Aasland (A) [22:41:03]: Jeg synes det var greit å avslutte, i hvert fall for min del, denne debatten med å si at vi selvfølgelig mener det vi skriver i innstillingen. Jeg ble kanskje litt ekstra glad da også statsråden bekreftet det. Hvis ikke hadde jeg vel blitt mer bekymret. Men vi mener det, for det er helt klart sånn at vi også oppfatter situasjonen dit hen at den ikke er ønsket. Derfor må en gjøre de vurderingene, de betraktningene og få på plass det som ligger i de flertallsmerknadene som framkommer gjennom denne innstillingen.

Så har jeg lyst til å kommentere Bent Høies innlegg her i starten, hvor han sier at vi gjennomfører innkjøp «med bind for øynene». Jeg har også lyst til å understreke at for min del smerter det noen ganger å se at noen private aktører som har levert tjenester i mange år i mitt eget fylke og i min egen nærhet til befolkningen, mister anbudet. Men derimot er det litt merkelig at det kommer fra Høyre, som i enhver annen sak sier at det er anbud og konkurranse som – skal vi si – fremmer kvaliteten, og som er løsningen på omtrent ethvert spørsmål innenfor pleie- og omsorgssektoren. Det er merkelig at de kaller det for en politikk, eller et innkjøp, «med bind for øynene». Det må jo da kanskje heretter være et godt uttrykk å bruke når Høyre kommer med sine løsninger på eldreomsorg osv., og si at ja, ja, det er å betrakte som at Høyre snakker og tenker «med bind for øynene», for det er det Bent Høie til de grader understreker konsekvensene av anbud og konkurranse i forhold til.

Så har ikke jeg på noen måte ment at vi i innstillingen hiver private ut. Vi har tvert om tatt hensyn til det forslagsstillerne påpeker, å ivareta ideell sektor i et ganske hardt konkurranseutsatt marked, og hvor de kommersielle aktørene blir hardere og hardere etter hvert som tiden går. Jeg synes også at uttalelsene til Kristelig Folkeparti nå i denne debatten understreket at vi, i hvert fall på en god startmåte, har klart å få til det gjennom den flertallsinnstillingen som foreligger.

Laila Dåvøy (KrF) [22:43:36]: Det har tatt regjeringen fem år å ikke finne løsninger for ideell sektor. Også i forrige stortingsperiode lovet regjeringen å komme tilbake og se på både regelverk og annet, på hvordan vi kunne redde ideell sektor fra det som nå er i ferd med å skje.

Når det gjelder EØS-regelverket, vil jeg spørre statsråden om hva det er som gjør at andre EU-land, land som til og med er medlem av EU, praktiserer anbudsreglementet på en helt, helt annen måte enn det vi gjør i Norge. Dette har vi snakket om i flere år fra Kristelig Folkepartis side.

Så synes jeg det er bra at det presiseres fra regjeringspartiene i Stortinget at dette skal følges opp. De stoler jo på at det skal følges opp. Men jeg er bekymret når statsråden står her og snakker om et utvalg som skal settes ned, og at vi skal gå gjennom dette. Statsråden må veldig gjerne ta ordet én gang til, og da håper jeg å høre at det utvalget går på en mer langsiktig sak – om ikke langsiktig, så mer på hele frivillig sektor, og som er et litt annet bord enn det vi snakker om nå.

Flere institusjoner vil bli nedlagt hvis man ikke gjør noe umiddelbart. Tusenvis av ruspasienter står fortsatt i kø. Ansatte er oppsagt, både i Oslo og på Vestlandet, ja til og med i min egen kommune – flotte institusjoner som har bygget opp rusomsorgen i mange tiår. Hadde det ikke vært pasienter som trengte dette, skulle jeg ikke sagt noe. Hadde det vært dårlig kvalitet på disse institusjonene, kunne vi heller ikke sagt noe. Men det står nesten 4 000 rusavhengige i kø, og haugevis av dem bor i Bergensregionen.

Vi skal vel ikke vente på et nytt utvalg? Jeg må bare spørre regjeringspartiene i Stortinget: Vil de akseptere at det er et nytt utvalg som nå skal sitte og jobbe med dette? Vil de akseptere at så mange institusjoner som har sagt opp ansatte allerede, blir avviklet? Vil regjeringen akseptere det? Det må mer enn ord til. Det må faktisk handling til, akutt, for de ideelle som nå holder på å avvikle. Så kan man gjerne ha et utvalg for andre ting på sikt, men ikke for å redde de ideelle som i dag ikke vet sin arme råd. Det er pasientene som rammes, ingen andre.

Presidenten: Alf Egil Holmelid har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Alf Egil Holmelid (SV) [22:46:56]: Eg kan tilby representanten Skei Grande mange studiesirklar dersom ho føler ho treng det.

Det er ikkje dermed sagt at vi slepp unna dei vanskelege grenseoppgangane. Det er jo ein gong sånn at skal vi klare å gjere noko spesielt for dei frivillige, for dei ideelle og for dei sosiale entreprenørane, må vi på ein eller annan måte skilje dei ut frå dei kommersielle, som vi ikkje skal spesialbehandle. Så er det ikkje dermed sagt at vi ikkje skal ha andre private i tillegg, men no har vi lovt at vi skal spesialbehandle ideelle og dei sosiale entreprenørane. Då må vi på ein eller annan måte beskrive dei, og den problemstillinga kan ikkje Venstre vri seg unna ved å referere til studiesirklane i Sosialistisk Venstreparti.

Øyvind Håbrekke (KrF) [22:48:00]: Det har vært en lang og interessant debatt.

Jeg tok ordet for å presisere et par ting, spesielt det første poenget, i lys av statsrådens siste innlegg. Jeg er veldig glad for at statsråden presiserer at man ønsker å følge opp den klare viljen som flertallet her uttrykker, den veldig klare erkjennelsen fra flertallet av at de ideelle organisasjonene har en historisk rolle i det norske velferdssamfunnet, at de fortsatt har en rolle i videreutviklingen av det norske velferdssamfunnet, og at det har en egenverdi å ivareta nettopp de aktørene i det norske fellesskapet og i velferdssamfunnet.

Så viste statsråden til at når man har anbud og konkurranse om å få avtaler, er det noen som er nødt til å tape disse anbudene. Det har statsråden rett i. Problemet er imidlertid at de som melder disse bekymringene, de institusjonene som nå melder at de er nær ved nedleggelse og er i ferd med å gå dukken, er de organisasjonene som har tapt disse anbudene. Men de institusjonene og organisasjonene som har vunnet anbudene, melder om det samme. Det gjør de fordi de betingelsene de har fått, er ikke til å leve med. Det er for korte perioder til at man kan ta vare på fagmiljøene, til at man kan bygge opp fagmiljø, til at man kan ta opp lån for å finansiere vedlikehold, rehabilitering av bygninger, osv. Rammebetingelsene er sånn at de ikke er til å leve med for dem som taper anbudene, og for dem som vinner anbudene. Det bør statsråden også merke seg i sitt videre arbeid.

Det gleder meg at det er uttrykt så klart fra flertallet her en klar politisk vilje, og at statsråden har sagt hun vil følge det opp. Til slutt vil jeg bare referere til hva den klare viljen går ut på. Komiteens flertall, nemlig de rød-grønne og Kristelig Folkeparti, fastslår i innstillingen at man «mener det haster med å få etablert mer langsiktige og forutsigbare rammevilkår for de ideelle virksomhetene».

Bent Høie (H) [22:50:59]: Jeg hørte de rød-grønne partiene si i forbindelse med en tilsvarende innstilling 9. juni i år at det også hastet. For å si det sånn: 9. juni 2011 kommer ikke disse institusjonene til å være her lenger, så da haster det ikke lenger.

Representanten Terje Aasland har åpenbart ikke fått med seg hva det betyr å kjøre anbud med bind for øynene. Det er fordi en nå har en regjering som prinsipielt er mot anbud på jernbanestrekninger, men lar helseforetakene og Bufetat gjennomføre anbud med bind for øynene når det gjelder barn, barnevernsbarn, rus, psykiatri og rehabilitering.

Jeg skal forklare representanten Aasland hva anbud med bind for øynene er. Det er f.eks. når et helseforetak lar én stor aktør vinne et anbud. Neste gang er det ingen andre som kan delta i den konkurransen, alle de små er utradert. En har heller ingen mulighet som pasient til å velge mellom ulike tilbud. Det er anbud med bind for øynene, fordi en kunne i anbudet presisert at en ønsket å ta vare på et mangfold av tilbud, og hatt mulighet til det. Det er anbud med bind for øynene når en sier at kvalitetskrav skal gjelde 70 pst., pris 30 pst. Når en så får inn anbud, definerer en at alle tilbyderne tilfredsstiller kvalitetskravene. Dermed stiller alle likt når det gjelder de 70 pst.-ene. Da er det kun de 30 pst. på pris som betyr noe, altså i realiteten ingen kvalitetskrav.

Det er anbud med bind for øynene når en f.eks. sier at alle rusinstitusjoner skal kunne ta imot LAR-pasienter. Det betyr de rusinstitusjonene som prinsipielt og faglig mener at det er feil å blande ruspasienter som er rusfrie, og ruspasienter som ruser seg på legemidler fra staten. De er da definert ut av anbudet umiddelbart – altså: Mangfoldet forsvinner.

Det er anbud med bind for øynene når en har anbud innenfor psykiatrien der en ikke på forhånd definerer hvilke tilbud en har, slik at f.eks. Oslo Hospital åpenbart taper et anbud fordi de gir et tilbud til psykisk syke mennesker som har behov for en helt annen oppfølging – med andre ord en helt annen bemanning enn det de andre institusjonene som deltok i det anbudet, har behov for, og dermed taper anbudet på pris, fordi Helse Sør-Øst har gjennomført et anbud med bind for øynene.

Representantene for regjeringspartiene sier at i merknaden sies det – i merknaden sies det. Ja, men fra regjeringens side gjøres det absolutt ingenting, fordi en lar både Bufetat og ikke minst de regionale helseforetakene få lov til å holde på med den praksisen. Det har de nå gjort i fem år, og konsekvensene er dramatiske.

Statsråd Rigmor Aasrud [22:54:07]: Først til Laila Dåvøy: Jeg vil bare referere fra innlegget mitt. Der sa jeg at helseministeren allerede har «varslet at det blir igangsatt et arbeid med en generell gjennomgang av rammevilkårene for ideell sektor», og at «jeg har sluttet meg til dette». Jeg nevnte ingenting om noe utvalg. Den eneste gangen jeg ser et utvalg nevnt, er i innstillingen på side 5, der Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i juni ba regjeringen sette ned et offentlig utvalg. Det har altså ikke regjeringen gjort; vi har jobbet på andre måter og skal komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Så var det også et spørsmål fra representanten Syversen i stad, knyttet til noen av de diakonale sykehusene i Oslo-regionen som ikke hadde vært ute på anbud. Det er riktig at det er noen driftsavtaler som ble tatt over fra fylkeskommunen da helsereformen ble innført i 2002. I forarbeidene til helseforetaksloven sies det at de aktuelle institusjonene var en integrert del av den offentlige helsetjenesten, og at de inngikk i de regionale helseplanene på den tiden. Derfor har de direkteavtaler med helseforetakene. Men det er ingen tvil om at nye avtaler må inngås i tråd med regelverket om offentlige anskaffelser.

Hans Olav Syversen (KrF) [22:55:45]: Da jeg snakket om de diakonale sykehusene, var det i forhold til EØS-reglene. Hvis det er slik at de skulle stride mot EØS-reglene, hadde vi sikkert hørt noe fra ESA for lenge siden. Jeg legger til grunn at Norge kan gjøre det andre land gjør i denne sammenheng, nemlig ha vidtgående unntak når det gjelder ideell sektor innenfor helse og sosial. Men spørsmålet er hva regjeringen vil. Vil den se problemer, eller vil den se løsninger? I fem år har regjeringen sett problemer, i hvert fall noen i regjeringen. I hvert fall noen i regjeringens byråkrati har sett problemer, og de har vunnet fram. Spørsmålet er nå: Har vi nå kommet til et veiskille også politisk, hvor man akter å ha politisk styring med dette? Det er det denne saken nå handler om.

Så er jeg veldig glad for at statsråden sier at man kommer tilbake til Stortinget med et arbeid som jeg regner med munner ut i endringer i praksis. Jeg ber om å bli korrigert, men er det slik at dette arbeidet kan avsluttes med et vedtak her i Stortinget før sommeren? Hvis det skal være noe mening i det flertallet her snakker om, at det haster å komme fram til en løsning, må minimum være at Stortinget før sommeren kan fatte et endelig vedtak og sette en stopper for en praksis som nå pågår, som er en ulykke for det norske samfunnet, og som jeg vil si er – hvis jeg hadde sett det fra et rød-grønt synspunkt – ytterst pinlig.

Olemic Thommessen (H) [22:57:53]: Jeg tror representanten Syversen kan føle seg helt trygg på at regjeringen kommer til å komme tilbake til Stortinget. Den kommer til å komme tilbake til Stortinget med noe som kan vedtas, fordi Kristelig Folkeparti har lagt veien riktig åpen for et grep som regjeringen kommer til å gripe med stort begjær. Det begjæret handler om at Kristelig Folkeparti sørger for at vi en gang for alle skal bli kvitt de private institusjonene på dette området. Kristelig Folkeparti sørger for at det volumet som kommer til å være i helsevesenet, kommer til å bestå av offentlige og det som Kristelig Folkeparti kaller ideelle institusjoner.

I mitt fylke er det fire familieeide rehabiliteringsinstitusjoner som har jobbet i et par generasjoner, og som har levert gode tjenester. Det kommer ikke til å være plass til dem – en er under nedleggelse, den neste er på randen av nedleggelse, og de to siste kommer til å bli nedlagt når Kristelig Folkeparti får det som de vil. Det kommer til å bli møtt med stor bitterhet og indignasjon, nettopp i forhold til Kristelig Folkeparti. Hva galt har de gjort, som skal behøve å bli utsatt for den type argumentasjon og den type tilnærming som Kristelig Folkeparti fronter?

Jeg må nok si at årsaken til at jeg nå tok ordet, var utløst av representanten Dåvøys innlegg, hvor representanten Dåvøy bekymret seg så skrekkelig for pasientene – tenk det! Representanten Dåvøy bekymret seg for pasientene. Hvor hult kan ikke dette lyde? For meg er dette noe av det huleste jeg har hørt på utrolig lenge. Vi har en stor kapasitet som står der, som man kunne bidratt til å få effektuert. Man kunne hatt en større kapasitet hvis man ville det, men det vil man altså ikke, fordi man ønsker et grep der det bare er en viss type tilbud som fremstår som aktverdige for Kristelig Folkeparti, og som sånn sett skulle være gode nok for også å skulle ha en fremtid i det norske helsevesenet.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er dypt, dypt skuffet over Kristelig Folkepartis grep, både i denne sammenhengen og i andre sammenhenger hvor vi har parallell problemstilling, og jeg tror jeg deler den skuffelsen med dem som har nedlagt et liv på å bygge opp institusjoner som innenfor den rammen som Kristelig Folkeparti ønsker, ikke har noen fremtid i vårt helsevesen.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [23:01:04]: Jeg tok ordet nå bare for kort å bemerke at det Bent Høie tar opp, har vi for så vidt kommentert fra flertallet. Vi skriver:

«Flertallet viser til at helse-, omsorgs- og sosialsektorene er dårlig egnet for tradisjonelle anbudskonkurranser, der kortsiktige økonomiske kriterier oftest blir avgjørende. Konkurranseregimets innebygde dynamikk skaper fokus på pris framfor kvalitet, og kortsiktighet i stedet for langsiktighet.»

Det jo egentlig representanten Bent Høie faktisk uttaler, har vi fra flertallet skrevet inn i vår innstilling, uten at Høyre er med på det. Konsekvensen av det Høie sier, burde vært at han som representant, og kanskje også det partiet han faktisk er medlem av, burde hatt en helt annen konklusjon i inngangen til dette, og det er at anbud og konkurranse ikke er egnet nettopp for denne sektoren, men kanskje muligens i andre sektorer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [23:02:19]: Vi har alle forskjellige erfaringer, men for en revejeger er det sterkt å høre representanten Syvertsen, som mener at reven er i de regionale helseforetakene, som om de skulle leve sitt liv helt uavhengig av statsrådens politiske vilje – det må jeg si er sterkt – som om det skal være mulig for den administrative leder i et regionalt helseforetak å arbeide i strid med eiers vilje. Nei, saken er nok heller at det er vondt for Kristelig Folkeparti å se reven i åpent lende, se hvor problemet egentlig er. Jeg synes statsråden på en grei måte har beskrevet at dette er en problemstilling. Jeg er overrasket over at ikke flere EØS-tilhengere har mot til å gå inn i problematikken, se utfordringene og anføre hva en så i tilfelle kan gjøre.

Ellers er det sterkt å erfare her den rørende opplevelsen av Høyre som gråter med sine uskyldsblå øyne fordi ideelle eller nonprofitinstitusjoner taper anbud. Det er virkelig rørende. Jeg må si det så sterkt at det står ikke til ære at Høyre ikke åpent tør å forsvare sin ideologi på helseområdet, som på andre områder, om at det er anbud som er det saliggjørende. Hvorfor ikke forsvare med bram og frimodighet at det systemet som går på anbud, er et system som man også skal ha på dette området?

Ellers må jeg si at det er sterkt av representanten Thommessen å kritisere Kristelig Folkeparti sånn som de gjør, som om Kristelig Folkeparti ønsker å bli kvitt de privateide institusjonene i Oppland. Det vitner om en desperasjon fra Høyres side som jeg synes er ganske spesiell. Alle som kjenner Kristelig Folkeparti, vet at den type private institusjoner i Oppland står både Kristelig Folkepartis og Senterpartiets hjerte nær. Det er helt uhørt å gå til slike angrep på Kristelig Folkeparti bare fordi Kristelig Folkeparti i denne saken har gått opp den ideologiske skillelinjen, hvor de rød-grønne partiene og Kristelig Folkeparti står sammen, og hvor Høyre og Fremskrittspartiet står alene.

Øyvind Håbrekke (KrF) [23:05:08]: Til siste taler vil jeg si at når det gjelder forholdet til EØS-avtalen, er det faktisk bare å ta seg en titt rundt i våre naboland og se hvordan man praktiserer de samme tingene der, og hvordan det faktisk ligger på et helt annet nivå i forhold til å ta i bruk anbud og markedsmekanismer og ivareta sine ideelle stiftelser, organisasjoner og institusjoner. Man kan også i lovtekster se at vi har et handlingsrom vi ikke fullt ut har utnyttet i dag, og det er det vi etterspør i denne saken.

Så var det representanten Olemic Thommessen som utfordret Kristelig Folkeparti, og som gjorde at jeg tok ordet. Det er ikke sånn at Kristelig Folkeparti ønsker de kommersielle ut av helse-, omsorgs- eller barnevernssektoren. Nei, det gjør vi faktisk ikke. Tvert imot, disse sektorene har mange kommersielle aktører i dag. De yter et viktig bidrag, og de er velkommen til å bidra fortsatt. Men det er sånn at den ideelle sektoren har en egenverdi i kraft av sin idealisme, i kraft av den sterke historien vi har der de ulike helse- og omsorgs-, velferds- og barnevernstjenestene som vi i dag har, er utviklet med utgangspunkt i de ideelle organisasjonene og det arbeidet man startet på 1600-tallet. Jeg kan nevne Kirkens Bymisjon på 1800-tallet og Blåkors, som startet sitt arbeid for rusavhengige for hundre år siden, osv. – mennesker som startet og rett og slett utviklet nye tilbud fordi man brydde seg. Det har en egenverdi, og det er det Kristelig Folkeparti er opptatt av å ivareta.

Det er ikke et korstog mot kommersielle aktører. Innenfor barnevernet kan jeg nevne som et eksempel at der har de kommersielle tatt en del av de utfordringene som det offentlige ikke har klart, og derfor trenger vi dem fortsatt, og vi vil fortsette å gjøre det. Innenfor helsevesenet har vi mange kommersielle aktører i dag som det fortsatt vil være behov for. Men de er jo kommersielle aktører nettopp fordi de ønsker å opptre i et marked, og da skal de få lov til å være i det markedet, de skal få lov til å konkurrere i det markedet på de betingelsene som det er naturlig at private, kommersielle aktører opptrer i. Mange av dem er større selskaper, kjeder og konsern som har andre forutsetninger for å takle den kortsiktigheten som ofte ligger i de anbudsmekanismene som benyttes i dag. Derfor er det i stor grad de som overlever med dagens regime, og de ideelle som går dukken.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å ta vare på de ideelle aktørene, nettopp fordi den idealismen og de verdiene de står for, har en egenverdi i velferdssamfunnet. Det vil vi slåss for, og det ligger også til grunn for det forslaget vi har lagt fram.

Irene Lange Nordahl (Sp) [23:08:17]: Laila Dåvøy utfordret regjeringspartiene i saken, og det fikk meg til å ta ordet en gang til i denne debatten.

Statsråden har gjort det klart at hun og regjeringen vil følge opp de felles merknadene som Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene er enige om i denne saken. Det er veldig viktig, og det er gjentatt her på talerstolen.

I dette ligger det også at det virkelig haster med å få etablert mer langsiktige og forutsigbare rammevilkår for de ideelle virksomhetene. Senterpartiet deler denne utålmodigheten, sammen med resten av flertallet som står bak disse merknadene i saken. Vi er opptatt av at dette blir fulgt opp i regjeringen.

Jeg synes dette har vært en god debatt. Vi har fått fram klare skillelinjer i denne saken, og jeg ser fram til at vi både skal få oppfølging i saken, og at vi skal kunne debattere videre skillelinjer i andre saker der jeg er sikker på at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti vil ha felles standpunkt.

Presidenten: Representanten Bent Høie har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bent Høie (H) [23:09:38]: Jeg viser til at representanten Per Olaf Lundteigen understreket at de regionale helseforetakene ikke lever sitt eget liv, men i høyeste grad er styrt av statsråden.

Så til representanten Terje Aasland: Jeg vil bemerke at mitt innlegg var en god beskrivelse av det som er rød-grønn anbudspolitikk, for det er altså en rød-grønn statsråd som har drevet disse helseforetakene de siste fem årene, og som etter representanten Lundteigens beskrivelse har god styring på måten de drives på.

Men dette er ikke Høyres anbudspolitikk. Det er ikke slik at Høyre i denne saken har tatt til orde for at vi skal avskaffe og ikke bruke anbud. Men det går an å bruke anbud med hodet og dermed nærmest ha en plan for hva man ønsker som resultat. Da Høyre satt i regjering sist, gjorde man det. Det krevde veldig sterk politisk styring, ikke minst med helseforetakene, for systemet ønsker den politikken som den rød-grønne regjeringen nå fører. Derfor er det systemet som styrer dette landet, ikke regjeringen.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hans Olav Syversen (KrF) [23:10:48]: Nå ble Olemic Thommessens tirade, får jeg nesten si, mot Kristelig Folkeparti besvart. Men det er faktisk ikke slik at det er Kristelig Folkeparti som sitter med styringen i dette landet, selv om det nesten hørtes slik ut på Olemic Thommessens innlegg.

Jeg har ingen interesse – ingen interesse – av å ta noe som helst ansvar for hvordan den rød-grønne regjeringen holder på med sitt anbudshysteri eller sørger for hvem som vinner eller taper anbud, og raderer ut et differensiert tilbud. Jeg kan forsikre representanten Thommessen om at Kristelig Folkeparti hadde ønsket en helt annen retning, også i forhold til mindre, private tilbud, slik at man nettopp sikret en helhet og et differensiert tilbud som imøtekom mange ulike gruppers behov.

Og så til Lundteigen: Jeg tror representanten Lundteigen må ta seg en titt på de regionale helseforetakene. Jeg anbefaler sterkt en studietur til Oslo Hospital. Hør hva de sier om det anbudsgrunnlaget de er blitt presentert, og som de har tapt på. Det ligner ingenting. God tur!

Olemic Thommessen (H) [23:12:06]: Det gleder meg å høre at Kristelig Folkeparti også i fremtiden synes det skal være en plass for de private aktørene. Men da undrer det meg når jeg leser denne innstillingen, hvordan man med en pinlig nøyaktig stringens sørger for at de aktørene holdes utenfor. De holdes utenfor de endringene i anbudssystemet som man altså ønsker.

Og så tenker jeg: Har man faktisk tatt inn over seg hvilket volum – vil det være penger igjen, etter at man først har fylt de statlige, for vi kjenner jo rekkefølgen med denne regjeringen? Først skal man fylle de statlige – de bygger man stadig opp – og så skal man altså da prioritere de ideelt eide. Hvilken plass er det da tilbake? Jeg undres på om de budsjettene vi har å holde oss til, faktisk vil gi noen særlig plass tilbake.

Når jeg går såpass hardt ut mot Kristelig Folkeparti, er det fordi jeg opplever at Kristelig Folkeparti gir en slags legitimitet til det løpet regjeringen og de rød-grønne partiene ønsker å kjøre. Det blir lagt merke til. Jeg tror det er et løp som er et meget farlig eksperiment, fordi det i realiteten vil bety at mangfoldet kommer til å forsvinne – over tid. Vi har jo ennå i hvert fall tre år igjen med denne regjeringen, og da er det greit at representanten Syversen ikke vil ta ansvar for det han kaller «anbudshysteri». Jeg er helt enig i den beskrivelsen. Men representanten Syversen og resten av Kristelig Folkeparti bidrar altså til å legitimere en ny omdreining av skruen, for det er det som kommer til å være konsekvensen av det som Syversen vil få fremlagt fra denne regjeringen, som jeg skal garantere at han får.

Så til anbud og representanten Lundteigen: Visst står vi inne for anbud, det står jeg oppreist i forhold til. Men man trenger ikke å være mer katolsk enn paven. Anbud er en måte å skaffe seg kunnskap og innsikt på, og så får man bygge et anbudssystem som også kan fungere. Det er det fullt mulig å gjøre. Dagens anbudssystem har gitt oss erfaringer som viser at det er en masse svakheter i dette, og det er klart at det går an å gjøre noe med det. Det er bare synd at det skal gjelde halvparten – eller kanskje litt mer enn det – av dem vi snakker om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 18.